Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge
NR.04 / AUGUST 2014
Er frelsesplanen uetisk? Hele frelsesplanen, sett ut fra vårt perspektiv, er grunnlagt på et justismord: Gud har valgt å straffe feil person. Hvordan kan vi fremdeles kalle ham rettferdig?
B
B
F
BEKYMRINGER:
BIBEL:
IQ OG FRELSE:
Stol på Gud – en dag av gangen
Det evige evangelium
Er du dum, eller…?
TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV
LEDER
Den som tror og blir døpt skal bli frelst – den som dyrker fellesskap og vennskap med Jesus skal bli frelst – den som avstår fra lovgjerninger skal bli frelst… Wildar Ursett, redaktør
NR.04 /AUGUST 2014
Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen
E
r det det samme som omvendelse og syndstilgivelse? Dreier det seg om å leve som kristne og følge Jesu eksempel fra dag til dag? Eller snakker vi egentlig om å bli tatt med til himmelen når Jesus kommer igjen? Hvordan skal man forstå ordene som kristne bruker når de inviterer deg til å bli frelst? I en bibelstudiegruppe i min menighet for noen uker siden snakket vi om hvordan man kunne bli frelst. Studiet gav meg anledning til litt ettertanke fordi svarene gruppen foreslo spriket i flere retninger: Den som tror og blir døpt skal bli frelst – den som dyrker fellesskap og vennskap med Jesus skal bli frelst – den som avstår fra lovgjerninger skal bli frelst… Det ble også foreslått at vi stilte feil spørsmål, for det handlet egentlig ikke om hva vi måtte gjøre for å bli frelst, men å ta imot den frelsen som Jesus allerede har skaffet oss: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Teksten antyder at evig liv er noe vi «har», i presens – ikke noe som skal skje en dag i framtiden. «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn» (1 Johannes 5:13).
side 2 / tidens tale / august 2014
Men hva vil det si å ha evig liv allerede nå? Kristne dør fortsatt når de blir gamle eller syke, akkurat som alle andre. Jeg synes det er vanskelig å snakke om hvordan man blir frelst så lenge vi ikke er samstemte om hva frelse er. Først når vi vet hva frelse er, kan vi snakke om hvordan den blir tilgjengelig. Det er altså på tide å dekode kirkespråket. Når kristne snakker om frelse betyr det i hovedsak en av to ting: 1. Omvendelse og syndstilgivelse i det du blir en kristen, 2. Å bli tatt med til himmelen i det Jesus kommer tilbake ved verdens ende. Så lenge du og jeg har levd er det alternativ 1 som har vært den mest utbredte bruken av ordet frelse. Går vi litt lenger tilbake i tid var det alternativ 2 som var den vanligste forståelsen. Og fremdeles er det mange kristne som bruker ordet i denne betydning. Det sier seg selv at det vil oppstå konflikter i samtalen dersom to personer benytter hvert sitt alternativ i dialogen uten at det klargjøres. Veien til omvendelse og syndstilgivelse må få en noe annerledes beskrivelse enn forklaringen på hvordan man kommer til himmelen, selv om de er relaterte. Så hva er frelse? Selvsagt opplever man frelsen når man blir omvendt. På grunn av de løfter Jesus gav de kristne er det evige
livet så sikret at det er som om vi har det allerede nå. Selv om vi dør ved livets slutt vet vi at vi skal stå opp til et nytt liv der døden ikke lenger figurerer, når Jesus kommer igjen. Men i bokstavelig forstand skjer det nettopp ved Jesu gjenkomst. Og det leder meg til å tenke at i den mest bokstavelige og absolutte forstand blir det riktigere å snakke om omvendelse som omvendelse, og frelse som det å komme til himmelen. Da har vi hverken fjernet noe av Guds ord eller lagt noe nytt til. Vi har bare fjernet en språkanvendelse som inviterer til forvirring.
Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 154 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkeltnummer koster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Colourbox Trykk og innbinding: Prinfo Unique. Medlem av MG 2432
Hva er frelse?
Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.
10 06 NR. 04 AUGUST 2014
14
18
04
Hva sier Bibelen om: Spiritisme
06
Stol på Gud – en dag av gangen
10
Det Evige Evangelium
14
Er frelsesplanen uetisk?
18
Jesus død – del 1
22
Er du dum, eller…?
24
Observert
22 side 3
HVA SIER BIBELEN OM...
Spiritisme 1. Lærer Bibelen at det finnes åndevesener? «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?» (Hebreerne 1:14). 2. Hvor mange slags finnes det så
når åndene er engler? «To. Gode og onde.»
3. Har begge slags engler forbindelse med menneskene? «Ja» De gode: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?» (Hebreerne 1:14). «Herrens engel viste seg for henne og sa: «Jeg vet at du er barnløs og ikke kan få barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn. Pass derfor på at du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent! For se, du skal bli med barn og føde en sønn. Det må aldri komme rakekniv på hodet hans, for gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv. Med ham skal frigjøringen av Israel fra filisterne begynne.» Kvinnen gikk til mannen sin og sa: «Det kom en gudsmann til meg. Han så ut slik som Guds engel ser ut, og fylte meg med stor frykt. Jeg spurte ikke hvor han var fra, og han fortalte meg ikke hva han het. Han sa til meg: Du skal unnfange og føde en sønn. Drikk nå ikke vin eller sterk drikk og spis ikke noe urent! For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.» Da ba Manoah til Herren. «Hør meg, Her-
side 4 / tidens tale / august 2014
re», sa han. «La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen og fortelle oss hva vi skal gjøre med gutten som skal fødes.» Gud hørte Manoahs bønn. Guds engel kom igjen til kvinnen en gang hun satt ute på marken. Manoah, mannen hennes, var ikke med henne. Da skyndte kvinnen seg og løp av sted. Hun sa til mannen sin: «Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen.» Manoah reiste seg og fulgte sin kone. Da han kom ut til mannen, spurte han: «Er du den mannen som talte til min kone?» «Ja», svarte han. Da sa Manoah: «Når det nå går slik som du har sagt, hvordan skal vi da oppføre oss overfor gutten, og hva skal vi gjøre med ham?» Herrens engel svarte Manoah: «Alt det jeg nevnte for din kone, må hun passe seg for. Hun må ikke spise noe som kommer fra vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg har pålagt henne, må hun rette seg etter.» Da sa Manoah til Herrens engel: «Vil du ikke bli en stund så vi kan gjøre i stand et kje for deg?» Herrens engel sa til Manoah: «Om du får meg til å bli, spiser jeg likevel ikke av maten din. Men vil du gjøre i stand et brennoffer, skal du ofre det til Herren!» Manoah visste ikke at det var Herrens engel. Derfor spurte han Herrens engel: «Hva er navnet ditt, så vi kan ære deg når det går som du har sagt?» Da sa Herrens engel: «Hvorfor spør du etter navnet mitt? Det er et underfullt navn!» Manoah tok nå kjeet og grødeofferet og ofret det der på berget til Herren, han som gjør under. Mens Manoah og hans kone sto og så på, hendte det noe. Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Herrens
engel opp i flammen fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. Herrens engel viste seg ikke flere ganger for Manoah og hans kone. Da skjønte Manoah at det var Herrens engel» (Dommerne 13:3-21). De onde: «Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel» (2 Korinter 11:14). «Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matteus 25:41). «Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Peter 5:8). 4. Kan de døde komme igjen for å sette seg i forbindelse med de levende? «Han kommer ikke tilbake til sitt hus, hjemstedet kjenner ham ikke» (Job 7:10). «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt. Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres. Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen.» (Forkynneren 9:5-6). «De utånder og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus» (Salme 146:4).
5. Forteller Bibelen at det finnes løgnaktige ånder? «Den svarte: ‘Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.’ Da sa Herren: ‘Ja, du skal lokke ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!’» (1 Kongebok 22:22). 6. Hvem hører alle løgnaktige ånder inn under? «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). 7. Hvilken makt har Satan og hans engler? «Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger» (2 Korinter 11:14-15). 8. Hva gjør de som lytter til disse løgnaktige åndene? «Dere skal ikke vende dere til gjenferd og ikke søke til spådomsånder så dere blir urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud» (3 Mosebok 19:31).
12. Vil noen slike komme inn i Guds rike? «Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død» (Åpenbaringen 21:8). «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn» (Åpenbaringen 22:14-15). 13. Er mennesker blitt frelst fra disse forførelsene? «En mann ved navn Simon holdt til i byen. Han drev med trolldom så folket i Samaria var helt overveldet. Han påsto at han var noe stort. Alle var opptatt av ham, og både små og store sa: ‘Han er Guds kraft, den som kalles Den store.’ De sluttet opp om ham fordi han i lang tid hadde overveldet dem med trolldomskunstene sine» (Apostlenes gjerninger 8:9-11).
«En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: ‘Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.’ Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: ‘Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!’ Og den forlot henne på timen» (Apostlenes gjerninger 16:16-18). 14. Hvilket løfte kan en glede seg over? «Derfor sier Herren: Dra bort fra dem og skill dere fra dem. Rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg vil være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den allmektige» (2 Korinter 6:17-18).
9. På hvilke måter kan en komme i forbindelse med dem? «Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ikke noen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann, ingen som utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde» (5 Mosebok 18:10-11). 10. Hvordan ser Gud på spiritisme? «For Herren avskyr alle som gjør dette, og det er på grunn av dette avskyelige at Herren din Gud tar landet fra dem og gir det til deg» (5 Mosebok 18:12). 11. Hvem sine barn er det som gir seg til med trolldom? «Men Elymas – trollmannen, som navnet hans betyr – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen. Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete?» (Apostlenes gjerninger 13:8-10).
Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. side 5
BEKYMRINGER
Stol på Gud – en dag av gangen Bekymringer kan ikke brukes til noe. Ved å senke farten kan vi kanskje få den kontroll på hverdagen vi egentlig vil ha. Tekst: Claes Lundström / Foto: Ingimage, Colourbox
H
er om dagen spurte jeg min yngste datter om hvordan dagen på skolen hadde fungert. «Tja… bra, men matematikktimen var slitsom…» «Skjedde det ikke noe bra på skolen i dag da?» «… Jo… spisefri var grei.» Ja det er vel slik at vi alle har våre matematikktimer i livet. Kanskje du er bra på matematikk. De som ikke er det synes sikkert at alt sammen er en forbannelse. Om du nå ser tilbake på gårsdagen eller den del av dagen
side 6 / tidens tale / august 2014
som gått så langt, og opplever at det meste har vært mislykket så kanskje det har å gjøre med at du har prøvd å leve alt for mange dager på en dag. En del problemer har vokst og blitt større en det var tenkt. Presis som læreren som la merke til at en av guttene i klassen satt og tegnet alt med kraftige sorte linjer og streker. Sorte hester, sorte skyer og sorte kuer. Urolig over hvordan den lille guttens hjerne fungerte sammenkalte læreren et møte med guttens foreldre, skolens rektor og en psykolog. Til slutt fant man løsningen
på problemet. Det viste seg at bare de sorte tegnestiftene hadde vært tilgjengelige for gutten. Stol på Gud Allerede her i begynnelsen av artikkelen vil jeg bare minne deg om at du kan stole på Gud og at han har kontroll over de ting som skjer rundt deg. Gud holder alt i sin hånd og det er noe vi trenger å minne hverandre om nå, og i morgen tidlig når en ny dag begynner. Gud har kontroll over alt, og det
Gud har kontroll over alt, og det klokeste vi kan gjøre som enkeltindivider er vel da og la ham ta hünd om ditt og mitt personlige hverdagsliv.
side 7
BEKYMRINGER
Lukk igjen døren til gårsdagens problemer og skyv igjen døren til morgendagens bekymringer. Lev for dagen i dag som om den var den eneste.
klokeste vi kan gjøre som enkeltindivider er vel da og la ham ta hånd om ditt og mitt personlige hverdagsliv og prøve å leve under mottoet «En dag av gangen». Det er overhode ikke ord vi ser eller leser for første gang. Det er en sliten frase. Men selv om det er slik så vil jeg likevel ta ordene på alvor, og si til deg att i de ordene ligger det fortsatt uanede ressurser som vi ikke alltid får med oss. Når traumatiske opplevelser blandes med fremtidens tenkbare uvisshet er det ikke rart om forvirring og kaos blir resultatet i den dagsaktuelle situasjonen. Det er når problemene våre ikke lenger kan måles, når selvmedlidenhetenes teppe på en måte faller ned over oss – da blir konklusjonen ofte at livet ikke er rettferdig. Gud er ikke rettferdig. Gud er ond og alt går imot meg. Og så står man der øye mot øye med noe som ser helt umulig ut å komme gjennom. Det er interessant og se at vi, når vi kommer i en slik situasjon, ofte legger skylden på noen eller på noe. Men ser vi litt mer nøye og nøkternt på situasjonen oppdager vi gang på gang at årsaken til den situasjonen som oppstod ligger på vår egen terskel. Ubåtulykke I mai måned 1939 skjedde en ubåtulykke på den amerikanske østkysten. Da ordren om at man skulle dykke ned under vannet kom, var det en luke som ikke ble lukket. Vannmassene kom farende inn som torpedoer og ubåten begynte raskt å synke. Mange druknet. Men det fantes de om bord som overlevde katastrofen. 33 stykker ble reddet takket være et raskt inngrep av en av mannskapet.
side 8 / tidens tale / august 2014
Om jeg skjønner det hele riktig så er alle båter av den der typen utrustet med vanntette skott. Så når vannet kom fossende inn i båten trakk denne mannen raskt igjen en dør og reddet livet på de som befant seg på den siden av båten. Det lykkelige liv Livet er ikke bare en slags tidsperiode uten klare grenser. Det består av en mengde forskjellige avdelinger eller skott som vi har gitt navnet dager. Og hver dag har sin egen dimensjon, sitt gode og sitt dårlige, sin egen ramme og sin egen grense, utfordringer, problemer og vanskeligheter. Og i morgen har vi, takket være Guds nåde, nettopp en slik dag. En ny mulighet for en ny start. Tenk om du og jeg av og til kunne stoppe opp litt og se på alt det positive som vi tross alt har rundt oss. Noen har sagt at «hemmeligheten med å leve et lykkelig liv handler om å leve en dag av gangen». «Lukk igjen døren til gårsdagens problemer og skyv igjen døren til morgendagens bekymringer. Lev for dagen i dag som om den var den eneste.» Ja, det der er mer en bare en måte å snakke på. Det fungerer virkelig. Det fungerer fordi Gud har gitt oss alle en egen fri vilje. En evne til å gjøre noe med den situasjon vi er i. Fortid og framtid Jeg har en tendens til å nedvurdere meg selv når jeg gjør unødvendige feil. I da tidlig, for eksempel, da jeg satt og skrev deler av denne artikkelen så skrev jeg et langt stykke uten å se opp på skjermen. Da jeg langt om lenge kikket opp så jeg at alle bokstavene var STORE. I dine øyne spiller det kanskje ikke noen rolle, men for meg… det går ikke… det stemmer ikke overens med resten av bokstavene. Men denne gangen tenkte jeg bevisst… «Herre jeg reagerer ikke nå… nei, jeg tar det rolig… men Gud hjelp meg til å tenke over hva jeg gjør før jeg handler så jeg kan trykke på de rette tastene hele tiden for å spare både tid og krefter.» Tenk efter litt… Egentlig… Hva har gårsdagens eventuelle feilgrep å gjøre med ditt liv her å nå… akkurat i dag? Finnes det overhode noen positive sider med å grave frem gårsdagen og fortidens blundere og feiltrinn. Om vi insisterer på å gjøre det så tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at vi ikke følger Guds ønske. I Bibelen, i et av Paulus sine brev, så oppfordrer han oss til å glemme det som ligger bak og strekke os fremover mot målet: «Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran» (Filipperne 3:13). Vi oppfordres til å glemme det som har vært, men kanskje bør vi her også minne oss på at et konstant fokus på
fremtidens mål og handlinger kan resulterer i bortkastet tid og energi. Fordi fremtidens mystikk er fasinerende for mange av oss. Visst er det godt å ta vare på fortiden. Det er godt å minnes. Men vi kan ikke leve der altfor lenge. En nådefull og elskende Gud lar fremtiden være skjult for oss. Det beste med fremtiden er nettopp det at den kommer til oss en dag av gangen. Så i dag… istedenfor å uroe deg… la Gud ta hånd om din uro. Han har levd vår morgendag. Han kjenner begynnelsen fra slutten. Han kjenner deg. Han elsker deg. Og han er glad i deg, så han kan du aldri skuffe. Han kjenner deg alt for godt til det. La oss åpne opp alt det vi har inne i oss for ham, og siden søke hans vilje for morgendagen. Han slumrer aldri. Han har ikke noen spesiell kontortid. Fra morgen til kveld er han så nær deg og meg som det overhode er mulig. Blott en dag I Det nye testamentes første bok, Matteus, kan vi lese disse ordene. «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matteus 6:34). Det er et råd som ser enkelt ut på overflaten, men som er sunt og viktig å tenke på. En av våre mest elskede åndelige sanger handler nettopp om dette: «Blott en dag et øyeblikk av gangen». Lina Sandel, som skrev sangen, fortalte at det var en gammel fortelling om en veggklokke som inspirerte henne til å skrive ned ordene. Den hadde stoppet. Og urskiven på klokken gjorde en grundig undersøkelse om hva det var som hadde fått den til å stoppe. Ette hvert viste det seg at det var pendelen sin feil. Pendelen forklarte for urskiven at han ikke orket mer. For når han tenkte på alle de 86400 ganger han var nødt til å svinge frem og tilbake på et døgn så hadde han ikke lyst til å være med lenger, og derfor hadde han helt enkelt valgt å stoppe. Urskiven var veldig forståelsesfull, men foreslo at han skulle prøve å svinge frem og tilbake bare seks ganger. Pendelen gjorde det og forklarte for urskiven at han ikke på noen måte gruet seg over de seks gangene eller de seksti gangene… «Nei det jeg bekymrer meg over er de 6 millioner gangene». Urskiven lurte da på om det egentlig
var tanken på alt arbeidet og ikke arbeidet i seg selv som var grunnen til uroen. «Selv om du av og til må tenke på de millioner ganger du skal pendle frem og tilbake, så kreves det bare at du tar en av gangen», sa urskiven. «Og hvor mange ganger du enn må pendle frem og tilbake så trenger du bare å ta ett øyeblikk av gangen.» «Blott en dag, et øyeblikk av gangen, hvilken trøst for min forsagte ånd! Skulle da bekymring ta meg fangen? Allting hviler i min Faders hånd. Han som har for meg et faderhjerte, av sitt rike forråd vil han gi hver en dag dens del av fryd og smerte, hva jeg trenger all min tid.» Styrke for dagen En av de beste grunnene til å møte livet «en dag, et øyeblikk av gangen», er det faktum som sier at vår kraft og styrke tildeles oss nettopp etter dette mønsteret. Vi skal ikke prøve å leve neste uke allerede i dag. Vet du at Bibelen sier at, «som dine dager er, skal din styrke være» (5 Mosebok 33:25). Samme prinsipp bekreftes også i den bønn som Jesus lærte disiplene sine: «Gi oss hver dag vårt daglige brød» (Lukas 11:3). Vi har bare det vi trenger for dagen. Bare kraft for en dag av gangen. Så la oss ikke løpe foran Gud, men istedet i alle enkelhet følge ham… nå. Han sier, «Kom, følg meg!»(Matteus 4:19). Dagen i dag er unik og eksklusiv. Det som har passert, det er forbi. Kapitlet er slutt. Det finnes ikke noen garanti for en morgendag. Leve er noe vi gjør i dag. Med all sikkerhet skjønte salmisten det da han passende beskrev gleden av å leve en dag av gangen, i Salme 118. «Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» (Salme 118:24). Kanskje det jeg har delt i denne artikkelen ikke på noen måte var noe nytt for deg. Men på den andre siden så er vel det meste av det vi hørt og lest ting vi har fått del i tidligere. Men likevel er det slik at vi stadig må minne oss og høre ting igjen. I matematikktimen kan vi lære oss at to pluss to er fire. Det vet vi. Det kan vi. Men den typen åndelig undervisning som Gud vil gi oss må gang på gang settes foran øynene våre. Repeteres. Læres igjen. Så la oss sette ned farten og bare ta en dag, et øyeblikk av gangen.
Hver dag har sin egen dimensjon, sitt gode og sitt dårlige, sin egen ramme og sin egen grense, utfordringer, problemer og vanskeligheter. side 9
BIBEL
side 10 / tidens tale / august 2014
Det Evige Evangelium Evangeliet har ofte blitt forfalsket og misforstått. Det vil også skje i endetiden, men da vil også det ekte evangeliet fremstilles ryddig og tydelig. Tekst: Bengt Fjellberg / Foto: Colourbox, Ingimage
I
Åpenbaringsboken leser vi om «Det evige evangelium» (Åpenbaringen 14:6). I sammenhengen her blir evangeliet, ikke hvilket som helst evangelium, men det evige evangelium forkynt for alle på jorden kort tid før Jesu gjenkomst. Vi forstår at det er rett før Jesu gjenkomst fordi profeten i neste øyeblikk får se i et syn at Menneskesønnen (Jesus) kommer i herlighet for å høste inn alle sine fra jorden. Det er altså ikke noe nytt som skal forkynnes, men det opprinnelige som står til evig tid. Den samme tanken finner vi i Johannes 1:1 «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Dette Ordet er blitt åpenbart som Jesus; «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1.14).
side 11
BIBEL
Ut fra dette kan vi konkludere med at Guds ord handler om Jesus. Ordet Jesus («yeshu'ah») betyr frelse. Altså handler Bibelen, Guds ord, om Guds tilbud om frelse til menneskene – som er Bibelens evangelium. Interessant i denne sammenheng er den bibelske lederen Josva i Det gamle Tetstamente, som fikk æren av å lede Guds folk da de inntok det lovede land. Josva («Yehoshua») betyr «Jehova er frelse». Vi kan da klart se hvordan Josva og Guds folk på den tiden er et bilde på Jesus og hans eiendomsfolk. Jesus vil utfri sitt folk fra synd og lede dem til å innta himmelens land og den nye jord. Frelsen har alltid vært tilgjengelig Dersom det er snakk om et evig evangelium, må det bety at det alltid har vært tilgjengelig på jorden. Første gang vi hører om evangeliet er i Eden: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mosebok 3:15). Så snart synden kom inn i verden, var frelsen tilgjengelig gjennom evangeliet («det gode budskap») om en Messias («en salvet») som skulle komme for å frelse («redde») menneskene fra deres synder (Matteus 1:21). Det fantastiske var at selv om Guds folk lengtet etter at denne Messias skulle komme, så kunne de oppleve frelse ved å tro på løftet om dette Guds lam som skulle komme (1 Mosebok 3:21; 2 Mosebok 26:30; Johannes 1:29). Betydningen av loven Vi vet at Bibelen definerer synd som lovbrudd (1 Johannes 3:4). Årsaken til at menneskene trenger en frelser er deres synd. Det vil si brudd på Guds lov, de ti bud om du vil – moralloven skrevet med Guds finger. Dersom man aksepterer Gud som herre og konge, må man naturlig nok også rette seg etter hans lov. Straffen for å bryte hans lov er døden da det står skrevet at «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 6:23). Det kan virke grusomt at en kjærlig Gud kan operere med dødsstraff. Ved nærmere ettertanke er det faktisk bra at Gud ikke går på kompromiss med det som er galt, det som bryter ned og ødelegger. Hva har lyset med mørket å gjøre? (2 Korinterbrev 6:14). Gud vil ikke i det uendelige opprettholde livet til dem som ikke vil ta imot sannheten. Guds lov er et uttrykk for hans karakter og styresett. Hva det betyr er åpenbart for oss av Jesus Kristus. Han levde helt og holdent etter Guds lov, og var selv en åpenbaring av lovens karakter. Vi vet at Gud er kjærlighet for «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere» (Romerne 5:8). Gud kan ikke forandre eller
side 12 / tidens tale / august 2014
slette sin lov, for den er rett, sann og god. Når menneskene bryter loven har Gud et problem. Han elsker nemlig synderen, men hater synden. I dette dilemmaet er det at Gud velger å ta straffen på seg selv, som det ble profetert om i Jesaja 53 og også åpenbart i helligdomstjenesten i den gamle pakt. Jesus oppsummerer Bibelen i to bud, som også er en oppsummering av de ti bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene» (Matteus 22:37-40). Bibelen forteller at det som kjennetegner Guds folk i den nye pakt er at de har loven skrevet i sine hjerter (Jeremia 31:33; Hebreerne 10:16). Det betyr at man elsker Gud og hans ord, som igjen vil innebære å elske sin neste som seg selv. Dette er så radikalt at man til og med vil elske sine fiender, slik Jesus gjorde (Matteus 5:44). Her er det at Guds ord åpenbarer at dette er umulig for mennesker i egen kraft (Jeremia 13:23; Esekiel 36:26; Romerne 3:10-11). Jesus forteller oss at det kun kan skje ved å bli født på ny ved Den Hellig Ånd (Johannes 3:3). I denne sammenheng kan det nevnes at også i den gamle pakt måtte menneskene akseptere Gud som Herre i sine liv for å være i stand til å holde Guds bud. Selv om intensjonen kunne være god så gikk det veldig dårlig når de glemte å virkeliggjøre relasjonen med den levende Gud. Falskt evangelium De fleste som regnet seg som Guds folk på Jesu tid var bedratt av et falsk evangelium. Deres åndelige liv ble i stor grad begrenset til teoretisk kunnskap og en ytre form for gudstjeneste. De ventet på at Messias skulle komme for å utfri dem fra elendigheten i denne verden og innsette dem som herskere. Omvendelse, som er erkjennelse av synd og viljen til å vende seg bort fra den, manglet, og et nytt liv ved Den Hellige Ånd kunne ikke realiseres. Dessverre er det samme ofte tilfelle i dag også. Evangeliet blir mest teori og en sann gudstjeneste ved å ha loven skrevet i sitt hjerte, uteblir av mangel på omvendelse og et nytt liv i Ånden (Romerne 7:6). Teoretisk tro Budskapet som Jesus har til sin menighet i den siste tid er gitt ved budskapet til Laodikea (Åpenbaringen 3:14-22). Her blir det åpenbart at problemet er at Guds folk er åndelig blinde, fattige og nakne, mens de samtidig tror at de er rike og ikke mangler noen ting. De tror de er frelst og at de har forstått evangeliet. De «tror» på Jesus og ser frem til at han skal komme igjen for å utfri dem fra elendigheten i verden og innsette dem som
borgere i himmelens rike. Som tidligere med Israel er problemet at man er bedratt av et falsk evangelium og man mangler Jesu tro. En teoretisk tro og en ytre form for gudstjeneste vil aldri frelse noen. Den mørke middelalder Gud har betrodd sin menighet å forkynne det evige evangelium. Av den grunn er han enormt opptatt av sitt folk, for dersom menigheten ikke lenger forkynner det sanne evangelium er verden uten håp. Tenk på den mørke middelalder da den katolske kirke ikke lenger representerte det sanne evangelium, men et falsk evangelium. Heldigvis ble mørket etterhvert brutt, da reformasjonen vokste frem med Martin Luther og de andre protestantene. Igjen ble Guds ord forkynt slik at det ble levende og virkekraftig, og det kalte mennesker til omvendelse og et nytt liv i Jesus. Det ble sann vekkelse og Guds folk opplevde glede og Åndens kraft, selv om de kanskje måtte ofre livet for sin tro. De ville heller dø enn å oppgi det nye livet i Ånden. Økumenisk bedrag Det tragiske er at det i den siste tid vil bli et gigantisk økumenisk bedrag, hvor den katolske kirke sammen med fallen protestantisme vil være i fremste rekke for å få hele verden med seg på et falskt evangelium (Åpenbaringen 13). Dette falske evangelium vil til og med inkludere tegn og under, som vil gi de åndelige opplevelser som mange ønsker (Åpenbaringen 13:13). Det sanne evangelium blir dessverre lett erstattet av formalisme, sentimentalisme eller spiritisme. Formalisme kjennetegnes best av seremonier, ritualer og tradisjon som erstatter kraften i Guds ord. Sentimentalisme baserer seg på følelser og opplevelser, som da overskygger sannheten i Guds ord. Spiritismen vil få stadig større innpass i den siste tid, hvor bedraget vil være av en slik karakter at Jesus sier at selv de utvalgte er i fare for å bli ført vill (Markus 13:22). Det er ytterst urovekkende at denne spiritismen i kristen forkledning vil formidle reelle
Jesus vil utfri sitt folk fra synd og lede dem til å innta himmelens land og den nye jord.
åndelige opplevelser som tilsynelatende er av det gode. Men det er anklageren mot Gud som står bak, Satan, forkledd som en lysets engel (2 Korinterbrev 11:14). Satan har helt siden opprøret i himmelen angrepet Guds lov og styresett. Han tilbyr sitt alternative evangelium gjennom sine falske apostler (Matteus 7:15; 2 Korinterbrev 11:13-15). Dette evangelium er et meget attraktivt alternativ for det uomvendte hjerte, siden man fortsatt kan være sin egen herre og dermed tilsynelatende ha en større frihet. Det vil si frihet til å leve etter sine egne planer, fremfor å oppgi alt for å følge Jesus (Lukas 14:33). Når man i tillegg tilbys reelle åndelige erfaringer med tegn og under er det nærmest uimotståelig. Det skal også sies at i tillegg til å mangle kall til sann omvendelse, så kjennetegnes dette falske evangelium ved en humanistisk og verdslig forståelse av kjærlighet og sannhet. Det er en kjærlighet med toleranse for synd og løgn. Bibelen åpenbarer at det bare finnes én sannhet, som er å finne i Ordet. Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Johannes 14:6). Forkynnelse i endetiden Evangeliets største hemmelighet er at det ikke bare var Jesus som måtte dø, men at vi også må dø i betydningen av å oppgi alt vårt eget og ta opp vårt kors daglig for å leve det livet Jesus har for oss, slik at han kan være herre i våre liv (Romerne 6:4; Galaterne 2:20; Lukas 9:23). Bibelen åpenbarer at Gud i den siste tid vil reise opp et folk som forkynner det evige evangelium, men som også kaller mennesker ut av Babylon – med andre ord vekk fra falsk lære som gir et falsk evangelium (Åpenbaringen 14:6-8). Det s om kjennetegner dette folk er at det holder alle Guds bud, inklusiv sabbatsbudet, og har Jesu tro (Åpenbaringen 14:12). Det betyr i praksis at de ved Guds nåde har blitt født på ny ved Den Hellig Ånd slik at de har loven skrevet i sitt hjerte og holder Guds bud slik de er åpenbart i Jesus. De lever et liv i tro slik som Jesus gjorde, noe som betyr å legge vekk alt sitt eget for leve et liv i harmoni med Guds plan for å frelse mennesker (Johannes 6:38). De vil kjennetegnes, på samme måte som de første kristne etter pinsefestens dag, at de oppfyller Jesu ord og gjør de gjerningene han gjorde (Johannes 14:12). Må vi alle ta imot Jesu sterke oppfordring: «Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen» (Lukas 21:36).
side 13
FRELSEN
Er frelsesplanen uetisk? Det var i en tysk konsentrasjonsleir under krigen. Jødene var stilt opp på rekker fordi en person hadde gjort noe ureglementert. Gjerningsmannen var ung, straffen var døden. Alle ventet på at den skyldige skulle stå frem. Tekst: Kenneth Bergland / Foto: Ingimage
side 14 / tidens tale / august 2014
H
elt uventet trådte en annen frem. En eldre mann, en uskyldig mann. Han gikk ut av rekken for å ta straffen for den andre. Han valgte å bli en som trådte frem i stedet for den andre, en stedfortreder. Den eldre fikk straffen. Spørsmålet er: Var dette rettferdig? Nei, hele scenen slår en som urettferdig. Vi kan si den eldre mannen var god og edel, men var det rettferdig? Så er spørsmålet: Hvor rettferdig er det at Jesus tar straffen for våre synder? Er Gud urettferdig når han rettferdiggjør den urettferdige gjennom Jesus som stedfortreder? Gjør ikke Gud vold på grunnleggende etiske lover ved å la en annen ta straffen? Er hele frelsesplanen uetisk? Familiemetaforen i Bibelen I denne artikkelen vil jeg trekke frem en metafor, et bilde, i bibelens beskrivelse av frelse. Det er kun dette bildet jeg vil omtale, og man må derfor ikke lese dette som en generell oversikt over frelsen. Andre bakgrunnsbilder som også brukes i Bibelen for å forklare frelsen er f.eks. tempeltjenesten og datidens domstoler. Metaforen jeg skal fokusere på er noe fremmed for oss og vi kan derfor lett overse den når den blir brukt. Det er oldtidens forståelse av familie. Det påstås at om vi hadde fjernet alle de stedene dette bildet brukes, ville det i hvert fall ikke vært noe igjen av Paulus' fremstilling av frelsen1. Moderne familieforståelse Når vi snakker om forholdet mellom barn og foreldre, ser vi det gjerne som at barndommen og ungdommen er en prosess hvor man skal løsrive seg fra sitt opphav og lære selvstendighet, få integritet og bli uavhengig. Man får lov å være avhengig av foreldrene som barn, men så raskt man er blitt «tørr bak ørene» skal man lære å «stå på egne ben». Forholdet mellom opphav og avkom Går vi til Bibelen finner vi en annen forståelse av familien, en annen forståelse av forholdet mellom forfedre og avkom. I 1 Mosebok 25:23 taler Gud til Rebekka, Isaks kone, om de to fostrene hun bar i seg: «Og Herren sa til henne: I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.» Ordene forfedre og etterkommere har begge en forstavelse, for- eller etter-, som begge impliserer en tidslinje. Forfedrene kommer først, etterkommerne etter. Den moderne historieforståelse er meget opptatt av kronologi og avstand i tid. Men denne teksten tenker ikke på forholdet mellom foreldre og barn som en linje. Den gjør ikke et skille mellom det individuelle foster og folket som ville utvikle seg fra dem. Det er nærmest som om forfatteren ignorerer tidsaspektet og ser fosteret og folkeslaget
som samtidige. Vi kan tenke på celledeling. På sett og vis kan vi si at alle cellene som har oppstått i etterkant, allerede var i den opprinnelige. En tilsvarende tekst er Hebreerne 7:9-10: «Gjennom Abraham er også Levi, han som ellers mottar tiende, blitt ilagt tiende! For han var ennå i sin fars lend da Melkisedek møtte ham.» Dette verset sier at yppersteprestene i Levis stamme var allerede i sin stamfar Abrahams lend. Det må ha gått minst 500 år mellom yppersteprestene etter utgangen av Egypt, og den episoden det refereres til med Abraham. Likevel kan forfatteren si at etterkommerne var til stede i Abraham, uansett tidsspenn og uavhengig av de århundrer som skilte dem. Abraham som jødenes opphav Har du tenkt på hvorfor det var så viktig for jødene å fremheve at de var barn av Abraham, Isak og Jakob? La oss lese Johannes 8:39-40, 44: «De svarte og sa til ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger. Men nå søker dere å drepe meg – et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham... Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars lyster.» Jesus visste selvsagt at jødene var de biologiske etterkommerne etter Abraham. Det er ikke det han benekter. Men man forstod det slik at etterkommerne også ville ha mye av den samme ånd og karakter og gjøre mye av det samme som sine forfedre. Jesus sier at de skiller seg fra Abraham på dette området og er mer lik djevelens karakter. Det er altså en likhet i karakter og ånd mellom forfedre og etterkommere. Bibelen om opphav og avkom La oss oppsummere hva som kjennetegner bibelens måte å beskrive forholdet mellom forfedre og etterkommere: Formuleringen som beskriver dette forholdet er karakteristisk: Man sier at etterkommerne er i sine forfedre. Levi var i Abraham og de to folkene var allerede i Rebekka som fostre. Tidsdimensjonen er likegyldig: Alle rettmessige etterkommere, som kalles barn og arvinger, kan sies å ha vært i sine forfedre selv om det er hundrevis og selv tusenvis av år som skiller dem. Bibelen kan derfor si at vi alle var i vår stamfar Adam. Personene på bibelens tid tenkte seg at karakter, personlighet og ånd gikk mer i arv, mer enn det vi i dag kanskje vil si. Hvem som var dine forfedre sa veldig mye om hvem du var. Derfor har vi bibelens interesse i ættetavler.
side 15
FRELSEN
Bibelens slektsforståelse og frelsen Hva har denne forståelsen av slekt med frelsen å gjøre? I Matteus 12:47-50 leser vi: «Og en sa til ham [Jesus]: Se, din mor og dine brødre står utenfor og vil få deg i tale! Men han svarte den som sa det til ham: Hvem er min mor, og hvem er mine brødre? Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: Se, det er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» Her ser vi Jesus bruke familiemetaforen. Som kontrast til den biologiske familie etablerer han en åndelig familie. Jesus vil etablere en åndelig familie, og Gud gjør Jesus til den førstefødte i en ny slekt mennesker, slik det står i Rom 8:29: «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» En ny familie Går vi til Hebreerne 3:6 finner vi igjen forestillingen om oldtidens familie: «Men Kristus var tro som Sønn over hans [Gud Faders] hus. Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi
side 16 / tidens tale / august 2014
roser oss av.» Gud har skapt en ny husholdning, et nytt hus, en ny slekt. Jesus er sønn i huset, og vi er del av denne husholdningen. Men vi er ikke del i Guds husholdning kun som stallgutter eller tjenestepiker. I Romerne 8:1, 9, 14-17 leser vi: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus... Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til... For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» Vi kunne også sitere Galaterne 4:6-7 som sier mye det samme. Det er blitt argumentert for at disse to versene er de mest sentrale i henholdsvis Romerbrevet og Galaterbrevet. Når vi også vet at disse to bøkene har vært de viktigste i kristen forståelse av frelse får vi litt perspektiver på emnet vi nå snakker om.
Frelse og tilhørighet uten tvil Her er det ingen usikkerhet om hvorvidt man er Guds barn eller ikke. Det er visshet: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger.» Dersom denne vissheten mangler, er man ganske enkelt ikke der Paulus mener man bør være. Vi kan gå frem for Guds trone i full forvissning og med stor frimodighet. Vi må passe oss så ikke vår tvil gjør skam på vår tro. Hebreerne 4:1: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, og finne nåde til hjelp i rette tid.» Den troende i Guds familie La oss oppsummere Romerne 8 ut fra de tre punktene vi nevnte tidligere om bibelens forståelse av familie: 1. Ordet i er et karakteristisk begrep som Romerne 8 benytter ved å snakke om i Kristus Jesus. 2. Tidsaspektet er likegyldig: Man er i Kristus selv om man lever 2000 år etter hans første komme. Man regnes som barn og arvinger. 3. Karakteren/ånden går i arv: Teksten sier også at man har fått Kristi Ånd.
Når det gjelder at vi identifiseres med Jesu død, oppstandelse og senere liv, la oss ta for oss Romerne 6:3-9: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synder. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer.» Vi identifiseres med Jesu død, oppstandelse og senere liv. I Efeserne 2:6 sies det at vi identifiseres med Jesus der han er nå: «Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus...» Jesus som stamfar for en ny slekt Tradisjonell protestantisk teologi setter korset som sentrum i historien. Videre ser man det gjerne som at den rettferdigheten Jesus opparbeidet mens han levde på jorden, hans meritter, overføres til den troende slik at man dermed kan stå rettferdig fremfor Gud. Jeg vil ikke argumentere mot dette synet, for det er gode argumenter for det og emnet krever langt dypere studier2 .Likevel ser jeg grunn til å hevde at denne forståelsen er for snever. I Romerne 6 og Efeserne 2, som vi leste, vektlegges det ikke en forbindelse mellom Jesu liv (hans rettferdighet) forut for korset, og oss. Vi identifiseres med ham fra og med korset og hans senere liv. Satte Jesu liv her nede på jorden ham først og fremst i stand til å bli den førstefødte i en ny slekt mennesker? Er korset kun begynnelsen i vårt kristne liv? Blir det viktig ikke bare å stoppe opp ved korset, men også å forstå hva som skjedde med ham etterpå, og se hans liv som en helhet? Tro som nøkkel Det viktigste spørsmålet blir kanskje likevel hvordan vi kan integreres i Kristus, i denne nye slekten. I Johannes 1:12 står det: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Vi leser videre i 1 Johannes 5:1: «Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud.» Vår tro er jordmor for det barnet vi fødes som; det er den som med åpne hender tar imot denne guddommelige gaven. Troen er betingelsen for at Gud kan føde oss som sitt barn (Johannes 3:3-16), og at Gud kan integrere oss i Kristus, gi oss arverett og sin Ånd og karakter. Hver den som tror er i
Kristus. Jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å forstå hvordan alt henger logisk sammen og hvilken mening alt som sies har. Det viktigste er kanskje likevel ikke hvordan Gud kan samle alle som tror i Kristus, men at Bibelen lover at det vil skje. Det er kanskje det Paulus mener i Romerne 9:8: «Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» Og Galaterne 4:28: «Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak». Siden Gud har gitt løfte om at hver den som tror skal integreres i Kristus, så kan vi vite at dette vil skje med oss om vi tror og aksepterer Jesus som frelser. Er vår frifinnelse rettferdig? Ut fra et moderne individualistisk perspektiv er det vanskelig å se at det er rettf erdig at Jesus tar vår straff. Vi krever at den skyldige tar straffen, og bruker et så sterkt ord som justismord om domstolen straffer feil person. Og hele frelsesplanen, sett ut fra vårt perspektiv, er grunnlagt på et justismord. Gud har valgt å straffe feil person. Hvordan kan vi fremdeles kalle ham rettferdig? Bibelens bruk av familiemetaforen ser ut til å løse dette etiske dilemmaet. Vi rettferdiggjøres ikke fordi rettferdigheten overføres fra ett individ til et annet – og omvendt retning med straffen, men fordi Jesus gjennom sin død og oppstandelse gjorde det mulig for oss å integreres i hans liv og rettferdighet. Livet som Guds barn Oppdratt som vi er i en luthersk frelsesforståelse melder spørsmålet seg umiddelbart: Hvordan forholder dette seg til gode gjerninger og vår egen innsats. Først av alt skulle det være klart at akkurat som frelsen er i Kristus så er også æren for den hans. Når det gjelder egne gjerninger, lydighet og oppdragelse, kan vi si at vi får status som barn ved troen, men som barn er vi også forpliktet til lydighet mot vår himmelske Far. Men vår stilling som barn går alltid forut for lydigheten. Et barn kan ikke være lydig mot foreldrene før det er født. Først må barnet bli født, deretter lærer det lydighet mot foreldrene. Logisk sett blir vi derfor først født som Guds barn, deretter forpliktes vi også til lydighet som barn. Tidsmessig kan vi likevel si at samtidig som vi tror og derved blir Guds barn, underlegges vi også lydighet mot Gud. Vi må her skille mellom det å bli et barn, og det å være og leve som et barn. Hva om vi er ulydige? Et barn mister ikke sin stilling som barn selv om det er ulydig. Det skal likevel ikke fortsette i ulydighet, men lære lydighet (1 Johannes 2:1). I den sammenhengen kan vi forstå uttrykket troens lydighet i Romerne 1:5. Lydighet og opp-
Hva om vi er ulydige? Et barn mister ikke sin stilling som barn selv om det er ulydig. Det skal likevel ikke fortsette i ulydighet, men lære lydighet.
dragelse hører med som barn, slik det sies i Hebreerne 12:8: «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.» Det er kun uekte barn som ikke får oppdragelse, og det vil vi jo ikke være. Vi vil være Guds ekte barn. Eller 1 Petersbrev 1:14: «Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet». Som barn vil vi herme etter vår Far: «Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn...» (Efeserne 5:1). Frelsesvisshet som sønner og døtre av Gud Skal vi sammenfatte det vi har sagt, kan vi si at Bibelen forstår forholdet mellom barn og foreldre som at etterkommerne allerede er nærværende i foreldrenes liv. Ved å bruke dette som metafor i beskrivelsen av frelsen gir Gud oss løfte om at vi på samme måte kan innpodes i Kristus gjennom å tro på ham som frelser. Gjennom å legge alt vi er i Jesus integreres vi i hans liv, hans død, oppstandelse, himmelfart og herliggjørelse. Så sant Jesus døde for synden, er du død for synden. Så sant Jesus oppstod fra de døde og ikke dør mer, har du det evige liv og vil få det når Jesus kommer igjen. Og så sant Gud Fader godtok Jesu offer, så har han allerede godtatt deg om du er i Kristus. Heri ligger vår frelsesvisshet; vissheten om hva som har skjedd med Kristus, har allerede skjedd, eller vil skje med oss. Jesu historie blir vår historie. Måtte vi alle være i Kristus og ha barnerett som Guds barn og kunne rope: Abba, Far! 1 Jack Sequeira, Saviour of the World (Idaho: Pacific Press Publishing Association, 1996), side 36. 2 Angel Manuel Rodriguez, Substitution in the Hebrew Cultus and in Cultic-Related Texts (Th.D. dissertation, Andrews University Theological Seminary, 1979).
side 17
JESUS
Jesus død del 1 Fordi du er en synder må du dø. Men Jesus tok den dødsdommen på seg. Det betyr at du kan gå fri – om du tar imot Jesus i ditt liv. Tekst: Rico Tice og Barry Cooper / Foto: Ingimage
D
et er ikke lenge siden jeg kikket i en biografi om Winston Churchill og bladde gjennom registeret. Enda det var en nokså heftig bok på rundt tre hundre sider, var det bare tre sider om hans død. I evangeliene, derimot, går rundt en tredjedel av sidene med til å omtale Jesu død. Vi har jo sett hvor fascinerende hans liv var – så hvorfor ofre så mye plass på hans død? Hvordan har det seg at den måten han døde – korset – er blitt et velkjent symbol på kristendommen? De kristne kunne vel valgt
side 18 / tidens tale / august 2014
en krybbe til minne om Jesu fødsel eller en tom grav til minne om hans oppstandelse. Kanskje en bok til minne om hans lære eller en lampe som symbolet på et strålende liv i en ellers mørk verden. Men nei, de valgte et kors – til minne om hans død. Ingen annen religion feirer sin grunnleggers død. Og ikke nok med det, de kristne feirer korset, en særlig grusom romersk avretningsmetode som bare ble brukt på simple forbrytere. Den store romerske taleren Cicero skrev følgende: «Men bøddelen, sløret som dekker den dømtes hode, korsfestelsens kors, alt dette er redsler som ingen romersk borger bør få
oppleve eller se og høre, de burde holdes langt vekk selv fra hans tanker. Det er helt galt at en romersk borger, en fri mann, noen gang skulle bli nødt til å utholde eller tåle noe så grusomt 1.» Korset ble med overlegg gjort grufullt for at slaver som kanskje vurderte opprør, skulle få se den korsfestede og tenke som så: «Hvor ille mitt liv enn er, så er ikke et opprør verd dette.» Det er ikke så merkelig at komikeren Bill Hicks en gang sa: «Mange kristne går rundt med et kors rundt halsen. Tror de at Jesus vil se et kors når han kommer
side 19
JESUS
Men Jesus hadde aldri gjort opprør mot Gud. De som kjente Jesus, sa at han levde et syndfritt liv. Han hadde ikke gjort noe som han fortjente å bli straffet for. Så hvorfor ble han straffet? Svaret er at han ble straffet for vår synd.
tilbake?» Men de kristne skammer seg ikke over korset. De er faktisk stolte av det. Paulus, som er en annen av Bibelens forfattere, sier det slik: «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors» (Galaterne 6:14). Men hvorfor det? Se hva som står i Markus 8:31 «Jesus begynte å lære dem: ‘Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.’» Merk deg ordet «må». Jesus sier ikke bare at han skal dø, men at hans død på en måte er nødvendig. Legg også merke til det Jesus sier: «For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Markus 10:45). I «trossonen» i The Millennium Dome i London (er det fremdeles noen som husker den?) het det seg at Jesus var et godt menneske som i ung alder led en tragisk død. Men det var skivebom, og unngår poenget. Jesus døde for å være en «løsepenge for mange». Han døde for å redde opprørere ved å betale hva det kostet å sette dem fri. Med ett blir tanken om å feire korset mindre merkelig. For selv om vi befinner oss i en virkelig fare, er korset vår livbåt. Det er slik Jesus redder mennesker. Hvis vi skal forstå dette helt og fullt, må vi lese beretningen om korsfestelsen i Markus 15. Der lærer vi tre ting om korset: Gud var sint, Jesus ble forlatt, og vi kan bli godtatt. 1. Gud var sint Tidens gudfryktige jøder betraktet mørket midt på dagen som et tegn på Guds vrede. I Bibelen står lyset gjennomgående for Guds
side 20 / tidens tale / august 2014
nærvær og gunst, mens mørket lærer oss at Gud griper inn og dømmer. For eksempel straffet Gud farao ved å sende et mørke over landet da han nektet å la de jødiske slavene forlate Egypt. I Markus 15:33 leser vi om denne forbløffende hendelsen da Jesus hang på korset, «Da den sjette time kom [kl. 12 midt på dagen], falt det et mørke over hele landet helt til den niende time [kl. 15].» Markus følger den jødiske måten å regne timene på, og han sier at da solen skulle ha skint på sitt klareste, midt på dagen, ble det plutselig mørkt. Det minnet litt om en solformørkelse, men dette kan umulig ha vært noen solformørkelse. Og hvorfor ikke det? Korsfestelsen skjedde i jødenes påskehøytid, da det alltid var fullmåne, men man kan ikke ha fullmåne hvis månen står mellom solen og jorden, slik den gjør når det er solformørkelse. Dessuten varer solformørkelser aldri mer enn seks minutter. Dette mørket varte i tre timer. Det som skjer er overnaturlig, og er en klar beskjed om at Gud er sint. Det hender at folk ser på sinne som noe irrasjonelt, uberegnelig og vilt. Men slik er ikke Guds vrede. Den er hans avmålte og uforanderlige fiendskap mot alt som er galt. Det er lett å bli overmodig og ta lett på det som er galt. Det er for eksempel mange som kjører bil når de har tatt en drink eller to, og kanskje er en smule over grensen for det lovlige. Det er da ikke så galt, tenker vi, det gjelder bare å kjenne sin begrensning, og hvis man føler seg i god form, må man da kunne spare seg drosjepengene og kjøre hjem selv? Men etter at en sjåfør i påvirket tilstand drepte en av mine venner, er det blitt en sak som opptar meg sterkt. Nå kan jeg ikke fordra tanken på kjøring i påvirket tilstand. Jeg er rystet over at folk engang tenker i de baner. Når det rammer deg personlig, blir det med ett vanskeligere å forholde seg som om synden ikke betyr noe. En god Gud har rett til å være sint på synden. Han lener seg ikke tilbake i gyngestolen og later som om ingenting har skjedd. Nei, synden angår Gud, du er viktig for ham. Så løgn angår ham, men også egoisme. Griskhet også. Og mord. Det angår Gud når kvinner og barn dør fordi de tilhører feil folkegruppe, og han vil ganske enkelt ikke overse dem. Hvis slikt angår oss, så angår det i høyeste grad Gud som skapte oss og gav oss kjærlige lover å leve etter. Forskjellen er at når jeg blir sint på grunn av alt dette, kan jeg ikke gjøre noe med det. Og ofte kan
heller ikke rettsvesenet gjør noe. Det lar seg ikke gjøre å la fortvilte foreldre få igjen sin drepte datter eller utslette et barns overgrep etter at det er blitt misbrukt. Vi fristes til å si selv: «Hvis Gud eksisterer, så ville han gjort noe med dette». Men han har faktisk gjort noe med uretten. Han gjorde det på korset. Da Jesus hang på korset og skulle dø, la mørket seg over landet for å vise at Gud i sin vrede grep inn for å straffe og gjøre ende på synden. Men da må vi også spørre: Hvem sin synd var det som ble rammet av Guds vrede? Så forbløffende det enn kan virke, later det til at Gud er sint på Jesus. 2. Jesus ble forlatt Jesus led helt sikkert store fysiske smerter på korset, men det Markus skriver gjelder åndelige lidelser: «Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: ‘Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?’ Det betyr: ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’» (Markus 15:34). På korset ble Jesus forlatt av Gud, og for første gang i all evighet opplevde han hva det vil si å leve uten kontakt med Gud, hans kjærlige far. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Tidligere hadde Jesus tiltalt Gud som «far» eller «Abba», et ord som er enda mer fortrolig enn «pappa». Men ikke her. Nå opplever han en grusom og fryktelig atskillelse som han aldri før har kjent. Gud gjør noe han bare gjør når han straffer. Men Jesus hadde aldri gjort opprør mot Gud. De som kjente Jesus, sa at han levde et syndfritt liv. Han hadde ikke gjort noe som han fortjente å bli straffet for. Så hvorfor ble han straffet? Svaret er at han ble straffet for vår synd. Forestill deg en video som tar opp alle detaljer av ditt liv. Den viser langt mer enn det vi får se på Big Brother. Den oppfanger ikke bare dine ord og handlinger, men også dine tanker og motiver. Den dekker hele livet, fra fødsel til død. Mens du ser den, gjenopplever du mange gode øyeblikk som du med rette kan være stolt av. Gode vennskap, flotte prestasjoner, sann ærlighet. Du får se mye som fortjener ros og applaus, ting som gjør at du vil spole tilbake og se det om og om igjen. Dette er anledninger da Guds gaver ble godt anvendt. Men du får også se mye som du med rette vil skamme deg over og som du gjerne vil spole forbi. Egoisme, negative tanker om andre, ting du bare har sagt fordi du visste at ingen hørte deg. Alt er med. Spørsmålet er: Har vi lyst til at denne videoen skal spilles av for mennesker vi kjenner? Sir Arthur Conan Doyle, som skrev bøkene om
Sherlock Holmes, sendte en kveld for moro skyld et telegram til de tolv mest respekterte menneskene han i farten kom på. Der stod det: «Røm! Alt er avslørt!» Innen et døgn hadde seks av dem forlatt landet i panikk. Som dem har også vi våre hemmeligheter, og vi vil nødig at de skal lekke ut. Bibelen omtaler denne videoen som «gjeldsbrevet mot oss» (Kolosserne 2:14). Og dette dokumentet som beskriver vår skyld (eller «synd»), skiller oss fra Gud. Bibelen lærer faktisk at Gud er så ren at selv et enkelt bilde fra videoen er nok til å skille oss fra ham. Når vi overser Gud, gjør ting på «vår måte» og behandler ham som om han ikke er videre betydningsfull, er det ikke noe å rope hurra for. For når vi gjør det, ødelegges vårt forhold til ham. Vi har ingen grunn til å være stolte av de gangene da vi behandlet ham som en tjener for så å gi ham skylden når det ikke gikk slik vi hadde tenkt. Ville du behandlet en venn på den måten? Tror du et slikt forhold ville vart særlig lenge? Vi har sett at når vi behandler Gud på denne måten, vil han til slutt la oss få velge slik. Han er en rettferdig dommer, og dersom vi insisterer på å leve uten ham, vil han la oss få det som vi vil. Hvis vi stadig sier til Gud:
«La meg være i fred,» så kommer det en dag da han med stor sorg må si: «Greit. Du skal få være i fred. Du får det som du vil.» Det er dette Bibelen kaller helvete: Å være uten Gud, og alt det innebærer. Det er å være uten andres kjærlighet. Man er helt alene, uten håp eller trøst. Og det var derfor Jesus ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» da han hang på korset. Han gjennomlevde Guds straff. Og det kan ikke ha vært hans egen synd som skilte ham fra Gud, for Bibelen sier at Jesus var uten synd. Nei, det var vår synd som skilte ham fra Gud. I denne grusomme stunden bar Jesus selv den straffen som vår synd, alt som er på den videoen, fortjener.
Bibelen sier om og om igjen at vårt opprør mot Gud fortjener å bli straffet, og straffen er akkurat det Jesus gjennomgikk i vårt sted. Da Jesus døde på korset, døde han for meg, og som min stedfortreder – i mitt sted – bar han den straffen jeg fortjener. Resultatet av denne utrolige selvoppofrelsen er ganske enkelt dette: Jesus betalte syndens pris slik at vi kan slippe å gjøre det. Det utrolige er at Jesus elsket meg så høyt at han var villig til å dø for meg, og for alle de som stoler på ham. 1 Michael Grant: Cicero, Murder Trials (Penguin: Middlesex. 1975).
Å være uten Gud, og alt det innebærer. Det er å være uten andres kjærlighet. Man er helt alene, uten håp eller trøst. Og det var derfor Jesus ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» da han hang på korset.
side 21
IQ OG FRELSE
Er du dum, eller…? Du trenger ikke noen IQ-test for å bli kristen. Men er lav IQ en forutsetning for å bli frelst? Tekst: Yngvar Børresen / Foto: Colourbox
H
er forleden tok jeg opp Bibelen og leste nærmest tilfeldig der øynene falt: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje» (Matteus 11:25-26). Joda, jeg har lest det før, men noen ganger står ordene tydeligere fram enn andre ganger. Og denne gangen følte jeg meg provosert og forarget. Jesus er altså jublende glad for at Gud den allmektige for noen har skjult det jeg tror han mener er livsviktig viten. Det er skjult for forstandige og åpenbart for enfoldige. Må du altså være litt dum og enfoldig for å tro på Jesus? Må du legge til side åpenbare fakta og regne det som en dyd å tro på saker og ting intelligente mennesker umulig kan få dårlig samvittighet for ikke å tro på? Mener Jesus det? Hjelpe seg! Det er jo akkurat det kanskje majoriteten av dagens meningsbærere påstår; at de som tror på Gud må være litt dumme, at de må fornekte logisk tenkning og kløktig hjerneaktivitet. Har Gud selv gitt noen et handicap ved å utstyre dem med en forstandig hjerne? Og dette skal altså være «Guds gode vilje»? Jeg trodde som folk flest at evangeliet om Jesus skulle være gripbart og forståelig for alle, gratis og tilgjengelig, uansett hjernekapasitet. Og at du faktisk var klok dersom du bygde huset ditt på fjell (Jesus) og ikke på sand (Matteus 7:24-27).
side 22 / tidens tale / august 2014
Lignelser OK. La meg roe meg ned. Jeg vet jo godt at Jesus sjelden sa noe uten at han ville fram til en dypere mening enn det som lå umiddelbart på overflaten. Som enhver god orator er det ikke til å unngå å legge merke til at Jesus brukte språket fargerikt og overraskende for å få fram sine poenger. Jeg tror ikke han var stiv, humørløs og livsfjern slik han ofte fremstilles i enkelte amerikanske Jesus-filmer, der han sier bare de ordene som finnes skriftlig i evangeliene, nærmest i telegramstil, med dyster mine. Alt tyder på at han var langt annerledes, han som både de utstøtte og eliten i samfunnet, ja, selv barna hørte på. Alle la merke til at han hadde en annen utstråling enn de formelle skriftlærde og fariseerne, de som gikk for å være datidens vise og forstandige. Derfor kunne Jesus si at du må rive ut øyet ditt om det frister deg, uten å bli tatt helt bokstavelig av verken fiende eller venn. For vi skjønner vel antakelig veldig godt hva han mener. Og derfor kunne han si at de som vil følge ham må spise hans legeme og drikke hans blod, uten at bare de som absolutt ville misforstå, gjorde det, for å ha nevnt bare et par eksempler. «Uten lignelser talte han ikke til dem» (Markus 4:34). Det hendte at Jesus måtte forklare etterpå hva han ville si dem, men det tror jeg han helst ville unngå. Som en moderne pedagog eller terapeut visste han at læring som fører til positiv forandring i menneskers liv bare skjer når man oppdager og skjønner sannhetene selv. Mekanisk kommunikasjon er for kalde datamaskiner, ikke for moralske,
ansvarlige mennesker. Bare ved selv å se veiens konturer i lyset fra lyskilden, vil man kunne se veien klart, og kunne gå på den, lykkelig og fri. Blind lydighet synes ikke å være regnet som sann lydighet for Jesus. Bare når man først har lært Jesus å kjenne, vil det kunne bli nødvendig å følge ham blindt. Men selv da er det ikke i blinde, for vi har jo da allerede lært å kjenne ham som en vi kan stole på. Som barnet som ikke tviler på sin mors kjærlighet. Som sauen som kjenner hyrdens stemme. Derimot er det bare den som er uklok og svært uforstandig som straks er lydig mot den første som kommer forbi og sier: Følg meg! Det vet til og med ethvert barn som mor har innprentet å løpe langt av sted dersom det kommer en mann som lokker med sukkertøy. Hva mente Jesus? Så hva mente Jesus med å være glad for at noe er skjult for de vise og forstandige? Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår det helt riktig, men jeg skulle ønske at du som leser kan være med å se om vi kan komme fram til et svar. Når Jesus referer til «dette» som er skjult, så tror jeg han mener himmelrikets hemmeligheter som han så ofte snakket om, og som han så ofte demonstrerte i gjerninger. De gjerningene han gjorde i all offentlighet, kunne alle se, venner som fiender. Det ytre fikk alle med seg, men himmelrikets indre hemmeligheter kunne ingen skjønne uten en egen åpenbaring, og den åpenbaringen ble skjult hvis man søkte å finne den med menneskelig visdom og forstand.
Det var nettopp de som gikk for å være vise og forstandige, de skriftlærde og fariseerne, som stakk kjepper i hjulene for Jesu virksomhet. Mange av tilskuerne lurte på om de burde høre på disse såkalte vise heller enn på Jesus. Så når Jesus refererte til de vise og forstandige, så mente han neppe de med høy IQ, men de som er vise og forstandige i egne øyne, de som vet best selv og som gjerne vil tre denne visdommen over hodene til alle andre. I kristne kretser, og også blant ateister, er de skriftlærde og fariseerne lys levende den dag i dag. De fleste av oss som tror, kan nok ha havnet i denne gruppen fra tid til annen. Noen god reklame for Guds rike er vi da ikke. Teologer og søkende har forsøkt å sette opp systematiske teologiske systemer for å få alle Bibelske utsagn til å falle logisk inn i en teori om hva som er Guds vilje med menneskene. Og noen synes de har lyktes så godt og ser alt så innlysende klart at de forlanger at alle skal gjøre samme livsanskuelse til deres egen. De mener at uten at alle andre adopterer deres soleklare tolkninger, er de både dumme og vrange og fortjener ikke annet enn Guds vrede. Så viser det seg likevel at selv ikke den mest systematiske teologi rommer alt og kan få alle brikker til å falle på plass. Flere brikker i puslespillet passer ikke i bildet. Noen blir da så fortvilet at de kaster babyen ut med badevannet. Ut går Gud og Jesus og barnetro og menighet – ligningen gikk ikke opp. Hvis ikke alt stemmer, stemmer ingenting. Vi behøver ikke å forstå alt Noe av det viktigste jeg har lært i livet er at jeg må leve med at jeg ikke kan forstå alt og at ikke alt jeg opplever passer inn i min oppsatte teori. Dette forstår vi intuitivt når det gjelder det meste i livet. F.eks. legger vi oss ikke ned for å dø fordi vi ikke forstår hvordan livet er blitt til, hvordan cellene i kroppen vår fungerer med alle sine motorer og kjemiske fabrikker, hvordan kvantefysikk er mulig, osv, osv. Vi omfavner livet likevel og griper livets muligheter begjærlig. I vårt samfunn er det slik at det skal være normalt å tro på at naturens ufattelige ingeniørkunst skal være blitt til av seg selv helt tilfeldig. Men å tro på noe som er hverken mer eller mindre fantastisk, at Gud har skapt alt, skal det i følge den samme samfunnsånd være enfoldig å tro på. Av to uforståelige alternativer synes jeg det ikke har så mye med intelligens å gjøre at man velger ett av alternativene framfor et annet. Og da er vel ikke veien derfra lang til å erkjenne at det heller ikke når det gjelder Guds frelsesverk er brikker i vårt puslespill vi mennesker ikke får helt til å passe inn.
Tilværelsens naturlige mysterium og himmelrikets mysterium matcher. Det er med fenomenene i universet som med fenomenene i Guds rike. Menneskelig kløkt er ikke tilstrekkelig og kan til og med komme i veien for oss når vi insisterer på vår kløkt framfor Guds. Vi er fullstendig ulogiske og uten visdom hvis vi forlanger svar på alle spørsmål om himmelriket før vi våger å favne det. Lykkelige er de som ikke i seg selv må finne alle svarene på livets mysterier før de takker ja til himmelriket. For himmelriket er deres (Matteus 5:3). Så hadde altså Jesus noe å juble over: At du ikke trenger å være vis og forstandig for å ta
imot himmelriket. At vi alminnelige mennesker ikke behøver å la oss forvirre til fortvilelse over alle de vise og kloke røstene som peker på sine forskjellige teoretiske veier til Guds rike. At himmelriket som vi egentlig ikke skjønner så mye av, tross alt er fritt tilgjengelig for alle. Og at det dreier seg mer om varme relasjoner med en person enn det dreier seg om kløktig forstått teori. (Les versene også etter Matteus 11:25-26). Hvis min intelligens hindrer meg fra å ha en relasjon til intelligensens opphav, har jeg da rett i at jeg er ganske dum?
side 23
OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: Colourbox
«If you don’t come apart for a while, you will come apart in a while» Vance Havner
Paradoks Det var i Israel, og det var i et Israel under okkupasjon at Jesus uttalte sine mest kjente ord: Elsk deres fiender! Bare et lite apropos til dagens nyhetsbilde. Mon tro om det blir mindre motstandsvilje hos Palestinerne etter Israelernes siste runde? Mindre hat og mer framtidshåp? Mon tro om Jesus i dag, i enkelte teologiske landskap, ville bli beskyldt for å være antisemittisk? Vidar Hovden på Facebook
Etterlyser kristne tårer for Gaza – Hvor er gråten og medlidenheten? spør [Bjørn Olav Hansen]. [Han] er overrasket over norske kristnes mangel på medfølelse med de som lider i Gaza. Hansen er ordinert pastor i Baptistsamfunnet, nestleder i Nasjonalt Bønneråd for Norge og har vært redaktør i misjonsbladet Ropet fra Øst. Han har startet en lokal Israel-forening på Toten og betegner seg som en varm israelvenn… – Jeg er en tydelig israelvenn og forstår det store behovet Israel har for å gjøre det de gjør. Samtidig blir jeg forferdet over den manglende medfølelsen som mange kristne gir uttrykk for når det gjelder lidelsen på begge sider. Det er hjerteskjærende det som skjer både i Israel og i Gaza, men hvor er gråten og medlidenheten? Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste i forhold til ikke-kristne og skyver fra oss mange som egentlig er israelvenner når vi ikke praktiserer evangeliet klarere enn dette, sier Hansen… – Evangeliet kommer i vanry, og det bekymrer meg. Jeg hører stadig folk si: Hvordan kan dere være så følelseskalde? Hvorfor reagerer dere ikke når barn blir drept?
«I have discovered that all the unhappiness of men arises from one single fact, that they are unable to stay quietly in their own room.» Blaise Pascal
DAGEN, John Solsvik
Pave Fransis ber om tilgivelse for forfølgelse av pinsevenner, men Italias evangelikale forblir skeptiske … En overveldende majoritet av Italias evangelikale kirker og organisasjoner… signerte den [19. juli] en uttalelse som ga «bibelske normer for å møte det økende økumeniske presset fra den Romersk katolske kirke for å utvide sin innflytelse på bekostning av bibelsk sannhet.» Dette er første gang italienske evangelikale kirker har vært så samstemte om katolisismen, ifølge Stefano Bogliolo, leder for informasjonskontoret til Den italienske evangelikale allianse. Bogliolo understreket at kirkene og gruppene som støttet uttalelsen representerer så godt som alle evangelikale som står for konservativ protestantisk teologi og har et sterkt evangelistisk engasjement. Uttalelsen legger vekt på at det er «uforenlig med skriftens lære å ha en kirke som opererer som mellomledd i formidlingen av frelse og presenterer andre figurer som formidlere av nåde siden Guds nåde kommer til oss ved troen alene gjennom Jesus Kristus alene (Efeserne 2:8) og uten medvirkning av andre mellomledd (1 Timoteus 2:5)». Kirkelederne sier også at «det som virker som likheter med evangelisk tro og åndelighet i deler av Romersk katolisisme, gir ikke i seg selv grunnlag for håp om en reell endring.» side 24 / tidens tale / august 2014
(Hele uttalelsen kan leses her: http://www.christianitytoday.com/gleanings/ 2014/july/pope-francis-apologizes-for-pentecostal-persecution-italy.html) Christianitytoday.com, Sarah Eekhoff Zylstra