Tidens Tale 2015 6

Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge

NR.06 / DESEMBER 2015

Det siste strået Familien kranglet ustanselig – inntil mor husket en gammel skikk

M

B

K

MESSIAS:

BIBEL:

KRISTEN VEKST:

Hvis du vil overvinne døden må du snakke med Jesus om det

Tett på Bibelens vanskelige tekster

Ubudne gjester kan være vanskelige å bli kvitt

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Gud er kunstneren over alle, men også vi er kunstnere fordi vi skal forkynne hans storverk.

NR.06 /DESEMBER 2015

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

R

obert Schumann var en tyskromantisk komponist.

Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter (Wikipedia). Han må ha vært musikalsk, men hadde også en litterær åre, for hans visdomsord siteres i øst og vest. Han sa bl.a. «Å sende lys inn i menneskehjertets mørke er kunstnerens plikt».

Det er så bibelsk at en skulle tro han var inspirert av Den Hellige Ånd. Jeg skal ellers ikke prøve å mene noe om hans forhold til Gud, eller hans åndelighet, men denne ene tanken finner du igjen i 2 Peter 2:9 «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.»

I dette lille verset finner vi kunstnere på to nivåer: Gud er kunstneren over alle, men også vi er kunstnere fordi vi skal forkynne hans storverk.

Guds storverk er at han kalt oss inn i sitt fantastiske lys. Ingen kan male livet og framtiden og håpet og det vakre like vakkert og lyst som Gud selv. Den som har opplevd omvendelse og tilgivelse har førstehåndskunnskap om det.

I Bibelen hører vi musikken som handler om Jesu fødsel, og vi ser lyset som trenger gjennom og inn i våre hjerter. Med mesterhånd

side 2 / tidens tale / desember 2015

tegner Gud et bilde av sin sønn på side etter side i sitt ord. Vi ser det, og gleder oss over livets lys som strømmer fram i fortellingen om den bortkomne sønn som finner veien hjem igjen.

Jesus går så langt at han identifiserer seg selv med lys: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Johannes 8:12). Jesus er livets lys, og han skinner inn i livene våre når vi følger ham. Det er kanskje bare en poetisk måte å si at du blir et Guds barn når du blir venn med Jesus, men det beskriver også at man ser annerledes på livet og verden etter omvendelsen.

Livet blir fylt med håp, og framtiden er full av liv – på tross av alt det mørke og vonde som ellers fyller verden.

Så når mesterkunstneren har sunget og tegnet Jesus inn i våre liv, er det opp til oss å videreføre lyset fra mesterkunstneren. Vi skal synge og spille og male Jesus inn i livene til andre. Ingen kunst blir større enn det. Og hva er mer naturlig enn å gjøre det på slutten av et gammelt år og i inngangen til et nytt?

Alle synger og spiller om Jesus i juletiden, og barn i hopetall tegner lyset fra himmelen der det ligger svøpt i en krybbe. Vi er kanskje ikke like flinke i januar. Men når skoleforestillingene og julegudstjenestene er over og Jesus-sangene tas av anleggene i kjøpesentrene,

og vi tramper inn i Januars vintergrålysning er Jesus fortsatt der med sitt gnistrende, tindebestigende livslys, fordi ingen fyller livet med mening og innhold slik som han.

Nettopp i januar kan vi male Jesus for øynene på andre ved å vitne om han. Nettopp i januar kan vi snakke om det håp og den framtid Gud har planlagt for oss. Nettopp i januar kan vi leve slik Jesus ville ha levd her. Slik tennes lyset igjen, ikke på juletrær og i gatepynt, men i levde liv, i mennesker vi møter og omgås. Vi er kunstnere i januar, som sender Guds lys inn i hver en krok. God jul og godt lyst år!

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt.

Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 55.

Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 4107

Januarkunstnere

Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag.

Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

06 16 NR. 06 DESEMBER 2015

12 20

10

04

Hva sier Bibelen om: Dåp

05

Jul med mersmak

06

Gud eller gal?

08

Hva er hovedsaken i enhver situasjon?

10

Tett på Bibelens vanskelige tekster – del 4 av 4

12

Det siste strået

16

Verden kan ikke reddes

20

Vekst i Kristus

22

Hva er en kristen?

24

Observert

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Dåp 1. Hva påla Jesus sine disipler å gjøre?

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:19-20).

2. Hva sa Jesus måtte skje før dåpen?

At en hører og tror. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Markus 16:16).

Omvendelse«Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apostlenes gjerninger 2:38).

Tar imot Jesus av hele sitt hjerte«Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn» (Apostlenes gjerninger 8:37).3. Hva betyr det å tro på Jesus?

«Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv» (1 Korinterbrev 15:1-5).

4. Hva symboliserer dåpen?

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til

side 4 / tidens tale / desember 2015

Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Romerne 6:3-4).

5. Hva skal vi dø fra?

«La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse» (Kolosserne 3:5).

6. Hva er det nye livet vi skal vandre i etter å være død for synden?

«Men Gud være takk! Dere som før var syndens slaver, er nå av hjertet blitt lydige mot den lære som dere ble overgitt til. Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett… Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv» (Romerne 6:17-18, 22).

7. Begravelser skjer sjeldent i hemmelighet. Hva betyr det for den kristne og dø i Kristus og stå opp til et nytt liv i ham?

«For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde» (Kolosserne 2:12).

Merk: Dåpen er en evangelisk ordning til minne om Kristi død, begravelse og oppstandelse. Ved dåpen gis det offentlige vitnesbyrdet om at den døpte er blitt korsfestet med Kristus, begravd med ham, og har oppstått med ham for å vandre et nytt liv. Bare én dåpsmetode kan representere disse sidene

ved omvendelsen, og det er nedsenkelsens dåp, slik Jesus og den første kristne menighet praktiserte den.

8. Når man gjør dette i overensstemmelse med Bibelen, hvilket løfte blir da gitt ved dåpen?

«Peter svarte dem: ‘Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave’» (Apostlenes gjerninger 2:38).

9. Er det noen gang nødvendig å bli døpt på nytt?

«Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler og spurte dem: ‘Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?’ De svarte: ‘Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.’ ‘Hva slags dåp er dere døpt med da?’ spurte han. ‘Johannes-dåpen’, svarte de.

Da sa Paulus: ‘Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.’

Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn» (Apostlenes gjerninger 19:1-5).

TANKER OM TROEN

Jul med mersmak Er det greit å elske jula?

Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

I

1659 greide de kristne puritanerne å forby julefeiringen i staten Massachusets i USA. Ikke bare var det en fastlagt festdag i Church of England som hadde forfulgt dem hjemme i England. De visste også at i de 300 første årene av kirkehistorien var det ingen fest som markerte Jesu fødsel. Og dessuten forbandt de julefeiring med store mengder alkohol og en utsvevende festing som ikke sømmet seg for kristne. Ble du tatt i julefeiring i Boston på denne tiden, ble du dømt til å betale 5 shilling, stå to timer i gapestokk eller tilbringe 48 timer i fengsel.

Loven holdt kun i 22 år. Men det tok 200 år før julefeiring ble alminnelig akseptert.

Selv i dag har mange kristne blandede følelser, fordi julen unektelig er en salig blanding av hedenske skikker, fråtsing, festing og handelsrekorder, iblandet en god dose Jesus.

Er dette greit?

Jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av det. Ingen hindrer meg i å feire jul på en måte som jeg kan stå for med min samvittighet. Ingen kan hindre meg i å fylle denne vinterfesten med Jesus som er verdens lys.

Så jeg går rundt i vintermørket og ser stjerna i to av tre vinduer… betlehemstjerna: Sym-

bolet på hvordan Gud leder mennesker til Jesus og hans rike… og jeg blir glad og ber for de som har hengt den opp… at de skal finne ham.

Jeg ser juletrærne, det eviggrønne treet – symbolet på liv som ikke dør (inspirert av livets tre i edens hage) – og tenker på hvordan Jesus kom til verden for å gi oss livet som varer.

Jeg ser julekulene – de små jordklodene – som opplyses av lysene på treet, symbolet på hvordan Jesus – verdens lys skal opplyse hele verden, alle mennesker. Vi er alle søsken – Guds bortkomne barn.

Jeg går i butikkene hvor det settes ny rekord i kjøpefest og hører sangene om ham som kom som en fattig mann for å gjenopprette rettferdigheten på jorda. Og der jeg før hørte ironien og den håpløse kontrasten og et direkte misbruk av Jesu navn – tenker jeg i dag at selv her i Mammons tempel lyder ordene om ham som alltid tok de svakes og undertryktes parti… og som kom for å så frøene til en bedre og mer rettferdig verden.

Jeg ser stråbukker brukt som julepynt – denne merkelige blandingen av krybben

der Jesus ble lagt på strå og den gamle norske fryktede åsgårdsreia – åndemaktenes og gudenes herjing i mørketiden. Og jeg gleder meg over at det som begynte i strået i krybben har beseiret frykten. Bukkene og åndemaktene er blitt temmet av noe større og sterkere.

Hvis du lærer deg å bruke symbolene som pekere til den troen du har i hjertet ditt, vil både livet og juletiden bli mye rikere. Julekonsertene fyller kirkene med mennesker som vil hører sanger om Jesus og kjøpesentrene fylles av englesang. Som Paulus sier: «Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg glad for» (Filipperne 1:18).

Eller som Jesus sa: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret» (Lukas 13:21).

side 5

MESSIAS

Gud eller gal?

Hvis du vil overvinne døden må du snakke med Jesus om det.

Han kan hjelpe.

Tekst: Sven-Inge Frantzen / Foto: iStock

S

yndens forbannelse er døden (se Esekiel 18:4). Mye penger er brukt på å overvinne dødens makt. Men de fleste innrømmer sin maktesløshet over dødens grep, og nyter livet så lenge de kan, vel vitende at hver dag kan være den siste. Et slikt liv gir lite håp. Gud visste dette da synden først kom inn i verden gjennom Adam og Eva. Derfor presenterte Gud et håp for dem og oss i 1 Mosebok 3:15. Gud sa til slangen som ledet menneskeheten inn i synd og opprør mot Gud: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mosebok 3:15).

Her lover Gud at en fra kvinnens ætt eller avkom skal ramme slangen. Mange teologer ser denne teksten som den første messianske teksten i Bibelen. Messias er tittelen på den som skal redde mennesker ut av syndens forbannelse. Messias betyr ’den salvede’. I Bibelen er det over 350 profetier om den kommende Messias og hva han skulle utrette (se noen eksempler i faktaboksen).

Presise profetier En kan bare forestille seg sjokket som kom over Maria da engelen sa til henne: «Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus» (Lukas 1:31). Hun skulle bære frem guttebarnet som var lovet menneskeheten gjennom alle tider. Det var et stort ansvar men også en stor glede. Som Marias slektning sa til henne: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv» (Lukas 1:42). Men Gud fortalte det ikke bare til Maria. Også hennes forlovede, Josef, ble underrettet om hva som var i ferd med å skje. Engelen fortalte ham: «Barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matteus 1:20-21). Jesus, som betyr «den som frelser», ble født til riktig tid, på riktig sted, av riktig person, i riktig by, ja, som du ser, alt stemte. Oddsen for at alt skulle stemme hos Jesus er utrolige og usannsynlige.

Vi vet at en person ved navn Jesus ble født rundt denne tiden. En jødisk historiker ved navn Josefus som levde på den samme tiden, nevner Jesus i et verk som heter I jødenes gamle historie. I kapittel 18.3.3 omtales personen Jesus, og han blir introdusert som Messias. Også i kapittel 20.9.1 kalles Jesus Messias. Det finnes ikke et menneske som har vært så ventet på, eller har hatt så mye påvirkning i verden som denne mannen Jesus. Det er vanskelig å motbevise at det levde en mann ved navn Jesus som gikk rundt og gjorde gode ting på jorden i Israel rundt 30 e.kr. Noen avskriver ham som en god mann eller en god lærer. Men Jesus selv sa at han var mer enn en lærer. Han sa han var Gud (Johannes 14:9). Som C. S. Lewis, en kjent kristen filosof sa i boken Mere Christianity: «En mann som ikke var noen annet enn en vanlig mann og sa om seg selv det Jesus sa, kan ikke være en stor moralsk lærer. Han må enten være gal, på samme nivå som en mann som sier han er et kokt egg, eller han må være djevelen selv. Du må velge: Enten

Messiasprofeti

Gammeltestamentlig profeti

Nytestamentlig oppfyllelse

Fødested

Mika 5:2

Matteus 2:1; Lukas 2:4-6

Født av en jomfru

Jesaja 7:14

Matteus 1:22-23; Lukas 1:26-31

Skal komme fra Juda stamme

1 Mosebok 49:10

Lukas 3:33: Hebreerbrevet 7:14

Hans arbeid og virke

Jesaja 61:1-2

Lukas 4:18-19

Han skulle forrædes med tretti sølvpenger

Sakarja 11:12-13

Lukas 22:47-48

Han skulle tie da han ble anklagd

Jesaja 53:7

Markus 15:4-5

Han skulle dø som en lovbryter

Jesaja 53:12

Matteus 27:38

Hender og føtter skulle gjennombores

Salme 22:17

Matteus 27:35

Ingen ben skulle brytes på ham

Salmene 34:21

Johannes 19:33-36

Hans død skulle sone for menneskehetens synder

Jesaja 53:5-12

Romerne 5:5-8

side 6 / tidens tale / desember 2015

var, og er, denne mannen Guds sønn, eller så er han en gal mann eller noe verre.»

Mer enn en god mann Jesus kom ikke bare for å være en god mann.

Han var klar i sin tale om sin egen misjon og sitt virke. Han var kommet for å søke og frelse de som var under syndens og dødens forbannelse (Lukas 19:10). Han var og er Immanuel, som betyr «Gud med oss» (Matteus 1:21).

Jesus kalte seg selv for «veien, sannheten, og livet» (Johannes 14:6). Jesus sa: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg» (Johannes 5:39). Hver den som tror på Jesus som den lovede Messias skal ikke «gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Jesus gjorde ikke krav på å være en barmhjertig mann med et stort hjerte, han gjorde krav på å være Gud, og tilbød mennesker frelse fra døden.

Herr Lewis hadde rett da han sa: «Enten var og er denne mannen Guds sønn, eller så er han en gal mann eller noe verre.»

Men styrken i Jesu krav ligger ikke bare i profetiene eller hans egne ord. Disiplene til Jesus vitner om at han var den lovede frelseren.

Bibelen forteller i Johannes Evangelium 1:45-49: «Filip traff Natanael og sa til ham: ‘Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet

om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.’

‘Kan det komme noe godt fra Nasaret?’ sa Natanael. Filip svarte: ‘Kom og se!’ Jesus så Natanael komme gående og sa: ‘Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.’ ‘Hvor kjenner du meg fra?’ spurte Natanael. Jesus svarte: ‘Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.’ Da sa Natanael: ‘Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.’»

Da Peter ble spurt om hvem han mente Jesus var, utbrøt han: «Messias, den levende Guds Sønn» (Matteus 16:16).

Paulus brukte mye av sitt voksne liv av å forkynne budskapet om Jesus og at han var den lovede Messias. I Apostlenes Gjerninger 9:19-20 sies det at Paulus «ble noen dager hos disiplene i Damaskus, hvor han straks forkynte Jesus i synagogene og sa: ‘Han er Guds Sønn’.»

Ingen har hatt så stor innflytelse på verdenshistorien som den mannen som levde i Israel for to tusen år siden. Denne Jesus var profetert om i Det gamle testamente, han la krav på å være verdens frelser, og hans etterfølgere trodde på ham.

Troende eller ikke, døden virker som en uoverkommelig trussel. Men troen på Jesus gir håp om et liv som varer evig. Å tro på

Jesus er et valg hver og en må ta. Med C. S. Lewis’ egne ord: «Du må velge.» Min oppmuntring til alle må være at vi følger rådet fra Hebreerbrevet 12:1-2: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»

Troende eller ikke, døden virker som en uoverkommelig trussel. Men troen på Jesus gir håp om et liv som varer evig.

side 7

LIVET

Hva er hovedsaken i enhver situasjon?

Den siste frihet vi har – å velge vår innstilling i enhver livssituasjon, å velge vår egen vei.

side 8 / tidens tale / desember 2015

Vi bør ikke spørre hva meningen med vårt liv er, men heller innse at det er vi som blir spurt. Vi kan bare svare livet ved å svare for vårt eget liv.

Det viktigste er ikke hva vi forventer av livet, men hva livet forventer av oss.

Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: iStock

D

et er mange som heter Josef i historien, og ikke alle er mors og fars beste barn: josef stalin, den onde diktatoren; josef mengele, den onde legen; josef terboven, den onde rikskommisæren her i landet; josef goebbels, den onde demagogen; josef kramer, det onde beistet fra Belsen; josef fritzl, den onde familiemannen; josef kony, den onde «frigjøreren», og flere. Men det er i alle fall én som fortjener navnet: Herren skal forøke. De andre mennene som jeg nevner med små bokstaver, var tyver inspirert av Den onde for å stjele og myrde og ødelegge. Josef, Jakobs sønn, var inspirert av Den gode, for å gi liv og overflod til mange (Johannes 10:10).

Historien om Josef er en av de mest dramatiske fortellingene i Det gamle testamente. Han går fra å bli utstøtt av brødrene sine hjemme i Kanaans land til å være den mektigste mannen i Egypt – far for farao. Fortellingen om ham fyller de fjorten siste kapitlene i 1 Mosebok. Josef var Jakobs yndlingssønn.

Hans mor var Rakel, som var farens yndlingshustru.

Hovedsaken i enhver situasjon I bibelforskningen blir fortellingen om Josef ofte omtalt som en novelle, blant annet fordi den er så helhetlig og i mange henseender tegner et klart psykologisk portrett av en mann.

Det viktigste i historien om Josef er at selv om han gang på gang gikk fra de store høyder til de dype daler, endte han igjen på toppen, fordi Gud var med ham.

Vi vet altså mye om Josef, gutten med den fine kappen, drømmeren, Potifars tjener, fangen, faraos høyre hånd. Han var en stor strateg og en klok mann. For han var Guds mann.

Når så faren velsigner og forutsier sine sønners framtid før han døde, sier han om Josef: «Han får hjelp av Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels Klippe, av din

fars Gud – han skal hjelpe deg. Gud Den Allmektige – han signe deg, med signing fra himmelen oventil, med signing fra havdypet der nede, med signing fra bryst og morsliv» (1 Mosebok 49:24-25).

Vi kan trekke i alle fall én lærdom fra Josefs liv: Hovedsaken i enhver situasjon er at situasjonen ikke er hovedsaken.

«Når vi ikke lenger er i stand til å forandre en situasjon, blir vi utfordret til å forandre oss selv,» skriver Victor Frankl.

Viljen til mening «Alt kan bli tatt fra et menneske, bortsett fra én ting: Den siste frihet vi har – å velge vår innstilling i enhver livssituasjon, å velge vår egen vei.»

I løpet av sitt langvarige fangenskap i fire konsentrasjonsleirer mistet Frankl alt bortsett fra sitt eget liv. Far, mor, søsken, kone, alle som stod ham nær bukket under. I det jordiske helvete oppdaget Frankl at Friedrich Nietzsche hadde ganske rett når han sa: Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et hvilket som helst hvordan.

Josef var i en lignende situasjon: Han mistet også alt – familien, hjemmet, friheten.

Victor Frankl oppdaget at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet, var de som hadde en personlig visjon for framtiden, ikke de som var fysisk best utrustet. Livet er meningsfylt under alle omstendigheter, og det er menneskets plikt å finne hva som gir livet mening, hevdet Frankl. Han betraktet menneskets søken etter mening i tilværelsen som en avgjørende drivkraft til mental sunnhet og livskvalitet.

Til syvende og sist bør vi ikke spørre hva meningen med vårt liv er, men heller innse at det er vi som blir spurt. Vi kan bare svare livet ved å svare for vårt eget liv. Det viktigste er ikke hva vi forventer av livet, men hva livet forventer av oss.

Så jeg bør leve som om jeg allerede levde for andre gang, og at jeg første gangen har handlet så feilaktig som jeg er i ferd med å gjøre nå.

Er jeg i Guds sted?

En annen jøde, Elie Wiesel, skriver: «Hvorfor er vi her? er det aller viktigste spørsmålet et menneske står overfor. Jeg tror at livet har en mening, trass i den meningsløse død jeg har sett.» Det er menneskets mulighet å leve for en sterk idé.

Det moderne menneskets tap av mening er uttrykt på forskjellig vis av filosofer og vitenskapsmenn. For eksempel hevder Jean-Paul Sartre at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og vi må ha mot til å innse og leve med meningsløsheten. Å være menneske er å leve uten begrunnelse, mener han.

For Arthur Schopenhauer fortoner verden seg som et «helvete» – som noe som ikke burde eksistere. Og det finnes ikke noe overordnet som gir mening til den enkeltes lidelser.

Josef ser en klar hensikt med sitt liv: «Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele Egypt» (1 Mosebok 45:8). Han bekrefter Søren Kierkegaards ord: «Livet må forstås baklengs, men det må leves forlengs.»

Da brødrene til slutt bøyer seg for ham i frykt etter farens død, sier han: «Er jeg i Guds sted?

Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres» (1 Mosebok 50:19-20).

Hva er så hovedsaken i enhver situasjon hvis situasjonen ikke er hovedsaken?

side 9

BIBEL

Tett på

Bibelens vanskelige tekster Del 4 av 4

Hvordan håndtere tilsynelatende motsigelser i Bibelen?

Tekst: Kenneth Bergland / Foto: Colourbox

M

en vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger (Galaterne 2:16).

Dere ser altså at mennesket kjennes rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro (Jakob 2:24).

Hva gjør vi som ønsker å bygge livene våre på Guds ord når vi kommer over tilsynelatende motsigelser i Bibelen? Vel, igjen nytter ikke en overfladisk lesning. Vi må være grundig og observant.

Rent formelt er det ikke en absolutt motsetning mellom Galaterne 2:16 og Jakob 2:24 (‘A’ versus ‘ikke-A’). De presenterer heller ikke to alternative måter å rettferdiggjøres på (‘A’ eller ‘B’). Isteden fremholder Galaterne 2:16 rettferdiggjørelse ved tro og ikke gjerninger (‘A, ikke B’), mens Jakob 2:24 ser begge som nødvendig (‘A og B’). De er derfor enig om nødvendigheten av tro for rettferdiggjørelsen.

Et spørsmål er om ‘lovgjerniger’ i Galaterne 2:16 er det samme som ‘gjerninger’ i Jakob 2:24. Men vi bør også spørre om de legger det samme i begrepene ‘tro’ og ‘rettferdig’, selv om det er likhet ved første øyekast.

side 10 / tidens tale / desember 2015

Bakenfor ligger det kjente spørsmålet om hvordan de to forholder seg til loven i Det gamle testamente, og hvilken rolle denne skal ha for den kristne. I dette tilfellet kan det være en god tilnærming å studere hver av bøkene uavhengig av hverandre først, så vi forstår hva hver av forfatterne egentlig prøver å si, før vi begynner å sammenligne.

Galaterne 2:16 i kontekst I forhold til Galaterne 2:16 kan vi spesielt legge merke til flertallsformen ‘vi’ og forholdet mellom lovgjerninger og tro. Tre ganger bruker Paulus ‘vi’ i Galaterne 2:16. Men hvem er inkludert i denne ‘vi’? Tidligere i kapittelet har han referert til lederne Jakob, Peter (Kefas) og Johannes. Det er mulig 2:14b-21 som en helhet er Pauli gjengivelse av hva han sa til Peter, og ikke bare 2:14b. Dette vil styrke å se Peter som inkludert i ‘vi’ i 2:16. Videre er det godt mulig Jakob i Galaterne 2:9, 12 er den samme som har forfattet Jakobs brev, og dermed inkludert i denne ‘vi’. Mens Peters handlemåte i Antiokia (2:11-13) indikerte en splittelse mellom de troende jødene og de troende ikke-jødene, responderer Paulus med å hevde enhet mellom ham selv og Jakob, Peter og Johannes, men også mellom de troende jødene og de troende ikke-jødene. Kort sagt benekter Paulus at det er en uenighet mellom ham og Jakob, og det skulle gjøre oss varsom med å hevde at det er det.

E. P. Sanders’ Paul and Palestinian Judaism endret i stor grad hvordan man nå leser Paulus.1 Her viser Sanders hvordan oppfattelsen av jødedommen i den andre tempelperioden som legalistisk er feil. Isteden vil man kunne se i tekstene fra den tiden at de oppfattet Guds nåde som alltid og allerede det eneste grunnlaget for opprettelsen og opprettholdelsen av pakten mellom Gud og hans folk.

I denne oppfatningen var lovgjerninger en respons på at man hadde blitt innviet i paktrelasjonen. Lydighet følger idet du er frelst ved Guds nåde. Lovgjerninger gjør deg ikke fortjent til Guds gunst. Det er samme tanken Paulus gir uttrykk for i Galaterne 2:16 når han sier at vi er frelst ved nåde, ikke ved

lovgjerninger.2 Samtidig kan han altså skrive i 5:6, «For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.»

For Paulus er derfor genuin tro «virksom i kjærlighet». Det ser ut til å være samme tanken bak uttrykket «lydig tro» i Romerne 1:5; 16:26. Paulus forutsetter derfor gyldigheten av loven, selv om lydighet mot den ikke må oppfattes som grunnlaget for paktrelasjonen.

Dette harmonerer med Pauli positive uttalelser i forhold til loven andre steder (jf. Romerne 3:31; 7:12, 14; 1 Timoteus 1:8).

Jakob 2:24 i kontekst I forhold til Jakob 2:24 er det spesielt forholdet mellom gjerninger og tro samt forståelsen av det å være rettferdig som er av interesse.

Jakob 2:1-13 tar opp praksisen med forskjellsbehandling av medlemmer i det kristne fellesskapet. Jakob er spesielt bekymret over at de foretrekker rike og forsømmer fattige.

2:15-16 viser at seksjonen 2:14-19 også er opptatt av behovene til fattige: «Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ‘Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette’– hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?» Det er tydelig at ‘gjerninger’ (2:14, 17-18) i denne sammenhengen er veldedighet overfor vanskeligstilte, og det virker som denne betydningen trekkes over i neste seksjon, 2:20-26. Men ‘gjerninger’ utvides også til å inkludere Abrahams religiøse hengivelse i ofringen av Isak og Rahabs beskyttende gjestfrihet overfor de utsendte speiderne. Paulus og Jakob bruker derfor ‘gjerninger’ i to ulike betydninger.

Det virker ikke som lovens gyldighet var et spørsmål for Jakob, han refererer til loven og forutsetter som Paulus, at den står ved lag (1:25; 2:8-12; 4:11-12). Videre, som for Paulus, er den troendes nye fødsel og fornyelse Guds verk (1:18), frelsen mottas gjennom

“ordet som er plantet i dere” (1:21), og nåden blir gitt den som ydmykt overgir seg til Gud (4:6).

Når Jakob omtaler ‘tro’ i brevet sitt, benytter han det i betydning ‘aksept av sanne utsagn’, ‘tillit’, og ‘trofasthet’, men ikke nødvendigvis i alle tre betydninger samtidig.3 I 2:19 refererer Jakob til Shema’en («Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én» (5 Mosebok 6:4)): «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver!» (Jakob 2:19).

Shema’en er selvsagt ikke bare en intellektuell idé i Det gamle testamente. Men Jakob referer til Shema’en som et skille mellom jødene og ikke-jødene i sin samtid. Og det kan virke som enkelte jøder tok Shema’en i seg selv som indikasjon på at de var på rett side (jf.

Brevet til Aristeas 134).

Det er i kontrast til å sette sin lit til Shema’en isolert, bare som en intellektuell idé som selv demonene overgår ved at de i det minste også skjelver (2:19), at Jakob skriver 2:20-26. ‘Tro’ slik han bruker det her er derfor i en snever forstand som en intellektuell aksept av et sant utsagn. Det er derfor Jakob føler behov for å presisere at en autentisk tro også er virksom i et levd liv, i gjerninger, i harmoni med slik Paulus også oppfatter sann tro.

Enhet mellom Galaterne 2:16 og Jakob 2:24?

Vi må selvsagt være forsiktige med å lese bibelske tekster ut fra vår logikk og våre definisjoner av ord. Det vi ser som et problem i tekstene trenger ikke å ha vært det for de bibelske forfatterne. Vi kan heller ikke uten videre overføre betydningen en bibelsk forfatter legger i et ord på en tekst skrevet av en annen forfatter.

Både Paulus og Jakob vektlegger hvordan forskjellsbehandling ikke skal eksistere i det kristne fellesskapet

(Galaterne 2:6; Jakob 2:1-13). Begge forutsetter at loven fortsatt er gyldig. Begge ser frelsen som en gave. Og for begge er troen virksom i kjærlighet.

Mens Paulus omtaler det ‘å være rettferdig’ i sammenheng med hva som oppretter og opprettholder ens pakt-relasjon med Gud, bruker Jakob det i den mer vanlige hebraiske betydningen av å ‘fremvises som rettferdig’.

Den rettferdige vil vise sin rettferd gjennom et liv i rettferd. Igjen ser vi viktigheten av å være vár for de ulike måtene bibelske forfattere kan bruke de samme begrepene på. Mens Paulus ser omskjærelsen som et utilstrekkelig etnisk kroppslig skille, ser Jakob Shema’en som et utilstrekkelig etnisk intellektuelt skille. Mens Paulus reagerer mot forskjellsbehandlingen av troende jøder og troende ikke-jøder, ser Jakob forskjellsbehandlingen mellom rik og fattig som galt. Mens Paulus er opptatt av den likestilte status mellom troende jøder og troende ikke-jøder, ligger det på Jakob å vise at sann tro må vise seg som virksom i nestekjærlighet.

Noter: 1 E. P. Sanders, Paul and Palestinian Judaism: A Comparison of Patterns of Religion (London: SCM, 1977).

2 J. Louis Martyn, Galatians: A New Translation With Introduction and Commentary (New Haven: Yale University Press, 2008), 267-68.

3 Richard Bauckham, James: Wisdom of James, Disciple of Jesus the Sage (London: Routledge, 1999), 120.

Vi må selvsagt være forsiktige med å lese bibelske tekster ut fra vår logikk og våre definisjoner av ord.

Det vi ser som et problem i tekstene trenger ikke å ha vært det for de bibelske forfatterne.

side 11

JULEFORTELLING

Det siste str책et En av de vakreste julefortellingene fra 70-책rene er skrevet om en familie som stadig kranglet, og om hva moren i huset gjorde for 책 gjenopprette familieforholdet.

Tekst: Paula McDonald Palangi / Foto: Colourbox

side 12 / tidens tale / desember 2015

D

essverre holdt alle seg innendørs, denne typiske, grå vinterdagen. Det var ettermiddag, og som vanlig var de fire små barna til McNeal i full gang igjen – med å erte, krangle og sloss om lekene og om hva som helst.

Ellen kunne nesten avlegge ed på at barna hennes ikke kunne fordra hverandre, selv om hun visste at det nok bare så sånn ut. Selvfølgelig krangler alle søsken noen ganger, men den livlige ungeflokken hennes hadde vært spesielt avskyelige mot hverandre i det siste.

Særlig gjaldt det Eric og Kelly. Det var bare et år imellom dem, og det virket som om de hadde bestemt seg for å ødelegge hele den lange vinteren med å være så ufyselige mot hverandre som de bare kunne.

«Gi den til meg. Den er min!» skrek Kelly så det ljomet. «Det er den ikke! Jeg hadde den først,» hylte Eric sta som et esel.

Ellen sukket mens hun lyttet til elendigheten.

Det var bare en måned til jul, men her var det visst så som så med julestemningen.

Julen skulle være en tid for giverglede og nestekjærlighet, med varme og glade hjerter. Presanger, glitter og stas på et tre, er ikke nok for å fylle et hjem med virkelig glede. Ellen hadde en idé. For mange år siden hadde bestemoren hennes fortalt om en gammel skikk som hjalp mennesker til å oppdage julens sanne mening. Kanskje den kunne hjelpe familien hennes i år. Det var i alle fall verdt et forsøk!

En gammel skikk Hun ropte på barna og plasserte dem etter størrelsen i sofaen – Eric, Kelly, Lisa og Mike.

«Hvordan ville dere unger like å begynne en ny juletradisjon i år?» spurte hun. «Det er som en lek, men bare de som kan holde på en hemmelighet, kan være med. Kan alle her det?»

«Jeg kan!» ropte Eric. «Jeg er mye bedre til å holde på hemmeligheter enn han!» hylte Kelly. «Jeg kan i hvert fall,» brøt Lisa inn. «Meg også. Meg også,» ropte vesle Mike. «Jeg er stor nok!»

«Greit, her er spillereglene: Dette året skal vi overraske Jesus-barnet med verdens bløteste seng på julaften. Vi skal fylle en liten krybbe med halm for å gjøre den myk og god. Men her er hemmeligheten: Vi kan legge halmstrå i krybben bare når vi har gjort en god gjerning, men det er ikke lov å si hvem vi har vært god mot!»

Barna var forvirret. «Hvordan kan Jesus vite at det er senga hans?» ville Kelly vite. «Han vil

vite det,» svarte Ellen. «Han kjenner den igjen på kjærligheten vi legger oppi for å gjøre den myk.» «Men hvem skal vi gjøre godt mot, da?» spurte Eric. Han var fremdeles litt forvirret. «Vi gjør det mot hverandre. Én gang i uka legger vi lapper med alle navnene våre på i en hatt, mitt og pappas også. Så trekker vi en lapp hver, leser navnet på lappen, og gjør gode ting mot den personen i en hel uke. Men du kan ikke fortelle noen andre hvilket navn du har trukket. Hver og en av oss skal prøve å gjøre mest mulig godt mot vår hemmelige venn uten å bli oppdaget. Og så skal vi legge et nytt halmstrå i krybben hver gang vi gjør en god gjerning.»

«Akkurat som å være spion!» hvinte det fra Lisa.

«Men hva hvis jeg trekker navnet til en jeg ikke liker?» Kelly rynket på pannen.

Ellen måtte tenke seg litt om. «Kanskje du da kunne legge et ekstra tykt halmstrå i krybben når du endelig får til å gjøre en god gjerning likevel. Tenk på hvor mye raskere tykke strå vil fylle opp krybben vår! Vi bruker krybben som står på loftet,» sa hun. «Og nå kan vi gå til enga bak skolen og hente halm alle sammen.»

Uten å mukke tok barna på seg jakker, votter og ulluer og tumlet leende ut av huset. Om sommeren hadde det vært høyt gress på jordet, men nå minnet de tørre og døde gule gresstråene om ordentlig halm. De samlet sammen stråene i en stor eske de hadde tatt med.

«Kanskje du da kunne legge et ekstra tykt halmstrå i krybben når du endelig får til å gjøre en god gjerning likevel.

først, og begynte straks å fnise. Lisa gjorde alt hun kunne for å se ut som en skikkelig spion da hun trakk sin lapp. Mike kunne ikke lese ennå, så Mark hvisket navnet i øret hans. Så puttet Mike lappen i munnen og spiste den, så ingen skulle finne ut hvem den hemmelige vennen hans var. Eric var nestemann, og rynket på pannen da han hadde brettet ut lappen sin. Men han sa ikke noe, bare stappet papiret i lomma. Da Ellen og Mark hadde trukket, kunne familien begynne leken.

Overraskelser En uke full av overraskelser fulgte. Huset til McNeal var tilsynelatende blitt invadert av en hær med gode hjelpere. Når Kelly kom inn på rommet sitt om kvelden for å legge seg, kunne hun finne nattkjolen sin pent foldet på en oppredd seng. Noen feide opp sagmuggen under arbeidsbenken uten å være bedt om det. Geléklumper forsvant mirakuløst fra kjøkkenbenken etter at de hadde spist dessert, mens Ellen var ute og hentet posten. Og hver morgen snek en eller annen seg inn på rommet til Eric og redde opp sengen hans mens han pusset tennene. Senga var ikke redd opp helt perfekt, men redd opp var den. Og den spesielle vesle hjelperen måtte ha korte armer, for han rakk tydeligvis ikke fram til midten.

«Hvor er skoene mine?» spurte Mark en morgen. Ingen kunne svare, men like før han skulle på arbeid, var de plutselig på plass i skapet igjen, skinnende blanke og nypusset.

Ellen la merke til flere forandringer den uka.

Barna ertet og sloss mindre. En krangel kunne begynne som før, men sluttet plutselig uten noen spesiell grunn. Til og med Eric og Kelly så ut som de var mer på bølgelengde – de kranglet ikke så mye lenger. Av og til kunne hun faktisk se alle barna smile hemmelighetsfullt for seg selv. Sakte begynte de første stråene å komme på plass ett for ett i den vesle krybben. Først bare noen få, og så flere og flere hver dag. Mot slutten av den

«Nå har vi nok,» lo Ellen da esken var fylt til randen. «Husk, vi har bare en liten krybbe.»

Så dro de hjem og spredte stråene forsiktig utover et brett som Ellen aldri brukte. Eldstemann Eric fikk lov til å klatre opp på loftet etter krybben. «Vi trekker navnelapper straks pappa kommer hjem fra arbeid,» sa Ellen.

Hun klarte ikke å skjule et smil ved tanken på hvor fornøyd Mark ville bli. Han ville fryde seg ved synet av barnas forvandlede ansikter og lyden av stemmene deres, som nå var fulle av forventning i stedet for irritasjon.

Ved middagsbordet den kvelden ble seks papirlapper brettet, blandet og ristet i Marks pelshatt, og så kunne de trekke. Kelly trakk

side 13

JULEFORTELLING

første uka hadde alle stråene blitt til en hel liten haug.

Alle var ivrige etter å trekke nye navn, og det var mer latter og munterhet nå enn første gang. Men ikke for Eric. Igjen brettet han ut lappen, leste navnet og puttet den i lomma uten et ord. Den andre uka skjedde enda flere overraskelser, og stråhaugen i krybben vokste seg større og større. Det var mer latter, mindre erting og nesten ingen krangling å høre i huset. Bare Eric var uvanlig stille, og av og til så Ellen at han var lei seg. Men stråene i krybben ble stadig flere.

Så var det nesten jul. På lille julaften trakk de lapper for siste gang. Barna smilte der de satt rundt bordet og ventet på at de siste navnelappene skulle bli ristet i hatten. De visste at stråhaugen i krybben var myk og komfortabel, men ennå var det én dag igjen. Ennå kunne de rekke å gjøre haugen litt dypere og mykere!

For siste gang ble hatten sendt rundt bordet.

Mike trakk et navn og spiste fort lappen, slik han hadde gjort hver uke. Lisa brettet sin forsiktig ut under bordet, kikket på den og heiste opp de små skuldrene sine mens hun smilte bredt. Kelly grep ned i hatten og smilte fra øre til øre da hun fikk se navnet. Ellen og Mark trakk også hver sin lapp, og ga hatten med det siste navnet til Eric. Da han brettet ut lappen, krympet ansiktet hans og han begynte nesten å gråte. Uten et ord snudde han seg og forlot rommet.

Øyeblikkelig spratt alle opp fra bordet, men Ellen stanset dem. «Nei! Bli hvor dere er, sa hun bestemt. «Jeg skal gå!»

Eric «drar sin vei» På rommet sitt prøvde Eric å ta på seg jakken sin med den ene hånden, mens han grep etter en liten pappkuffert med den andre. «Jeg må dra min vei,» sa han stille med tårer trillende nedover kinnene. «Hvis jeg ikke drar, kommer jeg til å ødelegge hele julen.» «Men hvorfor?

Og hvor skal du?» «Jeg kan sove i snøborgen min et par netter. Jeg kommer hjem igjen rett etter jul, det lover jeg.»

side 14 / tidens tale / desember 2015

Ellen skulle til å si noe om å fryse og om snø og ingen votter eller støvler, men Mark, som var kommet inn i rommet etter henne, la hånden mykt på armen hennes og ristet på hodet så bare Ellen kunne se det. Om litt slo utgangsdøra igjen, og sammen så de fra vinduet en trist liten skikkelse med sammensunkne skuldre traske over gaten og sette seg på brøytekanten i gatehjørnet. Det var mørkt og kaldt ute, og noen snøfiller dalte ned på den vesle gutten og pappkufferten hans.

«Gi ham noen minutter alene,» sa Mark stille.

«Jeg tror han trenger det. Så kan du snakke med ham.»

Den sammensunkne skikkelsen var allerede overstrødd med snøfnugg da Ellen krysset gaten og satte seg ved siden av gutten sin på brøytekanten. «Hva er det, Eric? Du har vært så snill de siste ukene, men jeg vet at noe har plaget deg helt fra vi begynte leken med krybben. Vil du fortelle meg hva det er, vennen min?»

«Å mamma, skjønner du ikke?» snufset Eric.

«Jeg prøvde så godt jeg kunne, men jeg klarte ikke mer, og nå kommer jeg til å ødelegge julen for alle!» Dermed kastet han seg gråtende i armene hennes. «Mamma!» Den vesle gutten hikstet. «Du vet det bare ikke.

Jeg trakk Kellys navn hver gang! Og jeg hater henne! Jeg forsøkte, mamma – det gjorde jeg virkelig! Jeg stakk inn på rommet hennes hver kveld og redde opp sengen. Jeg la til og med fram det ekle nattøyet hennes. Jeg lot henne låne racerbilen min en dag, men som vanlig bare slengte hun den rett i veggen! Hver uke da vi trakk nye navn, trodde jeg det ville bli en forandring. Da jeg trakk Kelly i kveld igjen, visste jeg at jeg ikke orket mer. Hvis jeg prøver, så vil jeg sikkert slå til henne i stedet. Blir jeg hjemme og gir Kelly juling, så ødelegger jeg julen for alle.»

De to satt der i taushet en stund. Så sa Ellen vennlig: «Eric, jeg er så stolt av deg! Hver gode gjerning du gjorde burde telle dobbelt fordi det var hardt for deg å være snill mot Kelly så lenge. Likevel holdt du på, og la til ett strå om gangen. Du ga godhet selv om det var vanskelig. Det er det julen handler om.

Eric, jeg er så stolt av deg!

Hver gode gjerning du gjorde burde telle dobbelt fordi det var hardt for deg å være snill mot Kelly så lenge.

Likevel holdt du på, og la til ett strå om gangen.

Og kanskje det er de gjerningene som det er vanskelig å gjøre, de vanskelige stråene, som gjør krybben spesiell. Det er du som har lagt de vanskeligste stråene i krybben i år.

Ellen strøk hodet som var presset inn mot nakkegropen hennes. «Hva synes du om å få tak i noen strå på en lett måte, som resten av oss? Jeg har fremdeles lappen jeg trakk i lomma, og jeg har ikke sett på den. Hva om du og jeg byttet lapper denne siste dagen? Det kan være hemmeligheten vår!»

Eric løftet hodet og så på henne med store øyne: «Er ikke det lureri, da?» «Nei, det er ikke lureri,» sa Ellen. Sammen tørket de tårene og børstet vekk snøen. Så gikk de hjem.

Erics seier Dagen etter var hele familien i sving med de siste forberedelsene til julaften. De prøvde som best de kunne ikke å sprekke av spenning da de siste presangene ble pakket inn.

Selv midt oppe i all denne aktiviteten havnet stadig nye strå i krybben, og da det ble kveld var det nesten ikke plass til flere. Da de fra tid til annen tilfeldigvis kom forbi krybben, stanset både liten og stor opp et øyeblikk, beundret den svære haugen med strå, smilte bredt og gikk videre. Men, hvem visste – kanskje et siste strå ville få krybben til å ta seg enda bedre ut?

Det var grunnen til at Ellen like før sengetid listet seg inn på rommet til Kelly for å legge fram den vesle blå nattkjolen hennes og re opp senga. Men hun stoppet forbauset på dørstokken. Noen hadde allerede vært der!

Nattkjolen lå på senga, og ved siden av på en pute sto en liten, rød racerbil.

Tross alt var det siste strået Erics.

side 15

VERDENS ENDE

Verden kan ikke reddes Gud har en annen løsning Tekst: Widar Ursett / Foto: iStock

B

ruce Willis og Arnold Schwarzenegger er menn med is i magen og undergang i blikket.

Gang på gang redder de egenhendige verden fra de frykteligste trusler – i alle fall på film. Sannheten er at verden ikke lenger lar seg redde.

Gud vil det annerledes.

Fantasiens helter lever i tegneserier og virkelighetens helter lever på fotballbaner. Ingen av dem er pålitelige.

Hvor er Schwarzenegger og Willis når tornadoer, jordskjelv og flodbølger river verden i filler og hungersnød og pest produserer død? Deres store muskler og imponerende hopp og sprett på filmlerretet kommer sørgelig til kort i virkelighetens verden. Hollywoods «happy endings» er lysår unna den «ending» vi kan lese i ansiktene til krigsflyktningene fra Syria. Og mange av dem møtte slutten lenge før de fikk noen ny begynnelse.

Verden kan ikke reddes for Gud vil det ikke slik.

Hvor er det blitt av fredsprisvinnerne som ville skape fred? Hvor er det blitt av kjemikerne, fysikerne og biologene som leter etter livets hemmelighet? Hvor er det blitt av alle nødhjelpsarbeiderne som ville fordele godene likt mellom alle? Hvor er det blitt av alle menneskene som ville redde verden?

I det lange løp er de maktesløse for Gud har en annen løsning.

side 16 / tidens tale / desember 2015

Verden er invadert Filmen Independence Day har rett på ett punkt: Verden skal invaderes av vesener fra verdensrommet. De er faktisk allerede her, og Bibelen omtaler begivenheten slik: «Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler. Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen. Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Åpenbaringen 12,7-9).

Disse romvesenene er lynende intelligente og har oppdaget at de kan herske på jorden ved å manipulere og framprovosere ondskap i menneskene. Den krigen de tapte i himmelen fører de stadig her på jorden ved å få mennesker til å spotte Gud og fornekte ham, og ved å få mennesker til å ødelegge Guds skaperverk. Gud vil ikke redde en verden som har solgt sin sjel til ondskap. Han vil konfrontere og ødelegge djevelen og den verden han styrer.

Derfor står ikke verden til å reddes.

Opphavet til godt og ondt Jødehat, søskenhat og alt annet hat har noe til felles: Ingen vet hvorfor det oppstår. Det er ikke mulig å forklare hvorfor det er vold og ondskap i verden.

Verden skal invaderes av vesener fra verdensrommet. Disse romvesenene er lynende intelligente og har oppdaget at de kan herske p책 jorden ved 책 manipulere og framprovosere ondskap i menneskene.

side 17

VERDENS ENDE

Vi har mange teorier om hvorfor mennesker utøver vold, men den humanistiske forklaringsmodellen har ingen endelige svar. Når barn dreper andre barn sier vi at videovolden har skylden. Vi skulle så gjerne forklare ondskapens eksistens for da kunne vi også kontrollere den, og muligens utrydde den, men så enkelt er det ikke.

Opplysningstidens filosofer erklærte Gud og Satan for døde. Tidens tenkere trengte derfor en forklaring på menneskenes gode og onde handlinger og tilbøyeligheter, og ut fra dette behovet produserte de en idé som slo rot og utviklet seg: Både onde og gode gjerninger har sitt opprinnelige utspring i menneskets eget sinn. De onde og gode tilbøyelighetene lever side om side i oss.

I dag har denne idéen status som nærmest ubestridelig sannhet, men dette forsøket på å avmystifisere og temme ondskapen faller gjennom på minst to punkter: Det er ulogisk og det er ubibelsk. Nå er ikke logikk i seg selv noen prøve på guddommelig sannhet. Gud har gang på gang vist at han kan mene og handle i strid med menneskelig fornuft. Men når den humanistiske idéen om ondskapens opprinnelse i tillegg er ubibelsk blir det fristende å avsløre argumentets logiske brister.

La meg først si noe om det ulogiske og deretter noe om det ubibelske ved den humanistiske modellen.

Godhet og ondskap kan ikke sameksistere harmonisk. Det gode vil gi liv og det onde vil ta liv. Evolusjonsteorien aksepterer dette motsetningsforholdet som helt naturlig og gjør det til selve forutsetningen for utviklingen av liv på jorden: Den sterkeste overlever fordi han dreper sine naturlige fiender. I en slik livsanskuelse blir død, ødeleggelse og ondskap den viktigste faktoren for å skape liv.

Selv om dette høres bisarr ut klarer vi å følge logikken i en slik idé. Problemet melder seg først på alvor når vi påstår at det gode og det onde lever side om side i hvert enkelt menneske. Da bryter logikken sammen og vi klarer ikke å forestille oss konsekvensene av en slik teori. Det logiske i teorien tilsier da at den enkelte lever i en stadig trang etter å begå selvmord for å overleve.

Synes du jeg karikerer? Mulig det. Men i karikeringen ligger det en kjerne av alvor. Dersom vi avskriver både Gud og Satan og forfekter en sameksistens av godt og ondt i den enkelte, kan vi like godt ta skrittet fult ut og kjøpe Østens Ying og Yang teorier om balanse mellom ondt og godt. Men da kan vi ikke lenger kalle oss kristne. Vil du være kristen finnes det bare én forklaringsmodell som gir

side 18 / tidens tale / desember 2015

en tilfredsstillende forklaring på det ondes eksistens: Bibelens beskrivelse av en god Gud og en ond Satan.

For vi har ikke kamp mot Bibelen vs. humanisme kjøtt og blod, men mot makDet viktigste anslaget mot tene, mot myndighetene, den humanistiske forståelmot verdens herskere i dette se av ondskap er Bibelens mørke, mot ondskapens egne ord. Sameksistens åndehær i himmelrommet. mellom godhet og ondskap i mennesket er uforenelig med bibelsk teologi. Bibelen beskriver en konstant krig mellom gode og onde krefter som har sin opprinnelse og eksistens utenfor mennesket. «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12).

Det neste verset skulle gjøre det klart at Bibelen avviser enhver tanke på samboerskap mellom godt og ondt: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt» (Efeserne 6:13).

Det er åpenbart problematisk å bygge bibelsk kristendom på opplysningstidens humanistiske filosoferinger. Skal vi være bibeltro må vi akseptere at godhet har sitt utspring fra Gud, og ondskap har sitt oppkomme hos Satan.

Den humanistiske tankemodellen gir ikke mennesket anledning til å være enten god eller ond. Bibelen betrakter det som ufravikelig at vi må være enten det ene eller det andre. På sin karakteristiske måte bekrefter Jesus dette: «Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst.

Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt» (Matteus 6:22-23).

Paulus følger opp med å beskrive hvordan det onde skal beseires: «La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster» (Romerne 6:12).

Det er åpenbart at mennesket ikke kan være kilden til verken godt eller ondt. Vi må derfor erkjenne at ondskapen er ubegripelig og uhelbredelig.

Da Jesus ble født inn i vår verden var det ikke for å flikke på problemet, omvende Satan eller helbrede ondskapen. Satan hadde gjort seg til denne verdens fyrste, og noe kompromiss eller forlik mellom universets herre og denne verdens fyrste var en ideologisk og verdimessig umulighet. Kristi fødsel og hele hans liv var en forutsetning for at hans andre komme og avslutningen av hans store redningsplan

skulle lykkes. Hans første og hans andre komme er derfor definerende øyeblikk i Guds kamp for å utrydde synd fra verden.

Derfor sier Bibelen at Kristus vil gjøre slutt på djevelen og hans ondskap: «Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger» (1 Johannes 3:8).

Bibelen forteller hvordan det ender Hvordan har Kristus tenkt å gjøre ende på djevelens gjerninger? Bibelen forklarer at det skjer når Satan kastes i helvetes ild: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet» (Åpenbaringen 20:10).

Bibelen gir oss dermed et annet bilde av verdens ende enn Hollywood. Verken naturkatastrofer eller atomkriger vil bli jordens skjebne.

Ifølge Matteus evangelium vil verdens ende sammenfalle med Jesu gjenkomst: «Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de til ham og spurte: Si oss, når skal dette skje? Og hva skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders ende?»

(Matteus 24:3).

Bibelen har et par viktige poeng å dele med oss vedrørende Jesu gjenkomst:

Poeng 1. Jesus kommer for å redde sine venner fra en verden som snart skal ødelegges.

«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Johannes 14:1-3).

Gud vil ikke at de gudfryktige skal ødelegges sammen med de ugudelige ved verdens ende. Alle som bestemmer seg for å bli Guds barn kan se fram til Jesu gjenkomst med forventning: «Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke

Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.

bare meg, men alle som har elsket hans komme» (2 Timoteus 4:8).

Poeng 2. Når Jesus kommer igjen skal han vekke til live de mennesker som døde i troen på ham. Denne oppstandelsen markerer begynnelsen på det evige livet for de frelste: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren.

Og så skal vi for alltid være sammen med Herren» (1 Tessaloniker 4:16-17).

Poeng 3. Når verden blir ødelagt ved Jesu gjenkomst er det en forutsetning for at han skal skape jorden på nytt. Alt på jorden skal brennes opp for å utslette ethvert spor etter Satan og det opprør han ledet menneskene i.

Når dette er gjort vil Gud skape jorden på nytt, og gjøre den like fullkommen som den var før syndefallet: «Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp… Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Peter 3:10, 13).

Når Jesus kommer igjen er det for å gjøre slutt på ondskap og lidelse. Den enste måten å stoppe Satan og hans håndlangere på er å tilintetgjøre dem og rense kloden for alle spor etter dem i en rensende ild som danner grunnlaget for en ny skapelsesberetning og en ny start for vår jord. Før Kristus lar denne rensende ilden falle over jorden kommer han tilbake i en gedigen redningsaksjon for å føre sine venner i sikkerhet.

Verdens ende er ikke en påkostet kinoopplevelse. Det er en virkelighet som vil innhente menneskeheten om ganske kort tid. Hvilken side står du på når Jesus kommer? Hvis du venter til da med å svare vil det være for sent.

Vi må bestemme oss nå. «Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp. Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt» (2 Peter 3:10-11).

Det er like så enkelt som det er avgjørende å velge side mellom Kristus og Satan: Be Jesus om å tilgi deg dine synder og få hans kraft til å bryte det ondes makt i ditt liv nå. Bestem deg så for å følge ham trofast resten av ditt liv. Da vil du bli reddet mens jorden forgår.

Gud vil det slik.

side 19

KRISTEN VEKST

Vekst i Kristus Du er kanskje ikke demonbesatt, men finnes det andre ubudne gjester i livet ditt?

Tekst: Marianne Kolkmann / Foto: iStock

side 20 / tidens tale / desember 2015

M

arkus forteller om to episoder hvor Jesus stiller stormer. En i Markus 4, hvor han stiller en hvirvelstorm på sjøen. Den andre stormen han stiller, er i et kaotisk menneskesinn blant gravhuler. Du finner historien i Markus 5. I den ene dramatiske historien beskrevet i Markus 4, blir vi dratt inn i en voldsom storm som Jesus stiller ute på sjøen. Fortellingen fortsetter i neste kapittel hvor disiplene og Jesus knapt har fått tørket seg før de går i land ved en gravplass der Jesus bryter alle datidens lover og regler, og gjør seg selv uren ved å møte dette mennesket som var på utsiden av samfunnet.

Et menneske så fylt av demoner, at han ikke får sove, hverken natt eller dag. Han kan ikke annet enn å skrike og løpe rundt på gravplassen. Demonene driver ham til å slå seg selv, han har umenneskelige krefter, og «ingen klarer å rå med ham». Han må ha sett ut som et troll der han hoppet rundt blant gravhulene, ingen klær, håret til alle kanter, blødende skrammer og sår, og en lukt som kunne skremme hvem som helst.

Vi ville sagt: Det fantes ikke «behandling for sånne som ham». Han var dømt til ensomhet.

Mannen hadde mistet all sin verdighet og menneskelighet til demonene. Disse gjestene som ikke ville gå…

Men en gang måtte dette «raggete trollet» ha vært et normalt menneske. Han må ha vært en liten gutt som løp rundt i gatene med vennene sine. Vi får ikke vite hvor lenge han har levd slik, men mellom linjene ser vi at demonbesettelsen antagelig har holdt ham fanget i årevis. En gang i løpet av livet må han ha åpnet for disse demonene.

Hvordan, vet vi ikke, men både Markus og Lukas er tydelige på at han levde på siden av menneskeheten og at demonene mannen hadde i seg, tvang ham ut i et ensomt liv i gravhulene, hvor ingen gav ham en klem, ingen berøring, vennlighet eller respekt.

Bare pekefingre og redde blikk.

Så er det at Jesus kommer til ham, den urørbare, dette «trollet» som skremte vettet av både voksne og barn, og han går demonene i møte med myndighet. Jesus befaler dem å forlate mannen. Demonene vet at de har møtt sin overmann, og trygler om å få leve videre i grisene som beiter fredelig og intetanende et lite stykke fra gravhulene.

Jesus gir demonene lov til å invadere grisene. Mannen som i årevis var blitt pint og plaget, og skadet seg selv for å bøte på all den indre smerte som demonene hadde voldt ham, mistet nå alle sine indre demoner.

Grisene klarte ikke å takle den plutselige invasjonen av demoner. De gjorde det de

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

måtte; styrtet utfor stupet, og så druknet de.

Tilbake står noen skrekkslagne grisepassere som løper inn i byen og forteller det de har opplevd; om en mann som ikke lenger har indre demoner, om to tusen demonbesatte griser som har styrtet i sjøen, og om Jesus og hans disipler.

Den tidligere demonbesatte mannen blir nå beskrevet som «påkledd og ved sans og samling». Han bønnfaller Jesus om å få lov til å bli med ham og være en av hans disipler, men istedenfor sender Jesus ham ut som evangelist for å fortelle mennesker i det lokale området om «alt det Gud hadde gjort for ham». Mannen går og forkynner, og mennesker som før bare har sett ham som et raggete troll, ser nå en mann som forkynner om et stort under og om en Gud som kan gjøre dramatiske forandringer i et liv, og kaste ut demoner.

Denne korte historien hos Markus forteller oss om vekst i Jesus, om en mann som hadde et desperat behov og om Jesus som møtte dette behovet og som fylte det store tomrommet hans.

Du tenker kanskje: Jeg har ikke erfaring med å være demonbesatt. Hva har dette med mitt moderne liv å gjøre? Mitt liv er fredelig. Ingen skrik og skrål, ingen gravhulementalitet, eller?

Et tankeeksperiment Jeg har lyst til å ta deg med på et lite tankeeksperiment, som Karsten Isaksens refererer til i boken Gjester som ikke vil gå. Tenk deg at du har invitert til stor fest hjemme hos deg selv. Det er mange forskjellige gjester, og du får misunnelsen på besøk. Han setter seg ned i sofaen i stua di og snakker med baktalelsen og bitterheten. I kjøkkenet blant all maten sitter fortvilelsen på en pinnestol og har en lengre samtale med utålmodigheten og grådigheten. Sjalusien sitter på badet og snakker med mistilliten. Og om ikke det er nok, sitter pengejaget og diskuterer høylytt med ærgjerrigheten og egoismen på soverommet ditt.

Du forsøker å få dem til å gå hjem, men det er ikke så lett. De kom ikke alle sammen på en gang, men en etter en. Plutselig sitter de bare der, og snakker med hverandre så høyt at du ikke greier å få et ord inn om at nå er det på tide å gå. «Festen» er slutt. Moroa er over…

Det er da vi innser at vi trenger hjelp til å få gjestene ut. Historien om den demonbesatte mannen som møtte Jesus i gravhulene, er en historie som vedrører deg og meg og det å vokse som kristne. Det er jo ikke sikkert at vi har samme bakgrunn med demoner som Markus beskriver, men jeg tror at de gjestene Karsten Isaksen skriver om, kan være like ille. De kan ta helt over i livene våre og fortrenge plassen til ham som ønsker å komme inn, som tålmodig står og banker på en dør med håndtaket på innsiden.

Vekst i Kristus handler om å gi slipp på alle våre indre «gjester», og til det trenger vi hjelp av en som er større og har en annen agenda enn gjestene. En agenda som er til vårt beste, og hvor han utviser respekt, barmhjertighet og nåde. Til slutt, når alle gjestene er ute av livet, kan han få plass i hjertene våre og gjøre storrengjøring, slik at vi også kan få sitte som den tidligere demonbesatte mannen, «ved sans og samling».

Vekst i Kristus handler om at vi går fra å være fylt av det som ikke gir oss ro, til å få en husgjest som vil tilby evig liv, fred og framtidshåp. Det var dette mannen i Markus 5 opplevde så til fulle. Mannen var nå klar til å være en evangelist som kunne videreformidle det håpet han selv hadde fått. Han gjorde det til og med på en slik måte at folk undret seg.

Det er merkbart for oss også, når vi går fra å ha våre indre, mer eller mindre ubudne gjester, til å bli vitner for andre om den indre gleden som har tatt over. For mannen fra gravhulene tok det ikke lang tid, og mange bobler over av entusiasme for sin nye, indre venn som har helt andre kvaliteter enn de som hadde kontroll tidligere.

Jesus ønsker at vi skal oppleve friheten gjennom livet med ham og kunne dele gleden videre med andre. Han ønsker å dele den veksten i det kristne livet som Paulus så godt beskriver i Galaterbrevet 5:22-23 «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvebeherskelse.»

side 21

KRISTEN

Hva er en kristen?

Del 1 av 5

Jesu to ansikter.

Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

P

å søndagsskolen blir en liten pjokk bedt om å tegne et bilde av Maria, Josef og Jesus-barnet under flukten1 til Egypt.

Læreren har fortalt dem om den gangen en engel viser seg for Josef i en drøm og gir ham beskjed om å ta med familien og flykte fra den mordlystne kong Herodes (Matteus 2).

Dermed tegner gutten omhyggelig et stort fly, og da læreren spør hva det er, påpeker han at det er «flyet»2 til Egypt, og peker på Josef, Maria og Jesusbarnet som sitter fornøyde på plassene sine. «Men hvem er dette?» spør læreren og peker på en skygge i cockpiten.

«Det er Pontius Piloten,» svarer guttungen, lettere irritert av alle de dumme spørsmålene.

Det er ikke bare småunger som misforstår kristendommen. Det må være millioner av mennesker som har sagt nei takk til det de tror er kristendom, men som egentlig bare har vært en blek etterligning av den ekte varen. Det må også være mange kristne som har glemt hva det hele egentlig dreier seg om. Jeg vil nå se på det åttende kapitlet i Markusevangeliet og forsøke å gjenoppfriske det grunnleggende i kristendommen. I dette kapitlet forklarer Jesus at en kristen er en som vet hvem Jesus er og forstår hvorfor han kom, og som også er villig til å følge ham – koste hva det koste vil. I en viss forstand er Markus 8 en oppsummering av det vi har sett så langt.

Hvem er Jesus Dette spørsmålet har overskygget Markusevangeliet frem til kapittel 8, og som lesere

side 22 / tidens tale / desember 2015

kjenner vi svaret. Vi har sett at Markus røper seg allerede i det første verset, der han sier at boken dreier seg om Jesus Kristus, Guds Sønn. Det er litt som om en Agatha Christieroman skulle begynt med ordene: «Det var butleren som gjorde det.» Man skulle tro at all spenningen ved boken ville bli borte, men disiplene vet ikke det vi vet. Og vi ser dem i aksjon mens de forsøker å komme til bunns i hvem Jesus er. Med sine undere tvinger Jesus dem til å spørre seg hvem han er, slik vi har sett. De opplever at han stiller en rasende storm, kurerer mennesker for uhelbredelige sykdommer og vekker en jente fra de døde.

De hører også at han påstår at han kan tilgi synd. Og så opplagt det enn er, trekker de likevel ikke den rette konklusjonen: At dette er Guds salvede, Kristus, Guds Sønn, han som hele Bibelen har forutsagt skulle komme. De ventet på ham, de håpet inderlig at han skulle komme, men de oppdager det ikke når han står midt iblant dem.

Har du sett noen av disse «magiske» bildene som later til å vise oss én ting, men når man ser dem fra et annet perspektiv, forestiller de også noe helt annet? Det mest kjente av disse bildene er vel det av en vakker ung kvinne som også kan se ut som en stygg gammel kjerring.

Jeg må innrømme at det tok lang tid før jeg så den vakre unge kvinnen, enda jeg stirret både lenge og vel på bildet. Jeg så ikke annet enn en stygg gammel kjerring. Og hvis du er amatørpsykolog, så morer du deg sikkert over det.

Det er noe lignende med Jesus. Han har to ansikter: Det guddommelige og det menneskelige. Begge var klart til stede så alle kunne se dem, men selv om disiplene gransket ansiktet hans i flere år, så de ikke annet enn et menneske. De så ikke Jesu guddommelige ansikt. Markus påpeker stadig hvor blinde de var (for eksempel i Markus 8:17-18). Jesus blir irritert på dem: «Begriper og forstår dere ennå ingenting? Har dere så harde hjerter? Dere har øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører dere ikke?» Den neste hendelsen vi hører om, står i grell kontrast til dette, for der får en mann tilbake synet. Underet er ganske enestående.

Det er den eneste av Jesu undergjerninger som skjer gradvis. Først rører Jesus ved den blinde, og han begynner å se, men nokså uklart. Så rører han igjen ved ham, og nå ser han klart. Markus vil at vi skal skjønne at dette er en parallell til den gradvise åpningen av disiplenes øyne. Disiplene lider selvsagt ikke av fysisk blindhet; de er åndelig blinde. Og det er bare Jesus som kan gjøre dem seende.

Deretter ser vi at Jesus begynner å helbrede deres åndelige blindhet. Først senere vil disiplene se alt klart, når de forstår det som var den egentlige grunnen til at Jesus kom og hva det vil si å følge ham. Men her får vi for første gang en pekepinn om at de vet hvem Jesus er: «Jesus og disiplene dro ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene: ‘Hvem sier folk at jeg er?’»

Det er et ganske uskyldig spørsmål. Det er allmennkunnskap, omtrent som om jeg skulle finne på å spørre deg: «Hvem vant det siste valget?» De svarte: «Døperen Johannes; men noen sier Elia, og andre en av profetene.»

Greit nok. Det er helt rimelig at de sier at de fleste mener at Jesus i alle fall er på høyde med Bibelens store profeter, som Elia.

Men så stiller Jesus et mer nærgående spørsmål: «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»

Det er stor forskjell på om jeg spør deg hvem som vant det siste valget og om jeg spør: «Hvilket parti stemte du på ved det valget?»

Det er et personlig spørsmål, og svaret forteller meg noe om deg. Jesu spørsmål er et vendepunkt i Markusevangeliet, et punkt der Markus ber sine lesere om å besvare det samme spørsmålet: Hvem sier dere at Jesus er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.»

Dette ordet «Messias» har veldige konsekvenser. Det betyr «Guds salvede»; det er en tittel som innebærer den aller høyeste myndighet, på linje med «konge». Peter sier her at Jesus er kongen over alle konger, den som Bibelen gav løfter om – at han skulle komme for å redde alle som satte sin lit til ham.

Jeg spør meg om vi har sett dette i vårt studium av Jesus i Markusevangeliet. Ser vi det menneskelige ansiktet, eller det guddommelige? Så langt ut i evangeliet håper Markus at vi ser begge deler. Ja, Jesus er menneske, men han er også Guds store konge, Kristus, Guds Sønn.

Men det holder ikke å kjenne Jesu sanne identitet. For Peters svar er helt riktig. Men når det gjelder spørsmålet om hva Jesus skulle gjøre, tok Peter aldeles feil.

Fortsættes i neste nummer.

Noter: 1+2 Både «flukt» og «flyet» oversettes med «the flight» på engelsk

En kristen er en som vet hvem Jesus er og forstår hvorfor han kom, og som også er villig til å følge ham – koste hva det koste vil.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: iStock

Fundamentalisme … Vi må ta på alvor avstanden som blir skapt når fundamentalister på alle sider løfter de hellige skriftene til høyder det ikke er grunnlag for. Tar ikke kristne med tradisjonelle standpunkt til motmæle mot fundamentalister i alle leirer, vil det før eller siden slå tilbake på alle kristne.

Selvbilde og syndserkjennelse … Når vi i dag forkynner at «det er godt at Jesus vil ha oss akkurat som vi er», hva mener vi? Taler vi om Guds anerkjennelse av sin skapning? Taler vi om at Jesus møter mennesker akkurat i den livssituasjon de er? Eller taler vi om han som vil frelse sine fortapte barn slik som de faktisk er?

Eller forkynnes det en sammenblanding av trosartiklene som ikke skaper verken omvendelse eller sann syndserkjennelse. Gis det en type hjelp i forhold til selvbilde og selvfølelse som gjør at det ikke er behov for Jesus som stedfortreder og frelser?... «»

Sjefredaktør Helge Simonnes i VÅRT LAND

Nyateisters uredelige historieframstilling – Til tross for høylytte krav om å være rasjonell, objektiv og basere seg på bevis, virker det som om nyateistene ikke har noe problem med å akseptere enhver tolkning av historien som setter religion i det verst tenkelige lys. Pseudohistoriske ideer som for lengst er forkastet, lever i beste velgående. Ytterliggående tullingteorier om Jesus blir omfavnet, mens den vitenskapelige konsensus om disse tingene blir avvist…

Ateist og blogger Tim O'Neill på FRITANKE.NO [Blog: http://historyforatheists.blogspot.no/]

En teologi som mangler berøring med livet er ingen kristen teologi.

Lederskribent i DAGEN

Thor Fremmegård, rektor ved Fjellheim bibelskole i DAGEN

Ei trist utvikling Det var ein trist dag for heile Kristen-Noreg, då heile bisperådet for kort tid sidan vedtok å innføra vigselliturgi for samkjønna par…

To syn, som motseier kvarandre, skal leva side om side. Det kan ikkje vera fornuftig. Den praksis, som somme prestar vil seia fører til fortaping, skal andre prestar i den same kyrkja velsigna i Guds namn. Eg grøssar ved tanken.

Erling Thu, pastor i Kristent Nettverk i DAGEN

Barnedåp og tro For også i den liberale inkluderende folkekirken finnes det tabuer. Et av tabuene er å stille spørsmålet om hva det er å være kristen. Her er det et svar som er rådende: Å være kristen er å være døpt.

Men så enkelt er det ikke. I alle fall ikke for meg… For meg ble tro og dåp to løsrevne størrelser.

Ellen Hagemann på Verdidebatt.no

… Tabersag for folkekirken «Når man skal markedsføre sig selv, handler det om at finde ud af, hvad essens er i virksomheden. Folkekirken er i den grad nødt til at stå fast på, hvad der er kristendommens essens»… «Vil kirken være moderne og reformere Bibelen, så sælger den jo du.»

Kommunikasjonsrådgiver Jørgen Michael Rasmussen i Kristeligt Dagblad, Danmark.