Tidens Tale 2016 5 by Widar Ursett

VEMBER 20

NR. 05 / NO

DESMOND DOSS Slik ble Hacksaw Ridge til

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Pasifisme NR.05 /NOVEMBER 2016

dventisten Desmond Doss, som er hovedkarakteren i filmen Hacksaw Ridge, var villig til å ofre livet for Amerika i en sekulær krig mellom nasjonalstater. Men uten våpen i hånd. Han var pasifist. Og han fremmes i disse dager som et eksempel på hva ekte helter gjør og hvorfor de gjør det. Men er det like naturlig for adventister å velge pasifisme i dag som da Doss meldte seg til tjeneste i den amerikanske hæren? Tidens Tale har forpliktet seg på å levere stoff som formidler tro, verdier og livssyn i et bibelsk perspektiv. Det betyr i praksis at Adventistkirkens bibelforståelse ligger til grunn for artiklene som presenteres. Individuelle stemmer innenfor Adventistkirkens trosstradisjon og kirkehistorie får likevel også slippe til ettersom det ikke alltid er unisonitet eller uniformitet i den måten kirkens medlemmer forfekter eller praktiserer sin tro. Forfattere med menighetstilhørighet i andre kirkesamfunn inviteres også tidvis til å skrive for oss, ettersom mange av våre verdier og holdninger overlapper andre kristne konfesjoner.

Denne utgaven av Tidens Tale er et godt eksempel på dette. Vi har gitt ut et temanummer om pasifisme. Historisk har Adventistkirken stått for en pasifistisk linje globalt. Fordi kirken bekjenner en sterkt konservativ kreasjonisme, der Gud tilskrives skaperopphav, eiendomsrett og definisjonsmakt over hele kloden og alt som er på den, har det vært umulig å kreve bestemmelsesrett over andre menneskers liv og død. Fordi Gud eier livet, og definerer livet, er det hellig. På det grunnlaget erkjenner vi at Gud alene har den nødvendige innsikt og autoritet til å avgjøre om noen skal leve eller dø. Krig handler imidlertid ikke alltid om å initiere aggresjon, men også om å verne og beskytte de sårbare. Men fordi de færreste kriger utelukkende handler om utilbørlig aggresjon eller rettferdig vern, må man treffe sine valg i et grått og kaotisk tåkehav av velmenthet og sprikende verdier. Temaet er så komplekst at jo flere linjer jeg skriver om dette, dess flere spørsmål står ubesvarte. Nettopp det har gjort seg gjeldende i moderne adventisme. I dag er det «mange» medlemmer av Adventistkirken som av ulike grunner bærer våpen. Det gjør de på eget initiativ, og i strid med kirkens verdigrunnlag som fremholder pasifisme og livets hellighet og ukrenkelighet. Likevel risikerer ikke disse menneskene å bli utsatt for menighetsdisiplin, eller miste sine medlemskap i

Adventistkirken. I årenes løp har temaet blitt problematisert i den grad at militære løpebaner har blitt lettere å rettferdiggjøre for en del. Yrkesmilitære adventister og de som er beredt til å forsvare tenkningen, tilhører likevel en svært liten minoritetsgruppe i kirkesamfunnet. Det er et voldsomt overtall av medlemmer som er både tydelige, og verdiforankrede pasifister. Dette nevnes bare for å illustrere at noen ganger må vi snakke med to tunger for å gi et riktig bilde av virkeligheten – og den praktiske virkeligheten i Adventistkirken er at alle medlemmer blir opplært til pasifisme og bibelske grunner for å velge bort bevæpning og militære yrker, samtidig som flere nå velger nettopp det. Det er også verd å nevne at ikke alle pasifister er egentlig pasifister. Noen pasifister er villige til å ta i bruk ekstreme virkemidler for å trompe gjennom sine synspunkter. Disse virkemidlene kan til tider være så aggressive og konfliktskapende at de er lovstridige, og nesten griper til våpen. Ideen om passiv motstand og pasifisme er god og handler om mye som er riktig, men i dag har den tatt vendinger som i prinsippet ofte er like aggressiv som krig. På grunn av spennvidden i moderne pasifisme, er det vanskelig å si at Jesus var pasifist. Personlig tenker jeg at han tok pasifismen helt ut til sin ytterste konsekvens, og da heter det ikke pasifisme lenger. Da heter det fredsskaping. Fredsskaping er et prinsipp som setter alle andre konfliktløsningsmetoder i skyggen fordi den radikale ikke-voldstanken er den eneste som er totalt bærekraftig. Det var i det rommet Jesus opererte.

side 2 / tidens tale / november 2016

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Jon LeMay photo courtesy Desmond Doss Council Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 6769

Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

04 08 NR. 05

NOVEMBER 2016

Hva er passiv motstand?

Håp etter grusomheter

De gjorde også sitt ...

Desmond Doss

Håp og fred i Hiroshimas ruiner

Adventister og krig

Hva blir budskapet ditt?

Til minne om taust mot

18 20 side 3

Hva er passiv motstand? Jesus var ikke pasifist. Han var fredsstifter. Tekst: Julian Hibbert / Foto: iStock, Colourbox

asifisme beskrives gjerne som «troen på at krig og vold ikke kan forsvares og at alle tvister bør avgjøres med fredelige midler»1. Men vi må ikke la Oxford Dictionary lure oss til å tro at pasifisme er så lettvint som dette sitatet kan få det til å høres ut! Begrepet omfatter flere ulike holdninger: fra a) absolutt pasifisme, der all vold, drap og krig regnes som ubetinget galt; via b) betinget pasifisme, hvor krig eller bruk av makt regnes som galt, bortsett fra i ekstreme tilfeller; til c) pasifisme hvor fredelige tilstander er å foretrekke fremfor krig, med mindre krig blir nødvendig for å fremme fredens sak. Dette viser at en ordentlig drøfting av pasifisme uvegerlig blir nokså komplisert2.

Pasifisme og motstand Det stemmer at pasifisme går inn for at «alle tvister» bør «avgjøres med fredelige midler», men det vil ikke si at alle pasifister automatisk unnlater å gjøre motstand mot sosial og politisk urett. Tvert imot, passiv (ikke-voldelig) motstand har lenge vært forbundet med nettopp dette synspunktet. Ett interessant eksempel fikk man i slutten av det nittende århundres New Zealand. Der ble dette brukt som et strategisk virkemiddel mot britenes konfiskering og okkupasjon av tradisjonelle maori-områder som så ble fordelt på europeiske nybyggere. Te Whiti-o-Rongomai var en av drivkreftene bak den ikke-voldelige motstanden. I 1865 nektet han å ta igjen overfor soldatene som brente landsbyen hans og konfiskerte de

side 4 / tidens tale / november 2016

tilstøtende landområdene. Senere oppfordret han sine maorikrigere til å «stå for sine rettigheter uten å bruke våpen» eller motsette seg arrest. For eksempel: Ved en anledning i 1881 overtalte han 2000 av dem til å invitere de «kamptrente» soldatene som britene sendte mot dem til landsbyen slik at de kunne få oppleve maorienes tradisjonelle gjestfrihet3. Hans innflytelse spredte seg, og snart besvarte maoriene nybyggernes raid inn på deres områder «med sivil ulydighet» og «passiv motstand». Passiv motstand later til å ha passet maorienes humoristiske sans godt, og det var meget vanskelig for myndighetene å finne mottrekke.» Motstanden besto i slikt som å pløye opp lokale veier og beitemarker som maoriene ble fratatt med makt. Dessuten hadde de den irriterende

vanen å fjerne det offentliges grensemerker etter hvert som de ble satt opp4! Virket Te Whitis taktikk? Ja, det later til at den forhindret store blodsutgytelser, reddet liv og vakte sympati for maorienes sak. Litt over et tiår senere avslørte passiv (ikke-voldelig) motstand igjen sin makt, og det med vidtrekkende følger. I Kappkolonien og Natal, og i de tilstøtende boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten fikk tusenvis av indere som levde under britisk styre, sine grunnleggende rettigheter truet av en rekke urettferdige lover i årene fra 1885. De fikk sin bevegelsesfrihet, sine jobbmuligheter og sin stemmerett sterkt innskrenket5.

Da Gandhi brøt saltlovene kl. 6.30 den 6. april 1930, førte det til omfattende sivil ulydighet mot de britiske saltlovene. Millioner av indere deltok. Kampanjen fikk stor betydning for verdens og britenes holdning til indisk selvstyre. Et stort antall indere sluttet seg til kampen for første gang. https://en.wikipedia.org/wiki/Salt_March

side 5

Til å begynne med så det mørkt ut for dem, helt til den unge, spinkle og bebrillede indiske advokaten Mahatma Gandhi lanserte en slags passiv motstand. I 1906 ble den offisielt kjent som satyagraha, fra sanskrit og hindi: «å holde seg til sannheten». Denne filosofien fikk noen til å omtale satyagraha som «sannhetskraft», en «fast, men ikke-voldelig motstand mot det onde»6. Satyagraha forutsatte at tilhengerne fullt ut forpliktet seg på det som er sant og rett, unngikk all vold (også i tankelivet), var åpne om sine hensikter og unngikk all form lureri og hemmelighetskremmeri i sin taktikk. Deres taktikk omfattet slik sivil ulydighet som masseprotestmarsjer, brenning av diskriminerende legitimasjonsdokumenter og blokkering av jernbanespor. Gandhi benyttet senere en lignende taktikk i kampen mot de undertrykkende britiske «saltlovene» hjemme

side 6 / tidens tale / november 2016

i India (1930-1931). Dette utløste en omfattende kampanje i sivil ulydighet som til slutt fant støtte hos millioner av vanlige borgere. Til å begynne med reagerte visekongen med brutal vold, noen døde, og så mange arrestasjoner (over 60 000) at fengselsvesenet nesten brøt sammen7. (Se boks). Ble denne ikke-voldelige motstanden en suksess? Dette er en åpenhjertig evaluering fra Global Nonviolent Action Database: «Salt-satyagraha er blitt en ikonisk kampanje i den ikke-voldelige kamps historie. Ikke fordi den oppnådde de kortsiktige målene – det gjorde den ikke. Men den viste at det britiske overherredømmet manglet legitimitet.8» Andre har fulgt etter Slike eksempler på passiv motstand har inspirert mange rundt om i verden til å søke sosial og politisk endring med ikke-vol-

delige midler. Blant de mest kjente er den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen (1950- og 1960-åra), der Martin Luther King Jr. og andre gjorde utstrakt brukt av slike virkemidler. Ett eksempel var bussboikotten i Montgomery. Den ble utløst av at Rosa Parks nektet å flytte seg da en hvit mann ville ha plassen hennes på bussen. Det samlede presset fra slike ikke-voldelige aksjoner ga svarte amerikanere borgerrettigheter som de skulle ha hatt for lengst. Var han den første pasifist? Historisk sett har mange funnet inspirasjon til sin pasifistiske holdning i Jesu Kristi eksempel. De betrakter ham som et skoleeksempel på hvordan sosiopolitisk endring kan oppnås i møte med hard motstand. Men det er et stort spørsmål om de fullt ut forstår hvor radikalt hans eksempel egentlig var.

Han ble født inn i en hard og brutal verden hvor opposisjon som regel ble knust med nådeløs vold. Blant dem som omga ham, var det mange som ønsket makthaverne en tilsvarende skjebne. Hvordan forholdt han seg til det? Hans holdning var krystallklar: Jesus sa: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra» (Johannes 18:36.) Han gikk enda lenger i sin absolutte motvilje mot vold: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd» (Matteus 26:52). Peter hadde sørget for at en av dem som kom for å arrestere Jesus, ble hardt såret, men Jesus sa at slik aggressiv reaksjon ikke var berettiget! Andre ville uten å nøle ha fulgt ham i sivil ulydighet. Han kunne ha organisert en utmerket respons på det romerske skattesystemet. Tusener kunne lett ha demonstrert ved tollernes bord mens handelsfolkene snek seg forbi uten å betale. Men Jesus ville ikke være med på sånt. Han ble utspurt om skatter og avgifter på åpen gate: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?» Hans svar var like utfordrende: «Kom hit med en denar og la meg få se den!» De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Fra Markus 12:13-17). Det er interessant, og stikk i strid med det man skulle ha ventet seg, at Jesus ikke later til å gå inn for slik passiv motstand. Ja, han lærte faktisk at myndighetene den gang hadde rett til å kreve skatt, og at vi burde betale den med glede. Når det gjelder det offentliges krav sa Jesus noe som må ha forundret mange: «Om noen

tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham» (Matteus 5:41). Hvordan skal dette forstås? Det ordet som er oversatt «tvinger», er et teknisk begrep som ble brukt om romernes praksis med å rekvirere lokale forsyninger og arbeidskraft etter som de fant det for godt. Jesus sier i praksis: «Selv om de krever noe av deg som du ikke ønsker å gi, skal du gi det og være villig til å gå lenger enn de forventer.» Dette svaret ville sikkert ha sjokkert «aktivistene» på Jesu tid, men vi må ikke lese inn i det noe som ikke står der. Han har allerede sagt klart og tydelig: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Keiseren ville få det han hadde rett til, men det kan ikke komme på tale å fire på Guds krav!

SALTMARSJEN Britene hadde tatt kontroll over salthandelen i India for at ingen andre skulle kunne utvinne eller distribuere denne viktige handelsvaren. Lovbrytere fikk hard straff. I mars 1930 bestemte Gandhi seg for å trosse denne loven. Sammen med 78 andre la han ut på en 40 mil lang vandring til havet, der han lovet å ta en «klype salt» fra saltørkenen der uten å betale skatt. Vandringen varte i 24 dager. I landsby etter landsby sluttet nye tusener seg til ham.

Pasifist eller fredsstifter Av vårt korte blikk på Jesu liv og lære ser vi tydelig at han ikke identifiserte seg med vår tids pasifister og den passive motstand som de går inn for. Jeg vil gå så langt som til å antyde at man heller burde betegne Jesus som fredsstifter enn som pasifist: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matteus 5:9). Noen pasifister, spesielt de som forfekter passiv motstand, kan ikke samtidig si at de er fredsstiftere. Når du gir deg til å provosere, blir du en motstander og en del av problemet, ikke løsningen. Fredsstifterens rolle er unik. Han (eller hun) er der for å redusere ufred og gnisninger, fremme forsoning og sikre varig fred. Kanskje det er på høy tid å si at det vi virkelig trenger, er færre pasifister og flere fredsstiftere! http://www.oxforddictionaries.com/definition/english/pacifism ² http://www.iep.utm.edu/pacifism https://en.wikipedia.org/wiki/ pacifism 4 http://www.teara.govt.nz/en/1966/te-whiti-o-rongomai-or-erueti-te-whiti 5 https://en. wikipedia.org/wiki/Indian_South_Africans 6 http://gandhi.south africa.net/ – se også: http://www.britannica.com/topic/satyagraha-philosophy 7 http:// www.history.com/topics/salt-march 8 https://nvdatabase.swarthmore.edu/content/Indians-campaign-independence-salt-satyagraha-1930-1931 1

Aktivister, pass dere... «I slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundre har bruken av passiv motstand i mange konflikter rundt om i verden blitt mer åpenlyst strategisk og mindre opptatt av om det benyttes moralsk virkemidler.» http://www.encyclopedia.com/topic/passive_resistance.aspx

side 7

HĂ&#x2026;P ETTER GRUSOMHETER Etter krigen var det tilgivelse og barmhjertighet som gjorde bĂĽde tapere og vinnere til seierherrer. Tekst: Victor Hulbert / Foto: iStock, Victor Hulbert

side 8 / tidens tale / november 2016

Alt som gjorde meg til den jeg er – familien, naboene, vennene, alt som var tutsi rundt meg, var drept. Alle var borte.

ngen velger å bli flyktning. Krig, forfølgelse, undertrykkende regimer – det er mange grunner til at det i dag er 60 millioner fordrevne og flyktninger i verden. Hver enkelt har sin historie. Alle ønsker å overleve. Alle ønsker et bedre liv. Alle lever med håpet. Håp! Det var noe Francine Karekezi trengte. Hun var tutsi og løp for livet under folkemordet i Rwanda i 1994. I dag bor hun i Østerrike. Hun har opplevd grusomme ting. Francine vokste opp som syvendedags adventist. Hun var overbevist kristen, men likevel ble lokalsamfunnet hennes angrepet. Alle guttene og mennene ble skutt. Morderne sa at kvinner og jenter skulle «meies ned» med machete, for de hadde ikke nok kuler. «Da de kom mot oss, sto jeg forrest», sa hun første gang hun fortalte historien sin offentlig. «Jeg skulle halshogges, men jeg reagerte instinktivt og blokkerte macheten. Det er derfor jeg har disse arrene på venstrearmen.» Moren hennes hoppet på mannen som prøvde å drepe datteren og skrek: «Du får ikke drepe datteren min for øynene på meg!» Francine løp til et Røde Kors-sykehus i nærheten. Der hadde søsteren hennes allerede funnet et fristed. Det var bare 50 meter, men det ble et fortvilet kappløp. Klærne hengte seg fast i piggtrådgjerdet, og militsen skjøt etter henne mens hun løp. Moren var hardt såret og kom sjanglende etter. Noen kastet en granat, men heldigvis gikk den ikke av. Som ved et under kom de seg over den høye muren og i sikkerhet inne på området. Der ble de i de neste tre månedene, beskyttet av Røde Kors-arbeidere som holdt dem skjult og løy om dem for militsen. Men hennes prøvelser var ikke slutt da folkemordet var over. Da hun forlot sykehusområdet, så hun bare grusomheter. «Alt som gjorde meg til den jeg er – familien, naboene, vennene, alt som var tutsi rundt meg, var drept. Alle var borte.» Det var så grusomt, og det fikk henne til å stille et annet spørsmål: «Hvorfor meg? Hvorfor er jeg i live?» Hun har ingen enkle svar, og for mange overlevende skaper det skyldfølelse, bare det å vite at de er i live. Men det at Francine overlevde ga henne sterk overbevisning om at hun måtte gjøre noe veldig positivt i livet. Hun måtte gjøre noe for Gud. Første skritt var å finne helbredelse selv og tilgivelse for dem som hadde begått de forferdelige grusomhetene.

side 9

«Helbredelse er noe som bare kommer etter hvert», sier hun. «Tilgivelse, det er noe vi må bestemme oss for.» Denne tilgivelsen er viktig for henne. «Tilgivelsen hjelper dem som tilgir. Det var tragisk, det som skjedde, ikke bare for dem som ble drept, men også for dem som drepte. Jeg ser på det gjennom bibelske brilleglass. Dette mennesket har det verre enn dem han drepte. De som drepte andre under krigen, opplevde forferdelige ting som de ikke ville ha vært igjennom hvis de ikke hadde drept. De må bære på denne skylden.» Hun avslutter: «Det har aldri streifet meg at jeg burde hate dem.» Dette er også veldig viktig for Prince Bahati. Etter folkemordet ble han vert for radioprogrammet Forsoning på den kristne kanalen Voice of Hope. «Jeg måtte glemme alle regler for god journalistikk og bare lytte og la folk fra begge folkegrupper fortelle sin historie. I tiden i radioen lærte Bahati noe om helbredelse. Han husker spesielt godt en oppringing fra en av drapsmennene. Etter flere lange samtaler fikk han i stand et møte mellom drapsmannen og de overlevende fra familien til de drepte. «Det var en veldig rørende og tårevåt opplevelse», sier Bahati. Familien var mer enn villig til å tilgi. De ville bare høre ordene, få forklaringen. «Å bringe folk sammen på denne måten er det Kristus kan gjøre», tilføyer Bahati. «Det ga mål og mening til dette vanskelige radioprogrammet gjennom alle disse årene.» Når dagens flyktninger søker håp og en fremtid i Europa, passerer de gjennom de landene som nesten kostet Dejan Stojkovic livet under krigene på Balkan i 1990-årene. Dejan er serber, men vokste opp i et hjem hvor han lærte ikke å ta parti, men å godta folk som de var. Dette kan være vanskelig når landet ditt er i krig med nabolandene. Han husker en gang han tok toget til Novi Sad i Nord-Serbia. En av passasjerene begynte å forbanne kroatene. Dejan sier: «Jeg syntes dette var en fin anledning til å fortelle om min tro og overbevisning. Mine beste venner var jo fra Kroatia og Bosnia. Jeg sa: ‘Folk er folk for meg til de viser at de ikke er det.’» Den gang var han tenåring. Da krigen blusset opp igjen i 1999, var han gammel nok til å gå i krig. Det var en stor utfordring for ham, både fordi han som kristen trodde på livets hellighet og fordi han hadde venner som hans land nå betraktet som «fienden». Til tross for bombene og problemene med livet i et tilfluktsrom, visste Dejan at selv om han syntes det var en rettferdig krig, kunne han ikke få seg til å skyte for å drepe. Han bestemte seg for å forlate landet og krysset grensen til Bosnia i

side 10 / tidens tale / november 2016

en likvogn. Der ble han møtt med godhet, men han følte at han var til bry for folk når han holdt til i andre folks hus og gårder. I dag er han gift med Deana, som også var flyktning. Som far til en nyfødt jente ser han tilbake på sine og konas opplevelser. «Det får meg til å se på dagens flyktningkrise med ganske andre øyne», sier han. «Jeg vet hva det vil si å være flyktning, å bli sett ned på og foraktet grunn av det som skjer i hjemlandet.» Etter det han opplevde i Serbia har han lite til overs for propagandaen på begge sider.

Faktum er at krig aldri er bra. Alle sider gjorde forferdelige ting mot hverandre, men det ble til at verden oppfattet oss som verst av alle.

«Jeg begynte med å fortelle deg en historie om serberne, for du tok sikkert parti under disse krigene. Det er det vi vanligvis gjør», sa han. «Alt etter hvilke nyheter du så, dannet du deg en oppfatning, og det var lett å se at media fremstilte oss som den nasjonen som fortjente alt det som skjedde med oss.» Dejan er av en annen oppfatning. «Faktum er at krig aldri er bra. Alle sider gjorde forferdelige ting mot hverandre, men det ble til at verden oppfattet oss som verst av alle.»

http://www.pri.org/stories/2015-09-10/serbian-policeofficer-and-smiling-syrian-boy-show-europe-howwelcoming-refugees

Slik har det vært helt til den siste flyktningkrisen i Europa. Inntil nylig, sier han, «var det nesten umulig å finne noen som hadde et godt ord å si om Serbia. Men denne krisen har avdekket en annen side ved det serbiske folk. Ett bilde som rørte ved hjertet mitt viser en serbisk politimann og en smilende syrisk gutt1. Jeg kan oppsummere bildet med ett ord. Barmhjertighet.» Francine, Dejan og Deana bor ikke lenger i de landene de er født i. Men alle tre har lært håpets betydning, og nå forteller de alle som de kommer i kontakt med om Guds barmhjertighet og kjærlighet – enten det er en tidligere fiende eller bare den neste bølgen av flyktninger, eller et menneske de møter som har det vondt.

Dejan og Deana Stojkovic

De gjorde også sitt ... Historien om kvekernes modige innsats Tekst: Julian Hibbert / Foto: Colourbox

esmond Doss tilhørte en spesiell gruppe militærnektere, de som er villige til å kjempe i sitt lands væpnede styrker, men i en klart ikke-stridende rolle. Det finnes andre slags militærnektere som ikke vil ha noe med landets militære styrker å gjøre. De vil ikke påta seg ikke-stridende oppgaver fordi de mener at dette frigjør andre som da kan gå i kamp. I de første månedene av første verdenskrig skjedde noe ganske spesielt: Friends Ambulance Unit (FAU) ble skapt etter initiativ fra en gruppe unge kvekere. Disse unge mennene skjønte at ofrene i «den totale krig» snart ville bli for mange for hærens ambulansetjenester. Derfor startet de en frivillig ambulansevirksomhet som forpliktet seg på å «delta i en ikke-voldelig rolle». Til å begynne med ville verken hæren eller det britiske Røde Kors «ha med en gruppe uavhengige og pasifistiske volontører, men situasjonen endret seg dramatisk da den belgiske hæren kollapset i slutten av oktober. FAU fikk utstyr og forsyninger og ... satte kursen mot Belgia.» De modige volontørene sto midt oppe i det lenge før de nådde Frankrike. Etter bare noen få sjømil kom de over en torpedert britisk panserkrysser, reddet mannskapet og fraktet dem tilbake til Dover. Så dro de igjen og kom til Dunkirk. Der «arbeidet de i tre uker i de militære evakuerings-

skurene og behandlet flere tusen sårede soldater inntil de kunne evakueres med hospitalskip». Med det stigende antallet sårede fra skyttergravene fikk FAU snart mer å gjøre, og snart fyltes rekkene opp med mange ikke-kvekere. FAUs volontører begynte også å ta seg av skadede og lidende franske sivile. Snart ble den franske hærens sanitet oppmerksom på dem, og de ble bedt om å skaffe folk til noen av de franske ambulansekonvoiene under betegnelsen Sections Sanitaires Anglaises. Det varte ikke lenge før Friends Ambulance Unit var å se på både sivile og militære sykehus. I 1915 hadde de begynt å kjøre ambulansetog, og «tidlig i 1916 hadde de to hospitalskip». Da krigen var slutt, hadde 1800 mennesker gjort tjeneste i FAU, og 21 hadde mistet livet mens hjalp sårede på vestfronten. «De hadde kjørt over tre millioner kilometer og transportert 277 000 syke og sårede mennesker. (Foruten det arbeidet som ble utført av den italienske enheten.) Og det var ikke bare menn som deltok. Arkivene viser at «102 kvinner tjenestegjorde i FAU [...] 54 av dem i utlandet». Hva mer skal man si? Slikt mot taler jo for seg!

Kilde: www.quakersintheworld.org/quakers-in-action/252

side 11

Vi hadde aldri truffet ham fĂ¸r, men det var som om Desmond visste at det var oss, som om Gud ledet ham. Jeg skal si det var et spesielt Ă¸yeblikk, et jeg aldri skal glemme.

side 12 / tidens tale / november 2016

DESMOND DOSS Slik ble Hacksaw Ridge til Tekst: Victor Hulbert / Foto: iStock

vordan kan en bok inspirere en mann i den grad at han de neste 40 år vil prøve å lage en film om den? The Unlikeliest Hero er en enkel fortelling om en krigshelt som ikke ville slåss, men reddet hundrevis av liv som sanitetssoldat. Denne historien appellerte til den unge kanadieren Stan Jensen. Han hadde ingen erfaring fra forlag eller media, men han bestemte seg for at hans store mål skulle være å få fortalt det han mente var en historie som kan forvandle liv. Han flyttet da også til LA for å være i nærheten av Hollywood. Han håpet å få kontakt med noen som kunne hjelpe ham å realisere drømmen.

Navnet på sanitetssoldaten: Desmond Doss. Etter mange forviklinger og ti år etter at Doss døde i 2006 har storfilmen Hacksaw Ridge forvandlet Jensens opplevelse da han leste The Unlikeliest Hero i 1970 til en film som viser slagmarken fra et helt nytt perspektiv. Hacksaw Ridge forteller om en prinsippfast ung manns krigsopplevelser, en mann som ønsket å tjene sitt land – men som ikke ville gjøre det med våpen i hånd! Doss fant seg i hån og mobbing fra medsoldater som foraktet hans prinsipper som kristen pasifist. Men da tiden kom, reddet han livet deres. Han tjenestegjorde på de

side 13

blodstenkte slagmarkene i Stillehavskrigen i annen verdenskrig og var den første militærnekter i historien som ble tildelt den amerikanske Kongressens æresmedalje, Medal of Honor. I et av de mest berømte slagene – det som filmen er oppkalt etter – bar Doss 75 skadde menn, én etter én, over kanten av en 120 meter høy skråning og i sikkerhet nedenfor. Slikt mot fortsatte Doss å vise i de neste dagene da han gjentatte ganger gikk rett inn i skuddlinjen for å hjelpe sårede. Ikke engang hans egne sår stoppet ham: Han fortsatte å behandle de skadde mens han mottok førstehjelp. Begrunnelsen for æresmedaljen lød: «Med sitt fremragende mot og sin urokkelige besluttsomhet under vanvittig farlige forhold reddet Pfc. Doss mange soldaters liv. I hele 77th Infantry Division ble hans navn et symbol på fremragende tapperhet, langt utover pliktens krav.» Spennende lesning – men hvordan forvandler man denne fortellingen til en storfilm – spesielt når man oppdager at Doss ikke ser filmer og misliker kinoer? Det var her forsynet – eller hellet – førte Jensen i kontakt med manusforfatter og produsent Gregory Crosby, barnebarn av den legendariske sangeren og skuespilleren Bing Crosby – han med den berømte «White Christmas». På denne tiden var Jensen butikksjef for et kristent boksenter i Glendale, California, og Crosby var der på en visning. Jensen ante en mulighet. Han stakk til Crosby et eksemplar av boken og ba ham om å lese den. For som han sa: «Jeg har alltid trodd at det var en god idé til en film.» Crosby minnes at Stan virket som en riktig hyggelig fyr, så han sa: «Ja visst» – men det var det. Slike forespørsler får man dusinvis av når man er i filmbransjen. «Et utall mennesker ber meg om å lese manuset deres eller en idé til en historie, så jeg tenkte ikke mer på det – selv om jeg må si at tanken om Desmond Doss som den første militærnekteren i historien til å få Kongressens Medal of Honor fascinerte meg. Så jo da, jeg tok med boken hjem og la den på mitt allerede altfor rotete skrivebord. Der ble den liggende i mange måneder. Helt til Crosby en søndag fikk det for seg at han skulle rydde opp på pulten. Da fant han boka under papirer, notater og andre forslag. «To timer senere var jeg bokstavelig talt kommet til det siste avsnitt da min kone og sønn kom hjem», sier han. «De kom inn til meg på kontoret og ble forskrekket da de så at jeg hadde tårer i øynene og gåsehud nedover armene. Min kone spurte urolig: «Hva er i

side 14 / tidens tale / november 2016

veien? Har du det bra?» Jeg svarte: «Jeg har nettopp lest en av tidenes beste historier – og det er sant, hvert eneste ord!» Fra da av burde prosjektet ha vært grei skuring, hvis det ikke hadde vært for ett stort problem: Doss selv hadde ingen tro på filmer. Ja, han hadde ingen interesse av at noen skulle lage film om hans liv, forteller Jensen. «Desmond trodde ikke på Hollywood, eller på kinobesøk, for den saks skyld. Han mente det var en ond og uansvarlig bransje som fremmet umoral og usunn livsstil, og at det eneste Hollywood virkelig brydde seg om, var å tjene penger på vanlige menneskers bekostning.» Det er interessant at Crosby, som hadde vært filmskaper i mange år, kunne forstå Doss’ holdning – iallfall til en viss grad. Crosby er interessert i det han kaller «filmer som vekker sauene». Det var slik han oppfattet historien om Doss, en film som ville få seerne til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet. Han sier: «Helt siden jeg var liten har jeg elsket Frank Capras filmer. Mer enn noe annet har jeg ønsket å lage filmer og TV-programmer om virkelige mennesker og hendelser som har betydd noe i verden: historiske fortellinger som viser hvordan man kan være en del av løsningen heller enn en del av problemet. Det var som om Hacksaw Ridge var ment for meg, og jeg var fast bestemt på å realisere den.» Etter mange ukers undersøkelser, også av hva det var ved Doss’ tro som var så viktig, fikk Jensen og Crosby endelig treffe mannen selv – på en årlig sammenkomst for krigsveteraner og Medal of Honor-mottakere i Los Angeles. De kom inn en lobby som var fullpakket med hundrevis av veteraner og deres familier. Der så Crosby og Jensen at «denne ydmyke, milde helten» sto og snakket med en ung soldat. «Men så, som om en høyere makt hadde rørt ved ham, smilte Desmond og ga den unge mannen et håndtrykk før han så på meg. Han fant veien bort til meg og Stan som om han hadde gjenkjent oss som gamle venner», minnes Crosby. «Vi hadde aldri truffet ham før, men det var som om Desmond visste at det var oss, som om Gud ledet ham. Jeg skal si det var et spesielt øyeblikk, et jeg aldri skal glemme.» Dette førte til et langt og fruktbart møte. Vi fikk en lang samtale om livet, familien, moral, religion, og til slutt det store spørsmålet: «Kunne vi få lage en film om hans liv?» Doss ga oss det samme svaret som han hadde gitt mange andre filmskapere årenes løp.

«Jeg ønsker ikke å bli oppskrytt for det jeg var med på under annen verdenskrig.» Han tilføyde: «For meg er det en sak mellom meg og Gud, og plikten mot fedrelandet.» For Crosby var tiden inne til å ta skrittet fullt. Han grep fatt i Adventkirkens historie. «Jeg forklarte ham at jeg forsto ham godt, og så spurte jeg ham hva som var noe av det første hans kirke noen gang hadde kjøpt. Han så litt merkelig på meg og sa: «Tenker du på en trykkpresse?» Jeg sa: «Nettopp! Og hvorfor lånte adventistpioneren Hiram Edson kirken penger så de kunne kjøpe den trykkpressen?» Doss forklarte at adventistene ønsket å fortelle verden om sitt budskap, og med en trykkpresse kunne de nå folk med nyhetsbrev og publikasjoner. Dette førte til en samtale om verdien av bøker – både de store kristne publikasjonene, men også «mørke, negative, sataniske bøker» som Doss opplagt aldri ville ha lest. «Jeg tror du angriper mediet i stedet for det som blir skapt gjennom mediet», sa Crosby. «Her har vi en sjanse til å gi menneskeheten en historie som kan utgjøre en reell forskjell i verden – og dele et sterkt budskap, spesielt med barn, om at det er greit å være den man er, å gå sine egne veier, og at det ikke spiller noen rolle hva andre synes bare du gjør det som du mener er rett.» Resten er historie. Filmen ferdig, Hacksaw Ridge er regissert av Mel Gibson, og Andrew Garfield spiller Doss.

Å spasere ubevæpnet inn på det verste stedet på jord og bare gå der og gjøre jobben som sanitetssoldat og redde så mange liv, det er fabelaktig.

Hva gjør denne filmen så forskjellig fra alle andre krigsfilmer? I samtale med Hollywood reporter1 sa Gibson at han syntes det var en «inspirerende» historie, denne beretningen om «sanitetssoldaten som ikke ville ta i våpen, men likevel ville være med og redde liv på det verste stedet på jord». Han tilføyde: «Å spasere ubevæpnet inn på det verste stedet på jord og bare gå der og gjøre jobben som sanitetssoldat og redde så mange liv, det er fabelaktig.» For Jensen er det å få se filmen en drøm som går i oppfyllelse. Han skulle bare ønske at den hadde kommet før. Før Irak-krigen. «Den er motkultur. En film som dette kan gi folk håp om at det er i orden å stå for noe. Du kan være en helt og likevel stå for dine prinsipper.» Han konkluderer med det dilemmaet alle har som er motstandere av krig og vold, men som forstår at vi lever i en ufullkommen verden. «Hvis du er innbygger i et land, kan du bli nødt til å kjempe for landet ditt. Hvis du er borger av et himmelsk rike, bør du slåss for dette riket. Noen ganger må du være begge deler.» Jensen etterlater oss med et åpent spørsmål. Doss har ett mulig svar.

http://www.hollywoodreporter.com/news/mel-gibsonready-honor-desmond-812094

side 15

Jeg kjente Guds løfte i Bibelen, at selv om mange faller, skal jeg [bli reddet]. Jeg føler at dette løftet ble oppfylt på meg.

Hiroshima Peace Memorial (på folkemunne; Bombedomen). Bygningen var den eneste som fotstatt stod nær Ground Zero etter bombingen.

Håp og fred i Hiroshimas ruiner To hibakusha med fremtidshåp Tekst: Victor Hulbert / Foto: Victor Hulbert

et er vakkert. De små papirlyktene flyter fredfullt nedover elva. På noen timer flyter mange tusen forbi. Det er en rørende opplevelse å stå i skumringen og betrakte en så fredelig scene og samtidig huske den skrekk, død og ødeleggelse som dette skal minne oss om.

side 16 / tidens tale / november 2016

Festivalen heter Toro-nagashi, da papirlykter flyter nedover Motoyasu-elven midt gjennom Hiroshima. Årets arrangement er spesielt godt besøkt. De få gjenværende hibakusha (overlevende etter atombomben) samles med titusener av innbyggere, turister og pilegrimer for å minnes de døde og be om fred.

70 år senere er det fortsatt vanskelig å fatte: Den 6. august 1945 ble én eneste bombe sluppet 580 meter over bykjernen i Hiroshima og drepte 70000 mennesker på et blunk – og noen få måneder senere hadde den drept like mange flere. Likevel gir det håp for fremtiden når vi gjenforteller slike historier fra fortiden.

Det er lenge siden syvendedags adventistene kom til Hiroshima. Rett utenfor sentrum driver de en velrenomert skole i tilknytning til et vakkert kirkesenter. Der møtte jeg fru Sako og fru Kino. Begge er hibakusha. Fru Kino var i slutten av tjueårene i august 1945. Hun bodde cirka 4 km fra eksplosjonens episenter og var ikke blant de verst rammede. Hun hadde lært førstehjelp og hjalp dem som fikk brannsår i den stekende heten. Hos mange gled huden av armene som for lite stekt pizzasaus mens andre ble sønderrevet av knust glass. Det hun fortalte, kan ta nattesøvnen fra en. Men det fantes ikke spor av bitterhet hos henne. Hun talte om håp. Hun talte om hvordan Gud hadde beskyttet adventistene slik at ingen gikk tapt. Hun talte om hvordan hun og menighetsfamilien hadde hjulpet overlevende. Fru Kino sa: «Jeg kjente Guds løfte i Bibelen, at selv om mange faller, skal jeg [bli reddet]. Jeg føler at dette løftet ble oppfylt på meg. Jeg tror det er mye som skjer her i verden, men jeg tror det viktigste er å legge bort krigingen. Hvis vi kommer hverandre nær, hånd i hånd, og tror på fred, tror jeg at vi vil få en lys fremtid.» Fru Sako var ikke like heldig. Hun var skolejente og 17 år. De militære rekvirerte henne til å være med og rive bygninger så det ble branngater i en som stort sett besto av trehus. Da Enola Gay fløy over byen og slapp sin ene bombe, var hun bare 1,5 km fra episentret.

prøver å gjøre mitt for at det som skjedde, ikke skal hende igjen.» Fru Kino og fru Sako er bemerkelsesverdige mennesker. Etter det som de har vært igjennom, ville det ha vært forståelig om de fremdeles bar på smerten og bitterheten. I stedet omfavner de tilgivelsen. Fru Sako giftet seg da hun var 21. Til tross for faren for mutasjoner og misdannelser fødte hun en sønn. Heldigvis var han velskapt, men det fikk henne til å tenke på religion. Hun skjønte at hun hadde behov for noe i livet. En forklaring på det som hadde skjedd. Hun undersøkte diverse religioner, først sin egen bakgrunn i tradisjonell buddhisme og shintoisme, senere ulike kristne kirker. Til slutt ble hun invitert til et adventistmøte. Hun sier at det var på disse møtene hun «fant det som ikke forandrer seg. Alt omkring meg kan forandre seg, men jeg tror på en Gud som ikke endrer seg.» Dette gjorde forskjellen for henne, og hun ble en bærende kraft i adventistkirken i Hiroshima. Hun sier: «Ja visst tror jeg at troen lærte meg tilgivelse. Far var buddhist, og det var atombomben som førte meg til kristendommen. Jeg spurte far om jeg kunne få bli kristen. Han sa: ‘Tja, kristendommen lærer kjærlighet. Buddhismen lærer medfølelse. Du får ingen protester fra min side.’»

Til tross for alt det grusomme hun har opplevd, har fru Sako funnet et håp for fremtiden. Troen på en Gud som er skaper, har gjort henne hel. Hun sier: «Den første gangen jeg var i kirken etter møteserien, var emnet Første Mosebok. Jeg ble betatt av skapelsesberetningen, spesielt tanken om at vi er unike. At vi er i Guds bilde. Det gjør at alle mennesker er unike i mine øyne. Det oppmuntrer meg. Jeg er virkelig glad for at Gud er min venn og kirken er en støtte.» Jeg reiste til Hiroshima for å fortelle om en tragedie. Jeg forlot byen med en historie om håp. Ja, livet er sannelig fullt av overraskelser. Fru Kino og fru Sako er døde nå, men de har satt varige spor etter seg. Se mer på: http:// adventist.org.uk/news/news-archive/ buc/ hope-in-hiroshima-seventy-years-on#sthash. qbq0vRK6.dpuf Tilrettelagt fra en artikkel som først sto i Adventist Review i august 2005.

Hun fortalte meg at hun så et stort lysglimt. En blanding av blått og oransje. At hun ble kastet over en to meter høy vegg. Da hun landet, var hun blindet av eksplosjonen og lå klemt mellom veggen og en vanntank. Hun visste ikke riktig hvor mange timer hun lå der, men etter en tid begynte synet å vende tilbake, så hun krøp ut og betraktet den totale ødeleggelse. Alle soldatene og mennene som hadde vært der da eksplosjonen kom, var borte. Husene var jevnet med jorden. Det fantes ingenting der. Fru Sako overlevde takket være sin fars kjærlighet. Han nektet å la henne dø. Førstehjelpsplassen ville ikke ta seg av henne og fortalte faren at de måtte hjelpe dem som hadde noen sjanse til å stå det over. Hun led seg gjennom uker med pustebesvær, alvorlige forbrenninger på utsatte deler av kroppen, infiserte sår og strålingssyke. «Siden den gang har jeg ikke likt krig», sier hun. «Jeg hater krig. Jeg vil ikke at barna mine skal oppleve det jeg har opplevd. Jeg

Mrs Sako og Mrs Kino

side 17

Adventister og krig Det er lett å kritisere de som ikke kan ta til våpen, og vanskelig å forsvare den ytterste konsekvens av pasifisme. Men kristne verdier og en kristen livsstil har aldri handlet om minste motstands vei. Tekst: Widar Ursett / Foto: Colourbox

et er meningsløst å tilby en tilstrekkelig forklaring på Adventistkirkens pasifistiske ståsted i en liten artikkel. Derfor gjør jeg ikke det. Jeg fremmer imidlertid noen ideer som er forankret i kirkens historie. Jeg har ikke alle svarene. Men jeg har mange nok svar til å skjønne at kristendom er uforenelig med krigføring. Jeg kan likevel ikke late som om alle adventister er enige om hvilken holdning som er riktig å ha til krig, enten det dreier seg om å bære våpen eller delta i en eller annen pasifistisk kapasitet. Adventistkirken i USA har fremdeles en uttalt pasifistisk holdning, men aksepterer at mange av deres medlemmer velger å delta i regulær krigføring, uten at det setter deres medlemskap i fare. Adventistkirken i Norge er tydelig pasifistisk, og et overveldende flertall av norske adventister velger fortsatt å leve etter det. Adventistkirken ble formet og etablert i USA i en tid preget av den amerikanske borgerkrig, så spørsmålet om deltakelse eller ikke ble raskt et viktig moment i kirkens moralprofil. På 1860-tallet kunne det se ut som nordstatene hadde grunn til å snakke om en rettferdig krig. Men hvorvidt det var republikanernes holdning til slaveri, eller deres politiske raseri over sørstatenes opprør, som drev dem til krig, får vi heller snakke om en annen gang. Den nyetablerte Adventistkirken fant det uansett nødvendig å formulere noen meninger om krig som de kunne kommunisere til myndighetene dersom deres unge menn skulle bli innrullert.

side 18 / tidens tale / november 2016

I 1865 publiserte Adventistkirkens menighetsblad, Advent Review and Sabbath Herald, åtte grunner til at adventister ikke kunne delta i krig:

De kunne ikke holde sabbaten hellig. «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid» (2 Mosebok 20:10). Soldater vil fortelle deg at krigføring er hardt arbeid; og av alle dager vil den sjuende dagen bety minst i leiren og på slagmarken.

Det sjette budet i moralloven sier: «Du skal ikke slå i hjel» (2 Mosebok 20:13). Å drepe er å ta liv. Soldatens yrke handler om å bryte dette budet. «Men vil du gå inn til livet, så hold budene!» (Matteus 19:17).

«Gud har kalt dere til fred;» og «våre våpen er ikke fra mennesker» (1 Korinterbrev 7:15 og 2 Korinterbrev 10:4). Det eneste våpenet evangeliet tillater oss å bruke er «Åndens sverd» (Efeserne 6:17).

Vårt rike er ikke av denne verden. Kristus sa til Pilatus: «Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet» (Johannes 18:36). Dette er et unektelig bevis på at kristne ikke har noe med sekulære krigsvåpen å gjøre.

Jesus befaler oss å elske selv våre fiender. «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere» (Matteus 5:44). Lyder vi denne befalingen

dersom vi blåser hodet av dem med pistoler, eller skjærer dem opp med sabler? «Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til» (Romerne 8:9).

Vi har den samme oppgave som vår mester, som en gang sa: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Lukas 9:55). Hvis Guds Ånd kaller oss til å frelse mennesker, er det ikke da en annen ånd som driver oss til å ødelegge dem? La det bli kjent hva slags Ånd vi er av.

Budet i Det nye testamente sier: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til» (Matteus 5:39). Det er bedre å vende det andre kinn til enn å slå tilbake. Kan vi adlyde denne teksten på slagmarken?

Det moderne militæret tjener kun én hensikt, og det er maktinteressene til den sekulære nasjonalstat. Til tider kan maktinteressene til nasjonalstaten kanskje omfatte mål som mer eller mindre nærmer seg samfunnsrettferdighet. Men oftest er det ikke slik.

Da Peter slo øversteprestens tjener, sa Kristus: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd» (Matteus 26:52). Siden Jesus befalte apostelen å legge fra seg sverdet, har ikke hans etterfølgere rett til å ta det opp. La så de som er av verden slåss, men la oss be. Disse åtte punktene er selvsagt servert raskt og uten noen form for dybdediskusjon, og er derfor sårbare for utarbeidede motargumenter. Men i all sin enkelhet representerer de en tenkning som det finnes både logisk og teologisk dekning for.

I bladet Spectrum1, den 23. juli 2012, Skrev Gary Councell2 en artikkel der han beskriver noe av den tenkningen som forsvarer militære løpebaner for adventister. I kommentarfeltet, som dessverre ikke er tilgjengelig lenger, tilbakeviser Ron Osborn, tidligere leder for Adventist Peace Fellowship3, tenkningen i artikkelen, og leverer tre gjennomtenkte grunner for pasifisme. De følgende punktene er tatt direkte fra hans tilsvar4:

Militær opplæring er skapt for å overstyre individuell samvittighet. Dersom du beordres til å drepe, må du drepe, ettersom alt annet vil kaste det stridende kompaniet ut i kaos. Dette er en alvorlig utfordring for troende. Kan man gå inn i militæret som fullt stridende uten delvis eller helt å oppgi muligheten til å opptre som en ekte, selvstendig moralsk agent, uten å gi fra seg samvittighetsfrihet i bredeste forstand?

Mål og hensikt med dagens militære er hverken «kristent» eller spesielt moralsk. Det moderne militæret søker ikke først og fremst rettferdighet for menneskeheten; heller ikke sannhet, eller skjønnhet, eller noe annet ideal felles for alle mennesker.

Historien viser oss gang på gang at stater som går inn i strid med sterke erklæringer om høye moralske prinsipper og respekt for reglene om «rettferdig krig», forlater disse prinsippene ettersom krigen utvikler seg. Det er f.eks. lett å påstå at Den andre verdenskrig hadde en «rettferdig sak», men den krigen sluttet med at de allierte systematisk og med overlegg brannbombet hundretusener av sivile i tråd med logikken om «total krig» (noe de i utgangspunktet hadde lovet å avstå fra). Kriger i det 20. århundre har faktisk drept flere sivile enn stridende, og i de seneste konfliktene betyr det at amerikanske stridsenheter har drept langt flere sivile enn antall omkomne i amerikanske stridsenheter. Dette reiser viktige spørsmål om proporsjonalitet og om den menneskelige natur. Kan falne mennesker kontrollere, drive, eller begrense konsekvensene av krig på en måte som faktisk er «rettferdig»? Eller er kriger egentlig noe som på ekte vis driver og besetter mennesker, og forblinder oss med myter om rettferdighet og nobelhet? I tillegg til disse utenombibelske grunnene, finnes det naturligvis en mengde gode bibelske grunner til å følge pasifistiske idealer. I Guds rike er den eneste gyldige krigen den åndelige kampen som utspiller seg mellom Kristus og djevelen. For dagens adventister, og alle andre som ser seg som borgere av Guds rike i en sekulær verden, er spørsmålet om vi på moralsk grunnlag kan anerkjenne og delta i nasjonalstatens aggressive kamp for sine politiske og økonomiske interesser. Det spørs om ikke konflikten med Guds ord da blir større og mer dyptgripende enn man kan leve med. Kanskje er det en myte å tro at vi kan drepe våre medmennesker og samtidig ha fred med den Gud som elsker de samme menneskene som vi avliver?

En uavhengig adventistpublikasjon. Se http://spectrummagazine.org/article/gary-r-councell/2012/07/23/adventists-andmilitary-service. The Director / Military Endorser for Adventist Chaplaincy Ministries 3 http://www.adventistpeace.org/ 4 De som ønsker kopi av hans argumenter i sammenheng med artikkelen kan få det ved å sende en mail til post@tidenstale.no. Merk emnefeltet «Ron Osborn og krig»! 1

side 19

HVA BLIR BUDSKAPET DITT? what r u doing 4 peace? Tekst: Ian Sweeney / Foto: iStock, Colourbox

side 20 / tidens tale / november 2016

Jeg oppfordrer alle stridende parter til å legge ned våpnene og holde en global våpenhvile.

atoen 21. september har kanskje ikke noen videre betydning for mange mennesker. Men i 1981 innstiftet FNs generalforsamling den internasjonale fredsdagen, og 21. september ble valgt som dagen da man skulle minne verden om fredens idealer – både i og mellom nasjoner og folk. Datoen ble valgt så den skulle falle sammen med åpningen av FNs generalforsamling, og den første fredsdagen ble holdt den 21. september 1982.

Under forberedelsene til fredsdagen i 2015 sa FNs generalsekretær følgende: «Jeg oppfordrer alle stridende parter til å legge ned våpnene og holde en global våpenhvile. Til dem sier jeg: stopp drapene og ødeleggelsene, og skap rom for varig fred1.» Ban Ki-Moon oppfordret verden til å gjøre plass for fred ved å starte med én dag! Det er trist, men selv om FNs generalsekretær bare ba om én dag med fred, er det svært liten sannsynlighet for at dette noen gang vil bli realisert.

side 21

fredsskapere. Han uttalte ingen velsignelse over fredselskere. En fredselsker er ikke det samme som en fredsskaper. Fredselskere skyr konflikter for å bevare sin egen fred, men en fredsstifter griper inn i en konflikt mellom stridende grupper med fare for egen helse og sikkerhet. Fredsskapere vet at man ikke oppnår fred ved å trekke seg unna, men ved å gripe inn. Fredsskapere er mennesker som jobber aktivt for å nå sine fredsmål! Fredsskapere finnes nasjonalt og internasjonalt og helt ned på det personlige plan, mellom bare to mennesker. Fredsskapere fokuserer på å gjenopprette ødelagte relasjoner.

Fredssamtaler er ikke noe nytt. For 2000 år siden sa Jesus dette under sin første bevarte offentlige tale: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matteus 5: 9). Som grunnlegger av verdens største religion uttalte Jesus en velsignelse over dem som er «fredsskapere». Jo da, jeg er klar over beskyldningen om at «religion er årsaken til krig». Men Jesus sa uttrykkelig at hans etterfølgere skulle være fredsstiftere! Hver dag når vi ser, leser eller lytter til nyheter, får vi høre om flere døde og krigens følger. Så dette kan vel være en like god tid som noen til å se på hva Jesus mente da han sa at tilhengerne hans skulle være fredsstiftere. FN oppfordret verden til å ta en pause i krigføringen den 21. september, men for Jesus er det å skape fred noe mer enn stans i kamphandlingene eller fravær av krig. De krigførende parter kan nok holde opp med å pepre hverandre med kuler og raketter, og det er jo prisverdig. Men det som utløste fiendtlighetene kan fremdeles være der og føre til nye kamper hvor motstanderne nører opp under hat og mistillit. For Jesus omfatter fredsskapende arbeid også våre holdninger og følelser. Ja, i den samme talen fra tidlig i sitt virke ba Jesus

side 22 / tidens tale / november 2016

også tilhørerne om å granske sine fordommer. Han sa: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen» (Matteus 5:4345). Han kunne ikke ha sagt det tydeligere: Det er ikke nok at Guds «sønner» eller tilhengere engasjerer seg i fredsskapende arbeid. De skal faktisk elske dem som kanskje nærer et inderlig hat til dem! I Matteus 5:9 brukte Jesus et ord for fred som kommer av det hebraiske ordet «shalom». Ordet «shalom» blir brukt både til hilsen og avskjed, men på et dypere plan betegner det en fred som består av harmoniske personlige relasjoner og uavbrutt godvilje mennesker imellom2. Den fred/shalom som Jesus talte om, forteller ikke bare hva som er fraværende, men også hva som finnes. For ham er ikke fraværet av krig nok til å sikre fred (shalom). Det trengs glade, harmoniske relasjoner. Ja, når det er gode relasjoner mellom mennesker, er det innlysende at det ikke er noen grunn til eller behov for krig, for folk går ikke til krig mot dem som de elsker og har omsorg for. Det skal også sies at Jesus uttalte en velsignelse over de tilhengerne som var

Jesu etterfølgere blir fredsstiftere fordi han som er deres leder, også er et eksempel for dem. Ja, en av Jesu mange titler er «fredsfyrste» (Jesaja 9:6). Da hans fødsel ble kunngjort for gjeterne i Betlehem, ropte englene: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» (Lukas 2:14). I en av sine siste samtaler med disiplene ga Jesus dem sin fred: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. [...]» (Johannes 14:2). I beretningen om Jesu død på korset er han fredsskaperen som prøver å forsone menneskeheten med Gud og føre oss inn i et harmonisk kjærlighetsforhold til skaperen. Ja, noe av det siste Jesus gjorde på korset, var å be til sin Far for sine fiender som hadde plassert ham der: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Lukas 23:34). Jesus er historiens beste eksempel på en fredsstifter! Derfor gjør dagens fredsskapere alt de kan for å være som Jesus og brenner «for å skape det riktige forholdet mellom menneske og menneske» (William Barclay: The Plain Man Looks at the Beatitudes, side 94). Årets internasjonale fredsdag den 21. september førte kanskje ikke til noen stans i kamphandlingene over hele verden, men dagen minnet oss sikkert om behovet for fred. Under forberedelsene til fjorårets fredsdag stilte mer enn 1000 ansatte ved FN-sekretariatet seg opp utenfor bygningen og dannet et budskap som kunne leses fra luften: «WHAT R U DOING 4 PEACE?» (Hva gjør du for freden?) Hva blir budskapet ditt? www.un.org/en/events/peaceday/ www.jewishdictionary.org/hebrew-words/shalom.html

1 2

I en av sine siste samtaler med disiplene ga Jesus dem sin fred: ÂŤFred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. [...]

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Til minne om taust mot Tekst: Victor Hulbert / Foto: iStock

Har det noe for seg å minnes begivenheter og opplevelser fra hundre år tilbake? Kan vi lære av fortiden, eller er dette bare meningsløst tidsfordriv? Noen ler vel nedlatende av slik tilbakeskuen. Andre er enige med den kristne poeten Steve Turner, som skrev: « Historien gjentar seg. Må det. Ingen hører etter.» I dagens konfliktfylte verden kan vi lære mye av fortidens storheter som valgte fredens vei i stillfarende mot fremfor aggresjon. Man tenker gjerne på Gandhi og Martin Luther King Jr., men det finnes også dem som ikke er så kjent. Hva med de tusener av tause helter under første verdenskrig og andre konflikter, de som talte om livets verdi, som innpodet moralske verdier og prinsipper i sine omgivelser og festet blikket på en lysere fremtid midt i all grusomheten? Kristne lærer gjerne av Skriftens og historiens hendelser. Det var dette som forvandlet sanitetssoldaten Desmond Doss fra en foraktet og latterliggjort Syvendedags adventist i andre verdenskrig til helt og mottaker av Kongressens æresmedalje. Det er dette som får oss til å beundre Francine Karekezi og mange andre som taler tilgivelse, helbredelse og håp til folkemordets gjerningsmenn. Det var i et forsøk på å gripe fast i og minne oss om disse lærdommene fra historien at man bygget en spesiell fredshage ved Syvendedags Adventistkirkens hovedkontor i Stanborough Park, Watford, Storbritannia. Hagen er først og fremst tenkt som et minnesmerke over det standpunktet som adventistenes militærnektere sto for under første verdenskrig, men også andre «tause helter», som Watfords kvekere og mange andre som gikk i fengsel for sin pasifistiske overbevisning. Forhåpentlig vil det bli et sted der alle kan sitte, slappe av og reflektere over sitt eget travle liv og de moralske valgene de selv står overfor. Fredshagen skal tjene som et stille sted der man kan be for dem som står midt oppe i dagens konflikter. Dette skal også være et fredfullt sted der man kan be for konfliktene i våre egne liv, i våre familier og våre omgivelser. Hagen er åpen for alle og skal være et varig minnesmerke over dem som velger fredelige løsninger på store og små problemer. Den skal på nytt understreke Jesu evige løfte: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Johannes 14:27).