Tidens Tale 2016 6 by Widar Ursett

SEMBER 20

NR. 06 / DE

LISABETHS INNESPERRING En merkelig hendelse hjalp en sint og ensom mann ut i lyset.

PROFETIER:

OPPLEVELSER:

BIBEL:

Profeten Daniel – Kapittel 2:24-36

I Josefs og Marias fotspor gjennom Samaria

Pavemakten og USA rekker hverandre hånden

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

u leser denne lederen mange uker etter det amerikanske presidentvalget. Men i skrivende stund er det bare noen få dager siden Trump vant valget. Jeg gjør meg noen refleksjoner i den forbindelse. Mye tyder på at fire av fem hvite evangelikale stemte på Trump og bidro direkte til hans seier 1. I etterkant har man søkt med lys og lykte etter forklaringer på hvorfor nettopp Trump ble valgt, og det tikker stadig inn nye analyser 2. Alt slikt er jo lettere i etterpåklokskapens ånd, men som kristen sjokkerer det meg at troende mennesker valgte å gi sin stemme til en kandidat som til de grader demonstrerte ukristelige verdier. Hans opptreden i valgkampen og hans uttalelser om både den ene og den andre bærer mer preg av djevelens verdisett enn Kristi, selv om han påstår at han er kristen. Dallas News summerte det greit i en av sine artikler: «En kristen som støtter Trump må enten misforstå denne personen og hans meninger, eller støtte ham på tross av kristen overbevisning. På samme måte som man ikke kan elske både Yankees og Red Sox, være både veganer og spise Texas barbecue …, så kan men egentlig ikke både elske Jesus og ønske å følge ham, og samtidig stemme for en person som så tydelig står for det motsatte av alt Kristus lærte, døde for, og forventer av oss 3. » Artikkelen lister opp 10 grunner for en slik påstand. Påstanden til Dallas News har noen opplagte svakheter, men bekrefter våre forventninger om at det skal være samsvar mellom liv og lære. Bibelen selv sier det slik: «På fruktene skal dere kjenne dem. Høster en kanskje druer av tornebusker eller fiken av tistler?» (Matteus 7:16).

side 2 / tidens tale / desember 2016

Her kommer 1000-kroners spørsmålene: Kan det være vanskelig å bekjenne Jesus og hans verdier og samtidig være partipolitisk engasjert? Ja. Engasjerte Jesus seg i politisk arbeid og propaganda? Nei. Da Jesus stod i borgen og ventet på dødsdommen, stilte Pilatus ham et politisk spørsmål som kunne ha gjort det lettere for ham å henrette Kristus: «Er du jødenes konge?» Jesus var ekstremt tydelig i sitt svar, og tilkjennegav på den måten hvor uvesentlig politikk var i forhold til det han var kommet til verden for å gjøre: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra» (Johannes 18:36). Og så kan vi legge til: Derfor kjempet ikke hans menn for ham på den måten. Men i dag ser det ut til å være annerledes. De som bekjenner seg til å være hans menn og kvinner engasjerer seg ofte helhjertet og energisk i alle politiske saker. Men det er ingenting som tilsier at Gud er avhengig av våre politiske ytringer og handlinger for å gjennomføre sin plan. Han gjennomfører den uansett hvilke hindre mennesker setter opp. Kristne som engasjerer seg politisk har i så måte mye å bevise og lite å skryte av. Det har dessverre ofte vist seg at politiske vedtak heller motarbeider bibelske-, og kristne verdier – på tross av kristne politikere. Kanskje er det fordi politisk arbeid i sin grunnform må søke kompromisser og stole på uheldige allianser. Guds rike kan ikke gjøre seg nytte av politikk nettopp fordi evige verdier, definert av Gud, ikke er gjenstand for redefineringer eller dekonstruksjon for å passe inn i tillempede koalisjoner. Gud er vår konge i himmelens rike. Jesus er vår frelser og forsoner

så vi kan bli borgere der. Og Den Hellige Ånd er vår hjelper og veiviser i å spre Guds rike over alt. De verste politiske dommedagsscenarier går heldigvis sjeldent i oppfyllelse. Det skjer sannsynligvis heller ikke under Trumps presidentperiode. Det kan likevel bli ille nok for dem som får kjenne hans fremmedfrykt og demagogiske holdninger på nært hold. Den frykt og ustabilitet som genereres når en så mektig leder fremstår som en løs kanon på dekk, er blitt en global snakkis, og demonstrerer at Trump allerede har benyttet hersketeknikker og et menneskesyn som ligger fjernt fra det bibelske kjærlighetsidealet. Den politikk og de holdninger Trump gjenspeilte i valgkampen, og som de hvite kristne i USA stemte fram, er fremmed for Guds rike, fordi Gud er stikk motsatt av alt det Trump profilerte seg som. I skrivende stund tenker jeg at Trump vil ende opp som en tragisk gallionsfigur i et sterkt, byråkratistyrt presidentskap som skal forvalte og administrere politiske fryktfantasier. Gud er kjærlighet, og hans rike vinner på vennlig vis stadig terreng. Jeg vet hvilket rike jeg foretrekker. Noter: 1 http://www.christianitytoday.com/ct/2016/ november-web-only/should-evangelicals-part-ways.html 2 http://www.vgtv.no/#!/video/133987/10-tallsom-forklarer-hvordan-trump-ble-president 3 http://www.dallasnews.com/opinion/commentary/2016/02/29/pieper-and-henderson10-reasons-you-cant-be-a-christian-andvote-for-donald-trump

NR.06 /DESEMBER 2016

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 6770

Trumps rike eller Guds rike?

08 20 NR. 06

DESEMBER 2016

Hva sier Bibelen om: Lese Bibelen

Julesangmysteriet

Det skjer i Adventistkirken

Storfilm om adventistenes tidlige historie

Daniel kapittel 2:24-36

Lisabeths innesperring

I Josefs og Marias fotspor gjennom Samaria

Livet – Guds største mirakel

Pavemakten og USA rekker hverandre hånden

Gud gir aldri opp

16 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Lese Bibelen 1. Hva sa Jesus om å lese Bibelen? «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg!» (Johannes 5:39). 2. Hvilken god egenskap hadde innbyggerne i Berøa? «Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte» (Apostlenes gjerninger 17:10-11). 3. Hvordan beskriver Bibelen at enkelte deler er vanskeligere å forstå enn andre? «Etter så lang tid burde dere selv være lærere; men dere trenger noen som på ny kan lære dere de første og grunnleggende ting i Guds ord. Dere må ha melk, og ikke fast føde» (Hebreerne 5:12). 4. Hvordan forklarer Paulus dette? «For den som får melk, mangler innsikt i budskapet om rettferdighet; han er umoden. Men den faste føde er for de modne, for dem som ved å bruke sine sanser har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt» (Hebreerne 5:13-14). 5. Hvilke deler er spesielt vanskelige å forstå? «Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere se det som en mulighet til frelse. Det samme har jo også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, ut fra den visdom som er gitt ham. Om dette taler han også i alle de brev hvor han kommer inn på disse spørsmål. Det er noen ting der som er vanskelige å forstå, og de ukyndige og usikre fordreier dette; det samme gjør de også med de andre

side 4 / tidens tale / desember 2016

skriftene, og det blir til deres egen undergang» (2 Peter 3:15-16). 6. Hvem alene forstår Guds tanker? «Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud» (1 Korinterbrev 2:11). 7. Hvor grundig kjenner Den Hellige Ånd Guds tanker? «Dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud» (1 Korinterbrev 2:10). 8. Hvorfor sendte Gud Den Hellige Ånd til verden? «Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Johannes 14:26). 9. Hvorfor kan ikke mennesker med egen hjelp forstå Guds ord? «Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis» (1 Korinterbrev 2:14). 10. Hva trenger vi alle å be Gud om? «Lukk opp mine øyne, så jeg kan se de underfulle ting i din lov» (Salmene 119:18). 11. Hvilken åndelig gave bad Paulus om? «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne» (Efeserne 1:17). 12. Hvordan får vi guddommelig innsikt? «Ja, bare kall på forstanden, og rop med høy

røst etter innsikt. Let etter den som om det var sølv, grundig som når en graver etter skatter. Da skal du skjønne hva gudsfrykt er, og vinne kjennskap til Gud» (Ordspråkene 2:3-5). 13. Hvilken stor velsignelse fikk disiplene etter Kristi oppstandelse? «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Lukas 24:45). 14. Hvilket løfte får de som vil gjøre Guds vilje? «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv» (Johannes 7:17). 15. Hvordan irettesatte Jesus de som kjente Skriftene uten å forstå dem? «Men Jesus svarte: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt» (Matteus 22:29). 16. Hva kan Skriftene gjøre for dem som tror på dem? «Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Timoteus 3:15). 17. Hva svarer Jesus når vi spør om hva som gir evig liv? «’Hva står skrevet i loven?’ sa Jesus. ‘Hva leser du der?’» (Lukas 10:26). 18. Hvem er salig, ifølge Jesus? «Men Jesus svarte: ‘Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Lukas 11:28).

TANKER OM TROEN

Julesangmysteriet Det er så sterkt at jeg ikke fatter at artistene tør å synge dette. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

n av de vakreste julesangene jeg vet er 284 år gammel, men den spilles fremdeles inn i stadig nye versjoner. På Spotify ligger det i skrivende stund hele 55 forskjellige versjoner av Hans Adolph Brorsons udødelige debutdikt: Mitt hjerte alltid vanker! Hva er det med denne salmen som gir den så bred appell, også utenfor kirkens faste forsamling? Det er for meg litt av et mysterium. Originalversjonen hadde hele 11 vers og i sju av dem maler Brorson ut kontrasten mellom hvordan det skulle ha vært og hvordan det ble … da Gud selv kom på besøk. Idealet og virkeligheten. (Du kan lese hele på Wikipedia.) Mens, Ach! Hvad skal jeg sige, Naar jeg vil tænke paa, At GUD af Himmerige I Stalden ligge maa, At Himlens Fryd og Ære, Guds væsentlige Ord, Skal saa foragted være Paa denne slemme Jord. Nei, Jesus får sitt leie, I denne glade jul, Hvor betlere de pleie [hvor tiggere pleide], Å legge seg i skjul. Det var og ei hans eget, Det høy, hvori han lå, Han hadde ei så meget, Han kunne ligge på.

På norsk er vi vant til å synge det siste av disse sju versene: En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo, en svale må ei bede om nattely og ro, en løve vet sin hule hvor den kan hvile få – skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå Brorson finner det underlig trøstende at selv Gud måtte leve i dette gapet mellom ideal og virkelighet – uten å fikse det for seg selv. Det inspirerer ham og trøster ham når han selv møter elendigheten: «Den mørke stall skal være Mitt hjertes frydeslott …» sier han, og «… Der kan med takk jeg finne Hvori min ros består». Og så … etter hele 56 verselinjer (i originalen) om Jesu skandaløse mottakelse, vender Brorson underfundig (og mellom linjene) oppmerksomheten mot oss, og spør: Hva med deg? Hva med denne julen? Hva slags mottakelse skal Jesus få hos deg? Og han gjør det gjennom å lede oss i en befriende velkomsterklæring: Endelig skal Jesus få et sted å kalle sitt eget.

Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt. Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn! Dette er så sterkt at jeg ikke fatter at artistene tør å synge dette. En sterkere frelsesbønn kan du ikke lede en forsamling ut i. Dette er evangeliet på sitt mest utfordrende. Men samtidig: Dette er en Gud som ikke lar seg skremme av gapet mellom ideal og virkelighet. Han går ikke opp i limingen av litt halm og litt møkk, verken i eller utenfor hjertene våre. Han omfavner verden slik den er og vil gjerne leve midt oppi det hele, sammen med oss. Kanskje er det nettopp en slik Gud vi alle kan tørre å invitere inn, denne Julen.

side 5

Her er stedene du kan se Paradigme og Utforsk: Hope Channel Web-TV Lørdag hver time i døgnet Tirsdag og torsdag (reprise*) Programoversikt: www.hopechannel.no

i Adventistkirken

Paradigme: På tide å se verden med nye briller? Denne serien tilbyr et rammeverk for å forstå verden. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Hope Channel

t vi mennesker står overfor noen avgjørende utfordringer, er ingen nyhet selv om nyhetsmedier stadig forteller om krig, sult, global oppvarming og politikerforakt. Disse globale problemene eksisterer. Vi kjenner godt til dem. Men hva er årsaken til utfordringene, og, enda viktigere: Hva er løsningen på problemene? Programserien Paradigme tar opp mange av dagens aktuelle problemstillinger og prøver å se på dem gjennom nye briller. Et nytt paradigme. Et bedre paradigme Alle mennesker har sitt rammeverk som hjelper dem til å forstå alt det som foregår rundt dem. Innenfor vitenskapen tenker man på paradigme som et sett med konsepter som definerer vitenskapen. Merriam-Webster Online ordbok definerer paradigme slik: «Et filosofisk og teoretisk rammeverk.»

komme fra. Men i en moderne verden er det en fordel å ha et åpent sinn. Ikke alle vedtatte sannheter er like sikre som vi kanskje har trodd. Og det er slett ikke umulig at noen eldgamle tekster som mange har glemt, kan inneholde selve nøkkelen til et paradigme som setter alle menneskelig utfordringer i et helt nytt lys. Falskt vs. ekte I en av episodene er vi i Las Vegas, en by der etterligninger og kopier av berømte bygg preger hele bybildet. Alle som drar til Las Vegas skjønner at de blir bedratt. Men hva med alle de bedragene som er så dyktig gjort at det knapt er mulig å skille det falske fra det ekte?

Denne serien tilbyr et rammeverk for å forstå verden. Et rammeverk som kan åpne opp for en dypere innsikt i de viktigste spørsmålene vi mennesker står overfor.

Alle har blitt møtt med tilbud om falske varer. Vi blir forsøkt bedratt hele tiden. Noen ganger lar vi det skje, selv om vi skjønner at vi blir bedratt. Andre ganger er det verre. Vi blir lurt trill rundt uten at vi skjønner noe. Forfalskninger er et stort problem i verdensøkonomien, men det finnes forfalskninger som har mye større personlig betydning for deg enn om du har kjøpt en klokke som ikke er det den gir seg ut for å være.

De australske produsentene av serien tar oss med til alle kontinentene i jakten på gode svar. Du vil trolig bli forbauset over hvor ny innsikt kan

Paradigme-serien hører sammen med en serie fordypningsprogrammer. Pass på at du får med deg programmene i Utforsk-serien også.

side 6 / tidens tale / desember 2016

Lifestyle TV Lørdag kl. 19.00 Tirsdag og torsdag kl. 19.00 (reprise*) Programoversikt: www.lifestyletv.se TV Visjon Norge Lørdag kl. 15.00 Mandag og onsdag kl. 15.00 (reprise*) Programoversikt: www.visjonnorge.no Riks TV Lørdag kl. 15.00 Mandag og onsdag kl. 15.00 (reprise*) Programoversikt: https://www.rikstv.no/ produkter/kanaler/tv-kanaler/visjonnorge/ Samsung Smart TV Lørdag hver time i døgnet Tirsdag og torsdag (reprise*) Programoversikt: www.hopechannel.no Hope Channel OnDemand Strømmetjeneste 24 timer i døgnet 7 dager i uken. www.hopechannel.no Hope Channel VideoPodcast Menigheter, smågrupper, ungdomslag og privatpersoner har mulighet til å laste ned programmene i HD-kvalitet på egen PC eller minnepenn for avspilling uten Internett tilgang. Tjenesten er gratis! www.hopechannel.no Hope Channel App HC-nettverket tilbyr Hope Channel app for nettbrett og smarttelefoner. Hope Channel appen sikrer optimal økonomisering av dataforbruk for mobile enheter. Velg den appen som koster noen få kroner, ikke gratisversjonen, den har nemlig ikke full funksjonalitet. Last ned appen fra Google Play eller Apple App Store.

* Reprisesendinger gjelder Paradigme dokumentarprogrammene. Tilhørende Utforsk-episoder roterer fortløpende, slik at det er verdt å få med seg samtlige sendinger om en ikke vil gå glipp av dypdykk i spørsmålene som reiser seg i serien.

3.452 nye adventister daglig Pinsefest hver dag. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Brent Hardinge og GC

2015 fikk Syvendedags Adventistkirken globalt i gjennomsnitt 3.452 nye medlemmer hver dag. Det viser den statistiske rapporten for 2015 som ble lagt fram for kirkens verdensstyre i begynnelsen av oktober. Det totale antall nye døpte var på 1.260.880 i løpet av 2015. Totalt finnes det nå 19.126.438 døpte adventister i verden. Med barn og andre tilhørige teller adventistfamilien trolig over 30 millioner. Rapporten utarbeides av kontoret for arkiv, forskning og statistikk ved Generalkonferensen. Kontorets leder, Dr David Trim, fortalte styrets medlemmer at 2015 var det 14. året med over en million nye medlemmer, det tolvte året på rad. Reidar J. Kvinge, Adventistkirkens leder i Norge, er medlem av verdensstyret og kjenner at det er inspirerende å høre om hvordan det går med arbeidet rundt om i verden. Han gleder seg over de 3 452 personene som blir lagt til menigheten hver dag. – Sånn sett er hver dag en pinsefest, sier Kvinge, som takker Gud for millioner av ivrige adventister som frimodig vitner om Jesus.

har menighetene ikke meldt fra når folk dør, andre steder har flyktningestrømmer gjort at menigheten har mistet kontakt med medlemmer. Ved kontoret for arkiv, forskning og statistikk sammenligner man den generelle befolkningens dødelighet opp mot dødelighetsrater i Adventistkirkens divisjoner. I flere divisjoner er dødelighetsraten ifølge kirkens tall så lave at de ikke kan forklares med helsegevinsten fra en adventistisk livsstil. Tallene blir dermed ikke troverdige. Det er grunnen til at kirken fortsetter arbeidet med revisjon av det statistiske grunnlagsmaterialet for medlemstall.

– En del av problemet med medlemstap er hukommelsestap, sa Dr Ng. Vi glemmer vårt felles ansvar for å ta vare på nye medlemmer. Vår divisjon, Trans-Europeisk Divisjon, er fortsatt den minste av verdensdivisjonene målt i antall medlemmer med 118 712 adventister, mens Inter-Amerika divisjonen er den med flest adventister, 3 533 069.

Arbeidet med revisjon av medlemsregistrene vil påvirke tallene for netto menighetsvekst fordi man vil fjerne navn som skulle vært fjernet fra medlemsregistrene for mange år siden. Statistikken viser også at det er et foruroligende høyt antall adventister som melder seg ut av menigheten. I 2015 var tallet utmeldte 536 713. Generalkonferensens organisasjonssekretær, Dr G. T. Ng, påpekte at 49% utmeldte sammenlignet med innmeldte er et uakseptabelt høyt tall.

Generalkonferensens organisasjonssekretær, Dr. G.T. Ng, påpekte at 49% utmeldte sammenlignet med innmeldte er et uakseptabelt høyt tall. Foto: Brent Hardinge / ANN.

Statistikkrapporten viser at ratioen mellom adventister og den generelle befolkningen i verden stadig blir bedre. Ved slutten av 2015 var det 384 personer på kloden for hver adventist. Menighetsveksten er høyere enn befolkningsveksten. Rapporten nevner menighetsplanting som en hovedårsak til at vi har sett over en million nye adventister på et dusin år. Bare i 2015 ble det opprettet 3 438 nye forsamlinger. Mange steder møtes forsamlinger som ennå ikke formelt er stiftet som menighet. Antallet nystiftede menigheter var på 2 742 i 2015. Det er ingen hemmelighet at det statistiske grunnlagsmaterialet for antall menighetsmedlemmer ikke er så presist som man kunne ønske seg. I flere år har divisjonene gjennomført revisjon av tallmaterialet for menighetsmedlemmer. I 2015 var det litt over 500 000 medlemmer som ble slettet fra medlemsregistrene. Det er flere grunner til at slike justeringer er nødvendig. Noen steder

Denne grafikken viser at i SID (Southern Africa-Indian Ocean), SUD (Southern Asia) og SSD (Southern Asia-Pacific) forekommer det knapt nok dødsfall blant adventister. Det er ikke troverdig. Derfor fortsetter arbeidet med å revidere medlemsregistrene.

side 7

FILM

Ă&#x2026; fortelle om Jesu snare komme, er fremdeles en viktig motivasjon for adventisters liv og tjeneste.

side 8 / tidens tale / desember 2016

Storfilm om adventistenes tidlige historie Hvilke overbevisninger driver kristne mennesker til å stifte et nytt kirkesamfunn? Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Hope Channel

et finnes hundrevis av trossamfunn i verden. For den religiøst anlagte finnes det altså mange alternativ å velge mellom hvis man er på leting etter et åndelig fellesskap. Likevel finner mange som tar troen alvorlig, ikke det fellesskapet de søker, men stifter et nytt kirkesamfunn. Hvilke overbevisninger driver kristne mennesker til å stifte et nytt kirkesamfunn? Det får vi innblikk i gjennom filmen Tell the World. Filmen er en helaftens spillefilm med et dokumentarisk tilsnitt. Filmskaperne har hatt som mål å fortelle historien om den tverrkirkelige vekkelsen som var drivkraften da Syvendedags Adventistkirken ble stiftet i 1863. Filmen følger et kronologisk spor, og vi møter gårdbrukeren William Miller, en baptist som gjennom studium av Bibelen har kommet fram til Jesu gjenkomst sannsynligvis ville skje omkring 1843. Miller tjenestegjorde som kaptein i det amerikanske forsvaret under krigen av 1812 mellom USA og Storbritannia. I slaget ved Plattsburg møtte amerikanerne en totalt overlegen britisk hær, men vant likevel. I fortet han befant seg, haglet det med eksplosiver. Et skudd eksploderte bare en meter fra Miller. En medsoldat ble drept, Miller kom fra det uten en skramme. Denne opplevelsen fikk ham til å tenke at det måtte være en Gud som brød seg om ham. Dermed gikk han i gang med å granske Bibelen. Tanken om at Jesus ville komme snart, ble av mange kristne tatt imot med begeistring. Miller selv følte seg ikke skikket til å være forkynner, men andre kristnes oppmuntring

ledet til at han etter hvert brukte det meste av sin tid til å forkynne om Jesu gjenkomst. Tanken om at Jesus skulle komme snart, ble støttet av mange mennesker fra forskjellige trossamfunn. I Tell the World møter vi den entusiastiske Joshua Himes, en pastor fra Boston. Han løftet Millers tanker til et nasjonalt publikum gjennom bladet Signs of the Times. Konflikt rundt ny tro Filmen viser spenningen som oppstår, når det settes spørsmålstegn ved anerkjente religiøse sannheter og nye tolkninger forfektes. Joseph Bates, en tidligere sjøkaptein, må motvillig innrømme at hviledagsbudet snakker om lørdagen som sabbat, ikke søndagen. I familien Harmon blir de også grepet av tanken om at Jesus snart vil komme tilbake til jorden. De deltar på forkynnelse om temaet og de forteller om det til andre. Men ledelsen i metodistmenigheten de tilhører mener det hele er svermeri og familien blir utelukket av menigheten. Skuffelse Etter hvert kom ledende personer i Millervekkelsen til at Jesus ville komme igjen den 22. oktober 1844. Dagen kom og gikk uten at Jesus kom igjen. Det ble en enorm skuffelse. Men flere i Millerbevegelsen mente at den bibelteksten de hadde tatt utgangspunkt i (Daniel 8:14) ikke skulle forstås slik at Jesus skulle komme tilbake til jorden, men at siste fase av Jesu tjeneste i den himmelske helligdom ble innledet på den aktuelle datoen. Dermed holdt de tanken om Jesu snare komme levende til tross for den opprinnelige skuffelsen.

En av døtrene i Harmon-familien ble særlig betatt av tanken om at Jesus snart vil komme igjen. Hun het Ellen, og etter skuffelsen fikk hun oppmuntrende syner om åndelige tema. Hun hevdet at budskapene var fra Gud. Mange var usikre på hvordan de skulle forholde seg til tenåringsjentas syner og budskaper. Noen mente det måtte være Guds måte å veilede dem, mens andre mente det hele var et bedrag. Ellen ble etter hvert gift med en predikant, James White, fra trossamfunnet Christian Connection. Sammen kom James og Ellen White til å spille sentrale roller da Syvendedags Adventistkirken ble stiftet, og i årene som fulgte. Noen må fortelle verden om at Jesus kommer igjen. Det er gjennomgangstonen i filmen om Syvendedags Adventistkirkens tidlige historie. Å fortelle om Jesus snare komme, er fremdeles en viktig motivasjon for adventisters liv og tjeneste. Tell the World er en film som, på en glimrende måte, forteller historien om hvordan Syvendedags Adventistkirken ble stiftet. Det er mange mennesker som har gitt viktige bidrag i den historien, og det kan bli noe krevende å holde oversikten over hvem som er hvem etter hvert som personene dukker opp i filmen. For den som vil vite mer, er det nyttig å gå til Wikipedia og lese artikkelen om William Miller. Der vil man også finne lenker til alle de andre personlighetene som spilte avgjørende roller i Millerbevegelsen og den tidlige historien til Syvendedags Adventistkirken.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 2:24-36 Da Nebukadnesar forstod at Daniel hadde kontakt med Gud, var det lett å feste lit til hans tolkning av drømmen. Tekst: Kenneth Jørgensen

forrige avsnitt av denne lille serien om Daniels bok, lærte vi at Nebukadnessar hadde en betydningsfull drøm. Med dødstrusler krevde han fra rådgiverne (vismennene) sine at de fortalte ham drømmen og dens betydning. Vismennene maktet ikke dette og drog tiden ut. Befalingen gikk derfor ut om å drepe vismennene og blandt dem var Daniel og hans venner. Daniel, som først var uvitende, ber om litt ekstra tid når han blir informert om saken. Tiden får han og bruker den til et ekstraordinert bønnemøte. Etter at Daniel har bedt til Gud sammen med sine venner om å få Nebudkadnessars drøm åpenbart (v. 18), blir drømmen og tydningen åpenbart for Daniel (v. 19). Dernest følger en av bibelhistoriens mest opphøyde lovprisninger av Gud. Gud blir beskrevet som den som kan forandre tider og som kan fjerne og insette konger, og som avslører de store hemmeligheter. Til ham retter Daniel sin takk (v. 20-23). Daniel respekterte sine babylonske kolleger. Han henvender seg nemlig til Arjok, som kong Nebukadnessar hadde satt til

side 10 / tidens tale / desember 2016

å drepe Babylons vismenn, med følgende ord: «Drep ikke Babels vismenn» (v. 24). Dette viser noe av Daniels storsinn. Han hadde intet å tape på at hans teologiske motstandere og avgudsdyrkere forsvant, det ville sansynligvis gjøre livet atskillig lettere for Daniel. Men ærefrykt for livet og lydighet til åndens lov var det som drev Daniel, dessuten finner vi her en indikasjon på at Daniel trodde på religionsfrihetstanken. Dette var vesentlig for Daniel, for først etter dette ber Daniel Arjok om å bringe ham fremfor kongen for at drømmen og fortolkningen kunne bli åpenbart for ham.

og «for meg er denne hemmeligheten blitt åpenbart, ikke fordi jeg eier noen visdom fremfor alle andre som lever, men for at tydningen skulle bli kunngjort for kongen, og du skulle få vite ditt hjertes tanker» (v. 30).

Når de begge omsider står fremfor kongen forteller Arjok at han har funnet en mann blandt hebreerne som kan kunngjøre fortolkningen av kongens drøm (v. 25). Arjok tok kanskje mer ære selv i denne saken enn han fortjente. Med Daniel var det anderledes. På spørsmålet fra kongen om Daniel var i stand til å forklare drømmen svarer han at ingen andre kan løse gåten om kongens drøm enn Gud i himmelen (v. 26-27). «Det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter» (v. 28),

Derfor er det klinkende klart at Nebukadnessars drøm handler om hva som skal skje i fremtiden, en profetisk drøm.

I de to foregående versene sier Daniel tre gangen at drømmen Nebukadnessar har hatt er en profetisk drøm, den handler altså om fremtiden (v. 28-29): 1) «hva som skal skje i de siste dager»; 2) «hva som skal skje i fremtiden»; og 3) «hva som skal skje.»

I versene 31 til og med 35 blir kongens drøm beskrevet i sin helhet uten fortolkning. Den handler om en statue hvor hodet er av gull, brystet av sølv, buken av kobber, benene av jern, og føttene og tærne av jern og leire. Det var billedstøtten. Videre forteller Daniel kongen at mens

han så dette imponerende syn ble en sten revet løs, men ikke med menneskehender, den ble kastet på føttene og tærne, dette pulveriserte hele billedstøtten. Stenen selv ble til et stort fjell som fylte hele jorden. Dette var et åpenbart mirakel i Nebukadnessars sinn. Han viste at ingen mennesker kunne vite dette av dem selv. Når Daniel åpenbarer drømmen forstår Nebukadnessar at han står ovenfor et menneske som har kontakt med Gud. Hans egne babylonske vismenn hadde feilet. De hadde ingen innsikt i Guds tanker. Nå kan Nebukadnessar ha tillit til fortolkningen av drømmen. Daniel hadde bevist sin innsikt i gudommelig visdom og ikke minst sin kontakt med Gud, derfor kunne kongen også ha tillit til fortolkningen. Den greske dikteren Hesiod som levde omtrent på 700 tallet, og iallefall før Daniels tid, hadde i sitt verk Arbeid og Dager beskrevet de store tidsepokene som metallene gull, sølv, kobber og jern i suksessiv rekkefølge. Babylonerne kjente til gresk kultur og sjansen er stor for at Hesiods mest berømte verk var kjent blandt babels vismenn. Det kan endog tenkes at Nebukadnessar selv kjente til Hesiod. Det ville derfor ikke være den store bragden om vismennene fikk høre drømmen og fra det kunne gi en nogenlunde utregning av at kongen hadde hatt en profetisk drøm hvor de neste epoker ble symbolisert som metaller. Men i tilfellet med Daniel kunne kongen nå være sikker på at saken var i trygge hender. Når noen bare kunne fortelle ham drømmen var resten plankekjøring. «Det var drømmen» sier Daniel til kongen, og fortsetter «nå skal vi si kongen hva den betyr» (v. 36). Dette er typisk i Daniels bok og annerledes fra Johannes åpenbaring. I den sistnevnte bok må man finne ut av tingene på egenhånd, og det gjør Åpenbaringen til en mye vanskeligere bok å forstå enn Daniels bok. Hos Daniel kan vi lese om

engelen som forklarer apokalyptiske syn til Daniel (Daniel 7:16; 8:15-16; 9:22-23). Dette er noe av grunnen til at fortolkere gjennom tidene har vært mye mer enig om fortolkningen av Daniels bok enn fortolkningen av Johannes åpenbaring. Troende som lever i det 21ste århundre kan være enig med mye av Josefus fortolkninger som snart runder to tusen år og mye av Hippolytus 100 år senere og Jerome 400 år etter Kristus. Dagens fortolkere kan også lære noe av middelalderens fortolkere og ikke minst reformatorene og ders etterfølgere når de tolket de grunnleggende byggestenene i Daniel, spesielt de fire første rikene, nettopp fordi det er nesten umulig å gå vil når vi har en gudommelig inspirert fortolker av de apokalyptiske mysterirer. Man skal simpelthen bare lese teksten i Daniels bok og sammenligne dette med verdens historien relatert til jødefolket og de kristne, og det er kun høydepunktene i historiens utvikling som blir beskrevet og forklart av den såkalte angeles interpres, som teologene så fint kaller det. Selv ikke dåren skal behøve å gå vill i Danielboken. Når det er sagt må det poengteres at enkelte detaljer i Danielboken skulle besegles intill endens tid, blant

annet når de de 2300 aftener og morgener i Daniel 8 (8:26) avsluttes. Det vil si at den siste del av Daniel 8 først vil bli forstått ved verdenshistoriens avslutningsfase, noe vi kommer tilbake til i en senere artikkel. Det er også vesentlig at man benytter den riktige og bibelske fortolkningsmetoden når Daniels profetier skal åpnes opp og forstås. Fem grunnleggende prinsipper må her nevnes (flere kommer senere): 1) Bibelen må få lov å fortolke seg selv; 2) Oppfyllelsens begynnelse er alltid, dersom sammenhengen ikke sier noe annet, profetens omtrentlige sted og tid; 3) Oppfyllelsen beskrives og skjer kronologisk, omend noen ganger i en kompleks struktur; 4) Høydepunktet i oppfyllelsen av profetien er tiden for Jesu annet komme (Daniel 9, hvor høydepunktet er Jesu første komme, er en forklaring på Daniel 8); og 5) Fortolkningen må alltid søke å bringe harmoni mellom profeti og historie, og historie og profeti. I den neste artikkelen skal vi dykke ned i betydningen av Nebukadnessars drøm. Vi skal anvende disse overstående fem prinsippene og bli styrket i vår tro på Bibelen som Guds ord.

«Det er en Gud i himmelen som åpenbarer hemmeligheter» (v. 28), og «for meg er denne hemmeligheten blitt åpenbart, ikke fordi jeg eier noen visdom fremfor alle andre som lever, men for at tydningen skulle bli kunngjort for kongen, og du skulle få vite ditt hjertes tanker» (v. 30). side 11

JULEFORTELLING

Lisabeths innesperring Denne populĂŚre fortellingen handler om en mann som en gang gjorde et tĂĽpelig valg og led under det mesteparten av sitt voksne liv. Men en merkelig hendelse banet vei gjennom muren han hadde bygget omkring seg. Han kom ut i lyset. Tekst: Temple Bailey / Foto: iStock

side 12 / tidens tale / desember 2016

Jeg kom tilbake etter bøkene mine. De andre jentene var gått hjem, og vaktmesteren trodde sikkert at alle var gått. Så han har låst utgangsdøra. Jeg banket og banket, men ingen hørte!

vor umulig er det ikke å vurdere en persons sanne verdi ut fra ytre forhold! Ofte forsøker vi oss på slike vurderinger likevel. Vi innser ikke at mange mennesker skjuler et varmt hjerte bak et hardt skall. En gang kan dette skallet ha vært så tynt og skjørt at det lett kunne gått i stykker, men så utvikler det seg etter hvert til en murvegg i stedet. Julen hadde liten mening for dommer Blair. Han bodde alene, spiste julemiddagen sin alene, og ga aldri bort julegaver. Han var faktisk litt av en eremitt – han brydde seg ikke om noen, og ingen brydde seg om ham. På julaften arbeidet dommeren på kontoret sitt til langt på kveld. Kontoristene sluttet klokka fem. «God jul, dommer!» sa frøken Jenkins, stenografen hans, da hun skulle gå. «Hva – å, takk, frøken Jenkins.» Han returnerte ikke hilsenen, og den sky, lille frøken Jenkins rødmet og lurte på om hun hadde vært for frimodig. Klokka halv sju kom en kelner fra en restaurant ved siden av med et lett aftensmåltid. Dommeren spiste ofte på kontoret når han holdt på med en viktig sak. Det sparte tid. «God jul, sir!» sa kelneren da han plasserte brettet foran den gamle herren. «Hm? Å, ja. Kom inn og hent brettet senere, Georg,» sa dommeren. Georg var himmelfallen da han gikk, og ingen vil vel bebreide ham for at han lukket døra med påskriften Marcellus Blair, sakfører, litt hardere i enn nødvendig. Dommeren leste gjennom dokumentene sine mens han spiste. Nå og da tok han en blyant og gjorde rettelser med elegant håndskrift.

Plutselig rettet han seg opp og så seg om i rommet. «Hva var nå det der?» mumlet han mens han myste over brilleglassene. Bank, bank, lød det fra vindusruten. Han lyttet et øyeblikk og fortsatte så med arbeidet. Da lyden kom igjen, reiste han seg, gikk til vinduet og heiste opp persiennen. Det var et meget trangt gårdsrom mellom bygningen der dommerens kontorer lå i fjerde etasje, og den store offentlige skolen ved siden av. Snøen drev inn der, og det var svært mørkt. Plutselig kom enden på en lang stokk ut av mørket, og den traff vinduet med en skarp lyd, først én gang og så en gang til, før dommeren åpnet skyvevinduet med et smell. «Hvem der?» ropte han skarpt. «Vær så snill!» lød en svært tynn stemme ute fra mørket. «Hvem er det?» spurte dommeren og stirret ut. «Det er meg,» sa den tynne stemmen. «Hvem er «meg»?» «Lisabeth.» «Hvor er du?» «Jeg er i klasserommet. Jeg har prøvd å komme ut, men jeg er låst inne, og jeg har vært her hele ettermiddagen,» klaget stemmen. Tårene var ikke langt unna. «HVA!» utbrøt dommeren. «Ja, sir. Jeg kom tilbake etter bøkene mine. De andre jentene var gått hjem, og vaktmesteren trodde sikkert at alle var gått. Så han har låst utgangsdøra. Jeg banket og banket, men ingen hørte!» «Hvorfor ropte du ikke før?» «Jeg prøvde, men du hørte meg ikke før jeg fikk ideen med pekestokken.» «Vel, vel, vel,» sa dommeren. Så tente han en fyrstikk. «Len deg ut litt og la meg få se deg,» befalte han. Det gule lyset viste et blekt lite ansikt med ærlige blå øyne som var rødkantet av gråt, og lyst hår flettet i en tykk flette.

side 13

JULEFORTELLING

«Hvorfor har ikke familien din lett etter deg?», spurte den gamle mannen nysgjerrig da flammen sluknet. «Jeg har ingen familie,» sukket Lisabeth, «bare søstra mi.» «Hvor gammel er hun?» «Å, hun blir snart 16, og hun arbeider i sløyfedisken hos Roby. Hun kommer ikke hjem før sent i kveld, for de har åpent lenge på julaften. «Hm,» surmulte dommeren, «Jeg får vel ta meg av deg, da.» Han gikk tilbake til skrivebordet, og skjelvende av kulde i det åpne vinduet så Lisabeth ham løfte telefonrøret. Brått la han det på igjen og kom tilbake til vinduet. «Er du sulten?» spurte han. «Veldig,» lød den tynne stemmen i mørket. «Hvorfor sa du ikke det før jeg spiste opp maten min!» sa dommeren irritert. «Jeg fikk deg ikke til å høre, vet du,» lød det tålmodige svaret. «Vel, nå er det bare noen kjeks og en appelsin igjen.» «Å! En appelsin!» utbrøt Lisabeth forventningsfullt. «Vil du ha den?» «Ja takk, gjerne!» Lisabeth skjønte ikke hvordan dommeren kunne stille et sånt spørsmål. Men han var gått tilbake til skrivebordet sitt og tømte kjeksen i en stor konvolutt. Han la appelsinen øverst, klebet igjen konvolutten og festet en hyssing rundt det hele. «Strekk pekestokken bort hit,» sa han. Da Lisabeth hadde strukket den over sprekken mellom bygningene, festet dommeren konvolutten til den, og snart hadde den vesle jenta dratt den over til seg. «Er det i orden?» spurte dommeren da han hørte raslingen av papir. «Å ja da – appelsinen er kjempegod!» «Hm,» sa dommeren igjen. Nå lå skyggen av et smil over ansiktet hans da han gikk til telefonen og ringte til politistasjonen og ga en bestemt ordre. «De er her om et minutt for å få deg ut,» fortalte han Lisabeth da han sto i vinduet igjen. «Nå må jeg fortsette med arbeidet mitt, og du burde lukke vinduet.» «Det er så mørkt,» lød den skjelvende, spinkle stemmen. Langt tilbake i dommerens fortid hadde det vært et barn som hver kveld sa: «Det er så mørkt, pappa – vær her hos meg!» Og dommeren hadde sittet og holdt det lille barnet i hånden til barnet sovnet. Da gutten ble voksen, hadde han giftet seg med en kvinne som ikke falt i dommerens smak. Hun var søt og godhjertet – men fattig, og dommeren var stolt og hadde håpet på en bedre partner for sønnen. Så reiste sønnen, og dommeren stengte all medfølelse ute fra hjertet sitt. Nå vakte den spe stemmen minner til live. Derfor var dommerens stemme mykere da han brøt stillheten igjen: «Er du redd?» «Det er skrekkelig ensomt,» var det vemodige svaret, «så det er veldig godt å ha deg å snakke med.» «Å, er det det?» sa dommeren smigret. «Vel, du må kle på deg hvis du skal stå der. Det er bitende kaldt.» «Å, det tenkte jeg ikke på!» sa Lisabeth. «Men hva med deg selv? Du blir forkjølet. Det er best du lukker vinduet ditt!»

Nå lå skyggen av et smil over ansiktet hans da han gikk til telefonen og ringte til politistasjonen og ga en bestemt ordre.

side 14 / tidens tale / desember 2016

Det ville ikke dommeren høre snakk om. «Jeg tar på meg frakken min og sender genseren til frøken Jenkins over til deg.»

av to godmodige politimenn, vaktmesteren og noen mennesker som var blitt nysgjerrige da politiet kom.

Mens viktige saksdokumenter måtte vente, satt de to innhyllede skikkelsene overfor hverandre ved hvert sitt vindu. Snøen falt stadig tettere mellom dem. Dommerens kontor var strålende opplyst, så Lisabeth kunne se hvert uttrykk i ansiktet hans. Dommeren kunne imidlertid ikke se noe av den vesle jenta, så stemmen hennes syntes å komme fra et sort intet.

«Ta henne med deg til politistasjonen, Murphy!» sa den ene politimannen til den andre. «De kan sende henne hjem derfra.» «Det skal vi ikke ha noe av!» lød en myndig stemme. Inn kom dommeren, andpusten etter trappene, med snø på skuldrene, men med en dommers verdighet i behold. Da de så ham, rørte politimennene ved luene sine, og de andre så på ham med respekt. «Bestill en drosje, Murphy,» sa han. Nesten på kortere tid enn det tar å fortelle om det, befant Lisabeth seg på det myke setet i drosjen med dommeren ved siden av seg.

Mens de ventet, fortalte Lisabeth dommeren om søsteren sin. Hun hadde sørget for dem begge siden faren døde. Lisabeth gjorde husarbeid når hun ikke var på skolen, fortalte hun, og det beste av alt var at hun hadde spart ti kroner til julegaver. Hun skulle kjøpe et par hansker til søsteren. «Hva får du til jul, da?» spurte dommeren interessert og glemte seg selv. «Å, søstra mi gir meg nok noe,» sa hun muntert. «Det blir nok noe nyttig, for hvis hun gir meg en kjole, kan hun ikke gi meg drops eller leker. Dessuten vil middagen koste ganske mye. Det er så dyrt.» «Du skjønner, vi skal dele med McGafney-familien i øverste etasje,» forklarte Lisabeth. «De er svært fattige og har fire barn, men vi skal ha gresskarpai med masse saus og poteter så det blir nok. Først hadde vi ikke tenkt å be dem, så vi kunne ha nok selv for en gangs skyld, men søstra mi mente at man skal glede andre i jula, og det har hun jo rett i.» Dommeren sa seg enig, og følte seg veldig liten ved tanken på det avvisende svaret han hadde gitt frøken Jenkins. Og stakkars Georg hadde han sendt vekk uten så mye som å ønske ham god jul engang! Den vesle stemmen pratet og pratet i mørket, og dommeren lyttet og følte isen rundt det gamle hjertet sitt smelte. «Jeg skal spise middag alene i morgen,» betrodde han henne. «Å, stakkars deg!» ropte den vesle jenta. «Kanskje vi har nok – jeg skal spørre søstra mi…» Før hun kunne fullføre invitasjonen, ga en kraftig banking gjenlyd i bygningen. «De er kommet,» sa dommeren. «Sitt bare rolig til de kommer og henter deg. Du må ikke famle omkring i mørket. Jeg skal gå ned og møte dem.» Han skyndte seg ut og etterlot Lisabeth alene overfor det opplyste vinduet hans. Politiet hadde funnet vaktmesteren, så døra ble raskt åpnet. Snart flommet lysene i gangene, og Lisabeth var omgitt av en liten flokk

«Jeg skal bli med henne hvis du har det travelt, dommer.» Murphy snakket gjennom vinduet i drosjedøren. Men dommeren hadde glemt den viktige saken sin. Fingrene som hadde tatt tak i frakken hans, og uttrykket i de tillitsfulle blå øynene, fikk det gamle hjertet hans til å banke. «Takk, Murphy,» sa han. «Jeg skal se til henne. Og – eh, god jul, Murphy!» Politimannen sto igjen på gaten, forvirret over det uvanlig milde tonefallet hans. Mens de kjørte, så dommeren på klokka. «Når sa du søsteren din ville komme hjem?» «Like før ti.» «Den er bare åtte ennå,» sa dommeren, «så la oss skaffe deg noe å spise. Etterpå ringer vi henne.» Resten av kvelden fortonte seg som en drøm for den vesle jenta. Den vidunderlige spisesalen i det store hotellet, med blomster, krystallglass og sølvbestikk på de hvite dukene, virket som det reneste eventyrland.

din? Hvordan fikk du navnet Marcella?» «Etter bestefaren min,» sa den fortumlede Marcella. «Han het Marcellus Blair.» Så fortalte dommeren henne fortumlet og opprømt at han var Marcellus Blair og bestefaren hennes, og – vel, det var så fantastisk at Lisabeth bare satt der målløs. Hun foldet hendene hardt og ville ikke våkne fra noe hun var redd for bare var en drøm. Jeg har et brev fra faren min til deg, sir,» sa Marcella sjenert. «Han prøvde å finne deg etter at mamma døde, men du var i utlandet, og – så døde han, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.» «Hvorfor forsøkte du ikke å finne meg?» spurte dommeren. «Hvorfor lette du ikke etter meg?» «Jeg forsøkte, én gang, men byen var så stor…» «Å, å,» sukket dommeren, «jeg har vært så ensom alle disse årene!» Da stakk Lisabeth hånden sin i hans. «Men nå blir du aldri ensom mer, bestefar!» sa hun. Det ble han ikke, for samme kveld tok han Marcella og Lisabeth med seg hjem. Og neste dag hadde McGafney-familien rikelig middagsmat for seg selv, og søstrene spiste i den store spisestuen hos dommeren. Mens de tre satt lykkelige foran en stor peisild den kvelden, la Lisabeth hånden på skuldrene til bestefar. «Jeg var heldig som ble innestengt, bestefar,» sa hun. «Ellers hadde du nok ikke funnet oss.» Dommeren ristet på hodet – han hadde én arm rundt livet på Lisabeth og den andre strukket ut mot Marcella. «Ikke snakk om hell, kjære deg,» sa han. «Det var noe mer enn det – det var guddommelig ledelse.»

Tilbake i drosjen ba dommeren sjåføren om å kjøre til Robys. En strøm av jenter kom akkurat ut dørene til den store forretningen da de kom dit. Lisabeth gikk rett bort til en slank skikkelse i en tynn gammel kåpe. Ei av jentene ropte: «Marcella! Marcella Blair, vent litt! Her kommer Lisabeth!» I drosjen rettet dommeren seg brått opp og så ut da han hørte navnet. Hun hadde kalt henne «Marcella Blair». Hans eget navn var Marcellus Blair! Før Marcella rakk å tenke eller skjønne noe, var de sammen i drosjen – søstrene og den opphissede, gamle herren som stilte spørsmål: «Hvem var faren

side 15

OPPLEVELSER

I JOSEFS OG MARIAS FOTSPOR GJENNOM SAMARIA Josef fattet en modig beslutning da han tok sin høygravide Maria med på en strabasiøs fottur for å bli tellet av keiseren. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeransen

– Hva i all verden har jeg rotet meg bort i nå, tenkte jeg da jeg traff gruppen jeg skulle legge ut på tur med. I mine øyne så det ut som om jeg var blitt med på en pensjonisttur. Men nå stod jeg på Gardermoen klar til å fly til det hellige land for å gå «The Nativity Trail» (fødselsruten) fra Nasaret til Betlehem, og det var definitivt for sent å trekke seg. Jeg hadde altså mine betenkeligheter. Men hvilke tanker raste gjennom Josefs hode da meldingen kom fra keiser Augustus om at han måtte legge ut på den 140 kilometer lange turen fra Nasaret for å møte opp i Betlehem bare for at keiseren skulle få tellet ham? Hvorfor kunne han ikke bli tellet hjemme i Nasaret? Beslutningene til den Romerske okkupasjonsmakten var ofte uforståelige. Men det var nytteløst å opponere. Når keiseren sa «dra», ja, da måtte hver eneste person i riket snøre på seg sandalene og ta beina fatt til sin hjemby.

side 16 / tidens tale / desember 2016

For en sterk, ung mann var ikke distansen på 140 kilometer den store utfordringen. Med dagsmarsjer på 20 kilometer ville han gjøre unna turen på en uke. Men han kunne ikke ta turen alene. Maria måtte være med, og hun kunne føde når tid som helst. Skulle Josef tatt turen i dag og med fly, hadde flyselskapet ganske sikkert nektet å ta om bord hans høygravide forlovede. Slik det var, måtte de selv gjøre vurderingen om det var forsvarlig å legge ut på ferden. I fellesskap har de kommet til den konklusjonen at de måtte dra, selv om Marias svangerskap gikk mot slutten. Om de to var klar over profetien som pekte på Betlehem som fødested for frelseren, og dermed kjente seg trygge på at fotturen til Davids by skulle gå godt, det kjenner jeg ikke til. Men Josef og Maria gikk. En ukjent rute Vi vet ikke hvilken rute Maria og Josef valgte fra hjembyen til Betlehem. Men vi er helt

side 17

OPPLEVELSER

sikre på utgangspunktet og bestemmelsesstedet. Det er høyst sannsynlig at turen har gått gjennom Samaria, dagens Palestina. Det var og er fortsatt korteste veien mellom de to byene. Men den gangen som nå, var det hindringer. Jødene var ikke særlig lystne på å reise gjennom samaritanenes områder. Det var to store ferdselsruter gjennom Israel. Via Maris var handelsruten helt ute ved havet. Den andre store ruten gikk i høylandet som i dag ligger i Jorden. Den ruten kaltes for Via Regia (kongenes vei). Maria og Josef kunne nok ha brukt Via Maris ute ved havet, men kongenes vei gikk alt for langt mot øst til at det var aktuelt. Følgelig har de nok gått gjennom de områdene denne fotturen gikk. Dagens rute er etablert av Alternative Tourism Group and Siraj Center for studier av det hellige land.

Selve fotturen begynner i en liten landsby som heter Faqua og ligger i det nordøstlige hjørnet av Palestina. Det er en god følelse å se ut over landskapet av åser og fjell med åkrer og olivenlunder. Landskapet har neppe forandret seg vesentlig siden Josef og Maria gikk her. Etter en kilometers gange, setter gruppen på 25 personer seg i skyggen av noen oliventrær for morgenbønn. Kjersti Marken, turens prest, leder gruppen i tekstlesning, sang og bønn. Bibeltekstene knyttet til Jesu fødsel får plutselig noen nye dimensjoner under Palestinas oliventrær. Når andaktsstunden er over, får vi gå i stillhet de neste tretti minuttene. Det gir uforstyrret tid til å tenke over hvor modig Josef var, som tok Maria til kone til tross for de spesielle omstendighetene. Han har i grunnen fått litt lite oppmerksomhet i Bibelen, men han var en mann med mot. Tre ganger om dagen samles turfølget til andakt og bønn. To ganger i løpet av dagens vandring, og kveldsbønn der vi overnatter.

Sola steiker fra en skyfri himmel. Svetten siler mens vi peser opp lange bakker. Det er mange høydemetre å forsere på en tur gjennom Palestina. Så snart du har kommet opp, begynner nedstigningen, og det er ikke lange strekket i dalen før du igjen må gå opp en åsrygg. Men den første dagen er beina gode. De aner ikke noe om at det blir harde økter i ti dager. Derfor går dagens tjue kilometere unna over fjell, gjennom åker og eng. Ved femtiden når vi fram til den kristne landsbyen Zababdeh. Her skal vi innkvarteres i private hjem. Jeg og 86 år gamle Sverre skal få rom hos en familie. Vi blir varmt tatt imot av en enke som jobber i kommunen, og hennes voksne sønn. De snakker godt engelsk og vi får hvert vårt rom i deres hjem og blir servert et nydelig middags måltid. Så spennende å få møte palestinere, sitte ved deres bord, spise deres mat og lytte til deres tanker. Livet er ikke så enkelt bak grensegjerdet mot Israel. Mange føler at de bor i et

Bibeltekstene knyttet til Jesu fødsel får plutselig noen nye dimensjoner under Palestinas oliventrær. Når andaktsstunden er over, får vi gå i stillhet de neste tretti minuttene. Det gir uforstyrret tid til å tenke over hvor modig Josef var, som tok Maria til kone til tross for de spesielle omstendighetene.

side 18 / tidens tale / desember 2016

stort fengsel. – Den eneste friheten vi har, er å lage barn, sa fader Firas Khoury, presten i St. Georg-kirken i byen, da han tok oss imot. Menigheten teller 100 medlemmer og tilhører den Melkittiske Gresk-Katolske kirke. Det var fader Firas som sørget for innkvartering til oss hos medlemmer i menigheten. Fader Firas leder et viktig sosialt arbeid i landsbyen Zababdeh i tillegg til at han sørger for at Bibelens budskap blir forstått og levd ut. Han forteller hvor komplisert det er å komme seg fra Zababdeh for å møte sin nærmeste overordnede. Sjekkpunktene mot Israel er ingen spøk. En gang ble han bedt om å kle av seg til skinnet fordi soldaten på post var engstelig for at det skulle finnes en bombe under prestekjolen. Neste kveld ankommer vi Far’a, en palestinsk flyktningleir som ble etablert i 1949. Vårt mentale bilde av en flyktningleir er et jorde med rekker av telt. Det blir annerledes når menneskene i leiren har bodd der i over 60 år. Da er teltene byttet ut med hus. Men det er fremdeles en flyktningleir, og de som bor der, har status som flyktninger. De har fremdeles et håp om å komme tilbake til kystområdene de måtte flykte fra under krigen i 1948. Like i nærheten ligger en tell (haug med gammel bosetting) der man har identifisert at Tirsa, den gamle hovedstaden i Israel, lå. Kongene Basja (2 Kongebok 15:33), Ela (2 Kongebok 16:8), Simri (2 Kongebok 16:15) og Omri (2 Kongebok 16:23) regjerte i Tirsa. Sistemann i seks år før han flyttet hovedstaden til Samaria (2 Kongebok 16:23-24). Har Josef og Maria kommet forbi denne gamle hovedstaden i det delte riket? Vi vet ikke. Men vi vet at akkurat som flyktningene som bor i Far’a i dag, ble både Jesus, Josef og Maria flyktninger i Egypt kort tid etter at Jesus ble født. Der måtte de leve til det igjen var trygt å reise tilbake. Det er ikke fritt for at jeg gjør meg noen tanker underveis. Hva om Jesus hadde møtt statsansatte i Egypt som hadde sagt: «Nei, du kan ikke komme hit som flyktning. Den generelle sikkerheten i Israel er god. Reis tilbake dit. Du trenger ikke være så tydelig med din spesielle bakgrunn.» Hvordan hadde det gått med jesusbarnet da? Det blir en strålende tur over høye fjell de 17 kilometere til Nablus, det gamle Sikem. Fjellene er ikke forrevne men varsomt avrundet med litt variert vegetasjon. Å gå gjennom souk’en i gamlebyen i Nablus er som å komme langt tilbake i tiden. Midt-Østens kultur er så tydelig.

Etter mange kilometer langs støvete stier er det forfriskende med et bad i en av de tradisjonelle hammamene i byen. Det er badstue på orientalsk vis. Men det er verken de gamle basargatene eller tyrkiske bad som er det virkelig interessante med Nablus for en som er opptatt av Bibelens land. Det er Jakobs brønn. Litt ut fra sentrum ligger brønnen der Jesus møtte kvinnen. Ingen annen brønn i Bibelen er så vel kjent som denne. Over brønnen er det bygget en ganske ny kirke som har fått navnet St. Photoini. Navnet betyr «den opplyste» og er navnet som tradisjonen har gitt til kvinnen Jesus møtte ved brønnen. Jeg blir ikke særlig inspirert av slik tradisjon, men det er hevet over tvil at brønnen i kirkens krypt er den kilden Jesus satt ved da kvinnen kom for å trekke vann fra. Han sendte henne ut som den første kvinnelige misjonær. Det er et poeng vel verd å tenke på. I århundrer har trofaste disipler av Jesus tatt vare på og beskyttet dette stedet, slik at det skulle være tilgjengelig for andre som har blitt inspirert av mannen ved brønnen. I 1979 fikk arkimandritt Philoumenos ansvaret for å vokte brønnen. Arkimandritt er tittelen på en ortodoks prest med et overordnet ansvar. Den 29. november 1979 ble han funnet drept med øks inne i krypten der brønnen er. Å stå fast på kristen overbevisning er ikke alltid ufarlig. På vandringens nest siste dag går ruten fra Jeriko nesten fram til Betlehem. Her er det fullstendig ørken. Ikke en eneste busk med skygge. Jeriko ligger 260 meter under havflaten, mens Betlehem ligger 775 m.o.h. Det er altså adskillige høydemetere som skal tilbakelegges. På veien krysser vi Kedron dalen og bekken med samme navn. Det skjer der det spek-

takulære Mar Saba klosteret ligger. Klosteret ble opprettet av en munk ved navn Sabbas i 483. Det skal være et av verdens eldste klostre som fremdeles er i drift. I dag er det 16 munker fra Hellas, Romania og Russland ved klosteret. Ikke langt fra klosteret slår vi oss til ro for kvelden hos en beduin. Ved leirbålet leser vi fra Johannesprologen: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14). Tankene går naturligvis til gjeterne som fikk beskjeden om at frelseren var født i Betlehem. Det var en av historiens mest avgjørende øyeblikk. Gud ble menneske. Han gjorde det for å gi oss friheten fra Paradiset tilbake. Det er tanken jeg tok med meg da jeg krøp ned i soveposen under Judeaørkenens glitrende stjernehimmel. I løpet av natten lå jeg flere ganger og stirret opp på stjernene. Jeg så stjernebildet Orion sakte gli over himmelen. Den Gud som satte alle stjerner og planeter i sine baner, han var villig til å bli menneske for å gi oss det evige livet. Og akkurat i det området jeg var i ble verdens viktigste fødsel annonsert. Uten forvarsel dukket en engel opp hos gjeterne og sa: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Lukas 2:10-12).

Den Gud som satte alle stjerner og planeter i sine baner, han var villig til å bli menneske for å gi oss det evige livet. side 19

KRISTEN

LIVET

– Guds største mirakel Kristus er den fantastiske formel som forvandler døden til en søvn. Tekst: Ariel E. Noltze / Foto: iStock

eg kjører av sted en kald vintermorgen. Et landskap innhyllet i tåke passerer utenfor vinduet. Ikke et solstreif, ikke et eneste grønt blad. Et øyeblikk dukker tanken opp om hvor vakkert det må ha vært i Edens fullkomne landskap. Du verden så mye skjønnhet som har gått tapt i synden. Hvilken grell kontrast mellom skaperverkets

side 20 / tidens tale / desember 2016

saftige og fullkomne skjønnhet og vinterens gråtoner. Tankene kretser om en mann jeg møtte for en uke siden. Han var desperat og hadde forsøkt å ta livet sitt. Han hadde låst seg inne i bilen sin, dynket både seg selv og interiøret med bensin og tent på. Med helikopter ble han fløyet til vår brannskadeklinikk og vi begynte på en nærmest umulig oppgave. Vi forsøkte å få tilbake et liv som alt hadde bestemt seg for å gi opp. Til slutt tapte vi kampen for livet. Hvor desperat må man ikke være når man ser selvmord som siste utvei fra elendigheten? I dag skal vi møtes for siste gang. Under obduksjonen.

Mentalt ser jeg over pasientene jeg har ansvar for ved brannskadeklinikken. På hvert rom finnes en ny tragedie. Jeg er særlig bekymret for kvinnen som ennå ikke har kommet til bevissthet etter at en brann om natten ødela hennes hjem. Hvordan skal jeg forklare for denne mammaen, når hun våkner fra koma, at hun mistet sine tre barn i brannen som har skadet henne så kraftig? For en verden. Hvilken lidelse? For en katastrofe når mennesker personlig opplever å kjenne godt og ondt. Var Adam og Eva i stand til å forestille seg konsekvensene av deres syndige valg og den forferdelige prisen for valget?

En plutselig og farlig situasjon på veien tvinger meg til å la disse tankene fare og konsentrere meg om trafikken. En sjåfør i motgående retning har feilbedømt avstanden og farten mens han kjører forbi en lastebil. Jeg ratter som gal og bremser det jeg kan. Det kunne ha endt med en tragedie. Men enda en gang er alt tilbake til det normale. Jeg kan bare takke Gud for at han har bevart meg fra en alvorlig trafikkulykke. Dessuten takker jeg for hans omsorg i en verden der døden er en av spillets viktigste regler. Fortapt i tankene, bestemmer jeg meg for å høre litt musikk. Jeg skyver inn en CD i bilstereoen, og ut strømmer musikken fra en sang som lovpriser Kristus som livets Herre. Det er en fin sang, og jeg gleder meg over den hver gang jeg hører den. Men denne gangen er det annerledes. I dag får jeg et glimt av storheten i det Gud tilbyr: Livet. Gud tilbyr liv i en verden ødelagt av synd. Han tilbyr livet til meg. Til meg, et dødelig menneske med en kropp som brytes ned mot døden. Til meg som ikke kan gi noe som helst bidrag for å redde meg selv fra synden. Gud vil reversere nedtellingen som begynte den dagen vi ble født, og isteden sette oss på en kurs mot livet. Han som er liv, «for i hans kropp bor hele guddomsfylden» (Kolosserne 2:9), han har ved sin død på korset, satt oss i stand til å få livspusten som ble blåst inn i den jorden som til slutt ble til Adam. Jesus kom til en verden av inntørkede rosiner for å invitere oss til å bli druer fylt av liv. Vi trenger ikke lenger å få lønnen fra en fallen verden. Når vi tar imot Kristus, har vi gått over fra døden til livet, fordi Jesus sier at «den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Johannes 5:24). Når vi holder fast i den troen, kan vi møte de verste tragedier uten at livet faller helt fra hver-

andre. Mens andre fortviler, har vi håpet om at Gud har en plan og at lidelsen ikke vil vare evig. Håpet om at Gud vil oppfylle sine løfter betyr mye. Vissheten om at vi lever på terskelen til Jesu annet komme, åpner øynene våre for en virkelighet som overgår alt vi opplever av problemer her og nå.

døden. Som Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Johannes 11:25). Vår livsforsikring er å ha Guds Sønn, den ekte oppstandelsen og det ekte livet. Kristus er den fantastiske formel som forvandler død til en søvn.

Ingen maratonløper bryter løpet på grunn av vannblemmer noen få meter før mål. Slik går Guds barn også framover til tross for sine prøvelser. Øynene kan nok være blindet av tårer, men de holder likevel fokus på målet. Når de stoler på livets Herre, får de kraft til å fortsette.

Dette virker for enkelt. Jeg kan verken gi deg vitenskapelige bevis eller forklare dette medisinsk. Men Gud har sagt det, og ved tro stoler vi på ham. «Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp,» skriver Paulus. «For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først» (1 Tessaloniker 4:13-16). Hva mer kan Gud gi sine barn?

Før eller senere vil vi her i verden bli møtt av problemer av alle slag. Sykdom er en av de mest fryktede utfordringene. Når vi møter alvorlig sykdom, vil vi kanskje rope ut: «Herre, send helbredelse til min kjære! Vær så snill og gjør et mirakel! Helbred meg fra denne sykdommen!» Noen ganger får vi inntrykk av at Gud ikke svarer på vår bønn. Men Gud svarer. Han har allerede gitt det viktigste svaret: «Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Johannes 5:12). Det er nesten for enkelt til å være sant. Hvis vi ikke får med oss dette, kan vi komme til å be om et mirakel, og når mirakelet uteblir, blir vi skuffet over det vi opplever som Guds taushet. Vi kan til og med komme til å tvile på at Gud hører vår bønn, eller tvile på Guds eksistens.

Så jeg fortsetter kjøreturen med et fornyet håp i sinnet. Jeg kjenner at Gud i dag har hjulpet meg til å se noe viktig, enda tydeligere. Og fordi jeg har en urokkelig tro på at Guds kraft er mer enn nok, følger jeg rådet fra Paulus når han avslutter resonnementet sitt på denne måten: «Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!» (1 Tessaloniker 4:18).

Dette er en felle, for Gud hører oss selvsagt alltid. Hvis det virker som om Gud er taus, er det fordi han alt har gitt svaret. «Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover» (Lukas 8:52). Det er helt avgjørende at vi mennesker har denne typen livsforsikring som gir en garanti om liv, selv i møte med

Før eller senere vil vi her i verden bli møtt av problemer av alle slag.

side 21

BIBEL

Pavemakten og USA rekker hverandre hånden Når protestene forstummer, har Bibelen profetert om et samarbeid mellom Pavekirken og USA. Tekst: Daniel Pel / Foto: iStock

ave Frans og biskop Mounib Younan, leder i Det lutherske verdensforbund, undertegnet en felleserklæring den 31. oktober, 2016, der katolikker og lutheranere lovte å føre dialog for å fjerne gjenstående hindringer på veien mot full enhet. Erklæringen ble undertegnet under den økumeniske bønnegudstjenesten som ble holdt i

side 22 / tidens tale / desember 2016

Lunds Lutherske katedral den første dagen av pavens besøk i Sverige. Felleserklæringen hevder at «vår felles tro på Jesus Kristus og dåpen krever en daglig omvendelse, som innebærer at vi legger til side historiske uoverensstemmelser og konflikter, og trer inn i forlikelsens tjeneste.» Dokumen-

tet favner en rekke trosbaserte samfunn: «Vi uttrykker vår takknemlighet til våre brødre og søstre, som er til stede forenet i bønn, og representerer forskjellige kristne verdenssamfunn og fellesskap. Vi forplikter oss til å bevege oss fra konflikt til enhet (communion).» Det er ingen tilfeldighet at dokumentet ble undertegnet den 31. oktober, 2016 – på

reformasjonsdagen. Den 31. oktober, 1517, naglet Martin Luther sine berømte 95 teser til kirkedøren i Wittenberg. Luther kom bl.a. med et frimodig utspill mot Pavekirkens avlatshandel. «Sola Scriptura» var reformasjonens motto – «Skriften alene». Roms tradisjoner hadde skygget over de hellige sannhetene i Guds ord. Ritualer og former, der kraften til frelse ble underlagt Romerkirken, erstattet en enkel tro på Jesus Kristus. Doktrinært har ikke Romerkirken forandret seg mye fra Reformasjonens tid. Men det har skjedd en endring. Protestantismen protesterer ikke lenger. I stedet opplever vi en nedtoning av forskjeller og det oppfordres til enhet, slik vi nylig har vært vitne til i Sverige. Populariteten til den nåværende paven er overveldende. Han fremstår som hele verdens hyrde – ikke bare Romerkirkens. Som aldri før i historien har vi vært vitne til hvordan religiøse ledere flokker til paven i Rom og søker enhet. Paven har også aktivt nådd ut til verdens politiske arena. I september 2015 holdt pave Frans sin historiske tale i kongressen i Amerika. Det er bemerkelsesverdig at et land som er grunnlagt på protestantiske verdier tyr til paven i Rom for åndelig og politisk veiledning. Bibelen profeterer om pavekirken og USA Bibelens profetier forutsier at det som kjennetegnet den Romerske kirke i fortiden, vil kjennetegne dens makt i framtiden. I Johannes Åpenbaring, kapittel 13, leser vi om et dyr som stiger opp av havet. Et dyr i Bibelens profetier er et bilde på et rike eller en makt (Daniel 7:17). Alle kjennetegnene på dyret i Åpenbaringen 13 peker tydelig på Romerkirken. Anerkjente bibelgranskere og reformatorer, som Wyclif, Tyndale, Cranmer, Bunyan, Whitfield, Spurgeon, Edwards og Sir Isaac Newton, identifiserte pavedømmet som Bibelens Antikrist. Ifølge profetien i Åpenbaringen 13 skulle dyret få en maktperiode på 42 profetiske måneder (Åpenbaringen 13:5). Hvis man følger det bibelske fortolkningsprinsippet om at en dag i profetien tilsvarer et år i virkeligheten (4 Mosebok 14:34 og Esekiel 4:6), ser vi på en tidsramme på 1260 år. I 538 e.Kr. fikk paven politisk makt, og kirke og stat var forenet. Dette innledet en brutal tid for det europeiske kontinentet – 1260 år med forfølgelse og blodsutgytelse. Å ikke delta i messen, å bekjenne sin synd direkte til Jesus i stedet for til presten, eller bare det å eie en bibel, stemplet deg som en fiende av kirken. Millioner mistet livet fordi deres tro og overbevisning gikk på tvers av Romerkirkens. Dette var mulig fordi kirken hadde knyttet seg til Europas konger og dermed kunne utøve militær makt. I 1798 tok dette slutt, da Napoleon sendte sin hær

til Rom, avskaffet pavedømmet og tok paven til fange. Verden ser ut til å ha bevegd seg inn i en ny tidsalder. Men hvorfor er det så viktig å minnes historien? Åpenbaringsboken forutsier at det som har vært skal komme tilbake. På slutten av den profetiske 1260-års perioden, som fører oss gjennom den mørke middelalder, får vi møte et nytt dyr. Det er en annen makt som står frem, annerledes enn den første. «Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage» (Åpenbaringen 13:11). Det første dyret kom opp fra havet (Åpenbaringen 13:1), mens det andre steg opp av jorden. Ifølge Bibelens profetier er havet et bilde på folkemasser (Åpenbaringen 17:15). Romerkirken sto fram i et befolket område, mens det lammelignende dyret skulle stå fram i et mindre befolket område. At dyret lignet på et lam sier mye. I Åpenbaringen nevnes ordet «lam» 27 ganger. I alle referanser, utenom denne, henviser det til Jesus. Vi er med andre ord vitne til en kristen nasjon, som vokser fram i et lite bebodd område, på slutten av 1260-års perioden, altså omkring 1798. Det er også interessant å legge merke til at det første dyret hadde kroner på hornene sine (Åpenbaringen 13:1) – et bilde på Pavedømmets makt over kongene i Europa. Det andre dyret hadde ikke kroner. Vi er vitne til en nasjon uten monarki. Alle kjennetegnene peker i retning av USA. En kristen nasjon, uten pave eller konge, ble et tilfluktssted for de som var forfulgt i den gamle verden. Pavekirken og USA skal samarbeide Men ifølge profetien skulle nasjonen forandre seg og tale som en drage. Den skulle blåse liv i makten til det første dyret. «All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget» (Åpenbaringen 13:12). Det utenkelige forutsies: En protestantisk nasjon, der kirke og stat er adskilt, vil utøve religiøs makt. Profetien fortsetter: «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åpenbaringen 13:15). Interessant språkbruk – «dyrets bilde». Et bilde er noe som ligner på originalen – som en sønn som ligner faren på en prikk, eller ditt eget speilbilde. I framtiden vil vi være vitne til et bilde av dyrets makt – slående likt hva vi har sett i historien. Det som forårsaket forfølgelsen i fortiden, vil forårsake forfølgelsen i framti-

den – en uhellig allianse av kirke og stat som undertrykker samvittighetsfriheten. Romerkirken vil på nytt gjøre krav på tilbedelse, og verdens politiske makter vil støtte henne. Det ble blåst liv i dyrets bilde – Romerkirkens makt vil vekkes til live. De politisk/religiøse maktene forsøker desperat å skape en falsk etterligning av Guds handlemåte. Hva er det første vi lærer om menneskeheten i Første Mosebok? «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). Sekulær makt vs. Åndens kraft Livspust, bilde, liv – kjente uttrykk, ikke sant? Man kan se hvor Åpenbaringsboken har hentet uttrykkene fra. I Første Mosebok har vi den sanne versjonen, mens Åpenbaringsboken beskriver en falsk etterligning. Gud blåser sitt liv i oss. Han holder oss i live. Jesus ønsker å ånde Den Hellige Ånd på oss, som han gjorde med disiplene: «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den Hellige Ånd’» (Johannes 20:22). Det store spørsmålet er: Hvem vil vi være lojal mot? Menneskelige makter, politiske eller religiøse, som søker etter verdensherredømme, eller vår skaper og frelser, Jesus Kristus, som tok våre synder på seg for å sette oss fri? Det ene leder til fangenskap, den andre til frihet. Det ene lover verdslig makt, den andre gir oss Den Hellige Ånd – en kraftkilde til å leve et nytt liv. Trenger du en fornyelse i ditt åndelige liv? Tiden er inne for å be vår himmelske far om å blåse nytt liv i oss. Idet verden følger undrende etter dyret (Åpenbaringen 13:3), ser Jesus etter et folk som ber om å bli fylt av Ånden. Vi går tidsaldrenes høydepunkt i møte – og det er bare et åndedrett unna.

Hvorfor er det så viktig å minnes historien? Åpenbaringsboken forutsier at det som har vært skal komme tilbake.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Gud gir aldri opp Tekst: Sherman Nagel / Foto: Colourbox

En historie av Sherman Nagel illustrerer at vi kan gå bort fra Gud, men han slutter aldri å lete etter oss. For mange år siden stod en kvinne i Boston i andre etasje av en politistasjon, og da hun begynte å gå ned trappen snublet hun og falt. Hun ble fraktet til nærmeste sykehus, men dessverre ble hun svakere og svakere. En dag fortalte hun sykepleieren sin historie. Hun hadde vært på politistasjonen for å se om hun kunne få noen opplysninger om sønnen som hadde rømt fra sitt hjem i Sør-California. Hun hadde reist gjennom mange store byer på leting etter ham, spesielt på sykehus og politistasjoner, men til ingen nytte. Hun avsluttet med å si «en dag kommer han kanskje hit til dette sykehuset. Hvis han gjør det, fortell ham at det var to som aldri ga ham opp.» Sykepleieren sa: «Hvem er de to, og hvis jeg ser ham skal jeg si det.» Gråtkvalt sa kvinnen, «Fortell ham at de to er hans mor og Gud.» Jesus vil aldri gi opp de han ga sitt liv for. Vi kan forlate ham, men han vil aldri gi oss opp.