Tidens Tale 2017 1 by Widar Ursett

BRUAR 20

NR. 01 / FE

GUDS LOV Salmisten elsket Guds lov. Så han noe vi ikke har oppdaget?

MANDIG:

PROFETIER:

JESUS:

Det er mandig å tjene andre

Profeten Daniel Kapittel 2:37-39

Jesus møter kvinner

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

onald Trump har fått mye tyn både fra egne og andres rekker. Noen av beskyldningene som ikke vil gå bort er anklager om at russisk etterretning har foret ham med informasjon om hans republikanske og demokratiske motstandere. Videre at russisk etterretning har kompromittert Trump ved å dokumentere hans seksuelle adferd i Moskva, slik at de nå kan utsette ham for utpressing. Legg så til at han er bortimot alene om å mene at Russland ikke har bedrevet hacking, og at han nå vil lette på USAs sanksjoner mot Russland 1. Tilfeldig? Eller synes du Trumps reaksjon ser merkelig ut? Jeg skal overlate til andre å avdekke sannhetsgehalten i dokumentet som har sirkulert i Washington i flere uker nå 2. Men jeg skal sammenlikne Trump med Gud. Men la meg først spørre: Kan det tenkes at Trump gjør lurt i å likvidere eller fengsle de som kritiserer og anklager ham? Kanskje de som støtter ham sterkest vil applaudere en slik ide. Men det vil garantert ikke vekke tillit til hans eksplosive Twitter-påstand

om at dette dokumentet er falske nyheter, og en totalt politisk heksejakt 3. Men hvis Trump har rett og han har makt til å finne «permanente» løsninger for sin fiender, vil han jo gjøre USA en tjeneste ved å uskadeliggjøre alle disse «bråkmakerne». Da kan de fokusere all sin energi på å gjøre «America great again». (De som nå faktisk tror at jeg oppmuntrer til likvideringer, må jeg raskt berolige. Min hensikt med dette avsnittet er å innlede sammenlikningen mellom Trump og Gud). Gud blir ofte kritisert for at han ikke henretter Satan. Du kjenner sikkert igjen tanken: Hvis Gud er kjærlig og allmektig, hvorfor utrydder han ikke det onde? Kanskje er svaret det samme som for Trump. Hvis han har rett og har makt til å finne «permanente» løsninger for sin fiender, hvorfor utrydder han dem ikke? På samme måte som det er en dårlig ide for Trump er det også en dårlig ide for Gud. Slike metoder er ikke skapt for å bygge tillit mellom partene. Ekte vennskap og tillit er viktigere for Gud enn påtvunget høflighet. Og siden Gud vil at så mange som mulig skal være hans ekte venner, gir han oss maksimalt tid til å oppdage at han er den han sier at han er. Han vil

ikke skremme noen inn i himmelen, så han gir oss tid til å bli kjent med ham først. Men det vil komme en tid da Satan har spilt ut alle sine kort, og demonstrert til fulle hva hans ondskap fører til. På et tidspunkt da de som ønsker det, har fått all den informasjon de trenger til å forstå at Satans politikk er ond og at Guds rike bygger på godhet, vil Jesus komme tilbake og gjøre slutt på ondskapen og ondskapens opphavsmann. Evangeliet er ondskapens motgift, og vår medisin. Det er alt vi trenger inntil Satan til fulle har avslørt sin altoppslukende egenkjærlighet, og synden begynner å destruere sin egen opphavsmann. Inntil da har Gud erklært sin hensikt gjennom Jesu egen tiltredelsestale som Messias og frelser: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Se Lukas 4:16-19). Noter: 1 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/donaldtrump/donald-trump-langer-ut-mot-natoutdatert/a/23898956/ 2 https://www.lawfareblog.com/about-explosive-trump-story-take-deep-breath. 3 https://twitter.com/realDonaldTrump/status/818990655418617856

Men hvis Trump har rett og han har makt til å finne «permanente» løsninger for sin fiender, vil han jo gjøre USA en tjeneste ved å uskadeliggjøre alle disse «bråkmakerne». Da kan de fokusere all sin energi på å gjøre «America great again».

side 2 / tidens tale / februar 2017

NR.01 /FEBRUAR 2017

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Colourbox Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia Medlem av MG 8846

Om å utslette motstand

08 20 NR. 01

FEBRUAR 2017

Hva sier Bibelen om: Ordets kraft

Håp for et nytt år!

Reformasjonen

Mandig å tjene andre?

Daniel kapittel 2:37-39

Guds lov

Den evige straff

Jesus møter kvinner

Livsvalg – kong Herodes

Paradigme: På tide å se verden med nye briller?

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Ordets kraft 1. Hvordan skapte Gud himlene? «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn… Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salmene 33:6, 9). 2. Hvordan bærer Jesus alle ting? «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebreerne 1:3). 3. Hva velger en del mennesker å se bort fra? «De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann» (2 Peter 3:5-6). 4. Hva vil sende Jorden til en liknende skjebne i fremtiden? «Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt» (2 Peter 3:7).

9. Hva er de første skaperordene i Bibelen, og hva skapte de? «Da sa Gud: ‘Det skal bli lys!’ Og det ble lys» (1 Mosebok 1:3). 10. Hvilken forbindelse er det mellom skapelsen av lyset i begynnelsen, og evangeliets lys? «For Gud, som sa: ‘Lys skal stråle fram fra mørket’, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram» (2 Korinterbrev 4:6).

19. Hvordan kan ungdommen holde sin sti ren? «Hvordan holder den unge stien sin ren? Ved å ta vare på dine ord» (Salmene 119:9). 20. Hvordan helbredet Gud sitt folk tidligere? «Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven» (Salmene 107:20).

12. Hva bekreftet kraften i Jesu ord? «Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: ‘Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.’» (Lukas 4:36).

21. Hvordan demonstrerte offiseren sin tro på den helbredende kraften i Guds Ord? «Offiseren svarte: ‘Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet’» (Matteus 8:8).

13. Hva er Guds såkorn, ifølge Jesus? «Såkornet er Guds ord» (Lukas 8:11). 14. Hvor skal Guds Ord holde til? «La Kristi ord få rikelig rom hos dere!» (Kolosserne 3:16).

6. Hvilken forandring skjer med den som er i Kristus? «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Korinterbrev 5:17).

15. Hvilket forhold hadde de jødene som ikke trodde på Jesus, til Guds Ord? «og hans ord lar dere ikke bli værende i dere, for dere tror ikke på den han har sendt» (Johannes 5:38).

7. Hvordan skjer denne nyskapingen? «Jesus svarte: ‘Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.’» (Johannes 3:3).

16. Hvordan virker Guds ord i den troende? «Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror» (1 Tessaloniker 2:13).

side 4 / tidens tale / februar 2017

18. Hva gjør de troende rene? «Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere» (Johannes 15:3).

11. Hvorfor ble folk forundret over Jesu lære? «og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet» (Lukas 4:32).

5. Hvor ellers i Bibelen omtales skaperkraften i Guds Ord? «De skal lovsynge Herrens navn, for han befalte, og de ble skapt» (Salmene 148:5).

8. Hva forårsaker nyskapingen? «For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir» (1 Peter 1:23).

dommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden» (2 Peter 1:4).

17. Hvilken natur lover Gud at vi skal få vi del i? «Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i gud-

22. Hvilken kraft har Ordet når det gjemmes i hjertet? «Jeg gjemmer ditt ord i hjertet så jeg ikke skal synde mot deg» (Salmene 119:11). 23. Hvorfor ydmyket Gud Israel og lot dem sulte? «Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, … Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn» (5 Mosebok 8:3). 24. Hva mer trenger vi å gjøre enn å lytte til Ordet? «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv» (Jakob 1:22). 25. Hva blir følgen av å gjøre Guds vilje? «For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid» (1 Johannes 2:17).

TANKER OM TROEN

Håp for et nytt år! Til slutt ville han heller dø enn å gjøre som Gud hadde sagt. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

errens ord kom til Jona for andre gang» (Jona 3:1). Denne setningen er full av håp og trøst, fordi vi vet nøyaktig hva som skjedde første gang ordet kom til ham. Første gang Gud åpenbarte sine planer for Jona, gjorde han det motsatte. Han sviktet. Han ble redd. Han hadde ikke lyst. Han sank ned i frykt og selvmedlidenhet og endte opp med et dårlig fordekt selvmordsforsøk. Han ville heller dø, enn å gjøre som Gud hadde sagt. Ved Guds nåde og ved hjelp av en stor fisk mislyktes han heldigvis i sitt dødsønske. Og så kom Herrens ord til Jona for andre gang – med nøyaktig samme invitasjon. Gud er ikke opptatt av fortiden. Gud ser alltid fremover, er alltid villig til å glemme det som

var og begynne på nytt. Og han gir ikke opp så lett. Men fortellingen blir enda bedre. Guds plan for Jona var at han skulle advare de brutale folka i Ninive. I Ninive het hovedguden Dagon. Han er avbildet som halvt menneske og halvt fisk. Han er en fiske-gud. Da fisken spyttet Jona opp på stranden og han vaklet fiskestinkende inn til nærmeste by for å fortelle sin historie – da begynte ryktet å gå…, ryktet om mannen som var blitt frelst av en fisk. Så da Jona kom til Ninive hadde ryktet gått foran ham … ryktet om mannen som var så elsket av deres Gud, Dagon at Dagon hadde frelst ham fra den sikre død i havets dyp. Og dermed kunne Jona holde den mest

vellykkede talen i talenes historie. Hele byen angret sin ondskap og omvendte seg og byen ble frelst. Gud kunne ta selv Jonas svakhet, frykt, svik, depresjon og nederlag og snu det til en enorm fordel for sin plan. «… alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje» (Romerne 8:28). «Herrens ord kom til Jona for andre gang.» Og i dag er denne setningen Herrens ord til deg. Kanskje er det 100. gang du hører kallet, men ingen ting du kan finne på av unnskyldninger er noen hindring for at Gud kan gjøre noe helt nytt og herlig i og gjennom livet ditt i 2017.

side 5

KIRKEHISTORIE

Reformasjonen I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Han hadde neppe sett for seg at de frimodige ytringene han kom med, skulle få så store konsekvenser for Euoropas utvikling som de gjorde. Han hadde definitivt ikke i tanke at «nå skal jeg sette i gang reformasjonen», da han tok papir, spiker og hammer med seg til sentrum i Wittenberg. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: iStock

en serie artikler vil vi forsøke å vise forhold i samfunnsutviklingen fram mot reformasjonen. Å kjenne til hvordan samfunnet var i tiden før og under reformasjonen, er avgjørende for å forstå reformasjonen rett. Kirken og samfunnet I hele middelalderen hadde kirken en sentral plass i samfunnet. Mange vil si at det er for svakt å si at kirken hadde en sentral plass i samfunnet, kirken var samfunnet. Ikke bare det: Kirken var staten. Middelalderen regnes som perioden fra Romerrikets fall på 400-tallet til renessansen på 1400-tallet. Denne perioden på tusen år inneholdt mange forskjellige utviklingstrekk, men kirken hadde i store deler av perioden en avgjørende politisk, administrativ og teologisk makt. Kirken hadde et grep på alle mennesker, både høy og lav. Det var et grep vi som lever i frihet, har vanskelig for å forestille oss. Gjennom dåpen fikk et barn forpliktelser som fulgte det hele livet. Dåpen var for de aller fleste like ufrivillig som selve fødselen og forpliktelsene var både av åndelig og av sekulær art. Forpliktelsen til å betale skatt til kirken kom man ikke unna og den som forsømte messen eller levde umoralsk, fikk straff. Så omfattende var kirkens makt over enkeltmennesker at bare rettroende og lydige kristne fikk nyte fulle rettigheter i samfunnet. Kirkens makt over menneskene var et faktum som i hovedsak ble godtatt av alle. Ja, det ble sett på som en forutsetning for et stabilt samfunn. De som motsa kirkens lære ble møtt med avsky, utestengelse og død. Middel-

side 6 / tidens tale / februar 2017

alderens kanskje mest innflytelsesrike teolog, Thomas Aquinas, uttrykte en allmenn oppfatning da han skrev: «Kjetteri er en synd som ikke bare fortjener ekskommunikasjon, men død, for det er verre å forfalske troen, som er sjelens liv, enn å lage forfalskede mynter, som tjener det sekulære liv» (Summa Theologiae, 2, 2, Qu. Xi, art. 3). Ekskommunikasjon, utelukkelse fra nattverdsfellesskapet, var sett på som en av kirkens strengeste straffer fordi uten nattverdfellesskap anså mann det evige livet som uoppnåelig. Kirken hadde en enorm betydning i alminnelige menneskers liv. Likevel var det lettere sagt enn gjort for kirken å sette makt bak sine krav. Selv om mange paver ønsket å kontrollere hele Europa, hadde kirken vanskeligheter med å få folk til å etterleve kirkens ønsker. Kirken hadde ikke noe politi og den hadde heller ingen armé. Selvfølgelig eksisterte lokale geistlige, både erkediakoner og prester. Men de fleste av disse ønsket seg stort sett et stille liv uten for mange konflikter. Kirken kunne heller ikke regne med lojal støtte fra små og store konger rundt omkring i Europa. Kongehusene hadde sine egne mål og ambisjoner, og gikk i tospann med kirken bare når det passet med deres egne interesser. Dermed hadde kirken et dilemma: Kirken brukte store ord og fremsatte strenge krav på mange områder, men kirken hadde i praksis ingen maktmidler tilgjengelig for å presse gjennom sine ønsker, bortsett fra ekskommunikasjon, som i mange tilfelle var trussel sterk nok til å få folk til å tenke seg grundig om før de trosset kirken.

Så lenge folket godtok kirkens makt, hadde pavedømmet folket i sin hule hånd. Det ble straks verre for kirken å få viljen sin når folk bestemte seg for å gjøre opprør mot vedtatte normer. Selv om ekskommunikasjon var ansett som kirkens strengeste straff, er det eksempler på at folk ikke brydde seg. Johann av England, han som fikk klengenavnet Johann uten land, hadde en disputt med paven som resulterte i at kongen ble ekskommunisert og alle gudstjenester i landet, bortsett fra dåp og absolusjon for døende, ble stanset. Kongen brydde seg ikke nevneverdig om det. Likevel var kirken den aller viktigste faktoren i samfunnet i middelalderen. Folk var overbevist om at kirken var Guds redskap på jorden for å sikre et velordnet samfunn. Pavestolen som øverste rettsinstans I løpet av det tolvte og trettende århundre opplevde Europa en stor utvikling. Folketallet vokste, byene vokste og handelen vokste. I denne situasjonen ble pavens jurisdiksjon et svært viktig element. Folk så til paven for å avgjøre alle mulige rettstvister, og det pavelige systemet tok gjerne rollen som høyesterett i Europa. Pavestolen hadde to midler som var med på å skape lojalitet. Paven kunne gi gaver og fordeler, dessuten kunne paven gi rettferdighet. Både de fordelene paven delte ut og den retten pavestolen sikret var kraftige virkemidler. De mange klostrene var særlig ivrige etter å få pavens gunst eller beneficia. Dette dreide seg om rettigheter til landeiendom og inntekter fra

kirkesokn, eller fritak fra skatter. Dersom det ble disputt om eiendommer eller rettigheter, var både klostre og adelsmenn raske til å bringe saken inn for paven. Slike saker kunne holde folk beskjeftiget i årevis.

pavestolen på den ene siden og keiseren på den andre. Og pavestolen delte ut goder og privilegier til dem som ble oppfattet som trofaste støtter i det politiske spillet, mens motstandere fikk tilsvarende krav og pålegg.

Den gjengse oppfatning at paven var øverste rettsmyndighet bidro til å sementere synet på pavens overherredømme. Folk flest var overbevist om at all myndighet var fra Gud. Dermed var det helt logisk for folk i middelalderen å se på paven som Kristi vikar på jord. I den tidlige middelalder hadde pavene primært omtalt seg som Peters vikar. Med det begrepet ønsket de å formidle at det de sa og gjorde var en videreføring av apostelen Peters myndighet. Tanken var at siden Peters grav var i Roma, hadde paven en særlig kontakt med Peters myndighet.

Kirkelige posisjoner betydde både prestisje og ikke minst, penger. Verdslige konger hadde i tidlig middelalder vært vant til å kunne utnevne sine folk til bispedømmene. Stillingen som biskop ga i mange tilfelle en svært god inntekt til biskopen. I det trettende århundre var det pavelige maskineriet så velutviklet at det etter hvert ble nærmest umulig for verdslige ledere å utnevne biskoper. Paven hadde det avgjørende ordet i slike saker og uoverensstemmelsene mellom kirken og verdslige myndigheter ble avgjort ved pavestolen.

Men kirkens makt var avhengig av at både konger og alminnelige mennesker anså kirkens overhøyhet som legitim. Stadig flere fikk øynene opp for at det ikke var åndelige interesser, men finansielle og politiske interesser som styrte mange kirkelige utnevnelser. «Det er forståelig at mange i samtiden begynte å tenke at kirken var en hemmelig sammensvergelse mellom verdslige og kirkelige myndigheter for å utnytte kirkens formue, og at paven, som overhode for denne sammensvergelsen, faktisk var Antikrist. Slike synspunkt var ennå ikke veldig innflytelsesrike, men de var foruroligende. Og de kom til å vokse» (Southern, 1970, p. 131).

Paven som øverste rettsinstans var med på å styrke pavens posisjon, og den systematiseringen av kirkeretten som ble gjort i løpet av senere middelalder var definitivt med på å skape et mer forutsigbart samfunn. Men alt arbeidet som pavene og pavens medarbeidere hadde med rettssaker hadde også sine klart negative sider. Bernhard av Clairvaux advarte i et brev til pave Eugenius III om farene ved alt dette juridiske arbeidet. Han sammenlignet pavens arbeid med de mange sakene Moses måtte avgjøre. «Se hvor dette fordømte arbeidet leder deg. Du kaster bort tiden din» (Southern, 1970, p. 111). I løpet av 1200-tallet var den pavelige domstol blitt velutviklet, og var trolig bedre organisert enn administrasjonen av noe annet kongedømme på den tiden. De pavelige arkivene fra den tiden viser at den pavelige administrasjonen var et velfungerende maskineri, og at avgjørelsene fra pavestolen stort sett ble mottatt uten protest. På midten av 1200-tallet var det en tydelig konkurranse om makt og innflytelse mellom

side 7

MANDIG

Mandig ĂĽ tjene andre? Jesus var den ultimate mann. Derfor er tjenersinn det mest mandige som finnes. Tekst: Dagfinn Klund / Foto: iStock

side 8 / tidens tale / februar 2017

n kirketjener ble spurt om hva som var det beste med hans arbeid. Hans muntre svar var at det er tilfredsstillende å ha så mange mennesker under seg. Med denne humoristiske vrien poengterte han hvordan mennesker har en naturlig trang til selv å bli betjent av andre mennesker i tillegg til en fet lønning og høy status blant endel. Det norske arbeidslivet er heldigvis preget av et ideal med flat struktur og utbredt medbestemmelse. Likeverdighet er en verdi som vi setter høyt, og det med god grunn. Dugnad var årets norske ord for noen år siden og minner oss stadig om hvordan felles innsats bidrar til å oppnå felles mål. Men i de senere årene har det vært en tendens til at det å tjene andre ikke er rangert så høyt som det pleide å være. Vår samtid har nok dessverre mistet noe av tjenersinnet som en gang preget etterkrigstidens Norge. Er det ikke regnet som maskulint lenger? Er det nå heller et tegn på svakhet? Bibelen forteller oss en historie om når det skulle innredes et nytt gudshus for jødene i ørkenen. Det var selvfølgelig et stort behov for ulike materialer så folket ble bedt om å bidra slik at prosjektet kunne realiseres. Men de skulle bare bidra i den grad de hadde hjertelag for det, i den grad Gud inspirerte de til det. Etter hvert kom det mer enn nok, så mye at det måtte settes strek for innsamlingsaksjonen. Menigheten viste seg sterk og slagkraftig når Gud påvirket hver enkelt person til å tjene fellesskapet. Når Gud får slippe til for fullt vil behovet for selvhevdelse og egennyttige hensyn miste sin kraft. Da blir gleden av å tjene det sentrale, meningen med tilværelsen blir å rette fokuset bort fra en selv. I forbindelse med menneskers alderdom, når livsregnskapet skal gjøres opp, er det vanligvis sentralt å belyse de uegennyttige prosjektene i livet. Ytterst få legger vekt på hvor flink en har vært til å pleie sine egeninteresser. Det blir i tilfelle omtalt som om det var til andres beste. Det sosiale samfunnet belønner tjenersinn. Derfor er det også smart å tjene andre. I tillegg til at det gir genuin glede, skaper det ekte sosiale bånd. Vennskapsbånd, som etter hvert har blitt en mangelvare for menn. For å få en god venn er det nødvendig å stille opp i den grad det er nødvendig, også det å vise handling bak gode ord og intensjoner. I evangeliene får vi se det største forbildet som tjener. Jesu liv besto i både å tjene sin himmelske far og mennesker. Minimalt med egenpleie og maksimalt med tjeneste for

andre. «Men Jesus kalte dem til seg og sa: ‘Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange’» (Markus 10:42). Bakgrunnen for disse ordene fra jordens skaper og frelser var disiplenes ønske om å bli noe stort og viktig i Jesu regjering som de forventet skulle bli nasjonens redning fra Romerriket. Disiplenes ønske om makt og innflytelse over folket ble avvist og snudd på hodet ved at disiplene ble kalt til å være alles tjenere. Himmelsk storhet skulle bli vist i form av tjenersinn. Ikke spesielt attraktivt for mennesker med et rasjonelt utgangspunkt, for det var behov for en nasjonal revolusjon og Jesus var den nasjonale frelseren de hadde sett frem mot. Men Jesus passet ikke inn i planene deres. Uomvendte menneskers tenkemåte passer ikke med Guds arbeidsmetoder. I stedet for politikk og makt ville Jesus innføre et himmelsk prinsipp for å få gjennomslag for himmelens styresett her på jorden. Jesus ville innføre Guds rike her på jorden ved å gjøre det naturlig for en kristen å ta hensyn til sine medmennesker og samfunnet for øvrig. Gjennom Moseloven hadde jødene allerede en god sivil lovgivning som tok hensyn til de svake, samtidig som de ressurssterke ble oppmuntret til å bidra maksimalt ut fra evne. Utfordringen var at Gud ikke hadde fått den sentrale plassen som var nødvendig, og da ville heller ikke en god lovgivning fungere. Guds rike eller himmelen, vil ikke bli et godt sted for den som vil tjene bare seg selv. «For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo avgudsdyrkelse» (Efeserne 5:5). Når en fokuserer på behov rundt seg blir en heller ikke arbeidsløs, og livet vil bli fylt av meningsfulle kjærlighetshandlinger. Ikke for å forvente gjengjeld, hverken fra Gud eller medmennesker. Det å gjøre det som er godt og riktig blir en naturlig del av ens handlingsmønster, din personlige karakter, din personlighet. Ved å leve sammen med Jesus til enhver tid vil livet bli rikt og du vil bli oppfattet som en godlukt for omgivelsene. Gud, gjennom Ånden, vil lede deg til ferdiglagde gjerninger (Efeserne 2:10).

Jesu liv besto i både å tjene sin himmelske far og mennesker. Minimalt med egenpleie og maksimalt med tjeneste for andre.

I den grad det er mandig å ligne på Jesus, vil en sterk karakter bli anskueliggjort gjennom tjeneste for sine omgivelser. Et vers i Titus’ brev sier: «For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger» (Titus 2:14). Et Guds barn ønsker bare få gjort gode ting til det beste for andre, en Jesu etterfølger vil ha tilfredstillelse av det også. Ikke for å oppnå å bli frelst eller oppnå gunst hos Gud, men fordi den omvendte personen har forstått noe om hvilken kjærlighet Jesus har for hvert enkelt menneske. Teksten ovenfor viser at Kristus gav seg selv, helt frivillig, som et offer for min og din synd for at vi kan få leve i stedet for å dø. Gud vil fri oss fra «all urett» slik at vi kan stå skyldfrie og rene fremfor Dommeren. Bare det gjør et rasjonelt tenkende menneske sjeleglad, men det evige evangeliet strekker seg utover det å unngå fordømmelsen. Videre sier verset fra Titus’ brev at Gud vil «rense oss så vi kan være hans eget folk». Gud vil ha sitt spesielle folk, et folk som er skilt fra en ellers fordervet menneskeslekt. Kjennetegnet på dette folket kommer frem til slutt; det består av enkeltindivider som «som med iver gjør gode gjerninger». Når Ånden slipper til for fullt vil ikke tanker som: «What’s in it for me?» dominere. Eller denne: «Hvor mye forventer Gud at jeg skal gjøre for å bli regnet som hans barn?» Nei, da blir det hele snudd på hodet, du vil heller spørre deg selv: «Hvor mye godt kan jeg makte å gjøre for Gud og mine medmennesker?» Ikke som en «nyttig idiot», men til hjelp for dem som trenger det mest. Det kan være praktiske ting eller å bidra med økonomiske ressurser, men like gjerne å være en lyttende støtte eller en som bidrar med gode råd i vanskelige situasjoner.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 2:37-39 Daniel forutsier de tre første rikene i kong Nebukadnesars drøm. Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: www.bibelkurs.no

ebukadnesars drøm om en billedstøtte med hode av gull, brystet av sølv, buken av kobber, benene av jern, og tærne av jern og leire som ødelegges av en stein fra et ikke-jordisk vesen, blir forklart av Daniel i versene som følger; Daniel 2:36: «Det var drømmen. Nå skal vi si kongen hva den betyr.» Det er beroligende å vite at vi ikke skal produsere noen fantasifulle tolkninger av hva en kryptisk tekst muligens betyr. Vår oppgave er å sjekke om Daniels utleggelse, som han fikk fra Gud, stemmer med historiens etterfølgende gang. Historie og profeti må alltid samstemme. I forrige artikkel ble det nevnt fire grunnleggende prinsipper om hvordan vi skal fortolke Daniels profetier: 1. Bibelen er sin egen beste fortolker; 2. Oppfyllelsen begynner omtrentlig fra profetens sted og tid; 3. Profeti oppfylles kronologisk; og 4. Profetiens endemål er tiden for Jesu annet komme. Babylon Daniel fasiliterer et logisk startpunkt fra når profetien begynner å bli oppfylt, og samtidig angir profeten hvor i denne verden oppfyllelsen har sitt geografisk

side 10 / tidens tale / februar 2017

startpunkt. Daniel sier til Nebukadnesar at «du er kongenes konge . . . alle har han gitt i din hånd og gjort deg til Herre over dem. Du er hodet av gull» (Daniel 2:37-38). Ved å sidestille den babylonske kongen med statuens hode, signaliserer Daniel ankerfestet for profetien: et sted og tidspunkt for profetiens begynnende oppfyllelse. Stedet er det ny-babylonske riket, tiden er omtrent sekshundre år før Kristus. Kong Nebukadnesar representerte i sin person det babylonske verdensriket når det ble sagt: «Du er hodet av gull», slik Napoleon senere representerte sin nasjon da han sa «Jeg er Frankrike». Det er tydelig at metallene på statuen, som symboliserer fremtiden fra Nebukadnesars tid, ikke beskriver individuelle konger, fordi de følgende versene sier: «etter deg skal det oppstå et annet rike . . . og så et tredje rike . . . deretter skal det komme et fjerde rike» (Daniel 2:39-40). Daniel taler om den politiske fremtiden; fra sin egen tid og fremover. Kaldeeren Nabopolassar, Nebukadnesars far, beseiret det assyriske riket i samarbeid med mederne, perserne, og skyterne i slaget ved Ninive i 612 f.Kr., og innledet en tid hvor fremgang og opplysning stod i høysete. Det sjette århundre

før Kristus er meget begivenhetsrikt religiøst, filosofisk, sosialt, litterært og vitenskapelig. Seieren over Ninive gjorde Babylon til den tids supermakt for første gang siden Hammurabis tid mer enn tusen år tidligere, derfor blir den andre supermaktfasen i dag kalt det ny-babylonske riket (612-539). Den modne bibelske apokalyptik slik vi finner den i Daniel og Åpenbaringen, starter og ender opp med Babylon (Daniel 1 og Åpenbaringen 17-18), slik den samme bibelske litteratur begynner og avslutter med henholdsvis bokstavelige og åndelige Jerusalem (jf. Daniel 1 og Åpenbaringen 21-22). Babylon er derfor et sikkert parameter i Daniels oppfyllelseskronologi. «Du er hodet av gull» fjerner all tvil om startskuddet for profetien. Hodet av gull representer derfor Babylon i det sjette århundre før Kristus. «Men etter deg skal det oppstå et annet riket» (Daniel 2:39) betyr at Babylon vil bli etterfulgt av et annet rike. Medo-Persia Babylon styrte over store deler av Midtøsten med nabomakter som mederne, Lydia, og Egypt. Supermaktstatusen varte helt frem til 539. Etter at perserkongen Kyros den store først hadde beseiret Lydia, Egypt og

endelig mederne i 550, beseiret han i 539 Babylons konge Nabonid og hans sønn Belshazzar i en av historiens mest berømte beleiringer dokumentert av oldtidshistorikeren Herodot, i en inngravert tekst på Kyros-sylinderen, og gjenfortalt av Daniel. Historien fra disse nokså samtidige kildene samstemmer for en stor del. Etter seieren over mederne grunnla Kyros det persiske riket også kalt Akamenide-dynastiet, verdenshistoriens største og mektigste rike opp til sin tid, som i sin storhetstid mellom 550 og 330 styrte over et areal på mer enn fem millioner kvadratkilometer. Mederne uten perserne beseiret aldri Babylon, men perserne sammen med mederne beseiret Babylon. Derfor kaller Bibelen riket som beseiret og etterfulgte Babylon for «kongene av Media og Persia» (Daniel 8:20). Det blir derfor galt å fortolke mederne alene som oppfyllelsen av brystet av sølv, statuens andre metall fra hodet og ned, med Perserne som den tredje suksessive makten. Med den fortolkningen separerer man på uhistorisk vis to makter, mederne og perserne, som regjerte samtidig, den første som førende før 550, den andre som førende etter 550. Perserne, med underdanige medere, blir derfor oppfyllelsen av brystet av sølv i den profetiske statuen, siden denne konstellasjonen beseiret Babylon og forble supermakten i området de neste to hundre år inntil en ny makt «en tredje makt» (Daniel 2:39) trår frem som avløser for perserne og mederne. Og fordi Daniels bok behandler det medisk-persiske riket som ett rike (Daniel 8:20) representert som et dyr (væren) i profetien. Grekenland I henhold til Daniel 2 forklarer Daniel at det tredje metallet av bronse på statuen representerer riket som skulle etterfølge perserne og mederne, «et tredje rike». Krigene mellom grekere og persere i det femte og fjerde århundre før Kristus er grundig beskrevet av antikkens historikere. Perserne dominerte midtøsten frem til

makedonikeren Alexander den store samlet de splittede greske by-statene og dro ut på en legendarisk krigstokt mot sør og mot øst, som førte ham og soldatene hans til Indias grenser, som også ble grensen i øst for det gresk-makedonske riket han grunnla. Alexander beseiret perserne i slagene ved Granicus (334), Issos (333), og siste og avgjørende gang i Gaugamela (331). Det er derfor ingen dissens blant historikere om hvilket rike som tok over supermaktrollen i verden etter perserne. Gresk religion, filosofi og vitenskap dominerte det nye riket som inkluderte persernes enorme landområder i tillegg til det sørøstlige Europa. Babylon, perserne og mederne, og Grekenland representerer tre supermakter fra oldtiden som respektivt fulgte hverandre i kronologisk rekkeføl-

ge, og hver især med en særdeles nær tilknytting til Guds utvalgte folk på den tiden, jødene. Oppsummering I dette avsnittet fra Daniels bok har vi anvendt noen få men viktige hermeneutiske prinsipper for å forstå Daniels bok. Bibelen har fått lov å tolke seg selv, vi har sett at profetiens oppfyllelse begynner med Nebukadnesars Babylon 600 år før Kristus og fortsetter sin kronologiske historiske oppfyllelse gjennom det persiske og greske riket som det andre og tredje riket i Daniels rekkefølge. Senere vil vi også se hvordan profetien i sin historiske oppfyllelse vil nå et endepunkt ved tiden da Jesus kommer igjen annen gang. Men først etter det fjerde og delte femte riket i profetien har fullført sin historiske løpebane.

I henhold til Daniel 2 forklarer Daniel at det tredje metallet av bronse på statuen representerer riket som skulle etterfølge perserne og mederne, «et tredje rike».

side 11

BIBEL

GUDS LOV Salmisten elsket Guds lov. SĂĽ han noe vi ikke har oppdaget? Tekst: Widar Ursett / Foto: iStock

side 12 / tidens tale / februar 2017

et er vanskelig å overdrive hvor høyt kong David elsket de ti bud: «De er mer verdt enn gull, skinnende gull i mengder, de er søtere enn honning, ny og rennende honning» (Salme 19:11). «… Jeg fryder meg over din lov» (Salme 119:77). Vi forstår selvsagt nytten av å ha en lov, og har ingen vanskeligheter med å akseptere at Guds lov har en positiv regulerende effekt på livet. Likevel har jeg ikke hørt mange moderne kjærlighetssanger om Guds lov. Oppdaget kong David noe i den som det er vanskelig å få øye på i dag? Loven beskriver Gud Jeg tror ikke det var blekk, bokstaver, ord og paragrafer som drev ham til å erklære sin kjærlighet på denne måten. I loven så han gjenskinnet av Gud. Der så han Guds personlighet portrettert, og han likte det han så. Der så han at Gud inviterte ham inn i en relasjon med seg og at han brydde seg om ham. Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:8), og en gjennomlesing av budene viser raskt at de beskriver kjærligheten på en konsis måte. Med en slik premiss i bunn er det lett å sammenligne Gud med budene. Og når vi gjør det, bekrefter Bibelen gang på gang at budene formulerer hvem Gud er og hvordan han selv opptrer overfor andre. Guds evige og uforanderlige natur (Jakob 1:17), og lovens uforanderlighet (Matteus 5:18) gjør derfor de ti bud til prinsipper som skal hjelpe oss til å bli mer lik Gud. «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Korinterbrev 3:18). Jo mer vi studerer loven, dess likere blir vi Gud. Det vil fylle oss med den kjærlighet og det tjenersinn som vi ser i Jesu liv. En slik vinkling og et slikt perspektiv på budene gjør dem attraktive, og kanskje er det mer motiverende å se på dem som en beskrivelse av Jesus heller enn en liste med krav fra en streng dommer-Gud. Formålet med loven Det er naturlig å tenke på loven som en refleksjon av Guds karakter. Men samtidig som den speiler hvem Gud er, speiler den også hvem vi er. «For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (Jakob 1:23-25).

side 13

BIBEL

SAMMENLIGNINGEN Egenskap

Guds karakter

De ti bud

Kjærlighet

1 Johannes 4:16

Romerne 13:8-10

Fullkommen

Matteus 5:48

Jakob 1:25

Hellig

1 Peter 1:15

Romerne 7:12

Evig

Romerne 16:26

Salme 111:7-8

Sannhet

Johannes 14:6

Salme 119:151

Ren

1 Johannes 3:3

Salme 12:7

God

Nahum 1:7

Romerne 7:12

Åndelig

Johannes 4:24

Romerne 7:14

Rettferdig

Jesaja 45:21

Romerne 7:12

Lys

1 Johannes 1:5

Ordspråkene 6:23

Liv

Johannes 14:6

Matteus 19:17

Rettferdig

Salme 145:17

Salme 119:172

Sann

Johannes 3:33

Nehemja 9:13

Underfull

Jesaja 9:6

Salme 119:18

Veien

Johannes 14:6

Salme 119:30-32

Fast

2 Timoteus 2:19

Salme 19:8

Uforanderlig

Hebreerne 13:8

Matteus 5:18

Vis

Daniel 2:20

Salme 119:98

Opplyst

Salme 18:29

Salme 19:9

Barmhjertig

2 Mosebok 34:6

Matteus 23:23

Forstand

Salme 147:5

Salme 119:99

Frihet

2 Korinterbrev 3:17

Jakob 1:25

Den viser oss hva synd er Uten at de ti bud viser oss vår tilstand er vi hverken i stand til å se Guds hellighet eller vår egen synd og vårt behov for omvendelse. «Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven» (1 Johannes 3:4). Den greske grunnteksten sier egentlig at «synd er lovløshet». Synd er å ikke forholde seg til Guds bud som en rettesnor for rett og galt. Dersom vi lever uten Guds lov, har vi gjort oss selv til lovgivere og lever dermed i opprør til Gud. Når vi opptrer som vår egen lovgiver, vil vår syndige natur påvirke oss til å velge normer og retningslinjer som er i strid med Guds renhet. Vi trenger å speile oss i Gud, ikke i oss selv, for å oppdage hvordan vi er i utakt med ham, og at vi har behov for Jesus. På samme måte som et speil avslører hvor vi er skitne, viser loven oss våre karakterbrister og synder – de områdene hvor vi ikke tenker og handler på samme måte som Gud. Hvis vi ikke vet at vi har flekker i ansiktet forstår vi ikke at vi må ta dem vekk. Kanskje får vi underlige blikk på trikken eller i butikkøen, men kan bare gjette på hva som er galt. Speilet står foran oss så vi skal slippe å gjette, men

side 14 / tidens tale / februar 2017

sørge for at vi blir rene. «Ved loven lærer vi synden å kjenne», sier Paulus (Romerne 3:20). Målestokk i dommen Vi kan selvsagt ikke vaske oss med et speil. Det er like riktig å si at loven ikke kan gjøre oss rene. Det har heller aldri vært hensikten. Den definerer hva renhet er. Paulus sier det på denne måten: «Gjennom budet skulle synden vise seg å være over alle grenser syndig» (Romerne 7:13). Loven viser oss Guds grenseløse renhet, og vår egen grenseløse syndighet. Budene tydeliggjør denne kontrasten for å gjøre oss kjent med vår egen desperate situasjon: Den som vil frikjennes i dommen må være i harmoni med lovens definisjon av renhet. «Dette er summen av alt du har hørt: Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» (Forkynneren 12:13-14). Samvittigheten Det er viktig å ta det som står her innover seg slik det står, og ikke lese andre ideer inn i versene. Vi skal dømmes etter budene, ikke etter

vår samvittighet. Betyr det at vi ikke trenger å lytte til vår samvittighet? Det betyr i alle fall at samvittigheten ikke er en vanntett veileder i rett og galt. Noen har en millimeter-følsom samvittighet, mens andre har en samvittighet som er mer preget av synd og ondskap. På samme måte som et piano må stemmes for å avgi rene toner, må samvittigheten avstemmes etter Bibelens standard. Det betyr i praksis at når vi leser Bibelen med en oppriktig intensjon om å følge Guds veiledning, tar samvittigheten lærdom av det vi leser. Samvittigheten forteller oss at vi må gjøre det som er rett, men forteller oss ikke automatisk hva som er rett. Men når vi søker å innrette våre liv etter loven blir samvittigheten formet etter det. Loven leder til omvendelse Når vi har syndet må vi «vaske oss i Jesu blod». Det er et ordbilde som sier at Jesus døde for oss på korset og gav sitt blod for oss der. Fordi han gjorde det kan vi be om tilgivelse og renselse fra de synder vi har gjort. Det vil føre for langt å beskrive hele forsoningslæren her, men innsteget til det store lærepunktet om frelsen er at Jesus kan og vil tilgi oss og rense oss.

I Salme 19:8 finner vi en interessant tekst som har fått en litt underlig oversettelse på norsk: «Herrens lov er fullkommen, den fornyer livet» (Salme 19:8). Leser du dette på hebraisk står det at «Herrens lov er fullkommen, den snur mennesket tilbake». Og det er Bibelens definisjon på omvendelse. Når mennesket går langs en vei, men snur og vender tilbake er det omvendelse. Salmen beskriver nettopp dette. At loven fornyer livet er kanskje greit tenkt, men åpner for flere tolkninger enn grunnteksten tillater. Når vi stanser på livsveien og ser inn i loven forstår vi at vi er på vei til helt feil sted. Etter at vi speiler oss i loven oppdager vi at vi er dødsdømte syndere som trenger Jesus. På denne måten driver loven oss i armene på Jesus fordi han er den eneste som kan redde oss fra fortapelsen. Kristus og loven Så når vi ønsker å bli rene og reddet fra dødsdommen må vi gå direkte til ham. Og når vi går til ham skjer det noe ekstraordinært og helt utenom det vanlige fantastisk. Selvsagt får vi tilgivelse, fordi han elsker å tilgi oss, men det skjer noe mer som er så stort at hadde det ikke stått i Bibelen hadde vi ikke klart å dikte opp noe lignende: «Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn» (Hebreerne 10:16). Dette lærer oss noe viktig: Det er greit å ha loven foran oss, for da ser vi hvilke ting vi må gjøre for å være i harmoni med Gud. Men det underlige er at selv om vi «etteraper» og «imiterer» lovens krav om å ikke lyve, ikke begjære, ikke stjele, etc…, fører det oss ikke en millimeter nærmere frelsen. Og denne teksten i Hebreerbrevet forteller oss hvorfor: Loven kan ikke bare være noe vi «ikke bryter», den må bli en indre motivasjon og drivkraft.

karakter, slik at vi vil elske å leve i harmoni med Guds vilje. Vi vil foretrekke det framfor alle de fristelser som Satan forstyrrer oss med. Selvsagt har ikke Jesus noen tryllestav som han svinger over oss og sier: Hokus, Pokus, bli som meg!» Han opptrer lojalt til de naturlovene han har skapt, og tillater oss derfor å bruke vår egen frie vilje til å bestemme om vi vil dette eller ikke. Men dersom vi vil det, har han gitt oss følgende løfte: «Bli i meg, så blir jeg i dere» (Johannes 15:4). Det betyr i praksis at dersom vi vil gi våre liv til ham og følge ham, så vil han fylle oss med seg selv – eller legge sin karakter/lov i våre hjerter. Hele prosessen med å legge loven i våre hjerter har et teologisk navn. Vi kaller det helliggjørelse, og handler om hvordan vi kan bli mer og mer lik Jesus.

Når Jesus sier at han vil legge loven i våre hjerter betyr det at han vil gi oss sin egen karakter, slik at vi vil elske å leve i harmoni med Guds vilje.

Dette forteller oss noe om betydningen av å se på loven som i et speil, fordi vi da ser at vi trenger Jesus, både til å tilgi oss våre synder, men også fordi vi trenger å ha ham i våre hjerter. Begge deler er viktige for frelsen. Jesus sa en gang noe viktig som harmonerer med dette: «Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg» (Johannes 14:21). Her forteller han noe om hvor viktig kjærligheten er for helliggjørelsen. Når kjærligheten til Kristus blir motivasjonen og drivkraften i

livene våre blir lydighet forvandlet fra plikt og strev til lyst og glede. Til å begynne med lurte vi på hvordan salmisten kunne omtale loven i så lyse vendinger. Dette er grunnen. Loven var ikke lenger noe han tittet på. Han var i en helliggjørelsesprosess der kjærligheten til Gud ble en stadig sterkere motivasjon til å leve rett og rent. Loven er ikke noe vi trenger å frykte, så lenge vi har den i hjertet. «Salige er de som er hele i sin ferd, de som følger Herrens lov. Salige er de som tar vare på hans lovbud, som søker ham av hele sitt hjerte» (Salme 119:1-2). Det er vidunderlig å få sine synder tilgitt og stå uten skyld for Guds ansikt. I tillegg er det dobbelt vidunderlig å ha ham på innsiden med sin kjærlighet.

Og det er lett å forstå hvorfor. Til syvende og sist er ikke loven en samling bokstaver som danner regler, men som vi nevnte innledningsvis er den en beskrivelse av hvem Gud er, og hvordan han tenker og handler. Med andre ord har Jesus tatt dette speilet som vi har stått og sett i, og «operert» det inn i hjertene våre. Vi står altså ikke lenger og ser inn i loven, men våre egne hjerter har blitt en refleksjon av den – en refleksjon av Guds måte å tenke og handle på. Loven i hjertet Når Jesus sier at han vil legge loven i våre hjerter betyr det at han vil gi oss sin egen

side 15

FRELSEN

Den evige straff Del 2 av 2

Helvete er å få det som du vil, for om du får det som du vil ender du til slutt i helvete. La meg forklare! Tekst: Widar Ursett / Foto: iStock

Sjel Forestillingen om menneskets udødelige sjel har gjort det lett å tro på et helvete der det aldri slutter å brenne. Så lenge vi fastholder våre idéer om den menneskelige sjel tvinger logikken oss til å tro på det tradisjonelle helvete. Dersom min sjel ikke kan dø må den nødvendigvis leve videre etter at kroppen min er blitt borte. Dersom jeg da går fortapt må det til slutt bety at sjelen lever videre i ilden som ikke kan slukkes.

Først leser vi det som står i 1 Timoteus 6:16 «…den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.» Her skriver Paulus om Gud. Dersom Bibelen sier at Gud er den eneste som er udødelig blir vi nødt til å konkludere at mennesket er dødelig. Dette bekreftes også når vi leser 1 Korinterbrev 15:53 «For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet.»

«Den udødelige sjel» og den uslukkelige ild har alltid vært svovelpredikantenes sverd og lanse, middelalderens teologiske Knoll og Tott. Vi må helt tilbake til det fjerde århundre for å finne opphavet til kirkens «moderne» lære om sjelens udødelighet. På den tiden var den katolske kirke utsatt for sterke interne spenninger ettersom flere markante biskoper gjennom et par århundrer kranglet seg fram til teologiske formuleringer. Augustin var i sin tid en av de mest aktive. Når hans argumenter ble tilbakevist var han som regel uvillig til å innrømme det. Med ryggen mot veggen parerte han med nye og fantastiske innspill, og mye av hans teologi var derfor grunnlagt på behovet for å forsvare sine svake debattinnlegg. Under slike omstendigheter ble læren om sjelens udødelighet til i Augustins hode. Ettersom kirken i dag bekjenner seg til Augustins udødelighetslære er det naturlig at dette påvirker læren om fortapelsen.

De fleste har sett døden på nært hold og derfor er alle enige om at mennesket er dødelig. Augustins udødelighetslære påstår imidlertid at mennesket ikke er en sjel, men har en sjel inne i seg. Dersom man aksepterer en slik teori betyr det at mennesket kan dø mens dets sjel lever videre uavhengig av kroppen.

Derfor må vi nå se nærmere på hva menneskets sjel er, og undersøke om den egentlig er udødelig.

side 16 / tidens tale / februar 2017

Det viktigste i denne saken er imidlertid ikke hva Augustin mente, men hva Bibelen lærer. Da er det ingenting som er mer naturlig enn å undersøke hva som står i beretningen om menneskets tilblivelse. La meg sitere det: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). På den sjette dagen i uken skapte Gud mennesket, og han gjorde det etter et bestemt mønster som er viktig å legge merke til. Først tok han støv fra jorden og formet Adams kropp. Deretter blåste han sin ånde inn i kroppen. Resultatet var en levende skapning. Her er det vesentlig å merke seg at Gud ikke blåste sjelen inn i kroppen, men han ga Adam livsånden – pusten.

Det er sammensettingen av kropp og pust som til sammen utgjør en sjel. Dersom noen likevel er usikker på hva Bibelen mener med begrepet «livspust i nesen,» finner vi svaret i Job 27:3: «… Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese.» I god gammeltestamentlig stil benytter forfatteren her seg av poesi for å uttrykke det han tenker. Poesien kommer i form av en såkalt parallellisme; i den første verselinjen uttrykkes hovedtanken og i den andre verselinjen gjentas den samme tanken med andre ord. Det betyr at det er lett for oss å vite hva Bibelen legger i de ordene som ble brukt i skapelsesberetningen, for det framgår av parallellismen her at livsånde er det samme som pust. Vi får således et enkelt regnestykke å forholde oss til: Kropp + pust = sjel. Når døden inntreffer er det som å oppleve skapelsesprosessen i revers. Pusten går tilbake til Gud og kroppen går tilbake til jorden (Forkynneren 12:7). Når kroppen og pusten ikke lenger henger sammen eksisterer heller ikke sjelen mer. La meg illustrere dette med et eksempel fra dagliglivet. Dersom du skal snekre en kasse trenger du en haug med bordplanker og en haug med spiker. I utgangspunktet er dette alt du har. Når du setter plankene sammen og slår inn spikrene har du en kasse. Det er sammensetningen av plankene og spikrene som resulterer i en kasse. Dersom du trekker ut spikrene igjen og legger dem i en haug for seg selv og plankene i en haug for seg selv, opphører kassen å eksistere. Den har ikke gått

noe sted. Den har bare sluttet å eksistere fordi forutsetningene for kassens eksistens ikke lenger er til stede. Dersom vi nå sier at plankene symboliserer kroppen som ble formet av jordens støv og spikrene står for livets ånde, så illustrerer dette på en enkel måte sjelens beskaffenhet. Gud er rettferdig Menneskelig logikk har aldri vært noen målesnor for rett og galt i Guds øyne. Derfor er heller ikke vår egen rettferdighetssans alltid noen god pekepinn på hvordan Gud dømmer mennesker. Ikke desto mindre benytter Gud seg av bilder og begreper som vi kjenner igjen fra vår egen hverdag når han beskriver evige sannheter. Når teologer og kirkeledere derfor tilskriver Gud motiver og handlinger som strider mot bibelsk medmenneskelighet er det grunn til å rope et varsko. Etter at vi nå har sett på Bibelens egen versjon av helvete er det således greit å avslutte ved å appellere til den allmenne rettferdighetssans. Det er ikke rett at en ungdom som gikk fortapt rett etter syndefallet skal lide i flere tusen år mer enn en morder som Hitler. Straffen må stå i forhold til overtredelsen. Det tidsperspektivet mange av kirkens folk opererer med når de snakker om en udødelig sjel i et helvete som

aldri tar slutt gjør Gud til en ubeskrivelig demon. Den grusomhet som beskrives i kirkens helveteslære overgår enhver forbrytelse begått av Hitler eller noen annen tyrann. Heldigvis beskriver Bibelen en annen Gud enn dette. Der leser vi om en Gud som er både rettferdig og kjærlig. Han er forutsigbar fordi han har fortalt oss hvordan han vil håndtere menneskelig trofasthet og opprør. Og han er uforanderlig. Læren om sjelens udødelighet har vist seg å være Satans mest vellykkede bedrag. Gud har aldri lovet synderen et evig liv, hverken i salighet eller smerte. Syndens lønn er døden, leser vi i Romerne 6:23. Den teksten gjenspeiler det Gud selv sa til Adam og Eva i Edens hage: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:17). Det var Guds fiende, Satan, forkledd som en slange, som sa at synderen ikke skulle smake døden: «Da sa slangen til kvinnen: ‘Dere skal slett ikke dø!’» (1 Mosebok 3:4). Gjennom århundrene har mange paradoksalt nok valgt å tro på slangens ord. Det har blitt til forbitrelse og ubeskrivelig sjelenød for utallige. Livet er vanskelig nok som det er om vi ikke

Du kan komme til helvete. Da brenner du opp og tilintetgjøres. Selv om ilden tar slutt er ikke fortapelsen noen ønskesituasjon. Gud tilbyr nemlig en annen utgang på livet. Han vil at alle skal bli frelst.

skal gjøre det verre ved å mistro Guds godhet og hans utvetydige undervisning om frelsen og fortapelsen. Du kan komme til helvete. Da brenner du opp og tilintetgjøres. Selv om ilden tar slutt er ikke fortapelsen noen ønskesituasjon. Gud tilbyr nemlig en annen utgang på livet. Han vil at alle skal bli frelst. Dersom du bruker livets anledninger rett og forblir lojal mot Gud vil du i likhet med den fattige mannen i lignelsen bli frelst og få evig liv. Den rike mannen misbrukte sine sjanser og gikk fortapt. Han fikk det som han ville i dette livet, men skjønte for sent at det endte i helvete. Derfor håper jeg at du klarer å gjøre Jesu bønn til en vane i ditt eget liv: «… ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matteus 26:39).

side 17

JESUS

Jesus møter kvinner Del 1 av 2

Hvordan så Jesus på kvinner? Hvordan møtte han dem og hvilket gjensvar gav de til ham? Tekst: Claes Lundström / Foto: iStock

side 18 / tidens tale / februar 2017

ukas evangelium gir oss mange svar på disse spørsmålene. Ikke mindre enn 24 ganger i Lukas så møter Jesus-, snakker Jesus med eller om

kvinner. Ord som aksepterende, følsom og bekreftende summerer Jesu innstilling til kvinner. La oss se nærmere på noen av disse. Jesus var aksepterende Lukas er unik blant tekster fra den her tiden fordi han beskriver følelsene og de fysiske reaksjonene hos en kvinne under hennes graviditet. Her beskrives hvordan Elisabeth og Maria, som begge var gravide møtes. «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes» (Lukas 1:41). Dette gjentas i vers 44. Senere leser vi også om hvordan Maria viser moderlige følelser i det hun «svøpte ham og la ham i en krybbe» (Lukas 2:7). Det er ikke mange, om noen, antikke tekster som i det hele tatt bryr seg om kvinners følelser under graviditeten eller hennes spesielle evner til å ta hånd om sitt barn. Men for Gud var det viktig at få dette med i sitt evige ord. Jesus følte seg aldri truet når kvinner var i nærheten. Vi blir fortalt om en kvinne som kom under en middag, knelte ved Jesus, fuktet hans føtter med sine tårer og tørket dem med håret sitt (Lukas 7:36-50). Jesus tillot henne å gjøre dette uten å vise noe misnøye eller å bli flau. Ingen «Rabbi» fra den tiden hadde til vane å inkludere kvinner blant sine disipler. Men Lukas er klar på at Jesus hadde kvinner blant sine nærmeste etterfølgere. Kvinner tjente Jesus på mange forskjellige måter. Jesus trakk seg ofte tilbake til Marta og Marias hjem hvor han kunde hvile fra alt oppstyr (Lukas 10:38-42). Når Lukas beskriver folkemengden som førte Jesus til Golgata skriver han også om «Jerusalems døtre» som fulgte ham og gråt for ham (Lukas 23:27-29). Og når vi kommer til selve korsfestelsen oppdager vi at mer eller mindre alle disiplene hans kom seg i sikkerhet. Men kvinnene ble igjen. De stod tyste ved korsets fot. Også etter Jesu død, mens disiplene gjemte seg bak lukkede dører, redde for Romerne, så var det kvinnene som forberedte de velluktende oljene og salvene de skulle salve Jesu kropp med. De gjorde alle de nødvendige forberedelsene for å utføre denne kjærlighetshandlingen senere. De hadde ingen som helst anelse om hvordan de skulle flytte på den

store steinen og komme inn i graven. Men de var rede til å gjøre det de kunne. Fra første stund da Guds Sønn kom til vår verden som et hjelpeløst lite barn, til de siste timene etter hans død og oppstandelse og før hans himmelfart, så var kvinner i Jesu nærhet og tjente ham. Jesus tok imot og aksepterte deres tjenester. Jesus var følsom Jesus var følsom og viste forståelse for de sosiale og religiøse ulemper kvinner kjempet med, og han var villig til å lette disse byrdene. Han viste medfølelse og omtanke. En dag var Jesus hjemme hos Peter, og Peters svigermor ble syk. I den kulturen vi snakker om her krevdes det mye for at en kvinne skulle legge seg syk og ikke utføre de tjenester som var forventet av henne. Jesus var ikke noen vanlig gjest. Som Rabbi hadde han rett til å besøke et hjem og også forvente å få de tjenester han ønsket. Men Jesus bruker ikke sin rett som Rabbi eller gjest her. Istedenfor vender han seg til Peters svigermor og helbreder henne. Han ville ikke ta imot hennes tjenester før han selv hadde tjent henne. Ved et annet tilfelle vekket Jesus opp fra de døde sønnen til en enke i byen Nain (Lukas 7:11-17). I denne kulturen var situasjonen kritisk for en kvinne som ikke hadde noen mannlige slektninger i livet. Jesus så begravelsesfølget og kvinnen som gikk alene bak kisten. Han skjønte at det ikke fantes noen mann som kunne ta seg av kvinnen, så Jesus vekket opp den unge mannen til livet igjen. Vi ser også tydelig i Lukas hvordan Jesus er mot fordommer og misbruk av religion mot kvinner. I Lukas kapitel 20 forsvarer Jesus kvinner mot Fariseernes grådighet. Et enda bedre eksempel på dette finner vi Lukas 13 hvor Jesus på en sabbat, i Kapernaums synagoge, helbreder en kvinne. Synagogen var først og fremst et sted for menn, og på sabbaten var det helt fullt. Spesielt den her dagen da Jesus var på besøk (Luk 13:10-17). Jesus skulle undervise fra Guds Ord og alle forventet å høre Ordet forkynt med myndighet. Men midt i alt dette så Jesus plutselig en kvinne lengst bak i synagogen. Hun var krumbøyd og kunde ikke rette seg opp. Jesus gjorde siden fire ting som var ekstraordinære i forhold til de gjengse kulturelle reglene på den tiden. Først kalte han henne til seg. Han bad henne komme frem til området der hvor bare menn fikk komme. Han avbrøt undervisningen

fra Guds Ord – som var noe av det helligste for en jøde på den tiden – for å betjene en kvinne. For det andre brøt Jesus de kulturelle reglene gjennom å snakke til henne. Det finnes de som sier at det under Jesu tid fantes menn som jevnlig bad «Takk Gud for at jeg ikke ble født som hedning, en hund eller en kvinne». Legg merke til rekkefølgen i bønnen. Ikke rart hvis alle ble sjokkert da Jesus snakket med kvinnen. Jesus brøt med kulturen på en tredje måte: Han la hendene sine på henne. Helt uhørt. Det fantes fariseere som ikke en gang kunne tenke seg å se på en kvinne, og så det som en meget stor synd om de gjorde det. Enda mer da å røre ved henne. For det fjerde bekreftet Jesus hennes verdi som en del av det lokale samfunnet. Jesus skjønte hva de som var der tenkte, så han sa til dem: «Hyklere … løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Lukas 13:15). De var alle klar over at de brøt sabbatsreglene når de gav vann til dyrene sine. Jesus fortsatte: Denne kvinnen er mer verd enn noen av dyrene deres. Hun er ikke noe dyr. Hun er «Abrahams datter». Jesus viser at kvinnen hadde samme status og verdi som mennene som så på seg selv som Abrahams sønner. Han gjenopprettet kvinnen til sin rette plass i samfunnet. Det er viktig at vi tar denne hendelsen til oss, for her ser vi hvordan Jesus frivillig risikerer livet sitt for en kvinne. Han ydmyket sine motstandere i deres egen synagoge gjennom å vise følsomhet, vennlighet og barmhjertighet mot en kvinne.

Kilder til denne artikkelen er Doug Clark, «Jesus and Women» Enrichment Journal Kevin Higgins, «Women in the life and Teachings of Christ Sermon» (May 10,2005)

Hun er ikke noe dyr. Hun er «Abrahams datter». Jesus viser at kvinnen hadde samme status og verdi som mennene som så på seg selv som Abrahams sønner. Han gjenopprettet kvinnen til sin rette plass i samfunnet.

side 19

KRISTEN

Livsvalg – kong Herodes Del 1 av 2

Samvittigheten stiller oss ofte på valg. Og det vi velger former oss. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

va er det som avgjør våre valg? Er det samvittigheten? Jeg spør, for akkurat nå strever samvittigheten min med et årsabonnement på bladet Men’s Health, og i mainummeret lovte bladet at jeg kunne få flat mage innen sommeren. Nå er det sommer, og magen min er ikke flat. Men det hadde vært fint om den hadde vært slik. Det ville ha vært flott å ha «steinharde magemuskler» der jeg nå har noe som ligner mest på en familiepakning marshmallows. Men ærlig talt ville jeg heller ha prøvd fettsuging enn de øvelsene som Men’s Health anbefaler. Jeg har aldri før innsett hele sannheten i det som Meryl Streeps karakter i Broene i Madison County sier: «Vi er de valgene vi har tatt.» Men’s Health har ikke særlig mange artikler om å utvikle en sunn samvittighet, for ikke å snakke om det å lytte til den. De vet at de fleste av leserne betrakter samvittigheten som en belastning. Samvittigheten er kjedelig. Den vil ha folk til å gjøre ting som er plagsomme. Den får folk til å slutte med ting som de ellers liker å gjøre, eller den berøver dem gleden av det de gjør når de blåser en lang marsj i samvittigheten og gjør det

side 20 / tidens tale / februar 2017

likevel. Samvittigheten er en masekopp som aldri holder opp og lar oss være i fred så vi kan leve slik vi helst vil. Men likevel, hvis jeg hadde lyttet til samvittigheten i mai, ville jeg nå – i hvert fall ifølge Men’s Health – ha vært et «slankt og muskuløst tårn» i stedet for en dissende fettklump. Og dessuten, hvis jeg lytter til samvittigheten – og da mener jeg den gudgitte følelsen for rett og galt – vil det påvirke mer enn kroppen min. Det vil få betydning for min sjels evige skjebne. Hvorfor det? Fordi «vi er de valgene vi har gjort.» Herodes valgte å gjøre opprør Her er det ikke snakk om Herodes den store, han som drepte alle de nyfødte guttene der Jesus ble født. Nei, han døde like etter massakren. Den Herodes vi skal se på, var sønnen hans, Herodes Antipas, som styrte Galilea. Når vi får høre om ham i Markus kapittel 6, har han vært gift med datteren til en av nabokongene i over 20 år. Men så forelsker han seg i sin bror Filips kone, Herodias, mens han er på besøk hos dem. Han frir til henne, og hun sier ja på betingelse av at han kvitter seg med sin første kone. Det går han med på. Så forlater

Herodias sin mann – Herodes’ egen bror – og flytter inn hos Herodes i Galilea. Herodes velger altså å gjøre opprør mot Guds lov. Vet han at han gjør opprør? Ja, for en mann som han vet er både «rettferdig og hellig» – døperen Johannes – har hatt mot til å fortelle Herodes at «det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru.» Døperen Johannes møter vi allerede i begynnelsen av Markusevangeliet, en venneløs eneboer som forkynner «en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene». Kun bevæpnet med Guds ord klarer denne ydmyke mannen å gjøre Herodes usikker: Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham (Markus 6:20). Markus sier at Herodes ble «urolig og rådvill». Hvorfor? Fordi Johannes avdekket hans opprør mot Gud. Herodes visste at han burde holde opp med sin utroskap, men han ville ikke. Du har kanskje også opplevd en slik uro når du har skjønt at du har levd uten å ta hensyn til ham som skapte deg. Kanskje er du som Herodes da han hørte på Johannes, du

Vi er de valgene vi har gjort.

ser Jesu godhet og vil gjerne høre mer om og av ham, til tross for at det gjør deg urolig. Herodes kastet Johannes i fengsel. Muligens for å beskytte ham mot sin kone Herodias, som vil se ham død på grunn av det han forkynner. Herodias bar nag til Johannes og ville ha ham tatt av dage. Men hun får ikke viljen sin, for Herodes frykter Johannes og beskytter ham. Herodes fortsetter å høre på Johannes, selv om det Johannes sier, gjør ham urolig. Dag etter dag. Folk på slottet må ha trodd at kongen var blitt religiøs siden han så gjerne hører på det denne merkelige mannen har å si. Herodes «hadde respekt for Johannes» til de grader at han «holdt sin hånd over ham», men likevel var det noe Herodes ikke var villig til å gjøre. Herodes valgte å ikke vende om Jo visst, han lyttet. Og, jo da, han innså at Johannes var en rettferdig og hellig mann. Ja, han var til og med rede til å holde sin hånd over Johannes. Men han ville ikke

holde opp med sin utroskap. Han ville ikke slutte med det han visste var galt. Med andre ord ville han ikke omvende seg. Så en dag, hans fødselsdag, holdt han et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Legg merke til hvordan Markus beskriver anledningen: «Men så bød det seg en anledning.» Det bød seg en anledning både for Herodes og for hans kone Herodias. For henne er det en anledning til endelig å få tatt Johannes av dage. For ham er det en anledning til endelig og i full offentlighet å vende seg bort fra sin ugjerning. Legg merke til hvem det er som griper anledningen – og hvem som går glipp av sin. Under selskapet fremfører Herodias’ datter Salome en dans som både Herodes og middagsgjestene ble «betatt» av. Hun danser en eggende dans som gjør de berusede gjestene seksuelt opphisset. Herodes vil gjøre inntrykk på sine gjester og vise dem hvor fordomsfri og rundhåndet han er, og sier til ungjenta: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt» (Markus 6:22).

side 21

HOPE CHANNEL

Paradigme: På tide å se verden med nye briller? Når protestene forstummer, har Bibelen profetert om et samarbeid mellom Pavekirken og USA. Tekst: Tor Tjeransen og Mai-Britt Kendel / Foto: Hope Channel

et nytt paradigme. Serien er designet til å gå utover det vi ser av problemer og hendelser på nyhetene. TV-teamet oppsøker selve beliggenhetene der de vanskelige spørsmålene reiser seg som utfordrer Gud, tro og kristendom.

Programserien Paradigme, i Adventistkirkens TV-kanal, Hope Channel, tar opp mange av dagens aktuelle problemstillinger og prøver å se på dem gjennom nye briller, og skissere

Alle mennesker har sitt rammeverk som hjelper dem til å forstå alt det som foregår rundt dem. Innenfor vitenskapen tenker man på paradigme som et sett med konsepter som definerer vitenskapen. Merriam-Webster Online ordbok definerer paradigme slik: «Et filosofisk og teoretisk rammeverk».

t vi mennesker står overfor noen avgjørende utfordringer, er ingen nyhet, selv om nyhetsmedier stadig forteller om krig, sult, global oppvarming og politikerforakt. Disse globale problemene eksisterer. Vi kjenner godt til dem. Men hva er årsaken til utfordringene, og, enda viktigere: hva er løsningen på problemene?

side 22 / tidens tale / februar 2017

Et team av evangelister fra Australia guider seerne på en verdensomspennende reise som strekker seg over flere kontinenter: Europa, Afrika, Asia, Amerika og Stillehavet. Alt for å finne gode svar. Du vil trolig bli forbauset over hvor ny innsikt kan komme fra. Men i en moderne verden er det en fordel å ha et åpent sinn. Ikke alle vedtatte sannheter er like sikre som vi kanskje har trodd. Og det er slett ikke umulig at noen eldgamle tekster som mange har glemt, kan inneholde selve nøkkelen til et paradigme som setter alle menneskelig utfordringer i et helt nytt lys.

HER ER STEDENE DU KAN SE PARADIGME OG UTFORSK: Hope Channel Web-TV Lørdag hver time i døgnet Tirsdag og torsdag (reprise*) Programoversikt: www.hopechannel.no Lifestyle TV Lørdag kl. 19.00 Tirsdag og torsdag kl. 19.00 (reprise*) Programoversikt: www.lifestyletv.se TV Visjon Norge Lørdag kl. 15.00 Mandag og onsdag kl. 15.00 (reprise*) Programoversikt: www.visjonnorge.no Riks TV Lørdag kl. 15.00 Mandag og onsdag kl. 15.00 (reprise*) Programoversikt: https://www.rikstv.no/ produkter/kanaler/tv-kanaler/visjonnorge/

Lojalitet mot Bibelens Gud innebærer et valg, engasjement og dedikasjon som resulterer i fordeler som varer evig.

I en av episodene er vi i Las Vegas, en by der etterligninger og kopier av berømte bygg preger hele bybildet. Alle som drar til Las Vegas, skjønner at de blir bedratt. Men hva med alle de bedragene som er så dyktig gjort at det knapt er mulig å skille det falske fra det ekte? Alle har blitt møtt med tilbud om falske varer. Vi blir forsøkt bedratt hele tiden. Noen ganger lar vi det skje, selv om vi skjønner at vi blir bedratt. Andre ganger er det verre. Vi blir lurt trill rundt uten at vi skjønner noe. Forfalskninger er et stort problem i verdensøkonomien, men det finnes forfalskninger som har mye større personlig betydning for deg enn om du har kjøpt en klokke som ikke er det den gir seg ut for å være. I den umenneskelig varme dalen Death Valley finnes verdens lengste enveiskjørte vei. Er døden en enveiskjørt vei uten muligheter for retur? Noen kjenner seg så sikre på at det skal bli mulig å gi nytt liv til en død kropp, at de betaler store summer for å få kroppen frosset ned i håp om at medisinsk kunnskap en gang i framtiden skal gjøre det mulig å vekke kroppen til live igjen. Er det noe som tiltaler deg?

Ingen stiller seg likegyldig til døden, enten man ønsker å få nytt liv i framtiden eller gjøre sitt beste for å unngå døden. Er det noen forhold vi glemmer å ta med i betraktningen her? Få med deg programmet om døden i serien. Seriens klare målsetting er å formidle at lojalitet mot Bibelens Gud innebærer et valg, engasjement og dedikasjon som resulterer i fordeler som varer evig. Seerne oppfordres til å se dagens nyheter og sosiale medier i et større paradigme, og ta en varig avgjørelse. Paradigme er produsert av Hope Channel Australia under tittelen Beyond the Search, og har mottatt bred anerkjennelse for sin tilnærming til globale samfunnsspørsmål. Dokumentarserien har mottatt hele 14 internasjonale filmpriser, og fikk flere nominasjoner til FNs Global Wake-Up Film Festival for fokus på globale utfordringer. Paradigme-serien hører sammen med en serie fordypningsprogrammer. Pass på at du får med deg programmene i Utforsk-serien også.

Samsung Smart TV Lørdag hver time i døgnet Tirsdag og torsdag (reprise*) Programoversikt: www.hopechannel.no Hope Channel OnDemand Strømmetjeneste 24 timer i døgnet 7 dager i uken. www.hopechannel.no Hope Channel VideoPodcast Menigheter, smågrupper, ungdomslag og privatpersoner har mulighet til å laste ned programmene i HD-kvalitet på egen PC eller minnepenn for avspilling uten Internett tilgang. Tjenesten er gratis! www.hopechannel.no Hope Channel App HC-nettverket tilbyr Hope Channel app for nettbrett og smarttelefoner. Hope Channel appen sikrer optimal økonomisering av dataforbruk for mobile enheter. Last ned appen fra Google Play eller Apple App Store. * Reprisesendinger gjelder dokumentarprogrammene Paradigme. Tilhørende Utforsk-episoder roterer fortløpende, slik at det er verdt å få med seg samtlige sendinger om en ikke vil gå glipp av dypdykk i spørsmålene som reiser seg i serien.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

Kan vi fremdeles tro på Bibelen? Og har det noe å si?

De bibelske skribenter påstår at de formidler livsviktige tanker. Men kan vi stole på ideene, historiene og forklaringene som ble nedskrevet for så mange år siden? Hvem skrev Bibelen og hvem inspirerte dem? Kan arkeologi bekrefte Bibelens troverdighet? Stemmer profetiene? Hva med skapelsesberetningen? Var Jesus den lovede Messias eller en galning? Spørsmålene er mange, og Bryan W. Ball tar oss med på en spennende reise for om mulig å besvare dem.

Kr 278

Bokklubbpris kr 248 Heftet ISBN: 978-82-7007-442-6 160 sider Varenr. 3460

Dette er en bok for alle som vil vite mer om verdens mest utbredte bok.

Bønnesvar i går og i dag Gud svarer bønn. Stor takk til Joe L. Wheeler som har samlet både eldre og nyere beretninger om hvordan forholdet til Gud gjør en forskjell i livet. «Når alt er sagt, tror jeg bestemt ikke det er meningen at bønner bare skal etterkomme våre ønsker, selv om Gud besvarer et overraskende stort antall slike bønner. Det er heller slik at de er ment å skulle utdype vårt vennskap og forhold til Skaperen.» Joe L. Wheeler Norsk Bokforlag har tidligere utgitt Jul i våre hjerter, bok 1 og 2, av samme forfatter.

Kr 278

Bokklubbpris kr 248 Heftet ISBN: 978-82-7007-441-9 200 sider Varenr. 3459

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).