Tidens Tale 2017 2 by Widar Ursett

RIL 2017

NR. 02 / AP

SABBATENS BETYDNING Sabbaten har stor betydning og inneholder store åndelige rikdommer.

MANDIG:

PROFETIER:

JESUS:

Det er mandig å be til Gud

Profeten Daniel Kapittel 2:39-45

Jesus møter kvinner

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Er du god? Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

a tenker jeg ikke på om du er god til å spille fotball, bake kringler, eller noen andre ferdigheter. Men er du et godt menneske? De fleste av oss ønsker å være gode samfunnsborgere. Men er vi gode mennesker dersom vi følger landets lover og ellers bidrar til en positiv samfunnsbygging? Er jeg god dersom jeg gjør gode ting? Må jeg være kristen for å være god? Internett har utallige svar på dette, og du kan endog ta tester som måler din grad av godhet, men det meste som skrives om gode mennesker kan gjerne summeres slik: 1. De er ærlige i sine relasjoner. 2. De sier pene ting til andre når de fortjener det. 3. De snakker regelmessig med sine foreldre. 4. De er høflige. 5. De er snille mot alle, etc. Den alminnelige oppfatning er at du er et godt menneske hvis du gjør gode ting. Men støtter Bibelen en slik forståelse? Mye kan tyde på det. Ta en titt på disse versene: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud»

(Hebreerne 13:16). «De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre» (1 Timoteus 6:18). Som på Internett, kan du også i Bibelen finne drøssevis av eksempler på gode gjerninger. Men ingenting av dette forteller oss at du er god, selv om du gjør gode gjerninger. Den sekulære ideen om en god person handler nettopp om disse listene, for det sekulære tankegodset er forankret i-, og begrenset av menneskets egenskapte definisjoner. Dersom vi slår oss til ro med et slikt rammeverk, kommer vi ikke nærmere godhet enn dette. Vi blir da nødt til å konkludere med at mennesket er godt, slik det er, og vi trenger bare å overbevise samvittigheten og utdanne selvfølelsen til å erkjenne det. Den kristne kan imidlertid ikke slå seg til ro med den sekulære begrensningen, og har derfor et annet innsteg til spørsmålet. Jesus møtte en gang en rik ung mann som kalte ham «Gode mester». «Men Jesus sa til ham: ‘Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!’» (Markus 10:18). Jesus setter ikke spørsmålstegn ved sin egen godhet, men problematiserer spørsmålet, fordi den unge mannen håpet han var god nok for himmelen da han hadde gjort mange gode og riktige ting.

Jesus poengterer med dette at godhet kommer ikke av gode gjerninger, men fra Gud selv. Og vil vi vite noe om Gud, er det smart å se på Jesus. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:6-8). Poenget er at Guds selvoppofrelse, og ikke menneskets gode gjerninger definerer hva godhet er. Ekte godhet blir oppnåelig for oss når vi har Gud i hjertet, ikke ellers. Vi må da erkjenne at vi kan gjøre gode ting uten å være gode mennesker. Det er det Gudfokuserte liv som er godt, til tross for at et humanetisk menneske kan gjøre mange gode ting. Det er grunnen til at en livsanskulese som bygger på gode gjerninger ikke er god nok til frelse. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus – i våre hjerter – og den motivasjon for gode gjerninger som kommer fra kjærlighet til ham. Det er godhet.

Er jeg god dersom jeg gjør gode ting? Må jeg være kristen for å være god?

NR.02 /APRIL 2017

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia

MG 8847

Medlem av

side 2 / tidens tale / april 2017

20 NR. 02 APRIL 2017

12 16

Hva sier Bibelen om: Det livgivende ordet

Kunsten å trenge hjelp

Det skjer i Adventistkirken

Reformasjonen

Daniel kapittel 2:39-45

Sabbatens betydning

Bibelen er for politikere

Jesus møter kvinner

Livsvalg – kong Herodes

Ekte mannfolk ber til Gud

08 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Det livgivende ordet 1. Hva klarer Guds ord å gjøre? «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebreerne 4:12). 2. Hvordan blir Guds ord beskrevet? «Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss» (Apostlenes gjerninger 7:38). 3. Hva sa Jesus at hans ord var? «Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Johannes 6:63). 4. Hvilket vitnesbyrd avla Peter om Guds ord? «Simon Peter svarte: ‘Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord’» (Johannes 6:68). 5. Hva er Guds befaling, ifølge Jesus? «Og jeg vet at hans befaling er evig liv» (Johannes 12:50). 6. Hva ville Gud lære Israel da han gav dem manna? «Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn» (5 Mosebok 8:3).

7. Hvordan forklarte Jesus denne teksten? «Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv» (Johannes 6:32-33). 8. Hva mer hadde Jesus å si om denne teksten? «Jesus svarte: ‘Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste’» (Johannes 6:35). 9. Hva er følgene av å spise livets brød? «Slik den levende Far har sendt meg og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det som fedrene spiste, de som døde. Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet» (Johannes 6:57-58). 10. Hva skjedde med profeten Jeremia da han spiste den sanne manna? «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud» (Jeremia 15:16). 11. Hvilket navn har Jesus fått som viser at han åpenbarer Guds tanker i verden? «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Johannes 1:1). «Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord» (Åpenbaringen 19:13).

13. Jesus har derfor fått et annet navn. Hvilket navn? «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord» (1 Johannes 1:1). 14. Hvorfor fant ikke jødene liv i skriftene? «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv» (Johannes 5:39-40). 15. Hva hører med i den kristne erfaring? «har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter» (Hebreerne 6:5). Se også svaret på spørsmål 10. 16. Hva befalte Jesus da han gav Peter sin livsoppgave? «Jesus sier til ham: ‘Fø sauene mine!’» (Johannes 21:17). 17. Hvordan skulle dette utføres, ifølge Paulus? «Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!» (2 Timoteus 4:1-2). 18. Hvordan skal vi be om både fysisk og åndelig næring? «Gi oss i dag vårt daglige brød» (Matteus 6:11).

12. Hva var i Ordet? «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys» (Johannes 1:1).

Merk: Da «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14), ble Guds tanker åpenbart i menneskelig kjød. Og når Bibelen sier at «drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Peter 1:21), ser vi at Guds tanker ble åpenbart i menneskelig språk. Forbindelsen mellom det guddommelige og det menneskelige når Guds tanker blir åpenbart i kjød, kalles «gudsfryktens mysterium» (1 Timoteus 3:16); og det samme mysterium ser vi i forbindelsen mellom Guds tanker og menneskelig språk. Når Guds tanker åpenbares gjennom menneskelig kjød og gjennom menneskelig språk, kalles det Guds Ord – for både Kristus og Skriften er Ordet, idet Jesus som menneske gir språk til Guds tanke, og det er i begge tilfeller Livets Ord. Den som ikke finner Kristus i Ordet på denne måten, har ikke noen nytte av Ordet som det livgivende Ord.

side 4 / tidens tale / april 2017

TANKER OM TROEN

Kunsten å trenge hjelp «Har du nå husket å ikke ta med det du trenger?» Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

år jeg skal ut å reise pleier min kjære alltid å spørre: «Har du nå med deg alt du behøver?».

«Spør meg!» sier jeg da. «Penger, pass, billett, europeisk helsetrygdkort, reiseforsikring»? «Ja,» svarer jeg. «Det er i orden.»

hilse på folk. Men når dere kommer inn i et hus, skal dere først si: ‘Fred være med dette hjemmet!’ Og bor det et fredens menneske der, skal freden deres hvile over ham. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere selv. Bli boende der i huset og spis og drikk det de byr dere!» (Lukas 10:3-7).

aner ikke hvordan jeg skal håndtere snøen resten av vinteren. Kommunen har ikke noen ordning og i morgen må jeg til legen kl. 8.30. Har du mulighet til å hjelpe meg?

Jesus sier rett og slett: Sørg for at dere ikke kan klare dere selv! Gå ut å treng hjelp! Gå av sted og vær avhengige av andre!

2. Det er en snarvei til en forsmak på Guds rike Det satt langt inne for naboen å be deg om hjelp med snømåkingen. Man gjør vanligvis ikke det, med mindre det er absolutt nødvendig. Men det er noe tillitsvekkende med en person som svelger stoltheten og ber om hjelp… ikke ut av latskap, eller for kynisk å manipulere, men fordi han faktisk trenger det og ikke ser noen annen utvei. Det gir deg faktisk lyst til å hjelpe. Og idet du hjelper opplever du hele registeret av gudsrikets kjerneverdier: Solidaritet, omsorg, barmhjertighet, selvoppofrelse, nærhet og etter hvert som relasjonen utvikler seg med gi og ta…. kjærlighet. Til slutt er du kanskje selv villig til å ta imot hjelp. For hjelp trenger vi alle sammen. Vi er vanligvis bare for stolte til å ta imot.

«Varme nok klær da, det kan bli kaldt.» Hvorfor denne strategien? Til slutt etter at vi har gått gjennom alle de vanlige tingene, og jeg oppdager at jeg som vanlig har glemt lue, tannbørste og håndkle, spør hun som oftest: «Hva med mat. Du kommer til å bli sulten. Skal jeg sende med deg noe?»

Disiplene skulle ut å bringe Guds rike nær til mennesker (Lukas 10:9). De kom til steder der de ikke kjente menneskene og ikke hadde noen nære venner. Jeg tror Jesus rett og slett visste at strategien hans er en snarvei. Det er to grunner til dette.

Det er en slående kontrast mellom omsorgen kona viser meg, og den Jesus viser disiplene når de skal ut på reise.

1. Det er en snarvei til tillit La meg illustrere:

«Har dere nå husket å ikke ta med dere det dere trenger, til den farlige reisen», spør han. «Har dere husket å legge igjen pengene hjemme?» «Dere har vel glemt de gode skoene hjemme, dere skal jo gå langt?»

Scenario a: Det ringer på døra og utenfor står en mann og sier: Jeg har et tilbud til deg. Jeg tilbyr hjelp med snømåking resten av vinteren. Jeg bor oppi der. Det skal ikke koste deg noen ting.

«Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. Ta ikke med dere pengepung, ikke veske og ikke sko. Stans ikke på veien for å

Scenario b: Det ringer på døra og utenfor står en mann og sier: Hei… jeg bor like oppi der. Jeg har nettopp blitt operert i ryggen og jeg

Hvem av dem ville vært mest tillitsvekkende? I rest my case.

Men de færreste er for stolte til å hjelpe.

side 5

i Adventistkirken

Nytt liv for helsearbeiderforeningen

Det nyvalgte styret for SAHA, Syvendedags Adventistenes Helsearbeiderforening, etter generalforsamlingen. F.v.: Allan Fjelmberg, Anders Wiik, Carina Schinagl, Hanne Lise Aune, Linn Helene Stølen, Svanhild Stølen, Marika Reistad Pettersen, Sandra Bjørk Olafsdottir and Fredrik Lillbäck. Andreas Hjortland var ikke til stede da bildet ble tatt.

Ny helseorganisasjon ønsker å gjøre Adventistkirken kjent som menigheten som hjelper mennesker til et bedre liv. Tekst og bilde: Tor Tjeransen

dventistkirken bør være kjent som menigheten som hjelper mennesker til et bedre liv. Det var hovedtanken da 150 helsefagutdannede og pastorer møttes til stiftende generalforsamling for SAHA, Syvendedags Adventistenes Helsearbeiderforening, den første helgen i februar. En liten gruppe helsearbeidere hadde forberedt gjenopplivingen av helsearbeiderforeningen. I 1970- og 80-årene var Helsearbeiderforeningen veldig aktiv, men av forskjellige grunner gikk foreningen i oppløsning.

Kellogg stilte et retorisk spørsmål til delegatene til Generalkonferensen: «Har verden noen gang hørt om oss som et folk spesielt interessert i velferden til den enkelte?»

(leder), Hanne Lise Aune, Allan Fjelmberg, Andreas Hjortland, Fredrik Lillbäck, Sandra Bjørk Olafsdottir, Marika Reistad Pettersen, Carina Schinagl, Linn Helene Stølen og Anders Wiik.

Wiik viste hvordan Ellen G. White stadig henviste til de praktiske tjenestene som nevnes i første del av Jesaja 58 som en modell menigheten skulle følge. – Vi må gjøre noe godt for nærmiljøet fordi det er riktig, sa Wiik, og la til: – Selv om det ikke stilles et eneste spørsmål om Jesus, skal vi se det som en suksess, hvis vi har hjulpet andre.

Helsekongressen på Quality Hotell Mastemyr var en helg full av inspirasjon til å drive helsemisjonsarbeid. Anders Wiik, medisinstudent som skal være ferdig med studiet til sommeren, holdt et engasjerende foredrag om hva helsemisjonsarbeidet skal innebære.

Ellen G. White skrev: «Det er bare ved uselvisk interesse for dem som trenger hjelp, vi kan gi en praktisk demonstrasjon av evangeliets sannhet.» (Review and Herald, 4. mars 1902).

Foreningen skal blant annet: • Motivere og kvalifisere helsearbeidere til engasjement for SDAs helseprofil og menighetens helsearbeid • Bidra til faglighet innenfor helsearbeidet • Være en ressurs for pastorer, ledere og menighetsmedlemmer innen personlig helse og helsearbeid • Være en ressursbank med fagpersonell, materiell, utstyr og misjonskonsepter • Samarbeid med, veiledning og opplæring av menigheter, institusjoner og grupper • Skape kontakt og fellesskap mellom SDAs helsearbeidere og studenter • Arrangere kurs, seminarer og kongresser • Være en ressurs for DNUs helseavdeling Helsekongressen var fylt av både presentasjoner for å inspirere og motivere til helsemisjonsarbeid og faglige foredrag. Fra USA kom David Williams, Professor i folkehelse ved Harvard University og Peter Lanless, leder for Generalkonferensens helseavdeling. Leder for helseavdelingen i Trans-Europeisk divisjon, Torben Bergland, var også blant foreleserne.

Wiik fortalte historien om hvordan John Harvey Kellogg følte et stort ansvar for foreldreløse barn i Battle Creek, men ikke fikk noe støtte fra Adventistkirken, til tross for at ledelsen mente at det var et viktig arbeid han ønsket å begynne. I 1879 kunne Kellogg melde til Generalkonferensen at han var i gang med å bygge et barnehjem, The Haskell Home, på grunn av en stor donasjon fra en dame som ikke var medlem av menigheten.

Det er en tydelig entusiasme hos mange med helserelatert yrkesbakgrunn til å organisere den frivillige tjenesten for å kunne yte bedre hjelp til våre nærmiljø. Dette er helt i kjernen av Adventistkirkens verdier. Trofasthet, raushet og samfunnsansvar var de tre verdiordene som ble vedtatt under Adventistkirkens generalforsamling i 2015. Nå er dannelsen av SAHA et viktig skritt på veien til å virkeliggjøre disse verdiene. Styret som ble valgt for SAHA består av disse personene: Svanhild Stølen

Integrering av tro i alle fag Er det mulig å lære kristne verdier gjennom skolefag som språk og kroppsøving? Tekst og bilde: Widar Ursett

igne Sandsmark, seniorrådgiver i Kristne friskolers forbund, åpnet sitt plenumsforedrag på Adventistkirkens lærerkonferanse 2017, ved Sundvollen hotell, med å stille noen spørsmål: Hva om matematikk skapte et fellesskap der alle kunne prestere? Hva om musikk kunne hjelpe barn å vise respekt? Hva om undervisning om blomster førte til undring? Spørsmålene ble stilt med et tydelig nikk til den kjente pedagogen og foredragsholderen, David Smith, og nettsiden www.whatiflearning.com. Men hun snakket også med klar referanse til sin egen doktorgradsavhandling: «Is world view neutral education possible and desirable?: A Christian response to liberal arguments», som kan lastes ned på http:// eprints.ioe.ac.uk/20304/. Sandsverk presiserte at trosintegrering ikke var ensbetydende med å kristne fagene som en motreaksjon til avkristningen som har funnet sted, men å hjelpe elevene til å oppdage at verden ser annerledes ut med en kristen tro enn uten kristen tro.

i universet – Det finnes en framtid, et håp; vi har Guds hjelp i verden. Ikke bare empiri Empiri og etterprøvbarhet dominerer dagens akademiske tilnærming til klasserommet. Det er imidlertid ikke bare empirisk faktakunnskap som gjelder, men også åpenbaringen som kommer fra Guds ord. Vårt sekulære eller kristne utgangspunkt vil påvirke vår virkelighetsoppfatning, etikk, menneskesyn, eller kunnskapssyn. Følgelig tar klasseromsundervisningen farge av vår egen grunnoppfatning. Det er det unike ved det kristne livssynet som er viktig å formidle på våre skoler. Mange av de kristne verdiene er lik de verdier vi finner i sekularismen eller andre religioner, fordi de overlapper. Men det finnes en unik kristen måte å tenke på som blir borte i undervisningen hvis vi ikke bevisst henter den inn. Kristentro kan ikke sorteres bort Nesten alt vi som kristne skoler putter inn i

undervisning i tillegg til formålet, bortsett fra ordet «Gud», kunne ha stått i kunnskapsløftet. Det står lite i lærerplanen for kroppsøving om at elevene skal hjelpe og støtte hverandre. Det kunne ha stått der. Derfor er det viktig i forberedelse av undervisningen å spørre: Hva slags syn på virkeligheten vil jeg gi elvene? De er minst like preget av samfunnet rundt oss som vi er. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe dem til å se livet fra en annen vinkel og et annet utgangspunkt? Ettersom kristentro har vært-, og er svært viktig i dagens verden, og motiverer politiske og kulturelle aktører til handlinger som former våre liv, blir en klasseromsundervisning som ikke integrerer kristentro både skjev og kontekstsløs. Fordi kristentro ikke kan sorteres bort fra alt annet som skjer i dagliglivet, men er integrert i livet som en totalpakke, har den sin naturlige plass i klasseromsundervisningen. Vi trenger ikke å be om unnskyldning for en slik redelighet.

All undervisning formidler livssyn Hennes hovedargument er at all undervisning formidler livssyn, et grunnsyn eller en virkelighetsoppfatning, enten undervisningen er sekulær eller kristen. Hverken kunnskap eller formidlingsmåte er nøytrale. Menneskesynet tar farge av verdiutgangspunktet som leveres som premiss i undervisningen. Noe av det unike ved det kristne menneskesynet er at vi ikke er alene

Hva om historieundervisningen inkluderte vår åndelige arv? I dagens samfunn blir tro privatisert. Derfor har vi en tendens til også å tenke slik om de historiske personene vi underviser om.

Signe Sandsmark, seniorrådgiver i KFF: Vår oppgave er å formidle at kristen etikk er en nestekjærlighetsetikk. Det er ikke alltid vi ser det i avisene, men kristen etikk bidrar til at vi kan gi et unikt håp til dem som ikke kan ta vare på seg selv.

side 7

KIRKEHISTORIE

Reformasjonen I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: iStock

an hadde definitivt ikke i tanke at «nå skal jeg sette i gang reformasjonen». I en serie artikler vil vi vise forhold i samfunnsutviklingen fram mot reformasjonen. Å kjenne til hvordan samfunnet var i tiden før og under reformasjonen, er avgjørende for å forstå reformasjonen rett. Kirkelige maktstrukturer Biskopembetet var viktig for kirkens makt i middelalderen. Den romerske delen av kirken hadde så mange som fem hundre biskoper i middelalderen. De fleste av dem var svært velstående og tilhørte Europas mektige familier. Å få et bispedømme var svært attraktivt. Biskoper var mektige menn og de tok sine beslutninger på egen hånd. Pavedømmet var for de flestes vedkommende langt unna og hadde begrenset innflytelse. Biskoper skulle i utgangspunktet være preget av dyp åndelighet og opptatt av å undervise og veilede menigheten. Men dokumentene fra middelalderen viser at de hovedsakelig var opptatt med administrasjon og politikk. Mangelen på andre styringsstrukturer i samfunnet var trolig hovedårsaken til det. Biskopen og bispedømmet spilte en avgjørende rolle i kongers herredømme i sitt rike. Under den tysk-romerske keiser Karl den store (742-814) inneholdt lovverket detaljerte krav til biskopens embetsførsel. Han skulle blant annet kunne kirkeretten, ha tilsyn med prestene, sørge for at folk kunne Herrens bønn og være dømmende myndighet i bispedømmet. Viktigere enn konger Biskopen ble etter hvert ansett som viktigere enn kongen. På midten av 800-tallet skrev Hincmar, erkebiskop av Reims, følgende: «Verden styres først og fremst ved biskopens hellige myndighet og kongens makt … Men biskopens ærverdighet er større enn den kongelige, for biskoper innvier konger, men

side 8 / tidens tale / april 2017

konger innvier ikke biskoper» (Southern, 1970, p. 176). Likevel var en sterk konge forutsetningen for en sterk biskop. Men fra det tiende århundret ble kongenes makt stadig svekket. De klarte ikke lå kontrollere biskopene, de kunne heller ikke garantere bispedømmenes sikkerhet, og de hadde heller ikke ressurser til å gi biskopene store privilegier. Biskopene ble tvunget til å søke hjelp fra annet hold. I løpet av det tolvte århundret ble biskopene stadig tettere knyttet til pavedømmet, selv om det verken var initiert av paven eller var pavens ønske. Tidligere hadde konger hatt myndighet til å utnevne biskoper og gi dem privilegier, og pavedømmet anså kongedømmet som en del av den guddommelige orden. I kjølvannet av endringene i bispedømmenes orientering bort fra konge og keiser mot pavedømmet, mistet bispedømmene en del av sin myndighet. Paven ble nå den viktigste makten i Europa og biskopene ble en del av pavedømmets juridiske maskineri. I tillegg til å være en stor landeier, var biskopen både dommer og lovgiver, den øverste i det lokale hierarkiet og en uunnværlig representant for både kongen og paven. Paven tar direkte kontroll Det var stor variasjon i hvordan bispedømmene ble administrert. Det finnes eksempler på biskoper som skjøttet sin stilling godt etter datidens standard, og det finnes eksempler på biskoper som var en skam for standen uansett hvilken standard man måler etter. Odo Rigaud, erkebiskop i Rouen i Frankrike fra 1247-1267, var en som opptrådte ryddig. Rigaud var i utgangspunktet professor ved et av universitetene i Paris og ble, som mange andre akademikere fransiskaner. Etter hvert ble han regnet som en av ordenens fremste teologer. Han var et opplagt valg som erkebiskop og ble valgt uten innblanding av hverken konge eller pave.

Rigauds lange administrative erfaring gjorde at han sørget for en stabil administrasjon av bispedømmet. Han var en storkar i samfunnet. På en reise til Roma dro han med et følge på 80 mann til hest. En Italiensk biskop tilbød seg å betale hans utgifter, men Rigaud avslo og sa at han kunne leve i luksus på halvparten av sin inntekt som biskop. Et ganske annet bilde får vi når vi ser hvem som ble utnevnt til biskop i Liège i midten av det trettende århundre. Bispedømmet lå strategisk viktig til i Tyskland, på grensen mot Frankrike, og var et sted der de kryssende interessene til pave og keiser barket sammen. Da biskopembetet ble ledig, foreslo den pavelige legaten at Henry von Guelders skulle velges. Henry var slett ikke noe opplagt valg. Han var bare nitten år gammel, hadde allerede et rykte om et utsvevende liv og var analfabet. Men han hadde gode familiebånd og var nyttig for paven i kampen mot Keiser Fredrik II og Hohenstaufen-familien han kom fra. R.W. Southern trekker denne konklusjonen om Henrys rolle som biskop: «Han var rett og slett en politisk representant i kirkelige klær» (Southern, 1970, p. 200). Men da Hohenstaufen-familien var spilt ut over den politiske sidelinjen og det ikke lenger var så viktig for paven hvem som regjerte i Tyskland, ble biskopens livsførsel påtalt av paven. I et brev fra paven ble biskopen refset for sine forhold til både abbedisser og nonner. Det var utålelig for paven at biskopen i selskapssammenheng skrøt av at han hadde tildelt kirkelige privilegier til fjorten av sine uekte barn. Paven ga Henry valget mellom å trekke seg eller å bli stilt for kirkens domstol. Han valgte å trekke seg. Bispedømmenes organisering ble utviklet slik at i det trettende århundre kunne bispedømmets oppgaver og plikter som oftest utføres av staben, selv om biskopen selv var udugelig.

Utviklingen gikk imidlertid i retning av at pavestolen tok mer direkte kontroll i bispedømmenes områder i Italia. Dette skjedde gjennom pavens legater, hans personlige representanter. Denne utviklingen ble først tydelig i bispedømmet i Bologna, Italia. Pavens legat hadde så stor myndighet at biskopen ble redusert til en relativt ubetydelig størrelse i sammenligning med pavens mann. Religiøse ordner Hovedtyngden av det religiøse livet i middelalderen var sentrert rundt de religiøse ordener. Benediktinerordenen var den eldste og mest innflytelsesrike. Alle sider ved livet til medlemmene i fellesskapet var styrt etter ordensreglene til Benedikt av Nursia (480550). Det viktigste var lydighet, lydighet mot ordenens hensikt, mot Gud og mot abbeden, som ble regnet for Kristi vikar i fellesskapet. Lydigheten måtte skje øyeblikkelig og uten den minste motstand. Lydigheten ble sett på som et middel til å fornekte selvet for å gi seg helt til Gud. Selvfornektelsen ble sett på som kilden til alle andre dyder.

Det var ikke kun for ordensmedlemmenes personlige gudsdyrkelse og frelse at klostrene ble etablert. «I perioden med sterkest vekst ble benediktinerklostre grunnlagt og fylt av politiske, sosiale og religiøse grunner som ikke nevnes i reglene» (Southern, 1970, p. 224). Da kong Edgar den fredsommelige av England (943-975) godkjente stiftelsesdokumentet for New Minster-klosteret i Winchester (966), så han på munkene som veltrente soldater i en åndelig kamp der kongerikets sikkerhet avhang av dem. Klostrene spilte også vesentlige roller i det sosiale og åndelige livet. I middelalderen var tanken om botsøvelser som straff for synd vel innarbeidet. Ofte var straffen så stor at det ble nærmest umulig å gjennomføre den og samtidig føre et normalt liv. En erkebiskop fikk en botsøvelse på hundre år fordi han hadde kjøpt sitt embete. I slike tilfeller

kunne man kjøpe seg ut av boten eller få andre til å utføre botsøvelsene. Munker og nonner tok oppgaven med å utføre andres botsøvelser, og synderen selv kunne være sikker på at den åndelige gjelden ble fullt ut betalt. Fordi klostrene tilbød en ettertraktet tjeneste, var rikfolk villige til å gi klostrene store gaver, oftest i form av betydelige eiendommer. Men klostrenes betydningsfulle rolle avtok. Ved 1200-tallet ble tegnene på forfall synlige. Munkene var ikke lenger så sikre på at de strenge reglene var beste vei til åndelighet. Samfunnet ble stadig mer komplekst og mye tid gikk med på å administrere klostrene heller enn å vie seg til åndelige aktiviteter. Klostrenes eiendommer ble mindre og inntektene sank, mens utgiftene til den livsstandard munker fra aristokratiet hadde vennet seg til, bare økte. Mange skjønte at noe var galt fatt med klostrene, men de evnet ikke å se årsakene til forfallet eller finne et botemiddel.

Ordensreglene til Benedikt er strenge, men samtidig inneholder de et mildt trekk. Abbeden må personlig trøste de som har blitt ekskommunisert, og han må fremfor alt ta seg av de syke. Et fast mønster med bønnetider skulle følges. Disse åtte tidebønnene var inspirert av Salme 119:62, 164. «Midt på natten står jeg opp og priser deg for dine rettferdige lover.» «Sju ganger om dagen lovsynger jeg deg for dine rettferdige lover.»

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 2:39-45 Nebukadnesars drøm omhandler et femte rike som angår oss som lever i dag. Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: www.bibelkurs.no

«Du er hodet av gull. Men etter deg skal det oppstå et annet kongerike, svakere enn ditt, og så et tredje rike, av bronse, som skal herske over hele jorden. Det fjerde riket skal være sterkt som jern» (Daniel 2:38-40). Profetien ble forklart til Daniel som videreformidler forklaringen til kong Nebukadnesar. Det er et faktum at fire distinkt forskjellige verdensriker kom til å beherske den da kjente verden fra Nebukadnesars dager til oldtidens opphør, da Romerriket kollapset i det femte og sjette århundre e.Kr. Fra den gang tilbake til Nebukadnesars tid passer det fullkomment historisk at fire supermakter kom og gikk i suksesjon fra Babylon til Mederne og Perserne til Grekenland til Rom. Fire riker Gullriket Babylon, det første av de fire verdensrikene som hadde sin glansperiode fra 612 f.Kr., ble inntatt i år 539 f.Kr. av det Persisk-Mediske riket. Til tross for at perserne var sterkere en babylonerne maktet de aldri å skape den samme praktutfoldelse som man hadde sett hos babylonerne. Gud som overvåker historiens gang, tillot perserne å regjere verden de kommende 200 år. Da persernes nådetid var over la den makedonske kongssønnen et rike

side 10 / tidens tale / april 2017

under seg som strakte seg fra Makedonia i vest til India i øst, alt dette på mindre en ti år. Etter Alexanders død ble riket delt mellom en rekke av hans generaler. Etter en lengre tid med indre stidigheter fikk fire generaler kontroll over hver sin provins: Trakia, Makedonia, Syria, og Egypt, hvor Syria utgjorde den største av disse.

religion som symboliseres med leiren. Stat og kirke limes kunstig sammen. Et slikt fundament av jern og leire som statuens føtter og tær er sammensatt av, må være en skrekkens blanding som fundament i enhver konstruksjon hvor fundamentet bærer mer enn sin egen vekt, slik som var tilfellet med statuen i Daniel 2.

Makedonia er Alexanders hjemland, og derfor var det en symbolsk viktig begivenhet da Romerriket rundt midten av 200 tallet f.Kr. annekterte Makedonia som den første av Helleniststatene. Senere, før de første århundre e.Kr. var over skulle hele det Hellenistiske riket bli oppslukt av Rom. Romerriket fortsatte å fungere etter delingen i øst og vest rundt 300-tallet, men kollapset 200 år senere. Den romerskkatolske kirke viderførte den romerske ånd gjennom middelalderen og helt frem til vår tid, og tjener historisk som arvtakeren til det romerske keiserdynastiet.

Det femte riket Det femte riket ble beskrevet med følgende ord: «Føttene og tærne som du så, var dels av pottemakerleire og dels av jern» (Daniel 2:41). Daniel forklarte at dette betyr 1. «Slik skal riket være delt» (Daniel 2:41); 2. at «at riket delvis skal være sterkt og delvis skjørt» (Daniel 2:42); og 3. «slik skal mennesker blande seg til én slekt» (Daniel 2:43). For å forstå hva dette betyr må vi benytte de samme fortolkningsprinsipper som dem vi benyttet tidligere. Statuen skal fortsatt forstås symbolsk. Tidsmessig befinner vi oss etter romerrikets fall. Rom er fortsatt på arenaen, for det stod skrevet i profetien at føttene (det femte riket) var «dels av jern.» Dersom vi fortolker den fjerde (jern) delen på statuen som Rom, må nødvendigvis den femte delen ha noe med Rom å gjøre, siden den femte delen er av jern, om enn blandet med leire.

Alt dette passer godt på hva profetien i Daniels bok uttalte tusen år før: Fra Daniels tid skal fire riker komme og gå, arvtakeren til den siste av de fire, jernriket Rom, er det systemet som fortsatte den romerske tradisjon kombinert med en menneskelig

Historieskrivningen bekrefter at Rom har styrt verden i nesten to tusen år. Etter det femte århundere etter Kristus, da romeriket offisiselt falt til fordel for de ville barbariske stammene som presset på fra de nordlig himmelretninger, smuldret det opp i ti mindre stater i den vestlige del af romeriket. Riket var ikke lenger den forente supermakten som samlet alle landområdene rundt middelhavet til ett rike. Jernet slo nå mange sprekker. Profetien sier at leiren skulle tre frem og tilsynelatende lime sammen jernet som hadde slått sprekker. Der er verdt å merke seg at leiren (en slags jord) i Bibelen er et bilde på noe forgjengelig, menneskelig og formelig (1 Mosebok 3:19; Jesaja 64:8; Jeremia 18:5). Hva er det femte riket? At dette femte riket nederst på statuen i Daniels andre kapittel er et politisk-religiøst system blir klart når vi sammenligner det med det femte maktsystemet i parallellprofetien i Daniel 7. De fire dyrene som i dette kapittelet kommer opp av havet er uten tvil parallelle til de fire metallene i Daniel 2. Ut av det siste dyret kommer det frem ti horn og blandt dem kommer det frem et nytt lite horn. Fra Daniel 7:8, 25 ser vi at det lille horn er en menneskelig-religiøs makt. På bakrunn av denne ressonering faller brikkene på plass i Daniel 2 med hensyn til den femte delen på statuen. Jernet som var blandet med leire representerer statens blanding med kirken, spesielt på Europeisk grunn etter romerikets fall. Daniel hevder at det femte riket skal være et delt rike (Daniel 2:41). Historien bevitner at romerrikets nærmest fullkomne enhet i de første århundrene etter Kristus ble lagt i ruiner i det femte århundre for aldri å gjenoppstå. Noen maktgale personer har prøvd å gjendrive Bibelens klare ord om at riket (dvs. det femte) skal «være delt,» men de har alle mislyktes. Karl den Store og Napoleon prøvde, og måtte gi tapt. Adolf Hitler, som ikke skydde noen midler i sin streben etter et forenet Europa, under nazi

banneret selvfølgelig, sa mot slutten av sitt liv: «Jeg var Europas siste sjanse.» EU holder tvilen på Daniels profeti høyt i hevd, til tross for enorme utfordringer med immigrasjon, konkurstruede medlemsland, og nå sist, Brexit.

Det har ikke vært sundt for kirken å forene seg med statsmakten, som altfor ofte har resultert i tvilsomme kompromisser. Kirken blandet seg i statens anliggender mens staten blandet seg i kirkens anliggender.

For det andre sier Daniel at «riket delvis skal være sterkt og delvis skjørt» (Daniel 2:42). Historien bekrefter at denne religiøs-politiske alliansen som vedvarte helt fra det fjerde århundere e.Kr. til tiden rundt den franske rvolusjon, har vært bade svak og sterk. Teknisk sett er blandingen jern-leire meget svak. På overflaten kan det se solid ut, men ved rystelser vil det lett gå i oppløsning. Det har ikke vært sundt for kirken å forene seg med statsmakten, som altfor ofte har resultert i tvilsomme kompromisser. Kirken blandet seg i statens anliggender mens staten blandet seg i kirkens anliggender.

torer som knyttet sammen de europeiske nasjoner. For å styrke freden og makten gjorde kongehusene det til sin tradisjon å gifte bort sine prinser og prinsesser til hverandres etterkommere. På et tidspunkt var dronning Victoria av England og Kong Fredrik av Danmark besteforeldre til nesten hele det europeiske kongehus.

Daniel sier videre som det tredje punkt i sin forklaring om jernet og leiren til Nebukadnesar: «skal mennesker blande seg til én slekt» (Daniel 2:43). Selv om kirken og de politiske nasjoner mange ganger gjennom middelalderen var i konflikt med hverandre, var det alltid et nært bånd som knyttet dem sammen. De var, enten de likte det eller ikke, blitt avhengige av hverandre. Pave Gregory III skrev i det ellevte århundre at «pavedømmet og den verdslige makt forholder seg til hverandre som solen og månen; den siste får sitt lys fra den første». Det var også andre fak-

Etter at Daniel var ferdig med å forklare om jernet og leiren sa han: «Men i disse kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal gå til grunne» (Daniel 2:44). «Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, uten at noen hånd rørte ved den, og den knuste jernet, bronsen, leiren, sølvet og gullet» (Daniel 2:45). Verdens historie vil ende med at Gud griper inn på overnaturlig vis og gjør slutt på all ondskap og lidelse. Men hvordan? Jo, ved å sende sin sønn til denne verden (representert ved steinen som rammet statuen) for å frelse det som frelses kan.

side 11

BIBEL

SABBATENS BETYDNING Sabbaten har stor betydning og inneholder store ĂĽndelige rikdommer. Tekst: Adventistkirken1 / Foto: iStock

side 12 / tidens tale / februar 2017

Sabbaten og apostlene Disiplene holdt sabbaten høyt i ære. Det viste de etter Kristi død. De var travelt opptatt med å forberede hans begravelse, «på sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde» (Lukas 23:56). De ville fortsette sitt arbeide på søndagen, på «den første dagen i uken» (Lukas 24:1). Apostlene gikk til gudstjeneste på sabbaten, slik Kristus hadde gjort. Da Paulus var på misjonsreiser gikk han i synagogen på sabbaten og forkynte Kristus (Apostlenes gjerninger 13:14; 17:1-2; 18:4). Selv hedningene inviterte ham til å tale Guds ord på sabbaten (Apostlenes gjerninger 13:42, 44). Hvis det ikke fantes noen synagoge, lette han etter et sted hvor man pleide å ha gudstjeneste på sabbaten (Apostlenes gjerninger 16:13). Kristus gikk til gudstjeneste på sabbaten. Slik viste han at man bør tilbe Gud på den sjuende dag. Paulus fulgte Kristi eksempel. Det står ikke noe sted i Bibelen at vi skal helligholde andre dager i uken enn sabbaten. Det står ikke at noen av de andre dagene er helliget eller velsignet. Heller ikke Det nye testamente sier noe om at Gud har endret hviledagen fra sabbaten til en annen dag. Det står tvert imot i Bibelen at Gud har bestemt at hans folk skal holde sabbaten hellig gjennom evigheten. «For slik den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt ansikt, sier Herren, slik skal deres ætt og navn bestå. Og det skal skje: Fra nymånedag til nymånedag, fra sabbat til sabbat, skal alle mennesker komme og tilbe for mitt ansikt, sier Herren» (Jesaja 66:22-23). Sabbatens betydning I det resterende skal vi se at sabbaten har stor betydning og inneholder store åndelige rikdommer. 1. En evig påminner om skapelsen Sabbaten skal først og fremst minne oss om verdens skapelse (2 Mosebok 20:11). Befalingen om å holde den sjuende dagen hellig er «direkte knyttet til skapelsen, og er en direkte følge av den. Menneskeheten skylder sin eksistens til skapelseshandlingen, og vi blir minnet om det gjennom sabbaten. Det er grunnen til at menneskeslekten har plikt på seg til å rette seg etter sabbatsbudet 2 ». De som holdt sabbaten til minne om skapelsen, gjorde det i takknemlig anerkjennelse til «Gud som sin skaper og rettmessige herre, at de var hans verk og undergitt hans myndighet. Slik skulle den være et stadig

side 13

BIBEL

De som helligholder den sjuende dage, gjør det ikke for å rettferdiggjøre seg selv. De holder sabbat fordi de tror på Kristus som sin skaper og frelser.

minne for hele menneskeslekten. Den skulle ikke oppfattes som en skygge eller være begrenset til et bestemt folk» 3. Så lenge vi tilber Gud fordi har er vår skaper, vil sabbaten være et tegn på-, og et minnesmerke om sabbaten. 2. Et symbol på forløsning Sabbaten var allerede et minne om skapelsen da Gud fridde Israel fra fangenskapet i Egypt. Nå ble den også et minne om utfrielsen (5 Mosebok 5:15). «Det var Herrens plan at den ukentlige sabbatshvilen, hvis den ble feiret riktig, alltid skulle fri mennesket fra et egyptisk fangenskap som ikke var begrenset til et bestemt land eller århundre; det skulle omfatte alle land og enhver tidsalder. De som lever i dag trenger utfrielse fra det fangenskap som skyldes grådighet, begjær og makt, sosial urettferdighet, synd og selviskhet. 4 » Når vi ser på korset, fremstår sabbaten som et spesielt symbol på frelsen. «Den er et minne om utgangen fra syndens fangenskap under Immanuels ledelse. Vår aller største byrde er den skyld som vår ulydighet har skapt. Sabbatshvilen viser tilbake til Kristi hvile i graven, den hvilen som fulgte etter seieren over synden. Den tilbyr den kristne en enestående mulighet til å motta og erfare Kristi tilgivelse, fred og hvile.5 » 3. Et tegn på helliggjørelse Sabbaten er et tegn på Guds forvandlende

side 14 / tidens tale / april 2017

kraft, et tegn på hellighet eller helliggjørelse. Herren sier: «Du skal si til israelittene: Mine sabbater skal dere holde; for sabbaten er et tegn mellom meg og dere i slekt etter slekt, for at dere skal kjenne at det er jeg, Herren, som helliger dere» (2 Mosebok 31:13 Sml. Esekiel 20:20). Derfor er sabbaten også et tegn på Gud, for det er han som helliger. Mennesker blir helliget ved Jesu blod (Hebreerne 13:12). Sabbaten er også et tegn på at den troende tar imot hans blod for å få syndstilgivelse.

Det er på sabbaten at vi på en helt spesiell måte kan oppleve at Gud er blant oss. Hvis sabbaten ikke eksisterte, ville vi alltid slite og streve. Da ville alle dager være like, og vi ville utelukkende holde på med sekulært arbeide. Sabbaten gir oss håp, glede, mening og mot. På sabbaten har vi tid til å tenke på Gud. Vi kan be til ham, synge til hans ære, lese i hans Ord og tenke over det, og vi kan glede oss over evangeliet sammen med andre mennesker. På sabbaten kan vi på en særlig måte erfare Guds nærhet.

Gud har satt sabbaten til side for hellig bruk. Det samme er tilfelle for hans folk. De skal være hans vitner. De blir helliget når de har åndelig fellesskap med ham på sabbaten. De lærer at de ikke skal stole på seg selv, men på Gud som helliger dem.

6. Et tegn på rettferdiggjørelse ved tro. Kristne erkjenner at ikke-kristne som har en opplyst samvittighet, og som leter oppriktig etter sannheten, kan komme til å forstå retningslinjene i Guds lov, hvis de tar imot Den hellige ånds hjelp (Romerne 2:14-16). Dette forklarer hvorfor mennesker som ikke er kristne, til en viss grad har kunnet rette seg etter ni av de ti bud. Sabbatsbudet er en unntakelse.

«Den kraft som skapte alt, gjenskaper også sjelen så den vil likne ham. Sabbaten er et tegn på helliggjørelse for de som holder den hellig. Sann helliggjørelse er harmoni med Gud – likhet med ham i karakter. Man får den når man er lydig mot de prinsipper som beskriver hans karakter. Sabbaten er et tegn på lydighet. Den som av hele sitt hjerte adlyder det fjerde budet vil lyde hele loven. De blir helliget ved lydighet. 6 » 4. Et tegn på lojalitet Kunnskapens tre, som stod midt i Edens hage, stilte Adams og Evas lojalitet på prøve. På samme måte stiller sabbatsbudet, som står midt i tibudsloven, alle menneskers lojalitet til Gud på prøve. Bibelen sier at før Jesu gjenkomst vil hele menneskeheten bli delt i to grupper. Den ene gruppen er lojal og «holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:12). Den andre gruppen tilber «dyret og bildet av det» (Åpenbaringen 14:9). Innen den tid vil Guds sannhet komme til ære og verdighet, og alle vil bli klar over at hviledagen er et vitnesbyrd om at man er lojal til Skaperen, fordi man holder sabbaten, ukens sjuende dag. 5. En dag da vi kan oppleve Guds nærhet på en særlig måte Gud skapte dyrene for at de skulle være til glede for menneskene (1 Mosebok 1:24-25). Men mannen og kvinnen kan oppleve en høyere form for samvær (1 Mosebok 2:1825). Da Gud gav menneskene sabbaten, gav han dem en gave som gjør det mulig for dem å oppleve den aller høyeste form for fellesskap, nemlig fellesskapet med selve skaperen. Menneskene ble ikke skapt for at de bare skulle være sammen med dyrene eller hverandre. De ble skapt for å være sammen med Gud.

Det er mange som innser at det er fornuftig å ha en ukentlig hviledag, men de har vanskelig for å skjønne at de synder hvis de da holder på med arbeid som de med god samvittighet kan gjøre på andre dager. Naturen har ikke gitt oss en forklaring på hvorfor vi bør holde sabbaten. Ellers i universet fortsetter planetene å kretse i sine baner, planter vokser, være veksler mellom sol og regn, og for dyrene er alle dager like. Hvorfor skal da mennesker holde sabbat den sjuende dagen i uken? Den kristne vet vare om én grunn: Gud har sagt det. Den eneste fornuftige grunn til å helligholde den sjuende dagen er at Gud har sagt vi skal gjøre det. De som gjør det, holder sabbat fordi de tror på Kristus og har tillit til ham, for det er han som har innstiftet sabbaten. Når kristne holder sabbat, viser de at de er villige til å gjøre Guds vilje i stedet for å gå sine egne veier. De som helligholder den sjuende dage, gjør det ikke for å rettferdiggjøre seg selv. De holder sabbat fordi de tror på Kristus som sin skaper og frelser. Mennesker holder sabbaten hellig når Gud har rettferdiggjort og helliggjort dem som tegn på at de er blitt utfridd fra syndens slaveri og har tatt imot hans fullkomne rettferdighet. «Et epletre blir ikke et epletre fordi det vokser epler på det. Eplene vokser på treet fordi det er et epletre. En ekte kristen holder heller ikke sabbatsbudet eller de andre ni budene for å bli rettferdig. Det er en naturlig følge av at Kristus har tildelt ham sin rettferdighet. Derfor er ikke de som holder sabbat lovtreller. At den troende helligholder den sjuende

Alle som går inn til den hvilen som Gud tilbyr dem, hviler fra sine gjerninger, på samme måte som Gud hvilte fra sine dag, er et ytre tegn på en indre erfaring – at han er rettferdiggjort og helliggjort. Derfor er det ikke for å vinne Guds gunst at den ærlige sabbatsholder unngår å gjøre visse ting som er forbudt på sabbaten. Årsaken er at han elsker Gud og ønsker å komme så nær ham som mulig på sabbaten. 7 » Når vi holder sabbaten, viser vi at vi ikke lenger stoler på våre egne gjerninger, og at vi tror på at kun Kristus, skaperen, kan frelse oss. «Når vi helligholder sabbaten på den rette måten, viser vi at vi av hele vårt hjerte elsker Jesus Kristus, vår skaper og frelser, som gjør oss til nye mennesker. Dermed blir helligholdelsen av den riktige dagen og på den riktige måten et tegn på rettferdiggjørelse ved tro. 8 » 7. Et symbol på hvilen i Kristus Sabbaten var et minne om at Gud hadde fridd Israel ut fra Egypt, og gitt dem hvile i det jordiske Kanaan. Den var et kjennetegn. De befridde, forløste israelitter holdt sabbat, de andre folkeslagene gjorde det ikke. Sabbaten er også et tegn på at mennesker har

blitt befridd fra synden, og har tatt imot Guds hvile. De forløste er blitt utskilt fra verden. Alle som går inn til den hvilen som Gud tilbyr dem, hviler fra sine gjerninger, på samme måte som Gud hvilte fra sine (Hebreerne 4:10). Dette er en åndelig hvile, en hvile fra våre ‘egne gjerninger’; man holder opp med å synde. Det er denne hvilen Gud innbyr sitt folk til å få del i, og det er den som både sabbaten og Kanaan er symboler på. 9 » Da Gud fullendte skaperverket og hvilte på den sjuende dag, Gav han Adam og Eva mulighet til å hvile i ham ved hjelp av sabbaten. Selv om de ikke oppnådde det, tilbyr Gud fortsatt å gi menneskeheten denne hvilen. Sabbaten fortsatte med å være et minne om denne hvilen etter syndefallet. «Helligholdelse av sabbaten, ukens sjuende dag, er altså ikke bare et vitnesbyrd om at man tror at Gud har skapt alt, men også om at man tror at Gud makter å forvandle menneskenes liv og gjøre dem skikket til å gå inn til den evige ‘hvile’, som han fra begynnelsen hadde til hensikt å gi dem som bor på jorden.10 »

Gud hadde lovet å gi det bokstavelige Israel denne åndelige hvilen. De fikk den ikke, men Guds tilbud gjelder fortsatt. «Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk» (Hebreerne 4:9). Alle som ønsker å gå inn til denne hvilen «må først i tro gå inn til hans åndelige ‘hvile’ – en sjelelig hvile fra synd og fra menneskets egne bestrebelser for å oppnå frelse.11 » Det nye testamente oppfordrer den kristne til ikke å vente med å tilegne seg denne nådens og troens hvile, for det beste tidspunktet er «i dag» (Hebreerne 4:7; 3:13). Alle som er gått inn til denne hvilen – den frelsende nåde som man mottar ved troen på Jesus Kristus – har sluttet å prøve å oppnå rettferdighet ved sine egne gjerninger. Man kan altså se på helligholdelsen av sabbaten, ukens sjuende dag, som et symbol på at den troende er gått inn til evangeliets hvile. Noter: 1 Seventh-day Adventists believe…, (Ministerial Association General Conference of Seventh-day Adventists), 1988, ss.253-258. 2 «Sabbath», SDA Encyclopedia, s. 1237. 3 White, Ellen G. Alfa og Omega, (Norsk Bokforlag, 1990), 1:27. 4 Bacchiocchi, Samuele. Rest for Modern Man, s. 15. 5 Ibid., s. 19. 6 White, Ellen G. Testimonies, 6:350. 7 Shuler. God’s Everlasting Sign, s. 89. 8 Ibid., s. 94. 9 Andreasen. Sabbath, s. 105. 10 SDA Bible Commentary, rev. ed., 7:420. 11 Ibid.

side 15

BIBEL

Bibelen er for politikere SV-politiker Inga Marthe Thorkildsen hadde en bønn til Gud. Men hva om Gud har noe å si til Inga Marthe også? Tekst: Atle Haugen / Foto: iStock

et vakte betydelig oppsikt i media da SV-politiker og erklært ateist Inga Marthe Thorkildsen i januar deltok i arrangementet «Bønn for Oslo» med en offentlig bønn. Hvordan skal man tolke en slik opptreden? Hva er bønn hvis man ikke tror på den man ber til? Kommentarene lot ikke vente på seg og fulgte stort sett de vanlige linjene: «Fri Tanke,» Human-etisk forbuds nettmagasin reagerte som forventet med undring og skepsis. De siterer lederen i Hedningssamfunnet, Morten Guldberg.

side 16 / tidens tale / april 2017

– Thorkildsen gjør som hun vil, men jeg synes det er nedlatende av en ateist å be med kristne …. (Det er) som når foreldre setter seg ned med barna og skriver brev til julenissen. I den kristne avisen «Vårt Land», kommenterte religionssosiolog Pål Repstad at Thorkildsens bønn er et tegn på at religion er i ferd med å bli individualisert. – Flere enn før har et lekende forhold til religiøse ritualer. Man kan gå inn og ut av dem uten å oppfylle det tradisjonelle kravet som stod sterkt i pietistisk kristendom og klassisk

ateisme, nemlig at du skal stå 120 prosent inne for alt du sier og gjør. Det er knapt nødvendig å bemerke at i sosiale medier som Facebook og i avisenes kommentarspalter, glødet diskusjonen og kommentarene rødt i flere dager. Det ble spekulert på Thorkildsens motiver. Gjorde hun dette for å vinne stemmer, eller for å demonstrere at SV ikke er så religionsfiendtlig som mange har fått inntrykk av? Selv undret hun seg litt over all oppmerksomheten og sa at hun hadde tatt utfordringen på alvor og satt seg ned og tenkt på hvordan hun ville ha formulert seg hvis hun

Men Bibelen har mye å si om lederskap. I bibelfortellingene finnes det også sterke rollemodeller for politikere og ledere som tar på seg ansvar for andre.

hadde trodd på Gud. Og bønnen var god, den, og kunne godt ha blitt bedt av oss som tror.

han tillit og respekt for. Integritet og prinsippfasthet er verdier som aldri går av moten.

Gud om ledelse Men la oss snu situasjonen rundt: Kanskje Gud har større tro på politikere enn Inga Marthe har på Gud? Hva har Gud å si til Inga Marthe og hennes kolleger? Har han for eksempel sagt noe gjennom Bibelen det er verdt å ta med seg som politiker og leder?

Bibelen gir også Moses, en av de største lederne i Bibelen, godt skussmål: «…Moses var en svært ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden» (4 Mosebok 12:3). Ydmykhet for oppgaven og for de som har valgt en, er en undervurdert verdi for mange politikere og ledere i dag, kan det se ut for. Men en annen stor leder i Bibelen, kong Salomo, slo fast at «…Ydmykhet kommer før ære» (Ordspråkene 15:33). Den kristne kirkes største teolog og første misjonær, Paulus, utfordrer også: «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv» (Filipperne 2:3). Han går videre og viser til Jesu eksempel: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Filipperne 2:5). Så fortsetter han med å beskrive Jesu lederstil som et «tjenende lederskap».

Politikk og religion er et betent tema. I Norge har vi nettopp løsnet så godt som alle bånd mellom Kirken og staten etter å ha levd med en Statskirke i Grunnloven siden 1814 og i praksis enda mye lengre. Striden om kristne verdier og spor i skolen, barnehager og samfunnet generelt, har økt jevnt og trutt siden Human-etisk forbund ble etablert på 1950tallet, og i dag er det svært få forbindelser igjen mellom kristentro og offentlige institusjoner og organer i Norge. I en slik situasjon blir det kanskje provoserende for noen å stille spørsmålet om hva Bibelen har å si til politikere. Men Bibelen har mye å si om lederskap. I bibelfortellingene finnes det også sterke rollemodeller for politikere og ledere som tar på seg ansvar for andre. Så hvorfor ikke se nærmere på noe av det? Daniel var for eksempel statsminister under flere herskere i Babylon og Medo-Persia. Gang på gang ble han utfordret på sine verdier og prinsipper, men lot seg ikke rokke. Det vant

Blant Jesu disipler var det stadige små maktkamper om lederroller, kan vi lese i evangeliene. Kampen for å komme seg frem, for å vinne, være først – ligger dypt i oss syndige mennesker. Få har fremstilt det så tydelig og synlig som Gustav Vigeland i sin skulptur, Monolitten. Kampen for å nå toppen begynner fra vi blir født, så å si. Det gjelder i politikken også. Jesus har en tydelig melding til disiplene sine om hvilke verdier han vil se i sitt «parti». Han

snur alle tradisjonelle hierarkier på hodet: «Men Jesus kalte dem til seg og sa: ‘Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres’» (Matteus 20:25-27). Et blikk på det politiske landskap i verden i dag, vitner ikke ofte om at slike verdier tillegges vesentlig betydning. Det er flere spor av et voldsomt personlig maktbegjær hos mange politiske ledere. De klamrer seg til makten mens folket deres lider i både Syria og NordKorea og en rekke andre steder. Andre går ikke av veien for å vinne kampen om makten med «alternative sannheter» og åpenbare løgner. Gamle menn som er redd for å miste oppmerksomheten, er ikke villige til å innse at deres tid er forbi. Skitne knep og ondsinnet baksnakking preger alt for mange valgkamper når de raser som hardest … Hva hadde ikke litt ydmykhet kunnet gjøre i politikken? Men det finnes unntak. Jeg er så naiv at jeg tror vi i Norge fremdeles har mange politikere som ønsker å tjene sitt folk og sitt land selv om det skulle koste dem noe personlig. Til dem er det fristende å låne noen ord fra Jesus i en annen anledning: «… Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye …» (Matteus 25:21). For integritet, ydmykhet og ærlighet har aldri straffet seg i lengden.

side 17

JESUS

Jesus møter kvinner Del 2 av 2

Hvordan så Jesus på kvinner? Hvordan møtte han dem og hvilket gjensvar gav de til ham? Tekst: Claes Lundström / Foto: iStock

Jesus var bekreftende Jesus lot kvinnene skjønne at de var smarte og hadde en egenverdi i Jesu kjærlighet. Ikke en eneste gang i de fire evangeliene nedvurderte Jesus en kvinne. Under hele sin virksomme tid var Jesus bekreftende mot kvinner. Dessverre er det fortsatt i mange kulturer slik at man ser det som en fordel å føde en sønn foran en jente. Når en sønn er født, samles man rundt faren og gratulerer. Kvinnen som har gjort alt arbeid får veldig lite oppmerksomhet. Men når vi leser om Jesu fødsel og hans første dager i livet, så får Maria like mye, om ikke mer oppmerksomhet som Josef. Josef forsvinner faktisk litt i bakgrunnen, og det er Maria som havner i sentrum. Da Jesus ble 12 år tok Maria og Josef ham med til tempelet i Jerusalem (Lukas 2:41-52). Dette var Jesus sin Bar Mitzvah – han skulle ifølge loven bli en mann, og i og med det også ta aktivt del i Israels pakt med Gud. Han trengte heller ikke lenger å lytte til en kvinnes eller sin mors tilrettevisning. Da seremonien var over drog Maria og Josef hjemover. Til sin forskrekkelse oppdaget de at Jesus ikke var med. De vendte tilbake til Jerusalem og fant etter hvert Jesus i tempe-

side 18 / tidens tale / april 2017

let. I Lukas 2:48 spør Maria Jesus, «Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har vært så redde!» Jesus som nå var en paktens sønn, en mann, kunne bare sagt: «Kvinne la meg være!». Men istedenfor sa han med kjærlighet og respekt, «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Lukas 2:49). Jesus gjorde ofte det lille ekstra ved å løfte opp kvinner som gode eksempler på tro. Jesus besøkte en gang Simon den spedalskes hjem (Lukas 7:36-50). I det de besøkende la seg til bords kom en prostituert kvinne inn i rommet. Hun knelte ned, gråt ved Jesu føtter, og lot sitt hår falle for å tørke føttene med det. Til sist salvet hun også Jesu føtter med en dyr olje. Dette var i den kulturen en sjokkerende hendelse. Alle rundt bordet visste hva slags kvinne hun var, og ventet med spenning for å se hvordan Jesus skulle håndtere situasjonen. Jesus skjønte opplagt hvordan de tenkte: «Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: ‘Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med

den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.’» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt. … Din tro har frelst deg. Gå i fred!» Flere ganger brukte Jesus kvinner som eksempler i sine lignelser, og da var det alltid med en positiv innstilling. I Lukas 15 leser vi lignelsen om kvinnen som mistet en sølvmynt. Hva slags kvinne var det? Var det en distré kvinne som ikke kunne holde orden på pengene sine? Nei, hun var en ressursrik kvinne som var klar til å tenne lys der hvor det trengtes. Hun tente lys og lette etter mynten til hun fant den. I Lukas 18 kommer en enke tilbake til en urettferdig dommer gang på gang. Hva slags kvinne var hun? En kvinne uten forstand som ikke skjønte når hun skulle gi seg? Nei, hun var ifølge Jesus en iherdig kvinne som kjente til loven og hennes rettigheter. Hun holdt ut til hun fikk det som var hennes rett. I Lukas 21 finner vi Jesus og disiplene i tempelet. Disiplene ser på når folk kommer og legger sine gaver i tempelkisten. Plutselig sier Jesus – «Så dere det?» Disiplene trodde de hadde gått glipp av en skikkelig stor gave. Jesus fortsatte – «Så dere ikke hva den fattige enken gjorde?» «Jo, vi så men hun gav jo

bare to små slanter.» «Dere skjønner ikke. De andre ga av sin overflod men hun gav av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.» En navnløs kvinne ble et eksempel på den generøsitet Gud forventer av oss alle. I motsats til så mye av hva vår kultur står for i dag, så utnyttet Jesus aldri kvinner. Han klarte å snakke åpent med kvinner selv om han brøt alle kulturelle regler for sin tid. Han truet eller skremte aldri en kvinne. Han gav dem aldri noen utfordrende blikk. Han brukte aldri noe grovt eller nedvurderende språk. Han trengte ikke å gjøre slike ting for å bevise for de han møtte at han var mann. Det er derfor jeg tror både kvinner og menn tiltrekkes av Jesus. Jesus løftet opp og bekreftet hver enkelt kvinne som han møtte. Kvinner kan i Jesus se en type mann som de ønsker at hver mann skulle være. Og menn kan i Jesus se den mannen de selv ønsker de kunne være. Som kontrast til dagens holdning hvor nedlatenhet mot kvinner nærmest er så innebygd vår kultur og vårt språk at vi ikke en gang tenker over det, så møtte Jesus kvinner med åpenhet og aksept. Jesus møtte kvinner med den dypeste respekt, og vi burde gjøre det samme. Kvinner har gjennom historien og i forskjellige kulturer mange ganger blitt mishandlet, og undertrykt av menn på grove og grusomme måter. I motsetning til dette viste Jesus hvordan Gud ønsker at kvinner skal møtes. I Jesus kan vi se et menneske som Gud vil at alle kvinner skal bli kjent med.

Kilder til denne artikkelen er Doug Clark, «Jesus and Women» Enrichment Journal Kevin Higgins, «Women in the life and Teachings of Christ Sermon» (May 10,2005)

Kvinner kan i Jesus se en type mann som de ønsker at hver mann skulle være. Og menn kan i Jesus se den mannen de selv ønsker de kunne være.

side 19

KRISTEN

Livsvalg – kong Herodes Del 2 av 2

Samvittigheten stiller oss ofte på valg. Og det vi velger former oss. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

ens han sa det, stod sikkert vennene hans og embetsmennene og lo og klappet ham på ryggen. Jenta skynder seg til sin mor og spør henne hva hun skal be Herodes om. Herodias lar seg ikke be to ganger: «Hodet til døperen Johannes.» Jenta skynder seg tilbake til Herodes: «Jeg vil at du med en gang gir meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Med ett er Herodes den eneste i festsalen som ikke ler. Han får sitt skryt i vrangstrupen når ungjenta kommer med dette sjokkerende ønsket.

side 20 / tidens tale / april 2017

Og dette er det avgjørende øyeblikket i Herodes’ liv. Plutselig er dette et livsfarlig sted. Dersom «vi er de valgene vi har tatt,» da vil dette valget få stor betydning for Herodes’ utvikling som menneske. Og det er et fryktelig vanskelig valg, spesielt i lys av de edene han har avlagt og alle gjestene som han forsøker å imponere. Men nå må han velge. Han kan enten si: «Hør her, jeg skulle ikke ha sverget – det var dumt av meg. Jeg kan ikke drepe Johannes. Han er et godt menneske. Jeg vet at noe av det han sier kan

være vanskelig å godta, men han har alltid talt sannheten. Jeg vil ikke drepe ham.» Eller han kan gi etter for presset fra dem som står rundt ham og gjøre sitt beste for å le sammen med gjestene og forsøke å undertvinge samvittigheten ytterligere. Hva velger han? «Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om å

hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor» (Markus 6:26-28): Han fryktet Johannes, men han var mer redd for gjestene. Men jeg lurer på om Herodes’ gjester virkelig respekterte ham mer for å ha holdt det han sverget i beruset tilstand og så unødig å ha tatt livet av et menneske som han før hadde holdt sin hånd over. Men hvor mange av oss ville ha gjort noe lignende i Herodes’ sted? Faktisk kommer svært mange til å gjøre nettopp det: I avgjørelsens time kommer de til å svikte det de vet er rett på grunn av det familien vil synes, på grunn av det kolleger i forretningslivet vil foreta seg eller på grunn av det venner vil si. Eller fordi de vet at de ellers må legge av seg høyt elskede vaner. Beretningen hos Markus antyder en sammenligning mellom Johannes og Jesus. Begge forkynte det samme evangeliet: At vi må ta avstand fra vårt opprør mot Gud og takke ja til den redningen som han

i sin kjærlighet har skaffet til veie. Mektige menn holdt sin hånd over dem begge, Herodes og Pontius Pilatus, menn som forsøkte å forholde seg nøytrale, men som ikke klarte det. Og følgen ble en voldsom død for både Johannes og Jesus. Enda en ting var likt. Hvorfor ble både Johannes og Jesus drept? Fordi det i begge tilfeller var mennesker som ikke ville vende om. Hvordan kommer vi til å velge? Spørsmålet er viktig, for det står oss ikke fritt å velge følgene av våre handlinger, selv om vi fritt kan velge om vi vil vende om eller ikke. Historien om Herodes er fryktelig – ikke bare på grunn av de grusomme detaljene, men fordi den viser at sjansene for at vi noen gang skal vende om blir stadig mindre når vi gang på gang velger ikke å gjøre det. I de tre første kapitlene av Markusevangeliet hører vi om Jesu veldige makt og myndighet. Så fornemmer vi makten i hans lære og hans ord. Likevel ser vi, i begynnelsen av kapittel 6, at han blir avvist på sitt hjemsted. De tok Jesus for gitt, de ble fornærmet, og de avviste ham. Som svar går Jesus til andre med sin lære, slik vi ser i de neste kapitlene. Han sier at disiplene skal gjøre det samme: Hvis folk ikke vil høre på dem, skal de dra videre. Dette er mønsteret: Budskapet vil bli avvist av enkelte som selv vil bli avvist på grunn av sin holdning.

Siste gang Herodes er nevnt i evangeliene er i Luk 23. Lukas forteller at Pontius Pilatus sender Jesus til Herodes når han finner ut at Jesus kommer fra det området der Herodes har makten. Det er et uhellsvangert møte – ikke så mye på grunn av det som blir sagt, men heller på grunn av det som ikke blir sagt: «Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. 9 Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord» (Lukas 23:8-9). Når man gjentatte ganger nekter å vende om, kommer det til slutt en dag da anledningen ikke lenger byr seg. Det er lett å utsette, å si at vi ikke har tid, å tenke at for mye står på spill, men historien om Herodes er en advarsel om at vi kanskje ikke får flere sjanser. Når Herodes ikke får noe svar av Jesus, legger han en praktfull kappe om ham og sender ham tilbake til Pilatus, som setter pris på spøken. Vi leser at den dagen «ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre» (Lukas 23:12). Vi bør ta til oss denne advarselen: Forkaster vi Jesu kall til omvendelse og tro, kan vi nok høste anerkjennelse hos andre, men til slutt vil Jesus forkaste oss.

side 21

MANDIG

Ekte mannfolk ber til Gud Sterke bønner er bedre egnet til å gjøre mannen maskulin enn store muskler og bøttevis av testosteron. Tekst: David Havstein / Foto: iStock

side 22 / tidens tale / april 2017

anskje har noen den oppfatningen at et trosliv med gudsavhengighet og bønneliv er noe som først og fremst særpreger religiøse kvinner. «Gutter gråter ikke og menn skal ikke vise følelser,» sies det noen ganger. Det er vel slik at vi skiller mellom det feminine og det maskuline, og at vi vurderer noen som tøffere og mer selvhjulpne enn andre? Er det da også slik at de maskuline, de med høyt testosteronnivå, etter vår mening klarer seg best uten Gud, mens de svakere, de typisk emosjonelle, synes i større grad å trenge et religiøst liv, noe å støtte seg til? Dersom vi bruker Bibelen som utgangspunkt, finner vi at forfatterne av Bibelens 66 bøker var menn. Selv de to bøkene i Det gamle testamente som omhandler Rut og Ester, har sannsynligvis mannlige forfattere. Skriftene ble til i en tid da samfunnet generelt var preget av mannlig dominans. I vår moderne, vestlige kultur vil vi ha oss frabedt en patriarkalsk dominans. Vi ønsker likestilling, ikke diskriminering. Men var Bibelens menn uansett utrustet med en spesiell ytre og indre styrke, og var de så til de grader selvstendige at de ikke følte behov for å kontakte Gud i bønn? Du har nok hørt om for eksempel David, den unge gjetergutten som sloss med bjørner og løver (1 Samuel 17:34-36), han som beseiret kjempen Goliat og som til slutt ble konge over Israel. I Bibelen beskrives han som «en mann etter Guds hjerte, en som skulle utføre alt det Gud ville» (1 Samuel 13:14; Apostlenes gjerninger 13:22). David var kjent for å være modig og sterk, men det betyr ikke at han aldri var redd. Bibelen forteller oss om flere ganger da David var skikkelig redd. Han hadde mange fiender, og i noen av de salmene som David skrev, var hans egen redsel ofte et tema. Det finnes forskjellige typer salmer i Salmenes bok. Noen er helt tydelig ment for bruk i gudstjenestene, som for eksempel takke- og lovsangssalmer. Andre salmer var ment som klage- og bønnesalmer for krisetider, og noen dreide seg om syndsbekjennelse, eller de var læresalmer. Flere av disse salmene er skrevet av David. Salme 56 er en ganske kjent salme som David skrev da han måtte flykte fra kong Saul og ble fanget av filistrene i Gat. David var lyst fredløs, noe som betød at hvem som helst kunne drepe ham uten å straffes, og han var livredd. David ba til Gud om hans nåde og beskyttelse. Selv når han var livredd, stolte han på at Gud ville passe på ham: «Vær meg nådig, Gud! Folk jager meg, stridsmenn trenger seg på meg hele dagen. Fiender jager meg dagen lang, fra sin høyde går de til angrep, de er mange. Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg

stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg» (Salmene 56:2-5). David var ikke fullkommen, og han gjorde feil, slik vi også begår feil. Likevel var han en bønnens mann, og han hadde faste tider for bønn: «Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg. Herre, om morgenen hører du min stemme, tidlig bærer jeg fram mitt offer og venter» (Salmene 5:3-4). «Men jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg. Kveld og morgen og midt på dagen klager og sukker jeg, og han skal høre mitt rop» (Salmene 55:17-18). Profeten Daniel, en av flere israelitter som ble ført i fangenskap til Babylon ca. seks hundre år f.Kr., utviste et uvanlig mot i møte med fremmede herskere. Det fremkommer tydelig i en av Bibelens profetiske bøker, Daniels bok, at den indre styrken som Daniel og hans tre venner eide, ikke skyldtes en naturlig styrke, en slags mandighet, men en nær kontakt med Gud i bønn. Å fordype seg i Daniels bok er svært spennende. Boken inneholder både begivenhetsrike fortellinger og interessante profetiske skisser. I den første halvdelen av boken følger vi Daniel og hans venner i møte med babylonske og medo-persiske herskere. Daniel hadde en betydelig innsikt, og både han og hans tre venner tjenestegjorde ved kongens hoff. Dette var både heldig og uheldig for dem. Fordi Daniel kunne tyde drømmer ved hjelp av kontakt med sin Gud, og fordi «det var en usedvanlig ånd i ham» (Daniel 6:4), ble han stadig forfremmet ved kongens hoff. Samtidig førte dette til misunnelse blant medarbeidere, som prøvde å bli kvitt ham ved å finne noe å anklage ham for. Det er dette som er bakgrunnen for historien om Daniel som ble kastet i løvehulen (Daniel 6), og det er ikke Daniels naturtalent eller hans mandighet som gjør at denne historien ender bra. Det var ikke noe Daniel kunne anklages for, men i en sammensvergelse sørget flere ministre for å sette en felle for ham. De visste at han var lojal mot sin Gud, og de fikk nå ved kongens hjelp laget en lov som gjorde at Daniel kom i et dilemma i sin religionsutøvelse. Det ble laget en lov som sa at alle som i løpet av tretti dager tilba noen annen gud eller noe annet menneske enn kongen, ville bli kastet i løvehulen. «Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort» (Daniel 6:11). Dette

Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort» (Daniel 6:11). Dette indikerer ikke en slags svakhet hos Daniel, en svakhet som ikke burde forekomme hos menn med høyt testosteronnivå. Tvert imot – det er her mannens styrke ligger.

indikerer ikke en slags svakhet hos Daniel, en svakhet som ikke burde forekomme hos menn med høyt testosteronnivå. Tvert imot – det er her mannens styrke ligger. I Det nye testamente finner vi Jesus og hans bønneliv fremholdt tydelig gjennom evangelieberetningene. Selv Jesus, det unike og inkarnerte gudmennesket som kom til vår jord, han som utførte mirakler, han som trosset menneskelig fiendskap og fysiske og livstruende hindre, så det som nødvendig å gjøre seg avhengig av en forbindelse med sin Far gjennom bønn: «Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, stod Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der» (Markus 1:35; jf. Matteus 14:23 og Lukas 6:12). Jesu bønneliv blir meningsfullt når du leser de neste versene: «Men Simon og de andre skyndte seg etter ham, og da de fant ham, sa de: ‘Alle leter etter deg!’ Men han sa til dem: ‘La oss gå videre til småbyene her omkring, så jeg kan forkynne der også. Det er derfor jeg er kommet.’ Så dro han gjennom hele Galilea, forkynte i synagogene deres og drev ut de onde åndene» (Markus 1:36-39). Ellers i Det nye testamente er det tydelig at apostlene benyttet bønn som en kraftkilde i forbindelse med det misjonsarbeidet som skulle utføres, for selv å bli Den hellige ånds effektive redskaper og for å skape enhet i kirken. Etter Jesu himmelfart og i forventingen av pinsedagen og kirkens fødsel, holdt de første disiplene og noen kvinner trofast sammen i bønn «oppe på den salen hvor de pleide å holde til» (Apostlenes gjerninger 1:4-14). De mest betydningsfulle og innflytelsesrike menn i Bibelen viser at bønn er en integrert del av Guds ideal for maskulin identitet. Politiske og kulturelle stereotyper har ingenting med virkeligheten å gjøre. Mengden med testosteron er uinteressant, men det er samtale med Gud som virkelig fremdyrker det ypperste i maskulinitet.

side 23

Størst og eldst i Norge på

KRISTEN FJERNUNDERVISNING

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

* 18 bibelkurs * 4 livsstilskurs * 9 nettbaserte kurs * Elektronisk ressursbank

Kontakt NORSK BIBELINSTITUTT: Postboks 133, 3529 Røyse. Tlf.: 32 16 16 32 Facebook: facebook.com/norskbibelinstitutt Web: www.norskbibelinstitutt.no E-post: post@norskbibelinstitutt.no Ta kontakt hvis du ønsker tilsendt vår nye kurskatalog