Tidens Tale 2017 3 by Widar Ursett

NI 2017

NR. 03 / JU

DØDEN OG OPPSTANDELSEN Del 1 av 2 Døden er en tilstand der mennesket er midlertidig bevisstløs. Bibelen kaller denne tilstanden en søvn.

REFORMASJONEN:

PROFETIER:

LIDELSE:

Luthers teser fikk kolossale konsekvenser for Europa

Profeten Daniel Kapittel 2:39-45

Hvis gode mennesker handler, seirer ikke ondskapen

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Gud og Trump har samme problem Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

illat meg et øyeblikk å sammenligne Donald Trump og Gud. Jeg er ikke så sikker på at sammenligningen faller heldig ut for noen av dem i det lange løp, men du skjønner snart hvor jeg vil med dette. I det siste har det skjedd ting i som gjør at Trump og Gud kan nikke gjenkjennende til hverandre og si: Jeg vet akkurat hvordan du har det. Begge har møtt beskyldninger og mistenkeliggjøring som ikke bare truer deres posisjon, men også deres gode navn og rykte. Men her ender likhetstrekkene, for de valgte å løse samme problem på stikk motsatte måter. Trump valgte maktbruk, mens Gud valgte sårbarhet. Fra den dagen han ble valgt til president, har Trump levd med harde, og svært alvorlige beskyldninger om alt fra udugelighet og mental ustabilitet til landsforræderske relasjoner til Russland. I den senere tid har det rett ut haglet med mer eller mindre velbegrunnede beskrivelser av hvordan hans adferd og handlinger kompromitterer demokratiet og USAs sikkerhet. Det toppet seg da FBI-sjef James Comey avviste Trumps påstander om

at Obama avlyttet hans telefoner, og FBIs pågående etterforskning av presidentens valgkampanje, samt deres økende fokus på hans russlandsforbindelser. Den 9. mai gjorde Trump kort prosess og avsatte Comey med umiddelbar virkning. Det påfølgende hylekoret var flerstemt: mediene, opposisjonspolitikerne og sågar en del posisjonspolitikere var dypt opprørte over det de oppfattet som maktmisbruk av Trump for å bringe opposisjonen til taushet og hindre innsyn i lysskye og lovstridige avtaler med fremmede makter. Trumps forsøk på å bringe sine fiender til taushet dempet ikke kritikken mot ham, men forsterket mistankene om at han virkelig har noe å skjule. Gud har et lignende problem. Den øverste engelen i himmelen (Lucifer) ble en dag stolt, og fikk det for seg at han ville gjøre statskupp, og sette seg på Guds trone (Se Jesaja 14:12-14 og Esekiel 28:12-18). Han reiste rundt og klaget over Gud til de andre englene. Til slutt støttet en tredjedel av alle englene ham. De ville stå på hans side og hjelpe ham til å innta tronen. Vi kan jo bare forestille oss hvilke historier og påstander han framsatte i sine mediekampanjer. Til slutt ble opposisjonspartiet hans så stort og dristig at de splittet himmelen i to leire. De hadde begått landssvik i himmelen, og dermed pådratt seg en dødsdom.

Hvordan ville du ha løst denne floken dersom du var Gud? Ville du ha forsøkt å tvinge Lucifer til taushet? Kanskje til og med gjennomført den dødsdommen som grunnloven krevde? Burde Gud «ta en Trump» og true og tvinge motparten til taushet? Gud skjønte at det var en dårlig ide, så han valgte den løsningen som «alle» i USA skriker etter nå for tiden: En høring. Gud bestemte seg for å gi universet en høring som de aldri ville glemme. Så da det kom til åpen konflikt, og Gud seiret, sa han til Lucifer at han skulle slippe å dø. Han skulle få lov til å kritisere Gud og sette opp sin opposisjonsregjering på Jorden dersom menneskene ville støtte ham, og demonstrere i praksis hvor mye bedre hans politikk er for universet. Så fikk universet selv ta stilling til om Gud var en god eller ond konge. Lucifer (nå Satan) tok sine engler med seg, dro til jorden og satte opp hovedkontor her. Menneskene gav ham tommelen opp, og siden har han brukt tiden på å fore oss med sine ideer og tanker, og sin misnøye med Gud. Det vil ta for mye plass å beskrive svertekampanjene og alle løgnhistoriene hans, men etter noen tusen år med djevelskap rundt hvert hjørne, og ondskap og urettferdighet både høyt og lavt, har det avtegnet seg et bilde som viser at Satan har løyet og lurt sine omgivelser. Hvis Gud hadde tatt en Trump ville vi for evig tjent ham av frykt og tvang. Men de som nå forstår at Gud er god, gjør det nettopp fordi han var villig til å opptre transparent.

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia Medlem av MG 8848

Kanskje Trump kunne lære noe av Gud. Kanskje vi også har noe å lære av ham.

NR.03 /JUNI 2017

side 2 / tidens tale / juni 2017

16 20 NR. 03 JUNI 2017

12 18

Hva sier Bibelen om: Kristus i hele Bibelen

Din egen andakt

Det skjer i adventistkirken

Reformasjonen

Daniel kapittel 2:46-3:8

Døden og oppstandelsen Del 1 av 2

Det ondes problem

Jesus konfronterte hykleri

Livsvalg – Jakob, Johannes og Bartimeus

Bibelen er for økonomer

22 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Kristus i hele Bibelen 1. Hvem vitner Skriftene om, ifølge Jesus? «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» (Johannes 5:39).

7. Med hvilke ord ble dette løftet gjentatt for Abraham? «Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg» (1 Mosebok 22:18).

2. Hvem skrev Moses og profetene om? «Filip traff Natanael og sa til ham: ‘Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn’» (Johannes 1:45).

8. Hvem henviser «din ætt» til? «Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke ‘til dine ætter’, som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, ‘til din ætt’, og det er Kristus» (Galaterne 3:16).

14. Hvordan er Kristi oppstandelse forutsagt i Salmene? «Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt. Han sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag» (Salmene 2:7. Se Apostlenes gjerninger 13:33).

9. Hvem lovte Gud å sende med Israel på veien til det lovede land? «Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand» (2 Mosebok 23:20).

15. Hvor ellers i Salmene er hans oppstandelse omtalt? «Du overgir meg ikke til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne» (Salmene 16:10. Se Apostlenes gjerninger 2:25-31).

10. Hvem var den klippen som fulgte dem? «og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus» (1 Korinterbrev 10:4).

16. Hvordan beskrives Jesu gjenkomst i Salmene? «Elvene skal klappe i hendene, og fjellene skal juble i kor. De skal juble for Herren, for han kommer og skal dømme jorden. Han skal dømme verden med rettferd og folkene med rettvishet» (Salmene 98:8-9).

3. Hvor kunne disiplene ha lært om Jesu død og oppstandelse? «Da sa han til dem: ‘Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?’» (Lukas 24:25-26). 4. Hvordan gjorde Jesus det klart at Skriftene vitnet om ham? «Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Lukas 24:27). 5. Hva sa han litt senere til disiplene? «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Lukas 24:44). 6. Hvor finner man det første løftet om en gjenløser i Bibelen? «Da sa Herren Gud til slangen:… Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mosebok 3:14-15).

side 4 / tidens tale / juni 2017

11. Hvilken profeti forutsier Kristi liv, lidelse og død veldig nøyaktig? Jesaja 53. 12. Hvor forutsies det hvilken sum Kristus skulle forrådes for? «Jeg sa til dem: «Om dere finner det for godt, så gi meg lønnen min. Hvis ikke, så la det være.» Da veide de opp lønnen min, tretti sølvstykker» (Sakarja 11:12. Se Matteus 26:15). 13. Hvilke salme forutsier hva Jesus skulle si like før sin død? «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Salmene 22:2. Se Matteus 27:46).

«I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud» (Salmene 31:6. Se Lukas 23:46).

«Vår Gud kommer, han tier ikke. Foran ham går en fortærende ild, omkring ham stormer det sterkt. Han kaller på himmelen der oppe og på jorden; for han vil dømme sitt folk. ‘Kom sammen hos meg, mine fromme, dere som med offer har sluttet pakt med meg’» (Salmene 50:3-5). 17. Hva er Jesus for den omvendte? «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle» (Kolosserne 3:11).

TANKER OM TROEN

Din egen andakt Her om dagen hadde en venn av meg en andakt over verdens mest berømte bibeltekst. Han klarte å overaske meg igjen. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

lese Bibelen høyt har flere fordeler. Særlig om du gjør det med innlevelse. Det blir sterkere når du både ser, hører og lager lyd, enn om du bare ser. Men det viktigste er at du tvinges til å tolke. Ta for eksempel verdens mest berømte tekst: Johannes 3:16. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Hvordan vil du lese den? Legger du vekten på «hver den som tror» kan du lese teksten som en trussel til en som ikke tror. Bestemmer du deg for å fremheve «på ham» blir teksten et argument mot at det ikke spiller noen rolle hvem eller hva man tror på. Legger du

vekten og varmen i stemmen bak «ikke skal gå fortapt» kan det gi frelsesvisshet til en som tror men ikke føler de helt lever opp til Jesu høye standard. Legger du tyngden på «ga sin Sønn», svarer du på spørsmålet hvor høyt elsker Gud oss? Bare prøv selv! Det er faktisk gøy. Her om dagen hadde en venn av meg en andakt over nettopp Johannes 3:16. Han fortalte at han hadde lest den på mange måter og hørt den på mange måter, og som oftest handlet det om hvem som ble frelst og hvem som ikke ble det. Hvem som var innenfor og hvem som var utenfor. Oss og dem. Men aldri hadde han lagt vekten på «elsket Gud verden». Hvor annerledes hadde ikke hele oppveksten og synet på kristendommen blitt om kjernen i Den lille Bibel var at «Gud elsker verden»? Tenk å vokse opp med dette som hovedbudskapet. Det får følger for alt. «Oss

og dem» blir til «Oss som Gud elsker». Budskapet til verden blir «Gud elsker dere». Men det får også følger for det praktiske liv. Gud elsker verden. Han elsker trærne, blomstene, menneskene og dyrene, vinden, skyene, solskinnet, mango og jordbær og banan. Hvis Gud elsker alt dette så høyt, hva tror du han synes om at vi ikke tar vare på det? Og alt dette ut fra ulik høytlesning av 30 ord i Bibelen. Hva med de ca. 740 000 andre ordene. Prøv selv! Ta en kjent og kjær tekst og prøv å les den med varme og innlevelse på ulike måter! Forestill deg hvordan du ville lest den for ulike mennesker! Hvordan ville du lest den for deg selv i dag? Hva vil Gud du skal høre i denne teksten nå? Så enkelt er det å tolke Bibelen og å lage sin egen andakt. Lykke til.

side 5

i Adventistkirken

Triangelos markerte sitt 25-års jubileum med konsert i Bøler kirke lørdag 29. april. Til jubileumskonserten kom mange tidligere kormedlemmer og sluttet seg til dagens kor, slik at det ble et stort felleskor.

Jubileumskonsert med Triangelos Triangelos forkynte adventbudskapet i ord og toner da koret fylte Bøler kirke 29. april for å markere 25-års jubileet. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Elsie Tjeransen/ADAMS

åværende og tidligere kormedlemmer dannet et felleskor på 60 medlemmer. Det ble en høytidsstund der Guds ord stod i sentrum.

Navnet Triangelos har ingen ting å gjøre med det lille metallinstrumentet. Derimot er det en henvisning til de tre englene som flyr under det høyeste av himmelen, slik det beskrives i Åpenbaringen kapittel 14. Dette avsnittet i Bibelen er et svært sentralt element i Syvendedags Adventistkirkens forkynnelse, og koret har de senere årene sunget mange sanger spesiallaget for koret og med tematikk knyttet nettopp til budskapene til de tre englene. Tore Sognefest, som har vært korets faste pianist de siste årene, har skrevet både tekst og melodi til mange av

disse sangene. CD-utgivelsen The Seventh Day fra 2015 inneholder utelukkende sanger skrevet av Sognefest med tematikken i de tre englebudskapene. Under jubileumskonserten bød Triangelos på 14 sanger som spente over hele korets repertoar, fra de tidligste sangene til de aller ferskeste. Det var en fryd for øret å få være til stede i Bøler kirke og høre koret fremføre adventbudskapet på en så nydelig måte. En av de aller nyeste sangene som ble fremført på jubileumskonserten, var Blessed are the ones. Sangen har en spesiell historie. Tore Sognefest hadde komponert musikk til en sang med vers, refreng og mellomspill. Men han strevde med å få til en passende tekst. Etter en pause i arbeidet kom han til å tenke på at Elisabeth Bjarnar hadde

sendt ham en engelsk tekst for en stund siden. Den teksten hadde Sognefest ikke sett nærmere på. Nå tok han teksten fram. Det merkelige var at den stemte nøyaktig med alle verselinjene i musikken. Rytmen stemte, mellomspillet stemte og antall vers stemte. Det er neppe tvil om at vi snakker om guddommelig ledelse. Triangelos ble stiftet i 1992 med Inger Berger som dirigent. Hun har fortsatt som korets trofaste dirigent og inspirasjonskilde gjennom alle disse 25 årene. Det er inspirerende å se den energien Inger utstråler når hun dirigerer koret. For henne er koret først og fremst et middel til å tjene Gud. Hun ønsker at andre mennesker skal bli grepet av Bibelens budskap.

Norskkurs og internasjonal gudstjeneste i Bergen Det bygges altfor mange murer i verden. I Bergen menighet bygges de ned. Tekst: Tone Kverndalen / Foto: Carl-Fredrik Hammersland/ADAMS

vis du hadde kommet innom Møllebakken en tirsdag ettermiddag denne vinteren, hadde du ikke funnet en tom og stille skolebygning. Du ville straks ha registret hektisk aktivitet og fulle klasserom. Og i pausen ville du ha truffet folk overalt, både på klasserom, i korridorer og ute på skoleplassen. Hadde du vært en «flue på veggen», ville du også ha lagt merke til alle de ivrige og engasjerte elevene, en elevgruppe som er litt eldre enn dem som fyller skolen om formiddagene. I flere år har vi vært en gruppe gode kolleger som har undervist i norsk for voksne utlendinger, og behovet for norskopplæringen har vist seg å være udiskutabelt. Tilbudet om kurset vårt har spredd seg langt utover egne rekker, de siste semestrene har det vært registrert over 70 påmeldte, og kapasiteten er sprengt. I mars rundet vi kurskveld nummer 90. Det var siste i vinterens kursrekke, og vi hadde avslutning med diplomutdeling. Norskkurset var i utgangspunktet tenkt som et samarbeidsprosjekt med menigheten, men har i praksis vært frivillig arbeid knyttet opp mot skolen. Kursdeltagerne har ved ulike anledninger vært invitert til arrangement i regi av skole eller menighet. Det har vært elevopptredener, konserter og matkurs, men arbeidet for å knytte norskkurset tettere opp mot menighetens aktiviteter, har vært nokså tilfeldig.

halve verden er på reisefot, og i kirken ville det ha vært mange tomme benker hvis vi ikke hadde fått forsterkninger utenfra. Men i motsetning til nordmenns behagelige ferieturer til utlandet, har turen til Bergen kostet noe annet og noe mer for dem som er nye i Norge; det er ingen enkel reise å bryte opp fra hjemlandet og dra mot et ukjent mål. Det første som møtte alle som kom til gudstjenesten denne sabbaten, var en noe annerledes utsmykning av kirken: Flagg fra ulike land var hengt opp både i kirkesalen og kirkegangen. Selve gudstjenesteprogrammet var også litt forskjellig. Olav H. Hauges diktning er høyt verdsatt av mange, og noen linjer fra ett av de mange vakre diktene hans, ble til innledning lest som en spesiell hilsen til alle de modige menneskene som har hatt en lang reise før de har funnet veien til Adventistkirken: «Ingen har varda den vegen du skal gå. Ut i det ukjende, ut i det blå. Dette er din veg. Berre du skal gå han. Og det er uråd å snu.» Lesningen av dagens bibeltekst, Efeserne 2,14, involverte kursdeltagere og menighetsmedlemmer, så forsamlingen fikk høre

budskapet på ti språk. Også musikkansvarlig sørget for variasjon og mangfold. Både solister og grupper som opptrådte, hadde stor språklig bredde i sangene, og fellessangene var internasjonale salmer, slik at man kunne dele dem opp og synge dem på mange språk. Med utgangspunkt i dagens bibeltekst, «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet», hadde Daniel Pel en glimrende preken med overskriften «Skilleveggen er brutt ned». Temaet er særdeles aktuelt. Rundt omkring i verden bygges det stadig nye murer, som konkrete byggverk, men også som mentale stengsler mellom mennesker. Men alle trenger venner og tilhørighet, og på gudstjenesten ønsket vi å gi uttrykk for at alle som har kommet til et nytt land og en ny kirke, skal føle seg velkommen. I etterkant var det mange positive tilbakemeldinger, og siden det frivillige arbeidet på norskkurset både er morsomt og spennende, er det nok sannsynlig at det både blir flere norskkurs og flere internasjonale gudstjenester i Adventistkirken i Bergen.

Den 25. mars var et lite vendepunkt. For første gang ble det invitert til internasjonal gudstjeneste i Adventistkirken, og det var virkelig ikke for tidlig. Som bergenser og oppvokst i Bergen menighet, har jeg det man kan kalle førstehåndskjennskap til det meste som har skjedd. Og ja, endringer har det vært. Det er mye arbeid å drive en skole eller en menighet, både bygningsmasse og økonomi tar mye administrasjonstid, men mennesker vil alltid være den viktigste ressursen. Ser vi på hvem som kommer til gudstjenestene, har det virkelig skjedd endringer de siste tiårene. Da jeg var jente, var utlendinger en sjeldenhet, en «attraksjon». I dag lever vi en i en tid hvor Menigheten i Bergen inviterte til internasjonal sabbat i kirken. side 7

KIRKEHISTORIE

Reformasjonen I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst og foto: Tor Tjeransen

Augustinerordenen Martin Luther tilhørte augustinerordenen. Historien om hvordan han ble overrasket av et forferdelig tordenvær og tenkte at dette var Guds straff over ham, er vel kjent. Da et lyn slo ned like ved ham, falt han til bakken og ropte ut: «Hjelp, Sankt Anna. Jeg vil bli munk.» Luther tok utropet som et løfte han ikke kunne bryte, og 17. juli 1505 begynte han som munk i augustinerklosteret i Erfurt i Tyskland. Fram til det 11. århundre var det benediktinerordenen som var den eneste religiøse orden av betydning. Men Vest-Europa gikk da inn i en periode med sterk vekst som også ble kjennetegnet av at samfunnet ble mer mangfoldig. Benediktinernes monopol ble brutt av augustinerordenen og Cistercienserordenen. De to nye ordenene kom som en reaksjon på forhold i benediktinerordenen. Cistercienserne mente at benediktinerne hadde falt fra det opprinnelige, høye ideal for ordenen, og etablerte derfor en orden med fokus på strengere gudsdyrkelse i forsakelse. I Norge opprettet cistercienserordenen Lyse kloster sør for Bergen i 1146 og Sancta Mariae kloster på Hovedøya utenfor Oslo i 1147. Augustinerne på sin side ble også etablert som en reaksjon på det som ble oppfattet som en uheldig utvikling i benediktinerordenen. Augustin av Hippo (354-430) var den store stjernen i teologien for folk i den vestlige kirken. Augustinerne var tiggermunker som søkte inspirasjon i Augustins fokus på Bibelen og bibelkunnskap. Augustins regel var etablert på bakgrunn av et brev han skrev om hvordan man skulle leve sammen. Rådene han ga, var veldig generelle. Man skulle ha alt felles, be sammen på fastsatte tider, kle seg likt og adlyde en overordnet. Dette var så generelt at det utviklet seg mange forskjellige varianter, men to hovedretninger ble etablert. Den ene retningen var tiggermunker som levde et strengt regulert ordensliv, den andre retnin-

side 8 / tidens tale / juni 2017

gen var et løsere fellesskap der felleseiet var viktigste karakteristikk. Det ble etablert utallige augustinerklostre i løpet av det 12. århundre. Det kan ha vært flere tusen slike klostre på det meste. Cistercienserordenen Cistercienserordenen ble grunnlagt i 1098, og ordenens navn kommer fra moderklosteret i Citeaux sør for byen Dijon i Frankrike: Citeaux Cistercium. Grunnleggerne av cistercienserordenen brøt ut av benediktinerordenen, og de var opptatt av å følge Benedikts regel strengere enn det som var blitt vanlig i ordenen. De gikk kledd i drakter av ufarget ull fordi Benedikt hadde foreskrevet at man skulle bruke de billigste klær man kunne få tak i. På grunn av draktens farge ble cistercienserne ofte kalt hvite munker. Man kan kanskje fristes til å tenke at augustinerordenen og cistercienserordenen bare var to varianter av den samme grunnholdning, men det blir feil. De to ordenene var svært ulike i ideologisk innretning. Augustinerne var opptatt av å være til hjelp i nærmiljøet. Cistercienserne trakk seg tilbake fra samfunnet. Augustinerne hadde en mild tilnærming til klosterlivet, cistercienserne var mer aggressive i møte med omgivelsene og fokuserte på

Det som hadde begynt som en reformbevegelse, endte opp som en reaksjonær kraft.

streng disiplin. Cistercienserne mente at de var de eneste sanne etterfølgerne av Benedikt. Augustinerne etablerte en egen tradisjon, men var ikke i opposisjon til benediktinerne. Forskjell på liv og lære Dessverre var det ikke alltid samsvar mellom ordenenes høye idealer og det daglige liv. Cisterciensernes ideal gikk ut på selvfornektelse, fattigdom, enkelhet, renhet og av å leve tilbaketrukket. Men mange vanlige folk opplevde ordenens medlemmer ganske annerledes. De klaget over munkenes arroganse, aggressivitet, strenge disiplin og grådighet. Ønsket om å leve tilbaketrukket fra verden, førte til at cistercienserklostrene ble etablert langt fra bysentra. Ordenen ønsket ikke finansiell støtte fra herskere. Likevel ble cistercienserne både innflytelsesrike og velstående. Noe av grunnen til deres suksess ligger i den organisasjonen de etablerte. Ordenen distanserte seg fra lokale myndigheter, men hadde en streng indre justis etter militært mønster. Livet i klosteret var strengt regulert. Økonomisk suksess for tiggermunker Cisterciensernes økonomiske suksess kom fra deres effektive bruk av lekbrødre. Disse lekmennene var ikke fulle klosterbrødre, men måtte likevel avlegge munkeløfte. De levde et strengt regulert liv og var analfabeter. Det var et krav at de ikke skulle ta utdannelse. Denne gruppen menn kunne telle fire ganger så mange som de regulære munkene og utgjorde en lojal arbeidsstyrke på cisterciensernes landbrukseiendommer. Trolig har vanskeligheter med å skaffe seg annet arbeid vært en vesentlig faktor for menn til å gå inn i så ufordelaktige arbeidsforhold. Løftet om evig liv til analfabetene kan også ha vært et motiv for å slutte seg til klosterbrødrene. En streng regel som forbød utsmykking av både bygninger og klær, førte til at cistercienserne ikke brukte særlig med penger. Men deres billige arbeidskraft i landbruket førte til

store overskudd. Hva skulle de bruke alle pengene til? Jo, til å investere i større landområder, og klostrene ble etter hvert mektige landeiere. Det var særlig i randsonen av det utviklede Europa at cistercienserne enten mottok som gave eller kjøpte store landeiendommer som etter hvert ble utviklet til lønnsomme gårdsbruk.

Kirken i Abbaye Sainte Marie de Valmagne. Klosteret tilhørte cistercienserordenen fram til klostrene ble konfiskert av staten under den franske revolusjon. Hele klosteret ble solgt intakt i 1791. Den nye eieren omgjorde kirkerommet til lager for vin på store eikefat.

Et av de svært store cistercienserklostrene er klosteret Les Dunes, opprettet ved Furnes i Belgia i 1107. På slutten av 1200-tallet hadde klosteret 120 munker, 248 lekbrødre og en eiendom på drøyt 100 kvadratkilometer. Cistercienserne var følgelig en svært stor aktør i det lokale landbruket. Men klosterets egne annaler viser at det gikk brått nedover med munkefellesskapet i løpet av det 14. århundre. Det ble færre munker, noe som betød et mer komfortabelt liv for dem som ble igjen. Etter hvert ble tilværelsen mer og mer luksuriøs for munkene som var igjen. Det som hadde begynt som en reformbevegelse, endte opp som en reaksjonær kraft i møte med endringene i europeisk samfunnsliv i senere middelalder. Massakre av annerledes tenkende Cistercienserne var kjent for sin nærmest militære disiplin og strenge kommandolinjer. Det var derfor naturlig å engasjere dem i flere av korstogene. Arnaud Amalarikus var abbed ved cisterciensernes opprinnelige kloster i Citeaux. Han ble utnevnt til pavelig legat og hadde en svært sentral rolle i korstoget mot albigenserne på begynnelsen av 1200-tallet. Han var kommandant for styrkene som stod for massakren i Beziers i Frankrike 22. juli 1209. Albigenserne hadde en tro og praksis som avvek fra standard katolsk tro (katarisme). Det ble ikke akseptert i Rom. Med et massivt korstog i Sør-Frankrike forsøkte de geistlige myndighetene å utrydde albigenserne og deres tro. Sommeren 1209 søkte en gruppe albigensere og valdensere tilflukt i Beziers. Hæren på jakt etter kjettere slo leir utenfor byen og den lokale biskopen forsøkte å forhindre et blodbad ved å forhandle og få katolikkene ut av byen. Han lyktes ikke. En grusom massakre ble resultatet. I rapporten Arnaud Amalarikus sendte til paven, står følgende: «Vi sparte ingen, uavhengig av stand, kjønn eller alder, og drepte med sverdet nesten 22 000 mennesker.» Soldatene hadde vært engstelige for å drepe både katolikker og de såkalte kjetterne. Arnaud skal ha svart: «Drep dem alle, for Herren kjenner sine.» Hendelsen over er et grelt eksempel på at hele samfunnet i middelalderen søkte å opprettholde et homogent samfunn og at kirken brukte svært brutale midler for å sørge for at avvikende tanker og holdninger ble slått ned.

Abbaye Sainte Marie de Valmagne i Sør-Frankrike ble opprettet som et benediktinerkloster i 1138, men ble et cistercienserkloster tjue år senere, etter et dekret av pave Hadrian IV.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 2:46-3:8 Nebukadnesars billedstøtte utenfor Babylon var et opprør mot Gud og en påstand om at hans eget rike skulle vare evig. Tekst: Kenneth Jørgensen

et andre kapitlet i Daniels bok beskriver fremtidige rikers oppkomst, fremdrift og fall i en kontinuerlig linje fra det sjuende århundre før Kristus og frem til vår egen tid, med Jesu annet komme som historiens endepunkt. Symbolene som blir brukt er nærmest umulige å misforstå betydningen av. I sitt fire tusen siders mesterverk om den kanonisk apokalyptiske fortolkningshistorie, har LeRoy Edwin Froom dokumentert den overveldende konsensus som finnes blant fortolkere av billedstøtten av gull, sølv, kobber og jern i Daniel 2 de siste nesten to tusen år. Nesten alle (her behøver vi ikke være redd for å overdrive) med et tungt navn, som uttalte seg eller skrev om Daniels fire metaller, og det var ikke få, var enige om at metallene representerte i denne rekkefølge: Babylon, Mederne og Perserne, Makedonerne og Grekerne, og sist Romerriket. «I dette er hele verden enig,» skrev Martin Luther. Nebukadnesar erkjenner Guds makt Nebukadnesar fikk selvfølgelig ikke oppleve realiseringen av den profetiske, symbolske drømmen han og Daniel fikk fra Gud. Han fikk aldri oppleve å få drømmen bekreftet gjennom en historisk refleksjon,

side 10 / tidens tale / juni 2017

fra vårt moderne perspektiv eller fra Jesu tids perspektiv. Verdensrikene kom og gikk nøyaktig som Daniel hadde beskrevet det. For senere generasjoners vedkommende, med deres fordelaktige observasjonssted, og deres kunnskap om de mektigste rikenes historie; riker som Guds folk har måtte forholde seg til kontinuerlige gjennom historien, ble Daniel 2 en slags profetiens ABC, ett av apologetikkens største trumfkort. Tilliten til Gud og Bibelen vokser, og derfor også troen på Jesus Kristus som verdens frelser og vårt eneste håp om det evige liv. Men Nebukadnesar fikk oppleve Guds hånd enda sterkere enn å se profetier gå i oppfyllelse. Han hadde hatt en spesifikk drøm som en av hans undersåtter senere kunne lese uten at kongen hadde gitt noen som helst hint om hva drømmen handlet om. Han kunne jo ha drømt om milliarder av saker. Det var derfor et mektig mirakel fra Gud, og Nebukadnesar skjønte dette. Derfor «kastet» kongen, sier Bibelen, «seg ned med ansiktet mot jorden og tilba Daniel» (2:46). Nebukadnesar erkjente deretter at Daniels Gud er «gud over alle guder og herre over alle konger» (2:47).

Daniels sterke tro og bekreftende profetisk drøm i danielbokens andre kapittel resulterte i at vennene hans, på hans anbefaling, ble ledere over «provinsen Babel», mens Daniel selv ble beæret og belønnet av kong Nebukadnesar til å tjene som hersker over «provinsen Babel . . . og leder for alle vismennene der». Det er ikke vanskelig å forestille seg at det faktum at «Daniel selv ble ved kongens hoff» (2:48-49) må ha gitt grobunn for enda mer sjalusi og motstand fra «vismennene» mot den uskyldige Daniel. De to motstridende teologier, Daniels himmelske Jerusalem og vismennenes spiritualistiske Babylon, var som dag og natt. Konflikten var uunngåelig. Nebukadnesar reiser billedstøtten fra drømmen I det tredje kapitlet av Daniels bok, hvor hendelsene trolig finner sted noen få år eller måneder etter hendelsen i det andre kapitlet, ser ikke Nebukadnesar ut til å ha lært Daniels Gud å kjenne. Kongens stolthet hadde åpenbart blitt såret av ordene fra Daniel om at Babylon, hans eget imperium, ville bli forbigått og avløst av et annet rike og dette igjen av et tredje helt frem til et tidelt, femte rike som ville bli det siste før Gud til slutt ødelegger alle

rikene og skaper en ny jord, og et nytt rike som skal stå fast i all evighet. Nebukadnesar glemmer snart hva Gud har gjort for ham. En dag bestemte kongen seg for å samle rikets ypperste menn rundt en felles gudstjeneste. Det var ikke den levende, sanne Gud som skulle tilbes, men en avgudsskulptur av massivt gull eller gullforgylt (60 alen høy, 6 alen bred, hvor en alen er omtrent en halv meter). Den ble satt opp i Durasletten, nær hovedstaden. Det kan tenkes at Babylons teologer hadde overbevist og overtalt Nebukadnesar til denne selvdyrkelsen. Nebukadnesar måtte vise sine undersåtter at hans rike ikke ville bli overkjørt av noe annet rike. Parallellen mellom statuen i Daniel 2 og billedstøtten på Durasletten er for påfallende til at det ikke er noen sammenheng her.

har samlet foran billedstøtten: «Slik lyder befalingen til dere folk og nasjoner og tungemål: Når dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullstatuen kong Nebukadnesar har reist» (3:4-5). Til dem som nekter å følge ordren venter en ubehagelig, glohet ovn. Daniel og hans venner Kan det tenkes at Nebukadnesar fryktet Daniels gudsfrykt og derfor, på et tidspunkt hvor profeten var på forretningsreise i trygg avstand fra Babylons hovedstad, så sitt snitt til å følge sitt hjertes begjær, med eller uten hjelp fra Babylons teologer? Selv om det ikke har manglet på forslag, forblir grunnen til Daniels fravær fra hendelsen i kapittel 3 et mysterium. Seremonien blir gjennomført uten Daniel, og alle i

menneskemengden, tilsynelatende, bøyer seg i respekt for avgudsbildet. Noen av de religiøse lederne, kalt kaldeere, har holdt et våkent øye med Daniels venner som også var innkalt til å delta i avgudsfesten. Ville hebreerne kunne stå stand under en slik presset situasjon, uten Daniel? Det faktum at avgudsteologene holdt et våkent øye med Daniels venner og oppdaget at de ikke bøyde seg for kongens gudebilde er en indikasjon på at kaldeerne hadde en finger med i kongens religiøse test. De og deres religion hadde tapt på hjemmebane mot Daniels religion, de var blitt ydmyket to ganger allerede (Daniel 1 og 2), og nå var sjansen kommet for hevn og gjenopprettelse av stoltheten, til tross for at Daniel hadde reddet deres liv (se 2:24).

Nebukadnesars befaling om at alle måtte tilbe avgudsbildet på Durasletten var en frihetsberøvende religiøs lov som hadde til hensikt å luke ut enhver form for overbevisning som ikke anerkjente Nebukadnesars gud som den sanne Gud. Ved å bøye seg for gudebilde erkjente man Nebukadnesars gud som den høyeste. De ypperste i riket i kapittel 3 skulle delta i anledning av innvielsen av denne avgudsseremonien (v. 5). Senere skulle billedstøtten tilbes av alle. Det var derfor taktisk å få med de ypperste først. Prinser, guvernører, militærledere, dommere, statsforvaltere, rådgivere, og ellers de ledende i samfunnet (v. 2-3). Fra listen over samfunnstoppene kan man se konturene av et sofistikert, velorganisert samfunn i Midtøsten 500 år før kristendommen gjorde sitt inntog ved Jesu fødsel. På Daniels tid var vi i vår del av verden fortsatt på et primitivt stammenivå.

Tilbedelsen av Nebukadnesars billedstøtte i helstøpt eller dekket gull introduseres ved at en utvalgt «herold» (3:4) annonserer høyt og tydelig til alle lederne Nebukadnesar

side 11

BIBEL

side 12 / tidens tale / juni 2017

Døden og oppstandelsen Del 1 av 2

Døden er en tilstand der mennesket er midlertidig bevisstløs. Bibelen kaller denne tilstanden en søvn. Tekst: Adventistkirken / Foto: iStock

ilisterhæren slo leir i Sjunem og forberedte et angrep på Israel. Kong Saul lot Israels hær sette opp leir på Gilboa-fjellet. Han var dypt deprimert. Han pleide ikke å være redd når han gikk til krig mot Israels fiender, for Gud hadde lovet å være med dem. Men denne gangen var situasjonen helt annerledes. Han tjente ikke lenger Gud, og da han forsøkte å komme i kontakt med ham for å vite hvordan det ville gå i krigen, ville Gud ikke svare ham. Saul ventet på morgendagen med bange anelser. Bare Samuel hadde levd, men han var død og kunne ikke lenger gi kongen råd. Eller kunne han?

Kong Saul hadde utryddet dem som mante fram gjenferd og spådomsånder i landet, men nå gikk han for å se en kvinne som hadde sluppet unna sin skjebne. Han spurte henne hvordan det ville gå i kampen neste dag. Han sa til henne: «Hent Samuel opp til meg.» Under seansen sa kvinnen: «Jeg ser et gudevesen stige opp av jorden». Vesenet kunngjorde den ulykkelige kongen at Israel ville tape krigen, og at han og hans sønner skulle bli drept (se 1 Samuelsbok 28). Det gikk som som forutsagt. Men var det virkelig Samuels ånd som hadde spådd det?

Hvordan kunne et medium som Gud hadde forbannet, få makt over Samuels ånd? Samuel var jo Guds profet. Og hvor kom Samuel fra? Hvorfor steg hans ånd «opp av jorden»? Hva hadde skjedd med Samuel da han døde? Hvis det ikke var Samuels ånd som talte til Saul, hvem var det? La oss se hva Bibelen sier om døden, kontakt med de døde, og oppstandelsen. Udødelighet og døden Udødelighet betyr at man ikke kan underkastes døden. Bibeloversettere har oversatt det greske ordet athanasia med «udødelighet», og det greske ordet aphtharsia med «uforgjengelighet». Udødelighet. Det står i Bibelen at den evige Gud er uforgjengelig (1 Timoteus 1:17), og at han er den eneste som har udødelighet (1 Timoteus 6:16). Han er ikke skapt. Han har liv i seg selv. Han har ingen begynnelse eller slutt på livet. Det står ingen steder i Bibelen at udødelighet er en egenskap eller tilstand som mennesket eller dets «sjel» eller «ånd» besitter i seg selv. De ord som vanligvis oversettes med «sjel» og «ånd» i Bibelen forekommer over 1600 ganger, men aldri i forbindelse med ordene «udødelig» eller «udødelighet».

I motsetning til Gud er mennesker dødelige. Bibelen sammenligner livet med en «røyk, synlig en kort stund og så borte» (Jakob 4:14). De er «av kjøtt og blod, vind som farer av sted og ikke vender tilbake» (Salmene 78:39). Man «spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro» (Job 14:2). Det er stor forskjell på Gud og mennesker. Gud er evig, menneskenes levetid er begrenset. Gud er udødelig, menneskene er dødelige. Betinget udødelighet. Ved skapelsen «formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). I skapelsesberetningen får vi vite at menneskene har fått livet fra Gud (sml. Apostlenes gjerninger 17:25, 28; Kolosserne 1:16-17). På grunnlag av denne informasjonen, må vi konkludere med at mennesket ikke er udødelig i seg selv, men at udødelighet er en gave som Gud kan gi. Da Gud skapte Adam og Eva, gav han dem fri vilje. De kunne selv bestemme om de ville adlyde Gud, men de fikk livet på betingelse av at de gjorde Guds vilje, med hans hjelp. De fikk altså betinget udødelighet.

side 13

BIBEL

Gud fortalte dem at de ville miste denne gaven hvis de spiste av «treet til kunnskap om godt og ondt». Gud sa: «den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:17). Syndens lønn er døden. Gud hadde advart folk at de ville dø hvis de ikke adlød, men Satan sa: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mosebok 3: 4). Da Adam og Eva syndet, gikk det imidlertid opp for dem at syndens lønn er døden (Romerne 6:23). Gud sa: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mosebok 3:19). Dette betyr at livet ville opphøre. Da Gud hadde uttalt denne dommen, sperret han veien til livets tre, slik at syndere ikke «spiser og lever evig!» (1 Mosebok 3:22). Han lot dem forstå at deres synd var grunnen til at de hadde mistet udødeligheten, som han lovet dem på betingelse av lydighet. Nå var de blitt dødelige. Adam kunne ikke gi sine etterkommere noe som han ikke hadde selv: «med

side 14 / tidens tale / juni 2017

synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Romerne 5:12). Det var bare Guds nåde at Adam og Eva ikke døde umiddelbart. Gud Sønn hadde tilbudt å gi sitt liv for at de kunne få en ny mulighet. Han var lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll (Åpenbaringen 13:8). Guds nådegave er evig liv. Selv om folk er født dødelig, oppfordrer Bibelen dem til å søke udødelighet (se Romerne 2:7). «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 6:23. Sml. 1 Johannes 5:11). «Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Timoteus 1:10). «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Korinterbrev 15:22). Kristus selv sa at alle som er i gravene skal høre hans røst og stå opp fra de døde (Johannes 5:28-29). Hvis Kristus ikke hadde kommet, ville menneskets situasjon vært håpløs. Da ville de alle

Hvis Kristus ikke hadde kommet, ville menneskets situasjon vært håpløs. Da ville de alle dø den evige død. Men takket være Kristus, trenger ingen å gå fortapt.

dø den evige død. Men takket være Kristus, trenger ingen å gå fortapt. Jesus sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Ved å tro på Kristus kan du ikke bare unngå syndens lønn, men du kan få udødelighetens uvurderlig gave. Kristus brakte «liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Timoteus 1:10). Paulus sier at de hellige skrifter kan gi oss «visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Timoteus 3:15). Hvis du ikke tror på evangeliet, får du heller ikke udødelighet.

Slik får man udødelighet. Paulus forteller hvordan mennesker får udødelighet. «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet» (1 Korinterbrev 15:51-54). Her er det tydelig at Gud ikke gir den troende udødelighet ved døden, men i oppstandelsen. Johannes sier at vi får det evige livs gave når vi tar imot Jesus Kristus som vår personlige frelser (1 Johannes 5:11-13), men denne gaven blir «overrakt» oss når Kristus kommer igjen. Bare da vil dette dødelige bli kledd i udødelighet og dette forgjengelige kledd i uforgjengelighet. Hva er døden? Hva sier Bibelen om menneskets tilstand i døden, hvis livet opphører da? Hvorfor er det så viktig at kristne vet hva Bibelen lærer om dette temaet? Døden er en søvn. Døden er ikke en fullstendig utslettelse. Den er en tilstand der mennesket midlertidig er uten bevissthet. Den venter på oppstandelsen. Bibelen kaller flere steder denne tilstanden en søvn. Det står i Det gamle testamente at da David, Salomo og de andre kongene i Israel og Juda døde, la de seg til hvile hos sine fedre (1 Kongebok 2:10; 11:43; 14:20, 31; 15:8; 2 Krønikebok 21:1; 26:23, etc.). Job kalt døden en søvn (Job 14:10-12). Det samme gjorde David (Salme 13:4), Jeremia (Jeremia 51:39, 57) og Daniel (Daniel 12:2) også. Det nye testamente bruker de samme bildene. Kristus sa at Jairus sin døde datter sov (Matteus 9:24; Markus 5:39). Han sa også at Lasarus sov da han var død (Johannes 11: 11-14). Matteus skrev at «kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp… og kom inn i den hellige byen» etter Kristi oppstandelse (Matteus 27:52). Lukas skriver at Stefanus, som led martyrdøden, «sovnet inn» (Apostlenes gjerninger 7:60). Både Paulus og Peter kaller døden en søvn (1 Korinterbrev 15:51-52; 1 Tessaloniker 4:13-17; 2 Peter 3:4). Bibelen kaller døden en søvn, og det er en god beskrivelse av døden. Det skal vi se nærmere på: 1. M ennesker som sover er ikke ved bevissthet. «De døde vet ingen ting» (Forkynneren 9:5). 2. Når du sover, tenker du ikke. «De

utånder og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus» (Salmene 146:4). 3. Man gjør ingenting når man sover. «For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom» (Forkynneren 9:10). 4. Når vi sover, har vi ingen forbindelse med de som er våkne, og vi vet ikke hva de gjør. «Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen» (Forkynneren 9:6). 5. Under en normal søvn er følelsene passiv. «Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres» (Forkynneren 9:6). 6. Når du sover, priser du ikke Herren. «De døde priser ikke Herren» (Salmene 115:17). 7. Du våkner opp igjen når du har sovet. «den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram» (Johannes 5:28-29). Kroppen vender tilbake til støvet. Hvis vi vil vite hva som skjer med et menneske ved døden, må vi forstå menneskets natur. Det står i Bibelen at mennesket er en organisk enhet. Bibelen bruker gjerne ordet sjel om hele mennesket. Andre ganger er det brukt om følelser. Men Bibelen sier ikke dermed at mennesket består av to atskilte deler. Da mennesket ble skapt, ble jordens mold kombinert med livsånden, og mennesket ble til en levende sjel. Det ble ikke plassert en sjel i Adam. Han ble en levende sjel eller et levende vesen (1 Mosebok 2:7). Ved døden skjer dette i omvendt rekkefølge. Når livsånden fjernes fra «molden», dør mennesket, og det er ikke lenger bevisst (Salmene 146:4). Stoffene som kroppen besto av, vender tilbake til jorden, som den er laget av (1 Mosebok 3:19). Sjelen går ingen steder etter døden, den opphører bare å eksistere. Det står ingen steder i Bibelen at sjelen lever videre etter døden. Den sier i stedet at «Den som synder, skal selv dø» (Esekiel 18:20). De dødes rike. Det gamle testamente kaller stedet der mennesket kommer ved døden, for sheol (hebraisk), og Det nye testamente kaller det hades (gresk). I Bibelen betyr sheol ofte bare graven. Hades betyr det samme som sheol. Alle de døde kommer dit (Salmene 89:49), både de rettferdige og de onde. Jakob sa: «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket» (1 Mosebok 37:35). Da jorden åpnet seg og svelget den onde Korah og hans tilhengere, styrtet (de) «levende ned til dødsriket (sheol)» (4 Mosebok 16:30).

(hades, Apostlenes gjerninger 2:27, 31, eller sheol, Salmene 16:10). Da David takket Gud fordi han helbredet ham, sa han: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, (sheol) du ga meg liv på nytt da jeg var i graven» (Salmene 30:4). Det er ingen bevissthet i graven. Siden døden er en søvn, er de døde bevisstløse i graven til oppstandelsen, når dødsriket eller graven (hades) gir de døde tilbake (Åpenbaringen 20:13). Ånden vender tilbake til Gud. Salomo sa: «når støvet vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga den» (Forkynneren 12:7). Slik går det både de rettferdige og de ugudelige. Det er mange som tror at dette verset betyr at et menneskes «indre vesen» lever videre etter døden. Men i Bibelen refererer hverken det hebraiske eller greske ordet for ånd (ruach og pneuma) til et tenkende vesen som kan eksistere uavhengig av kroppen. Disse begrepene brukes for «pust» – den livsgnist som gjør det mulig for mennesket å leve. Salomo skrev: «For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde (ruach) har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen. Hvem vet om menneskers ånd (ruach) stiger opp, mens dyrenes ånd (ruach) synker til jorden?» (Forkynneren 3:19-21). Solomo mener altså ikke at det er noen forskjell mellom menneskers og dyrs ånd. Salomo sier at ånden (ruach) vender tilbake til Gud som gav den. Det som vender tilbake er rett og slett livsprinsippet som Gud har gitt. Det sier ikke at ånden eller pusten er et bevisst «vesen» som eksisterer separat fra kroppen. Ruach er det samme som den «livsånde» som Gud blåste inn det første mennesket for å gjøre dets livløse legeme levende (sml. 1 Mosebok 2:7). Bibelens lære om døden er konsekvent. Det er mange ærlige kristne som ikke har satt seg inn i hele Bibelens lære om døden. De forstår ikke at døden er en søvn som varer til oppstandelsen. De har den oppfatning at ulike skriftsteder sier at ånden eller sjelen lever videre etter døden. Hvis man setter seg grundig inn i hva Bibelen sier om dette temaet, vil man oppdage at Bibelen lærer at mennesket ikke lenger er bevisst når det dør.

Hele mennesket går til sheol ved døden. Da Kristus døde, ble han lagt i graven (hades), men ved oppstandelsen forlot han graven

side 15

LIDELSE

Det ondes problem Alt som skal til for at ondskapen skal triumfere, er at gode mennesker ikke gjør noe for å hindre det – Edmund Burke. Tekst: Terje J. Solbakken / Foto: iStock

onflikten mellom troen på en allgod Gud og det ondes ubestridelige nærvær, er et av de største filosofiske og teologiske problemer – likesom for det enkelte menneske. For mange mennesker er problemet omkring det onde et spørsmål om man kan tro på Gud eller ikke. Her skal jeg bare kort skissere hvordan man innen filosofien, teologien og i det moderne har nærmet seg dette problemet. Filosofenes problem Det ondes problem møter vi allerede hos de første filosofene innen det europeiske kulturområde. En av de første og mest kjente filosofer var grekeren Platon. Han er spesielt kjent for sine tanker om en ideverden over og skjult for vår virkelighet. Alt som finnes i vår virkelighet er ikke annet enn etterlikninger av de evige ideene. Absolutt alt er bleke etterlikninger av en større virkelighet i en overjordisk verden. En merkelig filosofi, vil nok mange tenke. Men tenk deg for eksempel tallet ti. Vil ikke dette tallet og all logisk matematikk eksistere selv om det ikke fantes et eneste menneske til å tenke seg dette tallet? Det finnes altså en logisk virkelighet i universet uavhengig av oss. Bare en ting kunne imidlertid ikke Platon finne i ideenes verden – nemlig Det onde. Dette var utenfor all logikk. Og den senere tenkeren og kirkefaderen Augustin kalte det onde for en umulig floke. Likefult forsøkte filosofene å finne svar på det ondes problem og beskaffenhet. Det flere filosofer etter Platon kom fram til var at det onde ikke har noen egen konsistens. Det onde er bare et fravær av det gode. Høres dette rart

side 16 / tidens tale / juni 2017

ut? Et enkelt eksempel kan kanskje belyse dette nærmere. Vi er alle vant til å tenke i motsetninger – stort/lite, svart/hvitt, lys/mørke, osv. For å ta det siste: Mørke har ikke noen egen konsistens. Mørke er bare et fravær av lys. På liknende vis med det onde: Det onde er et fravær av det gode. Teologiens og den troendes problem Kristendommen har slitt med mange problemer i forsøket på å forklare det onde. Spesielt har tre spørsmål blitt reist. 1. S iden Gud er allmektig og alle tings skaper – skapte da Gud det onde? 2. M otsatt møter vi spørsmålet; var det Lucifer som skapte det onde? Mange vil svare nei på det første – ja, på det andre. Den ikke-troende vil svare at det verken var Gud eller Lucifer som skapte det onde. 3. F or det tredje; Dersom Lucifer skapte det onde, hvorfor utryddet ikke Gud dette med en gang? La oss ta det siste først: En gjengs teologisk forklaring er at dersom Gud øyeblikkelig tok livet av opprøreren, ville universets innbyggere stille spørsmål om frihet og valg. Kanskje hadde likevel Lucifer et bedre alternativ? … at dette dreide seg om en Gud som ikke tålte opposisjon og alternative tenke- og levemåter. Universet måtte ved selvsyn erfare hva dette opprøret førte til. Forklaringen synes sympatisk et stykke på vei. Men i møte med ateisten blir forklaringen mer problematisk. Hvorfor satte ikke Gud foten ned etter 1000 år? Eller etter alle martyriene? Etter 1. og 2. verdenskrig, dagens terrorisme? Har ikke universet sett nok? Det er nå det blir van-

skelig. Som troende vil mange svare at Gud har sin egen timeplan. Guds veier er uransakelige. Vi må ha tillit, selv om vi ikke forstår. Men en gang vil Gud ta et endelig oppgjør med det onde. Det er likevel nå ateisten eller humanisten går sin vei. Den kristne har ikke noe svar på hvorfor Gud ikke griper inn mot ondskapen, vil de hevde. Gud grep ikke inn i Auswitch eller mot de som i dag dreper uskyldige barn Guds inngripen Også for den troende er det tankevekkende at Gud har lagt så avgjørende stor vekt på at mennesket har en frihet til egne valg – en frihet til det onde, når en ser hva denne friheten har ført til. Innen teologien skjelner man mellom teisme og deisme. Med en deistisk Gud har man ment en Gud som en gang skapte og satte alt i gang, men for så å trekke seg tilbake og overlate verden til naturlovene og tilfeldighetene. Den teistiske troende mener likevel å ha belegg for at Gud har grepet inn og kan gripe inn. Et problem med en Guds inngripen går på solidaritet og rettferdighet. Hvorfor skulle Gud gripe inn noen ganger og andre ganger ikke? Jesus selv, f.eks., helbredet noen, men ikke alle. Noe han sikkert hadde makt til. «Svaret» på hvorfor ikke Gud griper inn- eller hvorfor han noen ganger griper inn er: Vi vet ikke. Det er her troen blir en bærende bro over avgrunnen. Så til spørsmål nr. 2. Skapte Lucifer det onde? Dersom vi skal forfølge filosofiens tanke om at det onde bare er et fravær av det gode, innebærer dette at Lucifer ikke skapte noe nytt – han ble bare sittende igjen med en negasjon

av det onde. Egentlig en fiasko. Det er likevel ikke til å komme utenom at for mange, ja, for alle, oppleves det onde i høyeste grad som noe virkelig. Til sist spørsmål nr. 1. Når Gud er skaperen av alle ting – er han da ikke også skaperen av det onde? Et forsøk på å svare er å henvise til en nødvendig logikk i Guds system. Dersom det gode finnes må det ha sin logiske motsetning. I det minste en potensiell motsetning, et potensielt onde. Argumentet er bl.a. brukt i forbindelse med det første menneskeparets situasjon etter skapelsen. Det hevdes at Eva valgte slangens fristelse i stedet for å stole på Gud. Men et reelt valg betinger et alternativ. Et alternativ Eva ikke kjente til før fallet. (Paulus forteller imidlertid at Eva ikke valgte – hun ble dåret – lurt av slangen). Tanken om det ondes nødvendige logiske motsetning (men bare som et potensiale) styrkes av det faktum at det fantes et tre i hagen, et tre som ville åpne menneskets øyne for det godes motsetning – det onde.

Gud er nødt til å vente til det onde utrydder seg selv. Det onde er ikke bare destruktivt, men i lengden selvdestruktivt.

Et dristig teologisk forsøk på å komme videre i spørsmålet om hvorfor Gud nøler med å utrydde det onde, er at Gud ikke kan utrydde det onde. Gud er nødt til å vente til det onde utrydder seg selv. Det onde er ikke bare destruktivt, men i lengden selvdestruktivt. At det onde i lengden ikke er liv laget, og endelig bevis for det ondes ufornuft og mangel på logikk. Og med et sluttscenario med det ondes (og den ondes) apokalyptiske selvmord – ondskapens opphavsmann som må innrømme å ha tapt. Men om slike scenarier strides nok både teologer og leg. Det Bibelen imidlertid er klar på er at en gang skal det onde opphøre. Det onde i det moderne Med det moderne mener jeg her det sekulære, det verdslige. Innen det sekulære og det moderne avfeies alle forsøk på metafysiske forklaringer på det ondes tilstedeværelse. I problematikken omkring hvor det onde kommer fra, spiller både biologi, psykologi og sosiologi sin rolle; arv og miljø. Når det f.eks. gjelder biologi mener forskning å kunne påvise både godhet og ondskap ut fra genetiske forhold. Man mener f.eks. å kunne forklare empati ut fra et «empatigen». Og motsatt mener man å kunne avdekke avvikende hjernestrukturer som disponerer for psykopati. Psykologiske og sosiologiske studier viser likevel at det dreier seg om biologi pluss miljø. En positiv og trygg barndom og oppvekst kan hindre en ellers psykologisk disposisjon. Selv den ateistiske evolusjonisten Richard Dawkins med sin bok Vrangforestillinger om Gud, konkluderer i slutten av sin bok at «Som eneste art er mennesket i stand til å ta et oppgjør med genenes determinisme.» Uansett, være seg troende, ateist, agnostiker eller humanist, står alle mennesker med det samme ansvar og en moralsk forpliktelse i samme eksistensielle situasjon. Skal en forfølge filosofens tanke om at det onde er et fravær av det gode, må målet for oss alle være å bidra til gode gjerninger. Hvordan vår samvittighet er utformet, være seg naturlig arv, tillært, nedlagt i mennesket skapt i Guds bilde, blir egentlig irrelevant. Vi står alle med det samme individuelle ansvaret i å bekjempe ondskapen som omgir oss.

side 17

JESUS

Jesus konfronterte hykleri Hyklere gir seg ut for å være bedre enn det de egentlig er. Tekst: Dagfinn Klund / Foto: iStock

ngen av oss liker personer som utgir seg for å være bedre enn det de egentlig er. Slike kan karakteriseres som arrogante, bedrevitende, hyklerske, og til og med ha et komisk skjær over seg når selvinnsikten ikke er særlig godt utviklet. Dette fenomenet ser ut til å være relativt tidløst, vi kan lese om det i hele Bibelen. Jesus kom til sitt spesielle folk Da Jesus ble født inn i denne verden ønsket han å se at Guds eget folk, som hadde fått de hellige skrifter, hadde minst mulig gap mellom idealet og den måten de levde på. Jødene, hadde inngått en avtale, som innebar at Gud skulle verne om dem både individuelt og som en nasjon. Den beskyttelsen var en nødvendighet for å forbli frie og uavhengige, men mang en gang gikk den tapt ved at nabofolkene krenket deres suverenitet. Årsaken til det var ikke manglende evner hos Gud, men at folket ikke holdt sin del av avtalen. De åndelige lederne forsto denne årsakssammenhengen, men deres forståelse av sann tro stoppet ofte ved det ytre. Frem til Jesus sto frem som Messias skulle frelseren symboliseres gjennom ulike elementer i deres gudstjeneste. Dette ble ofte tørt og rituelt fordi forståelsen for symbolikken ble satt i skyggen av deres ytre fromhet. I en slik sosial kontekst var det viktig å fremstå som en person som Gud kunne være stolt av, en som ikke kunne lastes for å stå bak frafall med påfølgende nasjonal ruin.

side 18 / tidens tale / juni 2017

Deres historie til da var dessverre preget av mange slike nedturer, men også perioder som var virkelig gode. Jesus skulle allerede ha vært kjent Så da Jesus begynte sin misjonsvirksomhet blant sine egne, startet han i templet. Der foregikk det en storstilt handel med offerdyr. Den vakre symbolikken ved at offerdyret skulle dø i synderens sted ble pervertert ved at synderen måtte opptjene denne muligheten. Slik ble frelsen en ytre sak som ikke rørte ved synderens hjerte når offerdyret døde i dens sted. Hensikten med tempeltjenesten hadde blitt ruinert. Denne vanhellige praksisen førte til at Jesus måtte kalle dem hyklere og «hvitmalte graver». Deres fasade var hvit og fin, men deres indre hjerte var fortsatt uberørt av Gud. Deres samvittighet var ikke preget av Guds ånd, som de kunne finne i deres skrifter. Det var ikke samsvar mellom tale og tanke (Matteus 7:6). I stedet for å ydmyke seg for Gud, diktet de heller opp en rekke modifiseringer og unntak fra Guds lover, slik at de kunne være stolt og fornøyd med at de kunne holde dem. For eksempel var det tillatt for en jøde å se bort fra forpliktelsene ovenfor foreldrene hvis de ga en gave til templet i stedet (Matteus 7:11). Bergprekenen i Matteus kapittel 5-7 er stort sett en korrigering av ulike doksi på den tiden. Kan vi fortsatt lære noe av de prinsippene som Jesus forkynte?

I historiens klare lys Med retrospekt-briller på ser vi lett hvor galt en slik religionsutøvelse kan gå. Det er alltid lett å se historiens feilskjær, men mye vanskeligere å se nåtiden med et klart blikk. Selv om vi kan forstå Bibelens bokstav, er vi nødt til å lese prinsippene inn i min og din samtid. En nyttig startøvelse er å spørre: 1. Er Guds rike et attraktivt sted? 2. Liker du kongen og styresettet der? 3. Er dets lovgivning god? Eller er det for strengt? 4. Er du liberal med andre og konservativ med deg selv? Vår tids hykleri Paulus gir oss et endetidstegn i denne sammenhengen: «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft» (2 Timoteus 3:1-5). Igjen skal vi se at det er et stort misforhold mellom liv og lære. Ytre gjerninger kan gi et preg av godhet, men innenfor skjorta er det ikke Jesus som er herre og frelser.

Å være «hel ved» I geometri betyr kongruens at en figur sammenfaller, dekker nøyaktig over en tilsvarende figur. I overført betydning kan en kongruent person innestå for alt det han bekjenner seg til. Her er Jesus et perfekt forbilde for oss. Apostelen Peter var en av Jesu tre nærmeste. Hans liv var også preget av samtidens lære som gikk ut på at Israels ære skulle gjenopprettes gjennom Messias, og et mektig verdslig Israel igjen skulle bli frigjort fra okkupasjonsmakten Romerriket. Peters liv var kongruent med hans feilaktige oppfatning om Guds rike. Den tilgivelsen han fikk etter hans fornektelse av Jesus under korsfestelsen, bidro til at hans lære ble korrigert av en kjærlig Jesus. Jesus så hans kongruens og så et stort potensiale i det. Peters senere liv og virke var preget av stor tro og kongruens mellom liv og lære. I et av brevene hans kan vi lese hans oppfordring: «Dere tjenestefolk skal med ærefrykt underordne dere herrene deres – ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange.

For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi samvittigheten er bundet til Gud. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (1 Peter 2:18-21). Peter så på Jesus som sin lærebok, den normen som skal prege Jesu disipler. Jesus anerkjente Det gamle testamente fordi det talte om han. Gjennom Jesus fikk bokstavene der liv, og ble samtidig relevant i sin samtid. På samme måte kaller også Gud på meg og deg til å leve kristuslivet i Guds rike i vår samtid. Og om vi skulle gjøre noen feilskjær, finnes det løsninger for det gjennom sann anger, tilgivelse og gjenopprettelse. En oppriktig

Frem til Jesus sto frem som Messias skulle frelseren symboliseres gjennom ulike elementer i deres gudstjeneste.

og kongruent person vil i slike situasjoner ikke bortforklare situasjonen, men ydmykt gjøre sitt for å rette det opp igjen sammen med Gud og sine omgivelser. Tolerante og støttende miljøer vil være god medisin mot hykleri, og være relasjonshelende og ikke splittende. En god kristen kan derfor si at «Jeg er villig til å bli tilgitt» fremfor å forsøke å fremstå som bedre enn seg selv. Personligheten er «Under construction» med Jesus som byggelederen. Skarpe kanter og fliser blir avrundet og finslipt når man lever sammen med Jesus. Jesus er derfor alltid svaret når vi har spørsmålet: Hvordan kan dette skje? Jesus er vårt perfekte eksempel i alle ting. Vi blir ofte skuffet hvis vi har andre rollemodeller. Når vi søker den ydmyke og selvoppofrende holdningen Jesus hadde, kan vi få den kraft vi behøver til å opptre som ekte kristne.

side 19

KRISTEN

LIVSVALG

– Jakob, Johannes og Bartimeus Del 1 av 2

De som vil følge Jesus må handle motsatt av verden. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

«Ta godt vare på denne tiden i livet, gutter, for dette er den tiden da dere ennå kan velge fritt, og den går så altfor fort. Mens dere er unge tror dere at dere kan utrette hva som helst, og dere gjør det. Tjueårene forsvinner i en tåke. I trettiårene har dere en familie å ta dere av, dere tjener litt penger og tenker som så: ‘Hvor ble det av tjueårene?’ I førtiårene får dere litt mage og en ekstra hake. Snart virker det som om musikken står på for høyt, og en av kjærestene fra gymnaset blir bestemor. I femtiårene er det på tide med et mindre kirurgisk inngrep. Du kaller det et inngrep, men det er en operasjon. I sekstiårene står en større operasjon for tur, musikken står fortsatt på for høyt, men det gjør ikke noe, for du hører den allikevel ikke. I syttiårene flytter du til Fort Lauderdale med kona, du begynner å spise middag i totiden, formiddagsmat i titiden og frokost kvelden før. Og det meste av tiden rusler du rundt på kjøpesentrene på utkikk etter den softisen og mumler: ‘Hvorfor ringer ikke ungene?’ Når du runder åtti, har du allerede hatt ett massivt slag, og du sitter og babler til en sykesøster fra Jamaica som din kone ikke kan fordra, men som du kaller mamma. Er det noen som har noe å spørre om?» Her er det Mitch Robbins i filmen City Slickers som gir barna sine litt for mange opplysninger. Men når vi står overfor vanskelige valg, er det nettopp det vi trenger for å fatte den rette beslutningen: Vi må kjenne fakta.

side 20 / tidens tale / juni 2017

Avslutningsvis skal vi nå se på Markus kapittel 10. Jesus har allerede fortalt disiplene at de religiøse lederne skal forkaste ham og at han vil bli drept. Deretter begynner Jesus å føre dem til Jerusalem. Disiplene blir forbløffet, og de som følger Jesus er redde. Hvorfor det? Fordi de religiøse myndighetene, de som vil ta livet av ham, holder til i Jerusalem. Han går med fullt overlegg rett i løvens gap. Han gjentar poenget for dem i tilfelle det er noen som ikke har fått det med seg: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp» (Markus 10:33-34). Når Jesus sier «hedningene», mener han de romerske myndighetene. Landets ledere skal dømme Jesus Kristus, Guds konge i Guds verden, til døden i landets hovedstad. Mot dette bakteppet kommer to av hans disipler – Jakob og Johannes – med en forespørsel som er så upassende at det tar pusten fra oss. Jakob og Johannes De kaller Jesus «lærer», men hvor mye har de egentlig lært?

«Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: ‘Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.’ ‘Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?’ spurte han. De svarte: ‘La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre’» (Markus 10:35-37). Jesus har nettopp fortalt dem at han bevisst setter kursen mot Jerusalem enda han vet at han der skal lide og dø. Men for Jakob og Johannes er ikke lidelse og død en del av regnestykket. De tenker som så at når Jesus oppretter sitt rike, vil det bli et fryktelig spetakkel om hvem som skal få de beste plassene, så de tenker selvsagt at det er smart å være tidlig ute med plassbestillingen. De vurderer seg selv i lys av menneskelige prestasjoner og status. Mange vil gjerne ha den beste jobben, den beste bilen, det beste huset, de beste setene i teateret – og disse to tilhengerne av Jesus er ikke noe unntak. Og det er ikke bare status de er ute etter, de vil ha makt i tillegg: «La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre!» Underforstått tenker de seg at de skal sitte på troner, med makt til å sende bud på mennesker og sende dem vekk etter som det faller dem inn. De har naturligvis ennå ikke forstått at Jesus må dø. Og at det er hans eksempel de skal følge. Hvis vi har fått øynene opp for vår samtid, vil vi oppdage denne hungeren etter makt og

status nesten overalt. Det er lett å se den i forretningslivet og industrien. Vi finner den blant leger og advokater og i mange andre yrker, i idrett og kunst. Det er heller ingen tvil om at det også smitter over på politikkens verden. Vi ser det selvsagt også i menigheten. Det er lett å forvandle prekestolen til en trone der man utøver makt og myndighet. Jesus vet at Jakob og Johannes har misforstått og irettesetter dem for det: «Dere vet ikke hva det er dere ber om.» Han viser dem, og oss, en annen vei:

Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere.

«Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere» (Markus 10:42-43). Alle burde sette strek under disse sju ordene i sin bibel: Men slik er det ikke blant dere. Jesus sier at de som vil følge ham må handle motsatt av verden, der «fyrstene» utøver myndighet over «stormennene», som igjen styrer med «hard hånd» over dem som står under dem. Jakob og Johannes – og alle som siden har fulgt Jesus – skal holde seg unna slike maktspill og heller følge Kongens eksempel. «For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Markus 10:45).

side 21

BIBEL

Bibelen er for økonomer God forvaltning av våre ressurser er ikke bare fornuftig, men ærer Gud. Tekst: Philip Philipsen / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

side 22 / tidens tale / juni 2017

i er alle forbrukere og vår styring av økonomien har stor betydning for oss og for våre omgivelser. Derfor er det ikke rart at Bibelen snakker mye om dette temaet. Selv Jesus, som ikke hadde mange penger mellom hendene, ga ofte gode råd. La oss se på et lite utvalg av bibelske gullkorn om økonomi og forvaltning. Å anerkjenne den virkelige eier En av de store utfordringene for oss, er å anerkjenne at det vi liker å kalle «våre eiendeler» ikke tilhører oss. Vi forvalter noe som tilhører en annen. «Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans» (Salmene 24:1). Salomo, den rikeste mannen på den tiden, sa følgende til Gud, da det ble samlet inn store gaver til tempelbyggingen: «For hvem er jeg, og hvem er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg. Det vi gir, kommer fra din hånd» (1 Krønikebok 29:14). De ti bud og økonomi Minst fire av budene i 2 Mosebok 20 berører økonomi: • «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (vers 3). For de som ikke har et nært forhold til himmelens Gud er det naturlig å skaffe seg andre guder – kortsiktige verdier, som koster dyrt og som opptar ens tid og interesser. • «Kom hviledagen i hu … da skal du ikke gjøre noe arbeid» (vers 8, 10). Budet dreier seg ikke bare om hvile, men her prøver Gud å begrense fristelsen til konstant å være opptatt av gjøremål og inntjening. • «Du skal ikke stjele» (vers 15). Dette er selvinnlysende. Men Malaki 3:8 utvider den normale forståelsen av budet til også å inkludere det å stjele fra Gud. Å unnlate å bringe tiende og gaver til «forrådskammeret» definerer Malaki ikke bare som å svikte menigheten, men som tyveri fra Gud. • «Du skal ikke begjære din nestes hus, hustru, tjener, osv.» (vers 17). Ofte er det de personer som i forveien har rikelig til dagen og veien, som utvikler en trang til å skulle ha mere. Mye vil ha mer. Bare tanken – det å ønske seg noe som tilhører en annen – kan utvikle seg til dårlige, og enda kriminelle handlinger. Ærlighet i forvaltning Noen steder finner man en sykelig tendens til at de få skraper til seg på bekostning av de mange. En av definisjonene på korrupsjon er: Misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst. Korrupsjon er et av de verste hindringer for et samfunns utvikling, og systematisk korrupsjon er brudd mot menneskerettighetene. Bibelen inneholder mange eksem-

pler på korrupsjon og samtidig oppmuntrer den til åpen og ærlig forvaltning. Esra 8 er et godt eksempel på ærlighet i forvaltning. Alle verdier som skulle fraktes til Jerusalem ble veiet, talt og oppført i en skriftlig rapport for senere kontroll. Dette viste prinsippene i åpenhet, ekte intern kontroll og revisjon lenge før vår tid. 2 Kongebok 12, hvor templet settes i stand, er et eksempel på hvordan sløsing eller misbruk av penger ble kraftig påtalt og de ansvarlige oppsagt fra sitt arbeid. Sikkerhetsrutiner ble innskjerpet ved innsamling av penger og ærlighet ble belønnet med mere betrodd ansvar. Skatteunndragelse var et kjent fenomen på Jesu tid. Enhver tvungen betaling til romerne var forhatt. Men Jesus sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Lukas 20:25). Ærlighet er et karaktertrekk som med fordel innlæres fra barndommen, og den kan utvikles selv når man lever under trange kår. «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort» (Lukas 16:10). Sparsommelighet og gjeldfritt liv Vi finner i Bibelen mange eksempler på sparsommelighet. Selv Jesus, som hadde adgang til ubegrensede ressurser sa: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille» (Johannes 6:12). Et godt grunnlag for sparsommelighet er å skaffe seg oversikt over inntekter og forbruk. Legger man budsjett og foretar budsjettoppfølgning, lærer man hurtig å sette tæring etter næring. «Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det?» (Lukas 14:28). Alt for mange nyter ikke friheten ved et gjeldfritt liv. «Den rike er herre over de fattige, den som låner, blir slave under långiveren» (Ordspråkene 22:7). Banker som yter lån, gjør det ikke ut fra et filantropisk hjerte. De sørger for et rentenivå som kan tilfredsstille deres egne behov og gjerne mye mere, og sikrer seg med pant i låntakerens verdier. Ikke sjelden hører vi om gjeldsslaver som dessverre konkluderte at den eneste veien ut av slaveriet var å avslutte tilværelsen her på jorden. «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!» (Romerne 13:8). Et selvunderholdende liv hvor utgiftene ikke overstiger inntektene gir fred i hverdagen. «Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis!» (Ordspråkene 6:6). Salomo beskriver

Et selvunderholdende liv hvor utgiftene ikke overstiger inntektene gir fred i hverdagen.

hvordan mauren budsjetterer, planlegger i god tid, er flittig og selvunderholdende. Gavmildhet Gavmildhet og egoisme er motsetninger. Gavmildhet er ikke bare et spørsmål om at penger skifter hender. Gavmildhet er en del av gudsdyrkelsen på samme måte som bibelstudium, bønn, lovprisning, osv. «Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort» (Ordspråkene 19:17). «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære» (Ordspråkene 14:31). «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matteus 25:40). Også fattige kan være gavmilde. «For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun hadde å leve av» (Lukas 21:4). Gavmildhet bringer ikke bare glede til mottakeren, men giveren blir også velsignet. Delt glede er dobbelt glede. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere» (Lukas 6:38). Langsiktige investeringer Et av spørsmålene som både økonomer og revisor stiller, er om vi gjør fornuftige investeringer. For den kristne er gode investeringer i langsiktige verdier viktigere enn gode investeringer i kortsiktige verdier. Kortsiktige verdier er det som snart skal forgå. Langsiktige verdier hører evigheten til. «Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet» (1 Timoteus 6:17-19). Evige verdier Vår måte å forvalte det som vi er blitt betrodd har derfor stor betydning for vår fremtid. «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være» (Matteus 6:19-21). side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

anning ed å gi utd m ig tl e lh e rdens ber h flere av ve i re ADRA job re læ g uligngdom o barna få m la g o til barn, u ss o d t haster! nd. Bli me er kort. De n fattigste la e m m o d t! Barn heter i live

Håp for i dag Håp for i morgen Håp for fremtiden

Hvordan?

et: v i l r o f n n en Bli Ve send i post pongen og

o/gi denne ku dranorge.n .a - Klipp ut w w w : en ettsid st til - Send fra n 01 88 00 / send e-po 1 3 g n ri - Eller norge.no post@adra et mulig å t og gjør d e rh a b ig ts ldiggjøres. et gir foru rag mangfo id b t Venn for liv it D e. tlig støtt motta offen flere! men hjelpe La oss sam VERDEN DRER VI N A R O F SAMMEN GEN OM GAN – ETT LIV

Jeg ønsker å gi: *Beløpsgrense:

150 kr

250 kr

Annet beløp per måned: kr

kr per trekk/mnd

Fødselsnummer: (11 siffer må oppgis om du ønsker skattefradrag) Belast min konto nr.: Jeg ønsker ikke varsel i forkant av trekk Navn: Adresse: E-post: Dato / Signatur: *Om du vil gjøre endringer i fremtiden

Telefon:

Send kupongen i konvolutt til ADRA Norge Postboks 124 3529 Røyse