"Men fram til dess..."

«Men fram till dess…»

Setningene fra en sang med det svenske gospelkoret Choralerna fra 70-tallet, har blitt hengende i hodet mitt siden jeg hørte den første gang. – Visst skal det bli stort å få møtes, en dag ved målet for min vandring, sang de. Så kom koret:

«Men fram till dess ska jag leva i en värld av behov. Och här vill Du ha mig att ge den svage mod Så ge all den kraft, som behövs för att ge Åt nogon ett hopp och ett mål man kan se.”

Det er adventstid hele året i Adventistkirken! Forventningen om, og lengselen etter Jesu gjenkomst har alltid stått sentralt i Adventistkirken. Ja, vi ble faktisk til på grunn av forventningene om at Jesus snart kommer igjen. Det venter vi på fortsatt, selv om det har gått drøye 160 år siden vi ble stiftet, og «snart» har blitt et mer relativt begrep.

Selv om vi ser frem til at Jesus kommer, har ofte budskapene om tiden før han kommer, overskygget både selve gjenkomsten og spørsmålet om hva vi bør bruke ventetiden på. Sensasjonspreget fokus på hendelser i natur og politikk, trusler om forfølgelser og frykt for ikke å være god nok til å møte vår dommer, har vært temaer som har skapt bekymring og frykt hos mang en adventist.

Da har noe gått galt et sted. Det er håp i forventningen om at han kommer! Og er det noe verden ellers også trenger, så er det håp. Frykt er det nok av, og det mangler ikke på undergangsprofeter i vår tid. Det eneste håpet de øyner, ligger i våre hender. Det er vi som kan og må redde verden, er budskapet deres!

Som adventtroende deler vi ikke troen på at det er den endelige løsningen på problemene. Vi har et bedre håp: Skaperen og Frelseren kommer tilbake for å gjøre alle ting nye! Det er det håp i!

Mens vi venter

Like fullt utfordres vi på hva vi skal gjøre «…fram till dess». Er det ikke all grunn til å ta budskapet om behov for omstilling i samfunnet på alvor? Har ikke materialismen gått for langt? Kan vi som kristne med god samvittighet fortsette å drive rovdrift på jordens ressurser? Hvor er det blitt av det kristne nøysomhetsidealet? Forvalteransvaret for skaperverket? I dette nummeret får vi to perspektiver på hvordan vi som tror på profetiene, samtidig bør forholde oss til aktuelle debatter nå i endetiden. På Facebook dukket det her om dagen opp et bilde av en gammel bokforside. Det var en adventistbok fra 40-tallet som åpenbart ville presentere hvem adventistene er. Vi smiler, ergrer oss eller rødmer nok litt i dag over den helhvite glansbildefamilien. Men jeg velger å fokusere på hva bildet egentlig prøver å si om oss:

– Vi adventister går fremtiden i møte med forventning! – Selv om sykdom og ulykker rammer oss som andre (datterens gipsede arm). – Vi har en misjon, vi vil hjelpe noen (i dette tilfelle er mannen lege). – Vi møter fremtiden sammen som likeverdige og likestilte, både menn og kvinner.

Jeg tenker at mye av dette har preget vår menighet. Det siste punktet gjenstår det imidlertid fortsatt noen viktige vedtak om. Det er en skam! Men som du ser i dette bladet, er det flere enn oss som går foran og viser vei på dette feltet.

Omsorg for menneskers beste, var idealet Jesus fremfor alt modellerte for oss. Gjerninger som forbedret livet deres både her og nå, og for evigheten. Noe som ga mennesker håp «... fram till dess». Det bør også vår ventetid handle om. Andre menneskers behov. Ikke trusler mot oss selv.

Siden vi vet hvem som kommer, har vi grunn til å være optimister hva fremtiden angår. Vi har profetord om at Gud vil være med sitt folk, og vårt perspektiv strekker seg lengre frem enn dagens dommedagsprofeter.

Advent

Nå er høsten over oss, og vintermørket senker seg. Men så kommer adventstiden i kalenderen med løfte om lys og håp. Ville det ikke være en god idé å ta i bruk nettopp adventstiden i år til å blankpusse vår visjon og misjon? Kanskje til og med på måter som bringer håp til noen som går i mørke? Jeg utfordrer derfor til kreativitet om hvordan vi som adventister, kan «ta tilbake» adventstiden. For «fram till dess» at Jesus kommer, er det håp vi er kalt til å dele med verden.

Det er håp i forventningen om at han kommer!

REDAKTØR: Atle Haugen er redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo.