Apokalypsen nå?

Illustrasjon: iStock.com/appledesign

Av Kenneth Bergland

Mandag 9. august publiserte FNs klimapanel første del av sin sjette rapport. Klimaforskere har i årevis varslet endringer i klimaet. Nå kommer de ikke bare ut med forutsigelser og modeller for fremtiden. Nå dokumenterer de også hvordan klimaet faktisk endrer seg. Hva de ser, er at hetebølgene blir sterkere, regnskyllene mer intense og orkanene kraftigere. Det var som de sa for noen år siden at det ville bli: varmere, våtere og mer vindfullt. De konkluderer blant annet med at det er et uomtvistelig faktum at menneskelig påvirkning har ført til global oppvarming.

Vi har en sommer bak oss der store branner har herjet på flere kontinenter. Det har vært hagl og oversvømmelser nedover i Europa. Vi har sett mer enn nok av bilder og reportasjer denne sommeren som viser naturens herjinger. Mange velger likevel å feie det hele til side, og påstår at det ikke er så ille som forskerne hevder. Det er også mange kristne som hevder at dette bare er tull.

I denne artikkelen vil jeg invitere deg til å reflektere sammen rundt noen bibeltekster, som kan hjelpe oss til å tenke mer bibelsk omkring det vi ser skje rundt oss.

Jes 24

Jesaja 24 er en av profetiene i GT som får globale dimensjoner.

Jorden sørger og visner, verden tørker bort og visner, både jorden og det høye tørker bort. Jorden er vanhelliget av dem som bor der. For de har overtrådt lover, forandret forskrifter, brutt den evige pakt. Derfor blir jorden fortært av forbannelse. De som bor der, må bøte for sin skyld. Derfor brenner de som bor på jorden, bare en liten rest blir tilbake (Jes 24,4-6).

Det er en nær sammenheng mellom menneskets relasjon til Gud og det som skjer i skaperverket for øvrig.

Vi ser at Bibelen betoner reelle miljøødeleggelser. Den kaller det ikke ‘fake news’, men anerkjenner at det reelt skjer noe i skaperverket. Og dette er ikke enestående. Det er et gjennomgående perspektiv i de profetiske bøkene. Det er en nær sammenheng mellom menneskets relasjon til Gud og det som skjer i skaperverket for øvrig.

Jes 24 har en særegen årsaksforklaring på miljøkrisen. Den kommer ikke alene på grunn av overforbruk og manglende måtehold, men er symptomatisk for et mer generelt åndelig og moralsk forfall i samfunnet. Mer spesifikt er det en sammenheng mellom det å adlyde Guds lov og miljøødeleggelser. Vi lever i en kultur som har erklært Gud for død. Bibelen og Guds lov ansees ikke lenger som autoritet. Og Jes 24 påstår at det ikke er annet å forvente at dette også får utslag i form av miljøødeleggelser. Slik jeg ser det, er derfor ikke løsningen å fornekte hva som er i ferd med å skje rundt oss i naturen. Men heller å sette det inn i den åndelige og moralske sammenhengen som Bibelen gjør.

Både før og etter syndefallet får mennesket ansvar for å forvalte jorden (1 Mos 1,28; 2,15; 3,23). Og det er noe vi som kaller oss syvendedags-adventister, som hevder å holde sabbat, dagen for å minnes Skaperen og skaperverket, må forstå. Er det mulig å feire sabbaten den sjuende dagen og opptre som en miljøsynder sju dager i uken?

Når Ellen White skriver om endetiden, kan vi nesten sjekke av alle punktene hun nevner. Branner, tordenvær, haglvær, stormer, oversvømmelser, jordskjelv, tørke, hungersnød, pandemier, osv.1 Hun fortsetter: “Disse hjemsøkelsene kommer til å bli stadig hyppigere og mer katastrofale, og de vil ramme både mennesker og dyr. ‘Jorden sturer og visner, verden visner og tæres bort. ... Jorden er blitt vanhelliget av dem som bor på den; for de har overtrådt lover, satt forskrifter til side og brutt den evige pakt.’ Så vil den

store bedrageren få folk til å tro at de som tjener Gud, er skyld i disse ulykkene. De som på denne måten har fremkalt himmelens mishag, vil legge skylden for alle sine plager på dem som på grunn av lydighet mot Guds bud, er en stadig anklage mot overtredere.”2

Kjenner du igjen hvilken tekst Ellen White kommenterer her? Det er Jes 24. Hun fornektet ikke klimaendringene. Tvert imot anerkjente hun at mennesker har et direkte ansvar for miljøødeleggelsene. Men akkurat som Jes 24, så hun også en åndelig dimensjon bakenfor. Mens miljøødeleggelsene kommer som et resultat av brudd på Guds lover, vil den onde forsøke å snu tingene på hodet, slik at det nettopp er de som holder Guds lover som er skyld i miljøødeleggelsene. Jeg tror det er viktig at vi forstår dette punktet. Nå om dagen er det oljeindustrien som får hovedskylden. Men en dag vil det være de som holder Guds bud som blir syndebukken.

Matt 24

Matteus 24 gir oss også et innblikk i rollen til miljøkrisen i endetiden:

Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene (Matt 24,6-7).

Igjen leser vi om krig, hungersnød og jordskjelv. Ofte har kristne hørt om dem i nyhetene, og konkludert: “Nå kommer Jesus snart igjen!” Men hva er det Jesus sier? Ja, det blir miljøødeleggelser mot endetiden. Men disse er ikke slutten på slutten, men begynnelsen på slutten. Sagt annerledes, krig og miljøødeleggelser forteller oss at vi er i den siste fasen av verdens historie, men de er ikke selve tegnet på Jesu komme. Om dette må vi lese litt videre i Matt 24:

Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet (Matt 24,29-30).

Ja, Jesus sier at det er tegn i naturen som vil være de siste like før hans gjenkomst. Mens krig, hungersnød og jordskjelv er noe vi mennesker kan forårsake, er tegnet på at Jesus er i ferd med å komme igjen noe som ligger utenfor menneskets påvirkning. At solen og månen blir formørket, stjernene faller ned og himmelskjelv er noe som ligger utenfor det vi kan gjøre noe med. Sagt annerledes: Ja, miljøødeleggelsene vil komme, og som mennesker har vi et direkte moralsk og åndelig ansvar for dem. Men de forteller oss bare at vi har begynt på slutten, ikke at vi er ved slutten av slutten. Tegn utenfor vårt påvirkningsfelt er det som vil gi oss det endelige tegnet på at Jesus kommer.

Den tredje engelen og de sju plagene

Til sist, la oss gå til de sju plagene i Johannes’ åpenbaring. Åpenbaringen består av sju eller åtte hovedsyn, litt avhengig av hvordan man ser det. Alle hovedsynene innledes med en tempelscene. I forbindelse med de sju plagene finner vi scenen i Åp 15,5–8:

Etter dette så jeg at tempelet i himmelen, vitnesbyrdets telt, ble åpnet. Ut av tempelet kom de sju englene, de som hadde med seg de sju plagene. De var kledd i rent og skinnende lin og hadde belter av gull spent om brystet. En av de fire skapningene ga de sju englene sju gullskåler fylt av den levende Guds vrede, han som lever i all evighet. Og tempelet ble fylt med røyk fra Guds herlighet og makt, og ingen kunne gå inn i tempelet før de sju plagene fra de sju englene var fullført.

De sju englene får de “sju gullskålene fylt med den levende Guds vrede”. Det er viktig å forstå dette. For Guds vrede er sentral i beskrivelsen av den tredje engels budskap i Åp 14,9–11, nettopp de versene vi ser på som vår spesielle oppgave for vår tid:

En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: “Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.

Ja, de som tilber dyret og dets bilde skal stå opp i den andre oppstandelsen for å motta sin dom (Åp 20,5.11–15). Og dette perspektivet er antakelig tilstede i den tredje engels advarsel. Men de sju siste plager vil også ramme denne gruppen (Åp 16,2; jf. Åp 14,10.19; 15,7; 16,1.19; 19,15). Og den tredje engels budskap er også en advarsel mot disse plagene.

Om vi tror at vi har fått en spesiell oppgave å formidle den tredje engels budskap, må vi derfor være med å si noe om at nettopp det som kommer til å skje i miljøet mot endetiden, ikke bare har en moralsk, men også en åndelig dimensjon ved seg. Det er derfor tragisk når adventister springer rundt og isteden feier miljøkrisen til side og kaller det hele ‘fake news’. Mens

Det er derfor tragisk når adventister springer rundt og isteden feier miljøkrisen til side og kaller det hele ‘fake news’

Fortsetter neste side c

Mange adventister bruker mye tid på spekulative konspirasjonsteorier, det være seg pavens siste trekk eller koronavirusets bakgrunn.

c Fra foregående side

miljøbevegelsen kun ser en menneskelig dimensjon, bør vi heve røsten og påpeke at det også er en åndelig dimensjon rundt miljøkrisen. Det er en del av vår oppgave ifølge den tredje engelen.

Når vi sier at de sju siste plagene vil ramme hele jorden, presiserer Ellen G. White følgende: “Disse plagene kommer ikke over hele jorden, for da ville hele menneskeheten bli utryddet. Men det blir de forferdeligste hjemsøkelser som menneskene noen gang har opplevd.”3 Som en pandemi rammer de hele jorden, men det betyr ikke at alle blir syke under pandemien eller at alle rammes av plagene. Og hun fortsetter: “Guds folk vil ikke unngå lidelser, men selv om de blir forfulgt og plaget og må lide savn og sult, skal de ikke omkomme. Han som sørget for Elia, glemmer ikke et eneste av sine selvoppofrende barn.”4

Det kan argumenteres både for å forstå plagene bokstavelig og symbolsk. Personlig er jeg av den oppfatning at vi må ha klare grunner ut fra bibelteksten selv for om vi tolker den ene eller andre veien. Foruten noen få unntak er det relativt uproblematisk å tolke bildene i forbindelse med de sju plagene bokstavelig, men de kan også sees som symbolske. For meg virker det sannsynlig at de tre siste plagene skal forstås symbolsk, men jeg ser at det er relativt enkelt å forstå de fire, kanskje fem, første bokstavelig. Uansett er det tydelig at disse straffedommene rammer dem som ikke tok imot den tredje engelens advarsel mot å tilbe dyret og dets bilde, og ta imot dets merke i pannen eller på hånden.

Fra og med den fjerde plagen leser vi: “Likevel spottet de Guds navn, han som hadde disse plagene i sin makt, og de vendte ikke om så de ga ham ære” (Åp 16,9). Etter den femte plagen står det: “Men de spottet himmelens Gud for smertene og byllene sine, og de vendte ikke om fra sine gjerninger” (Åp 16,11). Og med den sjuende engelen og den sjuende plagen leser vi:

Den sjuende engelen tømte sin skål ut i luften. Da lød det fra tronen i tempelet en høy røst som sa: «Det er skjedd!» Og det kom lyn og drønn og tordenbrak, og et kraftig jordskjelv som det ikke har vært maken til så lenge det har levd mennesker på jorden – så kraftig var det. Den store byen ble kløvd i tre deler, og folkeslagenes byer ble lagt i grus. Gud glemte ikke det store Babylon og lot det få begeret med hans harmes og vredes vin. Hver øy ble borte, og fjellene forsvant. Fra himmelen falt store hagl så tunge som en talent ned over menneskene. Men de spottet Gud for plagen med haglet, for plagen var stor og forferdelig (Åp 16,17–21).

Når bibelteksten velger en språkdrakt som klart gir Gud en aktiv rolle i dommen, hvordan kan da mange si at det betyr noe annet eller det motsatte? Har vi da forstått teksten, eller har vi bare prestert å omgå den? Og er det en nødvendig motsigelse mellom Guds karakter og trofasthet på den ene siden, og det at han faktisk utøver makt i dommen på den andre siden? Står vi ikke i fare for å nedtone den etisk-eksistensielle dimensjonen ved tekstene når vi skaper en motsetning her? Det er en interessant øvelse mange forsøker om dagen når de kutter bibeltekster ut som ikke passer med deres gudsbilde, eller redigerer teksten slik den burde vært formulert.

Kort sagt, om vi nå begynner å oppleve miljøødeleggelsene på kroppen, så kommer det bare til å bli kraftigere fremover. Mens miljøbevegelsen nå har et vitenskapelig perspektiv, kommer dette likevel til å dreie til et mer religiøst perspektiv. Men ikke i den forstand at folk i det store og hele vil vende om til Gud. De vil vende seg til ‘fake’ religion. Som vi leste tidligere, vil påstanden være at alle må samles inn under en falsk form for religion, som bryter med Guds lov.

Avsluttende refleksjoner

I dag ser vi en verden som blir stadig mer polarisert og splittet. På høyresiden vil man så langt mulig holde liv i det industrielle og kapitalistiske kappløpet. Miljøkrisen nedtones eller latterliggjøres, i den grad det er mulig å gjøre det rakrygget. Frihet til å leve ut forbrukskulturen står høyt i hevd.

På venstresiden og i miljøbevegelsen tar man kanskje miljøspørsmålene mer på alvor, men er villig til å gripe inn i den enkeltes liv i en kollektiv ensretting som er styrt av en ateistisk grunnholdning. Frihet fra et bibelsk syn på fosterets verdi og seksuell moral dyrkes.

Vi ser at mye av amerikansk kristenhet har kollapset overfor høyresiden i politikken. Og som et av kirkesamfunnene

som er mest delt politisk, har konservative adventister langt på vei kollapset for høyresiden og liberale adventister langt på vei kollapset for venstresiden. Som menighet blir vi like polarisert og splittet som verden for øvrig. Så her kan Paulus’ oppfordring være på sin plass:

“Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne” (Rom 12,2).

Et bibelsk og adventistisk verdenssyn kan ikke reduseres til verken høyre- eller venstresiden i politikken. Vi har fått et enestående innblikk og en unik oppgave for vår tid. Og det må vi ikke glemme.

Mange adventister bruker mye tid på spekulative konspirasjonsteorier, det være seg pavens siste trekk eller koronavirusets bakgrunn. Når vi leser Åpenbaringsboken, ser vi klart at det vil være en konspirasjon i endetiden mellom de onde kreftene. Det er noe vi vet, og vi vet at den onde selv er den som trekker i trådene. Når vi allerede vet så mye, hvor mye tid må vi da bruke på å grave i hemmelige arkiver? Det detektivarbeidet enkelte legger for dagen indikerer at de opplever at Bibelen må fylles ut med en form for hemmelig kunnskap. Det er som om vi er avhengige av en skjult kunnskap, en gnostisk innsikt, for å avsløre hva som foregår og å kunne bli stående på rett side i endetiden.

Når mange av de teoriene og påstandene som kommer for dagen, er påfallende like de som florerer ellers i samfunnet, spør jeg meg om verdien av dem. Jeg har hørt adventistforkynnere hevde at det bare er noen måneder igjen til Jesus kommer igjen – og det er nå noen år siden. Enkelte lurer på om det er en mikrochip i koronavaksinen, og at dette er dyrets merke. Det har vært et hemmelig møte her eller der, eller den ene eller andre tingen har skjedd, så nå kommer Jesus! Men de blir ikke holdt ansvarlig for slik uansvarlig forkynnelse i ettertid! Resultatet er alt for ofte at folk blir begeistret og ivrige – det kalles ‘vekkelse’ – og for hver gang disse falske profetene tar feil, mister personer mer tillit til de bibelske profetiene. Vi må være klar over at vår måte å formidle adventbudskapet på, også kan vaksinere andre mot det. Det er fordi vi tar adventbudskapet på alvor, at vi må være nøkterne og holde det for godt for sensasjonalistisk forkynnelse.

Når vi for eksempel leser Ellen Whites Mot historiens klimaks, ser vi at hun ikke vektlegger hemmelige bevegelser. Hennes beskrivelse av det som vil skje, er ganske åpen. Istedenfor å bruke masse tid på å prøve å finne siste nytt og være i forkant av begivenhetene, tror jeg vi gjør klokt i heller å stille spørsmålet hvor det er best å ha fokuset i endetiden.

For meg er en tekst som 2 Kor 3,18 tankevekkende i denne sammenhengen:

Jesus sier også noe om hvor vårt fokus bør ligge når alle disse tingene begynner å skje.

“Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.”

Vi sier gjerne at dette er livsloven om ‘forvandling ved beskuelse’. Sagt annerledes, det du fokuserer på, blir du – om det er TV, internett, forbilder eller hva det skal være. Hvis vi bruker masse tid på konspirasjonsteorier og å grave i denne verdens ondskap, ja, så vil det faktisk forme hvem du selv kommer til å bli. Det er en livslov. La oss derfor som Paulus skriver, rette ansiktet mot Gud i denne tid, slik at vi ikke blir forvandlet etter den nåværende verden, men heller at sinnet blir fornyet ved et stadig fokus på Kristus og Gud, “det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne” (Rom 12,2).

Til avslutning, la oss gå til Lukas’ versjon av Jesu tale om endetiden. For Jesus sier også noe om hvor vårt fokus bør ligge når alle disse tingene begynner å skje. Vi kan lett lese Luk 21,28 som at når Jesus kommer igjen i himmelens skyer, det er da vi må rette hodet opp og se mot ham. Men Jesus sier at når miljøkrisene tar til for fullt, når tegnene på himmelen viser seg, forut for hans komme, det er da vi må rette oss opp og løfte hodet mot ham, fokusere på ham, for det er like før vi skal bli satt fri:

Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.

_______________ 1 Ellen G. White, Alfa og Omega, bind 8 (Oslo: Norsk Bokforlag, 1994), 95. Jf. Ellen G. White, The Great Controversy between Christ and Satan:

The Conflict of the Ages in the Christian Dispensation (Mountain View,

Calif.: Pacific Press, 1888), 589–90. 2 White, Alfa og Omega, bind 8, 95. Jf. White, The Great Controversy, 589–90. 3 White, Alfa og Omega, bind 8, 129. Jf. White, The Great Controversy, 628-29. 4 White, Alfa og Omega, bind 8, 129. Jf. White, The Great Controversy, 628-29.

Kenneth Bergland