Grønn teologi – en avsporing eller en ansporing?

«Frelsen innebærer ikke å forlate det skapte.»

Av Vidar Hovden

Jeg har jobbet med den teologiske begrunnelsen for kristelig engasjement i verden i mange år nå. Ganske tidlig møtte jeg denne holdningen: uro for at engasjement i den nåværende verden, tar fokus bort fra frelsen og den kommende verden. Bak denne redselen ligger ofte forestillinger som «kristne er i verden for å gjøre Guds frelse kjent, ikke for å redde verden» eller «denne verden skal forgå – så det er uansett ikke noe vi kan gjøre». Sjelens frelse er fortsatt et sentralt tema i folkelig kristentro – i hvert fall har det vært det gjennom kirkehistorien.[1] Om det kombineres med en sterk tro på det å unnfly «helvetes pinsler», noe som heldigvis synes å være mindre vanlig i dag, er skepsisen mot å bruke tid på naturvern og klimatiltak ekstra tydelig.

Men er grønn teologi, teologisk tenkning preget av dagens miljøkriser, en avsporing fra det vi egentlig skulle ha drevet med som kristne? Jeg tror det kommer an på hva slags forståelse man har av grunnleggende begreper som synd og frelse. Om man tenker seg at synd i bunn og grunn er personlige brudd på Guds regler, og frelse tilsvarende er å slippe straffen for regelbruddene du har begått,[2] unnslippe jorda og kroppen, og eksistere som en sjel i himmelen, da er grønn teologi en avsporing.

Grønn teologi som ansporing

Men om man tenker at synd helt grunnleggende handler om det som bryter ned livet i skaperverket, om det som ødelegger relasjonene våre til Gud, hverandre og naturen vi er en integrert del av, om vårt svik mot den rollen Gud gav oss i verden i skaperfortellingene (1 Mos 1,28; 2,8.15), om det å «dyrke og passe hagen», da ser kanskje situasjonen annerledes ut. Den engelske teologen N.T. Wright kaller dette «vocational failure» («yrkessvikt»), i motsetning til tanken om en utelukkende «moral failure» (moralsk svikt).[3] Om vi i tillegg forstår frelsen som Guds gjenskapelse, helbredelse og utfrielse av både menneskene og alt det skapte (Rom 8,19-23), inkludert menneskets gjenopptakelse av sin opprinnelige rolle i verden, om vi tenker på frelsen som selve oppfyllelsen av bønnen «la riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matt 6, 10), da snakker vi ikke om en avsporing, men kanskje mer en ansporing.

Jeg tenker grønn teologi, med utgangspunkt i denne forståelsen, kan være en ansporing til igjen å være de menneskene i verden vi var ment til å være. En ansporing til å leve som en del av løsningen for jorda, heller enn som en del av problemet. En ansporing til å la livet vårt, alle sider ved det, slå i takt med Guds hjerteslag for hele den skapelsen han så ut over med et uendelig kjærlig blikk, og erklærte «svært god» (1 Mos 1,31). Til å høre det ropet som stiger opp fra dyr som lider under vårt vanstyre, natur som ligger der plyndret av vår grådighet, økosystemer som raver etter rundjulingen fra vårt vanvittige profittjag.

Ansporing til håp

Grønn teologi kan være en ansporing til ikke bare å ha et håp om en framtid, men fylt av Ånden, «den kommende verdens krefter» (Hebr 6,5), og «rikets sakrament»,[4] være med å skape håp allerede nå. Til faktisk å leve, både som enkeltmennesker og kirke, i tråd med det vi faktisk håper på. Gud vil ikke noen gang forkaste sitt skaperverk. Frelsen innebærer ikke å forlate det skapte. Det er en misforståelse, sett fra et bibelteologisk ståsted.[5] Bibelens påstand er at Skaperen en dag skal bekrefte godheten i skapelsen, i en vidunderlig handling av gjenskapelse. Kan Gud da sette oss til å ta vare på «den kommende verden», hvis vi ikke bryr oss om den vi har nå? Kan Jesu ord om at «den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort» (Luk 16,10), brukes her?

Jeg synes Vidar Kristensen på en vakker måte setter ord på dette i sangen sin «Jorden bæres i Guds gode drøm»:

Kunnskapen om livets skjøre vev behøver vi på ny å få tilbake, vi rammes hvis vi ikke handler rett. Vi selv og Guds natur er vevd i ett…

Alt som lever favnes i Guds drøm, hvert jordens barn har bolig i hans tanke. Hans drøm vil fylle hvert bebodde sted, med legedom og framtidshåp og fred.

Gud har en drøm for alle oss, at vi skal bli hans hånd og blikk og stemme en kirke som er levende og sann, og vitner om Guds drøm i alle land.

For meg er det dette grønn teologi handler om. Derfor er jeg ikke redd for å farge salmer, bønner, liturgi, kristen tenkning og praksis grønn. I mitt hode er det å forstå som en ansporing til være kirke i verden slik Gud vil det. Ikke en avsporing.

Kilder [1] Archibald Robertson, Regnum Dei: Eight Lectures on the Kingdom of God in the History of Christian Thought (New York: The Macmillan Company, 1901), 119. [2] Jeg omtaler gjerne dette som «det juridiske evangeliet». [3] N.T. Wright, The Day the Revolution Began: Reconsidering the Meaning of Jesus’s Crucifixion (London:

SPCK, 2016), 103. [4] N.G. Wright, Disavowing Constantine: Mission,

Church, and the Social Order in the Theologies of John

Howard Yoder and Jürgen Moltmann (Carlisle, Cumbria, UK: Paternoster Press, 2000), 120. [5] N.T. Wright, Surprised by Hope (London:

Society for Promoting

Christian Knowledge, 2007), 193.

Vidar Hovden er pastor for Ålesund og Molde menigheter.