Da sabbat ble til søndag

Hvordan kunne dette skje? På leting etter svar.

Av Terje J. Solbakken

Hvordan kunne det ha seg at allerede mens apostelen Johannes levde, hadde noen av de første kristne begynt å helligholde søndagen, den første dagen i uken? Samtidig helligholdt de på ulike steder over en viss tid også sabbaten?

Hvis det er noe vi SDA er sikre på, er det hvilen i sabbaten, Guds hvile etter sin gjerning, invitasjonen inn til hans hvile. Deretter frihetens hvile etter befrielsen fra Egypt. Og til sist, og kanskje viktigst, Jesu hvile i graven etter sin fullbrakte gjerning.

Og la meg derfor som en innledning slå fast: Det er lettere å forsvare sabbaten enn å angripe søndagen! Den første dagen i uken blir helligholdt av en kristen verden til minne om Jesus oppstandelse på søndag morgen. Hvem kommer vel utenom Pauli vektige ord: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom… Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.» Her finner man begrunnelsen for all søndagsfeiring. Noe å bryne seg mot i møte med andre kristne.

Noe annet vi som SDA er sikre på, er at det var paven som forandret sabbaten til søndag. Dette har adventister og katolikker vært samstemmig enige om.

Men dessverre, her må jeg nok frata paven denne æren.

Det var verken paven eller den katolske kirken som i første omgang foretok forandringen fra sabbat til søndag! Søndag ble helligholdt lenge før det fantes noen pavemakt av betydning. I etterkantskryt har imidlertid kirken opp gjennom århundrene tillatt seg å begrunne sin makt nettopp ved denne forandringen.

Men hva skjedde?

Til støtte for at den første menighet helligholdt sabbaten, går vi til den katolske kirken selv. På den katolske kirkes nettside kan vi lese følgende; «Det synes som om de første kristne til å begynne med kom sammen to ganger på lørdag. Lørdag morgen (sabbaten) kom de sammen til en Ordets og bønnens gudstjeneste, oppbygget omtrent som en synagoge-gudstjeneste. Deretter, lørdag kveld da ukens første dag begynte, kom de sammen til et måltid (1 Kor 11,17-24).1

Dette er en interessant observasjon og ett av de første tegn på sammenblandingen mellom sabbat og søndag. De første kristne kom sammen på sabbaten, for senere på dagen å samles til kveldsmåltid til minne om det siste måltidet med Mesteren. Etter jødisk tidsregning blir lørdag kveld den første dag i uken. Dette kveldsmåltidet ble etter hvert forskjøvet til søndag morgen.

Apostlene kunne nok i sin forkynnelse dele sabbaten i møte med jødene – men Herrens måltid, nattverden, kunne de ikke dele med jødene! Nattverden synes med dette å være en tidlig årsak til splittelsen mellom jødene og de første kristne. Nattverden ble benevnt som Herrens måltid – og ble tidlig knyttet til Herrens dag, et mulig motiv for et morgenmåltid i stedet for kveldsmåltidet. De fleste teologer synes enige om at Herrens dag refererer seg til søndag, den første dagen i uken, den dagen kvinnene etter oppstandelsen utbrøt; Vi har møtt Herren!

Noe som støtter at det dreier seg om søndag, er følgende: hvorfor skulle de jødekristne slutte med å benevne ukens syvende dag som sabbaten, for så å gå over til en ny benevnelse på dagen, Herrens dag?

Sabbat eller søndag?

Som jøde var det en selvfølge at Jesus helligholdt sabbaten. Et argument brukt til fordel for en fortsatt sabbatsfeiring etter Jesu bortgang, er Jesu bønn om at disiplene måtte forskånes mot å måtte flykte på sabbaten. Her må vi huske på at det var strenge regler om hva langt man som jøde kunne bevege seg på sabbaten.

Men problemet er at det finnes ikke noe påbud om helligholdelse av sabbaten i NT etter Jesu bortgang. Det samme gjelder søndag – det finnes ingen påbud eller antydning om helligholdelse av søndagen i Bibelen. Sammenliknet med den utførlig dokumenterte uenigheten omkring omskjærelse og mat, råder det en forbausende taushet omkring fortsatt sabbatsfeiring. Dette vil kunne tolkes ulikt; enten at sabbaten ikke lenger var påkrevd, eller motsatt, at det ble sett på som en selvfølge at sabbaten fortsatt var gyldig.

Vi leser om apostlene i samvær med jødene i synagogene på sabbaten. Men var de der for å feire sabbaten, eller for å forkynne? Sannsynligvis begge deler. Men etter hvert ble, som vi vet, de kristne kastet ut av synagogene.

I mangel på klare svar fra skribentene i NT, må vi vende oss til de første kirkefedrene på jakt etter svar. Kristne ledere som hadde en betydelig innflytelse i menighetene. Fra den eldste kjente kirkefaderen, Ignatius (37–107 e.Kr.), har vi denne uttalelsen: «La alle som elsker Kristus holde den første dag i uken hellig, Herrens dag.» Skriftet er antakelig fra rundt hundretallet. Ignatius levde noenlunde i samtid med apostelen Johannes, og når han skriver dette sent, er det neppe noe han personlig finner på der og da.

Og fra Justin Martyr, har vi noen tiår senere, følgende uttalelse: «På den dag som kalles søndag, er det en samling på ett felles sted for alle som lever i byen eller ute på landsbygda, der Apostlenes memoarer og profetskriftene blir lest så lenge tiden tillater.» Vi møter her altså vitnesbyrd om en tidlig søndagsfeiring, der begge viser til Jesu oppstandelse på søndag, den første dag i uken. Og dette samtidig med en sabbatshelligholdelse.

Et annet forhold en skal være klar over, er forskjellen mellom sabbat/søndag som helligdag og søndag som hviledag. Dette siste skjedde først ved begynnelsen av det tredje århundret. Der vi i dag gjerne setter likhetstegn mellom sabbat/søndag

Det var verken paven eller den katolske kirken som i første omgang foretok forandringen fra sabbat til søndag!

som helligdag og hviledag, var det ikke slik i den første kristne tid. Ikke alle slaver eller fattige hadde anledning til å hvile på helligdagen. Mange måtte på jobb etter gudstjenesten.

Paven

Hva så med paven? Og solens dag?

Skal vi klandre en historisk person for påbud om søndagsfeiring må det bli den første romerske keiseren som omvendte seg til kristendommen, keiser Konstantin. I år 321 e.Kr, erklærte han søndag, solens dag, som den kristne versjonen av sabbaten. Paven på denne tiden, Sylvester I (314-335 e.Kr.), var en svært anonym pave, som verken deltok i kirkemøtet i Arles, eller i det så kjente og avgjørende konsilet i Nikea i året 321 e.Kr., innkalt av keiseren selv. Det sier noe om pavens svakhet i forhold til keiseren. Dette skjedde altså sent, og sier derfor ingen ting om begynnelsen på søndagsfeiringen, men er mer en senere stadfestelse.

Helt sentralt ble altså Jesu oppstandelse på ukens første dag, det sterkeste argumentet for søndagshelligholdelse for den kommende kirke.

Jødene

En annen faktor ble en økende avstandstaken til jødene, og alt som ble sett på som jødisk. Også demografiske og geografiske forhold hadde en betydning. Mens sabbaten synes å være helligholdt lengst i Jerusalem og Konstantinopel, synes søndagen å ha fått forrang i Roma. Jødene i Roma irriterte både hedninger og kristne i den grad at de ble utvist og fordrevet fra Roma, og sendt østover helt til Palestina (noe Paulus beretter om). De nye kristne ville ikke identifiseres med jødene. Men jødene ville heller ikke identifiseres med de kristne! Dette spenningsforholdet later til å ha spilt en vesentlig rolle i søndagens utbredelse.

Hva med oss?

Som jeg skrev innledningsvis, er det lettere å forsvare sabbaten enn å angripe søndagen. Ingen kristne i dag feirer søndagen som solens dag, eller grunnet påbud fra keiseren eller paven.

En ting er retten til å inneha en teologisk argumentasjon for sabbaten, noe annet er å fordømme en ærlig søndagshelligholder, noe jeg heldigvis ikke tror de fleste av oss gjør.

Det er blitt oss fortalt, at en gang vil det ikke være noe fritt valg med hensyn til helligdagsholdelse. Men der er vi ikke nå. Dette ikke til forkleinelse for betydningen av kunnskap om profetier som forteller oss viktige ting om fremtiden. Konflikten sabbat/søndag, om, eller når den kommer, synes å ligge mer i en fremtid der ulike trosspørsmål vil kunne bli gjenstand for tvang og kontroll. Ingen kan kontrolleres på om man tror på en udødelig sjel eller ikke. Kontrollobjektet må være synlig og lett å identifisere. Her ligger kanskje helligdagen laglig til.

Demokrati, fri tenkning og mening er i dag under press. Det sentrale og avgjørende, slik jeg ser det, kan bli møtet med religiøs eller sekulær makt, tvang og kontroll, i motsetning til den gudgitte friheten til egne valg. Jeg ser for meg at det er denne friheten som må forsvares – være seg sabbat eller søndag, eller andre dogmer.

Var så forandringen fra sabbat til søndag menneskelig villet eller tilfeldig? Da den polske paven Johannes Paul II ved en anledning ble spurt om forandringen fra sabbat til søndag, ga han følgende svar:

«Det ble bare sånn.»

Et sannsynlig rimelig godt svar.

_______________ 1 https://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/ sondagen

Terje J. Solbakken er pensjonert psykolog og medlem av Moss menighet.