Kvinnen som fikk ros av Jesus fordi hun motsa ham

Av Yngvar Børresen

Matteus 15,21-27 [Jesus] tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon.

En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.»

Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»

Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.»

Hjerterått! Følelsesløst!

Alle mødre som har et alvorlig sykt barn, vet hvilket kvalmende mørke hun stirret inn i. Det hadde vært hardt for henne å forlate barnet hjemme for å finne ham som alle snakket om. Ryktet om Jesus hadde spredt seg helt nord til Tyros og Sidon der hun bodde (Luk 6,18). Flere derfra hadde nemlig vært til stede den gangen Jesus mettet tusenvis av sultne mennesker med fem brød og to fisker, ifølge reportasjer fra begivenheten. Det var blitt 12 fulle kurver til overs.

Hun var desperat nok til å rope for å få kontakt. Men han oppførte seg som om hun var luft.

Men da Jesus på oppfordring fra pinlig berørte disipler endelig svarte, undres vi over at hun ikke tok inn over seg det hjerteløse og kontante svaret. Hun hadde ingen forvissning om at han ville hjelpe, så hun hadde god grunn for sin fortvilelse. Helt siden hun hørte ryktene om mirakelmannen, må tanken ha kvernet i hodet hennes: Det hun hadde hørt var for godt til å være sant. Men hun hadde en lidende datter hjemme. Ingen ting måtte være uprøvd.

Også disiplene må ha stusset. For mannen som kvinnen ropte etter, var den samme som fortalte historier som den om den barmhjertige samaritan. Men nå tok han rollen til presten og levitten som gikk forbi den desperat trengende. Likevel var disiplene kanskje ikke så veldig forundret, selv om de hadde vært sammen med ham en stund nå, for det rådende synet på kvinner og fremmede satt fremdeles i ryggmargen.

Jesu budskap til kvinnen kunne ha fjernet all tvil om at hun ikke hadde noe å hente. Det var jo opplagt: Hun tilhørte ikke Israel, Abrahams barn. Hun var en fremmed og attpåtil en kvinne! Hun var verdiløs, og eksisterte kun for å gå til grunne, mente jødene. Hun ble assosiert med en hund. Er det mulig å misforstå en sånn sammenligning?

Hun misforsto ikke! Hun hadde levd med Israel som nabo hele livet. Og nå får hun det servert direkte fra han som var hennes siste halmstrå: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Hun forsto klinkende klart hva han mente med det. Som Israels nabo var hun godt kjent med deres idé om en frelsende Messias, for jødene.

Han var altså ikke sendt til henne. Ikke til hedningene. Ikke til hundene. Som en hvilken som helst rabbi ville ha fortalt henne, med ryggen til for ikke å se på henne, dersom han i det hele tatt hadde villet nedverdige seg til å si henne noen ord.

Men var ikke det blank løgn? Hvordan kunne Messias, han som utrettelig minnet om hva som står om ham selv i skriftene, fortelle noe annet enn det som faktisk beskrives som hans ypperste gjerning? Hans hovedoppgave var som han selv sa: å elske verden. Ja, for så høyt har Gud elsket verden at han gav dem sin eneste sønn, Messias. Fra Bibelens første til siste bok er det dette som er temaet, slik det allerede ble forkynt til Abraham, jødenes stamfar: Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsignes (1 Mos 22,18). Da Jesus selv i tråd med dette forkynte frelse for hedninger til Abrahams barn i synagogen i Nasaret, ville de styrte ham utfor klippene.

Jesus forteller til kvinnen det djevelen vil at alle skal tro. Men kan Jesus virkelig fortelle en løgn? Tja, kanskje hvis han visste at kvinnen allerede hadde avslørt den, eller i det minste visste at hun kom til å avsløre den. For han kunne vel ikke risikere at hun spontant ville snu seg i skuffelse og gråtende løpe bort for å komme seg så langt vekk som mulig fra denne følelsesløse mannen?

Hva var det med kvinnen som gjorde at hun ikke ga opp? Var det barnet som lå hjemme og vred seg i smerte? – Men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres, repliserte hun. Hadde hun mens Jesus snakket, lagt merke til et slags skjult spørsmålstegn i stemmen hans – en undring? En slags innbydelse? Et signal om at samtalen på dette tidspunktet aldri i verden kunne avsluttes?

For Jesus snudde 360 grader. Hun oppnådde det som åpenbart må ha vært hans sanne hensikt hele tiden. Men kan hensikten hellige middelet – en løgn? Er det rett av noen, Gud eller menneske, å påføre et menneske ytterligere mental og åndelig nød, om det så bare er for en kort stund? Ville ikke en omsorgsfull person ile til med lindring og ikke for noen pris aktivt forlenge smerten?

Eller så Jesus det slik at han her sto overfor en intelligent kvinne som skjønte langt mer enn ordenes egne bokstavelige og kalde betydning, og derfor nå gav ham en unik anledning til å belyse en side av seg selv som det var maktpåliggende for ham å formidle til menneskene? Hva var i så fall dette som var så viktig for ham å fortelle, som det var nesten umulig for hans tilhørere å forstå?

Og hvorfor tok Jesus denne avstikkeren utenfor landet der Abrahams barn befant seg, de han sa var de eneste han var kommet for å forbarme seg over, der kvinnen kunne finne ham? Ikke noe annet er referert fra turen dit enn møtet med