Tidens tale 2017 4 by Widar Ursett

GUST 2017

NR. 04 / AU

DØDEN OG OPPSTANDELSEN Del 2 av 2 Døden er en tilstand der mennesket er midlertidig bevisstløs. Bibelen kaller denne tilstanden en søvn.

REFORMASJONEN:

PROFETIER:

Å VÆRE SYVENDEDAGS ADVENTIST:

Tiggerordener som motreaksjon på munkehykleri

Profeten Daniel Kapittel 3:8-12

Navnet har en dobbel betydning

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Poenget med kristendommen Det er kun én forskjell på kristne og ikke-kristne. Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

vorfor være kristen? Er det for å få tilgivelse for våre synder? For å få overnaturlig hjelp når vi blir syke, eller når livet butter på andre måter? For å få et godt og lykkelig liv? For å komme til himmelen? For å bli gode mennesker? For å finne mening med livet?

Så hva er forskjellen på kristne, humanetikere, og endog ateister? Min erfaring, og midlertidige konklusjon, er at det er veldig liten forskjell på dem. De ønsker i stor grad de samme tingene, og gjør dem gjerne på samme måte. Det er heller ikke slik at kristne er alene om å ha edle hensikter og moralsk vurderingsevne.

Spør du meg, svarer jeg nei på alt dette, og de fleste andre forslag jeg har kommet over.

Vi trenger ikke være kristne for å forstå forskjell på rett og galt.

Vi skal ikke forundres over at sekulære mennesker og ateister for øvrig, bommer så kraftig med sine mer eller mindre seriøse forslag. Men kristne treffer ikke alltid blink heller. Svært mange tenker at kristne må være bedre mennesker enn andre – de skal opptre moralsk riktig i alle situasjoner; det skal være forskjell på en overbevist kristen og en vanlig humanetiker, eller…?

Vi trenger ikke en gang å være kristne for å holde Guds lov. Paulus var inne på dette da han skrev sitt brev til menigheten i Rom: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres» (Romerne 2:14-15). Dette er en utrolig spennende tekst som tilbakeviser klisjeaktig tenkning. Det å bli kristen er en respons på Guds kall til oss. Men hva er det nøyaktig han kaler oss til? Paulus har svar på det også: «Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre» (1 Korinterbrev 1:9). Ifølge Paulus er vi skapt av Gud, til ham – altså for å tilhøre ham og være sammen med ham (Kolosserne 1:16). Vi er altså kalt til fellesskap med ham. Dette betyr at hovedgrunnen til å bli kristen er felleskap med Gud. Jesus selv forteller oss at det største og første budet

er å elske Gud (Matteus 22:37), noe som fordrer en relasjon til ham. Skal vi prøve oss på en rask sammenfatning, må vi si at poenget med kristendommen er fellesskap med Gud, fylt av kjærlighet. Forskjellen på kristne kontra humanetikere og ateister er vennskapet og fellesskapet med Jesus. Ikke-kristne er like gode mennesker som kristne, og har generelt like god moralsk forståelse som kristne. Men de har valgt bort Gud. Det er forskjellen. På overflaten er det en liten ting, men i evighetssammenheng er det ingenting som er større. Nå kan vi godt legge til at også ikke-kristne elsker, både uegennyttig og altruistisk, men de elsker ikke Gud, og er ikke motivert av fellesskapet med ham. Det er den lille, megastore forskjellen. Nå vil et slikt kjærlighetsfylt forhold til Gud naturligvis få mange følger for liv og levnet; slike ting som vi ofte forventer av kristne. Det er imidlertid viktig å huske at alt slikt er motivert av fellesskapet med Gud. Det er han som er hovedfokuset, og sentrum for vår oppmerksomhet; og kjærligheten som genereres i et slikt forhold motiverer til alt det andre. En av kirkefedrene oppsummerte poenget med kristendommen i en eneste setning: «Du har skapt oss til deg selv, O Herre, og våre hjerter er rastløse til det finner sin ro i deg» (Augustin, i Bekjennelser).

NR.04 /AUGUST 2017

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia

MG 8849

Medlem av

side 2 / tidens tale / august 2017

NR. 04

AUGUST 2017

12 22

Hva sier Bibelen om: Skapelsen og Skaperen

Frelse fra hva?

Det skjer i adventistkirken

Reformasjonen

Daniel kapittel 3:8-12

Døden og oppstandelsen Del 2 av 2

Bibelen om flyktninger

Å være Syvendedags Adventist

Livsvalg – Jakob, Johannes og Bartimeus

Verken høyre eller venstre

På sand og i stein

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Skapelsen og Skaperen 1. Hvem skapte himmelen og jorden? «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1).

å spise av,… Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den» (1 Mosebok 2:8-15).

2. Ved hvem skapte Gud alle ting? «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kolosserne 1:16).

7. Hva kan vi se og erkjenne av Guds gjerninger? «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Romerne 1:20).

«Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Johannes 1:3). 3. Hva forteller himlene? «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort» (Salmene 19:1). 4. Hva var Guds hensikt med å skape jorden? «For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, som formet jorden og laget den, han som grunnla den og ikke skapte den tom, men formet den til å bo på: Jeg er Herren, ingen annen» (Jesaja 45:18). 5. I hvem sitt bilde ble mennesket skapt? «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (Lukas 24:44). 6. Hvilket hjem skapte Gud for mennesket i begynnelsen? «Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode

side 4 / tidens tale / august 2017

8. Hvem sitt verk er den kristne? «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Efeserne 2:10). 9. Hva sier Jesaja om Guds makt? «Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand» (Jesaja 40:28). 10. Hvilken oppmuntring gir dette oss når vi er svake? «Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (Jesaja 40:29). 11. Hvem kan de som lider overgi sine sjeler til? «Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode» (1 Peter 4:19). 12. Hva gav en engels ed spesiell tyngde? «Og engelen som jeg hadde sett stå på

havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som finnes der, og jorden og alt som finnes der, og havet og alt som finnes der: ‘Tiden er ute’» (Åpenbaringen 10:5-6). 13. Hvilken motsetning beskriver Bibelen mellom Skaperen og skapte guder? «Dette skal dere si til dem: ‘De gudene som ikke skapte himmel og jord, skal utryddes fra jorden og under himmelen… Han som er Jakobs del, er ikke som disse, for det er han som former alt. Israel er hans egen stamme. Herren over hærskarene er hans navn’» (Jeremia 10:11-16). 14. Hvem skal vi tilbe? «Kom, la oss knele og kaste oss ned, bøye kne for Herren, vår skaper!» (Salmene 95:6). 15. Hva har Gud lovet å gjøre? «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem» (Jesaja 65:17. Se Åpenbaringen 21:1). 16. Hva er grunnlaget for ekte forbrødring blant menneskene? «Har vi ikke alle én far, har ikke den ene Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre og vanhelliger våre fedres pakt?» (Malaki 2:10).

TANKER OM TROEN

Frelse fra hva? Mange tror det er Gud vi må frelses fra. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock

et var egentlig en filleting som skjedde for 20 år siden. Jeg snudde meg i trappene på vei opp fra Stortinget T-banestasjon, og oppdaget at mannen bak meg hadde hånda inne i et av rommene i sekken min. Vi stirret dumt på hverandre i noen sekunder og så stakk han. Jeg mistet ingenting. Men 20 år senere tar jeg instinktivt sekken frem på magen hver eneste gang jeg er i en folkemengde. Jeg gjorde ikke det før. På samme måte er jeg alltid bekymret for innbrudd i bilen etter at jeg opplevde det en gang for 24 år siden. Jeg kjefter på familien bare de lar en jakke ligge synlig. Tilliten til at folk respekterer eiendomsretten er erstattet av frykt for at folk er ute etter å ta tingene mine. Freden er skadet og tiden har ikke leget «sårene». Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan de har det som har opplevd innbrudd i huset sitt, ran, vold eller voldtekt, eller andre traumer.

Matteus skriver at engelen ba Josef kalle sønnen sin Yashua, Guds frelse, fordi han skulle «frelse sitt folk fra deres synder». Han skulle ikke frelse dem fra helvete, eller fra Guds vrede. Men folket skulle frelses fra DERES synder. Den kristne filosofen Cornelius Pantinga foreslår at synd er alt «det som forstyrrer Guds Shalom.» Det er ingen dårlig oppsummering av det bibelske materiale. Shalom er et dypt bibelsk ord for en tilstand av fred, harmoni og godhet. Det var slik Gud hadde skapt verden. Alt var Shalom. Harmoni. Det er slik vi alle skulle ønske verden var. Det er Shalom Gud ønsker å gjenopprette. Synd er synd fordi det ødelegger Shalom. Et innbrudd, en veskenapping, et ran, en voldtekt, et terrorangrep, en sykehustabbe eller en krig …; de som har opplevd å få harmonien ødelagt vet at ting ikke alltid blir helt bra igjen. Noe så lite som en hånd i ytterrommet på sekken min i forrige årtusen, forstyrrer fremdeles harmonien hver

gang jeg er i en by. Våre synder ødelegger på måter vi aldri kan reparere. Har man en gang opplevd at tryggheten og tilliten sviktet og at harmonien ble brutt, vil det alltid lure en tanke i bakhodet om at det kan skje igjen. At Gud vil frelse sitt folk fra deres forstyrrelse av Shalom er virkelig gode nyheter. Det er dette vi trenger frelse fra. Jeg lengter etter at Gud skal gjenopprette det som er gått i stykker, og kanskje enda mer etter han skal fri meg fra å være en som ødelegger Shalom. Vi trenger ikke en sinna, straffende Gud med mord i blikket for å lengte etter dette. [Da] viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: ´Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder (Matteus 1:20-21).

side 5

i Adventistkirken

Marley ny leder i Norge Victor Marley er valgt til ny leder for Adventistkirken i Norge. Tekst: Widar Ursett / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

et er nå klart at Victor Marley tar over lederoppdraget for Adventistkirken etter at Reidar J. Kvinge annonserte sin avgang den 15. mars i år. – Dette er både skremmende og spennende på samme tid, forteller Marley. Han sier videre at han ser fram til å arbeide sammen med resten av lederteamet for å definere oppgavene framover, og omstille seg til en ny hverdag. – Det er viktig for meg å legge til rette for misjon og ulike former for evangelisering. Vi trenger å identifisere våre muligheter og finne måter å motivere og utruste menigheten til denne oppgaven. – Hvis vi skal lykkes med dette, er det viktig å styrke vår identitet som adventister. Vi trenger å minne hverandre om hvem vi er og hvor vi kommer fra for å skape ny begeistring rundt misjonsoppdraget som ligger så dypt i Adventistkirkens DNA. Marleys lange erfaring med ungdomsarbeid vil også komme til nytte når han nå tar på seg den nye stillingen. – Vi har mye potensiale blant de unge voksne i menigheten. Det er mange som veldig gjerne vil bruke sine evner, og som kan gi oss nye vinklinger på hvordan vi best kan utføre det oppdraget Jesus gav oss.

side 6 / tidens tale / august 2017

Når det oppstår behov for å velge ny leder midt i en periode, er det Adventistkirkens hovedstyre som fungerer som valgkomite. Og selv om Kvinges avgang kom uventet, er valgkomiteens leder, Raafat Kamal, glad for den store enigheten som raskt preget samtalene rundt ny lederkandidat. – Hovedstyret, som fungerer som valgkomite i perioden mellom generalforsamlingene, var tydelig på Victors bidrag i barne-, ungdoms-, og familieavdelingen gjennom en årrekke. Som leder for komiteen er jeg glad for å se den positive støtten han fikk, og vet at både de og menigheten for øvrig vil be for Victor og hans familie når de nå tar på seg en ny rolle. Victor ble født i Nordøst England i 1969. Som sønn av en dyktig evangelist, vokste han opp med at evangeliet om Jesus ble presentert gjennom Adventistkirkens lærepunkter. Som tenåring kjente han kallet fra Gud, og tok del i ungdomsarbeidet i sin lokale menighet. Etter avsluttet skolegang jobbet han et år for et forsikringsselskap før han begynte på sin teologiutdannelse på Newbold College i 1989. Seks år senere graduerte han med BA og MA i systematisk teologi fra Andrews University, og startet som pastor i Colchester og Bury St. Edmunds i England, der Victor og hans kone, Gry Beate, arbeidet i fem år før

de fikk kallet om å bli en del av pastorteamet på Newbold College. I 2002 ble de kalt til Norge, og Gry Beates hjemland, der Victor ble en del av teamet i kirkens ungdomsavdeling. I 2005 ble han valgt til avdelingens leder, og har vært i den stillingen fram til i dag. I den senere tid har Victors interesser innen ledelse ført til at han er i ferd med å gjennomføre en MA i ledelse ved Newbold College. Victor og Gry Beate er stolte over sine tre tenåringer, Miriam (17), Mattias (15), and Miranda (14). Tiltredelsesdatoen er fremdeles ikke avklart, da det er viktig å sikre en smidig overgang som ivaretar behovet i barne-, ungdoms-, og familieavdelingen. – Det er et privilegium å bli spurt om dette, og jeg er glad for tilliten. Men jeg føler meg en smule overveldet når jeg tenker på de store utfordringene som ligger foran. Mest av alt er jeg spent og begeistret over at Gud har ledet så sikkert og godt hele veien. – Jeg gleder meg til å jobbe sammen med teamet ved hovedkontoret, alle pastorene, og ikke minst menigheten som et hele, avslutter Marley.

Stand på Oslo Vegetarfestival Oslo Vegetarfestival appellerte en gang til fargerike individualister, men tiltrekker seg nå folk fra alle miljøer. Tekst: Svanhild G. Stølen / Foto: Christine Stronegger/ADAMS

vordan håndterer man å ha stand på en festival som går over en hel helg, altså både lørdag og søndag, når vi ikke ønsker å selge noe på sabbaten? Vi valgte å tilby helsetester og gi bort enkeltnummer av Sunnhetsbladet. Responsen var overveldende, og folk sto i kø for å bli testet fra klokken 11.00, da festivalen startet, til den lukket klokken 18.00. På sabbaten var det flest mennesker. Åtte personer i alle aldre iført oransje t-skjorter, hjalp til på standen. Folk fikk sine verdier, veiledning av lege, mange gode råd, Sunnhetsbladet, og en hyggelig prat. – Er ikke dere adventister? var det flere som spurte. På søndag var vi seks personer som betjente standen. Vi solgte abonnement og fortsatte med tester. Noen hadde vært hos oss dagen før, og tok med seg venner for at de også skulle få sjekket kolesterolet og målt kroppssammensetningen (som sier mye om helsetilstanden). De av oss som hadde stått på stand i to dager (i tillegg til å gjøre den klar og rydde alt

Mange festivaldeltakere var innom Sunnhetsbladets stand på Oslo Vegetarfestival i mai.

vekk), kjente det godt i kroppen i flere dager etterpå. – Men det var verdt det, som Marika Reistad Pettersen sa etterpå. Miljøminister Vidar Helgesen åpnet festivalen og innledet med følgende: «Alle trenger ikke å bli vegetarianere, men alle kan gjøre vegetarmat til en like naturlig del av måltidsplanen som fisk, kylling og kjøtt. Hvis alle spiser et kjøttmåltid mindre i uken, er det godt for folkehelsen, og dessuten vil klimagassutslippene fra landbruket gå ned med rundt fem prosent. Det som er bra for kroppen, er også bra for kloden.» Oslo Vegetarfestival var i starten et sært arrangement for spesielle mennesker med en forkjærlighet for miljø og dyrevelferd og med aversjon mot animalske produkter. De kom med fargerike frisyrer, ringer og tatoveringer. Festivalen har imidlertid utviklet seg, slik at den nå tiltrekker seg personer fra alle miljøer og aldersgrupper. Hovedvekten av de besøkende var nok unge vegetarianere på jakt etter sunn mat, og kurs og foredrag om miljø og bærekraftig utvikling. De ulike standene

tilbød alt fra nøtter og tørket frukt, oliven og olivenolje, grønnsaksbaserte ferdigretter, humus laget fra bunnen av og ulike internasjonale retter, til vegant og glutenfritt brød, vegan is og etisk produserte klær og sko. Vi hadde Miljøpartiet de grønne (MDG) rett overfor oss. I etasjen over oss fant vi også Hepla – helsepersonell for et plantebasert kosthold. Sunnhetsbladets stand tilbød kolesterol- og blodtrykksmåling samt en profesjonell kroppsmasseanalyse (InBody composition analyzer), etterfulgt av veiledning fra en lege. Ingen tvil om at standen vår var populær. Mange ga uttrykk for at de var veldig takknemlige for at vi var der, for gode råd og for å bli introdusert til Sunnhetsbladet, som mange slett ikke hadde hørt om. Vegan julefestival i Oslo blir neste anledning. Bare si fra hvis du kan bidra og har lyst til å være med! Vi har bruk for både helsepersonell og deg som er god til å selge og liker å treffe nye mennesker.

Sunnhetsbladets stand på Oslo Vegetarfestival, mai 2017.

side 7

KIRKEHISTORIE

Reformasjonen I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst og foto: Tor Tjeransen, Adobe Stock

lostre innenfor augustinerordenen og cistercienserordenen var fellesskap som i hovedsak ble opprettet etter at rikfolk hadde donert en stor landeiendom med tilhørende inntekter, eller store pengegaver til opprettelsen av et kloster. Disse ordenene holdt til på landet og tiltrakk seg oftest klosterbrødre med en aristokratisk bakgrunn. Ordensreglenes ideal om et enkelt liv, ble etter hvert fortrengt av et liv i velstand. Tiggermunker Fordi mange mente at de opprinnelige religiøse ordener hadde fjernet seg for mye fra grunnleggernes idealer, oppstod bevegelser som forsøkte å vende tilbake til et ordensliv i fattigdom. Det var bakgrunnen for to nye ordener som så dagens lys i det trettende århundre. Dominikanerordenen var en arvtager av augustinerordenen, mens fransiskanerordenen, grunnlagt av Frans av Assisi, hadde sine røtter i cistercienserordenen. Begge de to nye ordenene var reformbevegelser. Både dominikanerne og fransiskanerne var knyttet til byene og til universitetene. De første ordenene var knyttet til landsbygda og hadde ikke i særlig grad oppmuntret til utdannelse.

Dominikanerordenen I Languedoc-området i Frankrike var katarene tydelig til stede. Paven hadde tre utsendinger i området for å søke å få katarene, også kalt albigensere, til å vende om fra sitt syn på alt materielt som av Den onde. Men pavens utsendinger hadde veldig dårlige resultater å vise til. En grunn var nok at delegatene omga seg med en luksus som gjorde katarene skeptiske, for de levde et svært enkelt liv. Dominikus fra Caleruega i Spania var på reise gjennom Syd-Frankrike og ble oppmerksom på situasjonen. Han bestemte seg for å satse på et «apostolisk liv» i enkelhet mens han reiste fra sted til sted og prekte for å nå inn til katarene. Det var opptakten til prekerordenen. Dominikus hadde, sant å si, heller ikke så stor suksess med å omvende albigenserne, og den nye ordenen ble etter hvert knyttet nærmere de viktige læresentraene. Fransiskanerordenen Grunnleggeren av fransiskanerordenen hadde en helt annen bakgrunn. Frans av Assisi

Brødrene i fellesskapene av tiggermunker gikk fra dør til dør og ba om hjelp til livets opphold, og mange ga småbeløp.

hadde vokst opp i en overklassefamilie, men som tjueåtteåring ga han avkall på det luksuriøse livet for å vie seg til et liv i fattigdom. Det førte til at han solgte alt og ga pengene til de fattige. Han ga avkall på all verdslig luksus og komfort for å leve i harmoni med evangeliet. For Frans var fattigdommen selve tegnet på etterfølgelse av Jesus og det idealet han søkte. Det er åpenbart at Frans traff en nerve i tiden. På ganske få år hadde den ordenen han opprettet, fått forgreninger over hele den kristne verden. De to nye ordenene ble konkurrenter, selv om de i bunn og grunn skulle virke for den samme sak. Det var konkurranse for å overleve. Samtidig lånte de to ordenene uhemmet fra hverandre. Fransiskanerne tok til seg dominikanernes velfungerende organisasjonsmodell, mens dominikanerne etterlignet fransiskanernes fattigdomsideal. På begynnelsen av fjortenhundretallet var det om lag 600 dominikanerhus, mens fransiskanerne hadde etablert seg på 1400 forskjellige steder. Dominikanerne fikk en betydelig innflytelse ved universitetene, ikke minst gjennom Thomas Aquinas. Tiggermunkenes liv Tiggerordenene var helt avhengig av byene. Derfor ble ordenenes konventer etablert i byene. Disse munkene måtte be andre om støtte for å kunne overleve. De var altså avhengige av en viss befolkningsgruppe for sin eksistens. En befolkning som ikke selv levde på et eksistensminimum. Men det var ikke bare fordi det var lettere å skaffe nødvendig innkomme der at tigger-

side 8 / tidens tale / august 2017

Hovedøya kloster var et cistercienserkloster på Hovedøya i Oslofjorden. Det ble grunnlagt i 1147 og oppløst i 1532. Det finnes flere klosterruiner i Norge. De fleste klostre ble oppløst i forbindelse med reformasjonen. Grunnloven av 1814 hadde forbud mot munkeordener. Der het det: «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales.» Forbudet ble opphevet i 1956.

munkene etablerte seg i byene. Det var i de urbane strøk de fant det publikumet de prekte for og de menneskene de søkte å rekruttere til ordenen.

Fra midten av det trettende århundre ble det mer vanlig med testamenter. Disse testamentene er gode kilder for å få innblikk i hvilke religiøse tanker folk hadde.

Også de tidligere ordenene hadde fattigdom som et ideal, men det er ikke enkelt for et samfunn å forbli fattige hvis ikke omstendighetene tvinger fattigdommen på dem. Det lar seg rett og slett ikke gjøre for et samfunn å fungere uten eiendeler.

I testamentene er både fransiskanere og dominikanere ofte tilgodesett. Testamentene viser at folk stort sett ikke var så engstelige for helvete, men de var opptatt av å redusere tiden i skjærsilden. Derfor sørget de for å spre sine midler på så mange gode formål som mulig.

Så, på tross av fattigdomsidealet, levde munkene langt fra noe fattigslig liv. Tvert imot var det velstand som preget disse ordenene. Frans av Assisi prøvde å trekke ordenslivet tilbake til et virkelig fattig liv, men også for fransiskanerne var det problematisk å forbli virkelig fattige. Brødrene i fellesskapene av tiggermunker gikk fra dør til dør og ba om hjelp til livets opphold, og mange ga småbeløp. De midlene tiggermunkene hadde, var ikke i nærheten av de store grunnfondene som de tidligere ordenene var grunnlagt med, og deres eiendommer skulle bare inkludere det aller mest nødvendige for å overleve. De skulle slett ikke ha eiendom som ga avkastning.

Ganske typisk ble det i testamentene satt av penger til prester som skulle holde messe for den døde hver dag i en viss periode. Munkeordenene var mottakere de avdøde hadde stor tillit til, nettopp fordi de kunne be for den døde og fordi de var et gudfryktig fellesskap. «De gjorde veien til himmelen enklere for alle» (Southern, 1970, p. 291).

Å ta steget fra sekulær tigger til religiøs tigger var utvilsomt gunstig. Særlig fordi de tilbød utdanning med mulighet til å fordype seg i teologien over mange år. Høyere utdanning på egen hånd krevde først og fremst en familie som kunne dekke kostnadene til studiested og livsopphold i studietiden, og deretter trengte den uteksaminerte å få en god stilling, helst en kirkelig stilling med faste inntekter. Medlemmer av fransiskanerorden og dominikanerordenen var fri fra presset på å finne slike stillinger, fordi deres livsopphold var sikret. De to tiggerordenene tiltrakk seg det beste av intellektuell kapasitet, og satte søken etter teologisk innsikt inn i et system. Begge ordenene hadde som mål å omvende verden. Derfor sørget de for å ha professorer i teologi i sin midte. Særlig dominikanerordenen var organisert for å styrke studiet av teologi. Den dag i dag er akademikere fra tiggerordenene regnet blant teologiens og filosofiens store navn: Thomas Aquinas var dominikaner, William av Ockham var fransiskaner.

For de velstående hadde de tidligere munkeordenene vært et godt alternativ for barn som ikke kunne arve gård og grunn. Men det må ha fremstått som et mareritt om barna til velstående skulle velge å bli medlem av en Abbaye Sainte Marie de Valmagne i Sør-Frankrike ble opprettet som et benediktinerkloster tiggerorden. Rekrutteringen til disse ordenene i 1138, men ble et cistercienserkloster tjue år senere, etter et dekret av pave Hadrian IV. kom hovedsakelig fra de lavere sosiale lag.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 3:8-12 Daniel lærer oss viktige lekser om endetiden Tekst: Kenneth Jørgensen

det tredje kapittel i Daniels bok blir Daniels venner redskaper og aktører til Guds navns ære. Daniel er bortreist eller syk, eller noe annet som Bibelen ikke sier noe om. Hvor Daniel egentlig er, er irrelevant. Lærdommen fra kapitlet er at en sann helliggjort karakter ikke er avhengig av en Daniel eller en Noah eller en Moses, for å adlyde Gud. En dag vil vi kanskje stå helt alene med mennesker rundt oss som hater oss mer enn pesten. Da gjelder det å ha sitt personlige, nære forhold med Gud på plass. Daniels venner hadde dette forholdet på plass. Anledningen i kapittel tre inviterte til å forherlige Guds navn, og vennene til Daniel lot ikke en slik anledning gå fra seg. Nebukadnesar misfornøyd Kaldeerne var Babylons teologer, og hadde sannsynligvis en finger med i spillet i dramaet som utfoldet seg i Duradalen noen få kilometer utenfor Babylons enorme bymur. Nebukadnesars religion ble kraftig ydmyket i hendelsene beskrevet i Daniel 1 og 2. Fra disse kapitlene er det klart at Nebukadnesars religion ikke fremmet en sunneste dietten i verden. Nebukadnesar hadde heller ikke, blant sin skare av akademiske teologer, de dyk-

side 10 / tidens tale / august 2017

tigste profetiske fortolkere, og viktigst av alt, Nebukadnesars teologer hadde ikke kontakt med himmelens Gud. Nebukadnesar, etter menneskers målestokk den mektigste personen i verden på den tid, var stolt, ambisiøs, og elsket sin babylonske gud. Da Daniel fortalte kongen i kapittel to at et rike av sølv skal ta over etter det babylonske og et tredje og fjerde rike etter det igjen, og ved historiens endepunkt vil Gudsriket ta over og aldri bli overgitt til noe annet rike, ble Nebukadnesar sjokkert. Han bøyde seg for Daniels ord der og da, men ble ikke kvitt ambisjonen om at hans rike skulle stå for all tid. Vi nevnte i den foregående artikkelen at hendelsene i kapittel tre fant sted bare en kort tid etter hendelsene i kapittel to. Dette vet vi ikke sikkert. Et gammelt gresk manuskript nevner at hendelsen i kapittel tre skjedde 18 år etter hendelsene i kapittel en. Hvor lang tid det tok for Nebukadnesar å glemme de overnaturlige hendelsene i kapitlene en og to, og vende tilbake til avgudsdyrkelsen kan vi bare spekulere over. I det gamle Israel, den gang de krysset det røde hav, et av tidenes største mirakler, gikk det ikke tre år før israelittene

klaget og sutret med full hals igjen – ikke tre måneder, eller tre uker, men tre dager! Hvor lang tid tok det før Nebukadnesar hadde glemt miraklene i kapittel en og to? Det vet vi ikke. Komplott mot Himmelens Gud Uansett må vi tolke hendelsen i kapittel tre som et komplott mot hebreernes religion. En lov ble instituert for å eliminere alternative teologier til den babylonske. Kaldeerne og Nebukadnesar stod sannsynligvis sammen om komplottet som kom i form av en befaling der alle som var til stede på sletten måtte bøye seg og tilbe det gudebildet Nebukadnesar hadde satt opp i Duradalen. De som nektet ville bli grillet til døde i en glohet ovn. «Straks etter kom noen kaldeiske menn og førte anklager mot jødene» (Daniel 3:8). De klaget over at noen av jødene i folkemengden ikke hadde respektert kongens befaling. «Det er noen jødiske menn her som du har satt til å styre provinsen Babel: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene bryr seg ikke om påbudet ditt, konge. De dyrker ikke din gud og tilber ikke statuen som du har stilt opp» (Daniel 3:12).

Tilbedelse er nøkkelordet i Daniel kapitel tre. Anklagepunktet mot Daniels venner var teologisk basert: «De dyrker ikke din [Nebukadnesars] gud og tilber ikke statuen som du har stilt opp» (Daniel 3:12). Tilbedelse og teologi er også nøkkelord i eskatologiens drama slik Johannes Åpenbaring legger det frem. Kapitlene 13 og 14 i Johannes Åpenbaring forteller om en universell test som vil bli gitt menneskeheten like før Jesu annet komme. Testen utrykker seg i de samme formene som vi ser i Danielsbokens tredje kapitel. «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åpenbaringen 13:15). Satans religion, enten den er babylonsk, egyptisk, eller endog under dekke av kristendommens navn, utrykker seg i konspirasjon, manipulasjon, tvang og trusler. Sann kristendom spiller på helt andre tangenter: åpenhet, ærlighet, frivillighet, kjærlighet, etc. Kampen mellom godt og ondt gjennom tidene er egentlig kampen mellom Satans selviskhet og Guds kjærlighet. Daniel og Åpenbaringen om endetiden Danielsbokens historiske del (kapitlene en til seks) kan forstås som et mikrokosmos for hendelsene i tiden like før Jesu annet komme, altså en typologisk profeti om vår egen tid. Det bokstavelige og lokale hos Daniel blir åndelig, symbolsk og universelt i Johannes Åpenbaring. Navnet Daniel betyr «Gud er min dommer». Endetidens menneske lever i dommens time slik Johannes utrykker det (sammenlign f.eks. Åpenbaringen 3:14, Laodikea, som betyr folkets rett eller dom og Åpenbaringen 11:18, som klart snakker om endetiden som en tid «da de døde skal dømmes»). I Danielsbokens første kapitel fungerer Daniel og hans venner som en type som møter sin antitype i Guds endetidsfolk.

Kampen mellom godt og ondt gjennom tidene er egentlig kampen mellom Satans selviskhet og Guds kjærlighet.

Likesom Daniel og vennene hans var lydige mot Bibelens helseprinsipper, slik vil endetidens sanne skare også være lydige mot helselovene. Likesom Babylons konge blandet sannhetene fra helligdommen i Jerusalem med sin egen avgudshelligdom i Babylon, på samme måte vil endetidens Babylon utrykke seg i en salig blanding av sannhet og løgn. Danielsbokens tredje kapitel er en typologisk profeti om hva vi kan forvente oss i denne verden like før Jesu annet komme. Johannes Åpenbaring er oppmerksom på dette. Kun selvbestemt uvitenhet vil benekte likheten mellom Daniel tre og Åpenbaringen 13. Parallellene tvinger oss til denne konklusjonen. Gud vil ha et folk

som ikke bøyer seg for Satans krav i den siste kampen mellom godt og ondt. Advarselen har gått ut til hele verden, i henhold til den tredje engels budskap i Åpenbaringen 14, om ikke å ta dyrets merke eller tilbe gudebilde som hele verden blir tvunget til å bøye seg for. Ved å studere Danielsboken vil vi bli informert og inspirert til å stille oss helt på Guds side i kampens hete, når Gud tester hvem som står på hans side og hvem som står på motstanderens side. Historien vil bli gjentatt, men i en mye større skala. Må Gud hjelpe oss i forberedelsen for dette, og må vi ta den tid det tar i vår teologisk-intellektuelle forberedelse ved å grundig studere de Gud-inspirerte kilder som belyser dette tema, der Danielsboken er en viktig del.

side 11

BIBEL

Døden og oppstandelsen Del 2 av 2

Døden er en tilstand der mennesket er midlertidig bevisstløs. Bibelen kaller denne tilstanden en søvn. Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

Spiritismen. Hvis de døde er livløse, hvem er det da de spiritistiske medier kommer i kontakt med? Alle ærlige mennesker er villige til å innrømme at i det minste noen av disse fenomenene er svindel. Men det kan ikke sies om dem alle. Spiritismen er åpenbart forbundet med en eller annen form for overnaturlig kraft. Hva sier Bibelen om dette? 1. Grunnlaget for spiritismen kan spores tilbake til den første løgnen som Satan fortalte Eva. Han sa til henne: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mosebok 3:4). Man kan si at disse ordene var den første preken om sjelens udødelighet. I dag gjentar man det uten å tenke på at denne villfarelsen innen alle religioner er spredt ut over jorden. Gud har sagt: «Den som synder, skal selv dø» (Esekiel 18:20), men det er mange som snur det på hodet og sier at «selv om sjelen synder, skal den leve evig.» Den falske lære som sier at mennesket er et udødelig vesen, har fått folk til å tro at

side 12 / tidens tale / august 2017

de døde er ved bevissthet. Som vi har sett, er dette i strid med Bibelens lære om dette temaet. Disse teoriene stammer fra hedensk filosofi – spesielt fra Platon – og ble flettet inn i den kristne tro. De kom til å spille en fremtredende rolle i kristendommen, og gjør det fortsatt. Troen på at de døde er bevisste, har ledet mange kristne til å akseptere spiritismen. Hvis de døde lever og befinner seg i Guds nærhet, hvorfor skulle de ikke kunne vende tilbake til jorden som tjenende ånder? Og hvis de kan, hvorfor skulle vi mennesker så ikke prøve å få kontakt med dem slik at de kan gi oss råd og hjelpe oss å unngå å komme i vanskeligheter, eller trøste oss når vi sørger? Satan og hans engler (Åpenbaringen 12:4, 9) har utnyttet at folk tenker slik, og de setter seg i kontakt med dem for å villede dem. Under spiritualistiske seanser opptrer de i avdøde slektningers skikkelser og gir seg ut for å trøste de etterlatte. De forutsier også

noen ganger hva som skal skje. Hvis det går i oppfyllelse, vil det bli sett på som troverdig. Dermed blir det skapt et snev av troverdighet over deres farlige vrangforestillinger, selv om de motsier Bibelen og Guds lov. Etter at Satan nå har banet veien for det onde, kan han uhindret lede mennesker bort fra Gud og kaste dem i avgrunnen. 2. Vi har blitt advart mot spiritisme. Det er ingen som trenger å bli bedratt. Det står i Bibelen at de døde vet ingenting, og at de ikke er ved bevissthet i graven. Bibelen advarer også på det sterkeste mot ethvert forsøk på å ta kontakt med de døde eller åndeverdenen. Den sier at folk som søker kontakt med de døde – og det gjør de spiritistiske mediene i dag – har forbindelse med «gjenferd» og «spådomsånder», altså demoner. Herren kaller dette en vederstyggelighet, og de som befatter seg med dette skulle straffes med døden (3 Mosebok 19:31, 20:27; sml. 5 Mosebok 18:10-11).

Jesaja viser hvor tåpelig det er å forholde seg til spiritisme. Han skrev: «Men når de sier til dere: ‘Spør gjenferd og spådomsånder til råds, slike som hvisker og mumler! Skal ikke et folk spørre sine guder, spørre de døde til råds for de levende om lov og om vitnesbyrd?’ Sannelig, for dem som sier slikt, går ikke solen opp mer!» (Jesaja 8:19-20). De kristne kan bare beskytte seg mot dette store bedraget hvis de holder seg til Bibelen. 3. Spiritistiske seanser. Bibelen nevner flere eksempler på spiritistiske fenomener – fra Faraos trollmenn og Ninives og Babylons astrologer og trollmenn til Israels hekser og medier – og fordømmer dem alle. Vi har allerede nevnt trollkvinnen i En-dor som mante fram en skikkelse som liknet Saul. Det står i Bibelen: «Han ba Herren om råd, men Herren svarte ham ikke, verken i drømmer eller ved urim eller gjennom profeter» (1 Samuel 28:6). Gud hadde ingenting å gjøre med det som skjedde i En-Dor. Saul ble

side 13

BIBEL

lurt av en demon som gav seg ut for å være den døde Samuel. Han så ikke den riktige Samuel. Trollkvinnen så en gammel mann som kom opp, men Saul «skjønte» bare at det var Samuel (vers 14). Hvis vi skal tro at dette gjenferdet virkelig var Samuel, må vi også tro at hekser, trollkvinner, dødningemanere, trollmenn og spiritualister eller medier kan kalle rettferdige som har dødd, opp fra de stedene hvor de går når de dør. Da må vi også tro at den gudfryktige Samuel var ved bevissthet på jorden, for det står at den gamle mannen steg «opp av jorden» (vers 13). Saul ble fortvilet da han deltok i denne seansen. Dagen etter begikk han selvmord (1 Samuel 31:4). 4. Det siste bedrag. Tidligere holdt spiritualister sine seanser i hemmelighet, men i dag snakker vi om «kristen» spiritisme. På denne måten kan man lure den kristne verden. Spiri-

tualisme later som om den anerkjenner Kristus og Bibelen. Derfor har det blitt en meget farlig fiende av de troende. Det påvirker mennesker på en svært utspekulert måte. På grunn av spiritismens innflytelse blir Bibelen «tolket på en måte som tilfredsstiller de uomvendte, mens de alvorsfulle og livsviktige emnene blir underslått. Kjærligheten blir fremholdt som den viktigste egenskapen hos Gud, men den blir redusert til en vag sentimentalitet som gjør liten forskjell på godt og ondt. Guds rettvishet, hans fordømmelse av synd, og lovens krav, får man ikke vite noe om. Folk blir opplært til å betrakte tibudsloven som en samling døde bokstaver. Tiltalende og besnærende fabler fengsler sansene og får folk til å forkaste Bibelen som basis for troen .» På denne måten blir rett og galt relative begreper, og hver person, hver situasjon eller hver kultur bestemmer selv hva «sannhet» er. Dette betyr at hver person blir en gud. Satan lovet jo menneskene at de ville bli som Gud (1 Mosebok 3:5).

Det venter oss en tid «... av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden.

side 14 / tidens tale / august 2017

Det venter oss en tid «... av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden» (Åpenbaringen 3:10). Satan gjør store tegn og under i et siste forsøk på å lure verden. Johannes sa om dette store bedraget: «Og jeg så at det ut fra dragens og dyrets og den falske profetens munn kom tre urene ånder som lignet frosker. Dette er demoniske ånder som gjør underfulle tegn, og de drar ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den allmektiges store dag» (Åpenbaringen 16:13-14; Sml. 13:13-14). Menneskene kan unngå å bli offer for dette bedraget dersom Gud beskytter dem, og hvis de stoler fullt og fast på Bibelens sannheter og anser Bibelen som eneste autoritet. De mennesker som ikke gjør det, vil ikke bli beskyttet, men vil bli bedratt. Den første og den annen død Syndere som ikke omvender seg – det vil si alle mennesker hvis navn ikke er i livets bok – vil bli straffet med den annen død ved slutten av de tusen år. De som dør den annen død, står aldri mer opp. Når Satan og de urettferdige er tilintetgjort, blir synden utslettet, og til og med døden blir tilintetgjort (1 Korinterbrev 15:26; Åpenbaringen 20:14; 21:8). Kristus har lovet at «Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død» (Åpenbaringen 2:11).

På grunnlag av Bibelen opplysninger om den annen død, trekker vi den konklusjon at hver person – bortsett fra folk som vil bli opprykket – dør den første død på grunn av Adams overtredelse. Det er en naturlig aldring av menneskeheten på grunn av syndens degenerende innflytelse. Oppstandelse Oppstandelsen er at den døde blir levende igjen, og får sin personlighet tilbake. Fordi menneskeheten er underlagt døden, må det komme en oppstandelse hvis folk skal bli levende igjen etter at de er lagt i graven. Både i Det gamle-, og Det nye testamente gir Guds sendebud oss håp om at det vil komme en oppstandelse (Job 14:13-15; 19:25-27; Salmene 49:16; 73:24; Jesaja 26:19; 1 Korinterbrev 15). Håpet om oppstandelsen, som er velbegrunnet, er en stor oppmuntring for oss. Dette betyr at vi kan gå en bedre fremtid i møte hinsides denne verden hvor døden er alles lodd. Kristi oppstandelse. De rettferdige dødes oppstandelse er uatskillelig forbundet med Kristi oppstandelse, for det er den oppstandne Kristus som til slutt vil reise opp de døde (Johannes 5:28-29). 1. Betydningen av Kristi oppstandelse. Hva ville ha skjedd hvis Kristus ikke hadde stått opp fra de døde? Paulus sier følgende om det: a. Det ville ha noen hensikt å forkynne evangeliet. «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt» (1 Korinterbrev 15:14). b. Ingen kunne få tilgivelse for sine synder. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder» (vers 17). c. Da ville det ikke gi mening å tro på Jesus. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» (vers 17). d. De døde ikke ville oppstå. «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?» (Vers 12). e. Det ville ikke være noe håp hinsides graven. «Men hvis Kristus ikke er stått opp ... Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus» (vers 17-18). 2. Kjødets oppstandelse. Da Kristus kom ut av graven, var han den samme Jesus som levde her i kjødet. Kroppen hans var blitt herliggjort, men det var fortsatt en ekte kropp. Den var så ekte at andre mennesker ikke kunne se forskjell (Lukas 24:13-31; Johannes 20:14-18). Jesus sa selv at han ikke var en ånd eller et spøkelse. Han sa til sin disipler: «Se på hen-

dene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har» (Lukas 24:39). Som et bevis på at han hadde en fysisk kropp, spiste han mens de så på (vers 43). 3. Oppstandelsens innflytelse. Oppstandelsen gjorde Kristi disipler til nye mennesker. Det forvandlet dem fra å være en gruppe svake, redde menn til tapre apostler som var klar til å gjøre hva som helst for sin Herre (Filipperne 3:10-11, Apostlenes gjerninger 4:33). Den oppgaven som de gikk i gang med etter oppstandelsen, rystet Romerriket og førte hele verden i opprør (Apostlenes gjerninger 17:6). Det var vissheten om Kristi oppstandelse som fikk dem til å forkynne evangeliet med stor kraft (sml. Filipperne 3:10-11.). Peter sier om de troende, at Gud har «født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Peter 1:3). Apostlene betraktet seg selv vitner om «at han er stått opp» (Apostlenes gjerninger 1:22), og de baserte sin lære om Kristi oppstandelse på forutsigelsene om Messias i Det gamle testamente (Apostlenes gjerninger 2:31). De kunne avlegge sine vitnesbyrd «med stor kraft» fordi de hadde personlig kjennskap til at «Herren Jesus var stått opp» (Apostlenes gjerninger 4:33). Det vekket de jødiske ledernes vrede at apostlene «underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus» (vers 2). Da Paulus sto for rådet, sa han at det var «for håpet om at de døde skal stå opp» at han ble anklaget (Apostlenes gjerninger 23:6, Sml. 24:21). Paulus skrev til romerne at Jesus Kristus ble «stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde» (Romerne 1:4). Han sa også at i dåpen vitner den kristne om sin tro på Kristi oppstandelse (Romerne 6:4-5). Det er to oppstandelser. Kristus lærte at det er to oppstandelser. De som har gjort godt, skal «stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» (Johannes 5:28-29, Apostlenes gjerninger 24:15). Det er 1000 år mellom disse to oppstandelsene (Apostlenes gjerninger 20:4-5). 1. Oppstandelse til liv. De som står opp i den første oppstandelse kalles «salig og hellig» (Åpenbaringen 20: 6). De skal ikke lide den annen død i ildsjøen ved slutten av de 1000 år (vers 14). Oppstandelsen til liv og udødelighet (Johannes 5:29; 1 Korinterbrev 15:52-53) finner sted ved Kristi gjenkomst (1 Korinterbrev 15:22-23; 1 Tessaloniker 4:15-18). Disse menneskene kan ikke lenger dø (Lukas 20:36). De skal alltid være sammen med Kristus.

Oppstandelsen er at den døde blir levende igjen, og får sin personlighet tilbake. Fordi menneskeheten er underlagt døden, må det komme en oppstandelse hvis folk skal bli levende igjen etter at de er lagt i graven.

Hvordan er de oppstandnes legemer? Kristus hadde en ekte kropp da han stod opp fra de døde. Det får de oppstandne hellige også. Kristus var herliggjort da han stod opp. Det er de rettferdige også. Paulus sa at Kristus «skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten» (Filipperne 3:21). Han kaller kroppen som ikke er herliggjort, «en kropp som hadde sjel», og det herliggjorte legeme «en åndelig kropp». Det første er dødelig og forgjengelig, det sistnevnte er uforgjengelig. Forvandlingen fra dødelighet til udødelighet skjer på et øyeblikk ved oppstandelsen (se 1 Korinterbrev 15:4254). 2. Oppstandelse til dom. De urettferdige står opp i den andre generelle oppstandelsen, som finner sted ved slutten av de 1.000 år. Deretter skjer den endelige dommen (Johannes 5:29). De som ikke sine navn i livets bok vil stå opp på dette tidspunktet og bli «kastet i ildsjøen» (Åpenbaringen 20:14-15). Det er den annen død. De kunne ha unngått denne triste skjebnen. I et språk som ikke er til å ta feil av, forteller Gud hvordan vi kan unngå denne skjebnen: «Vend om, vend om fra alle syndene, så ingen skyld skal felle dere! Kast fra dere alle syndene dere gjør, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø, israelitter? Jeg krever ikke at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!» (Esekiel 18:30-32). Kristus har lovet: «Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død» (Åpenbaringen 2:11). De som tror på Jesus og tar imot hans frelse vil bli jublende glade når han kommer igjen. De vil oppleve evig lykke og å være sammen med sin Frelser og Herre for alltid. Noter: http://www.mothistoriensklimaks.no/mhk34.html (avsnitt om Moderne spiritisme).

side 15

BIBEL

Bibelen om flyktninger «Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mosebok 10:19). Tekst og foto: Gry A. Haugen

Det har ikke vært flere mennesker på flukt siden 2. verdenskrig enn det er i dag. 65,3 millioner mennesker er på flukt. Et personlig møte med en enke og hennes farløse barn Utsikten denne dagen var det lite å si på; Langstrakte sletter og åser med presenninger, stråtak og jordhus så langt øyet kunne se. Bosettingene med flyktninger i Nord-Uganda gjorde inntrykk. Møtet med

side 16 / tidens tale / august 2017

moren og de seks barna var det første av mange lignende møter. Soldatene hadde gått fra hus til hus og voldtatt og drept. Valget var «enkelt»: Flykt, eller bli drept. De fleste i flyktningbosettingene er barn og enslige kvinner. Da jeg møtte Asunta, 35 år, visste hun ikke sin arme råd. Ingen hadde hjulpet

henne med å bygge et hus. Broren hennes var syk og maktesløs. Likevel hadde hun våget å kalle det minste barnet Blessing, som betyr velsignelse. Håpet var representert ved barna, to madrasser, noen gryter, bøtter og fire kofferter. Til alle tider Bibelen forteller at mennesker til alle tider har vært på flukt. Enten har mennesker flyktet alene, eller de har flyktet som befolkningsgrupper. Flyktningtematikken går som en rød tråd gjennom den bibelske fortellingen og viser at dette ikke er et tema som først er blitt aktuelt i vår tid. Det begynner allerede i historien om Adam og Eva som får to sønner, Kain og Abel, som ikke finner ut av det med hverandre. Historien om de to guttene ender med en tragedie når den eldste broren Kain dreper Abel. Kain flykter, og blir innvandrer i landet Not der Gud verner ham ved å sette et merke på pannen hans. Innvandrer i en ny verden Historien fortsetter med Noah, dyrene og familien som flykter fra menneskenes ondskap og en verdensomspennende katastrofe. Da Noah strander på fjellet Ararat, er familien innvandrere i en helt ny verden. Mange år senere bryter Abraham opp med familien fra Ur og reiser gjennom Iran, Syria, Tyrkia, Libanon og Israel, – dit Gud vil at han skal være. Hagar, Abrahams medhustru, flykter i fortvilelse over en vanskelig situasjon som oppstår. Hagar gir Gud et navn: Gud som ser. Jakobs slekt kom til Egypt som økonomiske flyktninger i forbindelse med en hungersnød. I begynnelsen var det greit og praktisk at de befant seg i landet, men etter som årene gikk, ble folket sett på som en økende trussel. Det ble for mange av dem. De tok jobbene. De tok den fineste jorda. Ikke minst var de annerledes. Folket var igjen på flukt, denne gangen som politiske flyktninger fra en undertrykkende makt som behandlet Jakobs barn som slaver: «Skriket deres steg opp til Gud» (2 Mosebok 2:23). Vi regnet ham ikke for noe Gud lytter når mennesker lider. Han er ikke likegyldig, og det ønsker han heller ikke at vi skal være. Når vi tilber Gud, er det denne Guden vi tilber. Historien om Jesus handler også om flukt. Som liten gutt flyktet Jesus til Egypt sammen med foreldrene for å berge livet fra en autoritær, diktatorisk leder; kong Herodes. Guds enbårne sønn var en flyktning. Etterpå vokste han opp i Nasaret, en by som ikke hadde særlig godt rykte på den tiden: «Nasaret, kan det komme noe godt derfra?» (Johannes 1:46). Jesus fikk også oppleve smerte, lidelse og diskriminering:

«Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe» (Jesaja 53:3). Jesus glemte aldri sin bakgrunn. Gjennom hele livet, i ord og gjerning, malte Jesus et bilde av hvem Gud er. I Bergprekenen forteller han med tydelige ord at det som er typisk for mennesker, oftest er utypisk for Gud. Gud vil at de som sørger skal trøstes. Han vil at de ydmyke skal arve jorden. De som hungrer og tørster etter rettferdighet skal mettes. De som skaper fred, skal kalles Guds barn. Og det går lengre enn som så: I beskrivelsen av premissene for sin endelige dom, forteller Jesus hvordan han vil dele menneskene i to grupper: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg … Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matteus 25:35-36, 40). Håpet tar de aldri fra oss Dette året har jeg fått tilbringe en del tid sammen med sørsudanske flyktninger i Uganda. De mange personlige møtene kan oppsummeres med ordet håp. Håp er noe av det mest grunnleggende i menneskers liv. Håpet får oss til å stå opp om morgenen, og bærer oss gjennom dagen. Håpet gir tro på at det blir bedre: nå og i fremtiden. Den store tragedien oppstår først når mennesker mister håpet. Da mister de gnisten, og da er det virkelig fare på ferde.

lever, og den store historien fortsetter. Bibelen er bærekraftig nok. Utsikten over flyktningbosettingene i Uganda med tilsynelatende endeløse bosettinger av presenninger, strå og leire, virket overveldende på meg. Hva tenker Jesus når han fra sin himmel ser disse enorme områdene? Hvert eneste av disse menneskene har sin egen historie med nød og smerte. Kvinner, farløse og flyktninger er fremdeles blant verdens mest utsatte grupper. Gud er en Gud som ser. Ser jeg? Våger jeg å løfte blikket og møte blikket hans? «Du som hører bønner, til deg kommer alle mennesker» (Salme 65:3). Du er et barn som ligger på et jordgulv, du fryser om vi ikke griper inn. Du hater vold, berører våre kropper, du byr de elskende på moden vin. Du stiger ut av alle tomme graver, du er en vind som sier: Det blir vår. Du kommer som en flyktning over fjellet, du følger oss dit ingen annen når. Ylva Eggerhorn

Kilder og inspirasjon: Nettsider: fn.no/tema/flyktninger. adra.org. adranorge.no. flyktninghjelpen.no. Andre kilder: Human Development Report 2016 (UNDP). Flyktningregnskapet 2016, Flyktninghjelpen. Hva er en flyktning? Hefte fra Kirkerådet, Den norske kirke. Visjonsdokumentet "Dette vil vi", Norges kristne råd: En ressurs for samtale og refleksjon. Fattigdoms og rettferdighetsbibelen, Verbum forlag/ Bibelselskapet.

Noen ganger kan vi tenke at det er enklere når mennesker, lidelse og nød finnes på «trygg» avstand. Likevel våger noen å la seg påvirke av Guds ord: «For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mosebok 10:17-19). Gud er Herre over alle herrer. Han gjør ikke forskjell på folk. Slik Gud elsker innflyttere, skal også de som tror, elske innflyttere og gjøre rett mot farløse og enker. «Himmel på jord, en nåde så stor,» skrev Jan Vincent Johannessen. Det er riktig og viktig å være takknemlig for det vi har av gode ting, men det er like fullt nødvendig å dele konstruktivt og være med og la Guds vilje skje på jorden. Bibelen er en bok som gir håp for flyktninger uansett årsak til flukt. Ordene

ADRA er Adventistkirkens humanitære arm i verden og har arbeid i 138 land. ADRA hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet.

side 17

ADVENTIST

Å være Syvendedags Adventist Enten vi betrakter fortiden eller venter på Jesus gjenkomst, lever vi her og nå for å velsigne verden rundt oss. Tekst: David Edgren / Foto: Adobe Stock

Hva sier et navn? Mye, når det gjelder navnet Syvendedags Adventist. Navnet består av to deler, og definerer kirken. Syvendedags Det første elementet, «Syvendedags», peker bakover i tid. Da Moses nevnte sabbaten i sin preken til det gamle Israel på Moabs sletter, var det en tydelig påminnelse om frihet fra undertrykkelsen i Egypt: «Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen» (5 Mosebok 5:15). Israelittene var slaver i Egypt. Og mennesket er slaver av synden. Gud reddet Israel fra Egypt, og hele jorden fra synd. «Slik skulle han (Jesus) ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebreerne 2:14, 15 – parentes lagt til). Sabbaten anerkjenner og minner oss på vår frihet fra synd, vår frelse, vår forsakelse av alt som kjennetegner det gamle slaveriet. Sabbaten sier at vi ikke lenger sukker og gråter i Egypt (2 Mosebok 3:7-10). Vi hviler. Vi tilber. Vi feirer. På sabbatsdagen minnes vi. Men «Syvendedags» strekker seg enda lenger tilbake enn utfrielsen fra Egypt. Det strek-

side 18 / tidens tale / august 2017

ker seg tilbake til en tid før menneskeheten trengte utfrielse fra noe som helst. En tid da alt var fullkomment, helt i begynnelsen. En tid da Gud vandret på jorden sammen med menneskene. Sabbaten er en påminnelse om at Gud er Skaperen av alle gode ting. «Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte» (1 Mosebok 2:2-3). Vi ble skapt for å leve i harmoni med skaperverket. Vi skal ta vare på det og bearbeide jorden, samt la den hvile. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). Og neste dag hvilte han - som en påminnelse om skapelsen; en handling som fremhever skapelsens verdi. Sabbatshvilen er i seg selv en tydelig erklæring om å bry seg om skapelsen. Vi skal utsette hverken egne kropper eller jorden for misbruk eller overforbruk. Hver uke er den sjuende dagen en dag til å huske alt dette. Jesaja, som snakker på Guds vegne, lover at denne spesielle dagen med fellesskap, påminnelser og løfter vil eksistere for alltid: «Og det skal skje: Fra nymånedag til nymånedag, fra sabbat til sabbat, skal alle mennesker komme og tilbe for mitt ansikt, sier Herren» (Jesaja 66:23). For jordens innbyggere peker sabbaten på verdien og meningen av skapelsen og vil gjelde gjennom evigheten.

Men «Syvendedags» er bare halvparten av hva navnet Syvendedags Adventist representerer. Adventist Det andre elementet, «Adventist», peker fremover. Håpet om menneskenes frelse er rotfestet i historien, Bibelen og troen, helt fra Guds første profeti, da han lovet Satan: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mosebok 3:15). Allerede fra dag én hadde Gud en plan som skulle sette djevelen ut av spill og overvinne ondskap. Det første menneskeparet, Adam og Eva, visste at dette løftet skulle oppfylles gjennom deres slekt: en Messias ville bli født. På sabbaten hviler vi. Vi tilber. Vi forliker. Vi feirer. På sabbaten minnes vi. Som David, ville han herske som en mektig konge. Som Moses, ville han bekjempe onde undertrykkere og befri Guds folk fra trelldom. Som Abraham, ville han følge Gud med overbevisning. Som Noa, ville han bygge et trygt sted for å beskytte mennesker mot død og ødeleggelse. Men da Messias kom, kom han som Adam, en ny Adam, det første av sitt slag. Jesus var både Gud og menneske. 100 prosent Gud, 100 prosent menneske. Som Gud-menne-

ske demonstrerte han det beste av Gud og det beste av menneskeheten. Men han så ut som enhver gjennomsnittlig mann. Helt til han åpnet munnen i lignelser, hendene i helbredelse, og til slutt hjertet i døden. Dette første advent var forventet, men kom som en overraskelse. Det andre advent, som konge i det himmelske rike som han snakket så mye om, er nært forestående. Akkurat som Bibelen snakket om en Messias som skulle komme for å redde Israel, lover den at han kommer tilbake for å redde jorden, for å gjenskape skaperverket, for å avslutte døden, for å ødelegge djevelen – for å gjøre alt nytt (Les Åpenbaringen 21:5). Profetene ser fremover til det andre adventen ved å reflektere over fortiden. Kongedømmer har reist seg og falt, ifølge Daniel, fra Babylon til Medio-Persia, til Hellas, til Roma, til kongedømmer som vil svekkes og gå i oppløsning, til et evig rike kommer - representert ved en stein som faller fra himmelen, utrydder alle andre kongedømmer, og omslutter hele jorden (Daniel 2:44). Både i lignelser og metaforer avslører Åpenbaringsboken Satans fall, Jesu gjenkomst og oppfyllelsen av Herrens bønn, «Ditt rike komme». Enn så lenge venter vi. Men vi vil ikke sitte stille. Vi kaller alle til Jesus. Du kan høre døden i Satans stemme allerede nå: Krig. Rykter om kriger. Hat. Mord. Pengegriskhet. Alt sammen krampetrekninger i en drage som vet at hans tid er kort. Vi ser hele tiden tegn på Jesu gjenkomst; det er dette som innebærer å være

«adventist» – vi venter på Jesu gjenkomst, og i ventetiden forkynner vi evangeliet for å berede verden til å ta imot det riket som kommer for å erstatte denne fragmenterte verden. Vi trenger begge deler av navnet. Og begge deler må samarbeide – fullkommen skapelse, fullstendig forsoning, hviler i Gud; mens vi ser bakover, ser framover i forventning, og arbeider til Guds rike kommer og Jesu bønn blir besvart: «La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matteus 6:10). Sammenstillingen Navnet «Syvendedags Adventist» omfatter hele jordens historie fra Eden til evigheten. Den første delen, Syvendedags, ser tilbake på menneskets historie, fra vi ble skapt, falt i synd, Jesu død på korset, tilgivelse, forsoning… Ukentlig feirer vi sabbaten når Skaperen innbyr oss til å tilbe Frelseren. Ukentlig ser vi tilbake. Som adventister ser vi fram til en tid når alle profetiene skal bli oppfylt, all synd tilintetgjort, og all rettferdighet vil bli åpenbart. Med forventning forbereder vi oss selv og alle som vil, gjennom ord og handling. Vi gleder oss til en tid og

et sted der «døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åpenbaringen 21:4). Våre liv strekker seg utover nuet, samtidig som vi demonstrerer engasjement for det som skjer her og nå. Vi lever med sikte på morgendagen, slik at gjennom oss kan Gud åpenbare til alle overalt at statsborgerskap i hans rike er det beste grunnlaget for borgerskap i en hvilken som helst nasjon på kloden. Å være Syvendedags Adventist gjør oss himmelvendte på en måte som setter oss i stand til å være til velsignelse for andre her og nå, uansett hvor vi er.

Som adventister ser vi fram til en tid når alle profetiene skal bli oppfylt, all synd tilintetgjort, og all rettferdighet vil bli åpenbart. Med forventning forbereder vi oss selv og alle som vil, gjennom ord og handling.

side 19

KRISTEN

LIVSVALG

– Jakob, Johannes og Bartimeus Del 2 av 2

De som vil følge Jesus må handle motsatt av verden. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: Adobe Stock

motsetning til jordiske herskere bruker Jesus sin makt som tjener. Dette er den store forskjellen mellom Jakob og Johannes og Jesus. Da Jakob og Johannes kom med sin forespørsel, var det ingenting som var fjernere fra deres tanke enn tjeneste. Det de ønsket mer enn noe annet var å la seg tjene, og verst av alt, å la seg tjene av nettopp ham som skal berge deres liv. Jesus går tvert imot korsets vei. Han søker ikke egen ære; i stedet går han bevisst lidelsen og ydmykelsen i møte. Det er en dramatisk forskjell på det disiplene ber om og den måten deres mester lever på. De vil være store, Jesus vil være tjener. Kristendommens symboler er korset, ikke tronen, tornekronen, ikke kroner av gull. Vi tenker gjerne på verdslig ledelse som en pyramide der de på toppen hersker over alle som står under dem. Men Jesus snur opp ned på pyramiden: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave» (Markus 10:43-44). Disiplene har ennå ikke fattet den sannheten som Jesus kjenner så godt idet han holder kursen mot Jerusalem: At den eneste måten man kan være stor i Guds rike, er å sette seg selv lavt. Å være tjener heller enn å la seg

side 20 / tidens tale / august 2017

tjene. Hvis det forholder seg slik for Jesus – som hadde Guds makt og Guds myndighet – så er det i alle fall tilfelle for oss. Men i dette kapitlet er ikke Jakob og Johannes de eneste som ber Jesus om noe. Bartimeus «De kom til Jeriko, og da Jesus dro ut av byen sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt en blind mann ved veien og tigget. Han het Bartimeus, sønn av Timeus. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: ‘Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!’» (Markus 10:46-47). Bartimeus skiller seg fra disiplene på mange måter. Han er blind, og som tigger er han helt uten materielle goder. Han kaller Jesus «Davids sønn» – med andre ord: Guds konge i Guds verden. Dette er det eneste stedet i Markusevangeliet der noen anerkjenner Jesus på denne måten. Legg også merke til at mens disiplene vil at Jesus skal gjøre det de måtte ønske, ber Bartimeus om nåde: «Mange snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: ‘Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!’» (Markus 10:48).

Folkemengden synes tydeligvis ikke at denne tiggeren fortjener Jesu oppmerksomhet, men Bartimeus har et fortvilet behov for hjelp. Han vet at han ikke har gjort seg fortjent til at Jesus skal gjøre noe for ham, så han roper om nåde. «Da stanset Jesus og sa: ‘Be ham komme hit!’ De ropte på den blinde og sa til ham: ‘Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg.’ Mannen kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus. ‘Hva vil du jeg skal gjøre for deg?’ spurte Jesus. Den blinde svarte: ‘Rabbuni, la meg få synet igjen!’» (Markus 10:48-51). Disiplene ønsket seg troner, storhet, makt og status, men denne mannen ber bare om å «få synet igjen.» Dette er noe av det mest ironiske i dette avsnittet. Faktisk er det disiplene som er de virkelig blinde. Men denne mannen har en innsikt som langt overgår disiplenes, tross hans fysiske skavanker. Han har fått øynene opp for hvem Jesus egentlig er og hva det vil si å følge ham. Og ikke bare det, han er også smertelig klar over sine egne mangler; Jakob og Johannes er uvitende om sine. Jesus kaller til seg Bartimeus og stiller ham nøyaktig det samme spørsmålet som han har stilt disiplene: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Men der Jakob og Johannes avslører

forfengelighet i Jesu nærvær, er denne mannen klar over sin blindhet og viser fullkommen tillit og avhengighet. Legg dessuten merke til at mens disiplene ble irettesatt for sitt spørsmål, blir Bartimeus helbredet. «Da sa Jesus til ham: ‘Gå du! Din tro har frelst deg.’ Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien» (Markus 10:52). Jakob og Johannes ber om status i Guds rike og får en skarp irettesettelse, men Bartimeus ber om barmhjertighet, og Jesus oppfyller hans ønske. Hvis du ikke har lært å søke tilgivelse for din synd hos Jesus, må du lære at det du trenger, er å rope om å få barmhjertighet, ikke strebe etter verdens anerkjennelse. Med sine selviske ønsker viste Jakob og Johannes at de ikke så noen grunn til at Jesus skulle dø. Deres selvopptatthet gjorde at de ikke forstod sitt behov for å bli berget. Og Jesus kan ikke hjelpe dem som ikke skjønner at de trenger ham. Men de som innser sin absolutte avhengighet av ham, blir tatt imot med åpne armer.

Og så et siste filmsitat. Filmen Den gode elev handler om en gutt som oppdager at det bor en gammel mann i nabolaget som har en hemmelig fortid. Faktisk er mannen krigsforbryter. Filmen handler om mangt og meget, ikke minst det ondes natur. Og idet filmen tar opp disse sakene, grunner den også på hva det vil si å være ansvarlig for sine valg: «Vi har alle sammen hørt om Ikaros, unggutten som tok vingene som faren hadde laget til ham og som skulle ført ham over havet til friheten, men i stedet brukte dem til en heisatur. En stakket stund opplevde Ikaros hvordan det var å leve som en Gud, å berøre solen, å sveve høyt over andre mennesker. Og det kostet ham livet. Som Ikaros har også vi mottatt gaver: Kunnskap, utdanning og erfaring. Og med disse gavene følger ansvaret for å velge. Det er bare vi som kan avgjøre hvordan våre talenter skal brukes i verden. Dette er vår skjebne, og vi holder den i vår hånd.» Selv om det er Gud som har gitt oss våre gaver og talenter, må vi selv velge hvordan vi skal bruke dem. Men dette valget vil få følger. Og nå er valget ditt.

Faktisk er det disiplene som er de virkelig blinde. Men denne mannen har en innsikt som langt overgår disiplenes, tross hans fysiske skavanker. Han har fått øynene opp for hvem Jesus egentlig er og hva det vil si å følge ham. Og ikke bare det, han er også smertelig klar over sine egne mangler; Jakob og Johannes er uvitende om sine.

side 21

PRAKTISK KRISTENDOM

Verken høyre eller venstre Et kristent perspektiv på partipolitikk. Tekst: Don W. MC Farlane / Foto: Adobe Stock

side 22 / tidens tale / august 2017

in kone og jeg har britiske pass. Så vi satt klistret til TV-skjermen kvelden den 23. juni 2016, da resultatene fra Storbritannias folkeavstemning om EU, kom inn (Brexit). Vi ble like overrasket som de fleste briter da Brexit-tilhengerne vant folkeavstemningen.

Mennesker eller merkelapper? Avgjørelsen om å forlate EU blir av noen betraktet som en seier for det politiske høyre. Det moderne samfunnet elsker å sette politiske merkelapper på alle. Det er ikke lenger nok å se hverandre som borgere. Nå er «alle» på venstrefløyen, høyrefløyen, eller så er de moderate. Politikere ser at høyreorientert politikk appellerer til konservative, tradisjonalister, reaksjonære og fascister; mens venstreorientert politikk tiltrekker seg progressive, sosialister og kommunister. Flere europeiske land ser ut til å dreie mer og mer til høyre. «Over det tidligere rolige politiske landskapet i Vest-Europa har høyredreide nykommere opprettet det Jean-Claude Juncker, EU-kommisjonens president, nylig kalte ‘galopperende populisme’. Han refererte til slike bevegelser som Sverigedemokraterna, Nasjonal Front i Frankrike, Parti for Frihet i Nederland, og stemmer på høyresiden som krever at deres engang så åpne land skal stenge grensene og fokusere innover 1.» Mange observatører ser på resultatet av presidentvalget i 2016 i USA som en seier for høyreorientert politikk. Simon Shuster kommenterte: «Alle de fremvoksende høyreorienterte partiene [i Europa] er enige med republikanernes presidentkandidat, Donald Trump, om hva velgerne trenger å frykte: innvandrere som tar jobbene dine, muslimer som truer din kultur og sikkerhet, politisk korrekthet som truer din rett til å si dine meninger, og fremfor alt rotfestede eliter som forråder deg for de velstående med gode forbindelser 2.» «Bevegelsen som i USA generelt refereres til som ‘the Religious Right’, vokste fram i slutten av 1970-tallet. Selv om det på mange måter er en svært uensartet gruppe, er de en ultrakonservativ religiøs respons på den seksuelle revolusjonen. Målet er å omforme denne religiøse reaksjonen til offentlig politikk 3.» Ved første øyekast virker det som om kristne burde gjøre felles sak med denne gruppen, da den angivelig er opptatt av å vende tilbake til tradisjonelle familieverdier og redde Amerika fra å skli ut i hedonisme, moralsk relativisme og dekadens. Det «religiøse venstre» forsøker nå åpenbart å hevde seg i USA som en motvekt til det «religiøse høyre». Serene Jones, president ved

Union Theological Seminary, og en av lederne på den religiøse venstrefløjen, sa: «Valget av Trump har vært en sterk inspirasjon til progressive protestanter og katolikker i Amerika til å slutte å kun bekjenne progressiv politikk til å virkelig gripe til handling 4.» Argumentene til «det religiøse venstre» om kristen lojalitet og uforbeholden støtte framstår like sterke som «det religiøse høyre». Den offisielle websiden til The Christian Left, www.thechristianleft.org, sier klart at denne bevegelsen er basert på Jesu lære om å elske våre naboer som oss selv, og den kristnes plikt til å ta vare på de som er i nød: «De fortapte, oversette, utstøtte, forlatte, vanskjøttede. «Hvem kan være imot dette?» Johannes og Jakob: En metafor De kraftige argumentene på den ene siden møtes av like overbevisende argumenter på den andre. Så hvilken side av det religiøsepolitiske gjerdet skal kirken sitte på? Jeg bruker noen ganger en illustrasjon for å besvare spørsmålet: To menn er medlemmer i den samme kirken, den ene heter Johannes og den andre Jakob. Johannes er tilstede i kirken hver sabbat. Han er nøye med å gi tiende. Han hverken drikker, røyker eller banner. Han fremstår som ressurssterk og stabil – en moralsk og oppreist mann. Imidlertid er han kritisk til de som ikke svarer til forventningene hans. Han hverken støtter eller oppmuntring noen, og legger aldri en trøstende arm rundt noen. Jakobs liv er preget av mange personlige nedturer. Han drikker som en fisk og banner som en fisker. Han går sjelden i kirken og gir nesten aldri kollekt. Men Jakob ville gi sin siste kroner for å skaffe mat noen som er sulten, og han gir gjerne skjorten sin for å kle en annen. Han bruker gjerne tid med de som er ensomme og deprimerte. Og han har alltid et oppmuntrende ord til de som trenger det. Etter å ha beskrevet dem spør jeg: «Hvilken av de to er en kristen?» En eller to stemmer for Johannes og flere for Jakob, men de fleste ville ikke forplikte seg til kun ett svar – en klok avgjørelse. Faktum er at kristne kombinerer både Johannes’ og Jakobs positive egenskaper, samtidig som de er klar over at de kan komme til å snuble inn i de negative holdningene. Hva sier dette om hvor vi bør plassere oss i forhold til det politiske og høyre og politiske venstre?

største utfordringen som kristne står overfor, er å være tro mot sine verdier og idealer, samtidig som de bruker dem sensitivt og er medfølende mot folk som er nedbrutte og deprimerte. Det er lett å trykke våre høye idealer og verdier nedover hodene på andre og si at de skal være mer som oss. Igjen spør jeg: På hvilken side skal vi stille oss som kristne? Bill Miller, leder for Potomac Conference of Seventh-day Adventists, sa i en tale til konferensmedlemmer 3. april 2017, at: «Vi må heve oss over politikken og være kristne.» En annen måte å formulere dette poenget på er at vi må følge Jesu eksempel. Jesus forsto folk mer enn noen andre gjorde. Han ville ha blitt en flott politiker. Men han valgte ikke å engasjere seg i politikk, selv om det eksisterte forskjellige religiøse bevegelser på hans tid. Hans fokus var mennesker og deres behov, enten de behovene var materielle eller åndelige. Kirken må være der Jesus er: Blant folket, uavhengig av politiske synspunkter, religiøs overbevisning, nasjonalitet, bostedsstatus eller seksuell orientering, for å reflektere Guds kjærlighet og nåde til de som søker mening og håp. Seneca, en samtidig med apostelen Paulus, sa om den tiden han levde i at alle mennesker så ad salutem (til frelse). «Det vi trengte,» sa han, var «en hånd strukket ned for å løfte oss opp 5. »Epictetus skrev at mennesker søkte en fred «ikke av keiserens erklæring, men av Gud. 6 » Kirkens oppgave er å være den kanalen som Guds hånd kan strekke seg gjennom for å berøre alle, og tilby den fred som bare kommer av å være borgere i Guds rike. Noter: 1 Simon Shuster, “European Politics Are Swinging to the Right,” Time, Sept. 22, 2016. 2

Ibid.

om Head, “The Religious Right Movement and the T Sexual Revolution,” ThoughtCo, Mar. 19, 2017, www.thoughtco.com/the-religious-right-721631.

I n Ann Corcoran, “‘Religious Left’ on the Rise in Response to President Trump’s People and Policies,” https:// refugeeresettlementwatch.wordpress.com/2017/03/28.

illiam Barclay, The Daily Study Bible: The Letter to the W Romans, rev. ed. (Philadelphia: Westminster Press, 1975), p. 19.

Ibid.

Følg Jesu eksempel Hvis illustrasjonen min betyr noe, er svaret verken venstre eller høyre. Jeg har lært at den side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

På sand og i stein Tekst: Victor Parachin / Foto: Colourbox

En dag begynte to venner å krangle mens de gikk gjennom ørkenen. Feiden ble så intens at en av dem slo den andre i ansiktet. Uten å si et ord, skrev den som hadde blitt slått, i sanden: «I dag slo min beste venn meg i ansiktet.» De fortsatte reisen og kom til en oase der de badet i vannet. Dessverre sank den som hadde blitt slått, og begynte å drukne, men vennen reddet ham. Etter at han hadde hvilt litt, fant han som nesten druknet, et flatt område på sand-

steinsklippen nær oasen, hvor han risset inn ordene: «I dag reddet min beste venn livet mitt.» Hans venn sa: «Da jeg skadet deg, skrev du i sanden, men da jeg reddet livet ditt, hugget du det i stein. Hvorfor?» Han svarte: «Når noen gjør oss vondt, skal vi skrive skaden i sand, slik at tilgivelsens vind kan blåse bort minnet. Men når noen velsigner oss, må vi hugge det i stein slik at vinden aldri kan slette ut.»