TOBER 2017
NR. 05 / OK
SKAPELSEN Del 1 av 2
Bibelen forteller den genuine historien om Guds skapergjerning.
R
P
A
REFORMASJONEN:
PROFETIER:
PRAKTISK KRISTENLIV:
En reformator står fram
Profeten Daniel Kapittel 3:12-23
Vær så snill å tilgi meg!
TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV
LEDER
Hvem er Gud når ingen ser ham? Da er han meg, og deg også hvis du er kristen. Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen
S
elvsagt er han ikke det helt bokstavelig, men når ingen ser Gud, representanter kristne ham i verden. Og det er en greie som er krevende for kristne å leve med, og i beste fall latterlig i sekulære ører. Og ofte misforstått. Gud er fullkommen og allmektig, uten snev av synd, og skal til slutt holde dom over jorden og bestemme hvem som går til himmelen og hvem som skal brenne i helvete. Jeg er ingenting av det der. Det fremstår som grenseløst arrogant å si at jeg eller noen andre representerer ham. Men det er helst i premissene for slike motforestillinger at misforståelsene melder seg hos både kristne og ikke-kristne. Og premissene sier gjerne at kristne er bedre mennesker enn andre. Det leder oss til å konkludere at de kristnes «godhet» kvalifiserer dem til å representere Gud, og ingenting kunne være lenger fra sannheten.
La meg likevel i rask rekkefølge påstå at kristne som synder er bedre egnet til å representere Gud enn Gud-løse som ikke synder – om vi kan forestille oss en slik virkelighet. Og det er, som sagt, ikke fordi kristne er bedre mennesker enn andre. Det er fordi Gud bruker andre kriterier enn kvantiteten av «godhet» og valøren av våre synder, når han velger eller diskvalifiserer sine representanter. Kong David i Det gamle testamente var en hevngjerrig råtass overfor sine fiender, en horebukk, morder og elendig far. Syndene hans er grundig beskrevet. Likevel sier Bibelen at han var en mann etter Guds hjerte (1 Samuel 13:14; Apostlenes gjerninger 13:22). Hvis vi dømmer etter det øyet oppfatter, forstår vi ikke dette. Men Gud dømmer etter det øyet ikke ser. David var ikke noe opplagt kongsemne. Profeten Samuel tenkte at en av brødrene hans måtte passe, ettersom de var store og høyreiste, men Gud brydde seg ikke om konvensjonelle kriterier: «Herren sa til Samuel: ‘Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet’» (1 Samuel 16:7). Det var noe med Davids hjerte som kvalifiserte ham i større grad enn hans synder diskvalifiserte ham.
Jesus snakket mer om dette «noe»: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Johannes 14:15). «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Johannes 13:35). Apostelen snakker ikke om en hvilken som helst kjærlighet, men den guddommelige agape. Det går an å holde budene uten å elske Gud, men dersom du holder dem fordi du elsker ham, er det vennskapet med ham som definerer deg, mens en påtatt lydighet fortsatt diskvalifiserer. Det går an å vise kjærlighet til nesten, men hvis det er agape som fyller hjertet ditt, er det Guds-relasjonen som definerer deg, mens kjærlighet generert under Guds-avvisende forhold fortsatt diskvalifiserer. Enten vi synder eller seirer, er det kun kjærligheten til Gud som avgjør om vi representerer ham eller ei. Og her kommer de gode nyhetene: Den kjærligheten som strekker seg etter Gud og inviterer ham inn i livet, kvalifiserer deg til å representere ham, uansett hvilken merkelapp du bruker på din livsanskuelse. Det er fordi Gud kjenner hjertet ditt, og har for vane å dømme etter det han ser der. Hva ser han når han kikker inn i ditt? Hvem er du når Gud ser deg?
NR.05 /OKTOBER 2017
Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia
MG 8850
Medlem av
side 2 / tidens tale / oktober 2017
22
16
NR. 05
OKTOBER 2017
12 20
08
04
Hva sier Bibelen om: Hvor kommer det onde fra?
05
«Ikke la Gud se meg slik»
06
Det skjer i adventistkirken
08
En reformator står fram
10
Daniel kapittel 3:13-23
12
Skapelsen Del 1 av 2
16
Vær så snill å tilgi meg!
20
Kan man være God uten Gud?
22
Hva skal vi gjøre med Bibelen?
24
Guds stjerne
side 3
HVA SIER BIBELEN OM...
Hvor kommer det onde fra?
1. Hvem er opphavet til synd? «Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen av» (1 Johannes 3:8). 2. Hvor lenge har djevelen vært en morder? «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham» (Johannes 8:44). 3. Hvordan oppstod løgnen? «Når han [djevelen] lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). 4. Ble Satan skapt syndig? «Du var hel i din ferd fra den dagen du ble skapt, til det ble funnet urett hos deg» (Esekiel 28:15). 5. Hva har Jesus ellers sagt som synes å legge ansvaret for synden på Satan og hans engler? «Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans’» (Matteus 25:41).
side 4 / tidens tale / oktober 2017
6. Hva førte Satan ut i synd, opprør og fall? «Ditt hjerte ble hovmodig fordi du var vakker, du ødela din visdom og din prakt» (Esekiel 28:17). «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone… Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste’» (Jesaja 14:13-14). Kommentar: Kort sagt: Stolthet og selvopphøyelse førte til Satans fall. «Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall» (Ordspråkene 16:18). Samtidig som vi kjenner det ondes opprinnelse, dets årsak, art og følger, finnes det likevel ikke noen gyldig grunn eller unnskyldning for det. Å unnskylde det villle være å gi det rett; og gjorde man det, ville det ikke lenger være synd. All synd er et utslag av selviskhet i en eller annen form; og følgene er det stikk motsatte av kjærlighetens. Eksperimentet med synden vil til slutt føre til at alle skapninger i Guds univers bannlyser den. Kun de som insisterer på å holde fast i synden vil utslettes med den. Og da skal de ugudelige «bli som om de aldri hadde vært til» (Obadja 16), men de rettferdige «skal skinne som den strålende himmelhvelvingen» (Daniel 12:3).
7. Hvilket sinnelag viste Jesus i motsetning til Satans selvopphøyelse? «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:6-8). 8. Hvordan viste Gud sin kjærlighet og villighet til å tilgi, etter at menneskene hadde syndet? «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Kommentar: Fordi Gud, som er kjærlighet, tilbød menneskene en prøvetid og tilgivelse da de syndet, er det rimelig å anta at han behandlet de himmelske vesenene på samme måte da de syndet, og at bare de som insisterte på å bli i synden og tydelig gjorde opprør mot Gud, til slutt ble kastet ut av himmelen. (Åpenbaringen 12:7-9).
TANKER OM TROEN
«Ikke la Gud se meg slik» Da ambulansepersonellet kom løpende, stønnet jeg: «Ikke undersøk meg, undersøk broren min! Han er helt frisk.» Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock
E
n del kristen forkynnelse handler om hvor hellig Gud er, og hvor dårlig vår synd går sammen med hans hellighet. Noen vil gå så langt som å si at Gud ikke tåler å se på synd. Eller at vi ikke kan tåle at Gud ser oss, fordi vi er syndere. Derfor må det et slags skuespill til: Jesus stiller seg mellom oss og Gud, med sin rettferdighet, slik at Gud ikke ser oss, men ser Jesus i stedet. Vi er dekket av Jesu rettferdighet slik at Gud ikke ser synden vår. Det nye testamente lærer virkelig at vi har del i og nyter godt av Messias’ rettferdighet og renhet. Men læren om at det er livsfarlig å være oss selv framfor Gud, skaper alle mulige problemer. For det første kom Jesus for å vise oss hvordan Gud er. Og er det én ting han ikke var redd for, så var det å være sammen med syndere. I evangeliene er det ikke synden som er smittsom, men helligheten. Syndere smittet ikke Jesus med sin urenhet. Det var
motsatt. Syndere ble smittet og helbredet av Jesu godhet og hellighet. Jesus måtte ikke holde syndere borte fra seg selv for å redde dem. Han utsatte dem for seg selv for å frelse dem. Og dette var heller ingen ny tanke. I urfortellingen om syndefallet kommer Gud, akkurat som han pleier, for å være sammen med menneskene, etter at de har brutt loven hans. Han vil gjerne være sammen med dem. Det er menneskene som ikke tør og vil. Det er menneskenes innstilling til Guds nærvær som er blitt forandret, ikke Guds ønske om eller evne til å være sammen med dem. Guds nærvær er løsningen for syndere, ikke problemet. Det andre store problemet er mer psykologisk. Sett at du begynner å føle deg dårlig. Du har smerter i brystet, stråling ut i venstre arm. Du kaldsvetter og er småkvalm. Så familien bestiller ambulanse. Idet helsepersonellet kommer løpende inn, stønner du fortvilet. «Vær så snill, ikke undersøk meg! Undersøk broren min i stedet! Han er helt
frisk.» Jeg håper du er enig i at det ville være merkelig. Men det er en liknende situasjon vi skaper med læren om at storebror Jesus må gjemme oss så Gud ser ham og ikke oss? Idet vi trenger Gud aller mest, blir han vårt største problem. Doktoren som ikke tåler å se syke pasienter? Jeg beklager, men jeg kan ikke finne snev av en slik lære i Det nye testamente. Det skaper en merkelig motsetning mellom Jesus og Faderen. Jesus kom for å vise oss Gud. Gud ser ut som Jesus. Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Og vi trenger ikke gjemme oss. Tvert imot bør vi trygge og glade gi ham tilgang til våre mørkeste hemmeligheter. Det er vårt eneste håp. Guds lys og nærvær er helbredende og vi er invitert til å vandre i det. Den kjærligheten Jesus viste i sitt liv og i sin død på korset da han absorberte vår synd og tilgav den, virker fremdeles rensende. Gud og hans lys er det tryggeste stedet å gå når vi er på vårt verste.
Guds lys og nærvær er helbredende og vi er invitert til å vandre i det.
side 5
i Adventistkirken
4000 adventistungdom på kongress Tilbedelse og positiv kristendom er fortsatt viktig i livene til ungdommer i det 21. århundre. Tekst: Victor Hulbert / Foto: Victor Hulbert
U
ngdomskongressen «The Journey» i Valencia, samlet 4.000 ungdommer fra hele Europa den første uken i august.
Pakk 4000 ungdommer fra hele Europa inn i et stort auditorium. Bland inn rikelig med musikk, lokal spansk kultur, kjappe videorapporter, produsert på stedet, og fortellerevnen til en mesterforkynner, så vil du raskt forstå at tilbedelse og positiv kristendom fortsatt er en sentral del av livet til ungdommer i det 21. århundre. Ungdommene var mer enn klare for "The Journey", som var temaet for den pan-europeiske ungdomskongressen, 1.-5. august 2017, i den fuktige varmen i Valencia i Spania. Voksne som var til stede, hadde glemt akkurat hvor entusiastiske ungdommer kan være. Glade tilrop møtte hver nasjon som var representert, etter hvert som de ble introdusert. Tilropene steg i styrke da en populær sang «10 000 Reasons», fylte skjermen. Det ble etterfulgt av like entusiastisk sang – spesielt imponerende når man tenker på at engelsk var andre eller tredje språk for de fleste i salen. Noen hadde reist i over 20 timer med buss, men entusiasmen var ikke mindre av den grunn. – Musikerne er gode, fastslo Jeff Kolkmann. De inspirerte virkelig. Andre unge ønsket å få en dypere åndelig opplevelse med Jesus i løpet av uken, utvide vennekretsen, og å lære noe på en av de 20+ kursene som deltakerne kunne velge mellom hver dag. Karianne Schandy fra Norge var en av kursholderne. Du kan ikke komme til Spania uten å lære litt om skjønnheten og kulturen i landet. Dette skjedde ved hjelp av en koreografert blanding av spansk folkedans og musikk på scenen, sammen med bilder fra hele landet på skjermen. Men det var mer enn det. Samtidig med å demonstrere det beste av spansk kultur, fortalte det også historien om
side 6 / tidens tale / oktober 2017
«The Journey», en jentes kamp for å finne mening med livet. Det finner hun når hun til slutt oppdager en bibel. Dette var en sterk opplevelse i seg selv, og kunne lett ha avsluttet en vellykket første kveld, men det var mer på programmet. Sam Leonor, kapellan ved La Sierra University i California, fokuserte de unges oppmerksomhet på begynnelsen av disiplenes reise, det kallet som beskrives i Markus 1,16-20. Det ble helt stille i salen mens han blandet anekdoter med dype åndelige sannheter, og konkluderte med historien om en av hans elever som hele tiden ba om helbredelse fra en nedbrytende sykdom, men som fant fornyelse da bønnen forandret seg fra helbredelse til engasjement. Ti ungdommer ble døpt på sabbaten. Et mektig og viktig vitnesbyrd om at troen er viktig. Fra Norge deltok femti ungdommer på kongressen i Valencia.
Verdens største spikermosaikk? Spiker med sentral rolle i frelseshistorien og kirkehistorien. Tekst: Victor Hulbert / Foto: Josh Roberts
D
eltakere ved Adventistkirkens ungdomskongress i Valencia i Spania lyktes i å lage verdens største spikermosaikk. Bildet er et portrett av Jesus. Resultatet av tre dager med hammer og 100 000 spiker, er et bilde som måler 5 x 3 meter. Nå venter initiativtakerne spent på svaret fra dommerne i Guinness Rekordbok. Ideen til spikermosaikken kom fra to spanske ungdomsledere, Rubén Guzmán og Jonatán Contero, som så det som en måte å dele sin kjærlighet til Kristus, samt å fremme det budskapet Syvendedags Adventistkirken har. – Jeg synes det er fantastisk at folk i Valencia fikk se Jesu ansikt, sa en entusiastisk Concerto. – Dette er veldig viktig fordi vi kan huske at Jesus gjorde alt for oss, sier Saray Martinez Fernández, en spansk frivillig medhjelper. – Vi vil at folk skal bli minnet om Jesus og bli inspirert til å følge ham. Manel López, en historielærer ved Sagunto Adventist College like i nærheten, var så
entusiastisk for prosjektet at han kledde seg ut som Martin Luther for anledningen. «Jeg er Martin Luther. Med en spiker endret jeg historien,» ropte han ut til folk på torget, og fikk med det anledning til mange interessante samtaler. Nesten alle kongressdeltakere brukte litt tid de første tre dagene av kongressen for å hjelpe med å spikre tusenvis av spiker på mosaikken – Vi spikret spikrene fordi det var en spiker som ble brukt til å henge Jesus på et kors. Det var en spiker Luther brukte for å feste tesene på kirkedøren i Wittenberg og vitne om det gode budskap om Kristus. Så det handler om Kristus, sier Stephan Sigg, ungdomsleder i Inter-europeisk divisjon.
Med så mange positive ungdommer som ønsket å gjøre et godt inntrykk i Valencia, oppsummerte Emily Amzand fra Nederland følelsen til mange. – Det er vår jobb å nå verden, og tiltak som dette, gjør folk nysgjerrige. De kommer og snakker med oss, stiller spørsmål om hva vi gjør her og gir oss mulighet til å snakke om vår tro. Papirene som bekrefter dimensjonene på denne spikermosaikken, er nå signert og sendt til Guinness World Records. Kongressledelsen venter nå på avgjørelsen. Den nåværende rekorden for verdens største spikermosaikk er fra 2015 og tilhører Federico Delgado Heredia fra San Carlos i Uruguay.
Han syntes det var hyggelig at spikerprosjektet kunne være en av aktivitetene på kongressen. – Dette portrettet kan nå sendes på tur gjennom hele Spania og minne folk om historien om en spiker.
side 7
KIRKEHISTORIE
En reformator står fram I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Adobe Stock
V
aktmesteren ved Augustinerklosteret trasket langs hovedgaten i Wittenberg. Under armen hadde han en plakat med 95 teser som professoren og munken Martin Luther ville diskutere med andre akademikere. Datoen var 31. oktober 1517, og det ble et skikkelig rabalder. Ekte tro og Bibelen alene Det var en grotesk forskjell mellom fattig og rik, og de geistlige hadde en makt over folk som det var nærmest uråd å komme seg unna. Og for å manipulere folks samvittighet, beskrev de helvete med de krasseste virkemidler. Det var forestillingene i slike bilder som fikk folk til å gå mann av huse for å skaffe seg avlatsbrev da Johannes Tetzel og hans selgere var på ferde i Brandenburg, nabostaten til Sachsen, der Martin Luther bodde. Luther forstod hvor galt dette var. Og han var sikker på at mange ville skjønne det samme. Den aller første tesen er grunnleggende: «Da vår Herre og Mester Jesus Kristus sa: Gjør bot etc. (Matteus 4:17), ville han at hele den kristnes liv skulle være bot» (Verker i utvalg, 1:260).
Luther insisterer på at kristentroen skal være noe som former mennesket innenfra. For det andre viser Luther til Bibelen. Han er krystallklar på at det bare finnes én autoritativ standard: Bibelen. Disse to punktene: Bibelen som den eneste standard og at troen må være ekte, ble kjennetegn på mye av det Luther skrev. Tesene skapte virkelig rabalder. Luther hadde i utgangspunktet bare ønsket å invitere til en samtale med andre akademikere. Han ville fram til sannheten, men hadde ingen planer om å sette i gang en revolusjon. I løpet av vinteren 1517 og utover våren måtte han forklare seg nærmere om hva han mente med disse 95 setningene. I klosterhuset der Luther bodde, var det et trykkeri i underetasjen. Der ble nok plakaten med tesene trykket, og på grunn av den nye teknologien Gutenberg hadde lansert, ble tesene spredd over hele Tyskland. Det var misbruket og forvrengningen av avlaten Luther ville til livs. I forklaringen til den første tesen viser han til Romerne 12:2: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes.» Så skriver han: «Gjennom denne selvbesinnelsen kommer lovovertrederen igjen til sans og samling og nærer hat mot sin egen synd» (Verker i utvalg, 1:261). Her ser vi igjen Skriften som autoritet, og den indre og ekte troserfaring som mål. Spørsmålet om pavens myndighet dukker opp alt i tese nummer fem: «Paven hverken vil eller kan ettergi andre syndestraffer enn dem han selv har pålagt enten ut fra egen avgjørelse eller med grunnlag i
side 8 / tidens tale / oktober 2017
kirkeretten.» (Verker i utvalg, 1:265). Luther vil sette fingeren på at synd er og blir et forhold mellom mennesket og Gud, ikke mellom mennesket og kirken. Det er Bibelen alene som definerer synd. Mennesker kan ikke påta seg det. Og det er Gud alene som kan tilgi synd. Hele tankesystemet som avlaten bygget på, er usunt og ubibelsk. Tese 21 er en tydeliggjøring av det: «De avlatshandlerne som sier at mennesket blir løst og frelst fra all straff gjennom pavens avlat, farer derfor med vranglære» (Verker i utvalg, 1:266.) Avlat i dag Reformasjonen førte dessverre ikke til at avlat ble avleggs i Den romersk-katolske kirke. Det ble forbudt med salg av avlat på 1550-tallet. Men avlat i seg selv praktiseres. Hvert 25. år er et jubelår i Den katolske kirken. Da kan man få spesiell avlat. Pave Frans innførte et ekstraordinært jubelår fra 8. desember 2015 og ett år fram. Da åpnes den såkalte hellige dør i Peterskirken og andre valfartskirker, og de som går gjennom døren, får ettergitt all timelig straff for sine synder. Denne ettergivelsen av straff kan man få, ikke bare for seg selv, men også for avdøde mennesker. Det går fram av paragraf 1498 i den katolske katekisme: «Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd» (Den Katolske Kirkes Katekisme, par 1498). Dette viser at tesene ikke har hatt noen særlig effekt på avlatstanken. Praksisen med avlat har fortsatt, selv om misbruket som skjedde med handel av avlatsbrev, ble avskaffet.
Avlat, gjeld og Peterskirken «Straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer», sa Tetzel. Luther viste til dette utsagnet i tese nummer 27: «De forkynner menneskelære, de som sier at sjelen flyr ut så snart pengestykket klinger i kassa» (Verker i utvalg, 1:267). Han visste ikke hvilke økonomiske krefter som lå bak salget av avlatsbrevene. Men det er litt av en røverhistorie.
Salget av avlat passet godt for en liten krets geistlige som trengte penger til sine formål.
Salget av avlat passet godt for en liten krets geistlige som trengte penger til sine formål. De fleste vet at paven hadde et gigantisk byggeprosjekt: Peterskirken. Den gamle kirken var revet, og pave Julius II hadde lagt ned grunnsteinen til den nye Peterskirken som vi kjenner i dag. Arbeidet krevde enorme summer. Luther kjente godt til at penger fra avlatshandelen gikk til oppførelsen av Peterskirken. I tese nummer 86 nevnes kirken, og Luther er ikke nådig: «Hvorfor kan ikke paven, som i våre dager har rikdommer større enn den rikeste Krassus, bygge i alle fall denne ene Peterskirken for sine egne penger, heller enn for pengene til de fattige troende?» Det Luther ikke visste, var at hans overordnede i Tyskland, kardinal Albrecht av Brandenburg, og samtidig erkebiskop av Mainz, hadde personlige økonomiske interesser i salget av avlatsbrev. Albrecht hadde en stor gjeld hos Fugger, bankmannen i Augsburg. Gjelden var på 50 000 gylden. Som professor i Wittenberg hadde Martin Luther en årsinntekt på 100 gylden. Altså skyldte Luthers overordnede erkebiskop en sum som var 500 ganger årslønna til en professor. Hvis vi tar utgangspunkt i en årslønn på 500 000 kroner og ganger den med 500, så får vi 250 millioner kroner. Det gir en god pekepinn på hvilken enorm gjeld erkebiskopen hadde. «Biskop» som lukrativ arbeidstittel Men hvordan hadde en prest satt seg i slik enorm gjeld? Albrecht var født i en adelig familie, og en alminnelig måte å sikre seg økonomisk i middelalderen, var å få et geistlig embete. Disse embetene hadde store landeiendommer som ga tilsvarende store inntekter. Bare 23 år gammel ble han erkebiskop av Magdeburg, og året etter ble han i tillegg erkebiskop av Mainz. Å få disse to embetene var dyrt. Paven krevde et stort gebyr for å få tilgang til de rikdommene embetet innebar. Albrecht måtte også ha dispensasjon for å ha to embeter samtidig. Paven kunne ordne slikt, bare prisen var riktig. Både paven og Albrecht
trengte penger, og da paven ga tillatelse til å selge avlatsbrev, skulle selvsagt en god del gå til Albrecht. Avlatssalget var som et pyramidespill. Alle nivåer skulle ha sitt.
bare i en annen teologisk oppfatning enn den rådende katolske lære. Han var en fare for det luksuslivet noen av de mektigste mennene i Tyskland levde.
Helt uforvarende hadde Luther prøvd å sette en stopper for erkebiskopens pengeinnsamling. Når du truer pengestrømmen til en grisk erkebiskop, lever du utrygt. Ikke rart det ble bråk.
Luther skjønte at penger var en viktig drivkraft bak det skammelige salget av avlatsbrev, og han kalte disse folkene for «pengejegere». Men han hadde ingen anelse om at han med sine 95 teser hadde angrepet selveste erkebiskopen av Magdeburg og Mainz nettopp på det punktet der det svir mest: På pengepungen.
Luther var blitt en farlig mann for dem som hadde makt og myndighet. Faren bestod ikke
side 9
PROFETIER
"Daniels Bok"
Daniel
kapittel 3:13-23 Når døden ser ut som en ildovn. Tekst: Kenneth Jørgensen
K
ong Nebukadnesar har fått satt opp en billedstøtte av gull på en slette ikke langt fra Babylon by. Han befaler alle sine umiddelbare undersåtter, de fremste i hans rike, å stille seg fremfor billedstøtten og falle ned for den i ærbødighet når musikken begynner å spille. Alle bøyer seg untatt Daniels tre venner som vi ble kjent med i det første kapitlet av Daniels bok. Når Nebukadnesar hører rapporten fra kaldeerne om at «noen jødiske menn» ikke hadde bøyd seg for billedstøtten, ble han «opprakt og vred» (v. 13). Kongen befalte å få tale med de unge mennene. Han kunne nesten ikke tro rapporten. Hvem våget å motsi kongens ordre. Han kjente bare én i riket som ikke fryktet noe menneske, men Daniel var ikke til stede der og da, så Nebukadnesar og hans sammensvorne hadde sett sitt snitt til å slå et slag for Babylons religion. Daniels venner ble hentet til Nebukadnesar. En misforståelse? Kongen spør dem om dette bare var en misforståelse. Det kunne være språkproblemer, hørselsproblemer, eller noe annet som avskrekket eller forhindret de unge menn fra å utføre tilbedelsen. Disse guttene, eller unge menn, hadde alltid vært
side 10 / tidens tale / oktober 2017
blandt de mest lovlydige i riket. Kongen ville vite dette fra deres egen munn før han satte i gang med plan B. Han spør dem rett ut om det var med «forsett . . . dere ikke dyrket min gud». Hvis det var tilfelle, skulle de nå få en ny sjanse og hvis de da ville bøye seg for billedstøtten, «så er alt godt og vel» (v. 15). Det faktum at Daniels venner fikk en sjanse nummer to tyder på at Nebukadnesar tok stor prestisje i å få med seg disse hebreerne på Babylons lag. Nebukadnesar husket godt at hans egen gud hadde blitt utfordret av jødenes Gud. De to første kapitlene i Daniels bok vitner om det. En del av babylonsk religion består av religionstvang, og med trusselen om en ildovn ville nok enhver bryte med sin egen overbevisning, bare denne ene gangen. Mange ville tenkt, – hva er vitsen med å dø? Livet er åpenbart det eneste vi har, vi vil leve, uansett. Daniels venner tenkte ikke i disse kategorier. For dem var Guds ære det vesentlige, og dessuten trodde de på en oppstandelse etter døden som ville lede Guds barn til en evig og salig lykketilstand sammen med deres Skaper. Dette tenkte også Abraham på den gang han ble kalt av Gud til å ofre sin sønn Isak. Gud vil en dag reise Isak opp
fra gravens mørke til sitt underfulle lys. Guds ære burde være det vesentlige og grunnleggende motiv for alle våre handlinger. Selv om Nebukadnesar husket hendelsene som er beskrevet i det første og andre kapitlet i Daniels bok, tenkte han nok at denne gangen ville det gå bra fordi han hadde makt over alle i kraft av å være dødens forvalter. Nebukadnesar hadde makt til å sende mennesker, hvem han ville, i dødens vold. Ingen kunne stå imot denne makt. Døden er det siste og mest skremmende både blant dyr og mennesker. Mennesker og dyr er villige til å gjøre hva det måtte være for å unngå døden. Intet i denne verden frykter vi mer enn dødens makt. Denne makt var Nebukadnesar i besittelse av. Han kunne bestemme hvem som skulle dø og hvem som skulle leve. Her hadde han sitt trumfkort. Derfor kunne han si «hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd». Men Gud har all makt… Nebukadnesar hadde nok feilvurdert karakteren til Daniels venner. De var hverken redd for Nebukadnesar eller døden. Tvert imot er de fylt av glød og ydmyk selvtillit.
Deres svar avslører deres sterke tro på Gud, «vi behøver ikke svare et ord på dette» (v. 16). De var sikre på at Gud ville redde dem uansett utfallet av Nebukadnesars avgjørelse. Svaret til Daniels venner var ubetinget og ikke til forhandling.
staten, i dette tilfellet militæret. Det åndelige Babylon som eksisterer like før Jesu annet komme, vil også søke hjelp fra staten for å tilintetgjøre alt og alle som ikke vil bøye seg betingelsesløst for statens religion. Slik var det i middelalderen og slik vil det hele avsluttes ved tidens ende.
«Da ble Nebukadnesar full av harme, og utrykket i ansiktet hans forandret seg mot Sadrak, Mesak og Abed-Nego» (v. 19). Han forteller dem at ildovnen vil bli oppgradert og gjort sju ganger varmere. Ja, den ble så varm at de «sterke menn fra hæren» (v. 20) som fikk i oppgave å kaste hebreerne i ildovnen, selv strøk med på grunn av varmen. Her ser vi igjen et eksempel på samspillet mellom religion og stat, en statsreligionsymbiose som viser liten respekt for den enkeltes overbevisning. Babylonsk religion har alltid foretrukket å få hjelp fra
Mennene fra hæren som kastet hebreerne i ildovnen, døde, mens hebreerne selv, fullt påkledd med lett antennelige klær, kom helt ubrente fra opplevelsen. Kontrasten er klar. Gud kan frelse selv i de mest utfordrende øyeblikk. Det var som med Elia, men med den forskjell at i hebreernes tilfelle hadde den sju ganger overopphetede ilden ingen makt over dem, mens i Elia sitt tilfelle hadde ilden makt selv over et alter overøst med vann (se 1 Kongebok 18:34-35). Gud har makt over ilden, til å brenne og til å skåne.
Den siste tid av jordens historie vil bli en ildovnsopplevelse for Guds folk. Dyrets bilde som Johannes Åpenbaring kapittel 13 snakker om, vil bli satt opp, og menneskene som lever i de dager, vil bli tvunget til å bøye seg for dette bildet. De som ikke vil bøye seg, vil bli drept betingelsesløst. Da blir spørsmålet om vi frykter døden mer enn Gud. Må han som har all makt i sine hender få lov til å forme vår karakter nå i dag, slik at vi kan stå til hans ære når «den prøvelsens time» kommer «som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden» (Åpenbaringen 3:10). Gud elsker oss. Vi har blitt lovet at han ikke vil prøve oss over evne. Daniels venner er beviset på at vi også, i Guds kraft selvfølgelig, kan seire over dyrets bilde.
For Daniels venner var Guds ære det vesentlige, og dessuten trodde de på en oppstandelse etter døden som ville lede Guds barn til en evig og salig lykketilstand sammen med deres Skaper.
side 11
BIBEL
SKAPELSEN Del 1 av 2
Gud har skapt alt, og Bibelen forteller den genuine historien om hans skapergjerning. Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock
B
ibelens skapelsesfortelling er enkel. På Guds befaling fremstod «himmelen og jorden, havet og alt som er i dem» (2 Mosebok 20:11), på et øyeblikk. I løpet av bare seks dager ble jorden, som var «øde og tom» (1 Mosebok 1:2), til en levende planet, full av voksne dyr og ulike former for planteliv. Planeten var smykket med klare, rene, lyse farger, former og dufter, som var sammensatt med utsøkt smak og omtanke for detaljer og funksjon.
etter dekket Gud de nakne strender, høyder og daler. «Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag» (1 Mosebok 1:12).
Guds skaperord Salmisten skrev: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Salmene 33:6). Hvordan fungerte dette skaperordet?
Den fjerde dagen satte Gud solen, månen og stjernene på himmelhvelvingen som «tegn for høytider, dager og år» (1 Mosebok 1:14). Solen skulle herske om dagen og månen om natten.
Deretter «hvilte» Gud for å glede seg over det skapte. Disse seks dagenes skjønnet skulle alltid bli husket, fordi han stanset opp. Vi skal ganske kort se på Bibelens fortelling om hvordan alle ting begynte.
Gud skapte fuglene og livet i havet på den femte dagen. Han skapte «hver levende skapning» (1 Mosebok 1:21). Det betyr at de skapninger som han skapte, ville formere seg innenfor hver sin art.
Skaperordet og materien. Ordene: «Gud sa» i 1 Mosebok er en dynamisk guddommelig befaling som er årsaken til de fantastiske tingene som skjedde på de seks skapelsesdagene (1 Mosebok 1: 3, 6, 9, 11, 14, 20, 24). Hver av disse befalingene var ladet med en skapende energi som forvandlet en øde og tom planet til et paradis. For «han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salmene 33:9). Det er sant at «verden er skapt ved Guds ord» (Hebreerne 11:3).
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1). Jorden var dekket av vann og innhyllet i mørke. På den første dagen skilte Gud lyset og mørket. Han kalte lyset «dag» og mørket «natt».
På den sjette dagen sa Gud: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: Fe, kryp og ville dyr av alle slag!» (1 Mosebok 1:24).
Den andre dagen skilte Gud vannene fra hverandre. Atmosfæren ble skilt fra vannet som omgav jorden, for å gi forutsetning for liv. Den tredje dagen samlet Gud vannene på ett sted. Nå var det både land og hav. Der-
side 12 / tidens tale / oktober 2017
Som kronen på verket skapte Gud mennesket «i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mosebok 1:31).
Dette skaperordet var ikke avhengig av noe materiale som eksisterte i forveien. «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige» (Hebreerne 11:3). Selv om Gud til tider benyttet materialer som eksisterte i forveien – Adam og dyrene ble dannet av jorden, og Eva ble dannet av Adams ribben (1 Mosebok 2:7, 19, 22) – har Gud, når alt kommer til alt, skapt all materie.
side 13
Skapelsesfortellingen Det er blitt stilt mange spørsmål om skapelsesfortellingen i 1 Mosebok. Motsier de to skapelsesfortellingene fra Bibelens første bok hverandre, eller stemmer de overens? Er skapelsesdagene bokstavelige, eller representerer de lange tidsperioder? Ble himlene – solen, månen og stjernene – skapt for bare 6000 år siden? Skapelsesfortellingen, Bibelens to skapelsesfortellinger, den ene i 1 Mosebok 1:1 til 1 Mosebok 2:3, og den andre i 1 Mosebok 2:4-25, stemmer overens. Den første skapelsesfortellingen forteller i kronologisk rekkefølge om skapelsen av alle ting. Den andre beretningen begynner med ordene: «Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt…» (1 Mosebok 2:4). Skapelseshistorie er oversatt fra et hebraisk ord, som i 1 Mosebok 5:1; 6:9-10, er oversatt med slektshistorie. Denne fortellingen beskriver menneskets plass i skapelsen. Den er ikke strengt kronologisk, men viser at alt tjente til å skape et miljø for mennesket 1. Den gir flere detaljer angående skapelsen av Adam og Eva og om det hjemmet Gud innrettet til dem i Edens hage, enn den første. Dessuten forteller den oss om menneskets natur og om Guds måte å reagere på. Disse to skapelsesfortellingene stemmer kun overens med resten av Bibelen hvis man betrakter dem som bokstavelige og historiske. Skapelsesdagene. Dagene i den bibelske skapelsesfortellingen er bokstavelige døgn på 24 timer. Når Guds folk på Det gamle testamentes tid målte tiden, brukte de uttrykket: «Og det ble kveld, og det ble morgen» (1 Mosebok 1:5, 8, 13, 19, 23, 31). Det betegner avgrensede døgn, hvor døgnet begynner med kveld eller solnedgang (se 2 Mosebok 23:32; 5 Mosebok 16:6). Det er ikke noe grunnlag for å påstå at dette uttrykket f.eks. betød en bokstavelig dag i 3 Mosebok og tusener eller millioner av år i 1 Mosebok. Det hebraiske ordet som er oversatt med dag i 1 Mosebok, er yom. Når det er knyttet et bestemt tall til yom, betegner det alltid et bokstavelig døgn på 24 timer (f.eks. 1 Mosebok 7:11; 2 Mosebok 16:1). Det tyder på at skapelsesfortellingen snakker om bokstavelige døgn på 24 timer. De ti bud gir enda et bevis på at skapelsesfortellingen i 1 Mosebok snakker om bokstavelige dager. I det fjerde budet sier Gud: «Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din
side 14 / tidens tale / oktober 2017
gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, … For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den (2 Mosebok 20:8-11). Med få ord gjenforteller Gud skapelsesfortellingen. Hver dag (yom) ble brukt til å skape, deretter kom sabbaten som skapelsesukens høydepunkt. Den 24 timer lange sabbat er derfor et minne om en bokstavelig skapelsesuke. Det fjerde budet ville være meningsløst hvis hver dag var en uendelig lang tidsperiode 2. De som siterer 2 Peter 3:8 – at «for Herren er én dag som tusen år» – for å prøve å bevise at skapelsesdagene ikke var bokstavelige døgn på 24 timer, overser den kjensgjerning at det samme verset slutter med «og tusen år som én dag». De som tolker skapelsesdagene som tusener av år eller store uendelige tidsperioder på millioner eller til og med milliarder av år, setter spørsmålstegn ved påliteligheten av Bibelen – akkurat det som slangen fristet Eva til å gjøre. Hva er himmelen? Noen mennesker har vanskelig for å forstå de versene som sier at Gud skapte «himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1; sml. 1 Mosebok 2:1; 2 Mosebok 20:11), og at han skapte solen, månen og stjernene på den fjerde dagen i skapelsesuken for 6000 år siden )1 Mosebok 1:14-19). Ble alle himmellegemene skapt på dette tidspunktet? Skapelsesuken hadde ikke noe å gjøre med den himmelen som har vært Guds bolig fra evighet av. «Himmelen» i 1 Mosebok 1 og 2 henviser sannsynligvis til de planetene og stjernene som er nærmest jorden. Jorden var snarere det siste som Kristus skapte. Bibelen omtaler Guds sønner, sannsynligvis de syndfrie verdeners Adamer, som møttes med Gud i en fjern avkrok av universet (Job 1:6-12). Inntil nå har man ikke oppdaget andre bebodde planeter. De finnes tilsynelatende langt ute i verdensrommet – utenfor rekkevidden av vårt syndbesmittede solsystem. Skapelsens Gud Hva slags Gud er vår skaper? Er et slikt allmektig vesen interessert i oss små mennesker som lever i et hjørne av hans univers? Fortsatte han med større og bedre prosjekter etter at han hadde skapt Jorden? En kjærlig Gud. Bibelens skapelsesfortelling begynner med Gud og går deretter over
til å omtale mennesker. Den lar det skinne gjennom at da Gud skapte himmelen og jorden, forberedte han et fullkomment hjem til menneskene. Mannen og kvinnen var hans mesterverk. Denne fortellingen viser at Gud planlegger nøye, og at han har omsorg for det han har skapt. Han anla en spesiell hage til dem og gav dem ansvaret for å passe på den. Han skapte menneskene på en slik måte at de kunne omgås ham. Det skulle ikke være et påtvunget, unaturlig forhold. Han skapte dem slik at de kunne velge fritt, og han gav dem evnen til å elske og tjene ham. Hvem var skaperen? Alle medlemmer i guddommen tok del i skapelsen (1 Mosebok1:1-2, 26). Guds sønn, Kristus, som har eksistert fra evighet, var den drivende kraft. I innledningen til sin skapelsesfortelling, skrev Moses: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1). Med disse ordene i tanke skrev Johannes om Kristi spesielle rolle i skapelsen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud… Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Johannes 1:1-3). I versene som følger, gjør Johannes det klart hvem han skriver om: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14). Jesus var skaperen, og hans ord frembragte jorden (se også Efeserne 3:9; Hebreerne 1:2). Et uttrykk for Guds kjærlighet. Guds kjærlighet kjenner ingen grenser. Da Kristus kjærlig og forsiktig bøyde seg over Adam og skapte denne mannens hender, må han ha visst at menneskenes hender en dag ville mishandle ham og til sist nagle ham til et kors. På en måte er det en nær forbindelse mellom skapelsen og korset, for Kristus var lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll
Det skulle ikke være et påtvunget, unaturlig forhold. Han skapte dem slik at de kunne velge fritt, og han gav dem evnen til å elske og tjene ham.
ble lagt (Åpenbaringen 13:8). Hans guddommelige forutviten stanset ham ikke. Under den tunge skyen fra Golgata blåste Kristus livsånden inn i Adams nese, vel vitende at denne skaperhandlingen ville berøve ham selv livsånden. Det ligger en ufattelig kjærlighet bak skaperverket. Formålet med skapelsen Gud gjør alt av kjærlighet, for Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:8). Han skapte oss slik at det ikke bare var oss som kunne elske ham, men slik at han kunne elske oss. Det var av kjærlighet at han gjennom skapelsen gav de skapte vesener del i livet. Det er en av de største gaver han kan gi. Antyder Bibelen hva som er hensikten med universets og det innbyggeres eksistens? For å åpenbare Guds herlighet. Gud åpenbarer sin herlighet gjennom sitt skaperverk. «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort. Dagen lar sin tale strømme til dag, natt gir sin kunnskap til natt. Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres. Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender (Salmene 19:2-5). Hvorfor åpenbarer Gud sin herlighet på denne måten? Naturen vitner om Gud. Han ønsker at hans skaperverk skal lede mennesker til deres skaper. Paulus sier: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Romerne 1:20). Når vi blir dratt mot Gud gjennom naturen, lærer vi mer om Guds egenskaper som kan bli en del av våre liv. Når vi gjenspeiler Guds karakter, ærer vi ham og oppfyller på den måten formålet med vår skapelse. For å befolke verden. Det var ikke skaperens mening at jorden skulle være en øde og tom planet. Den skulle bebos (Jesaja 45:18). Da det første mennesket følte behov for en medhjelper, skapte Gud kvinnen (1 Mosebok 2:20; 1 Korinterbrev 11:9). Ved denne anledningen innstiftet han ekteskapet (1 Mosebok 2:22-25). Skaperen gav ikke bare Adam og Eva herredømme over den nyskapte verden. Med ordene: «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mosebok 1:28) gav han dem det privilegium å være med i skapelsesakten. Noter: 1 L. Berkhof, Systematic Theology, 4th rev. ed. (Grand Rapids, MI: Wm. B. Eerdmans, 1941), p. 182. 2 Selv om hver dag i skapelsesuken bare var 1000 år, er det problematisk. Med en slik forklaringsmodell, ville Adams liv på slutten av den sjette «dagen» være mye lenger enn det totale livsspennet som Bibelen forteller at han fikk (1 Mosebok 5:5). Se Jemison, Christian Beliefs, pp. 116, 117.
side 15
PRAKTISK KRISTENLIV
side 16 / tidens tale / oktober 2017
Vær så snill å tilgi meg! «Det er menneskelig å feile, guddommelig å tilgi» Tekst: G. Olafsson / Foto: Adobe Stock
T
o damer satt utenfor rettssalen. Begge var berørt av samme forbrytelse. Joan var mor til en 19 år gammel jente som den andre damens nevø hadde kvalt og gjemt under gulvet på rommet hennes, fordi hun ikke var klar til å forlove seg med ham. Da Joan oppdaget hvem den andre kvinnen var, gikk hun bort til henne, omfavnet henne og spurte: «Hvordan har du det? Hvordan klarer du deg?» Dette gjentok hun hver dag gjennom rettssaken, til tantens store overraskelse. Hun hadde aldri forventet noe sånt. I et intervju sa hun, «Hvis denne kvinnen kan tilgi på dette tidspunktet, må jeg også lære å tilgi. Jeg klarte ikke å tilgi min nevø, men her var offerets mor, og hun var klar til å tilgi. Dette var den beste julegaven jeg kunne få.»
side 17
Vi har bedt om tilgivelse hundrevis av ganger, men vet vi egentlig hva vi ber om? De fleste forbinder tilgivelse med å glemme, tilskrive uskyld, frita for straff. Men det er vanskelig, tidvis umulig for oss å glemme; vi tenker at det er opp til domstolen å erklære uskyld, og vi synes ofte at hevnen er søt. Derfor synes mange av oss at det vanskelig å tilgi. Så hva handler tilgivelse om? Og hvorfor er det så viktig? Å bære En far og sønn stod og så på klippen foran dem. Høyt oppe på en fjellhylle så de en ørn med ungen sin, men ørnemorens omsorg var av det brutale slaget, for etter litt røff behandling, dyttet moren ungen utfor stupet. Ungen flakset fortvilet med vingene, men forgjeves. Den falt nærmere 30 meter mens moren bare satt der og så nøye på. Plutselig stupte hun etter ungen og la seg under den med spredte vinger, slik at den landet på ryggen hennes. Deretter bar hun den tilbake til fjellhyllen. Vi kan kanskje forestille oss hva ørneungen tenkte: «For en mor! Hvordan kunne hun gjøre dette mot meg? Men det var bra at hun reddet meg». Moren gjentok dette flere ganger med korte mellomrom. Utvilsomt tøff behandling, men nødvendig for å lære ørneungen å fly.
den hebraiske nasjonen fra slaveriet i Egypt, sa han til dem: «Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg» (2 Mosebok 19:4). Og, Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene» (5 Mosebok 32:11). Et annet sted blir Guds omsorg sammenlignet med en far som bærer sin sønn (5 Mosebok 1:31), noe som innebærer omsorg, disiplin, oppfostring og beskyttelse. Men hva har dette med tilgivelse å gjøre? Alt! Dette er hvordan tilgivelse ser ut i Bibelen. Den grunnleggende betydningen av ordet som er oversatt med «tilgi» i Det gamle testamente er å bære, støtte, ta vare på, sørge for; noe som er svært forskjellig fra vår tradisjonelle forståelse av tilgivelse. Vanligvis forbinder vi tilgivelse med å glemme det gale, eller å la synderen slippe straffen sin. Men hva sier Bibelen om det? Synder og feil Egentlig er tilgivelse en tosidig prosess. På den ene side handler det om synder eller feil som må tilgis, og den andre har med individet å gjøre.
I Bibelen blir synd beskrevet som en byrde som synderen må bære, og til slutt ta konsekvensen av. I Det gamle testamente betød det i siste instans henrettelse. Det var ikke noe Det er kanskje ikke så lett å se sammenhenman kunne kvitte seg med etter eget forgodtgen mellom disse to illustrasjonene, men befinnende. Men noen andre kunne ta byrden sistnevnte brukes i Bibelen om samspillet og bære den for synderen. For israelittene mellom Gud og hans folk. Etter å Gud reddet gav dette mening. De hadde nettopp kommet ut av Egypt etter flere hundre år i slaveri, der de ble tvunget til å bære mange tunge byrder. Mange døde i den prosessen. Men byrden kunne overføres. Noen ganger kunne en venn oppdage noen som vaklet under byrden og tilby å bære den for ham. For en lettelse. Hvilken frihetsfølelse. Det var slik tilgivelse skulle føles. Men det betød samtidig at vennen tok på seg konsekvenseTilgivelse utelukker ikke nødne av byrden. Synd kunvendigvis konsekvenser eller ne overføres på samme straff, men det betyr at vi er måte, slik vi ser det i 4 Mosebok 30:15, 6, 8, der for personen i-, og gjen12. Enhver ed var hellig, nom prosessen. Det var dette og kunne ikke brytes. som motiverte Joan, Rakels Men dersom en datter mor, til å tilgi morderen, John, eller en kone gav et løfte, og skrive til ham i fengsel. kunne far eller ektemann godkjenne eller kansellere det. Men hvis han ikke klarte å kansellere det i tide, ville han bære hennes skyld, men hun ville være tilgitt og fri.
side 18 / tidens tale / oktober 2017
Ritualene i tempelet deres formidlet også at Gud sa: «Gi meg dine synder, så skal jeg bære dem for deg og ta konsekvensene, for slik er jeg.» Det var dette Gud åpenbarte for Moses da han ba om å få se ham. I 2 Mosebok 34:6-7 leser vi at Gud forkynte sitt navn, det vil si sin natur eller karakter, ved å erklære: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud… Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd, og bærer synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» Jeg vet at bibelen din sier dette på en annen måte. Det gjør min også. Den sier, «og tilgir synd», etc. På hebraisk er disse to tingene det samme. Det er bare et spørsmål om tolkning når ordet skal bety «bære» eller når det skal bety «tilgi». Hvis du bærer dine egne feil, må du ta konsekvensene av det (se for eksempel 3 Mosebok 5:17); men hvis noen andre bærer dem for deg, betyr det tilgivelse (2 Mosebok 34:7). Ordet er det samme i begge tilfeller. Tilgivelse innebærer villighet til å ta på seg konsekvensene av andres feil, til og med latterliggjørelse, avvisning eller til og med henrettelse. Enkelte teologer synes dette er for utrolig når det gjelder Gud. En av dem uttrykker det på denne måten: «Hvis Gud er bæreren, er det egentlig ikke mulig å si at han – som stedfortreder – vil bli skadelidende av det 1.» Men det var akkurat det Gud gjorde for oss i Kristus. Det er storheten i den guddommelige tilgivelsen. Det personlige aspekt Men tilgivelse har også et personlig aspekt. Da folket avviste rapporten fra de to trofaste speiderne (se fortellingen i 4 Mosebok 13 og 14) sammen med Guds lederskap, ba Moses Gud om å tilgi dem, og Gud svarte: «Jeg tilgir dem, slik du ber om» (4 Mosebok 14:20). Likevel døde alle som hadde gjort opprør, før de kom inn i det lovede landet, noe som skjedde nesten 40 år senere. Så Gud glemte ikke galt de hadde gjort, og han fjernet heller ikke straffen. Så spør vi: «Hvor ble det av Guds tilgivelse dersom han hverken glemte deres feil eller trakk straffen tilbake?» Fortellingen om utvandringen fra Egypt viser imidlertid at Gud ikke lot deres urett påvirke eller hindre hans forhold til dem. Han fortsatte å være med dem på reisen gjennom ørkenen, og ga dem alt de trengte, akkurat som han hadde gjort tidligere (jf. 5 Mosebok 8:3-5). Gud tilgav folket ved å bære dem og ta vare på deres behov (se 2 Mosebok 19:4 og 5 Mosebok 32:11). På samme måte veileder han Moses om å bære folket i sitt bryst som en mor bærer sitt ammende barn (4 Mosebok 11:12). Hvordan gjør hun det? Jeg vet bare
om en måte, noe som alle mødre vil kjenne igjen. Det er essensen av tilgivelse. Kjærlighet og omsorg i handling. Tilgivelse avhenger ikke av om synderen fortjener det. Det avhenger av tilgiverens egen karakter. Det krever ikke at den forulempede skal glemme feilen, eller at straffen fjernes. Det innebærer heller ikke å benekte det som har skjedd. Vi har dessverre en tendens til å blande umiddelbare og endelige konsekvenser. Om dine feiltrinn får umiddelbare konsekvenser eller ikke, sier det ingenting om hvorvidt du får-, eller ikke får tilgivelse. Som følge av at Moses var ulydig, fikk han ikke lov til å komme inn i det lovede landet, men Gud tilgav ham. Hvordan vet vi det? Han ble tatt til himmelen. Han ville ikke vært der hvis han ikke hadde blitt tilgitt. Tilgivelse er en holdning, ikke bare en individuell handling, og den viser seg i kjærlig omsorg for den som har forbrutt seg mot oss. Det betyr at vi er villige til å styrke og støtte de skyldige på alle de måter de trenger (se Ordspråkene 25:21). Det krever ikke at vi glemmer eller ser bort fra feil, men spørsmålet er; hva gjør vi med det vi husker? Tilgivelse betyr at vi ikke tillater urett å ødelegge vårt forhold til noen. Det er ikke en forretningstransaksjon basert på betaling for oppheving av gjeld, men det handler om å gjenopprette en person, støtte ham og gi ham/henne det de trenger. Det er ikke en kortlevd kansellering
av gjeld, men en kontinuerlig holdning til omsorgsfull omtanke for synderens vel. Det var dette Jesus tenkte på da Peter spurte ham hvor ofte han skulle tilgi, og foreslo sju ganger i motsetning til tradisjonelle jødiske tre ganger. Jesus ba ham om å gange det med 70; da ville han være nærmere ideen om sann tilgivelse. Jesus ville ikke at tilgivelse skulle være et spørsmål om bokføring, men en ubetinget omsorgsfull holdning. Anger og konsekvenser Men hvor passer anger inn i dette bildet? Fordi tilgivelse er en holdning og ikke bare et øyeblikks svar på en forespørsel, er ikke anger en forutsetning (jf. 1 Mosebok 18:2233). Gud tilgav menneskene, selv før verdens grunnvoll (Åpenbaringen 13:8; Efeserne 1:4; 1 Peter 1:20), og bekreftet det på korset for 2000 år siden. Anger starter ikke en prosess der Gud vurderer om han skal tilgi oss. Den grunnleggende betydningen av det hebraiske ordet for anger er «å vende tilbake (til stedet du kom fra)». Så anger handler om å komme tilbake til Gud som svar på det faktum at han har tilgitt oss (Jesaja 44:22). Det er vår måte å si «Takk for din tilgivelse. Jeg vil ta imot den». Dette er kjernen i fortellingen om Den bortkomne sønn, i Lukas 15. Gud trenger ingen liste over våre feiltrinn. Han kjenner dem allerede bedre enn vi gjør. Vi trenger bare å komme til ham og ta imot tilgivelsen. Og Gud gleder seg når vi kommer tilbake til ham for å motta den.
Tilgivelse utelukker ikke nødvendigvis konsekvenser eller straff, men det betyr at vi er der for personen i-, og gjennom prosessen. Det var dette som motiverte Joan, Rakels mor, til å tilgi morderen, John, og skrive til ham i fengsel. Tanten hans ønsket å stryke ham ut av livet sitt, for å distansere seg fra forbrytelsen, men Joan sa: «Hvis vi er bitre og sinte og søker hevn, skader vi bare oss selv.» Det var det postmannen opplevde da han mente han ble feilaktig bøtelagt rundt kr 2,- for en trafikkforseelse, og i 30 år fortsatte han å sende hatefulle, anonyme julekort til politikvinnen som skrev ut boten. Hans liv var bittert, og hun trengte medisinsk hjelp. På den annen side, da Josefs brødre kom til ham etter farenes død og ba ham om å tilgi dem, lovet han å sørge for dem og deres små. Det er det tilgivelse handler om; en aksepterende holdning og omsorgsfull omtanke for andre, på tross av det de har gjort mot oss. Det er ikke lett, men det er Guds måte å håndtere menneskeheten på, og han inviterer oss til å delta i den prosessen idet han ber oss om å «Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov» (Galaterne 6:2) for «ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Johannes 13:35). Noter: 1 [Ist Gott der Träger, dann kann allerdings kaum die Rede sein, daß Gott selbst dadurch—stellvertretend—zu Schaden kommt (Knierim)].
side 19
MENNESKENATUREN
Kan man være God uten Gud? Med eller uten religion kan gode mennesker gjøre godt, og onde ondt. Men for at gode mennesker skal gjøre ondt, trengs det religion (Steven Weinberg). Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock
I
forrige nummer av Tidens Tale spurte den fascinerende lederartikkelen om forskjellen på kristne og ikke-kristne. Widar Ursett hevdet der at det var fint lite forskjell. Jeg syntes artikkelen var så fascinerende at jeg brukte den som utgangspunkt for en tale jeg holdt i menigheten min, der jeg påstod at når det kom til moral, altruisme, mening i livet og til og med håp, så viser utallige undersøkelser at ateister har det like bra og gjør like mye godt som kristne. Å bli kristen handler ikke først og fremst om å bli bedre, eller ha det bedre, men om å si ja til et vennskap med Gud. Poenget med forholdet til Gud er forholdet til Gud. I kirken vår åpner vi opp for samtale rett etter talen, og denne gangen var det mange som meldte seg på. En påpekte en at hele den vestlige kulturen vår, inkludert våre moralsk intuisjon er preget av 2000 år med Jesus, enten man tror eller ikke. Det er ikke sikkert samfunnet hadde fungert like bra uten denne påvirkningen. En annen innvendte at det er forskjell på mening med livet og mening i livet. Vi kan finne mye mening i livet – gleden ved gode relasjoner og gode opplevelser er mer enn nok for det fleste. Uten Gud kan man også oppleve mening med livet sitt. Meningen blir den positive forskjellen man utgjør for andre mennesker. Man er på en måte selv ansvarlig for at ens liv har mening. Men hva skjer den dagen man ikke er i stand til å være noe for andre, har livet da noen mening? Har man noe som vil bære gjennom en slik krise? En annen påpekte at håpet om gode ting i dette livet kunne være tilstrekkelig opp til en viss alder, men jo eldre man ble, jo mer tok man seg i å håpe på en fortsettelse.
side 20 / tidens tale / oktober 2017
En større debatt På grunn av denne opplevelsen la jeg ekstra godt merke til det da Espen Ottosen bare et par dager senere kom ut med en kronikk i Aftenposten som spurte: Kan man være God uten Gud1 På dette svarte han selv ganske tydelig ja, men stilte spørsmål ved om både motivasjonen og begrunnelsen man gav for sin egen moral ville holde i pressende situasjoner der ingen ser deg. For eksempel når tingene dine er ødelagt av en orkan, og du er fristet til å hente noen saker i et annet hus som står tomt. Ottosen mente at uten Gud var det vanskelig å både fastholde og begrunne at noe alltid var rett og galt.
Å bli kristen handler ikke først og fremst om å bli bedre, eller ha det bedre, men om å si ja til et vennskap med Gud. Ottosens artikkel utløste et skred av respons, både i kommentar-feltene og i form av mot-kronikker både i VG, Aftenposten og på diverse facebook-grupper og blogger.2 Det mest interessante med disse er kanskje fordommene som kom til syne i den store viljen til å misforstå Ottosen. Det folk flest hørte ham si var at om du ikke trodde at Gud tittet deg over skulderen og truet med helvete om du ikke fulgte reglene hans, ville du bli en umoralsk samfunnsfiende. Kommentarfeltet fyltes raskt: Hvis det eneste som hindrer deg i å være umoralsk er trusselen om straff, eller lovnad om belønning, da er du ingen god
person i min bok. Du handler da ut fra egeninteresse, ikke noe genuint ønske om at andre enn deg selv skal ha det bra. «Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?» For Ottosen er det kanskje redselen for å bli straffet av en fantasifigur. For oss som klarer oss veldig bra uten å bry oss om julenissen, dodraugen og andre fantasivenners meninger så er det helt naturlig oppførsel. Men Ottosen hadde skrevet rett ut at det ikke handlet om troen på en overvåkende eller straffende Gud. Det Ottosen egentlig hadde forsøkt seg på var et slags argument for å tro på Gud, basert på nettopp det faktum at både troende og ateister mener at rett og galt faktisk finnes. Den logisk nødvendige fortsettelsen er at Gud finnes, mener Ottosen. Hva ellers? Mange vil si at Ottosen her setter opp et svært teoretisk argument som ikke har så mye å si i praksis. Selv om Ottosen har rett i at moralen er forankret i en skaper-gud, hvordan får vi kunnskap om denne moralen? Igjen haglet det med kommentarer: «Hvis vi vender oss til Bibelen for å finne en moralsk rettesnor kommer vi fort ut og kjøre. Da kan du finne alibi for menneskeofring, folkemord, slavehold og mange andre ting vi har lagt bak oss for lenge siden. Nei, sann humanisme befinner seg flere lysår foran Bibelen.» Og selv om vi anerkjenner at Gud har skapt universet slik at rett og galt på en måte er en
del av virkeligheten – noe vi oppdager gjennom erfaring og fornuft – kunne ikke også et gudløst univers ha slike egenskaper? Objektiv moral har da ingenting med gudstro å gjøre. Objektiv moral har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre. Når man skjønner at egne eller andres handlinger eller uttalelser kan medføre ubehag for, eller overgrep mot andre mennesker, er det snakk om objektiv moral. Og det er jeg i min villeste fantasi ikke i stand til å relatere til gudstro. For meg er dette så såre enkelt, fordi jeg er et menneske: Det som er bra for de andre i gruppa (menneskeheten), er bra for meg. Ikke bare bra i øyeblikket, men på sikt. Og det som er bra for andre mennesker, er at jeg behandler dem som jeg ville ha ønska å bli behandla sjøl. Altså respekt for grensene mine, og tinga mine. Omsorg når jeg er svak. Oppmuntring og støtte i tøffe tider, og reine ord for penga hvis jeg er en dust. Paulus, kristendommens kanskje viktigste forfatter skrev for nesten 2000 år siden: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem (Romerne 2:14-15). Det er ikke lett å vite nøyaktig hva Paulus mener med disse ordene. Men det kan absolutt se ut som han mener at menneskene ut fra virkeligheten, sin fornuft og sine følelser kan vite hva som er rett og galt – selv om de ikke kjenner ham som er opphavet til at verden, fornuften og følelsene er slik. Hele avsnittet er innledet med: «Gud gjør ikke forskjell på folk» (Romerne 2:11) og avslutter med «Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene» (Romerne 2:16). Med andre ord stiller vi ganske likt alle sammen. Teksten er dessuten også en korreks til de kristne som på grunn av en eller annen religiøs regel i lydighetens navn føler de må gå på tvers av sin egen fornuft og magefølelse (problemet sitatet i ingressen tar opp). Så kanskje den paradoksale konklusjonen blir at fordi Ottosen har rett i at Gud har skapt universet slike at man kan vite at noe er rett og noe galt, tar han feil i at man må tro på Gud for å ha en moral som holder – selv når det kniper?
Noter: 1 https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5xKGW/Kan-man-varegod-uten-Gud--Espen-Ottosen (PUBLISERT: 15.SEP.2017 21:15) 2 Hans Petter Halvorsen angrep øyeblikkelig i VG: http://www.vg.no/nyheter/meninger/kristendom/kristenfolkets-myter-om-moral/a/24143682/ Kenneth Bareksten angrep via Aftenposten: https://www.aftenposten.no/ meninger/debatt/i/8ndrW/Gud-har-ingenting-med-godhet-a-gjore_-deter-det-vi-mennesker-som-har----Kenneth-Bareksten. Ole Martin Moen fikk slippe til i Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kultur/gud-gjormoral-umulig/68710856 Ottosen oppklarte noen misforståelser i VG http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/halvorsens-misforstaaelse-om-moral/a/24144563/ Bjørn Are Davidsen og Daniel Joachim Heggheim Kleiven gikk til motangrep på sine egne blogger https://dekodet. blogspot.no/2017/09/moral-gjr-debatt-umulig.html https://www.danieljoachim.org/2017/09/noen-tanker-om-ottosens-kronikk-om-ateister-og-moral/ I tillegg var det utallige facebook-grupper og sider som tok debatten. Til slutt oppsummerte Kai Erik Westergaard glimrende hvor alle hadde snakket forbi hverandre: http://religioner.no/moralforvirring/
side 21
BIBEL
Hva skal vi gjøre med Bibelen? Den er mer enn en samling moralfortellinger. Tekst: Daniel Pel / Foto: Adobe Stock
side 22 / tidens tale / oktober 2017
E
n av de mest fantastiske historiene i Bibelen handler om når hebreerne ble fridd ut fra slaveriet i Egypt. Frigjøringen var et direkte resultat av at Gud grep inn, ikke bare ved å redde dem fra undertrykkelse, men han beskyttet dem også idet de gikk gjennom ørkenen på vei til det lovede landet. Hver dag lot Gud søte korn regne ned fra himmelen. De ble kalt manna, himmelbrød (2 Mosebok 16). Da folk våknet opp første dag etter at mannakornene hadde regnet ned, kikket de på disse underlige hvite kulene og lurte på hva de var. Manna betyr «hva er det?», og det var jo et passende navn. Jeg er sikker på at folk plukket opp de små kulene og undersøkte dem, kanskje luktet de på dem og gned dem i hendene sine. Men det var bare en måte de kunne finne ut av hva de var. De måtte smake på dem. Mange år senere, da Jesus gikk her på jorden, dro han en interessant sammenligning mellom mannaen på Moses sin tid, og seg selv. Han omtalte seg selv som brødet som kom ned fra himmelen (Johannes 6:35, 41). Selvfølgelig var dette et bilde i åndelig språkdrakt, som var ment å vekke minner hos hebreerne. Akkurat som de måtte oppleve og smake på mannaen, oppmuntret Jesus tilhørerne sine til å bli kjent med ham. Akkurat som fysisk mat gir næring til kroppen vår, er åndelig næring nødvendig for et rikt sjelsliv. Vi inviteres til å oppleve Jesus gjennom Guds Ord, Bibelen. Jesus sa at Skriftene vitner om ham (Johannes 5:39). Vi kan begynne dagen med manna, akkurat som hebreerne. Det var Gud som lot himmelbrødet regne ned, og det er også han som har inspirert Bibelen (2 Peter 1:21). Den virkelige verden Mange i dag stiller det samme spørsmålet som hebreerne stilte på Moses sin tid: Manna – hva er det? Bibelen – hva har den å si? Ja, det er en samling av 66 bøker. Ja, den inneholder historie, poesi, ordspråk og profetier. Men hva er egentlig Bibelen? Som sagt, det er bare én måte å finne ut av det på. Kristne som faktisk leser Bibelen er tydelig blitt en minoritet i sekulære Europa. I vår vestlige verden er kristendommen blitt en tradisjon mer enn noe annet. Mange støter på kirkens former i dann og vann; barnedåp ved livets begynnelse, konfirmasjon i tenåringsalderen, bryllup i voksen alder, og som avslutning på livet ender man opp på kirkegården. Innimellom disse familiebegivenhetene, hører de sikkert et bibelord av og til. Julefortellingen blir kanskje lest en gang i året. Og påsken dreier seg vel heller ikke bare om påskeegg, kaniner og krim.
Den kjente metodistforkynneren, Leonard Ravenhill, sa: «En vakker dag kommer en enkel sjel til å plukke opp Guds bok, lese den, og tro det som står der. Da kommer resten av oss til å skamme oss.» Skriften handler om livets realiteter og vår eksistens. Vi får svar på de mest elementære spørsmål, som dreier seg om hvor vi kommer fra, meningen med livet, og hva framtiden vil bringe. Dessverre er Bibelen i stor grad avskåret fra det vi opplever som den virkelige verden. Den virkelige verden er liksom de håndgripelige tingene som utgjør summen av dagliglivet; mat, klær, forhold, utdannelse, arbeid, og så mye mer. Og så er det Bibelens verden – troens verden. Her leser vi om hvordan Gud har møtt mennesker opp gjennom tidene og utfoldet sin plan med livene deres. Men dette er to forskjellige verdener som sjelden kommer i berøring med hverandre. Til tider besøker vi Bibelens verden, men det er akkurat det det er, et besøk og en verden for seg selv. I underbevisstheten oppleves det mer som fantasi enn virkelighet. Dessverre er det millioner av mennesker som går gjennom livet, uvitende om den eneste virkelig verden, Bibelens verden. En falsk virkelighet er blitt skapt, som utelukker Gud som skaper, en kamp mellom godt og ondt, evangeliet, de 10 bud som et moralsk kompass, evige endemål, og så mye mer. Grunnen er ganske enkel. Den Bibelske verden, i all sin skjønnhet, har ikke blitt opplevd. Det er som manna som ligger på bakken. Mange spør hva Bibelen dreier seg om, men tar seg ikke tid til å smake, og oppleve den selv. Vi leser Bibelen – Jesus leser oss Gud er på utkikk etter mennesker som vil bli vekket opp av hans ord. Hver sann vekkelse i historien har spiret fram fra en sterk tillit til Bibelen. På den andre siden har åndelig forfall begynt med at man ikke lenger tok Skriften på alvor. Det koker ned til et enkelt spørsmål: Hva gjør vi med Bibelen? Eller vi kunne ta det et skritt videre: Hva gjør vi med Jesus? Hvis vi tviler på Bibelen, tviler vi på Jesus. Når man tar lett på Bibelens autoritet, tar man lett på Jesu autoritet. Hvordan vi behandler Bibelen, har innvirkning på vårt gudsbilde. Når vi bagatelliserer det Skriften sier, og erstatter
Dessverre er det millioner av mennesker som går gjennom livet, uvitende om den eneste virkelig verden, Bibelens verden. En falsk virkelighet er blitt skapt, som utelukker Gud som skaper, en kamp mellom godt og ondt, evangeliet, de 10 bud som et moralsk kompass, evige endemål, og så mye mer.
de guddommelige åpenbaringene med våre egne forestillinger om Gud, så forminsker vi Gud og tilpasser ham vår egen forestillingsevne. I vår vestlige kultur har Bibelen ofte blitt begrenset til noen utvalgte moralfortellinger. Det guddommelige ved den har blitt kritisert, og den tjener best til å samle støv på bokhylla. Det vi har gjort med Bibelen, har vi gjort med gudsbildet. Men hvis vi tar et ferskt blikk på den inspirerte boken, vil vi oppdage en levende, personlig Gud som ønsker å knytte et nært vennskap med oss. Hva bør vi gjøre med Bibelen? Lese den, tro det som står der, stole på det og la det få virkning i livene våre. Leve ved hvert ord som går ut fra Guds munn. Det er den mest fullkomne åpenbaringen av Gud som vi har tilgang til. Vi blir «forvandlet ved beskuelse». Når du leser Bibelen, leser den deg. Den åpenbarer dine svakheter og synder. Den åpenbarer hvordan vi har opphøyet oss selv over Gud. Og når det skjer, må vi la Ordet få lov til å gjøre en grundig jobb og åpenbare all skitten i kriker og kroker. For legedom følger. Når Bibelen leser oss, leser Jesus oss. Og når Jesus leser oss, blar han gjennom hvert ark. Ja, også de kapitelene vi helst ikke vil være ved. Da trenger vi virkelig hans helbredende berøring. Når vi vender oss til ham i tro, vil han ikke svikte oss. Vi kan stole på løftene hans. Den samme Ånd som inspirerte Bibelens forfattere, inspirerer oss. Tid med Bibelen, er tid med Jesus – og det er herlig. Ikke la noen ta fra deg den tiden! Grip livets øyeblikk, før de er borte for alltid!
side 23
Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge
DET SISTE ORDET
Guds stjerne En liten gutt forstår hvorfor Jesus døde. Tekst: Victor Parachin / Foto: Colourbox
Under andre verdenskrig gikk en mann nedover New Yorks gater med sin unge sønn, og gutten ble veldig interessert i stjernene han så i mange av stuevinduene. Faren forklarte at stjernene viste at et familiemedlem hadde dødd i krigen. Hver gang gutten så en stjerne, klappet han hendene og sa: «Å, se, pappa, der er enda et annet hus som har gitt en sønn til krigen! Og der er et annen! Der er et med to stjerner! Og se! Der er et hus uten stjerner i det hele tatt!» Etter en stund kom de til et brudd i husrekken, og der kunne de se kveldsstjernen skinne lyst på himmelen. Den lille fyren trakk pusten. «Å, se, pappa,» ropte han. «Gud må ha gitt sin sønn, for han har også en stjerne i vinduet.» «Det har han,» sa faren. Det måtte et barn til, med klare øyne for å oppdage at selv stjernene erklærer den kjærlighet som førte til at frelseren døde for verdens synder.