Magasin udgivet af Syvendedag Adventistsamfundet i Norge
NR.02 / april 2013
Motsier protosyntesen makroevolusjonen? Proteinsyntesen avskriver muligheten for makroevolusjon
B
K
S
Bibel:
Kristenliv:
Samfunn:
Lidelsens mysterium
ÂŤJesus. AllÂť
Hvor stor plass for religion?
TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV
LEDER
Paven
NR.02 / april 2013
Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen
J
eg husker veldig godt den gang det var lov å mene at paven var Dyret fra Åpenbaringen, og at han var mennesket bak det mystiske tallet 666. Det var den gang de fleste protestanter omtalte Den katolske kirke som den store Skjøgen. Jeg husker det utmerket og kan med sikkerhet si at ingen i min menighet så ned på katolikker eller ønsket dem vondt, eller betraktet seg som bedre mennesker enn dem. Men det var et oss og dem. Det var den gang kirker og menigheter kunne begrunne sin protestantisme. Man protesterte selvfølgelig også den gang på Den katolske kirkes umoral og maktmisbruk, men det var noe mer, noe som synes litt malplassert sett i lys av vår tids vilje til raushet og toleranse. Det er viktig å huske at dette var på den tiden da Bibelen ble tatt alvorlig, og det som stod i den ble akseptert som Sannhet. Det å forstå og følge sannheten var viktig for å bli frelst. Jeg synes det er nødvendig å poengtere dette for å vise den plass rett tro hadde i livene våre den gang. Vi la stor vekt på teologiske forklaringer som uten skygge av tvil avslørte ut fra Bibelen at paven var Dyret og Den katolske kirke var Skjøgen. Vi var overbeviste og protesterte først og fremst på teologisk grunnlag, men lot oss sjokkere da en og annen nyhet om Den katolske kirkes grusomheter filtrerte ned til oss grasrotmennesker. Det ble bekreftende historier som befestet oss i vår teologiske oppfatning.
side 2 / tidens tale / april 2013
I dag ber vi selvfølgelig om at Den Hellige Ånd må velsigne paven og hans gjerning, og at han må bli en god leder for sin kirke og at han kanskje til og med kan bli til litt velsignelse for oss andre også – oss protestanter altså. Så fint at han er en hyggelig fyr med humoristisk sans og et hjerte av gull, og framstår som en «Kristusskikkelse». Kanskje han kan «rydde opp» i kirken sin slik at den siste rest av oss «die hard» protestanter kan forstå at Den katolske kirke slett ikke er farlig, men har så mye godt i seg at vi kan forkynne evangeliet sammen. For vi har jo den samme Gud. Bare at vi praktiserer troen vår litt forskjellig. Paven er kanskje konservativ og tror på helgener, og ser på seg selv som Jesu vikar på Jorden, og at det er opp til deres prester å tilgi våre synder, og at frelsen finnes bare i det Katolske messeofferet, og at vi skal be til Maria, og at vi kan korte tiden i skjærsilden ved å gjøre gode gjerninger, og at han har rett til å forandre på Guds helligdag…, men det er da ikke så farlig? Det er jo bare teologi...
Man protesterte selvfølgelig også den gang på Den katolske kirkes umoral og maktmisbruk, men det var noe mer, noe som synes litt malplassert sett i lys av vår tids vilje til raushet og toleranse. Wildar Ursett, redaktør
Utgitt av Syvendedag Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no tidens tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 149,- årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 169,- og i verden ellers NOK 189,-. Enkeltnummer koster NOK 30,-. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 Faks: 32 16 15 51 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Ingimage.com Trykk og innbinding: Unique Trykk, Larvik. Medlem av MG 1629
«Dear friends, I thank you from my heart and I ask you to continue to pray for me. Pope Francis,» twitrer paven til verden. Og verden ber. Og omfavner paven og rekker ut «broderhånd». Både katolikker og protestanter. Er ikke det litt underlig, sett i historisk perspektiv?
tidens tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.
B
06
08
BIBEL
05
Hva sier Bibelen om: Sabbaten, del 2
16
Lidelsens mysterium
20
Mer enn et symbol
22
Tanker om påsken
24
Inspirasjon til en salme
K
08
KRISTENliv «Jesus. All.»
Nr.02 april 2013
16
S
12
Motsier proteinsyntesen makroevolusjon?
T
TANKER om troen
04
S
06
B
10
20
Skapelse
Den farlige rettferdigheten
Samfunn Hvor stor plass for religion?
Bokanmeldelse Det omvendte rike
24 side 3
TANKER om troen
Den farlige rettferdigheten «Jeg har et anstrengt forhold til ordet rettferdighet,» sa psykologen og så utover forsamlingen av overraskede pastorer. Vi trodde alle at rettferdighet var et positivt ord. Jan Atle Andersen hadde ikke samme erfaring. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox
side 4 / tidens tale / april 2013
J
an Atle Andersen lever av å løse konflikter. Han er faktisk god til det. Han lover bedrifter pengene tilbake dersom konflikten ikke blir løst. Men på noen betingelser: Alle involverte må bli med på hotell en helg og så må det ikke være advokater inne i bildet. Når folk hadde kommet så langt at de hadde begynt å kjempe for rett og rettferdighet ved hjelp av advokater var det for sent for forsoning. Det var hans erfaring. Rettferdigheten er besnærende fordi den inneholder ordet «rett». Hvordan kan det bli galt å kjempe for det som er «rett». Men Andersens erfaring var at denne «retten» gjorde folk blinde for det som var viktigere, nemlig forsoning. Og jeg har sett det samme selv. Kampen for det som er rett kan få vakre mennesker til å gjøre stygge ting. Når Bibelen snakker om kamp for rettferdighet er det nesten alltid kamp for andre. Rettferdighet er noe man utøver. Det er å arbeide for at alle blir behandlet med verdighet og har det de trenger. Det bibelske ordet for rettferd ligger veldig nært opp til ordene godhet og frelse, og det står i kontrast til undertrykkelse og grådighet. Hva skal man da gjøre når man er nødt til å si fra, nødt til å sette grenser, nødt til å
kjempe imot urettferdighet på egne eller på sin families vegne? Det er naturligvis ikke galt. Noen ganger vil det være helt på sin plass. Bibelen har mange ord til rettens dommere om å dømme upartisk og rettferdig. Bibelen er ikke imot hjelp til å løse tvister fra en som ser saken utenfra. Men vær klar over farene. Det er få som klarer å føre en kamp mot egenopplevd urettferdighet uten et sinne som grenser mot hat. Det er de færreste som klarer å kjempe for sin rett med en kjærlig og forsoningsvillig grunnholdning, og enda færre som klarer å bevare den om de skulle tape. Det er ikke mange som kommer fra en kamp for egen rettferdighet som et edlere og rausere menneske. Jesus lærte opp folket i kamp for rettferdighet mot overmakten. Solidariteten med hverandre skulle ligge i bunn som en grunnvoll. Og videre skulle kjærlig, kreativ, oppsiktsvekkende selvoppofrelse være våpenet som kledde urettferdigheten naken for hele verden å se på. Da er det mye lettere å bli sint, spør du meg. Men er det lurt? «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!» (Salme 139:23-24).
hva sier BIBeLEN om
Sabbaten, del 2 7. Ved hvilket mirakel framhevet Gud sabbaten blant ukens øvrige dager? «Da sa Herren til Moses: ‘Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon. Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de følger min lov eller ikke. Når de på den sjette dagen tilbereder det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker hver dag’… Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden. Da israelittene så det, sa de til hverandre: ‘Hva er det?’ For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: ‘Det er det brødet Herren har gitt dere å spise. Dette er det påbudet Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere kan spise, en omer per hode. Dere skal hente til dem som bor i teltet, etter hvor mange dere er.’ Det gjorde israelittene. Noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i forhold til en omer, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs. Og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket så mye mat som de trengte. Moses sa til dem: ‘Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.’ Men de hørte ikke på Moses. Noen av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem. Hver morgen sanket hver enkelt så mye mat som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til hver. Og alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: ‘Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak nå det som skal bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort til i morgen.’ Så la de det bort til om morgenen, slik Moses hadde pålagt dem. Da stinket det ikke, og det var ikke mark i det. Moses sa: ‘Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat. Da er det ikke noe der.’ Likevel var det noen som gikk ut for å sanke den sjuende dagen. Men de fant ingenting. Da sa Herren til Moses: ‘Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? Legg merke til at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han
dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuende dagen.’ Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen.» (2 Mosebok 16:4-5, 14-30). Merk: Dette mirakelet gjentok seg hver uke i 40 år og framhevet på den måten sabbaten 2080 ganger. 8. Holdt Kristus og hans disipler sabbaten? «Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese» (Lukas 4:16). «Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten» (Matteus 24:15-20). 9. Holdt disiplene sabbaten etter Kristi korsfestelse? «Så gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. På sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde» (Lukas 23:56). «Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat. Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgte dem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde. Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord» (Apostlenes gjerninger 13:42-44). «På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet» (Apostlenes gjerninger 16:13). «og Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene» (Apostlenes gjerninger 17:2). «Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere» (Apostlenes gjerninger 18:4).
10. Forandret Jesus sabbaten? «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd» (Matteus 5:17-18). 11. Er de kristne forpliktet til å holde sabbaten? «På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud. Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men Guds kjærlighet er i sannhet blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham. Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde» (1 Johannes 2:3-6). «Så sier Herren: Ta vare på det som er rett, gjør det som er rettferdig! Min frelse er nær, den skal komme, og min rettferdighet, den skal åpenbares. Salig er den som gjør dette, hvert menneske som holder fast ved det, som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så den ikke gjør noe ondt» (Jesaja 56:1-2). «Om du slutter å tråkke på sabbaten og gjøre som du vil på min helligdag, men kaller sabbaten en lyst og Herrens helligdag ærverdig, om du holder den i ære og ikke går dine egne veier, gjør som du vil og taler tomme ord, da skal du ha din lyst i Herren. Jeg lar deg ri over høydene i landet og spise av arven etter Jakob, din far. For Herrens munn har talt» (Jesaja 58:13-14). 12. Vil sabbaten fra det tapte paradis også bli sabbat i det gjenopprettede paradis? «For slik den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt ansikt, sier Herren, slik skal deres ætt og navn bestå. Og det skal skje: Fra nymånedag til nymånedag, fra sabbat til sabbat, skal alle mennesker komme og tilbe for mitt ansikt, sier Herren» (Jesaja 66:22-232). «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen» (Åpenbaringen 22:14).
side 5
samfunn
Hvor stor plass for religion? Hvor stor plass bør det egentlig være til å vise sin religion i offentligheten? Tekst: Cato Steinsvåg / Foto: Istockphoto
T
il tross for at Norge på mange måter har blitt et mer sekulært samfunn de senere tiårene, har også det religiøse mangfoldet økt. Mange ønsker å vise sin religion gjennom bruk av symboler og klesplagg og dette har skapt debatt om når dette bør tillates. Den ferske offentlige utredningen Det livssynsåpne samfunn (NOU 2013:1) har aktualisert debatten om hvordan man skal ta hensyn til religiøse behov i dagens Norge på mange plan. Denne artikkelen vil ta opp problemstillinger knyttet til bruk av religiøse klesplagg og symboler i det offentlige rom. Forskjellig praksis Et av landene som har gått lengst i å begrense bruken av religiøse symboler er Frankrike. Siden 2004 har det vært forbudt for skoleelever å benytte religiøse symboler i offentlig skole. Fra 2011 ble det også forbudt å benytte niqab, burka og andre ansiktstildekkende plagg på offentlige steder. Lignende forbud finnes også i enkelte andre land, og slike lovforslag har vært behandlet også i Stortinget, men blitt avvist av flertallet der1. Generelt skiller livssynsutvalget mellom forbud basert på praktiske hensyn og forbud basert på ideologiske og symbolske grunner2. Det første tilfelle kan dreie seg om situasjoner hvor visse klesplagg gjør det umulig for et menneske å oppfylle sin funksjon i en gitt situasjon og/eller som påfører andre urimelig ulempe. Ofte handler slike argumenter om sikkerhet og behov for kommunikasjon og identifikasjon. Praktiske argumenter For en ansatt i en stilling hvor visuell kommunikasjon er vesentlig, vil det være vanskelig å ha tildekket ansikt. Dette kan begrunne at
side 6 / tidens tale / april 2013
en lærer eller en fjernsynsreporter ikke kan dekke ansiktet til. For andre vil det være avgjørende å bli identifisert, eksempelvis av sikkerhetshensyn. Derfor vil det være vanskelig for en sikkerhetsvakt å skjule sitt ansikt. Det er lett å forstå slike begrunnelser. Individer kan ikke unndra seg åpenbare konsekvenser av sine handlinger og påføre andre ulempene de medfører. Symbolske argumenter Den andre typen begrunnelser handler mer om motstand mot symbolene på grunn av deres betydning og ideologiske innhold. For eksempel er det et vanlig argument for forbud mot burka at plagget signaliserer kvinneundertrykkelse. Livssynsutvalget mener ikke slike begrunnelser kan aksepteres som grunnlag for forbud. Det viktigste argumentet i den sammenheng er at symbolers betydning er mangetydig, og at det derfor ikke finnes én riktig tolkning av dem. Bæreren av et symbol kan oppfatte betydningen av dette som helt annerledes enn andre personer. Man kan derfor ikke forby et symbol på grunnlag av hva andre måtte mene dette signaliserer. Ytringsfrihet Videre kan det hevdes at selv uavhengig av denne tolkningsusikkerheten (som varierer), bør det tilfalle hver enkeltes religionsfrihet å gi uttrykk for de verdier og synspunkter en ønsker, så lenge dette stammer fra et fritt ønske og ikke rammer andre. Den generelle ytringsfriheten vil således også verne den mer konkrete religionsfriheten. Ytringsfriheten er essensiell i et liberalt demokrati, og å forby religiøse ytringer fordi man er uenige i innholdet i dem, er derfor et meget radikalt grep.
Tvang Et argument som kan brukes mot et slikt synspunkt er at personer kan tvinges til å gå med slike plagg mot sin vilje, og at de derfor må forbys. Plagget blir dermed et slags visuelt uttrykk for ufrihet og underkastelse, noe som strider mot norsk likestillingspolitikk. En slik begrunnelse er imidlertid problematisk all den tid individer selv oppgir at de bruker plaggene av fri vilje. Å likevel vektlegge et argument om at bruken skjer under tvang, vil derfor være å ikke akseptere individenes oppgitte preferanser. Dette innebærer for lovgiver å heve seg til et høyere nivå enn individene og hevde at man vet bedre enn de selv hva som er deres egentlige interesse, enten de er klar over det selv eller ei. Dette bryter med et viktig prinsipp om at det er opp til enkeltindivider selv å bestemme hvordan de skal leve sine liv og være ansvarlig for konsekvensene av det, så lenge dette ikke rammer uvedkommende3. Dette er svært problematisk med tanke på de berørtes religionsfrihet. Uniformer For uniformert personell er et argument behovet for å fremstå som en nøytral agent for arbeidsgiver. Dette kan gjelde alt fra servicepersonell via offentlig ansatte generelt til politi og dommere i særdeleshet. Det finnes flere eksempler på at arbeidsgivere har tilpasset uniformskrav til behovene hos ansatte. Dette er også hovedregelen i Norge, og det er viktig for å ivareta et åpent samfunn hvor folk med ulik bakgrunn kan delta i arbeidslivet og offentligheten generelt. Et arbeidsliv uten rom for religiøse uttrykk blir fort et ekskluderende arbeidsliv. Et argument om at en uniform ikke er forenlig med religiøse symboler, vil ofte bygge på stereotypiske holdninger og tolkninger av
disse. Selv med bruk av uniform, vil vi med vår væremåte kunne signalisere en rekke tilhørigheter til ulike sosiale, kulturelle, og etniske grupperinger. Behovet for å skjule sin religiøse tilknytning, fremstår som frykt for at en religion på en eller annen måte setter en ute av stand til å opptre fullt og helt som en representant for arbeidsgiver. Dette vil for mange oppleves urimelig, ettersom man ikke er mindre opptatt av å ivareta arbeidsgivers interesser fordi man er religiøs. Skolen Tilsvarende argument kan brukes om skoleelever. Å ønske å fjerne religiøs symbolikk fra skoler, virker å bygge på en forståelse av at religion forstyrrer læringen. Dette vil oppleves som fremmed for mange religiøse som ser utdanning som en viktig verdi i sin religion. I likhet med i arbeidslivet er det viktig at skolen er en åpen arena for flest mulig. Politi og dommere Spørsmålet om uavhengighet settes på spissen når det gjelder politi og dommere4. Det er ikke vanskelig å forstå at mange reagerer på at en tvangsmakt som er ment å være en upartisk mekler på vegne av staten skal kle seg med religiøse symboler. Spesielt gjelder dette i saker som har i seg religiøse elementer, eksempelvis ved at lovbryter selv er religiøs. Det bør likevel advares mot at å vise en eller annen form for religiøs tilhørighet skal betraktes som å være ut av stand til å utføre jobben sin på en kvalifisert måte. Ansatte i slike posisjoner har sin yrkesetikk og bør derfor vurderes utelukkende på faglige premisser. Det kan naturligvis hevdes at problemet ikke ligger hos dem som bærer symbolene selv, men hos publikum. Men spørsmålet er om deres fordommer bør være avgjørende. Her vil en bedre løsning være å takle konkrete situasjoner som oppstår med enkeltsaksvurderinger (f. eks habilitetsvurderinger), og om nødvendig, bytte av personell i spesielt betente saker hvor symboleffekten er et dokumentert problem. Erfaringer fra andre land som har åpnet opp for religiøse plagg for politiet, indikerer at de faktiske problemene som oppstår er begrensede5. Noter: 1 NOU 2013:1 side 150-151 2 Se spesielt kapittel 13 i NOU 2013:1 3 Et slikt politisk liberalt prinsipp er dog ikke gjennomført uavkortet i de fleste land. For eksempel må et påbud om beskyttelse av seg selv i form av sikkerhetsutstyr i trafikken begrunnes annerledes, i alle fall om enkeltindividene må bære kostnadene ved skader selv (f. eks ved private forsikringer). På livssynsfeltet er det imidlertid sjeldent at man i liberale demokratier går inn i en slik formynderposisjon av respekt for religionsfriheten til de enkelte individene. 4 Politi har i dag ikke lov til å bære religiøse symboler, se NOU 2013:1 side 149. 5 Eksempler her er Sverige, England og Canada, se NOU 2013:1 side 152-153.
side 7
KRISTENLIV
«Jesus. All.» «The One Project» har på få år spredt seg og er i ferd med å bli en verdensomspennende strømning i Adventistsamfunnet. Det springer ut av et ønske om å feire og opphøye Jesus. Tekst: Heidi Ranvik Jensen / Foto: Ingimage.com
J
eg er på kurs, og spenningen i rommet er til å ta og føle på. Musikkprofessoren som holder kurset har tatt oss med på en reise tilbake til barnesangene som ble sunget for oss da vi var små. Den gang tillit var selvfølgelig, og sanse- og følelsesapparatet fungerte uten filter. Før vi hadde utviklet effektive strategier for å fjerne oss fra følelser. Det eneste som høres mellom veggene er lyden av en mor som synger for sitt blinde spebarn. En sitrende, tillitsfull forventning fyller rommet. Og barnet responderer. Det går rett i magen. Det er kontakt – kontakt og forbindelse på et dypere plan, og jeg kan føle det. Selv om det bare er et lydopptak. Det er ekte, vakkert og nært. Det foregår en hjerne til hjerne kommunikasjon så å si «under bordet». Og jeg vet med det samme at det er dette som menes med relasjon – tilhørighet og kontakt på et dypere plan. Om å være menneske Jeg vet noe om utrygghet i relasjon. Om hvordan det er å kjempe med vanskelige følelser, under en tilsynelatende rolig fasade. Om å bli stum når jeg skal uttrykke egne følelser og erfaring, enda jeg har mye jeg skulle ønske jeg kunne dele. Om å miste meg selv når andres virkelighet blir sterkere enn min. Jeg vet noe om smerten ved å bli avvist, og ved selv å avvise. Om at noe jeg var, sa eller gjorde, skadet noen, selv om jeg ikke ville det slik. Om å ikke føle seg verdt, selv om fornuften sier noe annet. Jeg vet noe om hvordan tillitsbrudd kan sette så dype spor at det tar et halvt liv å reparere det. Om å ikke klare å tilgi fullt ut, selv når jeg vet jeg burde. Jeg vet noe om hvor ensomt det kan være å prestere og være flink. Jeg vet også noe om hvordan det er å ikke kunne la være, fordi det ikke ennå finnes
side 8 / tidens tale / april 2013
noen trygg landingsplass i ens indre. Om smerten ved å oppdage at en ikke evner å elske så høyt som ens nærmeste trenger. Og ikke minst å oppdage at til tross for alt jeg har strevd og jobbet med meg selv, har jeg antakelig ikke kunnet forhindre at noe av min utrygghet i relasjon lever videre i mine barn. Jeg vet også noe om det å tilhøre en menighet med mennesker og en tro som jeg setter uendelig stor pris på. Men som ofte beskjeftiger seg med teologiske og andre problemstillinger som ikke er i nærheten av å berøre mitt liv og min indre virkelighet. Og da kjenner jeg meg ensom og fremmedgjort. Jeg er bare et menneske. Utlevert og sårbar. Jeg trenger både Gud og mennesker, og jeg trenger frelsen. Men Gud er fremdeles virksom. Heldigvis. Og kjærligheten til Jesus bærer. Gjenopprettelse Frelse er ikke bare tilgivelse for synd. Det er noe mer – det innebærer gjenopprettelse, på flere plan. For synden har vevd seg dypt inn i vår psykologiske vev, våre kropper og vårt nervesystem. Forfatteren Ty Gibson beskriver frelsen på denne måten i sin bok An endless falling in love: «Frelsen er en fullstendig psykisk og følelsesmessig befrielse fra synd – frihet fra syndens løgner om Gud, dens skyld, dominans, fysiske effekter og død. Med andre ord: den fullstendige gjenopprettelse av Guds uselviske kjærlighet i oss, gjenopprettelse i våre hjerter av sannheten om Guds karakter og vår uskyld og tillit i møte med Gud, samt vår motivasjon og vilje til å leve i harmoni med Guds kjærlighets lov. Og til sist gjenopprettelse av helse og udødelighet i våre kropper.» Gud virker ikke bare gjennom ordet – han virker også gjennom gode erfaringer
i relasjon og gjennom helende fellesskap. Livserfaringer og relasjonelle erfaringer er med å forme både vår psykiske og fysiske helse. Det er derfor det er så viktig det Per Fugelli skriver om – hvordan vi danser med flokkene våre. Om vi danser med oppmuntring, omsorg og omtanke, på en måte som fremmer verdighet og mot, eller om vi river ned med kritikk, mistillit, krenkelser. Inge Lønning sa nylig i et avisintervju i Vårt Land: «Det viktigste er det du får, ikke det du får til.» Og så fortsetter han: «Det som gjør meg til den jeg er, er alt jeg har fått og får gratis. Kjærlighet i alle fasetter av ordet. Det er jo den største gaven, mennesker som er villige til å veve sitt liv inn i mitt.» Vi er det vi har fått, fra Gud og gjennom gode erfaringer i menneskelige relasjoner, og det er av denne kapitalen vi skal øse videre til andre. Jesus samler og heler Det er med dette som bakteppe jeg omfavner «The One Project». Prosjektet startet i Adventistsamfunnet som en reaksjon på at teologi og tradisjoner noen ganger står i fare for å flytte oss vekk fra kjernen, Jesus – det livet og troen dypest sett handler om. Kjærligheten og relasjonen til Jesus er det som skaper energi og glede, som samler der andre ting splitter. Den bryr seg ikke om etnisitet, hudfarge, kjønn, alder og teologisk ståsted. Kjærligheten til Jesus må være den dypeste motivasjon for alt vi er og gjør. «The One Project» har på få år spredt seg og er i ferd med å bli en verdensomspennende strømning i Adventistsamfunnet. Det springer ut av et ønske om å feire og opphøye Jesus, i levedyktige fellesskap som kan være med å viderebringe Jesu helende kraft i relasjon.
«Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk» (Åpenbaringen 5:12). Sammen med flere andre fra min menighet var jeg så heldig å få være med på en samling med «The One Project» i København i november 2012. Teksten vi studerte sammen var hentet fra Kolosserbrevet: «For i Ham vill Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved Ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kolosserne 1:19-20). Veksling mellom korte innlegg i plenum og samtale rundt bordet ga balanse mellom forkynnelse og fellesskap. Dialogen rundt bordene ble engasjert og personlig, og atmosfæren var preget av ro og tillit. Gjennom lovsang og bønn fikk vi uttrykke tilbedelse og hengivenhet til Jesus, og anledning til å la det vi hadde fått erfare synke inn. Det var en sterk opplevelse av fellesskap, til tross for at det var mange ansikter jeg ikke kjente fra før. Samlingen ble avsluttet med nattverd – en handling med flere dimensjoner, både åndelig, fysisk og ved at det skjer i et fellesskap. Før vi skiltes ble det lest en velsignelse over hver enkelt, fra person til person rundt bordet. Det var veldig godt og sterkt å få oppleve dette. Og kanskje kan noen av elementene i disse samlingene bli en mer naturlig del av gudstjenesteliv og fellesskap videre i menighet. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dere» (Matteus 18:20). «The One Project» – fordi jeg lengter etter dypere relasjoner med både Jesus og mine medmennesker.
«The One Project». Prosjektet startet i Adventistsamfunnet som en reaksjon på at teologi og tradisjoner noen ganger står i fare for å flytte oss vekk fra Jesus. Heidi Ranvik Jensen
side 9
boKanmeldelse
Det omvendte rike Jesus vinner ved 책 tjene og seirer ved 책 tape. Slik er det ogs책 for Guds rikes borgere i dag. Tekst: Harald Solheim / Foto: Ingimage.com
side 10 / tidens tale / april 2013
«D
et omvendte rike» er en bok om Jesus. Det er en bok skrevet fordi anabaptistprofessoren Donald Kraybill mener at Jesus ikke bare er svaret på hvordan vi kan få evig liv, men at det Jesus sa og gjorde også er høyst relevant for livene våre her og nå. Utfordringen skriver Kraybill er at det kan være vanskelig «å se Jesus» ordentlig fordi den Jesus vi møter er filtrert gjennom tyve århundrer med kirkehistorie. Våre bilder av ham er gjerne styrt av teologiske uttrykk vi knapt forstår. I «Det omvendte rike» tar Kraybill på seg oppgaven med å skrelle bort noen av filtrene for å gi et tydeligere bilde av hvem Jesus egentlig var for å gi oss et møte med en Jesus vi kanskje ikke kjenner fra tidligere. Det sentrale temaet i Jesu forkynnelse er Guds rike. I følge Markus' evangelium begynner Jesus sitt virke med følgende annonsering: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Markus 1:14). Begrepet «Guds rike» gjennomsyrer hele Jesu tjeneste og det er bred enighet om at det er den ubestridte kjernen i både hans liv og undervisning. Gud tenker ikke rettvendt Men hva er Guds rike? Og hva slags betydning har dette «Guds rike» for våre liv i dag? Dette er hovedspørsmålene Donald Kraybill søker å svare på i boka «Det omvendte rike». Nøkkelen finner Kraybill i å forstå den økonomiske, religiøse og politiske konteksten i Palestina på Jesu tid og hvordan Jesu forkynnelse og praksis snudde alle samtidens forventninger på hodet. I følge forfatterens egne ord er resultatet en bok som «utforsker hvordan Guds rike peker på en oppnedvendt måte å leve på som alltid utfordrer den bestående sosiale orden. Det utfordret utvilsomt det gamle palestinske samfunnsmønsteret og gjør det samme i vår verden i dag.» Kraybill forteller at Guds rike er et symbol fylt med mange meninger. Det er ikke enten her og nå eller noe som kommer senere. Det er begge deler. Men fokuset til Jesus er i mindre grad på når og hvor. Forkynnelsen av Guds rike handler mer om hvem det er som styrer og måten det styres på. Og her skiller Jesu forståelse av Guds rike seg markant fra det folk rundt ham forventet. Jesus snur folks forventninger på hodet. Han presenterer det Kraybill kaller et «det omvendte rike». I Guds rike er det Gud som styrer og det er Guds metoder som gjelder. Her er det viktig for Kraybill å påpeke at Guds rike er mer «enn at Gud er Herre i enkeltmenneskers hjerter». Ordet «rike» innebærer at en gruppe mennesker er underordnet samme styre; det pekes på en sosial orden. I Guds rike forenes åndelige og sosiale aspekter. De er en del av det samme hele. Kraybill forklarer at åndelig innsikt alltid har sosiale konsekvenser.
Evangeliene forteller at før Jesus begynte sin tjeneste fastet han 40 dager i ødemarken. I løpet av denne tiden ble han utsatt for tre konkrete prøvelser, symbolisert ved fjellet, tempelet og brødet. Kraybill forteller at prøvelsene peker på fristelsen til å velge å bli en slik konge samtiden forventet, en konge for det han kaller «et rettvendt rike». Dette danner utgangspunktet for en grundig gjennomgang av den politiske, religiøse og økonomiske situasjonen i datidens Palestina. Her trekker forfatteren veksler på nyere historisk forskning og bruker et bredt spekter av kilder. Denne delen av boka gir veldig mye nyttig innsikt om den historiske konteksten i Det nye testamente. Uavhengig av hvor godt en kjenner bibeltekstene fra før gjør den historiske kunnskapen at teksten åpner seg opp på en ny måte. Guds rike er et radikalt alternativ til verdens «rettvendte» tankegang. I presentasjonen av dette alternativet starter Kraybill med å fortelle om sabbaten, sabbatsåret og jubelåret. Likesom sabbatsdagen tilbyr en dag med hvile etter seks dagers arbeid tilbyr sabbatsåret et år med hvile etter seks arbeidsår. I det syvende året får jorden ligge brakk, slaver blir frigitt og gjeld ettergitt. Etter syv perioder av syv år kommer jubelåret. Dette er året for den store omveltningen. Eierskapet til land returneres til de som eide det ved utgangen av det forrige jubelåret. Det er en radikal omfordeling av rikdom. Ingen kan over tid bygge seg opp rikdom på bekostning av menneskene rundt seg. Grunnlaget for dette prinsippet er at det er Gud som eier landet, ikke vi mennesker. Vi er utelukkende forvaltere av det Gud gir oss. Kraybill skriver at mennesker som vil følge Jesus er kalt til å leve ut visjonen om jubelåret. Vi gir videre det Gud har gitt til oss. Guds rike er en «omvendt revolusjon» der de som sitter med makt og midler frivillig gir til de som har mindre og jevner ut forskjeller. Omvendt revolusjon Fra økonomi fortsetter Kraybill til religion. Han forteller at Jesus stod trygt plassert i tradisjonene etter Moses, men at han fortalte om hvordan Guds Ånd ville omforme hellige symboler og fylle dem med ny mening. På Jesu tid fungerte symboler som sabbatshelligholdelse, renselsesritualer og virksomheten i tempelet i praksis til å støtte opp under nasjonal identitet og selvhevdelse. I motsetning til dette var Jesus alltid opptatt av å inkludere og anerkjenne de som stod utenfor. Når separasjon og eksklusjon var fokuset til de religiøse lederne undergravde Jesus deres autoritet. Jesus viste at sann tilbedelse æret Gud og var til tjeneste for andre mennesker. Kraybill fortsetter med å fortelle om det hebraiske ordet «Shalom» og hvordan dette fredsbegrepet omfavner alle deler av tilværelsen. Et hovedpoeng han vil ha fram
Kraybill forteller at Guds rike er et symbol fylt med mange meninger. Det er ikke enten her og nå eller noe som kommer senere. Det er begge deler. Harald Solheim
her er Jesu kall til pasifisme og ikkevold. Han forteller at «vi er kalt til å praktisere ikkevold på alle områder av livet, ikke fordi det alltid er effektivt, men fordi det vitner om Guds kjærlighet og karakter». Dette er et viktig, men ofte ignorert tema som Kraybill trekker fram på en god måte. Det handler ikke bare om et ja eller nei til militærtjeneste, men også om hvordan vi håndterer konflikter innad i menigheten. Samtidig kunne problemstillingene rundt fokuset på effektivitet vært trukket mye lenger. Et eksempel er hvorvidt vår formidling av troen til andre styres av utfallet vi ønsker av samtalen eller av å vise et sant bilde av Gud. «Det omvendte rike» er primært skrevet for kristne som ønsker å forstå mer om hvordan Jesu budskap relaterer til livet i dag. Det handler om livet i menigheten og om hvordan vi relaterer til samfunnet ellers. En styrke og en svakhet er at boka forsøker å gape over veldig mye. På enkelte områder kunne de praktiske konsekvensene av det som fortelles vært utdypet mer. Til dels er det tilsiktet. Hensikten er ikke å gi svar på alle etiske dilemmaer, men å stille de rette spørsmålene og skissere noen mulige svar. Det lykkes boka godt med. Forhåpentligvis kan det stimulere til å utforske noen av problemstillingene videre. i
FAKTA Boken kommer ut på Norsk Bokforlag den 1. mai, og kan forhåndsbestilles på tlf.: +47 32 16 15 50, eller salg@norskbokforlag.no.
side 11
skapelsen
Motsier proteinsyntesen makroevolusjon? Proteinsyntesen frakjenner ideen om makroevolusjon enhver troverdighet. Tekst: Kjell Tveter / Foto: Istockphoto
I
sjødyr kan omdannes og utvikle seg til et krypdyr. Makroevolusjon gir Norge er det konsensus om at evolusjonslæren sier sannheten om altså grunnlag for nye dyrearter ulik dem de stammer fra. Men hvor livet og dets utvikling. Det står i skolens lærebøker, kringkastes i sannsynlig er det at slik makroevolusjon kan skje? Det finnes ingen eteren, og doseres på læresteder, skoler og universiteter. overbevisende vitenskapelige fakta som viser slik makroevolusjon. Makroevolusjon er basert på antagelse. Hva sier evolusjonslæren? Den har to basale aksiomer: 1. Alt liv stammer fra en felles stamfar. 2. Livets utvikling skjer uten plan eller Livets byggesteiner formål, beroende på tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg. MutaKroppen vår bygges opp av proteiner. Proteiner er livets byggesjoner er forandringer i arvestoffet. Evolusjonslæren sier at alt liv steiner. Forutsetningen for at makroevolusjon kan skje, er derfor at er i slekt med hverandre. Vi er i slekt både med amøber, mygg og nye proteiner kan syntetiseres. Det trengs jo nye proteiner når en firfisler. Vår nærmeste slektning er apekatten. Man antar at alt liv organisme skal omdannes til en annen og mer stammer fra en encellet bakterieliknende orgautviklet organisme. Vi kan tenke på en fisk som nisme. Siden utviklingen er blind og ikke-styrt, skal utvikle seg til et krypdyr. Fisk har et lite ledes den ikke fram mot en definert målsetutviklet ryggskjelett siden den lever i vann og ning. Det er derfor helt tilfeldig at livet har blitt Dersom alt liv er i slekt har oppdrift. Den har ingen labber eller bein slik det er. Vi mennesker kunne gjerne sett helt med hverandre, må det (ekstremiteter). Skal en fisk omdannes til et dyr annerledes ut. bety at alle dyrearter må som ferdes på land, må mange forandringer Siden utviklingen er ikke-styrt, er det stamme fra en annen, finne sted – en masse nye proteiner må dantilfeldighet som er den viktigste mekanismen i mindre utviklet dyreart. nes. Ryggskjelettet må omdannes for å kunne livets evolusjonære utvikling. Filosofisk natuKjell Tveter bære en kropp på land. To forlabber og to ralisme er det rådende vitenskapelige synet, baklabber skal nydannes, med alle de muskler, og denne ideologien har definert bort Gud på sener, bein, nerver, blodårer, og ledd som forhånd. Siden filosofisk naturalisme har antatt en ekstremitet trenger. Et skulderparti må konstrueres for å knytte evolusjonslæren som sitt syn på biologi, vil det i praksis si at i vår forlabbene til det sentrale skjelett. Likeledes må et beinet bekkenparti kultur er evolusjonslæren ateistisk. Ateistene bruker evolusjonslæren forbinde bakbeina med det sentrale skjelett. Dessuten må hele respii sin argumentasjon for ateisme, og forutsetter derfor at livet har blitt rasjonssystemet ombygges til et liv på land i fri luft. Det krever et utall til spontant av seg selv ved en lang utviklingsprosess. Det finnes av forandringer. Dessuten må bevegelsene av forlabber og baklabber imidlertid ingen vitenskapelige data for en slik prosess. koordineres slik at de samarbeider, osv., osv. Dersom alt liv er i slekt med hverandre, må det bety at alle Vi må da beskrive proteinsyntesen. Informasjonen om den finnes dyrearter må stamme fra en annen, mindre utviklet dyreart. Evolui cellens DNA som er cellens informasjonssentral, og som inneholder sjonslæren doserer at det første liv oppstod i vann, og at livet i vann all den informasjon som trengs for at livet opprettholdes. Denne gav opprinnelsen til livet på land. Makroevolusjon er faguttrykket for informasjonen bygges opp av bokstaver, akkurat som i vårt språk. at en dyreart kan utvikles til et mer høyerestående dyr, f.eks. at et
side 12 / tidens tale / april 2013
Kroppen v책r bygges opp av proteiner. Proteiner er livets byggesteiner. Forutsetningen for at makroevolusjon kan skje, er derfor at nye proteiner kan syntetiseres. Kjell Tveter
side 13
skapelsen
Disse bokstavene heter nukleotidbaser. DNAs språk har bare 4 bokstaver, i motsetning til 29 bokstaver i det norske språk. Oppskriften til et protein heter et gen. Det første vi skjønner er at for å få et nytt protein må oppskriften, genet, til dette proteinet være tilstede i DNA. Uten dette genet kan aldri et protein syntetiseres. Proteiner syntetiseres ikke på slump. Men vi får ikke noe nytt protein bare ved å ha et gen. Genet må også aktiveres. Det skjer ved at det registreres et behov for dette proteinet. Da starter det en prosess som består av mange ledd, og som ikke slutter før proteinet er ferdigdannet. Informasjonssystem som forutsetter intelligens DNA er en lang streng som måler cirka 2 meter i hver eneste celle i menneskekroppen. En slik DNA streng har 3.2 milliarder nukleotider, eller bokstaver. DNA i en enkelt celle i kroppen vår har altså like mye informasjon som i et bibliotek. Det enkleste liv vi kjenner ( Carsonella Ruddi ) har et genom med 159.662 basepar eller bokstaver. Vi kan ta en pause her, og tenke nøye gjennom hvordan det er mulig at de 3.2 milliarder bokstaver i vårt DNA har helt riktig rekkefølge. For det må de ha siden de danner det språk som inneholder alle beskjeder, instrukser, kommandoer, osv. som livet er avhengig av. I denne artikkelen må rekkefølgen av bokstavene være riktig for at setningene skal gi meningsfull informasjon. Det samme gjelder for det språk DNA i hver celle i kroppen vår danner. Evolusjonslæren regner med at denne rekkefølge har oppstått rent tilfeldig. Men det er en matematisk og statistisk umulighet. Riktig rekkefølge kan bare ha fremkommet ved riktig valg av bokstaver. Men siden det bare er en intelligens som kan utføre et valg, vil evolusjonister aldri akseptere muligheten for valg. Det finnes altså et signalsystem som oppfatter et behov. Darwinismen er blind for behov og kan ikke se fremover og beregne hva som vil være gunstig for organismen. Å registrere et konkret behov forutsetter et informasjonssystem som bare en intelligens kan generere. Da settes det i gang en uhyre avansert biokjemisk prosess som består av en rekke ledd. Genet som kan bestå av 1200 – 1500
i
Proteinsyntesen Bildet viser en vanlig animal celle. Øverst er cellekjernen med DNA som en lang vridd leider. Proteinsyntesen begynner med at et behov for dette proteinet registreres. Det fører til at oppskriften – eller genet – for dette proteinet lokaliseres. Svarende til genet åpner DNA seg. Det ser vi på tegningen. I denne åpningen kopieres genet. Og denne kopien fraktes til proteinfabrikken som er den lille blå avlange dannelsen nederst på bildet. Kopien er bygget opp av bokstaver på en slik måte at proteinfabrikken er i stand til å lese og tolke den beskjeden som kopien inneholder. Proteiner består av 20 ulike aminosyrer, og det er helt nødvendig at de kommer i riktig rekkefølge. Livets maskineri er konstruert slik at proteinsyntesen skjer på rett måte siden alle ledd følger en helt bestemt oppskrift som ikke fravikes. Illustrasjon er tatt med tillatelse fra boken, Livet – skapelse eller tilfeldighet?
side 14 / tidens tale / april 2013
bokstaver må lokaliseres – det skjer ikke på slump. Bare å lokalisere det rette gen blant 3.2 milliarder bokstaver er en formidabel jobb. Deretter skal genet kopieres. Det utføres av RNA polymerase. Gå inn på nettet og les om denne substansen, så skjønner du at alt det som skjer i kroppen vår er uhyre komplekst. Kopien skal transporteres til en proteinfabrikk. Du kan jo undre deg på hvordan den finner veien dit. Enkelte celler kan inneholde opp mot en million slike proteinfabrikker, så det kreves litt av et informasjonssystem for å få kopien til rett sted. Proteinfabrikken mottar kopien av genet, og er i stand til å lese og tolke den beskjeden som kopien inneholder. Denne beskjeden foreligger i kodet form. Så vi finner enda et mirakel: Hvordan kan proteinfabrikken være i stand til å tolke en kodet avskrift av DNA? Proteinproduksjon Proteiner bygges opp av aminosyrer – akkurat som et murhus består av murstein. Mens alle mursteinene er like og har samme fasong, består proteiner av 20 ulike aminosyrer som ligger etter hverandre som perler på en snor. Og disse 20 aminosyrene må følge etter hverandre på helt riktig måte. Stokkes rekkefølgen, blir ikke det rette proteinet bygget. Så riktig rekkefølge er helt kritisk. I 2009 gikk Nobelprisen i medisin og fysiologi til forskere som hadde arbeidet og studert denne proteinfabrikken i mange år. Så det jeg sier med få linjer her, har forskere arbeidet med i årevis – det sier noe om kompleksiteten i livets maskineri. Når proteinet er ferdigdannet, må det fra å være en lang streng omdannes og få en 3-dimensjonal fasong. Det er en krevende og særdeles nøyaktig prosess som er ansvarlig for den 3-dimensjonale foldingen av proteinet. Du og jeg har cirka 10.000 enzymer i kroppen vår. Enzymer er stoffer som får biokjemiske prosesser til å forløpe på kort tid. Livet ville ikke være mulig uten enzymer. Da ville livsprosessene ta så lang tid at det ville være uforenlig med livet. Men et slikt enzym reagerer bare med ett bestemt stoff i kroppen vår – et substrat. Enzymet har altså en utforming og fasong som er slik at det binder seg kun til dette spesielle substratet. Det binder
Når genet ble konstruert, visste konstruktøren hvordan det ferdige protein ville se ut, og hvilke funksjoner det ville kunne ha i organismen. Kjell Tveter
seg ikke til andre stoffer. Det må bety at den som konstruerte enzymet med sin helt spesielle utforming, måtte ha detaljkjennskap til det substratet enzymet skulle reagere med. Denne konstruktøren måtte kjenne til det biokjemiske stoffskiftet i cellen som førte til dannelsen av dette substratet, og han måtte vite at dette substratet skulle gjennomgå en helt spesiell forandring som krevde ett helt bestemt enzym. Det er ikke plass til tilfeldighet et eneste sted i en slik prosess som er styrt og som følger en detaljert oppskrift fra start til slutt. Den genetiske kode Vi vil også omtale den genetiske kode. De som tolket den, ble også belønnet med Nobelprisen. Jeg har nevnt at det er 4 bokstaver i livets språk. De heter – forkortet – A – C - G og T. I kopien av genet som ble transport til proteinfabrikken, er det rekkefølgen av disse bokstaver som bestemmer rekkefølgen av aminosyrer i proteinet. Det viser seg at det er en rekkefølge eller gruppe på 3 slike bokstaver som koder for en bestemt aminosyre. (For ikke å gjøre det for komplisert utelater vi å omtale at det finnes en 5 bokstav – som imidlertid ikke finnes i DNA, bare i kopien av genet). Derfor kalles en slik rekkefølge på tre bokstaver for et kodon. Den genetiske kode forteller hvilke kodoner som koder for de 20 forskjellige aminosyrer som proteiner består av. Eksempler på slike kodoner: ACC koder for aminosyren Threonin – GCC koder for aminosyren Alanin – GGA koder for Glycin. Det vil si at GGA er et symbol som koder for eller representerer aminosyren glycin. I matematikken har vi lært at p – den greske bokstaven pi – er et symbol for det matematiske tallet 3,14. Det er noe man har blitt enige om. Det foreligger altså en konvensjon som sier at symbolet p er identisk med tallet 3,14. På samme måte er et kodon, som består av 3 nukleotider (livets bokstaver), et symbol for én bestemt aminosyre. Vi forstår at den genetiske kode som inneholder kodoner for alle de 20 biologiske aminosyrene representerer et avansert symbolsystem. Igjen får evolusjonslæren et enormt problem: Kan et avansert symbolsystem oppstå ved tilfeldighet? Symbolene har jo en helt definert betydning, som får en helt spesifikk biologisk funksjon ved at de bestemmer hvordan proteiner skal bygges opp. Et slikt avansert symbolsystem som den genetiske kode er det bare en intelligens som kan generere. Preskriptiv informasjon Når vi forfølger denne tankegangen ser vi at ved konstruksjonen av et spesifikt gen for ett bestemt protein måtte konstruktøren av dette gen ha kjennskap til den genetiske kode, hvordan den er bygd opp, alle de kodoner den inneholder, og hvilke aminosyrer de forskjellige kodoner representerer. Når genet ble konstruert, visste konstruktøren hvordan det ferdige protein ville se ut, og hvilke funksjoner det ville kunne ha i organismen. En slik oppfinnsom og forutseende informasjon med detaljkjennskap til livets maskineri og livets stoffskifte, kan vi kalle preskriptiv. Preskriptiv informasjon er altså noe langt mer enn deskriptiv informasjon. Deskriptiv informasjon beskriver ting, preskriptiv informasjon skaper ting. Preskriptiv informasjon kan aldri bero på naturalistiske årsaker, slik som tilfeldighet
eller lovmessighet. Preskriptiv informasjon beror utelukkende – det gjentas: utelukkende på en intelligens. Vi omtalte i begynnelsen av artikkelen makroevolusjon. En av verdens ledende kjemikere, professor James M. Tour, har skrevet 489 vitenskapelige artikler og har navnet sitt på 36 patenter. På sin web-side skriver professor Tour at han ikke klarer å forstå hvordan makroevolusjon kan være mulig. Han etterlyser vitenskapsmenn som kan overbevise ham rent vitenskapelig om at makroevolusjon er sannsynlig, og ikke bare en antagelse. Men det har ikke lykkes ham å treffe noen slike. Han skriver at på bakrommet kan han sitte sammen med ledende forskere og nobelprisvinnere i fred og ro og være enig om at makroevolusjon synes å være en umulighet, men så fort de uttaler seg offentlig, blir situasjonen helt annerledes. Proteiner forutsetter proteiner I denne forbindelse bør vi også nevne at muligheten for at ett protein kan oppstå spontant av seg selv i en ursuppe er så liten, at det rett og slett er umulig. Det kan ikke skje selv om vi antar at universets alder er 14 milliarder år. Det er bare liv som kan lage proteiner. Når det gjelder proteinsyntesen i det første liv møter vi en rekke «høna eller egget» problemer. Hva kom først – høna eller egget? For å lage det første protein måtte det allerede foreligge minst 60 proteiner. Les denne setningen sakte en gang til. Hvor i all verden kom disse proteinene fra? Bare det forhold at vi møter et slikt spørsmål viser at naturalismen og naturalistisk evolusjon er falske syn. Vi kan eksemplifisere dette problemet slik: Du har en DVD som inneholder oppskriften til en DVD- spiller, men siden du ikke har noen DVD spiller, vil du aldri kunne få konstruert en slik spiller. Problemet løses bare ved at DVDen og DVD-spilleren ble konstruert samtidig. Det samme gjelder proteinsyntesen: De proteiner som er nødvendig for proteinsyntesen måtte foreligge for å dekke behovet for nye proteiner. Det betyr ganske enkelt at de måtte være skapt. Det første liv er skapt. Jeg har i denne artikkelen omtalt flere forhold ved proteinsyntesen som forutsetter informasjon: Et behov må registreres, genet må lokaliseres, genet aktiveres, korrekt kopi av genet lages, kopien fraktes til rett sted. Proteinfabrikken må ha kjennskap til den genetiske kode. Den 3-dimensjonale folding av proteinet må foregå på en helt nøyaktig måte for at det kan ha biologisk funksjon. Og gjelder det makroevolusjon, kommer i tillegg den formidable oppgaven å syntetisere genene for alle de nye proteiner som kreves ved en makroevolusjonær prosess. Det blir umulig å akseptere at all denne komplekse og spesifiserte informasjon skal bero på naturalistiske mekanismer som utelukker en intelligens. Det er bare en intelligens som kan planlegge, og forutse alle de forandringer som makroevolusjon forutsetter, og som er i stand til å gjennomføre dem.
side 15
bibel
Lidelsens mysterium Hvis det kun er én Gud, er han da ansvarlig for alt, også det onde? Hvis han er allmektig, hvorfor griper han da ikke inn? Hvis han ikke griper inn, hvor er da hans kjærlighet? Tekst: Philip Philipsen / Foto: Ingimage.com
D
isse spørsmål stiller vi gjerne når lidelser rammer. Mye lidelse er selvforskyldt. Ens gale handlinger kan resultere i trafikkuhell, sykdommer, brann, osv., hvor vi på en eller annen måte bør gi oss selv skylden. Det er en årsak og en virkning. Det man sår, må man også høste. Men ofte kommer ulykker uventet og uten at vi kan peke på en årsak og en virkning. Naturkatastrofer utsletter titusener uten hensyn til kjønn, nasjonalitet, tro, osv. Sykdom og ulykker kan ramme på en tilfeldig og meningsløs måte. Naturlig nok søker vi en årsak til slike hendelser og prøver om mulig å plassere skyld. Meningsløs og tilfeldig lidelse er ikke et nytt fenomen. Habakkuk spurte: «Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du gir meg svar, klage og skrike til deg om vold uten at du frelser? Hvorfor lar du meg se urett og være vitne til ulykke? Jeg ser bare ødeleggelse og vold, det kommer til strid og trette» (Habakkuk 1:2-3). Forkynneren sa: «Det er noe meningsløst som hender på jorden: Noen rettferdige må bære den straff som de ugudelige fortjener, og noen ugudelige får den lønn som de rettferdige skulle ha. Jeg sier: Også dette er tomhet» (Forkynneren 8:14). Jobs ulykke Den lidelse som Job gjennomgikk synes aldeles urettferdig og meningsløs, men bibelteksten lar oss se inn bak forhenget og
side 16 / tidens tale / april 2013
oppleve den kamp som fant sted mellom godt og ondt. «Da sa Herren til Satan: ‘La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.’ Men Satan svarte Herren: ‘Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.’ Da sa Herren til Satan: ‘Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.’ Så gikk Satan bort fra Herren» (Job 1:8-12). Satan påstod at Job tjente Herren av egoistiske grunder og ikke av kjærlighet. Denne løgnen måtte tilbakevises. Men Gud satte grenser for hvor langt Satan kunne gå med Job. «Ham selv får du ikke legge hånd på.» Gud får skylden Etter at Satan hadde rammet Job med diverse ulykker rapporterte en tjener til Job: «En Guds ild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente dem opp» (Job 1:16). På den tiden, som til en viss grad i dag, var det alminnelig å tro at både godt og ondt kom fra Gud, men av sammenhengen fremgår det klart at det var Satan som sendte ilden – ikke Gud. Selv Job trodde at det var
Gud som stod bak ulykken. «Herren gav, og Herren tok,» sier han, men vi ser at det ikke var Herren som tok – det var Satan. Senere fikk Satan lov å gå et skritt videre. Han slo Job med vonde byller. Job sa da til sin vantro kone: «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?» (Job 2:10) Igjen fikk Gud skylden for Satans verk. Også Jobs venner talte om Gud som opphavet til Jobs lidelser, at lidelsene kom fra Gud som straff eller advarsler. I korte trekk inneholdt vennenes lange taler dette budskap til Job: Gud er rettferdig, og derfor utdeler han ikke det gode og det onde tilfeldig - det onde er alltid fortjent. Det er derfor kun en forklaring til dine lidelser – du har syndet og vil ikke innrømme det. Omvend deg, og Gud vil tilgi deg, og du vil ha fremgang igjen. Disse tre utsagnene var i aller høyeste grad urettferdige. Hverken Gud eller Job var slik som vennene ga uttrykk for. I Guds tale til Job i slutten av boken tar han klar avstand fra Jobs forståelse av Guds karaktertrekk. «Hvem er det som vil fordunkle min plan med uforstandige ord?» (Job 38:2). «Du som klager på Den Allmektige, vil du føre sak mot ham? Svar, du som klandrer Gud» (Jobb 39:35). «Vil du dra min rettferd i tvil, legge skylden på meg…?» (Jobb 40:3). Gud bebreider også Jobs venn Elifas: «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg» (Jobb 42:7).
Selv Job trodde at det var Gud som stod bak ulykken. «Herren gav, og Herren tok,» sier han, men vi ser at det ikke var Herren som tok – det var Satan. Philip Philipsen
side 17
bibel
Gud forklarer det ondes opphav Da Gud i Job 38 og 39 dukket frem fra sin lange taushet forklarte han først hvem han var – en allmektig og kjærlig skaper og en utrettelig opprettholder av skaperverket. Dernest i kapittel 40 og 41 beskriver han flodhesten (Behemot) og krokodillen (Leviatan) – dyr som var skapt vakre, men som nå var fryktelig sterke og livsfarlige. I disse to kapitlene finner vi tydelige paralleller til den billedlige beskrivelsen av Satan i Jesaja 14 (som kongen av Babel) og i Esekiel 28 (som kongen av Tyrus). Se illustrasjonen. Her antydes Satan også å være opphav til naturkatastrofer: «Er dette den mannen som rystet jorden… han som gjorde verden til ødemark, la byene i grus?» (Jesaja 14:16-17). i
Flodhesten og krokodillen • Job 40:14 Hun er Guds fremste verk. • Job 41:24 Ingen på jorden er som han. • Job 40:27 Legger du hånd på ham, får du en kamp du vil huske og ikke vil ha igjen. • Job 41:25 Han setter blikket i alt som er høyt, han er konge over alle stolte rovdyr. Kongen av Babel og Tyrus • Du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Jesaja 14:12. • Du var en salvet kjerub, et vern. Jeg innsatte deg. Esekiel 28:14. • [Han] som gjorde verden til en ørken. Jesaja 14:17. • Du som var så stolt. Jesaja 14:11. • Det var du som sa i ditt hjerte: «Til himmelen vil jeg stige opp.» Jesaja 14:13.
Googler vi «Leviatan» på nettet finner vi fryktinngytende bilder av monstre som ikke kan lede tanken hen på noen annen enn Satan i egen person. Også Jesaja forklarte hvem Leviatan representerte: «Den dagen skal Herren med sitt sverd, det harde, store og sterke, straffe Leviatan, den raske slangen,
side 18 / tidens tale / april 2013
Leviatan, slangen som bukter seg fram. Han skal drepe dragen som er i havet» (Jesaja 27:1). Slangen og dragen er begge bilder på Satan (Åpenbaringen 12:9). «Eg forsakar djevelen, alle hans gjerningar og alt hans vesen» er ikke en rest fra en middelalderlig overtro. Satan er et like virkelig åndsvesen i dag som i Edens hage. Å søke å forklare det ondes opphav uten å nevne Satan, Djevelen, slangen, dragen gir ingen mening. Jobs aha-opplevelse Da Gud talte, gikk det opp for Job, at han til nå hadde manglet noe vesentlig i sin forståelse av Gud og av det fryktelige som var hent ham. «Jeg har talt om ting jeg ikke forstår… Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne… Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske» (Job 42:3). Hvilke ord tok han tilbake? Det kunne for eksempel være: «Herren gav, og Herren tok» (Job 1:21). «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?» (Job 2:10). «Skyldfri eller skyldig – han utsletter begge» (Job 9:22). «Gud stenger synet for dem som styrer. Er det ikke han som gjør det, hvem da?» (Job 9:24) «Det er du som har formet og skapt meg, og så snur du om og utsletter meg!» (Job 10:8). Jobs bok forklarer tydelig at det ikke var Herren som tok – det var Satan. Det var ikke Herren, som sendte det onde – det var Satan. Det var ikke Herren som utslettet – det var Satan, osv. Hvis Gud er allmektig… Jo visst, Gud er allmektig, og Jesus har fått all makt i himmelen og på jorden, men de bruker ikke alltid sin allmakt. Gud kunne ha stoppet den verste katastrofen i verdenshistorien, syndefallet, ved å drepe slangen, men han gjorde det ikke. Hvorfor? Han ønsket
at mennesker og engler skulle tjene ham av kjærlighet og fri vilje, ikke av frykt. Hadde Gud stoppet syndefallet med makt, ville han ha stått igjen med en gruppe robotmennesker og robotengler som i frykt måtte leve med en mistanke om at Gud skjulte noe godt for dem – det å «bli som Gud» (1 Mosebok 3:5). Også Jesus kunne til enhver tid ha valgt å bruke makt for å beskytte seg, men han gjorde det ikke. «Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matteus 26:53). Jesus led for oss helt frivillig. Vi ønsker vel alle at ondskapen skal ta slutt her og nå. I lignelsen om ugresset i hveten forklarer Jesus om det ondes opprinnelse og endelikt: «Hvor kommer da ugresset fra? Det har en fiende gjort… La dem begge vokse der sammen til høsten kommer» (Matteus 13:27-30). Denne fienden er Djevelen. Hans dager er talte. Det vet han. Derfor går han «omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Peter 5:8). Å se Gud på tross av ondskapen Det gjorde ikke lidelsene mindre at Gud ikke svarte da Job ropte til ham. «Hvorfor skjuler du ansiktet for meg?» (Job 13:24). Men mens Job satt i avfallsdyngen og skrapte sårene sine med potteskår, og vennenes urettferdige anklager haglet ned over ham, og Gud ikke svarte på hans rop, da var han likevel så fast i troen at han kunne si: «Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden… Jeg skal se ham med egne øyne…» (Job 19:25-27). Og senere, etter at Gud hadde åpenbart seg for ham, kunne han si: «Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne» (Job 42:5).
i
Hvis han helbredet hver gang en «kristen» ba om helbredelse, ville store deler av jordens befolkning bli kristne av egoistiske grunner. Philip Philipsen
Guds kjærlighet og den fri vilje Bibelen beskriver, hvordan Gud fra tid til annen griper inn i verdens gang ved å beskytte på overnaturlig vis. Men det hender også at han trekker sin beskyttelse tilbake fra mennesker som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, eller som med Job, for å motbevise Satans påstander. Men det er langt fra hver gang den Onde er i aktivitet at Gud griper inn. En av grunnene kan være at han respekterer den frie vilje. Hvis han helbredet hver gang en «kristen» ba om helbredelse, ville store deler av jordens befolkning bli kristne av egoistiske grunner. Han slår heller ikke straks og hardt ned på urettferdighet i den nåværende verden, for hans rike er ikke bygget på frykt eller tvang. Han bare kaller og tilrettelegger frelse for alle som velger det: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren…» (Åpenbaringen 3:20). «Så velg i dag hvem dere vil tjene…» (Josva 24:15). Så lenge det er liv er det håp, sier vi. Selv for dem som har overgitt seg i det ondes vold kan Gud være der og kalle. Hvis vi hører «overnaturlige» stemmer, kan det være innbilning, eller det kan være fra Gud eller fra Satan. «Hele kroppen kjempet imot da jeg tok våpenet i hånden min, jeg hadde hundre stemmer i hodet som sa ikke gjør det, ikke gjør det,» fortalte Breivik. Var dette resultat av innbilning, eller rest fra barndommen, eller kan det tenkes at Gud til det siste forsøkte å få Breivik bort fra de onde planer han hadde lagt? Satans stemme var det neppe – for det som skjedde kan vel betegnes som Satans verk. Breivik valgte feil side. Men la oss ikke gi Gud skylden! «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jeremia 29:11). «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:20). Men han lover oss ikke gull og grønne skoger her på denne jord, så lenge Djevelen går rundt som en brølende løve. Gull og grønne skoger hører fremtiden til. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åpenbaringen 21:4).
Jorden, universets teaterscene Beskrivelsen i Jobs bok av en kosmisk sammenkomst som inkluderer representanter fra ulike deler av universet gir ytterligere innsikt i den store krigen mellom godt og ondt. Fortellingen begynner slik: «Så en dag kom gudesønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren. Herren sa til ham: ‘Hvor kommer du fra?’ og han svarte: ‘Jeg har streifet omkring på jorden’» (Job 1:6-7; Jf. 2:1-7). Det Gud egentlig sier i dialogen som følger er: «Satan, se på Job. Han adlyder trofast min lov. Han er fullkommen!» (Se Job 1:8). Da Satan svarte med: «Ja, men han er fullkommen bare fordi det lønner seg å tjene deg. Du beskytter ham jo», reagerte Jesus med å tillate Satan å teste Job på alle måter uten å ta hans liv (se Job 1:9-2:7). Det kosmiske perspektivet som kommer fram i Jobs bok viser at konflikten mellom Kristus og Satan, og Satans anklager mot Gud er den bakenforliggende virkeligheten til lidelse her på jorden. Vår planet er scenen der denne dramatiske kampen mellom rett og galt blir utspilt. Som Bibelen sier: «Vi er som dødsdømte, stilt fram som et skuespill for verden, både for engler og for mennesker» (1 Korinter 4:9). Synd ødela forholdet mellom Gud og mennesket, og «alt som ikke skjer i tro, er synd» (Romerne 14:23). Å bryte Guds bud, eller lover, er det umiddelbare resultat av mangel på tro. Men gjennom frelsesplanen har Gud til hensikt å gjenopprette vår tillit til Skaperen, og dermed vårt forhold til ham, der vår kjærlighet til ham viser seg ved lydighet. Ifølge Jesus fører kjærlighet som sagt til lydighet (Johannes 14:15). I vår tid blir absolutter nøytralisert, uærlighet rost, bestikkelser en livsstil, utroskap dagligdags, og avtaler, både internasjonale og personlige, blir knust. Jobs bok gir oss et privilegert perspektiv som er langt større enn det vi vanligvis opplever i vår desperate verden, og viser oss til en omsorgsfull, allmektig Gud. Dette perspektivet viser oss betydningen av vår Frelsers forsoning, som er å bringe striden i dette universet til ende. Se for øvrig mer på http://www.sdanet.org/ atissue/books/27/27-08.htm.
side 19
bibel
Mer enn et symbol Uten oppstandelsen hadde Jesu død vært meningsløs. Tekst: Seth Pierce / Foto: Istockphoto
J
hadde fortalt dem at han ville stå opp igjen (se Matteus 16:21, esu kors er blitt et universelt symbol for den kristne tro. Det Markus 9:31, Lukas 9:22). Da Jesus fant dem kvelden etter sin er til og med laget mange sanger om det. «How deep the oppstandelse, sørget de over hans død, fordi de trodde at det beFathers love for us», er en slik sang som gir oss fortellingen tød slutten. Av en eller annen grunn hadde de ikke oppfattet-, eller om hvordan Jesus var villig til å lide og dø for å gi oss liv, og glemt alle hans hentydninger til det faktum at han ville stå opp fra hvordan vi blir fylt av undring over en slik selvoppofrelse. de døde. Det nye testamente i Bibelen taler også mye om korset. Alle Det øyeblikket han døde på korset mistet de det som hadde fire evangeliene beskriver Jesu død på dette grusomme romerske vært deres tro. Da et par av disiplene hans gikk til Emmaus torturinstrumentet, og hvordan han bar det til sitt eget rettersted. Johannes sier: «Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som på ettermiddagen etter oppstandelsen, kom Jesus bort til dem, uten at de kjente ham igjen, og han begynte å spørre heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata» (Johannes 19:17). Vi vet dem om hva som hadde hendt denne helgen. De fortalte ham selvfølgelig også at en mann som het Simon fra Kyrene bar det en om korsfestelsen og hvordan det hadde knust håp om at Jesus var del av veien (se Matteus 27:32). Messias. Rundt denne tiden av året, oftest omtalt som påske, fester kristne sin oppmerksomhet på «Lidelsesuken», som fokuserer på de Jesus sa: «’Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det hendelsene og erfaringene som Jesus gjennomlevde den uken som profetene har sagt!26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til førte opp til hans død. Mel Gibsons film, The Passion of the Christ, sin herlighet?’ Og han begynte å utlegge for hjelper oss til å forstå Jesu lidelse i grafiske dem det som står om ham i alle skriftene, helt og konfronterende bilder. De skyndte seg tilbake til de fra Moses av og hos alle profetene» (Lukas Men selv om korset absolutt er et viktig andre disiplene og fortalte 24:25-27). symbol for kristne, er det likevel det eneste Da Jesus avsluttet sin forklaring, viktig elementet blant hendelsene som skjeddem at de hadde møtt Jesus de den uken? og faktisk snakket med ham åpenbarte han sin identitet til de to disiplene. De skyndte seg tilbake til de andre disiplene og Seth Pierce fortalte dem at de hadde møtt Jesus og faktisk Oppstandelsen snakket med ham (Lukas 24:34-35). Kristen tro er forankret i en Ett av de tidligste kristne dokumenter er et brev skrevet av apostelevende frelser – ikke en død. len Paulus som heter 1 Korinterbrev. I en nøkkeltekst som beskriver de første troendes liv og tanker, skriver han: «Men er ikke Kristus Livet stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Jeg har mange historiebøker i biblioteket mitt. De er fulle av detalKorinter 15:14). Selv om det ikke er mulig å avvise betydningen av jerte fortellinger om pirater, presidenter, pilegrimer og pionerer. Jeg Jesu lidelser og død på korset, er det likevel slik at uten oppstankan hente ut fakta om maten de spiste, klærne de hadde på seg og delsen ville ikke noe av det Jesus gjorde faktisk bety noe. hvor dysfunksjonelle familien deres var. Jeg kan også lese det de Før sin død, antydet Jesus gjentatte ganger ikke bare om sin skrev, alt fra personlige notater til publiserte arbeider. Ofte påvirker død, men også om sin oppstandelse: «Jesus svarte dem: ‘Riv ned de måten jeg tenker på, eller hjelper meg å forstå hvorfor verden er dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager’. ‘I førtislik den er. seks år har de bygd på dette tempelet, og du vil reise det opp igjen På tross av alt innholdet i disse bøkene, kan ikke en eneste av på tre dager?’ sa de. Men det tempelet han talte om, var hans egen dem redde meg. De er alle døde, og vet ikke noe om mitt liv. De kropp». (Johannes 2:19-21). kan ikke forsvare meg når jeg roter det til, og de kan ikke gi meg et Men til tross for de mange forutsigelsene om både sin død og nytt liv når det nåværende slutter. oppstandelse, måtte Jesus likevel minne sine disipler på at han
side 20 / tidens tale / april 2013
Jesus er ikke noen historisk figur som døde for tusenvis av år siden, og som nå smuldrer i en grav. Han er ikke bare en fyr i støvete historiebøker som sa noen kule ting og inspirerte en haug med folk. Jesus lever, og han kommuniserer med sine tilhengere hver dag. Seth Pierce
Men i det samme brevet til korinterne, skrev Paulus: «Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske» (1 Korinter 15:21). Ikke bare døde Jesus på våre vegne for å sone menneskets synd, men Bibelen sier også at Jesus fór opp til himmelen for å være vår talsmann: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebreerne 4:15). Dessuten kan Jesus «fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem» (Hebreerne 7:25). Selv den kontroversielle (og svært vellykkede) romanforfatteren Dan Brown sa, «Det er én ting å antyde at Jesus var gift, men å sette spørsmålstegn ved oppstandelsen er å undergrave kristen tro». Så selv de med et rykte for å fremstille avvikende syn på Kristus erkjenner at kristendommens vesen blir ødelagt uten den sentrale historien om oppstandelsen. Jesus er ikke noen historisk figur som døde for tusenvis av år siden, og som nå smuldrer i en grav. Han er ikke bare en fyr i støvete historiebøker som sa noen kule ting og inspirerte en haug med folk. Jesus lever, og han kommuniserer med sine tilhengere hver dag. Altfor ofte, selv for kristne, er Jesus oldtidshistorie heller enn daglig virkelighet. I stedet for å be Jesus lede deres liv ved å fylle sine sinn og hjerter med tanker om ham, sitter de uberørte og tanketomme i kirken. Som kristen er det ikke tilstrekkelig å bruke spesielle klær eller henge et kors rundt halsen for å tilkjennegi sin identitet. Det handler om å ha et personlig forhold til Kristus som levde og døde for oss, og som lever i dag for å forme og forvandle våre liv.
side 21
bibel
i
Visste du det? I motsetning til når Jesus ble født, kjenner vi den nøyaktige datoen for Jesu død – den jødiske påske, som er den fjortende dagen i måneden Nisan i den hebraiske kalenderen. Datoer for påsken er knyttet til månekalenderen og er ikke de faktiske dagene da Jesus ble korsfestet og oppreist.
side 22 / tidens tale / april 2013
Tanker om påsken Hva finner vi når vi ser forbi sjokoladeeggene og skiturene? Tekst: Malcolm Potts / Foto: Ingimage.com
H
va minner påsken deg om? Sjokoladeegg og sjokoladekaniner pakket inn i farget folie, Påskeboller, noen dagers ferie på yndlingshotellet, avkobling og moro med familien, prikkbelastninger i førerkortet og blodbad på veiene? Hvis vi ser tilbake til den historiske hendelsen som påsken minner om, oppdager vi en helg som tydelig skiller seg ut, og det var alt annet enn noen ferie. Hvorfor alt oppstyret? Den kristne betydningen av påsken handler om Jesu død, begravelse og oppstandelse. Kristne feirer påske fordi det sier så mye om kristendommens hjerte, historien om hvordan Gud besluttet å redde en planet som var ute av kontroll. Vi trenger knapt noen påminner om at vi lever i en urolig verden. Du trenger bare å se på nyhetene for å få en dose av verdens elendighet. Men påsken taler til oss om redning, fornyelse og veien til fred. Dag Hammarskjöld, FNs andre generalsekretær, sa: «Vi har prøvd så hardt og har feilet så katastrofalt at med mindre verden har en åndelig gjenfødelse i de neste par årene er sivilisasjon dømt.» Og det er det påsken handler om – åndelig gjenfødelse. Guds redningsaksjon Påskefortellingen handler om en Gud som skapte verden, så den bryte sammen, men fortsatte med å sette den i stand igjen. Kristne tror at syndens endelige resultat er døden, og fordi vi alle har en iboende syndig natur, ser ikke slutten videre oppløftende ut. Gud er imidlertid intenst opptatt av menneskene han har skapt, og har laget en redningsplan for å gjøre slutt på synd uten å ødelegge syndere – en plan med enorme kostnader for ham selv. Bare noen med den høyeste posisjon og største autoritet i universet kunne redde menneskene. Så Gud sendte et medlem av sin egen familie – sin sønn, Jesus, for å gjøre det.
I mange år har jeg vært opptatt av historien om Oscar Schindler. Det er en rørende skildring av én manns forsøk på å redde en fortapt menneskerase. Schindler hadde tjent enorme pengesummer i sin porselens fabrikk i Kraków, Polen, der han produserte tallerkener, krus, gryter og panner til den tyske krigsmaskinen. Han brukte pengene til å frikjøpe livene til hundrevis av forsvarsløse jøder som ikke hadde noe annet håp. Å være på Schindlers liste betød liv. Å være utenfor listen betød død. Ordene til den gamle Rabbi, skrevet i den jødiske Talmud, ble sitert til ham, og han klarte ikke å glemme dem: «Han som redder ett liv redder en nasjon». På slutten av filmen, etter frigjøringen av Tsjekkoslovakia og etter at han reddet over 1200 liv fra likvidering i dødsleirene, er Schindler i ferd med å flykte i en skinnende, svart Adler og forlate sine jødiske arbeidere. Han vet at som tysker og medlem av nazipartiet, vil han bli arrestert og behandlet som krigsforbryter. Arbeidsfolkene hans gav ham en ring laget av gullet fra tannfyllingene til de jødene han hadde beskyttet. Ordene fra Talmud er inngravert i den, som et tegn på de overlevendes dype takknemlighet. Vi ser at han nesten blir overmannet av angst og frustrasjon fordi han han kunne gjøre så lite, fordi han kunne ha reddet flere jøder enn bare de han berget. Han fjerner det gylne nazimerket fra det skreddersydde jakkeslaget sitt og kvalfylt innser at det ville ha vært verdt minst to liv. «Jeg kunne ha gjort mer,» klager han. «Hvis jeg bare hadde gjort mer.» I denne hendelsen ser vi et svakt bilde av den kval Gud selv opplever fordi han ønsker å redde flere mennesker. Men det er vårt valg, ikke hans. På grunn av Jesu offer trenger vi nå bare å akseptere at han døde for våre synder for å få det evige liv som Gud tilbyr som en gave.
Den første påsken Noen synes kanskje det er rart at helten i påskehistorien er den som dør. Men det er en død med en hensikt, for å betale straffen for vår synd, en død som fører til liv, og en død som dekker og betaler for alle våre mangler og problemer. For de kristne er påsken en tid for å feire Guds kjærlighet, samt erkjenne gjelden vi skylder Jesus Kristus. Det kaller oss til å feste oppmerksomheten på det som utspant seg under Jesu korsfestelse den første Langfredag. Det maner oss til å huske hvordan stillheten en tidlig søndag morgen ble brutt av trampingen fra spikerbeslåtte sandaler på de kalde, brosteinsbelagte gatene i Jerusalem, idet soldatene som voktet det døde legemet i graven stormet inn i byen og skrek, «Han lever! Han lever!» En Herrens engel hadde kommet ned mens det fortsatt var mørkt søndag morgen og kastet bort den store steinen foran graven som om det var en småstein. Jesus gikk ut og ingenting kunne stanse ham. Så vi tror på en oppstanden Kristus som er i live i dag, som er interessert, som søker sine egne og som ønsker å gjenopprette det ødelagte forholdet mellom Gud og menneskeheten. «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus,» som det står det i 1 Korinterbrev 15:20-22. Gud hadde satt i verk sin redningsaksjon, og seiret gjennom død og lidelse. Dette er hva påsken handler om - Gud har beseiret Satan.
side 23
Inspirasjon til en salme
De fleste kristne liker å lese om hendelsene som inspirerte spesielle salmer. Her er en slik historie. Den kjente salmedikteren, Charles Wesley, bror til grunnleggeren av Metodistkirken, John Wesley, satt ved et åpent vindu i sitt hjem i England en sommerdag. Mens han lot blikket gli over de vakre engene, så han en liten fugl som boltret seg i solskinnet. Akkurat da kom en hauk feiende ned mot den lille fuglen. Skrekkslagen, begynte den å flakse hit og dit for å finne et skjulested. Da den oppdaget det åpne vinduet og mannen som satt der, fløy fuglen mot det og fant tilflukt i Wesleys fang. Han skjermet den fra trusselen og reddet den fra en grusom død. Wesley selv gjennomlevde alvorlige prøvelser på denne tiden og kjente også behovet for et tilfluktssted, slik som den skjelvende fuglen. Han følte at Gud talte til ham, og etter at fuglen fløy ut igjen, tok han pennen fatt og skrev den vakre salmen: Jesus, du som elsker meg La meg til ditt hjerte fly! Stormen mektig reiser seg, Men hos deg er stille ly.
side 24 / tidens tale / april 2013