Tidens tale 2015 1 by Widar Ursett

Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge

NR.01 / FEBRUAR 2015

Når Gud telles Er Jesus Gud på lik linje med Faderen? Er Den Hellige Ånd bare en kraft?

GUDDOMMEN:

FRELSEN:

ETIKK:

Hva kan Den Hellige Ånd gjøre for deg?

Frelst ved gjerninger

Den digitale seksualiseringen

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Sommes-nous Charlie Hebdo? Oui et non.

NR.01 /FEBRUAR 2015

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

skrivende stund er avisene fylt av kommentarer og refleksjoner over massakrene i Paris. I en periode nå har alle og enhver påtatt seg å være Charlie Hebdo. Vi er med rette indignerte over de barbariske angrepene på mennesker som kun har ytret sine meninger gjennom tegninger, om de er aldri så satiriske. Og hva galt gjorde kundene i en kosher matbutikk der 4 mennesker ble drept? Men etter at «hele verden» har ropt seg hes på ytringsfrihetens vegne er det nå enkelte røster som våger seg frampå med det de antakeligvis anser som mer reflekterte holdninger: Mon om ikke tegnerne selv må ta på seg ansvaret for at de ble drept? Galskapen vil altså ingen ende ta… Mens vi nå sitter her og venter på neste bølge av muslimske terrorister er jeg fristet til å mene noe om to ting: 1. Selv i Vesten er det svært få som er villige til å tolerere full ytringsfrihet, og 2. Vi kan ikke gi offeret skylden for at de er offer. Det er makthaverne som til enhver tid avgjør hva som er gangbar ytringsfrihet. Også i demokratiske systemer. Enten det er muslimske terrorister som hisser seg opp over Muhammed-tegninger eller det er amerikanske presidenter som lar seg true av Edward Snowdens spesielle form for varsleraktivitet, eller det er pressgrupper på Internett-foraer som vil forby kleskjeder å trykke Kurt Kobains selvmordsbrev på t-skjorter, så er det «personen med pistolen» som definerer

side 2 / tidens tale / februar 2015

loven. Ytringsfrihet foregår derfor alltid i en kontekst som er begrensende. Kanskje folkeopinionen er enig med «pistolen» om at vi ikke skal latterliggjøre Holocaust; men selv ikke Folkeopinionen favner alle. Noen vil mene at det er greit å latterliggjøre Holocaust. Men her møter vi en av grensene for ytringsfrihet i Vesten. Å skrike «Je suis Charlie Hebdo» er for det første latterlig hvis du ikke selv innestår for de satiriske angrepene avisen publiserer, og for det andre er det hyklerisk så lenge du bare fremmer en ytringsfrihet som kun støtter dine egne verdier. Men mord er mord, og det er galt uansett… Likevel registrerer vi nå at noen vil ansvarliggjøre de døde for at de ble drept. En av grunnleggerne av Charlie Hebdo, Henri Roussel, påstår at den drepte redaktøren drog med seg sitt team i døden, og skrev til ham, «Jeg holder deg virkelig ansvarlig». Mannen har ikke kommet i graven engang før han får skylden for sin egen og redaksjonens død. Selv Paven holder seg ikke for god. «Det er grenser for ytringsfriheten». Hvis du snakker nedsettende om pavens mor kan du vente deg en knyttneve fra ham, og «Du kan ikke fornærme andres tro», for da vil du også «få en knyttneve» fra de fornærmede. Det er uvisst om han følte trang til å blåse ut pga tegningene Charlie Hebdo trykket av

ham som prostituert i et karneval, men her tillater han seg å ytre noe om at ansvaret for den knyttneven satireredaksjonen fikk var selvforskyldt (Se http://www.arabnews. com/featured/news/689846). Enten det er unge piker som blir henrettet i Saudia-Arabia fordi de er blitt voldtatt eller det er menighetsmiljøer i Norge som presser en kvinne til å tilgi sin far for overgrep han har gjort mot henne, så er det et forsøk på å flytte ansvaret over på den svakere part. La oss ikke snuble i polemisk selvrettferdighet om ytringsfrihet, og la oss være enige om at den som gjør en handling må selv ta på seg ansvaret for sin handling.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 154 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkeltnummer koster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Colourbox Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 4102

Er vi Charlie Hebdo? Ja og nei

Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

10 16 NR. 01 FEBRUAR 2015

Hva sier Bibelen om: Konflikten mellom Jesus og Satan

Hvor ydmyk er du?

Hva kan Den Hellige Ånd gjøre for deg?

Frelst ved gjerninger

Hva er «nåde»?

Når Gud telles

Den digitale seksualiseringen

Nattverden – mat med mening

Tidene forandrer seg

Kutt kjøttet for klimaet

Observert

20 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Konflikten mellom Jesus og Satan Del 3

10. Hvilket annet kjennetegn preger denne makten? «Her gjelder det å ha visdom. La den som har forstand, regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet er 666» (Åpenbaringen 13:18). Anmerkning: Dyrets tall er et menneskes tall, og dersom det skal kunne utledes ut av et navn eller en tittel, vil den naturlige slutning være at det må være navnet eller tittelen på et ganske spesielt menneske. Det mest sannsynlige navnet som vi noen gang har sett bli foreslått, og som har dyrets tall, er VICARIUS FILII DEI – Guds Sønns vikar. Tar vi de bokstavene fra navnet som romerne bruker som tall, og gir dem tallverdi, får vi nettopp 666. 11. Hvilken annen makt stod fram på den tiden da det første dyret fikk sitt dødelige sår? «Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drage» (Åpenbaringen 13:11). 12. Hvilken nasjon stod fram i 1798? Amerikas forente stater. 13. Hva skulle utvikle seg i Amerika? En religiøs-politisk makt.

side 4 / tidens tale / februar 2015

«All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret i tjeneste for det første. Det får jorden og dem som bor der, til å tilbe det første dyret – det som hadde fått banesåret sitt leget. Det gjør store tegn, det lar til og med ild fra himmelen fare ned på jorden, midt for øynene på folk. Det forfører dem som bor på jorden, med tegnene det får gjøre i dyrets tjeneste. Og det sier til jordens folk at de skal lage et bilde til ære for dyret – det som var såret med sverd, men livnet til igjen. Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde. Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. 17 Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet» (Åpenbaringen 13:12-17). 14. Hva ville denne makten gjøre? «Det forfører dem som bor på jorden, med tegnene det får gjøre i dyrets tjeneste. Og det sier til jordens folk at de skal lage et bilde til ære for dyret – det som var såret med sverd, men livnet til igjen. Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åpenbaringen 13:14-15).

15. Hva forstås med «dyrets» makt? En sammenknytning av kirke og stat som tvinger gjennom religiøse lærepunkter ved sekulær lovgivning. Anmerkning: Dyret som fikk banesår, men som ble legt, er pavemakten. Det var en kirke som hersket over sekulære makter. Med andre ord, det var en forening av kirke og stat som tvang sine religiøse læresetninger gjennom ved hjelp av sekulær makt, idet den truet med konfiskasjon av eiendom, fengsel og død. Et bilde av dette dyret vil være en annen geistlig organisasjon som har verdslig makt – en annen forening av kirke og stat som tvinger gjennom sin religiøse lære ved lov. 16. Hvilken skjebne vil ramme alle som tilber dyret og dets bilde? «En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke» (Åpenbaringen 14:9-11).

TANKER OM TROEN

Det handler om ydmykhet… om å være villig til å stige ned… til og med ofre, for å løfte andre opp.

Hvor ydmyk er du? I menigheten vår er det tradisjon at jeg taler den første gudstjeneste i det nye året. Med glimt i øye kaller vi den for «Haralds Nyttårstale». Humoren er jo at en mye større og mektigere Harald, (Hans Majestet, Kongen) allerede har holdt sin tale. Så vi prøver å følge opp så godt vi kan. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

år ble jeg inspirert av «juleevangeliet» i Filipperbrevet, Kristus-hymnen som innledes med ordene: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus. Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse…» Det handler om ydmykhet… om å være villig til å stige ned… til og med ofre, for å løfte andre opp. Jeg hadde ikke jobbet lenge med talen før jeg oppdaget hvor vanskelig det er å snakke om ydmykheten. Vi kjenner den igjen i andre. Vi liker den når den er ekte men blir kvalm når den er falsk. Vi opphøyer den til en dyd og ser ned på de som mangler den. Men hvor ydmykt er det da? Å se ned på noen for å mangle ydmyket? Kan man i det hele tatt bli god på ydmykhet og vite det? Hvordan ville du plassere deg selv på en ydmykhets-skala? Er du over eller under gjennomsnittet ydmyk sammenliknet

med andre nordmenn? (Gjør ikke jantelovens bud – du skal ikke tro du er noe – at vi alle er over gjennomsnittet ydmyke?) Og hvis man ikke kan jobbe med å utvikle sin egen ydmykhet hva er da vitsen med å holde en tale om det? Og hvordan kunne jeg i det hele tatt stå å snakke om ydmykhet, uten at forsamlingen ville vurdere om taleren med sitt liv overhodet var kvalifisert til å tale om dette? Løsningen ble å utforske disse spørsmålene sammen. Til slutt var det C. S. Lewis som reddet oss. Han sier: «Humility is not thinking less of yourself, but thinking of yourself less». «Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men mindre på deg selv.» Ydmykhet er da friheten til å glemme deg selv… glemme hva andre synes om deg. Ydmykhet er å bli trygge og sterke og samtidig avhengige og takknemlig på en måte som gjør oss «utadrettet». Det er et resultat av å virkelig leve i Guds nåde… På en nettside fant jeg følgende beskrivelse: Jesus definerte ydmykhet da han kjærlig sa

at sønnen ikke kunne gjøre noe av seg selv. Det er ydmykhet. • Det er å være villig til å lide urett hvis det skaper harmoni. • Det er å omfavne lidelse, hvis lidelsen lindrer andres lidelse. • Det er å være tilgjengelig for andre når det ikke passer uten å stønne innvendig. • Det er å ikke eie noe som er verd mer enn en venn • Det er å være venner med en som ikke kan gi deg noe tilbake. • Det er å innrømme at du tok feil, selv når alle rundt deg mente du hadde rett • Det er Gud i en krybbe • Det er Jesus Kristus, Gud på et kors. Ydmykhet er DEG når du er så full av Jesus at du ikke lenger er full av deg selv. Fra Facebooksiden til Pure Freedom Ministry, Inc. 1. Jan. 2013. Oversatt og tilpasset).

side 5

GUDDOMMEN

Hva kan Den Hellige Ånd gjøre for deg? Vi vet en hel del om både Faderen og Sønnen. Men hva gjør egentlig Den Hellige Ånd? Tekst: Vanja Andersen / Foto: iStock

Matteus 28:19 pålegger Jesus sine disipler å døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Men hvilken oppgave har egentlig Den Hellige Ånd, og hvordan kan han være relevant for ditt liv i 2015? For å forstå dette må vi ta et raskt tilbakeblikk og utforske utgangspunktet der menneskenes historie starter. Vi ble skapt i Guds bilde, men synden kom inn i verden med grusomme konsekvenser, og den tette relasjonen mellom Gud og mennesker ble ødelagt. En kunstner ville sannsynligvis ha ødelagt mesterverket og startet på nytt, men det gjorde ikke Gud. Hvordan arbeider Den Hellige Ånd? Mennesker har en lei tendens til å foretrekke det som er godt i sine egne øyne, men ikke i Guds øyne. For å innse dette trenger vi hjelp utenfra, og det er her Den Hellige Ånd kommer inn i bildet. Den Hellige Ånd jobber dag og natt for å trekke oss nærmere Gud og vise oss hvem han virkelig er. Den Hellige Ånd gjør oss oppmerksomme på vår lengsel etter ubetinget kjærlighet, et behov som ikke kan fylles av noe annet eller noen andre enn Gud. Vi får en overbevisning om at det vi tenker og det vi gjør ikke samsvarer med det Gud ser er det beste for sine barn, og dette leder til en ny forståelse av oss selv og Gud. Omvendelsen er en prosess hvor vi bestemmer oss for å tilbe Gud og la ham helbrede og forme oss.

side 6 / tidens tale / februar 2015

1. Oppmerksomhet Har du noen gang følt at det er et meningsløst og et evigvarende jag å henge med på skiftende trender? Eller har du følt en tomhet som verken kan fylles av ting eller spennende opplevelser? Gud kaller på alle mennesker og ønsker å fylle denne tomheten med en relasjon til ham. Vi søker etter en mening med tilværelsen. Vi lengter etter bekreftelse og anerkjennelse på jobb, i familien og blant venner. Kan svaret på denne lengselen være Guds kjærlighet? Den Hellige Ånd legger til rette for tanken om at Gud kan være svaret på lengselen etter noe mer, og bekreftelsen vi søker.

For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

2. Overbevisning Det kan være rart å tenke på at Den Hellige Ånd påvirker våre tanker, slik at vi forstår hvilke endringer vi trenger når det gjelder både tankegang og handlinger. Gud tvinger ikke disse endringene på noe menneske. Likevel gir han ikke opp å tale som en indre stemme. Denne påvirkningen kan føre til en ny forståelse av oss selv og Gud.

Paulus beskriver en endret tankegang i 1 Korinterbrev 1:23-25; «men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» Menneskene har bygd store byer, skapt teknologi og kan behandle mange sykdommer, men likevel kommer vi ofte til kort og må erkjenne vår maktesløshet. Når overbevisningsprosessen starter kan det oppleves som latterlig å være nysgjerrig på den Gud som blir beskrevet i Bibelen, og for mange kan det nok virke som om man beveger seg i motsatt retning av både sunn fornuft og vitenskapelige forklaringsmodeller. Men det som ved første øyekast kan virke som dårskap, kan etter hvert oppleves som dyp visdom. 3. Omvendt – født på ny I det øyeblikket vi ser behovet for endring, vil Den Hellige Ånd lede oss til omvendelse. Omvendelsen kan sies å bestå av to deler: Første del går ut på at Den Hellige Ånd ikke bare minner oss på at våre tanker bør endres, men tankene blir også endret av ham. Den andre delen handler om at Den Hellige Ånd gir kraft til å leve i harmoni med de nye tankene. I Johannes 3:7 sier Jesus til Nikodemus; som spurte ham om hva som måtte til for å bli frelst: «Undre deg ikke over at jeg sa til deg:

‘Dere må bli født på ny.’» Omvendelsen, det å bli født på ny, markeres ved dåpen. Her markeres valget man har tatt om å legge fortiden bak seg og fra nå av fokusere på det nye livet sammen med Gud. Esekiel, en av profetene i Det gamle testamente, beskriver dette som å få et nytt hjerte og en ny ånd: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem» (Esekiel 36:26-27). Mind the gap Det store problemet som gjenstår, er at vi ser idealene men ikke makter å leve opp til dem. Dette er en frustrerende erfaring. Ønsket om å leve etter Guds idealer er der, men likevel makter jeg ikke å bryte med gamle vaner. Paulus opplevde også denne frustrasjonen og beskriver den i Romerbrevet: «Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg» (Romerne 7:15). Gud har selvfølgelig løsningen på dette problemet også: han gir oss både et ı om å gjøre det gode og kraften til å gjennomføre det. I Efeserbrevet er ikke Paulus frustrert, men deler de oppmuntrende ordene: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (Efeserne 3:20). Omvendelse innebærer en innstilling, en endret holdning og en (langvarig) prosess hvor Gud helbreder oss og skriver sin lov i våre hjerter. Også omvendte mennesker snubler og faller, men her gjelder det å ikke gi opp. I slike situasjoner kan man alltid komme tilbake til Gud, fortelle hva som gikk galt og be om hans tilgivelse. Han lengter etter å tilgi oss. Jesus døde på korset for å ha rett til å tilgi hver eneste gang vi snubler eller faller. Hva med deg? Har du noen gang tenkt at en kristen livsstil er latterlig? At du ikke er et syndig menneske som trenger frelse? Da er du absolutt ikke alene. Har du noen gang følt at det er noe som mangler i livet ditt, eller at det må finnes en bedre vei enn den du går for øyeblikket? Da har du antakelig vis møtt Den Hellige Ånd som ønsker å gjøre deg oppmerksom på ditt behov for en frelser. Det neste steget vil være å si: «Hellige Ånd, jeg gir deg tillatelse til å endre hvordan jeg tenker», og se hva som skjer… Kanskje du allerede har akseptert denne nye tenkemåten, og nå strever du med å leve i harmoni med den? Noen dager er det flest oppturer, andre dager er det flest nedturer. Snakk med Gud om dette, og husk å takke ham for å satse alt for å kunne lede deg videre. Den Hellige Ånd vil ikke forlate deg når du snubler eller faller, hold fast i ham og han vil holde fast i deg. Endringen vil være gradvis, men Gud har gitt løfte om at den vil skje. Den Hellige Ånd ønsker å gjøre deg oppmerksom på Frelseren, han vil forsikre deg om at frelsen er tilgjengelig for deg og han vil gi deg kraft til å leve et liv til Guds ære.

side 7

FRELSEN

Frelst ved gjerninger Opprørende. For ikke å si helt ubibelsk, ikke sant? Tekst: Kody Kostenko / Foto: iStock

en vent! Finnes det kanskje en annen måte å betrakte den eldgamle debatten om nåde vs gjerninger på? Selv om Bibelen gjør det helt klart at våre gode gjerninger, eller lydighet ikke kan frelse oss, (Se Efeserne 2: 8-9; Titus 3: 5; 2 Timoteus 1: 9; Galaterne 2:16, og mange flere) så blir det feil å konkludere at innaktivitet eller ulydighet frelser oss, da det står i kontrast til Bibelens klareste tekster. La meg forklare. Å frelse er et verb: Det er en handling, noe man gjør. For å si det på en annen måte er selve frelsen en gjerning som Gud gjør. Det er ikke bare en magisk verbal øvelse, og det er heller ikke en passiv intellektuell erkjennelse. Frelse, den gjerning som Gud gjorde, og fortsatt gjør, innebar, og innebærer fortsatt lydighet. Kristi lydighet Kristi lydighet eller rettferdighet er like viktig for vår frelse som hans død. Uten sin fullkomne lydighet ville ikke Kristus ha vært det plettfrie Guds Lam, og hans død ville ha vært uten hensikt. Jesus personifiserte fullkommen lydighet, selv som barn (Lukas 2:49-52). Og hans lydighet fremstår aldri sterkere enn da han led i Getsemane, da han vegret seg fra det overveldende offeret foran ham, og likevel undertvang sine egne følelser i lydighet til sin fars vilje (Lukas 22:42). Det var faktisk Kristi fullkomne lydighet til Faderens vilje som førte ham til korset

side 8 / tidens tale / februar 2015

(Se Johannes 5:30; 6:38; 8:29). Hvis Kristus ikke hadde vært selve innbegrepet på lydighet, ville det faktisk ikke ha vært noen soning. Apostelen Paulus sier at Kristus «fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:8, min uthevelse). Kristi lydighet ble faktisk lutret gjennom inkarnasjonen, hans liv i forsakelse, og døden på korset. Legg merke til hvordan Paulus omtaler det i Hebreerne kapittel fem: «Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham, han som av Gud ble kalt øversteprest av samme slag som Melkisedek. Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så likegyldige til å høre» (Hebreerne 5:7-11). Dette betyr selvfølgelig ikke at Kristus var ulydig eller ufullkommen før inkarnasjonen og korset, men at hans lydighet aldri tidligere hadde blitt prøvd like til døden. Er ikke det den største prøven på lydighet som er mulig? Vår lydighet Men sammenhengen mellom lydighet og frelse går enda dypere enn det vi hittil har sett, og blir langt mer personlig. Bibelen er

klar på at vi blir dømt etter våre gjerninger. (Se Esekiel 18:30; Romerne 2:6; Åpenbaringen 20:12; Åpenbaringen 22:1213; Ordspråkene 24:12; Salmene 62:15, og mange flere). Hva betyr det å bli dømt? Det er veldig tydelig at vi enten blir frikjent eller dømt basert på våre gjerninger. Og ettersom Bibelen ikke levner noen tvil om kvaliteten på våre egne gjerninger, (Jesaja 64:6; Romerne 3:23) er vi alle dødsdømt, og under dødens forbannelse. Her er det ikke snakk om å sammenligne vekten av våre gjerninger fra begge vektskålene, for å se om de onde eller gode gjerningene veier mest. For hvis vi ikke er i Kristus vil selv våre tilsynelatende beste gjerninger tippe vektskålen i feil retning da de er fullstendig blottet for Guds herlighet. De er grunnleggende råtne, fulle av hykleri, egoisme og stolthet. Hva er da vårt eneste håp? Kristi rettferdighet. Vi må hele tiden se på vårt store forbilde, vårt eksempel på fullkommenhet, vår stedfortreder. Men vi må være villige til å akseptere hans fullstendige stedfortredelse på våre vegne: Ikke bare i hans død, men også i hans liv. Og her ligger den store utfordringen. Alle og enhver er villige til å tro at Kristus skulle dø i deres sted, for at han kunne betale straffen som vi fortjener: Men hvor få av oss er villig til å la ham leve i vårt sted. Vi tar gladelig imot Kristi rettferdighet som en ytre ting. Lykkelige for at Kristus adlød, slik vi ser det, slik at vi ikke trenger å lyde, ettersom vi selv synes det er komplett

umulig å yte fullkommen lydighet. Vi nekter å gi opp det livet vi gjør krav på som vårt eget, ironisk nok, selv når det eneste ved våre liv som ikke tilhører Kristus er dødens såkorn – våre synder. Men han tilbyr seg å ta dem også. Vi blir oppfordret til å legge våre synder på Jesus. Vi har blitt kjøpt med en slik pris for at Kristus kan leve i oss, i stedet for våre egne syndige liv, så vi kan få det livet vi ikke fortjener – rikt, lykkelig, og evig. Men det kan ikke være noen fredelig sameksistens mellom Kristus i oss og vårt syndige kjød. Hvis vi virkelig slipper ham inn, er det for å «vaske huset». Dette betyr full overgivelse der Kristi rettferdighet ikke bare brukes til å ta hånd om vår syndeskyld, men leves ut håndgripelig og bokstavelig talt i våre egne liv i dag. Det er et mirakel av guddommelig nåde der hans gjerninger blir våre, og det er den eneste måten som våre

gjerninger, som vi skal bli dømt etter, kan bli funnet verdig for Gud. Og det er den eneste måten vi kan adlyde den oppsiktsvekkende befalingen Kristus gav i Matteus 5:48, «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.» Som Jakob sier det, «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far» (1:17). Fullkomne gjerninger og fullkommen lydighet er gode og fullkomne gaver fra Gud, gitt til oss i personen Jesus Kristus. Vi må ta imot dem, på samme måte som vi tar imot hans tilgivelse og offer. Det er den eneste måten vi kan vise vår tillit, respekt og kjærlighet til vår store velgjører. I tillegg til å ta imot gaven, må vi selvsagt åpne den, og fordi vi elsker giveren, tar vi gladelig i bruk gaven med hans rettferdige, fullkomne gjerninger i våre daglige liv. Det innebærer naturligvis å legge

svært bevisste planer for å unngå synd. Det betyr å handle og snakke i strid med våre egne syndige følelser og tilbøyeligheter. Det medfører samarbeid med Gud for å endre mine vaner og tenkning, og føre «hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinterbrev 10: 5). Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har en lang vei å gå. Herre, gjør din gjerning i meg!

Det er et mirakel av guddommelig nåde der hans gjerninger blir våre, og det er den eneste måten som våre gjerninger, som vi skal bli dømt etter, kan bli funnet verdig for Gud. Og det er den eneste måten vi kan adlyde den oppsiktsvekkende befalingen Kristus gav i Matteus 5:48, «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.»

side 9

BIBEL

Hva er «nåde»?

Del 2

Det finnes en skandaløs løsning. Det kan gå riktig galt, men det kan også forvandle mennesker. Tekst: co Tice & Barry Cooper / Foto: Ingimage

side 10 / tidens tale / februar 2014

Alternativ 1: Rettferdighet Ditt første alternativ er rettferdighet. Gi ham akkurat som han fortjener. Så du sier: «Jeg ringer politiet. Jeg anmelder deg for å kjøre uten førerkort, og jeg krever alkotest. Så ringer vi foreldrene dine og får høre hva de har å si til det hele. Og dessuten må du se til å skaffe deg jobb, for hekken må ordnes, i tillegg til gjerdet og nedløpsrøret.» Det ville være rettferdig; du tar ikke for hardt i, han får bare det han fortjener, hverken mer eller mindre. Alternativ 2: Sindighet Det andre alternativet er sindighet. Du viser måtehold og gir ham litt mindre enn det han fortjener. Så du sier: «Hør her, jeg ringer ikke politiet, men jeg må ringe foreldrene dine, og så får vi se akkurat hva det koster å få reparert hekken, gjerdet og nedløpsrøret. Du må betale for det, men vi går ikke lenger med det.» Velger du dette alternativet, har femtenåringen god grunn til å være glad – for han slipper lettere fra det enn han har fortjent. Så har vi det tredje alternativet. Men jeg er ikke sikker på om jeg bør nevne det, for du synes sikkert at det er både urimelig og opprørende, kanskje direkte naivt og dumt. Det er sant at det ikke er «sunn fornuft», og det kan gå helt galt, men likevel, her er forslaget: du kan også vise femtenåringen nåde. Alternativ 3: Nåde Du kan også si: «Hør her, nå har du rotet det skikkelig til. Du har meid ned hekken og det fine gjerdet mitt, og du har ødelagt nedløpsrøret. Men jeg har likevel ikke tenkt å ringe politiet. Faktisk er jeg ikke engang sikker på om jeg vil at du skal få foreldrene dine på nakken. Hekken, gjerdet og nedløpsrøret kan jeg selv ordne. Kan du ikke prøve å få bilen bort fra plenen, så kan vi sette oss og slå av en prat og se om jeg kan hjelpe deg.» Det kan du si. Den eneste betingelsen du stiller er: «Kan du ikke få bilen bort fra hagen min.» Hva sier du til det? Kanskje tenker du som så: «Det er det dummeste jeg har hørt. Det fører sikkert bare til at han gjør det samme dagen etter, og så meier han ned andre folks hekk, eller noe enda verre.» Det kan hende du har rett. Det er en sjanse å ta. Det er det som er nådens skandaløse side. Men det kan også hende at nåden ville røre ved det innerste i den unge guttens sjel. Ditt storsinn, din interesse for hans ve og vel og hans fremtid ville kanskje åpne muligheter for ham og gi hans liv en ny retning. Du fikk kanskje se ham forvandlet i møtet med en ufortjent gave og uforbeholden kjærlighet,

slik at han valgte å leve i takknemlighet mot deg for din godhet. Ja, alternativ tre er skandaløst. Sikkert urimelig. Men det kunne vise seg å være helt frigjørende for gutten. Et godt bilde på denne sannheten finner vi hos Valjean i Victor Hugos roman De elendige (som ble til en vellykket musikal). Etter 19 års hardt fangenskap for å ha stjålet brød (fem for selve tyveriet og resten for fluktforsøk), er Jean Valjean blitt en hard og bitter mann som alle frykter. Når han slipper ut av fengselet, er det ingen som vil gi ham arbeid eller husrom. Det dokumentet han må legge frem, viser at han er løslatt på prøve, og det er ingen som vil ha noe å gjøre med ham. Men en velvillig biskop synes til slutt synd på ham og gir ham både mat og husly. Men Valjean svikter ham og stjeler noe av arvesølvet mens huset sover. Det går ikke lenge før han blir arrestert av tre konstabler som fører ham tilbake til biskopens residens. Nå ser det riktig ille ut for Valjean. Det står i biskopens makt å avsløre ham som den tyven han er og få ham fengslet for resten av livet. I stedet sier biskopen følgende: «Så, der er du! Så hyggelig å se deg. Hadde du glemt at jeg gav deg lysestakene? De er av sølv, som resten, og sikkert verd minst 200 franc. Hadde du glemt dem?» Så konstablene lar ham gå. Når de er dratt, står biskopen på sitt, Valjean skal ta lysestakene, og han sier: «Du må ikke glemme, du må aldri glemme, at du har lovet meg å bruke pengene til å starte et nytt og bedre liv.» Biskopens godhet gjør slik inntrykk på Valjean at han blir som et nytt menneske. Vi er som Valjean. Vi er så skyldige som vi kan få blitt, og vi har ikke noe vi kan kjøpe oss fri med. Ja, Jesus sier at vi fortjener å bli «kastet i helvetet.» Hvis vi ikke innser at det står så ille til med oss, vil vi ikke fatte hvor utrolig rundhåndet Gud er: Han gav sin egen Sønn – for oss – da han døde en fryktelig død på korset. Og vi vil ikke la oss bli forvandlet av Guds utrolige kjærlighet til oss. Romanen forteller også om en politibetjent som heter Javert og som i årevis jakter på Valjean. Han fortæres av ønsket om rettferdighet og vil straffe Valjean. Men Javerts rettferdighetssbegrep levner ikke rom for medlidenhet eller tilgivelse. Han har ingen nåde. Men den nåden biskopen har vist Valjean, fører til at han, mot all formodning, til slutt redder Javerts liv. De to personenes skjebne kunne ikke blitt mer forskjellig: Det er åpenbart at Valjean er blitt forvandlet av nåden, men Javert, som er rystet over

Det er en sjanse å ta. Det er det som er nådens skandaløse side. Men det kan også hende at nåden ville røre ved det innerste i den unge guttens sjel. Ditt storsinn, din interesse for hans ve og vel og hans fremtid ville kanskje åpne muligheter for ham og gi hans liv en ny retning.

denne «nåden» som strider mot alle hans instinkter, kaster seg utfor en bro og drukner i Seinen. Kanskje finner vi den beste oppsummeringen av Bibelens lære om nåden i Paulus’ ord i Ef 2:8-9: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.» Her sier Paulus altså: «Hør her, dere er frelst fra evig straff ved Jesu død på korset. Og denne gaven er helt gratis. Ingenting av det dere har gjort, ingenting dere kan være stolte av, har gjort dere fortjent til denne gaven. Dere har fått den uavhengig av alt det gode eller onde dere måtte ha gjort i livet.» Dermed er vi igjen fremme ved det riktige svaret på spørsmålet: «Hvorfor bør Gud slippe deg inn i himmelen?» «Jeg bør få slippe inn i himmelen fordi jeg setter min lit til det Jesus gjorde for meg på korset.» Og det kan vi selvsagt ikke gjøre før vi erkjenner at vi ikke kan frelse oss selv. Vi kommer til Gud fordi vi er svake og helt avhengige av hans hjelp, for vi vet at vi ikke kan løse menneskehjertets problem. Det er ikke rart at det er vanskelig for enkelte å innse at de er svake og skrøpelige, for ikke å snakke om å godta at noe så verdifullt kan være gratis. Det er vanskelig å ta imot dette som en gave fra Gud når vi hele livet har hørt at vi må gjøre oss fortjent til maten, månedslønnen og hederlig omtale. Men kristenlivet dreier seg ikke om plikt. Det handler om en gave jeg ikke har fortjent og at jeg så lever et liv i takk for Guds gave. Og vi vet at straks vi har tatt imot denne gaven, har vi evig liv i himmelen. Gud har tatt imot oss. Men hva skjer her og nå?

side 11

BIBEL

Når Gud telles

Er Jesus Gud på lik linje med Faderen? Er Den Hellige Ånd bare en kraft? Tekst: Kenneth Bergland / Foto: Colourbox

æren om treenigheten er vanskelig å skjønne. Og mange har forståelig nok spørsmål til dette trospunktet. Spørsmålene går på om forskjeller innad i guddommen utelukker noen av de tre fra å være Gud, med spesiell fokus på om Jesus er Gud, og om Den Hellige Ånd er en person. I det følgende vil vi se på noen av de sentrale argumentene som benyttes mot treenighetslæren: • Ordet treenighet forekommer ikke i Bibelen • Jesus betegnes som den enbårne, som betyr at Han på en eller annen måte er født av Faderen og dermed har en begynnelse • Bibelen fremholder at Gud er én

side 12 / tidens tale / februar 2015

• Det nye testamente betegner Faderen som den éne Gud og Jesus som Herre • Den Hellige Ånd beskrives bare som en kraft • Til sist vil vi summere opp hovedtekstene som etablerer at det er tre personer i guddommen. Ordet treenighet brukes ikke i Bibelen Det er riktig at du ikke vil finne ordet treenighet i Bibelen. Det latinske ordet er trinitas og betyr «tre-i-enhet». Det er et ord som er konstruert for å beskrive en bibelsk realitet. I denne sammenhengen siterer man gjerne 5 Mosebok 29:29 hvor det står at: «Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig

tid, så vi skal holde hvert ord i denne loven», og så bruker man dette verset for å si at når vi ikke finner ordet i Bibelen er det feil å bruke det i det hele tatt. Men skal man være konsekvent med en slik tankegang kan man spørre hvorfor man skal begrense seg bare til ordene Bibelen bruker, og ikke også til selve setningene? Det sier seg selv at det ville blitt hinsides enhver forstand bare å kommunisere med setninger som Bibelen selv bruker. Selv om Bibelen ikke bruker enkelte ord, må det være tillatt å bruke dem, om det ellers harmonerer med Bibelens mening. Hva 5 Mosebok 29:29 angår er det to sider til dette verset. For det første blir vi minnet om at vi er begrenset som mennesker. Kun det Gud har valgt å åpenbare er tilgjengelig for oss.

Å føde noen i bibelsk sammenheng betyr å overføre sin liknelse og sitt bilde til en annen. Det er dette Jesus mener i Johannes når han snakker om å bli født av Ånden.

side 13

BIBEL

I Jesaja 43:3-7 kaller Gud sitt folk for sine sønner og døtre. Så hvis Gud har mange sønner, hvordan kan Jesus da være Guds eneste sønn?

For det andre må ikke dette brukes som argument for kollektiv uvitenhet. Det som er åpenbart er for oss og våre barn. Vi må ikke stoppe opp før vi har uttømt dybdene i denne åpenbaringen. Johannes 3:16 og Jesus som den enbårne 2 I Johannes 3:16 står det: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Så hevder man at fordi begrepet ‘den enbårne’, gr. monogeneis betyr ‘eneste fødte’, er Jesus født av Gud og den eneste som sådan, og følgelig har en begynnelse. Men om vi først hevder at Bibelen skal forklare seg selv, må vi følge linjen helt ut. Kan vi hevde at Jesus er Guds eneste Sønn? Mange vil svare ‘ja’, men går vi til Jesu ættetavle i Lukas 3:23-38 betegnes Adam i det siste verset som «Guds sønn». I Jesaja 43:3-7 kaller Gud sitt folk for sine sønner og døtre. Så hvis Gud har mange sønner, hvordan kan Jesus da være Guds eneste sønn? I Hebreerne 11:17 brukes ordet ‘enbårne’, dvs. monogeneis: «I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene». Paulus tenker tydeligvis på 1 Mosebok 22:2. Gud setter Abraham på prøve og sier til ham: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker». Siden Paulus bruker ordet ‘enbårne’ og 1 Mosebok bruker ‘eneste’, forstår vi at disse ordene er nær beslektet. Men hvor mange sønner hadde egentlig Abraham på denne tiden? To. Ishmael og Isak. Ordet yahid som, vanligvis oversettes med ‘eneste’ (jmf. 1 Mosebok 22:2, 16; Dommerne 11:34; Jeremia 6:26), kan også i noen tilfeller bety

side 14 / tidens tale / februar 2015

‘ensom’ eller ‘enslig’ (Salmene 25:16; 68:7), og andre ganger ‘kjær’ eller ‘dyrebar’ (Salmene 22:21; 35:17). Det er tydelig at det er den siste betydningen som brukes i 1 Mosebok 22:2 – Isak, ham som Abraham hadde så kjær. Vi ser også en parallell til Matteus 17:5 hvor Faderen sier om Jesus: «Dette er min Sønn, den elskede». Går vi til 1 Mosebok 25:12 er de norske oversettelsene noe upresise. Her står det egentlig at Hagar fødte Ishmael, mens i vers 19 står det at Abraham fødte Isak. Ingen steder står det at Abraham fødte Ishmael. For å forstå betydningen av dette, må vi skjønne hva Bibelen legger i ordet ‘fødte’. Går vi tilbake til 1 Mosebok 5:3 leser vi: «Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde». Å føde noen i bibelsk sammenheng betyr å overføre sin liknelse og sitt bilde til en annen. 3 Det er dette Jesus mener i Johannes 3 når han snakker om å bli født av Ånden, og det er dette som menes når han i vers 16 omtaler seg som Guds enbårne sønn. Vi forstår dermed at uttrykket monogeneis i Johannes 3:16, dvs. ‘den eneste fødte’, som oversettes med ‘den enbårne’, betyr ‘den elskede som er identisk med Gud’. Da blir det meningsløst stivnakket å hevde at Gud her kun refererer til Faderen, og ikke også til Sønnen. Uttrykket ‘den enbårne’ forteller oss at Jesus er Faderens elskede Sønn, og at Sønnen er identisk med Faderen. Kolosserne 2:9 uttrykker denne tanken på følgende måte: «For i hans kropp bor hele guddomsfylden». Faderen som den éne Gud og Jesus som Herre I 5 Mosebok 6:4 leser vi: «Hør [shema], Israel! Herren er vår Gud, Herren er én [echad]». Spørsmålet er så om denne teksten er forenelig med treenighetslæren. En del siterer 1 Korinterbrev 8:6 hvor Faderen omtales som Gud og Sønnen omtales som Herre, og konkluderer med at det må bety at bare Faderen er Gud og ikke Sønnen. Umiddelbart kunne man si at skal man følge den logikken konsekvent måtte det samtidig bety at bare Sønnen er Herre, og ikke Faderen, men det spørs vel om man vil gå med på det. La oss nå lese de foregående versene også, 1 Korinterbrev 8:4-6: «Når det gjelder det å spise slike avgudsoffer, vet vi at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én. Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer. Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.»

I disse versene ser vi at Paulus bruker alle de tre sentrale ordene fra 5 Mosebok 6:4; Gud (theos), Herre (kurios) og én (eis). 4 Han begynner altså med å slå fast at det er «ingen Gud uten én». Deretter fremholder han at den éne Gud er Faderen, og den éne Herren er Jesus Kristus. Det er tydelig at 5 Mosebok 6:4 er bakgrunn for disse versene, og det er tydelig at Paulus ikke så seg i konflikt med dette verset. Det var kun mulig for Paulus å tro dette om han samtidig mente at Jesus var innenfor denne echad, enheten som 5 Mosebok 6:4 omtaler. 5 5 Mosebok 6:4 igjen: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én». Mange refererer til dette verset som om det sier at Gud er én. Det gjør det også, men først og fremst sier det at Herren er én. Og hvem er Herre ifølge 1 Korinterbrev 8:6? Jesus. Ergo sier Paulus implisitt i dette verset at «Herren er vår Gud» kan leses «Jesus Kristus er vår Gud». Når vi i tillegg tar med Thomas’ bekjennelse åtte dager etter oppstandelsen i Johannes 20:28 hvor han sier til Jesus: «Min Herre og min Gud!» er det ikke tvil om at Det nye testamente lærer at Jesus er inkludert i enheten, denne echad, som 5 Mosebok 6:4 omtaler. Jesus er både Herre og Gud, på lik linje med Faderen. Går vi til 1 Mosebok 2:24 leser vi at mannen og konen «skal være én [echad] kropp», en enhet av to personer. Dette verset viser tydelig at echad, dvs. å være ett, ikke nødvendigvis betyr å være alene. Allerede i Det gamle testamente lærer vi at flere personer kan være inkludert i denne echad, i en enhet. 6 Tekster som etablerer Jesu guddom La oss minne oss selv på de mest sentrale versene i Det nye testamente som fremholder at Jesus virkelig er Gud. Den første er Johannes 1:1-3, 14: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.» Her anvender Johannes flere av de sentrale punktene fra Det gamle testamente om Gud, på Jesus. Han er til fra begynnelsen, en annen måte å si at han alltid har eksistert. Han er videre alle tings skaper. Og om noen skulle være i tvil sier Johannes rett ut at Ordet var Gud. Vers 14 i det samme kapitelet sier at Ordet er Jesus. Vi har allerede nevnt Johannes 20:28 hvor Thomas sier til Jesus: «Min Herre og min Gud!» Legg merke til at verken Jesus eller Johannes korrigerer Thomas. Tvert imot fortsetter Johannes i vers 30 og 31 og sier at det nettopp er slik vi også skal henvende oss til Jesus, og kalle ham «min Herre og min Gud».

I Filipperne 2:5-7 leser vi at Kristus «var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik». Guddommelighet var ikke noe Jesus røvet til seg. Han er Gud fra evighet av, og var villig til å legge av alle fordeler og privilegier for å betale vår skyld. Vi har nevnt Kolosserne 2:9 og hvordan «hele guddomsfylden» bor legemlig i Kristus. Hebreerne 1:8-9 er et annet sentralt vers i denne sammenhengen: «Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner med gledens olje.» Her kaller Gud sin sønn, Jesus Kristus, for Gud. Vi kunne også nevne alle de versene hvor beskrivelsen av Gud i Det gamle testamente anvendes på Jesus i Det nye testamente, men det ville kreve langt mer enn den tildelte spalteplassen. De ti bud er utvetydige: Vi skal ikke ha andre guder enn Gud. «Du skal ikke tilbe dem» (2 Mosebok 20:5). Likevel tok Jesus imot tilbedelse ved en rekke anledninger: I det disiplene tilbad ham etter han hadde gått på vannet (Matteus 14:33), han aksepterte at mannen han helbredet ved Siloa-dammen tilbad ham (Johannes 9:38), og etter oppstandelsen tok han igjen imot tilbedelse fra disiplene (Matteus 28:17). Alt dette vitner om at Jesus er vår Herre og vår Gud, og fortjener all vår tilbedelse. Den Hellige Ånd er bare en kraft I dag ser vi en fornyet interesse for Den

Hellige Ånd. Det er imidlertid to grøfter å gå i: Enten at man er så opptatt av å motta Den Hellige Ånd at man ignorerer Bibelens advarsler om onde ånder, eller at man blir så skeptisk til enhver form for åndsmanifestasjoner at man begrenser Den Hellige Ånds virksomhet. At Bibelen imidlertid fremholder at Den Hellige Ånd er den tredje personen i guddommen kan vi se ut fra Jesu dåp hvor Sønnen er tilstede, Den Hellige Ånd kommer som en due og Faderen taler fra himmelen (Matteus 3:16-17). I misjonsbefalingen står det at de troende skal døpes i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn (Matteus 28:19). Om noen av disse tre ikke var Gud, ville det være blasfemi å identifisere dem slik med Gud. Den Hellige Ånd omtales som ‘Han’ (Johannes 14:26; 15:26; 16:13-14). Den Hellige Ånd taler (Apostlenes gjerninger 8:29), underviser (Johannes 14:26), vitner (Joh 15:26), går i forbønn for oss (Romerne 8:26-27), og deler ut gaver (1 Korinterbrev 12:11), og forbyr og gir tillatelse (Apostlenes gjerninger 16:6-7), og kan såres (Efeserne 4:30). Selv om våre begreper om personlighet kan være begrenset når vi vil gi en fullverdig beskrivelse av guddommen, må dette være et av de nærmeste ordene vi har til rådighet for å oppsummere de nevnte beskrivelsene av Den Hellige Ånd. Oppsummering Ja, det er mye vi ikke forstår med guddommen. Ja, vi må bare forholde oss til hva som er åpenbart for oss. Men la oss ikke

At Bibelen imidlertid fremholder at Den Hellige Ånd er den tredje personen i guddommen kan vi se ut fra Jesu dåp hvor Sønnen er tilstede, Den Hellige Ånd kommer som en due og Faderen taler fra himmelen. begrense Guds åpenbaring. Det er tilstrekkelig belegg i Bibelen for å si at det er tre personer i guddommen. Spørsmålet er så hvordan de troende i Det nye testamente forholdt seg til denne realiteten. Ikke først og fremst gjennom lange avhandlinger om guddommens indre forhold, men gjennom tilbedelse, trofasthet og tjeneste. Det irriterer oss kanskje litt fordi vi føler noen spørsmål blir stående ubesvart, men samtidig lærer det oss en viktig lekse. Det er på samme måte Guds folk til alle tider først og fremst skal forholde seg til Gud. Så tilbe i glede! Vær tro i glede! Og tjen i glede!

Basert på en tale holdt i Mysen adventkirke 07.05.05. Jmf. Clifton H Payne, ””Only Begotten” Son” fra www.jerusalemperspective.com. 3 ”The terms ”Father” and ”Son” in Western thinking carry with them the ideas of origin, dependence, and subordination. In the Semitic or Oriental mind, however, they emphasize sameness of nature” (Gerhard Pfandl, ”The Trinity in Scripture,” (Silver Spring, MD: Biblical Research Institute, 1999), 3). 4 Septuagintaen, den greske oversettelsen av GT, brukte alle disse tre ordene når den oversatte verset til gresk. 5 Jmf. Dwight Pryor, ”One God and One Lord” tilgjengelig på www.jerusalemperspective.com. 6 Gerhard Pfandl, ”The Trinity in Scripture,” (Silver Spring, MD: Biblical Research Institute, 1999), 2. 1

side 15

ETIKK

Den digitale seksualiseringen Nakenhet i dusjen etter gymntimen på skolen ser ut til å ha en høyere terskel enn nakenhet på sosiale medier. Tekst: Marianne Dyrud Kolkmann / Foto: iStock

side 16 / tidens tale / februar 2014

vor du enn vender blikket, skrives det reportasjer opp og i mente om kropp, og atter mer kropp som skal vises frem. Trenden med kroppsfiksering i det offentlige rom har vart lenge. Mye kropp, og stadig mer kropp må vises for å henge med i rampelyset. Gjerne utfordrende og helst så lite som mulig overlatt til fantasien. Kroppen er viktig, men på ett eller annet tidspunkt har den naturlige blygheten forsvunnet. Ikke bare for kjendisene som stadig vekk blir omtalt for utseendet, men også for den gjengse tenåring og ungdom. Med mulighet for Snapchat og andre medier på mobilen og med raskt Internett i hånden, har man sett at en måte å få oppmerksomhet på, er sexting. Allerede i 2009 kom følgende beskrivelse av dette fenomenet på nettsiden til tek.no: «Sexting - En sammenblanding av sex og ‘texting’. Sexting er handlingen å sende seksuelt eksplisitte meldinger eller bilder elektronisk, hovedsakelig mellom mobiltelefoner og / eller internett. Sexting er en forlengelse av ‘cyber-mobbing’ når noen (eller en gruppe personer) bevisst forsøker å skade, forarge, true eller ydmyke noen andre. Dette inkluderer når en mottaker føler ubehag som et direkte resultat av innholdet, eller blir bedt om å gjøre noe som gjør at mottakeren føler avsky.» (kilde: http://www.tek.no/artikler/ skolebarn_sender_sex-meldinger/86630) Vi har vel egentlig trodd at dette er først og fremst var et amerikansk fenomen, men ettersom tekstmeldinger kom tidligere i bruk i Norge enn i USA, er fenomenet sexting også kjent her. «En fersk undersøkelse fra Storbritannia viser at en tredjedel av barn og unge under 18 år har mottatt sex-meldinger elektronisk, og at halvparten av disse sendes via mobilen. Dette melder BBC News. Det er organisasjonen Beatbullying som står bak undersøkelsen, og i en pressemelding hevdes det at såkalt ‘sexting’ (i stedet for ‘texting’) er en form for mobbing.» Da FaceBook gikk over fra å være ungdomsdominert, til å bli et eksponeringssted for de 40+, måtte ungdommene finne seg et annet sted for eksponering. Snapchat ble fort det nye møtestedet hvor bilder kunne sendes og utveksles kjapt. Bildene oppløses etter en liten stund. Ender ofte på feil sted Dette kan dessverre også føre til at mange uforvarende finner sine «sextede» meldinger på et eller annet pornonettsted, selv om de bare mente å sende til kjæresten eller til en eller annen de ønsket å imponere. Tenårin-

ger som sender nakenbilder av seg selv på mobilen, har ofte flere seksualpartnere enn andre tenåringer. Grensene strekkes og det å eksponere seg selv på et bilde som sendes avgårde er ikke lenger sett på som så farlig. «For det oppløses jo» etter kort tid. Men før det oppløses kan noen ha tatt et skjermbilde av ditt bilde på Snapchat, og plutselig er det private bildet du bare hadde sendt som en liten hilsen til kjæresten blitt lagt ut på nettet. Eller om du kom til å trykke feil mottager og det intime bildet plutselig kommer til en som du absolutt ikke vil skal se deg naken, kanskje din arbeidsgiver. En sosial fare er at man ikke har noe kontroll over bildene, når de først er sendt. Forskning viser at ca. 88 % av disse typer bilder blir «stjålet» fra sine originale sosiale nettverk og blir tilgjengeliggjort på andre nettsider, spesielt pornografiske nettsider. I andre tilfeller kan bildene brukes som en måte å presse personen på, av en hatefull ekskjæreste eller venn. Hva er tiltrekningen? Hva er det som gjør at mange ungdommer og tenåringer og også en del voksne tar risikoen med å sende nakenbilder av seg selv, men ellers er flaue for å vise seg nakne i andre sammenhenger? Risikoen for at bildene kommer fram i det offentlig rom finnes. Er det dette som er pirrende og spennende? Eller er det viktigst å eksponere seg selv uten hemninger i en stadig mer seksualisert verden? Sexting oppstår tross alt i et rom som er fritt for sosial korreksjon. Mange ser på sexting som en form for sosial omgang, og noen nettsider anbefaler par å bruke dette som en måte å høyne den seksuelle kommunikasjonen dem imellom. For tenåringer kan sexting være en måte å innlede seksuell aktivitet, som en eksperimentell fase for de som ikke er seksuelt aktive enda, og for dem som håper å starte et forhold med noen. I en studie som Michelle Druin gjorde om sexting i 2013, fant hun at aktiviteten oftere anvendes av tenåringer som ønsker å unngå nær tilknytning til andre mennesker. Så istedenfor økt intimitet i disse typer relasjoner, blir sexting en slags buffer for fysisk intimitet. De vanligste eksemplene på «sexting» er: «Unge gutter som blotter seg eller masturberer, gutter som sender meldinger til jenter og ber dem ta av seg klærne, eller bilder av seksuell natur som de fleste vil anse som pornografiske». Det er altså snakk om grove tilnærmelser, og primært unge jenter som blir

En sosial fare er at man ikke har noe kontroll over bildene, når de først er sendt. Forskning viser at ca. 88 % av disse typer bilder blir «stjålet» fra sine originale sosiale nettverk og blir tilgjengeliggjort på andre nettsider, spesielt pornografiske nettsider.

utsatt for sex-meldingene. «Beatbullying» hevder at foreldrene er nødt til å ta ansvar og snakke med barna sine om både sex og bruk av moderne teknologi. For mange tenåringer og ungdommer er det lettere å være dristigere når man kan skjule seg bak en skjerm. Dette gjelder ikke bare sexting, men mobbing på nett generelt, også for oss voksne; hva vi skriver når vi sender en e-post eller melding som vi kanskje ikke ville sagt muntlig, ansikt til ansikt, men som det er lettere å gjøre med en skjerm som formidler. Dette gjør det nødvendig for voksne å snakke åpent om kropp, grenser, seksualitet, nettvett og eksponering med barn og tenåringer. Det er naivt å tro at ikke våre barn blir eksponert for dette på et eller annet tidspunkt. Mange bruker sexting, ikke bare til kjæresten, eller som en flørtemetode, men også til venner, som en spøk eller en måte å knytte relasjoner på. Uskyldig bruk Men, det er ikke bare sexting som fyller sidene i Snapchat. De fleste som bruker tjenesten anvender den til «festlige bilder og videoer», mens på andreplass kom kategorien «selfie». Videre fulgte «bilder av andre mennesker», «hva de holdt på med» og «mat». Ifølge en ny undersøkelse er selfies mer populære å sende med Snapchat enn «sexting». Testpersonene fortalte at de «lastet ned Snapchat for å kunne dele morsomme situasjoner med andre». Bare rundt 25 prosent av deltakerne fortalte at de hadde sendt «seksuelt materiale». Vi kommer ikke unna Internett og mobiler. Men, noen av de spørsmålene som bør stilles i samtaler med barn, tenåringer og ungdommer er: Hva skjer i en relasjon når kropp og kroppsfokus blir det som kommer først? Er blygsel en gammeldags reaksjon? Når ble den nakne kroppen vårt visittkort? Hva skal vi møte først i møtet med et menneske: Genitalier eller øyne og tanker?

side 17

BIBEL

Nattverden â&#x20AC;&#x201C; mat med mening Ett av historiens mest gripende lĂ¸fter. Tekst: Silvia Pel / Foto: Colourbox, Ingimage

side 18 / tidens tale / februar 2015

et siste måltidet Jesus spiste sammen med disiplene inneholdt et budskap. Jesus var en mester i å knytte kjente elementer til viktige lærdommer. Når han underviste brukte han ofte illustrasjoner. Han snakket om såmannen, hyrden, fiskenoten, surdeigen og oljelampen. Når lytterne senere så igjen disse tingene, ble de minnet om den dypere betydningen Jesus hadde knyttet til disse illustrasjonene. Vi kan relatere til det i våre egne liv: Lukt, smak og lyd som fremkaller minner og følelser. Hvis du og jeg ser appelsin og kvikk lunsj tenker vi instinktivt på påskefjellet. Påskens opprinnelse Usyret brød var en del av påskemåltidet. Det opprinnelige ordet for påske betyr «forbigang», og kommer fra historien om når Israelittene ble fridd ut fra fangenskapet i Egypt. Ti landeplager rammet Egypt. Den siste plagen var en dødsdom over alle de førstefødte i landet. Man kunne imidlertid unngå plagen ved å slakte et lam og stryke blodet fra lammet på dørstolpene på huset sitt. Da ville dødsengelen gå forbi. Alle som befant seg innenfor de blodstenkte dørstolpene var sikre. Lammet var et bilde på Frelseren som skulle komme. Da Jesus kom til jorden og begynte sin offentlige virksomhet, pekte døperen Johannes på

ham og utbrøt: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (Johannes 1:29). Dessverre ignorerte de fleste egypterne muligheten for beskyttelse fra dødsengelens verk. Ved midnatt «lød et fælt skrik i Egypt». Farao skjønte at han ikke kunne hamle opp med hebreernes Gud, og tryglet dem om å forlate landet: «Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om… Be så om velsignelse for meg også!» «Egypterne skyndte på folket for å få dem ut av landet i en fart… Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var syret, hadde kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene» (2 Mosebok 12:29-34). Det usyrede brødet minnet dem om natten da de måtte dra ut i hast, natten som var begynnelsen på reisen mot frihet. Påskens budskap Det vitner også om Jesu lidelse og soningsdød. Da Jesus spiste det siste påskemåltidet sammen med disiplene «takket, brøt det [brødet] og sa: ‘Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!’» (1 Korinterbrev 11:24). Det brutte brødet vitner om lidelse, men det bærer også med seg et vakkert løfte som gir håp. Da det gikk mot slutten av Jesu virksomhet her på jorden, forsøkte han gang på gang å forberede disiplene på den skuffelsen de måtte gjennom. «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget», begynte han, og la til med ettertrykk: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt… Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Johannes 12:24-32). «Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få», legger evangelieforfatteren til. Ved at Jesu legeme ble brutt som brødet eller begravet som hvetekornet, ville Frelseren få se en rik høst av verdifulle mennesker. Hans offer ville være tilstrekkelig for å sone ethvert menneskes synd som tar imot gaven i tro (Johannes 3:16; 1 Johannes 2:2). Det som bar Jesus gjennom en langsom, smertefull og fornedrende dødsprosess, var håpet og forsikringen om at hans død ville bli til frelse for dem han elsket. Profeten Jesaja uttrykker dette med avansert poesi; «fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere… Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder. Derfor overgir jeg de mange til ham,… fordi han gav sitt liv i døden…» (Jesaja 53:10-12). Fra påske til nattverd Sammen med det usyrede brødet var vinen en del av det siste måltidet Jesus spiste med

disiplene sine. Jesus sammenligner vinen med sitt eget soningsblod; «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» (1 Korinterbrev 11:25). Idet Jesus feiret den siste påsken sammen med disiplene, innstiftet han en ny minnehøytid for alle kristne: Nattverden. Brødet minner om Jesu brutte legeme, vinen om Jesu blod som rant til soning for vår synd. Disse symbolene vitner om lidelse og smerte, men også om forventning og håp. I Korinterbrevet avslutter Paulus sin «nattverdstale» med å si: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer» (1 Korinterbrev 11:26). Nattverdens løfte «Inntil han kommer». Disse tre ordene ånder av håp. Like før Jesus forlot jorden, ga han dette løftet til sine etterfølgere: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Johannes 14:1-3). Ikke en dag går forbi uten at vi blir gjort oppmerksom på at vi lever i en verden fylt med lidelse og urettferdighet. Gud er ikke en som står på sidelinjen og likegyldig observerer elendigheten. Han kom inn i vår verden og ble utsatt for urettferdighet og lidelse for å gi oss framtid og håp. Nattverdens symboler vitner om et knust legeme og sonende blod. Jesus forberedte sine etterfølgere på at det kom til å bli intenst mot slutten. Han pekte på tegn som ville varsle hans komme, tegn som i aller høyeste grad oppfylles foran øynene våre. Så la han til: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær» (Lukas 21:28). «Forløsning». Det er et vakkert ord. Personlig forstår jeg det bedre etter at jeg ble mamma. Alle førstegangsfødende kan relatere til opplevelsen av å få en liten babykropp opp på brystet etter timer med smerte. Håpet og lengselen etter å møte det lille barnet driver en tappert gjennom de tunge timene. Det siste Jesus gjorde før han gikk sin offerdød i møte, var å dele med sine etterfølgere et måltid som taler om håp og forløsning. Han delte symbolene og sa: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike… Gjør dette til minne om meg» (Lukas 22:15-19).

side 19

SAMFUNN

Tidene forandrer seg Protestanter og katolikker som lever i harmoni? Hva betyr egentlig det? Tekst: Clifford Goldstein / Foto: Ingimage

side 20 / tidens tale / februar 2014

«Tidene forandrer seg,» skrev Bob Dylan. Den gang for omkring et halvt århundre siden da han skrev disse ordene om samfunnet generelt, hadde tidene også begynt å forandre seg i den religiøse verden, spesielt stridsforholdet mellom hovedblokkene, Reformasjonens protestanter og Romersk katolikker. En gang fiender, så intenst at det kunne bety voldelige sammenstøt, så har nå begge partene fra Reformasjonen gjennom de siste 50 år forsøkt å komme til enighet på måter som ville ha fått deres forfedre til å gråte og fortvile. På den ene side høres dette ut som en veldig god idé når vi betrakter Jesu egne ord om enhet i Johannes 17:20-23. På den andre side er slike trekk en slående oppfyllelse av Bibelens profeti om hendelser i den religiøse verden i tiden like før Jesus kommer igjen. Vennskapelige forhold I løpet av det siste halve århundre, og i økende grad under pave Johannes Paul II, har katolikker og protestanter kommet nærmere hverandre – forskjellige kirkesamfunn har slått seg sammen, og katolikker og protestanter har undertegnet dokumenter som erklærer teologisk harmoni på områder som før pleide å være omstridte. For eksempel har den Romerske Katolske Kirke gjort det lettere for anglikanere, inkludert anglikanske prester, å bli medlemmer i Romerkirken. Det som er interessant er at Rom også vil tillate gifte anglikanske prester å bli en del av det katolske presteskapet – et trekk som har fått flere til å lure på om den Katolske Kirke er ved å oppgi sitt krav om at deres prester skal være sølibate. På den andre siden av det religiøse skillet finnes et annet eksempel som ble fremhevet ved diamantjubileet til dronning Elisabeth II i 2013. England er hovedsete til den Anglikanske Kirke med den engelske monark som kirkens øverste hode. Etter vel 300 år kan det kanskje snart bli tillatt for monarken å gifte seg med en romersk katolikk, hvilket tidligere har vært forbudt. Det er et mektig symbol på forandringene i de radikale holdninger som har vært mellom protestanter og katolikker. For bare 25 år siden ville dette aldri ha vært åpent for debatt en gang. I dag er slike forbud sett på som etterslep fra en æra som vi har lagt bak oss for lenge siden. En artikkel om England i New York Times sa følgende: «Gjennom århundrene har lovlig diskriminering mot katolikker blitt demontert murstein for murstein. Lover som forbød katolikker å verve seg i hæren, eie eller arve landområder, avgi stemme ved valg,

inneha offentlige embeter eller gå inn i en av de ‘lærde profesjoner’ har blitt avviklet, og dermed etterlatt bestemmelsen som forbød en monark å gifte seg med en katolikk, en levning fra fortiden, slik de fleste katolikker har sett på det.» Fra dagens perspektiv høres ikke dette ekteskapsforbudet ut som noen stor sak. Å gifte seg med en romersk katolikk? Hva så? Uansett, når vi forstår den bitre og voldelige historien bak forbudet, så representerer dette en radikal forandring. Historien Hvis du husker historien om kong Henrik VIII, vet du at han brøt med den Romersk Katolske Kirke gjennom en opprivende strid, og startet en ny tro i trygghet på øyriket – den Anglikanske Kirke. Det som fulgte var århundrer med voldshandlinger mellom Rom og anglikanere. Konger og dronninger, noen anglikanere og noen katolikker, gjennom det 16. og 17. århundre, kjempet om kontrollen over kronen og (dermed også) selve riket. Denne religiøse og politiske kjeklingen etterlot tusener døde og nasjonen smertelig delt. Til sist gikk den Anglikanske Kirke av med seieren. Skjønt voldshandlingene har opphørt for lenge siden (selv om det fortsatt finnes en levning i Nord-Irland), har katolikkene tolerert en marginalisering i Storbritannia, iallfall inntil nylig. Selv nå eksisterer det fortsatt gjenværende motvilje mot Rom. Selv om denne forandringen synes liten innenfor tingenes utvikling, er den likevel representativ for en trend som skal frembringe en praktisk enighet mellom protestanter og katolikker, til tross for deres store teologiske forskjeller. Forfølgelse Protestantismen oppsto som en bokstavelig «protest» mot ikke bare Roms overgrep, men etter hvert også som en protest mot selve kirken. Selv om protestantene seg imellom var involvert i dødelige kamphandlinger, var de likevel forent i sin opposisjon mot Rom som hadde forfulgt alle dissidenter gjennom århundrer. Mange døde på bålet og tusener flere omkom i undertrykkende kriger. Slik bekrefter historien det på en lite flatterende måte. Selv om protestantenes historie er så mye kortere, to eller tre århundrer, forfulgte de også dissidenter som avvek fra deres lære. I dag er alt dette stort sett glemt. I vår tid forekommer det også forfølgelse av kristne i noen av verdens muslimske land. Kristne kirker blir ødelagte, de kristne selv blir angrepet og mange har blitt drept for sin tro.

Kristne blir til og med forfulgt av hinduer i noen deler av India. Noen har blitt drept og mange har måttet flykte for sine liv og gjemme seg i jungelen hvor de gjennom måneder har vært nødt til å leve under de mest primitive forhold. Forfølgelse i endetiden Åpenbaringens bok snakker om forskjellige religiøs-politiske enheter (makter symbolisert av dyr) som mot tidens ende vil forene seg for å forfølge Guds folk. I Åpenbaringen sier apostelen Johannes at én av disse dyr-maktene vil «føre krig mot de hellige og vinne over dem» (Åpenbaringen 13:7), og en annen dyr-makt vil slå i hjel alle dem som ikke tilber på den politiske aksepterte måten (vers 15). Selv om mye ennå ikke er forstått, varsler Åpenbaringens beskrivelse om en overenskomst mellom forskjellige massive religiøspolitiske makter som vil forfølge Guds trofaste folk i tiden like før Jesus kommer igjen. Det er umulig å vite nøyaktig hvordan og når alt dette vil utvikle seg, men hendelsene i dagens verden forteller oss at Bibelens profeti er ved å oppfylles. Om sitt folk sa Jesus selv at «Da skal dere bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld». Men han la også til at «den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst» (Matteus 24:9, 13).

Forskjellige kirkesamfunn har slått seg sammen, og katolikker og protestanter har undertegnet dokumenter som erklærer teologisk harmoni på områder som før pleide å være omstridte.

side 21

SAMFUNN

Kutt kjøttet for klimaet Det er forholdsvis billig å redusere klimagassutslippene fra den sektoren som forurenser mest. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Colourbox

il tross for at forventningene til klimakonferansen i Lima i februar 2014 ikke var de største, må vi ikke glemme at den enkelte forbruker både har et betydelig ansvar for og en betydelig mulighet til å bidra til reduserte utslipp av farlige klimagasser. Særlig hvis forbrukerne får hjelp av myndighetene. Miljøorganisasjoner har i noen år forsøkt å forenkle oversikten over utslippsområdene gjennom følgende liste: Bilen, Boligen, Boeing og Biffen. Transport og energi har lenge fått stor oppmerksomhet som betydelige kilder til skadelige utslipp. Biffen og våre matvaner har ikke fått samme oppmerksomhet. Det er på høy tid vi innser hvor store utslipp som skyldes verdens kjøttforbruk og gjør noe for å redusere etterspørselen etter kjøtt. Rapporter Utslippene av klimagasser i forbindelse med kjøttproduksjon er enorme, og både forbrukere og myndigheter har et ansvar for å redusere dette utslippet i tillegg til reduksjonen fra andre sektorer. I begynnelsen av februar publiserte tenketanken Chatham House i London rapporten Livestock – Climate Change’s Forgotten Sector. Rapporten er en oppfordring til ikke å glemme å arbeide med utslippsreduksjoner fra kjøttproduksjon. I to rapporter har FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beregnet utslippene fra husdyrhold til å være større enn utslippene fra verdens samlede transportsektor. I fjor kom rapporten Tackling Climate Change Through Livestock. Den rapporten er en oppfølging av rapporten Livestock’s Long

side 22 / tidens tale / februar 2014

Shadow som FAO utga i 2006. Rapporten fra 2013 viser at kvegdrift står for 65 % av totalt 7,1 gigatonn CO2-ekvivalenter fra husdyrhold. Disse estimatene viser at enorme utslipp har sin årsak i forbrukernes økende appetitt på kjøtt. Vårt forbruk av kjøtt både kan og må reduseres.

Redusert kjøttforbruk i Norge vil i tillegg til reduserte klimagassutslipp trolig føre til en sunnere befolkning med lavere sykefravær og redusert press på våre helsetjenester.

Verdens forbruk av kjøtt øker stadig. Ifølge Statistisk Sentralbyrå var forbruket av kjøtt og kjøttprodukter i 1958 på 30,5 kg pr person årlig i Norge. I 2012 var forbruket i Norge 50,8 kg pr person årlig. En slik økning i kjøttforbruk er ikke bærekraftig. Denne utviklingen må snus for å redusere de farlige klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Endring av matvaner Er det realistisk å endre matvanene våre tilstrekkelig til at det vil ha en betydelig effekt i form av reduserte klimagassutslipp? Nordmenns matvaner har endret seg mye i løpet av de siste tjue årene. Endringene har kommet via impulser vi har tatt med oss fra

våre reiser. Det er altså fullt mulig å endre kostholdsvaner. Hva skal til for å endre kostholdsvanene i Norge og resten av verden mot en grønnere diett med vesentlig mindre forbruk av kjøtt? Tre virkemidler er svært aktuelle: Holdningskampanjer, kurs i grønn mat, og prispolitikk. Alle tre virkemidlene bør brukes samtidig for å ha størst mulig effekt. Adventistsamfunnet har motivert til et grønt kosthold ut fra tanken om at det var dette kostholdet mennesket ble anbefalt av Skaperen. For andre vil argumentet om vårt ansvar for kloden veie tyngre. Atter andre motiveres av helsegevinsten ved et grønt kosthold. Uansett hvilke argumenter som veier tyngst for den enkelte forbruker, finnes det flere gode grunner til å redusere kjøttforbruket. Motivasjon hjelper lite uten kunnskap om hvordan den enkelte forbruker skal lage grønn mat som smaker godt på en enkel måte. I en nasjon med kokker i verdenstoppen, et rikt utvalg matprogrammer på TV og matspalter i mange magasiner, har vi store muligheter til å lære hvordan man lager deilig mat uten bruk av kjøtt. Mange har lyst til å lære, og det er på tide å avlive myten om at grønt kosthold bare består av salatblader og grønnsaker. Både kokker og redaksjoner kan gå sammen om å lære bort hvordan grønn mat skal lages. Pris er et tredje virkemiddel for å dreie forbruksmønsteret mot et mer grønt kosthold.

REGJERINGENS STRATEGI I KLIMAFORHANDLINGENE

Prinsippet om at forurenser skal betale, bør gjelde også her. Det samme argumentet bør brukes i forhold til kjøtt og kjøttprodukter. Alle matvarer, inkludert kjøtt, har i dag redusert merverdiavgift. I lys av de høye utslippene forbundet med kjøttproduksjon er det uklokt med reduserte avgifter på produkter fra denne produksjonen. Gevinst å hente Redusert kjøttforbruk i Norge vil i tillegg til reduserte klimagassutslipp trolig føre til en sunnere befolkning med lavere sykefravær og redusert press på våre helsetjenester. For regjeringen er det altså flere gode grunner til å gjennomføre tiltak for å redusere kjøttforbruket. Innsats for å redusere klimagassutslipp gjennom redusert kjøttforbruk vil ha mange positive effekter både for enkeltmennesker og samfunnet.

Norge har ambisjoner om å være ledende i arbeidet for å stanse avskogingen. Det er en viktig og riktig prioritering. En av de drivende faktorene i avskogingen er den stadig økende globale etterspørselen etter kjøtt. Store skogsarealer hugges ned for å gi beite for kveg som skal bli til biff på våre bord. Skal man reversere trenden med avskoging må man også begrense den drivende faktoren etterspørselen etter kjøtt og kjøttprodukter representerer. Det er mulig uten at det behøver å koste enorme summer. Det er uklokt å neglisjere arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Reduksjon av utslippene fra denne produksjonen gjennom redusert etterspørsel krever ikke utvikling av ny teknologi og trenger ikke enorme investeringer. Arbeidet vil tvert imot innebære besparelser for samfunnet.

Miljøverndepartementet sendte Norges forhandlere til klimakonferansen i Lima med en strategi i kofferten. Norge ønsket en bred og ambisiøs klimaavtale, men strategien sa ikke et ord om hva vi vil gjøre med de massive utslippene av drivhusgasser fra kjøttproduksjon. Vi har lenge visst at husdyrhold står for større utslipp enn den samlede transportsektoren, men likevel ikke gjort stort på dette feltet. I begynnelsen av februar publiserte tenketanken Chatham House i London en artikkel som ber myndighetene om ikke lenger å overse dette utslippsområdet. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) publiserte i 2013 en omfattende rapport (Tackling climate change through livestock) som slo fast at utslippene fra husdyrhold utgjør 14,5 % av de samlede utslippene av drivhusgasser. World Watch Institute har argumentert for at utslippene i realiteten er langt høyere. Adventistsamfunnet mener at regjeringen må bruke både holdningskampanjer, kurs i grønt kosthold og prispolitikk for å motivere til grønne matvalg for folk flest. Det er uklokt å neglisjere arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. La oss få dette feltet med i regjeringens arbeid for å nå våre mål om utslippsreduksjoner.

side 23

OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: Colourbox

Vatikanet lover mer involvering i politikk

Pressefolk befinner seg pr. definisjon i demokratiets frontlinje. For uten en fri, kritisk og uavhengig presse har vi ikke lenger noe fungerende demokrati. Det er denne kampen for demokratiet som nå har krevd pressefolks liv i Frankrike… Vårt svar til terroristene må også være å fortsette å snakke om, skrive om og tegne nettopp det de ikke vil at vi skal gjøre. Ellers får de rett. Ellers har de oppnådd det de ville med sin blodige aksjon…

En av Pavens topprådgivere har sagt at Kirken vil ta en mer aktiv rolle i internasjonal politikk. Kardinal Pietro Parolin sa at Vatikanet hadde en plikt til å snakke ut om krigene i noen deler av verden. Vatikanets Utenriksminister sa: «Med alle konfliktene i verden i dag, kan vi ikke bare sitte og vente.» Han sa at Den hellige stol ville spille sin rolle i å skape fred I verden… Christianity

Sjefredaktør Vebjørn Selbekk i DAGEN.no

Opprørt over trykkingen av Muhammed-karikaturer En av Norges mest profilerte filmskapere sier han ikke kan begripe at så mange aviser har publisert Charlie Hebdos kontroversielle tegninger. … Jeg klarer ikke å forstå hvilken rett vi nå har til å publisere disse tegningene, som utelukkende virker utrolig støtende og krenkende på enhver muslim i denne verden, sier Erik Poppe til VG. Poppe står bak norske storfilmer som «Hawaii, Oslo» og «De usynlige», men har også jobbet som fotojournalist for Reuters og VG… – Det vi gjør, er å krenke deres aller helligste. Da det ble diskutert forrige gang kom norsk presse frem til at dette skulle man være forsiktige med. Derfor lurer jeg på hva som er grunnen til at alle medier plutselig velger å publisere det nå, sånn helt uten videre, sier Poppe… Poppe mener man heller burde søke å stå sammen mot terroristene istedenfor å skape motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer…

… det [er] ikke… noen oppgave for en kristen avis å håne muslimers tro – eller andre troendes dypeste overbevisning… Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land

VG.no - NIKOLAI KLEIVAN og AUDUN JAHREN

… Det er ekstremt viktig å forsvare ytringer man selv ikke er enig i. Det må muslimske miljøer også forstå, slik at vi sammen kan forsvare ytringsfriheten… Sjefredaktør i KLASSEKAMPEN, Bjørgulv Braanen i Aftenposten.no

– Må tåle å bli krenket Sokneprest Lars Martin Dahl mener at mennesker med all slags tro må tåle å bli krenket. – Det er ikke det samme som at andre burde krenke oss eller at vi ikke kan ta til motmæle, men vi må tåle kritikk og tenke at kritikk er viktig, sier Dahl, som er prest i Grønland kirke i Oslo. Han understreker at religionskritikk er nødvendig og viktig, og har vært det også i kristen tradisjon. – Uten religionskritikk hadde tross alt de fleste kirkesamfunn ikke eksistert, vi hadde ikke hatt kvinnelige prester, ikke særlig til kirkelig demokrati, og stagnasjon. – Den beste religionskritikken kom fra Jesus selv. Men når religionskritikk først og fremst blir noe som latterliggjør og sårer, er det ikke saklig lenger, og dermed ikke kritikk heller, men noe annet, sier Dahl.

side 24 / tidens tale / februar 2015 Vårt Land - Turid Sylte