Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge
NR.04 / AUGUST 2015
Rettferdiggjørelse ved tro Er troen eller gjerningene viktigst for frelsen?
B
F
J
BIBEL:
FRISTELSER:
JESUS:
Tett på Bibelens vanskelige tekster
«Led oss ikke inn i fristelse…»
Fra Himmelens glød til Jordens nød
TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV
LEDER
Vi streber etter et hellig liv for at verden skal tro bedre om den Gud de ser gjennom oss.
NR.04 /AUGUST 2015
Wildar Ursett, redaktør
Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen
1. Hvem er Gud egentlig? Det er viktig for frelsen å vite hvem Gud er. Det var viktig for Jesus, og det er viktig for oss. «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord» (Johannes 17:6). 2. Synd Det er viktig for frelsen å forstå at synden bærer i seg sin egen straff. Den er selvdestruktiv. Når vi velger å følge våre fristelser respekterer Gud det og overlater oss til våre valg – valg som til slutt vil ødelegge synderen. Se Romerne 1:23-28. 3. Fungerer Guds plan? Gud elsker fullstendig og konstant. Han er glad for å tilgi oss. Men er det mulig for oss å elske Gud på en slik måte at vi kan leve i harmoni med ham – eller holde hans bud? Ja, jeg lover å gi deg all den kraft du trenger, sier Gud. Men vi tviler fordi syndige vaner henger så fast i oss. Men løftene om Den Hellige Ånds overnaturlige inngripen ligger der og viser seg å stemme hver gang man tar dem på alvor. «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!» (Lukas 11:13). «Han skal
side 2 / tidens tale / august 2015
også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag» (1 Korinterbrev 1:8). 4. Tilstrekkelig informasjon Det er viktig at vi får nok informasjon om Gud og hans tilbud til å gjøre opplyste valg for eller imot ham. Det ville være i strid med Guds måte å arbeide på å lede verden fram til dom uten å gi alle den informasjon de trenger for å ta sine valg. Derfor uttalte også Jesus seg slik han gjorde: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matteus 24:14). 5. Det er viktig for Gud å gjøre dette på riktig måte Guds intense lengsel etter å føre hele universet tilbake til enhet igjen overgås bare av hans lengsel etter å gjøre det på en slik måte at det avfeier enhver tvil om ham og hans natur. Og derfor fortsetter Gud å forberede sitt folk til å stå i dommen ved å utruste dem til å leve hellig. Hvordan kan vår renhet og hellighet ha noen betydning i forsoningsarbeidet? Vi streber ikke etter helliggjørelse for at Gud skal tro bedre om oss, for vi er allerede godtatt av ham. Gud har den
samme holdning til oss som han har til sin Sønn, og det er absolutt ingenting vi kan gjøre for å forbedre det ytterligere. Vi streber etter et hellig liv for at verden skal tro bedre om den Gud de ser gjennom oss. Vi avskyr synd i våre liv, ikke fordi vi frykter at Gud vil være mindre glad i oss for det, men fordi vi frykter at våre medmennesker vil bli mindre glad i Gud pga. våre synder.
Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 55. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 4105
Fem aspekter ved frelsen
Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.
20 10 NR. 04 AUGUST 2015
08 06
04
Hva sier Bibelen om: Den kristne plikt
05
Tror Gud på Bergprekenen?
06
«Led oss ikke inn i fristelse…»
08
Men det var sabbat den dagen
10
Tett på Bibelens vanskelige tekster – del 2 av 4
12
Rettferdiggjørelse ved tro
16
Fra Himmelens glød til Jordens nød
20
Jesu oppstandelse – del 2 av 4
22
Koblet til Livet
24
Observert
12 side 3
HVA SIER BIBELEN OM...
Den kristne plikt 1. Hvem er ekte kristne? «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Johannes 1:12-13). 2. Finnes det noen plikter som den kristne skal oppfylle? «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner» (1 Timoteus 6:12). 3. Hvilke våpen skal vi bruke i denne kampen? «Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord» (Efeserne 6:13-17). «Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinterbrev 10:4-5). 4. Ulydighetens ånd kommer fra Satan «Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd
side 4 / tidens tale / august 2015
som nå er virksom i de ulydige» (Efeserne 2:1-2). 5. Venter Gud at hans barn skal være lydige mot ham? «Hvis dere er villige og lydige, skal dere få spise det gode i landet» (Jesaja 1:19). «Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» (Hebreerne 5:9). 6. Lydighet er kjennetegnet på de utvalgte. «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til israelittene» (2 Mosebok 19:5-6). 7. Lydighet gir velsignelse; ulydighet gir forbannelse. «Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelse dersom dere adlyder budene fra Herren deres Gud, som jeg gir dere i dag; forbannelse dersom dere ikke adlyder budene fra Herren deres Gud, men bøyer av fra den veien jeg i dag byr dere å gå, og følger andre guder som dere ikke kjenner» (5 Mosebok 11:26-28). 8. Lydighet er den høyeste form for gudsdyrkelse. «Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer» (1 Samuel 15:22).
9. Jesus lærte lydighet. Ved å vise dette uttrykker vi vår kjærlighet. «Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham… Jesus svarte: ‘Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg’» (Johannes 14: 21, 23-24). 10. Lydighet er ett av evangeliets krav. «Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apostlenes gjerninger 5:29). 11. Den Hellige Ånd gis til de lydige. «Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud har gitt dem som er lydige mot ham» (Apostlenes gjerninger 5:32). 12. Hvordan viser vi vår holdning til Gud? «Vet dere ikke at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver? Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller slaver under lydigheten, og det fører til rettferdighet» (Romerne 6:16). 13. Hvordan blir vi i stand til å lyde? «Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Filipperne 2:12-13).
TANKER OM TROEN
Tror Gud på Bergprekenen? I de første 300 årene av kirkehistorien var det én ting kristne rundt hele Middelhavet var enige om. Jesu etterfølgere grep ikke til sverdet og brukte ikke vold. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox
J
esus sier i Bergprekenen at vi skal elske våre fiender og bruke kreative ikkevoldsmetoder for å gjøre dem til venner. Begrunnelsen er at vi skal likne på vår himmelske far (Matteus 5:38-48). Da Jesus avvæpnet Peter i hagen idet tempelvaktene kom for å ta ham, avvæpnet han alle sine etterfølgere (Matteus 26:52). Og da Jesus sa: Ta opp korset og følg meg, mente han det bokstavelig (Lukas 9:23). Verden ville ikke vinnes ved at kristne drepte sine fiender, men ved at de gav livet sitt. Mange tar ikke dette perspektivet inn over seg når de leser de voldsomme bildene i Åpenbaringen. Det siste året har jeg studert Åpenbaringsboken ut fra følgende spørsmål: Lever åpenbaringsbokens Gud etter Bergprekenen? Eller løser han til slutt ondskapens problemer med vold likevel? Det har vært en spennende reise. Jeg har sett ting jeg aldri har sett før. Sentralt i Åpenbaringen er tanken om at kampen mot ondskapen vinnes ved at den gode siden gir sitt liv, slik som lammet som
ble slaktet (Åpenbaringen 1:9; 2:2, 10, 13; 5:6; 6:11; 7:10; 11:7-13; 12:11; 13:10; 14:12-13; 19:11-15). Legg merke til at kappen er dyppet i blod før krigen, og at sverdet går ut fra munnen hans. Det er altså med sitt eget blod og med ordet han skal vinne. Åpenbaringen har en drøm om at folkeslagene skal omvende seg (Åpenbaringen 5:9-13; 9:13; 15:4; 19:15 («han skal styre dem»); 21:24. Åpenbaringsboken er ikke bare en Åpenbaring av Jesus, men også av demonisk aktivitet. Elendigheten på Jorden stammer fra Satan, ikke fra Gud (Johannes 12:12-18; 13:1-18; 8:8-12; 9:1-21; 20:1-3; 7-10). Åpenbaringen tar voldelige bilder fra Det gamle testamente og snur på dem. Løven av Juda blir f.eks. til et slaktet lam. «Knuse med jernstav» blir til «styre med jernstav» (Åpenbaringen 12:5; 19:15 sml Salmene 2:9). Der ild fra himmelen i Det gamle testamente kun reddet 7000, fører martyrenes offer til at kun 7000 går tapt (1 Kongebok 19:18; Åpenbaringen 11:13).
Johannes, som ble refset av Jesus for å be ild falle ned fra himmelen, skrev «Ild falt ned fra himmelen og fortærte dem». Men det er en passiv form. Vi får ikke vite hvem som sendte ilden. I Åpenbaringen 13:14 er det demonene som får ild til å regne fra himmelen. Kanskje vi har tatt helt feil av Gud? Kanskje er det Satan som dreper, han som har vært en morder fra begynnelsen (Johannes 8:44). Eller kanskje Satan leder dem til masse-selvmord, ved å løpe rett inn i Guds nærvær, han som er som en fortærende ild (Hebreerne 12:29), slik mange kultledere har fått sine etterfølgere til å gå i døden? Kanskje Åpenbaringens viktigste funksjon er å sende regningen for alt det fæle dit den hører hjemme… hos Satan og hans medhjelpere? I menigheten min har vi utforsket dette temaet grundig. Om du er interessert finner du lydfiler og PowerPoint av møtene her: www.norskbibelinstitutt.no/ ressurser/lammet.
side 5
FRISTELSER
«Led oss ikke inn i fristelse…» Livet i Guds rike utruster den kristne til å beseire fristelser. Tekst: Reidar Larsen / Foto: Colourbox
«… men frels oss fra det onde.»1 Slik avrunder Jesus de delbønnene som er inkludert i Fadervår 2. Ingen av oss vet hva som kommer til oss i løpet av dagen, morgendagen eller senere. Én ting er likevel sikkert, menneskene er hovedaktører i konflikten mellom det onde og det gode. Men det er også en konflikt i vårt indre, i våre personlige liv. Den onde vil bestandig sørge for at framtiden alltid inneholder fristelser. Å følge en fristelse er synd og derfor en seier for den onde og en forkastelse av Guds vilje. Jesus ønsker derfor at vi skal være klar over hva som kan møte oss i tiden som ligger foran og forberede oss for det. Når Jesus lærer disiplene og oss Fadervår, er det fordi den inneholder både veiledning og hjelp til å motstå fristelser. Fristelse Hva er en fristelse? For det første er fristelse i denne sammenheng relatert til synd. Den kommer ofte overrumplende og tar alltid sikte på å forlede oss til å synde i både våre tanker, ord og handlinger. Styrken i fristelsen appellerer til vår selviske natur som er åpen for tilfredsstillelse av våre lyster, også gjerne hevn (det å ta igjen) når noen ødelegger vårt selvbilde og sårer vår selvfølelse. Fristelsens formål er alltid å ødelegge og skade vårt forhold til familie, venner og medmennesker som man omgås, og ikke minst å svekke og bryte vårt forhold til Gud. Bønn og Bibel Hva kan hjelpe oss til å være forberedt når fristelsen kommer? Salmisten stiller et aktuelt
side 6 / tidens tale / august 2015
spørsmål og erklærer: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.»3 Dette fokus er veldig viktig i våre liv, spesielt når vi daglig ber til Gud for det som er nødvendig og vesentlig. Det er nemlig gjennom bønn og Guds ord vi først og fremst forbereder oss til å møte fristelser. Derfor oppfordrer Jesus oss til å be til vår Far «som er i himmelen» – fokusere på hans navn, hans rike og hans vilje. Guds rike er hans målsetning for alle sine barn. Det er her vi lever og må leve inntil Jesus kommer og oppretter sitt herlighetsrike. I Guds rike er det hans vilje som teller. Vi trenger derfor å orientere oss om den mens vi er her på jorden og la Guds vilje skje i våre liv, men også å hjelpe andre til det samme. På denne måten, ved Guds ord og gjennom vår bønn, holder vi Guds navn hellig og ærer ham. Guds ord gir hvert enkelt menneske daglig veiledning, påfyll og livskraft til å takle livet med dets utfordringer og fristelser. Jesus sa: «Gi oss i dag vårt daglige brød.» Den første tanke som kommer er selvfølgelig det vi trenger for å opprettholde livet og evne til å overleve i denne verden, ikke bare fysisk, men også åndelig. Da Jesus selv stod overfor Satan og ble fristet, svarte han klart og utvetydig: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»4 Så det «daglige brød» inkluderer både fysisk og åndelig ernæring. Hver dag må vi spise; og hver
dag må vi styrke vårt forhold til Gud, ikke minst for å være rustet til å motstå fristeren. Nåde Vår livserfaring bekrefter altfor ofte at dette ikke alltid er like enkelt. Så lenge vi har mat har vi som regel ingen problemer med å ta til oss fysisk næring, men den åndelige næringen inntas ikke alltid i like stor grad på daglig basis. Plutselig, og uten forvarsel, slår fristeren til i vår svekkede åndelige tilstand.
Å følge en fristelse er synd og derfor en seier for den onde og en forkastelse av Guds vilje. Jesus ønsker derfor at vi skal være klar over hva som kan møte oss i tiden som ligger foran og forberede oss for det.
Da er det gjort og fallet kan være stort, selv om det ikke er fatalt. Det er grunnen til at Gud i sin store kjærlighet har opprettet sitt nådes rike her på jorden. Vi trenger hans nåde som gir oss tilgivelse på daglig basis. «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere,» 5 lærte Jesus oss. Denne delbønnen lærer oss å be Gud om tilgivelse, men også å tilgi våre medmennesker. Ved noen få ord kan vi få og gi tilgivelse uten å gi eller motta noe for det. Alt er sentrert i
Jesu forsoningsdød på korset. «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med hans Sønns død.» 6 Alt er betalt for – vår synd og skyld er gjort opp ved Jesu død på korset. Dette ordner opp i hele vår fortid i forhold til Gud og forvisser oss om at ingenting skiller oss fra ham (Romerne 8:31-38). Hold ut Den siste delbønnen fokuserer på resten av vårt liv. Det er der våre utfordringer og fristelser er. Det er der vår kamp kommer til
å være. Men det er også der vårt håp befinner seg, som vi aldri må miste av syne. Et ordtak sier: «Den som gir opp vinner aldri, en vinner gir aldri opp.» Dette har med vår innstilling å gjøre, hvordan vi tar tak i utfordringene. Vi lykkes ofte i våre liv, men kanskje vi mislykkes langt flere ganger enn vi liker å tenke på. Poenget er at vi må aldri gi opp. Det er der nøkkelen til seier er – aldri gi opp, stå på, vær utholdende, søk den rett du har krav på. Det er hva Jesus har i tanke da han fortalte disiplene «en lignelse om at de alltid skulle be og ikke gi opp.»7 Lignelsen viser Den Rettferdige Guds store vilje til å hjelpe sine i sterk kontrast til den gudløse og selviske dommeren. Jesus avslutter denne lignelsen med spørsmålet: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Han søker den aktive troen som har et levende forhold til Gud; troen som alltid ber og ikke gir opp. Det er dette Jesus blant annet har i tanke når han sier «led oss ikke inn i fristelse.» Å bli ledet er en prosess, en aktivitet som pågår hele tiden. Det betyr at vi alltid må være i kontakt med han som leder oss. Bønn og Guds ord er det avgjørende ellers har vi ingen troverdig leder som vi kan stole på. Til dette formålet har han sendt Den Hellige Ånd 8 som leder oss når vi blir fristet og gir oss kraft og hjelp til å si nei til fristelsen og stå for det som er rett og sant; han frelser «oss fra det onde.» Jesus lærer oss å legge hele livet – fortid, nåtid og framtid – fram for den treenige Guddom som i fellesskap tar hånd om livet og frelser hver enkelt av oss. Dette er en trygghet som er styrkende og som gir oss frelsesvisshet fra dag til dag. Med ham som leder behøver ingen å frykte for at noe skal gå galt. Uansett hvilke mislykkede hendelser vi måtte ha, så vil Gud alltid være der og lede oss trygt inn i frelsens havn. Noter: 1 Alle bibelsitater er fra Bibelen NO 78/85 (bokmål) hvis ikke annet er angitt. 2 Se Matteus 6:9-13 og Lukas 11:1-4. 3 Salmene 121:1-2. 4 Matteus 4:4. 5 Det nye testamente 2005 (bokmål), ny oversettelse. 6 Romerne 5:10. 7 Se Lukas 18:1-8. 8 Se Johannes 14:16-17, 26 og 16:7-13. Apostlenes Gjerninger 1:8.
side 7
BIBEL
Men det var sabbat den dagen Jesu mirakler p책 sabbaten er tegn p책 at han er i ferd med 책 gjenskape skaperverket, som vi har vanskapt. Derfor stanser han hos dem som har det verst. Hver sabbat stanser han for 책 forkynne et godt budskap. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: iStock
side 8 / tidens tale / august 2015
E
vangeliets fortellinger er slik at vi kan lese oss selv inn i dem. Jesus stanser også hos oss, og gjør noe for oss. Ja, han spør: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Ved Betesda-dammen i Jerusalem lå det en mengde syke mennesker, forteller Johannes. De ventet på et under, «for en engel fra himmelen steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hva han enn led av» (Johannes 5:4). En mann hadde vært syk i 38 år. Det er lang tid. Tilstanden var alvorlig, framtiden var dyster. Men Jesus går omkring overalt og gjør godt. Han var klar over at mannen hadde vært syk lenge, og spurte: «Vil du bli frisk?» Er det et godt spørsmål? For mannen vet at han ikke kan gå, han har ikke vært i stand til å ta et eneste skritt siden han var ung. Og det er helt riktig, hans erfaring og fornuft sier at det er slik han må leve sitt liv. Det var ingen medisinsk grunn til at han skulle bli i stand til å bevege seg fritt. Hans handikap var kronisk. Gud er at det er mulighet Men Jesus vet alt om våre indre og ytre traumer. «Stå opp, ta båren din og gå!» Og det er noe i stemmen som inngir håp. Det er som om han ber og bønnfaller mannen om å ta imot hans hjelp. Han vet alt om sykdommen og mannens historie, og den indre desperasjonen som formørket hans psyke etter så mange skuffelser. Mannen hadde erfaring med at han kunne gå, det var hans opplevelse av sitt liv. Gå! Gud i tiden er at det er mulighet. Og å elske ham og feste tillit til ham, mer enn seg selv, vil si å gi hans mulighet større rett enn vårt mismot, vår håpløshet og fortvilelse. Det tror mannen, og han reiser seg og går. Straks. Og det er viktig. For ellers sier erfaringen at det ikke er riktig som Jesus sier. Ellers overtar svarene fra i går, vår eksistens blir forklart, grensene markert. Så vil vi absolutt være oss selv, samtidig som vi absolutt ikke vil være oss selv. Det er fortvilelsens vesen og egenart. Det er sykdommen til døden. Mannen lever i en stille fortvilelse. Men det var sabbat denne dagen, og «teologene» sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» «Mannen svarte: Han som gjorde meg frisk, han sa til meg: Ta båren din og gå!» (Johannes 5:10).
Sabbaten er evangeliets fingeravtrykk, den ble til «for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten» (Markus 2:27-28). Mer enn mirakler Det er fra en slik synsvinkel vi må se Jesu undergjerninger på sabbaten. De er mer enn velgjerninger, mer enn mirakler. De bærer bud om himmelrikets hemmelighet og hensikt. Like etter uttalelsen om at dagen ble til for menneskets skyld, stod han overfor en mann med en vissen hånd. Fariseerne så også situasjonen, og de fulgte nøye med Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for. Og riktig nok, Jesus sa til mannen: «Reis deg og kom fram!» Så spurte han: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» (Markus 3:4). Svaret var klart, og hånden ble frisk. Og så var det kvinnen som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år; hun var så krumbøyd at hun ikke kunne se solen. Jesus la hendene på henne, og sa: «Kvinne, du er løst fra din sykdom.» Og straks rettet hun seg opp (Lukas 13:13). Men synagogeforstanderen ble forarget, for det var sabbat. «Det er seks dager i uken til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» En annen gang så Jesus en mann som var født blind, og snart var også mannen seende. Naboene førte ham til fariseerne – og «det var sabbat den dagen.» Da sa noen fariseerne: «Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten» (Johannes 9:16). Og så var det altså mannen ved Betesda, som hadde vært syk i 38 år. Under løvhyttefesten minte Jesus jødene om at de omskar et menneske på sabbaten for å holde Moseloven. «Kan dere da bli sinte på meg fordi jeg gjorde hele mannen frisk på en sabbat. Døm ikke etter hva dere ser, men døm rettferdig!» (Johannes 7:23). Vi vet ikke hvor mange ganger Jesus helbredet syke mennesker på en sabbat, for hvis alle hans gjerninger skulle skrives ned, «tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (Johannes 21:25). Sabbaten ble til for min skyld Jesu undergjerninger sabbat etter sabbat er tegn på at han er i ferd med å gjenskape skaperverket, som vi har vanskapt. Derfor stanser han hos dem som har det verst.
Hver sabbat stanser han for å forkynne et godt budskap. Som da han stod fram i synagogen i Nasaret på sabbaten og leste fra skriftrullen: «Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Lukas 4:18-19). Det var hans agenda som Gud i tiden. Sabbaten er evighetens gjestebud i tiden. Innbydelsen er et evig evangelium. Jesus vil gjenerobre i tiden det som var godt i evigheten. Og i sabbatsfortellingene kan vi skrive oss selv inn. Vi er en av de mange som han helbredet. Også jeg skal bli frisk og fri. Sabbaten ble til for min skyld. Som en evighet i tiden, pausen i livets strid, gir fred i angst og uro, det er vår frelsers tid.
«Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren»
side 9
BIBEL
Tett p책
Bibelens vanskelige tekster Del 2 av 4
Fra seremonier til etikk? Tekst: Kenneth Bergland / Foto: iStock
side 10 / tidens tale / august 2015
I
forrige artikkel så vi litt på hvordan vi kan lese Bibelen i lys av 1 Mosebok 22. Her vil jeg fokusere på Jesaja 58. Igjen kan vi lære mye om hvordan vi kan lese bibelteksten. Det store spørsmålet i Jesaja 58 er hvordan profeten kunne få et så tydelig etisk budskap ut fra tekstene om den store forsoningsdagen i 3 Mosebok 16 og 23 på den ene siden, og om jubelåret i 3 Mosebok 25 på den andre. Jesaja 58 utbroderer hva det egentlig vil si å faste og avstå fra arbeid i forbindelse med den store forsoningsdagen. Kapittelet åpner med en tolkning av den store forsoningsdagen som er vanskelig å oppdage når vi kun leser 3 Mosebok 16 og 23. Mens fasten og hvilen i 3 Mosebok dreier seg om å vise lojalitet, viser Jesaja 58 at den store forsoningsdagen ikke er en pietistisk og asketisk selvfornektelse, men en selvfornektelse motivert av kjærlighet til nesten. Det dreier seg om å rive brødet ut av din egen munn for å gi det til din neste. Og sabbaten er igjen en selvfornektelse, ikke for å gjøre dagen mørk og dyster, men for å finne all lyst og glede i Herren. I Jesaja 58 er det Gud selv som uttolker hva det vil si å leve i samsvar med den store forsoningsdagen og sabbaten. Gud ser ut til å bruke tema fra frigivelsesåret i 3 Mosebok 25:9-10 for å gi fasten og hvilen på den store forsoningsdagen en filantropisk dreining. Og dette igjen gir grunnlag for å se en ny dimensjon i den ukentlige sabbaten ifølge v. 13-14. Jesaja 58 identifiserer selvfornektelse i kjærlighet til andre som grunntema både i den store forsoningsdagen og i sabbaten. Fasten og hvilen på den store forsoningsdagen fokuserer på nestekjærlighet, mens hvilen på sabbaten fokuserer på kjærlighet og lojalitet overfor Gud. Nærlesning Jesaja 58:1 åpner som en fanfare: «Rop av full hals, ikke hold deg tilbake! Hev stemmen din som en shofar![WU1] » Vi hører et ekko av bekjentgjøringen av jubelåret i 3 Mosebok 25:9, «… på den store forsoningsdagen skal du la en shofar passere gjennom landet». Frigivelsesåret ble altså proklamert på den store forsoningsdagen, og dette ser ut til å være koblingen som legitimerer å lese den store forsoningsdagen i lys av frigivelsesåret i Jesaja 58. Videre ser vi hvordan Jesaja 58:6 innarbeider temaet fra frigivelsesåret i forståelsen av den store forsoningsdagen: «Er ikke dette den fasten jeg vil ha, å løse ondskapens lenker, å knyte opp åkets bånd, å la den undertrykte gå fri og bryte alle åk i stykker?» Videre ser vi hvordan Jesaja 58 omarbeider nøkkelbegrepet ʿnh (‘nekte’) + nepeš (‘selvet’) fra 3 Mosebok 16 og 23. I 3 Mosebok brukes
dette uttrykket om selvfornektelse i form av faste. I Jesaja 58:3, 5 brukes det i hovedsak slik vi finner det i 3 Mosebok 16 og 23, nemlig om selvfornektelse. Men idet vi kommer til v. 9-11 blir betydningen endret. På hebraisk er det nemlig to ulike verb som begge har roten ʿnh. Det første betyr ‘å svare’ og det andre ‘å nekte/undertrykke’. I v. 3 og 5 brukes verbet med betydningen ‘å nekte/undertrykke’, men i v. 9 har Jesaja byttet verbet til ‘å svare’. I v. 3 klaget folket over at Gud ikke brydde seg om deres religiøse praksis, mens Gud svarer at om de vil ta seg av den trengende og nødlidende vil han igjen ‘svare’ dem. I v. 10 betyr ikke lenger ʿnh + nepeš selvfornektelse. Nå benyttes uttrykket om den undertrykte. Her ser vi også den underlige formuleringen «og tilbyr deg selv til den sultne»: «Og tilbyr deg selv (nepeš) til den sultne, og møter behovene til den undertrykte (ʿnh + nepeš)». Den første formuleringen har tydeligvis plaget bibeloversettere og bibelkommentatorer fra antikken og like til i dag. Jeg tror imidlertid ikke det trenger å være så vanskelig å forstå den. For det første står det ikke at man skal gi seg selv til den sultne ‘for å spises’. Det er altså ikke kannibalisme Vårherre oppfordrer til. Når vi oppdager hvordan Jesaja 58 gjenbruker uttrykket ʿnh + nepeš fra 3 Mosebok 16 og 23 blir det imidlertid lettere å forstå. Hele poenget er nemlig at sosial urett og religiøs høytid ikke går sammen (Jesaja 1:13). Fordi folket hadde oppfattet den store forsoningsdagen som å handle om én dags askese, hadde de innbilt seg at de kunne fortsette resten av året med å undertrykke arbeiderne sine og forsømme de nødlidende og trengende. Og det er her Jesaja 58 sprenger grensene for en slik kald formalisme, og viser at essensen i den store forsoningsdagen er å ta sosialt ansvar. Mon tro om ikke Gud også henvender seg til oss i dag gjennom Jesaja 58? Koblingen til frigivelsesåret blir ennå tydeligere når vi kommer til Jesaja 61, nettopp det kapittelet Jesus velger å sitere fra da han kom med sin programerklæring i Lukas 4. Og Jesaja 58 resonnerer igjen med disiplenes programerklæring i Apostlenes gjerninger 3:19-21 med temaet om gjenopprettelsen. Kan det være vi trenger å få øynene mer opp for de praktiske implikasjonene av budskapet om den store forsoningsdagen ifølge Jesaja 58, noe som på slående vis sammenfaller med hva Jesus og disiplene så som essensen i det hele? Tilbake til nærlesning av Jesaja 58: Det er nemlig et annet ordspill som også er viktig å få med seg i dette grensesprengende kapittelet. I 3 Mosebok 16:29 står det:
«og du ikke gjør noe arbeid (kol-mĕlāʾkâh)». Det samme blir gjentatt i 23:28, 30-31. Istedenfor mĕlāʾkâh (‘arbeid’) + ʿśh (‘å gjøre’) som i 3 Mosebok 16 og 23, velger Jesaja å bruke uttrykket ḥēpeṣ + ʿśh (‘å gjøre’) i v. 13. Jesaja 58 ser ut til å spille på de to betydningene av ordet ḥēpeṣ. For det første kan det bety ‘lyst, glede’ og for det andre ‘yrke, arbeid’. I Jesaja 58:3 står det: «Se, på fastedagen søker dere arbeidet (ḥēpeṣ) deres». At ḥēpeṣ her skal forstås som ‘yrke, arbeid’ blir tydelig ut fra den påfølgende setningen «og undertrykker arbeidsfolkene deres». På den andre siden ser v. 2 ut til å bruke ḥēpeṣ i betydning ‘lyst, glede’, nå som et verb: «De søker meg daglig og har lyst (ḥēpeṣ) å kjenne mine veier… De spør meg etter mine rettferdige dommer, de har lyst på (ḥēpeṣ) Guds nærhet.» Når vi så kommer til v. 13 er det mulig begge betydninger er ment: «Om du holder din fot tilbake fra sabbaten, fra å gjøre din lyst/ditt yrke (ḥēpeṣ) på min hellige dag, kaller sabbaten ‘Glede’, Guds hellige [dag] ‘Æret’, og du ærer den fremfor å følge dine veier, heller enn å søke din egen lyst/ditt eget yrke (ḥēpeṣ) og heller enn å føre tomt prat». På denne måten viser Jesaja 58 at folkets egentlige lyst er å gjøre deres egen vilje og deres eget yrke (ḥēpeṣ), i kontrast til den religiøse fromhet de pretensiøst gir seg ut for å ha. Om de istedet vil nekte seg denne egenkjærligheten og hedre sabbaten, er løftet at de skal finne sin glede (ḥēpeṣ) i Herren. De står altså ikke tomhendt igjen. De får langt mere enn de selv kunne produsere. Jesaja 58 inviterer oss til en radikal nestekjærlighet og Gudskjærlighet, som setter andre fremfor oss selv i forbindelse med den store forsoningsdagen og den ukentlige sabbaten. Sluttanker Jesaja 58 viser viktigheten av å lese grundig og legge merke til detaljene i teksten. Et kapittel som dette er kun mulig på basis av et observant blikk på tekstene i 3 Mosebok 16, 23 og 25. Ofte kan vi fare over mange vers og få lite ut av det. Både på originalspråket og på norsk er det mange detaljer kun nærlesning vil være i stand til å fange opp. Jesaja 58 er i seg selv også et slående eksempel på hvordan en bibeltekst innarbeides på en konkret måte i det levde livet.
side 11
FRELSEN
For Jesus tilbyr deg 책 la hans offer gjelde ogs책 for deg, slik at du igjen kan st책 rettferdig for Guds 책syn. Det skjer ved at du innser ditt behov for hjelp, angrer dine synder og ber om tilgivelse.
side 12 / tidens tale / august 2015
Rettferdiggjørelse ved tro Er troen eller gjerningene viktigst for frelsen? Tekst: Benjamin Agerthon Trygvason Norheim / Foto: iStock
Frelse ved tro eller gjerninger? «Mester… hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Lukas 10:25). I likhet med den rike unge mannen er dette et spørsmål også vi søker svar på. Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Hvilke krav stiller Gud stiller meg? Er det noe jeg kan få til? Jesus svarte denne mannen ved å referere til budene, og deretter til selvoppofrelse. Er ikke det frelse ved gjerninger? Kan det likevel være rettferdiggjørelse ved tro alene? Hva innebærer rettferdiggjørelse ved tro? Jesu svar overrasker her, for han sier ved flere anledninger at den som tror på ham, har evig liv. Det oppsummeres kjent i Johannes 3:16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Jesus sier her at Gud elsket verden så høyt at han ga sin eneste sønn for at vi kan få tilgivelse og evig liv gjennom tro på ham. Men hvordan hjelper dette offeret oss? Hvordan fører det til tilgivelse? Hvorfor henviser Jesus til budene når det er tro som frelser?
Tilgivelse: Utgangspunktet for rettferdiggjørelse ligger i tilgivelse. Vi må innse at synden er et problem for oss. Bibelen sier oss at «alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Romerne 3:23), og at «syndens lønn er døden» (Romerne 6:23). «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» (1 Johannes 1:8). Om ingenting gjøres vil vi miste livet, for vi er syndere og fortjener død. Det er heller ingenting vi kan gjøre med det; vi har alle syndet og straffen er død. Og det kunne ha sluttet der. Men det er i denne situasjonen at Jesus kommer. «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss» (Romerne 8:3). Loven dømmer oss til døden, men Jesus tok vår straff på seg: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53:5). «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:21). Det er dette Jesu offer som gjør tilgivelse mulig. For Jesus tilbyr deg å la hans offer gjelde også for deg, slik at du igjen kan stå rettferdig for Guds åsyn. Det skjer ved at du innser ditt behov for hjelp, angrer dine synder og ber om tilgivelse. «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Johannes 1:9). Frikjennelse Denne delen av rettferdiggjørelsen kaller vi gjerne frikjennelsen. Frikjennelsen innebærer at vi blir erklært rettferdige og at vårt forhold til Gud blir gjenopprettet. Gud erklærer de som tar imot Kristus for skyldfrie, ved å la Jesu rettferdighet telle på deres vegne. Jesus seiret over døden ved at han døde skyldfri og tok våre synder på seg. Så på samme måte
side 13
FRELSEN
som vi fikk syndig natur gjennom Adams fall, kan vi bli gjenopprettet gjennom Jesu offer (Romerne 5:17-19). Paulus sammenfatter denne rettferdiggjørelsen i Romerne 3:21-28: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus. Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger» (Kursiv lagt til). Det er ingenting vi kan gjøre for å fortjene dette. Det hele skjer ved Guds nåde. Uansett hvor hellig vi hadde levd ville vi fortjent død for de syndene vi har gjort, og uansett hva vi gjør i etterkant kan vi ikke betale Gud tilbake for denne nåden. Gjerninger kan ikke frelse oss, det er det troen som gjør (Efeserne 2:8-9). Vi maktet ikke å leve uten å bryte loven, men Jesus klarte det for oss. «Ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham» (Apostlenes gjerninger 13:39). At vi blir erkjent skyldfrie er ufortjent på alle måter, men så høyt elsker Gud oss at han gir oss dette helt gratis. Vi er rettferdiggjort, erklært skyldfrie, idet vi tar imot dette tilbudet. Det gjør oss ikke rettferdige, men erklærer oss rettferdige. Jesu rettferdighet blir vår rettferdighet gjennom at vi blir troende i Kristus og overgir våre liv til ham. Når vi overgir oss til Jesus og tar imot hans tilbud, dekker han oss med sin rettferdighet. Hans offer dekker vår synd, og tillater Gud å se oss som skyldfrie. Som overgitte troende er vi i Kristus, slik at Gud ser Kristi rettferdighet når han ser på oss. Helliggjørelse Men vi vet at Gud ikke bare ser på det ytre; han ser på hjertet. Han har derfor enda et tilbud, helliggjørelse, der målet er at det indre skal matche det ytre. Tilgivelse blir portalen som åpner opp for helliggjørelse, prosessen der Gud gjør reelt hva vi allerede er posisjonelt: rettferdiggjorte. Ordet brukes i Det nye testamente om de troendes separasjon fra
side 14 / tidens tale / august 2015
ondskap, og er et resultat av å være tro mot Guds ord. Helliggjørelsen er det som gjør oss mer og mer lik Jesus, som er vårt eksempel i riktig livsførsel. Heldigvis er denne helliggjørelsen også en gave fra Gud. Han ser i oss et potensiale som vi kun kan nå ved at han skaper i oss et nytt hjerte og en ny og stødig ånd (Salmene 51:1). Dette ønsker han å gjøre for oss, som en del av rettferdiggjørelsen (1 Tessaloniker 4:3). For selv om vi er blitt erklært rettferdige i Kristus, så synder vi fremdeles (1 Johannes 1:10). For det har noe å si hvordan vi lever. «For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv» (1 Tessaloniker 4:7). Eller som han sier i Romerne «Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?» (Romerne 6:1-2). At vi er blitt rettferdiggjort for Gud er ingen unnskyldning for å fortsette i synden vi ble frelst fra.
Helliggjørelse er en Guds gave vi vil trakte etter, og er en naturlig fortsettelse av rettferdiggjørelsen; vi blir forvandlet etter Kristi rettferdighet i tilgivelsen. Gjerningene våre frelser ikke, men er et resultat av troen. Jesu lidelse og død gir oss et glimt av hva synd egentlig er og hva det fører til. Vi vil ikke ønske å fortsette i synden, og det er Gud som fører til denne endringen i innstilling (Filipperne 2:13). Vi ser igjen at det er Gud som gjør arbeidet; både forvandlingen i innstilling og livsførsel hos den troende kommer fra ham. Helliggjørelse er en Guds gave vi vil trakte etter, og er en naturlig fortsettelse av rettferdiggjørelsen; vi blir forvandlet etter Kristi rettferdighet i tilgivelsen. Vi vil legge fra oss vår tidligere livsførsel, fornye vårt sinn ved Ånden, og ikle oss det nye menneske som er skapt etter Gud (Efeserne 4:20-24). Vår rolle Vår rolle i helliggjørelsen er både passiv og aktiv. Passiv fordi vi skal stole på at Gud helliggjør oss idet vi overgir våre liv til ham, og lar han jobbe i oss. Det er Guds vilje at vi skal bli rene og hellige (1 Tessaloniker 4:3, 7), og vi kan stole på at han også vil fullføre dette arbeidet han har begynt i oss (Filipperne 1:6). Vi overgir oss helt til ham og lar ham påvirke våre sinn slik at våre liv blir mer og mer lik Kristus (2 Korinterbrev 3:18). Men det er også en aktiv del i helliggjørelsen, som ikke må forveksles med frelse gjennom gjerninger. For vi er ansvarlige for å velge å gjøre det som er rett, for overgivelsen tar ikke
vekk vår frie vilje. Gud gir oss lysten til å velge rett og legger gjerningene klare for oss (Efeserne 2:10), men vi må selv velge å gjennomføre. Gud vil lære oss å styre vår kropp etter hans vilje. Det innebærer at vi strever etter hellighet (Hebreerne 12:14), flykter fra umoral (1 Korinterbrev 6:18), ikke innretter oss etter de tidligere lyster (1 Peter 1:13-16), blir renset fra urenhet (2 Korinterbrev 7:1), og med all iver strever etter et ærbart liv (1 Peter 1:5-11). Dette faller ikke naturlig for oss, og kan kun gjøres med Guds hjelp. Både den passive og aktive rollen er nødvendig. Å kun fokusere på det passive vil lett lede til åndelig latskap og mangel på disiplin. Det vil fort gi mangel på åndelig vekst. Samtidig vil overdreven fokus på det aktive lett lede til legalisme, stolthet og gjerningspress, som vil ta gleden ut av kristenlivet. Vi strever etter hellighet, men kun etter den kraft Gud gir oss. Det er en livslang prosess å oppnå dette målet, og helt ferdig blir vi ikke før våre legemer blir forvandlet ved Jesu andre komme (Filipperne 3:21; 1 Tessaloniker 5:23; Kolosserne 3:4; 1 Johannes 3:2). Men selv om det tar lang tid må det ikke neglisjeres. Flere ganger kommer vi til å falle på veien, men Gud er tålmodig og vil reise oss opp igjen når vi ydmykt ber om tilgivelse og hjelp. Gud gir oss ikke opp (Hebreerne 13:5), så la oss ikke gi oss selv opp. (Se også Johannes 10:28-29). Den Hellige Ånd vil vise oss ufullkommenhetene i våre liv, og Bibelen vil gjøre det samme (Johannes 17:17). Sammenligning med Jesu liv slik Bibelen fremstiller det, og kjennskap til Guds lov gjør oss oppmerksome på våre ufullkommenheter (Romerne 7:7). Loven frelser ikke, men blir som et speil som viser oss hva vi må vaskes bort. Vår del i prosessen blir å tillate at han rengjør oss, ved å gjennomføre valgene Den Hellige Ånd leser oss til. Vi kan se på det som at Gud spør: «Kan jeg vaske her?» Det er rengjøringen som er arbeidet, og det gjør Gud som en gave. Vår del blir igjen villigheten: Tillater vi at han kaster vekk søppelet vi har kommet til å elske gjennom våre syndige liv? Gud har tillit til at vi kan gjennomføre disse valgene ved hans kraft. Konklusjon Vi ser at rettferdiggjørelse ved tro har flere sider ved seg. Vårt kristne liv begynner ved omvendelsen når vi innser vårt behov for hjelp, og takker ja til Jesu tilbud om frelse. Vi kler da på oss Jesu rettferdighet, og Gud erklærer oss for skyldfrie gjennom Jesu offer på korset. Dette er frikjennelsen, og begynnelsen av kristenlivet. Vi kan regne oss som «døde for synden,
Jesu rettferdighet blir vår rettferdighet gjennom at vi blir troende i Kristus og overgir våre liv til ham. Når vi overgir oss til Jesus og tar imot hans tilbud, dekker han oss med sin rettferdighet. Hans offer dekker vår synd, og tillater Gud å se oss som skyldfrie.
men som levende for Gud i Kristus Jesus” (Romerne 6:11). Etter denne frikjennelsen starter prosessen der vår karakter og livsførsel skal endres for å bli mer og mer lik Jesus. Dette er helliggjørelsen. Vi ønsker ikke å la synden ha herredømmet i våre liv så vi følger dens lyster (Romerne 6:12). Vi vil ikke lenger ønske å leve i synd, og Gud gir oss denne forvandlingen som en gave. Når helliggjørelsen er i gang hersker ikke lenger synden over oss (Romerne 6:14). Gjennom helliggjørelsen vil Gud gjenopprette oss både i tanker og gjerninger til tilstanden vi tapte i syndefallet. Både frikjennelsen og helliggjørelsen skjer ved Guds nåde, gjennom hans tilbud og hans kraft. Mens frikjennelsen skjer momentant, er helliggjørelsen en livslang prosess. Om frikjennelsen er begynnelsen på veien, er helliggjørelsen selve vandringen. Sammen danner de rettferdiggjørelse ved tro. Uten et ønske om helliggjørelse, et ønske om å leve etter Guds vilje, har en ikke forstått syndens onde karakter. Tilsvarende begynner ikke helliggjørelsen før omvendelsen, der vi ikler oss Kristi rettferdighet. Vi ser dermed at frikjennelsen og helliggjørelsen er avhengig av hverandre, og sammen danner rettferdiggjørelsen. Begge er et tilbud fra Gud som vi ikke kan fortjene, men ydmykt må takke ja til. Tilbudet dekker både fortid og fremtid: Fortid gjennom at Gud ved sin nåde tilbyr tilgivelse for begått synd, fremtid gjennom at Gud ved sin kraft og nåde tilbyr seier over Djevelens fristelser, gjennom den iboende Kristus. Begge ved nåde, begge som tilbud. Takker du ja til disse tilbudene?
side 15
JESUS
Fra Himmelens glød til Jordens nød En av Jesu mest forunderlige reiser har den dypeste betydning for vår egen livsvandring. Tekst: Anita Berglund / Foto: Colourbox, iStock
side 16 / tidens tale / august 2015
Nå leder han disiplenes tanker bort fra fattigdom og ydmykelse, og til sitt komme i herlighet. Ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir Gud og de himmelske hærskarer.
D
e aller fleste jødene på Jesu tid trodde at Messias skulle komme som en konge og befri dem fra Romerne. De trodde ikke at han skulle leve i fattigdom og ydmykhet og til slutt dø i vanære. Til og med disiplene var sterkt preget av denne tanken, selv om profeten Jesaja er tydelig: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jesaja 53:5).
Jesus snakker om sin død Mot slutten av sin virksomhet tar Jesus disiplene med til Cæsarea Filippi. Dette området var utenfor jødedommens innflytelse, og avgudsdyrkelse var vanlig her. Jesus ønsket at synet av dette skulle få disiplene til å føle ansvar for hedningene. Han ville også snakke med disiplene alene om det han måtte gjennomgå. Først gir Jesus dem anledning til å bekjenne sin tro på ham ved å spørre: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matteus 16:13). Med sorg måtte disiplene innrømme at Israel hadde sviktet når det gjaldt å anerkjenne Messias. Så spurte han: «Og dere? Hvem sier dere at jeg er?» (Matteus 16:15). Da svarte Peter det som de alle sammen mente. «Du er Messias, den levende Guds sønn» (Matteus 16:16). Til det svarte Jesus. «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen» (Matteus 16:17). Er vår tro avhengig av hva alle andre tror? Eller tror vi at Jesus er den levende Guds sønn, fordi Gud har åpenbart det for oss gjennom sitt ord? Etter dette begynner Jesus å gjøre det klart for disiplene at han må reise opp til Jerusalem. Der må han lide mye av de eldste, yppersteprestene og de skriftlærde. Han sier også at der skal han bli slått i hjel og oppstå den tredje dagen. Målløse av sorg og undring hørte disiplene på ham. Peter elsker sin Herre, derfor sier han: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matteus 16:22). Men Jesus roser ham ikke fordi han vil beskytte ham mot lidelse. Satan prøvde å gjøre Jesus motløs og få ham til å oppgi sin misjon. Derfor gir Jesus en av de sterkeste irettesettelser han noensinne gav: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matteus 16:23). Så forklarer Jesus at hans eget liv i selvfornektelse er et bilde på hvordan deres liv kommer til å bli. Han sier: «Om noen vil
side 17
JESUS
følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matteus 16:24). Selv om disiplene bare hadde en svak forståelse av det han sa, tydet det på at de selv skulle oppleve den bitreste ydmykelse, en lydighet inntil døden for Jesu skyld. Kjærlighet til de mennesker som Jesus døde for, betyr at selvet må korsfestes. Jesus sier: «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matteus 16:26). Nå leder han disiplenes tanker bort fra fattigdom og ydmykelse, og til sitt komme i herlighet. Ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir Gud og de himmelske hærskarer. Disiplene var nedtrykt og tynget av tvil. Kunne det virkelig være sant at de ikke skulle se sin Herre og mester opphøyet på Davids trone? Selv om de var tynget av sorg og tvil, klynget de seg til tanken om at et eller annet uforutsett kunne avverge den ulykken som ventet deres Herre.
Himmelens glød Jesus kaller Peter, Jakob og Johannes til å bli med ham oppover til et høydedrag. De forstår ikke hvorfor de skal det nå når de er så slitne, men han har mange ganger tilbrakt hele netter i bønn oppe i fjellene. Han føler seg hjemme i naturen som han selv har skapt. Til slutt ber Jesus dem om å stanse og han går et lite stykke unna og ber til sin himmelske Far med sterke rop og tårer. Han ber om styrke til å holde ut prøven på menneskenes vegne. Han ber også om at disiplenes tro ikke må svikte. Timene går langsomt. Til å begynne med deltar disiplene oppriktig i bønnen. Men de blir overveldet av tretthet og sovner. Nå ber han om at de må få se noe av hans herlighet som han hadde hos sin Far før verden ble til. Han trygler om at hans guddommelighet må bli vist på en slik måte at det kan trøste dem under hans største sjelekval og gi dem full visshet om at han er Guds sønn og at hans vanærende død er en del av frelsesplanen.
Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.
side 18 / tidens tale / august 2015
Han blir bønnhørt. Himmelen blir åpnet og en hellig stråleglans senker seg over fjellet og omhyller Jesus. Guddommeligheten innenfra bryter fram gjennom det menneskelige og møter den herligheten som kommer ovenfra. Sjelekvalen er borte og ansiktet skinner som solen. Disiplene våkner. Med frykt og undring stirrer de på Jesu strålende skikkelse. Ved siden av ham er to himmelske vesener, Moses og Elia. På forklarelsens berg var Moses et vitne om Kristi seier over synd og død. Han var et symbol på dem som skal komme fram fra graven ved de rettferdiges oppstandelse. Elia, som var blitt forvandlet og tatt til himmelen uten å dø, var et symbol på dem som lever på jorden når Kristus kommer igjen. Disiplene fatter ennå ikke det som skjer, men de fryder seg over at deres fredsommelige og ydmyke lærer, som vandret omkring som en hjelpeløs fremmed, nå blir æret av dem som himmelen har vist slik ære. Disiplene tror at Elia har kommet for å kunngjøre
Messias` herredømme, og at Kristi rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. De vil gjerne være her hvor Guds herlighet har åpenbart seg. Derfor utbryter Peter: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» (Matteus 17:4). De fleste som skaffer seg en hytte, gjør det fordi de vil være der mer enn en natt. Så Peter ville nok gjerne at Jesu herlighet skulle vare så lenge som mulig. Men først må korset komme, og så kronen. Det Moses og Elia samtaler med Jesus om, er ikke hans innsettelse som konge, men døden som venter ham i Jerusalem. Jesus vandret alene blant menneskene mens han bar menneskehetens skrøpeligheter, og var tynget av dens sorg og synd. Mens mørket fra de kommende prøvelser trengte seg inn på ham, følte han seg ensom i en verden som ikke kjente ham. Selv disiplene som han elsket, hadde ikke fattet hemmeligheten med hans misjon. De var så opptatt av sin egen tvil, sin sorg og sine ærgjerrige forhåpninger. I himmelen hadde han vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men i den verden han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til Jesus. Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som hadde medfølelse med frelseren i de prøver han ble utsatt for. Moses og Elia hadde vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å frelse menneskene. Fordi disiplene var overveldet av søvn, hørte de lite av det som foregikk mellom Kristus og de himmelske sendebudene. Ettersom de ikke hadde våket og bedt, hadde de ikke fått det som Gud hadde ønsket å gi dem, nemlig kjennskap til Kristi lidelser og den herlighet som skulle komme etterpå. Likevel fikk de stort lys. De forsto at Jesus virkelig var Messias, som patriarkene og profetene hadde vitnet om, og at den himmelske verden anerkjente ham. Mens de stirret på det som fant sted, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matteus 17:5). Ved synet av denne lysende skyen falt disiplene til jorden. Der ble de liggende med ansiktet skjult inntil Jesus kom bort og rørte ved dem og fjernet deres frykt med sin velkjente stemme. «Reis dere, og vær ikke redde!» (Matteus 17:7). Da de våget å se opp, var den himmelske herlighet forsvunnet, og Moses og Elia var borte. De var alene på fjellet sammen med Jesus. Hele natten hadde de tilbrakt på fjellet, og mens solen gikk opp, gikk Jesus og disiple-
Mens de stirret på det som fant sted, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. ne nedover mot slettelandet. Disiplene var fordypet i sine egne tanker, tause og grepet av ærefrykt. Selv Peter sa ikke et ord. Med glede ville de ha blitt på dette hellige stedet der lyset fra himmelen hadde skint, og Gud hadde åpenbart sin herlighet. Men de hadde en gjerning å utføre blant folket som allerede lette etter Jesus overalt. Jordens nød Da folket nede på sletten så Jesus, løp de mot ham med ærbødighet og glede. Men med sitt skarpe blikk oppdaget han at de var i stor forlegenhet. Disiplene bar preg av at noe plaget dem. Det var nettopp skjedd noe som hadde skuffet og ydmyket dem. Mens de ventet ved foten av fjellet, hadde en far kommet med sønnen sin til dem for at de skulle befri ham for en ånd som plaget ham og gjorde ham stum. Da Jesus sendte de tolv ut for å forkynne i Galilea, gav han dem myndighet til å drive ut urene ånder. Da de dro ut, sterke i troen, hadde de onde ånder adlydt dem. Men nå var de fulle av sorg og tvil fordi Jesus hadde fortalt dem at han skulle lide og dø. I denne sinnstilstand befalte de nå den onde ånden å forlate sitt offer, men ånden bare hånte dem ved å vise sin makt på ny. Disiplene var ute av stand til å forklare sitt nederlag, og de følte at de brakte skam både over seg selv og sin Herre. Denne natten i nær kontakt med den himmelske herlighet hadde satt sitt preg på Jesus og dem som var med ham. De skriftlærde trakk seg fryktsomt tilbake, mens folket hilste Jesus velkommen. Den ulykkelige faren banet seg vei gjennom mengden. Han kastet seg ned foran Jesus og sa: «Herre, ha barmhjertighet med sønnen min. Han er månesyk og lider forferdelig; ofte faller han inn i ilden og ofte i vannet. Jeg tok ham med til disiplene dine, men de var ikke i stand til å helbrede ham» (Matteus 17:15-16). Jesus kunne lese vantroen i alles hjerter. Han utbryter: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» (Matteus 17:17). Da Jesus så på ham kastet den onde ånden ham til jorden. Han lå og vred seg og frådet mens grufulle
skrik skar gjennom luften. Enda en gang hadde livets fyrste og fyrsten over mørkets makter møtt hverandre på slagmarken. Faren vaklet engstelig mellom håp og frykt. Jesus spurte: «Hvor lenge har han hatt det slik?» (Markus 9:21). Faren fortalte om lange år i lidelse, og som om han ikke kunne holde det ut lenger utbryter han: «Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» (Markus 9:22). Selv nå tviler faren på Kristi makt. «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror» (Markus 9:23). Hos Jesus er ingen mangel på kraft. Sønnens helbredelse avhenger av farens tro. Gråtkvalt og i erkjennelsen av sin egen svakhet overgir han seg til Kristi barmhjertighet og roper: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (Markus 9:24). Jesus snur seg mot den syke gutten og sier: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» (Markus 9:25). Det høres et skrik og det foregår en hjerteskjærende kamp. Idet demonen farer ut, er det som om den skal ta livet av sitt offer. Gutten blir liggende urørlig, tilsynelatende livløs. Men Jesus tar ham i hånden, reiser ham opp og gir ham tilbake til faren, fullstendig frisk på sinn og kropp. Far og sønn lovpriser befrieren. Folkemengden var overveldet av Guds storhet, mens de skriftlærde lister seg bort, overvunnet og slukøret. Vår egen vandring Dette var også en billedlig fremstilling av frelsen: Guds sønn forlater Faderens herlighet, og kommer ned på jorden for å frelse de fortapte. Samtidig som det var en fremstilling av disiplenes misjon. Når Kristi tjenere har vært på fjelltoppen sammen med Jesus i stunder med åndelig forklarelse, skal de sammen med Jesus gå ned på sletten og utføre det arbeidet som er å gjøre der. Mennesker som Satan har gjort til sine salver, venter på at de ved troens og bønnens ord skal bli fri. Jesus kaller oss i dag til å samarbeide med ham om å frelse fortapte sjeler. Disiplene trodde de skulle oppleve at Jesus skulle komme som konge. Det har ikke skjedd enda, men det kommer til å skje. Først prøvelse og så belønning!
side 19
HÅP
Jesu oppstandelse
Del 2 av 4
Hvis det ikke var blitt sagt at Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vi neppe ha hørt om ham. Men oppstandelsen endrer alt. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: Colourbox
Liket var vakt til live Det tredje sjokket, og det største av dem alle, får de når den unge mannen i den tomme graven forteller dem hvorfor Jesu lik ikke er der: «Han er stått opp!» De hadde ikke trengt å bekymre seg for steinen, og nå er det heller ikke bruk for de urtene de hadde med seg for å salve liket. Guddommelig kraft har ikke bare fjernet steinen, den har også gitt liket nytt liv. Graven er tom fordi Jesus ikke lenger er død. Han lever! Dette er en historisk kjensgjerning – av det slaget man kan stole på. Tre dager etter sin død stod Jesus opp fra de døde. Den berømte dr. Simon Greenleaf, som var professor i jus ved Harvard University og kjent for sin skeptiske holdning til kristentroen, ble utfordret til å vurdere Jesu oppstandelse ut fra etablerte juridiske prinsipper. Han skriver følgende: «Ifølge lovene for bevisførsel er det mer tungtveiende bevis for Jesu Kristi oppstandelse enn for noen annen hendelse i oldtiden 1.» Det kan godt tenkes at disse fire ordene: «Han har stått opp!», er de viktigste som noen gang er uttalt. De fire evangeliene gir oss flere forskjellige reaksjoner på dette forbløffende utsagnet. Og siden kvinnene var de første som fikk høre om Jesu oppstandelse, skal vi først se hvordan de tok det.
side 20 / tidens tale / august 2015
Første reaksjon: Kvinnene Budbæreren og hans beskjed er så sjokkerende at de løper sin vei. Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Til å begynne med sier ikke kvinnene noe til noen, trass i mannens beskjed («... gå og si til disiplene hans og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere»). Hvorfor ikke? Fordi «de var redde.» De skalv og var «ute av seg.» Men Markus sier at det skulle de ikke ha vært. «Gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han fortalte dere» (Markus 16:7). Jeg skrev de siste ordene med kursiv for at dere skulle legge merke til dem. Med disse ordene minner Markus oss om at kvinnene ikke burde ha blitt overrasket over oppstandelsen. Jesus hadde gjentatte ganger sagt at han skulle lide, dø og stå opp igjen. «Menneskesønnen skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp» (Markus 8). «De skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp» (Markus 9). «Hedningene ... skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel.
Og tre dager etter skal han stå opp» (Markus 10). Jesus har hele tiden situasjonen under kontroll. Han vet akkurat hvordan han skal dø og hva som skal skje med ham etter døden, og han forklarer alt for dem før det skjer. Kvinnene blir skremt fordi de ikke har forstått hvorfor Jesus kom for å lide, dø og stå opp fra de døde, og fordi de ikke har forstått at å følge Jesus ikke bare dreier seg om det som skjer på denne siden av graven. Hos Markus ser vi tydelig at vår forståelse av oppstandelsen er av avgjørende viktighet. Forstår vi ikke den, vil vi gå vår vei, redd og forvirret som kvinnene. Andre reaksjon: Peter og Johannes I Johannesevangeliet får vi vite at da kvinnene hadde fortalt disiplene om sine opplevelser, løp Johannes og Peter til graven for å undersøke det som ble sagt (Johannes omtaler seg selv som «den andre disippelen»). Som ventet er dette avsnittet – som er tatt fra Johannes 20 – fullt av konkrete øyenvitnedetaljer: Derfor gikk Peter ut sammen med den andre disippelen, og de kom til graven. Så løp de sammen, og den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først til graven. Da han bøyde seg ned og så inn, så han linklærne ligge der. Likevel gikk han ikke inn. Så kommer Simon Peter etter ham, og han gikk inn i
graven. Og han ser linklærne ligge der. Svetteduken som hadde vært rundt hodet hans, lå ikke sammen med linklærne, men var foldet sammen på et sted for seg selv. Nå gikk den andre disippelen, som hadde kommet først til graven, også inn. Og han så og trodde. For de forstod ennå ikke Skriften, at Jesus måtte stå opp fra de døde. Hva var det så de «trodde»? Johannes understreker at ingen av dem forstod fra «Skriften» (altså fra deres Bibel, Det gamle testamente) at Jesus måtte stå opp. Så de tror ennå ikke at Jesus er stått opp fra de døde. Nei, de tror bare at graven er tom. Og det er mange i vår tid som deler deres oppfatning av saken: Jesus døde, ble begravet, graven var av en eller annen ukjent grunn tom, og Jesu lik var forsvunnet. Men de vil ikke gå med på noe mer enn det. Men senere kommer disiplene til tro på at Jesus faktisk har stått opp fra de døde, og at alt det han hadde forutsagt, virkelig hadde skjedd. Men det skjer først etter at Jesus hadde vist seg fysisk for noen av dem. De fleste av dem tror. Faktisk alle unntatt én. Tredje reaksjon: Tomas Så forteller Johannes om et herlig opptrinn. Vi får høre om en av disiplene – som het Tomas – som ikke vil tro at Jesus er stått opp. De andre forteller ham at de har sett Jesus. Men Tomas vet at de døde ikke kommer tilbake. Han insisterer ikke bare på å se Jesus selv, men også å røre ved ham, som om han vil bevise at det er snakk om et gjenferd eller en massehallusinasjon: Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Så Tomas trenger at beviset hamres inn med slegge. Han sier: «Hvis jeg ikke får røre ved hans åpne sår, så vil jeg ikke tro på det.» Selvsagt ville han ikke tilbudt seg å pirke i andres åpne sår uten at han var sikker på at det ikke ville skje. Jeg går ut fra at du ikke ber om å få pirke i dine venners sår når du besøker dem på sykehuset. Gjør du det, så står det verre til med deg enn med vennen din.
Men Tomas skulle bli forvandlet da han fikk se den oppstandne Kristus: Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Dermed kommer Tomas med en av Bibelens største trosbekjennelser: «Min Herre og min Gud!» Tredve år senere skulle denne gjenstridige og skeptiske rasjonalisten lide martyrdøden fordi han vitnet om det han hadde sett. Evangeliene forteller om 11 ulike ganger da Jesus ble sett etter sin død – ved forskjellige anledninger, på flere steder og av forskjellige mennesker. I 1 Korinterbrev 15 forteller Paulus at over fem hundre mennesker så Jesus ved en anledning, og mange av dem levde ennå da Paulus skrev. Så han oppfordret sine
lesere: «Hvis dere ikke tror meg, så gå og snakk med øyenvitnene. De lever ennå og kan bekrefte at det stemmer, det jeg sier.» Observasjonene er for mange og varierte til at vi kan trekke noen annen konklusjon enn at Jesus stod opp fra de døde. Dermed står vi igjen med noen tankevekkende og uimotståelige kjensgjerninger. For det første at Jesus døde og ble gravlagt. For det andre at graven var tom. For det tredje at hundrevis av mennesker så den oppstandne Jesus, og mange av dem skulle senere komme til å miste livet fordi de ikke ville gi seg på at Jesus var stått opp. Hvor mange av oss ville gjennomgå en langsom og pinefull død for noe som vi visste var løgn? Vi har sett hvordan Tomas, Peter, Johannes og kvinnene reagerte, men hva er vår reaksjon til det som skjedde? Dersom vi blir overbevist om at oppstandelsen virkelig fant sted, står vi overfor to viktige slutninger. Noter: 1 Simon Greenleaf: The Testimony of the Evangelists: The Four Gospels Examined by the Rules of Evidence (Kregel Publications, Grand Rapids 1995).
Observasjonene er for mange og varierte til at vi kan trekke noen annen konklusjon enn at Jesus stod opp fra de døde.
Fortsættes i neste nummer.
side 21
FRELSEN
Jesus har kommet for å koble oss tilbake til Gud og livskilden.
Koblet til Livet Frelsen handler om å være tilkoblet på rett måte. Tekst: Sven-Inge Frantzen / Foto: Colourbox
side 22 / tidens tale / august 2015
O
ktober 2012 tok Stig Severinsen fra Danmark ny verdensrekord i å holde pusten. Han holdt pusten i tjueto minutter, nesten fem minutter lengre enn David Blaines rekord fra 2008 på sytten minutter og fire sekunder. Disse tidene kan synes å være enorme, men sammenlignet med levetiden vår, kan selv ikke disse menneskene leve særlig lenge uten oksygen. Vi mer normale mennesker kan kanskje klare oss ett minutt eller to, men til slutt må vi ha luft ellers dør vi. Livene våre er litt slik. Vi lever en stund, og så er det slutt. Vår eneste garanti i livet er at vi skal dø. Hvorfor kan vi ikke leve lengre – mye lengre? Hvor ble «oksygenforbindelsen» vår av? Bibelen gir oss svar. I 1. Mosebok leser vi om menneskets fall. Da mennesket syndet skapte det en separasjon fra Gud, vår livgiver. Som følge av denne separasjonen opplever vi sorg, sykdom, smerte, frykt, angst, ensomhet, og til slutt døden. Som profeten sier, «Det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud» (Jesaja 59:2). Synd er et alvorlig problem. Romerne 6:23 forteller oss at «syndens lønn er døden». Esekiel 18:20 rimer med Paulus når det sies: «Den som synder, skal selv dø.» Milliarder av kroner blir brukt årlig på å løse dødens problem. Men uansett hvor vi snur oss, har vi erfart at vi ikke kan motstå syndens endelikt på egenhånd. Vi trenger hjelp. Vi trenger å bli koblet tilbake på livskilden. Guds plan De gode nyhetene er at helt siden synden kom inn i verden har Gud hatt en plan for å koble oss tilbake til livskilden. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mosebok 3:15). Her blir redningsplanen lagt frem for mennesket. Gud ønsket ikke at mennesket skulle dø, men at vi skulle leve. Teksten som vi alle måtte lære da vi var små henviser til Guds ønske for oss: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Jesus sier at han «er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Lukas 19:10). Gjennom helligdommen i mosebøkene, viste Gud oss sin redningsplan. Han befalte at de skulle reise en helligdom for ham, slik at han kunne «bo midt iblant dem» (2 Mosebok 25:8). I helligdommen ble det brukt mange symboler for å vise hen til den som skulle komme og redde oss. Døperen Johannes gjorde denne forbindelsen klar da han så Jesus komme langs Jordanelven, og uttrykte: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens
synd» (Johannes 1:29). Gjennom hele Det nye testamente finner vi billedlige referanser som kobler Jesus til symbolene i helligdommen. I Johannes Åpenbaring finner vi tydelige hentydninger til Jesus som offerlammet som frelser verden. Jesus blir lovprist i Åpenbaringen 5:12: «verdig er Lammet som ble slaktet». Åpenbaringen 12:11 beskriver «de [som] har seiret . . . i kraft av Lammets blod». I Åpenbaringen 13:8 frelses de som er «skrevet i livets bok hos Lammet, som ble slaktet». I Åpenbaringen 19:13 er Jesus beskrevet «kledd i en kappe dyppet i blod». Jesus er redningsmannen som Gud snakket om i 1 Mosebok 3, og han er den som lammet i den bibelske helligdommen symbolsk pekte frem mot. I helligdommen skulle man ta et ettårs gammelt lam, bekjenne sine synder over det, slakte det og samle opp blodet i et kar. Blodet skulle sprinkles på alteret for å symbolisere at syndene, som leder til døden, har blitt sonet for. Dette var en handling som pekte fram til Jesu offer på Golgata. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:6-8). Åpenbaringen 1:5 forteller oss at Jesus «elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod». Videre forteller Paulus oss at «han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:21). Jesus er virkelig lammet som bærer verdens synd, og gir liv til alle dem som vil ta imot ham. Tilkoblingen Så hvordan kan jeg og du få tilgang til livskilden og den freden dette medfører? Her er noen enkle bibelske steg: • AKSEPTER det faktum at du er en synder. «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet» (Romerne 3:23). • TRO på Jesus som Guds Sønn og at han har reddet deg. «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst» (Apostlenes Gjerninger 16:31). «Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg» (Efeserne 2:8-9). • BEKJENN så syndene dine til Jesus. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Johannes 1:9).
• BESTEM deg for å følge ham. «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åpenbaringen 3:20). Evig liv Peter oppfordret sin samtid så vel som deg og meg til omvendelse. «Vend om, så skal deres synder bli strøket ut» (Apostlenes Gjerninger 3:19). Du har mulighet i dag til å få syndene dine tilgitt. Du har muligheten til å bli koblet til livskilden som garanterer deg evig liv. Som apostelen Johannes sier: «Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn» (1 Johannes 5:12-13). Når du tar imot Jesus som din redningsmann kan du vite at du har evig liv. Jesus lover oss at «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Johannes 11:25). Bibelen forteller oss at «syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 6:23). Det er den siste delen av denne setningen som gir oss håp i en verden fylt med død og fordervelse. Jesus kom for å gi oss denne fantastiske gaven. Husk hva Jesus selv sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Du trenger ikke å gå tom for luft. Jesus har kommet for å koble oss tilbake til Gud og livskilden. Du har muligheten til å ta imot hans tilbud om evig liv. Det er det beste valget du noensinne kan ta. Ikke vent, men ta i mot hans gave nå!
De gode nyhetene er at helt siden synden kom inn i verden har Gud hatt en plan for å koble oss tilbake til livskilden.
side 23
Returadresse: Tidens Tale Postboks 103, 3529 Røyse, Norge
OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: iStock
Religionen er ikke bare inne i hodet Det er islam som har brakt religionen tilbake i det offentlige rom i Norge. For muslimer er islam en offentlig sak. Deres tro synes på en helt annen måte, og dermed kommer også annen tro tydeligere til syne. vl.no, Erling Rimehaug
– Å kreve at du må ha en bestemt troslære i hodet, er en for snever måte å forstå religion på, mener professor Jan-Olav Henriksen. Han tror at pilegrimsvandring er blitt en mer relevant aktivitet i vår tid fordi vi har levd i et samfunn der betydningen av tradisjoner er kommet i bakgrunnen... – Det pilegrimen gjør, er på flere måter å lenke seg på den kjeden av minner og tradisjoner som finnes der. Man ser betydningen av igjen å være del av en større historisk linje, og lengre linjer enn den man har i sitt eget liv. Det er med på å danne identitet og sammenheng, og gi en opplevelse av tilhørighet og mening, sier han… Noen sier at de ikke er religiøse, men har stort utbytte av å vandre mot hellige steder. Hvordan forstår du det? – Da er det avgjørende spørsmålet hva det er å være religiøs, sier Henriksen. Som eksempel forteller han om en jødisk kollega som syntes det var viktig å feire sabbaten, lære opp sine barn i jødisk tro og fortellinger og vedlikeholde dette. – Han sa selv at han ikke tror, og ikke tror på Gud. Mens jeg vil si at alt han gjorde og fortalte om, var uttrykk for det jeg vil kalle en religiøs praksis. Jeg vil si at religion ikke bare er noe som er i hodet på folk, men handler om at man knytter seg til fortellinger, steder og tider som har vært betydningsfulle, og sier at dette også betyr noe for meg. Å definere religiøs som at du nærmest må ha en liten troslære i hodet, tror jeg er en snever og fortegnende måte å forstå religion på… Vårt Land, vl.no – Turid Sylte
«Den største utfordringen vi har er egentlig mellom de som tror, og de som er sekulære og som ikke tror, og som egentlig har litt overtaket i den offentlige debatten i Norge.» Statsminister Erna Solberg sitert i vl.no, Erling Rimehaug
Retten til å være annerledes Toleranse er en verdi vi alle bekjenner oss til. Toleranse som verdi utfordres ikke i et fellesskap hvor alle mener det samme, men toleranse handler først og fremst om å respektere de meninger og holdninger en selv ikke er enig i. Et pluralistisk samfunn må bygge på respekt for mindretallets rettigheter. Retten til å være annerledes og ikke mene det samme som flertallet, er en kvalitet ved vårt demokrati. Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur. Stortingsrepresentantene Hans Fr.Grøvan og Kjell Ingolf Ropstad i DAGEN, dagen.no
Hvorfor reageres det på at Jonas Gahr Støre er åpen om sin kristne tro når alle hans forgjengere var åpne om sin manglende tro? vl.no, Erling Rimehaug