Tidens tale 2015 5 by Widar Ursett

Magasin utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge

NR.05 / OKTOBER 2015

Jesu tro Vi snakker mye om å tro på Jesus, men lite om å tro som Jesus.

BIBEL:

OKKULTISME:

GUDS RIKE:

Tett på Bibelens vanskelige tekster

Hvis vi underkaster oss maktene i kosmos, mister vi friheten i Kristus

Slik er det å få ettergitt den store gjelden

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

NR.05 /OKTOBER 2015

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

«Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den» (1 Mosebok 4:7). Fristelser er noe vi alle har felles. Alle får dem, og alle frustreres. Men hvorfor tillater Gud at vi blir fristet i det hele tatt? Gud har to gode grunner for det. 1. Troen må bli fullkommen «Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse» (1 Peter 1:6-7). Brorson visste noe om hvor avgjørende en slik tro og tillit var for frelsen da han skrev ned følgende salme i 1598, 417 år siden: «Den tro som vil med lempe og uten møye frem, den tro som ei vil kjempe seg gjennom verden hjem, den tro er død og kold, den er ei verd å nevne, har ingen kraft og evne mot Satans list og vold.» Troen prøves for at den skal bli gjort fullkommen, slik at vi kan ha den samme grunnfestede tillit til Gud som Jesus hadde. Først da er troen til Guds ære.

side 2 / tidens tale / oktober 2015

2. Gjerningene må bli fullkomne «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe» (Jakob 1:2-4). En sterk tro fører til sterk tålmodighet, som fører til sterke gjerninger. Prøvelsene er katalysatoren i denne prosessen. Norsk synonymordbok definerer tålmodighet bl.a. som utholdenhet. Vi må lide prøvelser og fristelser for å bli utholdende. Men utholdenheten er ikke i seg selv noe mål. Vår utholdenhet skal altså føre til at våre gjerninger blir like ferdiggjorte og fullendte og modne som Kristi gjerninger. Når vi har lært utholdenhet skal vi bli frelst. «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham» (Jakob 1:12). Hvorfor er det så viktig å ha en fullkommen tro og fullkomne gjerninger? Svaret ligger i teksten overfor. Peter sier at vi fristes for at troen skal bli fullkommen og Jakob sier at vi fristes for at gjerningene skal bli fullkomne. Jakob konkluderer så

med at den som holder ut og står sin prøve i lidelse skal bli frelst. Dette er et utopisk scenarium om vi skulle klare dette på egenhånd. Men utopien må vike for den virkelige og konkrete hjelp Jesus gir oss gjennom Den Hellige Ånd. Jeg er ikke påtakelig begeistret for fristelser, men jeg klarer å se at det kan komme noe godt ut av alle prøvelsene – så lenge jeg går med Gud.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 55. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: iStock Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark Medlem av MG 4106

Fristelser

Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

06 08 NR. 05 OKTOBER 2015

Hva sier Bibelen om: Tro

Kultisk slaveri

Det ubehagelige korset

Gud er med oss i gode og onde dager

Tett på Bibelens vanskelige tekster – del 3 av 4

Jesu tro

Hva ligner himmelriket?

Jesu oppstandelse – del 3 av 4

Skriket fra skogen

Observert

19 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Tro! 1. Hva er tro? «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebreerne 11:1). 2. Hvor nødvendig er troen? «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham» (Hebreerne 11:6). 3. Kan en bekjennelse av troen frelse noen? «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver!» (Jakob 2:19). «For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet» (Galaterne 5:6). 4. Hvordan begynner troen? «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone» (Hebreerne 12:2). 5. Hva er frelsende tro avhengig av? «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Romerne 10:17). 6. Hvilket forhold er det mellom tro og lydighet? «I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv.

side 4 / tidens tale / oktober 2015

Han dro av sted uten å vite hvor han kom» (Hebreerne 11:8). «Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble kjent rettferdig da han bar fram Isak, sønnen sin, som offer på alteret? Slik kan du se at troen virket sammen med gjerningene hans, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt «Guds venn». Dere ser altså at mennesket kjennes rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro. Var det ikke slik med Rahab også, hun som var prostituert? Hun ble kjent rettferdig på grunn av gjerninger, fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei. For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger» (Jakob 2:20-26). 7. Hva er derfor troen knyttet til? «Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:12). «Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven» (Romerne 3:31). 8. Hvilken forbindelse gjenopprettes ved troen? «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Galaterne 3:26). «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Romerne 5:1).

9. Hvordan virker prøvelser på troen? «For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet» (Jakob 3:1). 10. Hvordan vandrer den kristne? «For vi vandrer i tro, uten å se» (2 Korinterbrev 5:7). 11. Hvordan beskytter troen oss mot synd? «Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler» (Efeserne 6:16). «Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm» (1 Tessaloniker 5:8). «Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og den som elsker Gud, som har født oss, elsker også den som er født av ham. Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn, er at vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro» (1 Johannes 5:1-4). 12. Hva er den store hensikten med troen? «Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, 9 for dere når troens mål: frelse for deres sjeler» (1 Peter 1:8-9).

TANKER OM TROEN

Kultisk slaveri Jeg har det siste halve året studert kulter. Kulter er kjennetegnet av ekstrem personeller organisasjonsdyrkelse. Jeg har lurt på hvordan kultene får slik makt over folk at de ikke lenger er villige til å tenke kritisk, selv om de lever i frykt og ufrihet. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

Her er oppskriften mange kulter følger: 1. Presenter en attraktiv framtid som virkelig er verd å investere i og som bringer ut idealisten i folk. (Ikke noe galt med dette i seg selv). 2. Fokuser på det store gapet mellom tilstanden nå og den fremtiden. (Personlighetsmangler, synd, verdenssituasjonen etc…) 3. Presenter kulten som eneste veien over gapet. (Hadde det vært andre veier som løste problemene hadde vi hørt om dem…). 4. Dyrk tanken om at alle andre er kontrollert av Satan (Det er derfor de ikke forstår dette. Det er klart at Satan ikke vil noen skal lykkes med noe så bra. Det er en grunn til at alle forfølger oss.) Og dersom du begynner å tvile er det også et angrep fra Satan. 5. Introduser ekstrabibelske hellige skrifter som formørker det enkle evangeliet. 6. Fest grepet med ulike mekanismer for kontroll over oppførsel, informasjon, tankegang og følelser. (Du kan google BITE-model og lese mer). Hvert skritt introduseres med ulike manipulerende teknikker som gjør at folk gradvis investerer mer i kulten og dermed også sitter mer og mer fast. Punkt fem overrasket meg mest. Men når vi tenker oss om er det ikke så rart. For evangeliet handler om å komme rett til Jesus som selv gir oss livet – uten noen mellommenn. Dersom du lærer følgende tekster utenat og tar dem til deg vil du aldri bli fanget i kultisk slaveri. Jesus sier: • Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett (Matteus 11:28). • Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd (Johannes 10:27-29). • Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få (Johannes 7:37-39). • Jeg er veien, sannheten og livet (Johannes 14:6). Dette er tilbudet hver dag… Kom direkte til Jesus: Han er evangeliet. Han er livet. Han viser oss hvordan Gud er, tar bort vår skyld, kaller oss til fellesskap med seg, gir oss Den Hellige Ånd, lærer oss å leve, leder oss til ferdiglagde gode gjerninger og gir oss det evige liv. Når de som virkelig har møtt Jesus finner hverandre og lar Jesus være i sentrum, blir det et dypt og inderlig fellesskap som kalles menighet. Det kan også anbefales.

side 5

KORSET

Korsets anstøt dreier seg om hvem som døde der. Hvis Jesus var Guds Sønn, som vi tror, ja, hvis han var Gud selv, vil det si at Gud led og døde – på en eller annen måte. Men hvordan kan Gud dø?

Det ubehagelige korset Korset er kjernen i kristendommen. Men korset er opprørende – en skam, et anstøt. Hvordan kan Gud dø? Hva skjer med oss når vi forstår betydningen av Jesu Kristi kors? Tekst: Robert McIver / Foto: iStock

va ville du si hvis du ble spurt om å beskrive kristendommen i to setninger? Det er ikke så lett å svare, for man må utelate så mye. Men det er en god utfordring fra tid til annen, for den får oss til å overveie hva som er viktig og mindre viktig ved kristentroen. Hvis man spør ti personer, vil man få ti svar. Men det ville være et felles tema: Jesus døde på korset. Ja, Kristi kors er kjernen i kristendommen. Ingen er uenig i dette. Men det er noe opprørende ved korset. Vi vet at noe av det farligste vi gjør så å si hver dag, er å sette oss i bilen. Trafikken krever mange dødsfall, og mange, mange alvorlige skader. Men av en eller annen grunn tenker vi ikke på dette når vi starter bilen. Hvor mange av oss kjører som vi forventet et uhell? Med hjelm og veltebøyler og flammesikre klær? Mange mennesker har et lignende forhold til korset som til å kjøre bil. Vi kjenner til det, men vi unngår å tenke på det for ofte.

side 6 / tidens tale / oktober 2015

Korsets anstøt Korset har virkelig ikke mistet sitt anstøt. Det var en motbydelig og svært offentlig form for henrettelse. I dag tar vi enten avstand fra dødsstraff, eller de fleste vil i alle fall at det skal skje skjult for mengden og mest mulig smertefritt. Korsfestelsen var i stor grad en folkeforlystelse. Alle var velkommen, og nesten alle kom – til og med de religiøse lederne. Det er umulig å forestille seg en mer smertefull og ydmykende død. Nei, vi liker ikke dette aspektet ved korset. Og likevel er det ikke motviljen mot en slik offentlig udåd som er den egentlige grunnen til at vi tenker så lite på Jesu kors. Grunnen er først og fremst at korset stiller oss overfor et intellektuelt problem. Korsets anstøt dreier seg om hvem som døde der. Hvis Jesus var Guds Sønn, som vi tror, ja, hvis han var Gud selv, vil det si at Gud led og døde – på en eller annen måte. Men hvordan kan Gud dø? Når Gud dør Dette problemet ble tatt alvorlig på et tidlig tidspunkt i kirkehistorien. Det oppstod en

gruppe, doketistene, som mente Gud umulig kan forandre seg. Så selv om Jesus tilsynelatende led og gikk gjennom forandringer, var det ikke virkelig slik. Samtidig var det en av de gnostiske grupper som hevdet at mennesket Jesus døde, men den delen av ham som var Guds Sønn, forlot ham før døden inntraff. Guds Sønn kunne ikke dø. Kirkefedrene slo fast at både doketismen og gnostisismen var avsporinger og deres ideer var vranglære. I tidens løp har kristendommen stort sett vært enig i denne avgjørelsen. Hvis vi tar korset bort fra kristendommen, tar vi bort noe av det viktigste. Det som blir igjen, fortjener ikke kristennavnet. Men problemet eksisterer fortsatt: Hvordan kan Guds Sønn dø? Dette er et mysterium som mennesketanken ikke forstår fullt ut. Vi vet om mange feilaktige svar; doketismen og gnostisismen er bare to av dem. Hver generasjon står overfor den samme utfordringen. Og selv om jeg ikke har et nytt og avgjørende svar, har jeg i alle fall noen bemerkninger om hva korset betyr for den som tror.

Og dette er hva vi tror: Guds Sønn døde på korset for å frelse oss fra synd. Korsets betydning 1) Korset viser hvor alvorlig Gud tar syndens problem. Det er ikke noe som lar seg løse uten store omkostninger. Å frelse menneskeheten koster intet mindre enn Guds Sønns død. 2) Korset demonstrerer Guds kjærlighet overfor syndere. Ingen pris er for høy for deres frelse. 3) Det er et bevis for Jesu uendelige kjærlighet. Paulus sier det slik: «Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Romerne 5:7-8). Jeg kan kanskje se meg selv dø for å redde en i familien, eller en svært nær venn, men jeg kunne aldri i livet gjøre det for en jeg ikke liker. Men Jesus – som kjenner oss like godt som vi kjenner oss selv, og vet at vi er stolte og syndige, og at de fleste ville stille seg likegyldige til hans offer – var villig til å dø for oss. Det er en usedvanlig kjærlighet. 4) Korset er Guds metode for å vinne en avgjørende seier over synden. Bibelen beskriver dette på mange måter. Korset er grunnlaget for forsoningen, det offer

Gud gav for oss. Korset er forløsningens middel, den prisen som ble betalt for å frigjøre oss fra slaveriet under synden. Jesu død på korset er en vesentlig del av den rettferdighet som blir godskrevet oss. Korset er alt dette og mye mer. På korset har Gud forsont verden med seg selv. 5) En kristen blir kalt til å ta opp korset (Matteus 16:24). Det dreier seg ikke om mindre problemer vi har i livet. Det er heller ikke en henvisning til en plagsom og påtrengende person eller en kronisk sykdom, selv om det kan være vanskelig nok. Nei! Det korset som en kristen må bære, er Jesu kors. Som Jesus vil en kristen bli misforstått. Som Jesus vil en kristen følge Gud, selv om prest og pave kanskje karakteriserer ham som sta og stridig. Som Jesus vil en kristen elske den utiltalende, og være oppofrende, selv om det skulle koste ham livet. Og så er det en annen side ved korset som jeg helst ikke vil ta inn over meg. Men det er slik korset er. Jesu død, selv om den fant sted for lenge siden, berører mitt liv i dag. Det sier noe om hvordan jeg bør leve her og nå. Jeg skiller meg ikke fra andre kristne mennesker. Jeg tar ikke på meg styrthjelm og flammesikre klær når jeg skal ut og kjøre.

Jeg tilbringer ikke så mye tid i betraktning av korsets betydning som jeg burde. Men korset har ikke mistet sitt anstøt: Det var en avskyelig død, og det er fremdeles et svimlende problem for tanken; men mest av alt forstyrrer det min komfortable hverdag med tanken om offervilje og selvfornektelse. Hvis jeg gjorde en større innsats for å forstå betydningen av korset, ville jeg trolig vandre mer i hans fotspor som døde for meg. På korset.

FRELSENS PRIS Hvorfor kom Guds Sønn til verden? «Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største» (1 Timoteus 1:15). Er det andre som kan frelse oss? «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4:12). Hva er frelsens pris? «På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet» (1 Peter 2:24).

side 7

OKKULTISME

Gud er med oss i gode og onde dager Okkultismens endelige mål er grenseløs innsikt og guddommelig liv. Men vi står alltid overfor noe som er større enn oss selv, et guddommelig mysterium som bare Ånden kan gi oss et glimt av. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: iStock

side 8 / tidens tale / oktober 2015

ud har skapt menneskene slik de skulle være, men «de prøver så mange kunster,» skrev Salomo for tre tusen år siden (Forkynneren 7:29). Det er minst like sant i vår tid, og ikke minst når det gjelder vår religiøsitet. Ja, enda mer tydelig er det i nyreligiøsiteten, som er et mylder av meninger og mysterier som ingen kan gjengi eller forklare fullt ut. Men ett fellestrekk er de okkulte forestillingene vi står overfor i dag. Ordet okkult betyr tilslørt, skjult, hemmelig, og sikter til en kunnskap om det skjulte, om det overnaturlige, i motsetning til kunnskap om det målbare, altså vitenskapen. Okkultismen er ofte av esoterisk art, det vil si kunnskap for en mindre krets av mystisk orienterte mennesker. For okkultister i praksis betyr ordet rett og slett et studium av en dypere åndelig virkelighet som strekker seg utover ren fornuft og naturvitenskap. Begrepet okkult blir også benyttet om en rekke magiske organisasjoner eller ordener, deres lære og praksis og litteratur knyttet til temaet. «Okkultisme har sitt utspring i en religiøs tenkning. Dens røtter strekker seg tilbake til antikken og kan bli beskrevet som den vestlige esoteriske tradisjon,» ifølge Nicholas Goodrick-Clarke. Et startpunkt for moderne okkultisme var stiftelsen av Teosofisk samfunn. Målsetningen var å finne fram til en kjerne av sannhet i alle religioner. Østlig religion, særlig buddhismen, ble forent med utviklingslæren, og vestlig religion ble i sin esoteriske form forstått i lys av østlig religion. Egyptisk religion ble betraktet som kilden til de andre religioner. På 1900-tallet videreutviklet Rudolf Steiner teosofien; Jesus og vestlig kultur og religion fikk større betydning. Steiners virkelighetssyn, kalt antroposofi, er likevel okkult i ordets sanne forstand. Makten gir oss hva vi ønsker I dag er det en tendens til å gi okkultismen en psykologisk vinkling, som en slags selvutvikling. Magi blir også tolket som en metode for å tilfredsstille dette alminnelige behovet. Logikken gir oss bare det vi trenger, magien gir oss hva vi ønsker, «overtror» man. Men som tradisjon går okkultismen inn for å komme i kontakt med overnaturlige makter. Fra oldtiden av var teurgi en utbredt metode for å nedkalle guddommer og makter, som så manifesterer seg, kanskje i en statue eller et bilde, slik at man kan kommunisere med dem. Nekromanti, for eksempel, består i å

påkalle de dødes ånder som åpenbarer skjult kunnskap. I sjamanismen blir sjamanen selv bindeleddet med den usynlige verden. Gjennom såkalt kanalisering får man informasjon fra overnaturlige vesener i en annen virkelighetsdimensjon: Dødes ånder, romvesener eller høyere intelligenser. Den esoteriske interessen for engler er et mangfoldig fenomen. En viktig del av hensikten med å finne sin engel, er nettopp at den kan veilede den enkelte til å utvikle seg og danne nye tanker om seg selv. Som nevnt er også magi en del av dette verdensbildet. Magien er ikke overnaturlig, hevder Anton LaVey, grunnleggeren av den amerikanske satanistkirken, den er bare supernormal. «Det vil si at den fungerer på grunn av årsaker vitenskapen ennå ikke forstår.» Magien og positiv tenkning Viljens makt er av stor betydning i moderne magi. Det er livslover som gjør at forestillingsevnen og viljestyrt tenkning kan forme den ytre virkeligheten. Man ser på den ytre virkeligheten som illusorisk, som en projeksjon av vår mentale aktivitet. Menneskets mikrokosmos skaper så å si makrokosmos. Ja, noen ser til og med sykdom som en illusjon basert på negative tanker. I Prinsessens engler skriver teologen Notto Thelle at vi i en avbleket form ser samme tenkning i Norman Vincent Peales bestselger The Power of Positive Thinking. Peale argumenterer for at menneskets tro på seg selv kan utføre mirakler. Livet blir preget av lykke, framgang og velstand. Av gode dager. «Dette er ikke bare den amerikanske drømmen, men en populærutgave av okkult ideologi, som gjennomsyrer store deler av alternativ spiritualitet.» Også innenfor kristenheten treffer vi slike forventninger, noen ganger i ekstrem forkledning. Man ser for seg nesten grenseløs framgang, lykke, rikdom og helbredelse. Loven om tiltrekning gjør at du får det du ber om. Se deg selv leve i overflod, og du vil tiltrekke deg overflod. Troen garanterer resultatet. En av pionerene i denne herlighetsteologien, Kenneth Hagin, proklamerer at når man «bekrefter» Guds løfter om liv og helse og framgang, vil man begynne å glede seg over «Guds overflod av liv» idet man får det man sier. Slike forestillinger er en forenklet utgave av okkultismens idé.

Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss» (1 Korinterbrev 2:12).

Vi er merket med et segl Apostelen Paulus er en sterk motstander av okkult tenkning: Det eksisterer ingen makter og myndigheter som ikke er lagt under Skaperens føtter, både i vår verden og i den verden som kommer, understreker han (Efeserne 1:20-23). «Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.» Hvis vi underkaster oss maktene i kosmos, mister vi friheten i Kristus, og tilfredsstiller menneskets syndige natur. «Nå når dere kjenner Gud, ja, hva mer er, når dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da vende tilbake til disse svake og fattige grunnkreftene i verden? Vil dere trelle under dem igjen?» (Galaterne 4:9). Dessuten har mennesket klare begrensninger. Vi vil alltid stå overfor noe som er større enn oss selv – et guddommelig mysterium som vi ikke kan trenge inn i eller bli identisk med, men bøye oss for i ydmykhet. Paulus skriver imidlertid at vi er merket med et segl, Den Hellige Ånd, som er «pantet på vår arv» (Efeserne 1:13). «Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss» (1 Korinterbrev 2:12). «Den skjulte kunnskaps» endelige mål er grenseløs innsikt og guddommelig liv. Drømmen er at min vilje skal skje, i mitt mikrokosmos, så også i makrokosmos. «La din vilje skje på jorden som i himmelen,» ber kristentroen (Matteus 6:10). Den hilser oss slik: «Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!» (2 Korinterbrev 13:11). I gode og onde dager.

side 9

BIBEL

Tett på

Bibelens vanskelige tekster Del 3 av 4

Har menneskebud åndelig autoritet? Tekst: Kenneth Bergland / Foto: iStock

Jesu lesning av GT I de to foregående artiklene har vi sett hvordan 1 Mosebok 22 eksemplifiserer viktigheten av å la teksten gripe oss og å våge å leve deretter. I Jesaja 58 så vi hvordan nærlesing av teksten får fram en dybde og nye perspektiver. I det følgende ønsker jeg å se på Jesu måte å lese Bibelen på. Det er selvsagt mange tekstavsnitt vi kunne valgt fra evangeliene. Her vil jeg fokusere på Markus 2:23-28. Jeg skal innrømme at det er en av de mer utfordrende tekstene i Det nye testamente. Men om vi begynner å nøste og sirkle oss inn rundt hva Jesus forsøker å si, tror jeg vi også kan lære viktige ting om hans måte å lese Det gamle testamente på. Jesus har nettopp blitt anklaget for å tillate disiplene det som er forbudt på sabbaten, nemlig å plukke aks fra en åker. Opprinnelsen til sabbatsforbudet Hvor står dette forbudet? Rabbinerne og fariseerne gjorde et skille mellom den skrevne og den muntlige loven. Den skrevne loven var de fem Mosebøkene. Den muntlige loven var alle deres tolkninger av den skrevne loven. 2 Mosebok 31:13-17; 34:21; 5 Mosebok 23:26 er alle viktige som bakgrunn for diskusjonen i Markus 2. Men ingen av dem forbyr disiplenes kornplukking på sabbaten. Går man til rabbinernes egne tekster, finner

side 10 / tidens tale / oktober 2015

man at det ifølge dem ikke var tillat å plukke, male og sikte korn på sabbaten. Fariseernes hovedkilde for denne oppfatningen ser ikke ut til å være Mosebøkene, men skriftlærdes tilleggsforskrifter som gradvis utviklet seg i den intertestamentale perioden. Jesu disipler bryter med andre ord ikke Moseloven i det de spiser av kornet i åkeren. Det konflikten går på er om rabbinernes tolkninger og tilleggsforskrifter var gyldig eller ikke. Her svarer Jesus et klart nei. Han kritiserer dem for å ha laget tilleggslover og pålagt mennesker å følge disse menneskebudene. Så langt er alt klart i teksten. Løy David? I sitt svar til rabbinerne henviser Jesus til fortellingen i 1 Samuel 21:1-6. David er på flukt fra Saul, som er ute etter å drepe ham, og kommer til tabernakelet og ypperstepresten og får brød. For mange moderne bibelforskere ser David ut til å presentere en fabrikkert historie for å skjule den egentlige grunnen for at han dukker opp ved helligdommen i Nob. Watts har argumentert for at dette ikke er en nødvendig lesning av 1 Samuel 21: «Som 1 Sam 20 allerede har gjort helt tydelig, er den uspesifiserte ‘kongen’ som ‘sendte ut’ David (21,2) ingen andre en Jahweh selv, Gud og konge i Israel (20,22 [jf. 20,12.13.14.15.16.23.42]). Hans ‘hemmelige oppdrag’ og ‘hans menn’ vises likeledes senere å ha en dobbel betydning.” 1

Verken den jødiske historikeren Josefus eller de rabbinske kommentatorene ser ut til å ha forstått David som å ha løyet i dette tilfellet. 2 1 Samuel 21:6 sier at brødet som David og hans menn fikk ikke ble tatt direkte fra skuebrødsbordet i tempelet, men var det brødet som hadde blitt fjernet og erstattet med nybakte brød på sabbatsdagen, i samsvar med loven (3 Mosebok 24:5-9). Rabbinerne mente videre ikke bare at brødene ble erstattet på sabbaten, men at selve historien med David også skjedde på denne dagen.3 Det kan forklare hvorfor Jesus refererer nettopp til denne historien. Jesu anvendelse av 1 Samuel 21 Mens sabbatsbudene ligger i bakgrunnen i denne historien, setter Jesus opp en parallell mellom seg og David, mellom sine disipler og Davids menn, mellom kornet disiplene spiste i åkeren og brødet David og hans menn spiste fra tempelet, og rabbinernes forbud mot disiplenes kornspising på sabbaten i kontrast til Davids tillatelse til å spise av det som loven tilsynelatende forbeholdt prestene. Jeg skal innrømme at det fortsatt er utfordrende å forstå hvordan David kunne spise det som loven forbeholdt prestene. Rabbinerne selv var vant til å diskutere når det var legitimt å gjøre unntak fra loven. I Davids tilfelle virker det som både Jesus og fariseerne var enige

om at det var legitimt å gjøre et unntak. David var på flukt for sitt liv og trengte desperat mat. I dette tilfellet var det mer tungtveiende å redde et liv enn overholde spesifikke innretninger for tempeltjenesten. I disiplenes tilfelle var det imidlertid ikke snakk om et unntak fra loven. Det var rett og slett ikke noe behov for det. Jesus bruker derfor et eksempel fra Det gamle testamente hvor det gjøres unntak fra kultiske regler av hensyn til å berge David, for å legitimere sine disiplers handlinger innenfor lovens rammer. Hvem har rett til å tolke? Videre vrir Jesus hele debatten til et spørsmål om hvem som har lov å tolke loven. Rabbinerne hadde fremsatt sine tolkninger, og påtvang andre å følge disse. Jesus utfordrer her deres rett til å gjøre det. Ved å sammenligne seg med David, antyder Jesus sin rett som Messias til å definere hvordan loven skal tolkes og anvendes. I Markus 2:28 kaller han seg også «Menneskesønnen», som er en henvisning til Menneskesønnen i Daniel 7, og som ble forstått i Jesu samtid som en referanse til Messias. Gjennom å sammenligne seg med David og kalle seg selv Menneskesønnen, hevder Jesus å ha autoritet til å definere hvordan loven skal tolkes, og dermed også til å avvise fariseernes tolkninger som gyldige. Om det var legitimt for David og hans menn å spise av brødet som var forbeholdt prestene, hvor mye mer rett hadde ikke da Menneskesønnen og hans disipler til å gjøre noe Guds lov tillot, selv om menneskebud sa noe annet. Så til sist Jesu uttalelse om at: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Markus 2:27). Ved å få på plass hva som ble til for hva, at sabbaten ble til for mennesket og ikke omvendt, slår Jesus fast at mennesket ikke ble skapt for å følge loven, men at loven ble gitt som en velsignelse til mennesket. Mange har tenkt at Markus 2:27 betyr at de da kan bruke sabbaten slik de selv finner for godt. Men Jesus korrigerer denne ideen i Markus 2:28, hvor Han sier at det er han som er Herre over sabbaten og dermed har definisjonsmakten over hva sabbaten skal være. Menneskesønnen må gi sin tolkning av loven og sabbaten så den blir den velsignelsen for mennesker som den var ment å være. Han står fast ved gyldigheten av Guds bud, og fremholder samtidig at de trenger tolkning. Så setter han seg opp som den som har den primære rett til å tolke og anvende loven. Gud har gitt oss loven, og Gud har førsteretten på å tolke den for oss.

Noter: 1 Rikk E. Watts, "Mark," i Commentary on the New Testament use of the Old Testament (red. G. K. Beale og D. A. Carson; Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2007), 140. 2 Flavius Josephus, "The Antiquities of the Jews," i The Works of Josephus: Complete and Unabridged (Peabody, MA: Hendrickson, 1987), 6.12.1(243) og 5(257). Jf. Watts, "Mark," 140. 2 Walter F. Specht, "The Sabbath in the New Testament," i The Sabbath in Scripture and History (red. Kenneth A. Strand; Washinton, DC: Review and Herald, 1982), 95.

side 11

JESUS

Er det Guds vilje at vi ikke bare skal tro p책 Jesus, men at vi ogs책 skal tro som Jesus?

side 12 / tidens tale / oktober 2015

JESU TRO Vi snakker mye om å tro på Jesus, men lite om å tro som Jesus. Kan vi tro på samme måte som Jesus? Tekst: Gjermund Johansen / Foto: iStock

et fjortende kapittelet i Johannes’ åpenbaring handler om verden slik den er i tiden før Jesu gjenkomst. Det gis en oppfordring til å tilbe skaperen i det syvende verset, en dom over de ugudelige i det åttende verset og en advarsel om ikke å gi seg hen til falsk tilbedelse i versene ni til elleve. I begynnelsen av kapittelet omtales en gruppe mennesker som «følger Lammet hvor han så går» (v. 4). Kanskje er det den samme gruppen som omtales i det tolvte verset: «Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus». Verset indikerer at «de hellige», eller Guds sanne etterfølgere, vil kjennetegnes ved at de både holder seg til Guds bud og at de tror på Jesus. Tro på Jesus eller tro som Jesus? Dette er et av mange vers der det er spennende å sammenligne forskjellige oversettelser. Mens Bibelselskapets 2011-oversettelse, som for øvrig er den oversettelsen jeg siterer i hele denne artikkelen, og Bibelselskapets 1978/85-oversettelse bruker betegnelsen

«troen på Jesus», bruker Bibelselskapets 1930-oversettelse og Norsk Bibel 1988 betegnelsen «Jesu tro». Er det noen forskjell? Mens «troen på Jesus» åpenbart sikter til Bibelens grunnleggende lære om at vi tilregnes tilgivelse og frelse ved å tro på Jesus, hans død, oppstandelse og makt til å frelse, kan det se ut til at «Jesu tro» henviser til noe mer og noe dypere. Er det Guds vilje at vi ikke bare skal tro på Jesus, men at vi også skal tro som Jesus? Uansett oversettelse så antyder Peter noe av det samme: «Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor» (1 Peter 2:21). Jesus er vårt eksempel. Vi er kalt til å leve et liv slik Jesus levde sitt her på jorden. Da er det nærliggende at vi også skal tilegne oss en tro lik den Jesus viste. Hva slags tro hadde så Jesus? Svaret er enkelt; Jesu tro var praktisk. Han hjalp andre i deres nød og hjelpeløshet. Han viste omsorg for mennesker uavhengig av sosial status,

han tok seg tid til den enkelte, han helbredet, gjorde mirakler, underviste og forkynte. Jesus var selvoppofrende og satte andre først. Den spedalske mannen Har vi noen eksempler fra Bibelen som viser Jesu tro? Massevis. La oss for eksempel gå til Matteus 8:2-3. «Nå kom det en mann som var spedalsk. Han kastet seg ned for ham og sa: ‘Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.’ Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham. ‘Jeg vil’, sa han. ‘Bli ren.’ Og straks ble mannen renset for spedalskheten.» ‘Jeg vil’ sa Jesus. Hva hjelper det å ville? Familien til den spedalske ville sikkert også at mannens skulle bli frisk. Er det nok å ville? Ordene ‘Jeg vil’ ville ha vært kraftløse uten Jesu tro. Jesus visste at hans Far i himmelen ville helbrede mannen. Offiserens tro Kan vi ha Jesu tro? Er ikke det litt for vanskelig? La oss lese versene fem til ti i samme kapittel.

side 13

JESUS

Det var ikke naglene i hans hender og føtter som tok livet av Jesus. Det var heller ikke piskeslagene eller sult og tørst. Jesus døde fordi han bar hele verdens synd; han døde fordi Gud forlot ham. Jesus hadde rett; han var forlatt av Gud.

«Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. ‘Herre’, sa han, ‘tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.’ Jesus sa: ‘Jeg skal komme og helbrede ham.’ Offiseren svarte: ‘Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå.’ så går han, og til en annen: ‘Kom.’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette.’ så gjør han det.’ Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: ‘Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel’» (Matteus 8:5-10). Her møter vi en mann som faktisk har Jesus tro. Ikke fordi han har en flott formulert trosbekjennelse slik som vi finner i blant annet Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Det var heller ikke fordi han tilhørte en bestemt religion. Han var ikke jøde, og tilhørte således ikke Guds utvalgte folk på den tiden. Offiseren har Jesus tro fordi han viser en tro uten tvil, en tro som vitner om full tillitt til Guds makt. Mannes tro var ikke bare en teori; han handlet i henhold til troen. Det er det som er spesielt med Jesu tro også, nemlig at troen gir seg utslag i handling. Selv Satan tror på Gud, men det hjelper ham lite. «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver» (Jakob 2:19). Jesus stoler på at Faderen vil gripe inn, at Faderen bryr seg. Han tror på et samspill mellom Gud og mennesker. Stormen på sjøen La oss se på nok et eksempel fra Matteus kapittel 8. Denne gangen versene 23 til 27. side 14 / tidens tale / oktober 2015

«Så steg han i båten, og disiplene fulgte ham. Da ble det et voldsomt uvær på sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus sov. De gikk bort og vekket ham og sa: ‘Herre, frels! Vi går under.’ Han svarte: ‘Hvorfor er dere redde – dere lite troende.’ Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikk stille. Mennene undret seg og spurte: ‘Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham’» (Matteus 8:23-27).

Jesus sov. Hvordan var det mulig? Han var sikkert veldig trøtt, men hvordan kunne han ha roen til å sove når det var storm på havet og de var i livsfare? Videre spør han disiplene om de var redde. Hva slags spørsmål var det? Selvfølgelig var de redde. Vannet slo inn over båten og kunne når som helst fylle hele båten så den ville synke. Bølgene var så store at båten kunne kantre i neste øyeblikk. Det er klart disiplene var redde. Kan det være en dimensjon ved troen som disiplene ikke hadde forstått? Kan det være at vi også mangler den dimensjonen ved troen? Jesus sa ikke: «Vent, la meg prøve å stanse stormen, så får vi se om det funker». Jesus var helt rolig, og trygg på at stormen faktisk ville stanse. I Markus står det at han sa «Stille! Vær rolig!» (Markus 4:39), men det var ikke ordene hans som var avgjørende. Det var kombinasjonen av Guds allmakt, Guds interesse i å hjelpe oss mennesker, og Jesu tro på den allmektige Gud som gjorde at stormen stilnet. Jesus var trygg på de to første punktene, og dermed var det bare tro som gjensto. Jesus trodde, og stormen stilnet. Har vi en slik tro? Hva slags tro hadde Jesus? Hvor stor tro hadde egentlig Jesus? Hvor gikk grensene hans? Når verden falt i synd så hadde Gud allerede en plan fra tidenes morgen for hvordan han kunne frelse menneskene. La oss likevel bruke fantasien til å forestille oss en karikert samtale mellom Faderen og Jesus i himmelen: Faderen: «Se hvordan verden har falt i synd.» Jesus: «Ja, det er helt forferdelig. De kommer til å gå fortapt, alle sammen. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem?» Faderen: «Jeg har en idé. Syndens lønn er døden, derfor må menneskene dø. Men hva

om du dør istedenfor dem. Du har jo ikke syndet og fortjener derfor ikke å dø. Dermed kan du ta deres straff på deg.» Jesus: «Jeg vil svært gjerne hjelpe disse menneskene. Jeg elsker dem meget høyt, og er villig til å gjøre hva som helst for dem. Må jeg dø for alltid, eller kan du vekke meg opp igjen fra de døde?» Faderen: «Jeg kan vekke deg opp igjen etter tre dager.» Jesus: «Supert. Da har vi en avtale. Men du må ikke glemme å vekke meg opp igjen.» Faderen: «Det lover jeg.» Dermed reiste Jesus til jorden. Han ble menneske som oss og levde blant oss. Han var fortsatt Gud, men han brukte ikke sin Guddom for å hjelpe seg selv. Han levde et liv uten synd, et liv i kjærlig tjeneste for andre. Så kom dagen da han ble korsfestet. Mens han henger på korset, skjer følgende: «Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: ‘Elí, Elí, lemá sabaktáni?’ Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’» (Matteus 27:45-46). Hva skjedde med Jesu tro? Stolte han ikke lenger på Faderen? Jeg er en synder, og ifølge Guds ord skulle jeg derfor ha vært død, men jeg lever. Hvorfor det? Fordi Gud ikke har forlatt meg. Den Gud forlater, han dør umiddelbart. Vi er totalt avhengige av Gud som opprettholder alt liv. Jeg kan ikke bære min egen synd uten å dø av det. Den sjette til den niende time var kl. 12 til kl. 15, en lys tid på dagen. Likevel ble det helt mørkt over hele landet. Dette var et overnaturlig mørke som illustrerte at Jesus var overlatt til seg selv. I dette mørke bar Jesus hele verdens synd på sine skuldre. Det var ikke naglene i hans hender og føtter som tok livet av Jesus. Det var heller ikke piskeslagene eller sult og tørst. Jesus døde fordi han bar hele verdens synd; han døde fordi Gud forlot ham. Jesus hadde rett; han var forlatt av Gud. «Jeg trekker meg» kunne Jesus ha sagt. «Dette var ikke en del av avtalen. Du skulle ikke forlate meg, men reise meg opp igjen etter tre dager.» Jesus sto plutselig overfor evig fortapelse. Tenåringen som dør i trafikken eller den gamle damen som dør på sykeseng, mister ikke av den grunn det evige liv. Den som dør i troen på Jesus skal stå opp igjen (1 Tessaloniker 4:16). De som har overgitt seg

til Gud bærer ikke sin synd selv, men har gitt den til Jesus. Dermed får de evig liv, selv om de dør. Men her ser vi Jesus som bærer hele verdens synd. Jesus ble satt på sitt livs valg. Han kunne gå ned av korset for å berge livet. Han elsket menneskene svært høyt, men hva er vitsen med å frelse hele verden hvis han ikke skulle få glede seg sammen med de frelste? Alternativt kunne han bli hengene. Da ville «hver den som tror på ham, ikke fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16), men Jesus selv ville dø. Hva skulle han velge? Hva slags tro hadde Jesus? Jesus valgte å bli hengende på korset. Hans tro var gjennomsyret av kjærlighet. Nå vet vi at Jesus sto opp igjen, men det var skjult for Jesus i timene før hans død. Jesus elsker deg og meg så mye at han valgte å gi sitt liv for at vi skal få leve. Jesu tro og oss Hva så med oss? Kan vi ha Jesu tro? Vi er syndere; vi er svake og vi er jo bare mennesker. Hebreerne 4:14-16 kan gi oss svaret: «Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Jesus var også svak og han var også et menneske. Som menneske ble han prøvet i alt på samme måte som oss, og likevel seiret han. Hvordan klarte han det? Hans tro på Faderen i himmelen var nøkkelen til hans suksess. Det var Gud i himmelen som gjorde det mulig. «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» Det handler ikke om oss, om vår storhet eller dyktighet. Det er ikke vår egen fortreffelighet som gjør troen mulig. Hos Gud, den allmektige skaper, kan vi finne barmhjertighet, nåde og hjelp. Han er løsningen, han er svaret. Så vil det da være en gruppe mennesker i den siste tid som holder seg til Guds bud og som har Jesus tro, slik vi leser i Åpenbaringen 14. Jesus har demonstrert at det er mulig. Den samme Gud som hjalp ham, som brydde seg, som engasjerte seg, er også tilgjengelig for oss. Den samme Gud som skapte himmelen og jorden, ja hele universet, kan også skape en tro i deg og meg. En tro som setter himmelen i bevegelse, en praktisk tro som får ting til å skje, en tro som gjør en reel forskjell. Min tro og din tro, ikke av meg selv, men gjennom Jesus.

side 15

GUDS RIKE

Mennesker som ikke har opplevd nåden, har sjelden nåde å gi til andre. Mennesker som ikke har opplevd Guds ubegripelige raushet, tillater seg sjelden å være rause mot andre. Mennesker med en smålig Gud vil selv være smålige mot andre.

side 16 / tidens tale / oktober 2015

Hva ligner himmelriket? Sebedeus ben Jona hadde et aldri så lite problem. Han skyldte 200 tusen årslønninger. Til kongen. Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

n konge vil av en eller annen grunn plutselig sjekke hvordan det står til med økonomien i kongeriket, og det viser seg at økonomien er elendig. Kongen har rett og slett strødd om seg med penger – gitt og gitt og lånt ut i øst og vest uten engang å sjekke kredittverdigheten til låntagerne sine. En av disse skyldnerne, la oss for enkelthets skyld kalle ham Sebedeus ben Jona, har levd i et sant helvete de siste årene. Hver dag venter han på at de skal komme og ta ham. Før eller senere må de da oppdage det. Han lever på lånt tid. Han har nemlig en personlig gjeld på 10000 talenter, 60 millioner dagslønner, 200000 årsverk. Omregnet til dagens norske årslønninger blir det ca. 80 milliarder kroner. Skulle du fått det utbetalt i tusenlapper, kunne du lagt dem etter hverandre fra København til Ulan Bator i Mongolia og fremdeles ha nok penger igjen til å kjøpe en skyskraper. Sebedeus ben Jona har virkelig rotet det til for seg selv. Han vil aldri klare å komme seg ut av dette. Det er bare en mulig utgang, og den er ikke hyggelig. Familien kommer til å miste pappa og ektemann for alltid, og han vil ende sine dager i ensomhet i et mørkt fengsel.

Hvis det bare fantes en utvei. En annen slutt på historien. En måte det kan ende godt på. Men han vet at det ikke finnes noen utvei. Goddag, herr ben Jona Og så er dagen der. Det banker på døren og utenfor står politiet. - Goddag, vi ser etter Sebedeus ben Jona. Er vi kommet riktig?

- Ja, sier kongen. Jeg skjønner jeg gjorde en tabbe da jeg stolte på deg. Du vet hva som er praksis i slike situasjoner? Jo, han vet det bare så alt for godt. - Men kan du ikke bare gi meg litt mer tid, sier mannen fortvilet? Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt jeg skylder. Men kongen ser ham dypt inn i øynene og sier:

- Det kommer an på hva det gjelder. Vel, herr ben Jona. Vi håper du har pengene klare? Penger?!?! Hvilke penger? - Å du vet – de 80 milliardene du skylder. - Ååå de pengene, å ja... jeg trodde et øyeblikk du mente... vel det kan forresten være det samme. Jaa, vel... Det er de 80 milliardene det gjelder. Jo, men det skal vi nok kunne ordne. Men det passer bittelitt dårlig akkurat i dag. Dere kunne ikke komme igjen litt senere, for eksempel en torsdag om ca. 200 000 år? Men, nei. Kongen vil ha oppgjøret nå og ingen bønner nytter. Og så blir denne håpløse mannen som har greid å sløse bort 200000 årslønninger, halt fram for kongen.

- Både du og jeg vet at det blir meg som kommer til å måtte bære dette tapet, enten du havner i fengsel eller et annet sted. Vet du... jeg har en bedre idé. Vi gjør bare sånn med hele gjelden. Og så river han hele gjeldsbrevet i tusen småbiter. 200000 årslønninger ligger plutselig fordelt ut over gulvet. Og mannen går ut fra møtet med kongen til et nytt liv. Han er fri, han skal få møte familien igjen. Han skal ikke i et mørkt fangehull. Han kan begynne på nytt. Det er en utrolig historie om en utrolig nådig konge. Gi meg mer tid Men på veien hjem treffer Sebedeus ben Jona en som skylder ham 100 dagslønner, går løs på ham, tar kvelertak og sier: Betal det du skylder, ellers vet du hva som

side 17

GUDS RIKE

skjer. Men den andre sier: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale det jeg skylder. - Ikke tale om, sier mannen. Du kjenner reglene. Enten betaler du nå, eller så går du rett inn. Og ingen bønner nytter. I fengsel bærer det med ham. Tilhørerne som hører Jesus fortelle denne fortellingen, er lamslåtte. Hvordan går det an å oppføre seg sånn når man nettopp er ettergitt 200000 årslønner? Og det er nettopp dette som er poenget med lignelsen. Det går ikke an å oppføre seg sånn. Eller? Det finnes slik jeg ser det, bare en løsning på denne gåten. Ben Jona må ha vært litt langsom i hodet. Han bad kongen om mer tid, men i stedet rev kongen i stykker hele gjeldsbrevet. Men denne siste, og slett ikke uvesentlige lille detaljen – at gjeldsbrevet ble borte – gikk dessverre Ben Jona hus forbi. Han trodde han hadde fått det han bad om: Mer tid. Så når han går ut fra kongen, føler han ingen takknemlighet, ingen glede. Bare en følelse av at nå haster det med å få orden på livet. Det er nå alvoret begynner. Nå må han skaffe 200000 årslønner og det litt kvikt, og hvem er det vi ser her? Joakim ben Josef, den slasken som skylder ham en tredjedels årslønn. Det er jo glimrende. 200000 minus en tredjedel er jo bare 199 999 2/3. Ja, det er en begynnelse i hvert fall. Dette skal nok gå bra til slutt. Hva sier du mann? Kan du ikke betale. MER TID??!! Tror du jeg er laget av penger, eller? Jeg må skaffe fem milliarder kroner, helst i går. Jeg har det mye verre enn deg. Hvorfor skulle jeg være tålmodig med deg? Forferdelige ting Det skjer forferdelige ting når mennesker ikke forstår nåden. Det kan få katastrofale følger når mennesker tror at nåden bare er litt ekstra tid til å gjøre alt godt igjen. Mennesker som ikke har opplevd nåden, har sjelden nåde å gi til andre. Mennesker som ikke har opplevd Guds ubegripelige raushet, tillater seg sjelden å være rause mot andre. Mennesker med en smålig Gud vil selv være smålige mot andre. Men det mest tragiske er at de går glipp av den frelsesvissheten og gleden og freden de har som følger med i timen og derfor vet at gjeldsbrevet ikke er lenger.

side 18 / tidens tale / oktober 2015

En lang liste En dag kom Gud til meg med en lang, lang liste Den var tettskrevet i en åtte punkts font og strakte seg over så mange ark at de fylte en hel liten kasse. Og Gud spurte meg: - Vet du hva som står på denne listen?

- Du visste – for 2000 år siden – alt det gale jeg skal gjøre fra nå av til jeg dør? - Ja - Og du sørget for at det ble spikret til korset? - Ja

- Ja, svarte jeg. Det er sikkert alle syndene jeg har bedt deg om tilgivelse for? - Feil svarte Gud. Den listen er mye kortere. Prøv igjen. - Vel, svarte jeg. Da er det nok alle de syndene jeg begikk før jeg ble kristen, pluss de jeg bad om tilgivelse for.

- Men hva om jeg ikke brydde meg noe om disse listene? - Den sjansen måtte vi ta. Vi tok likså godt alle listene i hele verden da vi først holdt på. - Hvafornoe, alle listene i hele verden?

- Feil igjen svarte Gud.

- Ja, hva er problemet?

- Da er det vel alt det stygge jeg har gjort opp til nå, både det som jeg har bekjent og det som jeg ikke vet om

- Listene til alle de som ikke er kristne ble også naglet til korset?

- Og du har studert teologi, sier du? svarte Gud.

- Jeg må visst ta en prat med studieinspektøren på den skolen. - Men ble ikke det altfor tungt?

- Jeg tror jeg trenger litt hjelp, svarte jeg. - På denne listen står alt som har vært galt i livet ditt fram til nå, og alt som kommer til å gå galt så lenge du lever. Absolutt alt. Hver gang du bommet på de fullkomne idealene jeg står for... og til og med de gangene du planla å gjøre noe du visste var galt etter at du begynte å tro, og så gjennomførte det med viten og vilje. Alt sammen, fra fødsel til død, står på denne listen.

- Jo, det ble det. Du har vel hørt hvordan det gikk med Sønnen min? - Vel, jo... Og du er sikker på at han ikke glemte noen lister? - Helt sikker. - Men... hva om de ikke ville at du skulle gjøre det? - Da hadde de ikke hatt noe valg nå.

- Å! Hva skal du bruke den til? - Vi må velge? - Kjære Harald, hva lærte dere egentlig på den teologi-skolen? Denne listen ble tatt hånd om for lenge, lenge siden. Den ble spikret til korset sammen med Jesus for 2000 år siden.

- Du må velge om du vil ha den nye listen - Den nye listen?

Denne listen ble tatt hånd om for lenge, lenge siden. Den ble spikret til korset sammen med Jesus for 2000 år siden.

- Ja, vær så god her er den. Vil du ha den?

oppdaget at det var flere som knelte ved korset.

- Men det står jo ikke noe på den.

Blant annet teite, sure Fredriksen som alltid kritiserer meg. Han lå på kne og tviholdt på den nye listen sin, som om det gjaldt livet, og det var tårer i øynene hans der han stirret opp på den gamle listen som var spikret solid fast til korset med store kraftige spiker. «Hykler,» tenkte jeg.

- Nei, det er Jesu liste. - Hva koster den? - Den kostet livet til Sønnen min. - Ja, jeg husker det nå. Jeg mente vel: Hva vil du ha fra meg? - Mener du å antyde at prisen som ble betalt ikke var god nok? - Nei, men du har vel ikke bare tenkt å gi meg den? - Jo. - Rett opp i fanget? - Nei, det er én betingelse. Du må gå til korset, strekke ut hånden å ta den. - Det er alt? - Det er alt. - Og hvis jeg mister den? - Den er alltid å finne ved korset. - Men, Gud, bare en ting til: Hvor finner jeg dette korset? - Det er lett. Jeg skal lære deg en snarvei. - En snarvei? - Ja, slik at du alltid finner frem. Det er veldig lett. Bare gå ned på kne, så står det rett foran deg. Samme kveld knelte jeg ned ved korset og fikk den nye listen min som egentlig er Jesu. Og da skjedde det noe rart. Jeg

«Hva gjør du her, din elendige bedreviter?» Men så fikk jeg øye på listen min, som var spikret fast ved siden av hans, og den så ikke det minste kortere ut. Og plutselig oppdaget jeg at jeg egentlig var ganske glad i teite, sure Fredriksen... Det var i hvert fall vanskelig å være sint på ham når vi knelte i skyggen av de gamle listene våre... Og jeg tror kanskje Fredriksen følte litt av det samme. I hvert fall smilte han og vinket til meg, og det har han aldri gjort før... «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Johannes 1:9). «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Johannes 2:1-2). «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2 Korinterbrev 5:19). «Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: ‘Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!’» (Johannes 1:29).

side 19

HÅP

Jesu oppstandelse Del 3

Etter døden kommer oppstandelsen. Jesu oppstandelse garanterer det. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: Colourbox

Et stort håp Den første slutningen er at oppstandelsen gir oss et sikkert håp. Hvordan det? Fordi det innebærer at vi trygt kan sette vår lit til ham som sa følgende: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Johannes 11:25-26). Oppstandelsen er avgjørende bevis for Jesu makt og myndighet over døden – ikke bare over sin egen død, men også over vår. De ordene vi leste i Markus 16:6: «Han er stått opp!», kan befri oss for dødsangsten. Ja, det var disse ordene som dannet grunnlaget for kristendommen, for de forvandlet en trist og skremt gjeng disipler til menn som var så uredde at de gav sitt liv for det de visste var sant: Jesus var stått opp. Og faktisk skulle nesten alle sammen miste livet fordi de insisterte på denne ene tingen. Som Paulus skriver i 1 Korinterbrev 15:14: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.» Hvorfor skulle den være «tom»? For hvis oppstandelsen ikke hadde funnet sted, ville vi måttet si, slik enkelte gjør, at Jesus bare

side 20 / tidens tale / oktober 2015

var et menneske. «En stor lærer, en stor healer, en stor mirakelmann. Men dessverre holdt ikke løftet om at han skulle dø og stå opp igjen tre dager senere.» Hvordan skulle vi kunne være sikre på at prisen for vårt opprør var betalt hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde? Det spørsmålet jeg stilte deg i begynnelsen av denne artikkelserien: «Hvordan kan du være sikker på at du har evig liv?», var ikke noe lett spørsmål. Men man kan være sikker. Beviset er oppstandelsen. Stuart Spencer var blitt en nær venn, så det var en ære for meg å få tale i hans begravelse. Mange av vennene hans kom i begravelsen, og mange av dem holdt seg ikke til Jesus. De kom og hørte om Jesu oppstandelse fra de døde, og så vidt jeg kunne se, gikk alle unntatt en helt uberørt sin vei. Og denne avvisningen av det sikre håpet Jesus tilbyr oss, er en påminnelse om at selv om oppstandelsen er et stort håp for dem som følger Jesus, er det også en kraftig advarsel til dem som ikke bryr seg om ham. En kraftig advarsel En sang jeg husker fra skoledagene er John Lennons «Imagine». I forbindelse med det nye tusenåret ble den utgitt på nytt. Det er en genial sang som inneholder uforglemmelige ord om en vemodig lengsel etter et liv i lykke

her og nå og uten noe mer som kan gjøre oss urolige. Lennon vet at døden og all den usikkerheten som følger med den, henger over oss som en mørk sky. Jo, den er glitrende, men Lennons sang er likevel – som den skulle være – et rent fantasifoster. Disse ordene hos Markus: «Han er stått opp!», viser oss at det finnes liv etter graven. Vi kan leve for dagen i dag, slik John Lennon oppfordrer oss til, men det ville være å overse den store advarselen som oppstandelsen er: Dette livet er ikke det eneste. Døden er ikke slutten. Mange skal stå opp til livet, men det er også mange som vil stå opp til en dom som de ikke vil kunne utholde. Tanken på dommedag er uhyggelig, især hvis man – som jeg – er bekymret for noen av sine kjære. Men faktisk er dommen av det gode – og alternativet er direkte sjokkerende. I 1994 kom filmen Schindlers liste. En del av historien finner sted i og rundt Krakow i Polen under annen verdenskrig. SS-soldater forflytter jødene fra ghettoen til en arbeidsleir utenfor byen, og Oscar Schindler, som er helten i fortellingen, blir vitne til at en mor og hennes sønn blir myrdet på fryktelig vis. Det som sjokkerer Schindler aller mest, er at drapet skjedde for øynene på en liten jentunge på rundt tre år. Han bet seg merke i henne

fordi hun hadde røde klær. I boken som lå til grunn for filmen, skrev forfatteren: Senere på dagen, etter at han hadde tatt seg en dram, gikk det opp for Oscar at de ikke fryktet vitner, slike som den rødkledde jentungen, for de regnet med at alle vitnene også ville omkomme. Nazistenes vakter gjorde som det falt dem inn fordi de trodde at de aldri skulle stå til rette for sine handlinger. Jentungen i rødt kunne få se drapet, for hun skulle likevel ikke leve stort lenger. Faktisk spilte det ikke lenger noen rolle hva de gjorde. Alle de som kunne fordømme deres handlinger, ville være døde. Men døden er ikke endestasjonen. Heldigvis lover Bibelen oss at ondskap ikke skal få gå upåaktet hen – en dag skal rettferdigheten seire. Som det står i Hebreerne 9:27, «Alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen.» Ønsker vi virkelig å leve i en verden der ingenting betyr noe, der selv den groveste vold kun møter innholdsløs taushet? Jesu oppstandelse er en herlig forsikring om at rettferdigheten skal seire: «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette» (Apostlenes gjerninger 17,31). Og hvem er denne «utpekte»? Oppstandelsen gir oss svaret. Det er Guds egen sønn, en som vet alt om Tomas’ tvil allerede før han har sagt et ord, en som vet alt om oss og som likevel gav sitt liv for oss. Dette talte Paulus om i Athen og sa at Gud en dag skal dømme enhver, og dette «har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» Ingen liker å høre om dom, så hvordan reagerer tilhørerne? Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Det var noen som gjorde narr av ham, men andre ville gjerne høre mer. Det står også at noen kom til tro. Hva med deg?

Han er stått opp!», viser oss at det finnes liv etter graven. Vi kan leve for dagen i dag.

side 21

NATUR

Skriket fra skogen De store skoger er planetens lunger. Tørker de ut? Hva skjer så med «de flyvende elver» i atmosfæren? Hvorfor skriker Skrik? Ved livets elv får vi svar, som kanskje trøster også Edvard Munch. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Colourbox

side 22 / tidens tale / oktober 2015

en av salmene i Skriften hører vi om noen som skal synge en ny sang for Herren. Ja, hele jorden skal synge for ham: «Marken og alt det den bærer, skal juble, hvert tre i skogen skal rope av fryd» (Salmene 96:12). I vårt rike og vannrike land synger vi: «Kom mai, du skjønne milde, gjør skogen atter grønn, og la ved bekk og kilde, fiolen blomstre skjønn.» En slik sang er nesten blasfemisk i verdens tørstende land. De store skogene er planetens lunger. Tørker de ut? Kanskje bør de som ikke «tror» at klimaendringene er skapt av oss selv, rope i skogen for å få svar? En gang var store deler av jorden dekket av skog. Men etter hvert som vi har kolonisert naturen, har vi også felt og fragmentert de fleste skogene, og det får dramatiske konsekvenser for artene som lever i dem. De blir så å si fanget i små «øyer» av skog. I løpet av de siste 20 årene har gjennomsnittlig 50 prosent av artene forsvunnet fra de skogene som er oppsplittet slik, og kurven peker fortsatt nedover. Og det er i de mer eller mindre urørte områder i skogen vi finner mangfoldet av liv – så vel i sørlige tropiske regnskoger som her i landet. «De flyvende elver» Hva betyr så det store «røveriet» av skogen for klimaet og menneskenes framtid? Som forventet ser vi de verste virkningene av rovdriften i de brasilianske regnskogene. Og vi kan ikke gjøre oss ansvarets byrde lett, for vi innfører minst 400 tusen tonn soya til dyrefôr. Og vi spiser til og med kjøtt fra utlandet som heller ikke er bærekraftig. Vitenskapen vet at trærne frigjør vanndamp i atmosfæren ved fordunstning, og denne fuktigheten blir ført til andre landområder og faller ned som regn. Dette fenomenet blir beskrevet som «de flyvende elver» – et navn som ble popularisert av meteorologen José Marengo. De virtuelle elvene i luften transporterer vann fra Amazonas til det sørlige Brasil, det norlige Argentina, Uruguay og Paraguay. Et middels stort tre kan sende 1000 liter vanndamp inn i atmosfæren daglig. Mens hver kvadratmeter av havet frigjør omlag en liter vann hver dag, fordamper det samme flateinnholdet i regnskogen åtte ganger så mye, på grunn av de mange lag av løv i trekronen. For fem år siden slo Antonio Nobre, en brasiliansk klimaforsker, fast at uten de flyvende elvene vil en stor del av det sørlige Brasil, som produserer omtrent 70 prosent av landets BNP, tørke opp. Å avskoge Amazo-

nas-skogen ved å drive tømmerhogst og landbruk, vil resultere i mindre avlinger andre steder. Røyken fra branner som blir påtent for å klargjøre mer jord til dyrkning, sender partikler opp i atmosfæren, som igjen fører til mindre nedbør og derfor blir risikoen for «alminnelige» skogbranner forhøyet. Det er sannsynlig at tørken i det sørlige Brasil i 2009 var en følge av redusert «vannføring» i de flyvende elvene, og den enda hardere tørken i 2014 har forsterket mistanken. Det kan virke utrolig, men den vannmengden som blir transportert av de flyvende elvene, er sannsynligvis like stor, eller større enn vannmengden i Amazonas selv. Vi ser kanskje at ødeleggelsen av regnskogen snart når et kritisk punkt som gjør det umulig å produsere nok nedbør i framtiden? Ja, det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik prosess kan få katastrofale følger, også for befolkningen i de store byene. I Sao Paulo, for eksempel, bor det minst 20 millioner mennesker, og en permanent vannmangel vil først gå ut over dem som bor i slummen. Mindre nedbør påvirker også de store skogenes kapasitet til å binde klimagasser. I løpet av en tørr sommer i 2005, mistet Amazonas anslagsvis 1,6 gigatonn karbondioksid, nesten like mye som Russlands årlige utslipp. Naturen skriker mer enn den synger Siden 2000 har manglende vanntilførsel rammet omlag 70 prosent av regnskogen selv og 80 prosent av savannene. Man har observert at vegetasjonen har mistet en synlig del av grønnfargen. Hvis tørkeprosessen fortsetter, og flere studier forutser dette, kan det føre til en kraftig økning i utslipp av karbon i Amazonas-deltaet, ifølge mange framtredende vitenskapsmenn. Hele det økologiske systemet i den veldige villmarken er truet av at den baldakinen som trekronene utgjør, blir borte, og i et alarmerende tempo. Planetens lunger er alvorlig skadet. Og naturen skriker mer enn den synger. Ja, det er som om Edvard Munch hadde en forutanelse om hva menneskene ville påføre naturen da han gjorde ferdig Skrik i 1893. På rammen skrev han en slags forklaring: «Det store skrig i naturen.» Han forsøkte å fange det moderne menneskes forpinte sjel, slik det er uttrykt i hans eget dikt: «Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned – himmelen ble pludselig blodrød – jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden – over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger – mine vænner gik videre

og jeg stod igjen skjælvende av angst – og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.» Er det en naturlig pessimisme? Vi har bare én planet, og med den utviklingen som skjer i global målestokk, er vi på feil klode. Hvis vi hvisker i skogen, får vi svar. Hører vi? Elven med livets vann Men vi hører også stemmen fra fortiden som gir et fantastisk bilde av framtiden: «På begge elvebreddene skal det vokse alle slags frukttrær. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære frukt; for vannet de får, strømmer ut fra helligdommen. Trærnes frukt skal tjene til føde og bladene til legedom,» skriver profeten (Esekiel 47:12). Det er en framtid som Gud har «åpenbart for oss ved sin Ånd» (1 Korinterbrev 2:10). Og i et syn ser Johannes en elv med livets vann, som springer ut fra Guds og Lammets trone. Han ser også livets tre ved elven. «Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noe som er under forbannelse» (Åpenbaringen 22:2). Følgene av vår rovdrift skal ikke alltid forringe og forpeste jorden. Her er mer enn de flyvende elver.

Planetens lunger er alvorlig skadet. Og naturen skriker mer enn den synger.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

OBSERVERT Av: Atle Haugen Foto: Colourbox

Det er oppstått en konkurranse på sosiale medier, mener programsjefen i den danske radiokanalen Radio24syv, Mads Brügger: Målet er at å vise hvilket godt menneske man er – middelet er å vise at man hjelper nyankomne flyktninger. For å formidle dette synet, delte Brügger et bibelsitat på Facebook: «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker.» - Fordi disse ordene grunnleggende sier at man ikke skal skryte av sin godhet, svarer Brügger på spørsmål fra Kristeligt Dagblad om hvorfor han delte bibelverset. Radioprofilen er kritisk til dem som ikke bare oppsøker mottak for å hjelpe, men også tar selfies med flyktninger og legger bildene ut på sosiale medier.

Bare ved å holde fast ved Jesus Kristus som verdens eneste frelser har en kristen kirke livets rett. Og dette fellesskapet var det Jesus lovet å være med like til verdens ende. Leder i avisen DAGEN

Trygve Jordheim (Vårt Land)

I stedet for å være redd for troende muslimer, bør Europas kristne heller starte å gå i kirken. Forbundskansler Angela Merkel, (Vårt Land).

At færre kirkemedlemmer døper barna sine bør ikke påkalle kirkelig panikk… Derimot kan vi senke skuldrene og si til oss selv at dette er en naturlig og riktig utvikling når kirken mister makt over befolkningen. Medlemmer som ikke døper barna sine viser oss at de er ansvarlige foreldre som ikke vil stå ved døpefonten og love ting de ikke kan holde. Å være kirke er å vise verden hvem Gud er. Det gjør vi ikke ved å klamre oss til makt og fordums storhet. Ellen Hagemann på Verdidebatt.no

… Samme hvor viktig og vektig Jesus er som medmenneskelig forbilde, var hovedsaken i livet hans en annen. Den var at mennesker skulle komme til tro på ham. Godheten han bredte om seg i form av anerkjennelse, helbredelse og andre undre, ga tross alt bare midlertidig hjelp. Den lille bibel oppsummerer presist hva som er det mest sentrale: «For så har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Et fellestrekk i hvordan Jesus møtte mennesker, er at de ble stilt på valg. De måtte ta stilling til om de ville tro at Jesus var den han ga seg ut for å være, og om de ville følge ham. Fra lederartikkel i DAGEN

«Jag håller fast vid tron på att Jesus tog över mina synder på korset, för jag vet vem jag är och jag hoppas att jag inte behöver förlita mig på min egen religiositet.» Bono i U2, (Dagen.se)