Tidens tale 2016 2 by Widar Ursett

RIL 2016

NR. 02 / AP

FORKYNNER TRO MED TRE Kunsten i Adventistkirken – Mjøndalen forteller en historie som strekker seg fra paradis til paradis.

TROEN:

PROFETIER:

GUDDOMMEN:

Den store konflikt og Den onde

Profeten Daniel – Innledning

Den hellige ånd

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Kýrie, eléison Herre, miskunne deg Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

Murene i Europa Europa er blitt en festning. Ikke fordi vi står overfor en gigantisk væpnet motstander. Ikke fordi våre liv er truet av noen. Europa har muret seg inne fordi vi ikke vil at det skal komme flere mennesker hit. Unnskyld, jeg må rette på den setningen; det er fordi vi ikke vil at det skal komme flere mennesker hit som trenger vår hjelp – så vi ikke uforvarende skal huse terrorister, så vi ikke skal bruke «alle» ressursene våre på å fylle landet med muslimer. Så vi ikke skal… Vi har ikke plass til dem alle. Vi kan ikke integrere dem godt nok. Vi har får dårlig infrastruktur, etc. Forklaringene er mange, og noen sikkert både legitime og gode, men likevel, også fryktelig malplasserte sett i sammenheng med den nød flyktningene kommer fra. Nå er det ikke bare Europa som har muret seg inne. Noen av de vi kjenner best fra media er selvsagt muren mellom Israel og de palestinske områdene på Vestbredden.

Gjennom valgkampen i USA har vi også blitt minnet om muren mellom Amerika og Mexico. Langs disse murene ligger det lik, fordi vi aktivt drepte dem som ville søke ly hos oss eller fordi vi på andre måter snudde ryggen til de fortvilte. Vår umenneskelighet mot våre medmennesker stiger til himmelen. Kýrie, eléison. Herre, miskunne deg over oss. Vi vil ikke være slik. Smerten til et folk Den 22. juli 2011 detonerte Anders Behring Breivik en bombe i regjeringskvartalet. Den drepte åtte personer. Deretter reiste han til Utøya og massakrerte 69 mennesker til – de fleste ungdommer, og 33 av dem under 18 år. I angrepene ble i tillegg flere hundre skadet. Nasjonen var i sjokk over sviket fra en av sine egne. Nylig trakk Breivik Norge for retten fordi han mente at han ikke hadde det godt nok i fengselet. Nok en gang ble vi vitne til Breiviks virkelighetsfjerne ideer og grenseløse selvopptatthet. Vi ristet på hodet av det, og kanskje ristet noen på neven også. Selv om det ikke er dødsstraff i dette landet var nok mange villige til å gjøre et unntak for Breivik. Det er nære nok fem år siden dette skjedde, men sårene er ikke grodd og smerten er der fortsatt. God Gud, enten vi lider i skyld eller smerte, eléison. Vi vil ikke ha det sånn.

Min personlige synd Det er lett å kritisere de som lager murer og enda kjappere å fordømme massemordere. Men vi har også blod på våre hender – Jesu blod. Det er mange som ikke liker ham og velger å betrakte ham som en eventyrskikkelse. Det er klart det smerter Gud. Ingen liker å bli usynliggjort eller marginalisert. Heller ikke han som skapte oss og holder oss i live. Hver gang jeg velger å anta holdninger eller utføre handlinger som strider mot Guds personlighet er det som å vise fingeren til Jesus og det offer han ga på korset. Våre personlig synder er like stygge i hans øyne som piggtrådsperringer rundt Europa og kaldblodige drap. Han døde for å sone alt sammen, og når vi velger å leve i strid med ham, trekker vi egentlig på skuldrene av hans kjærlighet. Gud håper hele tiden å vinne vårt vennskap, selv om verden er full av smerte, og vi er fylt av oss selv. Kýrie, Kýrie, eléison, miskunne deg over den enkelte av oss. For våre hjerter trenger din Ånd. Kjære Gud «Vår nød ble til din død, og din oppstandelse er blitt vårt håp om bedre ting og lysere tider. Vi vet du hører og ser, og lider med oss. Inntil du kommer hjelp oss til å behandle andre Kristus-likt, til å lindre smerte og være dine venner. Takk for din død og oppstandelse som viser oss at det er lys og glede og framtid i enden av tunnelen.»

NR.02 /APRIL 2016

Tidens Tale er Adventistsamfunnets misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. ndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Tor Tjeransen/ADAMS Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark

MG 6766

Medlem av

side 2 / tidens tale / april 2016

12 16 NR. 02 APRIL 2016

Hva sier Bibelen om: Kroppen som et tempel for Gud

Du blir hva du ber

Det skjer i Adventistkirken

Den store konflikt og Den onde

Profeten Daniel â&#x20AC;&#x201C; Innledning

Forkynner tro med tre

Den hellige ĂĽnd

Hva er en kristen? Del 3 av 5

Gudehjelmen

Klippen

20 side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Kroppen som et tempel for Gud Hvordan underviste Gud Israel at han var midt iblant dem? «La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mosebok 25:8). Hvor vil han bo nå? «Gud har jo sagt: Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk» (2 Korinterbrev 6:16). «Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv: Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære!» (1 Korinterbrev 6:19-20). I hvor stor grad skal vi overgi kroppen vår til Gud? «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste» (Romerne 12:1). «Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje» (Filipperne 2:12-13). Hvilken undervisning skulle tas til inntekt angående omsorgen for å bevare kroppen og helsen? «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 17 Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham.

side 4 / tidens tale / april 2016

For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere» (1 Korinterbrev 3:16-17). «Min kjære, først og fremst ønsker jeg at du får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig» (3 Johannes 2). Hva er målet for Guds barn i alle ting? «En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner… Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet» (1 Korinterbrev 9:25, 27). Vil det komme noen drankere til himmelen? «Verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike» (1 Korinterbrev 6:10). Hva skulle vår generelle holdning være? «Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» (1 Korinterbrev 10:31). «Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt…» (2 Peter 1:5). Merk: En av de korteste og beste definisjonene av avhold er selvkontroll. Ordene i teksten betyr mye mer enn avhold fra rusdrikker. Det betyr kontroll, styrke eller å ta avstand fra alle eggende og onde lidenskaper ab enhver sort. Det gir til kjenne den makt over en selv som den som overvinner det, har over alle naturens tilbøyeligheter.

Hva var maten til de første menneskene? «Og Gud sa: ‘Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise’» (1 Mosebok 1:29). Hva var dyrenes mat? «Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise» (1 Mosebok 1:30). Hvor lenge levde menneskene før syndfloden? «Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde ham… Hele Sets levetid ble 912 år. Så døde han» (1 Mosebok 5:5, 8). Hva fikk de lov til å spise etter syndefallet? «… og du skal spise det som vokser på marken… Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette» (1 Mosebok 3:18 og 9:3). Merk: Dette viser at kjøtt ikke var inkludert i den opprinnelige dietten til menneskene, men at det ble tillatt på grunn av at forholdene ble forandret som følge av syndefallet og syndfloden. For å se hvilke dyr menneskene fikk lov til å spise finner du listen i 3 Mosebok 11:1-30, 44, 46-47. Blod var fortsatt forbudt å spise.

TANKER OM TROEN

DU BLIR HVA DU BER Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt (Jakob 4:3). Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

«En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: ‘Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler’. Han svarte: ‘Når dere ber, skal dere si…’» (Lukas 11:1-2). Hvorfor sa ikke Jesus: «Bare snakk med Gud som du snakker til en venn?» Hvorfor gav han disiplene sine en bønn å be? Brian Zahnd har følgende forslag til svar: «Når vi stoler på vår egen evne til å be, ender vi opp med å gjenbruke det vi for tiden er opptatt av – for det meste hendelser som gjør oss sinte eller bekymret – uten å oppleve forvandling. Vi ber i sirkler. Vi ber men blir på stedet hvil. Vi ber bønner som begynner og slutter i vårt eget lille selv. Når det kommer til helliggjørelse, er vi det vi ber. Uten innputt fra utsiden av oss selv, kommer vi ikke til å forandre oss. Vi vil bare fortsette å be det vi allerede er. En selvisk person ber selviske bønner. En sint person ber sinte bønner. En grådig person ber grådige bønner. En manipulerende person ber manipulerende bønner. Ingen ting forandrer seg. Vi gjør ikke fremgang. Men det er verre enn som så. Det er ikke bare at vi ikke gjør fremgang, vi forherder faktisk våre hjerter. Å be konsekvent galt forsterker en gal utvikling.» (Water to Wine, Kindle Edition, Location 901). Om de første kristne står det: «De holdt seg trofast til apostlenes

lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apostlenes gjerninger 2:42). Ikke bønnetidene, ikke til «bønn» generelt, men

Vi blir formet av våre bønner, og våre bønner må være inspirert, informert og «infusert» av Guds ord.

til «bønnene». Det kan virke som disiplene gav innhold til disse bønnene… kanskje de til og med foreslo bønner for dem? Kanskje bad de Salmene slik jødene hadde for vane? Selv Jesus gjorde det på korset. Salme 22 begynner: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Den mektige bønnen i Apostlenes gjerninger 4 innledes slik: «Da de andre hørte det, ba de til Gud med ett sinn og én stemme og sa…» Og så følger enn bønn full av bibelsitater. Det kan nesten virke som det var en bønn som var laget for forfulgte kristne i Jerusalem – en bønn de bad hver gang de var samlet. Brian Zahnd igjen sier at når vi ber Salmene (f.eks. Salme 23 eller 19) er det «ikke for å uttrykke hva vi føler, men for å føle det de uttrykker». Vi blir formet av våre bønner, og våre bønner må være inspirert, informert og «infusert» av Guds ord. I et rikt bønneliv er det naturligvis plass til å uttrykke våre bekymringer, og det er plass til å takke for gode ting eller rett og slett bare bable i vei om det vi strever med. Men hvis bønnene skal forandre oss, er det kanskje ikke så dumt å lære å be gode bønner fulle av Guds ord. Fadervår og Salme 23 er en god start enten vi ber dem langsomt og ordrett, eller bruker dem som et skjelett for bønnestunden. «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det» (Johannes 15:7).

side 5

Jesusmusikal på Vinterfestivalen

i Adventistkirken

ny rektor ved Dr Andrea Luxton er valgt somr ved slutten av dette Andrews University. Hun tiltre akademiske året.

Andrews University får ny rektor

Andrews University/ADAM Tekst: Tor Tjeransen / Foto:

s University Styret for adventisteide Andrew blir universiteton Lux rea And at s mar vedtok 1. r danskætteette r tets nye rektor. Luxton tar ove t univervær har som de Niels-Erik Andreasen år. 22 sitetets rektor i ring fra Syven Luxton har svært bred erfa stem. Hun lesy dedags Adventistkirkens sko College i bold New for er britisk og var rektor t rektor vær hun har ere Sen år. England i flere man (nå Bur ved Canadian Union College i Generalkonfeer tled nes t vær og ty) ersi Univ 2010 har hun rensens skoleavdeling. Siden ersity. Univ s rew And ved vært prorektor eformann styr er oun Sch in jam Ben Pastor ettelsesans t for Andrews University og lede utvalget. rekke vel – Utvalget har vurdert en lang en, både med verd hele fra r one pers rte kvalifise n, fortalte men og minoritetsbakgrunn, kvinner til valget fram t lede som Shoun om prosessen av dr. Luxton. rektor for Dr. Andreasen fortsetter som av det akaden inge universitetet fram til avslutn grunnlagt i ble ty ersi Univ miske året. Andrews ege. Coll ek Cre tle Bat net 1874 under nav ligger i og r ente stud 400 3 har t tete Universi Berrien Springs i Michigan.

22.-24. januar var det nok en gang duket for årets Vinterfestival på Lillehammer. Tekst: Melissa Myklebust / Foto: Simen Leknes/ADAMS

Det var mange spente tenåringer og unge voksne som kom inn dørene på fredag kveld da programmet startet. Som vanlig, hadde vi et «Talk Show»-program på fredag kveld, med stor variasjon, både lovsang, andakt, bønneaktivitet, kahoot og mye annet. Det var spennende å høre på det Tobias og Liane Edlund, som er pastorer på Ekebyholm Skolan i Sverige, hadde å fortelle. De snakket om det at Jesus kom og gikk i våre sko. Jesus vet hvordan det er å være menneske. På sabbats formiddag var hallen på Jorekstad fullpakket av folk. Vi fikk se musikalen «The Carpenter» som er skrevet av søstrene Kristina og Hanna Thorn fra Sverige. Musikalen er en moderne tolkning av Jesu liv. Den var både gripende og spennende, og ble framført med «passion» og fantastiske musikalske prestasjoner. Jeg tror vi alle sammen ble imponert og sitter igjen med en fantastisk opplevelse. «Mossegjengen» Etter middagen var det tid for oppvarming, før startskuddet gikk for innebandyturneringen. I år hadde vi ca. 30 lag som spilte i cupen, lag både fra Tromsø i nord, Kristiansand i sør, fra Vestlandet og fra Sverige. Det var mange spennende kamper og mye bra spill. I år hadde vi også egen tenåringscup. Her var det «Mossegjengen» som stakk av med seieren, over «Humennesker» som tok andreplassen. Blant de «voksne» ble det en ulidelig spennende finale mellom «Sons» og «Carpenter’s team», en ekte landskamp mellom Norge og Sverige. Til slutt vant «Sons» på straffekonk. Helgen ble som vanlig, avsluttet i Hafjell på søndagen. Strålende sol og silkeføre, gourmetmat (tusen takk til Tore Molstad Andresen, m/hjelpere) og gode venner satte en perfekt ramme rundt en storslått helg. Neste år tråkker vi til igjen 20.-22. januar.

Tobias og Liane Edlund som er pastorer på Ekebyholm Skolan i Sverige, fortalte om hvordan Jesus vet hva det vil si å være menneske.

Vadsø: Språkskole for flyktninger Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeran sen/ADAMS

Aiza Mae Gellamucho (med blomster) ble døpt av pastor David Havstein den 30. januar. Her er hun omkranset av noen av hennes filippinske venner i Ulsrud menighet.

DÅP I OSLO Tekst: David Havstein / Foto: Denis Pokotylyuk

Sabbaten den 30. januar ble filippinske Aiza Mae Gellamucho døpt og opptatt som medlem i Adventistkirken – Ulsrud i Oslo. En dåpshandling er en viktig begivenhet for en lokal menighet, men det var den også for noen filippinske venner av Aiza som kom helt fra Bergen og Ålesund for å overvære dåpsgudstjenesten. Ulsrud menighet har de siste årene vært rikt velsignet med rundt 30 filippinere som en del av menighetsfellesskapet, og man kan ikke unngå å legge merke til hvordan disse innvandrerne fungerer som en stor familie med ekte omsorg for hverandre. Filippinerne i Ulsrud og Betel menigheter utgjør et godt sosialt og åndelig nettverk, et verdifullt mottakerapparat i det flerkulturelle arbeidet som menigheten har vært seg bevisst i lang tid. Det var dette nettverket som til slutt møtte Aiza da hun for fem år siden forlot sin jobb i et reisebyrå på Filippinene og kom til Norge som aupair for å få oppfylt drømmen om å reise til Europa. Nytt kapittel Aiza vokste opp i en konservativ katolsk familie, men som 22-åring ledet venner henne til Baptistkirken, hvor hun for en tid fant et nytt åndelig hjem. I Oslo møtte hun en slektning som tok henne med til den filippinske gruppen i Adventistkirken. Dette ble begynnelsen på et nytt kapittel i hennes liv, hvor blant annet forståelsen om sabbatens betydning ble avgjørende for hennes endelige standpunkt om å slutte seg til Adventistkirken ved dåp. Flerkulturelt preg Oslo-menighetene får mer og mer et flerkulturelt preg, i takt med innvandringen generelt i storsamfunnet. Etiopierne gjorde sin ankomst til Betel menighet gjeldende allerede for mer enn tjue år siden. I tillegg til disse, afrikanere og filippinere, merker vi nå også en betydelig innvandring fra østeuropeiske land. Disse adventistene er et positivt tilskudd til våre menigheter. Gjennom sin vennlige omsorg, sin trofasthet, sitt engasjement og vilje til samarbeid, legges de merke til og styrker menighetens opplevelse av fellesskap. Student Aiza studerer for tiden Ministry, Mission and Media ved Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo. Må Gud velsignelse hennes kristne ambisjoner og gi menigheten syn for hennes relevante utrustning til å være en effektiv flerkulturell disippel.

«Jai heter, Samy. Hva heter do?» Trette n flyktninger konsentrerer seg om å få lydene i de norske ordene riktig. De sitter benket rundt langbordet i et rom i Adventistkirken i Vadsø. Ute er det atten minus. Inne strømmer varmen mot flyktningen e. Flere av flyktningene ved mottaket i Vadsø, har kommet til menighetens møter i løpet av høsten og vinteren. Menighetens medlemmer skjønte raskt at det var et stort behov for å gi praktisk hjelp med språkopplæring til flyktningen e. Dermed satte de i gang med å planlegge. Vadsø menighet teller ikke så mang e medlemmer og det er dermed begrenset hvilke menneskelige ressurser de kan stille opp med. Men Hilde Huru og Mona Basma tenkte at dette var noe de kunne bidra med. At Mona er oppvokst i Marokko og snakker arabisk, er selvsagt en kjempestor fordel, for ved mottaket i Vadsø er det mange som har arabisk som mors mål. I midten av januar var menigheten i gang med språkopplæringen. I forbindelse med oppstarten av språk kurset, var Nina Myrdal, skolesekretæren i Adventistkirkens norske union (DNU), kommet opp for å hjelpe til med praktiske råd. Kursdeltakerne er tydelig begeistret for å få hjelp med språket. De skjønner at språket er den viktigste nøkkelen for å lykkes i Norge. Og selv om ingen av dem har fått avklart om de får oppholdstillatelse i Norge, er de sjeleglade for å lære norsk. De har forlatt gode jobber i hjemlandet for å komme i sikke rhet for bomber og snikskyttere. Nå har de ikke gjort noe fornuftig arbeid på ukesvis. Det sliter på. «I Syria finnes det ingen nøytral posis jon», forklarer en av kursdeltakerne. «Du må velge side, enten Al Nusrafronten eller regjeringshæren.» Ingen av alternativene er aktuelle for disse folkene. De avskyr brutaliteten på begge sider , og fryktet for sine liv. Nina Myrdal er en førsteklasses peda gog. Hun leder gruppen ivrige norskstudenter gjennom flere praktiske øvelser. Mange av lydene i det norske språket er annerledes enn de lydene de er vant med fra arabisk og farsi. Nina tar lydene i det norske alfabetet. Elevene repeterer. Forskjellene mellom o, u og å er ikke så lett å få til. Det må terpes. De enkle setningene elevene lærer , skal være nyttige for dem med en gang. «Hva heter du?» «Jeg heter George.» «Hvordan staver du det?» Dermed får elevene lære hvord an de staver sitt eget navn på norsk slik at nordmenn forstår det. Den lille menigheten i Vadsø viser neste kjærlighet og tar samfunnsansvar. Det de gjør for flyktn ingene, er norsk gjestfrihet i praksis.

Hilde Huru (med rød topp), forstander Vadsø menighet, i full sving med å un- i dervise en gruppe flyktninger i Norsk.

Når flyktninger med arabisk som morsmål skal lære norsk, er det en stor fordel at Mona Basma (t.h.) snakker arabisk. side 7

TROEN

Den store konflikt og Den onde Man gjør ikke troen «fornuftig» ved å bortforklare det man ikke kan forklare. Er det mulig å skrive en sannferdig teodicé hvis man er av den mening at Skriftens rapport om en stor konflikt mellom en god Gud og Den onde var «best før» vår tid? Hvis vi ikke kan akseptere Jesu ord om at Satan står bak det onde som skjer, ja, da er vårt forsvarsskrift utdatert før det er ferdig. Tekst: Ove S. Berntsen / Foto: Colourbox

side 8 / tidens tale / april 2016

et er vanskelig å forstå Gud i verdensformat. Naturen sier kanskje at det er en formgiver, men vi kan ikke slå fast om han er god eller ond. Det er et stort filosofisk og teologisk problem, og det er mange svar og anklager og forsvarsskrifter. Én av forsvarerne var Gottfried Wilhelm von Leibniz (1646-1716), en sann polyhistor som gjorde seg bemerket som filosof, naturvitenskapsmann, matematiker, sinolog, diplomat og advokat. Han var også opptatt av teologiske spørsmål, og særlig av beviser for Guds eksistens. Hans verdenssyn var optimistisk: Gud har skapt verden som den beste av alle mulige verdener. For det er ikke mulig at Gud, som er allgod og allmektig, ikke skulle skape den beste kombinasjon av monader, det vil si ikke-materielle substanser, som er virkelighetens grunndeler. Argumentet har vakt beundring hos noen og spott hos andre. Filosofen Bertrand Russell forklarer seg slik: Det er «den beste av alle verdener, og hver ting i den er et nødvendig onde». En god Gud og det onde Og for en følsom sjel er vår verden i alle fall ikke den beste, den kan være vond og veldig vanskelig. Hvor ofte har ikke menneskers liv vært en pest og en plage? Vi hører om stormer og jordskjelv, kriger, sult og sykdommer, og man spør: Hvordan kan det være ondskap og lidelse på jorden dersom en fullkommen, allvitende og allmektig Gud eksisterer? En slik tankegang forutsetter to premisser: Det finnes en god og allmektig Gud, og det finnes ondskap. Altså finnes det ingen god og allmektig Gud. Men konklusjonen forutsetter noen flere premisser. For det første: Hvis Gud er allmektig, så kan han skape verden akkurat slik han vil. Men hvis det bare er ufeilbarlige mennesker som aldri henfaller til ondskap, betyr det at Gud har fratatt oss friheten til å velge. Og han bruker ikke tvang. Og for det andre: Hvis Gud er god, vil han foretrekke en verden uten ondskap. Derfor er det ingen enkel oppgave å skrive en teodicé, et forsvar for Gud, under en slik himmel, selv om mange gjør sitt beste. For en del mennesker er det enklere å forsone seg med det ondes problem når man innser at Gud ikke er allmektig, og at det er en del ting vi ikke er ment å forstå. Han er imidlertid nestekjærlig og menneskekjærlig.

Jesus og Satans eksistens Men lidelsen er og blir et problem når vi aksepterer at det er en god Gud i universet. Noen mener at poenget ikke er så mye hvorfor Gud ikke fjerner det onde, men hvorfor han faktisk ikke er tilstedeværende på jorden og hjelper oss i vår nød. Hvorfor velger han i stedet å iaktta oss på avstand? Med våre sykdommer og smerter og katastrofer. Hvorfor gjør han ikke sin plikt? «Hvem er du som fyller hele universet med ditt fravær?» spør Pär Lagerkvist. Hvis man skal skifte sol og vind mellom de mange apologetene, er det sikkert mye man kan trekke fram, men det virker som om svært mange av dem ignorerer eller til og med avskriver Jesu verdensbilde og livsforståelse på et avgjørende punkt, for Satans eksistens er så å si et aksiom i hans liv og lære. I Bibelens siste bok, som er Jesu Kristi åpenbaring, leser vi om et opprør i himmelen, en krig før krigen. Den onde opptrer før ondskapen, og han blir kastet ned på jorden (Åpenbaringen 12). Derfor er han en «hovedperson» i evangeliene. Ja, så snart Jesus blir salvet som Messias av Den hellige ånd, står Satan fram som fienden, fristeren. Han er utrettelig i sin kamp mot Den gode, og i motsetning til Jesus, som alltid er åpen og sannferdig, arbeider han oftest i det skjulte, gjennom sine agenter. «Dere har djevelen til far,» sa Jesus en gang, «og dere vil gjøre det deres far ønsker» (Johannes 8:44). Han karakteriserer Satan som «verdens fyrste» som skal bli kastet ut, for «han har ingen rett over meg». Og dommen er at han er dømt (Johannes 16:11). Den onde og verdens villvekst Om vår verdens villvekst sier han at «det har en fiende gjort» (Matteus 13:28); han som er djevelen, og som opererer i mørket. Men han skal ikke seire, og Jesus så ham «falle ned fra himmelen som et lyn.» Han opptrer som en lysets engel, han går omkring som en brølende løve for å oppsluke oss. Benevnelsene er mange, og selv om språket ikke er siste skrik, er det klart at Jesus regnet med Satan som en virkelig motstander og ikke bare som et symbol for ondskap og undergang. Og en gang skal «lovløshetens hemmelighet» bli avslørt for alle mennesker.

Evangelieprofeten skildrer overraskelsen som dette medfører, i bildet av Babelkongen som blir styrtet ned i dødsriket (Jesaja 14). Man undrer seg og spør: Er dette den mannen som rystet jorden? Er det han som gjorde verden til en ødemark? Er det virkelig han som er skyldig i alt det onde? Det er sannhetens øyeblikk, også for teologer og filosofer. Avsløringen stemmer ikke fullt og helt med modernismens fasit. Så kan vi si mye om kjærlighet, frihet og avhengighet, avmakt og allmakt, lidelsen som katharsis og forberedelsen til saligheten. Men man gjør ikke troen «fornuftig» ved å bortforklare det man ikke kan forklare. Er det mulig å skrive en sannferdig teodicé hvis man er av den mening at Skriftens rapport om en stor konflikt mellom en god Gud og Den onde var «best før» vår tid? Hvis vi ikke kan akseptere Jesu ord om at Satan står bak det onde som skjer, ja, da er vårt forsvarsskrift utdatert før det er ferdig. Jesus stod en gang midt i en folkemengde og la merke til at mange forlot ham, så han snur seg til de tolv disiplene og spør: «Vil også dere gå bort?» Og disiplene svarer: «Herre, hvem skal vi gå til?» (Johannes 6:68). De har ingen alternativer, og slik er det kanskje også for oss? For han er den som forsvarer den gode Gud, og som forsvarer oss mot Den onde.

For en del mennesker er det enklere å forsone seg med det ondes problem når man innser at Gud ikke er allmektig, og at det er en del ting vi ikke er ment å forstå.

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Profeten Daniel

Innledning Dette er første artikkel i en lengre serie om profeten Daniels bok. Dette historiske tilbakeblikket setter rammen for videre diskusjon rundt bokens innhold og betydning. Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

iden Daniels bok først ble studert, til i dag, har den blitt en av historiens betydeligste bøker. På Jesu tid var Daniels bok blant Essenersektens viktigste bøker. Jesus selv trodde på profeten Daniel og hevdet at det var profetier der som fortsatt skulle oppfylles (Matteus 24:15). Evangeliene referere oftere til Daniel enn det man har tenkt. Den norske teologen Reimar Vetne har bevist dette gjennom sin doktoravhandling. Paulus tok opp tråden fra Danielsboken da han beskrev Antikristi i 2 Tessalonikerbrev kapittel to, og Åpenbaringen begynner sine profetiske utleggelser med Daniels fjerde verdensmakt (Romerriket). Sterk historisk forankring Begge apokalypsene bringer oss synkront hele veien til Jesus annet komme. Den jødiske presten og historieskriveren Josefus, lovpriser Danielsboken og anbefaler den dersom om man ønsker å kjenne fremtiden. Kristenhetens viktigste forfattere var meget begeistret for Daniel. Omtrent 200 år etter Jesu død, publiserte biskopen i Rom,

side 10 / tidens tale / april 2016

Hippolytus, sine systematiske kommentarer basert på Danielsboken, mens Jerom, en av romerkirkens fire doktorer, skrev en definitiv kommentar som var tett opp til Hippolytus, og som siden har tjent som selve kulminasjonen av oldtidskirkens forståelse av Daniels profetier. I dag, mer enn 1500 år etter Jerom, er hans fortolkninger av Danielsboken i stor grad, pålitelige. Fra det femte århundre e.Kr. så han at billedstøtten av gull, sølv, kobber, og jern i Daniel to, og parallellprofetien med de fire rovdyrene i Daniel sju, representerte tusen år med profetisk oppfyllelse: Babylon, Medio Persia, Grekenland, og Rom. Ifølge Jerom og praktisk talt en enstemmig oldtidskirke vil Rom bli delt i ti deler hvorfra den fryktede Antikristi vil komme til syne. 1000 år senere kommer Martin Luther på scenen og bekrefter oppfyllelsen av Hippolytus og Jeroms fortolkninger opp til Romerrikets fall. Luther tar oss videre med gjennom oppdelingen av Romerriket i det femte-sjette århundre til sin egen tid. Han så kontinuiteten i profetioppfyllelsen av

Daniel; den kritiske overgangen i det femte og sjette århundre fra oldtiden til middelalderen, og helt opp til hans egen tid. 300 år senere kom nye brikker til det apokalyptiske puslespillet på plass gjennom baptisten William Millers oppdaterte forståelse av Daniel åtte og ni. Siden den gang har bibeltroende granskere pusset på Hippolytus, Jeroms, Luthers og Millers fortolkninger og oppdatert disse frem til det 21. århundre. Daniels profetier når helt frem til Jesu annet komme. En falsk Daniel Til tross for denne solide historiske-profetiske plattformen er Danielsboken de siste hundre årene blitt vraket av de fleste akademiske teologer som en sikker kilde om fremtiden. Fra den franske revolusjons tid har historisk kritiske teologer konkludert at Daniel ble skrevet av en ukjent skribent på 160 tallet f.Kr. De sier derfor at de ikkeapokalyptiske kapitlene i Daniel (dvs. 1, 3-6) er legender, eventyr, heltesagn, etc. Når det gjelder de apokalyptiske profetiene i Daniels bok (dvs. synene i kapitlene 2, 7-12)

er de skrevet, ifølge historisk-kritiske teologer, etter at de ble oppfylt. I så fall betyr dette at forfatteren av Daniels bok var en utspekulert, sofistikert, velutdannet svindler, og en falsk profet. Det betyr også at Jesus tok feil, og at Det nye testamente feilvurderte en av dets viktigste litterære kilder. Det betyr også at Paulus og Johannes tok fullstendig feil da de skrev at antikristens komme fortsatt er i fremtiden (2 Tessaloniker 2 og Johannes-brevene). Men du vil kanskje tenke at disse kloke hodene må ha gode argumenter for dette paradigmeskiftet i fortolkningshistorien. Alle kan systematisere og samle sine argumenter og legge dem på vektskålen sammen med argumentene for at Daniels bok er et autentisk dokument fra det sjette århundre før Kristus, og selv finne ut av hvilken side på vektskålen som veier mest. Mange av argumentene og mye av bevisførselen for en sen Danielsbok skrevet av en ukjent bedrager i det andre århundre f.Kr. har vært kjent siden oldtiden, men spesielt de siste 200 årene. De viktigste er følgende: (1) Tradisjonen er gammel og går tilbake til Porphyry i det andre århundre etter Kristus; (2) Danielsboken mangler en litterær forventhet; (3) mange graverende historiske feil i Danielsboken; (4) og lingvistiske problemer; (5) derfor er en tidlig komposisjon uvitenskapelig og basert på mirakler; (6) Daniel er heller ikke nevnt i ikke-bibelske skrifter før 180 f.Kr.; (7) pseudonymitet var dessuten standard blant hellenistiske jødiske apokalyptikere; (8) Daniels korrekt «forutsagte» historie fra Nebukadnesars tid (600) til Antiokus Epifanes tid (ca. 165 f.Kr) er for god til å være sann; (9) det historisk-kritisk konsensus, må derfor være det riktige, så mange kloke hoder kan ikke ta feil. Liberal innflytelse Dette er fundamentet for det frekkeste og mest vågale bidraget til liberal teologi de

siste 200 år. Argumentene til den kritiske skolen har spesielt etter den annen verdenskrig mistet mye kraft. Studier har vist at det ikke er mye hold i sannsynlighetsformelen til de som støtter en sen datering for Daniel. Punkt for punkt kan det nevnes at Porphyry, den første vi vet om som systematisk tvilte på Danielsbokens guddommelige inspirasjon, var en hedensk filosof som foraktet Bibelen. Han brukte et helt kapittel i sin bok mot kristendommen til å ødelegge Daniels autensitet. Han er den første vi vet om som argumenterer for at Daniel ble skrevet av en pseudoskikkelse i Palestina rundt Antiokus IVs tid. Det gikk omtrent 1500 år til den neste kritikeren stod frem, denne gang en rasjonalist som også hevdet at sann profeti er en umulighet. Nyere funn Når det gjelder det andre punktet kan enhver lese boken og selv vurdere om den henger sammen som en helhetlig litterær enhet. Første og siste vers i det første kapitlet til Daniel gir oss de eksakte parameterne for Daniels lange liv og aktiviteter. Få bøker i Bibelen er så grundig kronologisert. Pga. nyere teknikker innenfor historieforskning, arkeologiske funn, og astronomiske utmålinger kan vi i dag vite med stor sikkerhet de eksakte årstallene for hendelsene i Daniel bok. Når det gjelder kritikernes påstand om alle de «graverende» historiske feil i Danielsboken er dette sterkt overdrevet. For 150 år siden, før man for alvor begynte vitenskapelige utgravinger av oldtidsbyer i Irak og Iran var det ikke så enkelt å gjendrive noen av påstandene til kritikerne, men etter at tyske og engelske arkeologer for rundt hundre år siden for alvor begynte utgravninger i Mesopotamia, har det blitt tydelig at Daniels bilde av Babylon i det sjette århundre passer særdeles godt med det arkeologene har oppdaget. Detaljer om den Babylonske sivilisasjon beskrevet av Daniel

gikk tapt, men har blitt bekreftet av utgravninger de siste hundre årene. De språklige argumentene for en sen datering, inkludert diverse persiske og greske låneord har vært med til å snu pendelen i favør av en tidlig datering. I dag er det bevist at den arameiske delen av Daniel (kapittel 2-7) er skrevet på «offisielt» arameisk, som var lingua franca for mye av midt-østen mellom 800 til 300 f.Kr. Med andre ord, omtrent halvparten av Daniels bok er skrevet på et språk som gikk ut på dato omtrent 150 år før Makkabeertiden i det andre århundre. De resterende argumentene har liten bevistyngde, med unntak av argumentet om at Daniel beskriver Antiokus IVs tid (160 tallet f.Kr.) med pinlig nøyaktighet. Når vi senere i artikkelserien skal kommentere Daniel kapittel 11 vil vi se at de kritiske fortolkerne har forvekslet Antiokus med Rom. Rom akselererte til å bli den dominerende makt i Middelhavet nettopp på den tid Antiokus herjet i Jerusalem. Fra denne tid er Romerriket stormakten i verden inntil det kollapser og blir etterfulgt av dets «kristne» romerske arvtaker.

Til tross for denne solide historiske-profetiske plattformen er Danielsboken de siste hundre årene blitt vraket av de fleste akademiske teologer som en sikker kilde om fremtiden.

side 11

KIRKELIV

Det er en lettet kunstner som kan fastslå at alt er kommet trygt på plass uten uhell av noe slag. Nå blir det opp til den enkelte å tolke inntrykkene fra budskapet i utskjæringene.

Du må ha mot til å stå for det du mener er rett.

Forkynner tro med tre Kunsten i Adventistkirken – Mjøndalen forteller en historie som strekker seg fra paradis til paradis. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

side 12 / tidens tale / april 2016

abbaten 30. januar kunne Adventistkirken i Mjøndalen glede seg over at de hadde fått på plass spesiallaget kirkekunst av trekunstneren Dag T. Hansen. En lang prosess var over. Resultatet er en fryd. Kunsten byr på mye for både øye, hjerte og hjerne. «Litt opp! Rett fram nå!» Med veldig varsom hånd styrer Tor Magne Eilertsen den store liften inne i kirkesalen i Mjøndalen Adventistkirke. Tilropene fra ivrige medlemmer av interiørkomiteen hjelper godt når store, tunge treelementer skal monteres en sen kveld. På enden av en pall som stikker ut av kurven på liften, balanserer en av de fire store elementene som skal danne en stor, rød rosett med symboler inspirert av Åpenbaringens bok. Fortelle om tro Kunstner Dag T. Hansen virker rolig der han står og overvåker monteringen. Men han er spent. Litt engstelig for at et element skal deise i gulvet før folkene fra menigheten får skrudd det trygt på veggen, og litt spent på hvordan kunsten vil ta seg ut i kirkerommet. Dette er avslutningen av mange måneders arbeid. Det er kunstnerens uttrykk for en personlig tro. Hvordan vil hans budskap gjennom kunsten bli mottatt av dem som skal se på den hver uke når de kommer til gudstjeneste? Det er ikke hverdagskost at en Adventistkirke bestiller et stort kunstverk fra en anerkjent kunstner til et nytt kirkerom. Uttømte økonomiske ressurser etter oppføring av et nytt kirkebygg og generelt liten interesse for bildende kunst har vært noen av årsakene til at det finnes svært lite kirkekunst i norske adventistkirker. Bare det store glassmaleriet i aulaen på Tyrifjord videregående skole og glassmaleriet fra tidligere Skodsborg kirke, nå installert i Mosjøen kirke, er i nærheten av noe tilsvarende det som ble montert i Mjøndalen i slutten av januar. I Mjøndalen ønsket menigheten å fortelle om troen gjennom synsinntrykk, ikke bare gjennom talte ord og musikk. De tenkte stort. Et vakkert og gjennomført kirkebygg trenger kunst som kan inspirere til tro og ettertanke. De ønsket også at kunsten skulle ha en tilknytning til kirken. Dermed stod valget mellom kunstnere fra lokalmiljøet i Buskerud eller en kunstner som er medlem av Syvendedags Adventistkirken. Adventisten Dag T. Hansen fikk oppdraget. Atelier på Finnskogen Januarsnø i tjue minusgrader knirker under skoene når Dag T. Hansen går over gårdsplassen på Håberget gård. Han skal ta en ny økt i verkstedet. Langt inne i skogen nordøst

for Elverum har Dag T. Hansen sitt atelier og verksted på en finneboplass fra 1700-tallet. Nå er det bare den siste finpussen av det store kunstverket til Mjøndalen. Dag ser slutten av et arbeid som begynte atten måneder tidligere. Bli med tilbake til februar i 2015. Et varmt lys strømmer ut av vinduene i den lange, laftede låven der Dag T. Hansen har sitt verksted. Han sikter langs stavene med nøye utvalgte og tilskårede furustaver. Omhyggelig limer han sammen stav etter stav. Skal et stort kunstverk i tre forbli stabilt og pent år etter år, må grunnlaget være skikkelig. Tre er et levende materiale. Det reagerer på både temperatur og luftfuktighet. For å stabilisere de store flatene med limt tre sørger Dag for å montere tverrgående staver frest inn på baksiden. Labanker kalles de av fagfolk. Kanskje elsker kunstneren det levende materialet, fordi han vil formidle en levende tro til levende mennesker gjennom det han lager? Dag T. Hansen forvandler planker til kunst. Sammen med interiørkomiteen i Mjøndalen menighet har han kommet fram til noen rammer for kunstverket. Ideene er blitt til skisser, men det er en stor jobb å ta ideene og skissene og gjøre dem til full skala kunstverk. Først skal designet overføres fra fullskalategninger til treplatene. Så begynner det nitide treskjærerarbeidet. Men Dag har solid kompetanse, godt håndlag og lang erfaring i å arbeide med tre. Døpt i et fjellvann På slutten av 1980-tallet var Dag elev ved Hjerleid videregående skole i Dovre, landets

eneste videregående skole med treskjærerutdanning. Kjærligheten til treet og treskjæring fikk konkurranse fra kjærlighet til en av jentene på skolen, Gry Shjøll. Det endte med giftermål, og i 1995 fikk de anledning til å overta Håberget gård. Det har blitt et perfekt sted for å drive med det de har mest lyst til, nemlig skapende arbeid. Gry hadde i flere år vært med i miljøet ved Fredheim Helsesenter, og med Gry som inspirator, ble troen en stadig større og viktigere del av Dag sitt liv. På en fottur ble Dag døpt i et fjellvann oppunder Rondeslottet. Det passet godt til hans lengsel etter å være i pakt med naturen og naturens Gud. Mot til å stå for våre valg Men valget å bli adventist, var ikke så enkelt. Det var ikke nok å følge strømmen. Den erfaringen har Dag tatt med i ett av elementene i kunsten, fisken som svømmer mot strømmen. – Fisken er jo et gammelt symbol på Kristus, sier Hansen, og du må ha mot til å stå for det du mener er sant og rett. Som ung adventist har du et stort press på deg. Å tørre å være en kristen er ikke så lett, men vi må våge å stå for våre valg. Dag T. Hansen er tydelig på sin egen tro. Han er ikke en mann som prater hvis han ikke har noe å melde. Men gjennom kunsten forkynner han. Og Dag opplever det meningsfylt å inspirere til tro gjennom tre. Kunsten i Mjøndalen er definitivt forkynnende, selv om budskapene i kunsten ikke alltid er opplagt. Og kunstneren selv er veldig bevisst på at hans ytring gjennom kunsten ikke kan ignoreres.

Dag T. Hansen har brukt utallige timer i sitt verksted på Håberget gård for å lage kunsten som ble montert i Adventistkirken i Mjøndalen.

side 13

KIRKELIV

En fornøyd dag T. Hansen gleder seg over at kunsten snart skal henges opp på veggene i Adventistkirken i Mjøndalen.

– Kunsten henger jo der i kirken, og alle som kommer inn i salen, må se den. Derfor ønsker han å være tydelig i symbolbruken, men samtidig ikke påtrengende. Han ønsker at adventister som ser på kunsten, skal gjenkjenne den som et uttrykk for sentrale deler av vår tro. Samtidig vil han at andre som ikke har noen adventistbakgrunn, skal bli inspirert til undring over store tema i livet. Et helhetlig kunstverk Hansen ser ikke på kunsten som er montert i Mjøndalen menighet, som tre separate kunstverk. De tre delene danner et hele. På bakveggen henger tre kvadratiske tavler der Ordet, syndefallet og de ti bud er tematikken. På sørveggen er det montert et rektangulært verk bestående av sju tavler i sterk, blå farge. Kunsten på nordveggen er en stor, sirkelformet installasjon delt i fire, slik at de danner et kors. Det rektangulære verket viser et sterkt lys med kraftige stråler. Langs strålene er det blomster i forskjellige størrelser og fasonger. side 14 / tidens tale / april 2016

Det skal provosere såpass at folk tenker og ikke bare synes det er vakkert.

– Jeg tenker at blomstene representerer medlemmene i menigheten, sier Hansen ettertenksomt. Vi er så forskjellige. Noen kjenner seg kanskje litt ensomme og alene, andre er såret på forskjellig vis. Den symbolikken videreføres i den røde installasjonen. Men der er alle blomstene hele og perfekte. Et godt bilde på at menigheten en dag skal oppleve en fullkommen verden sammen med Gud. En av strålene i det blå rektangelet blir til en viser som står på noen minutter før tolv. Tanken om at menneskene på jorda har begrenset tid og løftet om at Jesus skal komme igjen, står sentralt i Adventistkirken. – Vi må ta et valg før det er for sent, sier kunstneren. Den oppmerksomme betrakter vil se små, vite mosaikkfliser et par steder i de to store installasjonene. Flisene er de samme som finnes i gulvet i kirken og knytter kunsten til kirkerommet på en artig måte.

Ord fra Gud Både for Dag T. Hansen personlig og for Adventistkirkens medlemmer er Ordet viktig. Derfor er det mange hentydninger til Bibelen og bibelord i kunsten. Da Hansen var på befaring i Adventistkirken i Mjøndalen, la han merke til at menigheten hadde noen ord på veggen i inngangshallen. Det elementet ble videreført i kunsten. Den blå installasjonen består av et panel med mange ord skrevet tett i tett, uten mellomrom. Her blir det god anledning til å finne fram til ordene i kunsten. Disse ordene er satt sammen av 300 utskårede bokstaver. – Det var en mye større jobb enn jeg hadde forestilt meg, medgir kunstneren. For å hjelpe betrakteren litt har han gitt noen forbokstaver en litt lysere sjattering enn de øvrige bokstavene. Bibelord fra Åpenbaringens bok finner du flere steder på den sirkelformede installasjonen. Den er en tydelig påminnelse om den framtiden Gud har lovet å skape. Ordene fra

Åpenbaringen minner om det sentrale i de løftene Gud har gitt om en ny himmel og en ny jord. Et lite ord som har fått stor betydning for Dag, er ordet «kom». Under en preken av Sigve Tonstad i Betel menighet i Oslo var dette ordet det sentrale elementet. Den prekenen betydde veldig mye for Hansen, og senere har de tre bokstavene fulgt ham både som et løfte om at Jesus skal komme og en oppfordring om selv å komme til ham. Derfor er det ikke overraskende at dette lille ordet også dukker opp i kunstverket i Mjøndalen. Kanskje går tankene til Jesu oppfordring: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28). Men assosiasjonen kan like gjerne gå til bønnen i Bibelens nest siste setning: «Kom, Herre Jesus!» (Åpenbaringen 22:20). Fra evigheten til evigheten Arbeidstittelen på verket er «Fra evigheten til evigheten», men Hansen har ikke lyst til å sette noe bestemt navn på kunstverket. Han er redd for at et navn vil begrense betrakterens forståelse av symbolikken i kunsten. Den oppmerksomme betrakter vil se symboler som går igjen i alle de tre installasjonene kunstverket består av. Eplet er et av dem. Her ser vi en utvikling. I den første installasjonen er det tatt ett bitt av eplet, en klar referanse til syndefallet. I den blå installasjonen er eplet bare en epleskrott. – Vi mennesker er veldig flinke til å bruke opp ressursene på jorda, og vi har et ansvar overfor Gud, sier Hansen om symbolikken. Hvor eplet finnes i den røde installasjonen, får du finne ut av selv. Et av symbolene i kunstverket er en davidsstjerne. Noen vil kanskje stusse over den symbolbruken, men kunstneren tenker i første rekke på Jesu fødsel ved bruken av symbolet. – Dessuten var jo Jesus av jødisk ætt, påpeker Hansen. Dag T. Hansen er forberedt på at det vil være delte meninger om symboler han bruker i kunsten. Men han vil ikke at kunsten skal være for glatt. – Det skal provosere såpass at folk tenker og ikke bare synes det er vakkert. Slik tenker en forkynner. Hvis vi som ser kunsten, også begynner å tenke over noen åndelige tema, da har kunstneren oppnådd sin målsetting.

Den symbolmettede kunsten består av flere elementer som finjusteres når den monteres på veggene.

Det siste elementet i den store kunsten i Mjøndalen festes på veggen.

side 15

GUDDOMMEN

DEN HELLIGE ÅND Bibelen er klar på at Den hellige ånd er like personlig og guddommelig som Faderen og Sønnen. Tekst: Terje Bjerka / Foto: Colourbox

side 16 / tidens tale / april 2016

D Det er Den hellige ånd som hjelper oss mennesker til å gripe troen på Kristus som Frelser.

en hellige ånd er den ene av Bibelens tre hovedpersoner. Han er den av de tre som det er mest problematisk å forstå med den menneskelige tanke. Det er enklere å forstå Gud, vår Far, og Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn. Når det gjelder Bibelens tredje hovedperson blir alt liksom mer flytende og uklart, noe som skyldes at han omtales som «ånd». Slik «ånd» brukes i dagligtale, står det for det motsatte av det konkrete. Det har ført til at Den hellige ånd for flere har mistet sitt vesen som person og kun er forstått som energi eller kraft. Bibelen om Den hellige ånd Uklarhet om Den hellige ånd er til skade for kristenlivet skader menneskets samfunn med Gud. For det er Den hellige ånd som leder mennesker til omvendelse. «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd» (Johannes 3:5-6). Det er Den hellige ånd som hjelper oss mennesker til å gripe troen på Kristus som Frelser. «Når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Johannes 16:13-14). Det er Den hellige ånd som står som garantist for at mennesker kan bli Guds barn og arvinger. «I ham ble dere merket med seglet: Den hellige ånd som var lovet oss, han som er pantet på vår arv, inntil Guds eget folk blir satt fri, til lov og pris for hans herlighet» (Efeserne 1:13-14). Bibelen er det eneste troverdige vitne om hvem Den hellige ånd er. Vi kan følge Den hellige ånd fra historiens morgen i Det gamle testamente til det nye Jerusalem i Det nye testamente. Han har medvirket ved alle betydningsfulle hendelser i jordens og menneskehetens historie. Han var med under skapelsen av himmel og jord: «Jorden var øde og tom, mørket lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet» (1 Mosebok 1:2). Han medvirket da Gud ble menneske. Maria, Jesu mor, fikk vite av en engel hva som skulle komme til å skje med henne: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn» (Lukas 1:35). Han opplyste for andre like etter Jesu fødsel hvem barnet var: «I Jerusalem bodde det en mann som het

side 17

GUDDOMMEN

og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderen, Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matteus 28:19). Her er Bibelens tre hovedpersoner fullstendig likestilt. Det er de også i den apostoliske velsignelsen som sammen med den aronittiske velsignelsen i 4 Mosebok 6:24-26 er den vanligste velsignelsen som blir lyst i kristne forsamlinger: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!» (2 Korinterbrev 13:13). Når Jesus Kristus nevnes først, skyldes det at «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere», var et vanlig avslutningsønske på nytestamentlig tid. Når dette ønsket er utvidet med to nye ledd, viser det troen på at det er tre personer i guddommen, og at de er likestilt. Det som for flere er vanskeligst å forstå, er at Den hellige ånd er en personlig Gud. Når Gud er en person, må også Den hellige ånd være det som medlem av guddommen. Det sted i Bibelen hvor det kommer klarest fram at Den hellige ånd er en person, er i forbindelse med Jesu avskjedstale i Johannesevangeliets kapittel 14 til 16. Jesus sa dette om Den hellige ånd: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg» (Johannes 15:26). «Når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (Johannes 16:811). Den hellige ånd leder oss til sannheten ved å vitne om Jesus. Han viser hva synd, rettferdighet og dom er for å lede mennesker til omvendelse. Det kan kun en personlig Gud gjøre. Paulus er veldig opptatt av Den hellige ånds virksomhet blant mennesker. Når mennesker blir forvandlet, skjer det ved Den hellige ånd: «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Korinterbrev 3:18). Den hellige ånd arbeider for å utruste til tjeneste enhver som blir forvandlet: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik

I alt det Den hellige ånd gjør for oss, bruker han Guds ord som middel. Hele tiden viser han til hva som står i Ordet. Når vi kommer i tvil eller anfektelse, minner han oss om hva Jesus har sagt.

Simon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til templet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud» (Lukas 2:25-28). Den hellige ånd medvirket ved Jesu dåp: «Hele folket lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Mens han sto og ba, åpnet himmelen seg, Den hellige ånd kom ned over ham i skikkelse av en due, og en røst lød fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Lukas 3:21-22). Siden Jesu første komme har Den hellige ånd medvirket til at mennesker er kommet til omvendelse og tro på Jesus: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apostlenes gjerninger 1:8). I skapelsen, inkarnasjonen og gjenløsningsverket viser Bibelen at Den hellige ånd er ett med Gud selv. Han er ett vesen med Gud, vår Far, og Guds Sønn, Jesus Kristus. Det er grunnen til at han omtales som «Guds Ånd» (1 Korinterberev 2:11), «Fars Ånd» (Matteus 10:20), «Herrens Ånd» (Apostlenes gjerninger 5:9), «Sønns Ånd» (Galaterne 4:6) og «Kristi Ånd» (Romerne 8:9). Den samme enheten mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd kommer til uttrykk i misjonsbefalingen: «Gå derfor

side 18 / tidens tale / april 2016

at det tjener til det gode. For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil» (1 Korinterbrev 12:7-11). De åndelige gavene som Ånden gir enkeltpersoner i menigheten, setter den i stand til å vitne for Kristus. Det er ingen andre enn Gud selv som kan gi mennesker åndelige gaver. Alle sannheter om Den hellige ånd er åpenbart i Bibelen, Guds Ord. Det som står der, har Den hellige ånd som kilde: «Dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Peter 1:20-21). Paulus skriver noe tilsvarende: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det menneske som tilhører Gud, kan være fullt rustet til all god gjerning» (2 Timoteus 3:1617). Den hellige ånd var inspirasjonskilden til alle som skrev en eller flere av Bibelens 66 bøker. Derfor er Bibelen det instrument som Den hellige ånd bruker i sin gjerning med oss og for oss mennesker. Det gjør at Ånden alltid handler i overensstemmelse med det som står i Bibelen. Han har bundet seg til Guds ord. Bare ved Ordet kommer han vår skrøpelighet til hjelp: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Romerne 8:26). Bare ved Ordet veileder han oss: «Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme» (Johannes 16:13). Bare ved Ordet lærer han oss hva Gud har sagt: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Johannes 14:26). Bare ved Ordet helliggjør han oss: «Nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd» (1 Korinterbrev 6:11). Bare ved Ordet tar han bolig i et menneske: «Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere. Den

som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til» (Romerne 8:9). I alt det Den hellige ånd gjør for oss, bruker han Guds ord som middel. Hele tiden viser han til hva som står i Ordet. Når vi kommer i tvil eller anfektelse, minner han oss om hva Jesus har sagt (Johannes 14:26). Når freden og gleden blir borte, bringer han freden og gleden tilbake: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd» (Romerne 14:17). Når vi blir mismodige, kommer Den hellige ånd til oss med håp: «Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft» (Romerne 15:13). Ved Guds ord gir Den hellige ånd oss kunnskap, visdom og forstand som ikke er å finne noe annet sted: «Herrens ånd skal hvile over ham, en Ånd med visdom og forstand, en Ånd med råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren» (Jesaja 11:2). Det er avgjørende for alle mennesker å få del i den kunnskap, visdom og forstand som Ånden ønsker å formidle til oss ved Guds ord i Bibelen. Det vil åpne våre øyne for sannheter som ellers ville vært skjult for oss. Det setter oss også i stand til å avsløre alle forvrengninger om Den hellige ånd som er svært utbredt i dag. Det skyldes grunnleggende fakta om mennesket, som Paulus uttrykker på følgende måte: «Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis» (1 Korinterbrev 2:14). Falsk åndelighet Siden mennesket er et åndelig vesen, vil det skape sin egen åndelighet når det ikke er opplyst om eller vil akseptere det som står om Den hellige ånd i Bibelen. Det fører alltid til at menneskets ånd blir guddommeliggjort og satt i Den hellige ånds plass. Det Bibelen sier om Ånden og sann åndelighet er ikke lenger bestemmende for mange mennesker – også for flere kristne. Opplevelser er ofte kjennetegnet på vår tids åndelighet. Den har mennesket i sentrum, ikke Gud og hans ord. Det er en falsk åndelighet som gjør at kristenliv går til grunne. Ganske enkelt fordi kristenlivet ikke lenger er bygd på Guds ords grunn. Menneskets egen ånd kan ikke gi svar på grunnleggende spørsmål om Gud og frelse. Det kan bare Guds ord ved Den hellige ånd gjøre.

side 19

KRISTEN

Hva er en kristen?

Del 3 av 5

Ă&#x2026; fĂ¸lge Jesus fordrer et krevende lojalitetsskifte. Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

side 20 / tidens tale / april 2016

Hva krever Jesus? La oss gå tilbake til Markus 8:34-37. Jesus har nettopp irettesatt Peter fordi han er opptatt av «det som mennesker vil» (Markus 8:33). Nå snakker han til folkemengden og forteller dem hva det vil si å følge ham. Så hvis du vil vite hva det vil si å være en kristen, er dette ord til deg: «Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: ‘Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel?’» Ifølge det Jesus her sier, vil det å følge ham innebære et lojalitetsskifte og et kall til døden. Og fordi dette ikke er noen lett sak, gir han oss også en overbevisende grunn til å følge ham. Lojalitetsskifte «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv ... og følge meg» (Markus 8:34). Selvfornektelse dreier seg ikke om å gi avkall på sjokolade i fastetiden (heldigvis). Men det er så visst ikke noe lettere enn det: Det innebærer å gi avkall på lojaliteten til oss selv og heller følge ham. Instruksen er kort, bare et halvt vers, men den peker på vårt grunnleggende problem: Vi er i bunn og grunn egoistiske. Vårt instinkt er alltid å støtte og fremme vår egen sak. Det er derfor korset, som mangler disse trekkene, fortoner seg så utenkelig for oss. Hvem har rett til å si hvordan du skal leve»? Din umiddelbare reaksjon er sikkert den samme som min – ingen. Hvem har rett til å si deg hvordan du skal bruke din tid? Hvordan du skal være mot andre? Hvordan du skal gjøre jobben din? Vårt instinkt lærer oss å rope ut: «Ingen!» Ingen annen enn jeg selv har rett til å avgjøre hvordan jeg bør leve. Men vi tar feil. Gud har skapt oss, han holder oss i live, og alt vi har, avhenger av ham, så det er meningsløst (for ikke å si farlig) å leve i Guds verden som om vi var uavhengige av ham. La oss tenke oss at du har småbarn som er avhengige av deg. Ville du latt dem bestemme alt om hvordan de skal leve sitt liv? Hvis du er glad i dem, forsøker du å verne dem mot det du vet er farlig for dem. Og slik er det også med Gud. Men vi oppfører oss som bortskjemte barn, vi feier ham til side og setter oss selv i stedet. Det første Jesus sier til oss er at vi må slutte å forholde oss til Gud på en så egoistisk måte. Han kommer med følgende oppfordring: «Vend om og tro på evangeliet!» Å vende om innebærer å skifte retning. Å «vende om og

tro» betyr at man slutter å gå sine egne veier og heller sier: «Herre Jesus, jeg skjønner hvem du er, og fra nå av skal du få bestemme.» Det er ikke lett å vende ryggen til våre selviske instinkter, og den kampen tar ikke slutt. Jesus lar oss vite at den er spesielt hard fordi djevelen motarbeider Gud og alle dem som forsøker å følge ham. Mange ser på djevelen som en spøk: Han i de røde strømpebuksene og lite overbevisende horn samt høygaffel av plast. Det er ikke slik Bibelen fremstiller ham. Faktisk ville det ikke være så lett å gjenkjenne ham hvis man ikke hadde noe mer å gå på enn den tvilsomme figuren de stiller ut i butikkvinduene allehelgensaften. Men Jesus forteller oss at djevelen er en seriøs motstander: Han er i full virksomhet allerede mens folk lytter til forkynnelsen av Guds ord. Jesus påpeker dette (Lukas 8:4-12) og slår fast at folk kan høre Guds ord, men så «kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst» (Lukas 8:12). Jeg skulle ønske at djevelen ville spytte og hyle dersom man fikk ham med seg i nærheten av en kirke, slik som på film. Men han er smartere enn som så. Han vil at Guds ord skal falle for døve ører, så du skal ikke regne med at du er trygg for djevelens avledningsmanøvrer bare fordi du befinner deg i et kirkebygg. Når han slåss, er han ikke bare utspekulert og viser et formidabelt klarsyn, han slåss også uten moralske prinsipper og æreskode. Det nytter ikke å påkalle seg Genèvekonvensjonen eller andre regler når man kjemper mot djevelen. Men det skal også sies at det ikke er særlig smart å tilskrive djevelen alle mulige uhell, besværligheter og ubehag. Jeg har hørt folk påsto at «djevelen virkelig må ha vært

oppsatt på å holde meg borte fra butikkene» bare fordi de ikke fant ledig parkering utenfor kjøpesenteret (antakelig fordi det var sterkt behov for pizza til menighetsfesten). Det er farlig å undervurdere djevelens makt, men det kan være like skadelig å overdrive den. Bibelen lærer at djevelen allerede er overvunnet på korset, og han vet at «hans tid er kort» (Åpenbaringen 12:12). Så det blir ikke lett å skifte lojalitet, og det er noe vi bevisst må gjøre hver eneste dag. Men hvis du er sikker på at Jesus er Gud, da er det ikke upassende, det han her ber om. Han ber deg gi ditt eget liv, det livet han skapte og stadig holder ved like, det livet han gav sitt liv for å redde. Når du blir klar over hans godhet, uselviskhet og kjærlighet, blir det langt lettere å la ham være Herre i ditt liv: Her er en som – og det kan man si ut fra hans liv – ikke vil svikte deg. Du har kanskje lagt merke til at Jesu befaling inneholder noe mer: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Lukas 9:23). Det er ikke nok å fornekte seg selv om man vil følge ham, vi må også ta vårt kors opp.

«Vend om og tro på evangeliet!» Å vende om innebærer å skifte retning. Å «vende om og tro» betyr at man slutter å gå sine egne veier og heller sier: «Herre Jesus, jeg skjønner hvem du er, og fra nå av skal du få bestemme.»

Det er ikke lett å vende ryggen til våreselviske instinkter, og den kampen tar ikke slutt.

side 21

BIBEL

Gudehjelmen Gudehjelmen er en tvilsom gadget i søket etter åndelighet. Bibelen gir større uttelling. Tekst: Loren Seibold / Foto: Colourbox

et er en gul scooterhjelm, komplett med tre svarte fartsstriper fra nakken til pannen, svart støtdempende skumputer som tyter ut rundt ansiktet, og trykknapper for et visir. Men det finnes ikke noe visir, og for den saks skyld, ingen scooter heller. Brukeren sitter i en stol i et mørkt rom. Festet tvers over toppen av hjelmen er en pose som det stikker masse ledninger ut av. De fører til en klynge av elektroniske komponenter plassert over ørene. Komponentene er elektroder som, når koblet til en kontrollenhet, stimulere hjernen med magnetiske pulser. Oppfinneren påstår at når de blir posisjonert nøyaktig, tidsberegnet, og kalibrert, vil stimuliene gi en følelse av guddommelig tilstedeværelse. Den fikk raskt navnet «Gudehjelmen». Mannen som jobber med dette merkelig eksperimentet heter Michael Persinger, en kognitiv hjerneforsker med en akademisk CV som inneholder en del snodige elementer,

Bibelens beskrivelse av ekte åndelige erfaringer er aldri et resultat av å trikse med mentale evner. Snarere er det en innflytelse som umiskjennelig kommer fra utenfor seg selv.

side 22 / tidens tale / april 2016

inkludert forsøk med telepatisk kommunikasjon, avstandsvisning (som beskriver fjerne omgivelser man faktisk aldri har sett, men oppfattes utelukkende av mentale krefter), og en teori om at tektonisk påkjenning nær seismiske feil skaper elektromagnetiske felt som forklarer hvorfor folk «ser» UFOer eller himmelske vesener. Men Persinger er mest kjent for sin forskning på det som er blitt kalt «nevroteologi», ideen om at temporallappene i den menneskelige hjerne er stedet der åndelige følelser oppstår som, når den stimuleres på riktig måte, kan gi folk de samme åndelige opplevelser som bare mennesker med dyp tro gjør krav på.

Gud skapte en fysisk kropp av ikke-organisk materiale («Herren Gud formet mannen av jord fra marken» 1 Mosebok 2:7), og deretter gav han kroppen liv («og blåste livspust inn i hans nese»). Historien avsluttes med: «så mannen ble til en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). Ikke les dette bare som en beskrivelse av en kreativ prosess, men som en definisjon: Adam fikk ikke en levende sjel fra Gud; men kroppen og hjernen hans var samlet et levende vesen. Det finnes ingen egen enhet som kalles «sjel». Bibelen bekrefter faktisk at «de døde vet slett ingen ting» (Forkynneren 9:5) før Gud gjenskaper dem i oppstandelsen ved Jesu gjenkomst (1 Korinterbrev 15:52).

Til å begynne med var ideen en ren gavepakke til religionsskeptikere: Hvis åndelig erfaring utelukkende var et resultat av hjerneaktivitet, så kunne man avskrive vitnesbyrd om møter med det Guddommelige som mental lureri, et biprodukt av foreldede, evolusjonære hjernekretser. Til syvende og sist hadde kynikerne likevel lite å fare med, fordi resultatene av tinninglappstimuleringen i Gudehjelmen har ikke på noen måte produsert noe som forskere vil vurdere som bevis. Mange som prøvde hjelmen følte ingenting. Andre fortalte om svake emosjonelle endringer (følte seg avslappet), og noen rapporterte om fullskala mystiske opplevelser. En forsker påpekte at de som allerede trodde på enten teknologien eller transcendente åndelige erfaringer, ville langt mer sannsynlig rapportere om positive effekter enn de som ikke trodde, noe som tyder på at psykologisk tilbøyelighet hadde i det minste noe med resultatet å gjøre.

Selv oldtidsmennesker var klar over at hjerneskade forandret den menneskelige erfaring. Og evnen til å tenke var ikke det eneste berørte. Det samme gjaldt følelser, sanser og erfaringer. Til tider gjorde de bruk av hjernekropp dynamikken for å skape en slags kunstig åndelighet. Det berømte orakelet i Delfi skal ha mottatt sine syner etter å ha sittet over et giftig gassutslipp i bakken og flakket mellom bevissthet og bevisstløshet.

Gud på hjernen Troende mennesker trenger ikke bli skremt av disse forsøkene. Man trenger ikke Gudehjelmen for å vite at menneskets bevissthet sitter i hjernen, som er et biologisk organ. 1 Mosebok beskriver hvordan

Alkohol, marihuana, og ulike rusmidler har blitt brukt på tilsvarende måter. Det finnes også ikke-kjemiske måter å stimulere åndelighet – fra økt emosjonalitet skapt av rytmisk musikk og dans, til sjokkerende og smertefulle ydmykhetsøvelser, og til dyp meditasjon. Selv kristne har brukt tungetale, selvpiskingen, og håndtering av giftige slanger for å stimulere åndelig ekstase. At det å rote med hjernen, og kroppen som huser det, kan skape en endret bevissthetstilstand, inkludert følelser som folk anser som «åndelige», er udiskutabelt. Problemet er hva slags åndelighet, og kvaliteten på de åndelige erfaringer folk har under slik kunstig stimulering. Denne typen åndelighet har noen åpenbare grunnleggende mangler:

Det er selvopptatt. Det føles godt og man kan tilskrive sine følelser Gud, men fokuset er innadvendt. Det er emosjonelt betinget. Mens følelser kan være en del av en åndelig opplevelse, men åndelighet som er avhengig av følelser kan være villedende. Det fører ikke til et bedre liv når opplevelsen er over. Å bruke narkotika skader for eksempel kroppen, selv om det føles godt mens man gjør det. Det betyr ikke nødvendigvis at folk blir bedre mennesker, snillere, mer forståelsesfulle og sjenerøse, eller mer godhjertede. Folk under en slik kunstig stimulering kan ane en guddom, men det er ingen garanti for at de vil oppføre seg bedre når alt er over.

legeme kan bygges opp» (Efeserne 4:11-12, uthevelse tilføyd). Den Hellige Ånds arbeid er sjelden dramatisk og spektakulært. Men på pinsefestens dag, snakket apostlene, under Åndens innflytelse, på språk de aldri hadde lært (Apostlenes gjerninger 2:4-6). Det gamle testamente beskriver Ånden som «en svak susing» (1 Kongebok 19:12). Den viktigste diagnosen av en sann åndelig erfaring er at den vil alltid være forankret i sannhet: «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sann-

het» (Johannes 16:13). De som skrev Bibelen fikk sin inspirasjon fra Ånden: «drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Peter 1:21). Så det å forankre åndelighet i Bibelen (Jesaja 8:20) hindrer en fra å bli villedet av falske erfaringer som bare etterligner Den hellige ånds arbeid. Hvis en religiøs leder hevder å ha budskaper som ikke stemmer med Bibelen, og bare gagner ham selv, er ikke budskapet hans fra Den hellige ånd. På samme måte er alle opplevelser som ikke harmonerer med Bibelen, falske. Og det betyr at du får mer åndelighet fra Bibelen enn fra en elektronisk hjelm.

Ekte åndelighet Bibelens beskrivelse av ekte åndelige erfaringer er aldri et resultat av å trikse med mentale evner. Snarere er det en innflytelse som umiskjennelig kommer fra utenfor seg selv. Gud bruker Den hellige ånd for å påvirke det menneskelige sinn og følelser. For å skille Den hellige ånds arbeid fra tvilsomme åndelige opplevelser som Gudehjelmen, gir Bibelen en detaljert beskrivelse. For det første er Den hellige ånds arbeid fundamentalt kreativt. Vi ser Den hellige ånd første gang i 1 Mosebok 1:2, der han «svevet over vannet». Åndens kreativitet er spesielt tydelig i det arbeid Jesus gjør. «Herrens Ånd er over meg», sa Jesus, «for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri» (Lukas 4:18). I livet til troende fører et møte med Guds Ånd til karakterforbedring. Apostelen Paulus skriver at «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven» (Galaterne 5:22-23). Det finnes ikke noe selvforherligende ved å føle Ånden. Det er snarere ydmykende, for det hjelper oss med å identifisere og føle sorg over våre synder (Johannes 16:7-9), og gjør at vi ønsker å være som Jesus: «Og alle… blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet» (2 Korinterbrev 3:18). Langt fra å være selvopptatte eller egoistiske, gjør Den hellige ånd oss til et kjærlig, voksende fellesskap: «Det er han [Kristus] som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Klippen Står du overfor vanskeligheter som du frykter kan ødelegge deg? Tekst: Barry Kimbrough / Foto: Colourbox

Da et skip forliste rett utenfor kysten av Wales, druknet alle med unntak av en sterk ung ire, som fant tilflukt på en forreven klippe ca. 1.5 km fra land. Han klamret seg fast og gestikulerte desperat til tilskuerne som hadde samlet seg på land. De frådende bølgene tillot ikke noe umiddelbart redningsforsøk. Vettskremt, gjennomvåt og kald, klamret han seg til steinen gjennom natten. Ved daggry hadde stormen stilnet, og en livbåt kom til unnsetning. Trygt om bord kollapset han skjelvende. «Unge mann,» sa en av redningsmennene, «du må ha skjelvet av kulde og frykt hele natten». Han svarte, «Skjelvet? Ja, det gjorde jeg. Men jeg visste at så lenge jeg ble værende, var jeg trygg. For klippen skalv aldri.» Bibelen er livets sikre klippe. Den skjelver aldri. Å stole på Skriften gir oss åndelig sikkerhet når vi angripes av trusler, kriser, tvil og skuffelse. «… ordet fra vår Gud står fast for evig» (Jesaja 40:8). Når vi stoler på Bibelens styrke ved tro og lydighet, er vi trygge.