Tidens Tale 2017 6 by Widar Ursett

SEMBER 20

NR. 06 / DE

HVORFOR KLOKKENE KIMTE Den store offergaven.

MENIGHETEN:

PROFETIER:

BIBEL:

Lederintervjuet

Profeten Daniel Kapittel 3:12-23

Skapelsen (Del 2 av 2)

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

LEDER

Lurer du på hva tilbedelse er? Tekst: Widar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

pne YouTube og kast blikket utover publikum på en Michael Jacksonkonsert. De løfter hendene, skriker ut sin hengivenhet med ansikter fordreid av relasjonslengsler. Sminke, tårer, snør og hår skvetter og fyker om hverandre i en usalig blanding når persondyrkelsen sprenger den emosjonelle seismiske skalaen, og kroppsspråket sier mer enn tusen ord. Med jevne mellomrom må vaktene bære ut ungjenter som har besvimt midt i den hjertevrengende Michael-jeg-elsker-deg-hylingen. Det er ingen tvil lenger da en av jentene blir hentet opp på scenen og får danse med stjernen mens han synger «You are not alone». Hadde hun fått det til, hadde hun klatret inn i kroppen hans, men etter et par minutters ekstatisk omfavnelse faller hun på kne foran ham med utstrakte armer, og kysser hånden hans. Lurer du på hva tilbedelse er? Ta en titt på det amerikansk TV-programmet «Overhaulin’», og se hvordan

eierne av de nyrestaurerte og gjenoppbygde bilene, reagerer når de får se de glitrende nyskapningene. Tårer, kjærlighetserklæringer, hjerteklapp, lovprisninger … De må stryke hendene langs bilens nylakkerte linjer, de gisper når de ser den forkrommede motoren … og beundring og hyllest hopes på byggerne som har skapt alt sammen. Bak rattet: «Jeg mistet deg, men nå har jeg fått deg tilbake. Du er min.» Dette er sekulær tilbedelse. Kristen tilbedelse er like relasjonssøkende, og kommer også til uttrykk i kjærlighetserklæringer og lengsel etter Gud. Gleden over å være sammen med ham presser på inntil den slippes ut i tilbedelse, enten det er et liv levd i hengiven lydighet, eller det er salmesangen som runger i kirken. C. S. Lewis har forklart dette på mesterlig vis. «Det åpenbare poenget med pris – enten man priser Gud eller noe annet – unnslapp meg på merkelig vis. Jeg tenkte på det som smiger, anerkjennelse eller å gi ære. Jeg la aldri merke til at all glede spontant kommer til uttrykk som pris … Verden er full av pris – elskere som priser sine elskerinner, lesere som priser sine favorittdikt, turgåere som

priser naturen, spillere som priser sitt favorittspill – pris av vær, viner, matretter, skuespillere, biler, hester, høgskoler, land, historiske skikkelser, barn, blomster, fjell, sjeldne frimerker, sjeldne biller, og noen ganger til og med politikere eller akademikere. Jeg hadde ikke lagt merke til hvordan de mest ydmyke og samtidig de mest balanserte og skarpsindige tenkere priste mest, mens fanatikere, sosiale kasus og bråkmakere priste minst ... Pris fremstår nesten som hørbar indre helse ... Jeg la heller aldri merke til at på samme måte som mennesker spontant priser det de verdsetter, oppfordrer de oss spontant til å bli med i lovprisningen: ‘Er hun ikke nydelig? Var det ikke fantastisk? Var det ikke uttrykksfullt?’ Når salmistene ber alle om å prise Gud, gjør de bare det samme som alle mennesker gjør når de snakker om ting de bryr seg om … Jeg tror vi elsker å prise det vi fryder oss over fordi lovprisningen uttrykker ikke ene og alene glede, men fullfører og fullender gleden; Lovprisning gjør gleden på en naturlige måte hel og komplett. Det er ikke for å smigre hverandre at elskere forteller hverandre hvor vakre de er; gleden er ikke total før den uttrykkes ... Den skotske katekismen sier at menneskets hovedmål er ‘å forherlige Gud og nyte ham for all tid’ ... Ved å be oss prise ham, inviterer Gud oss til å nyte ham» (C.S. Lewis, Reflections on the Psalms. [New York: Harcourt, Brace & Co., 1958], s. 93-97). Gleden over Gud er ikke ferdiglaget før den kommer til uttrykk. I alt vi er. I alt vi gjør. Hele tiden. Hele livet. Hele evigheten. Det er tilbedelse. Den gleden skulle du kjenne på!

side 2 / tidens tale / desember 2017

Tidens Tale er Adventistkirkens misjonsblad. Vi plasserer oss i markedet for kristne livssynsmagasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forholde seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan by mennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journalistikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begivenheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted. Utgitt av Syvenndedags Adventistkirken Bestill abbonement på post@tidenstale.no Tidens Tale kommer ut annen hver måned og kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt med posten koster bladet, i Norge, NOK 169 årlig forskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkeltnummer koster NOK 35. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner. Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen Redaktør: Widar Ursett Layout og produksion: Mediegruppen as Redaksjon: Tidens Tale Postboks 124 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71 E-post: post@tidenstale.no Giro: 3000 30 32600 Forsidefoto: Adobe Stock Trykk og innbinding: United Press, Riga, Latvia Medlem av MG 8851

Tilbedelse

NR.06 /DESEMBER 2017

20 16 NR. 06

DESEMBER 2017

12 22

Hva sier Bibelen om: Syndefallet og frelsen

Hvorfor måtte Jesus dø? Del 1 av 2

Det skjer i Adventistkirken

Lederintervjuet

Daniel kapittel 3:24-30

Hvorfor klokkene kimte

Skapelsen. Del 2 av 2

Den hellige Ånd i endetiden

Korrupsjonsjeger av Guds nåde

Hun gjorde som Jesus sa

side 3

HVA SIER BIBELEN OM...

Syndefallet og frelsen 1. Hva er synd? «Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven» (1 Johannes 3:4). 2. Hva skjer før man synder? «Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jakob 1:15). 3. Hva er konsekvensen av synd? «Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jakob 1:15). «Syndens lønn er døden…» (Romerne 6:23). 4. Hvor mange ble rammet av døden pga. Adams synd? «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Romerne 5:12). «For slik alle dør på grunn av Adam…» (1 Korinterbrev 15:21). 5. Hvilken konsekvens fikk Adams synd for Jorden? «Og til mannen sa han: ‘Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine

side 4 / tidens tale / desember 2017

levedager. Den skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på marken’» (1 Mosebok 3:17-18). 6. Hva var konsekvensen Av det første mord? «Da sa Herren til Kain: «… Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker åkeren, skal den ikke lenger gi deg av sin rikdom’» (1 Mosebok 4:9-12). 7. Hvilken fryktelig dom kom som konsekvens av vedvarende synd og overtredelse mot Gud? «Og Herren sa: ‘Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden,…’ ‘Jeg vil gjøre ende på alt kjøtt og blod. For jorden er blitt full av vold på grunn av dem.’ Noah var 600 år da storflommen kom over jorden … Da … brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser åpnet seg» (1 Mosebok 6:7-13; 7:6-11). 8. Hva skjedde etter storflommen som følge av videre frafall fra Gud? «Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: ‘Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og

forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!’ Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen» (1 Mosebok 11:5-8). 9. Hvilke konsekvenser har synden hatt for alt det skapte? «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Romerne 8:22). 10. Hvorfor trekker det ut før Gud feller sin endelige dom over synden? «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peter 3:9). 11. Hva er Guds forhold til synderen? «Jeg krever ikke at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!» (Esekiel 18:32). 12. Kan mennesket fri seg selv fra syndens makt? «Kan en fra Kusj skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre godt, dere som er opplært til å gjøre ondt» (Jeremia 13:23).

Fortsetter i Tidens Tale 01-2018.

TANKER OM TROEN

Hvorfor måtte Jesus dø? Del 1 av 2

Hvis Gud suverent kan tilgi akkurat hvem han vil og gjerne gjør det utfra sin raushet og kjærlighet. Hvorfor måtte da Jesus dø? Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Adobe Stock

pp gjennom historien har kristne faktisk gitt ulike svar på dette spørsmålet. Her er noen av de beste. Legg merke til hvordan de henger sammen og bygger på hverandre. 1. For å beseire Satan. Satans makt ligger i løgnene om Gud. Men da Jesus, Guds sønn døde på korset i stedet for å mobilisere de 72 000 englene han hadde til sin disposisjon (Matteus 26:53), viste han at Gud ikke hersker ved vold og makt, men med selvutgivende kjærlighet som trumfer alle maktmidler. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset» (Kolosserne 2:15. Se også 1 Johannes 3:8; Johannes 16:11; Johannes 12:31; Johannes 14:30; Apostlenes gjerninger 10:38-40). 2. For å beseire døden. Dødsrikets porter måtte sprenges fra innsiden. Jesus måtte dø for å beseire døden og frykten for døden. Uten død, ingen oppstandelse. Jesus viste at det var en vei gjennom døden til et liv på den andre siden. «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv» (Hebreerne 2:14-15; 2 Timoteus 1:10; 1 Korinterbrev 15:56).

3. For å kjøpe oss fri. Siden Jesu død beseiret Satan og fridde oss fra dødsangsten, satte den oss fri fra alt som bandt oss til døden. Til en kultur som var kjent med at slaver kunne fri-kjøpes ble dette et bilde på hva Jesu død hadde utrettet. Frikjøpingen hadde kostet Jesus livet. «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner» (Åpenbaringen 5:9. Se også Markus 10:45 og 1 Timoteus 2:6; Titus 2:14; Galaterne 1:4; 3:13; Romerne 6:6-23; 7:24; 8:21; Johannes 8:36). 4. For å vise oss Guds kjærlighet. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere» (Romerne 5:8). «Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg» (Galaterne 2:20. Se også Romerne 8:32; 1 Johannes 4:9-10; Johannes 3:16; Efeserne 5:2, 25). 5. For å bære verdens synd og elendighet. Som verdens skaper tar Gud ansvaret for synden og elendigheten vi har havnet i og går selv inn i vår verden for å bære den på sin egen kropp og dele vår skjebne og syndens konsekvens. Gud prøver ikke å fikse verden fra utsiden av

lidelsen som en general som sitter langt bak frontlinjen. Han går inn i den, bærer den, soner for den for å forvandle verden innefra – fra det dypeste mørke. «På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet» (1 Peter 2:24. Se også Hebreerne 4:14; Johannes 1:29; 1 Johannes 3:5; 2 Korinterbrev 5:21). 6. For å forsone oss med seg selv. Gud ville vinne oss tilbake til seg slik faren i fortellingen om den fortapte sønn lengtet etter å få sønnen hjem (Lukas 15). Det var ved sitt offer på korset han viste at Guds holdning til oss er betingelsesløs selvutgivende kjærlighet og tilgivelse. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!» (2 Korinterbrev 5:19. Se også 1 Johannes 2:2; Kolosserne 1:22; Efeserne 2:16; Romerne 5:10).

side 5

i Adventistkirken Adventistbevegelsen står på reformasjonens prinsipper, og ser på seg selv som arvinger av reformasjonen.

Aksjon Facebook 2018 Tilbedelse og positiv kristendom er fortsatt viktig i livene til ungdommer i det 21. århundre. Tekst: Mai-Britt Kendel / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

Sosiale medier Hope Channel Norge mobiliserer nå til ny aksjon i sosiale medier i 2018. Sosiale medier representerer en unik plattform for å møte mennesker med Bibelens budskap via strømmetjenester på www.hopechannel.no: • Web-TV • OnDemand • Samsung Smart TV • VideoPodcast i HD-kvalitet • Hope Channel app for smarttelefoner og nettbrett Luther 500 Aksjon Facebook 2018 markedsfører TV-serien «Luther 500». Serien forteller den dramatiske historien om hvordan en munk fra en liten by i Tyskland rystet kirken i sine grunnvoller og befridde folk fra kirkens knugende makt. Martin Luther var både sint og skuffet da han spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober 1517. • Luther var sint fordi biskoper og prester misbrukte sine maktposisjoner. • Luther var sint fordi kirken påsto at bare paven hadde myndighet til å tolke Bibelen. • Luther var sint fordi kirken nærmest la ut frelse for salg gjennom avlatshandelen. Ingen andre oppslag har hatt den samme betydning for utviklingen i Europa. Gjennom en serie programmer gir vi

side 6 / tidens tale / desember 2017

deg innblikk i bakgrunnen for reformasjonen, og vi forklarer betydningen av reformasjonen for oss i moderne tid. Sola scriptura Luther insisterte på at mennesket ikke kan gjøre seg fortjent til det evige livet. Ingen ting av det vi mennesker kan gjøre, er tilstrekkelig for å gi oss del i evigheten. Frelsen er helt og fullt et resultat av Guds ufortjente nåde. Men Luther var nådeløs i sin kritikk av kirkelig maktmisbruk og de mange krav som ikke hadde dekning i Bibelen. Gjennom en strøm av bøker og pamfletter som ble spredd til hele Tyskland, ble reformatorens tanker spredd til store deler av Europa. Munken fra Wittenberg ble en korrupsjonsjeger av Guds nåde. Han fikk et stort og begeistret publikum, og vi nyter godt av hans samfunnskritikk den dag i dag. TV-produksjonen Programlederne i «Luther 500», Tor Tjeransen og Widar Ursett, tar oss med til de sentrale reformasjonsbyene i Tyskland. De trekker linjene fra middelalderen til moderne tid. Serien på 10 programmer er produsert av Hope Channel Norge og inneholder følgende titler:

1. Forfallet må stoppes 2. Rabalderet begynner 3. Korrupsjonsjeger av Guds nåde 4. Radikal bibelbruker 5. Radikal bibeloversetter 6. Troen alene 7. Nåden alene 8. Kristus alene 9. Rasende reformator 10. Kristus mot antikrist Hva med deg? Adventbevegelsen står på reformasjonens prinsipper slik disse er uttrykt i begrepene Skriften alene, Kristus alene, troen alene og nåden alene, og ser på seg selv som arvinger av reformasjonen. Facebook-kampanjer er et redskap som gjør det umulige mulig. Ved kun et tastetrykk kommer mennesker i berøring med Bibelens budskap. Bli med i innspurten av verdens historie, og bidra til at evangeliet om Jesus Kristus når ut «på torget» der folk flest befinner seg anno 2018: sosiale medier! Facebook-kampanjen gjennomføres kun én gang i året. Bruk kontonummer 3000.30.37777 for å gi din gave til Aksjon Facebook 2018!

Første spadestikk for nytt studio hos LifeStyleTV, i Sverige Representanter for Syvendedags Adventistkirken i Skandinavia tok søndag 5. november de første symbolske spadestikk for et helt nytt TV-studio ved LifeStyleTV i Sverige. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Kasper Nybo

Claus Nybo, grunnlegger og daglig leder av stasjonen, ser på dette som enda et mirakel i historien til stasjonen som har sendt adventistprogrammer 24 timer i døgnet, sju dager i uka siden oppstarten i januar 2006. Nybo har alle nødvendige byggetillatelser, og de symbolske spadestikkene sist søndag markerte begynnelsen på et nytt og viktig kapittel i TV-stasjonens historie. Det nye studioet blir på 950 kvm bruksareal og skal etter planen innvies i august 2018. Det nye bygget vil gi LifeStyleTV anledning til å produsere en større variasjon av programmer enn det som var mulig i det lille studioet stasjonen har drevet med de første 12 årene. For første gang blir det mulig for LifeStyleTV å gjøre musikkopptak i eget studio. Under seremonien i forbindelse med den symbolske byggestarten, minnet Claus Nybo om at LifeStyleTV alltid har vært et trosprosjekt helt avhengig av Gud. – Når Gud kaller oss, har vi ikke alltid det vi trenger, men Gud vil sørge for oss. Til nå har LifeStyleTV fått inn donasjoner som dekker 70% av de sju millioner svenske kroner det nye studioet vil koste. Nybo er trygg på at den resterende finansieringen vil være på plass når den trengs. Bygget skal settes opp som en modulbasert industrihall. Likevel vil det være veldig nyttig om bygningskyndige ville være med å bidra med diverse arbeider i løpet av sommeren. Representanter for Den transeuropeiske divisjon, de tre skandinaviske unionene og lekfolk som har bidratt til å virkeliggjøre visjonen bak

LifeStyleTV var til stede under seremonien da de første spadestikkene ble tatt. Pastor Victor Hulbert, leder for kommunikasjonsavdelingen i Transeuropeisk divisjon, uttrykte takknemlighet for det viktige bidraget LifeStyleTV har gitt til å kringkaste evangeliet i Skandinavia. – Teknologien har endret seg, men budskapet er det samme. Vi må ha fokus på misjon, sa Hulbert. Tor Tjeransen, leder for medieavdelingen i Den norske union, hintet til det lange samarbeidet med TV-kanalen i sin hilsen.

ved LifeStyleTV, fortalte historien om en dame som var blitt lagt inn på sykehus for mange år siden. Mens hun lå på sykehuset, la hun merke til en annen dame som virket så rolig til tross for en alvorlig diagnose. Hun hadde også lagt merke til at denne damen forberedte seg til noe hun kalte sabbat. Mange år senere ble damen minnet om roen den andre damen hadde hatt. Hun lengtet etter det samme. Dermed googlet hun «kristen og sabbat». LifeStyleTV var et av treffene hun fikk. På den måten kom hun i kontakt med adventister og er i dag døpt og opptatt i menigheten. LifeStyleTV sender adventistprogrammer 24 timer i døgnet, sju dager i uken på THOR 6-sattellitten.

– Det har vært en glede å se LifeStyleTV vokse og det har vært en glede å være partner med dere. Jan Gunnar Wold, leder for medieavdelingen i Den danske union, understreket at arbeidet ved LifeStyleTV ikke dreier seg om teknologi, men om mennesker. Dan Millares, som i mange år var programleder

Representanter for Syvendedags Adventistkirken i Skandinavia var med å ta de første symbolske spadestikk for et nytt studio på 950 kvm for LifeStyleTV. Studioet bygges på LifeStyleTVs eiendom en times kjøring fra Malmø.

side 7

MENIGHETEN

Lederintervjuet Det viktigste er å inspirere og hjelpe de lokale menighetene, sier Victor Marley, nyvalgt leder for Adventistkirken i Norge. Tekst: Widar Ursett / Foto: Adobe Stock, Privat

1. Hvem har hatt stor innflytelse på deg? Pastor Robert Surridge. Da jeg ble ferdig med min BA i teologi gikk det nesten et helt år før jeg startet på min mastergrad. Det året jobbet jeg med å etablere nye menigheter i Sørøst England, og Robert var min veileder på det tidspunktet. Han jobbet utrolig hardt, var veldig målrettet, veldig opptatt av evangelisme, og opptatt av å finne kreative måter å nå ut til lokalsamfunnet på. Han og jeg ble veldig gode venner, og han gjorde et sterkt inntrykk på meg. På den tiden var jeg som en svamp og veldig ivrig etter å vite hvordan man skulle gjøre ting.

«Victor, du skal være i Tunbridge Wells og etablere en menighet der, og så skal du rapportere til meg.» Men han tok meg med på alt mulig i sin lokalmenighet, samtidig som han var områdekoordinator og distriktsleder. Jeg fikk lov til å være med på det som andre pastorer også holdt på med. Alt det jeg fikk være med på den gang gav meg et godt grunnlag: Husbesøk, sykebesøk og begravelser, samtidig som jeg var med på alle evangelistiske prosjekter i området. I tillegg brukte han fritiden på meg. Han kunne si: «Jeg har fri i dag. Har du fri, Victor? Ja, da kommer du bort til oss, og så spiser vi og henger litt sammen.» På den måten ble han mer enn en sjef; han ble en mentor. Jeg opplevde det som så positivt at jeg prøver også å være tilgjengelig for de som jobber for meg i dag.

2. Hvorfor og hvordan påvirket han livet ditt? Han gav meg ikke bare undervisning og gode råd i jobbsammenheng, men vi ble venner. Han tok tid til meg. Han kunne jo bare ha sagt:

3. Hva er de viktigste beslutningene du tar, som leder av Adventistkirken? Slik jeg ser det, er enhver beslutning viktig, fordi den bidrar til en større helhet. Jeg tror veldig på at små ting, samlet sett, bidrar til noe stort.

vem er Victor Marley innerst inne? Hva motiverer ham? Hvordan vil han bruke sitt lederverv i årene framover?

side 8 / tidens tale / desember 2017

Derfor har jeg alltid jobbet med små detaljer som viser at vi setter pris på de frivillige. Trivselsfaktorene betyr mye. Når folk henvender seg til meg, skal de møtes med snillhet og respekt, og bli fulgt opp. Ingen skal bli oversett. God trivsel styrker motivasjonen. Og sterk motivasjon er avgjørende i en organisasjon som er basert på frivillig innsats. Derfor blir alle de små beslutningene som framsnakker det frivillige arbeidet, egentlig store avgjørelser. Adventistkirken handler om mennesker. Da snakker vi ikke om små eller store beslutninger, men om viktige beslutninger. De beslutninger som handler om mennesker og deres motivasjon for å gjøre Guds arbeid, er de aller viktigste for meg. 4. Hva vil du gjøre for å skape og vedlikeholde inspirasjon i organisasjonen? Vi må dyrke en kultur som bygger ned barrierene mellom ledelsen og «de der

ute». For å oppnå det, må vi være flinke til å kommunisere og dele informasjon. Og vi må dele samtaler – finne måter å engasjere flere i de avgjørelsene som tas – spesielt de strategiske avgjørelsene om hvordan vi skal utføre menighetsarbeid, evangelisme, misjon, nestekjærlighet, jobbe for gode fellesskap i lokale menigheter, våre verdier. … Alle disse temaene fordrer samtaler. De samtalene kan vi ikke begrense til organisasjonsledelsen. Slike strategiske samtaler må vi ha i alle menigheter. Vi må spørre hvordan vi best kan være til tjeneste, og hvordan vi best kan organisere vårt arbeid. Hva er behovene? Hvordan kan vi komme oss videre? 5. Hvordan vil du oppfordre til kreativ tenkning i Adventistkirken som et hele? Når jeg ser på Adventistkirkens historie, er den preget av mennesker som var villige til å prøve nye ting. Noen ganger feilet de, men ofte lyktes de. De gjorde noe sammen med Gud. Den holdningen trenger vi å dyrke igjen. Jeg er så enkel at jeg tror på Guds ledelse, og at Gud kaller mennesker til å finne kreative, gode og relevante måter å kommunisere med samfunnet på. Selvfølgelig må vi bruke hodene, og vi må være bibelske. Men samtidig skal vi ikke være redde for å ta i bruk nye metoder. 6. Hva er viktigst for Adventistkirken: Våre oppgaver, våre visjoner, eller våre kjerneverdier? Kjerneverdiene. Vår oppgave er å gjøre Gud kjent, slik at mennesker får oppleve ham, og ønsker å møte ham når han kommer igjen. Vi er kalt til å vise hans karakter her på jorden. Så for meg handler dette om hvem vi er. Budskapet vårt er viktig, men det er helt innholdsløst hvis vi ikke lever det ut – hvis vi ikke er preget av Guds karakter. Det er de bibelske verdiene som skal informere avgjørelsene våre og sette agendaen.

rydde plass til moderne medier. TV-bransjen er også i ferd med å forandre seg totalt. Skal vi fortsette å lage programmer og leie plass på kristne TV-kanaler, eller skal vi gjøre noe annet? Flere og flere forlater klassisk TV og bruker heller Netflix, Youtube, appleTV, ol. Så svaret akkurat nå er nei. Derfor er det viktig at vi har en god prosess rundt hvordan vi skal legge opp strategiene videre. 10. Hvordan ser ledelsessuksess ut i ditt hode? For meg handler dette om at flere blir engasjert over tid. At det blir mer bevegelse og utbredt begeistring for Jesus. Det handler om retning og momentum. 11. Hva er din største styrke? Jeg er positiv, og jeg har lett for å føle empati med mennesker jeg møter.

14. Hvordan motiverer du ditt team? Ved å vise tillit. Ved å jobbe med god kommunikasjon. Være flink til å følge opp. Og vise respekt og positivitet. 16. Hva er noen av de største styrkene til ledelsen i Den norske union (DNU)? Vi har et team som virkelig bryr seg om Adventistkirkens medlemmer og kirkens misjonsoppdrag, og de jobber veldig hardt. Jeg tenker at vår førsteprioritet er å jobbe sammen for å styrke den lokale menighet i dens utadrettede arbeid. 17. Hva er noen av DNUs største utfordringer? Det er så mye vi gjerne skulle ha gjort, men vi er begrenset av penger, tid og kapasitet til å gjøre alt sammen.

12. Hva er din største svakhet? Jeg er sjenert. Så jeg har det ikke alltid lett når jeg møter andre. Jeg gruer meg til sosiale sammenhenger, så det er litt vanskelig. 13. Er du mest effektiv i gruppesammenheng eller på en en-til-en-basis? Det avhenger litt av sammenhengen, men jeg tror jeg sier en-til-en fordi i gruppesammenheng er jeg ofte fornøyd med at andre snakker.

Vår oppgave er å gjøre Gud kjent, slik at mennesker får oppleve ham, og ønsker å møte ham når han kommer igjen. Vi er kalt til å vise hans karakter her på jorden.

9. Er Adventistkirken flink nok til å bruke Internett og sosiale medier? Her henger vi ganske langt bak. Jeg tror vi er nødt til å omprioritere vår tenkning for å

Teamarbeid, utvidede samtaler, og engasjement for Jesus i lokalmenighetene lover godt. Marley viser vilje til å utvide demokratiseringen rundt strategiske avgjørelser for kirken, og til å kommunisere kreativt og effektivt til omverdenen bl.a. gjennom Internett og sosiale medier. Marley vil kommunisere bredt med både medlemmer og andre. Samtalen som metode framstår som viktig i hans ledervisjon. Det kan vi være komfortable med. Hvem liker ikke en god samtale?

side 9

PROFETIER

"Daniels Bok"

Daniel

kapittel 3:24-30 Gjennom ilden for himmelens Gud. Tekst: Kenneth Jørgensen / Foto: Adobe Stock

aniels tre hebreervenner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, som vi ble kjent med i Daniel 1, nektet å bøye seg for billedstøtten, som Nebukadnesar hadde fått satt opp i Duradalen (Daniel 3:1-6). Alle de andre på sletten i Duradalen, rikets høyeste embetsmenn, bøyde seg i henhold til kongens ordre i samme øyeblikk musikken begynte å lyde (vers 7). Straffen for ikke å bøye seg for billedstøtten av gull, var å bli kastet i en ildovn (vers 6). Ildovnen skulle bli de «ubøyelige» hebreernes endemål i denne verden, om ikke Gud hadde grepet inn. Kong Nebukadnesar venter med spenning på bekreftelsen om at all motstand mot tilbedelseskravet av billedstøtten er eliminert. Daniel var bortreist eller syk, eller noe annet hadde hindret ham i å være til stede i Duradalen denne dagen. Om han hadde vært der, ville han gjort og sagt det samme som hans modige venner. Det store i denne fortellingen er at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego utførte denne trosgjerning uten at Daniel var der til å oppmuntre dem. Det er ikke alltid vi har sterke trossøsken rundt oss når prøvelsens time banker på døren, da må vi stole fullt og fast på den usynlige Gud alene og hans løfter.

side 10 / tidens tale / desember 2017

Tre inn, fire ut Miraklet finner sted. De muskuløse tøffingene som kastet Daniels venner inn i den, sju ganger varmere enn normalt opphetede, ildovnen døde pga. varmen og flammene, men etter at de unge menn teknisk sett skulle ha blitt til aske, ser kongen forunderlige ting i ildovnen og spør om ikke tre personer ble kastet inn ovnen. Svaret fra rådsherrene var et bekreftende ja (vers 24). Kong Nebukadnesar spør fordi han så tydelig kunne huske at tre personer ble kastet i ildovnen, men nå ser han fire i den samme ovnen. Alle fullstendig immune mot flammenes intensitet, og den fjerde, ifølge kongens eget utsagn, «ser ut som en gudesønn» (vers 25). Det siste verset i Matteus evangelium lover de troende at Jesus skal være med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:20), og «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem,» står det i Matteus 18:20. Disse løftene som ble skrevet for slektleddene etter de første kristne, var i full modus operandi i Det gamle testamentes tid. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid» (Hebreerne 13:8). Gud var

ikke mindre omsorgsfull for sitt folk i den første pakten enn han er i den nye pakts tid. Gud er alltid kjærlighet. Kongen konstaterte at det var «fire menn som går løse omkring midt inne i ilden» mens kun tre ble kastet i den, og, øyensynlig, «det er ingen skade å se på dem», dessuten, og høyst besynderlig, «den fjerde ser ut som en gudesønn» (vers 25). Kongen gikk deretter målrettet mot inngangspartiet til ildovnen og ropte ut de unge hebreeres babylonske navn, navn kongen muligens selv gav dem noen år før, gjennom sin hoffmann (se Daniel 1:7). Mennene spaserte bokstavelig talt «ut av ilden» (vers 26) som om den ikke hadde berørt dem på noen som helst måte (vers 27). Nebukadnesar må ha gnidd seg i øynene noen ganger under den mirakuløse seansen hvor naturlovene, slik vi kjenner dem, ble satt til side for et øyeblikk for å vitne om Guds store makt. Kongens rådgivere, den tids profesjonelle teologer, som også hadde hatt en finger med i det som skjedde på sletten i Duradalen, fikk oppleve deres livs mirakel. Deres okkulte agenda bleknet sammenlignet med dette

himmelske tegnet. En som var større enn deres guder hadde gjestet dem. Iver for den sanne Gud Alle forstod, inkludert kongen selv, at kongens bud var urimelig og i strid med himmelens bud. Kontrasten er enorm: De sterke mennene som kastet hebreerne i ildovnen brant selv opp av den sterke varmen. Daniels venner var i den glohete ovnen, og selv om de ble «bundet i sine kapper» (vers 21) da de ble kastet inn i ovnen, ser Nebukadnesar at de nå «går løse omkring midt inne i ilden» (vers 25), og da de endelig kom ut, var det ingen tegn på at deres klær hadde blitt påvirket av ilden og varmen. Kongens menn «så at ilden ikke hadde hatt noen makt over disse mennene. Håret på deres hoder var ikke svidd, klærne deres var ikke skadet, og det luktet ikke brent av dem» (vers 27). Himmelen hadde talt. Babylons teologer og vismenn hadde blitt avslørt. For tredje gang (første gang i Daniel 1 og andre gang i Daniel 2) får kong Nebukadnesar et direkte møte med jødenes Gud. For tredje gang blir det åpenbart for ham at hebreernes Gud er den levende, sanne Gud. Jerusalem har seiret over Babylon. En fundamental ydmykelse for den stolte kongen. Men det er mer håp for Nebukadnesar enn for Egypts Farao, den gang Gud arbeidet gjennom Moses. Farao så miraklene, men forherdet sitt hjerte. Nebukadnesar så miraklene, og noe skjedde i hans hjerte. Gud plukket lag for lag, likesom lagene i en løk, av stolthet fra kongens liv. Det er derfor vi har et håp om en dag å se Nebukadnesar i himlenes rike. Himmelens Gud viste seg å være større enn Nebukadnesar, og mye tyder på at kongen aksepterte Gud i sitt liv.

Kongens iver for den sanne Guds ære kom til uttrykk i nok et dekret, denne gangen mot alle som taler imot hebreernes Gud. Den personen som dristet seg til dette «skal hogges i stykker og hans hus skal gjøres til en skraphaug» (vers 29). Selv om kongens hensikt var edel, er det prinsipielt galt for en verdslig makt å begrense ytringsfriheten på det religiøse plan. I den kosmiske konflikt er ytringsfrihet en grunnleggende rettighet for alle Guds skapninger. Den gjaldt til og med Satan selv, selv om han misbrukte denne soleklare retten og må bære sitt ansvar for det. Daniels bok og Johannes Åpenbaring handler om tros- og ytringsfrihet. En dag, på universalt nivå, vil denne grunnleggende menneskerettigheten settes til side.

Mesjak og Abed-Nego ære og makt i landskapet Babel» (vers 30).

Mennene spaserte bokstavelig talt «ut av ilden» (vers 26) som om den ikke hadde berørt dem på noen som helst måte (vers 27).

Det var nettopp en lovforankret statsreligion som nesten kostet hebreerne deres liv. Den nye loven til Nebukadnesar hadde potensialet i seg til også å ta uskyldig liv. Uansett, enten vi ser det nye dekretet som noe ondt eller noe godt, var Nebukadnesar oppglødd og ivrig for sannheten så langt han forstod den, inntil han igjen (i neste kapittel) blir stolt og faller fra hebreernes religion, og helt til han igjen får samlet seg og vender tilbake til den levende Gud. Er det ikke slik med mange av oss også? Kapitlet ender med å informere om at kongen forfremmer Daniels venner til statlige toppstillinger i provinsen Babylon, « og kongen gav Sjadrak,

side 11

JUL

side 12 / tidens tale / desember 2017

Hvorfor klokkene kimte Første gang jeg hørte denne historien var for flere år siden enn jeg har lyst til å innrømme. Jeg har satt pris på den i alle år. Det finnes mange forskjellige versjoner av denne fortellingen, skrevet av forskjellige forfattere, alle er basert på Vårherres lignelser – men denne er en av de aller mest spesielle. Tekst: Raymond Macdonald Alden / Foto: Adobe Stock

et var en gang en vakker kirke i et land langt borte dit få mennesker har reist. Den sto på en bakketopp midt i en stor by, og hver søndag, i tillegg til hver helligdag, som for eksempel i julen, var det tusenvis av mennesker som bega seg oppover bakken for å beskue dens mektige bueganger. De lignet rekker av små maur der de alle beveget seg i samme retning. Når du kom fram til selve bygningen fant du steinsøyler og mørke passasjer og et storslått inngangsparti som ledet inn til hovedrommet i kirken. Dette rommet var så stort at når du sto ved døråpningen, kunne du nesten ikke se den andre enden, hvor koret sto ved marmoralteret. I hjørnet lengst borte var det et orgel, og dette orgelet hadde så kraftig lyd at noen ganger når det ble spilt

på det, ville mennesker flere kilometer borte stenge vinduslemmene sine og gjøre seg klar for et kraftig tordenvær. I det hele tatt hadde man aldri sett en slik kirke før, spesielt ikke når den var opplyst for en eller annen festival og fullpakket med mennesker, både unge og gamle. Det merkeligste av alt med hele bygningen var likevel hvor vakkert det kimte i klokkene. I det ene hjørnet av kirken var det et høyt, grått tårn med eføy som vokste oppover så langt øyet kunne se. Jeg sier så langt øyet kunne se, for tårnet var absolutt stort nok til å passe til den enorme kirken, og det nådde så høyt opp i skyene at det bare var i klart vær at noen kunne påstå at de så toppen. Og selv da kunne man ikke være helt sikker på at det var toppen man så. Oppover og oppover klatret steinene og eføyen – og

side 13

siden mennene som hadde bygd kirken hadde vært døde i hundrevis av år, hadde alle glemt hvor høyt tårnet egentlig var. Men alle visste at i toppen av tårnet fantes det juleklokker. De hadde vært der siden kirken ble bygget og hadde den vakreste klokkeklangen i hele verden. Noen trodde det var fordi en stor musiker hadde formet dem og bestemt hvor de skulle plasseres. Andre sa at det var på grunn av høyden, at luften der oppe var klarere og renere. Uansett hva grunnen måtte være, var det ingen som nektet for at klangen var den mest melodiøse i verden. Noen beskrev den som englesang, høyt oppe i skyene – andre mente klokkene lød som merkelige vinder som sang mellom trærne. Faktum var imidlertid at ingen hadde hørt dem på årevis. Det var en gammel mann som bodde i nærheten av kirken, som sa at moren hans hadde snakket om at hun hadde hørt dem da hun var en liten pike. Og han var den eneste som var sikker på akkurat det. De var juleklokker, forstår du, og derfor skulle de ikke kime på vanlige dager. Det var tradisjon på julaften at folk tok med seg offergaver til Jesusbarnet i kirken. Og når den flotteste og beste offergaven var lagt på alteret, pleide det å komme en lyd som overdøvet koret,

side 14 / tidens tale / desember 2017

«Ingen kan forestille seg, lillebror, alle de flotte tingene man kan se og høre der,» ville Pedro si. «Jeg har hørt noen si at Jesusbarnet av og til kommer ned for å velsigne gudstjenesten. Tenk om vi kunne få se ham!»

og det var fra kirkeklokkene høyt der oppe i tårnet. Noen sa at det var vinden som ringte i dem, mens andre sa at de var så høyt oppe at englene kunne sette dem i gang. Men i årevis hadde de aldri blitt hørt. Det ble sagt at folk ikke var så nøye med gavene til Jesusbarnet lenger, og at ingen gaver var flotte nok til å fortjene musikken fra klokkene. Hver julaften flokket fremdeles de rike seg rundt alteret. Og hver av dem forsøkte å komme med en flottere gave enn de andre, uten å måtte gi fra seg noe de selv hadde lyst på. Kirken var full av folk som trodde at det kanskje var mulig å få høre de vakre klokkene igjen. Men selv om gudstjenesten var glimrende og gavene mange, kunne man ikke høre annet enn vinden som hvinte høyt der oppe i steintårnet.

Flere kilometer fra byen, i en liten landsby hvor man ikke kunne se noe til den flotte kirken, bortsett fra et par glimt av tårnet når været var klart, bodde en gutt som het Pedro og lillebroren hans. De visste veldig lite om juleklokkene, men de hadde hørt om gudstjenestene som ble holdt i kirken på julaften. De hadde en hemmelig plan om å gå og se på den vakre seremonien, og dette snakket de ofte om når de var alene. «Ingen kan forestille seg, lillebror, alle de flotte tingene man kan se og høre der,» ville Pedro si. «Jeg har hørt noen si at Jesusbarnet av og til kommer ned for å velsigne gudstjenesten. Tenk om vi kunne få se ham!» Dagen før julaften var kald og bitter med noen få ensomme snøflak som føk i luften,

og det var skareføre. Sikkert og visst klarte Pedro og lillebroren hans å snike seg stille bort tidlig på ettermiddagen. Selv om det var tungt å gå i den kalde vinden, hadde de før kvelden satte inn, trasket så langt hånd i hånd at de så lysene fra den store byen like foran seg. De var faktisk ved å gå inn gjennom den store porten i bymuren da de så noe mørkt i snøen like ved stien. De gikk til side for å se hva det var. Det var en stakkars kvinne som hadde falt like utenfor byen, og hun var for syk og trett til å gå inn hvor hun kunne finne ly. Den myke snøen hadde føyket slik at den dannet en slags pute for henne, og hun ville snart være falt i søvn i den kalde vinternatten uten at noen ville kunne vekke henne igjen. Alt dette så Pedro for seg i løpet av et øyeblikk, og han knelte ned ved siden av henne og forsøkte å få liv i henne. Han trakk henne til og med i armen som om han ville ha båret henne vekk. Deretter snudde han ansiktet hennes mot seg slik at han kunne fjerne snøen fra det, og da han hadde sett stille på henne et øyeblikk, reiste han seg igjen og sa: «Det er ingen vits, lillebror. Du får bare fortsette alene.» «Alene?» gråt lillebroren. «Får du ikke sett juleprogrammet?» «Nei,» sa Pedro, og han klarte ikke å holde tilbake en kvelende lyd i halsen. «Ser du denne stakkars kvinnen? Ansiktet hennes ligner på Madonnaen i kapellvinduet, og hun kommer til å fryse i hjel dersom ingen tar seg av henne. Alle har gått til kirken nå, men når du kommer tilbake, kan du ta med deg noen som kan hjelpe henne. Jeg skal gni henne slik at hun ikke fryser. Og kanskje jeg kan få henne til å spise bollen jeg har i lommen.»

Jeg er sikker på at Jesusbarnet vet hvor gjerne jeg ville gått med deg for å tilbe ham. Og forresten, hvis du får sjansen til å gå opp til alteret uten å gå i veien for noen, ta med deg dette sølvstykket fra meg og legg det ned som offergave når ingen ser. Ikke glem hvor du forlot meg, og tilgi meg for at jeg ikke går med deg.»

å gi slipp på musikken og julefeiringens prakt som han hadde lengtet etter så lenge, og isteden tilbringe tiden på dette ensomme stedet i snøen. Den store kirken var et flott sted å være den kvelden. Alle sa at den aldri før hadde vært så vakker. Da orgelet spilte og tusenvis av mennesker sang, ristet veggene av lyden, og lille Pedro som satt langt der ute ved bymuren, kunne kjenne at jorden ristet der han satt.

«Vi trenger ikke begge å gå glipp av julegudstjenesten,» sa Pedro, «og det er bedre at det blir jeg enn du. Du finner lett veien til kirken. Og du må både høre og se alt to ganger, lillebror – en gang for deg og en gang for meg. Jeg er sikker på at Jesusbarnet vet hvor gjerne jeg ville gått med deg for å tilbe ham. Og forresten, hvis du får sjansen til å gå opp til alteret uten å gå i veien for noen, ta med deg dette sølvstykket fra meg og legg det ned som offergave når ingen ser. Ikke glem hvor du forlot meg, og tilgi meg for at jeg ikke går med deg.»

Ved slutten av programmet kom et opptog med offergaver som skulle legges på alteret. Rike og framstående menn marsjerte stolt fram for å legge ned sine gaver til Jesusbarnet. Noen hadde med vakre juveler, noen hadde med kurver så tunge med gull at de nesten ikke kunne bære dem ned midtgangen. En anselig forfatter la ned en bok han hadde skrevet på i mangfoldige år. Og helt til sist gikk landets konge. Han håpet, som alle de andre, at hans gave skulle få juleklokkene til å kime. Det gikk et brus av mumling gjennom forsamlingen da de så at kongen tok av seg kronen med dyrebare edelstener og la den på alteret som sin offergave til det hellige barnet. «Det skal være sikkert og visst,» sa alle, «at vi får høre klokkene nå. For noe slikt har aldri hendt før.»

Slik fikk han lillebror av gårde til byen og blunket hardt for å holde tårene tilbake da han hørte fottrinnene forsvinne lenger og lenger vekk i skumringen. Det var vanskelig

Men fremdeles hørte de ikke annet enn den kalde, gamle vinden i tårnet, og alle ristet på hodene. Noen av dem sa, slik de hadde sagt før, at de egentlig ikke trodde på historien

«Men jeg holder ikke ut tanken på å forlate deg og gå alene,» sa lillebroren.

med klokkene. Og de tvilte på om de noensinne hadde ringt i det hele tatt. Opptoget var over, og koret begynte på avslutningshymnen. Plutselig stanset organisten å spille like brått som om han var blitt skutt, og alle så på den gamle presten som sto ved alteret og holdt opp hånden for å hysje på dem. Ikke en lyd kunne høres fra noen i kirken, og ettersom alle sammen anstrengte seg for å høre, kom det en svak, men tydelig lyd fra klokkene i tårnet. Musikken syntes å komme så langt bortefra, men var likevel så klar. Så mye vakrere var tonene enn noe de hadde hørt før, der de steg og sank langt der oppe i skyene, at menneskene i kirken satt et øyeblikk så stille at man skulle tro noen holdt dem fast i skuldrene. Så reiste de seg alle sammen og stirret rett på alteret for å se hvilken gave det var som hadde vakt klokkene til live. Men alt de nærmeste av dem så, var den barnslige skikkelsen til lillebror, som hadde krøpet så forsiktig opp midtgangen når ingen andre så. Og han hadde lagt Pedros lille sølvstykke på alteret.

side 15

BIBEL

side 16 / tidens tale / desember 2017

SKAPELSEN Del 2 av 2

Gud har skapt alt, og Bibelen forteller den genuine historien om hans skapergjerning. Tekst: Adventistkirken / Foto: Adobe Stock

Skapelsens betydning Folk fristes til å ignorere læren om skapelsen. «Er det ikke likegyldig hvordan Gud skapte Jorden?» spør de. «Vi trenger å vite hvordan vi kommer til himmelen.» Ikke desto mindre er læren om en guddommelig skapelse «det uunnværlige grunnlaget for kristen og bibelsk teologi 1». Et antall grunnleggende bibelske begreper hører nøye sammen med Guds skaperverk 2. I virkeligheten kan kjennskap til hvordan Gud skapte «himmelen og jorden» i siste instans hjelpe oss med å finne hans

vei til den nye himmel og den nye jord, som Johannes skriver om i Åpenbaringen. Hvilke konsekvenser får så læren om skapelsen? En motvekt mot avgudsdyrkelse. Guds skaperevne skiller ham fra alle andre guder (1 Krønikebok 16:24-27; Salmene 96:5-6; Jesaja 40:18-26; 42:5-9; 44). Vi bør tilbe den Gud som skapte oss, og ikke de guder som vi har skapt. Han fortjener all vår troskap, fordi han er skaperen. Alt som svekker vår troskap mot ham er avgudsdyrkelse, og det

vil han dømme. Troskap mot skaperen er derfor et spørsmål om liv og død. Grunnlaget for sann tilbedelse. Vår tilbedelse av Gud er basert på den kjensgjerning at han er vår skaper, og vi er hans skapninger (Salmene 95:6). Dette temaet er så viktig at det er tatt med i det kallet som sendes ut til jordens beboere like før Jesu gjenkomst. Det lyder slik: «Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åpenbaringen 14:7).

side 17

Sabbaten er et minne om skapelsen. Gud innstiftet den sjuende dagen som sabbat for å minne oss om hver uke at han har skapt oss. Sabbaten er en nådegave som ikke sier hva vi har gjort, men Gud har gjort. Gud velsignet og helliget denne dagen på en spesiell måte for at vi ikke skulle glemme at livet ikke bare består av arbeid, men også av samvær med skaperen, hvile og lovprisning av hans vidunderlige skaperverk (1 Mosebok 2:2-3). For å understreke hviledagens betydning plasserte Gud oppfordringen til å huske dette hellige minnesmerke om hans skaperkraft midt i moralloven som et evig tegn og symbol på skapelsen (2 Mosebok 20:8-11; 31:13-17; Esekiel 20:20). Ekteskapet er innstiftet av Gud. Gud innstiftet ekteskapet i skapelsesuken. Det var hans mening at denne hellige foreningen mellom to mennesker aldri skulle oppløses. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mosebok 2:24; se også Markus 10:9). Mennesket er verdifullt. Det står i skapelsesfortellingen at vi er skapt i Guds bilde. Når vi vet det, forstår vi at mennesket

er verdifullt. Vi har ingen grunn til å se ned på oss selv. Vi har i virkeligheten fått en spesiell plass i skaperverket, ettersom vi har fått det spesielle privilegium å kunne være i konstant forbindelse med skaperen og ha mulighet til å likne mer og mer på ham. Grunnlaget for ekte fellesskap. Gud er vår far fordi han har skapt oss (Malaki 2:10), og vi er alle brødre og søstre. Uten hensyn til kjønn, rase, utdannelse eller stilling, er alle skapt i Guds bilde. Hvis vi både forstår og praktiserer dette prinsippet, vil det forhindre rasisme, sneversynthet og enhver form for diskriminering for øvrig. Personlig forvaltning. Vi tilhører Gud fordi han har skapt oss. Det innebærer at det er vår hellige plikt å forvalte våre fysiske, sjelelige og åndelige evner. Det er et tegn på den største utakknemlighet om vi vil gjøre oss fullstendig uavhengig av skaperen. Ansvar for miljøet. Ved skapelsen plasserte Gud den første mann og kvinne i en hage (1 Mosebok 2:8). De skulle dyrke jorden og «råde over» dyrelivet (1 Mosebok 1:28). Slik har vi et guddommelig ansvar for å verne om miljøet.

Respekt for fysisk arbeid. Skaperen satte Adam til å «dyrke og passe» Edens hage (1 Mosebok 2:15). At han gav mennesket dette praktiske arbeide i en fullkommen verden, viser at praktisk arbeid settes høyt. Verdien av det fysiske univers. På hvert enkelt stadium i skapelsen sa Gud at det han hadde skapt «var godt» (1 Mosebok 1:10, 12, 18, 21, 25). Da han var ferdig med å skape, sa han at det: «var svært godt» (1 Mosebok 1:31). Det skapte er altså i seg selv ikke ondt, men godt. Middel mot pessimisme, ensomhet og meningsløshet. Skapelsesfortellingen viser at alt ble skapt med en bestemt hensikt, og at det ikke fremstod på grunn av en tilfeldig utvikling. Mennesket ble skapt til et evig fellesskap med skaperen. Når vi forstår at vi ble skapt med en bestemt hensikt, blir livet meningsfylt og rikt, og den smertelige tomheten og utilfredsheten som så mange gir uttrykk for forsvinner og blir erstattet av kjærlighet til Gud. Guds lovs hellighet. Guds lov eksisterte før syndefallet. Menneskene skulle holde mens de var syndfrie. Den skulle advare mot selvødeleggelse, definere grensene for frihet (1 Mosebok 2:17) og verne Guds rikes undersåtters lykke og fred (1 Mosebok 3:22-24). Livets hellighet. Det er fortsatt skaperen som gir liv til slekt etter slekt. Derfor er livet hellig. David priste Gud fordi han gav ham livet. «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget… Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet» (Salmene 139:13-16). Hos profeten Jesaja står det at det var Herren som «som formet deg i mors liv» (Jesaja 44:24). Livet er en gave fra Gud. Derfor skal vi ha respekt for det. Det er vår moralske plikt å bevare det.

side 18 / tidens tale / desember 2017

Gud fortsetter å skape Er Gud ferdig med å skape? Skapelsesfortellingen slutter med denne uttalelsen: «Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær» (1 Mosebok 2:1). Det nye testamente bekrefter at Guds «gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt» (Hebreerne 4:3). Betyr det at Kristus ikke lenger praktiserer sin skaperkraft? Absolutt ikke. Skaperordet fungerer fortsatt på forskjellige måter. 1. Kristus og hans skaperord. Fire tusen år etter skapelsen sa en offiser til Kristus: «si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matteus 8:8). Jesus talte ved skapelsen. Nå talte han igjen, og tjenestegutten ble helbredet. Mens Jesus virket på jorden ble de døde reist opp, og de syke som bad om hjelp fikk nytt liv fra den samme skaperkraft som hadde gjort Adams livløse legeme levende. 2. Skaperordet i dag. Hverken denne verden eller universet fungerer på grunn av deres egen iboende kraft. Den Gud som skapte dem bevarer og opprettholder dem. «Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn til jorden og lar gresset spire på fjellene. Han gir føde til dyrene, til ravnungene som roper» (Salmene 147:8-9; sml. Job 26:7-14). Han opprettholder alle ting med sitt ord, «og i ham blir alt holdt sammen» (Kolosserne 1:17; sml. Hebreerne 1:3). Vi er avhengige av Gud for at hver celle i kroppen skal fungere. Hvert åndedrag, hjertet som banker, enhver øyebevegelse taler om en kjærlig skapers omsorg. «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apostlenes gjerninger 17:28). Gud benytter ikke skapermakten bare i skapelsen, men også i forløsningen og gjenopprettelsen. Gud gjenskaper hjerter (Jesaja 44:21-28; Salmene 51:12). «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger» (Efeserne 2:10). «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Korinterbrev 5:17). Gud som sendte alle stjernesystemer ut i verdensrommet, bruker den samme kraft til å gjenskape den synder som har falt dypest, i Guds bilde. Denne forløsende, gjenskapende kraft er ikke begrenset til å forandre menneskers liv. Den samme kraft som opprinnelig skapte himmelen og jorden, vil, når den store dommen er over, gjenskape dem – la dem fremstå som et nytt og vidunderlig skaperverk, en ny himmel og en ny jord (Jesaja 65:17-19; Åpenbaringen 21 og 22).

Skapelse og frelse I Jesus Kristus møtes skapelse og frelse. Han skapte et majestetisk univers og en fullkommen verden. Både motsetningene og likhetspunktene mellom skapelse og frelse er betydningsfulle. Skapelsens varighet. Ved skapelsen talte Kristus, og det han befalte, skjedde øyeblikkelig. Det foregikk ikke en utvikling gjennom lange perioder. Det var kraft i hans skaperord. På seks dager skapte han alt. Men hvorfor tok det seks dager? Kunne han ikke ha talt én gang og frembrakt alt på et øyeblikk?

Vi er avhengige av Gud for at hver celle i kroppen skal fungere. Hvert åndedrag, hjertet som banker, enhver øyebevegelse taler om en kjærlig skapers omsorg. «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apostlenes gjerninger 17:28).

Kanskje gledet han seg over å skape planeten vår på seks dager. Eller kanskje denne tidsbruken sier noe om den verdi han tillegger alt det skapte, eller at han, ved hjelp av sjudagersuken, ville vise at mennesket skiftevis skal arbeide og hvile. Men Kristus fremskaffer ikke frelse ved bare å si et ord. Det tar tusener av år å frelse mennesker. Det omfatter den gamle og den nye pakt, Kristi 33 ½ år på jorden og hans nesten 2000 års mellomtjeneste i Himmelen. Dette er en omfattende tidsperiode – ifølge Bibelens kronologi ca. 6000 år siden skapelsen – og menneskene er fremdeles ikke kommet tilbake til Edens hage. Kontrasten mellom den tiden tok å skape og for å gjenskape, viser at Gud alltid handler med menneskets beste for øye. Skapelsen to så kort tid fordi han ønsket å la fullt utviklede mennesker glede seg over det han hadde skapt. Det hadde vært i strid med Guds karakter å la skapelsen foregå ved gradvis utvikling gjennom lange tidsperioder. Den tiden som er tilgjengelig for gjenskapelse åpenbarer Guds kjærlighet og hans ønske om å frelse så mange som mulig (2 Peter 3:9). Kristus er skaperen. I Eden talte Kristus skaperordet. I Betlehem ble «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14) – skaperen ble en del av det skapte. Hvilken ydmykhet. Selv om det ikke var noe vitner da Kristus skapte verden, var det mange som var vitne til den kraft som gav den blinde synet (Johannes 9:6-7), den døvstumme talens bruk (Matteus 9:32-33), helbredet den spedalske (Matteus 8:2-3) og oppreiste de døde (Johannes 11:14-45).

Kristus kom som den andre Adam. Han gav menneskeheten en ny sjanse (Romerne 5). Han gav mennesket livets tre i Eden. Mennesker hengte ham opp på Golgatas tre. I paradiset stod mennesket i all sin kraft i Guds bilde; på Golgata hang Menneskesønnen hjelpeløs i en forbryters skikkelse. På fredagen i skapelsesuken og Langfredag ble ordene «det er fullbrakt» uttalt om et fullbyrdet skaperverk (1 Mosebok 2:2; Johannes 19:30). Det ene fullbrakte Kristus som Gud, det andre som menneske; det ene i hast og med kraft, det andre i menneskelig lidelse; det ene for en begrenset tid, det andre for evigheten; det ene underkastet syndefallet, det andre i seier over Satan. Det var Kristi fullkomne, guddommelige hender som gav mennesket livet fra begynnelsen. Det er Kristi gjennomborede og blodige hender som vil gi menneskene evig liv. For mennesket er ikke bare skapt; det kan gjenskapes. Begge skapelseshandlinger er i like stor grad Kristi gjerning – ingen av dem har skjedd ved utvikling. Vi er skapt i Guds bilde og er kalt til å herliggjøre Gud. Som kronen på skaperverket innbyr Gud oss til å ha samfunn med ham, slik at vi daglig kan søke Kristi gjenskapende kraft og til Guds ære bli i stand til å gjenspeile hans bilde bedre. Noter: 1 «Creation,» SDA Encyclopedia, p. 357. 2 Ibid.; Arthur J. Ferch, «What Creation Means to Me,» Adventist Review, Oct. 9, 1986, pp. 11-13.

side 19

BIBEL

Den hellige Ånd i endetiden Er Gud forståelig for alle? Tekst: Dagfinn Klund / Foto: Adobe Stock

jennom alle tider har mennesker forundret seg over Guds vesen. Men er det ikke litt typisk for oss mennesker å dvele med uvesentligheter mens vi kanskje mister hovedpoenget? Følg med meg inn i Bibelens åndelige verden. Guds kompliserte vesen Ingen vanlige mennesker har sett Gud Fader. Da Moses ville se og sanse hans herlighet, ble han heller presentert for hans karakter, som bl.a. ble beskrevet som «Full av nåde og sannhet». Til motsetning fra andre religioner er Guds karakter mye viktigere enn hans vesen. Vi mennesker har derimot sett Jesus inkarnert som et vanlig menneske. Jesu ytre var likevel ikke noe imponerende og prektig skue. Ikke noe stort for våre sanser. Men hans karaktertrekk var derimot guddommelige, og Jesus sa at hvis du hadde sett ham, hadde du sett Faderen. Ikke hans vesen, men hans karakter. Det er igjen de indre kvalitetene som er viktige for Gud. Den tredje del av guddommen er den allestedsnærværende Ånden, som blir kalt Den hellige Ånd eller bare Ånden. Alle disse tre utgjør en enhet som vi bare kaller Gud. De er alltid enhetlige, fordi de er ufeilbarlige og er derfor alltid enige. Jesus fullførte sitt oppdrag på jorden for snart to tusen år siden, men før han returnerte til Faderen i himmelen, pekte han på en som skulle erstatte ham. Jesus sa at Ånden skulle komme med kraft og bli

side 20 / tidens tale / desember 2017

internalisert i troende mennesker og vitne om ham selv. Gud i oss Selv om en del mennesker så hans herlighet, skulle denne herligheten heller inkarneres i oss mennesker. Åndens rolle er å representere Guds godhet gjennom troende mennesker. For vi mennesker kan utføre mye i verdens målestokk, men på det moralske planet er vi temmelig upålitelige. Menneskene lager ofte problemer for seg selv og andre, og forsøker å normalisere dette i etterkant. Da blir mennesket sin egen gud. «Houston, we have a lot of problems» Før Jesus kommer tilbake, skal hans ord om Åndens virkning for troende mennesker bli fullført på en overbevisende måte. Men de som egentlig burde være de ivrigste, har mistet den iveren som kjennetegnet de første kristne. Etter den første kristne menighet har kristenheten vært gjennom frafall, vranglære og splittelser. Gud har likevel ikke latt dette frafallet ødelegge evangeliets håp. Noen enkeltpersoner har latt seg bruke. Sterkt påvirket av Ånden har f.eks. de store reformatorene trosset tilsynelatende uoverstigelige hindringer gjennom sin overgivelse til Gud. Deres anstrengelser og hengivenhet høster vi fortsatt fruktene av i Norge. Til tross for disse lyspunktene sier Bibelen at mange er sløve og likegyldige i en verden som er i ferd med å forgå. I lignelsen om de ti brudepikene (Matteus 25:1-13) sover alle brudepikene som skulle møte brudgommen,

likegyldige til den store hendelsen som var nær forestående; Jesu gjenkomst. I lignelsen var det stor forskjell på dem og de som var forberedt. De som var forberedt kjente Jesus. De hadde tilbrakt verdifull tid med ham. Slik hadde de fått Den hellige ånd, som i denne lignelsen var symbolisert med olje. Oljen kom til stor nytte da de måtte våkne utpå kvelden, da det var blitt mørkt. Dette forteller oss at det er viktig å bruke mye tid sammen med Gud i bibelstudium og bønn slik at vi alle kan bli fylt av Ånden. Jesus sier at vi skulle be om å få Den hellige ånd, og at Gud lengter etter å etterkomme dette ønsket. Store planer for oss Gjennom å bli kjent med Gud på denne måten vil vi lære å forstå hvordan Guds tanker er. Ved at våre tanker blir mer lik Guds, vil våre karaktertrekk også ligne mer på Guds egenskaper. Ordspråkene 23:7 sier at: «slik en mann tenker, slik er han». Dette fenomenet kan vi også se på mennesker som har vært mye sammen; de ligner på hverandre. Så vil du ligne på Jesus, skal du være mest mulig sammen med ham. En mer Kristus-lik karakter vil naturligvis føre til mer ekte åndelighet og liv i oss. Hvis slike mennesker organiserer seg og samler seg, vil det føre til store resultater. Det er hensikten med menigheten. Vi mennesker er ikke nøytrale i konflikten mellom Gud og satan.

Vi er hans barn, og er glad i Gud fordi han har vist sin store kjærlighet til oss. Det er kun denne positive motivasjonen som kan fremkalle en kjærlighetsfylt respons. Hvor sterk den er, avhenger av hvor nært det personlige forholdet er til Gud. Bibelen har mange sterke fortellinger og beskrivelser av mennesker som Ånden hadde fått tak i. Følg med videre og hør om noen av dem! Åndens overbevisningsevne Guds påstand er at han skal få et folk som vil være like trofast mot Gud som kompassnålen er mot nord. Jobs bok handler om en slik mann, og hans kjærlighet til Gud blir testet til det ytterste. Job besto testen til tross for at han mistet både sine nærmeste og det han eide på kort tid. Moses var også en person av lignende kaliber. I Hebreerne 11:23-27 er han omtalt som en som takket nei til å bli Egypts mektigste mann, og at han «holdt ut som om han så den usynlige». «Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen» (Hebreerne 11:26). Denne kjærligheten kommer fra Gud selv, gjennom Ånden, som gir en hellig over-

bevisning som setter livet på jorden i det rette perspektiv. Ånden sin rolle er også å overbevise vår bevissthet. Hverken Job eller Moses tenkte at Gud var et abstrakt begrep eller noe som muligens var en realitet. Nei, for dem var han selve meningen med livet, og denne jorden var kun en midlertidig adresse. I Det nye testamente møter vi Paulus. Han trengte en kraftig oppvekker da han bedrev sin Jihad på vegne av jødene i Jerusalem. Han trodde han tjente Gud da han truet og forfulgte de kristne, men Ånden påvirket samvittigheten hans. Da han senere i livet virkelig tjente Gud, opplevde han de samme forfølgelsene mot seg selv. Ånden er pådriver for kjærlige handlinger Fylt av Åndens kjærlighet ble han kjent som den store misjonæren. I Apostlenes gjerninger 14 leser vi at han ble nær steinet av innbyggere fra byen Ikonium, men ikke lenge etter tar han likevel veien tilbake dit for å forkynne mer. Paulus brukte begrepet «For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Korinterbrev 5:14). En sann kristen spør ikke hvor lite Gud forventer av meg, men hvor mye Gud kan gjøre gjennom meg.

Et av Guds største mirakel er å motivere mennesker, som har en suveren, egen vilje, til å følge ham uavhengig av konsekvenser. Inspirert av Åndens kjærlighet, vil de følge Jesu eksempel i å elske alle, legge sine egne interesser, ideer og teorier til side, og følge akseptere ham som Herre. Åpenbaringen 14:4-5 beskriver denne gruppen: «Det er de som ikke har gjort seg urene med kvinner*, for de er som jomfruer. Det er de som følger Lammet (Jesus) hvor han så går». Dette mens den andre gruppen mennesker som ikke ville lytte til Åndens stemme beskrives slik i 2 Tessalonikerbrev 2:12, «Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten.» Gud er ikke vanskelig, men vil at vi skal velge ham som Gud og frelser ved å si farvel til det gamle livet, og hilse det nye velkommen her og nå. Dette er det beste håpet for vår tid, og er både troverdig og realistisk siden det er selveste Skaperen som står bak. Noter: *«Kvinner» skal ikke her oppfattes bokstavelig. «Hva Johannes vil ha fram er at ‘de’ ikke har vært troløse mot sin Herre» (Studiebibelen 4:865, i kommentaren til vers 4).

side 21

KIRKEHISTORIE

Statue av Martin Luther i Eisenach.

Korrupsjonsjeger av Guds nåde I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser4 på kirkedøren i Wittenberg. Det fikk store konsekvenser for Europas utvikling. Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

side 22 / tidens tale / desember 2017

ravejournalister og korrupsjonsjegere er på mange måter arvtagere etter Martin Luther. For i middelalderen var Luther den viktigste av dem som utfordret makten og ville ha sannheten opp i dagen og ut i lyset. Og han brukte den nyeste teknologien til å spre sine radikale meninger og forme opinionen i Tyskland til å bli hyperkritiske til kirken, til paven og presteskapet. Han hadde gode grunner til å bli korrupsjonsjeger av Guds nåde, og han fikk et stort og begeistret publikum.

Ofte tenker vi ikke nærmere etter hva reformasjonen faktisk har betydd for oss i dag. Men faktum er at den har formet hvordan vi i dag tenker at forholdet mellom borgere og myndigheter skal være. Den enorme makten kirkens menn hadde, er brutt. Kirkens posisjon var nærmest som en overnasjonal stat. Det var nærmest en selvfølge at de innflytelsesrike dro til Roma for å få avgjort både store og små stridsspørsmål. Men hvordan i all verden gikk det til at en alminnelig munk i et bittelite kloster, i en avsidesliggende landsby nordøst i Tyskland, kunne ryste den mektige katolske kirken i sine grunnvoller? Livsendring Historien om Luthers dramatiske løfte om å gå i kloster, er vel kjent. På vi til Erfurt etter et besøk hos familien, ble han overrasket av et kraftig uvær. Et lyn slo ned så nær ham at han ble kastet i bakken. Luther ble livredd. Da ropte han ut: «Hjelp meg, Sankt Anna, jeg vil bli munk.» Luther selv var helt overbevist om at hendelsen på veien utenfor Stotternheim var et overnaturlig signal. Selv da Luther mange år senere så tilbake på hendelsen, øynet han Guds ledelse, selv om han tok avstand fra klosterlivet som et djevelens påfunn. «Herren ville … at jeg skulle lære klostrene å kjenne av egen sikker erfaring, dvs. ved mange synder og gudløsheter» (Schilling, s. 77). Fra dette øyeblikket var alt forandret for ham. Han kjente seg utvalgt av Gud. Det var teologien han skulle fordype seg i. Han tok fatt på en fullstendig ny livsstil med en besluttsomhet som kom til å prege ham resten av livet. Ordkrig om makt Et par år etter at han hadde slått opp tesene på kirkedøren i Wittenberg, skjønte Luther at pavekirken ikke hadde noen tanker om å endre praksis bare fordi han påpekte kirkens feil og mangler. Det var bare en mulighet: Det måtte komme et tydelig krav om et kirkemøte med bred representasjon. Kanskje ville Rom bøye seg for et kirkemøte. Dette var siktemålet da han i 1520 skrev «Til den kristne adel».

Luther gyver løs på kirken og sier at den har barrikadert seg bak tre murer. For det første: Kirken hevder at geistlig makt står over all verdslig makt. For det andre: Pavestolen påstår at bare paven kan tolke Skriften. For det tredje: Kurien sier at bare paven kan sammenkalle et konsil. Hør hva Luther skriver om hvordan kirkens menn har forsvart pavestolens unike posisjon: «På den måten har de satt støkk i konger og fyrster og fått dem til å tro at det ville være mot Gud dersom man ikke føyet seg etter alle disse listige revestrekene og dette spøkelsesvesenet deres» (Verker i utvalg, 2:12). I argumentasjonen videre tar Luther for seg hver av de tre påstandene, og han argumenterer direkte fra Bibelen. Han påpeker at paven og kurien ikke står over verdslig myndighet, for vi er alle sammen prester, slik apostelen Peter sier: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk…» (1 Peter 2:9), (Verker i utvalg, 2:13). Om paven som eneste rette tolker av Bibelen, sier han: «De tilkjenner seg selv ene-autoritet og gjøgler ganske uforskammet i vei om at paven ikke kan ta feil i slikt som har med troen å gjøre, enten han nå ellers er ond eller from» (Verker i utvalg, 2:17). Han griper tak i tanken om kirkens nøkkelmakt, et viktig begrep i kirken. Kirken hevdet å ha myndighet til å avgjøre hvem som fikk del i det evige livet, og hvem som gikk glipp av evig salighet. Selv i dag handler Den romersk katolske kirkes nøkkelmakt om kirkens makt til å tilgi synd. Luther kaller romerkirkens tenkning rundt dette for «rent og skjært oppspinn» (Verker i utvalg, 2:18). Det er virkelig ikke et skrift for sarte sjeler, Luther publiserte. Og han kan neppe ha forestilt seg at paven og kurien ville bli vennlig innstilt etter slike verbale sklitaklinger. Luther satser på et press fra de verdslige myndighetene og oppildner dem til innsats: «Når nøden krever det, og paven er til forargelse for kristenheten, skal derfor den første og beste som er i stand til det, som et trofast lem på hele legemet, sørge for at et virkelig fritt konsil kommer i stand» (Verker i utvalg, 2:20). Det er ingen tvil om hva Luthers siktemål med det hardtslående skriftet var: Han ville sette paven på plass gjennom å sørge for å få innkalt til et fritt konsil. «Ingen er bedre i stand til det enn de som fører det verdslige sverd», sier Luther (Verker i utvalg, 2:20). Ordkrig om penger Luther raser mot pengeoverføringene fra Tyskland til pavestolen og har ingen ting godt å si om tyske myndigheter som har latt praksisen få utvikle seg. «Hvordan henger det sammen

Herren ville … at jeg skulle lære klostrene å kjenne av egen sikker erfaring, dvs. ved mange synder og gudløsheter.

at vi tyskere må finne oss i denne slags flåeri og plyndring av våre eiendommer fra pavens side?» (Verker i utvalg, 2:24). Reformatoren mener at man godt kunne kvitte seg med nittini prosent av pavens hoff og likevel få ekspedert de nødvendige sakene. Han anklager både biskoper og fyrster i Tyskland. De burde «stramme seg opp» og beskytte folket mot «disse glupske ulvene som går rundt i fåreklær og utgir seg for hyrder og herskere» (Verker i utvalg, 2:25). For å skjønne hva reformatoren snakker om, kan det være nyttig med et lite regnestykke. Luther anslo pengestrømmen fra Tyskland til Roma til å være på mer enn 300 000 gylden årlig. En leder i bergverksindustrien tjente 30 gylden i året. Vi snakker altså om ti tusen gode årslønner. Omregnet til gjennomsnittslønnen for heltidsansatte i industrien i dag, dreier det seg om over 5 milliarder kroner årlig. Luther kaller pengestrømmen til Roma for «loddrett røveri». Luther omtaler paven som «Griskheten» og sier at hans bedragerske virksomhet skaper «slike tilstander i Rom at det ikke er til å beskrive». Men Luther finner likevel ord: «Der er en slik kjøping og selging og veksling og tuskhandling, fyll og spetakkel, lyving og bedrageri og røveri og stjeling og ødselhet og horing og snyteri og all slags gudsforakt at ikke engang Antikrist kunne få til et skjendigere styr». I Rom «går det som Fanden selv finner for godt» (Verker i utvalg, 2:31). Vi tenker lett at det Luther holdt på med først og fremst dreide seg om teologi. Det var selvsagt teologi, for kirkens makt var bygget på en utlegning av Bibelen. Men det dreide seg om mye mer. Luther etablerte at alle mennesker har lik verdi for Gud. Han la grunnen for et tankemønster som befridde vanlige folk fra en servil underdanighet under både geistlige og verdslige myndigheter. Han påpekte feilene i samfunnet. Luther turte å tale der andre bare hvisket i krokene. Han var en korrupsjonsjeger av Guds nåde. Europa ble forandret for godt. Og det er god grunn til å feire mannen som var selve drivkraften i reformasjonen.

side 23

Returadresse: Tidens Tale Postboks 103 3529 Røyse, Norge

DET SISTE ORDET

Hun gjorde som Jesus sa En ukjent forfatter forteller om en liten pike som tok seriøst Jesu uttalelse i Herrens bønn, som sier «gi oss i dag vårt daglige brød». Foto: Colourbox

Den lille piken hadde en syk mor, og ingen av dem hadde noe å spise. Hun knelte ved morens seng og bad: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Så gikk hun ut på gaten for å finne ut hvor Gud hadde brødet sitt. Da hun så et bakeri, gikk hun inn og pekte på brødene og sa til bakeren: «Jeg har kommet for mitt daglige brød. Jeg tar to; ett til mor og ett til meg». Bakeren la to brød i en papirpose og ga dem til henne. Så gikk hun mot døren. «Stopp, din lille skurk! Hvor er pengene?» forlangte bakeren. «Jeg har ingen penger,» svarte hun. «Din lille tyv! Hvorfor kom du hit?» Piken brøt sammen i tårer og sa: «Mor er syk og sulten, så jeg ba, ‘Gi oss i dag vårt daglige brød,’ og da trodde Gud ville at jeg skulle gå ut og hente det, så jeg kom». Den røffe, men godhjertede bakeren sa: «Kjære pikebarn! Ta dette til din mor!» Så fylte han en stor kurv for henne.