Hooked on Climbing NORWEGIAN by addnature

on climbing nr 3 / 2020

ERIK NYLANDER

Join the band.

odd band of scientists, artists, designers and adventurers, we’re pushing the boundaries of how outdoor clothing is made. Together with our customers, we’re recycling, renting, repairing and reusing our way to a new, sustainable outdoor industry.

TOGETHER WITH AN

DO GOOD, PLAY HARD, PUSH BOUNDARIES AND HAVE FUN / HOUDINISPORTSWEAR.COM

FORORD

I år er det 20 år siden Addnature ble grunnlagt og allerede på den tiden lå fokuset på klatring. Når dørene åpnet til vår første butikk, ble den raskt ett samlingspunkt for klatrere som nå kunne finne komplett utstyr på ett og samme sted. Når de første ansatte ble rekrutert til kontroet, var mange av dem klatrere. IT-avdelingen vekslet mellom systemutvikling og greptrening i hangboards som hang over pultene, og kundeservice ga utstyrstips fra en portaledge. Alt på kontoret luktet klatring. Klatring bygde Addnatures DNA – og det er fortsatt vår største byggestein. Klatringen la grunnlaget for hvor nerdete vi har blitt innen alle våre interesser. Det er nemlig veldig lett å bli litt nerd i klatring, der hvert eneste utstyr har en viktig funksjon. Dette nummeret av Hooked skapes og gis ut under en veldig spesiell tid i verden. En tid da vi ikke kan bevege oss så fritt som vi er vant med og da mange planer må kanselleres. Men vi håper vi kan gi inspirasjon til fremtidige eventyr – både de eventyrene som du må reise til og de som finnes på en armlengdes avstand. I sommer er vi hooked på klatring.

Victor Inggårde

PRODUKSJONSANSVARLIG Julia Möller

· Emelie Voltaire · Victor Inggårde

ANSVARLIG UTGIVER Martin Netinder ADDNATURE AB Uddvägen 7, 131 54 Nacka 08-403 047 03 info@addnature.com / www.addnature.com

SKRIBENTER · · ·

· ·

Mattias Rastbäck Olof Strömbäck Emma Svensson Anna Kernell Lina Samuelsson Jenny Wikman Oscar Hentmark Robert Svanell Live Jørstad Bakka

TAKK TIL ·

Daniel Estmark Thomas Samuelsson Hannes Backerling Kristen Ubaldi Elin Skyttedal Mika Aberra Toni Tiainen Nayton Rosales

OMSALG Paul Romain

COPYRIGHT Innholdet på disse sidene er beskyttet av opphavsretten. Dette gjelder tekster, bilder og grafisk form. Hvis noe informasjon brukes i pressemelding eller lignende, må kilde oppgis. Bruk av innhold må avtales skriftlig med Addnature. Siter oss gjerne, men ikke glem å oppgi kilden. Med forbehold for korrekturog trykkfeil. © Addnature 2020

Magasinet er trykt hos Holmberg Svanenmärkt trycksak, 3041 0140

INNHOLD 8

Fra Rock til Rookie

Adam Ondra

22 Krittsnakk 26

Den Ufrivillige Klatreren

Klatringens Historie

Stockholms Beste Buldring

Heng Hjemme

Å Klatre med Kidsa

Ta Klatringen til nye Høyder

Slå Leir Utenfor Komfortsonen

Den Beste Utendørskaffen

Vandring på to Hjul

Fotograf: Emelie Voltaire, Fra Stockholms beste buldring, s.42

FRA ROCK TIL ROOKIE Tekst: Emma Svensson / Fotograf: Emma Svensson, Elin Skyttedal & Mika Aberra

Når Emma Svensson havnet i en livskrise etter skilsmisseen, stod hun ovenfor ett veivalg. Hun kunne legge seg under dyna og stenge verden ute – eller gå ut og oppdage den. Hun valgte det siste og da åpnet døren til det hun lenge har drømt om – å bestige fjell. Og hun viser oss at «helt vanlige» mennesker også kan bli fjellklatrere.

Jeg visste ikke engang at noen som meg kunne bestige fjell. Jeg trodde det var reservert for den absolutte eliten. Alle historier jeg har hørt har handlet om tøffe menn som tok store risikoer, og en ting var tydelig: en rookie som meg hadde ingen ting å gjøre i den verdenen. Jeg visste ingenting om å bestige fjell når jeg satt på flyet til New Zealand og så filmen Everest. Jeg visste bare at jeg måtte gjøre det. Det var som å bli stormforelsket. En følelse sterkere enn noe annet spredde seg i kroppen: Jeg måtte bestige Everest! Min erfaring av å bestige fjell bestod av at jeg hadde karret meg opp Galdhøpiggen noen år tidligere. Det var det verste jeg noen sinne hadde gjort og jeg lovet meg selv å aldri gjøre det igjen. Jeg var helt utslitt når jeg, etter seks timer, nådde toppen. Jeg kjøpte en cola i hytta for å i det hele tatt orke å nyte utsikten. Veien ned var ett rent helvete. Jeg fikk så vondt i knærne at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ned. Jeg satte meg på en stein og gråt i 45 minutter. Ringte kjæresten min som ikke var spesielt imponert. «Skjerp deg og gå ned!» sa han. Jeg spiste en kjekssjokolade for å få energi og inbilte meg at det skulle komme ulver og ta meg om jeg ikke kom meg ned før det ble mørkt. Det ga meg adrenalin til å fortsette litt til. Men når adrenalinet tok slutt, gikk jeg og kompisen min oss bort i mørket. Mista stien og havna i noen busker. Etter det la jeg min arm rundt han og han fikk slepe meg ned. Det var en mest slitsomme dagen i mitt liv og jeg ville bare at det skulle ta slutt. Med den erfaringen er det merkelig at jeg helt plustelig, fra ingen steder, følte at jeg måtte bestige fjell. Jeg har følt det slik en gang tidligere i livet, når jeg fotograferte min første konsert, noe som gjorde at jeg senere ble fotograf. Livet som rockefotograf innebar mye konserter og festivaler. Jeg reiste rundt i Europa i turnébusser og livet var en eneste stor fest. Ikke for meg, da jeg ikke drakk alkohol. Men for alle andre. Etter 3500 konserter ble jeg lei og bytta til mote. En ny verden og en ny livsstil å oppleve. Festivalene ble byttet ut mot event og motevisninger i Paris og New York. Garderoben ble oppdatert, men jeg følte meg aldri like hjemme som jeg gjorde på rockeklubbene. Ett eller annet sted inni meg vokste en lengsel og en fasinasjon for øde plasser. Jeg arrangerte fotoreiser til høylandet på Island, lenge før Instagramfotografene reiste dit. Jeg dro til Atacama-ørkenen og Patagonia. Mine reiser ble mer eventyrlige og jeg brydde meg ikke lenger om Stockholms moteuke, men feira i stedet julekvelden i en

storm under en stein i Torres Del Paine, siden teltet mitt hadde blitt borte under flyreisen, sammen med resten av bagasjen. Og i akkurat det rette øyeblikket så jeg filmen Everest. Men når jeg kom hjem, veldig begeistret, og fortalte om mine storslagne planer, at jeg skulle begynne å bestige fjell, sa kjæresten min at det ikke var noen god idé. Skulle virkelig jeg holde på med det? Og det skulle dessuten bety at jeg kom til å være enda mer bortreist. Ettersom vi skulle gifte oss la jeg fjellplanene på hylla og fokuserte på å få livet på stell. Som bonusforelder og hardt arbeidende fotograf, hadde jeg ikke så mye tid til over for å følge noen drømmer. Dessuten – vi skulle jo gifte oss. Så, når han noen uker etter vårt bryllup plutselig gjorde det slutt, fantes det to veier å ta. Den ene var å legge all skyld på noen andre og være en sint og bitter person som ikke kunne forstå hvordan livet kunne være så urettferdig. Den andre var å ta seg gjennom sorgen men også se det som en mulighet til å faktisk få en sjanse til å gjøre alt det der jeg drømte om. Som å bestige fjell. Ettersom jeg ikke hadde peiling på hvordan man gjorde ting eller hvor man skulle starte, så tenkte jeg at jeg måtte finne en utfordring på et fornuftig nivå. Jeg hadde en jobbreise planlagt til USA på høsten og begynte å gjøre research på Mount Whintey. Med 4421 meter er det ganske høyt for en rookie, men ikke alt for teknisk avansert. Jeg meldte meg på en guidet tur, som på tre dager skulle bestige fjellet via Mountainees route – en sti med litt eksponering og mye rusling i stedet for den vanlige stien til toppen. Det var det perfekte eventyret! Guiden vår, Ryan, viste oss hvordan man bruker ett fast tau og lærte oss å filtrere vann fra en isbresjø. Jeg delte telt med en tysk dame i 50 årene som hadde levd et veldig spennende liv. Jeg gjorde min første alpine start og gikk opp midt på natten for å nå toppen. På dette tidspunktet var ikke fysikken min på topp, da jeg hadde blitt forvandlet til en sofagirs under de fem årene med min eks. Jeg kjempa meg opp til toppen, men følte meg dårlig på grunn av høyden og at jeg var utmattet. Men jeg klarte det. Og følelsen av å stå på toppen var uslåelig. Jeg var solgt. Jeg visste at dette var noe jeg måtte fortsette med. Det kommende året besteg jeg enda ett fjell på 4000 meter: Jbel Toubkal, det høyeste fjellet i Marocco. Jeg gikk også et kurs i alpin klatring for å lære meg det grunnleggende. Saker som stegjernsteknikk, self arrest med isøks, hvordan man skal gå på en isbre i taulag og hvordan man bruker en jumar, var noen av tingene jeg lærte meg.

Men det var først sommeren etter, etter min første store ekspedisjon til Europas høyeste fjell Elbrus i 2017, at ting sporet av. Den første store ekspedisjonen er en veldig spennende og heftig opplevelse. Jeg hadde jo gjennomført to små ekspedisjoner tidligere, men dette var et to ukers langt eventyr. Jeg møtte de andre deltakerne på Arlanda, for å reise med en svensk arrangør og legenden Krister Jonsson som guide. Veien opp det 5642 meter høye Elbrus skulle gå langs den nordre siden – den siden hvor det er litt mindre turister, av de to normalstiene. Fra flyplassen i Mineralnyje Vody dro vi avgårde i en skranglete, gammel militærbuss, på de verste veiene noen sinne, til basecamp på 2500 meters høyde. Der skulle vi tilbringe de kommende nettene. I basecamp ble vi innkvartert i noe som lignet et skjul. Jeg bodde sammen med fire gutter i min gruppe, som jeg aldri hadde møtt før, og det eneste som fantes i skjulet var fem teltsenger. Føltes faktisk litt luksuriøst, da jeg hadde forventet meg en teltløsning. På basecamp var det også ett stort telt, der middag og frokost ble servert. Man visste ikke alltid hva man spiste, men på en ekspedisjon gjelder det å få i seg all den energien man kan. I det store telte fordrev man også tiden med kortspill og å prate med andre deltakere på andre ekspedisjoner. Det var mange andre som var der på sin første store ekspedisjon. Toalettbesøket ble gjort i en stinkende utedo og dusje fikk man kun gjøre visste tider, og det var ikke alltid man fikk varmtvann. Det var så langt fra moteverdens glamour man kunne komme og jeg elsket det. Enkelheten. Det minimalistiske. Fra basecamp gjorde vi en aklimatiseringstur til Mushroom Rocks på 3500 meters høyde. Det var herlig vandring i solen, og før vi gikk ned igjen til basecamp spiste vi brødskivene som vi hadde fått i matteltet på morgenen. Når man bestiger fjell så må man aklimatisere seg – venne seg gradvis til høyden – ellers risikerer man å få høydesyke. Hodeverk, kvalme, vanskeligheter for å sove og kranglete mage er vanlige symptomer på høydesyke. Hvis ting blir veldig ille kan du få lunge- og hjerneødem, som i verste fall kan føre til døden hvis du ikke kommer raskt ned og får hjelp. Hvordan man påvirkes av høyden er veldig individuellt og ikke noe man kan trene opp. Dagen etter var det tid for en carry round – vi bar opp alt vi skulle trenge de kommende dagene til high camp på 3800 meters høyde. Min ryggsekk veide nok 20 kg og jeg gjorde

alle de nybegynnerfeilene man kan gjøre: tok med alt for mange ting, en kombinasjon av at jeg ikke hadde så mye erfaring på hva jeg faktisk kom til å bruke og en tanke om at «det er her er bra i tilfelle...» Og så gikk jeg alt for fort, jeg prøve å henge på tempoet til de raskeste gutta hver dag – noe som skulle straffe seg senere. Etter at vi hadde levert alle tingene var vi tilbake i basecamp for en siste natt, før vi skulle flytte opp til high camp. Det føltes spennende å forlate basecamp og dens bekvemeligheter for campet høyere opp. Vi bodde fortsatt i en barack der oppe, men nå var vi alle tolv i samme rom. Det fantes fortsatt toalett og ett mattelt, men maten var, om mulig, enda vanskeligere å identifisere, og dusj, sporadisk fungerende wifi eller mobildekning var bare å glemme. I starten var jeg rastløs. Men man venner seg, og stillheten blir harmonisk, selv for en rastløst sjel som meg. Å bestige ett fjell er litt som å meditere: Du kan ikke tenke på noe annet. Saker som skjer hjemme eller ute i verden. Det er bare du og fjellet. Det storslagne landskapet. Der du må være fokusert på hvert steg du tar. Du må være i nuet. Jeg elsker det. På high camp fikk vi det dårlige været som Elbrus er kjent for. Det blåste så mye at det knappt gikk å komme seg bort til toalettet. Dagen etter hadde alle som bodde i telt den natten, pakket sammen og gått ned igjen da teltene deres hadde blitt ødelagt i vinden. Vi skulle egentlig ha en hviledag, men fikk vite av Krister at det fantes en værluke og at vi skulle starte turen mot toppen allerede samme natt. Da hadde vi vært der ett par netter. Trent på stegjernsteknikk og gjort en aklimatiseringstur til Lenz Rocks på 4500 meters høyde. Jeg var så forventningsfull og spent at det var umulig å sove. Og det hjalp ikke at vi var tolv personer i samme rom og at jeg hadde glemt å ta med ørepropper. Hver gang noen snudde på seg, hørte man det. Så når alarmen ringte litt over midnatt, hadde jeg ikke sovet ett sekund. Hvordan skal dette gå? tenkte jeg og spiste ett par kjeks til frokost. Vi hadde pakket sekkene kvelden før. Forberedt alt ustyret. Jeg hadde plastrert føttene mot gnagsår. Stilt inn stegjernene slik at de passet storskoen. Vi var tolv deltakere og fire guider, utenom Krister hadde vi tre lokale guider. Vi delte oss inn i grupper. Jeg og en annen jente gikk med en russisk jente som var så kul. I flere timer gikk vi i mørket. Opp opp opp. Det eneste man hørte var lyden av stegjernet mot snøen. Ved soloppgangen hadde vi nådd Lenz Rocks og deretter ventet en travers som føltes fortsette inn i evigheten. Men til

slutt var vi oppe, der stiene på sødre og nordre side møttes i en bratt oppoverbakke. Guiden vår sa at vi snart skulle få se en trafikkork av «zombies from the south side». Hun forklarte at det er på den sødre siden de fleste turister gjør sin bestigning. Der kan man ta en heis opp til 3800 meter, for så å kjøre tråkkemaskin ytterligere 1000 høydemeter. Det gjør at mange ikke er ordentlig aklimatiserte når de gjør sitt forsøk mot toppen. Vi passerte en turist som lå å spydde. Vår guide spurte om det gikk bra og sa at hun burde gå ned. «No! Summit!» fikk hun tilbake som svar. På det tidspunktet ble også min mage kaos på grunn av høyden. Jeg hadde ingen annet valg enn å gjøre nummer to midt i motorveien av mennesker, knytt i et tau med de andre deltakerne. Vi kjempet oss opp bakken og kunne endelig se toppen. Jeg gråt. For jeg visste at jeg skulle klare det. Det var ingen raske steg på slutten. Vi måtte stoppe og hente pusten ved jevne mellomrom, men vi klarte det! Veien ned gikk bra første halvdelen, så var det som at kroppen min ikke orket mer, som en bil uten bensin. Min søvnløse natt i kombinasjon med at jeg knappt hadde spist på tolv timer slo meg hardt. Jeg la meg ned på isbreen og sa at jeg ikke orket å gå ett steg til. Men guiden var hard mot meg og sa at jeg skulle reise meg opp og gå ned. Med tunge steg kom jeg, noen timer senere, ned til high camp der jeg hoppet rett i seng. To timer senere våknet jeg, glad for at jeg fortsatt levde. Når jeg kom hjem fra dette eventyret var jeg rastløs. Jeg hadde besteget det høyeste fjellet i Europa. Tenk om jeg kunne bestige det høyeste fjellet i hvert land i Europa? Kunne en vanlig jente som jeg gjøre noe sånt? Jeg gjorde to timers research og bestemte meg for å gjøre det. Jeg tenkte at selv om jeg ikke kunne så mye om det og ikke var så godt trent, så skulle jeg lære meg. Og bli godt trent. Så jeg bare gjorde det. I løpet av hele det året – jeg hadde nemlig satt en deadline for meg selv, å gjøre det på mindre enn ett år – så utviklet jeg meg enormt. Jeg startet såklart med noen lette fjell for å samle erfaring. Jeg brukte guider på de vanskeligste fjellene. Og når jeg ble lei av å ta den lette veien opp, begynte jeg å utfordre meg selv enda mer: Lærte meg å kjøre på ski for å kunne bestige noen fjell på ski. Vinterbestigning av Ben Nevis via Legde Route og solo på Færøyenes høyeste fjell. Jeg begynte å klatre spennende kammer opp til toppen i stedet for den vanlige stien. Jeg satte hele livet på pause i ett år, for å fokusere på dette prosjektet. Jeg møtte ingen venner eller familie. Jeg bare jobba for å ha råd til å bestige neste fjell.

Fordelen med å ha ett prosjekt, er at man tvinger seg selv til å gjøre noe man kanskje ikke hadde gjort ellers. Jeg hadde nok aldri dratt til Bosnia om det ikke hadde vært for dette prosjektet. Det å kjøre rundt på små veier der husene fortsatt er peppra med kulehull, å passere felt der det står store monumenter etter det ble kjempet et slag der og å få se skilt med dødningshoder som varsler om miner, gjør at man blir ekstremt ydmyk. Det gir en forståelse for ting man bare har lest om tidligere. Å se verden og møte mennesker samtidig som man utfordrer seg, selv er noe av det beste jeg vet. Når jeg kom hjem etter å ha besteget alle fjellene, var det umulig å gå tilbake til ett vanlig liv. Jeg tok med en kompis og kjørte til Alpene for å lære meg enda mer. Jeg leide en guide for å lære meg å lede mer tekniske klatringer på egenhånd sammen med min partner. Når man holder på med en risikofylt sport som alpin klatring, finnes det ingenting som er mer viktig enn sikkerheten. Jeg holdt på å dø i en ulykke på Grand Jorasses-traversen i sommer. Ett regn av steiner falt over meg og jeg fikk en stor stein i hodet, svimet av og falt ned. Takk og lov så min partner dette, fikk armene rundt en stein og stoppet fallet mitt – om ikke hadde vi nok dødd begge to. Jeg fikk en hjernerystelse og indre blødninger, men en ting var sikkert: du må kunne stole på partneren din med ditt liv. Og for å kunne gjøre det, må begge to ha erfaring. Ulykker kan alltid inntreffe, og jeg hadde englevakt når det skjedde meg. men det går ikke å pushe utviklingen for raskt, når risikoen er så høy. Det er veldig viktige å lære seg det grunnleggende, så man vet hva man holder på med. Bestig fjell med guider til man kan gjøre det på egenhånd. Ta det steg for steg. For meg var neste steg å bestige Ama Dablam i Nepal, ett av verdens vakreste fjell og 6814 meter høyt. Jeg hadde trent i Alpene i to måneder. Besteget fjell som Matterhorn på egenhånd, der jeg hadde ledet klatringen med en partner. Jeg var klar. Ama Dablam var en fantastisk opplevelse og jeg reiste dit på en guidet ekspedisjon. Men det var noe annet enn de bestigningene jeg hadde gjort tidligere. I Nepal klatrer man med faste tau og har sherpaer som bærer alt og setter opp campen. Det gjør det enklere for deltakerne å lykkes med sin bestigning og jeg er glad for denne erfaringen, men det er ikke slik jeg vil bestige fjellene. Jeg vil bære mine egne ting. Kjempe i stormen for å få opp teltet på egenhånd. Føle at jeg pusher min egen grense.

Alpin klatring er aldri ett adrenalinrush for meg. Det er mer pain og suffer. Det er ikke alltid så morsomt når man gjør det, men det føles ekstremt bra etterpå. Å bestige fjell gjør meg til et bedre menneske. Man blir sterk både mentalt og fysisk. Jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg begynte å bestige fjell. Å bestige fjell er for alle, ikke bare for eliten, og det må få finnes ulike nivåer, ulike måter å gjøre det på. Det er ikke rimelig at en nybegynner tar fatt på en tur i alpin stil. Vi må

alle få gjøre det på en måte som passer oss. For noen er det å gå opp den vestre stien på Kebnekaise. For noen andre er det å tilbringe ett par måneder i Patagonia for å kanskje få en værluke som er lang nok til å klatre Fitz Roy. Selv ser jeg fram til mitt store prosjekt i 2021 – å bestige alle de 82 fjellene på 4000 meters høyde i Aplene! Bare jeg tenker på det blir jeg fylt med energi, lykke og forventning. Det finnes ingenting annet jeg lengter mer til, enn å kunne bestige fjell igjen.

BEGYNNE Å BESTIGE FJELL • • • • • • • • • • • •

Gå på et isbrekurs eller introkurs i alpin klatring for å lære deg det grunnleggende Start med et fjell som er enkelt teknisk Bruk guider til du har nok erfaring til å gjøre det på egenhånd Ha alltid ett eventyr planlagt som du kan se fram til og trene mot Meld deg inn i inspirerende grupper som Alpine Climbing og The Mountain Community på Facebook for å lese om andres erfaring Les bøker og se filmer fra virkelige eventyr for inspirasjon Start på et forsvarlig nivå og jobb deg oppover mens du samler mer erfaring Finn en klatrepartner som du kan utvikles sammen med Tren på å bruke utstyret før du gjør en ekspedisjon, slik at du er komfortabel med å bruke det selv i dårlig vær Studer klatreteknikk i lærebøker eller på YouTube på fritiden – mange fjellguider har publisert bra materiale Lær deg navigering og vær + snøforhold Spør erfarne personer om råd hvis du lurer på noe, mange er veldig hjelpsomme

FJELLTIPS FOR NYBEGYNNEREN Galdhøpiggen Kebnekaise i Sverige – den østre stien med guide Snowdon i Wales Rysy i Polen Moldavenau i Romania

FOR DEG MED LITT ERFARING Zugspitze i Tyskland Triglav i Slovenia Maglic i Bosnia Coma Pedrosa i Andorra Olympos i Hellas Gran Paradiso i Italia med guide Elbrus med guide

FOR DEG MED MER ERFARING Grossglockner i Østerrike (Studlgrat om du vil ta det til neste nivå) Monte Rosa, Dufourspitze, i Sveits Gerlachovský stít i Slovakia Aiguille du Rochefort i Frankrike Aconcagua i Argentina Dent du Géant i Frankrike Matterhorn i Sveits - Hörnlikammen (Lions Ridge på den italienske siden om du vil ha det til neste nivå)

ADAM ONDRA MOT NYE HØYDER Tekst: Julia Möller / Fotograf: Black Diamond

Når Adam Ondra satte den første (og hittils eneste) leden med 9c gradering, så han ut til å ha nådd grensen for hva som er menneskelig mulig innen klatring. Hvordan finner en av verdens beste klatrere nye utfordinger og motivasjon til å fortsette å pushe grensene? Det var i september 2017 at Adam Ondra klatret den 9c-graderte leden Silence i Flatanger. Det er lett å tenke at han der og da nådde sin absolutte topp innen klatring, men Adam er en drømmer med en stor kjærlighet til utfordringer. Så dette er bare begynnelsen. - I klatring er det veldig enkelt å finne motivasjon, sier Adam. Det er så mange utfordringer over hele verden at jeg aldri kommer til å gå tom for prosjekter. Og ettersom det hele tiden dukker opp flere leder, tar det aldri slutt. På en måte er det kjipt å vite at jeg aldri kommer til å kunne klatre alle. Men det er samtidig kult, for på den måten kommer jeg alltid til å holde meg sysselsatt og utfordret. Den neste utfordringen er noe som kommer til å overgår det meste. Klatring har kommet inn på programmet i OL og når Hooked treffer Adam, er han midt i treningen til konkurransene. Vi lurer på hvordan han tror det kommer til å påvirke sporten. - Jeg tror at klatring i OL har en positiv og en negativ påvirkning på sporten. Jeg tror at på grunn av OL kommer flere til å begynne å klatre, noe som resulterer i at klatrehallene blir større og bedre. Men jeg tror ikke at det kommer til å forandre utendørsklatringen så mye. Jeg tror ikke at klippene plutselig blir overfylte. Og det er bra. Men når flere mennsker begynner å klatre, er vårt ansvar å lære dem hvordan de skal oppføre seg på en klippe. Vi må lære dem at utendørsklatring ikke er det samme som innendørsklatring og at vi alle må respektere miljøet. Men for klatring som sport, spesielt konkurranseklatring, kommer OL til å være positivt. Vi går tilbake til Skandinavia og Adams første bestigning av Silence. I skrivende stund har ingen andre enn han klart leden. Den har en veldig spesifikk stil, som Adam sier passer han veldig bra og gjorde at han hadde motet til å gjøre prosjektet. Men finnes det noen andre som har kapasiteten til å klare Silence?

- Jeg tror definitivt at det finnes personer som har nivået og kapasiteten til å klatre 9c, så lenge de legger ned mye tid på det. HVEM TROR DU SKULLE KLARE DET? - Etter min mening har Alex Megos det høyeste nivået. Men jeg er ikke sikker på om Silence passer hans stil. Eller at han har tålmodigheten til å jobbe på den. Enten er du sterk nok til å klatre den raskt – men jeg tror ikke engang Alex er sterk nok til å klare den bare på ett par sessions – eller så må du ha ett mindset som kan teste leden om og om igjen. Gjør du det må du også holde koken og ha troa på at det kan gi resultater. Det er kanskje den vanskeligste delen. HAR DU NOEN PLANER OM Å SNART REISE TILBAKE TIL FLATANGER? - Absolutt! Det finnes mange prosjekter i samme grotte som Silence, som kan være like vanskelige. HVORDAN SER DU PÅ DEN SKANDINAVISKE KLATREKULTUREN? ER DEN ANNERLEDES ENN I RESTEN AV EUROPA? - Jeg vil si at den skandinaviske klatrekulturen er relativt liten, med tanke på hvor mye potensiale de skandinaviske landene har. Og det regner faktisk ikke så mye som man tror. Jeg vil si at Flatanger er en av de tørreste plassene jeg vet om. Når det gjelder klatrekulturen føler jeg at klatrefellesskapet er individuelt for hvert sted og at hver klatrekultur er litt annerledes i forhold til den neste. Adam har brukt mye tid i Flatanger så det har blitt litt som hans andre hjem, og i tillegg til å reise tilbake dit er det også flere andre plasser i Skandinavia som frister. På listen finnes problemet Burden of Dreams i Finland, verdens første 9A-bulder.

BD Athlete Babsi Zangerl | Cadarese, Italy

Andy Earl

B L A C K D I A M O N D E Q U I P M E N T. C O M

THE ALL-NEW

CAMALOT â&#x201E;˘ Z4

Born from a heart-to-heart with our top trad-climbing BD Athletes Babsi Zangerl, Hazel Findlay, Carlo Traversi, and Sam Elias, the Camalotâ&#x201E;˘ Z4 is the realization of their dream: to have a single-stem cam that stays rigid in-hand, but flexes when you climb past. Behold, our game-changing RigidFlex stem, an innovation that creates a new standard for small cams. 20

FEM RASKE! Innendørs eller utendørs Clif bar eller banan T-skjorte eller bar overkropp Sportsklatring eller buldring Øl eller vin

HVA SER DU ETTER I NYE PROSJEKTER? - Det er mye forskjellig. Før jeg drar til et nytt sted, forsøker jeg få ett bilde av klippen. Et bilde sier ofte mye, selv om estetikk ikke er det viktigste når jeg leter etter et nytt prosjekt. Iblant er estetiske leder kjedelige å klatre. For meg er det viktigste med klatring skjønnheten i bevegelsene. Det er faktisk det jeg liker best når jeg klatrer. Så det trenger ikke være en led som ved første øyeblikk ser bra ut. Steinblokker som er gjemt i skogen og dekket med mose, kan gi mange kule moves. NÅR DU IKKE KLATRER, HVORDAN TRENER DU? - Nå som jeg trener mot OL, har treningen vært veldig spesifikk på grunn av hastighetsdisiplinen. Jeg har kjørt en del økter med sprinttrening og styrketrening med vekter, men normalt sett gjør jeg ikke det. Etter min mening burde trening til klatring først og fremst være klatringen i seg selv. Det mange gjør feil, er at de legger til flere og flere øvelser utenfor klatringen og ignorerer det faktum at om du vil bli en bra klatrer, må du klatre. Andre øvelser kan gjøre deg sterkere, men du klatrer ikke nødvendigvis bedre.

prestasjoner ettersom du er avslappet og har mer energi. Yoga og meditasjon hjelper meg også til å fokusere bedre når jeg virkelig trenger det. HVA ER DITT SYN PÅ BÆREKRAFT OG DET Å REISE FOR KLATRING OG ARRANGEMENTER UTENLANDS? - Vi i Europa har en veldig stor fordel siden vi ikke trenger å reise til andre siden av jordkloden for å klatre verdens beste leder. Vi har dem utenfor døra. Jeg forsøker å reise mest med bil og unngår å fly så mye som mulig. Jeg er veldig heldig som bor kun en liten kjøretur unna en bra klippe med masse interessant klatring. Om du kun søker estetikken i en led, må du kanskje reise lengre. Men om du leter etter interessante moves, kan du finne dem i nærheten av der du bor. Det er som å se skjønnheten i noe som du har ignorert tidligere og det er en måte å gjøre klatring mer bærekraftig på, tror jeg. NÅR FØLER DU DEG MEST LEVENDE? - Når jeg klatrer. Eller når jeg står ved foten av en klippe og ser opp langs leden. Egentlig føler jeg meg levende hele tiden – for jeg lever min drøm.

I DETTE NUMMERET AV HOOKED SKRIVER VI OM YOGA FOR KLATRERE, BRUKER DU YOGA OG MEDITASJON? HJELPER DET DEG I DIN PRESTASJON? - Ja, jeg gjør det mye og synes det er veldig viktig. Det hjelper deg til å restituere bedre, noe som kommer til å gi bedre

KRITTSNAKK Tekst: Olof Strömbäck / Fotograf: Emelie Voltaire

Klatrekritt – er ikke det bare magnesiumkarbonat med formål å holde hendene tørre, slik at du ikke mister grepet? Jo. Men det er ikke fullt så enkelt. Det finnes eksperter innen alt. Premiumsegmentet innen kritt har vokst de siste årene og premiumkritt markedsføres nesten som håndtverksprodukter. Jeg møter klatrerne og butikkmedarbeiderne Daniel og Thomas over en kaffe i Addnature butikken. Sammen utforsker vi Addnatures krittsortiment, sjekker ut hva som er tilgjengelig og prøver å finne ut hva som er hipster-hype og hva som er sannhet.

KRITTBALL ELLER LØSKRITT?

stund kommer man til å merke forskjellene og avgjøre hva man trenger til sin klatring.

På bordet foran oss ligger kritt i ulike former. Løskritt (Chalk Cartel og Metolius Super Chalk), krittball (Rock Technologies) og flytende kritt (Black Diamond Liquid White Gold). Hvilket som er best er veldig individuellt, det beror først og fremst på hvor mye du svetter og dine egne preferanser. Mange nybegynnere bruker å gå for krittballen som ett første alternativ. Daniel plukker opp en hvite ballen fra bordet og ser på den.

Daniel er enig.

- Altså, det er jo løskritt bare i ballform. Du får mindre kritt i hånda. Den holder nok lengre, noe som gjør den til et økonomisk alternativ. Mange nybegynnere kjøper krittball og bruker det i starten. Thomas ligger til: - Jeg kan forstå det. Du stapper bare hånda ned i posen og klemmer på en ball, så har du den mengden med kritt som du generellt trenger. Eller ganske rett mengde i hvertfall. - Med løskritt så får du tykkere lag med kritt på hendene, noe jeg synes er nice siden jeg liker å klatre med mye kritt, sier Daniel. Man venner seg til følelsen etter hvert, men det er jo ikke alle som liker følelsen av kritt i starten. Min kjæreste, for eksempel, liker ikke at hendene blir helt uttørket og da kan jo en krittball være bedre. Thomas mener at krittballen ofte brukes overgangsperiode for de aller fleste klatrere.

- Alle jeg kjenner bruker løskritt, man kommer til å havne der til slutt. Jeg kjenner ingen som har klatret i mer enn ett år og fortsatt bruker krittball. Det er vel som med det meste, at det tar en stund før man vet hva man trenger. Med løskritt er det lettere å dosere og anpasse selv hvor mye man vil ha. Det er litt det samme som at man kjøper klatresko i økende aggressivitet. Krittballen er lettere å bruke, men etter en

- En krittball kan være praktisk, men det er ikke noe man bruker hele sin klatrekarriere. Med løskritt så tar man, eller snarere får man, mye kritt på hendene og tar bort det overflødige til man har så mye kritt man vil ha.

FLYTENDE KRITT Vi slipper krittballen og går videre til flytende kritt. Verken Thomas eller Daniel bruker flytende kritt som eneste alternativ, men Thomas forteller at det ikke er helt uvanlig å blande flytende kritt med løskritt. - Mange kombinerer flytende kritt med andre typer kritt, der flytende kritt blir som ett baselag. Flasken inneholder ofte kritt blandet med alkohol som tørker ut huden. Man gnir inn hendene og lar alkoholen tørke, så har man ett stabilt lag med kritt hvor man kan dosere annet kritt utenpå. Alkohol har en tørkende effekt og er iblant en ingrediens i flytende kritt. Kritt uten alkohol tørker ikke ut hendene like mye og er dermed mer skånsom mot huden. - Alle har ikke alkohol, men denne har det, fortsetter Daniel og leser på flaska til Black Diamond Liquid White Gold. Den har også en lukt av roser, sier han med en viss ironi i stemma. Den kommer til å tørke ut hendene i hvertfall, og skal man kjøre en replengde så kan det være ganske nice å bruke denne som en base og ta vanlig kritt utenpå det, akkurat som Thomas sa. Jeg ville ikke bare brukt flytende kritt. Det tar tid før den tørker, så når du skal klatre ett problem må du stå og vente på at det skal tørke, til forskjell fra løskritt.

PREMUIMKRITT Så kommer vi inn på Chalk Cartels The Quarter – Guerilla Grind, som representerer det beste av de fabrikatene vi har på bordet i dag. En pakke på 250 gram koster 209 kroner. Både Daniel og Thomas er enig i at det er ganske dyrt, men synes likevel at det er verdt det. - Den sitter godt og fester bra. Når man klatrer ett problem kan man ikke stoppe opp halvveis for å ha på mer kritt. Man vil at krittet skal holde hele veien og det gjør dette. Når jeg bruker litt billigere kritt, så har jeg merket at det ofte forsvinner helt etter ett problem. Om man, som jeg, svetter mye i hendene ville jeg valgt dette foran de andre, sier Thomas. Daniel er enig. - Jeg tror helt enkelt at det er sånn her: man svetter ulikt mye i hendene. Jeg svetter ganske mye og da vil jeg ha ett kritt som tørker ut ordentlig. Men har man allerede tørr hud, så er det kanskje ikke noe poeng i å ha ett kritt som tørker ut hendene enda mer. Da er det kanskje bedre å ha noe som ikke er like sterkt og ikke tørker ut. - Når jeg bruker det her kan jeg hvertfall ikke skylde på krittet om jeg klatrer dårlig, sier Thomas. Den er dyrere, men i og med at den tørker ut litt mer, så behøver man ikke bruke like mye kritt som man måtte gjort med andre merker. Jeg vil ikke gå så langt og si at man sparer penger av den grunn, men personlig synes jeg det er ett bra kritt.

Natural hues sourced from sustainable plants add depth and authenticity for a lived-in aesthetic.

Soft. Biodegradable. Renewable.

DEN UFRIVILLIGE KLATREREN FRA Hร YDESKREKK TIL HOOKED Tekst: Julia Mรถller / Fotograf: Emelie Voltaire

”I think all of us humans have some ape genes inside, and that we just want to climb up” – Adam Ondra

Klatring er en stor del av Addnatures identitet, men det er ikke alle som identifiserer seg med idretten. Robert Tusseus fra vår kundeservice er veldig skeptisk til klatring. Og høyder. Og klatrere. Men på fire måneder tror vi det er mulig å få han til å komme over sin høydeskrekk og i tillegg bli hooked på klatring. Han har motvilling akseptert utfordringen. «Min generelle innstilling er å holde meg borte fra høyder til enhver pris» - Robert Robert er 31 år, bor i Stockholm og er en ivrig downhillsyklist og skikjører. Idrettene som Robert bruker sin tid på, krysser av de fleste kriteriene i definisjonen ekstremsport. Høye hastigheter: Check. Avansert utstyr: Check. Fysisk utfordrende: Check. Hans komfortsone er innen disse idrettene og etter mange år som utøver kan han ikke lengre kalle seg nybegynner. Så hva skjer når han er helt ny i en idrett, som inneholder momenter der han ikke bare føler seg ubekvem, men som også innebærer hans største frykt? Kan vi få han til å overvinne frykten og elske klatring?

Roberts hjerne allerede nå ser noe som kan være farlig og risikabelt for han.

At Robert er perfekt for dette eksperimentet er mye takket være hans standhaftige ærlighet. Sier han det ikke med ord, så avslører hans ansiktsutrykk nøyaktig hva han føler. Vi ringte han og fortalte om vår idé. Svaret kom raskt:

For at hjernen skal lære seg hva som er en ekte fare og hva som er en innbildt fare, må man trene. Det er den treningen Robert nå skal gjøre. Men først stiller vi Jens spørsmålet: Hvorfor skal Robert begynne å klatre?

- Jeg svetter allerede.

- Fra en psykologisk synsvinkel er det alltid givende å utfordre seg selv og sine redsler. Klatring er en aktivitet som, forutenom at den innebærer fysisk trening, hjelper oss til å fokusere på her og nå. Mange klatrere beskriver at de må være så fokusert under klatring, at de slipper all uro de kanskje ellers har. Klatringen tvinger oss til å være her og nå, eller bevisst til stede om du vil.

For å forstå hvorfor Robert reagerer som han gjør, må vi gå litt dypere inn i hans følelser. Til å hjelpe oss har vi Jens Driessen, lisensiert psykolog med fokus på kognitiv atferdsterapi. Vi ba han med, for å prate om prosjektet fra ett kognitivt perspektiv, samt for å gi Robert tips om hvordan han kan møte sine redsler på best mulig måte. Jens beskrver at

- At Robert begynner å svette, avhenger av den prosessen som starter når man blir redd. Pustefrekvensen øker for å gi musklene syre og blodet pumpes ut til de store muskelgruppene. Hjernen endrer sin prioritering, blir problemorientert og skjerper forkuset på eventuelle farer og trusler. Redselen skal hjelpe oss i en situasjon som potensiellt kan være skadelig for oss.

TRANGE SKO OG BAGGY BUKSER

BULDRING, SCENESKREKK OG SOSIAL ANGST

«Når jeg tenker på klatrere, ser jeg for meg baggy Pranabukser, håndvevde tøfler og tofu.» - Robert

«Hva skal jeg gjøre for å ikke se ut som en idiot?» - Robert

Vi møter Robert i Addnature-butikken en tidlig morgen før åpningstid, for å prøve på utstyret han skal ha. Han får teste selen som skal redde livet hans om han faller, og lærer seg at den skal sitte over hofta for at han skal være sikker. Når selen kommer på, påminnes han om høydeskrekken. Så prøver han på skoene, som skal sitte stramt men det skal ikke være vondt. Noe han synes det er. Dessuten identifiserer han ytterligere ett ømt punkt. - Jeg tror skoene klemmer mest på det å være nybegynner. Jeg hater å være nybegynner og jeg tror spesielt klatring er en idrett der man ikke tillates å være nybegynner. Min forestilling er også at klatrere er vanskelige mennsker som gjerne ikke treffer andre personer utenfor sin egen gruppe. Det kommer til å gjøre det enda vanskeligere å komme inn i sporten. Nå skal han møte både frykt og fordommer på Klätterverket i Stockholm.

Vi har alle vært der, som nybegynner i en idrett. Og vi er nok mange som kan kjenne oss igjen i følelsen av å ta opp plass blant de proffe eller at vi ikke helt fortjener å være der som den nybegynneren vi er. Hva skal de andre i gruppen tenke? Det finnes ett begrep innen kognitiv atferdsterapi som kalles «mind reading». Du kommer første dagen med klatreskoene i hånden og skal ta på deg selen – overbevist om at dine nye klatrekompiser skal dømme deg. Du blir nervøs for at du skal tre foten gjennom feil stropp, bruke for lang tid eller ikke vite hva som er bak og fram. «Hvordan skal han her overleve», tenker du at de visker bak din rygg. Det var med denne følelsen Robert gikk inn i klatrehallen for første gang. - Jeg er nervøs for at de andre klatrerne skal synes at jeg er dårlig. Sist jeg var i en klatrehall var det så mye folk at jeg satte meg ved en vegg og bare så på. Deretter dro jeg hjem. Nå tør jeg ikke prøve heller, jeg får sceneskrekk og vil ikke gå frem til veggen. Jens Driessen sier at det er vanlig å ha denne typen av sosial angst. Men at det også er noe vi bygger opp i vårt eget hode, virkeligheten ser som oftest helt annerledes ut.

- De fleste som holder på med en idrett, er mest fokusert på hva de selv gjør, ikke å dømme andre. Å se nye folk i en idrett kan faktisk fremkalle en god følelse av at man selv har kommet en bit på veien i sin egen utvikling. I denne situasjonen burde Robert vært åpen om at han er nybegynner, for de fleste kjenner seg igjen og husker den følelsen. Se det fra perspektivet til de andre klatrerne, da de vante klatrerne sannsynligvis ikke reagerer som han tror. Hvordan er Robert selv med nybegynnere i sine egne idretter? Det er mange år siden Robert selv følte seg som en nybegynner i en idrett. Med en pappa som jobbet som skilærer vokste han opp med skikjøringen. Syklingen startet han med sammen med kompiser som var på samme nivå. - I syklingen ser jeg på meg selv som en inkluderende person. Men jeg oppfører meg nok annerledes når jeg står på ski og kan dessverre være ekskluderende. Det er ikke uvanlig at personer sier at de er erfarne skikjørere, men egentlig kjører de en uke i året og har ikke den erfaringen som kreves for å kjøre der jeg vil. Da kan jeg føle at den personen holder meg litt tilbake. Men det er også vanskelig å sammenligne med klatringen, da en nybegynner på ski må kunne komme seg trygt ned, mens en klatrer skal opp og kan velge å avbryte. I off-pisten er det vanskeligere å være nybegynner og erfaren på samme arena. Robert gjør alltid sine aktiviteter i en gruppe. Ikke bare av sikkerhetsgrunner, men også for at han vil dele opplevelsen og minnene med noen. Han vil ha noen å gi en high five til i slutten av løypa. De aktivitetene som Robert gjør, er noe som er sosialt for han. Hva skiller klatringen fra skikjøringen

og syklingen? - Det er først og fremst buldring jeg synes er vanskelig, da det føles ut som at jeg går opp på en scene med alle andres blikk brennende i ryggen. Men det står nok mest på min egen usikkerhet, for dette er noe jeg ikke opplever i andre idretter. - Men det jeg har lagt merke til frem til nå, er at klatring skiller seg veldig i mulighetene for nybegynner og erfaren å være på samme arena. Har du brattkort, kan du sikre noen som er mye bedre enn deg. De forestillingene Robert hadde om klatrere, stemte overhodet ikke. - Jeg har ikke møtt på noen av mine fordommer. Det jeg tidligere trodde var dårlig oppførsel er egentlig bare folk som er veldig gira, en gruppe jeg også er en del av når jeg har det morsomt. Og la oss være ærlige, det er ikke bare i klatring man finner den «oppførselen». Har du vært på after ski på Timmerstugan i Åre når champagnen begynner å sprute, så vet du. I stedet har Robert blitt møtt av heiarop og støtte, da de fleste vil dele med seg av det som gjør dem glade. - På Klätterverket ble jeg stående i kassa når jeg var på vei inn, siden de viste interesse for prosjektet og syntes det var en sjukt kul greie. De ville selv dele sine erfaringer og få meg gira. Jeg har aldri fått så mye støtte som en nybegynner i en idrett, som jeg har fått i klatrehallen.

TIPS FRA COACHEN

Claudia gir de beste tipsene til deg som skal begynne med en ny idrett. • Tren med folk som er bedre enn deg. Du blir pusha og utvikler deg mer med noen som er mer erfaren, enn om du trener med noen på samme nivå som deg selv. • Ta det med ro og sett problemet og leden så du fint du bare kan – da det blir morsommere. • Se på målet ditt og tenk på hvordan du skal komme deg dit – i stedet for å se ned. • Pust – det er nøkkelen til alt.

TOPPTAU OG SVIMMELHET «Jeg har jo høydeskrekk, det hadde jeg fortrengt.» - Robert Å være redd for høyder er logisk. En høy høyde i seg selv er farlig, så den frykten har vært og er en evolusjonær fordel, sier Jens Driessen. Men når høydeskrekken gir deg symaskinben når du står fastfrosset i klatreveggen, er det ikke særlig morsomt. Jens sier at vi med hjelp av trening må bygge opp en «erfaringsbank» for å lære hjernen å gjøre en mer realistisk bedømmelse av situasjonen. - Når vi trener på noe nytt, kobles synapsene i hjernen sammen. Det som i utgangspunktet er vanskelig terreng, danner en stadig mer tråkket sti. Til slutt resulterer treningen i et motorisk minne og nok erfaring til å vite at situasjonen ikke er farlig. For at Robert skal få den beste veiledningen, har han klatret med erfarne kollegaer som har coachet han. En av dem er Claudia Adamo. Hun startet å klatre for seks år siden, når den kjekke bartenderen på jobben ba henne med på date i klatrehallen. Det ble ingenting mellom dem, men derimot fikk hun en stor kjærlighet for klatring. Siden den gang har hun gått Klatring og Topptur-linjen på Lofoten Folkehøgskole. Hun forteller at hun lenge var redd for både høyder og å skade seg, noe som gjorde at det tok lang tid før hun turte å utfordre seg selv. - Det som hjalp meg var å fokusere på mitt mål og hvordan jeg skulle komme meg dit. Min klatrelærer på skolen sa også at om klatring er noe jeg vil holde på med, ja, da må jeg jobbe for det og våge å utfordre meg selv. Slik hørtes det ut første gang Claudia og Robert skulle klatre topptau sammen: Robert: - Skal vi ikke ha med oss noen som kan sikre også? Claudia: - Jeg kan sikre. Jeg har både grønt og rødt kort [Brattkort og topptauskort, red. anm.] Robert: - Rødt kort? Betyr ikke det at du er utvist og IKKE får sikre? Robert kom seg opp til toppen av veggen, men sier at han var dritredd. - Jeg kom meg opp, men var spyferdig og ville bare ned. Et vanlig råd til noen som lider av en fobi, er at de skal utsette seg for det de er redde for. Men, i det rådet savnes ett viktig

aspekt for å overvinne sin frykt. Jens forklarer: - En person som har høydeskrekk og går over en bro, går veldig forsiktig og kryper seg litt sammen. Personen oppfører seg som at det er farlig å gå over broa. Det man skal gjøre da er å endre sin atferd i den situasjonen. For om du oppfører deg som at det er farlig, blir du aldri kvitt høydeskrekken. Så gå opp på broa og oppfør deg som at du ikke er redd. Hopp opp og ned, sving med armene, snurr rundt, len deg mot rekkverket. På denne måten bryter du loopen. For Robert gjelder det nå å ikke bare godta høyden, men også variere sin atfred. - La Robert teste hva som skjer om han slipper føttene. Eller om han bare står med en hånd og en fot på grepene. Å variere sin atferd er viktigere enn å klatre høyt, når man kun gjør det skjer det ikke så mye, sier Jens. Å variere atferden er noe Robert opplever ganske naturlig når han starter å utfordre seg selv på vanskeligere leder. - Jeg fokuserer på føttene, å sette leden smidig, å puste og at jeg setter meg selv i posisjoner på veggen der jeg ikke kan gjøre meg liten. Jeg føler meg mye mer avslappet og mindre redd. Å endre sin atferd i en skremmende situasjon er en del av løsningen, en annen er å endre sin innstilling. Jens gir Robert en lek for å komme inn i ett annet mindset: - Ett tips til Robert for å endre sin holdning, er å klatre med en intensjon og gjøre seg selv til drivkraften – lek klatresisten. Da gjør han seg selv til løven på savannen og går over til jaktmodus. Robert forteller om de gangene han har følt seg redd i syklingen, som er om han ikke er helt hundre på terrenget, om han skal kjøre en linje med et vanskelig drop eller om høyden er til stede. I disse situasjonene er hans egne tips å planlegge løypa og slappe av samt å enten rulle sakte gjennom en gang for å se hvordan løypa er eller få hjelp av noen som ha kjørt den før. Noe som man definitivt også kan gjøre i klatring. Etter fire måneder med klatring, har ikke høydeskrekken gitt slipp, men Robert har fått ett nytt forhold til den. - Høyden er sekundær nå. Det primære er min vilje på å klare leden og å bevise for meg selv at jeg kan. Nå vil jeg ikke ned for å unngå høyden – jeg vil ned for å gi kompisen en high five.

KAMERATSJEKK OG TILLIT «Tauene sprekker jo, hvor ofte inspiseres de?» Når vi snakker om høydeskrekk, snakker vi ofte om høyden i seg selv. Det kan være en bekymring for hva som vil hindre deg i å falle. Det kan selvfølgelig også være mer enn høyden man bekymrer seg for, selen som skal holde deg i live eller kompisen som holder i tauet. - Man må tilpasse sine øvelser etter hva man er redd for. Det kan føles skummelt når man gir kontrollen til en annen person eller til utstyret. Robert må trene på å falle for å bygge opp en erfaringsbank der han vet at alt holder og kompisen er med og har kontroll. Det kan han gjøre på lav høyde i starten, for så å øke høyden suksessivt. Klatre opp en liten bit og slippe. For å bli en trygg klatrer må han våge å falle, sier Jens. Ettersom det store spørsmålet var om utstyret kom til å holde eller ikke, fikk Robert gjøre noen falløvelser for å teste utstyret. - En annen sak jeg merkte hjalp, var å lære meg å kontrollere utstyret og å se på utstyret om det er slitt. Det føles bra å ta eget ansvar for det, noe man skal gjøre uansett idrett. Jeg stolte blindt på personene som sikra meg. Vi gjorde kameratsjekken og så klatra jeg bare. Her var det definitivt

en fordel å klatre med noen som er mer erfaren. Hadde jeg klatret med en annen nybegynner, hadde jeg vært mer nervøs over den personen som sikra. For Robert snudde alt den tredje gangen i klatrehallen. Det var første gang han kom opp til 14 meter – og det gjorde han livredd. Men der nede stod det noen han stolte på og når han kom ned var følelsen over å ha klatra større enn redselen. - Det er vanskelig å sette ord på følelsen jeg får av klatring, men den er så jævla herlig! Hver gang går jeg derfra med følelsen av at jeg har klart noe nytt og at jeg har gjort det med motiverende folk rundt meg – og den følelsen har gjort at jeg vil komme tilbake. Hva er neste steg for deg? Jeg skal fortsette å trene på teknikken, ta brattkort og starte å klatre utendørs med mine kollegaer. Hvordan er din innstilling til å være nybegynner i en idrett? Jeg er mye mer åpen for det. Jeg tror at når jeg innser at noe er morsommere enn forventet, så forvinner den angsten man har som nybegynner. Og vil du ha en bratt læringskurve, prøv en ny idrett.

PSYKOLOGENS KLATRESISTEN BRA FOR: Å aktivere jaktinstiktet (for å distrahere seg selv fra redselen) og utholdenhet REGLER: Som i vanlig sisten, men i stedet for å løpe starter alle i veggen. Spre dere ut på lav høyde i buldreveggen og velg en person som starter med å ha sisten. Den personen må så klatre til en annen person og ta på hen. Da er det den personens tur til å ha sisten. Personen som nettopp hadde sisten, får klatre ned fra veggen og hvile til neste person blir tatt. Klatre sidelengs – av sikkerhetsgrunner.

ROBERTS TAKE-AWAY BRA FÖR: Problemløsing, å øve på dynamiske bevegelser og for å tenke kreativt REGLER: Lag en led på buldreveggen med minst 20 grep eller nok grep til å skape ett helt problem. Marker de utvalgte grepene med kritt. La alle i gruppen klatre hver sin gang. Når den siste personen i gruppen har klatret, tar hen bort ett av grepene – fjern krittet. Nå skal gruppen klatre leden igjen, uten å ta på grepet som er tatt bort. De som ikke klarer å klatre hele leden, er ute. Fortsett på denne måten, ta bort ett grep og la alle som fortsatt er med klatre, til det bare er en person igjen.

KLATRINGENS HISTORIE Tekst: Lina Samuelsson / Fotograf: Greg Epperson

FRA EVENTYR FOR ETT FÅTALL TIL EN SPORT FOR DE BREDE MASSENE Det er snart 50 år siden fjellgeitene i det Svenska Alpinistförbundet ble klatreentusiaster i Klätterförbundet. Og i dag finnes det klatrehaller innen kort avstand, nesten overalt i landet. Hooked forteller hvordan dette gikk til. Året er 1974. Mike Graham, 18 år, har akkurat slått leir i Yosemite Valley. Han har funnet sin type mennesker – en gruppe langhårige hippies, både menn og kvinner, som har gjort nasjonalpaken til sin egen stue med hjelp av viljestyrke, muskelstyrke, hvite knoker og en ryggsekk med episke bandanas. «Vi hadde sett trendene som ble utviklet innen surfing og vi følte at de hadde kontroll – de hadde en jævla kul stil. Det var det vi begynte å føre inn i klatringen – en viss følelse for stil. De startet med klærne: hvite malerbukser, en kalkpose og bandanaen. (...) Og så brukte vi ikke særlig mye beskyttelse så klart – for å virke tøffe», har Dean Fidelman, en av Mike Grahams kamerater, fortalt til GQ Style. Klatring var farlig, det var utfordrende. Det var et uttrykk for den nye generasjonen og en kulturell revolusjon som grep tak i USA og nektet å gi slipp. Året er 1974. Svenska Alpinistförbundet, en liten gruppe mennesker fra Svenska Fjällklubben, har akkurat byttet navn til Svenska Klätterförbundet og har kommet med sin tredje utgave av magasinet Bergsport. Sveriges klatrere er liten gjeng og består først og fremst av en gruppe mennesker med en smittende entusiasme og lidenskap, ikke bare for harde klipper, men også for den svenske fjellverden, skogens fugleliv og skikjøring. I utgavene av Bergsport deler de med seg av ruter og fjell, og i juni 1977 tipser Lasse Svadängs om fjellet Häller, nære Lysekil, med tillegget:

«Spør bonden om lov, så får du telte på engen nedenfor fjellet (...) samme bonde har hester på engen som tidligere nevnt.» Mens amerikanske hippies med bandana erobrer fjellvegger i nasjonalparken Yosemite, har Sveriges klatrere en forkjærlighet til alt fra vandring til kakao. Ja, på mange måter var nok Sverige litt sin egen mikrokosmos i klatreverdenen. En oase, der idéer og tanker rundt klatringens betydelse og praksis kunne prøves og feiles, uforstyrret av omverdenen. Og omvendt var også Yosemites langhårige hippies i ett eget univers, isolert i tid og rom. Det er nettopp disse mikrokosmos av klatrekulturen som har satt dype spor i utviklingen av klatringen. Ett eksempel er Tsjekkia og øst-Tysklands spesielle forhold til bolter og sikring – der kalde krigens jernteppe gjorde at 80-tallets diskusjoner tok andre retninger og boltrede ruter ble færre og vanskeligere. Ett annet er engelske Sheffields uredde forhold til uboltret sandstein. Og ett tredje – den «vi er sammen»-følesen som ser ut til å seire rundt Bohusläns Klätterklubb. Disse små universene har vært veldig verdifulle for klatringen som kultur. For det er nettopp i disse små gruppene nye ruter oppdages, nye normer etableres og nye ambisjoner og drømmer – for hvert år litt større og litt dristigere – formuleres.

PROFILER Erik Massih har klatret siden starten av 90-tallet og egnet store deler av sine voksne år på å bo i en ryggsekk med klatring som eneste interesse. Han har klatret over 300 leder i grad 8 og vanskeligere og har tatt seg opp big walls verden over. Erik bor i dag i Bagarmossen i Stockholm med sine to barn og kone, klatreren Sofia Sandgren Massih, og driver selskapet Aurora Outdoor som fungerer som byrå til Five Ten og Walltopia. Den neste drømmen er å ta seg til Cirque of the Unclimbables i nordvestre Canada, Tsaranoro i Madagaskar eller den ærefryktede Cerro Torre i Chaltén, Patagonia. Per Calleberg har klatret siden slutten av 70-tallet, da han oppdaget klatringen som utvekslingsstudent i West Virgina, USA. Per brukte nesten all sin fritid fra 70- til begynnelsen av 00-tallet på klatring, og har gitt ut klatrebøkene Klippklättring (1986), Stora Klippklättringsboken (2001) og Klättrarens själ (2005). Per bor i Bromma, Stockholm, med samboeren Lisa, som er psykoterapeut og de to kattene Totte og Tingeling. Han jobber som psykolog med fokus på krisehåndtering. Per foretrekker middels vanskelige og lange turer med mye naturopplevelser, og drømmedestinasjonene er Salbitschijen Westgrat i Sveits og Espolón Central i Puig Campana i Spania.

KLATRINGENS ÅND Men på samme tid, til tross for overfladiske kulturelle forskjeller, er det mange som forenes – noe både Per Calleberg og Erik Massih understreker i hvert sitt intervju. Begge er gamle i gamet og har klatret lenge – Per siden 1978 og Erik siden starten på 90-tallet. Til tross for at jeg snakker med dem ved forskjellige anledninger, understreker de begge hvordan fjellklatrere historisk har vært preget av deres revolusjonerende ønske og ønsket om å gå utenfor samfunnets standarder. - Det er absolutt noe som har lokket når det handler om bristen på regler, om å ta seg ut og erobre nye mål, nye høyder, uten å måtte passe på tiden eller presse seg inn i en slags mal for hvordan ting skal gjøres, sier Erik Massih. Han startet å klatre i en ti meter høy fjellvegg bak skolen på videregående – helt uten klatreutstyr, klatrekompiser eller noen aning om at det fantes en sport som kaltes klatring. Eller som Per Calleberg uttrykker det: - Klatringen ble sett på med stor skepsis og for oss klatrere var det noe man var stolt over. - Det var litt antimode – det var nesten som en politisk greie å klatre. Folk syntes vi var så rare, de forstod ikke hva vi holdt på med. Men er det slik fortsatt?

- Nei, det er totalt forandret. Eller som Erik Massih kommenterer: - I dag har vel alle sett The Dawn Wall eller Free Solo – folk som ikke klatrer selv engang har sett dem. Det svenske klatresamfunnet var lenge lite. Den var en gruppe mennsker som kjente hverandre godt og holdt sammen, ettersom klatringen, frem til midten av 80-tallet, ble sett på med en viss skepsis. Klatret du, så klatret du leder, utendørs – andre alternativer fantes ikke – og den dedikasjon og utstyr som kreves til fjellklatring, gjorde at sporten ble holdt til en liten og høyst dedikert gruppe entusiaster. - De hadde en klatrevegg i kjelleren på Mariaskolen som de satte opp en gang 1983-84, etter at malerstudentene hadde brukt den til å øve på å tapetsere, forteller Per Calleberg. Grepene var laget av treklosser og jeg hadde en kompis, Daniel Bidner, som ble helt bergtatt av det der. Han klatra rundt og rundt i flere timer og sa at det var som å klatre en langtur i Alpene, bare uten tau. Mye av klatreverdens fellesskap kretset rundt utgivelsen av magasinet Bergsport, der alt fra nye ruter til debattinnlegg og informasjon om lokale klatretreff ble publisert. Magasinet, som fortsatt eksisterer, forteller i en artikkelserie om hvordan det har gått under de fem tiårene siden den ble til.

80-TALLET 80-tallet var en tid som ble preget, ikke bare av Paolo Robertos ville åsyn i Stockholmsnatt eller Carolas gule dress, men også av en klatreentusiasme som – sakte, men sikkert – vokste i takt med at klatrenes lycratights fikk flere farger. I Bergsport var 80-tallet en epoke med heftige debatter. Klatreverden var, kanskje på grunn av sin opprinnelse i Alpinistförbundet, følsom rundt alle spørsmål som dreide seg om miljøpåvirkning på skog og mark. Forutenom chipping – som i dag enstemming fordømmes av de fleste klatresamfunn – var derfor boltrede leder og til og med bruken av kritt hete emner på dagsordenen. Førstnevnte kan virke umoralsk, siden bolter og kritt i dag er selvklare innslag, men på 80-tallet var klatrekulturen fortsatt i oppstartsfasen og ny teknikk krevde nye normer – normer som alt for ofte ble forhandlet frem gjennom betente krangler i hjertet av klatresamfunnene. - I 1981, på det årlige Klätterförbundets møte, var det flere som ønsket å forby - eller distansere seg fra – den gruppen klatrere som fokuserte på prestasjonsorientert klatring. De mente at prestasjonsklatrene ikke hadde samme respekt for naturen og ville at forbundet enstemmig skulle fordømme prestasjonsklatring. Det kan virke rart i dag, men i 1981 var det fortsatt mange som følte at det var helt konsekvent og logisk å resonere på den måten, forteller Per Calleberg. I 1987 ble Borrbultsvisan av Arne Nordin publisert i Bergsport. Boltrede leder var på denne tiden noe kontroverst i klatreverdenen og et stort vannskille i klatredebatten.

BORRBULTSVISAN

(Arne Nordin. Visa: Josefin med Symaskin) Vi klättrar mycket bättre med vår kära borrmaskin borrmaskin-skin-skin, borrma-borrma-borrmaskin och ännu bättre blir det sen med braj och kokain kokain-in-in, koka-koka-kokain!

90-TALLET Erik Massih er en av dem som har ledklatret så lenge at han kan sies å være en gammel rev. Han har vært aktiv i nesten alle typer av klatring og har klatret over 300 leder med grad 8 jorden rundt, etter at han som tenåring hoppet på toget fra Västerås til Stockholm for å kjøpe sine første klatresko. Når jeg spør han om hans generasjons klatrere – de som primært ledklatret utendørs, siden innendørsklatring fortsatt var en liten nisje på 90-tallet – skilte seg fra tidligere generasjoner, tenker han en stund før han svarer. - Alle generasjoner har vel på en eller annen måte ville skille seg fra de tidligere og vi var vel ikke noe annerledes. Vi var en ganske liten gruppe utøvere som alle kjente hverandre og vi ville gjerne være bedre enn de tidligere generasjonene. Vi ville gjøre vanskeligere leder og bli bedre enn forrige generasjonens sportsklatrere, men uten maler og regler for hvordan man skulle klatre. Grungen hadde også kommet seg inn i klatreverdenen og kanskje virket 80-tallets prestasjonsorienterte sportsklatring litt latterlig – selv om det absolutt ikke betydde at den kom til å dø ut. Nye, sultne klatrere ville gjerne ta seg tilbake til opprinnelsen igjen og deres kulturelle markør ble en lengsel tilbake til de utemmede naturopplevelsene og de

ukontrollerte fjellveggene som det Svenska Klätterförbundet hadde hugget inn i, allerede på 1970-tallet. I 1994 ble den første store avdelingen for innendørsklatring, Klätterveket i Sickla, innviet, noe som ble et vendepunkt for klatringen. Helt plutselig ble klatring tilgjengelig som en fritidsaktivitet for alle, i stedet for en særinteresse for ett fåtall. Fjellklatring krever, tross alt, ikke bare kunnskap om leder og utstyr – men også tidskrevende utflukter og ekskursjoner til steder hvor man kunne klatre. Innendørsveggene gjorde det mulig for klatrere å få en klatreglede på en helt annen måte enn tidligere, da klatremulighetene (i hvertfall for de som bodde i hovedstaden) lå en liten busstur unna. Vanskelige leder kunne klatres flere ganger, uten å bli avbrutt av regn eller hjemreise. 90-tallet var også det tiåret da flere kvinner kom inn i klatringen. Renata Chlumska besteg, som første svenske kvinne, Mount Everest og Ingela Nilsson utmerket seg i sportsklatringsammenheng. En annen stor utvikling skjedde innen en populær gren av klatringen, nemlig buldring.

00-TALLET På 00-tallet eksploderte interessen for klatring i alle dens former, sannsynligvis inspirert av at klatrehaller poppet opp som aldri før. Tilgjengeligheten ga en økt etterspørsel og flere kunne prøve klatring som ett morsomt tidsfordriv – til forskjell fra tidligere generasjoners klatrere, som ofte kom inn i klatringen ved å bli introdusert av gamle, ihuga klatrere. Antall klatrere vokste, og som Per Calleberg sa: - Fram til slutten av 90-tallet var det nesten garantert at du kjente de andre som var ute og klatret. Nå blir man overrasket om man tilfeldigvis kjenner noen! Dokumentarer som Free Solo og The Dawn Wall gjorde klatringen enda mer populær, og dens normer og uttrykksformer ble mer vanlig – mye på grunn av internett, som stort sett har tatt over etter Bergsport som Sveriges klatreforum. I dag er det vanskelig å fastslå hvor i verden sportens største influencer kommer fra, og nye leder og klatredestinasjoner popualriseres like mye av sportens store navn og kjente bloggere, som av praten mellom klatrere.

trøskelen for å begynne å klatre blitt lavere, noe som gjør at flere får mulighet til å oppdage hvor morsom denne sporten er. - Når jeg startet var det liksom alt eller ingenting, på en måte. Nå er det jo så lett – altså, jeg er så takknemlig for at det finnes innendørsvegger, for jeg har jo familie og lagt bort det livet hvor alt kun handlet om klatring. Nå har jeg så mye annet å være takknemlig for. Og man kan jo klatre mer på noen timer i dag [på innendørsvegger, red. anm.] enn hva man kunne på en hel dag før. Per Calleberg på sin side, virker å ha en viss skepsis til dagens klatrere, som fremstår som ivrige hundevalper sammenlignet med tidligere generasjoner. - De kommer nok fra en annen kultur, sier han. For det er som om de vil klatre så fort som mulig. Før tok det jo noen år før man kunne klatre en 6-led. Men nå er det som at folk vil klatre 6-leder første sesongenen de klatrer, så det finnes liksom ingen tålmodighet. Og det blir veldig mye bolting der det ikke er nødvendig å bolte.

”... så finnes det fortsatt små områder, små univers, der klatrefantaster og revolusjonslysten fortsatt herjer”

Men til tross for økningen i antall aktive klatrere – og at både The Dawn Wall og Free Solo utspiller seg på Yosemites mektige fjellvegger – virker det som at utendørsklatring ikke har fått samme popularitet som innendørsklatring. Kanskje er en av anledningene til dette at utendørsklatring fortsatt krever en større insats – i form av tid, penger og utstyr. Erik Massih understreker at det ikke finnes flere i dag som kan gjøre leder i grad 8 – det er snarere færre, mener han. En grunn til det er at innendørsvegger ikke kan forberede klatrere til den utfordringen det innebærer å klatre en vanskelig fjellvegg – og ettersom innendørsklatring er så tilgjengelig og behagelig, er det ikke lengre like mange som har tålmodighet til å bli bra på utendørsklatring. Derimot har

Men selv om klatreveggene utvilsomt har forandret klatrelandskapet – både når det gjelder hvem som klatrer og hvordan man klatrer – så finnes det fortsatt små områder, små univers, der klatrefantaster og revolusjonslysten fortsatt herjer. Erik Massih, som har tilbragt en stor del av sitt voksne liv som en nomade med klatring som frokost, lunsj og middag, lyser opp når han snakker om klatremiljøet i Bohuslän: - Altså, det finnes jo fortsatt ... det finnes i Bohuslän, en gjeng ganske unge klatrere som bor i en hytte sammen og klatrer i prinsipp døgnet rundt. De har sin helt egen greie der oppe. Så ånden lever fortsatt – jeg blir helt varm innvendig når jeg ser det.

W WH HE ER RE E W WIILLLL YO YOU U S SLLE EE EP P N NE EX XT T??

Mammut Recovery Series

Mammut Recovery Spacious, relaxing, quiet,Series and cosy – Spacious, relaxing, just like quiet, home. and cosy – just like home. M A M M U T. C O M M A M M U T. C O M

STOCKHOLMS BESTE BULDRING Tekst: Olof Strömbäck / Fotograf: Emelie Voltaire

Bruker du også litt for mye tid inne på 27 crags? Da er du i samme båt som mange av oss på Addnature. For å komme oss gjennom det enorme utvalget, har vi fått hjelp av Thomas og Daniel, som begge er klatrere og medarbeidere i Addnature-butikken. De klatrer så mye og ofte de kan og har plukket ut noen buldresteder som de synes er verdt ett besøk. Fokus kommer til å ligge på plasser i Stockholmsområdet, dit man kan ta seg med kollektivtrafikk, men vi byr også på noen gullkorn i Närkeskogene.

MÖRBY Etter en liten gåtur fra Mörby Sentrum, er du fremme ved Mirage. Dette er en vanskelig bulder med kule trekk som ligger rett ved vannet, noe som gjør det verdt ett besøk for klatrere i Stockholmsområdet. Seksjonen består av en stor stein med flere problemer og ett tydelig fokus på grad sju og oppover. Mirage 7B+ har en del overheng, samt ett knelås som gjør det mulig å holde seg fast på veldig små grep ettersom kneet avslaster mye av kroppsvekten. Steinkvaliteten er veldig bra med jevne og ergonimiske grep. Hele steinen er litt spesiell og har en rød tone, noe som gir den en særegen karakter. Daniel forteller hvordan steinen skiller seg ut litt ekstra: «Det er bra steinkvalitet hele veien, men den skiller seg litt fra de andre stedene vi har snakket om. Den er jevnere og har kanskje litt mer ergonomiske grep. Pluss at det er ett superbra badested.» Mirage har en ganske dårlig landing, så dette er ikke stedet du klatrer alene. Det er fremfor alt når du skal mot toppen det er en risiko for å falle. Ta med en ekstra crashpad og en oppmerksom spotter. Om du søker vanskeligere buldring, med fin beliggenhet og nære til kollektivtrafikk, så kommer ikke Mirage til å skuffe deg.

LÅNGHOLMEN På Långholmen, sentralt i nærheten av Hornstull, ligger Houdini, ett av Stockholms vanskeligste buldreproblem. Steinblokken har festet seg mellom fjellet og en nærliggende klippe, som holder den oppe og dermed skaper et rom under steinen, som gir problemet en svevende illusjon. Det som Daniel og Thomas liker med Houdini er selve stedet, samt at den har veldig kule trekk. Man tar seg enkelt med t-bane til Hornstull og så er det bare en liten gåtur ut til Långholmen. Houdini er ett bra valg for deg som har klatret lenge og søker en tøff utfordring. Selv om det finnes lettere problem på Houdini, så er det et veldig tydelig fokus på de vanskelige problemene. At man starter sittende gjør det ganske utfordrende, men man kan også starte mer midt på, som gjør det lettere. «Om man tar hele problemet nedenfra og opp, er det definitivt Stockholms vanskeligste» sier Daniel, noe Thomas er enig i. Houdini har generellt bra landing. Det eneste som kan være noe å tenke på, er at det finnes en risiko for at man kommer inn i en stein på siden av problemet. Så det kan være smart å legge en ekstra crashpad der om man føler at det trengs. Og ta med en kompis som spotter. Långholmen er en liten oase inne i byen, hvor det også finnes ett utrolig bra utvalg av restauranter og kaféer hvis du trenger litt påfyll med energi. Nærheten til vannet gjør det til ett perfekt sted å henge på sommeren. Ta med badeklær!

NOCKEBY På hver sin side av Drottningsholmsvägen ligger seksjonene Nockeby og Nockeby 2. Dit tar man seg enkelt med Nockebybanan og området er estetisk tiltalende og har flere graderinger. Partiet som stikker ut litt ekstra er Moonlander, med varianter av vanskelighetsgrader opp til 8B. En skikkelig kul blokk som byr på herlig klatring med trekk som gjør det morsomt å klatre. «Nockeby 2 er skikkelig bra og trekkene er også veldig heftige», sier Daniel. «Nockeby 1 har også mange kule partier i veldig varierende vanskelighetsgrad», slenger Thomas inn. Nockeby er et bra sted for den som vil botanisere blant mange problemer, ettersom det er gangavstand mellom Nockeby, som er en vegg, og Nockeby 2, som er en enslig blokk.

FARSTA STRAND Om man ikke har så mye tid og kun skal dra til ett sted, er Farsta Strand ett bra valg. Ta t-banen eller pendeltoget til Farsta Strand og gå en liten bit, så er du straks fremme ved Farsta Boulder. Selv om det er på grensen til at det er tvunget frem, og at folk har gjort sitt beste for å melke ut så mange problemer som mulig, så finnes det fortsatt mye bra der. Ettersom det er så lett å komme seg dit, så er det ett perfekt sted for en buldringsøkt. Men siden det er så tilgjengelig som det er, har folk plukket ut mange problemer, noe som kan være bra å tenke på før man drar dit. Daniel forklarer: «Farsta har problemer som på en annen blokk bare var ett problem, men siden det er så sentralt og lett å komme til, er det kanskje blitt fire varianter i stedet. Man har prøvd å få til så mye klatring som mulig.» Farsta Boulder har fokus på vanskelige linjer, men det finnes også enklere grader. En morsom klassiker er Jimpans buttstart, som også går å gjøre litt lettere om man tar

6C-varianten «En bit av den kaka». Farsta Boulder har en urban følelse og teksturen på fjellet er ganske grov og porøs, så steinkvaliteten er ikke den beste. Men å overvinne dette er en del av sjarmen synes både Daniel og Thomas. Selv om Farsta Boulder har en hel del tøffere partier, så finnes det likevel en god spredning i vanskelighetsgradene. Dette er et bra sted for både erfarne klatrere og den som har prøvd en stund i klatrehallen og vil starte å klatre utendørs. «Om man ikke har klatret ute, så er det et bra sted der det faktisk går an å få til litt klatring som nybegynner, ettersom det finnes en stor variasjon i vanskelighetsgraden. I stedet for at man drar ut til en blokk hvor det kun finnes vanskelige partier og man kanskje bare får til ett par trekk.» Landingen er bra nok til at Farsta er et bra sted for soloklatring, samt at flere av partiene ikke går særlig høyt. I mange tilfeller så traverserer man liksom inn i problemet på lavere høyde. Klippen ligger rett ved en lekeplass, så det er perfekt for klatrende foreldre i permisjon å dra dit sammen.

ORHEM For deg som søker litt mer naturnære opplevelser, vil Daniel og Thomas anbefale Orhem. Det er ett litt større prosjekt å komme seg dit enn til de andre stedene vi har nevnt, men det er definitivt verdt det. Orhem er det perfekte stedet om man er en kompisgjeng hvor alle er på litt ulike nivåer, ettersom er det såpass blandet i vanskelighetsgrad. Det finnes noe for alle - både for nybegynnere som kommer direkte fra klatrehallen, men også vanskeligere buldring for de som har klatret lenge. Orhem ligger ved Flaten og dit tar man seg enkelt med buss fra Gullmarsplan eller fra Skarpnäck. Etter en liten gåtur er man fremme, og da har man så mange alternativer at det kommer til å ta mer enn en dag å klatre gjennom alt som finnes. Så, hva har Orhem egentlig å tilby? Det finnes flere seksjoner, men vi kan starte med Christers vegg som er en lang vegg med problemer i fleng. Her er det varierende vanskelighetsgrader fra 4 og opp til 7C. Det som er morsomt med Christers vegg, er at selv de litt enklere problemene er morsomme å klatre. «Hvis du er nybegynner, er nok Orhem det beste stedet av alle de vi har nevnt. Nettopp fordi det finnes så mye», sier Thomas. Ett av disse problemene er Jonnas klatretre, ett problem

som er gradert til 6b men som, takket være sine bra grep og artige trekk, også settes pris på av den mer erfarne klatreren. For klatrere på middels nivå er det helt perfekt ettersom den føles veldig belønnende. Grepene minner om innendørsgrep, så den passer også bra for den som akkurat har begynt å klatre utendørs. Daniel forteller: «Jonnas klatretre er sjukt morsom. Har man ikke klatret lenge, men vil prøve utendørsklatring, er den helt perfekt. Bra grep og ganske lav høyde.» Steinkvaliteten i Orhem er generellt bra, selv om den er ganske grov noen steder. Landingen er bra, da bakken ved Christers vegg er jevn og fin, bortsett fra litt røtter. Thomas beskriver hvorfor en bra landing faktisk kan ha innvirkning på klatrerens prestasjon: «Det er lettere å ta i og fokusere på selve klatringen». Daniel er enig, «landingen er en del av det som gjør ett problem bra.» Så om man er en gjeng som har en dag å bruke på klatring og vil komme seg litt bort fra byen, er Orhem det perfekte stedet. Når det er tid for pause, kan vi også anbefale Torpet i Orhem. Kaféen har åpent på sommerhalvåret og har alt man kan tenke seg av energipåfyll. Også veganske og glutenfrie alternativer finnes på menyen.

HENG HJEMME Tekst: Olof Strömbäck / Fotograf: Nayton Rosales

I starten av klatrekarrieren er utviklingskurven nesten like bratt som veggen. Under hver økt på klatresenteret tar du nye rekorder og får klapp på skuldra for at du er «bra til å være nybegynner». Snart tar du deg forbi røde partier og kommer nærmere og nærmere det der 6C-problemet. Og plutselig så henger du der, med begge hendene på det øverste grepet. Men så skjer det noe. Ukene går og du kan fortsatt, med nød og neppe, dra deg opp med kronglete bevegelser og klarer omsider å nå ditt første platå. Du tenker kanskje på hva som er problemet? Ta det helt med ro, litt greptrening kan være det du trenger!

Vi er mange har vært (og fortsatt er) der du er nå. Derfor tenkte vi å gå gjennom noen bra øvelser som du kan gjøre hjemme med ditt hangboard. Vi kommer til å fokusere på grepstyrke, men vil også gå igjennom ett par andre bra øvelser som styrker opp hele overkroppen.

ikke legge unødvendig stor belastning på fingrene. Ikke slit deg ut Du trenger ikke å slite deg ut for å til en bra treningsøkt. Stopp ett par sekunder før du er så sliten at du ikke orker å holde grepet lengre. Dette reduserer risikoen for skader.

BRA Å TENKE PÅ MED HANGBOARD

GREPTRENING

Å trene med hangboard er ganske straight forward, men det er noen ting som er bra å ta med seg. OPPVARMNING Start med å få i gang skuldre og armer ved å lage sirkulære bevegelser med armene. Forsøk å bli litt varm og få opp pulsen ved å jogge på stedet eller gjøre noen hopper eller høye kneløft. Når du har kommet i gang, kan du starte å bevege på fingrene. Åpne og steng hånden og rør på fingrene for å få dem i gang. Begynn så med de letteste grepene og ta noen oppvarmingsrunder før du starter på selve treningen. KOBLE PÅ RYGG OG SKULDRE Effektiviser din teknikk ved å aktivere rygg og skuldre. Akkurat som når du klatrer, så vil du bruke hele overkroppens muskulatur. Samme sak gjelder når du trener med hangboard. Ved å bruke rygg og skuldre, får du også bygget opp styrke i disse områdene samtidig som du trener opp din grepstyrke. HVIL ORDENTLIG MELLOM HVERT SET Det er viktig å la fingrene få en pause mellom hvert set, for å ikke legge for mye stress på deme. Men også for at du skal orke å gjennomføre alle de settene du har planlagt å gjennomføre og dermed å en bedre treningseffekt. IKKE BRUK KUN CRIMP-GREP Ikke bruk kun crimp-grep, da det legger en stor belastning på fingrene og øker risikoen for skade betraktelig. Når du trener med hangboard skal du bruke så åpne grep som mulig, for å

Start med de letteste grepene og avanser om du merker at det blir for lett. Når du trener grepstyrke på hangboard, er det viktig å vite at det tar lengre tid å trene opp sener og leddbånd enn hva det gjør å øke muskelstyrken. Derfor er det en god idé å starte lett og øke litt og litt. Hangboards har ofte større grep på oversiden og mindre lister som du kan avansere til når du har fått jobbet opp styrken. Bruk grep som du orker å henge i ca. 7-10 sekunder, før du avanserer videre til mindre grep. Akkurat som med all annen trening, er det bra å øke gradvis i begynnelsen. På den måte rekker fingrene å venne seg. Ett eksempel på en treningsøkt er å kjøre tre runder der du henger ca. 7-10 sekunder på hver runde.

FLERE BRA ØVELSER TIL HANGBOARD Det finnes mange bra øvelser som du har nytte av om du er klatrer eller ikke. Ett hangboard er et bra treningsredskap for å styrke opp hele overkroppen. Her har vi ett forslag på en praktisk øvelse som du kan gjøre hjemme med ditt hangboard. PULL-UPS Ta tak i det største grepet på hangboardet og dra deg opp. Vanlige pull-ups er en veldig effektiv øvelse som styrker opp både rygg og armer. Det er en ganske tøff øvelse før man får den til ordentlig. Om det blir for tungt kan du sette en stol bak deg, slik at du kan legge ene foten på stolen for å avlaste overkroppen og gjøre øvelsen litt lettere.

Å KLATRE MED KIDSA Text: Olof Strömbäck / Fotograf: Robert Svanell

Du som klatrer deler kanskje din interesse med ditt barn, ettersom de aller fleste barn elsker å klatre. De klatrer i trær, i klatrestativer og på kjøkkenskuffer. Hvorfor ikke introdusere barnet ditt til din favorittaktivitet og samtidig få mer tid sammen? Her går vi gjennom det som er viktig å tenke på når man klatrer med barn. Du som har de grunnleggende kunnskapene på plass, det vil si brattkort eller topptaukort, har det som kreves for å klatre med barn. Den største forskjellen, sammenlignet med å klatre med voksne, er at du må ha enda bedre kontroll på sikkerheten. GRUNNLEGGENDE OPPFØRSEL I KLATREHALLEN Barnet får ikke løpe eller gå mellom veggen og noen som står og sikrer. Vær tydelig med at de ikke får stappe fingrer inn i bolter eller stå på dem. Det er også viktig at de lar ankringen være i fred. HVILKEN KLATREDISIPLIN ER BEST Å STARTE MED? Vi anbefaler å starte med topptausklatring innendørs. Du som er erfaren kan selv bedømme om det er passende å klatre med barnet utendørs. Når dere klatrer ute, er det lengre til hjelp om noe skulle skje. Innendørs trenger du ikke å bekymre deg for fallende steiner og det finnes nesten alltid en instruktør i nærheten som kan svare på spørsmål eller hjelpe. Du må selvfølgelig fortsatt ha full kontroll selv om du klatrer innendørs, men det finnes muligheter til å be om hjelp om man skulle trenge det. Vent med å introdusere barnet for buldring, da dette medfører mer risiko enn topptausklatring. Buldringsmattene er laget for voksne klatrere og barnet risikerer å slå seg om det faller fra toppen av veggen. Hvis barnet faller under topptausklatring, så vil det bare bli hengende i selen. En

annen risiko ved buldring, er at andre klatrere kan falle ned på barnet. Det går an å buldre med barn, men det gjelder at du vet nøyaktig hvilken risiko det medfører og krever at du har full kontroll. I HVILKEN ALDER KAN BARNET BEGYNNE Å KLATRE? Det finnes helkroppsseler for barn i tre- til fireårsalderen. Det blir ikke mye klatring i den alderen, men mange barn synes det er en morsom opplevelse å bare henge i tauet. HVA SLAGS UTSTYR KREVES? Det viktigste er å skaffe en sele som sitter bra. Yngre barn, som ikke har utviklet hofter enda, må ha en helkroppssele. Når barnet blir eldre og kroppen har utviklet seg mer, går det bra med en hoftesele. Det går helt utmerket for eldre barn å bruke en helkroppssele også. Fordelen med helkroppssele er at festepunktene sitter høyere opp, noe som hindrer dem i å havne opp ned. Å henge opp ned trenger ikke å innebære noen fare, men det kan føles skummelt og før barnet har utviklet sin motorikk kan det være vanskelig å få snudd seg rundt igjen. Når det gjelder taubremser kan det være vanskelig å få tauet gjennom når du filer ned hvis du bruker modeller med hjelpelåsing, som for eksempel Grigri. Derfor kan en klassisk taubremse være å foretrekke. ER DU USIKKER - SPØR! Spør alltid en instruktør om du er usikker på noe. Ingen kommer til å ta fra deg brattkortet eller topptaukortet, selv om du stiller noen spørsmål. Så spør alltid en ekstra gang, for sikkerhets skyld. Og til slutt, fokuser på å ha det morsomt. Glem grader og prestasjoner og se på klatringen som en kul aktivitet å gjøre sammen.

TA KLATRINGEN TIL NYE HØYDER – PÅ YOGAMATTA Tekst: Anna Kernell / Fotograf: Emelie Voltaire

Har du noen gang lurt på hvorfor så mange av verdens beste klatrere praktiserer yoga? Det har vi også. Så vi bestemte oss for å undersøke koblingen mellom dem og finne ut hvordan du kan få klatringen til å nå nye høyder – uten å avansere en eneste høydemeter. Vi ba Shay Peretz – treklatringsfantast, tidligere fjellguide og yogalærer – fortelle oss hva som er verdt å vite. Hva må man jobbe med for å bli en bedre klatrer? Det klassiske svarer bruker å være styrke og teknikk. Styrke forstår vi, i hvertfall til en viss grad. En vanlig feil bruker å være å overdrive betydelsen av styrke i én muskelgruppe og glemme en annen. Eller tro at jo mer styrke du bruker, desto bedre kommer det til å gå. Denne forestillingen ligger ganske langt unna sannheten. Det kan fungere iblant, men dessverre risikerer du å skape unødvendig belastning på en eller annen del av kroppen, noe som igjen vil føre til en stor risiko for skader. For å bli en allsidig klatrer, trenger du en minst like stor posjon teknikk å falle tilbake på. Den mest åpenbare måten å forbedre din teknikk på, er å prøve deg på andre leder enn det du er vant med, da dette automatisk utvider din horisont innen bevegelse, balanse og koordinasjon. Men teknikktrening kan du, med fordel, også gjøre på andre måter. Med yoga får du alt dette, i tillegg til en hel del andre ferdigheter som du kanskje ikke engang har tenkt på at du trenger oppe i veggen. Shay Peretz, som har klatret og praktisert yoga i over 20 år, mener at koblingen mellom yoga og klatring er åpenbar. - For ekstremsportutøvere kan tanken på å praktisere yoga, framfor alt i ett yogastudio, føles utrolig trist og kjedelig. Men faktum er at yoga tar idéer, som har røtter innen klatring, og utvikler dem.

Han beskriver yoga som ett bevegelsessystem innen ett filosofisystem, der alt henger sammen. Kroppen, pusten og sinnet er ikke separate funksjoner, men de hører sammen og påvirker hverandre. Han mener at yogaens helhetlige metode kan lære deg alt fra å finne en indre ro til å bli komfortabel i ubehagelige situasjoner og til å mestre statisk utholdenhet. Du trener pusten, fokus, balanse, kroppsbevissthet og koordinasjon – samtidig. Du bygger magestyrke og blir mer fleksibel, noe som automatisk leder til en mindre skaderisiko. Alt dette er bra å ha i en vanskelig situasjon høyt over bakken. - Uansett hvilken type yoga du prøver, så finnes det alltid en med bevegelig meditasjon. Og hva er klatring? Jo, en bevegelig meditasjon. Du er oppmerksom. Oppmerksom på miljø, teksturen på fjellveggen, hva kroppen klarer, hva som skjer om du flytter litt på tyngdepunktet. Når du klatrer utendørs finnes det ingen plastgrep som sier «ta her, så kommer du hit». Det finnes mange måter å komme til toppen på. Din oppgave er å lese ruten, værforholdene, dine egne ferdigheter, så vel som din partners, og å holde fokus – vinne over din redsel. - Her handler det om erfaring, å plassere deg i ekstraordinære situasjoner og måle deg mot hvem du er når du er i det miljøet.

Velg en type yoga som legger vekt på det du og din kropp trenger mer av – det finnes mange å velge mellom! Om du trenger å bygge en generell styrke, kan du velge Ashtanga Yoga som er en kraftfull, dynamisk yoga som krever mye av utøveren. Hatha Yoga er en litt mykere variant der du fokuserer mer på statisk utholdenhet, hvor du har mer tid på deg i hver posisjon. For å slappe av og myke opp er Yinyoga er godt valg. Det er en avslappende yoga som fokuserer på bindevev, ledd og leddbånd, der du holder avslappende posisjoner over lengre tid. Trenger du trene på pusteteknikker, så gjør du det best med Pranayama Yoga.

STREKK UT OG SLAPP AV Etter en fysisk krevende dag i fjellveggen med innslag av stunder hvor du kanskje har vært litt redd, kan kroppen oversvømmes av hormoner og inntrykk. Dette kan skape spenninger og blokkeringer i kroppen som gjør den mye mer utsatt for skade. Det er derfor viktig å strekke ut og gjøre musklene mer fleksible og avslappet. Når kroppen blir mer fleksibel, vil du merke at du kommer nærmere veggen og helt plutselig kan gjøre bevegelser du tidligere bare har drømt om.

LIGGENDE RYGGRADSVRIDNING En mild og avslappende posisjon som strekker ut musklene i hofteområdet og nedre del av ryggen, samt åpner opp området rundt bryst og skuldre. SLIK GJØR DU: Start med å ligge flatt på ryggen med armene strekt ut til hver sin side, slik at kroppen din former en stor T. Håndflatene skal ligge opp mot taken og oversiden av hendene skal ha kontakt med gulvet. Løft knærne mot brystet og la dem forsiktig tippe over i en retning, mens du samtidig vrir hodet og blikket i motsatt retning. Pass på at skuldrene ikke løfter seg opp fra gulvet. Stopp her ett minutt eller to, slik at kroppen får litt tid på seg til å slippe opp spenninger som sitter dypt.

HOLISTISK STYRKE Ingen kropp er sterkere enn sitt svakeste ledd. Styrke i overkroppen uten kontroll over underkroppen, er verdiløst. Spesiellt når det handler om dynamiske sporter som klatring. I yoga er det viktig å engasjere hele kroppen. Selv om du bare står rett opp og ned på matta, i såkalt Mountain Pose, så er det viktig at alle muskler er med: føtter, mage, ben og skuldre.

ASYMMETRISK CHATURANGA Chaturanga er en fysisk krevende posisjon som styrker håndledd, armer, mage og korsrygg. Når vekten fordeles asymmetrisk begynner det å ligne på situasjoner vi befinner oss i når vi klatrer. I stedet for å legge vekten på håndlflaten, kan du bruke fingertuppene for å trene opp styrken i dem. Om du ikke har så mye styrke i fingertuppene, pass på å ikke overanstrenge deg. Lytt til kroppen, ikke press den mer enn hva den er i stand til å klare. SLIK GJØR DU: Se for deg planken, bare med ett ben i lufta. Hendene er plassert i linje med brystet og hele håndflaten er i kontakt med yogamatta. Albuene peker bakover mot tærne. Visualiser følelsen av at noen drar hodet ditt fremover og korsryggen i motsatt retning for å forlenge kroppen så mye som mulig. Med foten i gulvet kan du tenke at du presser hælen mot en imaginær vegg bak deg, mens benet i luften holdes helt rett. Ikke stol kun på styrken i overkroppen, men pass på at du spenner magen, engasjerer føttene, lårene og leggene. Gjør det samme en gang til, med motsatt ben i luften.

TYNGDEPUNKT I BEVEGELSE Når du praktiserer yoga trener du ofte på noe som er veldig viktig å være oppmerksom på som klatrer. Nemlig forståelsen av balanse - hvordan tyngdepunktet endrer seg når du gjør subtile forandringer i detaljer og hvordan den påvirkes av hoft- og fotplassering.

KRIGEREN En positur for å skjerpe balanseevnen. I Krigeren åpner du både bryst og hoft, mens ben, skuldre og ankler får jobbe. Eksperimentér gjerne med tærnes retning, så vil du merke hvordan noen graders justering kan åpne opp nye muligheter for andre deler av kroppen, og hvordan din hoft åpnes og gir deg større bevegelsesfrihet i overkroppen. Utforsk dette og vær oppmerksom på hvordan kroppen din er posisjonert når du minster balansen kontra når du føler deg veldig stødig. SLIK GJØR DU: Hælene plasseres i skulderbredde, i en rett linje med matta, slik at dine hofter og skuldre blir parallellt plassert. Ta ett steg frem med høyre fot. Avstanden mellom dine føtter beror på hvor dypt du vil bøye kneet, men tyngdepunktet skal ligge jevnt over begge føttene. Høyre fot peker rett frem og når du har funnet balansen, vrir du venstre fot slik at den peker i en 45 graders vinkel skrått til siden. Når du justerer fotens retning, roterer hoften automatisk og åpnes opp uten anstrengelse. Spenn magen og bøy kneet slik at det føles bra for deg. Strekk armene opp i luften. Vær oppmerksom på alle muskler i kroppen som må jobbe i denne posisjonen. Gjør det samme med venstre ben.

BEVISST FOKUS Hvordan vokser muskler? Gjennom spenning. Slik er det også med sinnet. Vår forståelse for redsel vokser ved at vi eksponerer oss for det, og å praktisere yoga er å øve på å sitte med smerte, møte redsel, tvil og ubehag. Dette kommer til din fordel, kanskje fremfor alt i fjellklatring der det nesten alltid finnes ett element av redsel. Spørsmålet er hva du gjør når den dukker opp og hvordan du håndterer den. Din sinnstilstand påvirker kroppen din og dine muskler kan faktisk påvirke din sinnstilstand. Ett eksempel er fenomenet innen klatring som kalles sewing maching legs eller Elvis leg, der ene eller begge benene begynner å riste ukontrollert. Dette kan være ett resultat av melkesyre på grunn av langvarige muskelsammendragninger, utmattelse eller en plutselig økning av sympatisk aktivitet i ditt autonome nervesystem på grunn av frykt. Når du blir redd påvirkes pusten. Du puster kortere, noe som gjør at kroppen får mindre syre og du risikerer å bli enda mer stressa og redd på grunn av syrebristen, noe som leder deg inn i en negativ spiral. En effektiv måte å bryte ut av denne spiralen på, er å bygge opp en god pusteteknikk å falle tilbake på når frykten slår til. Når du går inn i en fokusert tilstand, der følelser og sinnsintrykk ikke påvirker deg like lett, kommer du til å merke at du blir mer oppmerksom på ting som kan være

nyttig for deg. Hørsel, syn og følelser skjerpes. Fjellets subtile tekstur gir deg plutselig en forvarsel om hva som kommer til å skje når du setter foten ett sted. Bruk litt tid hver dag på å fokusere på pusten, la tanker og følelser komme og gå uten å vurdere dem, så vil det bli lettere å finne igjen denne tilstanden når den trengs oppe i fjellveggen.

PUST SLIK GJØR DU: Gjør det enkelt i starten, slik at pusteteknikken blir en del av din daglige rutine. Sitt med beina i kryss eller ligg ned på ryggen. Legg en hånd på magen og en hånd på brystet. Vær oppmerksom på hvordan kroppen din puster og hvilke følelser som oppstår. La tankene komme og gå. Forsøk å få fokuset tilbake på pustingen, om tankene løper løpskt. Start så med å puste ut gjennom nesen. Når du puster inn forsøker du å gjøre magen og brystet så store som mulig. På motsatt måte forsøker du å dra sammen magen og brystet når du puster ut, til du har presset ut all luft. Start med 10 dype åndedrag om dagen. Neste dag kan du kanskje teste 20 og deretter 30. • Pusten er en av hjørnesteinene innen yoga. Pusten kobles sammen med bevegelsene, der bevegelser opp og frem, som for eksempel å strekke armene over hodet, følges av en innpust, mens utpusten kombineres med bevegelser som beveger seg nedover og innover, som å strekke seg mot tærne. Når du tester de kommende yogaposisjonene, forsøk å hold pusten avslappet og kontrollert.

SLÅ LEIR UTENFOR KOMFORTSONEN Tekst: Jenny Wikman / Illustration: Emelie Voltaire

All ære til tunnelltelt og kuppeltelt. Men i blant krever ekstreme forhold og en sult etter genuine naturopplevelser helt andre typer boende. La oss ta en kikk på noen litt utradisjonelle måter å tilbringe natten på. Om 2019 ble brukt til «glamping», så er kanskje 2020 året der vi slår til med ett nytt uttrykk på en mer ekstrem form av camping. Hva med «xamping»?

«Det som gjør meg så fascinert av telt, er at det utgjør en så stor del av friluftslivet. Teltet er selve utførelsen av det å være ute å campe – at du har med deg der du skal bo, på ryggen. Man bytter ut leiligheten mot en liten tøypose!» – Mårten Persson

Å SOVE UNDER ÅPEN HIMMEL Å sove under stjernene har blitt en trend. I Lyngen og finske Kakslauttanen drives det hotellvirksomheter med glassiglooer, der du har full utsikt over stjernehimmelen og nordlyset – fra en myk og deilig dobbelseng. Den som vil kan såklart få en mer genuin naturopplevelse under både billigere og enklere former. En måte å komme i gang på, er å ta en natt utenfor teltet på din neste tur. Alt du trenger er liggeunderlag og sovepose. Faktum er at det er så rutinerte utesovere er – man har alltid med en pålitelig værbeskyttelse i backup. Så neste gang du møtes av stille vind og klar nattehimmel - prøv en natt utenfor teltet. De som sover på denne måten, gjør det ofte for å spare vekt. Da er tarp eller biviposer lette alternativer. Å sove i en bivipose er en ganske enkel form for overnatting. Det er bra overlevelsesutstyr å ha med seg, siden ulykker eller værendringer kan tvinge selv de mest rutinerte fjellfolk til å søke ly. En bivipose holder fukten ute, men det er viktig å tenke på at den også holder fukten inne. En bivipose – selv utstyrt med Gore-Tex – har nemlig vansker med å få fukten ut av posen. Om du svetter en liter per natt, vil den fukten havne i soveposen. På vinteren blir det til is på innsiden. Biviposen kommer altså ikke til en gi en veldig behagelig natt, spesielt ikke om du har har en dunsovepose hvor oppvarmingsmulighetene blir ødelagt om det utsettes for fukt. Derfor er tarp ett populært alternativ. Dette er en lett og allsidig teltløsning, som du kan spenne opp ved siden av soveplassen din, bare i tillfelle - eller for å ha noe å legge ryggsekken under.

Jonas Westbom er en kollega med mange jern i ilden. Når han ikke jobber i Addnature-butikken, tar han oppdrag for organiasjoner som Scouterna og Friluftsfrämjandet. Han er en ultraløpende gramjeger, utfluktsglad familiefar og en notorisk utesover:

«Når det er fint vær vil jeg bare være ute og kryper inn kun om det er mye mygg eller vind. Jeg vil sovne mens jeg ser opp på stjernehimmelen, våkne til ett skrikende rådyr eller vinden som blåser, for så å sovne igjen. Det er litt merkelig at vi går ut for å være nærmere naturen, men så stenger vi oss inne så mye som mulig.» – Jonas Westbom

MED TAK OVER HODET Tidligere ble det brukt av militære tropper for å skjule leirog observasjonsplasser. I dag er det utrolig populært blant skjeggete menn i ulike friluftskretser, som har blitt smittet av tarpfeberen gjennom ikoniske bøker fra legender som Ray Jardine og Harvey Manning. Og ja, tarp er ekstremt praktisk. Det er utrolig lett sammenlignet med selv de letteste teltene, noe som har gjort den til en klar favoritt blant ultraløpere som må klare seg flere dager utendørs med kun en 20-liters ryggsekk. Ettersom tarp ikke har innertelt og gulv, utvider den mulighetene for teltplasser. Siden telt krever god plass på bakken, trenger tarpen kun en liten jevn flekk. Den festes med hjelp av trær, pinner eller stenger hvor enn du måtte ønske. Du kan raskt slå leir ved siden av stien når mørket faller på, langt fra etablerte campingplasser. Bristen på kondens kan gjøre tarpen varmene enn ett telt, siden teltet lagrer mer fukt på innsiden, som igjen binder kulde. Hvis du havner i ett uvær, vil et lavspent tarp i riktig vindretning tåle hard vind bra. Med ett telt risikerer du at teltstenger knekker, noe som gjør ditt portable hjem ubrukelig for videre vandring.

Men det ene utelukker ikke det andre – om du telter, kan tarpet være et supert komplement. Sett det opp som ett ekstra yttertelt til oppbevaring og matlaging, eller som et tak mellom to telt. Bruk det som regn- og vindbeskyttelse på vandringsturen, slik at dere kan sitte tørt og vente til været har gitt seg. Vår forkjærlighet til tarpen beror først og fremst på den umiddelbare nærheten til naturen. Å sovne til duften av furu og våkne til solstråler i ansiktet eller mauren som kryper rundt. Det gir en større følelse av villmark, selv om man drar ut i skogen i nærheten av der man bor. EN NATT OVER BAKKEN Allererde under andre verdenskrig, brukte den amerikanske armeen hammocker i tøy, som ble knytt opp mellom trærne, akkurat som hengekøyer. På operasjoner i jungelen er det ofte minimalt med teltplasser på bakken, samt at det å sove over bakken gjør at man lettere unslipper giftige ormer og spor man etterlater seg. I 1955 fikk den unge Tom Hennessy en hengekøye som ble brukt i arméen, i gave. Som voksen minsta han den, men det tok ikke lang tid før han begynte å lage en kopi. I 1999 så verdens første Hennessy Hammock dagens lys og i dag er produkter fra merket veldig vanlig i arméen. Blant annet hos soldater som arbeider med destruering av bomber, der man av naturlige årsaker skal unngå å sove på bakken. Hengekøyens fordeler er mange. Om man ser bort fra at man slipper møkkete telt, ujevn mark og småkryp, så tilbyr den en måte å komme nærmere naturen på. Du kan enkelt henge den opp over en myr, steiner eller en bekk. Det at hengekøyen ikke har noen form for teltpinner, gjør den generellt lettere og billigere enn ett ultralett telt. Men den krever likevel sine ekstradeler: ett tarp til regnbeskyttelse, tau til tarpet, samt noe som isolerer deg mot den kalde luften fra under. Selv på en passelig varm sommernatt, kan du bli ganske kald. Spesielt når soveposen er komprimert under din hengende kropp og mister mye av sine varmende egenskaper.

Det går fint an å legge ett liggeunderlag under, men mange løser det med ett isolerende underquilt – eller en ultralett dunsovepose – som festes under hengekøya. Å overnatte i hengekøye krever sin kunnskap, men når du først er i gang, er det ingenting som kommer til å stoppe deg fra å sove en natt over bakken.

«Jeg sover i hengekøye på veldig spesifikke plasser, der det føles litt luksus å komme seg opp fra bakken. Å ligge behagelig med en utsikt over en stor myr, en bratt fjellbjørkskog eller et tjern – det er uslåelig!» – Jonas Westbom

En mer robust versjon av hengekøyen er ett Tentsile. Det er en hybrid mellom hengekøye og et vanlig telt, oppfunnet av den britiske arkitekten Alex Shirley-Smith. Tentsile har lagt vekt på komfort og eventyrfølelse foran lett vekt, med tyngre produkter til faste leirplasser. Men i 2020 beveger man seg ett steg nærmere lettvektssegmentet, med en oppdatert versjon av enmannsteltet UNA, som nå kun veier 1,73 kg og lett kan bæres i ryggsekken. Hybridversjonen mellom hengekøye og telt har visse fordeler. Gulvet tilbyr en mer stabil komfort enn en hengekøye og er lettere å bruke sammen med ett liggeunderlag, for å isolere mot kald luft. På dagtid brukes den til en stabil hengekøye – på natten som ett telt. Velger du å droppe ytterduken har du 360 graders utsikt fra leirplassen. En leirplass som du plasserer hvor du vil – plassen på bakken begrenser ikke valget av teltplass, alt du trenger er trær.

«På Göran Kropps forelesning om ulykkesåret på Mount Everest i 1996, ble det vist ett bilde med teltduker som lå utover bakken. Det var kun ett eneste telt som stod oppreist og det var ett Trango 3 fra Mountain Hardware. Da tenkte jeg: Wow, det tåler hva som helst!» – Mårten Persson

ET TELT Å STOLE PÅ Ekspedisjonsteltenes historie handler om hvordan GoreTex ble lansert som ett materiale for friluftsbransjen. Materialet ble fra starten av laget for medisinsk bruk og ble blant annet brukt til sting, blodkar-transplantasjoner og katarakt operasjon. På 70-tallet var friluftsfirmaet Early Winters på jakt etter ett vanntett membran til et telt designet for ekstremvær og fikk en demo på Gore-Tex.

Materialet treddes over en kopp med varmt vann. Den varme vanndampen kom som dunst opp fra tøyet – men når de snudde det, kom ikke en eneste dråpe ut. Ett bevis på materialets effektive vanntetthet og pustende egenskaper. Kort tid etter dette, ble Gore-Tex introdusert som ett materiale på friluftsmarkedet av Early Winters, i form av en parkas og single wall-teltet The Light Dimension. Resten er historie. I dag finnes det flere produsenter på markedet som selger ekstremt holdbare ekspedisjonstelt laget med GoreTex eller lignende membran. De gir høy holdbarhet til prisen av lavere vekt og volum, ettersom de kun har ett lag med duk i stedet for to. Tekniske telt med singe wall gjør seg best på store høyder eller i kaldt vær, når det er stor temperaturforskjell mellom inne og ute. Da fungerer teltduken og dens membran etter samme prinsipp som ett skallplagg, med en utside som stopper regn, vind og snø, mens innsiden slipper ut fuktig kondens. Visse teltprodusenter legger til ett lag med mesh på innsiden, som absorberer kondensen og sprer den jevnt ut i teltet. Disse teltene fungerer best i varmere klima.

L . I . M JACKET 2 30 GR A M S WAT E R P R O O F DURABLE PAC K A B L E

PERFORMANCE FACTS A truly packable jacket needs to be both lightweight and durable just like the new L.I.M Jacket. Made from GORE-TEX PACLITE® PLUS, it’s waterproof, windproof and highly breathable. The ultimate jacket for unexpected adventures. 62 haglofs.com

Konstruksjonen på ett ekspedisjonstelt innebærer at teltduken spennes hardt. Teltpinnene krysses flere ganger for å skape en så sterkt struktur som mulig. Teltene har kuppelform, noe som gjør at de tåler endringer av vindretninger bedre enn, for eksempel, ett tunneltelt. Dette gjør dem utrolig motstandsdyktige i ekstreme miljøer. I mai 1999 tilbrakte Babu Chiri Sherpa en dag i dødssonen på Mount Everest i et spesialdesignet ekspedisjonstelt fra Mountain Hardware. Mårten Persson er innkjøper på Addnature og kan kalles for firmaets største teltnerd – en interesse han har lagt mer penger på enn noe annet i livet. Blant annet har han hatt en natt med vinder på 35 meter per sekund ved en isbre i Sarek, i ett ekspedisjonstelt. «Mitt dyreste telt er ett Mountain Hardware Satellite. Det er lillebroren til Space Station, ett basecamp telt for ekspedisjoner. Det er ett av mine mest brukte telt, for det er helt perfekt å ha med på festivaler! Man bygger en leir rundt det, med flaggstang og alt. Om jeg kunne sagt til mitt tidligere jeg, at om sju år kommer du sitte i en lenestol og høre på musikk når du er ute å telter – da hadde jeg skratta.» Kanskje er det i ekspedisjonsteltet sirkelen slutter. Der ekstrem holdbarhet gir en sjanse for behagelig søvn selv i de hardeste miljøene. De lar deg campe hvor som helst, når som helst og med høy komfort, til tross for orkanvind i Sarek eller i dødssonen på Everest. Glamorøs, behagelig "glamping" og vill, ekstrem "xamping" i en uhellig allianse - det ene vil kanskje ikke utelukke det andre, tross alt.

DEN BESTE UTENDØRSKAFFEN Tekst: Mattias Rastbäck / Fotograf: Emelie Voltaire

En tur uten kaffe en knapt verdt strevet. Halve gleden ved turer er det å ta pauser, ta seg en kopp og bare la roen senke seg. Men hvilken type kaffe skal det være? Noen velger pulverkaffe hver gang, mens andre ikke forlater sivilisasjonen uten morfars godt innbrente kaffekanne og en pose med kokmalt. Er det noen av dem som har rett? Har noen feil? Finnes det egentlig noe som kan kalles den beste utendørskaffen? Hooked har satt frem noen ulike kaffetyper og bedt inn en gjeng rutinerte kaffedrikkere som jurymedlemmer: Anna Kernell, skriver produkttekster på Addnature, skikjører, vandrer og tidligere barista. Robert Tusseus, kundeservicemedarbeider på Addnature og Bikester, syklist, skikjører og vardrer, samt utdannet vinkelner. Mattias Rastbäck, skriver produkttekster på Addnature, skikjører og vandrer som drikker «opptil ti kopper om dagen».

PULVERKAFFE

TERMOS

Vi smaker en mørkbrent variant fra en av de store butikkjedene sitt egne varemerke. Vannet er nykokt. PRIS: En 200-grams pose koster ca 50 kroner og holder til 100 kopper. METODE: En skje kaffe i koppen, på med varmt vann, rør om. Drikk. TID: Koker du vannet der du er, så tar det cirka 5 minutter. Har du vann i termos går det fort. TEMPERATUR: Er vannet nykokt så kan du få kaffen servert ved 95 grader. Har du med deg termosvann så beror det på hvor lenge vannet har vært i temosen.

Vi drikker en Arvid Nordquist Svea som ved smakstillfellet har skvulpet rundt i termosen i 9 timer. Traktet i en Moccamaster. PRIS: Termoser kommer i mange prisklasser, men i testen bruker vi en 47 centiliters Stanley, klassisk hammerlakkert, som koster 409 kroner på Addnature.no. METODE: Trakt kaffen i kaffetrakteren, ta med kaffen i termos og fyll opp en kopp når du er sugen. Koppen inngår. TID: Beroende på hvilken kaffetrakter du har, tar det 5-10 minutter å trakte kaffen. Å servere går på ett øyeblikk. TEMPERATUR: Etter 9 timer i termosen holder kaffen en temperatur på cirka 60 grader og er passe drikkevarm. Når den var nytrakta lå temperaturen på 81 grader. Vekt: Fylt til randen med smakfull kaffe, veier Stanleytermosen 831 gram.

JURYENS MENING: Robert er, om ikke begeistret så mildt sagt positiv: «Jeg er veldig glad i pulverkaffe. Ute smaker det alltid så utrolig godt.» Alle er enige om at det er utrolig praktisk når man er lenge ute: lett å bære, raskt å lage, lett å rengjøre. Og alt av utstyr som du trenger, bærer du som oftest med deg uansett. Men hvor praktisk det enn er, så har det en slags «brent smak», sier Mattias. Selv om dette ikke er den kaffen som smaker best, så holder det i lengden. Hele juryen skriver under på at det «smaker utrolig godt ute».

JURYENS MENING: «Blomstrende med litt sitrus. Og det liker man jo», sier Anna. Selv etter 9 timer holder kaffen på sin gode smak og selv de litt mer kresne liker det. «Veldig godt», sier Robert. Viktig å ta med at termosen har vært full hele tiden. Så snart man begynner å ta noen kopper av innholdet, synker temperaturen fortere samt at smaken vil falme litt. Termosen er en vinner på dagsturer, den er lett å bære med og du får

hjemmekaffe ute i naturen. For best resultat skal du forvarme termosen: Mens kaffen traktes, fyller du opp termosen med varmt vann og lar den stå til det er tid for å helle i kaffen. På den måten kommer ikke termosen til å stjele varme fra kaffen. For å få god kaffe på hver tur, må du holde termosen fresh. Vask den etter hvert bruk, plukk fra hverandre det som kan plukkes fra hverandre og rengjør. Om den begynner å gi fra seg utrivlige lukter, kan du fylle termosen til 2/3 med varmt vann og ha i ett par teskjeder med bakepulver. La den stå en halvtime og vask den deretter grundig – det bruker å gjøre susen.

KOKEKAFFE Kaffen vi koker er Lemmel mørkbrent kokekaffe, Økologisk. PRIS: Du får kjøpt en 450-gramspakke til rundt 129 kroner. METODE: Metodene for å koke kaffe i dag, er mange. Vi tar en enkel variant: kok opp vannet, i med kaffe som får ligge og dra ett par minutter, rør om og så får det hvile til kaffen

har sunket. TID: Siden metodene er så mange, er det vanskelig å oppgi ett rettferdig siffer. I testen tok det cirka 10 minutter. TEMPERATUR: Når kaffen er drikkeklar, holder den en temperatur på 66 grader. VEKT: Beror på hvor mye kaffe man tar med seg og hvordan man tillager den. Kaffekanne? Noen hekto. Har man med stormkjøkken der kanna alltid er med, så er den jo der uansett. Som ett eksempel veier ett Trangia 27-4UL – 699 kroner på Addnature.no – 860 gram. En kollega, som også er en gramjeger, tipser om å koke kaffen direkte i titankoppen på bålet. JURYENS MENING: Til tross for at kaffekokeren målte opp elendig og koker svak kaffe, så funker det. Robert kjenner myke og tiltalende toner av karamell. Vi er også enige om at kokekaffe er top of the pops når man gjør det til en greie: man sitter der ved bålet – på fjellet, ved sjøen, under grenene – og så ser man ut i evigheten og nyter. Med mye tid og et varmende bål, så er kokekaffe en vinner.

MOKKA Vi bruker samme Arvid Nordquist Reko i en merkesløs aluminiumstrakter, størrelsen er en kopp, på Trangiakjøkkenet. PRIS: En mokkatrakter koster fra 160 kroner og oppover, skal du bruke den på Triangakjøkken må du kjøpe til en kokestøtte, som du får til en 100-lapp. METODE:Vann i den nedre beholderen, kaffe i filterkoppen, skru på toppen og sett trakteren over flammen. TID:Det tar cirka 5 minutter før kaffen har kokt opp og er klar til å helles i koppen. TEMPERATUR: Når vi holder i kaffen er det 61 grader perfekt drikketemperatur. VEKT: Trakteren veier 202 gram, kokestøtten legger til 49 gram, men kan brukes til alle mindre kjeler på et stormkjøkken. JURYENS MENING: Det litt fikling, men ikke mer enn at man orker med det. Smaken deler juryen. Mattias elsker mokkakaffe, mens de to andre ikke er helt overbevist. «Det smaker liksom litt tamt», sier Anna som ikke setter pris på den mettende smaken samt et snev av kaffegrut. Robert er likegyldig.

CAFFLANO KOMPACT Selv i Compacten trakter vi Arvid Nordquist Reko, ferdigmalt. PRIS: På Addnature.no koster den 559 kroner. METODE: En belg i silikon plasseres i et plasthus. Kaffe i belgen, fyll med vann, sett på filteret og la trekke. Sett trakteren over koppen og klem. Et voilà - kaffe i koppen! TID:Fra kalt vann til ferdig kaffekopp tar det cirka 7 minutter. Temperatur: Behagelige 69 grader. VEKT: Cafflano Compact leveres med ett etui og hele pakken veien 316 gram. Kun apparatet veier 242 gram. JURYENS MENING: Det nette formatet er tiltalende og selve traktingen er relativt enkel. Smaken er ok, men setter ingen dypere spor. «Intetsigende», er alt Anna har å si om saken.

CAFFLANO KLASSIC Nok en gang brygger vi med Arvid Nordquist Reko, men denne gangen hele bønner. PRIS: På Addnature.no får du denne til 939 kroner. METODE: Mens vannet koker opp, måler du opp bønner i kvernen og maler dem ned i filteret. Ta så av kvernen, ha vannet over i dryppkannen og hold vannet deretter sakte over i kaffen og la det renne ned i koppen.

TID: Hele sulamitten har 7-8 minutter. TEMPERATUR: Når alt vannet har rent gjennom, er kaffen 72 grader varm. VEKT: Hele pakken veier 465 gram, og da inngår koppen. JURYENS MENING: Best i test! Juryen liker lyden fra kaffekvernen og den langsomme, meditative opplevelsen i det å male kaffe. Det er litt mekk, men på ett slik nivå at det er mer avkoblende på tur i det fri. «Jeg kan tenke meg å våkne til den lyden. Ligge i soveposen og høre på når teltkompisen fikser morgenkaffe.» Selv smaken får høy karakter: «fyldig» blir juryen enige om, og smaksrik. Kvernen kan man justere til den graden du ønsker kaffen malt. Bakdelen er at på en lengre tur, kan det være litt mye å dra med seg, siden denne kun har en funksjon. Så den funker best på kortere turer eller kanskje aller best på hytta.

HANDPRESSO I Handpresso kan kan trakte med kapsler eller med filtermalt kaffe etter egen smak. Vi bruker Covim Orovcrema-kapsler, som er ”corposo e cremoso”. PRIS: Kan kjøpes på ulike nettbutikker, hvor prisen ligger på 1295 kroner og oppover for en Wild Hybrid. En pakke med 25 kapsler koster rundt en 100-lapp, beroende på smaksønske og kaffetype. METODE: Varmt vann i beholderen, i med en kapsel. Pump opp til 16 bars trykk og hell deretter kaffen i koppen. TID: Inklusive koking av vann, cirka 5 minutter. TEMPERATUR: 63 grader og behagelig drikketemperatur. VEKT: Apparatet veier 480 gram, hver kapsel veier 9 gram inklusive plastforpakningen. JURYENS MENING: «Vil jeg ha en espresso så vil jeg ha en ordentlig espresso. Fra en ordentlig espressomaskin som er laget av en ekte barista», sier Anna. Robert fyller inn med: «Den her er for espressoelskeren som ikke kan være ute uten sin espresso.» Selv om smaken er bra, så synes ikke juryen det er verdt å dra med seg Handpresson på tur, for det blir ikke en «ordentlig espresso». Det er en del mekk, litt fikling med kapsler og deler, og pumpen blir en liten treningsøkt om man skal trakte kaffe til kompisene også. Den som er opptatt av miljøet må nok bruke filterkaffe; selve kapslene er biologisk nedbrytbare men plasten som de ligger pakket i, er ikke det. Men som sagt: klarer man seg ikke uten sin espresso, så funker denne. Handpressoen klarer seg uten strøm, til forskjell fra en ordentlig espressomaskin.

DOMMEN Det er vanskelig å enstemming velge en type kaffe som den beste utekaffen, for smaken er jo som som baken, så her kommer det helt an på hva man liker. Men det finnes noen konklusjoner som kan trekkes frem. - Skal du på en lengre tur, så er det vanskelig å slå pulverkaffe. Selv om smaken ikke er hundre prosent, så er den rask å lage og veier minimalt. - Til dagsturen er du godt utstyrt med en bra termos. Du får med deg favorittkaffen fra hjemme og insatsen ute i felt er minimal. Kopp inngår. - Liker du å jobbe litt for kaffen, så får du en utrolig god kopp og litt mindfulness mens du maler, med Cafflano Classic. Men på lengre turer er det litt vel mye å bære på. - Tenner man ett bål, så får gjerne kaffekanna være med og putre frem ett par kopper. Den varmende ilden, spraket og duften av kaffe er en kombinasjon som er vanskelig å slå. - Sist, men ikke minst: Det er plassen som gjør det – utekaffe er den beste kaffen.

BONUS – NOE Å BITE I All ære til den gode, gamle melkesjokoladen som stadig er med på tur. Men noen ganger vil man kanskje steppe up gamet og spise noe nylaget til kaffen. Varm opp stekepanna og stek noen herlige pannekaker: DU TRENGER 2 ½ dl hvetemel 2 ts bakepulver ½ ts salt 2 ½ dl melk 50 g smør (smeltet) 1 egg GJØR SOM FØLGER Bland de tørre ingrediensene. Visp inn melken, smøret og til slutt egget, kun slik at det blander seg fint sammen. Visper du for mye blir pannekakene seige. Hold røren i en flaske – termos om det er kaldt ute – og stek pannekakene på stormkjøkkenet eller i stekepannen over bålet. Oppskriften er tilpasset en non-stick panne, så om du steker på jernpanne, må du ta med litt fett til pannen også. Ta med litt lønnesirup i en flaske om du vil ha gullkant på pannekakene. Håper det smaker!

BIKESTER.SE / UDDVÃ&#x201E;GEN 5,SICKLA 69

VANDRING PÅ TO HJUL Tekst: Oscar Hentmark / Fotograf: Toni Tiainen

”REISEN ER DET VIKTIGSTE, IKKE SELVE MÅLET” Bikepacking. Nei, det er ikke en feilstaving av backpacking. De påminner mye om hverandre, ettersom du får oppleve fantastiske steder og natur helt etter dine egne preferanser, men med det fine selskapet av en trofast følgesvenn, som dessuten hjelper deg med å bære bagasjen. Ja, vi snakker såklart om selve hjertet i bikepacking – nemlig sykkelen! Alle som elsker friluftslivet og som en gang har besteget ett fjell eller opplevd magisk natur, vet hva vi snakker om. Følelsen av alt slitet som ligger bak og alle vakre landskap som du har sett, gjør opplevelsene enda sterkere. Bikepacking kan sammenlignes med at du får det beste fra begge verdener. Du drar ut i samme terreng som når du vandrer, men du rekker så utrolig mye mer på samme tid. Dessuten trenger du ikke å tenke på å pakke like lett, da du får hjelp med å bære. Hooked tok en prat med Janne Tourunen, også kjent som Bikepacking.com’s mest kjente rumpe, for å lære mer om bikepacking og hva du trenger når du skal ut på ditt første eventyr. Janne nyter av livets goder. Han synes det er fantastisk å sykle i rolig og avslappet tempo langs veier og stier med bagasjen på sykkelen, og han utstråler den gleden av at han har funnet rett, men med ett konstant ønske om å oppdage mer. Janne startet sin «bikepackingkarriere» med en gigantisk sovepose og sin gamle favorittsykkel. Til tross for at han har oppgradert større deler av utstyret, så er ikke det viktigste å ha det beste utstyret eller materialet. - Min beste bikepackinginvestering er faktisk en poncho. Jeg har flere viktige og nødvendige greier som telt og stormkjøkken, men ponchoen er perfekt til alt: Dekker beina når man sitter og holder godt på varmen. SYKKELTOURING, BIKEPACKING ELLER SYKKELFERIE? Det kan være vanskelig å skille mellom sykkeltouring og bikepacking, men for å gjøre det enkelt kan man si at begge er til for å ta med seg bagasje og dra på «sykkelferie». Hovedforskjellen ligger i selve sykkelen. Touringsykler

brukes som oftest på landeveier, så de har generellt sett samme komponenter som en vanlig bysykkel, men med bredere girspenn og, fremfor alt, bagasjeholder foran og bak med fester til vesker på sidene. Bikepacking ligner mer på tradisjonell vandring og teltturer da man ofte går gjennom skog, over fjell og på grusveier, bare at man ferdes på en sykkel i stedet. Og det er ikke en sykkel som er full av spesialløsninger. Man bruker som oftest favorittsykkelen som pakkes med vesker og andre bagasjeløsninger som kan festes direkte på rammen. Litt grovere dekk er vanlig på bikepackingsykler, ettersom at den skal kunne frakte deg over ujevnt terreng. Janne forteller om første gangen han ble gira på å starte med bikepacking: - Jeg liker å sykle og oppdage nye plasser, så jeg tenkte å kombinere dem og starte med sykkeltouring. Min sykkel hadde ingen bagasjeholdere, så jeg ble nødt til å finne andre løsninger og oppdaget da bikepacking. Det ble fort min greie og i forbindelse med at jeg startet å jobbe på Addnature, så oppdaget jeg at det finnes masse ultralett utstyr som jeg etterhvert ble nødt til å teste ut. - Jeg prøvde ett ultralett telt på en reise en gang. Men ettersom det er laget i ett litt for «lett» materiale, så tok det ikke mange sekunder før jag hadde ødelagt det. Det ble bløtt og ikke særlig artig. Siden den gang har jeg prioritert komfort før vekt. Alt blir så mye morsommere da. BIKEPACKING I SVERIGE ELLER UTENLANDS? Janne forteller om forskjellene mellom bikepacking i Sverige og utenlands: - Når jeg drar på tur i Sverige er det som oftest for at jeg vil komme meg litt bort, være for meg selv eller med kompiser og bare nyte naturen. Derfor er mine favorittruter i Sverige litt som moltesteder, noe man holder hemmelig. Utenlands er det noe helt annet. Jeg kommer fra Finland og min favorittrute der er nok til Repovesi Nasjonalpark. Man tar tog til en liten by og sykler fra der og mot parken. Stien starter ved togstasjonen og halvveis til Repovesi finnes den fineste gapahuken jeg noen sinne har sett! Der er det solpaneler, ved, utrolig bra grillsted, bastu og en sjø med veldig bra drikkevann, hvor man også kan bade.

- Når jeg drar til nye land og landskap, så er jeg veldig sosial og tar gjerne en omvei for å kunne ta en øl eller whisky med lokalbefolkningen. - Jeg har blant annet vært i Skottland og Spania og kan anbefale begge stedene. Men Skottland var nok best, siden vi slapp å sykle 2000 meter vertikalt hver dag som i Spania. Dessuten var vi der i tolv dager i stedet for sju, så vi hadde det ikke travelt og kunne stoppe og prate med folk. - Da var det bare jeg og min gode venn Andrei. Vi kjenner hverandre veldig godt er begge syklister som er godt vant og liker å holde et rolig tempo, nyte tiden og tenker at det fineste med bikepacking er selve reisen, ikke målet. Tro det eller ei, men det går faktisk an å konkurrere i bikepacking. Blant annet så kan du konkurrere i å ta deg raskest over ett kontinent eller klare deg med begrenset bagasje gjennom en meksikansk ørken. Men Janne drømmer om å oppleve verden, uten konkurranser. - Drømmen er å sykle jorden rundt, til Kina eller en annen skikkelig lang reise. Men jeg vil faktisk også prøve å sykle Baja Divide i Mexico eller kanskje ett eller annet sted i USA. Men neste reise blir til Polen; det er nære og har fine veier, har jeg hørt. H 2 YES! VANN! Janne tipser om at du såklart kan tenke på at utstyret ikke skal være unødvendig tungt og ta mye plass, men det du kommer til å trenge mest av alt er vann, spesiellt om du skal sykle utenlands. - Når du sykler i Sverige eller Finland er det ikke alltid like plasskrevende, da det som oftest finnes vann tilgjengelig nesten overalt. Ta med ett vannfilter og noen flasker, så klarer du deg bra. Om du sykler i varmere klima, kan du ofte havne i ørken og derfor må du prioritere vann først. BEHAGELIG ER BRA Janne ler når han får spørsmålet om hva som trengs rent utstyrsmessig. - Det er ikke den billigste hobbyen du kan ha, men det er billigere enn hockey i hvertfall. Man trenger ikke det aller nyeste, dyreste eller letteste utstyret, men det finnes visse saker man burde prioritere. - Jeg bruker å ha med meg litt for mange ting, men noe

jeg virkelig anbefaler er å bikepacke med et bra, romslig enmannstelt med et bra fortelt. Bivy går bra, men det blir ganske trangt og når du er trøtt vil du ha så bra komfort som mulig. Det går også an å dele telt og dele det opp mellom syklene. Men jeg anbefaler ett telt der du vet at du kan få all bagasjen inn i forteltet. SAFETY FIRST! Hvor skal man begynne? Janne er veldig tydelig på at sikkerheten er det absolutt viktigste. Det kan føles som en kul idé å begi seg ut på tur og sjanse litt, men om man ikke er ordentlig forberedt, kan det innebære livsfare. - Jeg liker planleggingen til en tur og det er nesten halve greia med selve turen; å teste en rute som du har hørt er bra eller å utforske og oppleve nye plasser etter en plan, er det morsomste. Det finnes masse inspirasjon på bikepackerforumet bikepacking.com, men de er litt vel materalistiske i blant. Fremfor alt vil jeg si at vanlig campingutstyr er bra å ha, men det viktigste er å ha med verktøy og reservedeler til sykkelen – og kanskje enda viktigere; å faktisk kunne reparere sykkelen om den skulle bli ødelagt. Om noe blir ødelagt er du kanskje langt unna ett verksted, så du må kunne fikse det selv. Dessuten er det ikke sikkert at de har rett utstyr til din sykkel. HVA BØR MAN TENKE PÅ? - Pass på at du synes når du sykler tidlig på morgenen eller på kvelden. Tenk på hvilket vær det blir og at du tilpasser klær og utstyr etter det. Vent gjerne med å reise om det er dårlig sikt, bilister ser absolutt ingenting da. Ett tips er å pakke tingene i en drybag, som du fester med stropper på sykkelen. Det er ingenting feil med å bruke ryggsekk, spesielt ikke om du er nybegynner, men du kommer til å merke at du blir ganske svett og at det etterhvert blir ubehagelig. Det beste er å feste så mye som mulig direkte på sykkelen. SÅ, HVA VAR DET DER MED BIKEPACKINGS MESTE KJENTE RUMPE? - Haha, det kom etter at en venn, som poster mye på bikepacking.com, innså at jeg var med på mange bilder, men kun bakfra. Så dermed fikk jeg helt enkelt kallenavnet Bikepackings mest kjente rumpe. Alle som liker naturen og vil se mer på samme tid, burde vurdere å teste en tur på sykkel. Om du er vant med å gå turer med endel bagasje, har du kanskje det utstyret som trengs. Da trenger du kun noen ekstra stropper og drybags, og en sykkel såklart.

Hvordan kommer du deg til jobben?

HOOKED BY ADDNATURE

NR 3 / 2020