Menighet i endring

Av Tor Tjeransen

Adventistkirken i Norge utvikler seg i en tydelig flerkulturell retning. Det får konsekvenser for hvordan vi planlegger for framtiden. I unionsstyrets rapport til generalforsamlingen 2020 for Den norske union blir dette nevnt som et viktig moment i beskrivelsen av medlemstrender. I rapporten skriver styret at «en god integrering av nye landsmenn kan bli avgjørende for fremtiden i flere av våre menigheter» (Rapporter til generalforsamlingene i Nor-

Mwiiza Munangandu i Betel menighet i Oslo deltok ikke på speider- eller andre ungdomsarrangement i oppveksten. – Jeg visste ikke at det eksisterte noen speider, forteller hun. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange.

ge 2020, s. 7). Generalforsamlingen er utsatt til våren 2021, men rapporten foreligger.

Styret drøfter de mulighetene og utfordringene menigheten står overfor. I den drøftingen er den flerkulturelle menigheten et av hovedpunktene. «Som medlemsstatistikkene viser, vil det være nødvendig å jobbe strategisk for å lykkes med en integrering av medlemmer som kommer fra andre land/kulturer» (samme, s. 8).

Willy Aronsen har siden 2017 hatt ansvaret for Den norske unions arbeid for og med flerkulturelle. Han påpeker at adventistmenighetene i Norge har et klart forbedringspotensial når det gjelder å sørge for at nye landsmenn føler seg sett og ivaretatt i menigheten.

Det poenget understrekes av Enock Takyi, en av forstanderne

i Betel menighet. Han var veldig skuffet over hvor lite menigheten gjorde for å knytte kontakt med ham første gang han kom til kirken. Fra hjemlandet var han vant til at menigheten hadde et godt innarbeidet system for å ta imot folk som kom til kirken for første gang. I Norge opplevde han ingen ting av det. – Jeg følte at ingen var interessert i meg, minnes han. Riktignok ble han raskt en del av sin nasjonale gruppe, men han hadde lite å gjøre med den øvrige menigheten. Takyi har et råd til Adventistkirkene i Norge. – Menighetene må finne fram til innovative måter å sørge for at de som kommer nye til menigheten, får et positivt førsteinntrykk. – Vi trenger å bevisstgjøre menighetene, sier Aronsen.

Barn fra innvandrerfamilier

En annen side ved det flerkulturelle arbeidet er hvordan menigheten må sørge for at barna i innvandrerfamilier deltar i menighetens aktiviteter for barn og ungdom. De forholder seg ofte til en kultur hjemme, mens de lever i en helt norsk kultur i skolen. – Mange av disse ungdommene deltar ikke på menighetens ungdomsarrangement. Det er veldig viktig at ungdomsavdelingen knytter an til dem, forklarer Aronsen.

Mwiiza Munangandu (28) i Betel menighet i Oslo, bekrefter at Aronsens bekymring er reell. Hun kom fra Zambia til Norge som 14-åring sammen med foreldrene og to yngre brødre. Men hun har ikke deltatt hverken i kirkens speiderarbeid eller ungdomsarrangement på nasjonalt plan. – Jeg visste ikke at det eksisterte noen speider. Jeg hørte aldri dette omtalt, forteller Mwiiza med en tanke forlegenhet i stemmen.

Hennes erfaring illustrerer den store utfordringen det kan være å kommunisere tilstrekkelig til innvandrere. De blir selvsagt ikke inkludert i menighetens aktiviteter dersom de ikke oppfatter at tilbudene finnes, og at menigheten for øvrig ønsker at disse ungdommene skal være med.

Tre kulturkollisjoner

Mwiiza Munangandu studerer ved BI i Oslo og har bare noen måneder igjen for å fullføre sin bachelorgrad i markedsføring. Hun har levd halve livet i Norge og har ofte kjent på hvor vanskelig det er å forholde seg til kulturkollisjonene. Mwiiza føler hun må håndtere tre forskjellige kulturkollisjoner.

Det er kollisjonen mellom kulturene i Zambia og Norge. Dernest er det kollisjonen hun opplever som kristen i motsetning til det sekulære samfunnet. Og til sist er det spenningen mellom å være adventist i møte med andre kristne.

Når hun beveger seg mellom hjem, skole og menig-

Vi trenger å bevisstgjøre menighetene.

het dukker alle disse kulturkollisjonene opp. Det blir ikke enklere av at det har vært vanskelig å få norske venner. – Jeg har aldri hatt en jevnaldrende venn utenfor min egen kultur i Adventistkirken, må hun erkjenne. I kirken ble hun heldigvis venninne med ei jente fra Ghana. Men savnet etter fellesskap med norske ungdommer var der hele tiden. – Jeg følte det som om jenta fra Ghana og jeg var de eneste ungdommene i kirka, sier Mwiiza.

Denne typen savn av tilhørighet må Adventistkirken i Norge arbeide bevisst med i årene som kommer.

Økende andel flerkulturelle

«I denne femårsperioden har Norge blitt mer flerkulturelt og det er reflektert i våre menigheter. 180 adventister fra utlandet har flyttet sitt menighetsbrev til en norsk adventistmenighet», skriver unionsstyret i sin rapport (samme, s. 8).

I rapporten til generalforsamlingen, blir utfordringen med å integrere grupper av innvandrere i menigheten nevnt.

«Det er viktig at disse gruppene føler at de er fullverdige medlemmer av menigheten her i Norge, og ikke bare gjester. Disse gruppene utgjør et viktig potensial for menighetsvekst og vil være til berikelse i møte med en fleksibel og åpen menighet» (samme, s. 8).

Skal vi oppnå denne målsetningen, må både unionsstyret og lokale menighetsstyrer legge konkrete planer for hvordan medlemmer med en flerkulturell bakgrunn kan bli skikkelig integrert i menigheten. Det betyr ikke at menigheten i Norge må bli en afrikansk eller asiatisk menighet, men at menighetsmedlemmer fra forskjellige deler av verden blir engasjert i et felles arbeid.

Norsk adventisme har sitt kulturelle særpreg som åpenbart er påvirket av holdninger og praksis i storsamfunnet. Mange setter pris på vår norske adventistkultur, der medlemmer og tillitsvalgte opplever at de er på samme nivå og at det er kort vei fra medlem til pastor og distriktsleder. Men det er utvilsomt ting norsk adventisme kan lære av adventister som kommer fra andre kulturer.

Unionen har ikke nøyaktige tall på hvor mange medlemmer med flerkulturell bakgrunn som er aktive i kirken i Norge. En undersøkelse Willy Aronsen har gjort, tyder på at det finnes omlag 650 personer med utenlandsk bakgrunn som regelmessig kommer i norske adventistkirker. Det antallet utgjør en stor andel av alle aktive adventister i landet.

Det er gode grunner til å anta at andelen flerkulturelle i menigheten vil øke i årene som ligger foran. Derfor er det desto større grunn til å sørge for at disse trossøsken opplever at deres lokale menighet er et godt åndelig hjem for dem, der deres åndelige behov blir møtt og at de får oppgaver som viser at deres talenter blir verdsatt av menigheten.