En internasjonal undergrunnsbevegelse

Av Reimar Vetne

«Blant alle jordens folk har HERREN utvalgt deg [Israel] til å være hans folk, hans dyrebare eiendom» (5 Mos 14,2).

Er Gud en rasist som favoriserer en etnisk gruppe over andre? Har Gud favoritter blant sine barn? Elsket han Israel mer enn andre folkegrupper i gammeltestamentlig tid? Og hvis Gud ønsket et etnisk «rent» Israel, bør vi da politisk sørge for et etnisk rent «Norge for nordmenn»? Overhodet ikke.

Gud hadde slett ikke noen etnisk preferanse i gamle Israel. Det bodde mange innvandrere fra andre folkeslag i landet. Gud elsker alle sine barn på jorden, og ønsker at de skal tro på ham og bli med i hans folk.

Israel skulle være et eksempel på alle velsignelser som kommer når man elsker Gud og følger Guds bud:

«For da vil de andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» Hvilket stort folk har vel en gud som er like nær som HERREN vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham?» (5 Mos 4,6-7).

I Det nye testamentet leser vi derimot om en annen evangeliseringsmodell enn en nasjon der Guds lover var landets lover, med en konge i et palass og prester i et tempel som alle kunne se med egne øyne. Pinsefesten var begynnelsen på en internasjonal undergrunnsbevegelse uten politisk makt, uten landegrenser, og uten synlige symboler på Guds rike. Hva skjedde, og hvorfor endret modellen seg?

Endring fra GT til NT

Det som skjer i overgangen fra Det gamle til Det nye testamentet, og hvordan Israel (jødene) og kirken (kristne av alle folkeslag) forholder seg til hverandre, er et av de vanskelige og fundamentale spørsmål i teologien.

I spørsmålet om etikk er bibellesere dypt uenige om hvorvidt Det gamle testamentet gjelder for hedningekristne. Mange (speGud hadde slett ikke noen etnisk preferanse i gamle Israel.

sielt innen lutherske og karismatiske tradisjoner) mener det går et skarpt skille mellom GT og NT. Vi lever i den nye pakt, i nåden, og Det gamle testamentet er avskaffet, mener man. Andre tradisjoner (som adventister, metodister og gresk-ortodokse) forstår Jesus og Paulus dithen at det er en grunnleggende kontinuitet i etikken mellom GT og NT, at Det gamle testamentet i utgangspunktet fortsatt gjelder:

«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd» (Matt 5,17-18).

«Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,16-17).

I spørsmålet om om hva som venter oss etter døden, er bibellesere også uenige. Noen (bl.a. i visse karismatiske tradisjoner) tror at Gud har to folk og to sett med løfter. En etnisk jøde har fått løftet om landet Israel til evig tid, mens kristne har fått løftet om en ny himmel og ny jord. Det tradisjonelle synet gjennom kirkehistorien, som også adventister støtter, er at Gud alltid har hatt kun ett folk, som består av både troende jøder og troende hedninger:

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,28-29).

Ny modell for evangelisering

Nøkkelen til å forstå hvorfor modellen for Guds rike på jord endret seg, finner vi i Daniels bok, hvor Gud gjennom profeten forutsa at ting ville endre seg, og hva som ville bli ulempen med den nye modellen.

La oss kalle den gamle modellen i GT for teokrati, altså at Gud styrte en nasjon direkte gjennom sine lover, landets politikk, og synlige maktstrukturer, som kongen og prestene. Den nye modellen i NT kan vi kalle for en undergrunnsbevegelse.

I Daniel 9,24-27 ga Gud en tidsfrist for når teokratiet ville bli erstattet av undergrunnsbevegelsen som strategi for å nå verden. Først skulle Jerusalem og templet gjennoppbygges (v. 25), etter at babylonerne hadde ødelagt det. Teokratiet var fortsatt modellen. Men så, sytti ganger sju år senere, skulle det ødelegges igjen. «Byen og helligdommen skal legges øde av hæren til en fyrste som kommer» (Dan 9,26).

Heretter ville Guds folk være en bevegelse av tålmodige hellige, uten makt og ære i denne verden. Ja, faktisk måtte de regne med å bli forfulgt, inntil den endelige fase av Guds rike blir innført ved Jesu andre komme. «Jeg så på mens dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem, inntil den gamle av dager kom. Da fikk Den høyestes hellige sin rett, og tiden kom da de hellige tok over riket» (Dan 7,21-22).

Da Jesus kom til jorden, sa han aldri at teokratiet, med konge, palass og tempel, skulle fortsette. Han forkynte at nå er det modellen med en forfulgt undergrunnsbevegelse som gjelder. «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres» (Matt 5,9-10).

I Daniel 4 leser vi om den maktgale diktatoren i Babylon som slo seg på brystet og skrøt av hvor stort og mektig hans rike var: «Dette er det store Babel som jeg med min veldige makt har bygd til kongssete, til ære for min herlighet!» (Dan 4,30).

Så fikk Nebukadnesar en profetisk drøm, hvor han ble sammenlignet med et stort tre som nådde høyt mot himmelen, men som ble hugget ned på grunn av hans stolthet og maktbegjær. «Toppen nådde til himmelen, og treet var synlig over hele jorden... fuglene under himmelen hadde rede i greinene. Dette treet er deg selv, konge, stor og mektig som du er. Din makt har vokst, den når helt til himmelen og ditt herredømme til jordens ende,» sa Daniel til kongen (4,20-22).

Jesus drar fram den historien, og sier at Guds rike er helt annerledes enn Nebukadnesars rike. Det er ikke som et stort og mektig tre, men som et lite sennepskorn: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det» (Mark 4,30-32).

Ellen White gi denne sylskarpe analysen av Jesu poeng overfor fariseerne:

«De lurte på hvordan denne enkle og fordringsløse læreren kunne opphøye Israel til en verdensmakt. Hvordan skulle han kunne opprette det nye riket uten rikdom, makt og ære? Kristus leste tankene deres og svarte: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke?» Blant rikene på jorden var det ikke noe det kunne lignes med. Det fantes ikke noe borgerlig samfunn en kunne sammenligne det med. … Kimen i frøet vokser takket være spirekraften Gud har nedlagt. Dets utvikling beror ikke på noen menneskelig makt. Slik er det også med Kristi rike. Det er et nytt skaperverk. Prinsippene Gud er ikke rasistisk. Han ønsker alle mennesker med i sitt folk.

som ligger til grunn for det, står i motsetning til dem som er ledende i rikene i denne verden. Jordiske regjeringer hersker ved å bruke fysisk makt. De opprettholder sitt herredømme ved krig. Men grunnleggeren av det nye riket er Fredsfyrsten. Den Hellige Ånd bruker fryktelige rovdyr til å symbolisere rikene i denne verden. Men Kristus er det Guds lam som bærer verdens synd. l hans regjeringsplan brukes det ikke makt for å tvinge samvittigheten.» – Ord som lever, s. 46.

Makt korrumperer

Fordelen med teokrati-modellen i GT var at den var effektiv. Med synlige landegrenser og institusjoner kunne verden få øynene opp for Guds system og verdier. Man må begynne et sted, og Gud begynte med en etnisk gruppe som lå midt i verden. En av ulempene med «makt- og institusjonsmodellen» er at fristelsene kunne bli vel store for lederne av Guds folk. Kongebøkene har mange eksempler på konger og prester som ikke stod imot fristelsene.

Guds folk ville bli stort og internasjonalt etter at han selv kom til jorden og ga forkynnelsen ny giv. Evangeliseringsmodellen måtte legges om. Ikke mer synlig makt, men en internasjonal undergrunnsbevegelse av ydmyke, selvoppofrende tilhengere som ikke higet etter makt, ble den nye strategien.

Men etter bare noen få hundre år falt prester og biskoper for fristelsen til maktmisbruk og stormannsgalskap, stikk i strid med Jesu ønsker. Derfor er Daniel og Åpenbaringen så viktige bøker, for de advarer mot den utviklingen flere kirkeledere valgte. Profetiene om "det lille horn" (som kirken kalles i Daniel) og "Babylon" og "dyret fra havet" (som den kalles i Åpenbaringen), forutsa det tragiske frafallet og maktmisbruket i kirken.

Forfulgt fellesskap

Gud er ikke rasistisk. Han ønsket alle mennesker med i sitt folk i GT. Nasjonen Israel var et redskap for å nå ut i verden. Målet var hele tiden en internasjonal bevegelse.

Gud er også mot maktmisbruk. Mennesker «i verden» er kjent for selvhevdelse og jakt på rikdom, ære og makt av selviske grunner. Guds rike er annerledes. Det kjennetegnes av selvoppofrelse, ydmykhet og forfølgelse.

Sanne troende har ingen synlig makt å peke på. Vår konge latterliggjøres og trekkes i tvil. Jesus er konge i hjertet, og bare troens øye ser ham nå. Vi forkynner budskapet om et usynlig rike av mennesker fra alle folkeslag. Det budskapet må ut til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6).

For Jesu etterfølgere er landegrenser uviktig, etnisk bakgrunn irrelevant, mens penger og makt er fristelser vi må vokte oss for. Vi identifiserer oss mest med de svake og forfulgte i verden. Vi tar våre verdier fra Jesu programerklæring:

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. (Matt 5,3-10)