UNDERVISNING
En internasjonal undergrunnsbevegelse Av Reimar Vetne «Blant alle jordens folk har HERREN utvalgt deg [Israel] til å være hans folk, hans dyrebare eiendom» (5 Mos 14,2). Er Gud en rasist som favoriserer en etnisk gruppe over andre? Har Gud favoritter blant sine barn? Elsket han Israel mer enn andre folkegrupper i gammeltestamentlig tid? Og hvis Gud ønsket et etnisk «rent» Israel, bør vi da politisk sørge for et etnisk rent «Norge for nordmenn»? Overhodet ikke. Gud hadde slett ikke noen etnisk preferanse i gamle Israel. Det bodde mange innvandrere fra andre folkeslag i landet. Gud elsker alle sine barn på jorden, og ønsker at de skal tro på ham og bli med i hans folk. Israel skulle være et eksempel på alle velsignelser som kommer når man elsker Gud og følger Guds bud: «For da vil de andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» Hvilket stort folk har vel en gud som er like nær som HERREN vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham?» (5 Mos 4,6-7). I Det nye testamentet leser vi derimot om en annen evangeliseringsmodell enn en nasjon der Guds lover var landets lover, med en konge i et palass og prester i et tempel som alle kunne se med egne øyne. Pinsefesten var begynnelsen på en internasjonal undergrunnsbevegelse uten politisk makt, uten landegrenser, og uten synlige symboler på Guds rike. Hva skjedde, og hvorfor endret modellen seg?
Endring fra GT til NT Det som skjer i overgangen fra Det gamle til Det nye testamentet, og hvordan Israel (jødene) og kirken (kristne av alle folkeslag) forholder seg til hverandre, er et av de vanskelige og fundamentale spørsmål i teologien. I spørsmålet om etikk er bibellesere dypt uenige om hvorvidt Det gamle testamentet gjelder for hedningekristne. Mange (spe-
26
Gud hadde slett ikke noen etnisk preferanse i gamle Israel.
sielt innen lutherske og karismatiske tradisjoner) mener det går et skarpt skille mellom GT og NT. Vi lever i den nye pakt, i nåden, og Det gamle testamentet er avskaffet, mener man. Andre tradisjoner (som adventister, metodister og gresk-ortodokse) forstår Jesus og Paulus dithen at det er en grunnleggende kontinuitet i etikken mellom GT og NT, at Det gamle testamentet i utgangspunktet fortsatt gjelder: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd» (Matt 5,17-18). «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,16-17). I spørsmålet om om hva som venter oss etter døden, er bibellesere også uenige. Noen (bl.a. i visse karismatiske tradisjoner) tror at Gud har to folk og to sett med løfter. En etnisk jøde har fått løftet om landet Israel til evig tid, mens kristne har fått løftet om en ny himmel og ny jord. Det tradisjonelle synet gjennom kirkehistorien, som også adventister støtter, er at Gud alltid har hatt kun ett folk, som består av både troende jøder og troende hedninger: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,28-29).
Ny modell for evangelisering Nøkkelen til å forstå hvorfor modellen for Guds rike på jord endret seg, finner vi i Daniels bok, hvor Gud gjennom profeten forutsa at ting ville endre seg, og hva som ville bli ulempen med den nye modellen. La oss kalle den gamle modellen i GT for teokrati, altså at Gud styrte en nasjon direkte gjennom sine lover, landets politikk, og synlige maktstrukturer, som kongen og prestene. Den nye modellen i NT kan vi kalle for en undergrunnsbevegelse. I Daniel 9,24-27 ga Gud en tidsfrist for når teokratiet ville bli erstattet av undergrunnsbevegelsen som strategi for å nå verden. Først skulle Jerusalem og templet gjennoppbygges (v. 25), etter at babylonerne hadde ødelagt det. Teokratiet var fortsatt modellen. Men så, sytti ganger sju år senere, skulle det ødelegges igjen. «Byen og helligdommen skal legges øde av hæren til en fyrste som kommer» (Dan 9,26). Heretter ville Guds folk være en bevegelse av tålmodige hellige, uten makt og ære i denne verden. Ja, faktisk måtte de regne med å bli forfulgt, inntil den endelige fase av Guds rike blir innført ved Jesu andre komme. «Jeg så på mens dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem, inntil den gamle av dager kom. Da fikk Den høyestes hellige sin rett, og tiden kom da de hellige tok over riket» (Dan 7,21-22).
Adventnytt 11-2020
