De saliges sladder

Av Edwin Torkelsen

Har du noen gang vært gjenstand for sladder? Hvis du svarer nei på spørsmålet, har du vært usedvanlig heldig gjennom livet på vår syndefulle klode.

Deltar du noen gang i å lytte til og spre sladder? Svarer du nei på det spørsmålet, antar jeg at du allerede nyter samværet med Moses og Elia i himmelen.

En mulig forklaring på at noen vil svare nei til disse to spørsmålene, kan i første tilfelle være at personen i liten grad oppfatter og forstår verden omkring seg, i det andre tilfellet en beklagelig mangel på selvinnsikt og selvforståelse, eller en vel utviklet evne til selvbedrag og selvrettferdighet.

Jeg sitter avgjort i glasshus når det gjelder begge spørsmålene, så ikke bruk meg som forbilde! Men fordi jeg har opplevd begge deler, har jeg reflektert litt over fenomenet.

Sosialt snakk

Vi snakker om hverandre hele tiden. Det er en del av livet til et normalt sosialt menneske å være opptatt av andre mennesker. Journalisten har gjort det til sin levevei å skrive om andre. Vi kjøper VG og ser på Dagsrevyen. Noen leser Se & Hør og Dagens Næringsliv. Media er spesialister som på hvert sitt område dykker ned i andre menneskers gjøren og laden. Vi er opptatt av andre, på godt og vondt.

Hva vi selv opplever som bra og mindre bra, er ikke så mye knyttet til innholdet i det som blir sagt og skrevet, men hvor vi selv befinner oss i bildet. Når jeg snakker om naboen, gir jeg uttrykk for interesse og omsorg for et medmenneske. Når naboen snakker om meg, er han en nysgjerrig snushane og hun en sladderkjerring. Vi velger våre merkelapper etter hvorvidt vi selv er budskapets sender/mottaker eller dets innhold.

Hva er sladder?

Noen har sagt at hvis du hører noe du liker om en person du ikke liker, kan du være ganske sikker på at det er sladder.

Høytidelig formulert kan vi definere «sladder» som en underkategori av kommunikasjon, som i kraft av sitt innhold, form og den situasjon budskapet framføres i, har som mer eller mindre skjult hensikt, og i alle fall som resultat, at en person som ikke er til stede, kommer i et uheldig lys hos dem som er til stede.

Sladder er ofte drevet av nysgjerrighet om noe vi ikke vet med sikkerhet, eller som har en manipulerende hensikt og litt ondskapsfull skadefryd knyttet til meddelelsen og mottagelsen.

Ofte paraderes sladderen som informasjon. Generelle negative påstander sukret som antagelser som ikke blir konkretisert, har ingen informasjonsverdi. Oppgis det diffuse kilder som at forholdet er kjent og/ eller opplevd av ”noen” eller ”mange” og gjerne over ”lang tid”, da henger det hele i løse luften.

Sladder som våpen i konflikter

Noen ganger kan sladderen føres tilbake til en person som har opplevd en reell eller imaginær konflikt med en annen person. Sladderens budbringer har opplevd resultatet av en konfrontasjon som et personlig nederlag, en trussel mot seg selv, sitt selvbilde, sin status og sine ambisjoner. Han/hun søker å tilfredsstille sitt behov for selvhevdelse, styrke sitt omdømme og oppnå sympati ved å sverte den andre. Sladderens offer betraktes som en rival i et konkurranseforhold.

Sladderen presenteres som sikker kunnskap på en så tilforlatelig måte at tilhørerne sluker det rått. Sannheten i påstandene blir tatt for gitt og blir sjelden utfordret med kontrollspørsmål. Denne sjarmerende personen kan da ikke lyve? Bare de mest årvåkne vil ane eller oppdage sladderens underliggende problem og manipulerende hensikt.

Sladder som god gjerning

Den som framfører sladderen vil mene at meddelelsen er en «god gjerning» av opplysende eller advarende karakter. Vedkommende vil hevde at det smerter å måtte si dette. Men samtidig vil han/hun oppleve en følelse av positiv tilfredsstillelse ved å formidle sladderen.

Mottakerne av sladderen kan bli anmodet om ikke å fortelle videre det som sies. Da vil de også få en positiv opplevelse. De føler seg betydningsfulle fordi de er blitt innviet i noe spesielt, en «kunnskap» som ikke er kjent for alle eller som man ikke snakker høyt om. Løftet om taushet blir sjelden overholdt, fordi det oppleves så godt å formidle budskapet videre.

Det er en del av livet til et normalt sosialt menneske å være opptatt av andre mennesker.

Sladderen har narkotisk effekt. Den gir tilfredsstillelse både når den framføres, lyttes til og formidles videre. Og den skaper avhengighet – man vil ha mer og mer og mer. Slik kan sladderen bli som et virus som infiserer stadig flere.

Snillistisk sladder

I religiøse miljøer er det programfestet at en kristen skal være snill, god, tilgivende og omsorgsfull. Det kan gi underlige utslag. Ønsket om å framstå som snill og god kan bringe oss i konflikt med budet som sier at «du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste» (2 Mos 20,16).

Budet rammer dem som i styrer og råd underslår viktige opplysninger bare for å være «snill». Kjærligheten tilgir og bærer over med mye (1 Pet 4,8), men den underslår ikke sannheten. Den lukker ikke øynene for virkeligheten og fritar ikke fra konsekvenser. En «positiv» løgn framført i snillhetens navn, blir ikke forvandlet til sannhet.

Det snille snakket oppleves som omsorgsfullt fordi det tilsynelatende er mykt og behagelig. På sikt kan det likevel gi smertelige resultater når virkeligheten innhenter illusjonen. Taushet om hva man faktisk vet og andre burde få vite, kan påføre andre stor skade.

Giftig sladder

Den hender at vi sier noe riktig pent om hverandre som er vel fortjent. De fleste har gode sider som bør prises. Oppmuntring av det gode er mer effektivt enn irettesettelse av det dårlige.

Noen misliker at andre blir omtalt positivt. Sjokoladepersoner oppfatter seg selv som de største og beste – ingen over, ingen ved siden. De vil være raske til å antyde: «Vel, det er en annen side ved den saken også ...», som selvsagt ikke er så god. Med stort alvor hevdes det at forholdet er følsomt og ikke kan konkretiseres, for man vil da ikke fare med sladder, må vite.

Slik blir et diffust negativt inntrykk plantet av en som fromt skjuler sin giftige hensikt bak en falsk omsorg for personen det gjelder. Giftig sladder kan skapes, framføres og videresendes med få ord og megetsigende blikk.

I religiøse miljøer er det programfestet at en kristen skal være snill, god, tilgivende og omsorgsfull. Det kan gi underlige utslag.

Viktig og korrekt omtale er ikke sladder

Ikke misforstå meg: Ikke all omtale av våre medmennesker er sladder. Omtalen kan være både normal, ønskelig og nødvendig. Snakk gjerne høyt om en persons gode sider og dyktighet. Men noen ganger er det også riktig å omtale en persons svakheter. Men det skal skje på saklig måte og i rett sammenheng.

En valgkomité eller ansettelsesråd har rett og plikt til å vurdere personers sterke og svake sider i forhold til den oppgaven som skal utføres. Bibelen legger vekt på kompetansekravet: «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem ...» (2 Mos 18,21). «Ser du en mann som er dyktig i sin gjerning? Han kan komme til å tjene konger. Han kommer ikke til å tjene småfolk» (Ordsp 22,29).

Snakk gjerne høyt om en persons gode sider og dyktighet. Noen ganger er det også riktig å omtale en persons svakheter. Men det skal skje på saklig måte og i rett sammenheng.

Nødvendig saklig informasjon skal ikke antydes diffust, men tydelig og konkret. Den som kjenner personens svake sider, kan ikke nøye seg med å si: «Jeg vet noe ufordelaktig om denne personen, derfor bør han/hun ikke velges til denne oppgaven. Men jeg kan dessverre ikke si hva svakheten går ut på fordi jeg vil beskytte personen.» Da vil de andre i valgkomiteen eller styret føle press til å fatte en beslutning på grunnlag av noe de ikke vet. Slik kan personen som «advarer», fjerne en rival og tilta seg en uberettiget innflytelse på avgjørelsen.

Det finnes mange situasjoner hvor det er på sin plass å få frem informasjon som ikke er allment kjent som kan påføre en annen tap eller skade. Det kan gjelde tilfeller som ren svindel i form av en gammel rusten bil med blankpolert lakk som tilbys en ungdom til blodpris, et hus med skjulte mangler som selgeren ikke opplyser om, til alvorlige overgrep mot barn. I slike tilfeller er det tale om viktig og relevant informasjon som ikke må holdes skjult. Det er ikke sladder, men et nødvendig tiltak for å forhindre at noen lider overlast.

Bibelens råd

Bibelen sier litt om hvordan vi bør og ikke bør omtale hverandre. Den er ganske tydelig i sin dom over sladder og dem som utøver kunsten. «Den som sprer sladder, er en dåre,» sier Vismannen, uten mye psykologisk finfølelse (Ordsp 10,18). Paulus plasserer sladder på flere av sine lister over avskyelige aktiviteter (2 Kor 12,20; 1 Tim 5,13; Tit 2,3).

Vår tunge er tung å temme, men vi oppfordres til å prøve. Sal 39,2: «Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.» Jak 3,5: «Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann!»

Matt 5,37: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.»

Så gjelder det å forstå når vi bør tale og når vi bør tie om andres svakheter og feilgrep. Skillelinjen kan vi trekke mellom noe vi forteller for å skade en annen til egen fordel, og noe som bør komme fram for å beskytte en annen eller noe mot skade og tap. Det er en utfordrende øvelse.

Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0) Edwin Torkelsen er pensjonert lektor og historiker.