Guds hånd og våre hender

Karl Marx hevdet en gang at religion er opium for folket. Hadde han rett?

Av Edwin Torkelsen

Utsagnet er komplisert. Religion har mange sider og varianter. Det gjelder ikke bare doktrinene, men også praksis, tradisjonene og mentaliteten som er religionens drivkraft. Samfunnskulturen hvor religionen praktiseres og det religiøse fellesskapets subkultur setter rammer som påvirker både personer, ideer og praksis.

Religion og åndelighet

Religion og åndelighet er ikke det samme. Religion er noe vi gjør. Religion er organiserte eller tradisjonelle normer, strukturer og prosesser som griper inn i vår adferd og private livstil gjennom seremonier, tiltak og arrangementer. Dette er religiøs adferd som i sum utgjør et sosialt og mentalt lim, men også tilsvarende sosial kontroll, som binder oss til et religiøst fellesskap. En religiøs person vil være opptatt av å følge religionens og fellesskapets regler og tradisjoner. Samtalen vil ofte ha religiøse ideer, termer og tema som referanseramme.

Åndelighet er et individuelt intimt vennskaps- og kjærlighetsforhold mellom én person og Gud. Det er ikke avhengig av og bygger ikke på fellesskapet med andre. Det uttrykker noe vi er. Det er et resultat av hva Gud har gjort, ikke hva mennesket har bidratt med for å oppnå noe.

Religion som opium

Det er mulig å være religiøs uten å være åndelig. Det fører ofte til selvfokusert legalisme – Jeg må følge reglene. Det er også mulig å være en viss type «åndelig» uten å være realistisk. Det fører til selvfokusert jeg-føleri. Idealet er å ha et Kristus-sentrert forhold som er å følge Jesus og se den andre.

Religion og åndelighet kan forkvakles til en bedøvende og passiv virkelighetsflukt. Lever vi med hodet i skyene kan beina miste kontakten med jorden. Da blir vår religion og åndelighet et «opium», et bedøvelses- og beruselsesmiddel for våre egne følelser som hindrer oss i å se den andres behov. Den sultne trenger mat. Den syke trenger medisiner. Den fattige trenger alt. De trenger å møte en åndelig kristen som ser den andre, mer enn en som bare vet.

Religiøsitet har sin kilde i mitt eget behov for å fokusere på meg selv. Åndelighet har sitt utspring i Gud som gjør at vi glemmer oss selv og ser vårt ansvar for andre.

Religiøs sjargong

Religiøse mennesker bruker religiøse talemåter som ikke alltid er gjennomtenkt: «Legg saken i Guds hender»; «ikke vær bekymret, for Gud har kontrollen»; «la oss slutte å snakke om dette, for Gud vil ordne opp til slutt»; «når vi ber, vil Guds vilje skje».

Slike talemåter er ikke utrykk for en aktiv, sunn og tillitsfull tro på Gud. Tvert imot, de fungerer som fatalistisk «opium» som bedøver og gjør oss passive. Vi fraskriver oss ansvar for vår neste ved å vise til Guds kontroll. Ansvaret er Guds, ikke vårt.

Tankegangen nærmer seg kalvinistisk predestinasjonsforståelse. Hvis Gud har «kontrollen», så er det vel han som bestemmer hva som skjer? Ved å overlate kontrollen og ansvaret til Gud, har vi i praksis fraskrevet oss ansvaret for det som skjer i verden og menigheten.

Ledelse: Religion på autopilot?

Noen hevder at hvis vi ber (nok) om Guds ledelse, så vil han automatisk lede oss til et resultat som er Guds vilje. De ser Guds finger selv i Satans gjerninger. I tillegg til å fri oss fra eget ansvar, har vi gjort vår bønn til en handelsvare som vil kjøpe oppfyllelsen av mitt ønske. Mener vi at Gud vil overkjøre og fjernstyre våre tanker og beslutninger? Hva slags bilde tegner dette av Gud og vår tro?

Hevder vi at Gud har aktiv kontroll, kan vi lene oss tilbake, lukke øynene og be en from bønn, og overlate både verden og menigheten til å seile sin egen sjø. Men vi overser det faktum at Gud sjelden har andre hender i denne verden enn våre hender.

Jeg forstår godt at Karl Marx sammenlignet ansvarsfraskrivende religiøsitet løsrevet fra forpliktende åndelighet som et opium. Tilstanden er bedøvende behagelig.

Det var forskjell mellom fariseerens prangende bønn og tollerens stille sukk skjult bak en søyle i templet (Luk 18,914). Den første var svært religiøs, den andre var dypt åndelig. Kanskje bør vi be: «Kjære Gud. Vær meg synder nådig! Her er mine hender. Hjelp meg å hjelpe dem som trenger hjelp!»

Er ledere og kirkemøter åndelig ufeilbarlige?

Lederes og generalforsamlingers åndelige kvalitet viser seg i forhandlingene og vedtakene, ikke i fromme ord og andakter. Er disse vedtakene i Jesu ånd? Er denne regelen å elske min neste som meg selv?

Generalforsamlingene bør være en invitasjon til å tenke over og drøfte det ledelsen presenterer. Derfor er det medlemmenes og de delegertes fremste plikt å nøye vurdere både det som har vært gjort og sagt tidligere, og vurdere det som foreslås nå i lys av frukten av tidligere vedtak.

Demokratiets kjerne ligger i det demokratiske sinnelaget og drøftelsen, ikke i formelle avstemninger. Hverken majoritet eller minoritet kan gjøre krav på Guds vilje om hva som er rett. Det kan bare fruktene i ettertid vise. Også ledere skal bedømmes på deres tidligere frukter, mer enn deres fromme ord.

Å stole på at Guds vilje skjer automatisk etter bønn og avstemning, uten at vi har reflektert, drøftet og vurdert, dreier seg ikke om sunn tro, men magisk tenkning. Gud belønner ikke våre fatalistiske og passive holdninger med mirakler. Derfor plikter vi å forsøke, etter beste evne, å holde oss orientert, forstå og gjøre oss opp en begrunnet mening. Nøyer vi oss med å overlate kontroll og ansvar til Gud uten vår våkne medvirkning, forsømmer vi vår plikt og er neppe i tråd med Guds vilje.