Hvorfor tillater en god Gud så mye ondt?

Gunnhild Hansen har fått smake sin del av smerte og utfordringer i livet. Men det er slik vi kjenner henne: Alltid opptatt av andres beste og å glede seg over de gode ting Gud gir oss i livet.

Av Gunhild Hansen

Lengselen etter kjærlighet er et tema i så mange sanger. Hvorfor er kjærlighet hovedmotivet i vårt liv, hva enten den er egoistisk eller utadrettet? Hva er grunnen til at vi trenger at noen ser oss, og at vi betyr noe for andre?

Gud er kjærlighet. Hovednerven i hans rike er kjærlighet. Uten kjærligheten eksisterer ikke Gud, og alt det han står for, er verdiløst.

Sann kjærlighet forutsetter full frihet. Hva slags rike ville Guds rike vært hvis vi ikke kunne tenke og velge fritt? Det ville være diktatur, og det er bare maktsyke personer som har glede av å styre andre. Gud har bare glede av fri kjærlighet, gjengjeldt kjærlighet. Gud blir ikke styrt av kjærligheten til makt, han er kjærlighetens makt. Vi elsker fordi han elsket oss først.

I Bibelen blir vi fortalt at det onde startet i Guds himmel, ved at en av overenglene begynte å tenke egoistiske tanker om selv å ville være Gud. Han var Lucifer, morgenrødens sønn. I dag kaller vi ham Satan. En slik katastrofe kunne skje i en fullkommen, god himmel bare på grunn av denne friheten Gud hadde gitt sine skapninger.

Fordi Guds styresett er kjærlighet, å elske fram det beste i sine skapninger, vågde Lucifer å ta makten fra ham. Jeg husker Carsten Johnsen sa at «Lucifer understood meeknes as weakness». Han forsto ikke kjærlighetens makt. Lucifer prøvde å få alle på sin side ved å påpeke at Gud var svak og urettferdig.

Gud utryddet ham ikke, alle måtte få ta et fritt valg. Alle måtte se sannheten selv. Det er bare Gud som er: Jeg er den som er. Ingen kunne ta makten fra han. Det hadde ikke Lucifer forstått! Det er fra Gud alt liv utgår, og alt som blir adskilt fra ham, har ikke lenger livet i seg. Det er bare kjærligheten som kan leve. Derfor ble død en konsekvens. Også for Lucifer.

Men kjærligheten er villig til å dø for å gi livet tilbake igjen. Så Gud skapte vår jord. Han formet lyset, trærne, fuglene vannet, blomstene, dyrene, ja ikke bare det, han lagde musikken, teknikken, kunsten, lyder, lukter, sanseinntrykk. Gjennom alt dette tenkte han på mennesket han hadde planer om å skape. Han frydet seg over det han hadde skapt, fordi han frydet seg over å gi det som en gave. Til slutt var Guds gave ferdig. Etter en ukes hektisk aktivitet ser Gud på det han har gjort og han er fornøyd. Skapelsesberetningen forteller det. Han smiler av glede. Hvorfor? En slags egoistisk tilfredsstillelse? Nei, han hadde skapt noe til noen, han var fornøyd med gaven han skulle gi.

Så formet han mennesket, slik at de lignet ham selv, med følelser, tanker og frihet til selvstendige avgjørelser. De var ingen roboter som bukket og sa tusen takk til alt. Bare den kan virkelig elske som har valgt å elske. Og kjærligheten skaper. Når kjærligheten slutter å skape, da visner den.

Og så gikk alt galt. For i Guds verden har vi frihet til å velge det onde. Og for at menneskene skulle forstå dette bedre, lot Gud det vokse opp to trær. De ene treet symboliserte evnen til å kjenne forskjellen på det gode og det onde. Hvordan kan du kjenne forskjell på ondt og godt, på glede og sorg, på smerte og fred? Ved å oppleve det!

Det andre treet forkynte at Gud er god og vet hva som er godt for oss, og som gir evig liv og glede. Det er livets tre. Og «det kan dere fritt spise av!»

Men de valgte Gud bort. Livet! Av mistillit til at han visste hva som var best for dem. Satan baktalte Gud. «Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Men da de flere år senere sto over sin døde sønn, som broren hans hadde drept i sinne og sjalusi, da var kunnskap om det onde bare smerte. Og slik har det alltid siden vært. Å prøve ut ting Gud har advart oss imot, gir kanskje kortvarig spenning og tilfredsstillelse, men utfallet er alltid smerte, sorg og skuffelse, ikke som en straff, men som en naturlig konsekvens.

Gud kunne ikke gi det onde evig liv. Det ville vært å utslette kjærligheten. Det onde er destruktivt, og fører i seg selv til død. Konsekvensen for synd er død.

Døden er egentlig unaturlig og forferdelig. Den er avslutningen på en person-

Sann kjærlighet forutsetter full frihet.

lighet, en negasjon av et menneskes verdi. Og døden skaper savn og atskillelse. Men allerede før skapelsen, hadde Gud lagt en plan om frelse og frigivelse. Han skulle selv ta straffen, smerten og døden for å gi oss mulighet til å begynne på nytt, å få et nytt liv. Planen kostet ham alt. Bare han som hadde utstedt dommen, kunne fullbyrde den på sin egen kropp.

Bare den kan virkelig elske som har valgt å elske.

Gud vet alt om oss, og vil gi oss en ren begynnelse. All sykdom, degenerasjon, alle sår og alle alderdomstegn skal være borte. Alle forutsetninger vil være på vår side. Jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte. … Se, Guds hjem er nå blant menneskene. Han skal bo sammen med dem, og de skal være hans folk. Ja, Gud selv skal være iblant dem. Han skal tørke bort alle tårer fra øynene deres, og det skal ikke være død mer, heller ikke sorg, skrik eller pine. Alt slikt er borte for evig.

Vi kan lese fortellingen om fristelsen i ørkenen fra mange synsvinkler, men det er klart at Satan kom til Jesus for å prøve å lure ham til å bruke andre metoder enn kjærlighet for å oppnå frelsens hensikt, for eksempel ved å bruke makt. Men Jesus ville ikke benytte slike midler. Hvis ikke et menneske har lov til å tvile og stille spørsmål, og velge selv, er det ikke kjærlighet. Makt er ikke kjærlighet, kjærligheten vekker kjærlighet ved selv å gi. Det var Jesu metode.

Og fordi Gud har gått hele veien, så kan han helt ut forstå våre sorger og vår smerte. Og det var nødvendig for Jesus å bli lik oss, slik at han kunne være vår nådige og trofaste øversteprest for Gud. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.

Selv om Jesus var Guds Sønn, måtte han lære hva det var å være lydig, også når lydighet betydde lidelse. Han forstår våre svakheter, for han har hatt de samme fristelsene som vi, selv om han aldri gav etter for dem og syndet.

Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.

Da Adam og Eva hadde valgt feil, ble de redde for Gud og prøvde å gjemme seg. Mennesker som ikke kjenner Gud, trekker seg unna. Den som vil prøve ut alt det som er galt og farlig, vil ikke føle seg lykkelig i nærheten av Gud, den som vil urett, trekker seg automatisk bort fra alt som er hellig og rent. Himmelen står for uegennyttig kjærlighet, for godhet og omsorg, karaktertrekk som ikke finner gjenklang i det egoistiske hjerte. De ville bli som falske toner i et harmonisk orkester. Når Guds lys skinner, blir alt synlig for alle. De som har rene tanker og ønsker det gode, de vil glede seg over å være i nærheten av Gud. Men de som har urene tanker og dårlige motiver, vil føle seg uvel i Guds lys – som avslører dem.

Du som er forelder, vet at barnet ditt ofte må feile for å lære, at du ikke kan holde det i hånden bestandig, men at det må snuble og falle for å lære å gå oppreist. Gud må gjennom det som skjer her på jorden, lære oss hva konsekvensene av egoisme og synd er. På den måten vil i alle fall noen lære å hate synd og ønske det gode. Bare de som har skjønt sammenhengen og ønsker sannhet og rettferdighet, blir med til hans nye rike. For de vil av egen fri vilje velge å stå for kjærlighetens lover, og kjempe for dem. Og derfor har Gud sagt at syndens drama ikke skal skje igjen.

Jeg tror Gud hater å se på elendigheten og urettferdigheten på jorden, at det er en dyp smerte i hans hjerte, større enn vi forstår. Men han har lovet at ondskapen ikke skal ta overhånd, at han vil komme med himmelens skyer for å avslutte sorgens kapittel og skape en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Det er sann kjærlighet.

I egen kraft kan vi ikke stå imot synden i hjertet. Vi har en naturlig dragning mot det onde og klarer ikke å forandre oss selv. Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste. Opplysning, utdannelse, viljestyrke og selvutvikling er viktig, men vår innerste vilje, våre motiver kan slik innsats ikke forandre. Vi trenger en indre kraft, et nytt liv fra Gud. Det var derfor Jesus kom til jorden, full av nåde og sannhet.

«Hvis du ikke blir født på ny, kan du aldri komme inn i Guds rike,» sa han til Nikodemus.

Ordet synd betyr å feile på målet. Når ballen ikke treffer nettet, sier vi: «Så synd!». Når noen forteller oss om vonde opplevelser og tap i livet, føler vi med dem og sier: «Så synd!». Det livet vi lever nå, er synd, sier Gud, for vi har mistet retningssansen og derfor er livet ikke som det skulle være. «Synd er det at dere ikke tror på meg,» sier Jesus.

Vi er forvaltere av skaperverket. Men vi tar ikke vare på hverandre. Vi driver rovdrift på naturen og dyrene. Kan vi da gi Gud skylden for elendigheten? Hvis Gud tok bort alle konsekvensene av våre valg, hva ville skje da? Kunne vi da forstå hva synd er? Og, går det an å stanse det onde før det har fått vise seg? Kunne vi ha skutt Hitler før han hadde gjort noe som helst? Og om vi kunne forutse, kan vi gi noen straff for det noen kan komme til å gjøre?

Gud har det store overblikket. Vi ser alt nedenfra, fra vårt eget lille ståsted. «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.» Når han ser at tiden er moden, vil han forandre alt. Inntil da er det vårt ansvar å formidle rett og rettferdighet. I stedet for at vi gir Gud skylden for det som er ondt, må vi ikke heller stille oss selv spørsmålet: Hvordan kan vi tillate så mye urett?

Hvis Gud tok bort alle konsekvensene av våre valg, hva ville skje da? Kunne vi da forstå hva synd er?

Men i alle våre smerter her i verden har Gud lovet å være sammen med oss. Ingen tåre faller uten at han legger merke til det. Ikke et smil unngår hans oppmerksomhet. ”Gud har ikke lovet noen permanent tilstand av lykksalighet eller en problemfri tilværelse, men han har lovet å være tilstede i stillheten og i mørket. Han har lovet å være sammen med oss, inne i oss og for oss,” skriver Philip Yancey. ”Hvis vi bare helt og fullt trodde dette, ville all unødig bekymring forsvinne. Vårt liv ville ikke være så fullt av skuffelser som det er nå, for vi ville da legge alt over på han, både stort og smått. Han blir ikke forvirret av alle bekymringer eller overveldet av deres vekt. Vi ville føle en trygghet som mange savner og er på jakt etter,” skriver Ellen White.