SYNSPUNKT
Gunnhild Hansen har fått smake sin del av smerte og utfordringer i livet. Men det er slik vi kjenner henne: Alltid opptatt av andres beste og å glede seg over de gode ting Gud gir oss i livet.
Hvorfor tillater en god Gud så mye ondt? Av Gunhild Hansen Lengselen etter kjærlighet er et tema i så mange sanger. Hvorfor er kjærlighet hovedmotivet i vårt liv, hva enten den er egoistisk eller utadrettet? Hva er grunnen til at vi trenger at noen ser oss, og at vi betyr noe for andre? Gud er kjærlighet. Hovednerven i hans rike er kjærlighet. Uten kjærligheten eksisterer ikke Gud, og alt det han står for, er verdiløst. Sann kjærlighet forutsetter full frihet. Hva slags rike ville Guds rike vært hvis vi ikke kunne tenke og velge fritt? Det ville være diktatur, og det er bare maktsyke personer som har glede av å styre andre. Gud har bare glede av fri kjærlighet, gjengjeldt kjærlighet. Gud blir ikke styrt av kjærligheten til makt, han er kjærlighetens makt. Vi elsker fordi han elsket oss først. I Bibelen blir vi fortalt at det onde startet i Guds himmel, ved at en av overenglene begynte å tenke egoistiske tanker om selv å ville være Gud. Han var Lucifer, morgenrødens sønn. I dag kaller vi ham Satan. En slik katastrofe kunne skje i en fullkommen, god himmel bare på grunn av denne friheten Gud hadde gitt sine skapninger. Fordi Guds styresett er kjærlighet, å elske fram det beste i sine skapninger, vågde Lucifer å ta makten fra ham. Jeg husker Carsten Johnsen sa at «Lucifer understood meeknes as weakness». Han forsto ikke kjærlighetens makt. Lucifer prøvde å få alle på sin side ved å påpeke at Gud var svak og urettferdig.
26
Gud utryddet ham ikke, alle måtte få ta et fritt valg. Alle måtte se sannheten selv. Det er bare Gud som er: Jeg er den som er. Ingen kunne ta makten fra han. Det hadde ikke Lucifer forstått! Det er fra Gud alt liv utgår, og alt som blir adskilt fra ham, har ikke lenger livet i seg. Det er bare kjærligheten som kan leve. Derfor ble død en konsekvens. Også for Lucifer.
Sann kjærlighet forutsetter full frihet.
Men kjærligheten er villig til å dø for å gi livet tilbake igjen. Så Gud skapte vår jord. Han formet lyset, trærne, fuglene vannet, blomstene, dyrene, ja ikke bare det, han lagde musikken, teknikken, kunsten, lyder, lukter, sanseinntrykk. Gjennom alt dette tenkte han på mennesket han hadde planer om å skape. Han frydet seg over det han hadde skapt, fordi han frydet seg over å gi det som en gave. Til slutt var Guds gave ferdig. Etter en ukes hektisk aktivitet ser Gud på det han har gjort og han er fornøyd. Skapelsesberetningen forteller det. Han smiler av glede. Hvorfor? En slags egoistisk tilfredsstillelse? Nei, han hadde skapt noe til noen, han var fornøyd med gaven han skulle gi. Så formet han mennesket, slik at de lignet ham selv, med følelser, tanker og frihet til selvstendige avgjørelser. De var
ingen roboter som bukket og sa tusen takk til alt. Bare den kan virkelig elske som har valgt å elske. Og kjærligheten skaper. Når kjærligheten slutter å skape, da visner den. Og så gikk alt galt. For i Guds verden har vi frihet til å velge det onde. Og for at menneskene skulle forstå dette bedre, lot Gud det vokse opp to trær. De ene treet symboliserte evnen til å kjenne forskjellen på det gode og det onde. Hvordan kan du kjenne forskjell på ondt og godt, på glede og sorg, på smerte og fred? Ved å oppleve det! Det andre treet forkynte at Gud er god og vet hva som er godt for oss, og som gir evig liv og glede. Det er livets tre. Og «det kan dere fritt spise av!» Men de valgte Gud bort. Livet! Av mistillit til at han visste hva som var best for dem. Satan baktalte Gud. «Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Men da de flere år senere sto over sin døde sønn, som broren hans hadde drept i sinne og sjalusi, da var kunnskap om det onde bare smerte. Og slik har det alltid siden vært. Å prøve ut ting Gud har advart oss imot, gir kanskje kortvarig spenning og tilfredsstillelse, men utfallet er alltid smerte, sorg og skuffelse, ikke som en straff, men som en naturlig konsekvens. Gud kunne ikke gi det onde evig liv. Det ville vært å utslette kjærligheten. Det onde er destruktivt, og fører i seg selv til død. Konsekvensen for synd er død. Døden er egentlig unaturlig og forferdelig. Den er avslutningen på en person-
Adventnytt 5-2021
