DYREVELFERD

– Intervju av veterinær og pioneer Toralf Metveit

Av Simon Levi Lie Bakken

«Spørsmålet er ikke, kan de resonnere? Eller, kan de snakke? Men, kan de lide?»

Dette slående argumentet fra Jeremy Bentham, filosofen bak utilitarismen, er brukt av mange aktivister for å styrke dyrenes rettigheter. Det inkluderer også veterinær og adventist, Toralf B. Metveit. I anledning vårt søkelys på samfunnsansvar i dette nummeret av Adventnytt, var jeg så heldig å kunne intervjue han og høre om hans engasjement.

En kald og vinterlig søndagsmorgen ble jeg tatt godt imot av ekteparet Metveit mens småkaker og annet ble satt på bordet. En varm gjestfrihet møtte meg mens jeg kunne ane at Toralf hadde en usedvanlig interessant livshistorie og karriere. Etter å ha blitt utdannet i Oslo som veterinær i 1962, brakte ferden ham til Telemark som distriktsveterinær. Det var som distriktsveterinær han fikk erfaringer med hvor voldsomme kalvinger kunne være, der smertelindring ofte ble underprioritert, og slakteverdien ble prioritert dersom det gikk galt. Dette ga grobunn for et 50 år langt søkelys på dyrevern, med mangeårig engasjement som dyrevernorganisasjonenes representant i Rådet for Dyreetikk, leder for Dyrebeskyttelsen Norge, og styremedlem for The World Society for the Protection of Animals (nå World Animal Protection). Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i 2019.

Med et stort distrikt under seg, ble han senere vitenskapelig assistent i Oslo. Deretter jobbet han i Kristiansand, Sarpsborg, og Kongsvinger. Etter å ha blitt gift i 1969, var det primært i Kongsvinger han tilbrakte mesteparten av sitt liv og virke fra 1971. Her jobbet han på laboratorium med analyse av næringsmidler, og etter hvert også som veterinær i kjæledyrsklinikken han drev sammen med sin kone. På en større klinikk lokalt, jobbet han også med akupunktur på dyr. «Det må jo kunne gå an å isolere selve teknikken fra (østlige) religioner,» påpeker han ettertrykkelig dersom enkelte kristne vil kritisere hans bruk av akupunktur.

Han trekker frem flere argumenter for hvorfor menneskeheten, inkludert kristne, bør være opptatt av at dyr skal ha det godt.

Om Benthams argument, utdyper Metveit: «Vi må utvide den kristne, etiske sfære, også til å omfatte miljø og natur, og ikke minst dyr. For de føler smerte. Vi har et ansvar å ikke utsette dem for smerte og stress, fordi vi har mulighet.»

Videre peker han på husdyrholdet. «Industrielt husdyrhold er ganske grusomt, fordi vi lar dyra lide med hensikt for å få billige produkter. Kristenheten har ikke tatt dette problemet alvorlig. For meg er Bergprekenen det viktigste i Bibelen. Det er det kristne manifest og forpliktende for oss som bekjenner oss til kristenheten.» De etiske synspunktene i Bergprekenen kan også tolkes til å omfatte alt levende som kan lide.

«Jeg var en gang med i en gruppe som skrev til paven for å få han til å bidra til å slutte med tyrefekting,» forteller Metveit. «Men vi fikk beskjed om at den katolske kirke ikke ville involvere seg i dyrevelferd, og var mer opptatt av den menneskelige sfære. Med i den protestantiske kirke står det ikke så mye bedre til,» legger han til. Skapelsesfortellingen som snakker om at vi skal underlegge oss dyrene (1 Mos 1,26), har vært en fallgruve for menneskeheten, ved at dominans og utnyttelse av dyrene har blitt tolket ut av dette. Metveit mener dette er en feiltolkning, og at det heller handler om ansvar for å ta vare på dyrene og kloden.

Til slutt stilte jeg Metveit spørsmålet om hvordan han mente kristne kan engasjere seg mer i dyrevelferd? «Vegetarianisme er den mest kraftfulle måten å utøve dyrevelferd. Det at folk flest skal begynne å skrive innlegg i aviser, er ikke realistisk,» vektlegger Metveit. «Det å ikke spise kjøtt, derimot, skaper enorme fordeler både for miljøet, men også for dyrene.