Vi trenger å snakke sant

også om det som er vanskelig i livet

Av Heidi Ranvik Jensen, psykiater

Psykisk helse kan defineres slik: «En tilstand av velvære der individet kan realisere sine egne muligheter, håndtere normale stressbelastninger i livet, arbeide på en fruktbar og produktiv måte og ha mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet. God psykisk helse - en positiv tilstand - ikke bare fravær av sykdom og vansker».

1) Sunn teologi og sunne relasjoner bidrar til psykisk helse

En del forskning tyder på at kan være positivt for den psykiske helsen å ha en tro. Farer ved teologi og religion vil imidlertid kunne være tendenser i retning indoktrinering, svart-hvitt tenkning og polarisering. Unyansert synds-, doms- og endetidsforkynnelse kan gi skyld- og fryktdrevet tro, fremme et bilde av en straffende Gud, og bidra til unødvendig mistillit til andre. Det er viktig å lese Skriften i kontekst og forstå at noe er gyldig i den tiden det ble skrevet, mens noe annet er mer allmenngyldig. Symboltunge tekster kan ikke tolkes for konkret. Bibelen rommer også motsetninger der ikke alle likninger går helt opp. Og at vi forstår at vi er ganske begrenset i vår forståelse av kultur og språk, begreper og poetiske uttrykk fra en helt annen tid. Samtidig er det noe i Bibelen som trenger gjennom og når inn til mennesker, uavhengig av tid og sted.

Vi må også ta med oss at psykisk helse nærmest har vært et ikke-tema, helt opp til nyere tid. Den forståelsen vi i dag har om følelseslivet og hvordan traumer setter spor, har kommet for alvor de siste tiårene. I bibelsk tid må vi anta at slik forståelse og kunnskap har vært begrenset, også med tanke på de patriarkalske, voldelige kulturene som var rådende. Det betyr at tekstene fra den tid må brytes mot livet, vår erfaring, vårt følelsesliv og sunne relasjonelle prinsipper. Dette er en øvelse som krever et modent følelsesliv. Troen må være i kontakt med livet her og nå, ellers blir det lett teologiske luftslott som raser sammen i møte med livets påkjenninger. Formidling av Guds kjærlighet, frelsen og Gudsriket som hellig, samt gjenopprettelse, må stå sentralt i forkynnelsen. Her har også kirken et ansvar for å være i en dynamisk prosess i forhold til teologien, være åpen for at mer lys og dypere forståelse kan utvikles, og samtidig kunne ta oppgjør med det som ikke er så sunt i den tradisjonen man er en del av.

Å fremme tillit, håp og en medfølende holdning til seg selv og andre, vil være godt for den psykiske helsen. Mennesker trenger å få erfare at de er verdifulle, gode nok og at det er bruk for dem. At

barn og unge er formbare og påvirkelige, gir oss et ekstra ansvar for hvordan vi behandler dem og formidler troen. Involver barn og ungdom, vis tillit og gi ansvar. Vis romslighet i forhold til ulike musikalske utrykk. Det er barna og ung-

dommen som er framtiden! Gjestfrihet, samlinger rundt felles måltider, humor, fysisk utfoldelse og turer i naturen er «gull». På den måten blir man også kjent med hverandre på flere måter. Smågrupper som gir mulighet for et nærere fellesskap, kan gjøre det lettere å dele troen og det en står i i livene sine. Å gjøre noe for lokalsamfunnet kan også være vitaliserende for et menighetsfellesskap. Sam-

tidig er det viktig at en sikrer bærekraftig bruk av menighetens menneskelige ressurser.

Alle større og mindre fellesskap og samfunn har formelle og mer uformelle maktstrukturer. I dette ligger en fare for usunn maktutøvelse. Demokratiske prosesser og at alle medlemmer utvikler selvstendig tenkning og dømmekraft, er en viktig buffer mot maktmisbruk. Alle har et ansvar for å bidra til at ikke maktpersoner får lederroller, for det vil kunne forebygge psykisk uhelse i fellesskapet. En skal også være obs når enkelte med en teologisk agenda på tvers av fellesskapet blir en stadig kilde til konflikt og relasjonsstress. Da må fellesskapet våge å etablere sunne grenser så ikke kirka blir et sted med mistrivsel for mange. Det må også være nulltoleranse for seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Det er

viktig at kirkens ledere våger å ta i det som skader medmennesker og fellesskap.

Samtidig kan kirka være et sted der en får rikelig mulighet til å bryne seg på ulike personligheter. Om man velger å engasjere seg mer forpliktende i menighetsfellesskapet, blir det litt som i et ekteskap. Man stikker ikke bare av når ting blir vanskelig. Med mindre noe er så skadelig at vi må beskytte oss, vil også vanskelige prosesser og litt humpete relasjoner kunne ha potensiale for både vekst og økt psykisk motstandskraft. Og vi trenger å øve oss i å se både våre medmennesker (og oss selv) med Guds kjærlige blikk.

2) Hvordan kan kirken bidra i møte med psykiske lidelser?

I løpet av 12 måneder vil rundt 16-22 prosent av den voksne befolkningen i Norge ha en psykisk lidelse. De vanligste psykiske lidelsene er angstlidelser, depresjon og rusbrukslidelser. Dessverre begår også i overkant av 600 per-

soner selvmord årlig i Norge, og 2/3 av dem er menn. Det har vært rapportert en økning av angst og depresjon hos

unge jenter de senere år. Rusmiddelmisbruk forekommer hyppigere hos menn. De vanligste psykiske lidelsene hos barn og unge er depresjon, angstlidelser, spiseforstyrrelser, ADHD, autismespekterforstyrrelser, atferdsforstyrrelser og psykisk utviklingshemming. En regner med at ca. 7 prosent av barn i Norge har en psykisk lidelse.

Belastende livshendelser og traumer øker risikoen for psykiske lidelser. Omsorgssvikt og seksuelt, fysisk eller emosjonelt misbruk i barndommen er risikofaktor for å utvikle psykiske lidelser, som for eksempel angst/depresjon, posttraumatisk stresslidelse, spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser. Både genetiske faktorer og miljøfaktorer spiller inn når det gjelder å utvikle en psykisk lidelse. Gode

oppvekstmiljø er forebyggende. Alt i alt er psykiske lidelser ganske vanlig, og mange av oss må regne med slike helseplager i løpet av livet.

I kristne sammenhenger har psykiske helseplager lenge vært tabu. Og enda mer tabu har det vært å skulle søke profesjonell hjelp. Følelseslivet er ofte blitt

åndeliggjort. Manglende forståelse og kunnskap i fellesskapet har gjort at forenklede løsninger har blitt presentert for mennesker som sliter. At det er mangel på tro, eller at det kan løses bare man leser Bibelen og ber nok. Det har vært en skepsis knyttet til å se innover og bli kjent med sitt følelsesliv. Følelser har vært snakket om som noe som ikke er til å stole på, og bare løper av med oss på dårlige måter. Noen følelser, for eksempel sinne, har det vært mindre aksept for å ha. Det har også vært vanskelig å ta inn over seg at vold og seksuelt misbruk ikke nødvendigvis er mindre hyppig forekommende i kristne sammenhenger.

Kirken kan være med og sette psykisk helse på dagsorden. For eksempel gjennom gudstjenester eller seminarer, eller ved at noen i fellesskapet åpner opp om sine erfaringer. Vi trenger å snakke sant, også om det som er vanskelig i livet. Og normalisere det å søke profesjonell hjelp i form av sjelesorg, samtaleterapi, evt. medikamentell hjelp, når det er nødvendig.

mer kunnskap og forståelse av psykiske lidelser, vil det kunne øke vår evne til empati. Noen som sliter psykisk kan være

krevende å forholde seg til for de som står rundt, da er det viktig å finne balansen og sette rimelige grenser, så en også tar vare på seg selv. Pårørende kan også trenge støtte.

Det har også vært vanskelig å ta inn over seg at vold og seksuelt misbruk ikke nødvendigvis er mindre hyppig forekommende i kristne sammenhenger.

Det er ikke alltid så mye som skal til. Å vise vennlig het og respekt, ta kontakt og vise mennesker at de er husket på, kan bety en stor forskjell i noens liv. Og godt vennskap vil kunne være uvurderlig. Vi kan også formidle de gode løftene vi finner i Bibelen. Et av dem liker jeg spesielt godt, det er hentet fra Jesaia 57,15: «Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er knust og nedbøyd i Ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.»

Kilder: Folkehelseinstituttet, rapport 2018: Psykisk helse i Norge

Diakoni og besøkstjeneste vil også være et viktig område å styrke. Endel mennesker i fellesskapet er ensomme, syke eller sliter på andre måter. Selv om ingen av oss kan være alt for andre, og det heller ikke står i vår makt å lindre all smerte, så kan vi ved Guds hjelp være den vi er, og gjøre det lille vi kan, der det er mulig. Vi kan være bevisste på hvordan vi inkluderer sosialt, og gi mennesker mulighet til å bidra med oppgaver. Om vi også søker