En historie fra innsiden

Av Silje-Maria Jensen

Du vet Fiona fra filmen «Shrek»? Hun badass-prinsessen som slåss mot drager og soldater, men likevel gjemmer seg bak lukkede dører– redd for at folk skal se hvem hun egentlig er når hun i ly av nattens mulm og mørke forvandles til et grønt «monster». Det virker kanskje litt rart å starte med en slik referanse, eller kanskje ikke? I møte med menigheten føler jeg meg nemlig av og til som Fiona.

Psykisk helse og menighet er sannsynligvis de to emnene jeg

liker best å prate om, men helst hver for seg. For historien min som psykiatrisk pasient i møte med menigheten har lært meg at det kan være farlig å blande psyke og tro.

Gjennom menighetens historie har det ofte (feilaktig) blitt satt likhetstegn mellom psykisk og åndelig helse. Psykisk lidelse har blitt ansett som et tegn på manglende tro. De som strevde psykisk, var ikke syke – bare uomvendt. For menighetsmedlemmer og pastorer som fra før sleit med skam og dårlig samvittighet, må dette ha vært en tung byrde å bære. Likevel kan vi ikke benekte at menigheten og psyken har gjensidig påvirket hverandre. Den ene eksisterer ikke uten den andre, for alle mennesker har en psykisk helse. Før eller siden vil denne varianten av hønen-elleregget-problematikken ta oss igjen. Spørsmålet er hvordan vi navigerer psykiske helse i møte med menigheten?

Som 16-åring utviklet jeg alvorlig anoreksi, med depresjon og angst som komorbiditet (tilleggssykdommer). Den gangen jeg var tenåring, var psykisk helse et ikke-tema, både hjemme

og i menigheten. Å debutere som første psykisk syke i en liten, konservativ menighet på under 50 medlemmer var ikke akkurat drømmen, for å si det sånn. Jeg fikk kommentarer på at anoreksi ikke var en sykdom, men en synd jeg burde omvende meg fra. Andre sa at sykdommen min bare var et tegn på at Gud elsket meg, siden han lot meg lide. Noen prøvde å tvinge meg til å bruke viljen min til å bli frisk, eller true med at det allerede var for seint og at jeg ville gå fortapt. Selv om jeg har glemt mange av kommentarene, husker jeg fortsatt den ulmende stillheten jeg kjente på når jeg trådte inn kirkedøra.

Helt siden jeg var liten forsøkte jeg å unngå å bli lagt merke til. Jeg klarte å gå under radaren ved å være den flinke piken

som aldri gjorde oppstyr. Nå fant jeg meg selv som mål for alles oppmerksomhet og skyteskive for kommentarer jeg før kun hadde fryktet. Jeg følte meg som en utstillingsdukke som sto på en diger teaterscene, helt naken og forsvarsløs— mens alle så på meg, og kommentarene om hvor tynn kroppen min var, haglet over meg.

Heldigvis har opplevelsene ikke kun vært negative. Personer jeg forventet fordømmelse fra, møtte meg med overraskende forståelse. Eldre damer kom bort til meg mellom benkeradene og hvisket oppmuntrende ord i øret mitt. Folk jeg knapt kjente, begynte å åpne opp og fortelle om sine egne indre demoner. Øynene mine ble åpnet for en helt ny verden. En verden snudd opp ned. En verden der den ubetydelige er den sterke, der den rare er den mest autentiske og den selvsikre ofte den mest uvitende eller usikre. Der det ikke handler om prestasjon eller ytre suksess, men om å finne styrken i svakhetene, gleden i de små seirene, og ny mening i det krokete.

Selv om det har gått mange år siden jeg var hun jenta med anoreksi, kjenner jeg fortsatt på trangen til å gjemme meg i perioder der jeg sliter. Ønsket om å endelig være «normal» igjen er såpass inngrodd at jeg til tider ikke orker å møte meg selv i døra på vei til kirka. Folk som kjenner meg, vet at jeg i snart fem år har forsøkt å skape åpenhet om psykisk helse i menigheten. Blant venner er jeg kjent som hun som prøver å hjelpe alle andre til å prate om hvordan de egentlig har det. Ja, jeg har til og med skrevet en åpenhjertig blogg om det. Likevel finner jeg ofte meg selv skjult bak lukkede dører når det «grønne monsteret» dukker opp igjen. Og hvis jeg skal være ærlig, skammer jeg meg over det.

Å forlike menigheten og psykisk helse er ingen enkel oppgave. Pandemien har i større grad enn før understreket viktigheten av å ivareta vår psykiske helse, også innen menighetssammenheng. Kanskje økt bevisstheten om hva vi vet og hvordan vi snakker om psykisk helse i menigheten vil gjøre det mindre tabubelagt å slite? Kanskje vi som sliter etter hvert kan begynne å føle oss trygge nok til å kaste maska og la oss bli sett som de vi er: mennesker, ikke bare pasienter.