Ikke Gud alene, men Gud i alt

Av Serina Vorland, psykolog

Flere hundre Baal-profeter står på Karmelfjellet og hinker, roper og risper seg med sverd og spyd. De prøver iherdig å få sin gud til å tenne på offerkjøttet de har gjort i stand. Men Baal svarer ikke. «Det var ingen som enste dem», forteller Bibelen.

Deretter er det profeten Elia sin tur. Elia roper på Gud, og Herrens ild farer ned og fortærer både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikker opp vannet som er i grøften. Folket kaster seg ned med ansiktet mot jorden og roper: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!».

Kort tid etter sender Jesabel bud om at hun vil drepe Elia. Hvordan reagerer han som ropte på Gud og som Gud svarte? Han som akkurat var vitne til at Gud viste sin storhet til hele folket, og som vet at han har Herren Gud på sin side? Han blir livredd. Elia rømmer ut i ødemarken, setter seg under en busk, og ønsker at han får dø før Jesabel finner ham. Det er mye Gud kunne sagt til Elia i det øyeblikket. Er din tro så liten Elia? Tviler du på meg Elia? Vet du ikke at du kan gjøre alt gjennom meg Elia? Men Gud ser hva Elia virkelig trenger:

«Engelen rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis!» Elia ser seg om og får øye på et lite nybakt brød og ei krukke vann like ved siden av hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «stå opp og spis, ellers blir veien for

lang for deg.»» Gud så at Elia var sulten og sliten, og at det Elia trengte mest av alt i det øyeblikket var mat og hvile.

Bibelen har mange vers som handler om at vi mennesker trenger mat og hvile. «Ingenting er bedre for et menneske enn å spise og drikke […], og jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd.» (Forkynneren, 2.24). Jesus la flere ganger til rette for hvile både for seg selv og disiplene: «Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.» (Markus 6.31).

Gud har skapt oss til å ha det godt fysisk, psykisk og åndelig. Han vet at det er like viktig at vi får dekket våre fysiske og psykiske behov som det er at vi får dekket våre åndelige.

Som trossamfunn har adventistene historisk sett vært gode på å huske på de fysiske behovene. Adventistkirken har bygget sykehus og bidratt med helsehjelp over hele verden. Det er blitt holdt tusenvis av helseseminarer som blant annet har vektlagt sunt kosthold, mosjon og hvile. Få adventister røyker eller drikker betydelige mengder alkohol, og mange spiser i hovedsak plantebasert. Som trossamfunn oppmuntres medlemmer til å oppsøke medisinsk hjelp ved fysisk sykdom. De fleste adventister vil synes kirkesamfunn som ikke oppmuntrer sine medlemmer til å søke medisinsk hjelp ved fysisk sykdom er fanatiske i sin tro. Samtidig som vi tror på Bibelens Gud som kan gjøre mirakler og helbrede uten medisin, så tror vi også på en Gud som kan spille på lag med helsepersonell og medisinsk behandling.

Når det kommer til menneskers psykososiale behov synes vi å være noe mindre bevisste og mindre tydelige enn ved de fysiske behovene. Mens det for de fleste av oss er en selvfølge å få gipset en brukket fot, er det kanskje mindre opplagt å søke psykologisk bistand ved vedvarende nedstemthet

eller indre uro. Kanskje vi har lett for å tenke at om vi har det tungt psykisk så er det fordi våre åndelige behov ikke er møtt?

Som kristne kan vi komme til å opphøye våre åndelige behov på bekostning av særlig de psykososiale behovene. Vi kan forvente at Gud alene skal være alt vi trenger, og tenke at vi er dårlige kristne om vi opplever at han ikke er det (vi synger til og med om det i våre lovsanger: «You’re all I want, You’re all I ever needed.»). I stedet for å se på de psykososiale behovene som egne behov, slår vi de psykiske og åndelige behovene sammen. Om vi tenker slik, blir løsningen på angst, nedstemthet og andre psykiske plager å bruke mer tid til bønn og bibellesning. Og for all del: Å få møte Guds kjærlighet, nåde, tilgivelse og fred gjennom bønn og bibellesning vil utvilsomt gjøre godt for både kropp og sjel. Våre fysiske, psykososiale og åndelige behov er selvsagt flettet sammen og vil påvirke hverandre i stor grad. Å tilføre noe positivt til et av områdene vil kunne gjøre at vi føler oss bedre på de andre områdene også. Problemet oppstår om vi tenker at det kun er på det «åndelige området» vi trenger påfyll. Om løsningen alltid blir bønn og bibellesning så vil vi kanskje gå glipp av andre behov som også roper i oss etter å bli møtt.

Kanskje trenger vi hjelp til å se at noen har gjort oss urett, og hjelp til å finne kraften til å stå opp for oss selv. Kanskje trenger vi å sørge over noe vi har mistet. Kanskje trenger vi hjelp til å finne et sosialt fellesskap hvor vi kan kjenne oss trygge og føle at vi kan være oss selv. Og kanskje vil vi oppdage at når disse behovene er dekket vil det også være enklere å stole på at Gud faktisk bryr seg om oss – fordi vi har erfart gjennom terapi eller et godt sosialt fellesskap at vi er verdifulle og elskbare.

I stedet for å tenke at vi kan få dekket alle våre ulike behov gjennom Gud alene, så kan vi tenke at vi kan ta med

oss Gud i alt. Enten det er i det gode måltidet, i den etterlengtede hvilepausen, hos fastlegen, eller i terapitimen. Det er stor forskjell på «Gud alene» og «Gud i alt». Gud har aldri påstått at «Gud alene» skal være nok for oss.