10 | 11. MARS Gi tilbake

Gi tilbake

Bakgrunnsstoff

Luk 12,16–21; Fork 2,18–22; 5,10; Ordsp 27,23–27; 2 Kor 4,18; Kol 1,15–17.

Minnevers

Fra himmelen hørte jeg nå en røst som sa: «Skriv: Salige er de døde som fra nå av dør i Herren.» «Ja», svarer Ånden, «de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem» (Åp 14,13).

Når vi nærmer oss slutten av arbeidslivet, blir vi mer opptatt av å bevare det vi har i påvente av livets slutt. Overgangen til pensjonistlivet kan være traumatisk. Hva er den beste fremgangsmåten når det gjelder vår økonomi?

Når folk blir eldre, begynner de nesten naturlig å uroe seg for fremtiden. Folk frykter: å dø for tidlig (før familien er tatt hånd om); leve for lenge (slutt på aktiva eller sparepenger); katastrofal sykdom samt psykisk og/eller fysisk funksjonshemming (hvem skal ta seg av meg?).

Ellen G. White skrev: «All slik frykt har sitt opphav hos Satan ... Hvis de ville tenke slik Gud vil det, kan deres siste dager bli deres beste og lykkeligste ... De bør legge av angst og byrder, bruke tiden sin så lykkelig de kan og modnes til himmelen.» – Testimonies for the Church, bind 1, side 424.

Denne uken vil vi se over Guds råd om våre siste år. Hva bør vi gjøre, hva bør vi unngå, og hvilke prinsipper bør vi følge?

DEN RIKE TÅPEN

Les Luk 12,16–21. Hva er budskapet til oss her? Hvilken irettesettelse ga Herren denne mannen, og hva bør det si oss om vår holdning til det vi eier?

Budskapet omfatter også hva man ikke skal gjøre når man blir pensjonist. Så hvis man slutter å jobbe for å bruke det man har på seg selv, bør man legge seg denne historien på sinne. Problemet er ikke hardt arbeid eller rikdom, spesielt når man blir eldre og kanskje enda rikere. Problemet er holdningen. Ordene «Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad» (Luk 12,19) er problemets kjerne.

«Denne mannen hadde ikke noe høyere mål enn dyrene som en vakker dag går til grunne. Han levde som om det ikke fantes noen Gud eller noen himmel, eller noe liv etter dette. Han levde som om alt han eide helt og holdent var hans eget, slik at han ikke sto i gjeld til noen, verken Gud eller mennesker.» – Ellen G. White: Ord som lever (2006), side 179, 180. Hvis vi bare tenker på oss selv og er blinde for andres behov og Guds sak i denne perioden av livet, følger vi den rike tåpens eksempel. Ingenting i lignelsen tyder på at mannen var lat eller uærlig. Problemet var hans bruk av det Gud hadde betrodd ham. Vi vet ikke hvilken dag vi dør, så vi bør alltid være forberedt på det ved å leve etter Guds vilje og ikke et liv i selvopptatthet.

I Bibelen går man ut fra at man arbeider og er produktiv så lenge som mulig. F.eks. tror mange at forfatterne av de store profetiske bøkene Daniel og Åpenbaringen var i 80-årene da de avsluttet arbeidet sitt. Den gang var levealderen ca. 50 år. Ellen G. White ga ut noen av sine mest kjente og elskede bøker, som Slektenes håp, etter hun var ca. 70 år. Så lenge vi holder oss friske, bør vi ikke slutte å være produktive, men gjøre noe godt.

Jesus rådet de som ventet på hans annet komme til ikke bare å vente, men å fortsette å arbeide (Matt 24,44–46).

Hvordan kan vi uansett alder og rikdom unngå å gå i den fellen mannen her gikk i? Spør deg selv: «Hva lever jeg for?»

DU FÅR IKKE NOE MED DEG

Noen spurte en gang Billy Graham hva som overrasket ham mest med livet nå som han var gammel (han var i 60-årene den gang). Grahams svar? «Hvor kort det er.» Ja, årene går fort.

Hva sier disse tekstene om menneskelivet? Sal 49,18; 39,12; 1 Tim 6,6.7; Jak 4,14; Fork 2,18–22.

Livet går fort, og når du dør, får du ingenting med deg, iallfall ikke av dine materielle goder. (Karakteren? Det er noe annet.) «For når han dør, får han ingenting med» (Sal 49,18), som betyr at det etterlates til andre. Hvem som får det, avhenger av planene som er lagt på forhånd.

Selv om ikke alle sitter igjen med noe, har de fleste samlet seg en viss formue. Hva som vil skje med den etter din tid, er et spørsmål folk bør tenke gjennom.

Planleggingen av vårt testament kan være den siste delen av vår forvaltning av det Gud har velsignet oss med. Hvis du ikke har opprettet et testament, kan myndighetene komme på banen (dette avhenger selvfølgelig av hvor du bor). Dør du uten testament, går eiendelene dine til dine slektninger, enten de trenger dem eller ikke, enten de gjør god bruk av pengene eller ikke, og enten du ville ha valgt å gi dem noe eller ikke. Menigheten får ingenting. Hvis det er det du vil, er det OK. Hvis ikke, må du legge planer på forhånd.

Veldig enkelt kan vi si at siden Gud eier alt (se Sal 24,1), er det logisk å konkludere fra et bibelsk perspektiv at når vi er ferdige med det Gud har betrodd oss, bør vi gi ham, den rettmessige eieren, det som er igjen når behovene til våre kjære er dekket.

Døden kan komme når som helst, også i dag. Hva ville skje med dine kjære hvis du døde i dag? Hva ville også skje med eiendommen din? Ville den bli fordelt slik du ønsker?

BEGYNN MED EGNE BEHOV

I gammeltestamentlig tid var mange israelitter bønder og gjetere. Derfor ble noen av Guds velsignelser uttalt på bondespråk. F.eks., i Ordsp 3,9.10 sier Gud at hvis vi er økonomisk trofaste med ham, vil vår «matbod fylles opp» [NKJV: låve]. Det er ikke mange kristne som har en låve i dag. Så vi forstår at Gud vil velsigne vårt arbeid hvis vi er villige til å følge og adlyde ham.

Les Ordsp 27,23–27. Hvordan vil du tolke «Merk deg hvordan sauene ser ut» for vår tids kristne?

Bibelen advarer mot at de rike skal tråkke på de fattige, eller være grådige med sin rikdom, men Skriften fordømmer ikke rikdom eller folks forsøk på å skaffe seg rikdom, forutsatt at de ikke gjør det uærlig eller ved å undertrykke andre. Versene for i dag tyder på at vi bør være flittige så vi kan ha nok til oss selv og familien. «Du har geitemelk nok til å fø deg selv og ditt hus og livsopphold for tjenestejentene» (Ordsp 27,27).

Hvordan bør vi skrive om dette verset i dag? Kanskje kan vi si: «Se over dine regnskaper og finn ut hvordan du ligger an økonomisk.» Eller «Lag et regneark og finn ut om det er balanse mellom utgifter og inntekter.» Fra tid til annen i dine yrkesaktive år vil det være nyttig å gjennomgå testamentet ditt eller andre dokumenter og dine nåværende eiendeler og oppdatere dem etter behov. Dokumenter som testamenter settes opp tidlig som et vern mot altfor tidlig død, eller om du av helsemessige årsaker ikke kan avgjøre hva som skal gjøres med dine ting. Tanken er å planlegge hva som vil skje med dine ting når de ikke lenger er dine.

Kort sagt, god forvaltning av det Gud har velsignet oss med handler ikke bare om det vi har mens vi lever, men også hva som skjer når vi er borte – for med mindre Herren kommer tilbake i vår levetid, vil vi en dag være borte mens våre materielle eiendeler, enten det er lite eller mye, blir igjen. Derfor er det opp til oss nå å sørge for at det vi har blitt velsignet med, kan bli til velsignelse for andre og Guds verks fremme.

«For rikdom varer ikke evig» (Ordsp 27,24). Hvorfor er det viktig å ha denne tanken klart for oss?

GAVMILDHET PÅ DØDSLEIET

Hvilke prinsipper finner vi her om hvordan vi skal håndtere penger? 1 Tim 6,17

2 Kor 4,18

Ordsp 30,8

Fork 5,10

Penger kan ha et sterkt grep om folk, et grep som har ødelagt mange. Hvem har ikke hørt om mennesker som har gjort forferdelige ting på grunn av penger – også når de hadde mye selv?

Men det behøver ikke å være slik. Ved Guds kraft kan vi overvinne fiendens forsøk på å ta det som skulle være en velsignelse (materielle eiendeler) og gjøre dem til en forbannelse.

En fare for forvaltere som planlegger for døden, er fristelsen til å hamstre nå og begrunne det med tanken om at «når jeg dør, kan jeg gi bort alt.» Selv om det er bedre enn å bare bruke alt nå, kan og bør vi gjøre bedre enn som så.

«Jeg så at mange unnlater å gi til saken mens de lever og beroliger samvittigheten med at de vil være gavmilde når de dør. De tør nesten ikke vise tro og tillit til Gud ved å gi noe mens de lever. Men denne nestekjærligheten på dødsleiet er ikke det Kristus krever av sine følgesvenner. Den er ingen unnskyldning for de levendes selvopptatthet. De som holder på sitt til siste øyeblikk, overgir det heller til døden enn til saken. Ting går tapt hele tiden. Banker går konkurs, og eiendom tæres opp på mange måter. Mange har tenkt å gjøre noe, men de utsetter det, og Satan gjør sitt for å forhindre at midlene i det hele tatt kommer inn i forrådskammeret. Det går tapt før det kommer tilbake til Gud, og Satan jubler over at det er slik.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 5, side 154.

Hvorfor må vi være forsiktige med hvordan vi unnskylder vår bruk av våre materielle velsignelser?

ÅNDELIG ARV

Vi vet ikke hvordan livet ville ha vært på jorden uten syndefallet, men én ting er sikkert: det ville ikke ha vært noen hamstring, grådighet eller fattigdom. Følelsen av eierskap er et utslag av livet i en syndig verden. Unnsett hvor mye vi eier eller ikke eier, bør vi huske én ting.

Les tekstene nedenfor. Hva er det sentrale i alle sammen, og hva bør det ha å si for hva vi gjør med de midlene Gud har velsignet oss med? (Sal 24,1; 50,10; Hebr 3,4; 1 Mos 14,19; Kol 1,15–17).

Vi forvalter det han har betrodd oss. Til syvende og sist eier Gud alt, og han er den som gir oss liv og krefter til å ha noe som helst. Det er bare logisk at når vi er ferdige med det Gud har gitt oss, og vi har tatt oss av familien vår, skal vi gi ham resten.

«Når du gir til Guds verk, samler du skatter i himmelen. Alt du samler der oppe, er trygt for katastrofe og tap, og det øker til en evig substans» «[og] vil bli notert på din konto i himmelen.» – Ellen G. White: Counsels on Stewardship, side 342.

Det er mange fordeler med å gi nå mens vi lever. Her er noen få: 1. Giveren kan se resultatene av gaven – et nytt kirkebygg, en ung person på college, en møteserie finansiert osv. 2. Tjenesten eller personen kan dra nytte av det nå som behovet er størst. 3. Det blir ingen slåssing mellom familie eller venner etter din død. 4. Det er et godt eksempel på familieverdier som gavmildhet og kjærlighet til andre. 5. Det reduserer arveavgiften. 6. Det garanterer at gaven går til det formålet du vil (ingen innblanding fra domstoler eller misfornøyde slektninger). 7. Det viser at giverens hjerte har gått fra egoisme til uselviskhet. 8. Det samler skatter i himmelen.

TIL ETTERTANKE

Ellen G. White skrev to kapitler om fordelingen av våre eiendeler. Se «To (Aged and) Wealthy Parents,» i Testimonies for the Church, bind 3, side 116–130 og «Wills and Legacies» i Testimonies for the Church, bind 4, side 476–485.

Det står også et avsnitt om fordelingen av våre eiendeler i Counsels on Stewardship, side 323–335. Ellen G. White skrev også: «Det som mange vil utsette til de ligger på det siste, ville de ha gjort mens de har godt tak i livet hvis de var kristne. De ville overgi seg selv og sin eiendom til Gud, og mens de fungerte som hans forvaltere, ville de ha tilfredsstillelsen av å gjøre sin plikt. Ved å bli sin egen bobestyrer kunne de oppfylle Guds krav selv i stedet for å skyve ansvaret over på andre.» – Testimonies for the Church, bind 4, side 480.

Hva mener hun med å «bli sin egen bobestyrer»? I et typisk testament utnevner den som oppretter testamentet en bobestyrer til å fordele eiendelene etter sin død i samsvar med sine ønsker slik de er uttrykt i testamentet. Ved å bli din egen bobestyrer fordeler du ganske enkelt dine eiendeler selv mens du lever. Dermed får du tilfredsstillelsen av å se resultatene og vite at du håndterer Guds betrodde talenter rett.

For den kristne er Kristi annet komme det «velsignede håp». Vi har alle forestilt oss hvor fantastisk det vil være å se Jesus komme i himmelens skyer. Vi ønsker å høre ordene «Bra, du gode og tro tjener». Men hva om vi blir lagt til hvile før Jesus kommer? Hvis vi har fulgt hans åpenbarte vilje, kan vi nå ha tilfredsstillelsen av å se arbeidet gå fremover på grunn av vår innsats, vel vitende om at takket være vår plan for boet vil arbeidet fortsette etter at vi er borte.

Spørsmål til drøftelse

1. Vi kan samle skatter i himmelen nå, men hvorfor er ikke det det samme som å prøve å fortjene eller «kjøpe» frelsen?

2. Selv om vi bør være rause med å gi med det vi har nå, bør vi også være kloke. Hvor ofte har vi ikke hørt folk appellere om penger fordi dette eller hint kommer til å skje da og da, og siden pengene våre vil være ubrukelige da, bør vi sende dem til deres prosjekt nå? Hvordan kan vi skille mellom slikt lureri og legitime måter å bruke pengene på selv i Guds sak?

11. mars

BYGGEARBEID FRELSER

Eustace A. Penniecook Rwanda

En drøm gikk i oppfyllelse. Håpet hadde lenge vært å kunne åpne en skole i Rwanda der vi kunne utdanne leger og sykepleiere, ikke bare til å kurere sykdom, men til å føre folk til den store legen, Jesus Kristus. Med hjelp av et 13. sabbats offer reiste bygningene seg på adventistenes universitet i Sentral-Afrika, i utkanten av Rwandas hovedstad Kigali. Over 300 bygningsarbeidere la golv og satte opp vegger og tak.

Men før hamring og saging fylte morgenluften, steg det lovsang fra det store anleggsområdet. Bygningsarbeiderne priste Gud sammen med studentene.

Flere av teologistudentene hadde vært så spente på den nye medisinerskolen at de ville den skulle begynne å vinne sjeler for Herren allerede før den åpnet. Så de inviterte bygningsarbeiderne til salmesang, bibellesning og bønn hver morgen.

Først kom det bare noen få, men etter hvert kom stadig flere. Sjefene så hvor interessert de var i morgenandaktene så de ga dem tid til å synge og lære om Bibelen. Etter som månedene gikk, begynte teologistudentene å se seg om etter bygningsarbeidere som ville vite mer om Jesus. «Vet dere at denne medisinerskolen blir bygd så fremtidig helsepersonell kan lede mennesker til Jesus?» Bygningsarbeiderne ble forundret da de hørte det. De begynte å komme tidligere om morgenen for å få høre Guds Ord.

«Evangeliets gode nyhet er at Jesus kom for å dø for deg. Denne medisinerskolen skal gjøre flere oppmerksom på det», sa teologistudentene.

Endelig sto skolen ferdig. Ved innvielsen overga 27 bygningsarbeidere seg til Jesus. 18 kvinner og ni menn som hadde kommet til morgenmøtene, bestemte seg for å leve for Jesus.

«Tenk på det», sa Emile, studentpastoren som ledet teologistudentenes morgenandakter. «Her forvandles liv allerede, og studentene har ennå ikke kommet til medisinerstudiet.»

Det er plass til 35 medisinstudenter på adventistenes universitet i Sentral-Afrika etter første byggetrinn. Nå kommer lærere fra hele verden for å undervise unge mennesker for et liv i tjeneste her utenfor Kigali i Rwanda. Takk for offeret dette kvartalet som vil bidra til å bygge hus til de nye lærerne.

Av Eustace A. Penniecook, misjonær fra Costa Rica og lærer på det nye medisinstudiet.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.