Kristine_Getz_Hvis_jeg_forsvinner

Kristine Getz

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

Hvis jeg forsvinner.indd 1

06.07.12 11:30

2012 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Tine Poppe Omslagsfoto: Tine Poppe Satt med Baskerville 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pößneck Printed in: Germany, 2012 ISBN 978-82-03-23990-8

Hvis jeg forsvinner.indd 2

06.07.12 11:30

Til deg, Tias (selvfølgelig) og til dere, Omme og bestefar

Hvis jeg forsvinner.indd 3

06.07.12 11:30

Ă… dele sine innerste, mest skammelige hemmeligheter krever mot for en som er vant til ĂĽ gjemme seg.

Jeg hĂĽper du leser med respekt.

Hvis jeg forsvinner.indd 4

06.07.12 11:30

J

eg ville ikke hjem. Så lenge jeg holdt meg unna, kunne jeg leve i et naivt håp om at mamma var blitt igjen i vaskekjelleren. At hun hadde ombestemt seg. Så lenge jeg holdt meg unna, var det fortsatt mulig at hun ville gi meg en sjanse til. Fortsatt mulig at hun ville møte blikket mitt, tillate øynene mine å trygle henne om det munnen min, resten av meg ikke turte: Unnskyld. Unnskyld. Ikke dra fra meg. Hvis jeg holdt meg unna, hvis jeg ikke gikk hjem, ville det fortsatt være en mulighet for at mamma skulle si: Jeg skal ingen steder. I stedet for å snu seg vekk.

Det var tanken på middag som fikk meg til å gå av bussen på riktig holdeplass heller enn å bli sittende, heller enn å utsette. For det slo meg plutselig at noen måtte lage mat. Og at denne «noen» måtte være meg. Jeg visste tross alt at middager ikke lager seg selv.

Mens jeg subbet hjemover med et synkende håp i magen, lurte jeg på hva som ville være annerledes? Ville det være synlig? Hull på veggen etter malerier, hull på gulvet etter møbler, hull i vinduskarmen etter bilder av Ane og meg? Eller ville alt være som før? Hva hadde mamma egentlig pakket? Hvilke ting var «bare hennes», hvilke ting var «felles»? «Våre»? «Familiens»? Hvem eier for eksempel en kjøkkensaks? Visper, slikkepotter? En juleduk?

Var boken med oppskrifter på «fiskeform med tomat/purre/ paprika – oppskrift M», berlinerkranser og trolldeig «vår» fordi «vi» var «flest»? Fordi vi var tre? Eller var den mammas fordi det var hun som pleide å si: «Dette var kjempegodt, kan jeg få oppskriften?» og så føre den inn med runde, perfekte bokstaver, med tungespissen ute, når hun kom hjem fra et selskap? Hva med bordbrikkene hun hadde sydd? De matchet jo bare våre fargesprakende 90-tallsgardiner? Og pleddet med frynsene jeg alltid flettet mens jeg så på TV, ville det lig5

Hvis jeg forsvinner.indd 5

06.07.12 11:30

ge i enden av sofaen? Eller trengte man pledd i Hellas også? Og hva med boken, herregud, hva med boken jeg hatet over alt på jord, den som hadde sendt meg inn i et ekstremt sjeldent raserianfall: Hvordan elske din tenåringsdatter – Selv når det synes umulig? Var den pakket? Eller hadde mamma innsett at det i enkelte tilfeller var umulig?

Pleddet var det eneste som var borte. Bildene stod urørte, kjøkkensaksen lå i skuffen sin, kokeboken var på plass. Jeg bladde forbi oppskriften på babymaten mamma hadde laget til meg seksten år tidligere, bladde til jeg fant «fiskeform med tomat/purre/paprika – oppskrift M». Ikke fordi det var spesielt godt, ikke fordi jeg var sulten, men fordi det var en typisk tirsdagsmiddag, fordi jeg ville være flink og fordi jeg ville at alt skulle være som før. Fordi en klump av angst hadde flyttet inn i halsen min, fordi jeg hadde mistet evnen til å puste med magen, fordi jeg visste at dersom jeg sank ned på en stol, ville jeg aldri klare å reise meg igjen.

Ane smalt igjen døren til rommet sitt. Hun gråt. Jeg banket på, men hun ba meg dra til helvete. Jeg tinte fisk, skar opp grønnsaker, dekket bordet, laget saus. Dekket av en tallerken, pustet hardt og gned vekk de idiotiske tårene. Ventet på at pappa skulle komme hjem fra jobb, at han skulle si at ingenting egentlig trengte å forandre seg, at vi skulle klare oss helt fint alene, vi tre. «Se,» skulle han si, «her har vi en typisk tirsdagsmiddag, se, vi trenger ikke spise pizza eller ostesmørbrød bare fordi mamma har reist sin vei, vi? Dette klarer vi, dere!» Og så skulle alt bare funke, så skulle vi bare fortsette som før. Men pappa sa ingenting. Pappa satte seg tungt ned på plassen sin, på en pute som fortsatt matchet bordbrikkene og gardinene.

Ane så på Ms fiskeform, lagde en grimase og sa: «Æsj.» Og jeg, irriterende, irriterende jeg som innbilte meg at jeg hadde fått en ny rolle, at jeg hadde blitt oppgradert i familiens hierarki, la armene i kors og ventet på at pappa skulle si: «Sånn sier man ikke, Ane. Du spiser det du får servert. Dette ser deilig ut, Kristine, herregud, så flink du er, dette skal gå så fint.» Men han sa fortsatt ingenting. I stedet gned han ansiktet i hendene. Litt for lenge. Så lenge at jeg stivnet, 6

Hvis jeg forsvinner.indd 6

06.07.12 11:30

livredd for en gjentakelse av sukket jeg fortsatt hørte ekkoet av, enda det var flere dager siden vi stod utenfor garasjen, flere dager siden vi klemte hunden vår, gamle og gode Quebeck, for aller siste gang og så fulgte det svarte, myke hodet hans i bakruta på mammas bil da hun svingte ut på veien, i retning veterinæren. For da sukket pappa.

En eneste gang. «Æsj,» sa Ane igjen, mens pappa stirret på fiskeformen og sa: «Jeg skal sette på en pizza.»

Mens «fiskeform med tomat/purre/paprika – oppskrift M» og Pizza Grandiosa vokste i alle munner og samlet seg som ekle klumper i alle halser, var det ingen av oss som visste at denne torsdagen var starten på en lang rekke tunge dager. Vi visste heller ikke hvordan vi skulle ta vare på hverandre eller snakke med hverandre. Vi visste ikke hvordan man skal takle en lillesøster som er så lei seg og fortvilet at hun gråter så intenst og innstendig at hun får all oppmerksomheten, at man selv drukner i bråket. Og vi visste ikke hvordan man skal takle en irriterende storesøster som plutselig innbiller seg at hun er førti år og «ansvarlig», som så tydelig leter etter ros og anerkjennelse at det er til å spy av.

Men vi fungerte likevel på et vis. Jeg skrev handlelister, pappa kom hjem med grått hår i tinningene og bæreposer, jeg lagde middag, pappa stekte pizza til Ane, vi spiste uten å kommentere maten, uten å si noe særlig i det hele tatt. I helgene «koste» pappa seg med én cognac hjemme. Altfor ofte alene. Ane og jeg bælma vodka og gin fra barskapet hans ute. Ikke mer enn vennene våre, vi var vel ikke de eneste som shottet oss fra sans og samling, men vi gjorde det kanskje på en annen måte. Kanskje med et annet mål.

Jeg ville ikke ha det gøy. Alt jeg ville, var å glemme at jeg var jeg.

Jeg drakk meg så full at jeg falt baklengs ned trapper, at jeg slo hodet i en stein, at jeg våknet med sorte hull fra kvelden før. Det var jeg helt sikkert ikke alene om. Men fylleangsten var krevende og hemmende, den passet ekstremt dårlig til min småparanoide «snill pike»-personlighet. Det var også vondt å vite at pappa satt i den blå stolen sin i helgene, selv om det var av fri vilje. Og i takt med at jeg kjente en stadig sterkere likegyldighet til alt som tidligere hadde 7

Hvis jeg forsvinner.indd 7

06.07.12 11:30

vært gøy og spennende, holdt jeg meg mer hjemme. Pappa og jeg pratet mye. Om Ane. Vi var bekymret. Hun var så ung, så lei seg, så sint, så sårbar. «Det er nok fryktelig vondt for henne,» sa jeg og følte meg moden og ansvarsfull. «Ja,» sa pappa, «det er nok det.»

«Stakkars Ane,» sa jeg. «Ja,» sa pappa. «Uff,» sa jeg, mens jeg i skjul presset en binders hardt inn i håndleddet.

Ane og jeg er veldig ulike, både når det gjelder personlighet og utseende. Akkurat som mamma, er Ane mørk og veldig pen. Hun er sjarmerende og utrolig morsom. I motsetning til meg, har hun aldri hatt et kvalmende behov for «å bli likt og akseptert av alle».

Hun kaster verken vekk tid eller selvrespekt på å smiske eller smig­ re. Hun er sterk, ærlig og utadvendt – egenskaper jeg alltid har beundret henne for. Ane sier det hun mener, og hun står for det.

Da mamma reiste var hun fjorten år og så lei seg, sårbar, frustrert og full av sorg og fortvilelse at hun nesten vibrerte. Men det var umulig å nærme seg, umulig å nå inn til henne. Og heller enn å gråte, ble hun rasende. På pappa. På meg. På verden.

Jeg tror at pappa, som alltid har vært kjapp i kommentaren, klok, oppdatert, ekstremt snill og tålmodig, gikk inn i en slags sjokktilstand. Han ble stille. Innesluttet. Uinteressert. Innimellom var han frustrert og irritert, innimellom så oppgitt og skuffet over noe at han ble tiltaksløs. Han ordnet alt det praktiske, som han alltid hadde gjort. Men etter jobb, regninger, oppvask og krangling var det som om han kollapset. Og til tross for at mamma verken bidro økonomisk eller med å ta ansvar, fantes pappa likevel ikke sint. Ingen var sinte på mamma. Bare jeg. Men jeg svelget det unna.

Frem til jeg ble tenåring, var mamma tryggheten i tilværelsen min. Hun var tålmodig, mild, omsorgsfull og snill. Hun overøste meg med kjærlighet og komplimenter. Mamma hadde alltid tid til å prate, tid til å tegne, tid til å plukke blomster. Hun lærte meg å skrive da jeg var bitteliten – B er den med to mager – og da jeg produserte bøker, leste hun med genuin entusiasme. Da jeg 8

Hvis jeg forsvinner.indd 8

06.07.12 11:30

begynte på skolen kom jeg hjem til nybakte boller, til trolldeig i kjøleskapet og voksduk på kjøkkenbordet, til pepperkakehus som ventet på pynt. Mamma sa jeg var så snill, så flink, så pliktoppfyllende, så omsorgsfull. «Kristine er en god jente». Oppveksten min var, i hvert fall på hjemmebane, trygg og stabil.

Så forandret vi oss begge to. Samtidig. Jeg ble en smule mer rebelsk – alt er relativt – og mamma begynte å studere helhetsterapi.

Og idet jeg begynte å slenge med leppa, begynte mamma å slenge med støvsugeren. Vi var ikke takknemlige for alt hun gjorde for oss. De nye venninnene oppfordret henne til å «finne seg selv» og «prioritere seg selv». Og det var som om hun plutselig så på livet med nye øyne, som om hun plutselig følte seg fanget, som om hun følte seg snytt for muligheter hun ikke hadde fått. Eller tatt. Det var som om hun plutselig innså at Ane og jeg var «bortskjemte drittunger som ikke ante hvor godt vi hadde det». Og det hadde hun helt sikkert rett i. Dessverre ble jeg overbevist om at den plutselige endringen i mamma var en reaksjon på meg. På at jeg ikke lenger var så snill, så flink, så pliktoppfyllende, så omsorgsfull som jeg burde være. Eller kanskje måtte være? Jeg ble overbevist om at det var min skyld at hun, helt plutselig, foretrakk å bo på en gresk øy fremfor hjemme på Høvik. Overbevist om at jeg kunne gjøre det godt, bare jeg ble snill igjen. Bare jeg fikset alt.

Og utad gjorde jeg kanskje det. For mens de fleste lusket rundt det ganske ubehagelige temaet «Moren din bare reiste?», bemerket også enkelte at jeg taklet alt sammen «veldig bra». Jeg overså at tonefallet innimellom steg mot slutten, som om det egentlig var et spørsmål, og tolket det som komplimenter, som tegn på at riktig reaksjon var å, tilsynelatende, ikke reagere i det hele tatt.

De gangene jeg overhørte ord som «voksen, moden, flink, ansvarlig» i samme åndedrag som mitt eget navn, blusset det varmt i magen. Min favoritt var: «Det fikser Kristine.» Og da noen sa det mamma hadde pleid å si da jeg var liten: «Det er aldri noe pro9

Hvis jeg forsvinner.indd 9

06.07.12 11:30

blem med Kristine,» strammet jeg meg opp og gjorde en ekstra innsats. Kanskje vasket jeg kjøkkenskapene, kanskje bakte jeg en marsipankake i to etasjer, kanskje strøk jeg noen skjorter, kanskje lagde jeg et fint bursdagskort til en bekjent av en tante til en venn av en bekjent. Alt for kanskje å fortjene ordene. Alt for å dekke over hvilken mislykket person som skjulte seg under det stadig stivere smilet mitt. Fordi jeg fikk så mye ros for det som bare føltes som en rolle – jeg var egentlig verken flink eller snill, jeg var bare flink til å virke flink og snill – følte jeg meg fanget. Og falsk. Jeg var redd for å utforske hvem jeg egentlig var, redd for hva jeg ville finne.

Fordi det føltes feil, ufortjent og smålig å være sint, prøvde jeg å svelge det vekk, dekke over det som nesten lokket frem tårene med mer «snillhet» og mer «hjelpsomhet». Og det ble en ond sirkel – jo snillere jeg var, desto sintere ble jeg. Sint og bitter for at ingen så.

Og jeg skammet meg. For at ingen avslørte meg, kunne bare bety en ting. Jeg fortjente ikke følelsene mine.

For å gjøre opp for alt jeg følte jeg hadde ødelagt, sendte jeg mamma brev – linjer på linjer med forståelsesfulle ord – jeg skjønner godt hvorfor du reiste – men med mye annet innimellom. «Ingen setter pris på det jeg gjør heller. Ingen sier at middagen er god,» skrev jeg, overbevist om at mamma ville bli så sjokkert over det med pizzaen – det heter ikke «jeg liker ikke», du spiser det du får servert, hører du? – at hun ville sette seg på første fly, at hun ville rive opp døren, trampe inn på kjøkkenet og stanse sånn oppførsel, sånn galskap. Men hun gjorde ikke det. Hun skrev ikke: «Jeg kommer, hold ut, jeg kommer,» eller «jeg skal redde deg fra å bli en bitter husmor før du fyller sytten». I stedet fikk jeg et brev der det stod: «Takk for at du forstår, Kristine.» Og «Jeg er stolt av deg for at du er så moden».

10

Hvis jeg forsvinner.indd 10

06.07.12 11:30

P

appa og jeg ble et effektivt team. Mens jeg kastet alle gamle suppeposer, omorganiserte han hele kjøkkenet på en måte som ikke ga mening, men som føltes veldig nødvendig. Den første julen mer eller mindre kastet vi julepynten dit den skulle være før vi snudde ryggen til, trakk pusten og gledet oss til alt endelig ville være over. «Vi har vel egentlig aldri vært så glad i jul, har vi det?» løy vi til hverandre for å gjøre hele greia litt enklere.

Da alle naboene plutselig hadde fargerike blomster på terrassene sine, kjørte pappa og jeg til et hagesenter og pekte på de plantene som lignet mest de mamma pleide å kjøpe. «Tre av den blå … Fem av den der … Med grønt på seg? Og så … Hmmm … Seks av den hvite! Det holder det?» På terrassen slang vi alt i potter og helte på jord. «Herregud, så jævlig lett,» sa vi. «Er det noen sak, er det noen sak?» sa vi, mens vi skålte i cola. Og det var det jo ikke. På overflaten.

«Se, pappa,» sa jeg og serverte ham en nynorsk-stil med 6’er på til forrett. «Så flott,» sa pappa. «Jeg tror jeg vil bli lege, jeg, pappa,» sa jeg og glemte at jeg ikke hadde valgt andre realfag enn matte, men tanken på å bli til noe viktig var fin, beroligende. «Så flott det hadde vært,» sa pappa, og jeg så for meg hvor stolte alle ville bli om jeg ble noe viktig. Om jeg ble til noe større enn meg selv. «Se, pappa,» sa jeg før jeg holdt pusten og tok perfekte vannbakkels ut av ovnen. «Så flott,» sa pappa forventningsfullt, før de … poff … falt sammen. Og fordi jeg la hele mitt selvverd i prestasjoner, og fordi alt, absolutt alt, jeg fortok meg måtte være plettfritt for at jeg ikke skulle bryte sammen, gjorde jeg nettopp det. Jeg gråt og bannet.

Og det hjalp ikke at pappa ikke brydde seg om vannbakkelsene var flate, det hjalp ikke at han spiste en uten krem og sjokolade bare 11

Hvis jeg forsvinner.indd 11

06.07.12 11:30

for å demonstrere. De flate kakene var bevis på at jeg ikke fikk til en dritt. Bevis på at enda jeg prøvde og prøvde og prøvde, falt alt sammen rundt meg.

For selv om de ytre endringene egentlig ikke var enorme, føltes det likevel som om livet var snudd opp ned. Som om alt jeg hadde trodd på – at vi var en sterk og solid familie – var en løgn. Avstanden til den glade, utadvendte personen jeg engang hadde vært, vokste. Og det var som om jeg ikke lenger deltok i verden, som om livet mitt ble satt på pause, som om jeg var tilskuer til alle andre – alle de som fortsatte akkurat som før. Alt jeg gjorde, var å observere at kroppen fortsatte å gjøre det den skulle. Bare aldri bra nok.

For det hjalp ikke at jeg fulgte mammas oppskrifter på kjøttkaker, quiche og suksessterter til punkt og prikke. Ingenting ble som det pleide, som det skulle. Alt var feil fordi jeg var feil.

Det gikk noen måneder. Hverdagen fikk en ny rytme og alt føltes litt lettere. Enkelte hendelser falt til og med i kategorien «fantastisk» – og ble dermed en sterk motpol til det som fortsatt gjorde vondt. Hver torsdag tok bestefar, en klok, snill og tålmodig mann, på seg pilotsolbriller og kjørecaps og kjørte den færøyske bestemoren min, Omme, til Høvik så hun kunne skrubbe huset fra gulv til tak. «Selv om du er skilt fra datteren min, er du fortsatt svigersønnen min,» sa Omme til pappa. «Og det vil du alltid være.» Jeg kom hjem til lukten av grønnsåpe, nystekte kjøttkaker, nytraktet te og tusenvis av spørsmål om hvordan jeg hadde det. Men enda så deilig det var med oppmerksomhet og omsorg, ble jeg også litt urolig. «Jeg vil bare se dere,» sa Omme. Men det føltes som om hun gjorde min jobb fordi jeg ikke mestret den godt nok. Fordi jeg ikke vasket grundig nok, fordi mine middager ikke kunne måle seg med hennes perfekte. Og at jeg derfor var utilstrekkelig. At ingen egentlig trengte meg.

Følelsen av å være overflødig forsvant alltid, i det minste for en stund, idet Omme omfavnet meg, idet jeg druknet i en av de nesten knusende klemmene hennes, de som – avhengig av hvor mye 12

Hvis jeg forsvinner.indd 12

06.07.12 11:30

hun har på hjertet – kan vare i mange minutter av gangen. For Omme klemmer aldri uten også å hviske ting som: «gode-jentami-jeg-er-så-glad-i-deg-du-er-så-fantastisk-jeg-er-så-stolt-av-degse-så-fin-du-er-jeg-har-savnet-deg.» Og mens hun hvisker, er det som om verden forsvinner, som om alt settes på pause, som om man er i et veldig trygt vakuum, som om man nesten smelter mot den myke kroppen hennes og bare eksisterer. Før hun plutselig river seg løs og nesten roper: «Er du sulten? Du må være sulten,» og «kom skal du få mat».

Da jeg var liten, passet Omme meg mens mamma jobbet. Vi hoppet i sølepytter, bygde enorme snøborger, gikk på epleslang.

Og når det nærmet seg middagstid dukket det opp sultne – og ofte uanmeldte – middagsgjester som alltid kunne velge mellom minst to eller tre retter. Og skulle noen være så sære at de ikke likte lapskaus, kjøttkaker eller pannekaker, fikk de et «mer moderne» alternativ: spagetti. Med potetbiter og ketchup.

I tillegg til to uttrykk – «I love you, my darling» og «yes, sir», begge er blitt sagt i tide og utide – kan Omme ett engelsk ord. Sexy.

Og det brukes om alt som er positivt. Er hun i godt humør, føler hun seg sexy, har hun kjøpt seg en ny bukse, er den sexy. Og da hun skulle hilse på kjæresten min, Tias, for aller første gang, fortalte hun ham at han var … sexy. Før hun sukket og sa: «Hadde jeg bare vært litt yngre … Da hadde jeg stjålet ham fra deg, Kristine.» Før hun vrikket på rumpa og la til: «Lett.»

Tias var ikke bare sexy. Det var liksom noe med ham. Noe veldig spesielt. Han var morsom, varm, sjenerøs, omtenksom. Ekstremt skarp, ekstremt smart, ekstremt interessant. Fascinerende. Jeg var så forelsket at jeg trodde jeg skulle stryke med. Og fordi jeg følte meg så trygg med ham, var det som om jeg, Kristine, igjen var vekket til live. Jeg var meg selv. Og det føltes overraskende bra.

13

Hvis jeg forsvinner.indd 13

06.07.12 11:30

D

a det ble sommer, hadde det gått over ett år siden sist jeg så mamma, og det var med en litt nervøs spenning at jeg krysset av dagene til jeg skulle reise på ferie til Hellas. I posten dukket det stadig opp kort – hun hadde tegnet to bamser tett i tett under en parasoll på en strand – «vi skal endelig være masse sammen,» skrev hun. Men det ble ikke sånn. Ikke i det hele tatt. For den damen som hentet meg på flyplassen, med sløret blikk, tynne armer og tomme unnskyldninger for at hun var over en time forsinket – «jeg vannet blomster og glemte tiden» – lignet ikke min mamma.

Jeg skjønte raskt at ferien ikke ville bli som jeg hadde trodd.

Frem til Ane skulle komme noen uker etter, tilbrakte jeg dagene alene fordi mamma måtte ta vakter på hotellet der hun jobbet.

Men etter en hel uke satt vi endelig sammen som de to bamsene under en parasoll på en strand. Og da jeg tok mot til meg, da jeg prøvde å snakke om «det som hadde skjedd», da jeg prøvde å forklare at hvis mamma bare kom hjem skulle alt bli annerledes, da jeg desperat sa at jeg skulle hjelpe til, ble hun plutselig så varm at hun bare måtte bade. Lenge. Og da hun endelig kom opp av vannet, var mildheten borte. Resten av ferien var jeg bare i veien.

«Igjen? Har du ikke nettopp spist?» sa hun da jeg mumlet at jeg var sulten. «Jeg har lest at solkrem er kreftfremkallende,» sa hun da jeg sa jeg hadde gått tom. «Hvorfor kaller alle deg Anita,» spurte jeg mamma, som for alle i Norge het Tove, «jeg trodde ikke du likte mellomnavnet ditt, jeg?» Men hun hadde visst aldri følt seg som «en Tove,» forklarte hun. Anita føltes mer riktig. Det gamle navnet hennes var en del av det gamle livet. Og hun sa det som om «det gamle livet» var noe hun var ferdig med. Som om vi var noe hun var ferdig med.

14

Hvis jeg forsvinner.indd 14

06.07.12 11:30

R

esten av sommeren føltes mørk og dempet. Men den tok slutt.

Og uten den store iveren startet jeg det siste året på videregående. Da vi tidlig på høsten løp stafett i gymtimen – baklengs – stokket ukoordinerte jeg beina og falt på rumpa. Jeg klarte ikke å reise meg, men ble sittende på gulvet til jeg ble båret ut i ambulansen. Da det viste seg å være brudd i en virvel, følte jeg en overraskende lettelse. Brudd? Herregud, så alvorlig, tenkte jeg. Mamma, tenkte jeg. Noe var galt med meg. Noe konkret. Ikke en navnløs tomhet som ingen så, men noe synlig, noe eksakt. Brudd. Validert smerte.

Og morfin også? Så deilig. Sovepiller? Ja takk! Det trenger jeg! For en lettelse å ikke føle! Mer morfin, ropte jeg, og lo i telefonen mens jeg snakket med Tias fordi jeg svevde over sykehussengen uten en eneste mørk tanke i hodet, fordi jeg ikke hadde hatt det så fint på lenge. «Kanskje aldri,» sa jeg lykkelig, beruset, forelsket. Så mye oppmerksomhet. Så mye besøk at vi brukte opp stolene på avdelingen. Så enorm rosebukett fra Tias at de ikke fikk plass i den aller største vasen. «Vi må nesten bruke tre,» sa sykepleieren mens hun ordnet med blomstene mine. «Han må være skikkelig forelska!»

Jeg smilte. Men da jeg ble alene med rosene mine, skurret ordene hennes. For enda så trygg jeg var på Tias, enda så sikker jeg var på at han var veldig glad i meg, begynte jeg å fundere på hvorfor? Var det i det hele tatt mulig? Å forelske seg i meg?

Mamma kom hjem. Den gamle mamma. Ikke versjonen med tomt blikk, men den snille, milde, omsorgsfulle med kalde hender. Jeg lukket øynene og drømte at alt var som før, at lydene fra vannkokeren, skrittene hennes mellom kjøleskapet og kjøkkenbenken, hadde vært der hele tiden. At hun ikke ville forsvinne. Vi spiste 15

Hvis jeg forsvinner.indd 15

06.07.12 11:30

myke rundstykker og oppskåret frukt, hun hjalp meg å drikke te i liggende stilling, støttet meg i sneglefart ut på badet, ristet puten min før jeg rullet tilbake i sengen, la hendene på pannen min, ga meg riktig dose medisin til riktig tid. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om smertene, kunne ikke vært mer glad for bruddet. Det føltes som om jeg hadde holdt pusten i nesten to år og at jeg endelig fikk luft. At alt det vonde var over.

Men så forsvant mamma, og med henne forsvant all den deilige luften. Plutselig var det ikke like stas å ha brudd i ryggen likevel, ikke like stas å stirre i taket, uten tassende føtter. Plutselig gjorde det jævlig vondt. Overalt. Og fordi jeg skulle ligge helt stille, var jeg fullstendig forsvarsløs mot de mørke tankene som stadig lusket i hjørnene av rommet mitt, snek seg inn i hodet mitt, blandet seg i et uoversiktlig kaos av skyldfølelse, avsky og håpløshet. Det krasjet, det krasjet, det krasjet, og jeg slapp ikke unna. Jeg holdt meg for ørene, skrek og brølte med munnen full av hodepute, gråt og hamret i veggen. Men det hjalp ikke. Det eneste som hjalp, var å sove. Og det ble løsningen, det ble den midlertidige løsningen mens jeg ventet på at fortvilelsen skulle gå over – for det bare måtte den – jeg tok sovepiller. Ikke den dosen jeg hadde fått utskrevet, «en tablett før sengetid», men hver gang jeg våknet. Om morgenen, på formiddagen, om kvelden.

Og sammen med litt ekstra smertestillende, to til her, tre til der, holdt døsen alt på behagelig avstand. Jeg glemte at jeg var jeg. Fortrengte at jeg var jeg. Helt til jeg hørte Tias’ skritt utenfor vinduet mitt fredag ettermiddag. Helt til jeg hørte klirringen av Snappleflaskene han hadde i posen sammen med grønn Sørlandschips og DVD-er. For når han kom inn på rommet mitt med en frisk vind og klemte meg med iskalde kinn, var det likevel fint at jeg var jeg.

Det var fint helt til helgen var over og jeg ble alene igjen. For mens jeg stirret i taket med hovne, såre øyne, tenkte jeg på alt jeg ikke fikk til, alt jeg ikke var. Og hver dag var konklusjonen den samme – jeg tilførte ikke verden annet enn dritt. Jeg var bare en liten dritt. Og det aller verste – eller egentlig beste, for det bekreftet at jeg hadde rett, og det føltes godt å i det minste har rett i noe – var 16

Hvis jeg forsvinner.indd 16

06.07.12 11:30

at ingen kunne motsi meg. Ingen kunne si: «Jo da, Kristine, du er så flink at.» For jeg var ikke flink. Ikke i det hele tatt. Ingen trengte meg til noe, alle klarte seg helt fint uten meg. Og mens venninnene mine talte ned ukene til russetiden, talte jeg de samme stripene i taket. Mens alle andre skrev særemne, jobbet, trente, gikk på byen, dro på hytteturer og la planer for fremtiden, føltes det som om jeg råtnet på det stadig mer klaustrofobiske soverommet mitt.

Etter noen måneder burde jeg vært bedre, mye bedre. Og jeg burde ha trappet ned på smertestillende. «Er det virkelig så smerte­ fullt? Fortsatt?» spurte legen. Jeg nikket hardt og bestemt, enda jeg egentlig ikke var sikker på hvor det gjorde vondt, på hva som egentlig lenket meg til sengen. Om det var ryggen eller frykten for å stå opp, møte verden, gå på skolen. Tanken på å fungere uten den beskyttende døsen – «jeg må nok øke dosen, dette funker ikke, jeg får fortsatt ikke sove, det gjør enda jævlig vondt» – skremte meg.

Det samme gjorde vissheten om at andre regnet med at jeg skulle tre ut av mørket mitt og fortsatt være den samme. At de fortsatt skulle forvente noe av meg. Noe vanskelig, noe umulig. Noe jeg ikke lenger ville være i stand til å innfri, som å åpne en historiebok, le en høflig liten latter eller bake en sjokoladekake.

Så var det likevel slutt på pausen min. Nok var visst nok, det fantes ingen medisinske grunner for seng, ingen medisinske grunner for piller. Back to reality. Da jeg reiste meg fra sengen etter flere måneder med grønn Sørlandschips, smertestillende og sovepiller, var jeg så absorbert i mørket mitt at jeg nesten ikke reagerte på at jeansen, som tidligere hadde sittet løst på den alltid tynne kroppen min, stanset litt over kneet. Merkelig, tenkte jeg, uten å freake ut, uten å snegleløpe til speilet, uten å sjekke om vi i det hele tatt eide en badevekt. Proppfull av større bekymringer enn noen stakkars lår, dro jeg i stedet på meg en joggebukse, droppet sminke – for hva var poenget? – og gikk på skolen. Der jeg ikke kunne sitte på stolen min som alle andre, men måtte ligge på en madrass forrest i klasse­ rommet. Som på utstilling.

17

Hvis jeg forsvinner.indd 17

06.07.12 11:30

O

vergangen fra stille soverom til bråkete skolegård var overveldende. Og det hjalp ikke at jeg hadde smertestillende piller liggende i bagen og en binders i bukselommen – avstanden mellom meg og alle andre føltes likevel altfor stor. I halsen sprengte en angst for at noe forferdelig plutselig skulle skje. Og det føltes som om noe manglet, som om et vondt hulrom hadde erstattet noe som en gang hadde føltes godt og solid. Heller enn å avslappet delta i sladder, planlegging av fester og diskusjoner trakk jeg meg fiklete og nervøst unna alt jeg tidligere hadde vært en del av. Mens jeg slepte meg gjennom korridorene var det som om jeg observerte meg selv utenfra. Og jeg innbilte meg at jeg kunne høre latter og hvisking. Jeg stod feil, satt feil, alt ble feil. Jeg var grunnleggende feil.

«Kom, da, Kristine,» ropte venninnen min med lange, spink­ le bein. Hun ville plutselig «måle lår» i speilet. «Kom, da! Still deg her.» Og jeg, som desperat prøvde å holde de stadig sterkere tanke­stormene på avstand ved å fokusere på skålen med M&M’s, på å spise «riktig» farge, i «riktig» rekkefølge, jeg som egentlig ville hjem, men var redd hun skulle bli sur og stemple meg som asosial igjen – jeg stilte meg pliktoppfyllende opp ved siden av henne. «Se, så tynn du er i forhold til meg,» sa hun og presset det spinkle låret sitt mot mitt. «Jeg er bare så feit sammenlignet med deg.» Og jeg, som hadde mistet all sosial intelligens, som ikke lenger klarte å lese mellom linjene når noen sa én ting, men kanskje mente det motsatte, rynket pannen, satte en grønn M&M i halsen – og skjønte ingenting. Var hun blind? Var jeg blind? Var det noe galt med speilet? For det var da virkelig mitt lår som var størst? Både venninnen min og jeg hadde alltid vært tynne, og nå var beina mine plutselig 18

Hvis jeg forsvinner.indd 18

06.07.12 11:30

to, kanskje tre ganger bredere enn hennes? Hva betydde det? Jeg svelget sjokoladen og konkluderte med at jeg var i ferd med å miste grepet på livet mitt. At alt var i ferd med å skli ut. Men jeg orket ikke tanken på å få en oversikt. Orket ikke bry meg. Ikke om det, ikke om noe. Så jeg sa bare «Nei, nei, du er tynnest, det ser du vel?» med flat stemme, snudde meg vekk fra speilet og dyttet begge de kvapsete lårene mine helt bakerst i hjernen. Fortrengte hvert gram av dem. Spiste en gul sjokolade og gledet meg til jeg kunne gå hjem og legge meg. Ringe til Tias fra sengen. For hadde det ikke vært for Tias – som snakket med meg, trøstet meg og fikk meg til å glemme alt det sprengende – hadde jeg ikke holdt ut.

Det ufortjente sinnet jeg brukte krefter på å fortrenge, gikk utover Ane. Vi var som aggressive dyr – vi skrek, kastet ting, dyttet, lugget. Jeg kakket nesten hull i hodet hennes med en telefon, hun hev en tung vekkerklokke mot øyet mitt, som hovnet så voldsomt opp at jeg ikke kunne se og ble så mørkelilla at en lærer spurte om «alt stod bra til hjemme?» Men mye verre enn den fysiske slåssingen var de små, giftige stikkene vi bombarderte hverandre med, nøyaktig der det gjorde mest vondt. Hva vi egentlig ville oppnå, hva vi egentlig kriget om, aner jeg ikke. Kanskje pappas oppmerksomhet, kanskje ingenting? Kanskje var det bare et utløp for et sinne som måtte ut. Pappa blandet seg ikke, så ikke, hørte ikke. Orket ikke. Konseptet «hjemme» ble et svart hull.

Alt ble veldig tungt. Men det var jeg som var aller tyngst. Tung og feit var jeg visst, for ekle, fete kommentarer ble slengt over middagsbordet. I begynnelsen traff de, ikke fordi jeg brydde meg om kroppen min – den var liksom bare der – men fordi jeg ble så jævlig svak, så jævlig sårbar av hele tiden å gå med gråten i halsen, hele tiden balansere på en altfor smal kant jeg når som helst kunne falle ned fra, hele tiden være en skyteskive. «Du er feit som en gris, hvis vi slakter deg, kan du bli bacon!» «Æsj, du gjør meg så jævlig kvalm. Jeg orker faen ikke å spise i nærheten av deg.» «Din feite, venneløse jævel.» Jeg klarte ikke å svare, lot bare de stygge ordene synke inn i meg, plante seg i meg – og etter hvert spise opp selvtilliten min mens jeg prøvde å 19

Hvis jeg forsvinner.indd 19

06.07.12 11:30

spise middag. Håpet om at mamma skulle storme inn på kjøkkenet, be illsinte, fortvilte Ane om å holde kjeft, riste apatiske pappa hardt i skuldrene, kanskje velte stolen hans og rope «lar du henne snakke sånn til søsteren sin?» forsvant gradvis. Men pappa bare stirret ned i tallerkenen, han bare tygget, han bare svelget. Han sa ingenting. Og alt jeg tenkte, som et mantra, var: stillhet samtykker, stillhet samtykker, stillhet samtykker.

Jeg ryddet av bordet med tårer i øynene – fy faen så svak du er, Kristine, så jævlig svak du er – og vasket kjøkkenbenken med klump i halsen. Om kvelden spyttet jeg på mitt eget speilbilde. Du er motby­ delig, hveste jeg.

Det som etter hvert ble et slags dobbeltliv – snill og rolig på utsiden, sint og fortvilet på innsiden – kombinert med den stadig dypere følelsen av å være verdiløs, var så slitsomt og utmattende at det føltes som om jeg konstant var på randen av sammenbrudd.

Som om jeg når som helst bare kunne glippe taket og virkelig falle.

Følelsen av at ingen så og at ingen kom til å fange meg i fallet, skremte vettet av meg. Og håpløsheten rant over, den rant inn i fremtiden min, som plutselig føltes så altfor lang.

Mens jeg burde deltatt i planleggingen av russetiden og prøvd å oppdatere meg på alt jeg hadde gått glipp av før eksamen, stakk jeg i stedet bindersen min i håndleddet og lurte på hva som ville endre seg om jeg bare forsvant. Jeg så for meg uanstrengt stemning, lettvinte dager uten gnål, gråting, smisking og de slitsomme, falske smilene folk måtte bli grusomt lei.

Alt toppet seg etter en stygg krangel med en venninne på russeballet. Fortvilelsen over å være fanget i et destruktivt og ekstremt krevende vennskap hadde bygget seg opp over tid og jeg innså at jeg ikke klarte mer. Av noe. Jeg snek meg ut, tok en taxi hjem, fant frem restene av pillene fra ryggskaden. Og etter å ha svelget unna både ett og to brett med sovepiller, hvilte jeg hodet mot badegulvet mens jeg planla hvordan jeg skulle krabbe inn på badet til pappa 20

Hvis jeg forsvinner.indd 20

06.07.12 11:30

uten å vekke ham, støtte meg til vasken, få tak i de siste eskene som lå i skapet og svelge unna restene. Og slippe taket. Men innen jeg kom så langt, sovnet jeg på mitt eget bad. Og da jeg våknet litt senere av at Tias – som bekymret hadde lett Oslo rundt før han kom til Høvik i taxi – og pappa nappet i ballkjolen min og ristet skuldrene mine, snøvlet jeg fram at det ikke var så farlig, for jeg hadde ikke rukket å svelge alt. Hvor patetisk var det mulig å bli? Legevakten kalte det et «rop om hjelp,» eller, som jeg hørte de andre mumle gjennom det tykke laget av bomull som hadde pakket inn hjernen min, «bare et rop om hjelp». Tanken på at jeg hadde mislykkes igjen, realiseringen av at dersom jeg virkelig hadde ønsket å dø ville jeg aldri ha sovnet midt i prosessen, vissheten om at det derfor bare var et skrik om oppmerksomhet, fikk skammen til å vokse allerede før jeg hadde sovet ut rusen. Bare, bare, bare tenkte jeg da jeg kom til meg selv med tre dager gammel ballsminke godt gnidd inn i trynet.

Mislykket, å herregud, så jævlig mislykket. Finnes det noe mer skammelig enn behovet for å bli sett?

Ropet mitt ble hørt. Jeg møtte opp hos legen som skulle gi meg rekvisisjon til psykolog med en hundre kilo tung klump av dritt i bakhodet, en klump så stor at den nesten veltet meg over ende.

Han var ny og smilte som en forferdelig blendende sol. «Deprimert, ja,» sa han og slurpet i seg det han forklarte var en protein­ shake. «Kan du ikke begynne å trene, da?» Han så på kroppen min, potetsekken i stolen som ikke engang kunne sitte lenge av gangen, langt mindre sprette rundt på et treningssenter. «Det vil gjøre deg godt!» Han flekset en overarm og lo. Jeg blunket hardt elleve ganger. «Hvordan deprimert?» Uten innlevelse, som om det ikke angikk meg, fortalte jeg om sovepiller og smertestillende og håpløshet mens han nikket og smilte og smilte og smilte. Og da jeg var ferdig, pekte han på sin egen munn. Så jeg? Så jeg hvor glad han var? Så langt fra deprimert? Alt skyldtes treningen. «Jeg løp i lunsjen!» Det eneste jeg ønsket meg var nok energi til å stå opp om morgenen, holde ut dagene. Og rekvisisjon til psykolog.

21

Hvis jeg forsvinner.indd 21

06.07.12 11:30

D

a psykologen lente seg over den enorme pulten som skilte oss og hvisket «Smertestillende medikamenter demper ikke psykisk smerte,» angret jeg så grenseløst på ropet om den jævla hjelpen, på det å bli sett, at jeg var nær ved å krype under stolen.

Gjemme meg. Men det var for sent.

«Det eneste jeg trenger hjelp til,» sa jeg, «er å overleve resten av videregående». Psykologen mente at ti uker gikk veldig fort. Men han forstod ikke hvor mange dager det faktisk var snakk om, hvor mange netter. Han forstod ikke at jeg noen morgener gråt ved tanken på at det fortsatt var ti timer igjen til jeg kunne låse meg inn på rommet mitt for kvelden. Han forstod ikke at ti uker var en evighet.

At sytti døgn var en uoverkommelig evighet.

Jeg gruet meg så forferdelig til russetiden at jeg ble kvalm.

Hvordan skulle jeg tvinge sviende alkohol forbi klumpen i halsen?

Hvordan skulle jeg klare å smile fjorten dager i strekk? Og hvorfor var det et problem? Hva var galt med meg? For hadde jeg ikke gledet meg i flere år, kanskje? Hadde jeg ikke spart penger for å være med på den feteste bussen? Så hvorfor følte jeg en enorm avstand til venninnene mine, hvorfor klarte jeg ikke å hvine av fryd med dem ved tanken på at det snart nærmet seg?

Jeg tryglet psykologen om å få slippe de siste ukene, men han ville ikke skrive sykemelding. Det eneste han ville, var å snakke om fortiden, om skilsmissen, om mamma, om det destruktive vennskapet som fortsatt slet meg i fillebiter, til tross for at det endelig var over.

«På mange måter hadde det kanskje vært bedre om moren din døde,» sa psykologen mens han klappet seg på magen og stirret opp mot bokhylla si. «Dersom hun døde, ville det ikke vært et valg, da 22

Hvis jeg forsvinner.indd 22

06.07.12 11:30

ville det vært noe som skjedde. Hun ville forsvunnet. Men hun ville ikke forlatt deg.» Jeg skrek. Men bare inni meg, for herregud, jeg ville ikke fremstå som ustabil. Jeg fant bindersen jeg alltid hadde i lomma, klorte litt på venstre håndledd under pulten. Og mens han pratet og pratet og pratet, tittet jeg på de bittesmå blod­boblene.

«Da ville det vært lov å være sint og lei seg. Da ville det vært mindre komplisert, ikke sant? Vondt på en annen måte? Renere, enklere, mer straightforward? Ikke et svik på samme måten. Ikke et valg.»

Valg, valg, valg. Var det virkelig mulig å misforstå? «Det var ikke et valg,» sa jeg, frustrert fordi han ikke hørte etter. «Det var jeg som jaget henne på dør.» Hvor mye kunne et velutdannet menneske misforstå? Hadde han ingen erfaring? Så han ikke at det var jeg som eide sviket?

«Mødre reiser ikke fra barna sine,» sa han. «Men herregud, jeg er da ikke et barn,» mente jeg. Og ble oversett. «Ingen barn har skyld i foreldrenes skilsmisse,» sa han. Men hvordan i helvete kunne han vite det? «Du aner ikke hvor jævlig jeg var,» sa jeg og tenkte på all spriten jeg hadde stjålet fra barskapet, den gangen jeg med vilje avbrøt mamma midt i meditasjonen, alle gangene jeg hadde løyet om røyk, skreket, de gangene jeg hadde tatt pappas parti uten egentlig å vite hva vi diskuterte. Jeg fortalte at jeg var så jævlig at jeg var umulig å elske. Men at mamma hadde prøvd, at hun til og med hadde kjøpt bøker. «Skjønner du nå?» spurte jeg. «Hun prøvde å lære det. Og likevel var det umulig.»

23

Hvis jeg forsvinner.indd 23

06.07.12 11:30

I

nnimellom krangling, psykologitimer og altfor lange dager på skolen ble «hjemme hos Tias» en trygg sfære. Huset på Stabekk var fylt av lys, latter og liv. Og det var som om jeg la igjen rot og problemer utenfor porten, som om jeg fikk en liten pause fra meg selv. Foreldrene hans, Hege og Petter, var fylt av overskudd, omsorg og genuin interesse, også for meg. Men selv om jeg avskydde meg selv for at jeg dro med meg dritten min inn i deres liv, forpestet hverdagen deres med fortvilelsen jeg ofte ikke maktet å skjule, klarte jeg likevel ikke å trekke meg unna. Det var så altfor trygt, så altfor godt å late som om jeg hørte til i en familie som lignet oss.

Som vi var før. Og jeg trosset følelsen av at jeg egentlig var til bry, at jeg egentlig trengte meg på og tillot meg å nyte at jeg hadde fått fast plass ved middagsbordet. Aller nærmest den sprakende peisen.

Til tross for at jeg var desperat etter at Hege, Petter og Tias’ storesøster, Martine, som jeg virkelig beundret, skulle like meg, smilte jeg likevel ikke falskt. Fordi jeg ikke orket å være flink var jeg, nesten ufrivillig, bare meg selv. Jeg slappet av, tok meg til rette, oppførte meg som en hotellgjest, som et barn, som en lat tenåring – jeg kokte kakao og lot kjelen stå uvasket, jeg satte meg til dekket middagsbord, jeg la meg i nyvasket sengetøy, jeg våknet til lyden av Heges løpende føtter – frokost, glovarm te og en god klem. Hun var som en virvelvind av godhet og omsorg.

Tiden med Hege, Petter og Tias ga meg et pusterom. Jeg dyttet «livet mitt» til side, og i lange perioder av gangen glemte jeg at jeg egentlig burde dra hjem, at jeg egentlig sviktet pappa og Ane. Men selv om den dårlige samvittigheten gnagde i magen, trodde jeg innerst inne at de nøt hverdagen uten meg og maset mitt. Selv om jeg hele tiden savnet «oss» som vi pleide å være, begynte jeg å innse 24

Hvis jeg forsvinner.indd 24

06.07.12 11:30

at familien vår ikke lenger var en familie, at vi kun bestod av en liten haug ødelagte biter som ikke lenger passet sammen. Og mens jeg presset meg inn i et bilde jeg egentlig ikke tilhørte, puslet Ane og pappa seg sammen igjen, til en ny kjerne. «Vi skal til London,» sa de. «Vi skal til København, bare vi to,» sa de. Og hver gang de sa «bare vi to,» hørte jeg «bare oss i familien». Men enda jeg visste at det var min egen skyld, at det var jeg som først hadde trukket meg unna, gjorde det likevel vondt å føle at jeg ikke hørte til. Ikke hos pappa og Ane. Ikke hos mamma. Ikke hos venninnene mine. Ikke noe sted. For enda så gjestfrie og omsorgsfulle Hege og Petter var, visste jeg at jeg var en belastning. At det bare var et tidsspørsmål før de sa: «Nok.» Før Tias også ga opp. Ingen skyldte meg noen ting.

Og jeg innså at jeg når som helst kunne risikere å bli helt alene i verden.

25

Hvis jeg forsvinner.indd 25

06.07.12 11:30