CHRISTOPHER PAHLE
ILLUSTRERT AV
ALLAN GRØNSETH OHR
MILO
Milo er en regnbuefarget romkanin fra planeten Peltz, så klart. Han kan forresten gjøre seg usynlig.
Milo er strandet på jorden og må gjemme seg på loftet til Albert og Ibbi mens de prøver å finne romskipet hans. Det er bare det at jordkloden og menneskene som bor der, er så rare at det er veeeldig fristende å snike seg ut. At det alltid ender i kaos, er nesten ikke Milos skyld!
ALBERT
Livet til Albert ble snudd på hodet da han oppdaget at det skjulte seg en romkanin på loftet hans. Som om Albert ikke var bekymret nok fra før, må han nå hele tiden passe på hva Milo kan finne på.
Milo stiller alltid opp når Albert havner i trøbbel. Selv om hjelpen ofte lager enda mer trøbbel. Det er litt som å ha en storebror og verdens største hundevalp på en gang.
Ibbi er lillesøsteren til Albert. Til Ibbis store irritasjon har Albert fortsatt ikke skjønt at det er hun som vet best. Selv om hun ikke alltid får være med de store gutta, er hun ofte nødt til å fikse opp i rotet deres. Typisk.
ROLV
Rolv er naboen til Albert og Ibbi og Alberts beste venn. Han glemmer ofte å tenke seg om, og blir like overrasket hver gang det ikke går bra. Rolv har alltid en plan: Problemet er bare at den som regel ikke er så veldig god.
GROK
Selv om mange tror Grok er en robot, er han egentlig en grok som groker grok med grokene sine. Grok ser litt ut som en ferdigtygget tyggegummi i metall, som ruller rundt på tusenvis av små føtter. Grok kan ikke snakke, men er nok den som skjønner mest likevel.
(Pssst! Vil du lese enda mer om Milo? Han og Grok dukket opp for aller første gang i bøkene om tvillingene Kass og Tycho og deres reiser i verdensrommet. Første bok heter De forbudte solsystemene, og passer best for barn fra 9 år og oppover.)
CHRISTOPHER PAHLE:
Kass og Tycho 1: De forbudte solsystemene, 2019
Kass og Tycho 2: Fantomplaneten, 2020
Kass og Tycho 3: Stjernekadettene, 2021
Kass og Tycho 4: Herskeren av underverset, 2023
Milos univers 1: Romkaninen på loftet, 2024
© 2024 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Alle illustrasjoner: Allan Grønseth Ohr
Designet og satt med FreightText Pro 14/19 hos deTuria Design / Gisle Vagstein
Papir: 115 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024
ISBN 978-82-03-45326-7
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Jippi!
Albert spretter opp fra stolen. Han vifter en krøllete brosjyre i luften.
«Milo, jeg har en perfekt plan! Nå skal vi få deg hjem til planeten din!»
Ingen svarer. Albert ser seg rundt. Det virker som han er alene på rommet sitt. Men Albert vet bedre.
Når du er venn med en romkanin som kan gjøre seg usynlig, er ikke alt bestandig som det ser ut som.
Albert sukker oppgitt. «Milo, kan du gjøre deg synlig igjen?» spør han. «Det hadde vært fint om du fulgte med. Jeg prøver å fortelle deg hvordan vi skal få deg hjem til Peltz!»
Fortsatt er det ingen som svarer.
«Milo?» spør Albert igjen. Nå er han mer usikker. «Grok?»
«JUHUU U ! »
Det er Milos stemme som jubler, men lyden kommer fra andre siden av veggen. Rommet til Ibbi.
«Hallo, jeg og Milo holdt faktisk på med noe viktig her», sier Albert idet han stormer inn til lillesøsteren.
Men hverken hun eller Milo hører på ham. Den to meter høye romkaninen står bøyd over en grønn plastplate med små figurer oppå.
«Så alle med blå og hvite striper er på samme lag?» spør Milo og peker. Det er det gamle fotballspillet til Albert.
«Og de må fange en veldig rask ball så den ikke havner i handlekurven som har veltet?»
«Det er ikke en handlekurv», sier Ibbi. «Det er et mål.» Hun har på seg blå og hvit fotballdrakt.
«Og laget må prøve å få ballen i det andre målet. Da får man poeng.»
«Jeg skjønner», sier Milo. «Men det er vanskelig, fordi ballen er veldig, veldig rask?»
«Ballen beveger seg bare når noen sparker den», svarer Ibbi tålmodig.
«Ikke mye til ball, spør du meg», sier Milo og rister på hodet. «Hvis den ikke engang kan røre på seg selv, hvorfor kaller de det fortball?»
«Det heter fotball», sier Ibbi.
«Ah!» sier Milo. «Fordi ballen har føtter? Genialt.»
«Den har ingen føtter. Den er bare en ball.»
Milo legger ørene i kors. «Dette skjønner jeg mindre og mindre av. Ingen navn på denne planeten gir mening. Takke meg til sporter som forklarer seg selv, som trippel grankelball eller vrengt stafettbadminton.»
Albert prøver å si noe, men Milo er ikke ferdig.
«Grok hadde vært en mye bedre fortball», sier
han og ser ned på roboten sin. «Han har mange hundre føtter. Og han kan løpe veldig fort, selv
uten at noen sparker ham.»
Den sølvblanke, runde roboten blinker stolt.
Albert tror endelig han skal få slippe til, men denne gangen er det Ibbi som kommer ham i forkjøpet.
«Milo, du må bli med på kampen i morgen!» sier hun. «Du kommer til å elske det!»
«Det forandrer saken», sier Milo og logrer med ørene. «Jeg elsker ting jeg kommer til å elske.»
«Milo skal IKKE på fotballkamp!» roper Albert.
Ibbi og Milo snur seg mot ham.
«Men det er den viktigste kampen på mange år!»
sier Ibbi. «Vi har ikke slått Snørteborg siden før jeg ble født. Nå kan vi endelig vinne over dem! Hele byen skal dit.»
«Bortsett fra oss», sier Albert og vifter brosjyren mot dem. «Husker dere raketten som skal til solen for å forske på solflekker? Den skytes opp i morgen!»
Ibbi himler med øynene. «Hvem bryr seg om en dum rakett?»
«Ingen!» roper Albert. «Det er det som er genialt.
Mens alle er opptatt med fotballkampen, sniker vi oss inn på rakettbasen utenfor byen. Der får vi Milo om bord i raketten og sender ham hjem.»
Ibbi legger armene i kors. «Milo er fra Peltz, ikke fra solen.»
«Tror du ikke jeg vet det?» sier Albert og blir rød i fjeset. «Men Grok klarer vel å programmere raketten til å fly til Peltz i stedet?»
Grok bruker så lang tid på å svare at Milo gjør det for ham.
«Klart det.» Milo smiler, men ørene henger tungt over skuldrene hans. «Grok klarer alt. Eller hva, Grok?»
Grok blinker mørkeblått.
«Vi kan ikke sende vekk Milo!» roper Ibbi.
Albert kjenner en klump i magen. Han har heller ikke lyst til at Milo skal dra. Men det er jo det Milo vil.
«Han må tilbake til planeten sin», svarer Albert. «Og vi har lovet å hjelpe ham. Ikke sant, Milo?»
«Dere lovet å hjelpe meg med å finne romskipet mitt, ja», mumler Milo. Han klør seg på snuten før han retter seg opp. «Dere fanget meg her på Jord-1,
så dere bestemmer … Det er vel sånn det må bli, ja.»
«Og hvordan har du tenkt å få Milo om bord i raketten?» spør Ibbi. «Basen er vel proppfull av vakter.»
Albert tenker seg om.
«Jeg vet ikke ennå», svarer han. «Men tanten til Rolv jobber på rakettbasen. Kanskje hun kan hjelpe oss.»
Rolv er naboen til Albert og Ibbi, og den eneste bortsett fra dem som vet om Milo.
«Rolv klarer helt sikkert å komme på en plan», sier Albert.
Det han ikke sier, er at Rolvs planer ikke alltid fungerer så bra.
Han prøver å smile selvsikkert. «En ting vet jeg: I morgen skal Milo tilbake til planeten sin!»
Milo ser ut som han skal til å si noe, men putter i stedet et øre i munnen.
«Hvis det ikke skjer noe helt sprøtt», sier Ibbi.
«Hva skulle det være?» spør Albert.
Tunge støvler løper opp trappen som trommeDUNK DUNK DUNK DUNK DUNK!
stikker. Døren smeller opp. I åpningen står Rolv og hiver etter pusten. Han ser skrekkslagen ut.
«Døde …», klarer han endelig å si. «Alle!
Sammen! Er! Døde!»
«JEG HAR DREPT DEM!»
Rolv gaper som en fisk uten å få ut et ord. Han drar
Albert og Ibbi med seg ut og peker oppover gaten med et klynk.
«Jeg tror han vil vi skal følge etter», hvisker stemmen til Milo fra løse luften. Han har gjort seg usynlig.
«DØDE!»
Rolv skvetter av sin egen stemme og løper av gårde. Det er så vidt Albert og Ibbi klarer å holde følge.
«Hvem tror du han har drept?» hvisker Ibbi til Albert.
Albert rister på hodet. Han kan ikke se for seg Rolv skade en flue, engang. Men Albert har aldri sett ham så redd før, heller.
De løper forbi store verandaer fulle av hageplanter. Rolv stopper foran et rosa hus.
Under en plastpingvin ved døren finner han frem en nøkkel.
«Dette er ikke huset til Rolv», sier Ibbi.
Med skjelvende hånd låser Rolv opp døren. «Tante Maren kommer til å drepe meg!» hikster Rolv. «Hun stolte på meg!»
KNIIIIIIIIRK
Rolv dytter opp døren til tante Marens hus og ser alvorlig på dem. De går inn.
«Bør vi ringe politiet?» hvisker Ibbi med dirrende stemme. Hun er så spent at hun glemmer å blunke.
«Og sende Rolv i fengsel?» svarer Albert.
«Jeg mente bare i tilfelle han prøver å drepe oss også», sier Ibbi.
«UÆÆÆÆ! »
Rolv holder seg for øynene og peker mot stuevinduet. Albert tror først Rolv mener det lille drivhuset i hagen bak huset. Er det der likene ligger?
«Se! Døde! Alle sammen!» roper Rolv.
Så skjønner Albert hva han mener. I vinduskarmen står tre svære blomsterpotter. I hver potte henger en vissen plante med tunge, brune blader.
Albert må se to ganger før han skjønner hva Rolv
mener. «Er det potteplantene du snakker om?» Han puster lettet ut.
«Jeg er en morder!» roper Rolv. «Jeg lovet å ta
vare på dem mens tante Maren var på ferie! Hun er på Kreta for å komme nærmere solen.»
Rolv faller hulkende sammen på gulvet.
«Jeg tror nok du slipper fengsel», sier Ibbi og himler med øynene.
«Ja, alle glemmer å vanne plantene sine iblant», sier Albert og biter seg i kinnet. Det er vanskelig å trøste samtidig som han prøver å ikke le.
«Si det til tante Maren!» hyler Rolv. «De plantene er som barna hennes! Hun kommer til å bruke meg som gjødsel!»
«Kan vi ikke bare ta noen av plantene fra drivhuset ute i hagen?» spør Albert.
«Da oppdager hun det i hvert fall», sier Ibbi.
«Det drivhuset er fullt av elefantører. Det er en helt annen type plante enn disse.»
Et gjøkur på veggen kvitrer.
«Vi må på skolen!» sier Ibbi.
«Men tante Maren kommer hjem I MORGEN!» roper Rolv.
«Vi skal hjelpe deg, Rolv», sier Albert. «Vi kaster blomstene etter skolen, og så –»
«KASTE BLOMSTENE?» hyler det fra et hjørne i taket. Det store fjeset til Milo kommer til syne. «VI ER DA IKKE MONSTRE?»
«De har jo visnet …», begynner Albert.
«Hvordan hadde du likt det om noen kastet deg i søpla bare fordi du følte deg litt pjusk?» spør Milo.
«Men jeg er ikke en plante», sier Albert. «Planter kan ikke tenke og snakke, og –»
«Hysj!» sier Milo og holder for munnen til Albert. «Ikke si sånt så de hører deg. Har de ikke hatt en tøff nok dag allerede?»
«Mflfmlm», mumler Albert.
«På Peltz blir man forvist til månen hvis man ikke hjelper en plante i nød», sier Milo. «Og ikke den fine månen. Men den med sprengmaneter.»
Ibbi sukker. «Albert har rett, Milo», sier hun. «Vi kan ikke redde disse potteplantene.»
«Det er der du tar feil, Ibibbi», smiler Milo og slipper Albert. «Grok, åpne skuff … 389B!»
En luke åpner seg i Grok. Milo fisker ut noe som ligner en liten, grønn vannpistol. Bortsett fra at den har sprinkeltut, akkurat som en blomsterkanne.
«Aha!» roper Milo.
«En vannpistol?» spør Albert.
«En vannepistol», retter Milo. «Med flytende kometgjødsel. Jeg visste jeg hadde litt igjen. Det er takket være kometgjødsel at Peltz har de friskeste, største og smarteste hagene i hele galaksen.»
«De smarteste?» snufser Rolv. Han begynner å komme til hektene igjen.
Milo nikker ivrig. «Bare en liten splæsj av denne
tantene til plante Maren – jeg mener plantene til tante Maren – bra igjen?»
«Utvilsomt», sier Milo. «Det er bare én liten ulempe. Noen ganger eksploderer plantene.»
«Den sjansen er jeg villig til å ta!» roper Rolv.
«Splæsj i vei!»