Bloddråpetall

Ingrid Storholmen

Ingrid Storholmen HUNT bok 1

Samtykker du til å bli med i HUNT? (Sett kryss):

Ja, jeg samtykker til å delta i HUNT

Hvordan er helsa di nå? (Sett bare ett kryss): Dårlig Ikke helt god God

Svært god

EINAR Våren har for lengst rulla ut den heldekkende hvitveismatta, men regnet får blomstene til å lukke seg, de hutrer. Jeg vrir om bilnøkkelen, siste arbeidsdag, jeg kan denne ruta i blinde.

Veien går langs den store myra der tyskerne vurderte å bygge flyplass under krigen. I stedet for landingsstriper og hangarer er den hver høst full av molter og tyttebær, av elgtråkk og rådyrlort. Vinterstid, en flate med tynn skare som lett brytes. Det har mange ganger nesten vært vondt å sitte inne i bilen og se ut på turkis vinterhimmel, vite om det gode skiføret.

I utkanten av det vasstrukne myrlandet står det et pumpehus, en stor elgkjeve ligger like ved, og den har ligget der lenge. Ikke så mye som ei hinneslintre er igjen, bare tennene sitter fast, svære tenner som en gang friserte furu og seljekvister, drøvtygde. Om vinteren løper hare på kryss og tvers i den hvite hvila, og etter den revespor.

Etter å ha fylt postkassene på den første delen av ruta strekker jeg blikket opp mot fjellbandet. Prekambrisk, magmatisk, da jeg var liten, ilte det i meg av slike ord. Nå holder det med grunnfjellet. Nedenfor vokser grantrærne jeg og Leif’en hadde sesongarbeid og akkord for å plante, de er hogstmodne, snart venter store skogsmaskiner. Det var lett å gå der og lage hull og plante tre etter tre. Et fint arbeid om det ikke hadde vært for all knotten og kleggen.

Veien vrir seg forbi Blåmyrgård, et av de mellomstore brukene. Det gamle bilvraket har stått på baksida av fjøset i mange år nå, rundballplasten veiver skamløst i vinden, dårlig stablet vinterved, et stakittgjerde som holder på å falle sammen, før en pryd, nå en sped advarsel. Han bor alene her, Arne, kanskje jeg bør stikke innom en av dagene.

På bedehusveggen henger bygdas eneste røde postkasse, jeg har bare glemt å tømme den en gang eller to i løpet av alle disse årene. Hundre meter lenger borte ligger det brunbeisede forsamlingshuset. Ikke mange gikk begge steder. I det ene huset var det teater og foredrag, i det andre vekkelse og vitnesbyrd. Kafe fikk en begge steder, mange kom nok mest for kafepraten, for å se et vennlig ansikt, veksle noen ord, være så heldig å få seg en latter. Jeg blinker når jeg kjører ut på hovedveien igjen, selv om det ikke er andre biler å se.

Gummistøvlene ligger baki bilen, nista mi skal jeg spise ute i vårskogen, og nå regner det heldigvis ikke lenger. Setter meg på en flat, hvit stein. Selv om storskogen ser organisk ut herfra, er ikke dette urskog, men plantasjer som skal bli planker og penger. Rundt meg rister ospene ivrige, litt inni meg også, nygrønne klokker av fryd, skogens overskudd.

Da jeg har spist og går tilbake mot bilen, skimter jeg gården der jeg vokste opp. Firkantatunet hjemme var lunt, det ramma oss inn, verna mot været, mot verden. De største gårdene ligger med breisida mot fjorden, der hadde de råd til utsikt, råd til å skifte bordkledning, vinduer. På de mindre gårdene oppover i bygda er kortenden vendt mot vika, mot østavinden, ofte med et ørlite vindu bare. Folk trenger da ikke å se fjorden, de vet at den er der, som farfar sa.

Gikk jeg ut for å kikke på den småfrysende rosanyansen himmelen bare har i januar når det er mer enn femten minus, sto jeg der bare og hutra til ingen nytte, da hadde jeg for god tid, skjente farfar, da arbeidet jeg ikke hardt nok. Det var kyr som skulle melkes og mates. Hører du ikke, sa farfar, de rauter, venter med sprengte jur og fire tomme mager.

Lenge sia det var melkekyr der, nå er det store okser som gror svære bifer. Jeg girer ned, regnet har kommet tilbake, det drypper fra løvtrærne. Alt gror igjen, her nede i dalen ser en ikke elva lenger, gjemt bak småbjørk, selje og or.

Breistad ligger fint til, men utrygt, her er det kvikkleire i grunnen. Geologene mente at de burde ha flytta hele gården. Jeg kjører sakte bortover almealleen, husker den dagen Ragnhild gikk bort i kreft. Da beskjeden kom, var avløseren alene på gården. Han kom løpende og stoppa meg ved postkassen og spurte meg om hvor flagget lå. Noen bør bestandig vite hvor flagget oppbevares, det skjønte jeg da, hvis noen dør brått, må det flagges på halv stang for å varsle. Eller på full stang hvis noen fra grenda skulle bli verdensmester. Det har skjedd, det også, i skiskyting. Var sekundstrid.

Flagget lå i hjørneskapet på kammerset. Fint bretta, det må ikke sope borti jorda mens du fomler med linene. Var litt slitt i kantene, tråder som hadde løsna, flagra ekstra i vinden.

Doktor Paulsen var slepphendt med reseptene, Ragnhild ble … difus. Men selv den siste vinteren broderte hun en juleduk til bondekvinnelagets basar. Det var jeg som vant den. Duken er fin. Sier ikke vakker her, ordet fantastisk fantes ikke i barndommen min, vidunderlig? Helt utenkelig. Ikke lykkelig heller, forresten. Lykke er et etsende ord, elske også, da begynner en å lengte.

Borte på Fredheim putrer det røyk fra ei av de to murpipene. Gården til Knut er liten, men den har i alle fall flat og god kornjord. Det spirer allerede, irrende grønt. Og så har han bygd ut grisefjøset etter han ble skilt, er ikke alle som makter det.

Vigdis, dattera til Ragnhild, kommer ut av huset da jeg kjører inn på gårdsplassen hennes med posten, vi hører elva buldre. Hun forteller at hun er hjemme i dag, at hun ikke er helt i form. Helsa er usynlig til du mister den, sier jeg. Vigdis nikker, bryr seg ikke om at hun blir våt i den vikinglyse fletta,

hun begynner bare å snakke om Stor-Raset, at det starta med massiv nedbør gjennom høsten, etterfulgt av en regnfull vår med mye snøsmelting.

Midt i den lange bakken opp mot gården Line, svigerdattera mi, er fra, møter jeg melkebilen og må legge meg godt ut til sida, det er bratt her og ikke noe autovern.

Jeg svinger meg nedover fra Høgmo. Jeg så ikke mora til Line, enda postkassen hennes henger like ved huset. Randi sto kanskje tett inntil veggen og trykka, slik storfugl og hare gjør. Nede i dalen ser jeg elva, den har høy puls nå, hopper i fossestrykene, faller over steintunger, pønsker den på ras?

Oldefar var så ung da han ble utkommandert til å være med og lete etter overlevende og døde etter Raset. Gå etter flokkene med åtselfugler, fikk han beskjed om. Ordfører Tessem med frue hadde fått hakka ut øynene sine. Kadavre av hester og kyr lå overalt. Mer fortalte han ikke.

Hva skjedde med folk når så mange mista tryggheten sin samtidig? Det har jeg ofte lurt på når jeg har kjørt over den gamle rasgropa. Kanskje de unngikk å se i retning av grenda som ikke lenger fantes.

Uansett reiste bygda seg igjen etter Raset. Folk krumma hendene over hakka, tok tilbake landskapet, fikk det til å gro på nytt, det ser en i Norges bebyggelse, et praktverk i rød skinninnbinding. På hver side er det små flyfotografier, knapt større enn frimerker, flere hundretalls i hvert bind. På mange av gårdene finnes det større kopier av bildene, innramma og opphengt, og da ser en at det er mennesker på noen av dem, barn som har løpt ut for å glane idet de hørte flyduren. Det gjorde Leif`en og jeg også, uten å vite at vi ble fotografert. Det samme med onkelen vår som malte uthusveggen, han sto på stige i snekkerbukse og lue. Veggen han malte, var rød, alle fjøsene her omkring er røde med hvite detaljer på porter og rundt vinduene, selv om svart-hvitt-bildet ikke røper det.

Landskapet på bildene er ikke det samme som det utenfor frontruta, de ble tatt før planering, før gravemaskiner og bulldosere, veiene var kronglete og ubeine, gikk aldri over åker som de så arrogant gjør i dag. Korn var viktigere enn vei før bilen og makeligheten begynte å bestemme. Før livsstilssykdommene.

Nå er den fjerde store HUNT-undersøkelsen i gang, brevene med spørreskjemaer ligger baki bilen, de går ut til alle. Jeg har vært med på HUNT helt sia oppstarten på 80-tallet. I tillegg til å svare på de mange spørsmålene om egen helse, må en møte på feltstasjonen som er satt opp i sentrum, til veiing og blodtrykksmåling, blodprøver og hørselssjekk.

Jeg har sett de samme diagnosene gå igjen i de samme familiene oppgjennom årene. Mye ved sykdom og smerte er uforklarlig. En kan tillate seg å spekulere på årsaker. Tall er bare en del av det.

Jeg sveiver ned ruta, lukta av hegg kommer i bårer inn i bilen, sola er plutselig tjenestevillig og tørker blad for blad etter oppvasken. Det er kun denne ene uka i mai at en kan se at hegg er hegg på avstand. De hvite blomstene Sigrid påsto lukta piss innomhus. Ute dufter de bedre enn syrin, så jeg kunne ikke tro det, men det stemte, i går satte jeg noen greiner i en vase på bordet. Det dryssa av blomsterbladene, lik vårsnø, sånn var det med hvitveisen jeg plukka uka før også, på bryllupsdagen vår. Jeg var ikke flink til å gi Sigrid blomster mens hun levde, men nå har jeg plukka to buketter på bare noen dager, og ingen av dem sto mer enn ei natt.

Hvilke argumenter er det som får hvitveis til å skyte opp gjennom gammelt gress? Våren åpner sorga. Symre, sa Sigrid, hun var symra mi.

Der må det være en som skulker, skal ikke være ungdommer ute langs veien på denne tida. Det er Tobias, sønnen til Bente og Runar, han må ha vokst minst ti centimeter i løpet av vinteren, jeg tilbyr han skyss den lille kilometeren hjem, vet han er allergisk mot våren. Han takker, prøver å smile når han går ut av bilen, mens snørr og tårer kapprenner over de kvisete kinnene.

Bygda flater ut igjen, husene ligger nærmere hverandre, Geir er ute og lufter den tjukke elghunden sin, snart pensjonert den også, jeg tuter. Før spilte jeg bridge med Geir og Astrid, men jeg mangler makker nå. Marit står i strikkejakke og det som må være nye permanentkrøller, og henger ut tøy, hun vinker. Bedre å spørre Knut.

Noen har ment at jeg bruker for lang tid fordi jeg stopper og snakker med så mange på ruta, men postmesteren vi har hatt de siste tjue årene, har blikk for det store regnskapet. Nå skal jeg bare innom Nærkjøpen og handle sverte til finskoene, de skal være nypussede til dåpen på søndag. Får raske med meg noe til middag også, det var annerledes da Sigrid venta hjemme med ferdiglaga mat.

Der løper det en hare over veien! Vil kanskje vise at den har skifta farge på pelsen sin, har det ikke så travelt når den merker at jeg bremser ned, skylaget sprekker opp, vi deler vei og verden. Vi deler denne våren

ein vår driv

berre ein gong over eit mannaliv, – ein gong våren over mannalivet driv

Ja, ja, menn.

12017

VIGDIS – De fant ei stor kvikkleirelomme, forteller pappa i telefonen. Kommunen har nettopp begynt å grave for å legge nytt kloakkrør, rett ovenfor gården der jeg vokste opp. – Men anleggskarene brød seg ikke, sier pappa.

Mailyset er en trigger, jeg åpner verandadøra og kjenner lukta fra svanger jord og lyden fra elva, som veser. Jeg er også redd for at det skal gå ras, redd det vil ramme tvillingene mine som skal sove hos pappa i natt, men jeg kan ikke hente dem. Marius er bortreist, og jeg må dra tidlig i morgen for å ta noen prøver på sykehuset.

Jeg er skvetten og kraftløs, skjør hver vår, en årstidsdepresjon som har vart i godt over hundre år. For våren er farlig. Leirfivelen ei varsellykt som kaller opp dette minnet. En muskelsorg. Landskapet her er fordreid av Raset.

Et gåsetrekk skratter over huset, fuglepila det former, peker på meg. Er det noe jeg har hørt, eller kan noe i meg huske at det var gjess som fløy over tippoldemora mi, den gangen hun gled nedover leirflommen på et tynt flak av torv og gress sammen med hunden sin, mens et grått gap like før hadde tatt resten av familien.

HUNT står for Helseundersøkelsen i Trøndelag, det er en av verdens største studier på folkehelse. Ved å se på samspillet mellom genetisk disposisjon, livstil og miljø i en hel befolkning i et geografisk avgrenset område gjennom flere tiår og flere generasjoner, kan man drive helseforebygging basert på kunnskap.

HUNT 1 ble utført fra 1984 til 1986, og etter det har 250 000 deltatt i løpet av de fire store undersøkelsene og flere tilleggsundersøkelser.

BESKRIVELSE

over Ulykken

Nat til Fredag den 19de Mai 1893

Ved at spadsere langs Elven blev man forundret over dens forandrede Udseende, idet den var opfyldt af Trær og Morads og flere Steder havde der dannet sig store langstragte Ører af Ler og Grus. Noget maate der være foregaaet. Et stort Jordskred overgik Bygden og ødelagde ca 11000 Maal Jord og hvordan 111 Mennesker paa en sørgelig Maade mistede Livet.

VIGDIS Etter Raset ville ni av ti overlevende ikke høre snakk om det som hadde skjedd. Overtok vi tausheten, vi som bor her?

JERMSTAD

Eier Gustav Stiklestad og Hustru Serianna, begge middelaldrende Folk. De havde en søn Olaf i Kristiania paa Underoffisersskolen, Arnt ca 20, Salve 19, Julie 14, Thomas 13, Jørgen 9, Gudrun 7, Ole 5, Gurianna 3 Aar. 1 af Konens søstre, Bergitte, var fraværende, hvorimod Søsteren Andrea Jensdatter omkom. Husene er forsvundet, kun en Vogn skal være synlig af deres Sted. Alle forulykkede. En del Lig er senere fundet paa søndre Side Elven, og blandt dem antages det sikkert at der er nogle, som har tilhørt dette Hus.

Det hele starta med en liten blodtrykkundersøkelse som nå har blitt et stort forskningssenter med mange ansatte og en biobank i verdensklasse. Over 100 000 har avgitt blodprøver i minst én av HUNT-undersøkelsene.

Det blir mange bloddråpetall.

VIGDIS Mamma sa heller aldri noe om kulen hun må ha kjent i brystet. Da jeg kommer for å hente Jenny og Fanny hos pappa, står gravemaskinskufene der fremdeles, hullet er gravd igjen med hemmelighetene sine. Pappa vil ikke vite resultatet av prøvene mine når de kommer. – Som å bo på kvikkleire, det også, sier han.

Den natta hører jeg et drønn, jordtungt. Som en rekyl reiser jeg meg brått opp fra senga, rister i Marius. Han vil ikke våkne. Jeg løper inn til tvillingene, men får meg ikke til å vekke dem, de skal ikke se meg så redd. Til slutt dormer jeg av, fullt påkledd, i en stol ved ytterdøra.

Dagen etter møter jeg Arne på butikken. Han sier at det var et tordensmell, det var ikke leira som advarte mot seg selv. Jeg skulle gitt Arne en klem, jeg ser at han heller ikke har sovet stort, han kommer også fra en familie som ble hardt ramma den gangen.

Jeg husker tegnene mamma så etter når det hadde vært mye nedbør. Hvis et spett som var satt i jorda, sank ned. Hvis dyr på beite ble urolige. Hvis tunge steiner sokk. Da skulle det ikke mye til før et skred kunne løsne.

Jeg går til kirkegården i den blonde vårlufta, til mammas grav med en hvitveisbukett. Jeg pleide å speide etter den første hvitveisen på vei hjem fra skolen, den skulle hun få.

TRØGSTAD

Eier Anton og Hustru Ingeborg, begge unge Folk. Anton laa i Lungebetændelse. Deres ældste Søn Olaf omkr. 10 Aar, var borte paa Besøg hos en Slægtning. Nærværende Barn: Alfred 7 og ett halvt Aar, Karen Othelie 5, samt Inger 2 Aar. Konen gik høist frugtsommelig. Alle og alt forsvundet i Skredet.

HUNT-ing high and low: HUNT Biobank er en samling av biologisk materiale som ved siden av blod består av bæsj, celler og vev, og inneholder DNA, RNA og protein.

VIGDIS Fanny spør om de kan ta årets første dukkert, Jenny forter seg og sier, det er jo mai, dette skal bli en bra badesommer. Elva er ennå vårstor, men jeg sier ja. Å være robust er den voggegaven jeg helst ville gitt dem. – Pass dere for kvernknurren, da!

Jeg må ha sovna, i drømmen bader jentene nakne i elva, den er klar, full av smeltevann, de hviner. Det varer ikke lenger enn et buedrag, et smil, så blander elva seg med grått. Mamma vinker fra elvebredden på den andre sida, hun ser så ung ut. Det tok brystkreften en vår å drepe henne.

EINAR Mellom reolene på Nærkjøpen skimter jeg Georg og Line. Sønnen min ler mot henne over en handlekurv fylt med hverdag. Babyen henger i rosa bæresele på magen til Line, de to andre ungene surrer vimsete rundt beina på Georg. Sunniva har blitt så stor, hun prøver seg, kommer trekkende med Kinderegg og frokostblandinger med sjokoladefargede ringer, og de rister på hodet, selvfølgelig sier de nei, Line er ei ordentlig mor. Det har hun krevd av seg selv. Hun er kanskje litt lubben etter siste fødsel, men rank.

Slekta til Line flytta til den øverste gården i grenda etter Raset, de ville bygge på steingrunn. Huset og fjøset ligger inntil det mørke, tjukke granskoghåret.

Hun har fortalt meg at hun hadde et fast gjemmested, bak en stubbe, at hun lå i mosen der og visste at dette var feil mot henne som menneske. Stefaren hadde ikke lov til å slå henne, han skulle aldri få henne til å tro noe annet, selv om det ville komme flere slag, også mot mora.

Line knakk i fjerde klasse en gang, sa hun, men det vistes først på ungdomsskolen, for da fikk hun ikke til skolearbeidet lenger, X-en sto for vold og Y-en for redsel. Line er pen på en stille måte, det er lett å ville hjelpe henne, hun har en lys ring rundt pupillene, det gir blikket henne noe eget, som kanskje også stammer fra slagene øynene har sett. Randi som ble hundsa over

Selvopplevd helse er et mye brukt mål på helse og sykelighet i befolkningsundersøkelser. Det er et betydningsfullt mål på helse som også forutsier senere utvikling av sykelighet og dødelighet. Totalt oppga 26 % av kvinnene og 20 % av mennene dårlig selvopplevd helse. At en større andel kvinner rapporterte dårlig selvopplevd helse enn menn, er et vanlig funn i helseundersøkelser.

Grader glede du!

golvet fordi hun hadde glemt å ringe banken, eller at potetene skulle vært kokt to minutter til, det var nok. Det gikk rykter om at Line hadde begynt med narkotika. Georg visste lite om smerte, men snakket skremte han ikke, og kjærlighet er ei reddende kraft, det vet vi to, sa jeg til Sigrid, som var skeptisk.

Barna får øye på meg, Sunniva kommer løpende, Sondre har lue med røde Spider-Man-øyne og styrter etter. Georg nikker, kanskje litt avmålt, men Line vinker og smiler. Det går an å komme ut på den andre sida av den dårlige statistikken. Ja, ja, menn.

VIGDIS Jeg er ni år, og morellene er saftige, vi spytter steiner, søstera mi og jeg, hun vinner. Vi er jaga ut i hagen, det er kveld, høysommer, og gresset nynner, summer av ørsmå vinger. Jeg tar en neve moreller til, søstera mi er to år yngre, jeg burde være best i alt, men jeg lytter, det er noe jeg ikke vil høre, glemmer å spytte, noe er feil, noe er fælt. Søstera mi dunker meg i sida, det er din tur, sier hun.

Dette minnet er ikke mitt, det var oldemor som sto der i gresset, for noe skulle snakkes om inne i huset, noe som barneørene ikke skulle høre. Døra til kammerset var trøkt hardt igjen. Hva er det hun vil slippe å høre? At mor Lovisa som mista sine i Raset, har en sorgklump inni seg som eser. Ennå kalles det ikke kreft, men det het det da jenta selv fikk det, og søstera hennes. Også hun som skulle bli mormora mi, ble ramma, hun unnlot å gå til legen, var like redd som jenta med morellsteinen i munnen som i stedet for å spytte svelga den, og da begynte den å vokse, var planta i leira, redselen i bunnen av brystet.

Spirer svulsten i meg også? Sprer sykdommen seg og gjør brystet hardt som steingods? Einar har fortalt at det var mange av de overlevende fra Raset som døde noen få år seinere. Som om værekrafta ble blokkert av stivna leire.

1,5 millioner nordmenn oppgir å ha langtidssmerter, bare 37 % av disse plagene har kjent årsak.

Kan det være arva smerte?

KNUT Hosten døyver matlysten. Jeg dusjer etter fjøsstellet, skal på HUNTundersøkelsen, kan fylle diesel på pickupen og levere tipping på samme tur. Arne fikk 11 rette sist, en bra sum også, skulle kjøpe seg dress, sa han. «Hva skal du med dress», erta jeg, «skal du gifte deg, kanskje?» Jeg angra litt på den kommentaren, han har nok begynt å bekymre seg for ungkarslivet, for å bli gående som meg, men jeg har jo Linda, da, i Stockholm, selv om Siv stakk for lenge sia. Linda kom ikke hjem til jul. Da orka jeg ikke male ferdig bislaget som jeg hadde tenkt. Hun var redd purkene kunne spise henne da hun var lita, Linda.

Jeg venter et kull, sier jeg mens jeg kikker etter sykepleierne som neppe vet hvor høyt grisungene hyler når de blir liggende under purka. Han ved sida av meg sier han har venta i to timer på å få komme inn. Jeg forteller om den forrige gangen jeg fikk målt blodtrykket, da hadde jeg funnet fire halvspiste grisunger like før jeg skulle dra, og én til i munnen på Gunda. Blodtrykket var litt forhøya da, ja.

Af den store Besætning paa Nordlyng er kun reddet 2 Heste og 1 Gris samt dertil 1 Hund – Martin Færgestuen har reddet sin Gris.

EINAR Under hele dåpsritualet fikler Randi med sølja si. Hun er tynn på den måten mange røykere blir, de urolige hendene trenger noe å holde fast i. Hun pleier å farge håret altfor svart før hun viser seg nede i dalen, på Nærkjøpen, eller som nå, i dåpen til Sofie, det yngste av barnebarna vi deler. Ved døpefonten står Line ved sida av stefaren. Krum og gråhåra nå, må være syk, har blitt så liten at Line kunne ha dytta til han med albuen og han ville mista balansen, men hun trenger ikke gjøre det, kikker bare på Georg og får overført kraft, hun blir så glad at øynene vannflør, det kan jeg se.

Bønder har en høyere forekomst av dårlig generell helse, kronisk sykdom, langvarige muskel- og skjelettplager, arbeidsrelaterte luftveisproblemer, symptomer på depresjon og psykisk belastning sammenlignet med folk i kontoryrker. Bønder rapporterte også lavere livstilfredshet.

Ensomhet kan være en årsak til dette, og krav om stordrift med mye gjeld, stress. Sikkert også lunefullt vær?

Utenfor kirka står folk uryddig strødd, prater, lett latter, dåpsgjestene gleder seg til kafe, de andre kirkegjengerne er snart på vei hjem. Jeg har vært innom de fleste med post og pakker i løpet av årene. De dagene det var trygdeutbetaling, var det traktering i mang et hjem. De bød på både lefse og fortellinger. Historier fra gammelt av, nyheter også, humor og alvor, ofte godt blanda, sammen danna det et slags menneskefelt. Bygda vår.

Nå er det fotografering, sola og vårregnet bytter på, de er like lunefulle, lille Sofie går på rundgang, hun er stille, forbausa, kanskje? Og litt våt, som av Guds gråt.

KNUT Jeg ble gjennomvåt i regnet, men fikk i alle fall berøring, ei ung og fin sykesøster tok tak i arma mi og festa blodtrykksmåleren, etterpå tok hun en pustetest. HUNT, det er hudkontakt. En er passe desperat når en ønsker å bli tatt blodprøve av med tjukk nål for å kjenne et streif av ei hånd.

Fôrer grisene, de har smarte øyne, jeg liker det ikke, hvordan de stirrer tilbake på en, som om de aner hvor like vi er. Han som kjører slaktebilen, sa at feltkirurger i forsvaret øver seg på griseskrotter, opererer sundskutte ledd i en kropp som ikke lenger hyler. Jeg har flytta Gelda til fødebingen, hun ser på meg, med et blikk som fra ett dyr til et annet.

Gustav Nilsen siger, efter at de nu er flyttet tilbage, at de sover ikke trygt nogen Nat; men i Drømme ser de fremdels de mest forfærdelige Billeder af Død og Ødelæggelse. Som faar dem til at fare op af sit Leie og gjør dem angst og urolige.

Av menn med høyskole-/universitetsutdanning oppgir 13,7 % å ha dårlig helse, med videregående utdanning har 20,1 % oppgitt dette, for de med grunnskole er tallene 31,6 %.

For kvinner er tallene 18,1 %, for de med høyskole-/universitetsutdanning, for de med videregående, 28,1 % og for de med grunnskole har 41,2 % dårlig egenvurdert helse.

VIGDIS Å være trygghetssøkende, er det et slektsdrag? Lovisa tålte ikke lyden av vrinskende hester, ble det sagt, for hestene på nabogården hadde stått bundet inne i stallsvalen da alt forsvant ned i leira. Bare en gutt på fire år ble berga fra den gården, han satt på ei stor kiste. Det siste Lovisa så av nabokona, var at hun klamra seg til et tre med ei hand og holdt veslejenta på seks uker med den andre. Så sank treet, mens torvlaget Lovisa og hunden hennes Binna satt på, segla av gårde. Foreldrene og broren var alt tatt av skredet. Helvete er ikke flammer og rødt, det er leirgrått og vått.

De redde genene mine. Engsteligheten fantes alltid i mamma, tankene ble urolige, og mamma stoppa opp, skled ned i sofaen hjemme på Breistad med en sauefell under seg. Hun kunne bli liggende lenge og mista helt gleden over det hun ellers likte, som å høre på svenske viser, stelle kalvene og kopplammene og le mot barnebarna, mot jentene mine, og spise ostekaka med bærkompott som jeg og Martine pleide å lage på bursdagen hennes. Smaken av den glemte hun, og hvor godt det kunne være å klemme, lenge.

KNUT Hvem bor du sammen med:

X Ingen. Det vil si, 20 purker og 150 slaktgris.

Er det kjæledyr i boligen:

Tja, Gunda og Gelda veier vel 250 kilo hver, litt vanskelig å ta dem på fanget.

Dersom du ble syk og måtte holde senga i lengre tid, hvor sannsynlig er det at du kunne få nødvendig hjelp og støtte av familie, venner eller naboer: Hvem skulle det vært? Aldri om jeg hadde ringt Linda, skulle hun kommet fra Stockholm for å pleie meg, hun som endelig er ferdigutdanna journalist. Grisene kunne jeg kanskje fått avløser til et par uker, eller måtte jeg slakta ned besetningen? Han Arne ville vel ikke merka om jeg ble borte ei stund, for langt til Blåmyrgård til at han hadde hørt ropene mine om jeg lå og råtna med koldbrann

En genetisk disposisjon for sykdom betyr ikke at man med sikkerhet blir syk, bare at risikoen er økt. Det er i dag en diskusjon i de etiske miljøene om slik informasjon skal meldes tilbake til deltagerne. Det er ofte snakk om svært lav risikoøkning, og ikke alle vil ønske å vite om forhøyet genetisk risiko for å bli syk.

I dag kjekk, i morra syk.

eller noe. Før, hvis det hopa seg opp med post i kassen, ville Einar ha stukket innom, han så hvem som trengte det. Han kommer på tunet nå som han har blitt pensjonist også, Einar. Kan krysse av for han. Får du et sykdomsfritt tiår i livet, er du heldig, sa han en gang. Men han ville ikke si noe om sitt eget blodtrykk.

Ensom:

Det kan vel de i HUNT lese seg til selv.

Bekymring, økonomi:

Landbruksdepartementet har nettopp kommet med forslag til landbruksoppgjør, bare halvparten av det vi krever. Jeg tjener mindre enn far gjorde. Mindre enn før! Har gått feil vei, rundt meg selger andre bønder melkekvotene, grisebesetningene i kommunen er halvert de siste åra. Takk for ingenting, landbruksminister, du fortjener frau på døra, men jeg har ikke tid, åkrene trenger gjødselen, men Norge trenger ikke meg, sier regjeringa, jeg som lager skinka de skal ete i kveld, pølsa de griller i lag med ungene på tur. Må ha meg en røyk.

Jeg tok aldri med Linda på tur, måtte være hjemme og passe purkene, er bare kontorfolk som har tid til friluftsliv. Nå kommer det påbud om mer ventilasjon i fjøset, blir dyrt, men det er bra for både gris og mennesker, heter det. Tramp på meg, jeg er jo bare en hvit bonde, men ikke flytt på meg, jeg virker ikke på noen annen plass. Er ingen springer.

VIGDIS Er dette et minne? Mamma passer tvillingene som trasser, jeg ser på ansiktsminen hennes at hun mister tålmodigheten, hun trenger ikke si noe. Liker du ikke barna mine, mamma? Støtet den tanken ga, redselen den åpna. Var det slik du ikke tålte meg også? Skamma du meg, lot jeg meg skamme? Alt jeg ikke rakk å si før hun døde. Håpa på et unnskyld som aldri kom, jeg sitter fast i en sirup av avmakt. Av morsmakt. Jeg vil ikke vite svaret på prøvene. Få slippe å si noe til jentene mine.

«Våre funn gjelder i all hovedsak sykdomsrisiko på befolkningsnivå, og vi kontakter ikke enkeltdeltagere for å informere om resultater av forskningen vår. Likevel kan vi ikke utelukke at vi kan avdekke forhøyet genetisk risiko for arvelig sykdom hos deltagere.»

Jeg går ut på verandaen, bare den redde ospa skjelver og skjelver, med sølvblader som er sarte og fornemme. Du må være verdt tårene til barna dine. Jeg ville så gjerne smile til deg, mamma.

Det er ospeminermøllen som forsølver løvet, larven gnager baner gjennom bladet og etterlater seg en tynn stripe av lysegråe ekskrementer, før den legger seg til og blir puppe og våkner og er en liten og ganske stygg, hårete sommerfugl, som lever en dag eller to. Det kunne vært kvikkleire som dekte bladene, forsteina dem, en gang var det det, trekroner dyppa i flytende leire. Da det ble dag, tørka leira på bladene som glasur.

Gen-tangentene var allerede hamra på hos mamma, det ble moll, sølvmoll. Jeg kaller opp dette minnet, for ikke å avleire det i døtrene mine.

Både såre og skåne. Det var min metode. En slags villet likegyldighet, vise mamma at depresjonene hennes ikke ramma meg lenger. Hun anså uansett jobben med meg som ferdig. En gjensidig ikke-interesse, var det det vi prøvde på? Før jeg fikk barn og hun brystkreft, hadde denne tilstanden vart ganske lenge, et tiår uten forpliktelser overfor hverandre.

Så døde hun, det var spredning til mange organer.

Blodtrykket måles både når hjertet trekker seg sammen og når det er avslappa. Systolisk/diastolisk blodtrykk på 120/80 mmHg regnes som et fint blodtrykk for voksne.

PAULSEN Ikke vent for lenge, sier jeg alltid når jeg holder foredrag, ber folk huske aldri å ignorere et symptom, det som dreper flest mennesker, er tanken: Dette er sikkert helt normalt.

– Hva skal vi si til Bente Haug om prognosen, spør jeg kollegaen min.

– Primum nil nocere.

– Kanskje ikke på latin? Men enig, å operere vil ikke hjelpe. For Vigdis Breistad er det også alvor, jeg tar den samtalen nå etter lunsj.

BENTE Kom og sett deg hos meg, Tobias, store ungen min, mamma trenger litt trøst.

RUNAR De hengepuppene der er ikke noe å gråte over, tenkte jeg før jeg så hvor redd Bente var. Hun følte seg pigg, sa hun mens leppene dirra. Nå er pakkeforløpet alt i gang. Så såra hun ble da legen sa det var bra at hun er rund, at det kunne komme godt med å ha fettreserver å tære på nå.

VIGDIS Det minna om arrvev da jeg endelig kjente etter, små knuter som livet kunne gitt meg, kanskje melkekjertler, jeg har jo amma, skulle ikke det beskytte mot brystkreft?

Vi er flere som sitter her i kreftkorridoren, med slange i armen, i hver vår stol som er ment å være komfortabel mens vi får cellegift. Samlebåndsyk. Jeg fryser, orker ikke kikke på de andre, ser opp i taket i stedet. Lampesola stirrer tilbake. PUST, råder alle, pust inn, hold, tell én – to – tre, så pust langsomt ut gjennom nesen. Det hjelper ikke det spøtt. Regnet mot ruta, vannet lengter etter elva, jeg også.

Flere personer utvikler sykdommen kols (kronisk obstruktiv lungesykdom) enn tidligere. Dette skyldes flere forhold, alt fra tobakksrøyk, støv i arbeidsmiljø, infeksjoner i nyfødtperioden, men også det at befolkningen blir eldre.

BENTE Jeg rakk bare å fortelle det til Runar og barna før behandlinga starta. Må si det til kollegaene på Nærkjøpen også, de jeg skal ta pause og drikke kafe sammen med mens vi sier noe lett som alltid slutter med latter. Jeg blir kvalm av lukta fra det nylig bonede, men slitte golvet. Eller reagerer jeg på cellegifta allerede? Hvor satte jeg veska mi? Den dyre i fletta, lyst skinn, med to nødsigaretter og amuletten av rosenkvarts.

Ei kvinne i femtiåra med ei korg på armen kommer bort, hun sier hun heter Siv, setter seg på en klappstol og rekker meg en pakke Kleenex. Frivillig står det på den røde vesten hennes, Siv er her uten å måtte. Hun sier hun er likekvinne. Hun har med juice og oppskåret frukt, papaya og melon. Er ikke hun ekskona til Knut? Tenk bryst-kraft , sier hun med trøst i stemmen, hun har sydd luer i mykeste bomull til oss som skal miste håret. Hun sier at hun vet hvor mye håret har å si for kuldetap.

Gud. Jeg tror dette er en bønn.

VIGDIS Jeg vil reise meg, men kanylen holder meg fast, nå ser jeg på damene, ei er hårløs som en nyfødt kaninunge. De andre virker også spinkle ved sida av stativene med drypp, får meg til å tenke på de første snøklokkene på kirkegården i mars, de små klokkene på bakken og den store i tårnet. Du er mer enn sykdommen din, sa legen da jeg gikk ut døra diagnosedagen.

Det regner, på vei mot bilen der Marius venter, stopper jeg, stikker ut tunga, det kjennes som at akkurat dette vannet har rent igjennom meg før.

Kols kan gi betydelige plager og begrensninger i aktivitet, og dermed redusert livskvalitet. Sykdommen er et av de sentrale forskningsområdene i HUNT.

La oss nappe deg ut av statistikken. Ikke ta meg, trygler alle, men noen må vi jo ta.

EINAR Jeg husker det Gamle-Guro fortalte om Lovisa. Da Raset gikk, hadde faren til Lovisa brølt at de måtte løpe. Storebroren Olai hadde sprunget først, han prøvde å trekke med seg mora, som var syk, men Lovisa hørte Binna bjefe, hunden hennes var festa til tuntreet med line, og hun bråsnudde.

Binna redda meg, hadde Lovisa sagt og fortalt Guro om de to kavaleristene som la planker oppå leirsuppa og nådde ut til henne mange timer etter at ulykka skjedde. De ville ikke bruke krefter på å få med en hund, men da slo hun seg så vrang at de ikke hadde noe valg. Binna var stiv i pelsen av leire, ligna mer en gråbein enn en bjørn, hadde den yngste av kavaleristene sagt. De fikk begge håndtrykk fra prins Carl da han kom ridende noen dager etter, for å hilse fra far sin, Oscar den andre, og takke redningsmennene for edel dåd.

Etter Raset fikk Lovisa bo hos farmora mi, sa Gamle-Guro, og farmor ville se prinsen, men Lovisa hadde ikke brydd seg, hun satt bare i kjøkkenbenken og frøs og hakka tenner selv om de fyrte i ovnen. Binna pleide å legge seg inntil henne for å gi henne varme, og inne slapp Lovisa å se det åpne såret i landskapet. I mange år sa hun ingenting. Da hun gifta seg med Sivert på Breistad, ba hun han love aldri å spørre om Raset. Etter bryllupet ga Sivert henne en valp. Lovisa virka mer glad i Ny-Binna enn i barna da de kom, ble det sagt. Lovisa sine tvillingjenter gråt visst hele tida. Seinere fikk hun enda to jenter til og en gutt. Dypt religiøs ble hun også, sa Guro. Tro om det hjalp?

KNUT Gårdsveien må lappes etter alt regnet. Jeg fyller skopa med grus og prøver å se for meg de 55 millioner kubikkmeterne med masse som segla ut med Raset. Læreren vår på barneskolen laga et eksempel for oss, så vi skulle skjønne omfanget. Han sa at hvis en lastebilsjåfør med en stor lastebil kjører 10 kubikkmeter per lass og klarer ti lass om dagen, medregna ferier og fridager, ville det tatt 2500 år å flytte den mengden det tok Raset en drøy time å skyve ut.

Hva går undersøkelsen ut på?

Lungefunksjonsmåling (spirometri), spørsmål om medisinbruk og måling av beinmasse.

Den gang ble saltet i den gamle havbunnen vaska ut, og den skjøre kvikkleirebalansen segna sammen og ble flytende. Bare tre meter fallhøyde er nok til at kvikkleirelommer flommer ut. Nå har det regna tolv dager i strekk.

Jeg husker læreren sa at kreftene tilsvarte nesten en halv Hiroshima-bombe.

EINAR Lovisa som overlevde Raset, døde da hun var i førtiårene, av brystkreft. Det gjorde to av døtrene hennes også, samt flere av datterdøtrene. De bar dauspiren i seg. Både Vigdis og Bente stammer fra den slekta.

BENTE Tenke bort tumoren. Jeg skal være min egen doktor og driver selvhealing her i sofaen. Katta kommer og gnir seg mot meg, også hun røyter, det trøster. Redsel er en blokkering, må få tankene til å smyge forbi, la lyset lekke inn. Jeg gir katta friskt vann og ekstra våtfôr, legger meg i sofaen igjen og håpe-håper at ikke vaktpostlymfeknutene alt har spredd kreftcellene som løvetannfrø med kroppens blinde vind.

Jeg er for urolig til å ligge, går til bokhylla, blar i Bibelen og støkker:

Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.

Det er alt bestemt.

I Norge har ca. 6 % av de over 40 år kols.

RUNAR Bente begynte å snakke om Jesus ganske raskt etter hun fikk diagnosen. Jeg ble brydd, selv om det var bedre enn de første dagene, da hun så ut til å gi helt opp. Like lett som hun sa «er det for mye kapers i sausen» når vi satt rundt middagsbordet, kunne neste spørsmål være «Tror du Jesus gikk på vannet?». Hun ga seg sjelden, selv om barna himla med øynene eller Tobias løp inn på rommet sitt. Nei, sa jeg, til slutt, det tror jeg ikke, men for å ikke være altfor avvisende, la jeg til at det var lettere å tro på helbredelsene Jesus gjorde. Det var håp hun ville høre om, jeg skjønte det, men hvem tror vel egentlig på at Jesus vekte Jairups datter fra de døde?

Det holder dessuten ikke med håp. Heller ikke glass på glass med dyrt kosttilskudd. Hun blir uansett bare sykere, kortisonet gir henne vann i kroppen, hun ser ut som et sånt plastdyr som en blåser opp og har med på stranda. Kanskje hun håper at kjærlighetens makt, som hun sier, kan utrette et mirakel, men vi er ikke der, ikke jeg i alle fall, etter 22 år. Tror ikke jeg har sagt at jeg elsker henne de siste tjue av dem.

KNUT – Du må hoste deg gjennom resten av livet, du, Knut, sa legen.

Ikke sikkert det blir så lenge … Nevnte ingenting for avløseren da jeg sto i fôrsentralen under ettermiddagsstellet og hosta så kraftig at han lurte på om det gikk bra med meg. «Ja da, bare noe gammel bronkitt som jeg erter med litt Tidemanns», sa jeg, men han lo ikke.

Ikke-røykere får også kols, sto det i brosjyren, men oftest er det en kombo, røykere som samtidig jobber i byggebransjen eller er bønder.

At mange er arbeidsfolk uten utdanning, sto det ikke, men det sier seg vel selv.

Kolesterol er et fettstof i blodet, og høyt kolesterol er en av de viktigste årsakene for hjerteinfarkt. I tillegg måles ofte HDL, et annet fettstof det er gunstig å ha høye verdier av (det «gode» kolesterolet). Det er derfor gunstig å ha lavt totalkolesterol kombinert med høyt HDL.

Sykdommen graderes fra én til fem. Hva har jeg, 3+? At fjøsstøvet skulle være farlig, tenkte jeg aldri på. Ute regner det så mye at jeg burde sjekke stikkrennene, hvis jeg bare orker.

VIGDIS I går møttes lesesirkelen hjemme hos Gunnhild, Andvake. Høye smørbrød og konfekt, men ingen kontakt. Alle visste, ingen våga å spørre. Det var visst mulig å ignorere at jeg ikke kom alene til trefet, men hadde sykdommen med meg. Du ser så godt ut, sa Gunnhild uten overbevisning.

Da vi sto i gangen og tok på oss kåper og sko, sa Ellen at det kan gå bra, at de fleste overlever. Håp ble dusja over hodet mitt som hårspray. Kleba seg fast. På vei inn i bilen skjønte jeg at jeg ikke hadde turt å vise nok sårbarhet og derfor ikke hadde åpna for deres. Jeg ville gå inn igjen. I stedet starta jeg motoren, kjørte ikke hjem, men ned til elva. Elvedisen fra den lille fossen fukta ansiktet mitt. Vi går sammen i hver vår lei, følte jeg. Elva nedover, mot fjorden, jeg mot opphavet mitt.

KNUT – Nei, det er ikke denne sigaretten som dreper meg, sa jeg til Einar da han stakk innom. Ikke den jeg tok for litt sia heller, eller den første jeg stjal fra faren min, da var jeg vel tretten. Etter hvert ble det tipakninger, så tobakkspung, og så røyka jo jeg og Siv sammen, særlig på kveldene framfor tv-en da Linda sov, det var gode stunder. Vi røyka ikke i bilen, hadde fått med oss at vi ikke burde røyke der det var unger, og Siv slutta nesten helt da hun var gravid. Husker hun gjemte seg unna da vi var på en stor konsert og hun var høygravid og hadde lyst på et par trekk. Siv fikk brystkreft, griseuflaks, men røykinga har vel ikke akkurat hjulpet genene.

Det er observert en nedgang i gjennomsnittlig kolesterol i blodet.

Det er rev som rev skal lure, sier legemiddelindustrien.

– Du glemte å mate kjærligheten, sa Siv, og jeg skjønte helt ned i gummistøvlene at hun hadde rett, jeg skulle brukt kraftfôr, men da var kofertene hennes allerede pakka.

50 % av dem som har hatt brystkreft, blir seksuelt inaktive, hørte jeg på radioen. Lurer på hvilken halvpart hun har havna i?

VIGDIS Hun tok hånda mi i dag, Fanny, før jeg dro hit for å få ny runde med cellegift. Så trang stua ble, jeg bøyde meg over potteplantene for å skjule gråten. Marius så det, prøvde å dekke meg. Jeg røska vekk ett tørt blad fra bregnen, sjekka at ikke orkideen hadde fått for mye vann. Jenny drømmer så nifst, har hun fortalt Marius. Drømmer at jeg blir frakta bort i ei svart vogn, og hun vil løpe etter, men får ikke lov. Jentene har også begynt å gå med hodetørkle eller caps hele tida, etter jeg mista håret. Hvilken farge vil du ha på kista, mamma, sa Fanny før i dag. Marius så ned. Turkis er yndlingsfargen min, sa Jenny, finnes det turkise kister?

Ingen af Barna tog nogen Skade, – den mindste blev noget skræmt og sky; med det gir sig nok. Men at de har utstaaet adskillig, vil forestaaes af, at de alle var i bare Natdragt og det blæste bidende koldt fra Øst.

BENTE Sykdommen sier: «Det er ingen ting jeg ikke kan stjele fra deg. Alt du liker å gjøre, tankene dine, krafta di, latteren din, mobiliteten din, seksualiteten din. Jeg kan ta det hele.»

Psykiske lidelser dominerer som årsak til sykdomsbyrde blant voksne i arbeidsfør alder.

TIL HUNT

Jeg svarte på de spørsmålene dere sendte meg. Jeg vil gjerne rette opp et spørsmål jeg svarte litt galt på. Det var under sykdom i familien: Min mor har aldri hatt psykiske plager, jeg beklager så mye, håper dere vil ordne det.

Hilsen

Marit Kirkvik

Dette er ei bok som gir stemme til sykdommen. Ikke én sykdom, men sykdom som sådan. Gjennom et kor av stemmer fra ei fiktiv bygd midt i Norge, tett på naturkreftene med ras og flom, kommer forskjellige diagnoser og sykdomshistorier til uttrykk. Personene som forteller, er i forskjellige livsfaser – men alle har til felles at de direkte eller indirekte rammes og endres av sykdom. Det handler også om smerte som arves gjennom generasjoner.

I 40 år har en av verdens største helseundersøkelser (HUNT) foregått i Trøndelag. HUNT-rapportene kartlegger hva som har innvirkning på helsa vår, og hvordan uhelse påvirker livsløpet og alderdommen. I Bloddråpetall møter vi det emosjonelle landskapet rundt denne omfattende forskningen på folkehelse. For bak tallene er det fortellinger. Sykdom er ikke bare en kamp som må vinnes, men liv som skal leves.

Ingrid Storholmen debuterte med Krypskyttarloven i 2001 og fikk stor oppmerksomhet både for denne og for sine tre neste diktsamlinger. Tsjernobylfortellinger (2009), hennes første prosabok, ble et litterært gjennombrudd. Den ble nominert til Brageprisen, Kritikerprisen og IMPAC Dublin Literary Award.

Både romanen Her lå Tirpitz (2014) og romanen Støvbærar (2020) fikk svært god mottakelse. Storholmen har blant annet fått Sultprisen, Bokhandlernes forfatterstipend og Tanums kvinnestipend, og enkelte bøker er oversatt til bl.a. engelsk, fransk og hindi.

Bloddråpetall er første bok fra og om HUNT-materialet, dette er Ingrid Storholmens litterære tiårsprosjekt.