© 2025 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Tekst og illustrasjon: Alexander Slotten
Formgivning: deTuria Design | Gisle Vagstein
Satt med Mikado 14/19
Papir: 130 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk, Norge 2025
ISBN 978-82-03-45589-6
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
KAPITTEL 1 HEMMELIGHETEN
Dagen i dag begynte helt vanlig. Jeg sto ikke opp da alarmen ringte. Som vanlig. Jeg spiste ikke frokost så fort jeg kunne. Som vanlig. Jeg klappet Fysak altfor lenge. Som vanlig. Før jeg kavet meg av gårde gjennom snøen og kom for sent til skolen.
Som vanlig.
Veldig snart skulle denne dagen vise seg å bli alt annet enn vanlig. Men det visste jeg ikke ennå. Det eneste jeg visste, var at det bare var én skoledag igjen før vinterferien. Det skulle jeg klare.
Men altså. Jeg kom pesende inn i klasserommet.
– Sen som vanlig, Alfred, sa Herr Schnurrbart med strengestemmen sin.
Han er læreren min. Og han er sjelden blid.
– Alle andre klarer å komme tidsnok.
Jeg forventer det av deg også, Alfred. Selv om du er veldig liten og veldig rar.
Jeg satte meg ned på plassen min. Det dryppet fra klærne mine, og jeg hørte flere som lo. Bare noen timer til vinterferien begynner, tenkte jeg. Hold ut.
Jeg rakk bare så vidt å åpne boka mi før skoleklokka ringte ut til friminutt. Alle skyndte seg ut.
Ingen ventet på meg.
Som sagt, en helt vanlig dag og et helt vanlig friminutt. Enn så lenge.
Plutselig fikk jeg nemlig øye på en frisbee. En frisbee? Midt på vinteren? Uvanlig.
Jeg hadde ikke så mye annet å gjøre. Så jeg bestemte meg for å kaste den. Jeg tok den med meg bak skolen så ingen skulle se meg, for tenk om jeg kastet skikkelig dårlig og alle bare fikk enda en ting å le av.
Jeg svingte litt sånn kult med armen og sendte den fra meg. Frisbeen seilte gjennom lufta.
Men så hørte jeg plutselig …
Å nei! Vinduet knuste! Selvfølgelig!
Dette var ikke bra. Ikke bra i det hele tatt.
Jeg pleier å komme for sent. Jeg pleier å regne feil på matteleksene mine. Jeg pleier å søle yoghurt hvis jeg har yoghurt i matpakka, og noen ganger snubler jeg i gymmen så laget mitt taper i kanonball. Men knuse en rute? Hva kom Herr Schnurrbart til å si?
Jeg så meg rundt.
Ingen hadde sett meg. Jeg visste det bare var én ting jeg kunne gjøre for å komme meg ut av situasjonen.
Jeg måtte bruke de magiske evnene mine.
Å ja. Jeg visste det var noe jeg hadde glemt å fortelle!
La oss spole litt tilbake …
KAPITTEL 2 DE MAGISKE EVNENE MINE
Da jeg var ett år, fant jeg ut at jeg hadde magiske evner.
Og da jeg fylte tre år, fant jeg ut at jeg ikke fikk lov til å bruke dem.
Da hadde jeg satt fyr på håret til onkel Filbert og forvandlet tante Yvonne om til en rotte.
Etterpå gjorde jeg meg selv usynlig.
Da jeg ble synlig igjen, tok mamma en alvorsprat med meg.
Hun sa jeg måtte slutte å bruke magi. Og at jeg måtte love å holde de magiske evnene mine hemmelige.
At de kunne være farlige, og at andre ville bli misunnelige om de visste hva jeg kunne.
Og jeg prøvde virkelig. Jeg gjør alltid som mamma sier. Nesten.
Men det hendte jo at jeg lot meg friste til å teste bare bitte litt.
I begynnelsen kunne jeg ikke styre magien i det hele tatt. Så når jeg slapp den løs, kunne nesten hva som helst skje.
– Alfred, kan du fortelle meg hvorfor melken er lilla?
Okei, så var det kanskje ikke såååå farlig med lilla melk når alt kom til alt. Jeg stelte i stand mye verre ting enn det …
– ALFRED!!! Hvorfor er det en velociraptor i badekaret?!
