T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 1 av 256)
Befrieren
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 2 av 256)
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 3 av 256)
Leif Ă˜stli
Befrieren Roman
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 4 av 256)
© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Bjørn Kulseth Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim, 2012 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978-82-03-35239-3
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 5 av 256)
Like soldiers in the winter’s night With a vow to defend No retreat, baby, no surrender. b. springsteen
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 6 av 256)
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 7 av 256)
Del I
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 8 av 256)
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 9 av 256)
Himmelen hadde samme farge som taket i et innrøkt rom. Ikke så mye som et spedt skimt av sol kunne du se der oppe. Ikke så mye som et fillete, lite håp om bedre tider. Tom bøyde seg over sykkelstyret og betrakta buemønsteret i brulegningen. Iddefjordsgranitt kunne du stole på, mente morfar, som hadde vært stenhogger i gamle dager. Rudi satt som vanlig bakpå sin gamle Svithun og tromma på sykkelsetet, et hue høyere enn han, og med never store som boksehansker. «Fire dager igjen,» sa Rudi. Tom så opp. Rudi retta på Ray Ban-kopiene, kjøpt på Svinesund for niogtredve kroner. Så ut som en gangster med de brillene. Fire dager … Han hadde slitt ut to par sko mens han venta på den plata. Og akkurat nå virka det som om han kom til å slite ut et par til før Born in the U.S.A. kom. Rudi knytta den svære neven og boksa i lufta. «Håper han rocker ræva av hele verden,» sa han med sprudlende stemme. Akkurat det tvilte ikke Tom på. «Springsteen svikter aldri,» sa han. Neste gang Springsteen kom til Norge skulle han være der, for konserten i Drammenshallen hadde han gått glipp av, og de som hadde vært der prata om den ennå. Han så seg rundt. Foran døra til gatekjøkkenet hadde 9
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 10 av 256)
noen parkert en BMW med gnistrende lakk. En svær amerikaner rulla over brulegningen og gynga videre nedover mot Gjestehavna. I radioantenna blafra Sørstatsflagget i rødt, hvitt og blått. Ligna et norsk flagg som hadde fått seg en trøkk i sida og bikka over mot høyre, og så hadde noen strødd hvite stjerner over det blå korset. En skikkelse vagga som en sjømann midt i veien. Øya hans var skjult under skjermen på ei skyggelue. Bremselysa på amerikaneren blussa opp, og så skvatt bilen til sida, med støtfangeren en halvmeter fra kneskålene hans, og ble borte bak Toldboden. Mannen løfta den ene armen over huet. De faktene der var det noe kjent med. Sjøl om han sto et stykke unna, kunne Tom se farens deformerte finger med gifteringen på. I det samme gled døra til gatekjøkkenet langsomt opp, og ut kom en fyr i dress som slikka på en softis. Framme ved BMWen stakk han nøkkelen i døra. Mannen nikka til faren hans. Sa noe som Tom ikke hørte. Faren svarte, mørk i øya. Fyren med softisen satte pekefingeren mot tinningen og vred rundt. Pappa heiste handa opp i høyde med skuldra. Knyttneven sto og dirra i løse lufta. Så smalt det. Mannen datt bakover. Et hult dunk da han traff bakken. Pappa tok to skritt fram og ble stående med ett ben på hver side av han, som en bokser som nettopp hadde knocka motstanderen. Snøhvit softis lyste opp på den mørkeblå skjorta. Kampen var over. Tom skulle ønske han kunne synke ned i bakken og bli borte, men det fantes ingen grop å krype ned i, bare brusten så langt øyet rakk. Fyren lå der, stille som en stokk. Satan, tenkte Tom. Han så faren vakle bortover brulegningen og forsvinne rundt hjørnet ved banken. «Det der kaller jeg fulltreffer,» sa Rudi. Tom kjente kvalmefølelsen presse seg fram. Magesyra ville opp gjennom halsen. Den sure smaken da han svelga. Han satte seg opp på setet. Det rasla i det rustne kjedet da sykkelen satte seg i bevegelse bortover brulegningen. Han måtte bort herfra, bort fra Torvet, bort fra det som 10
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 11 av 256)
hadde hendt, før han kasta opp. Han tråkka på pedalene og krumma seg over styret, mens ballongdekka rulla bortover asfalten i retning jernbanen. Framme ved stasjonsbygningen lente han sykkelen inntil nettinggjerdet, kryssa skinnegangen og sprang bort til elva. Sank ned på kne på elvepromenaden og så gjenskinnet av seg sjøl nede i vannet. Prøvde å puste med magen, men da han så for seg det som hadde skjedd, kjente han kvalmen komme. Tårene pressa seg fram. Det var ikke vanskelig å forestille seg hva Rudi tenkte. Nei, sa han til seg sjøl, ta deg sammen. Du kan ikke sitte her og sippe. Mens han satt på kne og smakte på sin egen magesyre, føltes det som om han han ramla ut i elva og drev nedover med strømmen. Som om han sank mot den mudrete bunnen, med jakkelommene fulle av stener. Han ble trukket nedover mot mørket mens han baksa med armer og ben. Måtte få huet over vannet. Men han kom seg ikke opp til overflata. Armer og ben var uten kraft, han fikk ikke puste, bare lå der og så de skjøre boblene stige mot overflata, én etter én, til lungene var tomme for luft. Rudi ramla ned ved sida av han og dingla med bena over det grumsete vannet. «Går det bra, eller?» Han følte usikkerheten i stemmen til Rudi. Prøvde å si noe, men klarte det ikke. Så opp fra den brune elva og festa blikket på Bybrua, der en sennespsgul og hvit buss var i ferd med å dra seg opp bakken og over på denne sida. Han var ikke kvalm lenger, bare fylt av en tyngende tomhet. Det fantes ikke noen mellomting for pappa. Enten så var han helt av, eller så var han på, og da var det best å styre unna. Både Fredrik og han hadde lært seg å gå stille i dørene. Da var det nesten bedre å være Rudi, for han hadde ikke sett snurten av far sin sia mora tok med seg han og søstera og stakk fra Oslo, og dumpa ned her i Halden den høsten de skulle opp i femte. 11
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 12 av 256)
Rudi dro handa gjennom luggen. «Ligna ikke han fyren litt på fatter’n din?» «Synes du det?» Rudi sa alltid fatter’n. Sjøl brukte han aldri det ordet. Han hadde slutta å si pappa òg, når han tenkte seg om. Far min hørtes greiere ut. Men han orka ikke å diskutere far sin med Rudi nå. Han snudde seg og så den andre veien, bortover mot stasjonsbygningen. Et lokomotiv med åtte vogner kom dunkende langs skinnegangen og stoppa ved perrongen. GÖTEBORG i hvite bokstaver over frontruta. Gøteborg. Den som kunne hoppe på det toget. Men han hadde ikke penger til å reise noen steder, ikke opp til Kornsjø engang. Et par måker hang oppe under skyene og skrek som om undergangen var nær. Rudi tok av seg solbrillene og stappa dem i brystlomma. «Går det bra med deg?» Tom så på kameraten. Sinnet svella i mellomgulvet. «Ser det ikke sånn ut?» Går det bra! Han følte seg som en flådd hoggorm. «Bare glem at jeg spurte.» «Driter vel jeg i!» Hvorfor måtte mora til Rudi komme drassende med han hit til byen? Hvorfor kunne de ikke ha blitt i Oslo, så hadde han fått være i fred? Rudi og han hadde funnet hverandre med det samme. Eller funnet og funnet. De andre i klassen hadde funnet hverandre for lenge sia. Og da Rudi kom, så var det ingen som ville være sammen med han, heller. Så da hadde det blitt to til overs, i stedet for én. En dag, i storefri, bak leskuret, der alle slåsskampene fant sted, hadde en av tullingene i klassen dytta han så han ramla over Rudi, og så hadde de to barka sammen og dælja løs på hverandre mens de andre hadde stått i ring rundt dem og heia. Ikke fordi de holdt med noen av dem, men fordi de nøt synet av noen som holdt på å ta rotta på hverandre, såpass skjønte han jo. Både Rudi og han hadde knalla som kinaputter, men så hadde det brått vært over, for en svær kar som 12
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 13 av 256)
var lærer i sjetteklasse hadde røska tak i dem og tvunget dem til å ta hverandre i handa. Den dagen ble Rudi og han et radarpar, og drittsekkene i sjette hadde ikke turt å plage han lenger. Etter skoletid hadde de sykla hjem sammen, to i bredden, mens bilene tuta og sjåførene rista på huet. Rudi hadde bare gitt dem fingeren. Blodsbrødre hadde de blitt den dagen Rudi knabba ei pakke Marlboro på matsenteret, og derfra gikk det slag i slag. Først hadde det vært hans tur til å rappe et pornoblad på samme sted, og i fjor sommer hadde Rudi fått storesøstera si til å kjøpe øl til dem for første gang. Hver gang hadde de søkt ly bak butikken, for der holdt de resten av verden på passe avstand. Fløyta til konduktøren sved i øra. Passasjerene hadde klart å karre seg om bord på utenlandstoget, som satte seg i stille bevegelse mot Göteborg. På veggen til stasjonsbygningen hang byvåpenet. Tom kunne ikke se det herfra, men han visste hva som sto under tegningen av soldaten i full rustning: GUD MED OSS. Rudi titta opp på den grå himmelen. «Ser stygt ut,» sa han. «Vi stikker.» «Stikk, du,» sa Tom uten å snu seg. «Blir her litt til, jeg.» «Gjør hva du vil,» mumla Rudi, og så reiste han seg og gikk. Tom ble sittende. Det var like greit, for hjem orka han i hvert fall ikke å dra. Fra elva stirra to øyne tilbake på han. Regndråpene falt som småsten fra himmelen og teppebomba avtrykket hans nede i vannet. Han lukka øya og så seg sjøl ligge der, i mudderet på bunnen av Tista.
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 14 av 256)
Dagslyset rant inn gjennom vinduet da hun trakk gardinene til side. Morratåka svevde over nabolaget. Rullingsen holdt på å slippe taket da hun snudde seg, men den ble hengende fast i den tørre huden på underleppa, hun burde se å få smurt den inn med litt vaselin. I mørket bak ryggen hennes lå Tom og sov. Luggen stakk opp over kanten på dyna. Som å se håret til Kjell. På skrivepulten lå skolebøkene stabla opp. Det måtte da gå an å få igjen noe av det de hadde kosta? Foran stabelen hadde sønnen lagt fra seg notisboka og noen blyanter. Hun likte å tegne sjøl òg, men var ikke i nærheten av det han kunne få til med blyanten. En nådegave, hadde hun sagt til Kjell, men han trudde jo det var noe gærnt med gutten, som satt der og pusla med blyanten i stedet for å finne noe å skru på. De var jo sjelden enige. Når hun ville spille Bellman på platespilleren, ville han høre svensktopper. Ikke leste han bøker heller, mente han klarte seg med overskriftene i avisa. De eneste gangene han hadde skrevet så mye som navnet sitt, hadde han pådratt dem enda mer gjeld. Men han hadde vært ordentlig flott da de møttes, og akkurat som faren hennes gikk han bestandig i dress. Men det begynte å bli ganske lenge sia nå. Hun tok et par steg nærmere og lente seg over pulten. En bokser som sto bøyd over en slagen motstander. Noe ved bokserens blikk skremte henne. Ved sida av notisboka lå ei 14
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 15 av 256)
bok. Huck Finns opplevelser. Den hadde hun også lest da hun var på Toms alder, før hun hadde gått løs på Dickens og Dostojevskij. Hun skritta over det knirkende gulvet og stoppa i døråpningen. Sa navnet til sønnen så hyggelig hun kunne. «To-om!» Tenkte på den gangen de skulle døpe han. Pappa het John og svigerfar Kristian, så for å få fred og ro bestemte hun seg for Tom, etter boka om Tom Sawyer. Det var det ingen som visste, hun hadde aldri sagt det til Tom heller. Det var i hvert fall bedre enn å bli oppkalt etter Jesu mor, som hun hadde blitt. Sønnen vred seg med ansiktet mot senga og ga fra seg et klynk. Han drømte vel et eller annet. Sjøl våkna hun av mareritt rett som det var. «Nå må du stå opp,» hviska hun bøyd over senga, før hun gikk ut på gangen og lot døra stå åpen bak seg. Måtte vekke Fredrik, så han kom seg på skolen, hun begynte å få dårlig tid sjøl òg, hadde ikke tenkt å komme for sent på jobben i dag heller. Tom gjespa lenge og høyt. Søvnen kleba seg til øya hans som tåke i morralyset. Litt etter litt trådte seng, skrivebord, stol og skap skarpere fram, som bildene pleide å gjøre det når du slapp fotopapiret ned i framkallingsbadet i mørkerommet på ungdomsskolen. Hjertet dunka og gikk inne i brystet. For en rar drøm han hadde hatt. Pappa hadde stått i manesjen på et omreisende sirkus. En dverg med lang pisk hadde vært sirkusdirektør med flosshatt og glitter på jakka, og pappa var en slags slåsskjempe, med boksehansker på henda, og jobben hans var å kjempe mot frivillige fra publikum. Plutselig svingte dvergen pisken mot Tom og ba han reise seg opp og slåss. Han hadde stivna til i kroppen. Det var det siste han huska, før han våkna. Han trakk dyna over huet. Kjente at nakkehåra var våte av svette. Han hørte mamma gå nedover trappa. Så ble det stille der nede. Hun sto sikkert og lytta, nå, ville vel forsikre seg om at han klarte å komme seg opp i tide. 15
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 16 av 256)
«Jeg er våken,» ropte han. «Bare dra, du!» Han prøvde å fokusere på bildet over senga. Tegningen ble langsomt skarpere. Pappa og han med fiskestang og skyggelue. Det var lenge sia han hadde laga den. Mamma hadde ramma den inn. Smilte de ikke, både pappa og han? Visst smilte de. Halsen ble trang. Hadde det virkelig vært så idyllisk, eller var det bare noe han innbilte seg? Det var vel bare fantasi, han mente at han hadde hørt et eller annet sted at folk hadde en egen evne til å huske det som var bra, og glemme alt det andre. Og godt var det. De andre greiene ble vel lagra langt bak i skallen et sted, og kom ikke krypende fram før du begynte å rote i dem. Bildet av Springsteen var litt mindre flaut. Svart skinnjakke, håret som en bustete topp. T-skjorta med rift i sømmen i v-halsen. Øya som så tvers gjennom deg. Ryktene sa at han var på rockekjøret igjen, etter de stillferdige sangene på Nebraska. De siste ukene hadde Tom tenkt på den nye plata hver eneste dag, Fra vinduet strømma det hvite lyset inn i rommet. I lufta hang restene av mammas første røk. En langsom rullings, sammen med svart kaffe den daglige frokosten hennes. Han løfta på dyna, brukte armene til å skyve den magre overkroppen opp, og vippa føttene ut på gulvet. Fredag, og ny måned på kjøpet, juni. Det smakte sol av det ordet. Han kjente huden nuppe seg på ryggen. Og så var det lønningsdag. Den første. Når de hadde stengt butikken i kveld og kassa endelig var gjort opp, skulle han få lønn rett i neven, det hadde Sven lova han i går. Han sto opp og gikk bort til klesskapet. Kanskje livet var noe for han likevel? Da han åpna skapdørene for å finne seg noen rene klær, skrek hengslene. Nede fra veien hørte han lyden av pedaler som slo mot kjedekassa. Sykkelen til mamma hadde enda en gang lagt ut på dagens lengste tur, til gamlehjemmet der hun hadde vaska undertøy og skitne laken så lenge han kunne huske, helt tilbake til den tida da han lærte å snakke og mormor var verdens beste dagmamma. 16
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 17 av 256)
Stille som et av de gamle bøketrærne nede ved Tista sto han og lytta. Ikke et knirk i huset, Fredrik lå vel og dorma ennå. Dekksuset fra bilene nede på riksveien drev inn gjennom det åpne vinduet. Øverst i skapet lå dynetrekk, putetrekk og laken, i hylla under to hvite og ei mørkeblå t-skjorte, to utvaska truser og tre par slitne sokker. Den nederste hylla var tom for tida. Ikke fordi mamma ikke var villig til å vaske. Det var bare ikke noen bukser å mate vaskemaskinen med. Han plukka opp den utvaska olabuksa som hang over stolryggen ved sida av senga. Kjøpt for litt over et år sia, og fortsatt uten flekker. Han holdt buksa opp mot vinduet. Nesten så lyset trengte tvers igjennom det tynne stoffet. Rene lommetørkleet. Men ingen kunne påstå at det var hull i den. Med hull var løpet kjørt: ikke engang mamma kunne sy lapper i løse lufta. Nei. Hvis han var religiøs, skulle han ha bedt til Gud om masse penger, så hadde de andre problemene løst seg sjøl. Det knirka i trinna da han løp ned i første. Han hadde aldri klart å gå i trappa, du måtte springe sjøl om den var stupbratt og svingte brått mot høyre. I hvert fall når du skulle på do og det var tjue kuldegrader ute, for da var ikke trekken fra vinduet til å holde ut. Men det var om vinteren, ikke nå. Han fant bryteren til kokeplata og skrudde den på på fullt. Den lunkne kaffekjelen minna han om pappa. På mandag morra trengte han minst en halv kjele med beksvart kaffe, sammen med en håndfull Blue Master, for å stille seg inn på en frekvens som gikk an for andre å leve med. Mens han venta på at kaffen kokte opp, tromma han med fingrene på bukselommene. Ikke noe foran, ikke noe bak. Han gikk ut i gangen. Den velbrukte skinnjakka hang på kroken sin, hvite striper spredte seg som nervetråder i det svarte skinnet. Boksen med Göteborgs Rapé lå i sidelomma. Lukta av fersk snus gjorde munnen våt. Han kippa på seg treskoa og gikk ut på trappa. Lyset var melkehvitt på himmelen nå, og murtrappa kjølig mot baken da han satte seg ned og sparka småsten over 17
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 18 av 256)
gårdsplassen. Ennå var nabolaget rene kirkegården. Tvers over veien hadde gamle fru Olsen med den lange, lave bikkja fortsatt rullgardina nede i soveromsvinduet, og fra huset til Hammer, som spilte trompet i Forsvarsmusikken, kom det ikke en lyd. Men han hadde vel ikke stått opp tidlig en eneste dag i sitt liv, heller. En gråstripete katt pilte over gården da Fredrik slo an dagens første akkorder. Jumpin’ Jack Flash, hvis han ikke tok helt feil. Stones. Da var Fredrik i rute og kom til å rekke skolen i dag også. Godt var det, for han ønska jo at lillebroren skulle fullføre skolen, sjøl om han sjøl hadde slutta på gymnaset. Han hadde landa på at lærerne egentlig ikke ønska å ha han der. Som om han hadde gjort seg skyldig i en forbrytelse ved å sitte der og høre på undervisninga deres. Nei. Han hørte ikke hjemme der. Passa ikke inn. Og etter at norsklæreren hengte han ut for resten av klassen, så hadde han ikke hatt noe valg. Han kom aldri til å glemme det vemmelige smilet til lektor Stang. Jeg sier som Wildenvey, hadde den gamle drittsekken sagt, og så hadde han utbasunert noe om at kjærligheten ikke varer, og ledd den kjølige latteren sin, og sagt at han gjerne ville lese noe høyt. Det hadde vært så stille at du kunne høre fuglene kvitre i trærne utafor. «Jasså, Jansen,» hadde han sagt, med den skingrende stemmen,» «Så du har blitt dikter, du?» og så hadde han lest diktet som Tom hadde skrevet. I klassen hadde det vært dødstyst. Jentene foran han hadde bare stirra ned i pulten. Da lektor Stang var ferdig med lesinga, hadde Tom reist seg opp og velta pulten over ende. Røska tak i sekken sin og gått. Hva annet kunne du gjøre enn å storme ut fra et sånt fangehull? Han kom i hvert fall ikke på noe annet. Hva ville mamma ha gjort sjøl? Han hadde ikke turt å fortelle det til henne. Han burde sikkert ha dempa seg, holdt seg i ro, latt som ingenting. Han visste jo det. Men akkurat da hadde han ikke makta det. Akurat da hadde det blitt for mye. Det verste var jo at han skrev minst like godt som de andre i klassen. Bedre enn de fleste av de snusfornuftige medelevene som la ut resonne18
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 19 av 256)
mentene sine, side opp og side ned, lidenskapsløst alt sammen, dødt som grus, så sjelstomt at han holdt på å sovne. Ingen av dem våga en dritt, ingen av dem tok noen sjanser, ingen synte korta de hadde på handa. Herma etter det foreldra deres hadde skrevet før dem, for femogtjue år sia, da de gikk på gymnaset. Men gode karakterer fikk de, lektor Stang dryssa både femmere og seksere over dem. Og fine jobber skulle de få, når de var ferdige med studiene sine, det lå liksom i korta. Men han, derimot, ble gjort til latter. Egentlig burde han ha løfta pulten og pælma den rett i huet på den gamle tullingen. Men han skulle vise dem. Alt skulle bli annerledes. Når den tida kom. Bare noen kunne hjelpe han med å sparke i gang livet, dra i gang tida igjen. For tida hadde stoppa opp nå. Tida sto dønn fast, som en motor som hadde skjært seg. At tida ikke var til å stole på, hadde han visst helt sia han var sju. At den tok seg til rette, at den holdt på med sitt, bak ryggen din. Han hadde ligget i senga, sikkert en søndag, de hadde jo hatt fri, det var på høsten, for bladene på trærne var gule. Mamma hadde stått i døra, med sigaretten hengende fast i underleppa, og sagt at det var morra. Morra? Han fikk ikke det til å stemme. Det var jo bekmørkt ute, så han trudde det var natt ennå. Han hadde jo nettopp lagt seg? Så hvordan visste mamma at det var morra? «Se på klokka,» hadde hun svart. Hæ? Gikk tida om natta også? Mens han sov? «Ja,» hadde hun sagt, «tida går om natta òg. Tida går hele tida.» Jada, han hadde fått med seg det nå. Tida gikk. Sakte når den burde gå fort, og fort når den burde ha gått sakte. Når pappa var hjemme, sto tida stille på kjøkkenet. Der satt han, ankra fast til stolen, med lyset av, og hørte på svisker fra Svensktoppen eller countryplater fulle av sår som spraka i høyttalerne: 500 miles, Me and Bobby McGhee, Green, green grass of home. Favoritten var Jim Reeves. Hvor mange ganger pappa hadde jabba om den flystyrten ante han ikke, men det var ikke få. Sjøl hadde han såpass fantasi at han lett kunne forestille seg åssen det var å sitte i et fly på vei 19
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 20 av 256)
rett nedover med nesa først. Han kunne bare lukke øya, så kjente han følelsen av å dette ned, ned, ned, som ei flue som ble sugd ned i utslagsvasken. Han hadde i hvert fall en jobb. Tjente sine egne penger. Snusboksen veide nesten ingenting i handa hans. Måtte huske å kjøpe en rull med bokser på Svinesund etter jobben. Heldigvis hadde morfar tenkt på at det kunne være jobb å få på den andre sida av grensa, for her i byen var det umulig å få seg et arbeid for sånne som han. Etter at morfar tipsa han om å prøve seg på Svinesund, hadde han kasta seg på sykkelen og tråkka ei drøy mil langs riksveien ut mot E6. Derfra gikk det rett til værs i minst én kilometer, så bratt at det nesten var som å klatre i Jakobs stige. Etter å ha svetta seg opp Hellekleva, hadde han rulla over Svinesundsbrua med lår som var stive av melkesyra, fortsatt forbi tollstasjonen på svensk side, og prøvd seg etter tur i TV-Boden, på Teltet, i Kötthallen og i et par småsjapper som solgte krimskrams av alle slag. Alt du ikke hadde bruk for, til en billig penge, var visst motto der i gården. Men ingen av stedene hadde hatt bruk for han. I et skogholt litt på utsida av markedsområdet hadde den røde bygningen lyst mot han. JEANSLAGERET sto det på det hvite skiltet som hang på veggen. Det hadde vært like før stengetid, men utgangsdøra hadde vært åpen, og ut hadde det strømma lav musikk. Inne i butikken hadde han sett en mann med blondt hår samla i en hestehale mot de røde og hvite stripene i det amerikanske flagget på veggen bak. Opprørsflagget. Ei stripe for hver av statene som satte seg opp mot England. Mannen hadde hatt kulemage, og de øverste knappene i skjorta hadde vært åpne. Han hadde lent seg mot disken og plukka hundrelapper ut av seddelskuffen. På den andre sida av kassa hadde det stått en gutt på hans egen alder og studert skotuppene sine, med henda dypt ned i lommene. Vifta i taket hadde stått dørgende stille. Kulemagen hadde holdt fram bunken med hundrelapper, og gutten hadde tatt dem imot og gått mot døra uten å si et eneste ord. Mannen så etter gutten og rista oppgitt på huet, men da han fikk øye på Tom, hadde han sprukket opp i et forretningsmessig smil 20
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 21 av 256)
og spurt hva han kunne stå til tjeneste med. Tom hadde rakt fram handa og sagt navnet sitt, og mannen hadde tatt imot. «Sven Svendsen.» «Ser etter jobb,» hadde Tom sagt. «Ja, da har du flaks,» hadde Sven sagt, og humra, «for han som gikk ut døra, har nettopp hatt sin siste arbeidsdag. I hvert fall i denne butikken.» Så hadde Sven spurt om han var god i hueregning, om han likte å jobbe og om han visste forskjell på mitt og ditt. Han måtte ha svart riktig på alle tre, for Sven hadde sagt at han kunne begynne å jobbe på mandag. Ei hel uke sia nå. I kveld skulle han få betaling for femti timer. Det skulle bli godt. Volvoen til pappa var vekk. Han kjente ilinga i magen. Hva var det egentlig pappa holdt på med for tida? En eller annen gang midt på natta hadde Tom våkna av en bil som gikk på tomgang nede på gårdsplassen. Nå og da hadde stemmen til pappa overdøva motorduren. Det dumpe smellet fra ei bildør, motoren hadde økt turtallet, og så hadde larmen blitt lavere og lavere, og til slutt hadde han ikke hørt noen ting. Han måtte ha konka ut og sovna igjen, tvert. Mamma hadde smilt da han kom hjem og fortalte at han hadde fått seg jobb. Hun hadde lurt på om han hadde fått noen arbeidsavtale ennå, men det hadde han bare rista på huet av. Noen avtale hadde han ikke spurt om, for lønna var jo svart. Såpass hadde han fått med seg. Men det burde jo ikke hun vite noe om. Svarte penger gikk også an å betale med i butikken. Og tjue kroner timen var vel ikke så verst for en som ikke hadde fylt atten ennå. Dessuten hadde Sven lova han tjue prosent på alle varer. Så i kveld skulle han ta ut både bukse og dongerijakke. Etter det ville han sitte igjen med fire hundre hvis han ikke hadde regna helt feil. Da hadde han råd til et par øl på lørdag, og så var det bare tre dager igjen til Born in the U.S.A. sto i hylla på Platesjappa. Tre dager til han skulle få høre de nye sangene for første gang. Tre dager til tida begynte å gå igjen, men akkurat nå virka det heller som tre år. 21
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 22 av 256)
Skinner av stål lyste opp i øyekroken. Jo nærmere Rudi kom fabrikken, jo mer usikker følte han seg. Talent for å selge seg sjøl hadde han aldri hatt. Men det var nå eller aldri. Eller kanskje han bare skulle snu og sykle hjem igjen? Kanskje det bare var tull det Rolf hadde sagt? Han kunne ikke fatte hva Reni så i den lille apekatten. En tynn spjæling av en drosjesjåfør som gikk rundt og slo seg på brøstet og trudde han kunne prate tysk. Kalte seg for Ralfi die Grosse. Hørt maken til pisspreik? Kanskje prata han bare piss i går kveld og, ` da han kjørte henne hjem for å låne penger. Mens Reni var inne og smiska med mamma, ble Rolf som vanlig sittende ute i den gamle PVen sin, med bildøra åpen og anlegget på. Brått skrudde han ned lyden, så på Rudi, og sa: «Søstera di har fin rumpe.» Hvem trudde han egentlig at han var? Johnny Rotten? Du sa vel ikke sånn til lillebroren til dama di hvis ikke du var helt idiot. Så hadde Rolf spurt om han hadde fått seg noe å gjøre ennå. Han hadde bare rista på huet. Var jo mindre sjanse for å få seg jobb her i byen enn for at en snøball skulle overleve i helvete. Rolf hadde sagt at de trengte folk på en fabrikk i Tistedalen som het Scanmetall eller noe i den duren. Laga visstnok sirkelsager som de eksporterte til USA og Canada, og noen andre greier av metall. I Amerika hadde folk råd til å bygge hus, hadde Rolf sagt, for der betalte de nesten ikke skatt. 22
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 23 av 256)
Fabrikken lå rett på nedsida av Rabben, den eneste hoppbakken han noen gang hadde sett bortsett fra dem på tv. Fatter’n til Tom hadde hoppa der for mange år sia. Rart med det. Sjøl hadde han bodd i Oslo til han var ti, men aldri vært i Kollen. Omtrent ikke sett andre deler av byen enn Etterstadsletta og de andre husa på den riktige sida av Strømsveien. Rudi så plåtskiltet rett etter at sykkelen hadde rulla over jernbaneskinnene. Scanmetall. Det var hit han skulle. Det var nå det gjaldt. Han kjente pulsen slå da han støtta sykkelen opp mot veggen, og gikk inn i fabrikken. En spebygd fyr i tredveåra med skjeggstubber og bustete hår kom gående med henda i hver si lomme. Typen var nesten tynnere enn Tom og var kledd i blått arbeidstøy. Nederst på bena hang det et par tresko. Rene fangeuniformen. Da han spurte om veien til kontoret, pekte fyren opp i andre etasje og gikk videre. Rudi tok trappa i fire lange steg, og så sto han i en korridor med dører på rekke nedover. P. LANGBAKKE. FABRIKKDIREKTØR, leste han på døra helt i enden. Han banka på. «Kom inn,» ropte en vindtørr mannsstemme. Han pressa ned håndtaket og skjøv opp døra. Bak et skrivebord som var nesten like svært som gulvet i en gymsal, satt det en skjortekledd mann på rundt seksti med grått, vannkjemma hår og briller med skinnende innfatning. Så det var sånn direktører så ut. Fra nesa stakk det ut lange, svarte hår. I den ene handa holdt han et halvspist rundstykke med ost, og i den andre et krus med kaffe. På skrivebordet lå det et par, tre aviser hulter til bulter med andre papirer. VG kjente han igjen med en gang. Han leste opp ned på forsida til den ene avisa: Norges Handels- og Sjøfartstidende. I det ene øret satt det et høreapparat. «God dag,» sa direktøren. «Mor’n.» Direktøren så opp fra avisa, bretta den sammen og la den oppå de andre avisene. «Nå? Hva kan jeg hjelpe deg med?» Direktøren mønstra han ovenfra og ned. 23
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 24 av 256)
«Forresten, ta av deg solbrillene,» sa han. «Så jeg kan se øynene dine.» Rudi kjente at han ble varm. Hva var det her for en fyr, som trudde han kunne oppføre seg sånn, bare fordi det sto direktør på døra hans? Men det var best å gjøre som han sa. Husk hvorfor du er her, sa han til seg sjøl. Husk at du trenger de penga. Han dytta de mørke brillene opp i panna. «Lurte bare på om du hadde en jobb til meg?» sa han, og prøvde å se ut som en grei kar. En som han sjøl hadde ansatt hvis han var sjef. «Kjenner du noen som jobber her?» sa direktøren. Det hadde han ikke tenkt på. At du helst burde kjenne noen. At du helst burde smile og si jovisst, det glemte jeg å si: Men både far min og onkelen min jobber her, og bestefar var her før dem igjen. Det var sånn tinga funka, ikke sant, det var derfor sånne som han, som mangla både far og onkel og bestefar, slet med å skaffe seg noe å gjøre. «Nei. Bare hørte at dere trengte folk,» sa han. Øya til direktøren ble smalere. «Njeeii.» «Ikke?» Sykkelturen var bortkasta. Han skulle ha snudd, i stedet for å tråkke de bratte bakkene fra byen og helt opp til hit. «Ikke fast, i hvert fall.» «Nei vel?» Han følte seg som en landstryker som sykla rundt med lua i handa. «Men vi har en del sykefravær. Så en vikar kunne vi ha bruk for. Helst fra i morgen.» Jøss, var det jobb å få likevel? «Greit for meg,» forta han seg å si. «Godt,» sa direktøren. «Du kan få prøve deg.» «Takk.» Han pusta ut. Det ordna seg likevel. Han kunne få begynne å jobbe. «Sykefraværet tilsier at vi skriver arbeidsavtale for en måned. Så får vi se.» 24
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 25 av 256)
«Greit.» Svaret bare datt ut av han. Ingen vits i å late som han hadde råd til å si nei. Han hadde gladelig skrevet under på en avtale som varte ei uke, for den saks skyld. Det var rene musikken som kom ut av munnen til gamlingen. Jobb i minst én måned var en god start. Direktøren retta på brillene og tok fram en trykt blankett og en kulepenn. «Du får hjelpe meg med personalia.» «Ja.» Hva det ordet betydde ante han ikke, nå gjaldt det bare å være med på notene. «Navn?» «Rudi Berg.» «Rudi sa du?» Direktøren smilte. Han smilte tilbake. «Mellomnavn?» Hvorfor måtte han spørre om mellomnavnet? Det hadde jo ikke engang Tom gjort. Direktøren holdt pennen klar. «Morgan,» sa han, lavt. «Som i Morgan Kane?» sa direktøren. «Stemmer.» Han kjente varmen spre seg i kinna. Hadde han ikke annet å gjøre enn å spise rundstykker, drikke kaffe, og more seg med mellomnavna til de ansatte? Kunne han ikke bare se å bli ferdig med papira? Det var fatter’n som på liv og død ville at han skulle hete Morgan. Enda en grunn til å spore han opp og gi han en på trynet. Død over fatter’n! Direktøren skrev mens han mumla. Etternavnet først, og så begge fornavna. «Født?» «Treogtjuende i første.» Han nølte litt. «Seksogseksti.» Der skvatt løgna ut mellom leppene. Bomma med ett år, gitt. Men det var sikkert ingen som oppdaga det, likevel. «Atten år, da.» «Ja.» «Det er bra. Du vet, lover og regler og sånt.» Direktøren rynka på nesa. «Det er jo så byråkratisk blitt, at. Adresse?» Han fortalte hvor han bodde. 25
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 26 av 256)
Direktøren skrev seg ferdig og la kulepennen på skrivebordet. Skjøv arket bort mot han. «Du kan begynne i morgen. Klokken seks. Presis.» «Takk.» Han stakk fram handa for å takke, men direktøren parerte med å holde opp hånda. «Nei, nei. Ingen årsak. Arbeidstøy får du av formannen.» Direktøren løfta røret av telefonen og ba formannen om å komme til kontoret. Så pekte han på døra, og fortsatte å lese. På vei ut stirra Rudi på papiret han hadde fått. Sjuogførti kroner og femti øre i timen, inkludert skifttillegg. Ei formue. På arket var det stempla MIDLERTIDIG med store bokstaver. Men det gjorde ikke noe. Han hadde jobb. I hvert fall for ei stund. Han stappa kontrakten på innerlomma og svevde bortover gangen. Nesten som å vinne i tipping. En svær, pæreforma mann, dressa opp i den samme fangeuniformen som de andre, kom gående mot han. Han så på fyren, men tjukken stirra bare rett tilbake, som om han hadde tenkt å by opp til slåsskamp. Han skjøv solbrillene ned på nesa igjen. «Er du han nye?» sa tjukken med grøtete stemme. «Stemmer.» «Tøff kar, ser jeg. Solbriller inne og greier.» Mannen rakte fram handa. «Velkommen likevel.» De hilste. Tjukken kalte seg Finn Bas. Merkelig navn. Rudi stakk henda tilbake i lommene. La merke til at øya så livløse ut. «Rudi,» sa Finn Bas og tygde på navnet. «Ække det jentenavn, a?» Så smilte han overlegent. Rudi knytta nevene i lommene, og bet tenna sammen. Rolig, nå, sa han til seg sjøl. Rolig. Du har nettopp fått deg jobb. Ikke ødelegg for deg sjøl. Ikke før det har begynt. «Det er jeg som er formann i stanseriet. Det er derfor dem kaller meg Bas.» 26
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 27 av 256)
Kjekt å vite, tenkte han. Men tjukken venta ikke på svar. «Du kan’ke være gamle karen?» «Atten,» svarte han, med så dyp stemme som han kunne. Det hørtes ganske bra ut. Ligna på stemmen til en voksen mann. «Atten? Ja, ja. Vi får se om du er noe tess, da. Er du god nok så er du gammel nok, som jeg pleier å si. Hvis du kan løsrive deg fra de andre damene …» Finn Bas blunka til sekretæren, som smilte tilbake, «… så går vi ned og får tak i noe arbeidstøy og et par vernesko.» «Der ja. Det var bedre,» ropte formannen for å overdøve bråket fra maskinene. «Jeg trives så jævlig dårlig oppe i administrasjonen. Det må være noe med lufta oppe hos kontorrottene.» Formannen stoppa opp foran et plåtskap, fiska fram en nøkkel fra bukselomma mens han gjespa høyt, og låste opp. I hyllene lå arbeidsklærne stabla. «Størrelse?» «Extra large.» «Pikken og, ` eller?» Finn Bas frigjorde en rallende latter, og like etterpå slapp han en fjert. «Åh, der ja. Venta lenge på den.» Han fortsatte å rote i stabelen med jakker. For en type, tenkte Rudi. Og han var formann. En av sjefene her. «Skal vi se,» sa Finn Bas, og mønstra han opp og ned. «Den her står det seksogfemti på. Litt stor, kanskje? Du får prøve’n.» Jakka flaksa mot Rudi, som snappa den i lufta. Jakka så fin ut, den, hvis du likte deg i fangeuniform. Så kom ei bukse blafrende samme vei. Han fanga den, òg. «Så var det vernesko. Nummer bruker du, sa du?» «Femogførr.» «Treogførr, sa du?» Basen blunka. «Femogførr.» «Samme som meg, det. Voksen kar likevel, da?» 27
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 28 av 256)
Finn Bas lo som en startmotor som gikk rundt og rundt uten å slå inn. «Øy’blikk, bare.» Formannen forsvant bak noen skap. Like etterpå kom han tilbake sammen med typen som hadde vist vei opp til kontoret. «Treogførr var det, ja.» Finn Bas ga han et par tunge tresko. han snudde dem. 45 sto det på klistremerket. Slitsom type. «Enda en guttunge, Per,» sa Finn Bas. «Skikkelig tøffing.» Han satte pekefingeren i magen til kollegaen. «Det her er Oslo-Per.» «Hallo.» Oslo-Per håndhilste på han og stakk henda tilbake i lommene. «Hallo.» «Ja, sa Finn Bas. «Han heter egentlig bare Per. Men han kommer fra Oslo. Så derfor kaller vi’n for Oslo-Per. Har fått seg mus her i byen, skjønner du.» Han dulta borti Oslo-Per med albuen. «Ikke sant?» Per smilte og rista på huet. «Derfor han har havna her, ja. Tenker med pikken han og. ` Som alle andre på anstalten her.» Finn Bas så ut som om han tenkte å si noe viktig. «Har du vært til sjøs?» Basen stakk lillefingeren i øret og jobba for å fjerne ørevoks. Rudi rista på huet. «Har du ikke vært i Japan?» Basen hørtes overraska ut. Skiftformannen stirra på han med torskeøya sine. Tok fingeren ut av øret og granska den. Ikke noe voks. Han så på Per og glisa. «I Japan har kvinnene ovale høl.» Han lo så han måtte bøye seg framover. Etter ei stund kom han seg opp igjen, og fortsatte. «Har du dame, gutt?» 28
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 29 av 256)
«Nei.» «Har du ikke dame?» «Nei.» «Mus er deilig, men pass deg. Så fort du har pult dem på tjukka så har dem balletak på deg. Og det slipper dem ikke frivillig. Bare spør han der.» Han pekte på Oslo-Per. Begge humra fornøyd. Rudi hadde aldri klart å late som om han smilte. «Nei,» sa Finn Bas. «Må stikke. Velkommen til gærnehuset.» Han hilste til lua som han ikke hadde, og så snudde han seg og klanka av gårde i de skjevslitte treskoa sine. Oslo-Per ble stående med henda i lomma. «Gærn,» sa han og nikka i retning av Basen. Rudi visste ikke hva han skulle si, så han bare nikka han òg. «Begynner i morra, skjønte jeg?» «Ja.» Oslo-Per ble stille et øyeblikk. Sto og tenkte på et eller annet. Stiv i blikket. Han så på Rudi. «Du som er så ung,» sa han, «må komme deg vekk herfra.» «Hva mener du?» Oslo-Per så strengt på han. «Ikke la den plassen her ødelegge deg.» Rudi klødde seg i bakhuet. Retta på solbrillene. Typen jobba her, men advarte han mot å begynne. Det va’kke til å tru. En truck kom kjørende og tuta. Skulle forbi. Han tok et skritt til sida. Truckføreren løfta på øyenbryna og hilste med handa. Han kjente lufttrykket i nakken da doningen gled forbi. «Er det ikke noe annet du kan gjøre?» Oslo-Per så bekymra ut. Virka nesten trist. Han ble usikker. Nesten femti kroner timen og greier. Ei formue. Ikke faen om han ville gi fra seg de penga frivillig. Oslo-Per så han inn i øya. «Har du yrkesskolen?» Han rista på huet. «Gymnaset, da?» 29
T YPE-IT AS, 25.06.2012 ORDRE: 26407 (s . 30 av 256)
«Er du gærn?» Oslo-Per så oppgitt ut. «Tar dere ikke utdannelse i denna byen, eller?» «Utdannelse?» Han visste ikke hva han skulle si. Sto der og følte seg teit. «Nei, da så.» Oslo-Per vippa på treskoa. Ingen tvil om at han òg var fra østkanten. «Fra Vål’enga?» «Mangleru’. Åssen det?» «Bare lurte. Åssen havna du her?» Oslo-Per ble taus. «Klarte det på egen hånd,» sa han. «Helt uten assistanse.» Nei. På tide å komme seg vekk. Ikke ville han vite mer, og ikke ville han at Oslo-Per skulle få vite mer om han, heller. «Får stikke,» sa han. «Finner du veien ut?» Oslo-Per snudde seg og pekte. «Takk skal du ha.» «Ingenting å takke for.» Rudi følte seg som en servitør der han gikk med de nye arbeidsklærne pent bretta sammen som på fat.