T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 1 av 270)
Veien til Barranquilla
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 2 av 270)
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 3 av 270)
Thomas Hylland Eriksen
Veien til Barranquilla Roman
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 4 av 270)
Tidligere utgitt Siste dagers heldige, 1999 (roman)
Utgitt med støtte fra Digni og Norad © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,8/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Possneck ¨ 2012 ISBN 978-82-03-35207-2
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 5 av 270)
1
Mange år senere, da han satt på en benk i en fremmed by og så de frådende bølgene slå mot klippene, kunne Pablo fremdeles huske den kjølige morgenen på pensjonatet i Bogotá, da professoren i den snodige hatten hadde kommet og hentet ham for å ta ham med på sin første reise til sjøen. På den tiden var San Francisco en ganske ny bydel i Ciudad Bolívar, en barrio inni en barrio i utkanten av en forvokst storby, men den hadde alt rukket å få et nedslitt preg. Den menneskelige bebyggelsen hadde vokst frem litt etter litt, uten noen felles eller overordnet plan, til å begynne med på en flat slette delt i to av en grunn elv som allerede den gangen var brun av møkk og gjørme. Da sletten var fylt opp av gater, butikker, kirker, verksteder, murhus og skur, begynte husene å gro oppover i åsen som ugress i regntiden. Stiftelsen lå nesten øverst i bakken, i Calle 68 Sur. Hvilken gate han bodde i selv, hadde Pablo forlengst glemt på dette tidspunktet. Han hadde ikke besøkt San Francisco siden han var ung. I virkeligheten hadde reisen begynt et par dager i forveien, men det hadde ikke Pablo hatt den minste anelse om den gang. Han hadde spist godt den kvelden, kylling5
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 6 av 270)
lår og pommes frites, et stort beger med cola og en kuleis. Rene fetekuren, og en oppskrift på hjertesykdommer og tidlig død, mente de bedrevitende damene som skrev om lavkarbo og jogging i søndagsavisen. Damene på stiftelsen snakket aldri på den måten, de visste bedre. De virket gladere jo mer barna spiste, uansett hva det var, selv om de sikkert leste de samme avisene. Alle som hang på gatehjørnene langs Avenida 19c Sur var enige om at kylling og pommes frites var solid og næringsrik mat, noe av det beste man kunne få, og det var kanskje fordi de nesten aldri hadde råd til det. Hadde det ikke vært for at de fremmede karene spanderte den kvelden, måtte Pablo ha nøyd seg med godteriet fra Jesuskirken. I virkeligheten het den noe annet, og den hørte til stiftelsen, men den var en merkelig kirke uten snev av røkelsesduft og ikke så mye som et bilde av Jomfru Maria på veggen. Det luktet alltid kritt og kaffe der inne. Den unge, hvite pastoren snakket alltid på sitt litt merkelige, men flytende spansk om Jesus. Hver eneste søndag kom han og snakket om Jesus, ofte midt i uken også. Og så sang de yngre barna av full hals, brekende og ustemt, mens en eller annen spilte kassegitar. I det siste hadde de hatt en hvit jente med langt, gult englehår, som hele tiden smilte med store, hvite tenner mens hun sang. Og de sang alltid om Jesus – Jesus som frelste de fattige, Jesus som led for deg og meg, Jesus som aldri ble sint og som alltid var rettferdig og mild. De nevnte aldri Jomfru Maria, Guds mor, med et ord, og det var faktisk påfallende sjelden at de nevnte sjefen selv også. Det var en merkelig kirke, og den hadde lite til felles med de vanlige kirkene i bydelen, men de som drev den var hyggeligere enn de vanlige prestene, det var kanskje fordi så mange av dem var kvinner, og på halloween hadde de alltid et fjell av godteri liggende på et 6
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 7 av 270)
bord, nok til alle som stakk innom, de spurte aldri etter navn og adresse, ingen ble kastet ut. Når de var ute og gikk i gatene sent på halloweenkvelden, var det alltid Carolina som endte med den mest overfylte kurven. Slik var det i år også. Denne gangen hadde hun på seg en hvit prinsessekjole med et kinesisk sølvdiadem i plast, og selv Gabi, som påstod at han hatet jålete jenter, måtte til slutt innrømme at hun så ganske bra ut. Huden var så brun, tennene og øynene så hvite, kjolen nesten selvlysende i halvmørket. Det var hvitt, sølv, hvitt og svart, mørkebrunt og lysebrunt. Pappa hadde drevet og gnålt i minst et år nå, med den merkelige stemmen som både var kald og varm på én gang, om at Carolina kom til å få problemer hvis hun ikke holdt seg hjemme for fremtiden. Hun hadde klart seg bra så langt, men Pablo hadde en anelse om at det ikke kom til å vare. Hun hadde fylt tolv nå, så hun var nesten to år yngre enn ham selv. Han var ikke dummere enn at han forstod at løpet ville være kjørt for Caro hvis hun fikk en unge i løpet av de neste par–tre årene. Hun hadde jo ikke engang en mor eller tante som kunne ta seg av kreket. Inntil videre var hun trygg. Hun hadde ikke fått mensen ennå, men det kunne skje når som helst. Foreldrene til Jhon Fredy hadde på seg identiske kostymer, sønnen også, stakkars gutt. Hver for seg kunne de nok ha glidd inn i mengden, men når de kom i flokk virket familien komplett idiotisk, med faren, som sikkert var over førti, i et rødt og svart djevelkostyme og moren rett ved siden ham i et helt makent, hun kunne vel i det minste ha funnet noe hekseaktig, men de hadde vel fått tre for to. Jhon Fredy selv virket happy i sitt djevelkostyme, han gliste med perfekte hvite tenner og viste Pablo stashet i gresskarkurven, det var mest karameller og skum, men også noe 7
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 8 av 270)
tyggegummi og gelégodteri. Selv hadde Pablo på seg en blå og rød superheltdrakt av billigste slag, en svart maske som den Zorro brukte, og holdt en slunken godtepose i venstre hånd. De stoppet og nikket til hverandre med et skjevt smil. Det luktet ikke aguardiente av foreldrene i dag, det var vel for tidlig på kvelden. Faren la en hånd på skulderen til Jhon Fredy, han var fremdeles en fot høyere, og lot guttene stå og prate i lyset fra gatelyktene, omgitt av de vennlige luktene og lydene som fylte hele gaten denne kvelden. «Fattern min er jo ikke ute i kveld da,» sa Pablo og nikket mot Jhon Fredys foreldre. «Han ligger hjemme og drekker, hvis’n har noe å drekke på da, hvis ikke bare ligger’n. Tv-en røyk jo i forrige uke, da. Det æ’kke så jævla festlig hjemme hos oss om da’n, ikke sant.» Jhon Fredy sa at de kunne komme og se på tv hos dem når som helst, og Pablo spurte ham om det bare var Carolina som interesserte ham, men Jhon Fredy svarte indignert at faen heller, jeg har en søster jeg også, tror du ikke jeg vet hvordan det er? Da sa Pablo at ja, jeg vet da det, og hun er sytten år, du ser forskjellen, ikke sant? Men etterpå klasket de håndflatene sammen, gliste og sa, ser deg på mandag. Da var det at Pablo oppdaget at søsknene og de andre var borte. De hadde vel gått ned til busstasjonen, hvor det pleide å komme en tryllekunstner. Han skulle til å følge etter, da to voksne menn kom bort til ham og bøyde seg ned mens de hilste med brede krokodillesmil. De var mellom tredve og førti år og bleke som vampyrer. Selvfølgelig skjønte Pablo at det var noe som ikke stemte med de to fremmede. Hva de gjorde i San Francisco på halloweenkvelden var nå deres egen sak. For den del kunne de godt ha vært professorer eller journalister eller sånne som bare av uklare grunner likte å menge seg med fattigfolk på festdager. Kanskje de var ute etter jenter. Men hvorfor 8
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 9 av 270)
skulle de da komme bort til Pablo? De så ikke ut som den typen mannfolk som likte å tafse på gutter heller, for de var ofte litt eldre og fetere og hadde klamme pølsefingre og luktet kamfer og røkelse. Det som fikk Pablos alarmklokker til å ringe for alvor, var at mennene ikke luktet noe videre tillitvekkende heller. Etterbarberingsvannet var en tynn ferniss som prøvde å kamuflere en dyrisk, utålmodig svettelukt, omtrent slik lærere lukter like før de skal til å slå. De ville ham noe, og han var på vakt, som et vilt marsvin like utenfor hulen i samme øyeblikk som den kjenner lukten av en puma to hundre meter unna. Da mennene spurte om han ville ha noe å spise, målte Pablo avstanden til hulen før han bestilte det han hadde lyst på. Det krydde av folk i gaten, og selv om han hadde kommet bort fra søsknene og vennene sine, kjente han igjen halvparten av ansiktene. Sånn var det å bo her, nemlig. San Francisco var verken by eller landsby. Du kjente ikke alle, men du kjente heller ikke ingen. Det var nesten det beste han kunne si om hjemstedet sitt. En mellomting mellom alle og ingen er som regel perfekt. Ellers var det et ninguna futura-sted, hvis du ikke var veldig glad i å bake brød halve natten og selge det hele dagen, eller stå i kroppslukten fra fremmede og klippe hår fra syv til syv – inkludert nesehår og ørehår – eller selge bazoco, kokain og annen drit nede i dumpa om kvelden. Du måtte komme deg et annet sted så fort som mulig hvis du ville noe med livet ditt, alle visste at det var sånn, men nesten ingen gjorde noe med det. Lukten var det Pablo la mest merke til, men det var fordi det var slik han var. Han registrerte også solbrillene og de saklige dressjakkene mennene gikk med, men tenkte ikke så mye over at det var et aparte antrekk på en dag som halloween. De var på farens alder, men mer velstelte, med 9
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 10 av 270)
hvite, hele tenner og glattbarberte ansikter, og begge så litt gjødd ut, med antydning til dobbelthaker og mager som presset seg mot skjortestoffet. Den ene luktet munnskyllevann med mentol, og det var alltid et dårlig tegn; det var et bevis på at han hadde noe å skjule. Da han hadde spist og tørket fettet grundig av hendene, først med en våtserviett og så med en tørr serviett, ble svettelukten fra karene mer påtrengende, og Pablo la merke til at de så på hverandre uten å si noe. Ståket av mennesker rundt ham virket plutselig ikke betryggende lenger, tvert imot, hadde det bare vært fem, ville alle lagt merke til ham, men når kafeen til Juan Pedro var stappfull og det sikkert var fem hundre bare på fortauet utenfor, ville én mindre ikke gjøre noen forskjell for noen. «Tusen takk,» sa han høflig, og begynte å mumle noe om at han skulle gå og se etter kompisene sine. Da rykket det til i de fire hendene som hang som blekkspruter under de koksgrå dressjakkene. «Et lite øyeblikk,» sa den ene, «det er noe vi må spørre deg om. Kan ikke du bare bli med oss bort til bilen, så skal vi vise deg noe du helt sikkert er interessert i.» Pablo så først på den ene, deretter på den andre. De så ikke særlig hyggelige ut nå heller, selv om de åpenbart forsøkte. Så kikket han bort på Juan Pedro, for å få støtte og kanskje et råd, men han var selvfølgelig altfor opptatt med å steke hamburgere til å følge med på hva som skjedde blant kundene. Det var jo en spesiell kveld, en magisk kveld da butikkene delte ut gratis smaksprøver og hele Avenida 19c Sur myldret av folk som hadde kledd seg ut – selv de fattigste hadde fine kostymer, fanden måtte vite hvor de hadde fått pengene fra, og det luktet stekt kylling, kaffe, sigarettrøyk og sukkerspinn herfra til busstasjonen. Hvordan skulle Juan Pedro ha tid til Pablo i dag? Han tjente mer på fire timer i kveld enn på en måned ellers. Pablo så på 10
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 11 av 270)
hendene sine. De var helt rene, jevnt brune med glatte negler uten spor av skitt. Ikke så mye som en dråpe kyllingfett hadde kilt seg inn under en negl. Fingrene luktet svakt av parfyme fra våtservietten. Han var nøye med sånt. Men nå måtte han stikke. Han så ut på fortauet, hvor en pulserende masse av barn og voksne beveget langsomt i begge retninger og så ut som et gigantisk tusenben på karneval inntil man oppdaget at det var satt sammen av enkeltindivider. San Francisco kunne være et helt fint sted å være, når det bare var halloween eller nyttårsaften. De fleste av innbyggerne visste kanskje ikke hvordan man betalte strømregningen, men de hadde alt som trengtes av kunnskaper om hva som skulle til for å få seg en fest. Pablo tok sats, reiste seg og sprang ut på fortauet, ålte seg i sikksakk gjennom folkemengden, presset seg på skrå over gaten og ned i Calle 64 Sur, og først da kunne han begynne å løpe. Der nede var det ikke et menneske i gatene. Ikke en bil. Ikke så mye som en hestekjerre. Da han hadde løpt et kvartal, snudde han seg. De kom etter ham! Og de var voksne karer som langet ut det de klarte. De kom til å ta ham igjen. Pablo satte opp farten. Han hadde nye joggesko. Han var ikke det minste sliten foreløpig. Men han var ennå ikke fylt femten, og hadde to voksne menn etter seg. Han sluttet å snu seg, men ventet når som helst at en neve skulle dukke opp fra ingen steder og holde ham fast i høyre skulder. Han fortsatte å løpe i en jevn rytme. Jo lenger hjemmefra han kom, desto sterkere ble følelsen av frihet. Plutselig løp han ikke bare fra de to mennene i dressjakker og solbriller, men også fra alt annet. Han løp fra det svette og innestengte soverommet han delte med resten av familien sin, fra den evangeliske stiftelsen som han egentlig hadde vokst fra, han var på vei bort fra skolens uende11
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 12 av 270)
lige kjedsomhet og pugging, i ferd med å legge skuffelsene, slitet, stanken og støvet bak seg, alt som hans bydel hadde fått sin dose av og vel så det. Han bare løp, uten å bli sliten. Snart passerte han det store veggmaleriet hvor fedrene ble bønnfalt om å slutte å slå barna sine, han krysset Transmilenio-veien, han var ute av Ciudad Bolívar, men han fortsatte å løpe. Han ble verken sliten eller tørst. Han løp langsommere nå, men i en jevn rytme som hos et esel som har slitt seg. Esler rømmer jo også fra noe. Til slutt kjente han ikke kroppen sin, merket ikke om han ble sliten, han bare løp. Han følte seg ikke trygg selv om mennene var forsvunnet. De kunne ha snudd og hentet bilen. Han holdt seg langs den smale gaten som løp parallelt med hovedveien. Der kunne han smette inn i et smug hvis han plutselig fikk et par frontlys i ryggen.
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 13 av 270)
2
Pablo løftet hodet og snuste ut i luften. Han visste ikke hvor lenge han hadde løpt og enda mindre hvor langt, men han kjente smaken av rustent jern i ganen, svetten som fikk klærne til å klistre seg til huden og at en fremmed lukt – kanel og eksos blandet med geitebæsj og nystekt pizza – fylte neseborene. Han slengte seg ned som en sekk poteter i en mørk trappeoppgang. Det var utenkelig at de hadde fulgt etter ham helt hit, og om de så gikk rett forbi ham om ett minutt, ville de ikke få øye på ham. Han hadde ingen tro på at de kunne lukte ham heller, så han krøllet seg sammen på øverste trinn og forsøkte å sove. Pablo var ikke dum. Han hadde mange ganger hørt at halloween var høysesong for kidnappere, med kaos i gatene og utkledde barn og voksne. Senest i forrige uke hadde to av damene på senteret snakket om det under samlingen. Men han hadde aldri trodd at noen kom til å prøve seg på ham, selv om Juana flere ganger hadde strøket ham over håret og sagt at han måtte passe seg spesielt for kidnappere, han som var så pen og spesiell og hadde et grønt og et brunt øye. Han var heller ikke dummere enn at han skjønte hvorfor barn ble kidnappet. Jentene ble tatt for å 13
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 14 av 270)
ligge med de voksne karene som mesteparten av tiden var langt borte fra familien sin, om de hadde noen, og guttene ble tatt for å gjøre alle de farlige og bedritne jobbene. Når de stjal unger fra San Francisco, var det iallfall ikke for å få løsepenger fra foreldrene. Hvem som kidnappet barn var ikke Pablo sikker på, men han var ikke et øyeblikk i tvil om at det foregikk. Når Juana og Manuela advarte dem om kidnappere, hørtes det både mer alvorlig og mer konkret ut enn når de snakket om hva som ville skje i neste liv hvis de syndet i dette. En gang hadde han spurt kokka Pilar om hvem det var som kidnappet barn. Hun sto med ryggen til og vasket en stor kjele mens hun sa, med streng stemme, at det fantes mange slemme menn der ute, som man måtte passe seg for, men hun sa ingen ting om hvem de var eller hva det var som gjorde dem så slemme. Pablo hutret. Et fint yr, som en knottsverm med tusenvis av nesten usynlige insekter, fylte luften utenfor. Han hadde takskjegg over seg, men varmt var det ikke. Det var aldri ordentlig godt og varmt i Bogotá. Den tørre varmen i landsbyen var et av de tydeligste minnene han hadde fra tiden før de måtte flykte. Han trakk knærne helt opp under haken og prøvde å massere det ene låret med venstre hånd. Først da husket han det idiotiske halloween-antrekket han gikk med. Han rev av seg Zorro-masken og hadde mest lyst til å skrike av raseri over at han lå i en trappeoppgang langt hjemmefra og frøs midt på natten, ikledd en blå og rød superheltdrakt av et syntetisk stoff som virket mer kjølende enn varmende mot huden. Han hadde i det minste de hvite Adidas-skoene og et par ordentlige sokker. Da han hadde besinnet seg og skulle til å plukke opp masken han hadde slengt fra seg innerst i kroken – den hadde 14
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 15 av 270)
tross alt kostet tusen pesos – oppdaget han en papirlapp ved siden av. Hadde han ikke sett rett på den, ville han ha tatt den for å være en reklameseddel for en restaurant eller et vaskeri. Den rektangulære papirlappen var brun, lilla, grønn og hvit, men siden den var på størrelse med en pengeseddel, tok Pablo den opp for å studere den. 50 MIL PESOS, sto det på den. Nå gjenkjente han den fra butikker han hadde vært i. Han snudde og vendte på den et par ganger før han kunne fastslå at den var ekte. Han dyttet den lynraskt ned i den blå og røde superheltlommen med spindelvevmønster, og kastet et vaktsomt blikk rundt seg. Fremdeles spaserte folk rett forbi der han lå, men ingen lot til å se ham. Han håpet bare at ingen skulle inn eller ut av den grønnmalte tredøren han lente seg mot. Selv om Pablo hadde sett en femtitusenlapp før, hadde han naturlig nok aldri eid en selv. Pengene som kom Pablos vei var vanligvis mynter, men han hadde også ofte hatt tusenlapper med bilde av en fyr med stripete slips som så ut som en kartelleder. For en tusenlapp kunne man kjøpe seg en stor ispinne med sjokolade og nøtter eller en arepa med ost, eller en buñuelo. Han hadde også ofte hatt en totusenlapp mellom hendene, med et bilde som forestilte en kar som ærlig talt så nokså tåpelig ut, med en liten, stivt vokset bart og foroverstrøket hår. To tusen var nok til noe å drikke, en flaske cola eller pony, et par små poser potetgull og en sandwich eller en kuleis med tre kuler, og enda ville han hatt nok til noen tyggispakker, iallfall hvis han kjøpte fra El Zapato eller faren til Antonio, som var kompis med Gabi og hadde gått i samme klasse som ham helt til han måtte droppe skolen for å tjene penger til familien. Så var det femtusenlappen, nok til å kjøpe en haug med tamales, nok både til ham selv og til Carolina og Gabriel, og den var en pen penge, grønn og brunlig, med et frodig tropisk 15
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 16 av 270)
motiv og i forgrunnen en skjeggete mann, kanskje ganske ung, det var så vanskelig å gjette alder når folk hadde skjegg, han var kanskje en av conquistadorene Pablo var overbevist om at han nedstammet fra. Yndlingsseddelen var likevel titusenlappen, den eneste som ikke hadde bilde av en alvorlig mann på forsiden. Det var ikke så ofte Pablo hadde ti tusen pesos mellom hendene, og hvis han hadde det, forsvant pengene fort. En gang hadde han kjøpt seg et par sandaler til nesten ti tusen. En annen gang, men da hadde han vært liten og dum, hadde han kjøpt en halv flaske Ron Santa Fe til faren sin. Det var før han hadde skjønt at hvis faren trengte enda mer rom, så trengte havet mer vann. Navnet hennes var som duften av ferskenblomster. Policarpa Salavarrieta. Ti tusen pesos. Pablo visste ingen ting om henne, ikke når hun var født, hva hun likte å spise til middag, om hun var gift eller om hun hadde fått noen barn ennå, men han gikk ut fra at hun hadde fått plass på pengeseddelen på grunn av det vakre håret og det gåtefulle ansiktet. Hun så ut som om hun bar på en stor hemmelighet. Policarpa hadde bølgende, mørkt blondt hår som flommet utover skuldrene og en kjole med en slags kniplingsbroderier i halsen. Hun hadde ansiktet vendt litt bort, men blikket var festet på den som så på henne. Munnen med de fyldige leppene var lukket og alvorlig, men Pablo så – kanskje han var den eneste – antydningen til et smil, som om hun hadde lyst til å le men ikke fikk lov. Hun var en kvinne Pablo kunne hatt lyst til å bli bedre kjent med, han hadde alltid tenkt på henne som moren han aldri hadde hatt, men i det siste hadde han begynt å se på henne på en annen måte, han fikk lyst til å kysse henne på munnen, og en gang hadde han faktisk gjort det også. Gabi hadde sett det, og trodde Pablo gjorde det fordi han hadde sett folk 16
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 17 av 270)
kysse pengesedler på film, og det måtte han gjerne tro, den lille idioten. Nå merket Pablo at han var sulten. Før han hadde funnet pengene, hadde han bare vært sliten. Han reiste seg fra trappen, børstet usynlig støv av halloweendrakten, og blandet seg med menneskene på vei ned bakken. Ingen snudde seg og pekte. Omtrent halvparten av de han så var selv utkledd, og mange så ut som om de kunne være studenter. De var iallfall godt over 20. Igjen så han seg vaktsomt omkring for å være sikker på at det ikke var noen han kjente i nærheten, og så gikk han ut på plassen foran den store kirken og satte seg på en benk for å studere femtitusenseddelen. Den kjentes ut akkurat som de andre sedlene han hadde hatt, kanskje papiret var litt stivere og nyere, men han ville ikke klart å gjenkjenne den om han bare hadde tatt på den i lommen. Den hadde også den vanlige pengelukten av svette, støv og mugg. Men den var mer verdt, faktisk femti ganger så mye som de vanlige tusenlappene. Motivet var trykt sidelengs. Nederst var en alvorlig mann med bakoversveis og en lang hengebart med gråstenk. Jorge Isaacs, het han. Bak ham, i mindre format og andre farger, satt en kvinne med en bok i fanget og et drømmende uttrykk. Bak henne igjen kunne man skimte en elv som slanget seg gjennom et flatt landskap. Baksiden av seddelen viste ganske enkelt en liten plankehytte under et stort, skyggefullt tre. Det var palmer i bakgrunnen. Motivet var altså ikke fra denne delen av landet, og heller ikke fra dalen han kom fra, og det sa ham ingenting. Mannen med hengebarten så verken ut som en conquistador eller en general. Det var noe trist og tenksomt over ham. Sikkert en maler eller noe, antok Pablo og stakk seddelen i lommen igjen. Så reiste han seg og slentret selvbevisst langs Carrera 7 mot 17
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 18 av 270)
Avenida Jimenez, instinktivt i motsatt retning av der han kom fra. Han ville bli nødt til å veksle den store seddelen når han skulle kjøpe noe, tenkte han idet han passerte enda en av de merkelige kioskene han bare hadde sett én gang før, under sitt forrige og hittil eneste besøk i Santa Fe. Ettersom Pablo fulgte med på colombianske telenovelas, hadde han lenge visst at hver morgen åpnet de sylindriske metallkioskene seg som gigantiske tordivler i ferd med å lette. Nå var de klappet sammen og låst langsmed hele gaten. Ingen kunne gjette på at det bak det glatte, matte aluminiumskallet befant seg en vegg der brusboksene nådde opp til taket, en stabel kartonger sigaretter med og uten mentol, hundrevis av tyggispakker, sikkert tyve forskjellige kjendisblader, tannpirkere, kjekspakker, sjokolade, drops, frimerker, potetgullposer, juiceflasker, kjærligheter, lakrisstenger, plastleker fra Kina og kanskje femti slags varer til. Pablo visste hva det meste kostet. Man ble flink med penger når man alltid var blakk. Bortsett fra metallkioskene var nesten alle butikkene og småbodene fremdeles åpne, selv om klokken var over elleve på kvelden. Men han kunne ikke gå til en liten markedsbod hvor innehaveren var troende til å oppføre seg som en onkel og begynne å spørre og grave om hva en så ung gutt gjorde ute alene her nede så sent. I så fall var det umulig å vite hva som ville skje. Da han kom forbi inngangen til et stort supermarked, gikk han derfor rett inn, en halvmeter unna sikkerhetsvakten som hadde blikket vendt i en annen retning. Her var de så sløve at de ikke så på kundene engang. Ingen her ville synes det var merkelig at en gutt som han hadde en femtitusenlapp. Og om de syntes det var rart, brydde de seg ikke. Pablo fant hyllene med snacks og brus, og begynte å studere prisene. Selv om han hadde mye penger, trengte han 18
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 19 av 270)
ikke å sløse. Dette viste seg å være en helt usannsynlig dyr butikk. Den samme sjokoladen som kostet tusen pesos hos El Zapato, kostet femten hundre her. En toliter med brus kostet fire og et halvt tusen, og hjemme kunne han med litt flaks få en helt maken flaske for under tre tusen. Han bestemte seg for å kjøpe en pakke kjeks, en liten pose potetchips og en halvliter brus. Pablo var alltid nøye når han kjøpte chips. Posene så nokså like ut, men han hadde i mange år visst, av bitter erfaring, at innholdet var dramatisk forskjellig fra merke til merke. Todo Rico knaste fint, men ulempen var at den fikk det til å lukte råtten ost av fingrene resten av dagen. Taja Miel stinket av sur gjørme. Margaritas Pollo var til nød spiselig, men den var dynket i en kunstig kyllingsmak som ikke tiltalte ham. Platano-chips hadde han aldri tålt lukten av, chipsen måtte være laget av tynne potetskiver og ikke av banan. Som vanlig endte han med å kjøpe en pose De Todito Natural, et chipsmerke som var dårlig likt i barrioen fordi den eneste smakstilsetningen var salt, men nettopp derfor likte Pablo det. Enkle smaker og lukter var alltid å foretrekke fremfor blandinger som var ukyndig komponert eller, enda verre, kunstige etterligninger av noe annet. Det fantes knapt noe verre enn lukter som ga seg ut for å være noe annet enn det de var. Han rasket med seg en pakke sjokoladekjeks av enkleste og beste sort og en boks rød cola. Han fikk tre sedler – to tyvetusenlapper og én femtusenlapp – i vekslepenger, sammen med noen kobbermynter. Han skjøv pengene så dypt ned i lommen han kunne. Så tok han den tynne plastposen og gikk tilbake til trappen sin. Der skulle han bli til i morgen tidlig. Hva som skjedde da, hadde han ingen anelse om. Han visste bare at han ikke hadde det minste lyst til å ta bussen hjem igjen, selv om det sikkert var trygt for kid19
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 20 av 270)
nappere nå, og om det ikke var det, hadde han sikkert fått lov til å bo på stiftelsen noen dager, det hendte at noen av barna gjorde hvis det var for farlig for dem hjemme. Men Pablo ville ikke hjem, det hadde han skjønt allerede før han var ute av Ciudad Bolívar. Han åpnet colaboksen og snuste inn den svake duften av karamell og syrlighet. Men i kveld luktet den frihet. De hjemme kom til å savne ham, iallfall Gabi og Caro. Han var mer usikker på hvordan faren ville reagere, men de regnet sikkert med at han var i live et eller annet sted og kom tilbake til dem så snart han klarte å rømme. Jo, han skulle nok sende et postkort til søsknene sine. Om noen dager. Først måtte han finne ut hvor han skulle dra og hva han skulle leve av. Da brusen var drukket og maten spist, slengte Pablo søppelet et par trinn ned og lente seg bakover. Han følte seg yr og fri. Han hadde penger, mye penger. Han hadde forsvunnet hjemmefra, og ingen visste hvor han var. I morgen tidlig ville Carolina og Gabriel oppdage at han ikke var hjemme. De ville først tro at han hadde spilt tv-spill med Jhon Fredy til han sovnet, men utpå formiddagen kom de til å forstå at han var borte. Så ville de begynne å fabulere om hvor han kunne være og hva som kunne ha skjedd. Den neste uken ville de ikke snakke om annet. De merkeligste rykter kom til å surre i gangene på skolen og i matsalen på stiftelsen. Fattern kom kanskje til å drikke enda mer enn han pleide, om han hadde penger eller klarte å låne noen. Men etter en liten stund ville de få noe annet å sladre om. Da skulle han sende et kort og fortelle at han var på Grønland eller i Barcelona eller noe, der han levde som isbjørnjeger eller tyrefekterassistent. Joda, da skulle de få litt å tenke på. Og så skulle han komme tilbake etter et par år, når han hadde fått lagt seg opp nok penger, og kjøpe et hus. Han var bare usikker på hvor han skulle kjøpe det huset. Det fantes 20
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 21 av 270)
fine hus i San Francisco og La Nueva Candelaria, men såvidt han visste ingen med svømmebasseng. Dessuten ville det være noen opplagte fordeler ved å bo i et bedre strøk hvor det var mer orden på saker og ting. Men han hadde også andre hensyn å ta. Alle vennene hans, og vennene til Gabi og Caro, bodde i strøket. Alt det vante og velkjente befant seg der. De visste hvor alle butikkene var og kjente de fleste som jobbet der. De kunne spise på stiftelsen noen år til og få hjelp med grammatikken og matteleksene. Det beste ville nok være å kjøpe et hus i strøket og få installert et svømmebasseng utenfor, selv om han ville bli nødt til å ansette en sikkerhetsvakt. Nei, kanskje han bare skulle kjøpe det huset på Grønland eller i Australia eller Barcelona, så fikk familien komme etter. Det var nok best slik. Med disse tankene i hodet snuste Pablo inn duften av doven frihet og sovnet uten en bekymring til den jevne duren av fulle folk som ble ranet og politifolk som stilte mistenkelig ungdom opp mot veggen for å kroppsvisitere dem.
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 22 av 270)
3
Hele sitt voksne liv hadde Simón Arriba de las Casas betraktet seg selv som en ganske vanlig mann. Det skyldtes at han utelukkende sammenlignet seg med folk som lignet på ham selv, og det visste han; det var bare så sjelden han så denne begrensningens implikasjoner. Innvånerne ute i de fattige barrioene betraktet seg sikkert som vanlige de også. Ja, de som hadde en dvd-spiller som fungerte og en pålitelig vaskemaskin der ute, regnet seg sikkert som høyt på strå, siden de fleste de kjente ikke hadde noen av delene. De fleste mennesker, uansett hvor de levde på denne kloden, regnet seg nok som vanlige. Ikke at det hjalp ham noe videre. Etter langvarig refleksjon over utallige glass øl og Cuba Libres hadde Simón Arriba for mange år siden konkludert med at han var en mann som hadde alt unntatt et liv. Han var nemlig henfallen til selvmedlidenhet slik andre kan være henfalne til hasardspill eller alkohol. Sjelden gikk solen ned før Simón hadde sørget litt over at han ikke hadde noe liv. Dette betydde på ingen måte at han regnet seg som død, men som han ofte mumlet til seg selv foran speilet om morgenen, kunne han like gjerne ha vært det. Ingen ting av 22
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 23 av 270)
det han hadde satt seg fore å gjøre som ung mann, hadde kommet heldig ut. Han var mislykket fra topp til tå, iallfall før han hadde fått dagens første kaffekopp og sigarett, og følelsen varte gjerne til langt utpå ettermiddagen. Ja, i grunnen hendte det ikke så sjelden at melankolien nektet å slippe taket før det var på tide å legge seg. Men fra og med i dag ville ikke Simón være en vanlig mann lenger. Nå kunne han faktisk gjøre hva som helst. Kursene hans på La Nacho ville aldri noensinne bli gitt lenger. Gloria ville ikke behøve å se ham mer resten av livet, om hun ikke insisterte, og kanskje ikke engang da. Cristián og Piedad kunne også selv bestemme om de ville ha kontakt med sin far. Ville de ikke, var det deres egen sak, de var voksne mennesker. Tanken på disse brutte båndene fikk ham til å føle seg lett og fri, nesten som en tyveåring, og slik skulle det fortsette å være på ubestemt tid – ja, gjerne resten av livet. Den dramatiske hendelsen på plassen foran fakultetet nå i formiddag, måtte kunne kalles et mirakel. Det var som å bli født på nytt. Kanskje folk som opplevde religiøse vekkelser hadde det omtrent på samme måte. Han følte seg riktignok ikke friere enn at han stoppet ved Carrera de las Américas for å vente på grønt lys. Men idet lyset skiftet og de overfylte minibussene skrenset, åpnet skydekket seg, og noen solstråler traff Simón i ansiktet. Det hadde vært grått hele uken. Solstrimen måtte være et tegn. Fra hvem eller hva ante han ikke, men det spilte da heller ingen rolle. Nå skulle han endelig begynne å leve. Nøyaktig hvordan ante han ikke, for han visste ikke lenger hvordan man gjør når man lever. Det var så lenge siden han hadde fulgt sine innskytelser at han hadde glemt hvordan man gjorde det, men disse detaljene ville nok komme på plass i løpet av en kort stund. Forresten var det en heldig omstendighet at det var ak23
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 24 av 270)
kurat i dag og ikke i morgen at denne situasjonen hadde oppstått, for i morgen ville han ha tatt bilen. I dag var det bare biler med skilt som sluttet med oddetall som hadde lov til å kjøre i Bogotá. Hadde han hatt bilen på campus, ville han kanskje bare ha satt seg inn i den og kjørt hjem. Han ville ha satt seg apatisk foran tv-en, kanskje, og sett på et av Glorias imbesile formiddagsprogrammer til stedig akkompagnement av hennes enerverende teslurping. Og så ville magien være brukt opp i løpet av noen timer. Senere ville han ha bedt om et møte med rektor, forklart det inntrufne med bøyd hode og blomstrende høflighet, og så ville alt blitt nesten som før igjen i løpet av en uke. Men dette ville aldri skje. Simón hadde kurs for Santa Fe. Han ville drikke øl og kaffe, røyke sigaretter og lese en avis, helst El País, drukne i folkelivet, se på menneskene som gikk forbi og følge sin første og beste innskytelse. For bare en time siden hadde han vasset i den lunkne gjørma som var hans gamle liv og spilt rollen som en halvgammel, halvgod forsker og universitetslærer, en katastrofalt dårlig ektemann, iallfall i ektefellens øyne, og far til to barn, herunder en sønn som hadde levd sitt eget liv siden han kom i stemmeskiftet for ti år siden og en datter som skammet seg over sitt opphav. Nå var han et nytt menneske. Nøyaktig hvilket menneske var han usikker på, men han regnet med at det ville bli klart i løpet av en dag eller to. I formiddag hadde Simón holdt sin første forelesning på flere uker. Universitetet hadde vært stengt igjen, men denne gangen var det for en gangs skyld ikke på grunn av demonsterende studenter, men fordi teknisk personale streiket. Ikke for det, det var bare et par måneder siden studentene sist hadde demonstrert, mer brutalt enn på lenge 24
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 25 av 270)
og med dårligere motiv enn han kunne huske at de noen gang hadde hatt. De stilte nemlig ingen krav lenger, de krevde ikke engang verdensrevolusjon eller lavere kantinepriser. De var bare misfornøyde på en generell og diffus måte. Den eneste grunnen til at rektor slapp unna, var angivelig at han hadde skuddsikre ruter i bilen. For noe tøv. De neste dagene diskuterte avisene på ramme alvor om det kunne regnes som kidnapping at bilen hans ble holdt igjen et kvarters tid av studentene. Den ene kommentatoren var mer idiotisk enn den forrige, og snart orket ikke Simón å lese annet enn El País. Tro om det fantes folk i Spania som var så lei av spaltistene i El País at de holdt seg med colombianske aviser i stedet? Det ville ha vært uttrykk for en slags kosmisk rettferdighet, hadde han tenkt den morgenen mens han satte over kaffen. Simón Arriba de las Casas hadde et navn som forpliktet, men det ville være misvisende å si at han hadde levd opp til det. Ingen var mer klar over dette enn ham selv, bortsett fra Gloria. Hun var til gjengjeld i overkant krystallklar og påståelig i sin dom over hans åpenbare mangler. Når menn jamret selvmedlidende over at de ikke hadde fått til noe i livet, var det ikke konenes oppgave å støtte dem, men å motsi dem. I mange år hadde Simón fått daglige bekreftelser på at Gloria var en kone av den typen som motsa når hun skulle ha støttet og omvendt, og han hadde ikke lenger noe usnakket med henne. Duften av nykokt kaffe med et fint støv av revet muskatnøtt på toppen hadde fylt leiligheten den morgenen. Det var år siden Gloria sist hadde kokt kaffe til ham. Slik de hadde det nå, var det bare så vidt hun nedverdiget seg til å hilse på ham når han tilfeldigvis passerte henne på vei ut eller i retning badet. Et par ganger, for en del år siden, 25
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 26 av 270)
hadde Simón spurt hva som var galt, men hun hadde bare trukket dumt på skuldrene mens hun ristet nesten umerkelig på hodet. Mer gadd han ikke å spørre. Han hadde sin stolthet og identitet som colombiansk mann å ivareta, og colombianske menn er ikke kjent for å snakke med kvinner om sine innerste følelser. Han skavet løs et stykke steinhard hvit ost og rev en bit av brødet. Bløte oster hadde han aldri kunnet fordra, og han spiste gjerne stående ved kjøkkenbenken, slik det var blitt. Gloria var uansett aldri i nærheten når han spiste frokost lenger. Guttungen sov, han hadde visst ingen timer før tolv i dag. Tolv minutter senere sto Simón sammen med talløse andre medlemmer av Bogotás middelklasse, med jakken kneppet igjen og lommeboken dypt nede i innerlommen, presset sammen som en av mange portugisiske sardiner på boks, i en Transmileniobuss på vei mot sentrum. De fattige gikk, syklet eller tok minibuss. De rike hadde så mange nummerskilter og biler at de kunne kjøre hver dag. Da de ble introdusert for noen år siden, kom de røde leddbussene som bestilt for den lavere middelklassen, som var tallrik nok til at selskapet visstnok gikk med overskudd. Klokken var fem på ni da Simón entret auditoriet med vesken under armen og spaserstokken i høyre hånd. Et par minutter senere begynte studentene å lunte inn i rommet som søvnige kalver, med halvt lukkede øyne og en skulderveske eller sekk slepende etter seg. Et øyeblikk så Simón seg selv som zenú-høvding og studentene som soldater på vei for å kjempe mot conquistadorene, og han tillot seg å bruke et øyeblikk på å undre seg over hvilke ord og gester som ville gi dem nok kamplyst til å knuse overmakten med velplasserte giftpiler og snedig utpønskede feller i skogbunnen. Men så åpnet han dokumentmappen og fant 26
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 27 av 270)
frem den medtatte notatbunken. Noen av arkene hadde tydelige kaffeflekker, og samtlige var gulgrå og rufsete i kanten. Det var sikkert ti år siden han hadde tatt den siste utskriften av forelesningene. Klokken ett over ni kremtet han og så utover den glisne forsamlingen. Det var kanskje tyve studenter der i alt. Et par av jentene satt tett sammen og hvisket og fniste. En ung mann med stort hår og antydning til fullskjegg halvveis lå bakover i stolen, som om han plutselig hadde fått hjerteinfarkt eller var blitt truffet i brystet av en snikskytter. Tre eller fire glante lengselsfullt mot vinduet. Resten leste avisen eller halvsov. Simón lot seg ikke affisere av dette. Han visste bedre enn studentene hva de hadde godt av. Myndig løftet han spaserstokken med håndtaket i polert metall og dunket den forsiktig i gulvet. Slik hadde hans egen professor klart å oppnå oppmerksomhet fra sine studenter år etter år. Tidligere hadde Simón slått stokken mer bestemt i bakken, men i fjor hadde den langvarige brutaliteten til slutt medført at håndtaket løsnet og måtte festes med hvit teip. Det var av børstet stål, og lot seg ikke lime. Det brydde han seg ikke om. Skjøten så faktisk ut som tilsiktet pynt. Man måtte vite at stokken hadde vært reparert for å se det. «Simón Bolívar,» begynte han. Litt over halvparten av studentene snudde seg mot lyden. «Hvis Simón Bolívar hadde hatt anledning til å lese Rodolfo Stavenhagen eller Andre Gunder Frank, ville han ikke ha dødd ensom og glemt i en sump i Venezuela.» Denne dramatiske åpningen hadde pleid å fungere tidligere. Alle hadde et forhold til Bolívar, landsfaderen til et halvt dusin søramerikanske stater. Et par av studentene kom til og med fra provinsen som bar hans navn. De fnisende jentene så på Simón med store fiskeøyne og halvåpen munn. Så begynte de å fnise igjen. En spinkel gutt som aldri hadde møtt blikket 27
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 28 av 270)
hans, dro frem en iPad fra vesken og skrudde den på med utstudert nonchalanse. Hvor fanden har han fått den fra, spurte Simón seg selv. Det skyldtes ikke at gutten hadde indiansk utseende at spørsmålet måtte stilles, men snarere at en familie som har råd til å utstyre sin sønn med et slikt kostbart elektronisk leketøy, også ville hatt råd til å sende ham på et bedre universitet. Enten har han stjålet den, eller så har han fått den billig fra en analfabet som har stjålet den, konkluderte Simón. Man var ikke økonomisk sosiolog for ingenting. Simón var tilfreds – ja, stolt av sin yrkestittel. Til forskjell fra enkelte av sine mindre begavede kolleger, hadde han nemlig aldri hatt varme følelser for de nye strømningene som skylte inn over kontinentet på nittitallet – Deleuze og Guattari, Lyotard og Baudrillard, Kristeva og Derrida, blaserte franske fintenkere som heller ville leke med begreper enn forandre verden. De hadde sikkert hørt om fattigdom og undertrykkelse, men de ante ikke hva det var. I så fall ville de ikke ha brukt sine topptrimmede og velutrustede hjerner på et intrikat glassperlespill for de innvidde, i stedet for å gjøre en innsats for verden. Så uinteressert var Simón i de nye retningene, som i grunnen ikke var så nye lenger, at han bare såvidt hadde registˇ zek nylig hadde skrevet en lang, snirklete rert at Slavoj Ziˇ og ikke minst mye sitert artikkel full av henvisninger til Hitchcock og Lacan, der han roste den skolastiske filosofien for å ha reist spørsmålet om hvor mange engler som fikk plass på et knappenålshode. «Hvor mange mennesker har hittil fått plass i massegravene til Farc og de paramilitære?» mumlet han sotto voce før han kremtet og fortsatte å forelese. «Andre Gunder Franks store prestasjon bestod i å vise hvordan den avhengighetsskapende, perifere kapitalismen i Latin-Amerika hindret utvikling og hvordan latifundia28
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 29 av 270)
systemet gjorde det umulig for fattige bønder å skape revolusjon. Årsaken var det lave teknologiske utviklingsnivået og den utbredte analfabetismen, som los patrones ikke hadde noen interesse av å gjøre noe med, så lenge arbeidsoppgavene var enkle og tilgangen på ny arbeidskraft rikelig.» Slik åpnet forelesningen, og han holdt monologen gående i førti minutter uten pause. I dag overrasket Simón seg selv ved å trekke linjer som ikke sto i manus, men som var relevante for alle som ville forstå Latin-Amerikas bedrøvelige tilbakeliggenhet, fra Gunder Frank tilbake til Marx og videre til Hegels analyser av verdensånden; fra det tradisjonelle latifundia-systemet i latinamerikansk landbruk, finansiert og basert på slaveri, og fremover mot dagens klassedelte samfunn hvor situasjonen enten var velstand for de få og avmakt for de mange, eller broderlig fordeling av ineffektivitet og bunnløs elendighet. Han avsluttet med en relativt sprek analyse, syntes han iallfall selv, av Bogotás fattige bydeler og deres innbyggere som vår tids svar på tidligere tiders jordløse landarbeidere, og viste punkt for punkt hvordan de speilet hverandre. Det underliggende budskapet var, her som i alle hans forelesninger om latinamerikansk økonomi, at conquistadorene var en røverbande som hadde ødelagt hundrevis av godt fungerende samfunn. (At han selv bar et conquistador-navn, betraktet han som en historisk misforståelse. Selv slavenes etterkommere i Karibien drasset jo på slaveeiernavn som Carrington og Churchill.) Indianerne hadde tapt, og fortsatte å tape hver bidige dag, etter over fem hundre år. De siste frie, som unndro seg herre–trell-dialektikken, var sigøynerne som fremdeles flakket omkring i lavlandet. «Når verdensånden trenger inn i Ciudad Bolívar, bydelen som så poetisk, om noe misvisende, er oppkalt etter vår 29
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 30 av 270)
ulykkelige landsfader, da skal vi få se en omfordeling som går langt ut over de spredte almissene som drysses på de halvfattige i Brasil, den etniske vekkelsen i Bolivia og den uansvarlige populismen i Venezuela,» avsluttet han, i håp om å vekke studentenes eventuelle anlegg for nasjonalistisk begeistring og sosiale samvittighet. De virket ikke uberørte av avslutningen hans, selv om de to jentene midt i auditoriet fremdeles fniste og andre betraktet skoene sine, halvsov, smugleste sportssidene i avisen eller fortsatte å glane hjernedødt ut av vinduet. En liten håndfull så ut til å ha tatt notater under forelesningen. Til slutt åpnet Simón for spørsmål. En litt tykkfallen, bebrillet student i begynnelsen av tyveårene, som hadde fulgt flere av Simóns kurs de siste årene, rakte opp hånden. Simón hadde lenge lagt merke til ham og anså det ikke for helt usannsynlig at gutten kunne bli noe av en protesjé, dersom han bare fortsatte å komme regelmessig til forelesningene uten å forstyrre undervisningen. Hvis han nå i tillegg begynte å stille intelligente spørsmål, steg sjansene ytterligere for at Simón kunne begynne å bygge et lite hoff av lojale disipler rundt seg, noe han hadde drømt om å gjøre siden lenge før han avla sin doktorgrad. Nå kom spørsmålet. Det begynte godt. «Herr Professor,» sa studenten nemlig, med klar, tydelig stemme. Men så fortsatte han: «Herr Professor, hvor sa De at Bolívar døde? Jeg har alltid trodd at det var i Bolivia. Og hvis det ikke var det, hvorfor heter det landet Bolivia da?» Fem–seks av de som satt rundt ham, stønnet oppgitt. De skjønte i det minste at det var et irrelevant spørsmål under en forelesning om økonomisk historie. «Spør kameraten din med den iPaden om han ikke kan finne det på es punto wikipedia punto org,» svarte Simón uten å se opp, pakket ned bunken med notater og mumlet noe om lesning 30
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 31 av 270)
og skriftlig innlevering i neste uke, før han tok stokken i et fast grep og marsjerte ut av auditoriet som førstemann. I mange år hadde Simón betraktet seg selv som en fullkomment kompetent foreleser, og det ville han ha fortsatt med, om ikke studentene hadde vært så apatiske. Lønnen de betalte på Universidad Nacional var verken til å leve eller dø av, og det var sjelden noen fortalte de ansatte at de gjorde en samfunnsnyttig jobb, eller at deres kunnskaper utgjorde nasjonens hjerteblod. Enkelte professorer gjorde det bra, som juristene og økonomene, men det skyldtes bare fritidsaktiviteter. De kunne få nok av både penger og anerkjennelse i løpet av en eneste ettermiddag til at det holdt dem i live og ved godt mot iallfall et par uker. En slik situasjon kunne Simón bare drømme om. Han påtok seg riktignok lønnede konsulentoppdrag flere ganger i semesteret, men de kostet mer enn de smakte. Som regel var det frivillige organisasjoner han laget utredninger for, av og til et departement, og betalingen var jevnt over en vits. Det verste var likevel ikke å bli avspist med knapper og glansbilder, men at de som bestilte kunnskapen ikke virket interessert i resultatene. Det hendte at journalister ringte ham for å få en kommentar om vold og fattigdom, men de spurte aldri om noe konkret han hadde forsket på. Grunnen var at de ikke ante hva han drev med, og de var heller ikke interessert. De som hadde bestilt forskningen, hadde for sin del aldri tid til å høre ham snakke om resultatet. De takket for rapporten og betalte, og siden hørte han ikke en lyd. I beste fall fantes det noen et sted i organisasjonen som leste sammendraget, som de ville sitere fra neste gang de søkte om penger fra en rik og godtroende organisasjon i nord. Mens han foreleste, hadde det begynt å regne igjen. Et øyeblikk var Simón nær ved å angre på at han hadde tatt 31
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 32 av 270)
med stokk og ikke paraply, men på den annen side hadde han en sterk fornemmelse av at stokken var det riktige redskapet i dag, som alle andre dager. Den var et mer passende tilbehør for et mannfolk. En paraply hadde en vagt komisk aura, spesielt når den ikke åpnet seg som den skulle. Chaplin hadde brukt paraply og ikke stokk, hadde han kanskje ikke det? Han gikk rett ut av bygningen uten å ta veien innom kontoret han delte med to kolleger. Han tørket et par imaginære svettedråper av pannen og betraktet studentene som vimset hit og dit på plassen foran fakultetet. Tempoet deres var uansett ikke fryktinngytende. Tro hva de snakket om? Det ante ham at det ikke var Marx og Hegel, Fernando Coronil og Rodolfo Stavenhagen. De siste årene hadde det langsomt gått opp for Simón Arriba at studentene hans totalt manglet interesse for økonomisk sosiologi og marxistisk utviklingsteori. De ønsket seg en grad for å få en jobb. De gikk på universitetet for å finne ut hva de skulle bli, ikke hvem de skulle være. De ville ha en rolle, ikke en identitet. Simón gikk nølende ut på plassen. Han visste ikke hvor han skulle gå. Tanken på å dra hjem, med stuen full av Glorias melodramatiske sukking og høylytte teslurping, var direkte frastøtende. Hadde hun bare begynt å arbeide igjen, da kunne det kanskje blitt noe med henne også. Ikke var han videre interessert i å sette seg noe sted på plazaen for å lese avisen heller. Det eneste fornuftige målet han kunne komme på, var faktisk kontoret. Der kunne han utveksle noen erfaringer fra de siste par ukene med kolleger, om noen av dem var inne i dag – ingen hadde jo sett hverandre siden før universitetet ble stengt – og få seg et par kopper gratis kaffe. Det var iallfall én kollega han hadde en viss sans for. Han hadde et greit forhold til de andre også, men de drev nå med sitt, og han møtte dem aldri utenom 32
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s. 33 av 270)
arbeidstiden. Hans sosiale liv bestod for det meste i å forholde seg til Glorias familie, eller rettere sagt å holde den irriterende flokken av skravlende ignoranter på avstand. Av og til savnet han noen kompiser å drikke med eller gå på fotballkamp med eller i grunnen hva som helst menn gjerne bedrev sammen med andre menn. I likhet med mange andre hadde han en tid hatt kontakt med noen venner fra studietiden, men de hadde drevet i hver sin retning, og han hadde ikke sett dem på flere år, kanskje ti eller femten. Nøyaktig hvorfor han likte sin yngre kollega, var han usikker på, men han antok at det var noe ved øynene hennes som minnet ham om Rosita fra Barranquilla, jenta som alltid hadde en blomst i det bølgende håret og som så på ham med mandelformede øyne som utstrålte en tidløs klokskap, selv om hun bare var sytten da Simón flyttet. Kollegaen het Mercedes Betancourt og førte seg som en dronning – ikke at hun hadde noen spesiell grunn til det, hun kom fra en fallert gren av den berømte oligarkfamilien og var ansatt på nåde som hjelpelærer i kvantitativ og kvalitativ metode. Der andre kvinner hadde én skjønnhetsflekk, hadde hun seks, og hun plirte mot verden gjennom ukledelige hornbriller av billigste sort. Men hun hadde en behagelig stemme, myk som honning, og når hun så på Simón, følte han seg som en mann og ikke som en akademisk skjødehund fra semiperiferien. Det falt ham ikke inn at hun begjærte ham, men det var et sug og en lengsel i de mørke øynene som sannsynligvis bodde der permanent, og som han alltid fanget opp. Ja, han skulle nok ta en tur opp i korridorene etter hvert og kanskje hente litt post og se om ikke Mercedes Betancourt var på plass også i dag. Simón var kommet et stykke ut på plassen, og sto midt foran fontenen da han overvant vankelmodigheten og bestemte seg for å snu, og da var det han oppdaget at noe 33
T YPE-IT AS, 02.07.2012 ORDRE: 26420 (s . 34 av 270)
var galt med stokken. Den slengte fra side til side som en løs protese. Den hvite teipen, som var surret stramt mellom ørnehodeskjeftet i børstet stål og selve stokken i sobert mørkebrunt tre, hadde begynt å løsne. Det underlige var at det ikke bare var den ytterste strimmelen som var løs, men hele polstringen, kanskje ti eller femten lag, hadde lirket seg løs fra underlaget; det var som om stokken plutselig hadde fått malaria og begynt å svette. Simón satte fra seg dokumentmappen og forsøkte å feste teipen igjen. Først klemte han hardt, med foldete hender, rundt stokk og skjefte, for å få limet til å feste seg igjen. Så surret han løs en halv meter teip og surret den fast igjen, så hardt han kunne. Men idet han grep stålørnen og løftet stokken, sank den ned i en 45 graders vinkel. Simón reagerte spontant ved å slippe stokken ned på bakken og tråkke på den. Det gjorde vondt da han traff håndtaket med venstre fot, og derfor gikk han over til å trampe på selve stokken med høyre fot, i håp om at den før eller siden ville brekke. Han oppnådde imidlertid bare å få vondt også i høyre fot, samtidig som et halvt dusin studenter forsiktig trakk nærmere for å se hva som foregikk. Nå begynte han å bli sint for alvor. Han løftet stokken over hodet og drælte den alt han kunne i murkanten rundt fontenen. Treverket sprakk og sendte en skur av fliser over muren. Noen havnet i vannet. Oppmuntret av suksessen, gjentok han bevegelsen tre–fire ganger til. Nå var stokken ugjenkallelig ødelagt. Den var brukket på to steder, og de lyse treflisene sprikte ut i luften som for å minne tilskuerne om at stokken egentlig var laget av en billig tresort som noen hadde dekket med mørk lakk, kanskje ikke helt ulikt sin eier. Til slutt slapp Simón restene av stokken på bakken og hoppet energisk på flisene i noen sekunder. En lyd unn34