T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 1 av 206)
Bøyde knær
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s. 2 av 206)
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 3 av 206)
Geir Gulliksen
Bøyde knær Roman
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s. 4 av 206)
Utgitt med støtte fra Digni og Norad
© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden Scandbook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-35266-9
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 5 av 206)
– an offering up of self
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s. 6 av 206)
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 7 av 206)
Innhold
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19
Et uferdig ansikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Hun som løper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 En fars bekymringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Hun som bøyde seg (første del). . . . . . . . . . . . . 31 Hun som ikke bøyde seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Over og under . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Hun som bøyde seg (andre del) . . . . . . . . . . . . . 65 Et tynt lite skrik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Da jeg ble kvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Hun skulle si ham hvem han var . . . . . . . . . . . . . 100 En annen indre historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Der jeg var mest følsom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Betroelse i et lite rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Hun som lot seg falle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 En kirke av regn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Han som gråt under et tre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Discovering Secondary Mathematics . . . . . . . . . . . 180 Din velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Å gi seg selv bort. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s. 8 av 206)
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 9 av 206)
1
Et uferdig ansikt
Noen så ham fra veien da han gikk og passet onkelens geiter. Onkelen hadde sendt sine egne sønner på skolen og faren hans skyldte onkelen en tjeneste og derfor gikk han her. Han likte det ikke, han var for voksen til å gå med geitene. Jenter og småunger passet geiter, og han var verken jente eller småunge. Han var nettopp blitt kriger. Han veide det lange spydet sitt i hånden, han var ikke vant til å bære det ennå. Spydet var tungt og fremmed som om det tilhørte en annen. Han kjedet seg, han ventet på at livet skulle begynne, han forsøkte å finne noen å tilbringe de lange dagene sammen med. Han drev geitene fra den ene siden av dalen til den andre. Da han og den trippende flokken av magre geiter nærmet seg riksveien, kom det en bil. Den var nyere og blankere enn de andre bilene som kjørte forbi, den lignet en leiebil. Noen inne i bilen måtte ha fått øye på ham, den saktnet farten og svingte ut til siden. Han drev geitene foran seg som om han ikke hadde lagt merke til bilen. Han løftet spydet høyere. Han antok at han ble betraktet av dem som satt bak de mørke glassene, for det fantes ikke noen andre enn ham selv og de lettskremte geitene å se på her. De som satt inne i bilen rullet ned rutene slik at han var nødt til å se på dem. To av dem var hvite, men han som kjørte bilen ropte til ham på hans eget språk. Han hadde skjorte og arm9
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 10 av 206)
båndsur på seg, som om han bodde i byen. Han spurte hvor David ole kom fra. Så spurte han hvem som eide geitene. Så spurte han hva David ole het, og hva faren hans het, og hva onkelen het. Han spurte hvor David ole hadde tenkt seg, og om det virkelig var bedre beite for geitene på den andre siden av dalen. David ole svarte bekreftende på dette, selv om han langt fra var sikker. Tvert imot kunne det være mye dårligere beite dit han var på vei, men det kunne han ikke si noe om til den andre. Og så spurte den andre om David ole var villig til å la seg bli fotografert. – Hvorfor det? – De tar bilder av alt. De så deg på lang avstand. – Hva skal det brukes til? Kommer det på internett? Den andre smilte forbi ham. David ole måtte snu seg for å se etter om det sto noen andre der som kunne forstå hva de sa, og det gjorde det selvfølgelig ikke. Han ergret seg over seg selv, han følte seg yngre enn han ville være. – De vil bare ha et bilde av en ung kriger med et langt spyd. Er det greit for deg, eller? – Selvfølgelig. Men hva skal jeg gjøre? – Bare stå der du står. Hold spydet i hånden og se inn i kamera. Og det gjorde han. Passasjerene kom ut, en mann og en kvinne. Det var kvinnen som tok bildet, mannen så beklemt ut, som om han hadde vondt i magen. Etterpå viste kvinnen bildet til David ole, hun holdt kameraet frem og lot ham se bildet av seg selv i displayet. Det var for lyst på himmelen til at han kunne se ansiktet sitt ordentlig. Kvinnen sa noe til ham og lo høyt og uanstrengt med gapende munn. Han som satt ved rattet strakte hånden ut fra det åpne vinduet, David ole gikk frem til bilen og tok imot en krøllete seddel. Så kjørte bilen videre, og han drev geitene over veien. Han gikk raskt, han var redd for at noen som kjente ham skulle komme og 10
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 11 av 206)
ta ham igjen. Samme kveld kom han frem til Kimana, og der hendte det noe med ham. Først ble han kjent med Moringe, og så ble han kjent med Naisoi, og så fikk livet hans retning. Riktig nok en retning han aldri hadde forestilt seg, alt ble annerledes enn han hadde trodd, og han tenkte ikke på det bildet igjen eller på dem som satt i den bilen. Han tenkte ikke på at ansiktet hans kom til å bli betraktet senere av andre som ikke ante hvem han var, og som han selv ikke visste at eksisterte. Men slik var det, en annen ble sittende og betrakte ansiktet hans. David ole sto med spydet plantet i bakken, skyene drev tungt over himmelen bak hodet hans og geitene kom ikke med på bildet. Han sto og betraktet fotografen, eller kameraet hennes, slik at blikket hans kom til å møte blikket til enhver som senere betraktet bildet av ham. Jeg satt og så på ham, jeg møtte det alvorlige blikket hans, det var et helt nakent blikk som lot seg bli sett inn i. Et uferdig ansikt, tenkte jeg. Men uferdig sett fra hvem? I speilet ser mitt eget ansikt alltid ferdig og komplett ut. For meg selv var jeg moden og avsluttet allerede mens jeg var barn, men for dem som er eldre enn meg virker jeg antakelig alltid umoden, uferdig, begrenset. En tjuefemåring ser uberørt og barnslig ut for en annen som er ti år eldre. En femtiåring er fortsatt uavsluttet og uvitende når hun eller han blir betraktet av en som er sekstifem. Og sekstifemåringen er fortsatt en slags ungdom når hun eller han stirrer selvsentrert og freidig inn i ansiktet på en som er tjue år eldre enn seg selv. Om de døde kunne se oss, ville vi hatt uferdige ansikter alle sammen. Det eneste ferdige ansiktet er et sammenrast ansikt, upersonlig og i oppløsning, allment og uforståelig, i ferd med å bli tatt opp i helheten, i ferd med å bli til alle, til alt. Det uferdige er det eneste som lar seg bli tenkt på.
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 12 av 206)
2
Hun som løper
Jeg vet ikke ennå hva hun heter i romanen, i det jeg tenker meg som den indre historien, men jeg tror det er Naisoi. Hun var fra Kimana, hun hadde aldri vært noen andre steder, og hvis hun ikke gikk videre til secondary school ville hun aldri komme seg noe annet sted. Det ønsket hun seg mer enn noe annet, tror jeg. Hun var nettopp blitt ferdig på primary school, og nå hadde faren hennes begynt å snakke om hva som skulle skje. Med henne. Hva skulle skje med henne? Hun var den nest eldste datteren i familien, og de kjente ikke mange som hadde gått videre på secondary school, men det ville altså hun, og det var altfor dyrt. Da måtte hun på internatskole, og de hadde ikke råd til det. Faren hennes var plaget og bekymret, han gikk rundt seg selv, han jamret seg og ristet på hodet fordi datteren hans ønsket seg noe så umulig. Andre fedre ville bare avvist det, men det var noe med henne, eller det var noe med ham og moren, de to som var foreldrene hennes, de pleide å høre på datteren sin. Det var ikke så vanlig. Hun visste at andre lo av ham, ble forskrekket over ham, snakket høyt til ham på lang avstand. Han hadde skapt ergrelse og vantro rundt seg mange ganger mens hun vokste opp fordi han lot henne si hva hun ville. Men Naisoi var ikke vanlig, hadde hun hørt faren sin si, og det var noe selvfølgelig over måten han sa det på, selv om stemmen hans ble tykk når han sa det. Hun ble overrasket 12
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 13 av 206)
da hun hørte det, men merkelig nok ikke så ille berørt. Hun var ung, hun visste nesten ingenting om seg selv, men hun hadde aldri plaget seg selv med tvil eller usikkerhet, hun var ikke vant til å sitte og gnage på om hun burde ha gjort det ene eller det andre, om hun var god nok eller ikke, om hun var den hun burde være eller om hun heller skulle vært en helt annen. Aldri. Hun så seg rundt, vurderte det hun så og var ikke redd. Slik tror jeg det var. Men alt dette forandret seg da David ole kom, slik tror jeg også at det var. Moringe så ham først. Aller først hørte han bare geitene. De geitene David ole gikk med hadde bjeller rundt halsen og kunne høres på lang avstand, lenge før han kunne se dem. Det var ikke vanlig med bjeller på geitene i Kimana, og Moringe forsto først ikke hva han hørte. Han ble stående med åpen munn. Da han fikk øye på det første lille skjeggete vippende hodet som stakk frem mellom buskene, trodde han fortsatt at noe var i ferd med å hende i livet hans som aldri hadde hendt med ham før. Han var klar for et mirakel, eller i hvert fall en slags hendelse av omveltende karakter, som om en trollmann skulle komme. Og så var det bare geiter. Riktig nok fremmede geiter med små bjeller rundt halsen, de strømmet inn over sletta der han bodde. Og det var mange av dem, flokken delte seg rundt ham som om han var et slags tre. Han, Moringe, han sto stille som en enslig liten busk midt i flokken av vandrende geiter. De brydde seg ikke om ham og fortsatte videre med klingrende bjeller. Til slutt kom han som passet på dem, en ung kriger med rødfarget hår. Moringe hilste på ham som om han allerede var blitt kriger selv. Det skulle han snart bli, faren hans hadde begynt å snakke om at det snart var tid for omskjæring. Moringe selv syntes at det begynte å haste, han hadde for lengst reist seg opp i seg selv, han ville ikke være et barn lenger. 13
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 14 av 206)
Han så på spydet som den andre holdt, det så tungt ut. Han som het David ole spurte om det var mange som bodde i området, og Moringe pekte ut de nærmeste boplassene, forklarte hvem som bodde der. Han snakket om familiene og tilhørigheten deres til andre klaner. Så fortalte David ole hvor han selv kom fra, men han sa det litt kort, som om han forventet et spørsmål, en bekreftende lyd eller en kommentar som kunne få ham til å fortsette. Og Moringe ergret seg over at han ikke klarte å lede samtalen videre. Det burde han ha gjort, det var slik det skulle gjøres. De så på hverandre, noe uklart kom opp mellom dem, og David ole gjorde noe med ansiktet sitt, huden strammet seg rundt munnen. Og så spurte han, som om Moringe var en voksen mann, hvor han kunne gå med geitene sine. Moringe pekte litt vagt og samtidig altfor bestemt ut i den retningen der han var vant til å gå med sin egen families geiter. David ole så overrasket på ham, han hadde ikke ventet å få svar med det samme. Han hadde trodd at Moringe kom til å gå til faren sin, eller til de eldre, og kanskje ta med seg David ole for at han skulle få spørre selv. – Her? sa han. – Er du sikker? – Selvfølgelig. Det er godt beite her. – Har dere ikke geiter her selv? Det hadde de. Akkurat nå gikk geitene deres lenger inne i dalen, en av de yngre brødrene til Moringe passet på dem der, men om noen få dager ville faren hans ganske sikkert bestemme seg for at geitene skulle drives hit igjen. Og da kom denne store flokken til å ha spist opp alt som deres egne dyr skulle leve av, antakelig. Moringe prøvde å skjønne hvor mange geiter David ole hadde med seg, det måtte være over tretti dyr. Hvor lang tid ville de bruke på å gnage i seg alt som 14
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 15 av 206)
var på busker og trær? Antakelig ikke mer enn et par dager. Men nå hadde han sagt det, og han kunne ikke ombestemme seg, særlig ikke når han ble spurt om han var sikker på det han selv hadde sagt. – Du kan ha dem her nå, sa han, – mens jeg går og snakker med de eldre. Det var det jeg mente. – Jeg skjønner. Jeg kan gjerne bli med deg og snakke med dem selv. – Jo. Men du må vel være her med geitene? – Jeg tenkte at noen av ungene her kunne se etter dem for meg så lenge. David ole kom nærmere, og de sto nesten inntil hverandre. Moringe ble glad da han skjønte at de var nesten like høye, og han rettet seg opp for å unngå at den andre skulle se ned på ham. Det ansiktet han stirret inn i var så alvorlig at han ble alvorlig selv også. David ole snakket lavt for at ingen andre skulle høre ham, og nå oppdaget Moringe at de yngre søsknene hans sto og så på dem sammen med de andre ungene som var så små at de fikk drive fritt omkring. De glodde på geitene som hadde begynt å spre seg utover sletta – klingrende, ivrige, og likevel forsiktige, de skremte hverandre stadig, skvatt til eller ble stående og lytte. Ungene lot som om de stirret på geitene, men de var mest opptatt av David ole, og mens de så på ham ble ansiktene deres mørke og alvorlige, grunnende, som om uttrykkene deres også etterlignet uttrykket hans. David ole. Han må ha båret på noe, en krenket og ubekvem oppmerksomhet, en slags selvhøytidelighet som smittet over på alle som kom i nærheten av ham. Og han, Moringe, må vel ha pustet dypere inn av dette enn noen andre? Det skjedde noe med ham, syntes han selv. Han ville være i nærheten av David ole, han ville fortsette å se inn i det alvorlige ansik15
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 16 av 206)
tet hans. De gangene David ole snudde seg mot ham og lot blikket gli over ham var det som en varm hånd la seg over Moringes eget ansikt. Han kunne ikke se klart lenger, og han trengte ikke å se klart heller, han ble varm og trygg som om han hadde lagt seg ned for å sove. Eller. Noe som lignet ømhet. Men i så fall visste han ikke om han mottok ømhet eller om den ble vekket i ham, og dette slo så sterkt opp i ham at han ville overøse den andre med sin egen varme, han hadde lyst til å legge armen over skulderen på David ole og trekke ham inntil seg. Det var nytt, og han kunne ikke huske å ha kjent det før. Tidligere den morgenen visste han ikke at David ole eksisterte engang, og nå gikk de ved siden av hverandre og snakket sammen. De snakket lett, de ble ivrige, de stanset og så på hverandre fordi den ene måtte forklare noe for den andre. Og over øynene til David ole gikk et drag av seriøsitet, eller skam, eller selvbevissthet, en oppsvulmet intensitet som appellerte sterkt til Moringe. En annen ville oppfattet det som umodenhet. Men Moringe bestemte seg for at han ville beskytte David ole, han ville ta seg av ham og alltid være i nærheten av ham. Halvveis til boplassen ble de møtt av faren til Moringe og et par andre voksne menn. De hilste på David ole og tok ham med seg til de eldre. De trengte å vite hva han ville, og hvor lenge han hadde tenkt å oppholde seg her. De måtte bli enige med ham om hvor han kunne gå, han som hadde så mange dyr med seg. De ville demonstrere sin gjestfrihet for ham og samtidig unngå at han lot geitene sine beite i områder som folk betraktet som sine egne. Moringe fikk ikke bli med dem, de gikk uten å lage plass for ham mellom seg, han ble hengende bak og til slutt stoppet han. Faren hans så ikke på ham 16
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 17 av 206)
engang. Slik tok de David ole fra ham, syntes Moringe, uten å bry seg om at det var han som hadde møtt David ole først og tatt imot ham. David ole gikk lett og raskt sammen med mennene, med spydet i den ene hånden og staven i den andre. Han virket mindre og yngre nå. Og kanskje var det ikke synlig for andre, dette som Moringe hadde sett i David ole. Kanskje hadde det bare vist seg for ham, og ikke for de andre. Slike tanker slo opp i ham, tror jeg, uklart og hissende, og han ble ute av seg på en måte han ikke likte. Han gikk tilbake til småsøsknene sine og jaget dem vekk, han ville være alene om å passe disse geitene som gikk med klingrende bjeller rundt halsen. Det var desember. Ungdommene som passet kuene og geitene for familiene sine pleide å møtes ute på slettene. De tilbrakte dagene der fra det lysnet om morgenen til det ble mørkt. De hjalp hverandre, guttene delte mat med de andre guttene, jentene delte med hverandre. Det var skoleferie for alle som gikk på skole, og de andre som alltid gikk her fikk større selskap enn vanlig. Mange av dem var nesten voksne, men de siste dagene hadde de løpt etter hverandre som om de var barn alle sammen. De som pleide å være på skolen hadde ansvar for færre dyr og kjente ikke dyra like godt som de andre. De var ikke vant til å gå her hver eneste dag. Vanligvis var de bare sammen med andre ungdommer som også gikk på skolen. De satt inne hele dagen i skyggefulle klasserom, mens de som ikke gikk på skolen alltid var her. De kjente dyra bedre, de visste hvilke individer som var nervøse og pleide å stikke av fra flokken, og de kunne fortelle hvor det sist var blitt sett løver. Moringe hadde sluttet på skolen etter de fire første årene, men noen av de andre hadde aldri vært på skole, foreldrene deres ville det ikke eller de passet kanskje ikke til det. 17
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 18 av 206)
Og nå, bare noen dager inn i skoleferien var forskjellene mellom dem blitt mindre merkbare. Andre forskjeller oppsto, nye grupperinger. De eldste trakk seg litt vekk fra de minste. Av jentene var det Seliin og Simu og Hannah og Naisoi. Av guttene var det Sabore og Lambui og Joseph og Saitoti og Moringe. Moringe og Naisoi hadde lekt sammen siden de var ganske små, og selv om de var kommet bort fra hverandre etter at hun begynte på skolen, var det ham hun pleide å søke til nå. Han hadde begynt å vente på henne når hun gikk ut om morgenen, men i dag løp han ikke lenger, han gikk i utkanten, ganske langt vekk fra de andre. Hver gang noen av dem kom i nærheten av ham, snudde han seg og gikk i en annen retning. Naisoi sto og så etter ham. Han måtte ha merket blikket hennes, tenkte hun. Og like etter slo han med kjeppen hardt over ryggen på de fire kyrne til faren sin, slik at han kunne komme seg lenger vekk. Naisoi ropte etter ham. Hun var sikker på at han kunne høre stemmen hennes, men han snudde seg ikke. To dager tidligere, da regnet øste ned over mennesker og dyr, hadde han løpt etter henne. Han hadde prøvd å holde henne igjen da hun ville gjemme seg inne i buskene. Og så hadde han kommet etter henne, på alle fire inn under de stikkende greinene. Han hadde forsøkt å få henne til å være der inne, under de tetteste buskene, sammen med ham. Men hun hadde dratt seg løs og krabbet ut igjen. Hun løp rundt trærne og oppover den lille steinete åsen. Det var lett å snuble der, særlig når det var glatt, men hun var raskere enn ham. Hun måtte skifte retning ofte for ikke å bli tatt igjen. Og så hadde hun hørt ham rett bak seg, pusten hans, sandalene som slo i bakken og skled på de våte steinene. Hun var blitt redd for at han skulle falle, hun stoppet og snudde seg mot ham. Og da stoppet han 18
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 19 av 206)
også. De sto og så på hverandre, regnet rant nedover ansiktet på henne, og hun ville ikke løpe mer, det føltes barnslig. Hun ville at det skulle skje noe mer, at et eller annet skulle flytte seg mellom dem. Men Moringe sto bare og smilte og ventet på at hun skulle begynne å løpe igjen. Hun bestemte seg for å hjelpe ham. Hun gjorde et utfall som om hun ville styrte av sted, men stoppet igjen. Det var nok. Han kastet seg frem og holdt henne fast. Han tok rundt armene hennes, og hun ga ham motstand, hun bøyde seg frem og holdt igjen med føttene slik at han måtte dra henne tettere inntil seg for ikke å miste tak. Kroppene deres deiset inn i hverandre, det varte bare et øyeblikk, ansiktet hennes møtte ansiktet hans, den åpne munnen hans gled over kinnet på henne, og hun kjente pusten hans på seg, den var fremmed og varm. Og så slapp han taket i henne og så måtte hun begynne å løpe igjen. Senere den dagen hadde han tatt etter henne for å få henne til å gå samme vei som ham. Og mens de satt der og hvilte, kastet hun steiner utover sletta. Han kastet også. De satt og kastet småstein i samme retning, de steinene han kastet la seg like i nærheten av hennes, de knipset inn i hverandre. Og senest i dag tidlig hadde han ventet på henne som vanlig, og de hadde gått ut sammen. Moringe gikk som vanlig med kuene, og Naisoi passet to søyer som ventet lam. Men så, litt utpå dagen, var han blitt borte. En av brødrene hans hadde tatt over kuene og Moringe var ikke lenger å se. Og nå, når han endelig kom tilbake til de andre, ville han ikke snakke med henne. Han gikk for seg selv og ville ikke se på henne, og han lot som han ikke hørte at hun ropte på ham. Hun snudde seg og gikk, og så kom Hannah etter henne. Hannah hadde vært i nærheten hele tiden, det var hun ofte. 19
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 20 av 206)
Hun kunne være i nærheten uten at noen la merke til henne, men nå kom hun og tok Naisoi i armen og sa – Ville ikke Moringe komme til deg? – Han skulle visst en annen vei. – Du vet vel hvorfor? – Nei. – Vet du ikke? – Nei? – Men du vet om ham som kom hit før i dag, han som er fra Kalivu? – Ja. – Du vet at han heter David ole? Du vet at han har med seg mange dyr? Du vet at han har festet små klokker rundt halsen på geitene sine, slik at de alltid kan høres? Men han får ikke være her, de eldre har sagt at han må gå videre i morgen. – Ja. Jeg har sett ham. – Moringe hjalp ham med geitene. Han hjalp ham å lage innhegning til dyrene hans for natten også, og han har gått sammen med ham i hele ettermiddag. Han vil bare være i nærheten av David ole nå. – Hvorfor det? – De går og snakker sammen. De går som voksne menn, eller som eldre menn. Du vet når de eldre står og snakker med hverandre og streker i sanden med hver sin stokk. De går ved siden av hverandre på den måten, og de snakker lavt sammen for at ingen skal høre hva de sier. – Hva snakker de om? – Jeg vet ikke, de vil ikke ha noen andre nær seg. – Men du har kanskje hørt noe likevel. – Jeg hørte noe av det David ole sa. – Og hva var det? – Han snakket akkurat som en av de eldre. Han sa Du 20
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 21 av 206)
vet hvem som spiser av kua først, du vet hvem som først får smake på kjøttet. Og Moringe gikk bare og smilte og ristet på hodet og sa ingenting. Og da sa David ole Kniven. Han sa Det er kniven som får smake kjøttet først, visste du ikke det, sa han. Og Moringe lo og ristet på hodet som om han aldri hadde hørt den gåten før, og det syntes jeg var merkelig, for den har jo alle hørt. Og så sa David ole noe annet som jeg ikke forsto. – Si det da. – Jeg vet ikke, jeg forsto det ikke. – Jo, men hva sa han? – Han sa at den som tenner bålet for en annen står over den andre, tror jeg. Eller noe lignende. At den som får bålet tent for seg alltid må bøye seg for den som har tent det. – Sa han det? – Ja. – Hva mente han med det? – Jeg vet ikke, sier jeg jo. Jeg tenkte at det kanskje er noe de pleier å si i Kalivu. De som bor i Kalivu er annerledes enn oss. Og jeg tror ikke Moringe forsto det heller, han var så rar i ansiktet. – Moringe er ofte rar i ansiktet. Det betyr ingenting. – Det vet vel du best, du som er så mye sammen med ham. – Ja, jeg gjør det. Sent på ettermiddagen kom de eldre guttene hjemover med kuene. De pleide å la flokkene beite ved siden av hverandre den siste timen, og de satte seg sammen med Naisoi og de andre jentene. Moringe og David ole kom også og satte seg sammen med dem. Men så begynte Joseph og Sabore å løpe etter Seliin, og da reiste mange av de andre seg også og begynte å løpe etter hverandre. Det var denne måten de hadde lekt på de siste dagene, barns21
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 22 av 206)
lig og skrålende. Hannah kom og slo Naisoi på skulderen og ba henne være med. Naisoi reiste seg og så på Moringe og sa – Kommer du også? Men han ristet på hodet og snudde seg til David ole. Hun hørte ham si at det bare var småunger som løp på den måten. Da snudde hun seg og løp etter de andre. Hun løp så raskt hun kunne, og snart tok hun igjen Joseph. Hun løp forbi ham og ropte til ham, men han kom ikke etter henne, han var bare opptatt av Seliin. Han konkurrerte med Sabore om Seliin, og det var blitt vanskelig for ham, for alle visste at Seliin allerede var kjæreste med Sabore. Nå ville Joseph at hun skulle bli kjæreste med ham også. Naisoi fortsatte å løpe, hun følte at hun skjemte seg ut da hun løp etter Joseph uten at han snudde seg etter henne. Men så hørte hun at noen kom bak henne. Hun løp fortere, og fortsatte i samme retning som dagen før. Og uten å snu seg løp hun oppover den lille haugen, hun plasserte føttene treffsikkert på skarpe steiner, tok sats fra den ene til den andre, oppover, oppover, helt opp til de enslige akasietrærne, og selv om hun var raskere enn hun pleide, hørte hun pustingen bak seg akkurat som dagene før. Han kom nærmere, han tok henne igjen, men da hun stoppet og snudde seg, var det ikke Moringe som kom bak henne. Det var han fra Kalivu, David ole. Han sto nedenfor henne og pustet tungt, kanskje fordi han hadde løpt med spydet sitt i hånden hele veien, og han sa – Hvorfor løper du? og hun svarte – Fordi det er morsomt, og han sa – Hvis det er morsomt å løpe fra meg, hvorfor stoppet du da? 22
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 23 av 206)
og hun sa – Jeg visste ikke at det var du som løp etter meg, jeg trodde det var Moringe, og han sa – Må du stoppe for at Moringe skal ta deg igjen? og hun svarte – Ja, akkurat som jeg måtte stoppe for deg. Og da lo han til henne, og kanskje hun kjente det samme som Moringe hadde kjent tidligere på dagen, for nå ble David ole alvorlig igjen. Han sluttet å le og så liksom stivt på henne med et ansikt hovent av alvor og selvhøytidelighet. Og nå var det hun som så på ham. Det var som han ba henne om det, som om han fikk henne til å gjøre det. Han hadde løpt etter henne helt opp til toppen av haugen, løpt etter henne for å ta henne igjen, ikke for å se på henne men for at hun skulle se på ham. Han var en som ville bli sett på, en som trengte å bli sett på, av henne eller av hvem som helst annen. Hver gang han kom i nærheten av noen, ville han få dem til å se på seg. Hun kjente det, at øynene hans lot seg bli sett inn i. Hun hadde aldri opplevd det før, men hun likte det. Hun likte at han likte å bli sett på, og at det var hun som gjorde det, og det kom en slags sødme over ham, eller i henne selv. Det var noe sterkt og drivende i det som hun ikke visste hva hun skulle gjøre med, og hun sa – Hva er det? og da gikk han frem til henne, tok rundt det ene håndleddet hennes og sa – Hva pleier Moringe å gjøre? og hun visste ikke hva han mente. Og dette var noe annet, allerede, at han tok i henne og holdt henne fast. – Hva pleier Moringe å gjøre med deg når du stopper og venter på ham? Han holdt litt for hardt i henne. Og han ble støtt og litt 23
T YPE-IT AS, 10.07.2012 ORDRE: 26474 (s . 24 av 206)
grøtete i stemmen, som om det var hun som holdt hardt i ham, og hun rev seg løs og begynte å løpe igjen. Hun løp så fort vekk fra ham som hun kunne. Hun løp tilbake den veien hun hadde kommet, ned bakken og rundt den lille haugen. Der snudde hun seg for å se om han kom etter. Men det gjorde han ikke, nå var han borte. Hun sto og ventet, og hun kunne ikke se ham. Hun kunne ikke høre noe heller, det var bare sin egen pust hun hørte. Hun ble redd for å løpe videre, men hun ville ikke bli stående. Derfor ropte hun navnet hans. Lyden av stemmen hennes hørtes vill og oppflerret og kanskje litt ynkelig ut, syntes hun selv. Hun likte den ikke, den stemmen. Hun ble redd for at hun skulle få svar, og hva slags svar ville det være, det ville hun ikke vite, derfor løp hun igjen. Hun løp så fort hun kunne tilbake til de andre.