1. Binnas skjebne
«Djevelen går omkring som en brølende løve midt iblant oss!» Prost Oskari Huuskonen støttet seg med begge hender mot rekkverket på prekestolen og så biskt ned. Menigheten i Nummenpää satt under ham i kirkeskipet, tynget av synd. Kirken var en laftet og tjæret tømmerbygning. Den var rødmalt med mønje utvendig, og inni var den blågrå som himmelen. Alteret og prekestolen var av patinert rødfuru. På de forreste benkene satt sognets prominente personer: landbruksråd Lauri Kaakkuri, betongfabrikant Onni Haapala, generalmajor Hannes Roikonen, doktor Seppo Sorjonen, apotekeren, læreren, bygningsinspektøren, brannsjefen … og prostinne Saara Huuskonen, en vakker og hovmodig kvinne, som alltid ble forlegen når hun lyttet til sin manns forkynnelse. «Men når Herren pisker Fanden bak, reiser han bust og det renner ned i buksene på styggen!» Prost Huuskonen var en salvesesfull predikant, som ikke strøk sin hjord etter hårene, slik en del moderne prester gjør. Harde tider krever en hard prest, og det var prost Huuskonen. Selvsamme morgen i selvsamme sogn lærte en klok binne ungene sine hvordan de skulle overleve i villmarka. Livet 9
A RT O P A A S I L I N N A
var nå engang sånn at det var best å skaffe seg mat om natta når de barbariske menneskene lå og sov, og selv sove om dagen i ly av granskogens mørke. Om vinteren lå bjørnene i hi, og om sommeren vandret de omkring og levde fritt som ville dyr. Det var forsommer. Den brune binna hadde våknet av vintersøvnen for halvannen måned siden. Hun hadde to unger, en hunn og en hann, gutt og jente, som hun hadde satt til verden i vinter i hiet under snøen, og nå var de så store som hundevalper. To nusselige små bamser. Fødselen hadde gått bra på alle vis, uten komplikasjoner og stress. Bjørner trenger ikke jordmødre, og hannbjørner deltar ikke under fødselen. Det hele går for seg inne i det bekmørke hiet, binna våkner bare så vidt for å gi de knøttsmå nøstene av noen unger en liten dytt inn i verden. Og det eneste hun trenger å utrette i form av barnestell, er å sørge for at ungene kommer opp til pattene. Det var en lys forsommernatt i slutten av mai. De tre bamsene kom vandrende under kraftledningen, som skar seg gjennom Nummenpää, i et tett kratt av småbjørk og rogn og på tørrere steder vokste det einerkjerr og små juletrær. Nummenpää er nabosognet til Sammatti og Somero nordvest i Nyland, og kraftlinjen krysser det på veien fra kraftverkene i nord til hovedstadsområdet, hvor det trengs mest strøm. Binnas vinterhi lå ti kilometer fra tettstedet i en tykning, en bakkete urskog av gran, og hver eneste sommer jaktet hun i området, vandret bygdimellom, felte av og til en elg eller rein, og nå lærte hun ungene sine å spise mauregg. Ved kraftlinja er det nemlig tuer av pissemaur, og når bjørnen kommer til en slik tue, graver den med labben på siden av tua og viser ungene hvordan de skal grave ganske dypt, men forsiktig, til labben kommer ned til det myldrende hvite sjiktet. Så skal de stikke labben med godsakene fort inn på tunga, men forsiktig, slik at de ikke samtidig får barnåler og annet rusk og rask inn i kjeften. Det lønner seg 10
P ROSTEN
OG HANS FORUNDERLIGE TJENER
å ta av tuene om morgenen, mens arbeidsmaurene sover, og larvene ligger ryddig og pent nede i tua. Bjørnungene rotet ivrig rundt i tua og smakte på godsakene slik mammaen hadde vist dem. Det var mye bedre enn frosk og ikke så bittert som de årsgamle tranebærene. Da de var forsynt, feide binna tua sammen igjen, hun ville vise dem at hensikten ikke var å ødelegge hele tua, men bare forsyne seg av larvene som tilkom dem. De kom til et hogstfelt hvor binna rev barken av stubbene og lette etter hvite, feite saksekjevede larver, som ungene syntes smakte minst like godt som maureggene. Bjørnungene var slikkmunner fra barnsben av. På morgenkvisten kom de ned mot kirkebygda, hvor binna tømte to bikuber slik hun pleide. Den lagde først et hull i nettinggjerdet, slik at den kom seg innenfor sammen med ungene sine, veltet så det kunstige bolet og trakk behendig fram vokskakene som den slikket grundig rene for honning, og nøt søtsakene uten å la seg affisere av at biene protesterte. Denne binna var ikke slem og heller ikke destruktiv av natur. Da de hadde delikatert seg med honningen, fortsatte de vandringen under kraftlinja og kom til utkanten av kirkebygda. En buhund begynte å gneldre. Binna kommanderte ungene til å gjemme seg under en trerot og la seg ned selv også, men da bikkja ikke roet seg, brummet hun lavt og advarende. Hunden reiste bust, men samtidig datt krøllhalen ned mellom bena, og den smatt inn i hundehuset slik at bare en redd, fuktig snute kunne skimtes i døråpningen. Litt senere reiste binna seg opp igjen, været lenge og vel, og da hun kunne konstatere at det hele hadde roet seg, dro hun videre sammen med ungene sine. Like ved transformatorstasjonen sto det noen eneboliger, og i skogkanten lå det noen uthus. I et av dem lå bryggeriet til kommandittselskapet Nummenpää Øl og Maltekstrakt. Derfra sivet den forføreriske duften fra nattas gjæring ut i den tidlige mor11
A RT O P A A S I L I N N A
genstund, og det var en duft som binna ikke klarte å motstå. Hun gikk rundt og lette etter inngangen, men da alle dørene var stengt, var det ikke annet å gjøre enn å bryte seg inn; binna kastet seg med hele sin tyngde mot ståldøra, som langsomt ga etter og s´eg innover. Ingenting skjedde der inne. Da hun hadde lyttet en stund, gikk hun inn, og ungene vimset etter. Der inne var det mørkt, men med den usvikelige teften som er karakteristisk for skogens rovdyr, fant bjørnene lett fram til bryggekaret, hvor det sto et par hundre liter tjukk vørter og boblet. Å så tørste de var! Binna lepjet grådig i seg den skummende vørteren, og ungene reiste seg opp på bakbena og stakk snutene opp i ølet. De plasket og sprutet, og snart fikk de smak på vørteren. Binna drakk riktig mye, ja dette var greier! Innimellom undersøkte de lageret nærmere og fant en stor binge halvfull med byggmalt, som de la i seg store mengder av, og så drakk de sats til. Det begynte å bli riktig gøy, satsen gikk rett til hodet på bjørnene, de glemte sin naturlige varsomhet, ungene begynte å bråke, og moren hadde også bare lyst til å herje rundt, men siden hun var en eldre og mer forstandig bjørn, behersket hun seg. Ungene fikk vondt i magen, men hva er vel litt bjørnebærsj i en stor verden. Bamser kan ikke gjøre i buksa, for de har ikke bukser som de kan gjøre i, selv om det skulle gå litt villere for seg enn vanlig. Da binna hadde fått i seg så mye hun orket, skysset hun ungene ut av bryggeriet. De gikk tilbake til kraftlinja for å hvile seg litt. Binna var stor, vekten var minst 150 kilo, mankehøyden omtrent 80 centimeter, og hun hadde tykk pels som krøllet seg i fjeset. Hun var en stor og tiltrekkende hunn, omsvermet av hannbjørnene i trakten. I brunsttida trengte hun ikke benytte seg av utspekulert kvinnelist for å lokke dem til seg, vanligvis hadde hun en hel skokk av dem i hælene på seg. 12
P ROSTEN
OG HANS FORUNDERLIGE TJENER
Bjørnefamilien var temmelig på en snurr. De hadde ikke lyst til å dra hjem igjen til den ensomme skogen, men fortsatte frimodig mot transformatorstasjonen. Der støtte de på huset til selskapskokka Astrid Sahari. Så fikk de ferten av noe i stabburet hennes. De opphissende duftene fra alle godsakene lokket dem til seg, og binna bestemte seg for å bryte seg inn i Astrids stabbur, selv om det allerede var langt på dag. Rutinert rev hun stabbursdøra av hengslene. Med hissig vibrerende snuter tasset bjørnene inn i stabburet, hvor det kvelden i forveien var satt inn flerfoldige fat med alskens lekre selskapsretter. Det var kompotter, kremer, sauser, karelske piroger, silderetter, kringler, bløtkaker, salater og stuinger, og dyrene ble enda mer surrete enn før. De dyppet de lodne snutene i de herlige kompottene, de lepjet lykkelig i seg kjøttsauser og dissende geleer og stappet sorgløst i seg kaldrøykte lammelår. De delikate produktene som selskapskokke Astrid Sahari hadde brukt mange uker på å fremstille, gikk til helvete. Godsakene var bestilt til et bryllup: I dag skulle gravemaskinkjører Hannes Loimukivi, kjent som en slyngel over hele sognet, vies til Marketta Haapala, betongfabrikantens eneste datter, en relativt enkel, men hjertevarm og elskelig kvinne. De var begge fra dette sognet og i førtiårsalderen. Onni Haapala, fabrikkeieren, hadde lovet å spandere et storslagent bryllup, og Astrid Sahari hadde gjort forberedelsene. Men alle disse delikatessene ble ødelagt av den berusede bjørnefamilien før fanden hadde fått sko på, og det uten den minste anger og ruelse. Fra støpulen til den grå steinkirken i Nummenpää menighet hørtes klokkeklang, men bjørnene brydde seg ikke om det. De var vant til kirkeklokkene, for på sprengkalde vinterdager hadde iblant den metalliske klangen nådd helt inn til hiet. Bjørnene hadde erfaring for at Herrens klokkeklang ikke var noe å bry seg om. Men bjørnungene, som opplevde sin første rus, klarte 13
A RT O P A A S I L I N N A
ikke å la være å lage baluba. De veltet bordene med delikatesser, slik at flere fat ble knust utover gulvet, og sausekjelene skramlet veggimellom. Selskapskokke Astrid Sahari kom farende ut i morgenkåpe for å se hva for slags spetakkel det var i stabburet. Herre min skaper! Hele stabburet var fullt av bjørner, og alle hadde snuten full av kompott og krem! Selskapskokke Astrid Sahari trev sopelimen og begynte å fekte mot ugagnskråkene. Her må det sies at Astrid ikke var noen fryktsom kvinne, hun hadde i løpet av sine femti år opplevd litt av hvert, hun hadde vært gift to ganger, og det skal ikke stikkes under stol at begge ektemennene hadde vært gravemaskinkjørere, storetere og glad i det sterke. Binna fikk et hissig rapp over snuten. Ungene krøp i trygghet bak moren sin. De hvinte av frykt da de fikk øye på den rasende selskapskokka, der hun sto i døråpningen og dæljet løs med kosten. Bjørnemor ble engstelig og begynte å forsvare ungene sine. Hun fikk kloa i Astrids permanent og tok så hardt tak i kjerringa at hun mistet sopelimen og fór ut gjennom stabbursdøra, i en stor bue over trappa og langt ut på tunet. Så kommanderte binna ungene til å komme seg i sikkerhet opp i tuntreet. Klynkende klatret småbamsene spenstig opp i den tette grana. Selskapskokka benyttet anledningen til å komme unna og flyktet mens hun hylte av full hals. Hun fór bort til gjerdet til transformatorstasjonen og ba mens hun løp om at porten ikke skulle være låst. Det var den ikke, for når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Hjelpen var imidlertid kortvarig, for også binna kom dundrende inn på transformatorstasjonen i hælene på selskapskokka. Astrid hadde ikke noe valg, men klatret opp i den over tjue meter høye høyspentmasten av stål, med livet som innsats. Kjerringa foran og binna bak. I selvsamme stund hørte de klokkene ringe til gravferd i Nummenpää. En pukkverksarbeider, Aarno Mali14
P ROSTEN
OG HANS FORUNDERLIGE TJENER
nen, hadde vandret heden for halvannen uke siden, og nå sto prost Oskari Huuskonen ved kisten hans og messet: «Av jord er du kommet, Malinen, til jord skal du bli, og av jorden skal du igjen oppstå. For så å vekkes opp på den ytterste dag av Vår Frelser Jesus Kristus.» Huuskonen lurte litt på om han i dette tilfellet kunne si at Malinen skulle bli til grus og ikke til jord, men kravene til liturgisk form hindret ham i å ta seg slike friheter. Men om Malinen var død, skulle han ikke bli uten følge på ferden til det hinsidige. Selskapskokka Astrid Sahari klatret kjapt stadig høyere i høyspentmasten, og binna etter med kjeften i falden på Astrids morgenkåpe. Der måtte hun treffe et valg, skulle hun ta tak i kraftledningen eller bli revet i småbiter av det blodtørstige rovdyret der de hang høyt oppe mellom himmel og jord. Med sin egen kvinnelige logikk tok Astrid Sahari tak med begge hender i den strømførende kraftledningen. Det skapte en enorm lysbue: Kjerringstakkaren ble først bresert som en roastbiff, deretter mørnet som et langtidsstekt lammelår, og til slutt ble hun hard og seig som en grillribbe. Bedre gikk det ikke med binna som forsvarte ungene sine: Hun satte tennene i den forkullede selskapskokkas bein og fikk seg et støt som om mulig var enda mer høyspent. Hun ble til en besk bjørnesteik, og den tette pelsen flammet opp som en fakkel. Binnas forkullede lik ble hengende og dingle i høyspentmasten med selskapskokkas sotete skrott i kjeften. Den fryktelige ulykken førte til at strømmen gikk over hele kommunen og lysene sluknet. I sengeavdelingen på pleiehjemmet fikk forhenværende inseminør Yrjänä Tisuri, som lå i respirator, store problemer. Vaktmesteren på sykehuset klarte nemlig ikke å starte nødaggregatet som skulle produsere reservestrøm, og så måtte man holde liv i inseminør Tisuri med munn-til-munn-metoden. Den jobben var ikke akkurat noe som pleierskene traktet etter, for Tisuri 15
A RT O P A A S I L I N N A
hadde tygget stinkende snus hele livet og standhaftig latt være å pusse tenner, særlig nå som han var kommet så høyt opp i årene. Og i selskapskokke Astrid Saharis tuntre ved transformatorstasjonen satt to små bjørnunger og pistret vettskremt. Det hadde ennå ikke gått opp for dem at de var blitt morløse.