Gyldig fravær
1
Gyldig fravær.indd 1
13.09.11 15.07
Harald Rosenløw Eeg
Gyldig fravær
3
Gyldig fravær.indd 3
13.09.11 15.07
HARALD ROSENLØW EEG Glasskår, 1995 Svidd, 1996 Vrengt, 1997 Filter, 1998 Karmakongen, 2000 Stjernetrekker, 2002 Alle duene, 2003 Yatzy, 2004 Alt annet enn pensum, 2006 Løp hare løp, 2008
© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minion Pro 11,5/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80 g Munken Print 1,5 Trykk og innbinding: Livonia Print Riga Printed in Latvia 2011 ISBN: 978-82-03-25410-9
4
Gyldig fravær.indd 4
13.09.11 15.07
– Jeg har dessverre ikke noen god følelse på dette, sier han. Svelger som om han ikke bare har en hårete kokosnøtt i halsen, men også hele apekatten som ikke vil slippe kokosnøtta. Slikker seg rundt munnen. Tunga går fort. Det blir stille. Som i graven. Som i føkking Tutankhamon. Du kan høre knappenåler regne. Du kan høre isen fryse og gresset gro. Det er sånne øyeblikk enhver tv-producer vil dø for. Eller i hvert fall ofre en finger for. Denne merkelige fyren som kommer ut av ingenting og setter de rødbroderte øyeeplene rett i kameraet og sier det alle tenker.
– Mener du de savna ungdommene? spør reporte-
ren, som akkurat har fått dette scoopet vandrende rett opp i henda. Han skulle bare intervjue folk på gata om alt som har skjedd under bakken, her rett under dem, da ei dør går opp på baksida av gatekjøkkenet på det lille torget, og så står han der. En fyr som har kommet rett opp av katastrofen.
Det er live. Og ingen kan gjøre noe med live. Live er
sjølve livet, tv-livet som blir til foran øya på deg. Du kan ikke velge. Det som skjer, det skjer. Inshallah. Fyren ser egentlig streit ut, briller og dress, bare at klærne
5
Gyldig fravær.indd 5
13.09.11 15.07
hans er så møkkete at man skulle tro de blei kjøpt skitne. Brillene hans knust. På brystet av dressjakka hans kveiler det seg et dragemønster. Når han beveger seg bukter det seg nedover, nesten som om det lever. Huden hans er rødlig og gjennomsiktig, som en teltduk om morgenen. Kinna innhule, håret ned i øya. Alle som ser på, aner hva denne fyren har vært gjennom. Og etter å ha vært gjennom det samme, ville kanskje du også ha møtt en fremmed i speilet? Kanskje han bare skal klappe sammen etter påkjenningene? Men fyren griper sjansen og Gud velsigne ham for det.
Fyren ser rett i kameraet, rett i øya på bøddelen som
sitter i sofaen med tommelen på fjernkontrollen, klar for å zappe til noe annet hvis det blir et nanosekund dødtid. Men det har ikke vært så få tomler som har rørt seg siden fjernkontrollen blei oppfinni. Han kjemper for hvert ord. Setningene blir dradd ut av ham som lakrislisser.
– Jeg har gjort mitt beste ...
Et gigantisk «men» henger i lufta som et romskip fullt av aliens klart til å invadere jorda. Fyren tørker en tåre. Gråten hvit som kokosmelk. Og han gnir ikke tårene bort, men det er mer som om han gnir dem inn. Alle som ser på, får hjertet i halsen. Alle som ser på, og det begynner å bli en rimelig bra markedsandel, kjemper med ham. De spør seg jo det alle lurer på? Hva med ungdommene som har vært innestengt? De vil at han skal si noe om dem, få det ut, syng det, skrik
6
Gyldig fravær.indd 6
13.09.11 15.07
det, hvisk det, de heier, brøler som hooligans, bare få det ut, mann! De åpner kjeften og gaper som om det skal gjøre det lettere for ham. Folk vipper framover, tipper ut av sofaene. Fyren har den lengste pausen i tvkanalens historie. Og stemmen hans er så svak at den bare lyder som et hjertesukk i surroundanlegga rundt om i de tusen hjem.
– Men ... de glapp for meg.
7
Gyldig fravær.indd 7
13.09.11 15.07
8
Gyldig fravĂŚr.indd 8
13.09.11 15.07
Rekke banen
9
Gyldig fravĂŚr.indd 9
13.09.11 15.07
Sherpas historie // hente – levere
Sherpa løper. Han er god til å løpe. Jævlig god. Det er noe som bare har liggi der hele tida. I beina hans. Når mora ber ham stoppe foten som går som en dobbel bass trommepedal under bordet, skjønner hun ingenting. Det er ikke rastløshet, det er ikke stress, mora hans er så redd for stress. Det er løpinga som bare sitter der. Det er løpinga som har redda ham så mange ganger. Han kan løpe fra alt. Og hadde han giddi, kunne han vist lærerne det. Men Sherpa gidder ikke. For hadde Mr. Perfect, gymlæreren med pulsklokke og Yankees-caps, sett det røkket Sherpa har, hadde nok Mr. Perfect følt at han hadde oppdaga noe. Da hadde Mr. Perfect blitt oppglødd og kanskje prøvd å ringe til en klubb og hørt om de kunne tatt imot Sherpa og fått ham inn på løpelaget. Da hadde Mr. Perfect følt at livet var verdt å leve. At lærergjerningen var meningsfull. Og det vil ikke Sherpa. Sherpa er god til å løpe. Og Sherpa er god til å levere. Men han holder det for seg sjøl. For å levere er ikke noe man bare kan, som med løping. Det er noe man må lære
11
Gyldig fravær.indd 11
13.09.11 15.07
seg. Noe man må fatte. Sakte har hele kroppen hans tilpassa seg jobben. Sherpa er tynn, ganske lang og har litt stankelbeinaktige bevegelser. Så folk ser på ham som de ser på et stankelbein. Ikke særlig interessant, men ikke spesielt farlig heller. Ikke som med edderkopper, biller eller veps. Stankelbein bare er der, og du bryr deg ikke, du vifter dem vekk. Sherpa har ganske god øvelse i akkurat det, å bli vifta vekk, å ikke bli sett. Han får med seg alt det som skjer rundt omkring. Uten at noen ser ham. Noen ganger har han bare headsettet på uten lyd. Noen ganger later han som om han leser noe. Han prøver å gli inn i mengden. Aldri skille seg ut, men heller ikke være mistenkelig grå. Litt kameleonaktig. Han liker å være nesten umerkelig, men samtidig vite at han er farlig. Det er digg. Melding fra broren. Det er levering. Sherpa ser ut over alle blokkene. Som gigantiske fuglekasser nedover dalen. Broren er på sin dayjob nede på posten, men det er et skalkeskjul, et slags spill når broren står der i uniformen, grønne bukser og rød genser med en trompet på, eller posthorn, som K2 nesten stolt kaller det. For broren har en annen jobb på sida. Og Sherpa er hans hjelper. Det er flaks at han er så flink til å løpe. Så flink til å levere. For det er akkurat det broren trenger. Og det er fart i den jobben, både fart og spenning, og bra business. Det vil si Cheddar. Cheddar som ost på burgeren. – Jeg har bedt deg ikke ringe meg her, sier broren lavt når Sherpa ringer ham. Sherpa ser for seg broren. Også kalt K2. I den jævla uniformen.
12
Gyldig fravær.indd 12
13.09.11 15.07
– Kan jeg ikke ta det ... etter skolen? sier Sherpa lavt. – Trodde du hata skolen? sier broren. – Klart jeg hater skolen, sier Sherpa. – Men jeg kan snart ikke ha mer fravær. Han vil ikke si noe om ekskursjonen. Det er altfor soft. Klart det er. Han gjør jo alt for K2. – Dette er svære greier. Dukka akkurat opp, sier broren. – Så skylder jeg deg én, bro. Du er the Man! Sherpa vokser noen centimeter. The Man! Sherpa er ganske god i matte, men regnskapet med broren driter han i. Han gjør alt det broren ber ham om. Uten K2 har ikke Sherpa noe. Nesten ikke noe, da. Kanskje de kan feire med å gjøre noe gøy i kveld? Bare de to sammen. Bowle. Game. Hva som helst. Men broren legger på før han får foreslått det. Selvfølgelig. Han er sikkert stressa. Mye post på jobben. Svære greier på gang i businessen. Men Sherpa er helt rolig. Lugn som tjernet oppe i Jeriko. For Sherpa skal levere. Han knyter alltid lissene når han skal levere. Brorens første gylne regel. Knyt lissene, mann. Han legger fra seg den vanlige mobilen på rommet. Og har med seg en jobbmobil med sletta logger, og bare broren har nummeret. Sherpa sjekker gradestokken. Det er rundt null. Høsten er pen og forurensa der de bor. Europaveien, ringveien, riksveien, samma det. Alt sammen pløyer gjennom dalen som en dampende krets i betong og støv. Han vurderer, og tar på seg boblevesten også. Enda det kan være litt klamt, spesielt hvis han skal inn noe sted, men samtidig hater han å fryse. Det
13
Gyldig fravær.indd 13
13.09.11 15.07
er kanskje det kjipeste som fins. Sherpa tar trappene ned. Det er litt det samme som med T-banetunneler. Sherpa liker ikke T-banen. Veit ikke hvorfor. Det er greit nok når den går over bakken. Men han liker ikke når den går ned under jorda. Det er trangt. Litt klamt. Tunnel. Ikke så bra. Heis. Ikke så bra. Trappene er frihet. Ute tar Sherpa på seg headsettet. Han har hetta over huet. Ingen ute på plassen foran blokkene legger merke til ham. Ingen hilser, spør hvor han skal, spør hvor han har vært. De ser ikke skyggen hans engang. Det er bare klynger med hijabkledde damer som triller barnevogner. De ser ut som små panservogner i bomull, med vinduer og kikkehull og kanonsikter. De gamle gubbene står utafor kafeen 24timer, som ikke er åpen 24 timer, men som heter det likevel, og har bytta ut bollé-kulene med bønnelenker eller sudokumaskiner eller noe som får rastløsheten ut av knoklene. Et par unger som vel burde vært på skolen, spiller mann mot mann under den skeive hoopen, i ferd med å knele under alle som har dunka og hengt seg i ringen. Tenk om han var på vei til å møte ei jente? Nede på City med alle pengene han har gjemt i pokalen? Noen og enhver hadde nok blitt litt imponert da. De kunne gått på restaurant. Ikke Peppes eller McDonald’s, men noe skikkelig, sushi eller noe dyrt. Han kunne tatt med seg broren også. Bedt ham ta med hun dama som han var sammen med den gangen. Doubledate. De fire. Gått på tivoliet nede på Grønland. Eller de kunne tatt heisen til topps på Oslo Plaza og tatt en cola der oppe?
14
Gyldig fravær.indd 14
13.09.11 15.07
Skybar, heter det ikke det? Feira denne jobben. Den siste. Hvorfor tenker han det? Den siste jobben? Hvem skulle han bedt med seg, egentlig? Selvfølgelig veit han hvem. Sherpa ser for seg huden hennes, med sølvglitterdryss, bronseaktig varm i skyggene, og smaken hennes var smaken av gull. Alt helt perfekt. Buer, kurver, svinger. Ikke bare på pallen, men gull og sølv og bronse i ett. Bare et øyeblikk, smaken av victory, homerun, trepoenger. Før alt var borte. Men han må jage sånne tanker ut av huet nå. Sånne tanker eller bare tanken på henne? Han må ikke bli distrahert, må ikke bli fanga i mindgames. Det er et slags kontor oppi huet hans som stadig skal lage trøbbel. Stille spørsmålstegn ved alt dette. Jobben. Broren. Det Sherpa kan. Levere. Ingen kan ta en ting fra ett sted til et annet som Sherpa. Det er jo derfor broren ga ham kallenavnet Sherpa. Om det er til beins eller på sykkel. Eller på T-banen. Sherpa sjekker aldri hva han leverer. Det er andre gylne regel. Sjekk aldri sekken. Bare ta den imot og lever den dit den skal. I meldinga står det at han skal hente fra en mann nede ved T-banestasjonen. Det er aldri samme sekk. Det er nye bagger eller nye sekker hele tida. Ikke dyre, men alltid nye. Og han får alltid betalt sammen med sekken. Fokus, mann. Lugn. Og foran ham står Chang. Chang har asiatiske gener. Sherpa veit ikke helt hvilke. Ansiktet hans er ikke rundt og blidt, men smalt og stramt. Som om huden hans er dradd over skallen som gladpack og hver åpning bare er en sprekk i maska.
15
Gyldig fravær.indd 15
13.09.11 15.07
– Nå? sier Chang. – Er det deg? Chang er en Stor Fisk. Han ser ikke sånn ut, men han er kanskje den største karpa i dammen. I hvert fall den største Sherpa har sett. Sherpa prøver å se rolig på Chang. Lugn. Disse folka er vare for nerver. Hvis du viser dem noen, bare et sekund, kan det være nok til at skilpadda trekker seg tilbake inn i skallet og jobben er blåst. – K2 sender den beste og det er meg, sier Sherpa. Og stikker fram handa. Klar til å ta imot. Er det et smil inni plastikken der et sted? Et smil inni smilet? Det er ikke lenge siden en levering gikk i dass. En kurer forsvant med varene. Og ingen har sett ham siden. Sherpa veit ikke om det er Chang, tanken på hun jenta, eller den jævla boblevesten som får ham til å svette. Det er ikke bra å fryse. Men det er ikke bra å stå foran Chang og svette heller. Sherpa ser ned på handa si. Dirrer den, og i så fall, ser Chang det? Han får et øyeblikk lyst til å trekke handa til seg. Snu og løpe til skolen. Kanskje han ikke får fullt fravær? Men det som gir ham styrke, er brorens ord. Jeg klarer ikke dette uten deg. Sherpa veit at det er sant. Chang gir Sherpa en grønn nylonsekk. Den er stor og nesten litt glorete med snører og reimer og ser ut som om den er kjøpt på Nille. Og den er tyngre enn vanlig. Definitivt. Mye tyngre enn vanlig. Men han tar den uten å mukke. Sammen med baggen gir Chang ham noen sammenpressa sedler. Han kjenner den gode pirringa. Han er ikke redd for at noe skal gå galt. Eller for at det han gjør, er galt. Han er klar for action. Sherpa er i startblokkene.
16
Gyldig fravær.indd 16
13.09.11 15.07
Musklene er klare for å eksplodere. Mens han venter på at Chang skal si hvor han skal levere. Frostrøyken lekker fra den sprekken i gladpacken som er lepper i ansiktet til Chang. – Big day, sier Chang. Asiatene er mestere i å ikke vise følelser. – Du skal til ... Og et øyeblikk ser det ut som om Chang ikke er helt sikker på hva han skal si, som om han ikke aner hvor Sherpa skal, men bare stikker fingeren i jorda og finner på noe. – Valkyrie plass. Sherpa nikker. Han har en egen gps oppe i huet. Kan ikke bruke googlemaps i denne jobben. Blir han tatt, ligger bevisa brent inn i loggen på telefonen, ikke sant? Så her er det bare huet som funker. Han begynner å legge planer for hvordan han skal komme seg dit. Det er helt på andre sida av byen. Løpe? Busse? T-banen. Under jorda gjennom byen. Nope. – Hvem der? spør Sherpa. – Ingen spørsmål, sier Chang. Sherpa står et øyeblikk. Sekken er tung. Sikkert to, kanskje tre kilo. Han skal tvers gjennom hele byen. Over til vestkanten. Uten å vite hvem han skal levere til. – Hva mener du? Jeg må vel vite hvem jeg skal levere den til? sier Sherpa. – Big, big day, sier Chang. – Du blir kontakta. Sherpa snur seg fort, før han må deale med flere forvirrende beskjeder, gylne regel nummer tre. Keep it simple. Ikke noe tull. Valkyrie plass. Med stor sekk. Få beskjed.
17
Gyldig fravær.indd 17
13.09.11 15.07
Finito, finale. Ikke et ord til noen. Om du så blir tatt av snuten. Sherpa begynner å lange ut. Bort fra møteplassen. Bort fra Chang. Han løper ikke. For det vil se rart ut, så han går. Med lange, svevende skritt. Ikke ned mot T-banen. Men mot skauen, han styrer mot noen av de forsøpla stiene som renner ned mot hovedveien, hvor det går busser. Huet hans jobber. 22-bussen? På oversida av byen. Aldri gjennom sentrum. Det passer bra. Han får et glimt av himmelen på toppen av blokkene og de pistrete granene. Himmelen er blå, og lyset så lavt at de spredte skyene sitter som fettete fingeravtrykk utover. Big day. Big, big day. Bakken dirrer under beina. Det er T-banen. Han kan nesten høre hvordan T-banevognene rister nede i avgrunnen. Det er ikke nerver. Det er lugn. Lugn. Han skal ta en buss, sitte helt rolig gjennom byen. Late som om han er dritlei av skolen (ikke vanskelig), leke at han er verdens sløveste ungdom som ikke bryr seg med noe annet i hele verden enn lyden i headsetta (men det siste kunne ikke vært mer feil, for der sitter en fyr med sansene på fullt og blikket søkende etter mulige billettkontrollører eller purk i sivil eller andre ungdommer akkurat som ham). Sherpa er på vei inn i skauen da han skvetter. For rett bak ham kommer en skygge. Like rask som ham, utrolig nok, nesten like gjennomsiktig og usynlig. Som om de er i samme bransje. Det er Chang. Han er rød i ansiktet. Og det dogger på gladpacken i ansiktet hans.
18
Gyldig fravær.indd 18
13.09.11 15.07
– Ta banen, sier Chang. Sherpa blir for første gang usikker. – Samme hvordan jeg kommer meg til Valkyrie... – Det er beskjeden, avbryter Chang. – Ta banen, og ... Chang ser ned. – Og så må du knyte lissene, sier Chang. Sherpa ser ned på skoa sine. Og Chang har rett. Ene lissa har gått opp. Sherpa går ned på huk, knyter lissa, fingra er stive og kalde, lissene er tjukke og levende, men han fikser det til slutt, og når han ser opp, har Chang gått. Sherpa snur. Det er aldri noen god følelse. Å snu. Å omprogrammere gps-en oppi huet. Sette ny kurs. Lugn, sier hun stemmen på gps-en hans. Lugn, Sherpa, lugn. Han må smile. Tar han ikke feil, er det stemmen hennes på gps-en? Sherpa tar trappa ned til T-banen i noen lange klyv. Med den grønne sekken som en gymbag over ene skuldra. Sherpa holder seg langs veggene i tunnelene på T-banestasjonen. Den klamme trekken drar opp fra undergrunnen, som om han har gått inn i en diger hval som ligger og puster T-banetoga rundt der inne i kroppen sin med en glødende dårlig ånde som stinker fiskeslo og brent hår. Sherpa ser opp under taket på T-banestasjonen. Det kunne vært et skjelett. Sherpa skal til å beine ned på perrongen da han holder på å glemme billett. Regel nummer fire. Husk billett.
19
Gyldig fravær.indd 19
13.09.11 15.07
Bli aldri tatt for slurv når du leverer. Det er flust av historier om folk som har gjort den tabben. Skal levere noe, svære ting, men glemmer de enkle små tinga og blir tatt i fartskontroll, teknisk kontroll, bil uten blinklys, mop uten hjelm eller trikk uten billett. Sherpa flyr ned på perrongen. Ser på klokka. Han svetter under boblevesten. Det er klamt, men da fryser han i hvert fall ikke. Han stikker handa i lomma, sjekker diskré seddelen Chang hadde rulla inn i handa hans. Og han må se to ganger. Fordi det er dobbelt så mye som vanlig. Han burde vært glad. Han burde vært overlykkelig. Men han kjenner plutselig presset. Bryter han noen av reglene, er straffen proporsjonal med lønna. Han ser mot det mørke hullet hvor T-banen kommer hvert øyeblikk. Og i stedet for å se noe tog, de sterke lysa langt der inne, tenker han på sekken. Og det han skal gjøre. Han får betalt for å bære noen andres sekk. Veldig godt betalt. Dobbelt så mye som vanlig. Det er en sånn regel de snakker om på flyplasser og ved grenseoverganger. Han veit ikke hva det er i sekken. Og han vil ikke vite. Han er bare en usynlig brikke i dette. Men da ser han henne. Han limer seg fort inntil fjellveggen på T-banestasjonen. Så hun ham? Det siste han trenger, er noen kjente på denne leveringa. Og den aller siste er henne. Han prøver å være usynlig. Stankelbein i tunnelen. Klart hun så ham.
20
Gyldig fravær.indd 20
13.09.11 15.07
Anjos historie // svømming
Anjo svømmer. Vannet i Tøyenbadet er lunka og blåaktig, og det stryker langs kroppen hennes. Lufta blåser kraft inn i musklene. Som om hun flyr. Huet hennes pløyer gjennom vannet, henda som kopper utover, beina som sparker fra, til hun får hodet over vannet. Klorvannet svir i øya. Det uklare bildet av hallen over bassenget. Lydene som slår mot øra gjennom dirrende bølger. Hun suger i seg all lufta hun kan under det høye taket. Før hun slår ut armene, trekker beina opp under seg. Og dukker ned for et nytt svømmetak. Hun fører armene inntil brystkassa som små vinger. Hun vrir føttene utover og sparker begge beina bakover samtidig som hun gjør armene klar til et nytt vingeslag. Hun puster bedre der nede. Hun bukter seg tvers over bassenget. Mot kortsida. Slår seg fram i vannet til fingertuppene berører bassengkanten. Lydene i badet bølger opp under taket. Ungene som leker Hoppe sa gåsa, danse sa reven, så hopper vi, så danser vi. Ungdommer som hiver
21
Gyldig fravær.indd 21
13.09.11 15.07
seg ut fra femmern. Popmusikken fra det spinkle anlegget. Hun kunne vært en helt vanlig svømmer. Men hun har en skatt. Hun ser opp, og han sitter der ved kortenden av bassenget i joggebukser og frakk, konser med boka i fanget foran seg. Øya djupt i huet, øyenbryn jevne og tjukke som tusjstreker og et stort hode med ører som stikker litt ut. Han later som om han ikke ser henne. Men han gjør det, hun veit det. Han har henne på radaren. Det var her de møttes første gang, i badet. Hun spurte om det ikke var et litt rart sted å lese. Han svarte at man ikke kunne bade på biblioteket, men at man kunne lese i en svømmehall. Leppene hans er smale, men rører seg så vidt. Som om han sier noe. Hun hører ham ikke, men hun kan kjenne stemmen hans likevel. Det er noe fantastisk over denne leken. Han som sitter der og leser. Og hun ute i vannet, svømmer lengde på lengde. Uten at de veksler et eneste ord. Uten at de veksler et blikk. De hører sammen. For når hun svømmer, strømmer det setninger gjennom hodet hennes. Setninger av det fremmede språket hun har lært av ham. Nøyaktig de samme setningene som han sitter og leser. De samme setningene som gløder i munnen hennes under vann, unnslipper leppene hans der oppe. Hun skal bare svømme to lengder til, så er hun ferdig. Hun snur ryggen til ham og dukker under. Sparker skikkelig fra så hun farer som et prosjektil gjennom vannet. Lydene blir dunkle og dempa under vann. Som et ekko fra en annen tid. Her slipper hun alt bråket. Fra byen. Fra klassen. Fra foreldrene. Og gjennom svømmebrillene ser
22
Gyldig fravær.indd 22
13.09.11 15.07
hun baksida av verden. Nakne og hårete bein. Undersida av folks føtter. Skrukkete fingre. Bleike mager. Noen steder skinner sola gjennom. Lyset brer seg utover og fyller liksom hver dråpe så den blir en slags edelsten. Lyset er noe hun kan holde i handa, noe hun kan svelge. Og så blander det seg med setningene hun har i hodet. Forbudte arabiske setninger fra den boka. Hun smiler under vann. Hun svever. Kjenner lyset som vokser. Da hører hun et smell rett ved siden av seg, en liten eksplosjon i vannet. Hun ser rundt seg. Ei jente smeller ned i vannet som en torpedo, i en sky av bobler. Ansiktet hennes er hvitt av frykt. Øya store og brune. Hun har på en rød bikini. Det ser nesten ut som om hun roper noe under vann. For munnen hennes er åpen og hun svelger en masse vann. Kanskje hun ikke kan svømme? Det er mange som ikke kan det her. – Hjelp! Hjelp meg! hyler hun. – Jeg er død! Hjelp meg! Anjo svømmer ut av banen sin og opp til jenta som vifter desperat med armene, nesten avvergende, som om hun ikke tror at dette kan gå bra. Men hun er heldig. Anjo har hørt henne. Hun får med seg alt. Alt henger sammen. Alt har en mening nå. Hun er under vann, akkurat idet jenta faller uti. Så Anjo tar henne i armen, låser fingra rundt det smale håndleddet og sparker fra oppover. Vannet er en blafrende blå teltduk som revner når hun bryter overflata. Anjo ser på henne. Jenta suger i seg vannet med et grinete ansikt. – Det går fint, sier Anjo andpusten.
23
Gyldig fravær.indd 23
13.09.11 15.07