T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 1 av 157)
Det gode som jeg vil Fortellinger
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 2 av 157)
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 3 av 157)
H책vard Syvertsen
Det gode som jeg vil Fortellinger
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 4 av 157)
Håvard Syvertsen Nå ville han ikke tenke på det, noveller 1992 Etterpå, roman 1995 Rast, roman 1997 Betzys sommer og andre fortellinger, noveller 2000 I lyset, roman 2002 In vivo, roman 2004 (medforfatter Geir Gulliksen) Det skal nok gå alt sammen, men hvor hen? roman 2006 Det håndgripelige, roman 2010
© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11.2/14 pkt. Minion hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in ISBN 978-82-03-35276-8
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 5 av 157)
innhold
jeg var sommeren 7 helena og moritz 33 agnes 55 paulas hus 79
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 6 av 157)
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 7 av 157)
jeg var sommeren
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 8 av 157)
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 9 av 157)
Idet jeg retter meg opp fra blomsterbedet, ser jeg at det er kommet folk oppe i huset til Richard. Jeg merker pulsen dunke i ørene. Kanskje er det fordi jeg har reist meg for fort, men varmen som brer seg i ansiktet har ikke noe med det å gjøre, den begynner nede på halsen og sprer seg oppover. Det er som om jeg rødmer. Antakelig gjør jeg det, men samtidig er det noe som forandrer seg, en spenning som renner av meg. Den blir erstattet av en annen med det samme. En spenning som begynner i mellomgulvet, men snart eier hele kroppen, kryper ned i lårene og opp igjen til skrittet, alt samler seg mellom hoftene, og jeg folder hendene foran ansiktet og gisper. Nei, det gisper i meg, helt overraskende, og jeg setter meg på huk med albuene på knærne for å samle meg. Jeg samler og samler meg. Buksene klemmer mot skrittet, de holder meg på plass, tenker jeg og smiler. Hendene lukter rått av jord, de er nesten helt svarte. Jeg har bestemt meg for å få orden på hagen, og jeg har holdt på i bed etter bed, jorda er snudd og 9
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s. 10 av 157)
vendt, ugress og rask er fjerna. Kanskje jeg har gnidd meg i ansiktet med de møkkete hendene, er det svarte grimer nedover den svette huden? Jeg kan ikke lenger oppføre meg som om det ikke er noen her, for det er folk oppe i huset til Richard. Jeg kan ikke lenger tenke at jeg er usett, det er det samme hvilken side av huset jeg holder meg på. Ut mot veien, der er jeg jo vant til at det kan komme folk, men nå kan det finnes øyne som ser meg når jeg er i hagen på baksida også. Et blikk jeg har venta på? Et blikk som befant seg i enden av vinteren, vinden, snøen og isen, og som rykka nærmere når snøen smelta, grusen kom fram og veiene ble bløte. Var det sånn? Blikket oppe fra det store, hvite huset, eller under den høye, sterke bjørka på tomta, der benken snart skal komme på plass, bare Richard kommer så langt. Benken vi satt på i fjor mens bladene var på sitt grønneste. Det er derfor jeg sitter her og forsøker å samle meg, for selv om jeg har venta, kom det brått på. Uten egentlig å tenke på det, har jeg trodd at jeg ville få en melding først. Men han har villet overraske meg. Det må være forklaringen, men nå veit jeg jo at han har kommet: Vinduene er åpne, og døra står på vid vegg. Richard kan når som helst vise seg i et av vinduene eller komme ut av døra, kanskje allerede i bar overkropp, som om han vil rope ut med den bleike kroppen at som10
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 11 av 157)
meren har kommet. Ferie, roper huden. Sol, varme, hvisker den kanskje mens Richard blir stående på trappa og se seg omkring, kanskje leite med øynene etter meg, og da vil jeg være her. Jeg snakker strengt til meg selv: Jeg forsøker altså å samle meg, sier jeg, det er derfor jeg sitter her. Sitter på huk og ser opp mot huset. Vinduene er åpna både i første og andre etasje, men selv om inngangsdøra også står og blafrer, ser jeg ikke noe til Richard. Jeg kaster et blikk på klokka, han må ha kommet med båten klokka fem, men jeg har ikke merka noen ting. Jeg må ha sunket helt ned i arbeidet. Eller nei. For det er jo slik at hagearbeidet gir meg muligheten til å synke helt ned i noe annet enn det hendene holder på med, tankene vandrer, det må være det som har skjedd. Det er jo det jeg liker med å jobbe i hagen, tankene er fri til å vandre hvor de vil. Men jeg kan ikke huske hva det er jeg har tenkt så intenst på. Det er som om tida er borte, men resultatet av den ser jeg: Den svarte, nyvendte jorda under peonene, de møkkete hendene mine og de svarte rendene under neglene. Jeg reiser meg og går bort til trammen, setter meg vendt mot sjøen, jeg har Richards hus i utkanten av synsfeltet, det er ingen bevegelser der oppe. Jeg drar håndbaken over den svette panna, glemmer igjen hvor møkkete jeg er på hendene. Jeg sitter og ser utover hagen og 11
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s. 12 av 157)
den åpne marka ned mot sjøen der sauene går, der vi gikk i det høye gresset i fjor, Richard og jeg, på vei ut til klippene nord på øya for å bade. Jeg veit ikke om jeg tenkte over at han skulle reise igjen. Ikke da vi gikk utover mot klippene og ikke da vi hadde kommet tilbake til Richards hus. Det var varmt, og vinduet sto åpent, og sola falt inn på den hårete ryggen hans. Håra var tettere enn jeg huska dem, eller kanskje de hadde blitt det med åra, de var striere mot håndflata, og de hadde blitt grå. Min kropp må også ha vært en annen for ham, brystene mine, hoftene. Likevel var vi underlig kjente for hverandre. Kjente og fremmede i samme berøring, leppene hans, pusten min, lydene hans da jeg rørte ved ham, mine egne lyder. Etterpå måtte jeg fortsette å ta på ham, låret mitt lå over korsryggen hans, fingrene mine leika i nakken hans. Han blåste vekk det lange håret mitt fra ansiktet, og jeg strøyk ansiktet hans, furene i panna, de fine rynkene rundt øynene. Jeg betrakta ham, jeg prøvde å få øye på det ansiktet jeg hadde kjent så godt en gang. Det var ikke vanskelig. Det var der, rett under de markerte trekka, under alle linjene som hadde kommet seinere. Eller kanskje det var noe annet jeg kjente igjen, kanskje det var øynene hans, blikket han så på meg med. Vi var svette, brune. Når jeg står på badet og ser meg i speilet, er mer12
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s . 13 av 157)
kene etter bikinitoppen og shortsen fremdeles mye svakere enn de var i fjor sommer. Det er fremdeles bare juni, men i dag har Richard kommet, vinduene står åpne i huset hans. Det er ingen å se. Jeg sitter med sida til, men jeg vil merke enhver bevegelse der oppe, det veit jeg. Jeg visste jo at han kom til å reise, sier jeg til meg selv. Men jeg ville ikke tenke på det, jeg bare lukka øynene, lukka øynene og strakte meg ut i sola, i varmen, i blikket til Richard, øynene hans som glei over kroppen min. Det var så lenge siden noens øyne hadde betrakta meg, det var som om det var helt nytt, og jeg trengte ikke noe annet, det var ikke noe annet jeg ville. Men nå er det ingen øyne der oppe. Kanskje har han gått opp med veskene og slengt seg ned på senga, ligger bare og ser opp i taket. Endelig framme. Han kan slippe taket i alt etter å ha reist hele dagen, omgitt av mennesker, i alle fall på båten ut hit, men nå kan ingen blikk nå ham, ikke mitt heller. Jeg kan bare se det åpne, rektangulære vinduet i andre etasje. Det gjør meg urolig, en krypende fornemmelse like under huden. Jeg vil ikke analysere den, ikke nå, tenker jeg, jeg smiler av meg selv. Men tanken virker. Jeg reiser meg og går inn, snart står jeg under dusjen, skitten renner i striper nedover beina. Jeg såper meg grundig inn og skyller, til slutt skrur jeg av det varme van13
T YPE-IT AS, 29.06.2012 ORDRE: 26523 (s. 14 av 157)
net og står så lenge jeg overhodet greier under kaldt vann. Jeg kommer ut av dusjen med gåsehud, tørker meg hardt, den grove frotteen gnir huden varm. Uroen er nesten helt borte da jeg kommer inn i stua. Det var derfor jeg flytta hit, tenker jeg. Jeg har tatt på meg ei T-skjorte og ei slitt dongeribukse og går barbeint på det gamle plankegulvet, det er varmt under føttene. Jeg flytta hit for å bli rolig, tenker jeg igjen, og så kniper øynene seg sammen. Det er ikke noen annen måte å si det på, for det er øynene som gjør det, ikke jeg, akkurat som det hender jeg får bilder i hodet som jeg heller ikke ønsker meg, av og til kommer de fremdeles. Jeg trekker pusten dypt og åpner øynene, ser utover sjøen. Den store passasjerferja på vei til Göteborg passerer langt der ute. Jeg betrakter den, og ingen bilder innfinner seg. Jeg veit ikke om det er et godt eller dårlig tegn. Iblant oppstår det hele fortellinger, eller filmer i hodet når jeg ser den. De handler om mennesker på reise, av og til er det meg, men som oftest er det noen andre. En gammel kvinne på vei til Göteborg for å besøke dattera, hun har endelig blitt invitert, de har ikke sett hverandre på tjue år. Nå fyller dattera femti, og kvinnen er bedt i selskapet, helt uventa. Plutselig lå invitasjonen i postkassa, det var en fremmed håndskrift. Antakelig var det noen som hadde hjulpet dattera med 14