Dager i stillhetens historie by Aschehoug

Dager i stillhetens historie

Merethe LindstrĂ¸m

Dager i stillhetens historie

MERETHE LINDSTRØM Sexorcisten og andre fortellinger, noveller, 1983 Borte, men savnet, noveller, 1988 Kannibal-leken, noveller, 1990 Regnbarnas rike, roman, 1992 Svømme under vann, noveller, 1994 Steinsamlere, roman, 1996 Stedfortrederen, roman, 1997 Jeg kjenner dette huset, noveller, 1999 Natthjem, roman, 2002 Ingenting om mørket, roman, 2003 Barnejegeren, roman, 2005 Gjestene, noveller, 2007 Det må ha vært ensomt der, utvalgte noveller, 2008

© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minion 11/13,5 pkt. hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2011 ISBN 978-82-03-19721-5

Det var jeg som slapp ham inn. Inntrengeren kalte jeg ham senere, men han brøt seg ikke inn. Han ringte på som hvem som helst kunne gjort, og jeg åpnet døra. Det uroer meg fremdeles når jeg tenker på det. Egentlig er det kanskje det som plager meg mest. Han ringte på, og jeg åpnet. Så dagligdags. Kanskje hadde jeg den samme morgenen sett et glimt av ham nederst i hagen da Simon gikk på arbeidet. At han hadde stått der nede mellom trærne. En ung mann, nitten eller tjue år. Da jeg åpnet døra, sto han på trappa og ventet bare på å bli sluppet inn. Hvem som helst, han kunne vært hvem som helst. God dag, sa han. Jeg skulle gjerne ha lånt telefonen. Det var noe med god dag. I dag er det ikke så mange som sier det, det var vanligere på den tiden, på midten av sekstitallet. Men han sa det likevel ikke som om han mente det, at det var noen god dag, eller at han ønsket meg det. Jeg syntes det virket som noe han bare sa, ment for alle og ingen. 5

Vi har ikke telefon, hadde jeg lyst til å svare. Men det var en åpenbar løgn. Inne fra stua hørte jeg barna. Helena var bare et spedbarn den gangen, hun lå i en babybag mens de andre to lekte på gulvet like ved. Jeg hørte tidssignalet fra radioen, bak ham lå hagen, så tidlig er lufta stillestående, regnet fra kvelden før er bare en lett fuktighet på bladene, det grønne gresset, nyvåknet, bedøvet, noe dirrer i overgangen fra skygge til berøringen av det brå sollyset. Jeg vet ikke hva jeg speidet etter, kanskje en unnskyldning for å lukke døra. Forbindelsen er litt dårlig, sa jeg. Det går fint, sa han. Jeg lurte på om det var opp til ham å si. Var det ikke jeg som burde sagt det? Vi hadde allerede stått der noen minutter, og følelsen av å være uhøflig gjorde at jeg til slutt åpnet døra og gikk til siden. Da jeg slapp ham inn, idet han gikk forbi meg, kjente jeg at det fulgte en lukt med ham. Det var lukta av et annet menneske, en som er kommet for nært på, inntrykket ble forsterket av uroen min. Inne i gangen så han seg rundt, etter telefonen eller noe annet. Jeg nikket mot gangbordet, men han løftet bare opp røret, lyden av summetonen mens han holdt det over tallskiven, og klikket da det ble lagt tilbake på apparatet. Han hadde ikke tenkt å ringe. Det var tydelig nå at han ikke hadde tenkt å ringe. Det han så etter, det kunne vært hva som helst. Fint hus, sa han. Ja, sa jeg. 6

Jeg hadde fått øye på etuiet som var festet til beltet hans, et lite etui som kunne inneholde noe, et verktøy, en sammenleggbar lommekniv? Han må ha sett barna da. Greta på magen med et stort ark foran seg, konsentrert om tegningen, ved siden av henne lå fargestifter som hun hadde tømt utover teppet. Kirstens kjole hadde glidd opp og bleien hun fremdeles brukte, var synlig, hun bygget et tårn av klosser, stablet den ene oppå den andre. Han må ha betraktet dem, stått sånn og sett en liten stund før de ble oppmerksomme på ham, for jeg kjente uroen som vokste. Jeg tenkte at jeg burde åpne døra og be ham gå, men det lot seg ikke gjøre. En lav stemme fra radioen som et sus, de lange greinene fra treet som beveger seg i vinden utenfor, og gir inntrykk av at noe nærmer seg og trekker seg tilbake igjen. Jeg har ofte ligget våken og tenkt på det; barna som så opp, som kikket spørrende på ham, på meg. Helenas veivende armer synlige over kanten på bagen. Hun hadde vært våken en stund, jeg visste at hun snart ville begynne å gråte, av kjedsomhet eller fordi hun var sulten. Jeg går forbi ham og inn stuedøra, det er en refleks som gjør at jeg løfter babybagen bort på det brede spisebordet, vekk fra ham, setter den der. I enden av stua. Han har tatt et par skritt inn, står og holder blikket på jentene, strekene Greta tegner blir et bredt hus, en jente med trekantet kjole, sola i høyre hjørne. Hun strever fortsatt med en blomst. Hvorfor sitter de på gulvet, sa han. De leker, svarte jeg. 7

Det var ikke det jeg spurte om, sa han. Irritasjonen i stemmen. Jeg hørte det. Vi nærmer oss noe, tenkte jeg, kanskje det han er kommet for. Kanskje det er her han mener vi skal være, at det er hit han har villet hele tiden, til dette punktet. Vil du ha litt kaffe, sa jeg i et forsøk på å unngå det, ta et skritt tilbake til noe det kunne ha vært, dette besøket. Han ristet på hodet. Jeg skal ikke ha noe. Det var ikke sant at han ikke skulle ha noe, jeg hadde skjønt det. Helenas veivende armer, hun prøvde å gripe fingrene sine. Greta som hadde reist seg, som sto og så på oss. Det var en sjanse jeg tok. Jeg har litt penger, sa jeg. Og kjente hvordan noe i underlivet trakk seg sammen, det virket først som han ikke hørte, eller ikke brydde seg, som om penger heller ikke klargjorde noe. Jeg tenkte: Hvis han bare ville hatt penger. Han gikk mot vinduene med utsikt til hagen. Huset var det samme den gangen, vi har ikke bygget mye om. Bare hagen var mindre, det var flere trær, mer av skogen som kom inn i selve hageområdet, trær vi senere har felt. Hvor mye har du, sa han og snudde seg, ble stående som en kontur med ryggen mot lyset, et mørklagt ansikt. Da jeg gikk mot veska i gangen, fulgte han etter meg. Tyve kroner, sa jeg. Det er alt. Jeg la dem i hånden hans. En blek hånd, jeg husker hånden, den tror jeg alltid at jeg kommer til å huske. Han rakte den ut som om han ikke hadde tenkt å ta dem, 8

bare motta dem, som om det var en stor forskjell. Jeg la merke til det. Det var ikke mye, men heller ikke lite penger den gangen. Han stakk dem i lomma, og jeg så på ham, og for første gang hadde jeg følelsen av å møte blikket hans. Som om jeg ikke hadde nådd øynene hans før. Jeg kjente hjertet mitt, det måtte ha kommet ut av takt, banket mot brystveggen, fortere og fortere, uten å ville la seg roe igjen. Jeg tror vi begge snudde oss samtidig som det skjedde. Greta som klatrer opp på en av spisebordsstolene, kanskje i et forsøk på å trøste babyen som har begynt å gråte. Hun drar den lette bagen mot seg, stolen vipper, og det er bare så vidt hun ikke river med seg bagen i fallet. Greta hyler, tar seg til beinet og skriker. Babyen blir redd og skriker enda høyere. Jeg trøster Greta, holder henne inntil meg, kjenner på skinneleggen hennes som har fått en hissig rød flekk. Jeg løfter ned bagen. Jeg glemmer ham, glemmer at han står der rett bak meg. Og da jeg snur meg, gjør han ikke det. Han er ikke der, og ikke Kirsten heller. Et øyeblikk er det stille. Barna som har sluttet å gråte, stemmen på radioen som tar en pause, bare greinen utenfor vinduet beveger seg rolig. Jeg vil rope, men Greta er rett ved siden av meg. Jeg sier det forsiktig. Kirsten, sier jeg, Kirsten. Jeg begynner å lete, jeg kikker rundt meg som om det bare er en forstyrrelse hos meg selv som gjør at jeg ikke ser henne. Idet jeg skal til å løpe ned kjellertrappa, oppdager jeg at terrassedøra er åpen. I hagen er det en svak vind, jeg vet ikke hva jeg har på 9

meg, en tynn genser og bukse, eller en kjole, kanskje et forkle over, jeg brukte det på den tiden. Hagen lyser, jeg kjenner det fuktige gresset. Nederst er inngangen til et lite skogholt. I årene som kommer hugger vi ned trærne rundt, men vi lar noen stå igjen fordi vi har en idé om at barna skal se trær, at det er noe de trenger. Jeg går inn mellom buskene, inn i skogholtet. Hun sitter på en trestamme, det virker som hun følger med på noe. I det øyeblikket sitter hun så ubevegelig at jeg blir skremt, jeg sier navnet hennes. Hun snur seg, ser mot meg før hun peker inn mellom buskene. Kanskje har hun fulgt etter ham, kanskje tok han henne med hit. Men hun virker uskadd. Hun sitter på den brede stammen og peker inn i skogen. Som om han har forlatt henne og gått videre, forsvunnet inn der mellom de tette greinene. Episoden kalte jeg den senere. Når jeg snakket om den til andre, Simon, barna våre etter at de var blitt voksne. Som om den kommer fra et sted som er ukjent, som inntrengeren selv, et annet sted. Det greske ordet som er bygget opp av flere deler, der en del betyr inngang, som inngang til en historie, et liv, men også at noe er innskutt, i tragediene er det dialogen som er innskutt mellom korene. Episoden er forventningen om noe mer. Men det var ikke noe mer, han ringte på den dagen, og etter det ble han borte. Jeg vet ingenting om inntrengeren. Senere så jeg en notis i avisa, beskrivelsen av en ung mann som hadde 10

tatt seg inn i flere hus i nærheten, beskrivelsen ga mistanke om at han var forvirret. På en måte var det som om ingenting hadde skjedd, Kirsten var uskadd. Men jeg sluttet ikke å tenke på ham. Hvem han var. Det hender jeg våkner og det kjennes som om han nettopp sto i døra, at jeg har sluppet ham inn igjen. Da er det som om han aldri vil gå, men bli her med oss. Han er bare blitt utydeligere med årene. Jeg må ha byttet ansiktet hans ut med andres. Mens hendelsen i seg selv er blitt tydeligere, klarere, det virker som om den kommer nærmere meg hele tiden. Episoden som har noe hardt og uforanderlig over seg når jeg tenker på den. Det er som om den er skåret inn i eller gjennom noe. En revne, som om den er en revne i et tykt lerret, i den helt vanlige dagen, og gjennom den revnen har det kommet noe fram som ikke skal komme fram, ikke bli synlig. Jeg tenkte ofte på det senere da jeg begynte å undervise. Han var på alder med elevene mine, inntrengeren. Jeg arbeidet på en videregående skole i sentrum, en gammel skole. En av disse skolene med tradisjonsrikt navn og en bygning som har grodd fast i sin egen overbevisning, like urokkelig omgitt av den som av brostein og asfalt. Årene gikk, og jeg visste at en dag kom den til å presse meg ut. Skolen var seg selv nok. Jeg gikk rundt i gangene, jeg tror jeg beveget meg rundt med mistanken om at det var sånn, at bygningen anså meg som overflødig. Jeg underviste i norsk og en stund også i litteratur, 11

et valgfag som var populært blant elevene. Selv var jeg mer usikker. Jeg pleide å se ut i klasserommet på elevene, jeg kunne høre mine egne skritt i gangene og tenke at tiden gikk, og min egen unnskyldning for å bli der virket stadig mindre rasjonell. Likevel hang jeg fast ved denne identiteten. Jeg var lærer, lektor. Det var det jeg kledde meg som, beveget meg som, rollen bestemte ordforrådet mitt, begrensningene mine. Som om jeg ikke bare kunne erstattes. Og etter hvert som årene gikk ble det tynnere i rekken av dem på min egen alder, mens det stadig strømmet til yngre og bedre utdannede kollegaer. Vi pleide å møtes i lunsjen, jeg og Simon, hvis det var fint vær, legekontoret hans lå ikke så langt fra skolen. Jeg gikk bort Nygaten, forbi alle butikkene, Allehelgensgate, forbi Markesmauet, ned Peter Motzfeldts gate til byparken, Lille Lungegårdsvannet, der vi satte oss på en benk med utsikt mot fontenen. Vi kastet i oss maten og snakket litt før vi gikk tilbake til arbeidet. Han til pasientene, jeg til elevene. Han plukket meg ofte opp etter arbeidstid. I bilen lyttet vi på klassisk musikk, snakket sammen om dagen som hadde gått. Hvis jeg hadde en fritime og han hadde avbestillinger, kunne vi møtes på konditoriet i telegrafbygningen, og da det etter mange år ble nedlagt, møttes vi på en kafé ingen av oss egentlig likte. Jeg vet ikke om jeg savner arbeidet, men jeg ønsker å være del av noe, jeg har hele tiden denne følelsen av å være utenfor, stå på utsiden. Nå som barna ikke er barn lenger, men voksne kvinner vi bare ser av og til. Det har 12

hendt at vi har hatt kontakt med noen kollegaer, i perioder, en og annen ferie med bekjente. Det er lenge siden. I årevis sto jeg i klasserommet og kikket på det som tilsynelatende var de samme elevene, alle støpt i den samme briljante formen etter noen år i bygningen, klare for universitetet. Jeg lot som om jeg deltok i det, det er sånn det føles nå. Noen elever skilte seg ut, og annethvert år var det kanskje en spesielt interessert elev, en som ikke mente lesningen av Olav Duun var en personlig fornærmelse. Kanskje de ble mer modne også etter de tre årene, at jeg overdrev inntrykket av hvor like de ble alle sammen. Jeg så dem som et uttrykk for stedet, alt det jeg selv ikke klarte å løsrive meg fra, men fortsatte med år etter år. Arbeidet som jeg mistenkte at jeg ikke passet til, ikke var det jeg egentlig ville. Uten at jeg visste hva jeg burde gjøre med det. Jeg sa alltid til meg selv at jeg var heldig som fikk være der, arbeide der. Jeg pleide å si at jeg likte meg. Og en dag fikk jeg blomster, og elevene hadde kjøpt en praktutgave av Duuns Medmenneske. Det var noen ord fra rektor og lunsj med kake og kaffe. Dagene som endret seg brått da jeg sluttet. I begynnelsen var det godt at det bare var Simon og meg. Den gradvise forandringen hans begynte for et par års tid siden. Men kanskje rastløsheten hans var der lenge før det, kanskje den er et uttrykk for noe han har ønsket lenge. Å gå sin vei. Jeg kan våkne opp og tro at jeg hører Simons stemme, den jeg holder på å glemme etter hvert som den er blitt 13

erstattet med taushet. Jeg våkner og skjønner at jeg må ha hørt den i drømme. Det er så sjelden han sier noe. Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen. Helena, den yngste datteren vår, ringte for noen uker siden og sa hun hadde plukket opp faren sin på et busstopp der det virket som han studerte oppslaget om rutetider. Pappa, hadde hun ropt til ham. Hvor har du tenkt deg? Hvor skulle han? spurte hun meg etter å ha kjørt ham hjem hit. Jeg kunne ikke svare henne. Jeg vet ikke, sa jeg. Det er foruroligende, hvisket hun for at Simon ikke skulle høre. Han kunne bare reist sin vei. Noen dager etter kom hun innom med konvolutten og søknaden. Hun la den på gangbordet. Jeg legger den her, mamma, sa hun. Jeg så at hun sto i gangen, i halvmørket. Helena som bare var en baby da episoden skjedde. Jeg hadde glemt å skru på lyset. Jeg fant bryteren. Det finnes hjem for eldre der han ville trives. Han trenger å komme et sted, sa hun og pekte på konvolutten som om den ville understreke ordene. Et sted der noen vil ta seg av ham, fortsatte hun. Jeg kan ikke la deg ha ansvaret alene. Nå som han hele tiden går sin vei, nå som han er så taus. Hun snakket lenge, det var en gjenlyd av stemmen hennes i gangen. Hun har ikke så sterk stemme, men det virket som hun hadde tenkt over det hun ville si. Og hun ga meg en klem da hun gikk. Hun gjør alltid det. 14

Hjem for eldre. Jeg så at den lå der. Jeg har latt den ligge der siden. Søknaden. Den kommer til å okkupere tankene mine, uansett hva jeg gjør. Noen dager husker jeg ikke preget den hadde, stemmen hans, om den var så mørk som jeg tror, jeg klarer ikke tenke meg den. Tausheten hans. Ordene blir gradvis færre, som om noe tørker opp i mangel på næring. Etter at han ble pensjonist, likte han å gå turer for seg selv, ta bussen inn til byen og gå opp til høyden og universitetet. Sitte i den gamle hagen ved Naturhistorisk museum, her er studentenes stemmer fra gata, planter, busker og trær med navn og familie synlige på små skilt. Uforstyrret, innhegnet. Her sitter han mens dagen driver over byen og ender når lyset synker ned bak trærne, bak et av disse fjellene, kanskje han leser eller bare stirrer på fingrene som holder boka, på studentene som går forbi og gir inntrykk av en oppstykket bevegelse bak det høye, grønne gjerdet. Jeg pleide å ringe ham når han dro ut, etter noen timer ringte jeg, deretter fulgte en samtale som dreide seg om hva han skulle ta med hjem, for som regel handlet han dagligvarer på hjemveien. Jeg nevnte hva vi skulle ha, og han trengte ikke å skrive det ned, han husket det utenat. Han har aldri likt å snakke i telefonen, jeg har alltid vært den som snakket mest. Men det skjedde en forandring, jeg la ikke merke til det i begynnelsen, ikke de første ukene eller månedene, det snek seg inn. Pausene, stillhe15

ten. Han avsluttet samtalene så brått at jeg noen ganger ringte opp igjen og spurte om jeg hadde sagt noe galt. Nei, hva skulle det være, svarte han. Og det var svarene som bekymret meg. Han svarte det samme hele tiden. Som om han hadde en kort liste med svar han varierte mellom og holdt den listen opp foran seg, plukket svarene som kanskje passet. Og noen ganger passet de ikke. Han kunne komme hjem med matvarene, eller han hadde glemt dem. Jeg sa jeg ville lage middag, er du sulten, nei, takk som byr, kunne han si, eller det har jeg ikke tenkt på. Han gikk og satte seg med en bok, til jeg plasserte maten foran ham og kanskje han tok en bit og den neste en stund etter, til maten var kald og det allerede var blitt sent på kvelden. Tausheten hans som kom gradvis over noen måneder, et halvt år. Han sier kanskje takk for maten eller ha det. Han er blitt formell som en hotellgjest, tilsynelatende kald som en tilfeldig passasjer du kommer borti på bussen. Bare en gang imellom ser jeg at han står og kikker ut av vinduet eller smiler av noe han leser eller ser på tv, og jeg tenker at han er tilbake. Som om det virkelig er en reise bort han har foretatt. Men hvis jeg spør hva han ser på, hva som er morsomt, kikker han bare uforstående på meg. Legen, en av hans yngre kollegaer, sier at han ganske enkelt er blitt gammel. Løsningen, for det finnes selvfølgelig løsninger på tilstander som dette, hvorfor skulle vi ellers ha oppsøkt en lege, er et eldresenter, et dagsenter hvor Simon oppholder seg to ganger i uka. 16

Jeg kjører ham. Jeg kjører ham alltid et sted. Han setter seg i passasjersetet i bilen og venter til jeg kommer. Første gang vi dro dit, ble vi møtt av en mellomleder og lost gjennom ganger som minnet om tunneler med plastvegger, institusjonalisert gråhvitt, utsmykningsgrafikk med milde motiver, dører med trehjerter, og nederst i en av korridorene lå et rom med glassdører. I dette oppholdsrommet befant det seg en liten gruppe mennesker. Ingen så opp da vi kom inn. De eldre satt ved et bord, to ansatte snakket lavt sammen. Simon fikk en stol ved bordet sammen med de andre. Han fortsatte å smile. Men idet jeg skulle til å gå, fulgte han meg med blikket. Øynene hans, hendene på bordet, de lutende skuldrene i dette rommet, på dette stedet. Det er ikke et sted du hører hjemme. Når jeg kommer ut igjen nå, står det ofte to unge pleiere og røyker ved inngangen. Jeg har sett den ene slippe sneipen på bakken og tråkke på den idet jeg går forbi. Det nedslående ved bevegelsen. Jeg har flere ganger blitt stående på parkeringsplassen, som en mytologisk figur, tvilende, her går grensen mellom underverdenen og vår egen, jeg går over den lille asfaltflekken, Simon i korridorene der inne, hvis jeg snur meg nå, er han borte for alltid. Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.

Jeg ser meg rundt i huset, alt har sin plass her også, del av en orden. Det er så ryddig, som et museum eller en kirke, gjenstandene virker utstilt. Det er få av dem jeg fremdeles har bruk for, som har noen praktisk verdi. De tilhører sosiale ritualer som ikke lenger utføres i særlig grad, eller hvis de utføres, sjelden har noen betydning. De er redusert til en påfallende rekke av minner. Den gamle klokka over bordet, teserviset i skapet bak lukkede glassdører. Det er til og med mulig huset eksisterer for å huse disse tingene, i større grad enn det eksisterer for oss. Det var på grunn av huset og alt det inneholder, tingene, at vi for en fire–fem års tid siden ansatte en vaskehjelp. Jeg har aldri hatt hjelp før, jeg ville ikke ha hjemmehjelp. Døtrene våre foreslo at vi fikk oss en betalt hjelp. Det er ikke uvanlig i dette strøket. Flere formiddager i uka har jeg sett at det går en liten armé av unge og middelaldrende kvinner mellom villaene, låser seg inn i godt beskyttede hus, skrur av alarmer, sikkerhetssystemer. I de tomme husene går jeg ut fra at de tar fram vaskebøtter og skurekluter, fyller dem med vann og 18

kjemiske midler, valser rundt i usunn klordunst, vasker møkka fra toalettseter og badegulv, mater innestengte kjæledyr, tømmer søppelbøttenes innhold, rydder vekk leker fra gulvet på barneværelsene. Etter noen timer låser de seg ut igjen, og forsvinner ned veien. Jeg ville ikke ha en fremmed inn, men det var ingen argumenter jeg kunne bruke som forklarte denne motstanden. Jentene, døtrene våre, mente at vi trengte hjelp. Det er et stort hus, sa de. Simon var heller ikke interessert i å slippe en fremmed inn i huset vårt, i rommene våre. Han var fremdeles den samme gamle Simon på den tiden. Det var før tausheten tok over. Vi var enige om at vi ville gjøre arbeidet vårt selv. Men til slutt ga vi etter for maset og ansatte en hjelp. Foreløpig, var planen. Det er rart å bruke ordet ansettelse om forholdet vårt til Marija. Selv om det selvfølgelig var en ansettelse. Etter en stund virket det fjernt fra noe som hadde med arbeidsgiver og arbeidstaker å gjøre. Vaskehjelpen var mer en som hadde kommet til oss på besøk, en gjest vi gjerne ville skulle komme igjen. Alle likte henne. Marija. Hun hadde vært hos oss i nesten tre år da vi måtte la henne gå. Noe skjedde, noe som ikke var til å komme forbi. Når jeg tenker på det nå, vet jeg at det kanskje ville blitt oversett av andre. På tross av alvoret. Kanskje av oss også, kanskje vi kunne ha oversett det som skjedde. Det var nærheten som gjorde det umulig, vi var blitt for 19

godt kjent. Nettopp det at hun var mer som en venn og gjest. Jeg tror det var sånn. Jentene var uansett skuffet og sinte, de to eldste er det fortsatt. Selv om det har gått over et år. Men det var verst for oss. For meg og Simon. Kjære Marija. Fremdeles hender det at jeg formulerer den setningen, at jeg forfatter et brev, finner setninger for meg selv. Jeg ville aldri skrive det til henne, og jeg ville ikke skrive kjære, ikke nå etterpå. Hvis jeg skulle skrive et brev, ville jeg startet det nøytralt, med dato og år, og jeg ville raskt kommet til emnet, hva nå det skulle være. Men hvorfor da skrive til henne i det hele tatt, bare for å fortelle at hun stadig manifesterer seg som et ord, en setning. Til og med glimt av henne kan dukke opp i tankene mine; jeg ser henne sitte på kjøkkenet og smøre brødskiver, drikke te med sukker og melk, strekke fram de lange beina under bordet og smile til meg. Jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det er mer som en tvangstanke, det at hun fortsatt opptar plass her hos oss, selv om det bare er mental plass, som når man ikke kan tråkke på streker, og strekene dukker opp overalt. Man prøver å tenke på noe annet, og den samme tanken fortsetter å male rundt og rundt i bevisstheten. Jeg savner henne ikke. Jeg har mye å gjøre. Men det er noe. Noe jeg savner eller kanskje jeg heller skulle si mangler. Hun må ha hatt en funksjon, noe mer enn jeg trodde, siden jeg merker denne mangelen. Er vi det for hverandre, en funksjon som andre også kan fylle. Jeg liker ikke den tanken. 20

Jeg får øye på den tomme stolen der Simon pleier å sitte og sove. Senest i går så jeg på ham. Ansiktet hans, søvnen som jevner ut ansiktstrekkene, jeg så på skuldrene som virker smalere, og det ene benet som han alltid strekker litt ut, hånden med gifteringen. Da jeg gikk fra ham i morges på dagsenteret, hadde jeg lyst til å ta hånden hans og kjenne, jeg hadde en idé om at hvis jeg holdt den akkurat sånn, ville det være som et ubrytelig bånd, ikke hud og bein, men en annen berøring, den andre berøringen, den som alltid har vært der. Før tausheten. Men jeg hadde problemer med å ta hånden hans, jeg klarte det ikke fordi jeg var redd for å bli sett eller for å se meg selv på den måten. Kanskje det er bare jeg som føler dette blikket på oss. Det får en til å føle seg naken, det å oppsøke andre og be om hjelp. Plutselig går du ned fremmede korridorer og åpner dører. Det sitter en mengde mennesker og bare venter på deg, men ingen finner noe galt, i hvert fall ikke noe uventet. Bare denne tausheten. Jeg husker noe Simon fortalte meg før han ble gammel, før denne irriterende tausheten, at et av de første inntrykkene han husket klart, var det slitte tregulvet i leiligheten der familien lå i dekning under annen verdenskrig, hvordan rommene var små som bokser med dører, et lekehus der det sjelden gikk an å leke. Veggene av brunt tre, taket han kunne ligge og se opp i, og få en følelse av at det sank eller ble senket, mot dem, inn i dem, gjennom dem, og alt var knyttet sammen med en følelse av skyld som han ikke visste hvor kom fra, men 21

som trolig hadde en sammenheng med utålmodigheten hans den gangen. Skjulestedet i en middels stor sentraleuropeisk by, et sted de bodde i uke etter uke, måned etter måned. Et oppbevaringssted han ikke holdt ut og var begynt å se på som en trussel, ettersom han sjelden merket noe til den egentlige trusselen. Han kranglet med foreldrene sine, den yngre broren, han var ti år og hatet å være på innsiden av de små rommene. Det kjentes som verden var skrumpet inn, som om den var krympet og aldri kom til å inneholde eller være noe annet enn disse tre små værelsene, av størrelse knapt noe annet enn skap og de få menneskene som bodde i dem, i tillegg til hjelperne eller vokterne som kom og gikk. Mens de levde i dette som måtte kalles fangenskap, fortalte Simon meg, var det om å gjøre å være stille. Tausheten var pålagt dem, han, broren, foreldrene og de to andre som holdt til der. Kroppene deres hadde allerede vent seg til en dempet måte å bevege seg på som aldri senere slapp taket, men ble en del av dem, av kroppsspråket deres. De fikk større forståelse for subtile forandringer i uttrykk, de ble vant til å observere andre på den måten, han la merke til hvordan foreldrene kunne se på hverandre som om de kunne overføre tanker mellom seg, nikke til det den andre tilsynelatende sa; de voksne kunne holde det som virket som lengre samtaler på den måten, bare bestående av ansiktsuttrykk, korte nikk eller andre bevegelser med hodet eller ansiktet, et løftet øyebryn, en grimase. Særlig viktig var det på visse tider av døgnet da det var mange andre mennesker som beveget 22

seg rundt i bygningen, for eksempel en lege som hadde kontorer rett under, som riktignok ikke lenger hadde en større praksis, men som fremdeles mottok en og annen pasient. På disse tidspunktene, som etter hvert strakk seg ut til å gjelde hele dagen, natta, hadde de egentlig bare hverandre å forholde seg til. Simon og broren. Begrensningene, å være stengt inne, preget alt de gjorde, alt føltes innestengt, alt de tenkte, tegnet, skrev, og forsøksvis lekte. Ofte utartet de stadige irritasjonene seg til krangler, fornærmelser, rolig og besynderlig via gester, fingerspråk, eller uttrykt via hissige krittskrevne beskjeder på en liten tavle, noen ganger med restene av en blyant, mens foreldrene formante dem like taust. Tausheten var innebygget, del av et kretsløp innenfor disse rommene. I begynnelsen stilte barna selvfølgelig spørsmål ved den innskrenkede muligheten til bevegelse og uttrykk, mens foreldrene forklarte tålmodig. Men hvis en av dem, Simon eller broren, var sint og for eksempel begynte å skrike, ble det holdt et håndkle foran munnen på ham, og følelsen av å kveles i dette håndkleet, som ble brukt mindre som en straff enn av nødvendighet, holdt ham fra å gjenta det. Simon fortalte at han fremdeles kunne våkne med følelsen av å være inne i det håndkleet, som dekket munnen eller ble holdt som en knebel. Og en dag gjorde han opprør, ved å gå sin vei. En tidlig kveld hadde han gått gjennom leilighetskomplekset som skjulestedet var del av og ut i trappegangen, han husker ikke hvordan han klarte det, men tror han hadde kommet seg ut ved å følge etter en av hjelperne. 23

Det var noe han hadde planlagt tidligere også, uten å tro at det var mulig. Særlig etter krangler med foreldrene og broren tenkte han seg muligheten for en flukt. Han hadde planlagt å gå helt ut, ned på gata, men stoppet likevel i oppgangen. Han satt i trappevinduet og betraktet mennesker nede på fortauet, det var sommer og kveld, folk var ute, alle hadde tilsynelatende satt ned farten på grunn av varmen fra kveldssola. Det virket som de beveget seg mer synkront i varmen, de lignet bølger som flommet i en rolig, langsom rytme over brosteinene mot parken på den andre siden av gata. Han kjente hvordan noe av det stengselet av uro og usikkerhet som tilsynelatende hadde holdt ham avstengt fra gata utenfor, fra kamerater, skolen, fra fritidsaktiviteter, bare å gå ned en gate som denne, ble borte. Han løp opp trappa, åpnet døra til tørkeloftet, og hørte duene i dueslaget rett i nærheten, lyden var like beroligende som synet av menneskebølgene utenfor på gata, der oppe så han tak og spir over halve byen, og fasadene på den andre siden av elva, opplyst av et solglimt. Et par duer trippet på gesimsen. Loftet var tomt, det luktet av tjære, mellom de upussede veggene var gulvet stort nok til at han kunne løpt noen runder, kanskje han gjorde det også. Han holdt øye med bygningene på den andre siden en stund, vinduene som sola fortsatt blinket i, persienner, gardiner. Menneskene som nok holdt til innenfor, balkonger med plass til en familie. Simon følte trang til å gå ut på taket, gli ned taksteinene. Han åpnet et smalt vindu og kjente for første gang i løpet av hele den tiden han hadde vært innestengt, 24

i hvert fall som han kunne huske senere, lufta utenfra. Han dro av seg skjorta, satt bare i den tynne trøya og merket at han var i ferd med å sovne. Da han våknet igjen, var det med den samme følelsen av trygghet, ikke uro, fortalte han meg. Han visste ikke nøyaktig hvor lang tid som hadde gått, men han hadde ikke noe ønske om det heller. En bildør nede mellom husene, enda en. Hørte han det? Han kjente fremdeles roen ved søvnen og varmen fra loftet da han åpnet døra til trappehallen. Fra der han sto på den øverste avsatsen, var det utsikt ut gjennom det øvre trappevinduet og ned på gata. To biler, den ene rett foran den andre, hadde stoppet ved fortauet på motsatt side. Han så det som skjedde, at dørene gikk opp, folk i uniformer, et par av dem politimenn, krysset gata, som om en av bølgene han hadde sett tidligere nå forandret retning og kom mot ham. Og før redselen, før angsten, sa han at han kjente iver, glede nesten, over utsikten til å bli del av verden der nede igjen.