Det er heldigvis ingen som trenger meg
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 1
14.09.15 13.23
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 2
14.09.15 13.23
Liv Marit Weberg
Det er heldigvis ingen som trenger meg
3
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 3
14.09.15 13.23
Liv Marit Weberg Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, 2014
© 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. Omslag: Helene Brox Satt med Fedra Serif B Pro 9,5/14,5 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun Printed in Sweden 2015 ISBN 978-82-03-25927-2
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 4
14.09.15 13.23
En såkalt ny start
Personlig er jeg nå en av dem som er to. Jeg har gått fra å være et (tragisk og dysfunksjonelt) entall, til å leve i et parforhold (som jo er den mest funksjonelle livsstilen). Jeg bor med kjæresten min, vi jobber sammen i en dyrebutikk i Troms, vi har rotter sammen, vi ligger sammen i en 1.20-seng, vi er sånne som ligger tett inntil hverandre. Vi er ikke sånne som sier natta og snur oss til hver vår side. Og hvis, hvis jeg skulle være helt ærlig, ikke det at det er så jævlig smart å være ærlig, det er det sjelden, men dersom jeg absolutt skulle være helt ærlig om hva jeg følte om nettene, så ville jeg sagt at dersom jeg noen gang slapper av, så er det i senga, om natta, med Brilla. Det er en unntakstilstand fra alt jeg ellers føler, en svært positiv unntakstilstand, og hvis jeg følte meg i det snille hjørnet, ville jeg til og med sagt at jeg håper at flere mennesker får kjenne på avslappethet eller trygghet eller liknende i løpet av livet, for det er en bra følelse som ikke kan sammenliknes med noen ting.
5
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 5
14.09.15 13.23
I en liten stund tror jeg at tryggheten kan tas med ut av soverommet
Jeg tenker at jeg er et nytt og forandret menneske, og at alle som møter meg kommer til å se meg i et helt nytt lys. For de har tross alt ikke møtt meg før. Ingen i Troms har møtt meg før, jeg tenker at jeg kan gi et bedre inntrykk. Men så kommer jeg til meg selv igjen. Og jeg husker at det finnes en verden utenfor oss. Og jeg husker at jeg er den samme i verden, uansett hvor jeg drar.
6
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 6
14.09.15 13.23
Man er aldri egentlig sammen om noe
Dette forstår jeg når vi har jobba i tanta til Brillas dyrebutikk i noen dager. Jeg forstår at jeg er helt alene. Tanta hans, som er svært fødeklar og derfor har gitt oss en kjapp opplæring, bestemmer seg nemlig for å gi oss forskjellige oppgaver, fordi Brilla er god på sånt jeg ikke er god på. «Hvordan skal jeg si det her?» sier tanta, «jo, altså, jeg lurer på om dere kanskje kunne hatt en litt klarere arbeidsfordeling?» «Jo,» sier jeg, «absolutt.» Dette har jeg virkelig ingenting imot. Klare og tydelige rammer er det beste jeg vet. «Hvis vi sier det sånn at du holder deg unna kundebehandling?» sier tanta, «kunne det vært noe? At bare Stian tar seg av det?» Det er som å få en bowlingkule slengt i magen, altså potensielt dødelig. «Etter å ha observert litt,» sier tanta, «så tenkte jeg kanskje at det var best.» «Selvfølgelig,» sier jeg, «det har jeg absolutt ingen problemer med.» «Det er mye annet du kan gjøre,» sier tanta, hyggelig og fittete. I tillegg føler jeg allerede etter en uke med felles
7
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 7
14.09.15 13.23
måltider med Brilla at jeg har lagt på meg fem kilo. Vi spiser akkurat det samme, og det skjer forskjellige ting med oss. Og når vi går på jobb, ser jeg på ham at han ikke gruer seg. Det er sånne ting som gjør at jeg skjønner at man aldri kan være sammen om noe. For vi er ikke samme person. Og vi er ikke like mye verdt. Og jeg tar meg i å tenke: hvordan kunne jeg tro at det her ville gå bra? Hva var det jeg tenkte?
8
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 8
14.09.15 13.23
«Det går bra der oppe vel?» sier mamma
Det er ikke et spørsmål. «Joda,» sier jeg, «det humper og går.» Det er nemlig det voksne ofte svarer på et slikt spørsmål. Man skal helst svare positivt, men ikke for positivt (man vil tross alt ikke skryte heller). «Det er godt det,» sier mamma, «så …» Det er tydelig at det er noe hun vil ha sagt, men det virker som det er vanskelig å få fram. «Var det noe du tenkte på?» sier jeg, svært hyggelig. «Ja, altså …» sier mamma, «jeg tenkte på dette forholdet.» «Hvilket forhold?» «Ditt,» sier mamma, hun sukker, «Dere bor jo sammen, så langt fra alle andre …» «Ja?» sier jeg, «nettopp.» «Dere har vel sex?» sier mamma, i et såkalt bekymret toneleie, «det er bare det jeg lurer på.» «Hehe,» sier jeg. «Det blir slutt så fort ellers,» sier mamma, «minst to ganger i uka er anbefalt mengde, syns jeg jeg har hørt.» Jeg har ikke ord. «Tosomheten er jo så skjør,» sier mamma, «det skal så lite til å ødelegge den. Jeg og pappaen din hata hverandre etter bare ett år sammen. Men da hadde vi
9
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 9
14.09.15 13.23
jo allerede fått deg,» sier hun, «så da var det jo litt for seint.» Jeg sier ingenting. «Det går jo an å ha det i bakhodet i hvert fall,» sier mamma, «du vil jo ikke at det skal bli slutt, hva skulle du gjort uten ham? Det er bare det jeg tenker på.» «Neinei,» sier jeg, svært avledende, «ellers da?» «Nei,» sier mamma, «det er ikke stort som skjer her.» «Alt er ved det gamle,» sier jeg, voksent. «Nja,» sier mamma, «Jon har flytta inn, han har solgt huset. Ja, også har han kjøpt seg båt så. Men ellers er alt ved det gamle, ja.»
10
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 10
14.09.15 13.23
Voksne i dag
De er liksom så dynamiske. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si hvordan voksne var før. Det er fullt mulig at de alltid har vært dynamiske. At de alltid har «beveget seg» mye. At de alltid har vært vanskelige å holde styringa på. Men jeg innbiller meg liksom at de forandret seg mindre før. At de led seg gjennom stabile forhold, at de dekka over og lot alt ligge trygt og syde under overflaten, at de led seg gjennom yrkesliv og familieliv og sparte opp litt penger til neste generasjon og så … Så vet jeg ikke. Da hadde de kanskje gjort sitt, og kanskje fant de til og med mening i det hele. Og kanskje brydde de seg ikke en gang om å finne ut av om det de gjorde var riktig, eller om det var feil, kanskje brydde de seg bare ikke.
11
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 11
14.09.15 13.23
Den kvelden står jeg og ser på rottene i ti minutter
«Hva driver du med?» spør Brilla. «Ingenting,» sier jeg. «Hva tenker du på da?» sier han. «Ingenting,» sier jeg. Jeg tenker tross alt på at rottene skal dø, at han skal dø, at jeg skal dø, og det er bare det siste som ikke plager meg overhodet. Jeg velger derfor å holde kjeft.
12
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 12
14.09.15 13.23
Dette fortsetter jeg med
Jeg lever livet som om hver dag var den siste, og i stillhet. Jeg tror rett og slett at ting snart faller sammen, jeg venter på det. Når jeg går forbi en hylle, forventer jeg at den detter over meg. Når jeg ligger i senga, forventer jeg at taket skal rase sammen. Når en bil kjører forbi meg, forventer jeg at den skal kjøre på meg. Hvorfor i helvete kjører den ikke på meg? Jeg får livet i gave flere ganger daglig, og jeg er ikke takknemlig. Og alt det her mens Brilla står bak kassa på jobb og plystrer, eller ligger ved siden av meg og snorker, eller mens han går ved siden av meg og vi holder hender. Han er der, hele tida. Og ingenting er bedre enn det var. For alt kan falle sammen, når som helst, og jeg sitter bare og venter. Livet mitt henger i en tynn tråd, og tråden er kroppen min, og jeg merker det: Den kan ryke når som helst.
13
Det er heldigvis ingen som trenger meg materie.indd 13
14.09.15 13.23