Mitt liv som I

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 1

Mitt liv som I

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 2

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 3

Kjetil Rekdal

Mitt liv som I Fortalt til Olav Ă˜strem

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 4

De fleste bildene i denne boka er fra Kjetil Rekdals privatsamling. Øvrige: NTB Scanpix: 1.4 og 5.3.2 (Dag Grundseth/Aftenposten), 2.1.2 og 5.2.2 (Trygve Indrelid/Aftenposten), 2.2.1 og 2.2.2 (Line Møller/VG), 2.3.1 (Jon Eeg/NTB), 2.3.2 og 4.3.1 (Bjørn S. Delebekk/VG), 2.4.1 (Bjørn Sigurdsøn/NTB), 2.4.2 (Tor Richardsen), 3.1.1, 3.4.1 og 3.4.2 (Göran Bohlin/VG), 4.2.2 (Erik Berglund/Aftenposten), 4.4.1 (Morten Holm), 5.2.1 (Kristoffer Øverli Andersen), 5.3.1 (David Moir/Reuters). Digitalsport: Omslagsforside, 3.2, 3.4.2, 4.2.1, 4.3.2, 4.4.2, 5.1.1, 5.1.2. Se og Hør: 5.4 (Henning Jensen).

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Kitty Ensby Satt med 11,5/14 pkt. Minion hos Valdres Trykk AS, Fagernes Papir: 70 g Holmen Book Cream Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978-82-03-29345-0

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 5

Innhold På min måte: En skikkelig bra kamp og ei straffe mot Brasil Far min, det grønne gresset på Rekdal og når 14 scoringer ikke er nok Molde-sveis, landslagsdebut og proffdrømmen Opptur med Effenberg før nedtur, reservebenk og tysk kulde Belgias største småklubb, tidenes Wembley-mål og en forvirra VM-matchvinner Cupgull med broderen, Flanderns løve og veien til Berlin Kongen av Berlin, tre beinbrudd og straffa i Marseille Rørende farvel med Olympiastadion, EM på benken og mareritt mot Sogndal Reka, Siem, Bakke og Bohinen – Oslo by, St. Hallvards menn Galehus og trykkoker, men likevel seriemester Vålerenga-exit, gjengrodde stier og røde djevler Oransje & blå, laga av stål – eller hvordan lykkes i Ålesund som romsdaling Veien videre

7 14 36 59 91 132 169 206 223 262 282 313 343

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 6

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 7

På min måte: En skikkelig bra kamp og ei straffe mot Brasil – Sunt hat! sa jeg høyt og smelte igjen døra bak meg. Det var tidlig på kvelden lørdag 13. august 2011, og kvartfinalen mot Rosenborg var halvannen time unna. Fra benkene langs garderobeveggene på Color Line Stadion i Ålesund titta 18 par øyne opp mot meg. Jeg gikk gjennom rommet, stilte meg ved flipover-stativet og så på spillerne mine.

Nesten samtlige hadde kommet seg ut av dressen og var i ferd med å få på seg de oransje og blå draktene.

– Rett over gangen her sitter en gjeng som snart skal tape, fortsatte jeg. – Rosenborg er selvfølgelig et godt lag, men vi kommer til å vinne fordi vi skal løpe mer, duellere mer, spille smartere og ta bedre vare på sjansene enn dem. I kveld er Rosenborg det absolutt verste vi vet, og det skal de få merke. De kommer til å bli senka av en torpedo, og det skal bli jævlig deilig å se på! halvveis ropte jeg og bladde fram et ark der kveldens lagoppstilling var skribla ned.

Forut for kvartfinalen visste jeg at mannskapet mitt var mer enn godt nok til å tukte Rosenborg, men deltakelse i både serie, cup og Europaliga gjorde at prestasjonene våre svingte. I Europa leverte vi varene, men i den hjemlige serien hadde vi gått på fire strake tap. Skulle gutta gå på bana mot Rosenborg med troa på at dette kunne gå, måtte forberedelsene være i toppklasse.

Man får ikke ønska kampspenning og -tenning dersom treneren konstant er fyrt opp og brøler kamprop rett opp i ansiktet på spillerne uka igjennom. Det er ingen vits i å stresse gutta unødig. Galskapen 7

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 8

MITT LIV SOM I

må spares til drakta er på og publikum har satt seg. Før den tid må andre grep tas, og to dager før kampen fikk jeg sjansen da Aftenposten intervjua meg.

– Rosenborg har gått fra å være irriterende gode til å bli irriterende usympatiske, sa jeg til journalisten. Jeg trakk fram flere episoder der trønderne hadde spilt grisete og juksa, uten å ta avstand fra det i etterkant. Kritikken var ikke tatt ut av løse lufta, for helga før hadde RBKs Simen Wangberg scora med hånda i en viktig seriekamp mot Molde.

– En ukultur er i ferd med å feste seg i Rosenborg, var konklusjonen min. Det gjorde susen. Stemninga ble sprita opp, og avisene tok tak i spørsmålet om Rosenborgs oppførsel på og utenfor bana.

– Rekdal tar ballen – ikke Rosenborg, var overskrifta i en kommentar i Dagbladet.

Rosenborg-fokuset så også ut til å gi gutta mine en ekstra vekker, og det var selvfølgelig det viktigste. På treningene kunne jeg merke økt aggressivitet. Det var mange som ville overbevise meg om at de var klare til denne tøffe kampen, samtidig som to av mine beste menn gikk foran med skikkelig innsats. Eleganten Michael Barrantes og motoren Jason Morrison var ikke i klubben da vi vant vår første cupfinale i 2009, og denne uka var de to midtbanespillerne helt ville på feltet.

– Come on guys, I wanna win a trophy! ropte Jason titt og ofte ute på feltet, og piska lagkameratene sine gjennom øktene. Han fikk følge av Michael, som hver eneste dag fram mot kvartfinalen stod igjen etter treninga for å terpe frispark og langskudd. Dette så bra ut. Laget var topp motivert lenge før jeg hadde snakka direkte til spillerne om kampen.

På kampdagen la jeg merke til et annet godt tegn. Når førsteelleveren presenteres, er det som regel tre–fire fyrer som, forståelig nok, henger med hodet. Man skal aldri være happy når man vrakes. Men denne kvelden var til og med reservene påkobla fra første sekund. Alle som satt i garderoben, fulgte nøye med da jeg kjapt gikk gjennom arbeidsoppgavene til de elleve utvalgte. Deretter gikk jeg over til å snakke om motstanderen.

– Vi vet at de er juksemakere og at de liker å filme og spille grisete.

8

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 9

PÅ MIN MÅTE : EN SKIKKELIG BRA KAMP OG EI STRAFFE MOT BRASIL

Det er ikke vår stil, vi skal ikke være stygge eller drive med faenskap.

Jeg snudde meg mot flippoveren og skrev «SUNT HAT» med tjukke bokstaver.

– Skal vi ta de jævlene, må vi komme oss dit! I kveld vil jeg se dere helt oppe på grensa. Det skal synes at vi spiller mot folk som vi misliker så mye at det er helt jævlig. Rosenborg er det verste vi vet. Å møte dem i dag blir så intenst irriterende at det skal koke helt til kampen er over.

Jeg stoppa litt opp, tok en pause og lot blikket gli over laget mitt.

Det var litt av en miks – lokale gutter, karibiere, estlendere, østlendinger, svensker, en nordlending, en finne, en afrikaner og til og med en trønder. I utgangspunktet var det kanskje ikke mye de hadde felles, men jeg så at de alle var skjerpa og oppmerksomme.

– Rosenborg får ikke en millimeter av oss i dag, det kan de bare glemme, sa jeg. – Må vi ta en fight, er det ikke vi som skal ligge igjen på bakken. Hver jævla gang dommeren må stoppe spillet, er det fordi en RBK-er ikke kommer seg opp igjen. Det er dit vi skal. Og husk: Det er lov å klinke til. Det er lov å gi juling.

Etter noen korte punkter om presshøyde, viktige rom, korridorpasninger og det å gi ballen til Michael så ofte som mulig, sa jeg et par ting om Rosenborg-spissen Rade Prica: – Beklageligvis scorer han nesten alltid på oss. Men i dag skal den krana stenges. Skjønner dere? Prica er full av småtriks og veldig glad i å gi juling, men han er ikke like glad i å få tilbake med samme mynt.

I kveld vil jeg se at dere gir Prica juling, han skal ut av kampen. Det samme er tilfellet med Daniel Fredheim Holm og den nye tsjekkeren Borek Dockal. De er gode hvis de får rom, men først og fremst er de tekniske spillere som melder seg ut hvis vi pirker borti dem. Do you understand, Jason? Kill them!

Det var fortsatt en time og et kvarter til kampstart, og jeg roa ned stemmevolumet en smule.

– Men først og fremst må vi ha ekstremt lyst til å vinne. Og det må synes! Det er ingen ting som kan måle seg med å komme inn i denne garderoben seint i kveld og ha slått Rosenborg. Det garanterer jeg at vi gjør hvis alle løser oppgavene sine, tar ut det de har, er smarte, kyniske og kompakte. Med sunt hat på toppen der igjen vil ting gå vår 9

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 10

MITT LIV SOM I

vei. Spørsmål? Nei vel, da er det bare å sette i gang, avslutta jeg til lyden av «kom igjen!»-rop og klapping fra samtlige.

På dette tidspunktet tar alltid assistenttrenerne Kent Bergersen og Frank Mathiesen over. Kenta ordner med oppvarming av utespillerne, mens Franks oppgaver er keeperoppvarming og gjennomgang av dagens dødballplaner. Med unntak for tv-intervjuer går jeg aldri ut på bana før kampstart. Noen ganger titter jeg kanskje litt ut fra spillertunnelen, men for det meste har jeg nok med meg sjøl og tankene på alt mulig som kan inntreffe i løpet av kampen.

Jeg tusler litt i gangene og tar en tur på kontoret, hvor jeg oppdaterer meg på det som finnes av annen sport. Har jeg ennå ikke raka skjegget eller fått på meg dress og slips, så er dette tida for sånt. Før gutta kommer inn igjen etter oppvarminga, tar jeg meg en timinutter på massasjebenken.

Der legger jeg meg godt til rette, lukker øynene og lever meg inn i ulike kampforløp. Det kan være mål imot helt i starten av kampen, tidlige utvisninger eller skader på nøkkelspillere, og jeg legger planer for hvordan jeg skal reagere på slike hendelser, og hvordan jeg skal agere for at de negative scenariene ikke skal inntreffe. For en trener er en fotballkamp en lang miks av tilfeldigheter, valg og mottrekk fra motstanderen, som igjen leder til andre tilfeldigheter, nye valg og total reorganisering. Og så videre. Følelsene svinger fra minutt til minutt, og valgmulighetene er svimlende mange.

Som spiller var det langt enklere. I dagene før kamp skrella jeg bort absolutt alt som ikke handla om oppgava som lå foran meg. Det var mulig å være en stor egoist og kun tenke på de nitti minutta laget mitt og jeg skulle gjennom, og henvendelser fra media og spørsmål om sosiale sammenkomster ble konsekvent avvist. Den kommende kampen var det eneste jeg fokuserte på, og de fleste syntes nok jeg var en særing.

Men for meg var det revnende likegyldig om jeg ble godt likt eller ikke, og egentlig har jeg vel aldri ofra en kalori på hva andre måtte mene om meg. Til gjengjeld klarte jeg å innfri når presset var som størst. Den ultimate testen kom i 1998-VM, og jeg hadde nok aldri et bedre øyeblikk som spiller enn da landslaget ble tildelt den straffa mot Brasil.

10

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 11

PÅ MIN MÅTE : EN SKIKKELIG BRA KAMP OG EI STRAFFE MOT BRASIL

Ved straffemerket på Stade Vélodrome i Marseille roa jeg ned, og brukte god tid på å finne den perfekte gressfliken å legge ballen på.

Norges VM-sjanser stod og falt med utfallet av straffesparket jeg skulle ta, og de 55 000 tilskuerne på tribuna lagde sikkert et voldsomt leven. Men jeg var for lengst inne i min egen verden, og med tunnelsyn gikk jeg ut av sekstenmeteren for å vente på dommerens fløyte. Jeg ensa knapt noe av det rundt meg og ble ikke engang distrahert av at verdensstjerna Roberto Carlos gikk helt oppi meg i et forsøk på utpsyking. I stedet sjalta jeg bort alt utenom den enorme målsjansen som lå på et sølvfat noen meter foran meg.

Det var bare en ørliten detalj som var i veien: Langt bak Brasils mål la jeg merke til en skarp gulfarge. Det var sikkert en brasiliansk tilhenger som holdt opp ei drakt eller et flagg, og det ble bare helt feil.

Dette var sankthansaften 1998, og jeg ønska at Marseille-natta skulle bli huska som rød, hvit og blå. Jeg måtte få bort gulfargen bak målet, og flytta heller blikket mot noe annet gult: Fotballskoa mine. Og mens jeg kikka ned mot bakken, kom godfølelsen for alvor. Snart skulle jeg score et sinnssykt viktig og veldig deilig mål, tenkte jeg, og syntes jeg var heldig som hadde havna i en så avgjørende situasjon.

Først da dommeren blåste, kikka jeg opp. Det var et flott syn som møtte meg: Et unaturlig stort, ja nærmest gigantisk, mål, og en liten grønn mann der inne på målstreken – Brasils målmann Taffarel. Det var null og niks sjanse for at den lille grønne prikken av en keeper kunne redde skuddet jeg straks skulle fyre av.

Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare å slå et godt straffespark.

Det var jo bare meg og ballen, og jeg hadde et svært mål å plassere den i. Jeg satte fart mot straffemerket og dunka inn 2–1 mot Brasil. Å se ballen gå i mål var en berusende følelse uten sidestykke, men selve utførelsen var helt hverdagslig – enkel og grei.

Da er det noe ganske annet å være trener og skulle overbevise en hel spillerstall om at ingen ting kan slå mitt budskap og min filosofi, samt ha full klaff med både kampforberedelser, taktikk og laguttak. Noen få ganger har det skjedd, og da har følelsene faktisk overgått Brasilscoringa. Å føre Vålerenga tilbake til norgestoppen og Aalesund inn blant landets beste har gitt meg noen sånne uforglemmelige minner.

11

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 12

MITT LIV SOM I

Da har jeg hatt kamper hvor jeg etter hvert har kunnet sette meg ned på benken og bare nyte at laget gjør akkurat som vi ble enige om på forhånd. Det er en treners drøm og målet jeg alltid strekker meg etter.

Kvartfinalen mot Rosenborg i august 2011 ble en sånn opplevelse.

Tre timer etter at jeg hadde stått i garderoben og snakka om hvorfor og hvordan vi skulle slå Rosenborg, lå hele laget midt på bana i en svær haug av jublende fotballspillere.

Riktignok hadde Rosenborg åpna best og tatt ledelsen, men fra 25 minutter og ut dominerte vi totalt. Vi fikk kampen akkurat dit vi ville og vant til slutt 3–1. Gutta mine spilte som om de gikk på speed, og i det 75. minuttet reiste Aalesund-publikummet seg og hylla heltene sine. Sånn ble de stående kampen ut. Det var en mektig følelse. Å rulle til de grader over Rosenborg hadde jeg aldri vært med på, og definitivt ikke AaFK eller lagets tilhengere heller. For meg var kampen beviset på noe jeg mener fullt og helt: Alle lag jeg trener, blir bedre.

Som spiller klarte jeg å hente ut det meste av talentet mitt, og som trener har jeg gjort noe som likner. Jeg har klart å lage vinnerkultur der det før bare var utfordringer og nedturer. Med meg bak rattet gikk Vålerenga fra å være et 1. divisjonslag til å vinne cupen og seriemesterskapet, og i Kaiserslautern starta jeg ei helt nødvendig rehabilitering. Lierse løfta jeg opp fra en bunnplass så djup at de nesten var skyldig poeng, til en etter forholda sensasjonell kvalikplass. Høsten 2008 tok jeg over AaFK, en klubb som aldri hadde vunnet noe som helst, og som vakla mellom 1. divisjon og bunnen av Tippeligaen. Noen få sesonger seinere er AaFK blitt et lag som lukter på Tippeliga-medaljer, og som har vunnet to cupfinaler på tre år.

Som spiller og trener har det viktigste for meg alltid vært å se framover. Kontinuerlig har jeg brutt barrierer, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg vet ikke hvor langt eller høyt det neste steget blir, men ambisjonene er alltid store. Kanskje AaFK og jeg kan vinne et sensasjonelt seriemesterskap eller klubbens første seriemedaljer?

Kan hende får jeg trene en utenlandsk klubb til suksess, eller overta et landslag – kanskje til og med det norske – og sikre deltakelse i EM eller VM? Sånt vet man aldri. Fotball er en lunefull bransje der resultata er 12

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 13

PÅ MIN MÅTE : EN SKIKKELIG BRA KAMP OG EI STRAFFE MOT BRASIL

den upålitelige veiviseren og tabellen den nådeløse fasiten. Det eneste jeg kan love, er at jeg kommer til å forbli en del av fotballfolket, og at jeg skal fortsette å bidra med galskap, klar tale og vinnervilje. For det er sånn jeg har vært og slik jeg er, enten det er på løkka, i garderoben, på bana, foran tv-kameraene, på trenerbenken eller med venner og familie. Dette er min måte. Dette er mitt liv som I.

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 14

Far min, det grønne gresset på Rekdal og når 14 scoringer ikke er nok Jeg var to eller tre år da de surra meg fast i flaggstanga. Da hadde jeg for lengst innleda mitt intense forhold til fotballen, og foreldra mine var ikke helt trygg på hvor jeg kunne forsvinne. Vi bodde på toppen av huset til farmor og farfar, og nedafor var det bakker, bilvei og sjø, og altså ikke helt egna for at en liten tass skulle løpe etter ballen. Da var det bedre at jeg holdt meg på plena foran huset. Der kunne jeg leke med ballen så mye jeg ville, og taulengden gjorde at jeg ikke kom meg lenger enn til hekk og blomsterbed.

Da jeg noen år seinere slapp løs fra flaggstanga, begynte jeg å spille med de tre brødrene i huset rett ved siden av oss. De var flere år eldre enn meg, men lot meg få være med. En gang skal jeg ha vært så ivrig at jeg løp ned til dem i sekstida på morgenen kun iført Tskjorte og støvler. Akkurat da ble det vel ikke fotballspill, men ellers var de ikke vanskelige å be. Og med vind, regn og ni plussgrader året gjennom var det fotballspilling i gråvær fra jeg kunne gå til jeg ble konfirmert. Er det rart jeg var lykkelig?

Jeg og lillebrødrene mine, Yngve og Sindre, spilte overalt. Plena foran huset vårt var den beste bana – den var flat, rett og fin som et biljardbord. De gangene det var snø, måka vi plena, og sånn ble vi sikra prima forhold året rundt. Men farmor var ikke så fornøyd.

Plena ble trampa ned, og blomstene hennes fikk ikke stå i fred. Hun måtte være lur.

– Er det ikke på tide å slå gresset? maste farmor så snart de første vårtegnene viste seg. Da måtte farfar trå til, og med store nyslåtte 14

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 15

FAR MIN , DET GRØNNE GRESSET PÅ REKDAL OG NÅR 14 SCORINGER IKKE ER NOK

marker å herje på forlot vi farmors plen, og hun kunne puste letta ut.

På markene hjalp vi til med hesjinga, og etterpå brukte vi hesjen som mål. Den ble selvfølgelig ødelagt hver eneste gang.

– Lærer dere aldri? Kan dere ikke heller spille et annet sted? Kom dere av gårde! ropte en rasende onkel Andreas. Da var farfar god å ha.

– La guttene holde på, gjentok han til stadighet. At farfar holdt si beskyttende hånd over oss, handla om gudfryktigheten han opplevde i oppveksten.

Midt mellom distriktets to byer Molde og Ålesund var det Rekdalslekta fant sin heim. I likhet med mange andre steder på Sunnmøre og i Romsdalen var Rekdal ei bygd som hadde vokst fram på flatene som strekker seg fra strendene og bortover dit hvor fjella reiser seg. På sjøen rodde de fiske, mens fjella var beiteområde. På markene drev de gård og der satte de opp husa sine. Da de var ferdig med alt dette strevet, må tanken på å spille fotball ha streifet dem. De grønne engene var jo som skapt for en omgang med lærkula. Likevel måtte farfar tidlig finne seg i at Gud hadde andre planer for akkurat dette gresset.

Familien var svært religiøs, og fotball var synd. Han stilte ikke spørsmål ved Guds rolle i det store bildet, snarere tvert imot – han beholdt barnetroa livet ut, men akkurat det med fotball var nok vanskelig å akseptere. Han likte leiken med lærkula og klarte ikke å holde seg unna. Det sies da også at han som guttunge lurte oldemora mi en gang det var fotballkamp i nabobygda. Hun nekta ham å dra, men farfar unngikk falkeblikket i kjøkkenvinduet ved å sykle en lang og kronglete omvei over fjellet for å få med seg kampen. Sånne utfordringer hadde ikke mine forfedre på morssida.

Mamma Magni kommer fra Tomrefjord, et tettsted ei drøy mil bortafor Rekdal. Som lita jente opplevde hun at faren og to av brødrene flytta til Amerika for å prøve lykken der, i likhet med mange andre i distriktet. Der var betalinga langt bedre og mulighetene flere, blant annet jobba de i skogen. Dette var sterke karer med beinhard vilje, og morfaren min var til og med amatørbokser. Fotballspillere var de imidlertid ikke, interessen for ballspill var det folka på Rekdal som hadde.

Da far min Sigmund kom til verden rett etter krigen, hadde ting utvikla seg såpass at fotball ikke lenger ble ansett som synd. Pappa ble 15

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 16

MITT LIV SOM I

tidlig fotballgal og var en lovende keeper. Han fikk spille sammen med de voksne på laget til Rekdal før han egentlig var gammel nok, og var så god at han ble tatt ut til å spille blant distriktets beste på Romsdals kretslag. Men mer enn tigersprang og andre fantomredninger var det temperamentet han var mest kjent for.

Han var en spillertype som stolte på snakketøyet. Ofte sprang han etter både motstandere og dommere for å gjøre dem oppmerksom på noe de hadde gått glipp av. Engasjementet var en familiegreie, og brødrene hans var likedan. I en treningskamp mellom Rekdal og et lag fra Sunnmøre skal det ha blitt reint for mye. Pappa stod i mål, onkel Inge var spiss, og onkel Andreas var dommer, og kampen igjennom kjefta de tre på hverandre. Til slutt ble det så ille at onkel Andreas valgte å avslutte kampen før den var over.

– Jeg trodde vi var kommet for å spille fotball, ikke for å følge med på et familiedrama, var kommentaren fra en av de oppgitte motstanderne.

På slutten av 1970-tallet stod pappa bak ei aldri så lita fotballskandale. I havgapet nordvest for Molde hadde Rekdal bortekamp mot Gossen, og pappa og lagkameratene fikk kjørt seg skikkelig. Selv om det ene av Gossens mål kanskje burde ha vært annullert for offside og hjemmelaget antakeligvis fikk ei billig straffe, var det fullt fortjent at Rekdal tapte 6–0. Tidlig i andre omgang måtte pappa ut med skade, og for enkelhets skyld ble byttet foretatt rett ved målet han hadde vokta.

Resten av kampen ble han stående rett bak den ene stanga, og der øste han seg mer og mer opp. De var i ferd med å gå på et flaut stortap, og pappa var nok spesielt irritert på dommeren, som han mente var sterkt medskyldig i stortapet. Så da en Gossen-angriper runda reservekeeperen et stykke ute på bana og trilla en rolig ball mot det tomme buret, fikk far min en lys idé: Han løp rett og slett inn på bana, og vippa ballen over målet. Uttrykket den tolvte mann har sjelden passa bedre. Gossen ble snytt for et soleklart mål, men ifølge reglene kan ikke dommeren dømme mål. Pappa skjønte øyeblikkelig at dette ikke var så lurt, og reaksjonen lot ikke vente på seg. Det har visstnok aldri har vært så mange folk på fergekaia på Gossen som da 16

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 17

FAR MIN , DET GRØNNE GRESSET PÅ REKDAL OG NÅR 14 SCORINGER IKKE ER NOK

pappa og de andre Rekdal-spillerne kom dit for å vente på ferga etter kampen. Det var regelrett lynsjestemning.

Men det stoppa ikke der. For sikkerhets skyld var pappa på denne tida oppmann for Rekdal, og episoden gjorde at han ble oppringt av Willy Simonsen, assisterende generalsekretær i Fotballforbundet.

– Det som skjedde på Gossen var ikke bra, han fyren må jo ha fått anfall, sa Simonsen. – Men dette vi må slå ned på, så nå må du fortelle meg hvem av spillerne dine det var som dumma seg ut.

Da ble pappa så brydd at han kremta bort spekulasjonene om hvem syndebukken var og fikk i stedet ei eller anna straff fordi han var oppmann. Men den neste sesongen ble det bestemt at spillerbytter måtte skje ved midtstreken, og ikke for eksempel bak mål der det tydeligvis var fare for innblanding fra dårlige tapere, og på den måten kan man si at pappa satte sitt tydelige merke i norsk fotballhistorie.

Dramaet på Gossen gikk jeg glipp av, men som liten gutt fulgte jeg stort sett godt med når pappa spilte. Spesielt godt informert kan jeg dog ikke ha vært, for jeg hadde misforstått spillets grunnidé og jubla og lo høyt når motstanderne scora på far min.

– Det er pappa som slipper inn alle måla, kunne jeg stolt berette for dem rundt meg.

Det var verdensbildet mitt helt til Rekdal spilte bortekamp i nabobygda Fiksdal. Da var det en voksen tilskuer som fortalte meg den brutale sannheten: – I fotball handler det om to ting, Kjetil: score mange mål, og hindre det andre laget i å gjøre det samme. Det er ikke bra at far din slipper inn mål.

Da ble jeg så skuffa at jeg tusla bort til mamma.

– Jeg vil hjem, mamma.

– Men kampen er ikke ferdig, Kjetil, svarte hun.

– Det gjør ingen ting, jeg kan gå hjem alene, sa jeg og begynte å tusle bort fra stadion. Men siden Rekdal var ei knapp mil unna og jeg kun fem år, fikk mamma raskt hanka meg inn igjen. Med løfte om at hun og pappa skulle lære meg reglene, gikk jeg med på å se resten av kampen.

Noen år etter la pappa keeperhanskene på hylla for godt. Tida strakk ikke til. Han måtte prioritere bedrifta han hadde starta opp.

17

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 18

MITT LIV SOM I

Produksjon av varmtvannsberedere. Det var forretningsideen hans. Ingen i familien eller i bygda hadde gjort noe sånt før. Men stedet var lite, og de arbeidsplassene som ikke gikk i arv, måtte skapes sjøl. Far min starta sitt eget firma i 1967. Han var kun 20 år og begynte på bar bakke med lånte penger.

I de første åra var det knalltøft, med ryggen mot veggen jobba han natt og dag for å etablere sitt eget levebrød. I denne perioden var det en i Distriktenes utbyggingsfond som slo fast at staere type enn pappa hadde han aldri møtt. Den egenskapen må ha kommet godt med. Møretank er i dag ei bedrift som nærmer seg 50-årsjubileum, og som omsetter for flere millioner og har fire ansatte. Som ung mann ville pappa skape sitt eget og klare seg sjøl. Det klarte han takket være sin jernvilje.

Men selv om han måtte konsentrere seg om jobben, ville han ikke helt gi opp fotballen. I stedet ble han dommer. Nedover i divisjonssystemet er dommerne sjelden spesielt populære, og det hjalp ikke pappa at han hadde tatt med seg det eksplosive temperamentet han hadde hatt som keeper. Det kunne merkes de gangene han gjorde feil, og jeg ble tidlig vitne til at det kunne gå hardt for seg i kranglene pappa hadde med oppgitte spillere og trenere. Da hagla harde skjellsord mot pappa, som like standhaftig forsvarte avgjørelsene sine.

De gangene han skulle dømme kamper på andre sida av fjorden i helgene, fikk jeg være med. Da kjørte vi til kommunesenteret Vestnes, tok ferga over til Molde og dro til en eller annen stadion hvor det var en kamp han skulle lede. Han passa på at disse dommeroppdraga fant sted noen timer før Moldes A-lag hadde hjemmekamp, sånn at vi på vei hjem kunne være tilskuere til toppfotball på Molde Stadion.

Fra 1974 av spilte Molde i 1. divisjon, og det var stort for en guttunge å få se landets beste spillere på nært hold. Vi hadde sitteplasser rett bak boksene der innbytterne og trenerne satt. Når hjemmelaget scora, skjedde det samme hver gang: Pappa og de andre rundt oss banka nevene hardt i taket på innbytterboksen til bortelaget, og jeg følte at alle kikka i vår retning. Vi skilte oss såpass ut når det gjaldt væremåte og støynivå at byfolket la merke til rekdalingene bak innbytterbenkene, og i fremste rekke av «bråkmakerne fra andre sida av fjorden» befant pappa seg. Det var tydelig for alle at jeg hadde en far 18

Mitt liv som I_Layout 1 05.10.12 12.38 Side 19

FAR MIN , DET GRØNNE GRESSET PÅ REKDAL OG NÅR 14 SCORINGER IKKE ER NOK

som ikke gikk stille i dørene – verken som spiller, dommer eller tilskuer.

Da det viste seg at hans tre sønner, og mange år seinere også hans eneste datter, likte å spille fotball, tok han med seg entusiasmen over til barnefotballen. Han trente laga vi spilte på og var helt vill. Vi var knapt ti år gamle og allerede i gang med seriøs sirkeltrening og utholdenhetsøvelser som egentlig var tilrettelagt for langt eldre spillere.

For hvert år som gikk, ville han at vi skulle flytte grenser.

– Skal vi virkelig løpe så langt? kunne vi klage når joggeturene på vinteren var blitt et par kilometer lengre enn året før.

– Ny sesong – nytt opplegg. Vi kan ikke holde på med samme greia som i fjor, var svaret fra pappa. Sånn var det når sesongen var i gang også. Hadde vi slått et lag 2–0 året før, var han ikke fornøyd med mindre vi dette året slo til med en 3–0-seier eller mer.

– Bare dere jobber hardt nok, kan vi slå hvem som helst, sa han før kampene. Med «hvem som helst» var det Molde Fotballklubb og Åndalsnes han hadde i tankene; Molde var byen på andre sida av Romsdalsfjorden, mens Åndalsnes var det største stedet på vår side av fjorden. Han skjønte fort at det var en spesiell årgang med gutter han hadde fått ansvar for, for vi gutta fra utkanten klarte å hamle opp med de fleste laga vi møtte. Når jeg tenker på oppveksten min, så er det disse oppgjøra som automatisk dukker opp.

Og aller kjekkest var det å spille bortekamper. Fiksdal og Rekdal var slått sammen til ett lag, og kompisgjengen fra de to bygdene ble pakka sammen i bilene til et par av foreldra som suste rundt til Romsdals mange fotballbaner. På smale veier kjørte vi langs fjordene til kamper mot Tomrefjord, Vestnes Varfjell, Måndalen, Åndalsnes og Isfjorden, og vi tok ferga for å møte bylaga Molde, Træff og Rival, og noen ganger gikk turen litt lenger – til Eide, Aure, Midsund og Fræna.

Jeg kan huske de fleste av draktene til disse laga, noen av spillerne, banene deres og veiene dit. Noen av laga hadde innbydende klubbhus, der vi skifta i rom med fliser på veggene, varmekabler i gulvet og varmt vann i dusjen, mens det andre steder var gamle garderober, illeluktende do og tett sluk som gjorde at møkkete vann rakk oss til anklene mens vi dusja.

Det var bilturer med tullprat og musikk fra kassetter, og spesielt fine 19