MARIUS
®©
INSPIRASJON
1
2
NORSK STRIKKEHISTORIKK 60 OPPSKRIFTER
MARIUS
®©
INSPIRASJON
KLASSIKERE, NYE IDEER, KREATIV FARGEBRUK, TIDSLINJE OG KURIOSA SETESDAL ✴ SLALÅM ✴ MARIUS ✴ MARIUS II ✴ CORTINA ✴ SNØKRYSTALL ✴ FANA
3
MARIUS ® INSPIRASJON HÅNDSTRIKK-HYLLEST Denne boka er en hyllest til alle strikkeglade kvinner og menn i Norge som holder det norske håndstrikket i hevd. Mange har bidratt til at denne boka er blitt en stor dokumentasjon av hvilken betydning håndstrikkede gensere generelt, og Marius-mønsteret spesielt, har innen Norsk tekstiltradisjon. MARIUS®INSPIRASJON er den mest omfattende strikkeboka om disse mønstrene, med mange nye bilder og historier som ikke er vist frem før. «NORWEGIAN SWEATERS» Håndstrikkede gensere fra Norge, «Norwegian Sweaters», ble et begrep og mote ute i verden allerede på 1950-tallet, mye takket være kvinnen som ble Norges største eksportør av håndstrikk, designeren Unn Søiland. Hun designet flere av strikkemønstrene som i dag regnes som våre klassikere. Bakerst i boka bringer vi litt morsom kuriosa om Søilands spennende, internasjonale liv, med god forankring i noe av det norskeste vi har: Norwegian Sweaters. OVER 60 ÅR OG OVER 60 STRIKKEOPPSKRIFTER I samarbeid med SandnesGarn ble flere av Søilands mønstre solgt som strikkeoppskrifter rundt i Norge i over 60 år. Dermed er de blitt klassikere mange av oss kjenner til. SandnesGarn har i ettertid selv utviklet mange nye måter å bruke mønstrene på. Denne boka presenterer de beste gamle og nye mønstrene, samt bilder av nye modeller og fargekombinasjoner som kan være til inspirasjon i den nye strikkeboomen vi har nå. Boka presenterer også en artikkel om hvorfor så mange har tatt opp strikking som hobby, hva strikking kan bety for den enkelte, og kanskje en forklaring på hvorfor håndstrikkingen er tilbake som beskjeftigelse i vår ellers så teknologiske tilværelse. I dag ses kanskje håndstrikk på som «den nye Yogaen»? TIDSLINJE Boka starter med et historisk tilbakeblikk med 200 arkivbilder. Tilbakeblikket viser flere av mønstrene, beskriver når de ble designet og bakgrunnen for at de ble til. HÅNDSTRIKK I 2014
4
{
«Man må våge å spille på det norske, for å lykkes internasjonalt.» unn søiland (1926–2002)
}
{
«Unn Søilands genserne ESKIMO, NORDKAPP, FINNMARK, SLALÅM, MARIUS, M ARIUS II, SNØKRYSTALL ble aldri tatt inn i Norske Husflider for salg de f ørste 30 årene de eksisterte. De ble sett på som for moderne og annerledes fra det tradisjonelle. I dag regnes de som norske klassikere.» vigdis yran dale
}
Mange nordmenn har hatt en eller flere håndstrikkede gensere i oppveksten – strikket av en mor, en tante eller bestemor. I denne boka bringer vi en artikkel som gladelig forteller at også noen moderne menn våger seg inn i strikkingens verden, de strikker til og med store gensere, ikke bare raggsokker og votter, noe som var mer vanlig for menn på landsbygda tidligere. 500 INNSENDTE BILDER INSPIRERT AV MARIUS-MØNSTERET Boka tar spesielt for seg Marius-mønsteret, som regnes for å være det mest strikkede genser-mønsteret i Norge og anses som et ikon. Mønsteret fortsetter å inspirere, og vi har her gleden av å kunne presentere mengder av bilder fra håndstrikkere rundt i hele landet, som har brukt sin kreativitet og originale ideer til å finne nye fargekombinasjoner og måter å bruke dette kjente og kjære mønsteret på. Dette sier mye om hva Marius-mønsteret betyr i landet vårt. PRODUKTINSPIRASJON Boka presenterer også et utvalg bilder av noen av alle de produktene som i dag lages, dekorert med Marius-mønsteret. Dette er langt fra håndstrikk, men skaper norske følelser og assosiasjoner. Slik blir disse produktene en annen form for inspirasjon. LETT Å STRIKKE Marius-mønsteret er lett å strikke, med dets stringente og harmoniske komposisjon. Man ser fort hvis man har gjort en feil, og man får fort følelsen av mestring og blir stolt når man får det til. Takk til alle de over 500 håndstrikkerne som har sendt inn foto av sitt håndstrikkede plagg til boka! De er med på å gjøre denne boka til en skikkelig stor og samlet MARIUS-INSPIRASJON! – Kast deg ut i det, få tak i pinner og garn og bli med inn i boka! – Eller bare sett deg ned og les historikken og kuriosa, en liten del av norsk historie.
Vigdis Yran Dale Eldste datter av Unn Søiland
5
TIDSLINJE-OPPSKRIFTER SLALÅM-genser s. 16 GEILO-genser s. 18 SETESDAL-kofte s. 28 FANA-kofte s. 30 ELG-mønster s. 38 CORTINA dame s. 39 CORTINA herre s. 40
OPPSKRIFTER MARIUS-GENSER RUNDSALET HERRE s. 48 MARIUS-GENSER RUNDSALET DAME I SISU s. 52 MARIUS-GENSER KLASSISK HERRE s. 54 MARIUS-GENSER RUNDSALET DAME s. 57 MARIUS-JAKKE RUNDSALET DAME, SISUGARN s. 60 MARIUS-JAKKE RUNDSALET DAME, MINI ALPAKKA s. 62 MARIUS II, KLASSISK HERRE s. 64 MARIUS II TIL DAME MED RAGLAN OG RUNDT BÆRESTYKKE s. 66 MARIUS-genser RUNDSALET BARN, MINI ALPAKKA s. 68 MARIUS-JAKKE RUNDSALET BARN, SISUGARN s. 73 MARIUS-JAKKE RUNDSALET BARN, LANETTGARN s. 74 MARIUS-TUNIKA RUNDSALET BARN, SISUGARN s. 76 MARIUS-TUNIKA RUNDSALET BARN, LANETTGARN s. 78 MARIUS-DRESS RUNDSALET SISUGARN s. 80 MARIUS-GENSER RIBBESTRIKK DAME, SMARTGARN s. 84 MARIUS-genser ENSFARGET RIBBESTRIKK med mønster i relieff, DAME s. 88 MARIUS-JAKKE KLASSISK DAME s. 90 MARIUS-JAKKE KLASSISK HERRE s. 94 MARIUS-GENSER KLASSISK HERRE s. 96 MARIUS-GENSER RUNDSALET INNSVINGET eller TUNIKA, DAME s. 98 MARIUS-GENSER KLASSISK BARN, SISUGARN s. 100 MARIUS-JAKKE KLASSISK BARN, SMARTGARN s. 104 ENSFARGET TOPPLUE s. 107 MARIUS-GENSER KLASSISK BABY, LANETTGARN s. 108
6
NIKKERS, ENSFARGEDE OG MARIUS-KNESTRØMPER s. 110 MARIUS-PONCHO OG PANNEBÅND s. 112 MARIUS-PANNEBÅND s. 114 MARIUS-HETTEJAKKE MED GLIDELÅS, BARN s. 116 MARIUS-DRESS SISUGARN s. 120 MARIUS-LUE, BABY s. 123 MARIUS-KJØREPOSE SMARTGARN s.124 MARIUS-SELESKJØRT BARN s. 126 MARIUS-VEST MANN, SISUGARN s. 130 Marius-PANNEBÅND VOKSEN s. 132 MARIUS-LUE VOKSEN s. 134 MARIUS RØD LUE s. 139 MARIUS-PULSVARMERE s. 141 MARIUS-KNESTRØMPER VOKSEN s. 142 MARIUS-HOTPANTS s. 148 MARIUS-SKJØRT DAME s. 150 DUKKEKLÆR MARIUS-MØNSTER s. 152 MARIUS-VOGNTEPPE LANETTGARN s. 157 MARIUS-TREKK TIL PRESSKANNE s. 158 MARIUS-TREKK TIL KOPP s. 158 MARIUS-GRYTEKLUTER s. 160 MARIUS-TREKK TIL TENNBRIKETTER s. 160 MARIUS-TREKK TIL VINKARTONG s. 162 MARIUS-PUFF s. 164 MARIUS-PUTE s. 166 MARIUS-DRIKKEVOTT s. 168 MARIUS-TREKK TIL PC s. 171 MARIUS-TREKK TIL IPHONE s. 172 MARIUS-TREKK TIL IPAD s. 172 MARIUS-TREKK TIL VARMEFLASKE s. 174 SETESDAL-GENSER MED HALSSPLITT s. 176 SETESDAL-KNESTRØMPER s. 180 SNØKRYSTALL-GENSER VOKSEN s. 182 SNØKRYSTALL-GENSER BARN s. 184 SNØKRYSTALL-LUE, BARN s. 186 SNØKRYSTALL-PANNEBÅND, BARN s. 186 FANA-HETTEJAKKE, BUKSE OG STRØMPER, BARN s. 189 FANA-DRESS BABY s. 192 FANA-KJOLE OG GENSER s. 196 FANA-KNESTRØMPER VOKSEN s. 198
INNHOLD 4 7 8 48 200 202 242 254 258 260 264 268 272 273 274 276 278 288 304
Intro Innhold Tidslinje
oppskrifter album | Populært blant kjente nordmenn album | Håndstrikkhyllest album | Fusjon-Marius Else Munthe Kaas, Fanget i garnet Kristian Elster, Med Mariusgenser på Krim album | Hundegensere oppskrifter | Hundegensere Strikketips og -råd Håndstrikk-garantimerket Med hånden på hjertet Zulufadder Forvirringen Norsk ull og norsk produksjon album | Lisensprodukter Kuriosa Kreditering og kilder
7
ET NORSK IKON BLIR TIL
UT I SKOGEN, OPP PÅ FJELLET! Fotoet til høyre viser en typisk scene fra familien Søilands liv – her er rådmann Carsten Søiland i Stavanger, på fjelltur med sine to døtre i 1948. På bildet bruker familiefaren ullgenseren sin som sitteunderlag. Denne genseren har hans datter Unn strikket. Lite visste de da, at om få år skulle Unn Søiland designe Marius-genseren, et plagg som i dag regnes som et av kjernesymbolene på det «typisk norske». HELE FOLKET I (HÅND)ARBEID Genseren på fotografiet er en av forløperne til Marius-genseren, nemlig en Setesdalskofte med lus, mer kjent som den tradisjonelle «lusekofta». Under krigen ble det strikket store mengder Setesdalsgensere, Fana-kofter og Selbu-votter, da disse ble regnet som nasjonalsymboler og gjerne båret av motstandsbevegelsen. Saueull er det mest isolerende tekstilfibere, og det var billigere å strikke selv enn å kjøpe. Dermed ble sauene klippet, ullen karret og garnet spunnet – og så var det bare å sette i gang!
8
Da andre verdenskrig brøt ut, oppfordret myndighetene norske kvinner til å strikke. Hensikten var å produsere flest mulig varme plagg til de norske soldatene, i tilfelle Norge skulle bli trukket inn i krigen. På den tiden ble genserne strikket i ubehandlet saueull, da dette var det mest økonomiske. Innfarget koftegarn ble vanlig først etter krigen. Man brukte derfor sauens naturlige farger: svart, brunt, grått og hvitt. Norske kvinners strikkevaner endret seg drastisk som følge av Tysklands okkupasjon. Overklassekvinnene hadde tidligere ikke beskjeftiget seg med den slags arbeid – det var det «strikkekonene» som gjorde. Under krigen grep imidlertid også de finere fruer til strikketøyet – både i ren selvberging, og for å bidra med tøy til den norske motstandsbevegelsen, eller for å ha noe annet enn krig å tenke på. Boka Norske Strikkemønstre, utgitt av Folkemuseets Annichen Sibbern Bøhn i 1929, ble i løpet av kort tid allemannseie.
SETESDALSBORDENE: ET MØTE MELLOM DEKOR OG FUNK SJONALITET, LANDBRUKSFORLAGET Setesdalsbordene har en lang tradisjon bak seg. Man kan tenke seg at hver gård hadde sin egen variant, slik all folkekunst består av variasjoner. På bildet innklippet vises en tradisjonell Setesdalskofte fra Valle. I dag er den i Norsk Fokemuseums eie. Visst er mønsteret vakkert, men det er med koften som med alt godt design: Dekor og brukslogikk går hånd i hånd. De gamle koftene ble gjerne stappet nedi bukselinningen. Den nederste delen av plagget er derfor strikket i et tynnere, ensfarget garn. Dette var mindre arbeidskrevende og mer økonomisk. To tråder gjennom strikketøyet gjør det dobbelt så tykt og mer spennende å se på, derfor lå det desto mer flid bak den synlige delen av plagget. Med to tråder blir det også fristende å bruke forskjellige farger – fordi det er vakkert med mønster, men også fordi jobben med å holde orden på maskene og trådene blir enklere.
At mønsteret i denne flotte koften har forholdsvis korte sprang mellom trådskiftene, gjør at koften blir ekstra sammenstrikket, slitesterk og varm. Lusene er mange og små, slik at den tråden som må være med hele veien, ikke blir for lang og løs på baksiden og hekter seg fast ved av- og påkledning. Det sorte ullstoffet på ermene, og som regel rundt hals- eller jakkeåpningen, er selvsagt ment å forsterke genseren. Og – det sier seg selv at sort ull er mer praktisk enn hvit til det daglige bruk. De broderte båndene er vevd som et eget håndverk, og de forenkler sammensyingen av ullstoffet langs kantene. Det eneste elementet ved koften som kun er ment dekorativt, er broderiet på båndene, med litt brodert innfarget garn, for dem som hadde råd til det. Så fascinerende det er med godt design og gammelt kulturhåndverk; det ligger bestandig en tanke bak hver tråd, hver bord, hver form. Norske håndstrikktradisjoner er intet unntak!
9
Unn Søiland strikket bestandig, og i en slik grad at man omtalte henne pga hennes strikke-iver. Her har han hun delte pult med på Læreskolen på Nesna, skrevet følgende i minneboken hennes ved skolens avslutning. « Takk for alle de gangene jeg fikk ta strikketøy og pinner opp fra gulvet. Pultkameraten Øyvind»
KVINNEN MED STRIKKEPINNENE I dag regnes Marius-genseren som allemannseie i Norge – den er ett av flere symboler som kjennetegner vår kultur. Bak mønsteret ligger det århundrer med kulturarv. Marius-genseren slik vi kjenner den i dag ble designet av Unn Søiland i 1953. Unn Søiland (1926 – 2002) var på mange måter en pionér. Hun var første kvinnelige medlem av Norges Industriforbund, og allerede i 1958 omsatte hun håndstrikk for en halv million kroner. Det var allerede da mye penger. Hun var i 30 år Norges største private håndstrikk-organisator. Og hun var den første! Etter henne kom det flere, men ingen ble så store, bortsett fra Husflidene, men de var mer som cooperativer å regne. Lillunn Sport AS, senere Lillunn Design of Nor-
10
way AS, ga i løpet av de årene Unn holdt på, arbeid til mer enn 1000 norske strikkersker rundt i hele Norge. Unn var opptatt av håndverket og tillot aldri maskinproduksjon av mønstrene sine. NYE TIDER, GAMLE KUNSTER Da Unn Søiland døde i 2002, var det svært stille rundt håndstrikk i Norge. Nå er det imidlertid kommet en ny boom. Kanskje som en motvekt til vår høyteknologiske tilværelse? Strikking er bokstavelig talt noe håndfast i en tid hvor det meste er digitalisert; det man har laget selv, får en spesiell verdi. Jeg tror Unn ville blitt svært glad om hun visste at håndstrikk ville få en renessanse – om enn bare som hobby for folk. Hun sa bestandig at strikking var sunt; at det klarnet tankene og virket meditativt. Nå har forskning vist at hun faktisk hadde rett.
HÅNDVERKSTRADISJON OG NYTT DESIGN For Unn Søiland sto bestandig håndverket i høysetet. Dette gjaldt de første genserne hun designet, så vel som de siste kreasjonene hun laget for franske motehus på 90-tallet. Disse klærne befant seg milevis unna tradisjonelt håndstrikk og vakte stor oppsikt i Paris. Plaggene var kjennetegnet ved sin passform, funksjonalitet og særegne og vakre design, med et håndverk de færreste klarte å etterlikne. Ingen andre norske designere har hatt norsk håndstrikk på catwalkene i Paris. Men det er en annen historie enn denne bokas tema.
1926 OLDEFAR SØILAND OG UNN I HAUGESUND. LITT SENERE LÆRTE HAN UNN Å STRIKKE ... Allerede som lita jente lærte Unn seg å strikke, sittende på farfars fang. Ketil Søiland var fra en fjellgård på Søiland på Jæren, og vokse opp i et samfunnslag og i en tid der både menn og kvinner brukte sine ledige stunder
på å strikke. Saueullen hadde man tilgjengelig på gården. Lille Unn fulgte interessert med mens farfar strikket kyndig med fem strømpepinner! MAN HAR SLIKT Å GJØRE, MAN HAR SLIKT Å FØRE Vi kjenner alle til historien om hvordan Asbjørnsen og Moe vandret fra bygd til bygd og samlet våre norske folkeeventyr. Mindre kjent er bygdevandringen til Annichen Sibbern Bøhn. Det var ikke eventyr hun samlet på, men strikkemønstre! Annichen arbeidet for Husfliden i Oslo, og i løpet av en toårsperiode reiste hun land og strand rundt. Hun fotograferte og tegnet ut de mønstrene hun fant, og i 1929 ga hun ut boka Norske Strikkemønstre på Grøndahl forlag. Boka ble en salgssuksess og kom ut i flere opplag. I bokas forord kan vi lese følgende: «Jeg håber og tror, at disse mønstre – tross alle motens svingninger – alltid vil benyttes og bevares, fordi de er god norsk kunst.» På 60-tallet kom boka ut i engelsk utgave med tittelen Norwegian Knitting Designs. Boka var nok særlig kjærkommen blant de norske emigrantene i Amerika.
11
SOM MOR, SÅ DATTER Unns mor, Unn Vigdis Motzfeldt Søiland, var i likhet med datteren en svært dyktig strikkerske. På dette fotoet til venstre står hun lengst til høyre med egenstrikkede selbuvotter på hendene. Døtrene Unn og Aud står ved siden av – også de iført morens håndarbeider. Begge bilder til venstre: 1941. Unns søster Aud i egenstrikket Fana-kofte. Stort bilde til høyre: 1948. Unn på skitur på Vestlandet i Sirdalen i sin egenstrikkede Setesadalskofte med lus, strikket under krigen. Den flotte hvite ull-duffelcoaten var en gave fra hennes onkel Birger Motzfeldt, norsk militæroffiser og flyver i England under krigen. Han kom hjem med disse hvite engelske militærjakkene, kjøpt på utsalg etter krigen.
12
{
Strikking var Unns store lidenskap. I det lille bildet strikker hun en lysgrå og hvit Fana-kofte under studietiden på læreskolen på Nesna i 1948. I 1952 jobbet Unn som mannekeng for Hardy Amies – motehuset som laget alle kjolene for den engelske kongefamilien! (Les om hvordan Unn ble modell for dronningens kroningskjole bakerst i boka.) Jobben som mannekeng kunne være en tålmodighetsprøve, da en stor del av arbeidsdagen gikk med på å vente bak et forheng. Mens de andre mannekengene lakkerte negler for å få tiden til å gå, var Unn opptatt med å strikke. Den lille bagen hennes var fylt med fargerike garnnøster og strikketøy, og de ferdige plaggene solgte hun til venner og bekjente. Dette var den spede begynnelsen på det som senere skulle bli firmaet Lillunn Sport AS.
}
Unn – eller Lillunn som hun ble kalt av både familie og kolleger – skjønte at noe var i ferd med å skje. Strikkingen hadde vært en hobby, men kunne den også bli en levevei? Da en av de virkelig store, engelske innkjøperne ville bestille flere hundre gensere til butikken sin i London, var det på tide å kalle inn forsterkninger. Unn sa sporenstreks opp modelljobben og dro hjem til Norge. Der begynte hun å organisere strikkersker, og etableringen av Lillunn Sport AS var et faktum. Moren Unn Vigdis spilte en viktig rolle i oppstarten av datterens selskap Lillunn Sport AS i 1959. Hun stelte i stand et hjemmekontor på loftet i Stavanger, og dette utviklet seg raskt til en stor strikkesentral der mange av «strikkekonene» i Stavangerområdet hentet Lillunns mønstre og garn, og leverte ferdigstrikket tilbake.
Moren Unn Vigdis fant stor glede i å holde på med noe annet enn «bare» å være husmor. Fra den såkalte Stavangersentralen sendte hun de håndstrikkede plaggene videre til Oslo, hvor datteren Unn nå drev sitt firma til daglig. Lillunn Sport AS vokste i rekordfart og omfattet etter hvert flere hundre strikkersker og flere «strikkesentraler» i hele landet. Dette ga hjemmeværende kvinner en kjærkommen mulighet til å tjene egne penger på sine ferdigheter. Bildene over: Unn Søiland som manekeng i London, og på vei hjem til Norge i 1952.
13
1952 ESKIMO – ET VEISKILLE Unn Søiland avbildet i sin Eskimo-genser – eneste gang hun lot seg avbilde på forsiden av en strikkeoppskrift. Eskimo-mønsteret var det første hun solgte til Sandnes Uldvarefabrik. Da hadde hun imidlertid allerede gjort stor suksess med det samme mønsteret hos den elegante Gordon & Lowe sportsforretningen i London i sin modellperiode. Dette designet krevde helt nye innfarginger av garnet: knallrødt, gult, grønt og svart og hvitt. Eskimo-genseren ble en døråpner: På bakgrunn av suksessen den fikk, fikk Unn i oppdrag å utstyre alle skuespillerne i filmen Troll i ord med sine designede gensere. De kvinnelige hovedrolle-innehaverne gikk i forskjellige varianter av Eskimo og et annet mønster kalt Geilo, mens mennene ble kledd i Marius-gensere. I etterkant av filmen tok det virkelig av. Garnfabrikken i Sandnes måtte etablere et eget salgskontor – STRIKK ESS – for å takle den enorme etterspørselen etter garnet og de nye spennende fargene Unn Søiland ba dem produsere. Konkurrentene hev seg på trenden og designet kopier av Unns mønstre på løpende bånd. Ikke bare i Norge, men også på Island. I dag er lignende gensere kjent som Islandsgensere. Selv om vi tenker på dette mønsteret som en islandsk tradisjon, er det altså en relativt fersk trend, inspirert av det norske Eskimo-mønsteret til Unn Søiland fra 1952.
14
Øverst til venstre: Olympiadeplakaten fra 1952 i Oslo. Knut Yran var en av Norges mest kjente reklametegnere på denne tiden, og tegnet alt for OL i 1952.
1954 Øverst ser man også Britiske Vogue som i november 1954 viste Unn Søilands Eskimo-mønster og proklamerte at dette var «siste mote», mens magasinet Fashion Forecast frontet Geilo-mønsteret allerede i juni. Begge genserne ble svært populære og ble solgt til den store og elegante sportsforretningen Gordon & Lowe i London samme år.
NORSK STRIKKEHISTORIKK 60 OPPSKRIFTER
1952 OL I OSLO I 1952 Unn Søilands design, kalt «Slalåm». Det var Unns idé å lansere en genser i de norske flaggfargene i forbindelse med OL-feiringen, og dermed ble genseren strikket i rødt, hvitt og blått, som den første i sitt slag. Den kom i salg fra SandnesGarn lenge før
Marius-genseren, og dette var helt uvanlige farger i en strikket kofte dengang. Fotomodellen het Hr. Aasberg. Slalåm-genseren er forløperen til den vi i dag kjenner som Marius-genseren.
15
Slalåm-mønsteret slik det ble utgitt første gang i 1952.
16
Unn Søiland fotografert for magasinet Tique i 1994, iført sitt Slalåm-mønster, denne gang designet som knelang kjole. På bildet er mønsteret noe annerledes enn det opprinnelige. Store lus er lagt til, og genseren er blitt forlenget til en kjole på oppdrag fra motehuset Castelbajac i Paris. Dette motehuset kjøpte flere av Unns håndstrikkgensere i nye versjoner, blant annet Snøkrystall og nevnte Slalåm, som lange kjoler. Kjolene ble presentert på catwalken i Paris i to sesonger på 90– tallet, hele 42 år etter at Unn Søiland først designet dem. Ingen annen norsk designer har hatt norsk håndstrikk på franske catwalker.
På bildet over ser vi Unns kusine, Berit Woldsdal i Haugesund, ikledd en av de første prototypene til Marius-genseren i 1953. Denne hadde faktisk sort bunn! Alle kvinnene i Unns familie strikket, og Berit var en av de mange trofaste strikkerskene hos Lillunn Sport AS. Sammen med moren Signe fikk hun i hemmelig oppdrag å strikke prototypene til Marius-genseren før mønsteret skulle lanseres i filmen Troll i ord og senere utgis som oppskrift ved Sandnes Uldvarefabrik. Det var viktig at genseren skulle komme som en nyhet, og Berit hadde her strikket en til seg selv i smug med høy hals. Sammen med strekkbuksene, som var siste mote, forteller Berit i dag at hun følte seg svært så moderne og stilig da dette bildet ble tatt. Datidens tøffeste gutter! Dette er Unns fettere, Henken og Tinus Nisse Lie. Året er 1954, og guttene hadde startet sin egen modellfly-klubb, Hetike, på Nesøya i Asker. Genserne hadde de fått av kusine Unn. Til venstre: Marius-genseren, og til høyre: Slalåm.
17
1953 Geilo-mønsteret, designet av Unn Søiland mens hun bodde i London, ble opprinnelig solgt som håndstrikk til Gordon & Lowe-sportsbutikker i London. Her er genseren som ble avbildet i Vogues Fashion Forecast i 1954. Oppskriften ble utgitt av SandnesGarn senere samme år. Geilo-mønsteret har fått et uventet oppsving de siste årene, og derfor presenteres den gamle oppskriften her i denne boka, akkurat slik den ble presentert i 1953. På bildet ser vi den norske fotomodellen Vesla, som også var en av Unns venninner. Geilo-genseren ble også brukt av den kvinnelige hovedrollen i filmen Troll i ord.
18