Lonely Planet - Drømmereiser 2019 by Orage

DRØMMEREISER

2019

SERENGETI l SÃO TOMÉ & PRÍNCIPE SVALBARD l DE JAPANSKE ALPENE AUSTRALIA l THAILAND l JORDAN PATAGONIA l MISSISSIPPI l MEXICO

Brusende fosser i nasjonalparken Erawan i Thailand.

Grupperedaktør Peter Grunert Norsk redaktør Inger Marit Hansen Oversettelse Sissel Sommer Steneby og Ann Kristin Hermundstad Grafisk design Hayley Ward Jeanette Hanvik Produksjonsredaktør Alice Braham Takk til Caroline Costello, Gregor Shepherd Salgsansvarlig Thomas Bjällhag Director of magazines Sue Coffin

DRØMMEREISER 2019 I Lonely Planets Drømmereiser 2019 utforsker vi Mexicos vestre halvøy Baja California, de frodige øyene São Tomé & Príncipe, Svalbards villmark og livet langs Mississippi-elven. Vi følger Australias dramatiske (og kulinariske) stillehavskyst og beundrer dyreflokkenes dramatiske vandringer i Serengeti. I tillegg kaster vi oss ut i det eventyrlige Patagonia. The Jordan Trail – en tursti som snegler seg gjennom noen av de villeste landskapene i Midtøsten.

Baja California

Fra Valle de Guadalupe til La Paz

São Tomé and Príncipe

Idylliske strender og unikt dyreliv

Svalbard

Arktisk villmark i sin reneste form

Japan

Ild og is i de japanske alpene Utgitt av: Orage AS Jarlsøveien 50, 3124 Tønsberg, Norge post@orage.no, www.orage.no Dream Trips 2019 is published by Orage AS under licence from Lonely Planet Global Limited (part of the Lonely Planet Group). The words “Lonely Planet” and the Lonely Planet symbol are trademarks of Lonely Planet Global Limited. © Lonely Planet Global Limited. All rights reserved. Reproduction in whole or part prohibited without permission. Trykket av Artko AS

New South Wales

En roadtrip langs Australias stillehavskyst

Thailand

Fra Bangkok til jungelen i Ko Chang

Patagonia

Et sted for opplevelser i det sørlige Chile

Serengeti

Den store, dramatiske forflytningen

Jordan

106 120

Tapte byer, profeter og uttørkede wadier

Mississippi Alle Orages publikasjoner trykkes av Svanemmerkede trykkerier.

134

Bli med på roadtrip langs en historisk vannvei

Falsk spekkhogger er en fjern slektning i spekkhoggerfamilien, men den har likevel en imponerende tanngard med spisse hoggtenner.

DRØMMEREISER Baja California

Baja California Vi begynner vårt meksikanske eventyr på vinmarkene i Valle de Guadalupe, før vi stikker til cowboyland. Deretter reiser vi til Bahía de los Ángeles for å ta «verdens akvarium» nærmere i øyesyn. Neste stopp er de gamle kolonibyene. Til slutt senker vi oss ned i det asurblå havet i La Paz, helt sør på halvøya. TEKST KEVIN EG PERRY

@kevinegperry l FOTO JUSTIN FOULKES

@justinfoulkes

Planlegg turen 1

San Quin tín og foten av fjellet Sierra San Pedro Mártir byr på ekte cowboyliv.

Sjekk ut sjøløver, djevelrokker og hvalhai i Bahía de los Ángeles, en fjern kystby omringet av fjell.

4 Ignacio og

I jesuittenes kirker i San

Loreto kan du lære mer om Baja Californias historie.

Med sine hvite strender og krystallklare vann , er La Paz et utmerket sted å avslutte reisen. KARTILLUSTRASJON: ALEX VERHILLLE. PHOTOGRAPHS: JUSTIN FOULKES, TRINETTE READ/BLEND IMAGES/ALAMY, FRAZER HARRISON/GETTY, OMAR VEGA/LATIN CONTENT/GETTY

I Valle de Guadalupe kan du smake på fin vin og spise massevis av sjømat og kortreiste matvarer.

DRØMMEREISER Baja California

UNDERVEIS

Spis SLIK REISER DU DIT Aeroméxico tilbyr reiser fra Gardermoen både til Tijuana og La Paz via Mexico City (fra 7000 kr; tripadvisor.com). Det innebærer også en lang mellomlanding i Amsterdam/ Schiphol. Nordmenn trenger kun pass ved innreise og turistvisum blir utstedt automatisk. Du må også fylle ut et turistdokument som du må vise ved hjemreise. Det er gratis, men har du mistet det, må du betale 140 kroner for å erstatte det, og beregne god tid i kø.

SLIK REISER DU RUNDT I Baja California er den offentlige transporten lite utbygd, og den beste måten å komme seg rundt på, er å leie bil (fra 1100 kr for en uke; europcar. com). Det er Pemex-bensinstasjoner i de fleste byer, men det er også lange veistrekninger uten, så det er lurt å fylle opp så ofte som mulig. Langs veiene i Baja vil du se flere militære sjekkpunkter, og det kan hende du blir stoppet og bedt om å vise frem reisedokumentene dine.

SÅ LANG TID BØR DU BRUKE Vår reiseplan kan gjøres unna på bare to uker, men vi anbefaler å bruke mer tid, for å få pauser mellom de lange kjøreturene når du skal rekke over halvøya fra øverst til nederst. Hvis du vil tilbringe noen dager i La Paz og på øya Espíritu Santo, trenger du dessuten et par dager ekstra.

HVOR STORT REISEBUDSJETT BØR DU HA? Bensin er billig i hele Baja California (fra ca. 7,50 pr. liter), særlig sør for Ensenada. Det er også veldig billig å spise ute. Langs veien selges det smakfulle og ferske tacos og burritos for rundt en tier. Overnatting kan variere sterkt i pris og standard, fra 200 kr natten for det billigste, til over 4000 kr per natt for førsteklasses, lekre hoteller og idylliske glampingplasser.

HVILKEN ÅRSTID BØR DU REISE PÅ? Vinteren er en utmerket årstid å besøke Baja California. Da unngår du sommerheten og du har muligheten til å se gråhvalen som kommer tilbake til California-bukten for å føde. Hvalene kommer i november og blir der til rundt mars. Gjennomsnitts temperaturen på dagtid ligger på rundt 30°C fra juni til november. I februar kan den imidlertid synke til 21°C, og i mai er den på sitt varmeste, når den kan ligge på 37°C.

Sjømaten på Baja-måten. Med Stillehavet på den ene siden og Californiabukten på den andre er det duket for nydelige sjømatretter. Foodtrucken La Guerrerense i Ensenada har et utall fisketostadas (bildet). Blant ingrediensene er kråkebolle og pismomuslinger.

Les

John Steinbecks «The Log from the Sea of Cortez» er en bok om en marinekspedisjon han gjorde med sin venn, biologen Ed Ricketts. Den er både et eventyr fra virkeligheten og en introduksjon til det marine mangfoldet ved Bajas kyst.

AKTIVITETER OG UTFLUKTER I området Valle de Guadalupe er det en rekke vinturoperatører som arrangerer turer, blant andre Baja Vino Tours, Baja Wine Tours og Baja Winery Tours. Baja Diving Adventures kan ordne dykkerutstyr for både guidet og private turer (fra 800 kr for to oksygenflasker; bajadivingadventures.com). Journey Latin America har et rikt utvalg av spennende reiser du kan utføre på egenhånd på halvøya, med vekt på aktiv ferie og hvalkikking (11 dager fra 20.500 kr per person; journeylatinamerica.co.uk).

Drikk

Margarita. Det sies at cocktailen ble oppfunnet i Hussong’s Cantina i Ensenada i 1941 da bartender Don Carlos Orozco laget den til Margarita Henkel, datter av den tyske ambassadøren til Mexico. Hussong’s er delstatens eldste bar, og har beholdt sitt vakre autentiske preg.

Se på

Dust To Glory, en dokumentarfilm om det beryktede løpet Baja 1000, et årlig off-roadløp der ulike motorsykler, buggybiler og lastebiler kappkjører fra Ensenada til La Paz. Både Steve McQueen og Paul Newman har tidligere konkurrert i billøpet.

PLANLEGGING Du finner dtaljert reiseinformasjon om hele landet i vår Mexico-guide (205 kr). Som et alternativ kan du laste ned individuelle kapitler om Baja California på lonelyplanet.com (32 kr). Du finner mer informasjon og oversikt over regionen på discoverbajacalifornia.com.

Hør på

Corrido norteño, som direkte oversatt betyr «ballader fra nord». Dette er regionens tradisjonelle folkemusikk. En av de mest kjente gruppene innen sjangeren er Los Tucanes de Tijuana. De har holdt det gående i 30 år, ledet av vokalist Mario Quintero Lara (bilde).

DRØMMEREISER Baja California

1. Valle de Guadalupe

Spis, drikk og vær glad i Baja Californias myke landskap av endeløse åser med vinmarker.

Landskapet av vingårder strekker seg mot åsene Valle de Guadalupe i nord, på vei mot Decantos Vínícola.

OLA ER I FERD MED Å forsvinne bak høye furutrær som kaster lange skygger over vingården Mogor-Badan. Paulina Deckman tenker tilbake på den første gangen hun kom hit for å spise. Det er seks år siden nå, og maten var så god at hun giftet seg med kokken. Drew, kokken med Michelin-stjerne og nå også hennes ektemann, hadde akkurat åpnet Deckman’s en el Mogor, en friluftsrestaurant for å vise frem det beste av gårdens kjøttprodukter, frukt og grønnsaker, i tillegg til overfloden av sjømat fra Ensenadas nærmeste havn. «For mannen min og meg er dette råvarenes Disneyland,” sier Paulina. «I restauranten serverer vi alt det fantastiske som Baja har å by på.» Baja Californias Valle de Guadalupe er i en særstilling når det gjelder vin og mat. Den milde brisen fra Stillehavet gjør at mikroklimaet minner om Middelhavet. Lufta er temperert og og åsene er grønne. Hvis du myser, kan du innbille deg at du er i Toscana. Hvis du tyller i deg litt for mye av den lokale vinen, kan du nesten tro at du har våknet opp i Napa Valley. Så er det sjømaten. I Mercado de Mariscos i Ensenada fylles bodene hver morgen av hauger med østers, reker, seilfisk, krabbe, tunfisk og mer til. Paulina rekker meg en tallerken med perlehvite kamskjell og sier: «Dette er varemerket til Baja California. De er tatt opp fra havet i morges, så ferske er de.» Restauranten Deckman’s har tatt «fra jord til bord» -filosofien ett hakk lengre. I stedet for å bringe gården til sine spisegjester, har de brakt spisegjestene til gårds. Alle sitter utendørs og spiser i skyggen av furutrærne og med lukten av den vedfyrte ovnen på

kjøkkenet i nesen. «En gang iblant får vi klager på fluene, men vi befinner oss på en gård, og det må folk forstå,» sier Paulina og vifter noen av dem bort fra østersfatet med en rutinert bevegelse. «Vi serverer kanskje råflott mat, men dette er ikke et råflott sted.» Drew og Paulina støtter aktivt Waters’ «slow food»-bevegelse. «Her er næringskjeden så kort som mulig,» sier Paulina. «Målet er å servere mest mulig ureist mat. Alt som dyrkes på gården, serverer vi i restauranten.» Og Deckman’s er ikke alene. Det er flere andre restauranter i dalen som følger etter. Restauranten TrasLomita på søster vingården Finca La Carrodilla i nærheten, har også en egen kjøkkenhage der de dyrker egne grønnsaker til restauranten. Kjøkken sjef Sheyla Alvarados signaturrrett, tostadas de ceviche verde, kombinerer finsnittet jícama (mexicansk nepe) og «yellowtail» fra fiskemarkedet med egendyrket koriander. Ved det eksklusive hotellet Bruma har det også nylig åpnet et spisested der kjøkkensjef David Castro Hussong tilbyr tradisjonell meksikansk kosemat på nye måter. Værforholdene i dalen er også spesielt gunstige for å lage vin. Valle de Guadalupes potensial i så måte ble oppdaget tidlig, da conquistadoren Hernán Cortés allerede i 1521 ba om å få sendt vinplanter fra Spania. Men det er i grunnen bare ti år siden vindyrkingen tok ordentlig av. Det betyr at det fortsatt er rom for eksperimenter og innovasjon. På Decantos Vínícola har Alonso Granados opprettet verdens første vinproduksjon uten en eneste elektronisk pumpe. Systemet hans går ut på å kun dekantere vinen, ettersom han mener at smaken kan bli ødelagt hvis man behandler

vinen for hardhendt. Han er hellig overbevist når det gjelder sin egen oppfinnelse, og hans andre misjon i livet er å avmystifisere prosessen med vinlaging for en stadig større andel meksikanere som vil nyte et glass rødvin innimellom det vanlige glasset cerveza, tequila og mezcal. «Vi driver ikke bare med produksjon her,» sier han. «Vi vil at folk skal besøke oss og ha det gøy. I gamle dager var vin bare for konger. Nå er det for alle.» Ta Highway 3 til Ensenada, og så Highway 1 sørover i tre timer til du svinger til venstre mot San Pedro Mártir National Park.

Verdt å vite

Cabañas Cuatro Cuatros består av 14 cabañas på vinmarken. Bomullsteltene har aircondition, minibar og en walkie-talkie, slik at du kan kontakte resepsjonen (fra 1.600 kr pr. cabaña; cabanascuatrocuatros.com.mx). Deckman’s en el Mogor ligger langs Ensenada–Tecate Highway (hovedretter fra 110 kr; deckmans.com). Decantos Vínícola er på Rancho San Miguel Fraccion, i nordenden av Guadalupe’s Calle 7 (vinflaske fra 130 kr; decantosvinicola.com).

Vingården Adobe Guadalupe er i hacienda-stil. Venstre Ceviche og ureiste grønnsaker på Deckman’s en el Mogor. Høyre Sjefskokk Sheyla Alvarado på TrasLomita.

Paulina Deckman nyter et glass vin fra vingården hun eier sammen med mann og kokk Drew. Høyre Tostadas med grønn ceviche på TrasLomita i Valle de Guadalupe.

2. San Quintín & San Pedro Mártir

Møt halvøyas uberørte hjerte der kondorene flyr høyt og cowboyene fortsatt er cowboyer.

ARCIAL RUBEN ARCE Villavicencio var åtte år den første gangen han satt på en hest. Den bykset og kastet ham av seg, men Marcial kom seg opp på hesten igjen. Førtiseks år senere sitter han der fortsatt. Han har vært cowboy hele sitt liv, akkurat som faren hans og faren før ham. Marcials ranch, Rancho Las Hilachas, ligger rett sør for San Quintín, og har en besetning på 250 kyr som beiter fritt på et område på 11 kvadratkilometer. Det tar Marcial og de andre cowboyene tre måneder å samle dem inn, og da spiser og sover de utendørs, under stjernene. Det er mange ting som blir gjort på gamlemåten her i Baja Californias støvete bondeland. Cowboyene blir lært opp fra ung alder for å blir flink med tauet. «Et utemmet dyr må du kunne fange med lasso,» forklarer Marcial. «Det er en av

de vanskeligste tingene å lære seg. Derfor er det en slitsom jobb å passe på så mange dyr – det er som å ha hundrevis av unger.» Han kan i det minste stole på sin trofaste ganger Algodón («bomull»), en fuks av rasen Criollo. Algodón vil være med ham lenge etter at kyrne er eksportert over grensen til USA hvor de er verdt minst 6500 kroner hver. Marcial vet at kyrne er verdt hvert eneste øre. «Det er en givende jobb, men det å passe på en ku er et stort ansvar,» sier han. «Du må gi dem et godt liv, la de løpe rundt og være fornøyde. Når du spiser biffen, kjenner du på smaken om du har vært grei med dem.» Marcial er ikke bekymret for at en mer kostnadseffektiv fedrift skal utkonkurrere hans tidkrevende måte å drive på. «Vi er ikke redd for konkurranse fra slike gårdsbruk – vi tror at folk setter mer pris på vår måte.» Marcial gjeter bølingen med kyr gjennom et fjellpass, med fjellmassivet Sierra de San Marcial Ruben Arce Villavicencio Ser ut over ranchen sittende på hesten sin, Algódon.

Pedro Mártir som dramatisk bakteppe. Fjellområdet er en nasjonalpark på over 700 kvadratkilometer, og er reservat for tykkhornsau, mulhjort, i tillegg til puma, gaupe og prærieulv. Parken er et yndet rekreasjonsområde for fotturister og ryttere. På parkens høyeste punkt står noen teleskoper som når langt ut i verdens rommet. Dette er det astronomiske observatoriet, eller Observatorio Astronómico Nacional. Det ble plassert her på grunn av stedets skyfrie netter og mangel på lysforurensende kilder. Det betyr at her kan både profesjonelle astronomer og den vanlige amatør få et glimt av Melkeveien når man kikker opp. Men det er flere spennende ting å se på i lufta. Ikke langt fra inngangen til parken fins et steinete utspring der californiakondorene samler seg. De grasiøse fuglene er vanligvis kun å se på lang avtand høyt oppe i lufta, men her stuper de ned i lav høyde, og du kan høre smellet fra de enorme vingene idet fuglen går inn for landing. Vel tilbake på ranchen steller Marcial med sine egne dyr. Og så, når kveldsmørket faller på, setter han seg i en gammel sofa utenfor og tar noen øl med sønnen og svogeren. «Jeg kunne ikke tenke meg å være noe annet sted», sier han. «Vi gjør ikke dette for turistene. Det er slik vi lever. Hvis du vil lære mer om ranchdrift og cowboylivet, er dette det beste stedet å dra til, for her later vi ikke som. Det er det som er spesielt med dette stedet.» Kjør ut på Highway 1 igjen og kjør mot sør i fire timer. Sving av på venstre side mot Bahía de los Ángeles, og kjør en time til.

Verdt å vite

Rancho Meling er et vertshus ved foten av Sierra de San Pedro Mártir. Det har ni rom, to hus og kan tilby en smak av cowboyliv med Marcial, et basseng og tilgang til sykkelstier (fra 540 kr; ranchomeling.com). Det koster 30 kroner for inngang til Parque Nacional Sierra de San Pedro Mártir. Da er camping inkludert. Ved inngangen er det også fire hytter. Du må ta med egen sovepose (fra 320 kr for en firemannshytte; 00 52 646 172 3000).

DRØMMEREISER Baja California

Marcial og sønnen demonstrerer hvordan man kaster lasso for å samle inn kveget på Rancho Las Hilachas.

3. Bahía de los Ángeles

La deg omslutte av naturen selv i Californiabukten, hvor du kan svømme sammen med

ØRST SER DU BARE EN bevegelig skygge i vannet. Den virker usannsynlig stor: åtte, kanskje ni meter lang. Når du er under overflaten, får du nærkontakt med 20 tonn muskler, brusk og finner. Den brede munnen suger til seg plankton idet den stiger mot lyset mens sugefiskene henger fast i den hvitspettede kroppen, og den enorme halefinnen svinger grasiøst i vannet. Den svømmer bedagelig, knappe fem kilometer i timen, så du kan klare å holde følge med den en liten stund hvis du trår alt du kan med svømmeføttene dine. Den er ikke bare stor, den er den største fisken av dem alle: hvalhaien. Den er et majestetisk syn der storslåtte syn fins i hopetall. Californiabukten, også kalt Cortez-havet, er en stripe som strekker seg over 160 kilometer. Havet ligger mellom halvøya Baja California og det meksikanske fastlandet. Den store havforskeren og -beskytteren Jacques Cousteau hadde dette havet som ett av sine favoritter. Han kalte det

«verdens akvarium». I dette havområdet bor en stor samling sjødyr, det vil si at rundt 900 fiskearter og 32 arter sjøpattedyr spiser og yngler her. Det er ikke uvanlig å se havskilpadder, djevelrokker og til og med gråhval her. Her kan du svømme med sjøløver, som bjeffer og slåss som en hundeflokk i vann. Det er hit sportsfiskerne kommer på jakt etter «yellowtail», rødsnapper og abborfisk. Fisket er så godt at til og med fuglene kan forsyne seg. Brunpelikan og blåfotsule stuper brått, dykker ned i vannet og fanger elegant byttet sitt. Det var slike opplevelser som inspirerte Ricardo Arce til å starte dykkefirmaet oppkalt etter seg selv i Bahía de los Ángeles. «Jeg har vokst opp her, og har dykket i 21 år,» forklarer han. «Jeg ville at andre skulle få de samme opplevelsene som jeg hadde.» Bahía de los Ángeles er en liten fiskerlandsby med bare 800 innbyggere, med fjellene Sierra San Borja som nærmeste nabo. Nettopp fordi landsbyen ligger såpass

avsides, er det et perfekt sted å komme nær Californiabuktens mange vidundere. På vei inn etter en dag på havet er landsbyen et knapt synlig punkt på kyststripen. «En vanlig dag for meg betyr å stå opp tidlig for å ta turistene ut på tur, og ta det helt rolig ellers,» sier Ricardo med et skuldertrekk. «Det er et avslappet sted.» Akkurat det er ingen tilfeldighet. Lokalsamfunnet i Bahía de los Angeles har stått samlet i kampen mot planene om å forvandle landbyen til et kommersielt turiststed. «Vi er opptatte av utviklingen, og den bekymrer oss,» sier Ricardo. «Vi synes stedet er godt bevart slik det er, og vi ønsker ikke at det skal vokse seg mye større. Det er mange kommersielle aktører som har forsøkt å få innpass her, men som lokalsamfunn ønsker vi ikke det. Vi er veldig kresne på hva slags turisme vi vil tiltrekke oss. Vi vil ikke ha masseturisme og partygjenger. Vi vil bare ha dem som er genuint interessert i å bli bedre kjent med livet i den fantastiske naturen.»

DRØMMEREISER Baja California En hvalhai dukker opp i Californiabukten. Motsatt side, fra venstre Dykkerekspert Ricardo Arce; sjøløver soler seg i Bahía de los Ángeles; brunpelikaner tar en pause fra fisket.

hvalhai og sjøløver Steder som Bahía de los Ángeles er kritisk viktig for hvalhaien som er en utrydningstruet art. Ricardo er medlem av en lokal dyreverngruppe, Pejesapo, som siden 2008 har jobbet med å verne om hvalhaiens habitat og å telle individene. Hvalhaien er vanligst å se mellom juni og desember, og ved ett tilfelle har Ricardo kunnet telle hele 55 individer på en dag. «Det er gode beiteforhold her,» forklarer han. «Før trodde vi at de bare spiste plankton, men ved å filme dem har vi sett at de også spiser større fisk.» Det fins kun et par små hoteller i landsbyen, noe som betyr at det stort sett er flere hvalhaier enn turister. Ricardo vil gjerne beholde det slik. «Vi prøver å være et eksempel for den kommende generasjon på hvordan man bør gjøre det,» sier han. «Vi ønsker å vise at det er på denne måten du bevarer naturen.» Kjør ut på Highway 1 igjen og fortsett sørover. Etter fire timer er du i San Ignacio, og etter tre og en halv timer til er du i Loreto.

Verdt å vite

Guillermo’s Hotel har åtte rom med enkel standard. Restauranten har sjøutsikt og utsøkt sjømat. Kun kontant betaling, og det er ingen minibank i Bahía de los Ángeles, så ta med deg plenty av pesos (750 kr for et rom med to senger; 00 52 200 124 9104). Ricardo’s Diving Tours tilbyr gode, avslappende dagsturer for å se hvalhai og sjøløver. Han har masker, snorkel og svømmeføtter hvis du vil svømme med dem (430 kr pr. person; scubadivingbaja.com).

Kveldsstemning i det lune farvannet utenfor Bahía de los Ángeles, ved øya Ángel de la Guarda.

4. San Ignacio & Loreto

Kirkene som ble bygd av de jesuittiske misjonærene på 17og 1800-tallet forteller mye om historien i Baja California.

TTERMIDDAGSSOLEN GIR fasaden på Misión San Ignacio en varm glød på den hvite muren. Så slås døren opp. Kirkeverge Francisco Zúñiga trer ut og slår hånden ut mot det gamle treverket. «Dette er originalt,» sier han, «fra 1728.» Det betyr at døren er eldre enn mange av byene her i Baja California. Halvøyas største by, Tijuana, ble grunnlagt i 1889. Det har imidlertid vært menneskelig bosetting her i lang tid – her fins hulemalerier av Cochimí-folket som antagelig er så gamle som 7500 år – men de moderne bosettingene begynte ikke før jesuittmisjonærene ankom i 1683. I 1697 grunnla de Loreto, den første spanske byen på halvøya, som ligger tre og en halv times kjøring fra San Ignacio. Misjonærene kom med båt fra Sinaloa, uten å vite om de nærmet seg en øy eller halvøy. De gikk først i land ved det som nå heter La Paz, men urbefolkningen, Pericúes- og Guaycura -folket, drev dem vekk. Til slutt havnet de et sted nær Loreto. Deres første forsøk på å bygge en kirke, Misión San Bruno, måtte de gi opp i 1685 på grunn av mangel på mat og vann. I1697 gjorde en annen jesuittgruppe et nytt forsøk, denne gangen ledet av den italienske presten Juan María de Salvatierra. De ville etablere en misjonsstasjon i Loreto. Denne gangen lyktes de, og kirken Misión de Nuestra Señora de Loreto Conchó ble bygd. Nybyggerne hadde dermed gjort krav på det første spanske territoriet på halvøya, og dette ble basen for et misjonsarbeid som bredte seg ut i hele regionen. Kirken står fortsatt i Loreto, ved siden av et museum som er tilegnet jesuittenes historie. Men som museumsvakt Hernán Murillo påpeker, misjonærene som nådde så langt nord som San Ignacio, opplevde at menigheten skrumpet inn som følge av en uforutsett fare, noe som skulle gjenta seg over hele kontinentet. «De har et uttrykk her,» sier han. «´Klokkene som kaller på vinden´. Misjonsarbeidet i San Ignacio ble påbegynt av jesuitttene, og det var fransiskanerne som avsluttet det. Da de avsluttet misjoneringen, kunne de allerede se virkningene av sykdommer som de vestlige brakte med seg, og som urbefolkningen ikke var immune

mot. På slutten av misjonsarbeidet var det ikke mange igjen som kunne komme til kirken. Det er derfor vi sier at de ringte i kirkeklokkene bare for vinden.» I dag er landsbyen San Ignacio bygd rundt kirken, og her bor det bare 700 personer. Loreto er derimot en større by, med 15 000 innbyggere. Frem til 1777 ble hele delstaten styrt fra Loreto , som på den tiden strakte seg hele veien opp og inn i det som nå er amerikansk jord. Mye av denne byens arkitektur er fortsatt synlig preget av kolonihistorien. Det er lett å utforske Loreto til fots, ettersom den har et torv, Plaza Juárez, som ligger sentralt plassert. Derfra er det bare en kort gåtur langs alleen Avenida Salvatierra med misjonsstasjonen i andre enden. Den er renovert en rekke ganger etter århundrer med jordskjelv. Over døren er en bevart inskripsjon som bekrefter hvor viktig misjonsstasjonen en gang var. På norsk lyder det: «Hovedsete og moderkirke til alle misjonsstasjoner i øvre og nedre California.» Innenfor, bak alteret, er veggen dekorert med et forseggjort retabel i barokkstil som ble transportert hit fra Mexico City til store kostnader. Loreto har en rik historie, men er nå et fredelig sted. Det er skumring på Plaza Juárez, og utenfor en restaurant kalt 1697 sitter par og nyter øl mens de lytter til en gitarspiller. De har utsikt tvers over plassen, der rådhuset i kolonistil ruver. Under skiltet «Loreto» er det en inskripsjon som forteller at byen er «Capital Histórica de las Californias». Men akkurat nå, lik parene som drikker øl, er byen alene med sine minner.

DRØMMEREISER Baja California

fra øverst til venstre mot høyre Misión de Nuestra Señora de Loreto Conchó; det barokke retabelet bak alteret i Misión de San Ignacio; en statue av jomfru Maria i kirken i San Ignacio; rådhuset i kolonistil i Loreto sentrum.

Fra Loreto kjører du sørover på Highway 1 i litt over fire timer, til du kommer til La Paz.

Verdt å vite

Posada del Cortes er et eksklusivt hotell i Pipila 4 Sur i Loreto sentrum. Det har rene, komfortable rom og en vakker gårdsplass med fontene (fra 600 kr; posadadelcortes.com). Misión San Ignacio ligger i San Ignacio by. I hagen utenfor er det også informasjonstavler om misjonærenes historie. Gratis inngang. Museo de las Misiones Jesuítas ligger på Calle Salvatierra 16, nærmeste nabo til misjonsstasjonen (20 kr).

5. La Paz

Padle kajakk, padlebrett eller bare svømme? Ja, alt det kan du gjøre i vannet utenfor

OLEN STÅR LAVT PÅ HIMMELEN over stranden Balandra, 27 km nord for La Paz, men søndagsturistene, som består av både barnefamilier og vennegjenger, insisterer på å utnytte hver solstråle så lenge de kan. Tidevannet har steget, og to menn løfter campingbordet i plast opp fra vannet som har nådd dem til anklene, og bærer bordet opp på tørt land mens de forsiktig balanserer den halvtomme romflasken som stadig står på det. Lengre opp på stranden øver en akrobatgruppe fra Tijuana på å kaste hverandre opp i luften. De snurrer rundt høyt, inntil – og det er kanskje uunngåelig etter litt for mange cervezas – en av dem bommer på å ta imot. Den stakkars akrobaten bare ler og ruller seg rundt i den myke sanden. Amerikansk

Stranden Balandra, på halvøya Baja Sur i La Paz, med utsikt mot den lille øya Espíritu Santo i det fjerne.

popmusikk dunker fra en usynlig spiller. Grønne og oransje kajakker kommer inn mot land, de er lette å se mot det turkise havet. Idet solen går ned farges himmelen vidunderlig rød. Selv skyene svever som rosa sukkerspinn. Familiene går etter tur bort til enden av bukten for å ta den obligatoriske selfien foran Balandras kjennemerke, steinen som er formet som en sopp. Etterhvert klyver turistene opp den brune, sandete stien tilbake til bilene sine. Det er lett å skjønne hvorfor folk fra hele Mexico kommer hit for å kose seg i den hvite sanden og det varme asurblå havet. Ved noen solskjermer som myndighetene har bygd står et sprukkent porselensskilt som forteller at de er «Hecho con Solidaridad» – «laget i solidaritet». Denne stranden ønsker alle velkommen med åpne armer. Lenger ut i havet ligger derimot andre, mer

eksklusive strender. Espíritu Santo er en øy på 50 kvadratkilometer i Californiabukten. Den er omkranset av sumpskog og vulkanske steinformasjoner, og i 1995 kom den på Unescos verdensarvliste som naturarv. Antall besøkende til denne øya er strengt regulert. Offisielt sett er øya ubebodd, men noen ganger i året hender det at det er mulig å overnatte på øya, på Camp Cecil. Da settes det opp en rekke safaritelt med ordentlige senger og møbler langs den vidstrakte stranden La Bonanza. Samboerparet Giovanni og Ivan er kokker og disker opp med nydelig mat, såkalt Baja Med – fusionmat som mikser mexicansk, asiatisk og middelhavsmat. De kan også ordne med alt fra kajakkturer, snorkleturer og fuglekikking til ulike fotturer. Espíritu Santo ligger en times båttur fra La Paz. Det er ikke uvanlig å se delfienr som

DRØMMEREISER Baja California

kyststripen av hvit sandstrand og nakne fjell leker seg i kjølvannet av båten. For de mer eventyrlystne kan man også komme til øya med kajakk eller padlebrett. Dagen etter står padlebrettinstruktør Sergio García fra Harker Board Co. i La Paz, på den lang strakte stranden nedenfor byens malecón, eller strandpromenade, hvor han gir en entusiastisk innføring for de uinnvidde. Sergio er en tidligere basketballspiller fra Chihuahua, og flyttet til byen for syv år siden. Som så mange andre ble han tiltrukket av byens avslappede atmosfære. «Jeg dro til La Paz første gang da jeg var 16 år,» forteller han, mens han hele tiden holder et vaktsomt øye med kursdeltagerne sine ute i bukten. «Jeg syntes det var et vakkert sted, og så har jeg hele tiden hatt lyst til å komme tilbake og slå meg ned her for godt. Det er en liten by som vokser fort. Du kan få et godt liv her, bedre enn i andre

meksikanske stater. Det er virkelig en rolig plass, fredfullt og avslappet.» García lærte seg pdlebrettkunsten etter at han flyttet hit, og nå har sporten tatt over livet hans. «Jeg står på padlebrett på fritiden også!» ler han. «La Paz er perfekt for å stå padlebrett, fordi her er vannet alltid varmt. Noen ganger er det vind, og noen ganger kommer det bølger, så det er bra for både nybegynnere og eksperter. Her, la meg vise deg ...» Han slenger brettet ut i vannet og trår oppå, og så, med lange stødige tak er han raskt ute i bukten. Som med alt annet ved dette stedet der havet møter ørkenen, får han det til å virke så lekende lett. Kevin E G Perry red for første gang i San Quintín, da hesten løp løpsk. Marcial kalte ham en «ekte cowboy» fordi han ikke falt av.

Verdt å vite

På Camp Cecil på øya Espíritu Santo er det et minsteopphold på to netter (2200 kr/pers./natt; cortezclub.com/camp-cecil). Vil du heller bo i La Paz, anbefales Hotel Perla, et strandhotell med basseng og solterrasse (fra 480 kr; hotelperlabaja.com). The Cortez Club har dagsturer til Espíritu Santo (fra 900 kr inkl. lunsj; cortezclub.com). Harker Board Co. leier ut padlebrett og har kurs (80 kr/time; harkerboardco.com).

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

UTEN SIDESTYKKE? Med alt fra øde strender til utsøkt sjokolade kan det afrikanske øyriket São Tomé og Príncipe fint måle seg med hva som helst i verdensklassen. TEKST JO KEELING

@SlowJoKeeling FOTO JUSTIN FOULKES

@justinfoulkes

Toppen av det vulkanske fjellet Pico Cão Grande stikker opp som en spydspiss midt i regnskogen sør på øya São Tomé.

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

STRENDENE ER LIKE IDYLLISKE SOM PÅ SEYCHELLENE På øya Príncipe dekker regnskogen 90 prosent av arealet. Den brer seg ut fra de vulkanske høydene og innimellom hulene som gir nordenden en karakteristisk svingete kystlinje. Der skogen møter havet lener palmene seg vennlig frem, som for å hilse de tomme strendene med et freidig «ta-da!». Øyas mange strender varierer fra å være lykkelig folketomme til hektiske fiskemottak. Utenfor Praia de Santa Rita driver snorklere rundt et lite rev for å finne papegøyefisker, barracuda og «golden african snapper». Lengre vest, på Praia de Coco, kan man finne noen få fotavtrykk i sanden, men de får mest sannsynlig bare selskap av hunder som lunter rundt. Og bortsett fra noen kvitrende tropiske fugler, er Praia Banana, som en gang hadde stjernerollen i en Bacardi-reklame, øde og forlatt. Det turkise vannet slår mot rullesteinene i basalt , og en kokosnøtt kastes rundt av bølgene. For en palme ble det rent for mye – den har deiset i bakken av ren lykke. Lengre øst, ved Praia dos Burros, sitter tenåringer på veltede båter og spiller kort mens smågutter øver på baklengs salto i det

Stranden ved Bom Bom på Príncipe, med en brygge som forbinder stranda med et hotell med samme navn.

grunne vannet. De hviner av latter, heldekket av sand. Foran de falleferdige pålehusene ligger flygefisken til tørk på taukveilene. «Bondja ô!» roper en av fiskerne, og gliset hans avslører to tenner foran i munnen. Han kommer og utveksler noen ord på forro, det lokale språket. Øyenes offisielle språk er portugisisk, men 85 prosent av øyboerne snakker ett av tre kreolspråk. «Bon-jow-ooh,» sier han og synger på vokalene. Den varme velkomsten skinner om kapp med havet, stranden og solen selv. l Alle strendene er fritt tilgjengelige bortsett fra

på Bom Bom Island Resort (180 kr; bombomprincipe.com) og Praia Banana, inngang via Roça Belo Monte (belomontehotel.com).

Journalist Jo Keeling ved ruinene av en 1400-talls kirke i enden av en av seks nye turstier på Príncipe.

TURSTIENE ER LIKE EVENTYRLIGE SOM I PERU Det er sen ettermiddag og Príncipes intense fargepalett er malt med enda sterkere glød: Nordvestkystens fremoverlente palmestammer virker nesten ravgule, og de tropiske mandeltrærnes bølgende bladverk skinner i gjennomsiktig grønt. En rolig måte å ta inn de skiftende fargene på, er å gå en av øyas seks nye turstier. Jeg valgte den 3,2 kilometer lange stien fra Praia Bom Bom til Ribeira Izé , og jeg syntes den var spennende, med veltede palmer og mandelskall. Bakken er full av nedfalt brødfrukt – myk, kjøttfull og omsvermet av maur. Stien ender ved en kirkeruin, en etterlevning etter de første portugisiske bosetterne fra 1471. Da sjøfarerne utforsket et stadig mer kartlagt havområde, snublet de over enhver oppdagers hellige gral – et ubebodd arkipel. Dermed befolket de denne milde, tapte verden med slaver fra Angola, Kapp Verde og Mosambik, og plantet kakao og sukkerrør. Fem hundre år senere er regnskogen sakte, men sikkert i ferd med å ta tilbake menneskets første avtrykk. Fra kirkens midte vokser tre enorme trær, epifytter slynger seg rundt greinene, de hvite røttene brer seg over den smuldrende, korallfargede muren.

Videre langs kysten henger et lavt skydekke foran de to fjelltoppene João Dias Pai og João Dias Filho («Far og sønn»), og gir et inntrykk av at noe større truer i bakgrunnen. Príncipes tette skog er spiddet av høye fjelltopper i bergarten fonolitt. De varierer mellom falliske spyd til flate platåer. Jeg møter Estrela Matilde, prosjektleder for forvaltningen av stedets verdensarv i Unescos regi, og vi tar turen opp til en av de høyeste toppene – Pico Papagaio (680 moh). Idet vi nærmer oss toppen etter fire timers fottur, blir stien plutselig bratt. Jeg griper etter fire røde tau som er knytt mellom trærne, og klarer å hale meg opp de bare steinene. Med møkkete bukseknær og triumferende smil når vi endelig toppen. Vi rekker så vidt å ta inn utsikten før «Far og sønn» foran oss blir innhyllet i tåke. «Uten regelmessig vedlikehold kan stier som denne fullstendig forandre seg på bare noen uker, sier Estrela. Som for å understreke poenget, åpner himmelens sluser seg og fyller stien med et regnskyll som var det syndefloden selv. l Lokale turguider kan leies gjennom

Biosphere Reserve – spør om kontaktinformasjon på hotellet ditt.

«Far og sønn», João Dias Pai og João Dias Filho, dukker frem fra tåken. Under Et stimerke langs stien.

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

BEDRE «SLOW FOOD» ENN I ITALIA Øynasjonens motto er «léve, léve» (direkte oversatt: «rolig, rolig»), og det er tydelig i alt saotomeserne gjør. Etter noen dager med vennlig småprating og god tid ved måltidene, er det vanskelig ikke å følge med strømmen. Dessuten, i en verden av overflod, hvor fisken regelrett hopper opp i garnet og du formelig kan se plantene vokse i det fuktige, varme klimaet, hvorfor stresse? Kokk João Carlos Silva tror på at denne kulturen med å glede seg over roen også preger øyrikets kjøkken. Det er kanskje ikke så overraskende at den lokale maten kjennetegnes av langtidskokte spesialiteter. Nasjonalretten calulu – tørket fisk kokt i en buljong av brødfrukt, palmeolje, mosquitourt og okra – tar seks timer å lage. «På São Tomé skinner gleden og lykken gjennom alt vi gjør, selv smaken på maten,» sier han, mens han møysommelig tilbereder en banana recheada – frukt fylt med bacon, pent innpakket i sitrongress. «Du vet at i Bhutan måler de bruttonasjonallykke? Det er det samme her. Lykken er vår største inntekt.» Det er lunsjtid i restauranten hans, Roça São João, som ligger på østkysten på São Tomé, og João Carlos’ forlokkende smaksmeny har sørget for å fylle opp lokalet med gjester. Den muntre lyden av bestikk fyller den store balkongen hvor de sitter med utsikt over Santa Cruz-bukten. Et titalls kokker passer på de vedfyrte ovnene og skjærer tynne skiver av den lokale limen for å lage ceviche av havabbor. På balkongen sitter mette gjester i hammocker og nyter en stund av «léve, léve», mens de blar åndsfraværende gjennom en bok de plukket ut av en av flere bokhyller i restauranten. l En syvretters lokal smaksmeny koster 140 kr

(facebook.com/rocasaojoao).

Slow-food-kokk João Carlos Silva i sin restaurant Roça São João. Høyre Stekt fisk med aubergin, søtpotet, oliven og appelsin rullet i kassavamel.

Den lille hovedstaden på øya, Santo António, ble grunnlagt på 1500-tallet og har nå 1200 innbyggere.

I Santo António kjører trompetistene traktor. Venstre og høyre Portugisisk arkitektur i bybildet.

GAMLEBYEN ER LIKE SJARMERENDE SOM PÅ CUBA Det er søndag morgen i Príncipes hovedstad, Santo António, og her har tiden nærmest stoppet opp. Hvis «léve, léve» er å ta det rolig, tilsvarer Príncipes tilsvarende motto, «móli-móli», nærmest å gå i dvale. En gutt ruller på et dekk ved siden av den stilleflytende elven Papagaio. Løshundene ligger i skyggen og puster tungt, og forbipasserende hilser tilforlatelig på hverandre. En god stund kan vi bare høre den metalliske lyden av angolsk kizombamusikk fra noen

batteridrevne høyttalere, før en traktor kommer rullende med noen trompetister. De uasfalterte, hullete gatene er få – men størrelsen er ikke alt, og Santo António har til gjengjeld små lommer av storslåtthet. De forfalne bygningene som stammer fra byens fordums storhetstid, står på første rekke mot havet: en pudderblå skole, et rosa rådhus og et gult postkontor. Torvet, med blasse veggmalerier og tomme benker, er innrammet i pene portugisiske fliser. En

ravenala, også kalt de reisendes tre, ruver over husene med sine fire meter lange åreformede palmeblader. De fargerike pålehusene er utstyrt med speil over inngangsdørene. De er plassert der for å reflektere dårlig energi – et eksempel på saotomesernes evne til å blande kristen kultur med sin egen, lokale overtro. Her henger urgamle utskjæringer på veggen samtidig som man sverger til urtebrygg, gospelkor og dåp på stranden.

Banana Beach på Príncipe, med sin kritthvite sand og frodige kokospalmer, er øyas mest populære strand. Stranden har fått navnet sitt på grunn av den bananlignende formen og ble verdenskjent som location for en Bacardi-reklame.

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

SJOKOLADEN ER LIKE UTSØKT SOM I SVEITS

En piggete, grønn frukt på sape-sape-treet.

FRUKTEN ER LIKE EKSOTISK SOM I KARIBIEN Matabala, jaca, cajá-manga, sape-sape, izaquente, fruta-pão, maquêqueê, micócó: Saotomeisk frukt likner ikke på noen annen frukt du finner i fruktdiskene hjemme. Frokostbuffeten bør følges av en guide. Jaca er antagelig jackfruit, en stor rund frukt med ru skall og deilig, klissete fruktkjøtt. Sape-sape har prikkete skall og hvitt, saftig fruktkjøtt, og kalles også soursop eller mullatha, oversatt som «tornete brødfrukt». Ute på landet på São Tomé står kvinnene med boder langs veikanten og selger saftige fruktbiter av jackfruit og pakker villbringebær i vakre kremmerhus av blader. Blant de eksotiske fruktene finnes også en og annen kjenning: papaya, ananas, mango og syv typer banan, som restaurantene tilbereder på uendelig mange måter – moden, fersk, stekt, kokt, tørket og fritert. Øyas historie kan leses i disse lett dyrkbare fruktene. De ble importert hit for å skaffe til veie mat til slavene som ble brakt hit på 1500-tallet. De jobbet på sukkerrørplantasjene, og deretter på kakao- og kaffeåkrene. Den viktigste frukten var den svampaktige fruta-pão, eller brødfrukt. Den er opprinnelig fra Sør-Stillehavet, og kan friteres, kokes, stekes eller males til mel. Den er rik på karbohydrater, proteiner og vitaminer, og den smakfulle og søte frukten er nok til å fø en familie på fem i en dag. Frukten spiller fortsatt en hovedrolle i det lokale kjøkkenet, og brukes både til å skrape opp fiskesausen eller som en søt dessert. 26

I 1908 var São Tomé verdens største sjokoladeprodusent med 800 plantasjer. Men da portugiserne forsvant i 1975, begynte forfallet. I dag er de gjenværende 150 «roças» kun en skygge av tidligere storhet. Noen av dem har regnskogen gjenerobret. Andre er tatt i bruk som bolig, hvor barna sklir ned svingete trappegelendre med stor fryd, flaggermus sover under takskjegget, veggene er mosegrodd og små geiter gresser på den falleferdige trappen. Claudio Corallos laboratorium ligger i utkanten av byen, og er det ovenfornevntes rake motsetning. I det nøytrale, rene rommet ligger ryddige rekker av innpakket sjokolade i hyllene, sammen med vekt og glass med kandisert ingefær, appelsinskall og rosiner nedlagt i alkohol. Under en glassklokke høres en svak, boblende lyd. Claudio veier omhyggelig opp biter av 75 prosents sjoko lade og løser det opp i kokende vann. Til slutt skjenker han i en kopp kakao som er rik på

smak, aromatisk og uten spor av bitterhet. Den godmodige italieneren er muligens født med bart, han har en hjertelig latter og det glimter i oppfinnerens øyne. Noen kaller ham den beste sjokolademakeren i verden – samtidig som han egentlig ikke liker sjokolade. «Jeg er bonde, ingen sjokoladekjenner,» sier han. «Jeg jobber på plantasjen, ikke på kjøkkenet.» Som motvillig kjendis og øyrikets eneste sjokoladebonde, produsent og eksportør, sendes de prisbelønte sjokoladene til finere butikker og lykkelige kokker verden over. Han sammenlikner det med å være snekker. «Hemmeligheten ligger ikke i verktøyet eller i materialet. Det ligger i arbeidet, erfaringen og omsorgen som snekkeren legger i det.» l Claudio Corallos laboratorium har omvisninger

med smaksprøver (40 kr; claudiocorallo.com). Omali Lodge arrangerer besøk på kakaoplantasjer (920 kr pr. person inkl. lunsj; omalilodge.com).

Gamle «sanzalas», bolighus, ved plantasjen Roça Água-Izé.

Kakaobønnene er klare for eksport. Venstre Bønnene bearbeides.

Claudio Corallos eksklusive sjokolade.

Tre kopper av Claudios kakao. Venstre En reisendes tre utenfor Roça Água-Izé.

DYRELIVET ER LIKE UNIKT SOM PÅ GALÁPAGOS Etter noen dager på øya blir du vant til møtene med det eksotiske dyrelivet, ja nesten blasert. Jakopapegøyene skravler i tretoppene, slanger snor seg rundt greinene, flaggermus flyr sakte over hodet ditt tilbake til hulene sine for å sove, veverfugler vever sammen redene sine langs veien og små isfugler med de usannsynlig store nebbene hakker i røttene. Øygruppen har aldri vært forbundet med det afrikanske kontinentet, så det er ikke så rart at den har en stor andel stedsegne arter. I tillegg er den størrelsesmessig i klasse med Galápagos og Hawaii. Noen arter forblir en gåte for forskerne – de forstår ikke hvordan åtte froskearter kom seg hit, med intoleranse mot saltvann og høyt stoffskifte. Øya ligger i Guineagulfen, som også har et rikt biomangfold. Utenfor kysten spretter knølhvalen omkring, og flyvefisken hopper over bølgene. I det store blå skjuler det seg også giganter: Blå marlin, som kan bli opptil 750 kg, og den tre meter lange blåmetalliske atlanterhavs-seilfisken, med den imponerende «seil»finnen langs ryggen. Det er fire arter havskil padder som legger egg på øya – havlærskilpadde, suppeskilpadde, karett og

bastardskilpadde. Glattkaretten er også blitt observert i nærområdet, men den har ennå ikke kommet opp på land. Det er tid for egglegging på São Tomé, og jeg tar meg en kveldstur ut for å ta en nærmere titt. Det viser seg å være både en forbløffende og marerittaktig opplevelse. Tusenvis av landkrabber løper inn og ut av det røde nattlyset fra hodelyktene våre. Noen er på størrelse med tallerkner, de lener seg bakover og svinger faretruende med de store framklørne når vi nærmer oss. I enden av den ulendte stien vi har fulgt, ligger en utmattet suppeskilpadde. Hun har brukt en time på å hale seg opp på tørt land, hvor hun har gravd en fordypning og lagt 120 egg. «De første eggene er harde som pingpongballer, så blir de mykere,» hvisker naturverner Vanessa Schmett. Hun måler skilpaddens skall og fester et merke på den ene luffen hennes. Skilpadden ignorerer henne, puster hardt ut og begynner å kaste sand på eggene sine. «De får en tøff start på livet, men skilpaddeungene er robuste,» sier hun, og lener seg frem for å hjelpe den ene luffen løs fra et palmeblad. Til slutt sleper hun seg tilbake til havet, intetanende om Melkeveien som ligger som et slør langt der oppe over henne.

l Hvalene er aktive fra juli til oktober; skilpaddene

legger egg i november og klekkes i desember. Det er gode forhold for fuglekikking året rundt.

På øyene er den kjent som «cobra jita». Skogsslangen er en underart i Lamprophis-familien, og fins bare på São Tomé. Innfelt Príncipe-isfuglen finnes også bare på denne øya.

Fjelltoppen Pico CĂŁo Grande ruver i terrenget, samtidig som den pĂĽminner om Ă¸yas vulkanske opphav.

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

Noen inntrykk på veien som går langs østkysten av São Tomé.

SKYSKRAPERNE ER LIKE DRAMATISKE SOM I DUBAI Jeg kjører langsmed São Tomés avsides liggende østkyst, og veien snor seg forbi rader av fiskerlandsbyer og svarte sandstrender. Sengetøy er lagt ut til tørk på solbleket drivved. Tenåringer viser surfetriksene sine på slitte skumbrett mens skoleunger roper «ola!» og «amiga» til forbikjørende pick-uper. To unge kvinner går midt i veien med hver sin machete og bylt med frukt balanserende på hodet. Den ene smiler og spør på engelsk: «Liker du naturen på São Tomé? Velkommen.» Med denne varme velkomsten og vennlige praten er det nesten umulig ikke å gjøre et stopp, men dagslyset er i ferd med å forsvinne, og målet mitt er i sikte – jeg har så lyst til å komme nært innpå den

vulkanske skyskraperen som tårner over øya. Den er nesten alltid innhyllet i tåke. Pico Cão Grande (portugisisk for «stor hundetopp») er et 668 meter høyt fjelltårn i bergarten fonolitt. Det stikker freidig opp av regnskogen i São Tomé’s sørlige innland. Dette er øyas høyeste topp, og den mest spektakulære av alle de vulkanske toppene som er spredt utover arkipelen, formet av at magma størknet under fortidens vulkanske utbrudd. De dukker opp i synsfeltet flere steder på Sao Tome: som et plutselig monument ved enden av en rak vei, innrammet av en helgrønn palmeoljeplantasje, eller stikkende opp fra det tette løvtaket, som om det kom fra det innerste Midgard.

Jeg finner et godt utkikkspunkt på en utsikker ved veien, da tåken plutselig løser seg opp og Pico blir badet i et gyllent lys, og den omkransende løvskogen gnistrer i grønt. En plutselig stillhet senker seg, kun avbrutt av en veverfugls kvitring. Så hører jeg lyden av myke flipp-flopper nærme seg, og en mann kommer ruslende langs veien på vei hjemover. «Tudo bem?» spør han – «har du det bra?» «Léve, léve,» svarer jeg, og han smiler bredt.

Jo Keeling er redaktør og grunnlegger av Ernest Journal og medforfatter av The Odditorium. Hun er også frilansskribent og festivalsjef med en forkjærlighet for langsomme reiser, lange streifturer og sjøbad.

DRØMMEREISER São Tomé & Príncipe

PLANLEGG REISEN

SÃO TOMÉ OG PRÍNCIPE VERDT Å VITE REISEN FREM OG TILBAKE TAP Portugal flyr fra Oslo til São Tomé med mellomlandinger i Lisboa og Luanda i Angola (fra 21 000 kr; travellink.no).

REISE RUNDT Å leie bil (4WD) på São Tomékoster rundt 3-400 kroner dagen. Med muligheter for både veihull, strømkutt og språkvansker, kan det ofte være lurt å leie bil med sjåfør, og det koster ca. 195 kr ekstra per dag. Du kan bestille billeie, sjåfør og guide gjennom hotellet. For billeie med eller uten sjåfør, anbefaler vi Hanna & Silva Lda Rent a Car (facebook.com/hannaesilvarentacar; 00 239 222 6282). Øyboerne tar som regel gule taxier sammen. Mellom São Tomé og Principe går det et propellfly fem ganger i uken, og det er en 40 minutters flytur (fra 1.740 kr; stpairways.st). Hvis du skal fly til Príncipe, bør du sette deg på venstre side slik at du ser den skogkledte øya stige frem fra tåken som Den tapte verden. Forsinkelser er ikke uvanlig, så beregn en ekstra dag mellom avreisedag fra Príncipe og dagen for hjemreise.

VIDERE LESNING Lonely Planets Africa guide (195 kr) har et kapittel om São Tomé og Príncipe, eller du kan laste ned kapittelet som pdf (30 kr) på shop.lonelyplanet.com. Roças de São Tomé e Príncipe er en praktbok som omhandler øyenes forfalne plantasjehus; (300 kr; asrocasdesaotome.com).

TUROPERATØRER Turoperatøren Espnes arrangerer en åtte dagers tur til São Tomé for 25 950 kr pr. person (espnes.no). Reisen inkluderer blant annet overnatting på det nydelige hotellet Omali Lodge. Operatøren har en rekke spennende reiseforslag, hvor du kan utvide lengden og oppgradere oppholdet etter eget ønske. Et av de mest populære utfluktsmålene er Pestana Equadori, der ekvatorlinjen ligger. Her kan du stå med ett bein på den nordlige halvkule og ett bein på den sydlige samtidig. På hjemreisen er det inkludert en overnatting i Lisboa (med frokost).

I kulissene

I Roça Água-Izé er to falleferdige sykehus tatt i bruk som bolighus. Da vi parkerte utenfor, kom barna løpende ut, tok oss med opp trappen, flettet håret mitt og skled ned trappegelenderet. Gleden de utstrålte gjorde at vi alle til slutt ble sittende og fnise. Jo Keeling

PÅ KARTET Claudio Corallos laboratotorium Pico Cão Grande Pico Papagaio Praia Banana Praia Grande (São Tomé) Roça São João Santo António

HER KAN DU BO Bom Bom Island Resort Mucumbli Omali Lodge Pensão Residencial Palhota

SÃO TOMÉ

HER KAN DU BO Omali Lodge er litt av en åpenbaring etter en lang flytur, med sitt naturlige basseng og foss, omkranset av skyhøye palmer og smørblide bartendere. Vær forberedt på saotomesisk vri på den portugisiske maten, med 95 prosent lokale ingredienser: doradofiskeburger med blekksprutsvart brød, lokal sukkerrørsprit og bras de grouper – en tradisjonell portugisisk rett vanligvis med torsk og potet, her med havabbor og revet kassava.

Rommene er enkle og pene, med teglsteinsvegger, store, lekre bad og balkong eller hage mot bassenget (rom fra 1500 kr; £135, hovedrett fra 90 kr; omalilodge.com).

PRÍNCIPE

HER KAN DU BO På Bom Bom Island Resort kan du velge en av 19 røde bungalower på påler ved stranden eller rett over trerøttene. Rommene er lyse og mer komfortable enn luksuriøse, innredet med solide himmelsenger, skinnsofaer og lamper av vevde palmeblad. Det er to lange strender – Praia Santa Rita på østsiden er best for snorkling. Høydepunktet ditt vil bli de to gangene du daglig går på brygga til restauranten. Den ser ut som om den er tatt ut fra romanen «Den sveitsiske familien Robinson» (venstre). Om kvelden er gåturen enda finere, med tidevannet som klukker under deg og lysene fra restauranten i det fjerne (rom fra 3400 kr; bombomprincipe.com). Pensao Residencial Palhota er et nøkternt, familiedrevet pensjonat i Santo António sentrum, med 10 enkle rom, et fellesrom og

Mucumbli er oppkalt etter et magisk tre, og består av seks trehytter med utsikt mot havet. Det er en ti minutters gåtur til den mørke sandstranden, eller du kan bli med på en guidet sykkeltur rundt øya. De italienske eierne serverer solide pastaretter (rom fra 650 kr; mucumbli.wordpress.com).

HER KAN DU SPISE

På Casa Museu Almada Negreiros kan du sitte på verandaen og se ut over regnskogen. Smaksmenyen koster en hundrelapp, og da får du stekt sverdfisk med okra og aubergin, og ris med «mosquito herb» (facebook.com/ casamuseualmada negreiros). Papa Figo er et populært spisested i hovedstaden, med et utall fiskeretter på menyen (hovedretter fra 30 kr; Avenida Kwame Nkrumah).

Falkiri restaurant, innredet i bambus (rom fra 700 kr; pensaopalhota@ cstome.net; 00 239 225 1060).

HER KAN DU SPISE Eierne av Bom Bom har også renovert det ærverdige Hotell Roça Sundy, et gammelt plantasjehus nord på øya. Du kan i tillegg spise på bambus-restauranten på Praia Sundy, som byr på gode, kortreiste retter, eller sitte barbeint ved bassenget og grille. Et rom på Roça koster 920 kr; (hotelrocasundy.com). Rosa Pão i Santo António er en mellomting mellom en estaurant og den hjemmekoselige stua til vertinnen Rosita. De tradisjonelle rettene er verdt et besøk, som molho no fogo (fisk og grønnsaker) peixe limão (fisk og sitron), pintado de coco (fisk i kokosmelk) og obobo – en rustikk og smakfull rett med bønner og løk (hovedretter fra 32 kr).

Det forlokkende Arktis I tre hundre ĂĽr har Svalbard lokket til seg eventyrere og lykkejegere. Bli med og opplev hva som drev dem og se den arktiske naturen i sin reneste form.

TEKST AMANDA CANNING FOTO JONATHAN GREGSON

@amandacanning

@jonathangregsonphotography

DRØMMEREISER Svalbard

Havhester seiler på vinden over bølgene mens vi er på båttur fra Longyearbyen til Pyramiden. Motsatt Rundt 10 000 svalbardrein bor her – det er fem ganger flere enn antall menneskelige innbyggere.

DRØMMEREISER Svalbard Maten til trekkhundene på Svalbard består som regel av tørket selkjøtt, som her ved fangststasjonen øst for Longyearbyen.

«Nei, Arktis avslører ikke sine hemmeligheter med det samme. Du må leve gjennom den lange natten, være i stormen og se menneskelig stolthet gå til grunne. Du må ha sett livløsheten i alle ting for å få øye på livskaften som bor i dem. I solens tilbakekomst, i isens trolldom, i villdyrenes livsrytme, i alle dyrs naturlov som vises til fulle i denne villmarken, ligger Arktis’ hemmelighet og landets overveldende skjønnhet.» Christiane Ritter, Kvinne i Polarnatten (1938)

En lykt på fangststasjonen. Venstre Piotr Damski spiser vafler sammen med andre hundepassere. Motsatt Hundehusene utenfor fangststasjonen.

«La alt bli igjen og følg med meg til Arktis.» Hermann Ritter, i brev til sin kone

En stekende varm julidag i 1934 tar Christiane Ritter farvel med familie og tjenere på Hamburg havn, og stiger ombord i båten som skal ta henne til toppen av kloden. Hun er kledt i skidress og solide støvler og har en avtale med sin mann. Hermann Ritter hadde levd som pelsfanger på Svalbard i tre år. Den norske øygruppen lå så langt unna det behagelige livet deres i Wien som overhodet mulig. Reisen til ham ville ta flere uker, men vel fremme så hun for seg en koselig hytte og dager fylt med lesing, skriving og maling, trygg og varm foran peisen. I dag er reisen noe mindre utfordrende, men ved første øyekast ser Svalbard trolig ganske likt ut som på Christianes dager. Etter tre timers flytur fra Oslo dukker øygruppen opp, og den er helt hvit, med hvite fjelltopper og hvite daler. Det er intet tegn til menneskelig liv, ikke engang et oppdyrket jordstykke. Men menneskene kom likevel. Det var først og fremst lukten av penger som lokket de eventyrlystne fra hele Europa. Det var på 1500-tallet at Willem Barents oppdaget arkipelet da han søkte etter en nordlig passasje til Kina. Seilerne kom tilbake og fortalte om en Edens hage i Arktis, der det myldret av isbjørner og polarrev, og hvor man bare kunne stikke hånden i vannet og plukke selen og hvalrossen opp av havet. Dermed var jaktrushet i gang, og ekspedisjonene var så vellykkede at havet ble renset for grønlandshval på bare noen tiår. Da Christiane gikk i 36

land i King’s Bay på Svalbard, var det nye tider: Verdien lå ikke bare i pelsen som endte i Paris’, Berlins og Londons salonger, men også i det eventyret som fangstlivet var. «Ja, men jeg skal ikke la meg trollbinde av øya, slik som alle dere er blitt,» sier jeg trassig. «Å, du vil nok bli trollbundet, du også,» sier nordmannen mildt, men overbevisende.» Christiane Ritter, Kvinne i Polarnatten (1938)

«Jeg hadde egentlig ikke tenkt å flytte til Svalbard,» sier Piotr Damski, og lukker døren for den sterke vinden utenfor mens han legger igjen snøspor på det grove tregulvet. «Jeg hadde tenkt å dra på dykketur til Panama, men så fikk jeg et jobbtilbud her, og ombestemte meg.» Polske Piotr jobber som hundepasser og sledefører på Fangststasjonen ti kilometer utenfor Longyearbyen. Han fikk kanskje den samme uimotståelige dragningen som Christiane Ritter hadde: Kallet fra nord. Stasjonen er en rekonstruksjon av en original fangsthytte, bygd av drivved og stoppet med filt. Den er mildt sagt i en uformell stil, med skinnfeller på benkene, lykter i vinduene og et vaklevorent bord som er overfylt av fat med reinsdyrgryter og vafler – et etegilde for å overleve den lange vinteren. Det var neppe like behagelig for pelsfangerne. Mange døde av skjørbuk, sultet i hjel fordi de ikke fanget nok mat, forsvant i bresprekker eller ble angrepet av isbjørn. Andre ga etter for «ishavet som kalte», et uforklarlig

DRØMMEREISER Svalbard

fenomen som viste seg ved at de utmattede pelsjegerne, som ikke lenger holdt ut mørket og ensomheten, ble trukket ned til havet, gikk uti og lot seg synke ned i det kalde og dype. Christiane, som bodde i en kald og trekkfull hytte «mange dagers reise fra alle mennesker», følte ofte en ånd som steg opp bak hytta og som forsøkte å trekke henne ned til vannet. De 12 månedene hun tilbrakte på Svalbard, hvor hun måtte kjempe mot polarkulden og lange sulteperioder, ble ikke akkurat slik hun hadde sett for seg da hun pakket kofferten i Wien. «Det er hardt. Det er en konstant kamp,» sier Piotr idet han skjenker kaffe til oss begge, og frostrøyken står ut av ham når han snakker, selv om stasjonens godt fyrte ovn er like i nærheten av oss. «Men jeg liker at jeg er overlatt til meg selv, uansett hva som skjer her. Den beste opplevelsen er når jeg kan teste grensene mine, når jeg er ute i villmarken og ute i naturen.» Utenfor virvler snøen i vindkastene og legger seg i skavler utenfor vinduet. Tre selkadavre henger til tørk på trestokker. De vaier i vinden som en dyster advarsel til andre seler i nærheten. Når de er ferdig tørket, blir kjøttet fordelt mellom 100 hunder som bor og jobber ved stasjonen. De tar besøkende ut på snarturer i fjellandskapet i nærheten, eller på på ekspedisjoner som går over flere dager. Da Piotr fører en grønlandshund med seg mot sleden og fester den til en sele, braker det løs et voldsomt leven rundt oss. Noen av hundene river og drar i båndet, andre hopper mot gjerdet i hundegården for å se hva som foregår, og alle setter i gang med en intens bjeffing, uling

og klynking. Ingen tvil om at de vil ut. «Hundene betydde alt for pelsjegerne før i tiden,» sier Piotr, mens han sjekker seletøyet til den siste hunden i spannet. «De var deres eneste venn, fremkomstmiddel og varslings system for isbjørner. Det er sånn i dag også – når du er ute på tur, setter du all din lit til at de får deg hjem igjen.» En snøstorm bygger seg opp, og utenfor gjerdet er det ingenting å feste blikket på, bare en blendende hvit tomhet der himmel og land flyter sammen til ett. «Se på det,» sier Piotr muntert. «Du får en følelse av at det ikke er meningen at mennesker skal være her.» Og med det slipper han opp bremsen. Det rykker i sleden, og med skrammel og rop forsvinner han og hundene av gårde innover i dalen. «Og så det ubebodde landet. Hele dagen lang, fjell, isbreer, blå steiner, hvit is.» Christiane Ritter, Kvinne i Polarnatten (1938)

Norske Nils Ingvar Egeland har blå øyne, rødt skjegg og er en høyreist mann i ullgenser og skibukse med bukseseler. Han har dessuten et håndtrykk som kan knuse bein. Med bred arbeidserfaring som innbefatter trålerskipper og fangstvirke på Grønland, er han akkurat den type mann du vil ha med deg når du skal ut på en 22 mils tur på snøskuter gjennom Arktis. Stormen som raste de siste dagene har lagt seg. Sola har for ikke lenge siden dukket frem over horisonten etter den fem måneder lange vinternatten, og Svalbard trer 37

DRÃ&#x2DC;MMEREISER Svalbard

«Jeg har vært her i to år, så nå blir jeg boende. Jeg kan ikke tenke meg å flytte tilbake til fastlandet.»

Snøskuterfører Nils Ingvar Egeland tar pause ved den historiske hytta til pelsjegeren Hilmar Nøis. Motsatt Heterokromi (når øynene har forskjellig farge) er ganske vanlig blant grønlandshunder, som hos denne ved fangststasjonen. 39

DRØMMEREISER Svalbard

«Svalbard trer plutselig tydelig frem – Dalen ligger øde og stille. Vi er på snøskutertur til Mohnbukta.

plutselig tydelig frem – gullkantet og blendende. Vi kjører over en bred isbre, og fjellene reiser seg på begge sider. Fjelltoppene tegnes sylskarpt mot den blå himmelen. Vi når toppen av et fjellområde, og foran oss ligger enda en enorm dal. Og bak den, flere fjell og flere daler. Snøskuteren humper av gårde over en fryst elv med sine kanter og skavler, og nærmer oss noen små prikker som etterhvert forvandles til en flokk svalbardrein. Denne underarten har kortere bein enn den vi kjenner på fastlandet, og kan minne om en slags figur fra Muppetshow. De sparker i snøen for å beite på det brune gresset, og bryr seg knapt om oss. «De er ganske tamme,» sier Nils og sakker av for å stoppe. «De har ikke lært ennå at mennesker kan være farlige. De er maratonløpere og isbjørnene er sprintere, så de plages ikke nevneverdig av dem heller.» Vi kjører på en morene til toppen av Rabotbreen, og farer forbi is som sola har farget rosa og gul. Innimellom ser vi turkise isblokker store som hus, og overflatene er like glatte som var de laget av marmor. Inni isen ligger små steiner og luftbobler, etterlatenskaper fra siste istid. Mohnbukta er frosset til is, og den blå isbrekanten er seks etasjer høy, med svarte og hvite furer. «Dette var et populært sted for pelsjegerne,» forteller Nils. Han har riflen over skulderen, alltid beredt i tilfelle en isbjørn gjemmer seg bak en snøfonn og har tenkt å ha oss til lunsj. «Her liker bjørnene å være.» I dag var det ingen her, og godt er det, for landskapet har trollbundet meg nok til at jeg knapt enset annet. Christiane skrev i sine dagbøker om «svalbardmanien» – øyenes snikende evne til å gripe deg og holde deg fast til du ikke lenger er i stand til å reise. På dager som dette fester manien seg for hver kilometer vi kjører. Som Christiane er også Nils fullstendig i øyenes grep. «Jeg har vært her i to år, så nå blir jeg boende. Jeg kan ikke tenke meg å flytte tilbake til fastlandet,» sier han, og setter på seg hjelmen og durer av

gårde over isen en gang til. På den andre siden av øya, en tre timer lang snøskutertur unna, ligger hytta til en pelsjeger som var så alvorlig grepet av svalbardmanien at han tilbrakte 38 vintre her. Hilmar Nøis bygde den første hytta si i 1912, og kort tid etter flyttet kona Ellen Dorthe etter fra fastlandet. «Mulig han skrøt litt av boforholdene her oppe,» sier Nils. «Han beskrev huset som en villa.» Det er knapt noe mer enn et svært trekkfullt skur som ligger ved bredden av en stor fjord. I dette skuret, alene i mørket, fødte Ellen barnet deres. Hilmar hadde tatt skiene fatt til Longyearbyen for å hente en lege som kunne hjelpe henne med fødselen. «Det var så dårlig vær,» forteller Nils, «at det tok tre uker før han kom tilbake.» Så fort isen hadde sprukket tilstrekkelig til at en båt kunne komme gjennom, reiste Ellen tilbake til Norge og kom aldri igjen. «Om noen hundre år vil menn reise til Arktis slik menn på bibelsk tid reiste tilbake til ørkenen for å gjenfinne sannheten.» Christiane Ritter, Kvinne i Polarnatten (1938)

Da Hilmar og Christiane omsider forlot øya, var pelsjegernes storhetstid med eventyr og heltemot for lengst forbi. Nå var det en ny æra med andre pionerer som hadde overtatt, og de jaktet på noe som lå dypt inne i Svalbards fjell. Ett år etter at Christiane seilte tilbake til Tyskland, ble den russiske gruvebyen Pyramiden grunnlagt. Vi blir transportert fra Longyearbyen i en svær tråler som tøffer over den stormfulle Isfjorden og videre inn i den spesielt klare og rolige Billefjorden. Havhester og lomvier følger etter båten, og hvalross, ringsel og storkobber plasker ned i vannet fra isflakene sine idet vi nærmer oss. Vi ser bare de runde hodene som studerer oss når vi passerer.

og det er gullkantet og blendende.»

DRØMMEREISER Svalbard

Nils kjører snøskuter på den tilfryste Mohnbukta, ved kanten av breen.

Etter noen timer dukker fjellet Pyramiden opp i horisonten, og vi ser samlebåndet som fraktet utstyr og arbeidere inn i gruven og kull tilbake. Ved foten ligger byen med samme navn, og består av en samling store mursteinshus som en gang var fabrikker og bolighus. Båten rister idet den stopper helt opp foran pakkisen. «Velkommen til Russland!» roper en guide som står nedenfor. Det blir satt ut stiger, og vi klatrer ned til ham. Dette var et russisk samfunn i over 60 år, til de plutselig pakket sammen og dro sin vei i løpet av en oktoberdag i 1998. «Dette er en forlatt by, en sovjetisk spøkelsesby,» sier Kristin Jæger Wexsahl. Vi begynner å vasse gjennom gatene i dyp snø som når oss til lårene, hun i et par fantastiske geiteskinnbukser. Kristin har vært turguide her siden 2009 – nok en svalbardboer som planla et kort opphold, men fant ut at hun ikke klarte å reise derfra. I glansdagene var Pyramiden hjembyen til 1800 sovjetere. «På den tiden var det lett å annektere land på Svalbard,» sier Kristin. «Russerne ville at Pyramiden skulle være deres utstillingsvindu mot den vestlige verden, for å vise frem den ideelle livsstilen.» De bygde bibliotek, barnehage, treningssenter, hotell, lekeplass og kantine. De tok med seg griser, kuer og høner, og dyrkbar jord fra Ukraina. Det var en sovjetisk utopi som ble innført i Arktis. «Det var vanskeligere for en enslig pelsjeger å overleve vinteren enn å forsyne hele denne byen med mat,» forteller Kristin. Nå er det ingen som bor her lenger, bortsett fra polarrevene og isbjørnene, og krykkjene som har rede i vinduskarmene til de de gamle boligblokkene. Ellers har stedet frosset fast i tiden. På hovedgaten står en statue av Lenin med blikket vendt mot havnen, for øvrig verdens nordligste Lenin-statue. I kultursenteret henger det barnetegninger ved siden av plakater av soldater med riflen hevet, klare til kamp mot en usynlig fiende. I konsertsalen står et ensomt flygel, med strenger som 42

fortsatt er stemt, men som ingen hører tonene av i det forlatte, folketomme lokalet. I gymsalen ligger basketballer strødd utover en bane og venter på en kamp som aldri skal begynne. «Gruvearbeiderne som kom til Svalbard fikk god lønn, bedre enn i Sovjetunionen,» sier Kristin idet vi er utenfor igjen og hun setter hengelåsen tilbake på dørene til senteret. «Og alt var gratis. Det hadde aldri skjedd hvis du bodde i en by i Sibir, å få fri tilgang på et varmt svømmebasseng og ballettskole til barna. De som bodde her hadde et godt liv.» På vei tilbake til båten peker Kristin mot fjellene, i retning av en fangsthytte som fortsatt er i bruk. Svalbards lengst utholdende fangstmann, Harald Solheim, har tilbrakt 40 vintre her, i skyggen av denne underlige russiske metropolen. Jeg ser ham for meg alene i hytta si på kveldene, med stearinlys som eneste lyskilde, bare noen kilometer unna byen som var hjemmet til menn, kvinner og barn som en gang i tiden levde et liv i overflod. De hadde elektrisk lys, ubegrensede mengder vodka til måltidene og gratis kino på kvelden. Vi er på vei tilbake til Longyearbyen, og vi blir stående på dekk for å se spøkelsesbyen forsvinne bak oss. Vi passerer flere forlatte steder som vitner om et liv langt hjemmefra, i kamp med elementene: skjelettet til en trebåt i vannkanten, en hytte i fjellskråningen som ingen har bodd i på mange tiår, og Hansine Furfjords siste hvilested. En jul for over hundre år siden ble hun syk og døde, og ble gravlagt av sin mann her i den frosne jorden. Det svarte korset som markerer graven hennes er synlig en god stund etter at vi har passert, før det forsvinner ut av syne i et nytt snøvær. Amanda Canning er lei seg for at hun ikke fikk sett en isbjørn på turen – og egentlig ganske lettet.

Pyramiden-guide Kristin Jæger Wexsahls rifle. Høyre En låve i Pyramiden. Ytterst til høyre Kristin holder utkikk etter isbjørn. Lenins byste skuer ut over et forlatt Pyramiden. Ytterst til venstre En storkobbe tar en hvil på drivvisen. Venstre Pyramiden ligger på 79 grader nord, og var en gang i tiden verdens nordligste samfunn befolket av mennesker.

Pyramidens velkomstskilt. Høyre Byens tomme basketballbane. Ytterst til høyre Det er så langt båten kommer fra Longyearbyen til Pyramiden

PLANLEGG REISEN

Svalbard VERDT Å VITE SLIK REISER DU DIT Norwegian og SAS flyr direkte til Longyearbyen fra Gardermoen (fra 700 kr tur/retur; norwegian.no). Det er en tre timers flytur til Longyearbyen.

SLIK REISER DU RUNDT

VIDERE LESING Du kan laste ned vårt kapittel om Svalbard i Lonely Planets Norway guide (30 kr; shop. lonelyplanet.com) eller gå på visitnorway.no. Cristiane Ritters Kvinne i Polarnatten fås kjøpt på bokkilden.no.

SVALBARDS INNBYGGERE

LONGYEARBYEN

ANTALL HUNDER

770

ANTALL ISBJØRNER

975

ANTALL MENNESKER

2600

ANTALL REINSDYR

10 000 44

Rommene på Basecamp Hotel er innredet i autentisk pelsjegerstil.

HER KAN DU BO

Longyearbyen er ditt naturlige utgangspunkt, herfra kan du utforske nærområdet med en turoperatør og vende tilbake til rommet for kvelden. Basecamp Hotel er et unikt og koselig hotell, laget som en jegerhytte med laftevegger, skifer og selskinn. De historiske elementene, som bilder, kart og lykter, skaper en spennende atmosfære. Betjeningen kan gi tips og booke alle slags aktiviteter.

HER KAN DU SPISE Interiøret på den uformelle Kroa er mye i samme stil som naboen Basecamp Hotel, men har i tillegg noen ting som hinter om Pyramiden, deriblant Lenins hode i keramikk på veggen over baren. Av retter serveres elgburger og ishavsrøye (fra 160 kr; kroasvalbard.no). Rett utenfor bysentrum (ta taxi) ligger en av Norges beste matopplevelser. Huset serverer fem- og åtteretters smaksmenyer som kan bestå av reinsdyr, sjøkreps og jordskokkiskrem. Restauranten har Skandinavias største vinkjeller, med rundt 20 000 flasker (fra 1500 kr/900 kr med/uten vin; huset.com).

UTFLUKTER På grunn av været kan planer endres i siste sekund, så vær forberedt på å endre reiseplanene når som helst. Byen har rikelig med turoperatører som tilbyr en rekke

aktiviteter, fra snøskuterturer, hundesledeturer til nordlysjakt og fottur på truger. Basecamp Explorer, som også eier Basecamp Hotel, har drevet på Svalbard i nesten 20 år, og tilbyr et bredt spekter av turer. De kan også ordne overnatting utenfor Longyearbyen, og legge til rette for flere netter med hundeslede (fra 12 400 kr) og en åtte dagers ekspedisjon på ski (fra 33 800 kr). Av kortere turer kan nevnes middag på Fangststasjonen (1100 kr) og en 3,5 timers kveldstur for å se på nordlyset (700 kr). Båten til Pyramiden går så fort isen er tynn nok til at den kan brytes, vanligvis fra april. Det er Henningsen Transport and Guiding som arrangerer turen, og den tar en hel dag, som inkluderer to timer i byen, en guidet tur og lunsj (fra 2000 kr; htg.svalbard.no).

HVA SKAL DU PAKKE Turoperatøren sørger for å skaffe deg snødress, vinterstøvler, snøbriller og votter, men ellers må du kle deg etter været selv. Ta med mange lag, deriblant varmt tøy, som fleece og/eller ullgensere og utebukser og vinterjakke. Armadillo selger gode basisplagg med arktisk standard som vil redde deg mang en vinternatt. (langermet topp fra 400 kr; armadillomerino.com). Det er drøssevis av butikker med klær og friluftsutstyr i Longyearbyen, men prisene er skyhøye.

FOTO: JONATHAN GREGSON. ILLUSTRATIONS: OLD WOLF/SHUTTERSTOCK, FANCY TAPIS/SHUTTERSTOCK, LEREMY/GETTY, ALONZODESIGN/GETTY

Longyearbyen er en liten by og lett å finne frem i til fots. Men vær oppmerksom på at dårlig vær og snøskred kan bety stengte veier, og spør i hotellets resepsjon før du går ut. Utenfor byen er snøskuter det vanligste transportmiddelet, og du kan kjøre den hvis du har førerkort for bil eller motorsykkel. Etter en kort innføring er den lett å håndtere. På alle ekskursjoner følger en bevæpnet guide, i tilfelle dere møter på en isbjørn. Du finner utfyllende informasjon om sikkerhet og offisielle sikkerhetsråd når du skal ut på tur på sysselmannen.no.

DRØMMEREISER Svalbard

I KULISSENE

Hytta der Ellen Nøis, kona til Hilmar, fødte barn, ligger i Sassenfjord, en dagstur unna Longyearbyen.

«På Svalbard lærer du fort at været er sjefen, ikke du. Guiden vår, Nils, fotograf Jonathan og jeg hadde kjørt på snøskuter fra Longyearbyen for å overnatte i en avsidesliggende leir i en natt. Jeg måtte fort gi opp å ta notater, ettersom blekket i kulepennen hele tiden frøs fast og mobilbatteriet mitt døde så fort jeg tok mobilen opp av lommen. Jonathan kjempet hele tiden med å forsøke å få kameraene til å virke, de hang seg stadig opp. Etter å ha kjørt i timesvis fant vi ut at leiren var ødelagt av gårsdagens storm, og vi måtte returnere med uforrettet sak, hele den lange veien tilbake. Men vi angret ikke et sekund på at vi dro, da vi raste over isbreer, spiste lunsj på en frossen sjø og sto på et fjell og så solen gå ned (bilde) før vi hastet videre, tilbake til Longyearbyen i mørket.» Amanda Canning

Møt vår tids Christiane Ritter I 2008 tilbrakte Linda Bakken fra Longyearbyen ett år i en avsidesliggende hytte på Spitsbergen . Her levde hun et liv som selvberget fangstkvinne, slik mennene før henne gjorde. Dette er hennes historie.

HVA TILTRAKK DEG VED JEGERLIVET?

HVORDAN VAR ÅRET I VILLMARKEN?

Da jeg var liten, møtte jeg noen eventyrere, og de fortalte om da de bygde en hytte i villmarken i Yukon. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å prøve noe slikt en dag selv. Litt over ti år senere flyttet jeg til Spitsbergen. Den første påsken dro noen venner og jeg på en snøskutertur. Etter å ha kjørt i to dager kom vi frem til en fangststasjon som het Mushamna. Der og da visste jeg hvor jeg skulle oppfylle drømmen min. Kjæresten min og jeg fikk lov til å bruke hytta i et år. Men forholdet vårt tok etter hvert slutt, og jeg ble værende igjen alene en stor del av året. Å gjøre slike ting tror jeg handler om å ta en pause fra verden. Det blir for mye noen ganger: hverdagsrutinene, Facebook, triste nyheter fra hele verden, krig, terror og kriser. Noen ganger tror jeg alle inntrykkene drukner oss. Jeg hadde et ønske om å komme nærmere naturen.

Det var ganske uvirkelig og samtidig det mest «virkelige» året jeg har opplevd. Jeg fikk mitt livs beste og verste opplevelser. Det var sinnssykt å gå gjennom et samlivsbrudd når jeg var hundrevis av mil unna alle jeg ville snakke med, uten mobildekning, uten internett, bare satellittelefonen som kostet ti kroner i minuttet å bruke. Jeg savnet ofte venner og familie. Jeg skulle ønske jeg hadde en fluktdør som jeg kunne bruke til å dra hjem i et par timer eller invitere mamma på middag. Men jeg ville bare ha korte pauser – jeg elsket livet der ute. Noe av det verste var å oppleve våren nesten uten at noen kom på besøk. Det året var det skikkelig vanskelige snø- og isforhold. Jeg ventet besøk av mange venner som skulle komme med snøskuter. I stedet var jeg helt alene – jeg satt og ventet på besøk som aldri kom fordi de ikke klarte å reise så langt på grunn av været.

Ensomheten gjorde de få besøkene jeg fikk ekstra minneverdige. Og våren var en fantastisk opplevelse – fra mørke og stillhet til solskinn og fuglesang døgnet rundt. Faren for isbjørn var alltid der. Jeg kunne ikke gå noe sted uten våpen. Når jeg gikk ute, hadde jeg alltid haglen ved skulderen. Toalettet var 20 meter fra hytta, og jeg tok alltid med meg våpenet på do. Og om natten hadde jeg en hagle ved siden av meg i senga. I løpet av året så jeg over 400 isbjørner, og jeg måtte jage dem vekk ca. 260 ganger. Likevel var det bare to anledninger da jeg ble virkelig redd – isbjørnfaren var ikke den største trusselen. Jeg var reddere for å gå meg vill i mørket, særlig i dårlig vær. Jeg var også redd for å falle gjennom isen eller å bli tatt av et snøskred. Jeg hadde aldri holdt ut i den hytta uten hundene mine. De var mine venner og min trøst, min livline.

KOM I

JULESTEMNING Vi følger opp fjorårets suksess med en bok om myter og forestillinger som ligger til grunn for julen og dens tradisjoner. Les om tradisjoner og overtro og et magisk univers som har utviklet seg parallelt med kristendommen gjennom flere hundre år.

UTE I BUTIKK NÅ!

Den fĂ¸rste utgaven av Magisk Jul var en stor suksess og er nĂĽ ute i nytt opplag.

Stavanger Aftenblad

Landet av is ild

Bli med dypt inn i De japanske alper, der natur og gamle tradisjoner fortsatt dominerer. TEKST GABRIELLE JAFFE FOTO PHILIP LEE HARVEY

@gjaffe @philip_lee_harvey_photographer

DRØMMEREISER Japans snøland

Yukiko Saisu, eier av gjestehuset Ryokan Biyunoyado i Yudanaka, går i snøen. Motsatt Snøtunge trær i Shirakawa-gō.

lutselig brytes stillheten av et takras i nærheten. En meter dyp snø fra et tak ligger nå på bakken, og heldigvis var ingen under akkurat da. Huseieren er raskt på pletten for å rydde snøen fra utgangen sin. Ikledd gul oilskinjakke og kjegleformet stråhatt måker han vekk snøen med den svære skuffen sin. Landsbyen Shirakawa-gō får i gjennomsnitt en meter snø i året. Fra november til april legger snøen seg i skavler som er høyere enn mennesker, og innbyggerne har sin fulle hyre med å holde veier og stier åpne. Området har fått det poetiske kallenavnet «snølandet» og består av et konglomerat av provinser nordvest i De japanske alper. De japanske alper har fjelltopper som er over 3000 meter høye, og fjellkjeden er således en barriere som deler Honshū, Japans største øy, i to veldig ulike halvdeler. Østsiden har generelt veldig lite nedbør. Byene, deriblant Tokyo, opplever en enorm vekst og fortetning. Men på den andre siden av fjellene kommer den fuktige vinden inn fra Sibir og fører til masse nedbør. Dette været har holdt landsbygda og byene relativt isolerte i lang tid. Nå er det motorvei til snølandet, og lyntog fra Tokyo tar deg dit på et par timer. Men fortsatt er dette avsidesliggende området et sted som holder på tradisjonene, og et utmerket sted for å oppleve japansk kultur og festivaler slik de har blitt feiret i hundrevis av år. Vel fremme i Shirakawa-gō er rismarkene dekket av frossen halm fra forrige års innhøsting. Innimellom står noen hus med de særegne spisse takene, noen av dem flere hundre år gamle. Takene er tekket med halm av 50

NO LIVNAR DET I LUNDAR Japanerne har kanskje det til felles med nordmenn at de også er svært opptatte av årstidene og endringene de fører med seg. Japanerne kaller det mono no aware – bevisst heten rundt alle tings forgjengelig het, fra kirsebær trærnes blomstring til løvet om høsten. Dette markeres gjennom alt fra kunst til hvilken smak det er på sjokoladen. Et haikudikt bør f. eks. alltid inneholde et «kigo» (ord om årstid).

pampasgress, og istappene henger ned fra takskjeggene som gjennomsiktige fingre. Husene har en unik bygge skikk – ingen spiker og kun naturlige byggematerialer. Det får husene til å se ut som om de har vokst naturlig opp fra bakken, og står sånn sett helt i stil med den rufsete sypresskogen som omkranser dem. Nå er de fleste husene gjestehus og restauranter. Menyene henger ved inngangene, og er malt i vertikal skrift på treplanker. De annonserer retter med lokale ingredienser: syltede vintergrønnsaker, sopp plukket i fjellet og Hida-biff. Det begynner å skumre, og den bleke solen forsvinner bak et fjell. Det er blåtime i Shirakawa-gō; snølandskapet blir blått, og fra vinduene lyser det i varmgult. På vertshuset Magoemon tenner vertinne Fumie Suzuguchi opp i den åpne peisen og begynner å forberede gjestenes måltid. I taket over oss er trebjelkene svarte etter tiår med peisrøyk, og nå skinner de som lakk. Vertshuset ser enkelt ut utenfra, men innenfor åpner huset seg som en bentoboks, med skyvedør innenfor skyvedør og rom innenfor rom. Suzuguchi går over gulvet med tatami-matter, skyver en ytterdør til side for å få inn litt frisk luft. «Å se ut gjør meg alltid lettere til sinns,» sier hun. «Når jeg ser på fjellene og elven, må jeg løfte hendene i bønn.» Lange vinterkvelder med kortspill og samvær foran peisen uten forstyrrelser utenfra, har gjort dette til et tett sammenvevd samfunn. Naboene er nært knyttet til hverandre, og de hjelper hverandre med å reparere halmtaket om våren. Når noen dør, stiller hele lokalsamfunnet opp for familien, og alle pynter til begravelsen. «For meg føles det unaturlig å gå en hel dag og bare se fremmede ansikter,» sier Suzuguchi om de gangene hun reiser til storbyen for å besøke datteren. «Jeg får ikke slappet av før jeg er hjemme igjen i Shirakawa-gō.» På gjesterommene ligger en tradisjonell yukatadrakt, slik at gjestene, en gang i uken i hvert fall, kan føle seg som del av landsbyfamilien. Iført draktene går gjesten til spisesalen, og der inne kneler de foran et fat med mange små retter, blant annet miso-stekt tofu, langtidsgrillet ferskvannsfisk og tynne skiver enokisopp plassert oppi en oppvarmet keramikkjele til koking. Kjelen damper, og kulden utenfor føles plutselig fjern. Selv storbyene i snølandet ser ut som forstørrede landsbyer. Veiene inn til Matsumoto holdes åpne gjennom vinteren ved hjelp av store brøytebiler og vannbåren varme under veidekket, men likevel synes livet i byen å gå i rolig tempo. Byen med sine 240 000 innbyggere er omkranset av høye fjelltopper, men har en lav byprofil. Slottet fra 1500-tallet – det eldste i sitt slag i Japan – på seks etasjer ligger midt i sentrum og er fortsatt en av Matsumotos høyeste bygninger. Jeg går meg vill i slottets tretrapper som går opp og ned og alle veier, som i Eschers tegning av evighetstrapper. Trappene ble laget for å forvirre angripere. Det er lett å forestille seg de tungt bevæpnede krigerne som løper gjennom korridorene og skyter gjennom de smale gluggene. Fra skyteskåret får jeg øye på et svanepar i vollgraven nedenfor, og en trane som glir rett over vannet. Jeg vandrer gjennom Matsumotos rolige gater, forbi bruktbutikker, steinbrønner og elven med karper. Til slutt kommer jeg frem til helligdommen Yohashira, som er tilegnet Japans opprinnelige religion, shintoismen. Noen er på vei hjem fra jobb, og stopper innom her for å

KITKAT-FOTO: RICHARD WATKINS/ALAMY. SNØKVINNE: YUKI-ONNA FROM THE HYAKKAI – ZUKAN BY SAWAKI SUUSHI

Verden er innhyllet i hvitt, og solen skinner like svakt som månen bak tynne skyer. De snødekte trærne går nesten i ett med fjellene bak, og de svarte konturene ligner et blekkmaleri i østlig stil. Det ensfargede tablået brytes kun av et og annet islett av rødt: Persimontreet bærer fortsatt frukter, og sinoberrøde broer og bambusstokker som måler snømengden, rammer inn bildet. Alle sansene er dempet; fingrene er numne av kulden, luften er frisk og ren, og snøen som laver ned pakker inn alle lydene.

DRØMMEREISER Japans snøland De spisse hustakene i Shirakawa-gō er bygd for å tåle store mengder snø. Venstre Fumie Suzuguchi tilbereder er måltid for gjestene på vertshuset Magoemon.

Besøkende til Shirakawagō krysser broen Deai, som er hovedveien til landsbyen som er sterkt trafikkregulert. Høyre To kvinner søker ly fra snøværet i Shirakawa-gō.

DRØMMEREISER Japans snøland Et tykt snøteppe ligger over Shirakawa-gō, landsbyen som er på Unescos verdensarvliste for historiske byer, og ligger i Gifu-prefekturet.

SNØLAND «Toget kom ut av den lange tunnelen og inn i snølandet. Verden lå hvit under nattens himmel.» Åpningen på Yasunari Kawabatas roman Yukiguni («Snøland», dog ikke utgitt på norsk) er like kjent i Japan som åpningene i våre egne norske klassiske verk. Forfatteren ble i 1968 tildelt Nobels litteraturpris for denne vakre romanen.

hente papirer der deres fremtid blir spådd. Andre går ærbødig mot hovedhallen og ringer i de enorme messingklokkene ved inngangen, for å hilse hellig dommens ånder. Dypt inne i helligdommens mørke skimtes så vidt en prest i hvit kappe og mørkerød kjortel. Shintoisme er ikke den eneste religionen som har fotfeste i Japans fjellområder. Nagano ligger 48 kilometer herfra, også den omringet av høye fjell. Her ligger Zenkō-ji, et av landets eldste buddhisttempler, som kan dateres helt tilbake til 600-tallet. Inne i tempelet skjuler det seg en avbildning av Buddha som sies å være den første som noen gang kom til Japan: en 1500 år gammel statue som regnes som så hellig at den aldri er blitt vist for offentligheten. Likevel er tanken på å være i nærheten av det guddommelige så forlokkende at tusenvis av pilegrimer fra hele verden valfarter hit. Her står langveisfarende i fine kimonoer side om side med lokalbefolkningen. Da jeg ankommer tempelet møtes jeg av en rad med irrgrønne buddhafigurer kronet av nysnø. En mytisk figur som forestiller en blanding av løve og hund spruter vann, og det dannes damp i den kalde luften. Tilbedere står med paraplyer for å beskytte seg mot snøværet. Prest Takashi Wakaomi står foran porten til et av tempelets losjier, uanfektet av snøen som faller på den svarte kappen hans. Før han går inn, tar han av seg de tradisjonelle skoene som minner om tresko. Mens han sitter på knærne på en tatami-matte og skjenker te, forteller han meg hvorfor han tror Zenkō-ji ble bygd

her, langt fra enhver historisk viktig by: «Fjellandskapet innbyr til meditasjon, langt vekk fra distraksjonene i lavlandet.» Han snakker sakte og ettertenksomt. Wakaomi sier det er lettere å føle en åndelig tilknytning når du er omringet av natur. «Når du ser naturen forandre seg, forstår du reinkarnasjon. Under snøen ligger knoppene og venter på å blomstre.» Snølandet har tiltrukket seg folk i hundrevis av år, og de har ikke bare kommet for åndelighetens skyld, men også for den fysiske helsens skyld. De japanske alper er ingen vanlig fjellkjede. De var en gang vulkaner, og i det indre ulmer det fortsatt, noe som genererer varme kilder ved foten av fjellene. «Samuraiene kom hit for å bade og la sårene gro,» forteller Yukiko Saisu. Hun eier Ryokan Biyunoyado, et av mange gjestehus i Yudanaka-Shibu Onsen, en landsby som har forvandlet sine naturlige varmekilder til et titalls badehus. Nå for tiden er Yudanaka bedre kjent som et utgangspunkt for skisportstedet Shiga Kōgen og den nærliggende apeparken Jigokudani, hvor ville makaker koser seg i det varme kildevannet. Til tross for endringene de siste tjue årene, holdes gamle tradisjoner fra samuraitiden fortsatt i hevd i Yudanaka. Det vulkanske kildevannet blir sett på som en gave fra gudene, og templene og helligdommene som er bygd til deres ære, stelles fortsatt godt med. Det ligner en scene fra en annen tid når folk kommer trippende bortover hovedgaten i tresko, og forsøker ikke å snuble i snøen. Når de er fremme ved favorittbadehuset sitt, går de inn, tar av seg de tradisjonelle klærne og

«Når du ser naturen forandrer seg, forstår du reinkarnasjon. Selv under snøen ligger knoppene og venter på å blomstre.»

En besøkende nyter det varme kildevannet i Nozawa Onsen. Venstre Øversteprest Takashi Wakaomi ved Zenkō-ji-tempelet. Over Tempelbyen Nagano er omgitt av fjell.

senker seg ned i det varme vannet. «Japanske turister elsker badehusene, men også lokalbefolkningen foretrekker de offentlige badene fremfor sine egne bad hjemme,» hevder Saisu, før hun skynder seg videre for å ta seg av gjestene. Kimonoen hennes tegner en tidløs silhuett mot den storrutete skyvedøren i papir. Litt over 30 kilometerfra Yudanaka ligger Nozawa Onsen, som er enda en landsby med varme kilder. Også her er tradisjonene godt ivaretatt parallelt med utvik lingen av et skianlegg i verdensklasse. Vannet går i rør langs de kronglete gatene i byen, som er er innhyllet i damp og tåke. Badehusene i tre dukker opp på hvert hjørne. I midten av januar får dampen og snøen selskap av et annet element, når Nozawas 3500 innbyggere feirer den årlige ildfestivalen. Den går over tre dager, og avsluttes med kamper og et voldsomt bål. Dagen før hovedseremonien ser festivalsjef Morio Tomii over utskjæringer og statuer av Dōsojin, shintos beskyttende guddom, som også gir navn til feiringen. «Dette gjør vi for å vise vår respekt til åndene i naturen,» sier han. «De varme kildene er en gave fra fjellene. Hvis vi ikke viser vår respekt, vil vi kanskje miste dem.» Tomii har hvitt, tykt hår, stram positur og få rynker, så det er vanskelig å tro at han er 81 år gammel. Han forteller stolt at han har 53

Ost, tempos volorem volorit, tes audae ditem. Ullabor aditia conece perspe essin num imodiscil eici quist pel in non Landsbyen Shirakawa-gĹ? er dekket av et tykt snĂ¸teppe.

DRØMMEREISER Japans snøland

«Symbolske darumadukker i pappmasjé, furukvister og pappesker fylt med gammel pynt stables opp, i påvente av den ildsprutende avslutningen av festivalen.» Innbyggerne i landsbyen Nozawa bygger en stor helligdom som skal avrunde ildfestivalen Nozawa Onsen, en årviss markering for å vise takknemlighet for shintos guddommer.

«Ettersom tallene 25 og 42 antas å bringe ulykke, må mennene på disse aldrene bygge den gigantiske helligdommen som til slutt ender som festivalens leirbål.» Noen inntrykk fra festivalen, der innbyggerne på rituelt vis løper med fakler mot helligdommen i tre, hvorpå den svære helligdommen til slutt går opp i flammer i et dramatisk og gigantisk bål.

«I løpet av de neste to timene løper landsbyboerne mot helligdommen med tente fakler.» feiret denne festivalen over 70 ganger, hvert år siden han var liten gutt. Eneste unntak er under andre verdenskrig, da ble ikke festivalen arrangert. «Dette blir overlevert fra generasjon til generasjon,» sier han. «Alle i landsbyen har noe å bidra med.» Alle i landsbyen går innom festivalstedet med sine ofringer. Hit kommer de med symbolske darumadukker i pappmasjé, furukvister og pappesker fulle av gammel nyttårspynt – alt legges i haugen som skal brennes i den store festivalavslutningen. Alle innbyggerne er involvert, men noen har en litt spesiell rolle. Tallene 25 og 42 anses å bety ulykke. Dermed får mennene i denne alderen oppgaven med å bygge den enorme helligdommen som til slutt skal bli festivalbålet. I flere dager i forkant hogger de hellig bøk og sedertre oppe i fjellene, sleper dem ned fjellskrentene og heiser dem opp i formasjon. Når de har bygd ferdig helligdommen, tar de på seg rollen som offerlam. Det vil si at de står vakt rundt bålet på avslutningskvelden mens de andre løper mot dem med tente fakler. Den røslige 42-åringen Gō Sugiyama passer godt til navnet sitt; det betyr nemlig «sterkt sederfjell», og han er selve inkarnasjonen av stoisk ro i møte med farene som venter. Han tar en pause fra byggingen av helligdommen, og forklarer at selv om 42-åringene må klatre opp til toppen av byggverket, er det 25-åringene som må ta den den verste støyten: De må stå i ring nederst rundt helligdommen og forsøke å unngå de som kommer løpende og angriper dem med faklene. «Da jeg var 25, kom jeg så nær ilden at nesehårene mine ble svidd av,» minnes Sugiyama. «Men vi drikker saké, og det gjør at vi ikke blir redde.» Solen går ned, og sannhetens øyeblikk har kommet for Sugiyama. Han har på seg en urovekkende brennbar stråhatt, kappe og støvler, og klatrer opp til toppen av helligdommen sammen med de andre 42-åringene. Kampen innvarsles av skjebnetunge trommeslag og fyrverkeri. I løpet av de neste to timene angriper innbyggerne helligdommen i ustanselige bølger, deriblant Sugiyamas egen ti år gamle sønn. De løper mot helligdommen med tenkte fakler, som om de prøver å sette fyr på den. Sugiyama står på toppen av det hellige bålet og kan ikke annet enn å betrakte stormangrepet der nede, og håpe at 25-åringene gjør jobben med å beskytte dem. Dette er et ritual som har blitt praktisert på trygg måte i over hundre år, men for en utenforstående ser det ut til at angriperne faktisk skal brenne mennene levende. Etter at alle har fått prøvd seg på å angripe, er endelig prøvelsen over. Det virker som om gudene er fornøyde. Gō og de andre kommer ned fra helligdommen før den blir satt fyr på. En enorm ildkule står opp mot himmelen. Når dagen gryr, er det bare glør igjen. Noen skolebarn står og griller riskaker over den ulmende glohaugen. Når ettermiddagen kommer, vil asken være dekket av et tykt lag nysnø. Snart vil alt være hvitt igjen. Gabrielle Jaffe er fast bidragsyter i Lonely Planets magasin. På denne turen måtte hun forsake både sushi, saké og varme kilder fordi hun var gravid.

DEN AVSKYELIGE SNØKVINNEN Yuki-Onna, «snøkvinnen», er en populær skikkelse i japansk folklore, litteratur og film. Noen ganger fremstår hun som en vakker jomfru, andre ganger som en gammel heks. Den menneske lignende ånden har svart langt hår, gjennomsiktig hud og hvit kimono. Ifølge myten tar hun reisende som går seg vill i snøen som dekker De japanske alper om vinteren, og suger livskraften ut av dem med sitt iskalde kyss.

DRØMMEREISER Japans snøland

Hele landsbyen ser på når helligdommen går opp i flammer. Dette er avslutningen på den tre dager lange ildfestivalen Nozawa Onsen. 59

PLANLEGG REISEN

De japanske alper

VERDT Å VITE SLIK REISER DU DIT Toyama er den nærmeste flyplassen til de stedene vi har valgt i denne reiseguiden. Det går fly fra Gardermoen med to mellomlandinger, en i Helsinki og en i Tokyo Haneda eller Harita. Derfra reiser du med ANA (totalt fra 8000 kr; travellink.no). Fra Oslo til Tokyo flyr du Finnair.

SLIK REISER DU RUNDT Alle reisemålene i denne artikkelen er knyttet til bussruter eller toglinjer. For å finne tidtabeller og priser, er hyperdia.com nyttig å sjekke ut. Som et alternativ kan du bestille en Nissan leiebil gjennom Japan Experience (fra 390 kr pr. dag; japanexperience.com) og være mye mer fleksibel. Som nordmann har du en fordel av at du sannsynligvis er vant med vinterføre og kjøring i snøvær.

HVEM KAN HJELPE? InsideJapan er spesialister på turer i hele landet. De arrangerer en tidagers tur til Japanske alper, inkludert besøk i Tokyo, Nagano (med en overnatting i Zenkō-jitempelets losji), Yudanaka, Nozawa Onsen, Matsumoto, Takayama og Shirakawa-gō (fra 21 500 kr;

insidejapantours.com). Prisen inkluderer transport mellom reisemål, innkvartering, noen måltider og noen dager med guide.

NÅR BØR DU REISE For å være sikker på å se regionen i vinterdrakt, bør du reise mellom desember og tidlig mars, men skisesongen i Shiga Kōgen (ved Yudanaka) og Nozawa Onsen kan vare fra november til mai. Ildfestivalen er 13.-15. januar hvert år. Nyttår (31. desember–3. januar) og bli voksen-dagen (andre mandag i januar) har også fine tradisjonelle ritualer, da mange japanere tar på seg kimono og går i tempelet.

VIDERE LESING I vår Japan-guide (200 kr) finner du detaljerte reiseforslag for hele landet. Du kan også laste ned kapittelet om De japanske alper og sentrale Honshū (30 kr) fra lonelyplanet.com. For ytterligere tips kan du sjekke innom nettstedene japanspesialisten. no,kankou-gifu.jp og go-nagano. net.

SHIRAKAWA-GŌ Bruk en dag på å gå rundt i landsbyen og nærområdet. Utkikkspunktet Shiroyama er verdt fotturen, og museet Michinoeki er gratis, og viser hvordan de trdisjonelle husene er bygd (michinoekishirakawago.com). Vil du overnatte i en spesiell atmosfære, bør du booke et rom på Magoemon, et 300 år gammelt hus hvor gjesten får en drakt, sover på japansk futon og spiser flerretters måltider i fellesskap (fra 800 kr inkl. frokost og middag; japaneseguesthouses.com). For dem som foretrekker noe mer vestlig seng og eget bad, anbefaler vi Toyota Shirakawa-gō Eco-Institute som har eget innendørs og utendørs varme kildebad. De har også daglige aktiviteter, som trugeturer (fra 1.200 kr; toyota.eco-inst.jp). Når det gjelder landsbyens spisesteder, er Irori et førstevalg. Restaurantens navn er japansk for åpent ildsted, som er den tradisjonelle måten å lage mat på. Restauranten har også spesialisert seg på regionale delikatesser (retter fra 65 kr; 00 81 057 696 1737).

MATSUMOTO Fra Shirakawa-gō er det en 2,5 timers kjøretur til Matsumoto og Matsumoto-jō, et av Japans eldste treslott (40 kr; 00 81 026 332 9202). Goodwill Guide Group tilbyr gratis omvisninger (00 81 026 332 7140). I gaten Nawate-dōri ligger kunst- og bruktbutikkene tett i tett, og med elven ved siden av er dette et utmerket sted å spasere. Rett ved ligger helligdommen Yohashira, og der kan du se shintoismen praktiseres på en dagligdags måte, ikke ment for turisme. En kort kjøretur fra bysentrum eller 15 minutters gange fra Matsumoto Ōniwa stasjon, finner du et museum for Ukiyo-e, den japanske kunstarten med tresnitt og malerier. Her er et av landets største samlinger, deriblant trykk av mesterne Hokusai og Hiroshige. Rett ved slottet ligger Hotel Kagetsu som er innredet i en god blanding av lokale antikviteter og moderne strenghet. Gjestene kan låne sykler, bade i hotellets badehus og spise i den unike restauranten der kokken blander fransk kokekunst med lokale råvarer (fra 860 kr; matsumotohotelkagetsu.com).

NAGANO BY Det er en halvannen times togtur eller en times kjøretur til Nagano by. Hovedattraksjonen er tempelet Zenkō-ji som brer seg ut i byen omgitt av fjell. (zenkoji.jp). Det er gratis inngang, men det koster 40 kroner for å komme inn til det indre rommet. I dette rommet kan du se tempelets hovedalter og gå gjennom en bekmørk tunnel for å lete etter et metalliske objekt som etter sigende skal være "nøkkelen til paradis". Nesten rett ved inngangen til tempelet ligger Marusei restaurant som er et godt sted å stille sulten med soba nuddelsuppe. (retter fra 40 kr; 00 81 026 232 5776). Inside Japan Tours arrangerer møter med prestene, og du kan overnatte i tempelets losji. Eller du kan ta inn på Shimizuya Ryokan, et familiedrevet vertshus i mørkt treverk som ligger en fem minutters gåtur fra Zenkō-ji (fra 530 kr; chuoukanshimizuya.com).

YUDANAKA-SHIBU ONSEN Rundt 45 minutter med tog eller bil fra Nagano ligger YudanakaShibu Onsen, en bitteliten landsby med omtrent like mange templer, pensjonat og badehus som innbyggere. Bygningene er flere hundre år gamle, og er inspirasjonskilden til det visuelle uttrykket i den klassiske anime-filmen

Chihiro og heksene. I fjellsiden midt imot sitter en buddhafigur på størrelse med et åtte etasjers hus og holder vakt. Rett ved ligger skiheisene til vintersportsenteret Shiga Kōgen (heiskort 380 kr pr. dag; en.shigakogenski.com). En ti minutters kjøretur fra landsbyen finner du snøapeparken Jigokudani. Her kan du se japanske makaker komme ned fra fjellet for å bade i de varme kildene (60 kr; jigokudaniyaenkoen.co.jp). Hotellet Ryokan Biyunoyado har gratis skyttelbuss til apeparken og et søsterhotell ved løypene, og er dermed et godt startpunkt i landsbyen. De har badestamper med varmt kildevann på taket og kulturelle aktiviteter for gjestene, som kurs i nuddellaging (fra1.800 kr; yudanakaview. co.jp).

NOZAWA ONSEN En 45 minutters kjøretur videre kommer vi til landsbyen Nozawa Onsen, som har 13 gratis offentlige onsen (varme kilder), både utendørs og innendørs i trehus. Rett utenfor byen kan du ta skiheisen opp og stå slalåm (dagspass 370 kr; nozawaski.com). Litt unna skiheisene ligger tempelet Kenmei og åsted for ildfestivalen Ryokan Jonnobi med egen onsen og rom som kombinerer vestlige senger med japanske tatamimatter (fra 1000 kr; jonnobi.jp).

FOR MYE SNØ! Vi hadde håpet å få se de berømte snøapene i Jigokudani, som del av artikkelen om Japan . Vi gledet oss da vi ankom senteret, men fant fort ut at det ikke var mulig å gå den halvtimes lange stien opp til de varme kildene der makakene badet. Ironisk nok var det for mye snø! Parken er godt vant til store snøfall, men i løpet av natten hadde det kommet ekstreme mengder snø, nesten en meter på under 12 timer. Et titalls menn med snøskuffer gjorde et tappert forsøk, men det var ikke mulig å rydde stien den dagen. Dessuten var det lite sannsynlig at apene hadde klart å komme frem til kildene på det føret. Med snøfonner dobbelt så høye som primatene, ville de ha fått vansker med å ta seg frem. Vi måtte reise slukøret tilbake. Men rett før vi satte oss i bilen, så vi denne enslige makaken (høyre). Han hadde klart å trosse snømengdene og satt i trærne ved besøkssenteret. Så da fikk vi jo sett en makake allikevel.

Landsbyen Shirakawa-gō er kjent for sine tradisjonelle gårdshus kalt gasshō-zukuri, hvorav noen er over 250 år gamle.

New South Wales

Det er sensommer ved Australias stillehavskyst â&#x20AC;&#x201C; en perfekt tid for bilferie. Her vil du finne de mest spennende stedene og opplevelsene i denne fascinerende regionen. Vi begynner i den stadig mer kreative utkanten av Sydney og fortsetter sĂ¸rover der god mat og herlig friluftsliv venter. @coleywole FOTO JONATHAN STOKES

@jonstokes1

MAP ILLUSTRATION: KATE SUTTON

TEKST JESSICA COLE

DRØMMEREISER New South Wales

PLAN L E G G R E I S E N SLIK REISER DU DIT

Alle flyturer fra Oslo til Sydney krever minst en mellomlanding, og den raskeste ruten tar 25 timer, inkludert tid på bakken. De fleste flyselskap mellomlander i byer i Asia eller Midtøsten. Qantas flyr via Dubai (fra 8.800; momondo.com).

SLIK REISER DU RUNDT

Billeie på Sydneys lufthavn Kingsford Smith begynner på 220 kr/dag (eastcoastcarrentals. com.au). Størsteparten av reiseruten sør for Sydney er på eller nær Highway 1, som er skiltet med M1 eller A1, avhengig av om det er motorvei eller ikke. Hovedveien går langs hele New South Wales’ kyst (og faktisk rundt hele Australia), men noen steder går veien inn i landet, og da fins det finere kystveier som alternativ. Ruten i denne artikkelen går over ca. 56

mil fra Sydney til delstatens sørligste by, Pambula, med avstikkere innimellom – alt i alt over ni timers kjøring. Den raskeste veien fra Sydney til Pambula er seks timer på M1/A1. Når du er klar for å kjøre sørover fra Sydney, kjører du først på M1 til du kommer til Royal National Park. Her kan du ta av fra hovedveien og inn på Grand Pacific Drive, som går nærmere havet og over Sea Cliff Bridge. Det tar ca. to timer fra Sydney til Wollongong hvis du tar denne veien. For å utforske Southern Highlands tar du av sør for Wollongong. Når du kommer til slutten av Grand Pacific Drive i Nowra, tar du inn på A1 igjen. Herfra kan du svinge av mot øst og besøke Jervis Bay, og enda lengre sør, Pebbly Beach. Denne veien går helt til Pambula – og videre, så du kan

Bak Operahuset kan man se ørsmå silhuetter av klatrere på Sydney Harbour Bridge.

velge å enten fortsette bilturen inn i Victoria mot Melbourne (minst syv timer), eller kjøre tilbake til Sydney (seks timer uten stopp). Alternativt går det fly daglig til Sydney fra Merimbula flyplass, tre kilometer fra Pambula.

Bensinen er grisebillig etter norsk målestokk (omlag 8-9 kr literen).

NÅR ER DET BEST Å REISE?

HVOR FÅR JEG MER INFORMASJON?

Våren og høsten (fra september til november, og fra mars til mai) er ofte en fin tid å reise på, for da er været varmt, og det er ikke like mange turister som i høysesongen om sommeren, fra desember til februar. Hvalene vandrer langs kysten mellom april og november.

HVORT STORT BUDSJETT?

Lonely Planets East Coast Australia (170 kr) tar for seg denne ruten, i tillegg til andre deler av New South Wales pluss kystområdene i Victoria og Queensland. Du kan laste ned separate kapitler på lonelyplanet.com for 30 kr per stykk. Du kan dessuten lese mer om New South Wales på deestinationnsw.com.au.

Levekostnadene i Australia er noe lavere enn i Norge. En hovedrett på en restaurant i mellomsjiktet ligger på rundt 130-200 kr, mens en schooner av det lokale ølet (litt under en halvliter) koster ca. 30 kr.

DETTE LÆRTE VI UNDERVEIS ¶I Australia betyr ikke hotell nødvendigvis et sted du kan sove. Ordet brukes oftere om en pub eller bar.

ILLUSTRATIONS: KATE SUTTON. PHOTOGRAPH: JONATHAN STOKES

¶«Smashed avo on toast» – en

australsk favoritt og en sikker innertier på enhver lunsjmeny. Våre favoritter inkluderte fetaost og dukkah for å få en ekstra krønsj.

¶Skaff deg et internasjonalt

førerkort før du drar. Noen bilutleiefirmaer aksepterer ikke norsk førerkort, og det er litt kjedelig å oppdage når du står der i skranken.

Opplev Sydneys små lokalsamfunn og deres smak av det gode liv.

UFTEN SKIMRER SOM BRONSE, skyggene er lange, og ved siden av Sydneys mest berømte bygg, i Opera Bar, er det stint av folk. Her er de nærme nok til å se at Operahusets sil er flislagt i sikksakkmønster, nesten som et fjærmønster. På vestlig flanke ruver den solide Sydney Harbour Bridge. Bakenfor er den glødende sola i ferd med å gå ned bak horisonten. Det er kanskje byens mest gjenkjennelige ikon, men ikke et sted hvor du finner Sydneys puls. For å gjøre det må du lenger innover, til et levende bysentrum. I Surry Hills er de trange gatene flankert av gamle viktorianske rekkehus med detaljer i smijern ved siden av renoverte forretninger, og regnbueflagg som vaier fra balkongene. På Reservoir Street er vinduene i kafeen Single O åpnet opp mot fortauet. Det er morgen, alle bordene er opptatt, og køen snor seg ut gjennom døren. En ung kvinne i løpetøy sitter ytterst på en stol med telefonen mot øret og en iskaffe i hånden. Ute på gaten står en mann og venter på sin «flat white», med dressen fra renseriet over armen. Kafépersonalet hilser ham som en gammel bekjent; dette er tydeligvis hans faste morgenritual. Og ritual er ordet: I denne byen er livsstil en religion. Det meste av det som en gang var Sydneys slitne strøk består nå av populære restauranter, markeder og bakerier. Sørvest for Surry Hill ligger

Gamle utstoppede dyr i Seasonal Concepts i Redfern. Høyre Et kjøkkenhåndkle fra Chee Soon & Fitzgerald. Far right En perfekt «flat white» fra Single O.

Et av verdens mest ikoniske bygg, Sydneys operahus, gløder i morgensolen. Innfelt Shelby’s Sidecar Tours tilbyr en annerledes måte å oppleve byen på.

DRØMMEREISER New South Wales

«Det er mye rivalisering blant motorsyklister – Harley-kjørere og Triumphkjørere liker for eksempel ikke hverandre. Men det er dét som er bra med sidevogner: Vi er som Sveits. Alle vinker til oss.» Marc Jaackson stiftet Shelby’s Sidecar Tours, som skreddersyr turen din, enten du vil bli bedre kjent med indre bykjerne eller ha piknik på stranden (fra 1000 kr; shelbyssidecartours.com).

Inngangen til kunstner Blak Douglas’ atelier, med fargene til det aboriginske flagget. Høyre One Central Park i Chippendale. Culture Scoutsguide Sophia de Mestre på byvandring. Venstre En kafé i forstaden Eveleigh.

Redfern, også det et område som har kjempet seg fri fra et rufsete rykte. «Folk pleide å sette sprøyter utenfor butikken her da vi flyttet inn,» sier Brian Fitzgerald i Chee Soon & Fitzgerald, en kunst- og tekstilbutikk som selger friske stoffer – finske trykk, østafrikanske geometriske mønstre og elegant japansk blomsterdekor. Her har det blitt helt annerledes. En ny type lokalbefolkning strømmer nå til butikker som denne og nærliggende Seasonal Concepts, som er et skattkammer av gamle eksentriske ting – deriblant en krukke med silkemyke fjær og en utstoppet sebra i full størrelse. «Strøket har en god energi,» sier Sophia de Mestre som er kurator og bildekunstner. Hun guider byvandringer her i regi av den lokale bedriften Culture Scouts. «Det føles som om det er mitt åndelige hjem.» Strøket er også hjem for deler av Sydneys urbefolkning. Mye av gatekunsten som Sophie peker ut for oss mens vi går langs Redferns sjasminduftende fortau, vitner om det aboriginske nærværet, særlig fargene i det aboriginske flagget som går igjen overalt. Det er rødt for jorden, svart for huden og gult for solen. Like ved finnes en installasjon av urinnvåner og kunstner Daniel Boyd, som består av tusenvis av speil i sirkler på en svart vegg, som kaster tilbake et forvrengt bilde av verden. «For meg handler det om evnen til selvrefleksjon,» sier Sophia og ser på kunstverket med stor beundring. Selvrefleksjon, om enn i en annen form, utspiller seg også på Sydneys østlige utkant, som møtes av det mektige Stillehavet. I helgene fylles Bondi Beach av solbrune bygutter, padlere, badevakter og barn som leker tautrekking i sanden. Surfere vaker i vannet mens de venter på en bølge. To jenter sitter arm i arm på grunnen mens de ler og plasker. Alle har de en håndgripelig, bevisst bekymringsløshet ved seg. Og med god grunn. Dette er tross alt Sydney: Himmelen er blå, bølgene perfekte og kaffen er god.

I hjertet av Chippendale i Sydney ligger Old Clare Hotel, et særegent, lite hotell som en gang i tiden var en brun pub og bryggeri. Hotellet har innredning som hedrer strøkets arbeider- og industrihistorie. I lobbyen står en gammel tannlegestol, og i baren henger plakater av gamle rockehelter. De 62 rommene er behagelige, med lekre møbler i gammel stil, og noen rom har også frittstående badekar. Takterrassen har et innbydende basseng, bar og to utmerkede restauranter – en av dem ledes av den britiske Michelin-kokken Jason Atherton (middag for to fra 2000 kr; theoldclarehotel.com.au).

Nyt wonton, kokosgryter og chiliblåskjell i Spice Alley, et asiatisk matmarked i Chippendale. De tar ikke kontanter og selger ikke alkohol, så ta med deg egen flaske (spice-alley.com.au).

Soon & Fitzgerald (puter fra 430 kr; cheesoonfitzgerald.com) ¶Seasonal Concepts (seasonalconcepts.com.au) ¶Chee Culture Scouts (byvandring fra 380 kr per person; culturescouts.com.au) ¶ 66

BILDE MED TILLATELSE FRA BLAKDOUGLAS.COM.AU

GATEMAT

DRØMMEREISER New South Wales Saltvannsbassengene Bondi Baths er hugget ut i fjellet, og har vært et landemerke på Bondi Beach i over hundre år.

Fitzroy Falls har et fall på 80 meter. Høyre James Viles i urtehagen i sin restaurant Biota. Ytterst til høyre En luftig skogstur i Illawarra Fly.

Vi kjører sørover fra Sydney langs den fantastiske kystveien, før vi svinger inn mot innlandet og til Southern Highlands’ fosser og skog.

T STED LANGT DER INNE BLANT TRÆRNE høres fuglesang som minner om de høye tonene fra en fiolin. Skogen er tett av mosegrodde eukalyptustrær som fyller den fuktige luften med frisk mynteduft. En skarp plystring skjærer gjennom, lik en bonde som kaller på gjeterhunden sin. Så slutter en tredje fuglelyd seg til kakofonien, en gjentagende kvitring som kunne vært tatt ut av en tegnefilm. Plutselig dukker opphavet til spetakkelet opp: en praktlyrehale. De vakre, brune halefjærene hans ligger i en lang hale etter ham der han skraper i jorden etter mark, tripper rundt og legger hodet på skakke. Arten er kjent for å etterligne andre fuglelyder, men også andre skogslyder, til og med kunstige lyder. Her i Morton National Park har han rikelig med inspirasjonskilder. Her fins blant annet kookaburra, med sin høye latter, og gulhalekakadu. Her går vombater og snuser rundt, og nebbdyr plasker rundt i vannet. Til tross for alt dyrelivet er parken påfallende stille. Noen blomster klorer seg fast på den mørke skogbunnen. En svart og oransje sommerfugl flyr lett og hvileløst over dem. Stien leder frem til et utkikkspunkt, hvor landskapet er formet av en dyp og forreven kløft. Skogen skinner i grønt og blåaktig, og strekker seg så langt du kan se, helt ut mot horisonten, 68

Southern Highlands er kanskje ikke kjent for å være en vinregion, men det har ikke skremt Raj og Sophie Ray på Silos Estate. Utenfor byen Berry driver de en vingård som har fått skryt for sin klimanøytrale vinproduksjon. Tomten deres omfatter også fire komplette suiter, hver med en solrik veranda og utsikt mot vinrankene (rom fra 1300 kr; silosestate.com).

DRØMMEREISER New South Wales

I Illawarra henger skogsstien 30 meter over bakken, og du kan gå tur blant trekronene.

som en tapt verden. Fitzroy Falls fosser ned i kløften, skjønt med lite regn i det siste, er det en beskjeden stråle og ikke en buldrende foss. I Southern Highlands er trærne det store trekk plasteret. Ikke langt unna ligger Illawarra Fly, hvor du kan du se løvtaket på nært hold langs en 1500 meter lang «hengesti» som gynger og knirker for hvert skritt. Fra det høyeste utkikkspunktet, Knights Tower, får du panoramautsikt over skog og beiteland. Teppet av regnskog befinner seg bare drøye 11 mil sør for Sydney. Strekningen mellom dem avslører ingenting om hva som venter, og kystveien Grand Pacific Drive er i seg selv et makeløs opplevelse nedover Australias østkyst, med blant annet Sea Cliff Bridge, broen som svinger seg elegant langs kysten. James Viles er sjefskokk og eier av restauranten Biota. For ham er det livsviktig å holde det urbane livet på lang avstand. «Vi hadde ikke klart å få til denne moderne, rustikke tilnærmingen i byen,» sier han mens han rusler gjennom grønnsakshagen som er tilknyttet kjøkkenet. Han er på jakt etter ingredienser til kveldens meny. «Vi etterstreber det lokale. Vi stripper det ned.» Han plukker ryllik fra bedet, og river løs en hodesalat. «Denne blir nok bra,» mumler han for seg selv. Inne på kjøkkenet henger han salaten over kullet, og på null komma niks serverer han den med fiskerogn og urter over. Fiskerognen er perfekt balansert med det jordaktige i salatbladene. På Biota er 80 prosent av råvarene – deriblant fiskerognen – viltfanget. «Vi tilbringer mye tid i skogen med å jakte, fiske og samle. Halvparten av tiden er vi utendørs. Det er slik vi liker det.»

Sea Cliff Bridge knytter kystbyene Coalcliff og Clifton sammen.

¶ ¶

Morton National Park (20 kr per kjøretøy; nationalparks.nsw.gov.au) Biota (hovedretter fra 130; biotadining.com) 69

Det krystallblĂĽ vannet i Jervis Bay er et av de beste stedene i Australia for ĂĽ se delfiner.

Alle delfiner har sin unike plystrelyd som de bruker for ĂĽ kommunisere med resten av flokken.

DRØMMEREISER New South Wales

Mellom Greenwell Point og Mollymook ligger Jervis Bay med fine strender, rolige elver og et rikt dyreliv.

ÆRET ER IKKE SÅ BRA BRA I DAG,» SIER Sam Cardow, og kikker opp. Han står utenfor Pelican Rocks, fish and chipssjappa si i fiskerlandsbyen Greenwell Point. Bortsett fra noen få små skyer, ligger himmelen klar og dyp blå så langt vi kan se, med skinnende sol. Her på kysten i New South Wales’ Shoalhaven er visst forventningene til været noe høyere enn vanlig. Regionens perle er uten tvil Jervis Bay, litt over 30 kilometer sørover. Med strender som er hvitere enn de fleste andre i verden, er de som regel tettpakket av strandturister gjennom hele sommeren. Mellom strendene går det en skyggefull sti, og her er det lett å finne seg en rolig plass i sanden. På sørenden ligger Greenfield Beach, med gummitrær som bakteppe og storhavet i forkant. Det er knapt et vindpust i luften, og sanden er fin som mel og knirker under føttene. En familie på tre står i bølgene og ser utover det store blå havet foran dem. Kanskje de ser etter en tegn til en vennlig delfinfinne?

I havet ved Jervis Bay bor det rundt 100 delfiner av arten tumlere. Det er ikke uvanlig å se flokker av dem fra land, men ønsker du en nærmere kikk, arrangerer båtforetaket Jervis Bay Wild havsafarier. Her kan du ta sjølivet nærmere i øyensyn, og du får et mye bedre inntrykk av himmelen og havet, og hvordan havflaten endrer seg. Mellom alt det blå kan du se den perfekte stripen av strand og skog i hvitt og grønt der inne mot land. Båten kjører av sted utover, og vannet blir gradvis mørkere, fra lyseblått til dyp safirblått. Alle står med nakken bøyd over rekken mens de håpefullt samfarer havet etter tegn. Fra slutten av mai til november vandrer 30 000 hval langs kysten her, men i dag er det de stedsegne delfinene som er i fokus. Da den første ryggfinnen dukker opp langs skipssiden, høres et rop og motoren sakker ned til en rolig durelyd. «Der er det en unge,» sier kapteinen og peker, «se du den? Og der er moren.» En gruppe delfiner ser ut til å svømme om kapp mot baugen før de bryter havflaten med et lekent plask.

VERDT EN AVSTIKKER

Hvis Mollymooks langstrakte strender og surfebølger ikke er fristende nok, kan kanskje Rick Steins sjømatrestaurant i verdensklasse få tennene til å løpe i vann. Den er på det særegne lille hotellet Bannisters By the Sea, der gjestene – enten her eller på Bannisters Pavilion nede i veien – kan nyte et utsøkt opphold med strandtema, med kurvstoler, plankevegger og bassengbar (middag for to fra 2000 kr; bannisters.com.au).

Cupitt er gård, restaurant, vingård, bryggeri og ysteri (cupitt.com.au) – og det hele er familiedrevet med matriark Rosie Cupitt som spydspiss. «Hun er en primus motor, moren min,» innrømmer Wally Cupitt, sjef for vingård og bryggeri. Vinproduksjon var hennes idé, og signaturvinen er en sauvignon blanc med nydelig sitrussmak og hint av sitrongress. Cupitts restaurant serverer fremragende lokal mat, men det er visningene i vinkjelleren som trekker besøkende hit igjen og igjen. Fuglehunden Louis hilser alltid gjestene velkommen. «Han jager fuglene vekk fra vinrankene,» sier Wally og rusker kjærlig på hundens hode. «Han er vår beste medarbeider. Uten ham hadde det ikke blitt noe vin.»

En delfin roterer under vann, den kikker opp mot himmelen og ansiktene som smiler mot den fra båten. Den ser ut til å nyte all oppmerksomheten i fulle drag. Jervis Bay bærer sin naturlige skjønnhet med heder og ære, men den blendende hvite sanden er ikke alt som regionen har å by på. I Greenwell Point, som er en av landets ledende fiskehavner, ligger Sams unnselige kafé, som, til hans store glede, er utpekt til New South Wales’ beste fish and chips-sjappe. «Vi serverer enkel mat, rett og slett,» sier han, noe forundret. Videre nedover kysten i Mollymook er det enda flere strender, men også vakre, uberørte elver og vannveier. I den rolige bukten Narrawallee leier vannsportfirmaet Walking on Water ut kajakker. Uten noen havstrømmer å kjempe mot, er vannet her så rolig at selv de mest sjenerte sjødyrene dukker frem. En skateunge driver forbi mens vi padler, og på grunnen, i ly av alle mangrovetrærne, skimter vi en nesten kamuflert blekksprut, avslørt av de skinnende, runde øynene. Den ruller sakte ut en tentakkel og griper tak i et skjell. Vi blir sittende og se på den i et par minutter, før vi snur og padler tilbake med solen i ryggen.

¶ ¶ ¶

Pelican Rocks (fish and chips fra 75 kr; 117 Greenwell Point Rd; se Facebookside) Jervis Bay Wild (båtturer fra215 kr; jervisbaywild.com.au) Walking on Water (kajakkutleie 380 kr for to timer; wow-watersports.com.au)

Greenfield Beach i Jervis National Park med skogen av gummitrær i bakgrunnen. Innfelt En kenguru klør seg på Pebbly Beach; kenguruer kommer ofte ned og tar seg et bad på varme sommerdager.

DRØMMEREISER New South Wales

White Sands Walk er et nettverk av stier mellom trærne, med forlokkende glimt av stranden nedenfor.

VERDT EN AVSTIKKER

Pebbly Beach ligger en 50 minutters kjøretur sør for Mollymook. Her bor det kenguruer, som man kan få øye på når de beiter i strandlinjen. De er et fascinerende syn: store flagrende ører, og stående på to bein som surikater. Med litt flaks beveger det seg i lommen, et sikkert tegn på at en liten kenguruunge snart skal titte frem og ut på verden.

Vi tar New South Wales’ «Oyster Trail», ruten som er kjent for ølet, den gode maten – og den berømte østersen.

Hvis du ønsker å bo tett på naturen, finner du ikke noe hyggeligere sted enn Tanja Lagoon Camp, hvor fire safaritelt er satt opp ved en lagune omkranset av eukalypturtrær. Leiren har et fantastisk dyreliv, deriblant en gjeng nonchalante kenguruer. Hvert telt er møblert med dobbeltseng, skrivebord og sofa, og de røffe plankegulvene rommer også kjøkken- og baderomsfasiliteter. En bålpanne sørger for koselig kveldsstemning. (fra 2200 kr; tanjalagooncamp.com.au).

IDT I ELVEN PAMBULA STÅR DET EN MANN kalt Sponge med vann til livet. Han gransker en håv full av knudrete østers. Han heter egentlig Brett Weingarth, men kallenavnet har festet seg – til og med båtturene han arrangerer heter Sponge’s Magical Oyster Tours. Langs denne kystlinjen dyrkes noen av verdens fineste østers i elvemunninger og viker. Kongen over alle østers er «Sydney rock oyster», som har blitt høstet her i uminnelige tider. Sponge peker på gamle hauger av skjell fra aboriginsk tid langs elvebredden mens vi kjører oppover elven i den motordrevne, flatbunnede båten hans. Han viser stolt frem østerfarmen sin, og forteller at han har levd av naturbruk hele sitt liv, på den ene eller andre måten. «Jeg var sauebonde før. Men oppdrett av østers passet meg bedre: Ingen bedekning, ingen spytting, og østersen sparker dessuten ikke trauet i stykker og ødelegger naboens innhegning.» Han åpner en østers som er nettopp plukket opp av havet, og løsner den fra skallet med kniven i rutinerte bevegelser. «Smak. Du får den ikke ferskere!» Saltet treffer ganen først, etterfulgt av en fyldig smørsmak. Konsistensen er kjøttfull, som en indrefilet. Det smaker nydelig. Østers er en stor del av livet her, og ikke bare for østersbøndene. «Vi drikker øl med østers,» sier Rob Barber i Longstocking Brewery, som ligger borti veien i Pambula. Der har han et lite bryggeri hvor han

SELTUR

Knappe ti kilometer utenfor Narooma, ligger øya Montagues naturreservat. Her bor hundrevis av australsk pelssel. De ligger og later seg i vannkanten, plopper ned i vannet og flyter rundt med en hevet luffe for å fange solstrålene. Ønsker du å hilse på de lekne dyrene, kontakter du Montague Island Discovery Tours, drevet av skipper Wazza. Han tar med seg små grupper for å snorkle iblant dem. Selene er gjerne nysgjerrige og kommer nær innpå, før de piler av gårde for å vise sine akrobatiske svømmetriks (fra 400 kr; montagueislandtours.com.au).

brygger skarpt ingefærøl. Han prøver også ut nye smaker ved å blande eget øl med gammelt fatøl, for å matche den lokale smaken av østers. Enkelhet er et nøkkelord. «Vi gjør alt selv. Vi fyller flaskene og skrur på korkene. Vi setter til og med på etikettene selv.» Seks timers kjøretur fra Sydney er langt nok unna for at det meste er småskala, men byen kryper stadig nærmere. Nær havnebyen Bermagui strekker utsikten seg endeløst utover. Bildet er i høyeste grad representativt for det varierte og til dels storslagne landskapet som kjennetegner New South Wales’ kyst: frodige åser, artisjokkgrønne skoger, vakre kystbyer, og i bakgrunnen havets hvite blondekant mot den kritthvite stranden, og den mektige, blå horisonten langt der ute. Jessica Cole er sjefredaktør for vår featureavdeling. Hun skjønte ikke greia med østers før hun smakte en rett fra havet i New South Wales.

DRØMMEREISER New South Wales Østersbonde Brett Weingarth inspiserer østersene sine, og de er innhøstningsklare. Nede til høyre Spiseklare østers.

SKÅL EN «SCHOONER» AV

LONGSTOCKINGS FYLDIGE ARBUCKLE STOUT, OG 12 ØSTERS, 140 KR

Longstocking Brewery, Pambula (facebook.com/ longstockingbrewery)

«Han åpner en østers som nettopp er plukket opp av havet, og løsner den fra skallet med kniven i rutinerte bevegelser.» Captain Sponge’s Magical Oyster Tours (fra 320 kr; magical oystertours.com.au) ¶Longstocking Brewery (3546 Princes Highway, ¶ Pambula; se også Facebook) 75

Det sentrale Thailand Du trenger ikke å reise langt fra Thailands hovedstad for å få det beste ut av landet: Begynn med en gourmettur til Bangkoks markeder, før du sporer opp minner fra andre verdenskrig i Kanchanaburi, og føler roen blant templene i Ayutthaya. Så er det tid for øyhopping, og vi drar til strandparadiset Ko Kut og innlandsjungelen på Ko Chang. @olivertomberry FOTO JUSTIN FOULKES

@justinfoulkes

KARTILLUSTRASJON: KATE SUTTON

TEKST OLIVER BERRY

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

PLAN L E G G R E I S E N REISEN DIT

Det er daglige direkteflyvninger fra Oslo Lufthavn gardermoen til Bangkok flere ganger i uken, og flyturen er ca. elleve timer lang.

bangkokairways.com), hvor du kan ta taxi eller minibuss til den relevante båtbryggen. Explore Koh Chang tilbyr alt du trenger for øyhopping (explorekohchang. com). Det går båter fra fastlandet og mellom øyene hele året, men rutene er svært redusert i monsunsesongen.

NÅR BØR DU DRA?

RUTEN VIDERE

Fra startpunktet i Bangkok er det ca. 145 km til Kanchanaburi (3 ½ time med buss, eller 2 ½ time med bil; leieprisene starter på rundt 160 NOK per dag; rentalcars.com). Derfra er det 2 ½ time videre til Ayutthaya. Bruker du offentlig transport, må du returnere til Bangkok: Ayutthaya er en enkel dagsreise derfra. For å komme til Ko Chang-øygruppen er det best å fly fra Bangkok til byen Trat (ca. 970 NOK en vei;

For å få behageligst vær er det best å reise mellom november og mars, når klimaet er varmt og tørt, og landskapet frodig. Vær klar over at det rundt jul er fullt over alt og høyere priser. April og mai er generelt svært varme og tørre (selv om kystbrisen gir en naturlig luftavkjøling). Monsunsesongen begynner i slutten av juni.

HVA KOSTER DET?

Thailand er et relativt billig land å reise i, spesielt utenfor de største

turiststedene. Lokale restauranter gir svært god valuta for pengene: En hovedrett koster vanligvis 43–65 NOK, mens en flaske Singha- eller Chang-øl koster ca. 16 NOK. Du betaler betydelig mer på restauranter og hoteller som er rettet inn mot vestlige turister. Et rom på et pensjonat koster ikke mer enn 110–160 NOK per natt; middels hoteller vanligvis 430–650. Mange severdigheter tar tilleggspris fra “farang” (utlendinger). Hayes & Jarvis har vært i bransjen i 60 år; deres spesialister kan gi deg råd om hvordan du kan planlegge en reise etter ditt budsjett og dine interesser. Deres 12-dagers Central Thailand Trip følger en liknende rute som den som dekkes her. Den inkluderer topp overnatting hele veien: tre netter på Bangkoks Shanghai Mansion, to netter på en River Kwai Float

SKIKK OG BRUK I TEMPLER

Kle deg respektabelt når du besøker templer. Sørg for å dekke skuldrene og knærne (absolutt ikke bikini eller bar overkropp). Husk å ta av deg skoene før du går inn, vær ærbødig overfor andre, og klatre aldri på buddhastatuene. ILLUSTRASJONER: KATE SUTTON. FOTOGRAFIER: JONATHAN STOKES

REISERÅD

House Tour og et sjunetters opphold på strand-resorthotellet Santhiya Tree Koh Chang. Turen inkluderer også en dagsutflukt på Ko Chang og alle flyvninger og forflytninger (fra 21 500 NOK; hayesandjarvis. co.uk).

LES MER

Vår Thailand-guidebok (ca. 200 NOK) dekker denne reiseruten. De aktuelle kapitlene kan også lastes ned for 30 NOK per stykk på lonelyplanet.com. Bangkok er dessuten godt dekket i våre guide-app som kan lastes gratis i App Store eller Google Play.

DETTE LÆRTE VI PÅ VEIEN

¶De fleste restauranter tilpasser krydderinnholdet til vestlige ganer. Hvis du foretrekker det sterkt, si «pet pet» eller be om at maten serveres «Thai spicy». ¶Ved måltider er det vanlig å bestille

flere deleretter. Ta små porsjoner av hver (det er uhøflig å ta for mye på en gang), og spis fra skjeen din, ikke gaffelen. Hvis du kan, bruk høyre hånd å spise med, siden venstre hånd betraktes som mindre ren.

¶Ikke ta på noens hode eller pek på noe med føttene – begge deler betraktes som svært uhøflig i Thailand.

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

Spicy kyllingburger på thaivis i TheCOMMONS. Venstre Rot Fai Ratchada kveldsmarked.

Kyllingspidd grilles før de møter sin sataysaus. Høyre Tam lager en perfekt kopp kaffe på Roots i TheCOMMONS.

Smak to sider av thailandsk gatemat i Bangkok

ET ER MIDT PÅ DAGEN I BANGKOK, OG ALLE tenker på dagens viktigste avgjørelse: hvor man skal spise lunsj. Noen vil gå mot en nudelbod i en bakgate for pad thai; andre spiser khao soy, svinesuppe, i et gammeldags butikkhus, eller kôw pàt, stekt ris, sittende på plaststoler på fortauet mens tuk-tuker og taxier farer forbi. For gjester i TheCOMMONS er utvalget mer internasjonalt, siden dette fellesskapsområdet tilbyr et stort utvalg av kjøkken innenfor sine børstede betongvegger, i tillegg til yogastudio, lekerom og en takhage med gressplen. TheCOMMONS ble grunnlagt i 2016 av et søskenpar fra Bangkok, Vicharee og Varatt Vichit-Vadakan, og ligger i Thong Lor, en bydel kjent for sine trendy barer og høyblokkleiligheter. «Ideen bak TheCOMMONS var å tilby plass for restaurantinnehavere og produsenter som ellers ville streve med å betale byens stigende leiepriser», sier Witsawawit Chantaweesomboon, eller Tam, som jobber som barista på Roots Coffee, TheCOMMONS’ kaffebar. «Det er som å være del av en stor familie.» En mer tradisjonell versjon av gatemat tilbys på Rot Fai Ratchada kveldsmarked. Vaklevorne boder fyller hver kveld det tidligere stasjonsområdet, hvor selgere står over store gryter med nudelsuppe, fresende woker er fylt av stekt ris, grønne chili og reker, og fat bugner av knivskjell, blåskjell, hjerteskjell og softshell-krabber. Ved én bod er det noen som spiser kyllingspidd i sterk peanøttsaus. Ved siden av rører kokken i en kjele med friterte fiskekaker, mens kona hans steker hussirisser, bambuslarver og enorme vannbiller til de blir sprø, og drysser over salt og krydder. Det er larmende, kaotisk og fullt av kontor arbeidere, tenåringer, familier og lokalbefolkning, som alle er ivrige etter å smake kveldens utvalg. I curryboden sin bruker Kanokwan Teplert kun gamle oppskrifter hun har fått av sin mor og bestemor, og lager tradisjonelle retter som khua kling, en velduftende, tørr kjøttcurry, og gaeng phed gaang, en sterk, rød curry laget med kokosmelk. «Folk kommer fra hele Bangkok for å spise curryene våre», sier hun. «Vi gir dem den ekte hjemmelagde smaken de husker fra barndommen.» Når mørket senker seg og neonlysene begynner å blinke, trekker spisegjestene sørover mot Yaowarat Road, en gjennomfartsvei med masse ståkete trafikk i Chinatown. Her spesialiserer gatekjerrene seg på det thai-kinesiske kjøkkenet – stekt and med sprøstekt skinn, sterke curryer og dampede svine-dumplings. Røyken velter ut fra markisene, og den varme, fuktige natteluften er tykk av aromaene fra grillet kjøtt, varm olje og stekende krydder. Ved soloppgang har alle spist ferdig. Gatene er feid, og bodene har trukket skoddene for – men i morgen kveld er det klart for nye, velsmakende måltider.

Det elegante Shanghai Mansion House hotell, bygget i 1892, ligger i hjertet av Chinatown, omgitt av gateboder og blinkende neonlys langs Yaowarat Road. Hotellet tilbyr gratis fotsoneterapi, guidede turer i Chinatown og dim sum med te (dobbeltrom fra 730 NOK; shanghaimansion.com).

Shanghai Mansion House har fungert som kinesisk operahus, børs og varemagasin.

Sjømat er et trekkplaster på Rot Fai Ratchada kveldsmarked. Venstre Kanokwan Teplert byr fram familiens oppskrifter.

INSEKTLIV

POSE MED BLANDEDE, STEKTE INSEKTER, 20 BAHT (5 NOK)

Hver bod bruker sin egen spesielle saus- og krydderblanding. Vi fant ut at en pose med blandede bambuslarver, silkeormer og sirisser var enklest å svelge – de er sprø, knasende og ikke verst med en kald øl til.

TheCOMMONS (thecommonsbkk.com) ¶Roots Coffee (kaffe fra 22 NOK; rootsbkk.com)¶Rot Fai Ratchada ¶Night Market (retter fra 11 NOK; Thu–Sun; Ratchadaphisek Rd) ¶Yaowarat Rd (retter fra 11 NOK, om natten) 79

«KHWAE» Den korrekte thailandske måten å uttale navnet på elven Kwai på er «kweh». Den heter ikke «kway».

Den gjenoppbygde stålbroen over Kwai-elven.

Kryss Kwai-elven om bord på et tog fra Burma Railway i Kanchanaburi

L. 7.45 HVER MORGEN SKRAMLER ET tog ut fra Bangkoks jernbanestasjon og tøffer gjennom de viltvoksende forstedene, forbi små landsbyer og rismarker fulle av vann. Tre timer senere saktner det farten før byen Kanchanaburi, hvor turisthordene venter med kameraene klare. Med et støt i hornet snegler det seg over en rusten jernbro mens passasjerene henger ut av vinduene og tar bilder av den brede, brune elven som glir forbi. På den andre siden øker det farten og ruller 80 kilometer videre til Nam Tok, 32 kilometer øst for grensen til Myanmar. Det som gjør dette toget spesielt, er ikke motoren som driver det, eller vognene det drar. Det er heller ikke landskapet det passerer. Det er elven det krysser: Kwai. For syttifem år siden ble denne elven og dens sideelver krysset av den beryktede Thailand–Burmajernbanen, ofte kjent som Dødens jernbane; Den japanske hæren tvang tusenvis av allierte krigsfanger til å bygge den 418 km lange banen fra Bangkok til Rangoon. Mellom 1942 og 1943 var 60 000 krigsfanger og 180 000 asiatiske tvangsarbeidere involvert i byggingen av jernbanen. Ved slutten av krigen var en tredel av fangene og halvparten av arbeiderne døde av sykdom, sult og utmattelse – eller de var henrettet. Broen over Kwai-elven ved Kanchanaburi ble udødeliggjort i David Leans Oscar-vinnende film fra 1957 og har blitt et pilegrims- og minnested, selv om det er lite igjen av den opprinnelige broen, som ble bombet av de allierte i 1945. Den nåværende stålbroen er gjenoppbygget etter våpenstillstanden. Og selv om mye av filmens handling var oppdiktet, var hendelsene den var basert på, altfor virkelige. 80

Nedstrøms fra broen ligger Don-Rak krigskirkegård, hvor gravene til 6982 soldater fra Det britiske samveldet og Nederland ligger i regelmessige rader, omgitt av tropiske blomster og velstelte plener. Det er den største krigskirkegården i Kanchanaburi, en fredelig oase langt vekk fra byens bråkete markeder og buldrende trafikk. Det mest gripende stedet, kjent som Hellfire Pass, ligger imidlertid 72,5 km nordvestover ved Konyuskjæringen. Dypt inne i jungelen, delvis i skygge av bambus- og palmelunder, bygget krigsfangene denne 26 meter dype skjæringen gjennom en klippe, for at toglinjen skulle komme frem. Krigsfangene hadde ikke annet enn hakker og bor å hjelpe seg med. Passet ble glemt etter krigen, men gjenoppdaget i 1983 av Tom Morris, en australsk tidligere krigsfange. Stedet er nå gjort om til et minnesmerke over de unge soldatene som levde, slet og døde her. Det er dekket med frynsete flagg, valmuekranser og svart-hvittbilder av de falne. Mick Clarke er sjef for Hellfire Pass Memorial Museum, en glatt, hvit bygning plassert over den tette jungelen ved passet. Museet er finansiert av den australske regjeringen og forteller stedets historie gjennom utstillinger, gjenstander og en gripende audio-guide lest av tidligere krigsfanger. «Det er en stemning nede i passet som er vanskelig å beskrive», sier Mick og ser utover fra museets utsiktsplattform som strekker seg ut over tretoppene. «Du kan nesten føle nærværet av mennene ved siden av deg. Krig er alltid et helvete, men her i Hellfire Pass var det jævligere enn noen kan forestille seg.»

Konyu-skjæringen, eller Hellfire Pass, ble hugget ut for hånd av krigsfanger og fikk navnet fra det forferdelige synet av dem som jobbet om natten i fakkellys.

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

AVSTIKKER

Erawan nasjonalpark er oppkalt etter den trehodede, hvite elefanten i hindumytologien og er berømt for sine sju fosser. Flere har skyggefulle dammer, ideelle for et bad.

Fanger og arbeidere ble tvunget til å hugge seg gjennom den 26 meter dype klippen kun ved å bruke håndkraft.

Home Phutoey Resort ligger over en pittoresk sving i Kwai, med forrevne karståser i bakgrunnen. Hyttene med tømmerpanel ligger spredt langs de svingete stiene som ligger i skyggen av jungeltrær – de beste har flott utsikt over elven, som er praktfull ved soloppgang. Det finnes også en liten innsjø, en zipline og et oppvarmet basseng (hytter fra 485 NOK; homephutoeyriverkwai.com).

Don-Rak krigskirkegård (gratis inngang; 284/66 Sangchuto Rd) Hellfire Pass (gratis inngang; hellfirepass.in.th)

Gå tilbake i tid blant templene og chediene i Ayutthaya

ED CHAO PHRAYA-ELVEN, I DEN hellige byen Ayutthaya, er en prosesjon av nonner på vei til morgenbønn. De er kledd i hvite kapper og går etter hverandre inn på gårdsplassen til Wat Mae Young, setter seg med korslagte bein på det støvete steingulvet og lukker øynene idet de begynner å meditere. Sollyset kryper over hellene, men kvinnene sitter stille som statuer: noen i minutter, andre i en halvtime eller mer. «Det er så fredelig her», forklarer Sawitree Phumai, idet hun avbryter økten i skyggen av et bodhi-tre. Hun ble født ved Ayutthaya og vender tilbake hvert år for en meditasjonsretreat. «Her kan jeg glemme hverdagens bekymringer og konsentrere meg om viktigere ting. Den eneste måten å oppdage lykke på er å finne den inne i deg selv.» Det er en grunn til at Sawitree og de andre nonnene har valgt Ayutthaya som sitt refugium. Ayutthaya ble grunnlagt i 1350 og var Thailands politiske og religiøse senter i 400 år. Det var residensbyen for 33 generasjoner av thai-konger, som fikk bygget templer, klostre, religiøse palasser, gravlunder, statuer og chedier eller pagoder – bygningene som huset religiøse relikvier – på det tre kvadratkilometer store området innenfor de røde murene. Men i 1767 feide den burmesiske hæren gjennom byen og satte templene i brann, og Ayutthaya lå igjen i ulmende ruiner. Deretter ble det etablert en ny hovedstad

«Det er så fredelig her. Jeg kan glemme hverdagens bekymringer og konsentrere meg om viktigere ting.»

Nonner i hvite kapper på vei til morgenbønn.

De tre chadiene i Wat Phra Si Sanphet ble bygget for å oppbevare kongenes aske. Innfelt Et bodhi-tre har nesten dekket buddhaen i Wat Mahathat fullstendig.

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

Størrelsen på bygningene i Ayutthaya gir en indikasjon på hvor rik og avansert denne byen var for sin tid.

Hodedetalj av den liggende Buddha i Wat Lokaya Sutha. Under Røkelse og orkideer bringes som tempelofringer.

GYLLEN BUDDHA

For å få et glimt av hvordan Ayutthayas templer opprinnelig så ut, dro vi til Wat Na Phra Meru, en av de få bygningene som har overlevd byens ødeleggelser. Inne finner vi Ayutthayas eneste gylne Buddha, Phra Buddha Nimitr Vichit Maramoli Sishanpeth Boromtrailokanat, som er imponerende 10 meter høy og 4,4 meter bred.

80 km nedover elven ved Thonburi, i dagens Bangkok. Hadde historien tatt en annen vending, ville Ayutthaya ha konkurrert med Bagan eller Angkor Wat når det gjelder arkitektonisk prakt – men selv nå, delvis i ruiner, har labyrinten av forfalne templer en atmosfære av magi og mystikk. I Wat Mahathat stiger prang (tårn) opp fra en gårdsplass som er overgrodd med slyng-planter og trerøtter; en buddhastatue hviler med korslagte bein foran dem, rolig og gåtefull, mens han mediterer over livet. På den andre siden av gårdsplassen er en annen buddhastatue blitt slukt av et bodhi-tre. Ansiktet stirrer ut fra de sammenfiltrede røttene. Like ved, i Wat Lokaya Sutha, finner vi en liggende Buddha, utstrakt på siden, svøpt fra hode til tær i en oransje kappe, med hodet hvilende på lotusknopper. Med sine 40 meter er denAyutthayas største buddhastatue, og pilegrimer stiller seg i kø 84

for å gi offergaver. De venter tålmodig for å tenne røkelsespinner, legge fra seg buketter med lotuser og orkideer på podiet og plassere en firkantet offergave av bladgull på buddhaen mens de ber for helse, rikdom og lykke. Senere, mens skumringen innhyller byen, samler pilegrimer seg for å se på solnedgangen på Wat Phra Si Sanphet, hvor tre steinchedier stiger mot himmelen som heksehatter, hver av dem toppet av et steinspir. Idet sola synker rød ned i elven og seilere kretser rundt kuplene, rusler munker i oransje kapper stille inn på gårdsplassen, kneler og begynner kveldsbønnen – en skikk som har vært uendret i sju århundrer.

¶ ¶

Wat Mae Young (inngang 11 NOK; Han Tra) Wat Mahathat (inngang 11 NOK; Th Chee Kun) Wat Lokayasutharam (gratis inngang; nær Th Khlong Thaw) Wat Phra Si Sanphet (inngang 11 NOK; Khlong Tho Rd)

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

Stikk av til paradisøya Ko Kut med sine idylliske hvite strender

ØFFINGEN FRA BÅTMOTORER ANNONSERER at Ko Kuts (også kjent som Koh Kood) fiskere vender tilbake. De har vært ute til havs hele natten og setter kursen tilbake til havnen rett etter morgengry for å losse fangsten. Gradvis dukker omrisset av en høy og kupert øy opp i horisonten. Den forrevne silhuetten er dekket av skog og stiger opp fra et turkis hav. Snart begynner hvite, halvmåneformede strender å fylle kystlinjen: noen brede, andre små og sigdformede, alle med tropisk jungel i bakgrunnen. Fiskerne bryr seg ikke om dem – de konsentrerer seg om å laste av nattens fangst – men for de fleste som nærmer seg Ko Kut, er strendene grunnen til at de kommer hit. Selv i et land som er så velsignet med strender som Thailand, er buktene og vikene på Ko Kut spesielt verdt å nevne. Ko Kut er den sørligste og nest største

Ao Phrao-stranden på Ko Kuts vestkyst.

Fiskebåter i Ao Yai på Ko Kut. Motsatt side, øverste rad fra venstre Aumboon holder en hesteskokrabbe; cocktails på Shantaa Resort.

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

øya i en liten øygruppe en 75 minutters båttur sør for Trat, og kalles med rette for en av Thailands mest uberørte øyer. Den er fremdeles for det meste eid av lokale familier og er ikke på langt nær så utbygget som Ko Mak og Ko Chang i nærheten. De fleste av resorthotellene ligger samlet rundt Ao Ta Pao og Klong Chao, to gylne kurver som er skåret ut av øyas vestkyst, hvor kajakkpadlere glir over det blå vannet, barn snorkler på grunnene, og folk soler seg og nipper til kokosshaker og cocktails i stråtekkede strandbarer. Men for å nå Ko Kuts mest bortgjemte strender er det nødvendig med litt anstrengelse – og en scooter. Veien snor seg pukkelrygget langs vestkysten, gjennom landsbyer hvor øylivet fortsetter, makelig og deilig uberørt av verden utenfor. Sett fra setet på en scooter farer boder stablet opp med kokosnøtter, mangoer, bananer og papayaer forbi langs veien. Bønder jobber blant gummitrærne sine og tapper barken for lateks. Røyk driver over veien fra ulmende bål i bakhagene, og aper kaster seg mellom palmetoppene, mens de pludrer og skriker skingrende. Fra tid til annen får vi øye på en vik eller en hvit strand mellom trærne – små flekker av paradis som går over i blågrønt hav. Ao Phrao er en av dem. På Ko Kuts sørkyst, med adkomst via en sandete, liten vei med dype hjulspor, ligger noen få strandhytter for eg selv. Dette er øyboernes eget favorittsted, hvor de holder strand- og grillfester om kveldene. Det er også Aumboons lokale strand. Hun bor i fiskerlandsbyen Ao Yai, litt over tre kilometer østover, hvor hun arbeider i familiens sjømatrestaurant. «For oss er øya hjemme, så det er lett å ta den for gitt», sier hun mens hun dingler med beina fra landsbybryggen og betrakter fiskestimene som kretser rundt stolpene. «Men når jeg har vært borte fra Ko Kut, vet jeg at jeg er hjemme så snart jeg setter føttene på sanden.» Langs brygga bytter barn fra landsbyen på å stupe ned i vannet og sende opp sprutsøyler mens fiskerne lesser av fangsten sin. Aumboon går ned for å se hva de har for slags fristende råvarer å tilby denne morgenen, og rusler en tur langs den vaklevorne gangbroen mens hun betrakter en longtail-båt på vei ut fra bukten.

Bak den gylne sanden på Ao Ta Pao, en av vestkystens beste strender, er Paradise Beach Resort en flott base for å utforske Koh Kood. De små, komfortable A-formede hyttene har adkomst via en gangbro i tre (hytter fra 1270 NOK; kohkoodparadise beach.com).

På Paradise Beach Resort finner du både treningsstudio, restaurant, palmehage og et stort, svømmebasseng.

Scooterleie (fra 65 NOK per dag)

Maten kan nesten ikke bli ferskere enn i Aumboons familierestaurant i Ao Yai, drevet av tanten hennes, Noochy. All sjømaten på menyen kommer rett fra fiskebåtene. Vi elsket kongerekene i fyldig, rød currysaus (hovedretter ca. 55 NOK; 00 66 86 113 3379).

IMAGE BY PERMISSION OF BLAKDOUGLAS.COM.AU

NOOCHY

Legg folkemylderet bak deg med en fottur inn i jungelen på Ko Chang

Jungle Fever Trekking-guide Laem ved et enormt krabok-tre.

E DEG FOR», SIER SUTTIWAT «LAEM» Chomtiwang fra Jungle Fever Trekking, der han går i sikksakk opp gjennom regnskogen langs en ravine strødd med steinblokker. Over oss skvaldrer og plystrer jungelfugler i tretoppene, og lyden av rennende vann gir gjenlyd nede i kløften. Elegant som en fjellgeit hopper han over steinblokker og balanserer på smale hyller, før han når målet: en dyp, klar kulp, som får vann fra en foss som faller ned fra fjellsiden. «Dette er Klong Plu», sier han og setter seg på en stein for å spise lunsj. «Det er her jeg liker best å bade, så lenge du ikke bryr deg om at fisken gnafser litt på føttene dine.» Han gumler på litt mango og ser opp på løvtaket i regnskogen. Et teppe av grønne trær strekker seg mot himmelen, dekker åssidene helt opp til de forrevne fjelltoppene, pyntet med bånd av skyer. «Bare én av tusen som besøker Ko Chang opplever denne siden av øya», fortsetter Laem og dingler med beina ned i kulpen, noe som tiltrekker seg en stim av fisker som piler urolig rundt tærne hans. «Som oftest har jeg den for meg selv – og hvis jeg skal være ærlig, vil jeg gjerne at det fortsetter slik!» Ko Chang er den nest største øya i Thailand etter Phuket og har blitt en favoritt blant strandelskere og ryggsekkturister som ser etter en lett tilgjengelig øyferie. I løpet av de seneste årene er kysten blitt raskt utbygget og inneholder nå en rad med resorthoteller, restauranter og strandbarer – men det fjellrike innlandet er fortsatt vilt og uutforsket. Dit kommer man kun med noen få guider som er kunnskapsrike nok til å navigere på de utydelige jungelstiene. Fosser som Than Mayom, Klong Nonsi og Klong Neung utgjør populære mål for vandrere, da de gir mulighet for et avkjølende bad etter en varm, svett tur gjennom jungelen. De djerveste vandrerne gir seg imidlertid i kast med Ko Changs tøffeste utfordring, den åtte timer lange klatreturen til øyas høyeste punkt, Salak Phet. Det er et slit på 744 meter, men gir adgang til Ko Changs mest urørte regnskog

«Det er veldig lett å gå seg bort. Jeg har gått her i ti år og kjenner alle stiene, men likevel må jeg av og til stoppe og finne ut hvor jeg er. Skogen endrer seg hele tiden.» 88

DRØMMEREISER Det sentrale Thailand

Salak Phet, Ko Changs høyeste punkt

Jungelen gir en opplevelse de fleste feriegjestene ikke får, men bør kun forsøkes med en guide.

ELEFANTTEMPEL

Ko Changs tilnavn, «Elefantøya», sies dels å komme av at den likner på hodet til en sovende elefant og dels fra de ville elefantene som en gang levde her. Utskårne og dekorerte elefanter pryder Chao Por elefanthelligdom, som ligger på en ås over fergehavnen på nordenden av øya. Elefantfigurene varierer fra imponerende statuer til bitte små gjenstander. Vi ble også mektig imponerte over dragehalerekkverket langs trappen opp til tempelet.

Santhiya Tree Resort ligger tilbaketrukket fra hovedveien langs øyas vestkyst. Dette er et av de beste stedene å bo på Ko Chang, med luksuriøse hytter arrangert rundt en nydelig hage i palmeskygge, og en god restaurant med utsikt over stranden. Hyttene har teakgulv, himmelsenger og hageliknende bad (fra 1740 NOK; santhiya.com).

og mulighet for å få se de sjeldneste dyrene, fra bjørnemakaker og sølvfargede lemurer til hornfugler, solfugler, bylbyler og isfugler. Det er også nødvendig å ha med seg guide, siden jungelstiene er vanskelige å følge og sjelden beferdet. «Det er veldig lett å gå seg bort», framhever Laem. «Jeg har gått her i ti år og kjenner alle stiene, men likevel må jeg av og til stoppe og finne ut hvor jeg er. Skogen endrer seg hele tiden; en sti som var enkel å følge én uke, kan være fullstendig overgrodd den neste.» Han stanser ved stammen til et krabok-tre og fører hånden over røttene som vokser rundt stammen som stålpilarer. «Vi må behandle naturen med respekt», sier han. «Vi er bare gjester, og vi bør alltid etterlate skogen slik vi fant den.» Han går videre inn blant trærne og etteraper fuglelydene mens han rydder en sti gjennom under skogen. Innen kort tid er han omsluttet av jungel, og stien ser ut som om ingen noensinne har gått der.

Jungle Fever Trekking (halvdagstur 175 NOK; junglefever.in.th) Raht Trekking (fulldags vandring opp Salak Phet 305 NOK; rahtkohchangtrekking.blogspot.co.uk)

Oliver Berry skriver regelmessig for Lonely Planet. Det spiselige insektet han liker best, er nå bambuslarve; han anbefaler ikke skorpioner og vannbiller.

DRØMMEREISER Patagonia

Gjennom Patagona Følg århundrer av fryktløse reisende til det ville og barske Patagonia i Sør-Chile, og oppdag et land som er modent for nye eventyr. TEKST AMANDA CANNING @amandacanning FOTO JONATHAN GREGSON @jonathangregsonphotography

DRØMMEREISER Patagonia

il å være en fjern remse av land bortgjemt nederst på kloden tiltrekker Patagonia seg mye oppmerksomhet. I løpet av årene har mange oppdagelsesreisende, særlinger og omstreifere dukket opp i horisonten og styrt mot kysten, akkurat der det enorme kontinentet Sør-Amerika later til å miste kreftene og lute mot Antarktis. Først kom jordomseilerne. På 1500-tallet reiste Magellan og Drake denne veien, og den første vendte tilbake til Europa med fortellinger om noen nakne kjemper som likte å synge og danse. Så kom vitenskapsmennene. Kaptein FitzRoy og hans HMS Beagle seilte denne veien på oppdagelsesreise før han vendte tilbake til området med Charles Darwin om bord. Like i hælene på dem kom dinosaurjegerne, blant dem tyske Hermann Eberhard, som kom over en virkelig kjempe i en grotte – levningene etter den utryddede mylodon, eller kjempedovendyr. Deretter flyktet røvere ned hit i forsøk på å komme unna den amerikanske lovens lange arm: Butch Cassidy og Sundance Kid lekte litt med tanken på et nytt liv etter sin tørn som chilenske ranch arbeidere. Og til slutt kom drømmerne: Bruce Chatwin og hans reiseskildring In

Patagonia fikk utallige andre vandrere til å pakke sekken og ta veien sørover. Blant disse eventyrerne er det én som nå for det meste er glemt i sitt hjemland: skotten lady Florence Dixie. Dixie var krigskorrespondent og leder for British Ladies Football Club og reiste til sørspissen av Patagonia i 1878. «Jeg valgte det nettopp fordi det var et underlig sted og så langt unna», skrev hun i sine memoarer, Across Patagonia. I seks måneder krysset hun mellom Argentina og Chile på hesten sin, galopperte over sletter og red opp fjell, slo leir i det fri, flyktet fra branner og, angivelig, kannibaler, og utforsket store områder som var ukjent for andre. Hun ble feiret som den første europeiske turisten i Patagonia og vendte tilbake til Skottland som litt av en berømthet.

Å,

alle her kjenner til Florence», sier vandreguide Gonzalo Koo og lener seg på gåstavene sine. «Som den første turisten her er hun som jomfru Maria i Patagonia.» Vi har brukt formiddagen på å vandre gjennom bøkeskogene i den chilenske provinsen Última Esperanza («Siste håp»), forbi grotten hvor Eberhard fant sitt kjempedovendyr, og klatret opp mot fjelltoppene som skinner med nysnø. Sørparakitter og chilemarkspetter har flagret skrikende og irritert opp fra reirene sine når vi har passert. Etter et par timer kommer vi ut på et bredt platå. «Kanskje Florence ikke var akkurat her på dette stedet», sier Gonzalo, «men hun kan ha passert gjennom denne dalen.» Han gjør tegn mot landskapet 900 meter under oss. Høsten har akkurat kommet på den sørlige halvkule, og Patagonia ser ut som det står i brann; gresslettene gløder rødbrunt og skogene flammerødt og

På vei mot fjellene i Torres del Paine. Øverst til høyre Kondorer sirkler over «Siste håp-provinsen».

«Nettopp fordi det var et underlig sted og så langt unna, valgte jeg det.» En kopp maté-te, laget av yerba maté-blader er populær blant patagonske gauchoer.

DRØMMEREISER Patagonia

gyllent. Elvene som følger dalbunnen, er så langt under oss at de ser ut som bomullssnorer. En bevegelse fanger Gonzalos blikk, og vi får endelig belønning for dagens strev: kondorer. Langt under oss glir et par langs den glitrende tungen av Lago Sofia der den nærmer seg Andes. Flere dukker opp, sirkler inn fra venstre, suser opp fra høyre. «Det er som en motorvei av vind her», sier Gonzalo, som ligger på steinene og kikker over platåkanten. «De leter etter en varm oppvind slik at de kan komme seg tilbake til reirene.» Idet vi snur for å gå ned fra fjellet, blir vi distrahert av en lyd bak oss: flappflapp-flapp fra en kondor bare noen meter over hodet på oss. Jeg føler, slik Florence beskrev sitt første kondormøte, «luften dirre mens den fløy, og nesten berørte meg med tuppen av den mektige vingen» – et øyeblikk som fylte henne med slik ærefrykt at Florences ektemann kjapt trakk ut en rifle og skjøt den ned fra himmelen. Et øyeblikk ser kondoren rett ned på meg, og jeg ser rett opp på den, og så er vi begge på vei.

et er en flere timers kjøretur gjennom «Siste håp»-provinsen til Patagonias største severdighet – Torres del Paine nasjonalpark. Med lave, mørke skyer over de mosefargede åsene og en mild vind som lager småbølger på overflaten til alle innsjøene, er det et behagelig, beroligende landskap, som på mange måter kan ha minnet Florence om Skottland.

Det er imidlertid én liten forskjell. Innimellom sprekker skyene opp, og vi får et glimt av fjellene som trekker så mange besøkende hit. Kordillerene tårner over åsene, med spisse og mystiske topper og revner skjult i skygge. Det er aldri annet enn forbløffende når de åpenbarer seg. I de få øyeblikkene dominerer toppene oppmerksomheten til hvert eneste menneske i parken. Vandrere tar en pause på stien og strekker hals. Ryttere får dyrene sine til å stanse og glor. Gjester som slapper av på hotell rommene styrter ut med kameraene sine. Og så driver skyene inn igjen, og alle fortsetter med sitt. For Juan Toro innebærer det å drive Torres del Paine. Han kom i 1977 og skulle pensjonere seg i fjor – men han klarer ikke helt å slutte i jobben som parkens første viltvokter. Jeg avbryter ham i hytta hans i nordenden av parken idet han setter seg ned for å spise en lunsj bestående av brød med sjokolade pålegg. Gjennom kjøkkenvinduet hans ser vi mot Dixie Island midt i det turkise vannet i Laguna Azul. På klare dager, sier Juan, er det også fantastisk utsikt mot Kleopatras nåler, de tre spisse toppene som Florence ga navn til da hun kom denne veien for 140 år siden. I begynnelsen da han var her, hadde han mer enn utsikten til felles med Florence. I likhet med henne levde han utelukkende fra hånd til munn. «Det var en interessant tid å være viltvokter i», sier han og slenger seg ned på en sofa. «Jeg måtte grave ut stiene for hånd og hakke hull i gjenfrosne bekker for å få drikkevann.» Han minnes gjerne den gangen en puma angrep et menneske, og han kom og så at mannen var skalpert og overkroppen spist. «Dette stedet er fremdeles en gave fra naturen», sier han, «og dyrelivet er det beste her.»

De kneisende toppene i Cordillera del Paine-kjeden i Torres del Paine perfekt speilet i det stille vannet i Lago PehoĂŠ.

I et område som er så enormt og så tynt befolket, finnes dyrelivet overalt. Store, knoklete harer sprer seg på engene ved den minste engstelse. Enorme karakaraer sitter på gjerdestolper og speider etter bytte. Lubne, blanke pampasrever stikker fram fra det tørre gresset på jakt etter mus og insekter. Flyveudyktige andufugler beveger seg over slettene og bryter ut i komiske Bippe Stankelbeinaktige sprinter ved første lukt av fare. Og overalt finnes det guanakoer. De lamaliknende dyrene står vakt på tåkete fjelltopper eller samler seg i grupper for å gresse, mens de stirrer sørgmodig på oss når vi passerer. «De er alltid på vakt mot fare», sier Negra Romera. Vi har forlatt Juan og kjører sørover på en av grusveiene som snor seg gjennom parken. Negra er designstudent fra Chiles hovedstad Santiago, og har jobbet som guide i Torres del Paine i et par år. Hun tviler på om hun noen gang vil dra tilbake til byen. Vi stanser i veikanten for å se på en flokk guanakoer som er samlet på en åskam. De virker urolige, det rykker i neseborene. Negra speider ut over landskapet, leter etter kilden til uroen. «Å, se», utbryter hun og peker på en

«Patagonia ser ut til å stå i brann, skogene er flammerøde og gylne.»

Venstre Høsten på den sørlige halvkule betyr fargerike bøkeskoger. Motsatt side Negra Romera, en guide i nasjonalparken.

berberisbusk i nærheten. «Jeg tror det er en rev inni der.» En mørk skygge kommer fram og lister seg oppover skråningen. Det er langt ifra en rev. Det er en puma. Guanakoene skriker og løper mot åsen, og kan høres lenge etter at de er forsvunnet. Pumaens plan gikk i vasken: De fikk øye på ham for fort. Han kaster et langt blikk i vår retning og lusker av sted. Det er anslått at det finnes bare 60 pumaer i en park på nesten 2600 kvadratkilometer, og vi er ivrige ved tanken på å få se den en gang til: Beslutningen om å følge etter til fots er ikke en vi vurderer for lenge. Siden vi må holde trygg avstand betyr det imidlertid at vi snart kan ha mistet ham. Der vi står ved Lago Sarmiento gransker vi åstoppene gjennom kikkerten og tror at han er forsvunnet for lengst. Men plutselig er han der – mye, mye nærmere enn vi hadde ventet. Kroppen hans spenner seg, han kryper lavt sammen, og han kommer mot oss med de oransje øynene festet på våre. Akkurat idet jeg begynner å beregne hvor raskt jeg kan komme meg tilbake til bilen (kan jeg i det minste løpe raskere enn Negra?), slapper pumaen av og stanser. Han rusler sin vei mens han snur seg nå og da for å se på oss. Vi følger ham gjennom kikkertene til han ikke er mer enn en flekk på linsen. «Det blir aldri kjedelig her i Torres del Paine», hvisker Negra med en litt nervøs latter. «Det er overraskelser hver eneste dag.»

et der – en puma. Og det: en puma. Der borte – en puma.» Victor Sharp baner seg fram gjennom enger med flekker av pampasgress og peker ut de blodige, nakne skjelettene til sauene sine. Noen er trampet ned i bakken, andre er slengt inn i greinene på lave trær – alle er ofre for en katt som sannsynligvis brukte flokken til å lære ungene hvordan de skal jakte. «Bonden er ingen venn av pumaen», sier Victor med rynket panne. Victor og faren hans, Victor senior, treffes stort sett på familiens farm,

DRÃ&#x2DC;MMEREISER Patagonia

«Å være en ekte gaucho handler ikke bare om hestene. Det handler om måten vi lever på.»

Estancia La Criollita, rett ved grensen til Argentina, i skyggen av fjellkjeden Sierra Baguales. Etter patagonsk standard er den et småbruk – bare 6000 hektar. «Sammenliknet med en ekte ranch er det litt kleint», sier Victor. Det virker som alt annet. Fra det røde våningshuset med bølgeblikktak strekker jorda hans seg i alle retninger. I vest ligger toppene i Torres del Paine som smilehull i horisonten. Mot øst ligger slettene, kløftene og fjellene, og så enda flere sletter, kløfter og fjell – og alt tilhører estanciaen. «Den nærmeste mobildekningen er tre kilometer den veien», sier Victor og vifter med hånden over tuete gressletter som knaser av tidlig frost. «Nærmeste nabo er en time på hesteryggen i den retningen.» Victor og Victor senior tar hånd om 1500 sauer, 60 hester og 40 hunder her. I dag er det tid for å samle sauer og gjete dem inn i gårdens kve for en sjekk før vinteren og en kjapp klipp for å holde ullen ute av ansiktet på dem. Det er en av de få gangene i året de blir brakt inn; for det meste streifer dyrene fritt rundt.

DRØMMEREISER Patagonia

estene er salet, og hundene, som aner at det er eventyr på gang, er yre av forventning i hundehusene. Det er akkurat tid for Victor til ta en siste sigarett og en kopp bitter maté-te før dagens jobb begynner. Han nikker mot dalen som brer seg bort fra oss. «Da jeg leste Florence Dixies bok, så jeg henne for meg i et landskap som dette.» Victor tror hun må ha kommet denne veien fra Torres del Paine og passert rett gjennom ranchen hans. «Det hun gjorde, som kvinne på den tiden, å komme fra den andre siden av jorda, er imponerende», sier han. «Men i virkeligheten var jeg mest interessert i hvordan hun var mot hestene sine.» Victor fikk sin første hest da han var sju år, og siden da har han ikke tilbrakt en eneste dag borte fra en hest. Selv om ferdighetene hans antyder noe annet, avviser han beskjedent at han er en gaucho – de søramerikanske mennene som er så berømt for sine rideferdig heter at Florence sikret seg et par til ekspedisjonen sin. Han ser så visst ekte ut, med løstsittende bukse, bredt belte, slapp baskerlue og lærstøvler. «For å være en ekte gaucho handler ikke bare om hestene. Det handler om hvordan vi lever, hvordan vi griper an ting, hvordan vi hjelper hverandre.»

Victor Sharp samler sammen noe av de tusenvis av sauene på Estancia La Criollita, med toppene i Sierra Baguales i Argentina i bakgrunnen.

DRØMMEREISER Patagonia

Han hvisker inn i øret på favoritt hesten sin, en skinnende, hvit fyr som kalles Pichi, stiger kjapt opp og styrer ham ut av båsen. Så begir han seg mot fjellene med ti hester travende foran seg og flere hunder som farer omkring i et anfall av begeistring. Snart er han ute av syne. Victor senior og jeg følger etter til fots. Når sauene er brakt inn på engene nærmest gården, er det vår jobb å lukke grindene bak dem. Inntil da må vi vente. Skyggene fra Sierra Baguales har sakte krøpet oppover slettene med den stigende sola før vi hører den første fløytelyden, og da jeg myser, får jeg øye på en hvit linje som bukter seg over åsene. Victors rop når oss over dalen, han driver flokken rasende videre. «Jeg kan ikke gjenta for deg hva han sier», smiler faren hans. Straks er flere hundre sauer over oss.

Victor sirkler rundt på Pichi. Hestens pels er oversprutet av søle, og Victor roper til hundene sine. De løper rundt flokken, stuper inn i virvaret av dyr og ut igjen, venter på nye instruksjoner. Det tar enda flere timer før flokken er drevet inn i kveen, alle grindene er lukket, hestene striglet og hundene matet. «Det er slik det er når du har dyr», sier Victor, klar til å få seg litt mat selv. «Du ser etter dem, og de ser etter deg.» Med duften av stekt lam svevende fra kjøkkenet setter vi oss utenfor gården og ser på at sola forsvinner bak Torres del Paine. Et stinkdyr snubler lystig forbi saueinnhegningen og skremmer en småsovende katt. Victor senior roper til oss at det er mat akkurat idet sola forsvinner for godt, og det eneste lyset i mils omkrets er stjernene over oss. Det er en scene som ikke er mye endret fra den som trakk Florence fra den andre siden av jorda for så mange år siden. «Det er alltid det samme», sier Victor. «Det er godt å være så langt unna det hele.» Han stumper sigaretten, tar av seg støvlene og går inn for å spise middag.

Amanda Canning kom tilbake fra Patagonia med sans for Carmenérèvin och chilensk bønnegryte.

100

Victor i typiske gaucho-klĂŚr, med et skinnbelte han har laget selv. Motsatt side En hannpuma, ĂŠn av kun 60 i Torres del Paine.

101

VERDT Å VITE REISEN DIT Flyturen til nærmeste flyplass til Punta Arenas vil sannsynligvis gå via Chiles hovedstad Santiago. Før du kommer så langt, må du regne med ett til to flybytter fra Oslo og en flytid på rundt 20 timer pluss. TA DEG FRAM Fra Punta Arenas er det en kjøretur på nesten tre timer til Puerto Natales, inngangsporten til Torres del Paine. Hoteller kan tilby henting mot en avgift, ellers kan man leie bil på flyplassen for rundt 2700 kroner per uke (europcar.com). HVEM KAN HJELPE? andBeyond er spesialister på luksuriøs økoturisme og kan skreddersy Patagonia-turen din. De kan også legge til destinasjoner utenfor regionen hvis du ønsker å forlenge reisen til Chile. Deres Patagonia Untamed-tur inkluderer to netter på B & B i Santiago og fem netter med fullpensjon på Explora Patagonia i Torres del Paine nasjonalpark, med alle aktiviteter, ekspertguider og en frivillig ekskursjon til Victors ranch inkludert. Internasjonale og innenlands flyvninger og parkavgifter er også dekket (fra 69 000 NOK; andbeyond.com). OPPHOLD Flytidene kan innebære at du må tilbringe en natt på flyplassen i Santiago før du begir deg videre til Punta Arenas eller tilbake til Europa. Du kan ikke komme særlig nærmere terminalen enn Holiday Inn Santiago Airport, med romslige, stille og komfortable rom en kort spasertur fra innsjekking. Et svært anstendig frokosttilbud er tilgjengelig fra kl. 5 (fra 1250 NOK; holidayinn.com). LES MER Kjøp Chile & Easter Island-guiden (185 NOK) for info om den chilenske siden av Patagonia. Florence Dixies Across Patagonia er tilgjengelig på Amazon for ca. 90 NOK (amazon.co.uk). 102

PLANLEGG REISEN

Patagonia PÅ KARTET Estancia La Criollita Explora Patagonia Lago Sofia Puerto Natales Punta Arenas Torres del Paine nasjonalpark

DRØMMEREISER Patagonia REISEN DIT

Fra Punta Arenas, kjør eller sørg for å bli hentet til Puerto Natales, rett under tre timer unna. Se etter nanduer og chileflamingoer på veien.

Remota, en kort spasertur fra byen, er et upåklagelig komfortabelt sted å ta seg inn igjen etter en lang flytur. Stilen er en anelse modernistisk, med oppsiktsvekkende vinkler, høyloftede rom, mye treverk, særpregede peiser og høye vinduer som får mest mulig ut av fjordutsikten. Hotellet tilbyr mange aktiviteter, fra terrengsykling til ridning, og maten i restauranten er utmerket; sørg for å prøve en Calafate Sour cocktail før du går løs på en lokal biff eller guanakocarpaccio (fra 2225 NOK; fullstendige pakker finnes også; remotahotel.com).

Trenger du vandrer- eller friluftsutstyr, kan det handles i butikkene i Puerto Natales før du kjører til Torres del Paine nasjonalpark, ca. 90 minutter unna. Inngangspengene er 140 NOK i lavsesong (mai til september) og 270 ellers (parquetorresdelpaine.cl, torresdelpaine.com).

Explora Patagonia har kanskje den beste utsikten fra noe hotell i hele verden: tvers over Lago Pehoé til toppene i Cordillera del Paine. Hotellet ligger litt som et strandet skip på bredden til innsjøen; skifer- og treinteriøret gjør det til et fint sted å slappe av på slutten av dagen, men det som er viktig, er å komme seg ut i parken. Foredrag og guider er tilgjengelig for å gi råd om ekskursjoner som passer din form og dine interesser, fra lette fotosafarier til utfordrende fjellbestigninger. Maten og vinen i restauranten er førsteklasses (tre netter fra 10 600 NOK, inkludert all forflytning, parkavgifter, aktiviteter, mat og drikke; explora.com).

For å arrangere en tur til Estancia La Criollita, for hesteridning og et festmåltid av lam, send e-post til Victor Sharp på estancialacriollita@gmail.com. Legg merke til at han ikke har e-posttilgang så ofte, så planlegg i god tid. Ranchen er også på Instagram på estancialacriollita.

Fra ranchen er det en ca. fire timers kjøretur tilbake til flyplassen ved Punta Arenas.

DETTE BØR DU PAKKE Utstyr deg selv for vandreturer

•

Jack Wolfskin-bukse Activate XT finnes for menn og kvinner, og er vanntette og ekstra tøyelige og komfortable. Lommer med glidelås er dype nok til smarttelefon (merket forhandles bant annet på outnorth.no eller på zalando.no).

•

North Face-støvler North Face har en rekke sko og støvler som «puster» og er vanntette. Sørg for å gå dem inn hjemme for å unngå gnagsår (fra 1185; fjellsport.no).

•

Salomon-jakke Det er praktisk med en lett, vanntett jakke når du vandrer; La Cotekolleksjonen fra Salomon har flere varianter for menn og kvinner, i et stort utvalg av farger (fra 1290; salomon.com).

Guanakoer er ville slektninger av tamme lamaer. Motsatt side Victor Sharp på Estancia La Criollita.

103

FORTSATT REISELYST?

FĂĽ inspirasjon til flere spennende reiser i andre bokasin fra Lonely Planet pĂĽ bokasin.no.

J A K T E N Migrasjonen, den store vandringen av gnuer og sebraer som årlig finner sted over slettene i Øst-Afrika, kalles ofte verdens mest spektakulære syn i dyreverdenen. Vi reiser til Tanzania for å prøve å nå igjen flokkene. Tekst: AMANDA CANNING Foto: JONATHAN GREGSON

106

@amandacanning

@jonathangregsonphotography

Thomsongaseller holder godt Ă¸ye med en Land Cruiser som triller gjennom de akasie-overstrĂ¸dde gresslettene i Serengeti i det nordlige Tanzania.

107

Praktstæren med det passende navnet finnes i hele Øst-Afrika. Venstre: En ung hunnleopard hviler i en greinkløft i et tre etter å ha jaktet på en gaselle.

Noel Akyoos karriere har ført ham fra Kilimanjaro-ekspedisjoner (32 toppbestigninger) til guiding i Serengeti. Høyre: En masaisjiraff, den største av artene, kan bli opptil seks meter høy.

108

DRØMMEREISER Serengeti Det lokale kallenavnet på gnu er «reservedelsdyret», med ansiktet til en gresshoppe, ryggen til en hyene, manen og halen til en hest og hornene til en bøffel.

DAG ÉN:

LANGSOMME GNUERS DAG DET HAR VÆRT EN UTMERKET NATT FOR ROVDYRENE I

Serengeti. Idet sola stiger over horisonten og kaster et blekt lys over de akasie-strødde slettene, avslører den et nattlig blodbad. Det er bein her, bein der, bein overalt. Renspiste knokler, hvite som porselen, skitne bein med biter av uidentifiserbart kjøtt fremdeles på, bein som fremdeles har fasongen til dyret de kom fra. Over sirkler gribber på himmelen eller sitter sammenkrøket i akasier, for innimellom å flyte ned på bakken for å ta et bytte i nærmere øyesyn. Et stort antall av natteranglerne er ennå ute og nyter de siste bitene av festmåltidet før de vender hjem for en solid morgenlur. Vi har ikke kommet langt unna leiren vår på Namirislettene før guiden, Noel Akyoo, plutselig får øye på noe aktivitet i det fjerne og skumper Land Cruiseren i den retningen. En hyene lunter forbi, med bakbeina til en thomsongaselle dinglende fra kjeven. Bak den er rundt 20 hyener samlet rundt kadaveret til en gnu, som raskt

går i oppløsning. Noen av dem dekket av blod opp til skuldrene. De bryter ut i kamp, krangler om et ekstra fint kjøttstykke, før de fortsetter å spise i et leven av skratting og hyl. Et par sjakaler venter ivrig i nærheten. De er ikke modige nok til å gripe inn, men for sultne til å gå videre. I et tre bak dem drar en savanneørn i et ribbein den holder med de gule klørne. Serengetis rovdyr har det ikke alltid så bra som dette. Jeg har tilpasset turen min til å sammenfalle med The Great Migration, hvor 5 millioner gnuer og 250 000 sebraer hvert år forflytter seg 2000 kilometer mellom Tanzania og Kenya for å følge regnet og gresset som spirer opp i etterkant. Sesongen er lykketid for ethvert dyr som regner dem som middag – løver, geparder, leoparder, hyener og villhunder. Jakt på denne tiden av året krever omtrent like stor anstrengelse som å plukke opp en ferdigmiddag fra frysedisken. Jeg antar at det må være ganske enkelt også for et menneske å spore opp migrantene.

109

Jeg tar feil. Det finnes mange tegn på døde gnuer, og små, levende grupper av dem driver omkring eller lunter mot et eller annet usynlig bestemmelsessted på slettene, men jeg hadde ventet å få se horder tordne forbi i støvskyer. Noel starter Land Cruiseren, og vi triller langs veier med dype hjulspor. «Vi skal prøve å finne dem», sier han, «men migrasjonen var tidlig i år. Flokkene beveger seg allerede sørover for å føde i skoglandskapet.» Han ler. «Dette er det vakre ved Serengeti. Du vet aldri hva du finner.» Det vi finner på den første dagen, er usedvanlig nok – undere som generelt ikke står på folks sjekklister over dyreliv: de klare glimtene av praktstær som kommer for å undersøke hva vi er for noe, en trebukk som sakte eter et gult febertre innenfra og ut, de spisse ørene til en ørkengaupe som gjemmer seg (dårlig) i det lange gresset. Og det er også mektige skuer. På Namirislettene, som har vært stengt for besøkende i over 20 år i forsøk på å øke gepardbestanden, får vi i dag øye på flere geparder. De lange, tynne kroppene utstrakt i støvet eller stående på termitthauger, oppmerksomme på det minste spor av bytte. Det er også løver, som ligger henslengt i gresset eller kjøler seg på steinene, bitte små unger som tumler rundt som pelskledde fyllebøtter, mens de stolte hannene befester sin status som savannens rockestjerner, med manen bølgende i vinden og den synkende sola som bakgrunnslys. Vi har også det sjeldne privilegiet å få øye

110

på en leopard, en elegant hunn som har stukket seg vekk i en greinkløft i et tre, med halen viftende mot stammen. Da vi vender tilbake til leiren, plages jeg likevel av tanken på at dette er den eneste sjansen i livet til å få en av verdens mest spektakulære dyreopplevelser, og at det skjer et annet sted. Noel er ikke bekymret. «Hver dag er forskjellig», sier han og klatrer ut av bilen. «Det kommer alltid en morgendag.»

DAG TO:

GNUFOUNDLAND Dagen starter under en milliard stjerner. Jeg står utenfor teltet mitt og ser to fugler skyte over den blekksvarte himmelen idet det dype, gutturale brølet fra en løve runger gjennom mørket. Den er sannsynligvis et stykke unna, nede ved elven som grenser til leiren, men det er en lyd med så primitiv resonans at hele kroppen min synes å vibrere med den. Når grålysningen nærmer seg, er løvens jakttid over. I dag skifter vi taktikk Hvis vi ikke kan finne migrasjonen fra bakken, vil vi kanskje ha bedre hell fra luften. De siste stjernene falmer idet varmluftsballongen vår stiger opp i himmelen. I de første få minuttene stryker vi fram over bakken, forbi traskende vortesvin og spanku lerende struts, og så er vi plutselig hundre meter oppe,

DRØMMEREISER Serengeti

« D E T

E R

F O R

B O N A N Z A T I D

S E R E N G E T I S R O V D Y R . »

En løvinne hviler med ungene sine på en granittblokk, eller «kopje»; hun og de andre voksne i flokken forlater ungene for å jakte om natten.

111

DRØMMEREISER Serengeti

Gnuer på vei til Seronera-elven. De er bare en liten del av en migrerende flokk på 1,5 millioner dyr. Høyre: Opp, opp og av sted med Serengeti Balloon Safaris.

112

113

En ballongtur i grålysningen. Høyre: Guide Charles Joseph fra Ubuntu Camp, som flytter seg over slettene med migrasjonen. Under: Et par hyeneunger dukker opp fra hiet.

med hele Serengeti utstrakt under oss. Det er et enormt, beige hav, overstrødd med akasier og granittklipper. Seronera-elven snor seg gjennom det hele, hvor skinnende flodhester ligger og koser seg på grunna. Kaptein Mohamed Masud justerer brenneren og betrakter bakken under oss. «Du kan se hvor trafikkert dette området blir i migrasjonstiden», sier han. «Det er så mange stier.» Jorda ser oppskrapet ut, det er utallige bleke linjer skåret ut av millioner hover som har passert denne veien i millioner av år. Det er imidlertid lite tegn til flokkene denne morgenen. «Vi vet egentlig ikke hvor de befinner seg nå», fortsetter Mohamed. «Regnet har ikke kommet, så vandringen er virkelig utspredt. Kanskje den vil komme hvis det regner.» De gressende dyrene som lever i denne delen av Serengeti året rundt, er imidlertid ute. Sjiraffer beveger seg opp og ned over savannen, galopperer i skjul på spinkle bein mens vi seiler over dem. Deres uventede ankomst inn i skogen markeres av de urolige skrikene fra ibiser og klageduer. Mens jeg kikker etter dem, oppdager jeg noen gnuer som står ubevegelige blant trærne. Ikke tusenvis som tordner forbi i støvskyer – men likevel, gnuer. Tilbake på bakken beveger vi oss mot skogen, og tar igjen målet. En lang rekke på flere hundre gnuer trasker mot elven. De må krysse en vei for å slutte seg til flokken jeg så fra ballongen, men ingen later til å ville ta det første skrittet. «Saken med gnu», sier Noel, «er at de ikke har noen leder. Hvis én skifter retning, følger alle etter.» Vi ser på mens de gjør sakte, komiske framskritt mot målet. Ett dyr skjener i vei, og hundre dyr skjener i vei. Ett stopper, og alle stopper. Ett begynner å gå tilbake den veien de kom, og i løpet av få minutter har

114

DRØMMEREISER Serengeti hele flokken snudd seg. Etter et par timer med forvirret virring tar de endelig mot til seg og krysser. Idet vi er på vei tilbake til leiren, triumferende etter den første, lille smaken av migrasjon, snur jeg meg og tar et siste blikk på flokken: Bak dem begynner fete, mørke skyer å samle seg i horisonten. Regnet kommer.

DAG TRE

GNU I ORDNEDE REKKER

Hvis migrasjonen er på vei sørover, må vi også være det. Det er et kort hopp i et småfly til neste leir i det sørlige Serengeti. Fra luften blir det tydelig at vi tar igjen gnuene: Langt der nede beveger utallige svarte prikker seg stødig i samme retning som vi gjør. Fra flystripen tar guide Charles Joseph oss med rett til en flokk han har fulgt i noen få dager. Mange tusen gnuer og noen enkelte sebraer pløyer seg over slettene med en stor, bølgende støvsky over seg. Raden er så lang at vi ser hverken begynnelsen eller slutten. «Gruppen har beveget seg fram og tilbake i nesten en uke», sier Charles. «De leter etter vann.» Vi er ikke de eneste som betrakter dem. Overalt rundt ligger det rovdyr på lur og venter på natten. Det er ett dyr som ikke behøver ly av mørke for å angripe. På den andre siden av sletten oppdager Charles en gepard og ungen hennes skjermet bak et akasietre med lange torner. Moren

er rastløs og tydeligvis sulten. «Geparder kan ikke konkurrere med løver og hyener», sier Charles, idet store regndråper begynner å plaske ned i støvet rundt oss. «Deres eneste fordel er å jakte om dagen.» De neste få timene følger vi moren mens hun sikter seg inn på byttet og gjør seg klar til å angripe, bare for å bli oppdaget så planen forpurres. Snart er den enorme savannen gjennomvåt, og geparden er perfekt kamuflert. Likevel er det som om hver eneste gaselle merker at hun nærmer seg. Hun har flyttet seg flere kilometer før hun endelig får sjansen. Hun huker seg ned i det lange gresset og venter på at to gaseller skal nærme seg. De går forbi, uten å være henne, og hun rører seg ikke. Akkurat idet jeg antar at hun har gått glipp av muligheten, er hun etter dem i en krafteksplosjon. I løpet av 20 sekunder er én gaselle nede. Moren og ungen bytter på å ete mens den ene konstant er på utkikk etter åtseldyr. «Du kan ikke slappe av i et sekund her ute», sier Charles idet tre gribber lander i nærheten. «Hyenene er ikke langt unna. De vil ha sett gribbene sirkle og kommer til å følge etter.» Geparden er imidlertid heldig i dag; de eneste vesenene som blir med på festen, er gjødselbiller, som kommer summende inn fra alle kanter og fråtser i gasellens innvoller. Gepardene etterlater bare hodet og urinblæren intakt. «Hyenene tar det», sier Charles. «De bryr seg ikke om hva de eter, egentlig.»

Jakten er i gang: En gepard farer etter en ung thomsongaselle. I toppfart kan geparder komme opp i 75 m/t.

115

Jeg har vært så trollbundet at det er først da gepardene faller mette ned i gresset, at jeg blir klar over at slettene nå yrer av liv: tusenvis av gnuer som trasker videre.

DAG FEM:

DAGENS GNUHETER I løpet av natten har leiren vår blitt en motorvei for migrasjon. Jeg kunne ha tilbrakt dagen i sengen og betraktet det hele på nært hold, men vi bestemmer oss for å dra videre sørover, hvor de har hatt mer regn, for å prøve å finne resten av flokkene. Vi kjører i noen få timer og når toppen av Moru-åsene – og der foran oss ligger Det lovede land for gressende dyr. Gnuer og sebraer står gryntende og hviler, i skyggen fra trær eller plaskende rundt i elver. Bavianer sitter og plukker i hverandres pels. Elefanter streifer omkring og dusjer seg med vann fra snablene. Gresset er grønt og langt, og det er rikelig med moden frukt på trærne. Hvis jeg var en gnu, ville også jeg ha vandret mange hundre kilometer for dette. Da vi kommer hjem igjen, gløden av både solnedgangen og tilfredsstillelsen ved å ha fullført et oppdrag, trekkes vi mot uroligheter like ved leiren. Tusenvis av gnu er i vill flukt, og vi skjønner snart hvorfor: villhunder. En flokk driver dyrene sammen i grupper og vurderer hvilke de skal angripe. Det er en

116

verden av forvirring: støvet flyr, bein sparker, bytte snøfter, rovdyr bjeffer, med drønnet fra hover som trommeslag oppå det hele. Og så utfører Serengeti verdens største tryllekunst og får hele scenen til å forsvinne. Vi sitter stumme i mørket mens støvet sakte legger seg rundt oss. Et bjeff høres fra venstre, og vi begir oss i vei. Da vi tar jegerne igjen, er det åpenbart at flokken har sett seg ut byttet: Et ungdyr tvinges bort fra flokken. «De er supre jegere, et av de beste rovdyrene i verden», sier Charles. «Når de har bestemt seg for å jakte, stopper de ikke før de har nedlagt byttet.» Gnuen er ferdig. En hund får tak i beinet og drar den ned. Flokken er over den med det samme, på vakt mot at en løve kan dukke opp og stikke av med byttet. Det tar ulidelig lang tid før dyret er dødt. Det er ennå i live og prøver å reise seg idet en hund løper av sted med leveren og en annen med innvollene. Jeg vender kvalm tilbake til leiren og får se at gnu og sebra fremdeles passerer den. Det er et beroligende syn, etter den siste timens makabre hendelse. Selvsagt går dyrene høytidsfullt i motsatt retning fra det de gjorde på morgenen. De vet kanskje hvor de skal, men de kommer ikke dit med det første.

amanda canning var vegetarianer en kort stund etter å ha sett villhundflokken oppspore og sluke en gnu.

DRØMMEREISER Serengeti

« T U S E N V I S T O R D N E R

A V

D Y R

F O R B I

S T Ø V S K Y E R »

Gnuflokkene løper uopphørlig fram og tilbake i sin leting etter vinterbeitene i det sørlige Serengeti; enkelte flokker kan omfatte mange tusen dyr.

117

PLANLEGG REISEN

S E R E N G E T I VERDT Å VITE REISEN DIT

Du må regne med en reise med to til tre mellomlandinger fra Oslo til Serengeti; sannsynligvis vil du fly via Nairobi eller Amsterdam på vei til Kilimanjaro internasjonale lufthavn i Tanzania. Derfra tar du et småfly til en av regionens flystriper. Lodgen din vil gi råd om hvilken som er mest praktisk (fra 2370 NOK tur/retur; coastal. co.tz).

PÅ KARTET Mara-elven Namirislettene Seronera flystripe Ubuntu North Ubuntu South Ubuntu West

TA DEG FRAM

Småfly fungerer som busser i Serengeti, de tar med folk i en del av parken og setter dem av et annet sted, sannsynligvis med stopp på veien for andre passasjerer. Lodgene sørger for å hente deg ved flystripen. PLANLEGG REISEN

For uavhengige reiseråd kan du kjøpe et eksemplar av Lonely Planets Tanzania-guide (185 NOK). REISERÅD

Flere norske reiseoperatører tilbyr skreddersydde reiser til Serengeti, deriblant Hibiscus Reiser. Her kan du velge blant flere typer turer, med egne engelskspråklige guider og inkvartering av høy standard. Hvis du ønsker å kombinere safariopplevelsen med noen late dager på stranden, er det mulig å legge inn noen ekstra dager på Seychellene eller Zanzibar (hibiscusreiser.no, priser fra 26 000 NOK, flybilletter tur/ retur Tanzania kommer i tillegg.) Andre operatører som tilyr safarireiser er blant annet Hvitserk (hvitserk.no). Her følger erfarne, norske reiseguider med på turen. Blixen Tours (blixentours.no) og Ekspedisjonsreiser (ekspedisjonsreiser.no) tilbyr også reiser til Serengeti. Ta kontakt med de ulike operatørene for oppdaterte priser og skredder sydde opplegg som passer akkurat dine ønsker og planer, og ditt budsjett.

118

HER KAN DU BO Det er kun åtte telt i NAMIRI PLAINS, som er et avsidesliggende sted i det sørlige Serengeti, og det føles i høyeste grad intimt der. Komforten er førsteklasses, med baderom i teltene, treretters middag hver kveld og ekspertguider klare til å hjelpe deg til å spore opp det dyrelivet du gjerne vil se. Å starte dagen med en dusj i friluft idet sola står opp, og avslutte den med en drink rundt bålet er en opplevelse, og det samme er det å ligge i sengen i mørket og lytte til løver og hyener som gir seg til kjenne et eller annet sted på den andre siden av teltduken. Fra 3880 NOK per person per natt, inkludert park- og naturforvaltningsavgifter, forflytting til flystriper, viltkjøring, alle måltider og drinker, og et bidrag til lokale samfunnsprosjekter; asiliaafrica.com. UBUNTU er en mobil leir som flytter seg tre ganger i året med migrasjonen og tilbyr liknende servicestandard som Namiri, siden den drives av de samme menneskene. Fordi den prioriterer å spore opp dyrevandringen, trenger du knapt å bevege deg bort fra teltet for å se den: Det er sannsynlig at dyreflokker dukker opp utenfor når som helst. Asilia Africa har fire leirer til i Serengeti; hvis migrasjonen ikke har nådd fram til den du har bestilt plass på, kan de klare å flytte deg til en hvor den har det. Fra 3350 per person per natt, inkludert alt som ovenfor; asiliaafrica.com

DRØMMEREISER Serengeti

M I G R A S J O N S F O R B E R E D E L S E R Når bør du dra?

Dyrene følger samme rute hvert år, de går fram og tilbake mellom Serengeti i Tanzania og Masai Mara i Kenya. Migrasjonen følger imidlertid ingen fast tidsramme, og nøyaktige plassering i en måned kan ikke garanteres. Faktorer som en tidlig eller sen regntid vil påvirke når de 1,5 millioner gnuene og 250 000 sebraene begynner å bevege seg. Hvis du bestiller i god tid på forhånd, er det lurt å reise med en turoperatør eller leir som er i stand til å endre reiseplanen din avhengig av flokkens framdrift. Under finner du en grov veiledning.

Januar til mars: Gressing og kalving i det sørlige Serengeti April til mai: Flokker begynner å bevege seg nordover, passerer gjennom sentrale Serengeti Juni til august: Krysser Mara-elven med krokodiller og flodhester og begir seg inn i Masai Mara September til oktober: Gresser i Masai Mara November til desember: Vender sørover igjen, og syklusen gjenopptas Kjekt å vite

Du trenger en oppdatert vaksine mot gulfeber for å komme inn i Tanzania. Ikke glem å ta med sertifikatet – du må vise det på flyplassen ved ankomst. u Du må ta en anti-malaria-kur som dekker oppholdet, og ta med myggmiddel. Hvis du ikke liker DEET-baserte eller andre kjemiske insektmidler, har vi funnet ut at naturlige citronellaversjoner er effektive (og betydelig mindre illeluktende). u Slettene kan være støvete, spesielt på vindfulle dager. Ta med et lett skjerf eller en buff til å dekke ansiktet med. Du trenger en genser eller jakke for kjølige morgenturer. u Guiden har en kikkert du sannsynligvis vil få låne, men det er vel verdt å ta med sin egen. En med 8 x eller 10 x forstørrelse vil garantert gjøre jobben. u Ikke ta med klær i skarpe farger eller mønstre, da de vil gjøre deg godt synlig for alle dyr i mils omkrets. Grå, grønne eller beige klær er best.

DRØMMEREISER Vandring i Jordan

Følg i kjølvannet til profeter og gjetere på Jordan Trail – en ny, lang fottur-sti som passerer tapte byer, uttørkede wadier og noen av de mest øde områdene i Midtøsten. Tekst: OLIVER SMITH

120

@OliSmithTravel Foto: JUSTIN FOULKES

@justinfoulkes

Stien passerer steinformasjoner i beduinomrĂĽdet nord for Petra.

121

DRØMMEREISER Vandring i Jordan

LANGS KYSTEN

Jordan har en av de korteste kystlinjene i verden, med sin 25 km lange bredd ved Rødehavet. Opprinnelig var den bare 8 km lang – et landbytte med Saudi-Arabia i 1965 innebar at landet fikk noen få kilometer kyst i bytte mot et stort ørkenområde.

DET ER INGEN DEL AV PLANETEN SOM ER DÅRLIGERE EGNET TIL fotturer enn Midtøsten. Begir du deg ut på

en gåtur med ryggsekk og matpakke, vil du sannsynligvis komme ut for kontrollstasjoner, piggtråd og mennesker i uniform som strengt ber deg om å snu. Hvis Abraham skulle gått til Kanaan i 2019, måtte han ha krysset to krigssoner og tre områder hvor hans standard reiseforsikring var ugyldig. Skulle Moses ledet flukten fra Egypt i dag, ville han ha brukt hele Andre mosebok på å tvinne tomler i køen mens 600 000 israelitter passerte gjennom flere høysikkerhetsgrenser. Alt dette gjør opprettelsen av Jordan Trail til noe mirakuløst. Det er en ny langdistanse-gangsti som krysser det fredeligste landet i Midtøsten på langs. Den strekker seg over 640 kilometer, fra de grønne frukthagene i nord til den møter rød sand og Rødehavet i sør. Den tilbyr en sjelden type vandring i et land med en berømt vandrehistorie: Det gamle testamentes profeter med krokete staver, barbeinte pilegrimer på vei til Mekka. Den tilbyr også Mohammed Al Homran, min behagelige guide, som nylig skrev historie som del av den første gruppen som gikk Jordan Trail i sin fulle lengde. Han går aldri hjemmefra uten en tekanne og en fløyte i ryggsekken. «Å gå er mitt liv», sier han og hopper over steinblokkene i Wadi Dana i morgensolen. «Noen sier til og med at føttene mine beveger seg når jeg sover.» Iført et par neongule treningssko og en svart keffiyeh vil Mohammed følge meg på en 80 km lang strekning av Jordan Trail, fra fjelllandsbyen Dana i sør til den antikke byen Petra. Han vokste opp i Madaba, en by ved fjellet Nebo, der Moses fikk øye på Det lovede land i Femte Mosebok, før han falt død om i en alder av 120 år. Inntil nylig jobbet Mohammed som gjeter – ledet flokken sin blant åsene ved Dødehavet og sang for dem om natten slik at de visste at de var trygge. I 2016 hørte han om den nye Jordan Trail og søkte jobb. Han anser nå vandrere for å være enklere kunder enn geiter – stort sett. Få deler av veien er vakrere enn Wadi Dana. Vi passerer gjennom grønne kløfter hvor mistelteinen vokser i dalsøkkene, og pistasj- og fikentrær vokser rundt skjulte kilder. Øverst i dalen ligger landsbyer som blir begravd under en meter snø på kalde vintre. I bunnen ligger den bakerovnhete ørkenen Wadi Araba – nordenden av Riftdalen – hvor fluer surrer rundt tornete akasietrær. Selv de som er fortrolig med regionen, ville bli overrasket over hvor øde Wadi Dana er. Det er et landskap som har stått uforandret siden bibelske tider. Jesus Kristus skal angivelig ha hvilt seg under eiket rærne i Wadi Dana på sine vandringer. Nå er det imidlertid parkvokteren Salem Ali Al-Naanah som sitter i skyggen og røyker en sigarett. 122

Vandreguide Mohammed Al Homran lager en kanne te – et nødvendig følge du alltid kan stole på langs Jordan Trail. Over: En liten ugle titter ut på Wadi Dana.

HĂ¸yt over en dal med vidstrakt utsyn daterer steinlandsbyen Dana seg tilbake til 1400-tallet.

123

På vei mot Wadi Feid fra ørkenområdet Wadi Feynan.

124

DRØMMEREISER Vandring i Jordan «Dette er Midtøstens siste villmark!» forklarer Salem og retter kikkerten mot en liten klippeugle på en skrent. «Når jeg går her, får jeg en trang til å leve fritt som fuglen. Bare sove under en stein og ikke bære annet enn kanskje en boks sardiner.» Salem er tidligere løytnant i den jordanske hæren og vokste opp i Wadi Dana. For lang tid tilbake eksporterte familien hans hjemmelaget olivenolje til Jerusalem på esler, hvor den ble brukt til å lyse opp gatelyktene i den hellige byen. I dag er han oppsynsmann i Dana biosfærereservat, hvor han bidrar til å beskytte den truede nubiske steinbukken. Salem er også velinformert om jinner, ånder, som det er en frisk populasjon av i Wadi Dana. En innbygger klaget nylig over en jinn som kastet steiner på ham da han snakket i mobiltelefonen (den sluttet da han begynte å deklamere vers fra Koranen). Salem peker ut en grotte i nærheten, der en farlig jinn som angivelig dreper inntrengere holder til. Disse to er imidlertid ikke et representativt utvalg. «Jinner er som mennesker; det finnes gode jinner og onde jinner», sier han. «Selvsagt er det ingen her omkring som tror på spøkelser. Men alle tror på jinner.»

DET ER INGEN INGREDIENS SOM ER VIKTIGERE PÅ JORDAN

DEN GYLNE REGEL

Kong Hussein av Jordan var en av de mest beundrede herskerne i Midtøsten. Hans diplomatiske ferdigheter strakte seg over både grenser og galakser: Han var sci-fi-fantast og figurerte i Star Trek: Voyager som en ikke-snakkende statist.

Beduingjeteren Abu Mohammed fra Beni Atieh-stammen. Over: En årvåken awassi-sau i Wadi Dana. Motsatt side: På vei til Wadi Feid.

Trail enn te. Den serveres til frokost, lunsj og middag, og i diverse pauser imellom. En kanne søt te er belønningen for å bestige en vanskelig topp, og en trøstepremie for å ha gitt opp rett før toppen. Te er energi for den slitne og medisin for den syke. Mye av det du trenger for å lage te, finnes langs ruten: einerpinner til brensel (tar fyr med null oppmuntring), og kvister av søtmalurt for ekstra smak. Te er også en måte å finne veien på gjennom villmarken i Wadi Feid. Uten andre vandrere å se er dette den mest øde strekningen av vandringen vår – et tørt område av bratte fjell og ubeskyttede åskammer. Soten fra tebål er bekreftelse på at vi følger stier som er framstilt av gjeternes fottrinn gjennom årtusener. Utpå formiddagen klatrer vi opp en ravine og finner feste for hendene i sandsteinen. Ved lunsjtid er vi på toppen, spiser flatt brød med pålegg på taket av Midtøsten og ser ned på rovfugler i flukt. Sent på ettermiddagen er vi tilbake nede i de svale kløftene, tar oss fram gjennom bambusklynger og føler oss alene. Eller nesten alene. Wadi Feid er et av Jordans siste tilfluktssteder for tradisjonelle beduinsamfunn – de nomadiske araberne som en gang streifet over Arabia og Levanten fra Det indiske havs kyster til foten av Anatolia. I nyere tid har mange av dem flyttet til byer og landsbyer. Under vandringen vår dukker beduingjetere fra tid til annen opp i det fjerne. Av og til ser vi en støvsky, sparket opp av en flokk ute av syne, eller et ulmende leirbål nylig forlatt av en gjeter. Innen kort tid kommer vi til en beduinleir, hvor Abu Mohammed 125

i Beni Atieh-stammen tar imot oss i geiteskinnsteltet sitt. De 40 geitene hans gomler fornøyd på vill persille utenfor. «Å være gjeter er et ensomt liv», forklarer han. «Du er avhengig av sauene dine, geitene dine og Gud.» Over enda en kanne te forteller Abu Mohammed hvordan han og familien inntil for 30 år siden var nomader. De tilbrakte vinteren i ørkenen i Wadi Araba og holdt utkikk etter ulver som snek seg etter flokken. Om sommeren slo de leir i fjelllandsbyen Shobak, under brystvernet i en korstogsborg. Nå er leiren deres permanent, slik at barnebarna hans kan gå på skole i nærheten. Abu Mohammed savner de lange vandringene sine. «Nå er jeg en gammel mann. Jeg har vondt i knærne og kan ikke gå så langt», sier han. «Da jeg var ung og ugift, kunne jeg gå i ti dager eller mer med flokken min, tenke på framtiden og fortiden, uten andre enn Allah som selskap.» Solnedgangene er lange og imponerende i Wadi Feid, sola sprer forgylte stråler over Negevørkenen i Israel og Sinai i Egypt. Øyer av lys klynger seg til toppene, før de svelges av kveldsskyggene. Denne kveldens innkvartering er en madrass rett på jorda. Vi griller litt kylling og ser andre leirbål blinke i fjerne åssider mens toner fra gjeterfløyter driver gjennom den kjølige luften. «Et hotell føles som et rart sted for meg», sier Mohammed og legger brensel på ilden. «Under stjernenes tak føler jeg meg alltid hjemme.»

Solnedgang over Wadi Araba, som markerer grensen mellom Jordan og Israel.

126

Historier deles etter middagn. Det er fortellingen om Jordan Trail-vandreren som våknet med et skrik i natten og fant et bitt på baken og en ørkenrotte i soveposen. Og historien om den berømte leoparden i Wadi Feid, som flyktig dukket opp i synet til jegere som tømte ammunisjonen sin, før den jaktet på jegerne. Leoparder er ikke sett i Wadi Feid på 50 år. Omrisset av fjellene stiger blant stjernebildene. Før sengetid dukker fullmånen opp. Det er som enda et daggry. Melkeblått lys berører de sandfargede wadiene og gir ørkenen et havbunnsaktig utseende. Alt er stille bortsett fra bønneropet fra en fjern landsby. Ørkener har en primitiv, åndelig kraft ulikt noe annet landskap. Ørkenen var der hvor Jesus vandret i 40 dager og 40 netter. Hvor profeten Mohammed hørte befalingen fra erkeengelen Gabriel i en grotte. Hvor Luke Skywalker fant gamle Ben Kenobi i en ensom dal. Historien om menneskeheten er formet av dødelige som fant sine guder og demoner mens de puslet seg gjennom de åpne områdene i Midtøsten. Og selv for dem uten noen tro skal det bare en kort tur ut i en ørken til for å oppleve mer enn en åpenbaring. Å vandre i timevis i den uutholdelig varme sola og være evig takknemlig for skyggen fra et enslig tre. Å gå utallige kilometer i støvet for så å høre lyden av rennende vann, like uvant som vakker musikk. Men først og fremst, å være et sted hvor fraværet av levende vesener får nærvær av hvilket som helst liv til å fremstå som et mirakel.

DRÃ&#x2DC;MMEREISER Vandring i Jordan

127

Journalist Oliver gir seg i kast med den støvete bunnen av Wadi Feid, der noen av Jordans gjenværende beduinsamfunn holder til. Høyre: Over 700 plantesorter vokser i Dana biosfærereservat.

AV ALLE SOM HAR REIST I DENNE DELEN AV JORDAN,

PÅ LERRETET

De jordanske landskapene er flittig brukt som filmkulisser. Petra opptrådte i Indiana Jones og det siste korstog, så vel som i Transformers, mens ørkenen Wadi Rum hadde rollen som Mars i The Martian, fremmede planeter i Prometheus og Star Wars: Rogue One, og som seg selv i Lawrence of Arabia.

128

er ingen mer berømt enn den sveitsiske oppdageren Johann Ludwig Burckhardt. I 1812 hørte Burckhardt rykter om en forsvunnet by like i nærheten av graven til profeten Aron, Moses’ bror, på fjellet Hor. Han kledde seg ut som en arabisk reisende som skulle på pilegrimsreise til graven og støtte på en oldtidsby som hadde vært glemt av vesten i nesten 1500 år. Petra var den to tusen år gamle hovedstaden til nabateerne, et handelsfolk fra Arabia som ble rike av å skattlegge karavaner på gjennomreise. Burckhardt trådte inn gjennom Petras porter uten å vite hva som skjulte seg på innsiden. Enorme graver dukket opp rundt hver sving i kløften, og guidene hans ble mistenksomme overfor hans motiver og identitet da han etter hvert gjorde store øyne over de hedenske templene. I dag er hovedinngangen til byen fylt til trengsel av suvenirboder og horder av turister. Men å ankomme Petra til fots fra nord er som å få en bitte liten anelse av hvordan det var for Burckhardt å komme over en by som springer uventet ut av landskapet. Mohammed fører an, beveger seg lett langs juvene og klatrer opp trapper hugget ut i sandsteinen. Vi passerer gjennom de rolige utkantene av Petra – steder hvor beduiner ennå slår leir inne i nabateiske graver, og sauer beiter på hellige, høye steder. Noen graver er perfekt bevart; andre er utydelige og erodert, som om de sakte glemmes av klippene.

DRØMMEREISER Vandring i Jordan

Nettene under vandring på Jordan Trail betyr ofte å slå leir i den øde ørkenen som dette stedet i Wadi Feid.

129

Det siste hvilestedet til Aron, Moses’ bror, er en liten, hvitkalket grav. Under: Et skilt i Petra. Motsatt side: Petras kloster fra det 3. århundret f.Kr.

Mens Petra tar imot millioner av besøkende hvert år, er det nesten ingen som oppsøker Burckhardts opprinnelige reisemål, graven til profeten Aron på fjellet Hor. Den er et hellig sted for både jøder, muslimer og kristne. Vi klatrer opp til toppen av fjellet, hvor det befinner seg en liten, hvitkalket grav, sikret med en Yale hengelås. For øyeblikket er det bare én pilegrim her: Guillaume Duserre, en kristen fra Paris. Guillaume kjører til daglig forstadstog ut fra Gare Montparnasse. Han drømmer imidlertid om å kjøre Eurostar til Londons St. Pancras. «Dette stedet har en åndelig atmosfære», sier han. «Det ser ut som landskapet du forestiller deg når du leser Bibelen.» Vi setter oss på taket av graven, deler en mandarin og beundrer panoramaet. Mot øst ligger Klosteret, Petras aller høyeste fasade. Det ser ut som en liten miniatyrfigur blant de mektige klippene. Mot nord ligger veien som snor seg over fjellene til Wadi Feid og Wadi Dana. Og mot vest ligger den støvete, lange Riftdalen. Herfra strekker den seg sørover, over Rødehavet og inn i Afrika, forbi Etiopias høyland, Kenyas gressletter og foten av Kilimanjaro, helt til den når stedet hvor menneskehetens historie startet – og startpunktet for den første store vandringen.

oliver smith tok med dette sin andre reise til Jordan. Hans første var i 2009, på hans første oppdrag for Lonely Planet. 130

SKATTEJAKT

Det var ikke bare Indiana Jones som dro på plyndrings tokt i Petra. Se opp for kulehull i Urn på toppen av Skattkammeret. Disse århundregamle arrene er der takket være beduiner, som trodde at Urn skjulte skatter som kunne frigjøres av riflene deres (det gjorde den ikke).

DRÃ&#x2DC;MMEREISER Vandring i Jordan

131

DRØMMEREISER Vandring i Jordan

P L A N L E G G

SLIK KOMMER DU DIT Norwegian flyr til Amman Queen Alia flyplass to ganger i uken, via mellomlanding i København (fra 1800 NOK; norwegian.no). Nordmenn trenger visum for opphold i Jordan, det kan kjøpes ved ankomst til flyplassen (435 NOK). SLIK KOMMER DU RUNDT Jordan er et lite land og kan enkelt utforskes med offentlig transport. Et godt nettverk av offentlige busser forbinder hovedstaden Amman med knutepunktet Aqaba i sør, så vel som Wadi Musa, inngangsporten til Petra (Amman–Petra fra 130 NOK; jett.com.jo). For å komme til steder som Dana trenger du lokalbusser, taxier eller privattransport. Billeie er mulig på Amman lufthavn (fra 295 NOK per dag; europcar.co.uk). SIKKERHET Jordan er et trygt land å besøke. Vær klar over at Utenriksdeparte mentet fraråder reiser til områder som ligger tre km eller nærmere grensen til Syria. LES MER For å lære mer om landet, les Lonely Planets Jordanguide (174 NOK), eller besøk nettstedet (visitjordan.com).

132

OM JORDAN TRAIL Jordan Trail strekker seg 644 kilometer fra nord til sør og er et seriøst foretagende som involverer en 36 dagers fottur. Den passerer 52 landsbyer og byer pluss noen av landets største severdigheter: ørkenen Wadi Rum, den romerske byen Jerash og Petra. Ruteforeningen organiserer en årlig fottur som dekker hele lengden (2. mars til 14. april, 35 000 NOK). Alternativt kan du bli med på tre– til femnetters etapper (fra 2445 NOK, inkludert guider, måltider og privat overnatting / camping; jordantrail.org). Erfarne, selvstendige vandrere kan laste ned GPX-ruter fra trailens nettside, som også lister opp kontaktinformasjon til lokale guider som kan sørge for bagasjefrakt og campingutstyr. Visse deler (inkludert Petra–Wadi Rum) er for vanskelige å gå uten logistisk støtte. Igjen, sjekk trailens nettsted for anbefalte turoperatører. Det er best å gi seg i kast med ruten mellom september og mars, selv om det kan ligge snø på fjellpartiene om vinteren. Selv om ruten er spektakulær, er den fremdeles i sin spede begynnelse; mange etapper er ikke tydelig merket. Med begrenset infrastruktur er det ofte nødvendig å slå leir i det fri. Først og fremst, pakk minst fire liter vann per person per dag, siden det kan være langt mellom butikker og rene vannkilder.

R E I S E N

FIRE STEG – VANDRING FRA DANA TIL PETRA

1. Den forfalne landsbyen Dana fra osmansk tid er et fint sted å hvile før fotturen. Den ligger i utkanten av Dana biosfærereservat – sannsynligvis landets vakreste nasjonalpark, omtrent tre timers kjøretur sørvestover fra Amman. De som driver reservatet, driver også det utmerkede Dana Guesthouse, hvor romslige værelser har balkonger med utsikt over kløftene (fra 760 NOK; wildjordan.com). Ruten nedover fra Dana til Feynan Eco Lodge (14,5 km) er enkel å følge og svært populær blant dagsvandrere. 2. Feynan Eco Lodge (avbildet over) ligger på vestsiden av Dana og tilbyr noe av den mest særpregede innkvarteringen i Jordan: Det er et miljømessig bevisst hotell med stearinlysopplyste rom. Lodgen arrangerer flere utflukter (hvorav enkelte er inkludert i prisene), som fotturer til en romersk kobbergruve i nærheten. Om kvelden kan gjester være med i stjernekikkingsgrupper, ved å benytte lodgens kraftige teleskop (fra 1850 NOK inkludert måltider; ecohotels.me). 3. Jordan Trails strekning fra Feynan til Little Petra er den mest utfordrende på denne

etappen, med to hele dagers gange og én natts leir i det fri i Ras Al Feid. Alle andre enn de mest erfarne vandrerne vil trenge en guide (se trailens nettside for lokale firmaer som kan hjelpe). Den første dagen bestiges Riftdalens bratte skråning fra Wadi Malaga til Ras Al Feid (14,5 km). Den andre dagen er lengre, med stier som slynger seg over bølgende åser, og en bratt nedstigning til Little Petra, en by utenfor hovedbyen (22,5 km). I Little Petra har Seven Wonders Bedouin Camp (avbildet over) enkel innkvartering i beduintelt (fra 450 NOK; sevenwondersbedouincamp.com). 4. Turen fra Little Petra til Petra (13 km) er en behagelig måte å avslutte turen på. I stedet for å nærme seg fra hovedinngangen gjennom Siq følger ruten stier over toppene til Klosteret. Herfra går man gjennom Petra sentrum og Skattkammeret idet man går ut mot Wadi Musa, byen hvor de fleste som besøker Petra bor. Du må skaffe billett på forhånd for å komme inn i Petra nordfra (éndags adgang 545 NOK; visitpetra.jo). Sharah Mountains Hotel har rimelige rom på åssiden i Wadi Musa (fra 330 NOK; sharahmountains.com).

I kulissene Da vi gikk Jordan Trail, tok vi en avstikker til de gamle romerske kobbergruvene i Wadi Feynan. Da vi kom over en gruvesjakt, krøp vi inn og lyste med lommelykter inn i hulrommet mens vi nynnet temaet fra Indiana Jones. Det gikk to minutter før vi sparket borti et langt, skjellete slangeskinn og løp klynkende ut i solskinnet igjen. Oliver Smith

Inspirert til å gå en lang tur? Det er 50 å velge mellom i 30 land i Lonely Planets nye Epic Hikes-bok, tilgjengelig fra lonelyplanet.com (270 NOK)

133

BORN BY THE RIVER Bruk Mississippi som guide når du begir deg ut på en road trip langs breddene på jakt etter musikken og litteraturen som formet Amerika. Tekst: KEVIN EG PERRY @kevinegperry Foto: RUSH JAGOE @rushjagoe

134

Sun Studio i Memphis hvor Sam Phillips spilte inn en ABC if R’n’B.

DRØMMEREISER Roadtrip langs Mississippi

ET FINNES IKKE EN levende sjel som kjenner elven Mississippi bedre enn kaptein Clarke «Doc» Hawley. 82-åringen er nå pensjonert, men hadde en gang et lossertifikat som strakte seg over 2092 kilometer av elven og dens sideelver. For å få dette sertifikatet måtte han tegne hele distansen for hånd, fra hukommelsen, med åtte km per side. Som Mark Twain, som selv var tidligere elvebåtlos, skrev i sine memoarer Life on the Mississippi: «For å bli los måtte én mann lære mer enn noen mann burde ha lov til å vite.» «Ikke bare tegner du formen på elven, sandbankene og broene, men du tegner det som er under elven også», forklarer kaptein Hawley, der han står på broen på Steamboat Natchez. Vi har gått i dokk ved Toulouse Street Wharf i New Orleans, og utenfor vinduet passerer båter lastet med korn. «Det er viktigere enn noe annet. Du må vite hvor du kan slippe anker, ellers kan det feste seg i en oljeledning.» Kaptein Hawley tilbrakte 60 år med å lose dampbåter kyndig opp- og nedover den mektige elven, som har sitt utspring i Itasca-sjøen i det nordlige Minnesota og flyter sørover i 3734 kilometer før den møter havet ved Mexicogolfen. I dag er den fortsatt en viktig handelsvei, som fører 60 % av USAs korntransport, 22 % av olje- og gasstransporten og 20 % av kulltransporten. Dessuten har den hatt en enorm kulturell innflytelse på Amerika; I løpet av det 20. århundret ble både blues, jazz, gospel, R’n’B, soul og rock’n’roll født innen skvalpedistanse fra Mississippi. Det må være noe i vannet. Fra sitt utsiktspunkt om bord har kaptein Hawley en unik oversikt over hvordan kulturen som vokste frem ved Mississippi, formet Amerika. «Jazzen dro først oppover elven med båt», sier han. «Louis Armstrongs første jobb var på en elvebåt. Jeg kan garantere at den første jazzen jeg hørte i Saint Paul, Minnesota, var på en båt med et New Orleans-band. Jeg husker jeg var på båtene da rocken kom. Den var elektrisk!» For kaptein Hawley betydde livet på dampbåten et liv med eventyr og spenning, akkurat som det hadde gjort for Mark Twain et århundre tidligere. Elven ga forfatteren, født som Samuel Clemens, en måte å slippe unna småbystrevet på. Han hevdet at det til og med ga ham hans forfatternavn. «Navnet hans, på elvespråk, betyr 12 fot,» forklarer kaptein Hawley. «‘Mark Twain’ betyr to favner, som var en trygg dybde. I dag garanterer Ingeniørvåpenet en dybde på 12 fot eller mer kun nord for Baton Rouge.»

136

MARK TWAINS OG JOHNNY CASHS RØTTER

˝For å bli los måtte én mann lære mer enn noen mann burde ha lov til å vite˝

Min egen reise til New Orleans startet nesten 1290 km lenger opp i elven, i byen Hannibal, Missouri, hvor Twain – eller Clemens – vokste opp. Hans hvitkalkede barndomshjem er blitt restaurert og omgjort til museum. I dag er elven blottet for viktig trafikk, og er kun en rolig skygge av sitt tidligere jeg. «På Twains tid var elve bredden enda nærmere huset hans», sier han. «Du kan tenke deg hvordan det å se så forskjellige mennesker komme inn med båt – fra de velstående til slavene – måtte ha innplantet elvens tiltrekningskraft i ham. Hva er det å finne der ute? Når man ser på forfatterskapet hans – på Tom Sawyer, Huckleberry Finn eller senere Pudd’nhead Wilson – kan man se hvordan elven alltid var en påvirkning.» Nesten et århundre senere ga elven og dens omgivelser inspirasjon til en annen skribent – Johnny Cash. På vei sørover fra Hannibal, kjører jeg gjennom de enorme områdene som ble formet og gjort fruktbare av de tykke lagene av slam fra Mississippi. Det er et landskap oversådd med små gårdslandsbyer, men jeg stanser ikke før jeg kommer til Dyess, Arkansas. Det var her Johnny Cash vokste opp og plukket bomull fra han var fem

Mississippi flyter rundt Turtle Island ved Hannibal, Mark Twains fødested. Venstre: Dampbåten Natchez’ enorme skovlhjul.

Broen på Steamboat Natchez som kaptein Clarke «Doc» Hawley (venstre) jobbet på i mange år.

137

Dette historiske hotellet ble bygget i 1905 og er en hyllest til Hannibals favorittsønn. Høyre: Bomullsåkrene hvor fattige amerikanere arbeidet.

Ved Highway 61 utenfor Natchez, Mississippi, står det en smilende 8,53 meter høy kvinne med et skjørt laget av mursteiner, som rommer en kafé kjent som Mammy’s Cupboard. Hun er et eksempel både på Amerikas kjærlighet til uvanlig arkitektur langs veien og skiftende rasedynamikk. Hun ble opprinnelig bygget for å likne den svarte Aunt Jemima-arketypen, men huden ble malt hvit under borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet.

138

DRØMMEREISER Roadtrip langs Mississippi

år gammel. Åkrene ble ødelagt av over svømmelsen, som han beskrev i sangen Five Feet High and Rising. Hans yngste søster, Joanne, som har en kullsvart stripe i det hvite håret og brorens firskårne kjeve, minnes at sang alltid var en del av familiens liv. «Musikken kom fra måten vi levde på», sier hun da hun tar meg imot på verandaen til det restaurerte huset. «Nesten alle Johnnys sanger om dette området, var basert på opplevelser vi hadde her i nettopp dette huset og på jorda vår. Det var et liv med hardt arbeid, mye kjærlighet og allsang hver dag. Johnny skrev alltid sanger og sang sannheten.»

BLUESENS HOVEDSTAD

Delta-musikere vokste ofte opp i falleferdige hytter som denne i Clarksdale. Venstre: Joanne Cash, Johnnys søster, i familiens restaurerte gårdshus.

I 1954 dro Cash til Sun Studio i Memphis, en times kjøretur nedover elven fra Dyess. Allerede da trakk studioet til seg de største musikktalentene i Mississippi-deltaet. Bluesen var født på steder som Dockery Plantation, hvor Charley Patton levde og arbeidet. I 1941 spilte Alan Lomax, som reiste rundt i deltaet for å dokumentere musikkulturen, inn en da ukjent Muddy Waters i hjemmet hans på Stovall Plantation. De skapte en sound som snart skulle bli hørt i hvert hjørne av planeten. Bare et tiår senere, på Sun, skrev Ike Turner Rocket 88 for Jackie Brenston – den første rock’n’roll-låten. Memphis beveger seg ennå til en rytme. I Beale Street strømmer lyden av konkurrer ende band ut fra alle barer. På Blues City Cafe så jeg Blind Mississippi Morris på scenen, der han fikk munnspillet sitt til å synge under et rødt neonskilt med bokstavene «Liquor». Bluesen har ennå kraft til å bevege folk. Da bandet tok en pause, mintes Morris ungdomstiden på plantasjene utenfor Clarksdale, Mississippi. «Fattigdom var det som skapte bluesen», sa han. «Det hele startet på bomullsåkrene. Før de spilte musikk, sang de a cappella og prøvde å få dagen til å gå. Når du synger det, kommer alt gjennom musikken din. Tingene du har sett, som mennesker som ble hengt. Oh, man, det var fryktelig.» For Morris er bluesen en måte å knytte seg til mennesker på og hjelpe dem til å forstå livet hans. «Du prøver å få dem til å føle akkurat som du gjorde da du måtte stå opp hver dag uten å vite hva du skulle spise»,

˝Det var et liv med hardt arbeid, mye kjærlighet og allsang hver dag˝

139

DRØMMEREISER Roadtrip langs Mississippi

HVOR ALLE STRØMNINGER FORENES

Mange av disse rytmene hadde opphavet sitt hos slavene som kom inn i Amerika ved havnen i New Orleans, like ved utløpet av Mississippi. Jeg avslutter min roadtrip gjennom elveområdet i byen hvor Twains dampbåtrute også endte. I forfatterens ungdom kom slavemenn og -kvinner sammen på søndager for å spille trommer og synge. Dette gjorde de for å holde sine vestafrikanske tradisjoner levende. Code Noir, som regulerte slaveeierskap i Fransk Louisiana, påbød at de skulle få dagen fri fordi det ble forventet at de skulle konvertere til katolisismen. «Congo Square var det eneste slike stedet i USA», sier Dianne Honore. Hun er turistguide i New Orleans, og er også kjent under navnet Gumbo Marie. Nå står hun på plassen hvor slavene samlet seg. Hun bærer en parasoll som gir henne skygge fra ettermiddagssolas hete og forklarer hvor viktig dette stedet var for mennesker som hennes egen tipptipptippoldemor, Catiche Destrehan, som ble født som slave i byen i 1738. «Det var hit til denne plassen slavene kom for å feire og praktisere sin egen dans og sin egen musikk.» Den vestafrikanske kulturen med sirkeldans og tromming utviklet seg etter

140

Blind Mississippi Morris synger blues i lokaler som Blues City Cafe i Memphis (til høyre).

˝Du prøver å fortelle en historie i musikken og få dem til å føle akkurat det som du følte˝

Peabody Hotel i Memphis huser fem ender og et merkelig ritual. Hver dag kl. 11 og 17 føres de med heis fra sitt loftsværelse til lobbyfontenen, for å plaske. Tradisjonen starte tidlig på 1900-tallet og tiltrekker seg fremdeles store mengder.

hvert som den paraderte ut fra Congo Square og inn i tradisjonen med de overdådige, jazzinspirerte begravelses prosesjonene i New Orleans. «Vi hedrer våre avdøde, og vi feirer dem», forklarer Honore. «Det er selvsagt trist, og vi er lei oss når noen dør, men vi ønsker samtidig å feire deres sjel og energien som fremdeles er blant oss.» Jazzbegravelser viste seg å være så morsomt at folk sluttet å vente til noen faktisk døde: Seremoniene ble opphav til de ukentlige brassbandparadene kjent som Second Line. Hver søndag samler en stor folkemengde seg utenfor møtesteder som Treme Center for å ta imot bandet, kjent som First Line. Det er skikkelig karnevalsstemning, hvor folk danser sammen forbi hus i klare farger og veggmalerier som hyller lokale ikoner, som Louis Armstrong og Dr. John. The Second Line flyter gjennom gatene, like mektig og uimotståelig som Mississippi selv, og blir større for hver nye bølge av mennesker som løper ut av husene sine for å slutte seg til. Snart er alle rundt fanget i musikkstrømmen, og alle lar seg smitte av gleden.

kevin eg perry håper en dag å eie en bil like kul som Isaac Hayes’ gull belagte, pelskantede Cadillac.

FOTO: THE PEABODY HOTEL

sa han. «Alle pengene fra åkrene gikk til butikken for å betale gjelden din.» Selvsagt genererte blues og rock’n’roll mer penger for noen. På den andre siden av byen, på Graceland, vandret jeg i de hellige hallene i Elvis Presleys herskapshus, bevart akkurat som Kongen forlot det – med Jungelværelset med sitt langhårede teppe og glorete pyntegjenstander spredd rundt i hele huset. Men til tross for Presleys eventyrlige suksess og royale tilnavn, ble f Memphis-sounden snarere definert av Stax Records. Deres studio er nå museum hvor besøkende kan suge til seg energien som fremdeles ligger i rommet hvor R’n’B- og soul-hits av slike som Sam & Dave, Isaac Hayes og The Staple Singers ble innspilt. På vei sørover fra Memphis gjennom Mississippi-deltaet kjørte jeg gjennom åker etter åker med bomull og mais. Jorda er flat og horisonten brytes ikke av noe større enn et pekantre eller et kirketårn. Det var her europeisk og afrikansk kultur ble forent på amerikansk jord. Fra slaveriets knusende smerte, fra menigheters åndelige tørst og fra den seksuelle opphisselsen på dansegulvene oppsto den kraftigste musikkstrømningen verden har sett.

Johnny Cashs klassiske I Walk The Line ble innspilt i Sun Studio i 1956.

En Ford Thunderbird 55-modell utenfor Sun Studio i Memphis. Under: The Second Line paraderer gjennom New Orleans hver sĂ¸ndag.

PLANLEGG REISEN

MISSISSIPI VERDT Å VITE

PÅ KARTET

Hannibal Saint Louis Dyess Memphis Clarksdale Vicksburg Natchez New Orleans

SLIK KOMMER DU DIT

Du må regne med to mellomlandinger fra Oslo på flyturen til St Louis Lambert International Airport, ofte i London, og så kanskje Philadelphia eller Chicago. Alternativt kan du fly til Armstrong New Orleans International Airport, også med to stopp. SLIK KOMMER DU DEG RUNDT

Lei en bil, som kan hentes i Saint Louis og returneres i New Orleans. Hertz er blant utleiefirmaene som har kontor på flyplassen i Saint Louis (fra 6150 per uke hvis den returneres i New Orleans; hertz.com). LES MER

Lonely Planets USA-guide (210 NOK) har med et kapittel om Sørstatene, som også kan lastes ned separat (23 NOK; shop. lonelyplanet.com). Mark Twains Life on the Mississippi er fortsatt et fascinerende dokument over elvens kulturelle viktighet.

I KULISSENE

Da fotograf Rush Jagoe og jeg tok av fra Highway 55 mot Dyess, Arkansas, visste vi ikke at vi skulle få møte Joanne Cash. Vi ønsket å se hjemmet hennes bror Johnny hadde vokst opp i, men i stedet fant vi mye mer. Joanne – kledd i helsvart og øyeblikkelig gjenkjennelig som et medlem av Cash-klanen – hadde vendt tilbake til huset hun var født i for å spille inn en musikkvideo. Da hun hørte om historien vi jobbet med, var hun sjenerøs, varm og vennlig, og fortalte oss om oppveksten med Johnny akkurat der på verandaen til huset hvor alt hendte. Det var en påminnelse om en av de store sannheter om det å reise: Når du drar av gårde, vet du aldri hvem du kommer til å møte. Kevin E.G. Perry

2 1

Start reisen på stedet hvor Mark Twain først ble inspirert av elven Mississippi: Hannibal, Missouri. Fra Saint Louis Lambert International Airport er det mindre enn to timers kjøretur til byens Mark Twain Boyhood Home & Museum (98 NOK; marktwainmuseum.org).

142

Kjør tilbake mot Saint Louis for å ta inn den spektakulære utsikten over Mississippi fra toppen av Gateway Arch (fra 110 NOK; gatewayarch.com). deretter kan du besøke Chuck Berrys stamkneipe, Blueberry Hill (blueberryhill.com). Overnatt på Drury Inn St Louis ved Union Station; det ligger sentralt til og tilbyr hyggelig nok gratis drinker og snacks daglig kl. 17.30 (fra 1145 NOK; druryhotels.com).

Fra Saint Louis er det en firetimers kjøretur sørover til Memphis, Tennessee. Sett av tid til et besøk på Johnny Cash’s Boyhood Home i Dyess, Arkansas (82 NOK; dyesscash.astate.edu).

Sett av noen få dager til å utforske Memphis. Blant høydepunktene er Stax Records Museum (110 NOK; staxmuseum.com), National Civil Rights Museum på Lorraine Motel (130 NOK; civilrightsmuseum.org) og Graceland (avbildet) for å se Elvis’ personlige effekter (fra 435 NOK; graceland. com). Bo ved siden av på Guesthouse at Graceland (fra 1255 NOK; guesthousegraceland.com).

DRØMMEREISER Roadtrip langs Mississippi STRØM MISSISSIPPI

Tre viktige filmer

Walk the Line (2005) Joaquin Phoenix har hovedrollen som Johnny Cash i denne biografiske filmen som skildrer hans barndom i Dyess, Arkansas, at han flytter til Memphis og hans audition for Sam Phillips i Sun Studio.

Beasts of the Southern Wild (2012) Benh Zeitlins debutfilm, lagt til tiden rundt katastrofen med orkanen Katrina, er et drømmeliknende portrett av de svært reelle farene ved flom man står overfor i det sørlige Louisiana.

12 Years a Slave (2013) Solomon Northup, hvis slavememoarer fra 1853 ble tilrettelagt av regissør Steve McQueen, ble kidnappet i Washington, D.C., før han ble solgt på et marked i New Orleans og tvunget til å jobbe på en plantasje i Louisiana.

I New Orleans kan alle som vil delta i søndagsparadene.

En halvannen times kjøretur fra Memphis ligger Clarksdale, Mississippi, der du finner Delta Blues Museum (£7.50; deltabluesmuseum. org). Når du er klar til å fortsette reisen sørover, sjekk ut Mississippi Blues Trail som guider deg til de viktigste historiske stedene av musikalsk interesse som Dockery Plantation (msbluestrail.org).

Etter en ytterligere 2 ½-timers kjøretur sørover fra Clarksdale kommer du til Vicksburg, Mississippi. Her kan du bo på Anchuca, et hyggelig og sjarmerende pensjonat fra før borgerkrigen, som daterer seg til rundt 1830 (fra 1200 NOK; anchuca.com).

Fortsett å følge elven i 1½ time sørover, og du når Natchez, hvor en rundtur på Frogmore Plantation (avbildet) vil lære deg om forholdene i Sørstatene under slaveriet (125 NOK; frogmoreplantation.com). Bli over natten på Dunleith Historic Inn, en vakker bygning fra 1856 som er oppført som et nasjonalt historisk landemerke (fra 1475 NOK; dunleith.com).

Lytt til sangene inspirert av Mississippi ved å søke opp Lonely Planets profil på Spotify og finne «Mississippi Road Trip» i deres Public Playlists.

Å kjøre til New Orleans vil ta tre timer og krever tid til å utforske. Turistguide Dianne Honore (avbildet) kan vise deg rundt i French Quarter (gumbomarie.com). Deretter kan du ta et Harbor Jazz Cruise om bord på Steamboat Natchez (£25; steamboatnatchez.com). Natten tilbringer du på det utmerkede International House Hotel (fra 1200 NOK; ihhotel.com).

143

KOMMER SNART! I SALG DEN 21. JANUAR

Les om spennende reisemĂĽl i Europa, enten du liker byferie eller vil ta bena fatt i vakker natur.

Vi er skamløst oppslukt av forbruker teknologi. Besøk oss og få siste nytt fra tech-verdenen! • Dyptpløyende gadget-testing • Ferske tech-nyheter og rykter • Gjennomarbeidede kjøpeguider

techradar.com

Vilt, blĂĽtt vann i chilenske Patagonia.

Unike reiseopplevelser

I Lonely Planets Drømmereiser 2019 utforsker vi Mexicos vestre halvøy Baja California, de frodige øyene São Tomé & Príncipe, Svalbards villmark og livet langs Mississippi-elven. Vi er med på en shintoisk ildseremoni i De japanske alpene, følger Australias kulinariske stillehavskyst og beundrer dyreflokkenes dramatiske vandringer i Serengeti. I tillegg reiser vi fra Bangkoks intense, myldrende folkeliv til Ko Changs dype jungel og kaster oss ut i det eventyrlige Patagonia. .no ISBN 978-82-8343-496-5

9 788283 434965