Mordmysterier

Page 1

Spennende lesning

MORDMYSTERIER PÅ INNSIDEN AV 20 UOPPKLARTE DRAPSGÅTER

mordmysterier

OLOF PALME-SAKEN for er ikke hvor gjerningsmannen tatt? CATHY CESNIK: Les om nonnens mystiske død

TUPAK SHAKUR:

Mordet som startet gjengkrigen

Måltavl

a?

DIAN FOSSEY:

Hvem drepte gorillakvinnen? 1909 Kr. 179,00 bc 1203 003 FAKTA Untitled-6 1

UTFORSK SPORENE, BEVISENE OG DE MISTENKTE 21.12.2018 10:14


Mordmysterier 2018 © Orage AS

Redaksjon Redaktør: Inger Marit Hansen Oversetter: Ann Kristin Hermundstad m. fl. Coverdesign: Bens Aarø Grafiker: Lise Aasrum

Salgs- og markedsansvarlig Øystein Berg +47 909 61 959 berg@orage.no

2018 © Orage AS innehar alle rettigheter til innholdet i boka. Det er ikke tillatt med reproduksjon, kopiering i noen forstand. Det er ikke tillatt å legge ut hele eller deler av boken på internett eller annen elektronisk reproduksjon. Tillatelser kan kun gis ved henvendelse til redaksjonen i Orage AS.

Utgitt av Orage AS Jarlsøveien 50 3124 Tønsberg, Norge +47 47 46 60 00 post@orage.no www.orage.no

Trykk Trykket i Latvia, Artko AS Alle produkter fra Orage AS er trykt ved svanemerkede trykkerier.

Utgitt på lisens fra Future Plc. This bookazine is published under licence from Future Publishing Limited. All rights in the licensed material belong to Future Publishing Limited and it may not be reproduced, whether in whole or in part, without the prior written consent of Future Publishing Limited. ©2018 Future Publishing Limited. www.futureplc.com

Originaltittel RC Murder Mysteries © Future Publishing Limited

Untitled-6 2 Mordmysterier_NOR_Cover.indd 2

21.12.2018 10:14


MORD-

MYSTERIER Hva er det som driver et menneske til å drepe? Og hvorfor er noen drap fortsatt ikke løst, til tross for lovende bevismateriale og solid og metodisk etterforskning? Det finnes enkelte drap som vil forbli i offentlighetens bevissthet til evig tid. Ikke på grunn av deres grusomme natur, deres mange døde eller deres foraktelige gjerningspersoner, men fordi de fremdeles er uløst, mange år etter at forbrytelsen ble begått. Identiteten til Jack the Ripper – mannen «fra helvete» – er et mysterium som diskuteres den dag i dag, mer enn hundre år etter at Whitechapel-mordene fant sted. Fra nyere tid undrer verden fremdeles på hvilken syk person som begikk Zodiac-drapene og sendte hånende kryptogrammer til pressen. Vil morderen til den høyt verdsatte nonnen, søster Cathy Cesnik, noen gang bli identifisert? Og hvem satte Chicago i panikktilstand da det ble oppdaget at noen hadde klusset med Tylenol-tabletter så de inneholdt nok cyanid til å drepe? Mordmysterier er full av åstedsfotografier og kart over drapsmennenes og -kvinnenes jaktmarker, og legger fram bevismateriale du selv kan granske. Kan du bidra til å løse noen av historiens mest bestialske drapsgåter?

Mordmysterier 2018_redigert.indd 3

27.11.2018 15:23


INNHOLD 06 HVEM DREPTE THE BLACK DAHLIA?

I 1947 ble Elizabeth Short det mest berømte mordofferet i Los Angeles

14 SERIEMORDEREN PÅ LONG ISLAND

Ved en tilfeldighet oppdaget politiet en mengde umerkede graver langs Long Islands Gilgo Beach

22 HVEM DREPTE GORILLA-KVINNEN? Dian Fossey ville gi alt for å beskytte gorillaene hun studerte – til og med sitt eget liv

30 TÅRENES MOTORVEI

Siden 1969 er sårbare kvinner og tenåringer blitt drept langs én veistrekning

38 TYLENOL-DRAPENE I CHICAGO På en beryktet dag i 1982 ble Chicago kastet inn i panikktilstand

82 M ONSTERET FRA FIRENZE

Hvorfor kunne ikke politiet stoppe Firenze-monsteret?

90 D RAPENE I SKOGSHYTTA

Den grusomme oppdagelsen av tre mishandlede kropper og et forsvunnet barn i en feriepark

98 HVEM DREPTE SØSTER CATHY CESNIK?

Et drap som avdekket en sjokkerende kirkeskandale og dekkhistorie

108 JACK THE RIPPER Var seriemorderen i Whitechapel lege?

116 HVEM SKJØT JILL DANDO?

Var det en sjalu ekskjæreste, en hemmelig forbryter ute etter hevn eller en gal fan?

42 I-70-MORDEREN

122 G OLDEN STATE-MORDEREN

50 STAPPET INN I ALMETREET

132 MORDET PÅ OLOF PALME

58 HVEM SKJØT TUPAC?

140 FAMILIEMASSAKREN I ALPENE

I 30 fryktelige dager i 1992 ble motorveien I-70 hjemsøkt av en morder

Hvem var brunetten som på brutalt vis var stappet inn i et hult tre?

Ennå er ingen blitt dømt for mordet på Tupac Shakur

66 HVEM ER ZODIACMORDEREN?

Ikke siden Jack the Ripper har en drapsmann i så stor grad fanget publikums oppmerksomhet med sine fryktelige gjerninger

74 DEN MYSTISKE MANNEN PÅ SOMERTON BEACH

Hemmelige koder, skjulte telefonnumre og et russisk spionnettverk

14

Mellom 1976 og 1986 voldtok og drepte en gal person flere forstadsbeboere

Sveriges statsminister Olof Palme ble skutt på åpen gate

30

En familie på ferie ble ofre i en uoppklart massakre i fjellene

146 MORDET PÅ DAISY ZICK

Hvem drepte en tilsynelatende uskyldig husmor fra Michigan?

154 BUNNIEN OG SKOLEPIKEN

Drapene på en glamorøs Playboy-bunny og en anonym skolejente viste seg å ha en grusom sammenheng

38

44 Mordmysterier 2018_redigert.indd 4

27.11.2018 15:25


5070

98

58

132

58 116

108 55

Mordmysterier 2018_redigert.indd 5

27.11.2018 15:25


MORDMYSTERIER

BLACK DAHLIA

– DEN SVARTE GEORGINEN HOLLYWOODS EGEN JACK THE RIPPER

MORDET PÅ ELIZABETH SHORT FIKK PRESSEN TIL Å FRÅTSE I SPEKULASJONER. HUN VAR BÅDE OFFER OG FRISTERINNE – EN DREPENDE KOMBINASJON.

HUN BLE FUNNET I TO DELER, PYNTELIG OVERSKÅRET VED MIDJEN … DØD AV SJOKK OG BLODTAP.

U

tstillingsdukken lå forlatt og glemt på en ledig parkerings­ plass nær 39. Street og Norton i Leimert Park. Idet Betty Bersinger gikk nedover South Norton Avenue med sin tre år gamle datter Anne, på vei til skomakeren på kjøpesenteret, fikk hun øye på den. Hvit og naken. Betty registrerte den, men tenkte ikke på det som noe uvanlig; bare enda en overflødig gjenstand kastet ut av en butikk i en av Los Angeles’ slitne bydeler. Det så ut til at dukken var delt i to, kanskje fordi den var blitt kastet hardt i bakken så den gikk av ved midjen. Betty trodde det kunne være noen som forsøkte i holde henne for narr, men da hun nærmet seg, gispet hun av overraskelse. Til utstillingsdukke å være så den ikke ekte ut. Selv om den var blek og livløs, som man burde vente, var det merker på den som en utstillingsdukke slett ikke burde ha. Likevel var den veldig ren – for ren. Da det demret for Betty, og hun skjønte at skikkelsen foran henne var et kvinnelik, ble hun vettskremt. Hun grep treåringen i hånden og løp til nærmeste hus.

Det første huset hvor hun ringte på, var tomt. Ved andre forsøk var hun heldigere, og en kvinne kom til utgangsdøren. «Jeg så noe rart», fortalte Betty mens hun forsøkte å finne ut av hva hun egentlig hadde sett. Kvinnen i huset lot Betty låne telefonen, og hun ba politiet komme over og «ta en sjekk». Betty var fortsatt bekymret over at hun kunne ha skapt oppstandelse ved å forveksle en dukke med et lik. Men Betty tok ikke feil.

Ekko av the Ripper I begynnelsen var kvinneliket en «Jane Doe» altså en ukjent, død kvinne. Det tok to dager å identifisere henne ved hjelp av fingeravtrykk, og det viste seg at kvinnen var 22 år gamle Elizabeth Short. De voldsomme skadene på kroppen hennes ga pressen anledning til å fråtse i blodige detaljer: Hun ble funnet i to deler, pyntelig overskåret ved midjen. Det var tydelige tegn på at hun hadde vært bundet, hun hadde surremerker rundt

6 Mordmysterier 2018_redigert.indd 6

27.11.2018 15:26


ankler og håndledd, dessuten rundt halsen. Hun hadde dødd av sjokk og blodtap fra stikk hun var påført, spesielt kuttene som gikk fra munnvikene til ørene og skapte et såkalt «Chelsea-smil». Hun hadde også fått flere slag mot hodet og blitt utsatt for assortert mishandling før hun ble plassert – ikke dumpet – på parkeringsplassen: Armene over hodet i rette vinkler. Beina spredt vidt fra hverandre. Vansiringen av Shorts kropp kunne minne om en rekke andre historiske forbrytelser – mord som hadde funnet sted på den andre siden av Atlanteren for mer enn femti år siden. Selv presseomtalen i Short-saken hadde slående likheter med avisene i Fleet Street den gang Jack the Ripper herjet. Jack hadde valgt ofrene sine fra den vanskeligstilte delen av arbeiderklassen. Han hadde eksponert kroppene, eller deler av kroppene, til de avdøde og påført dem grusomme skader. For eksempel fikk Mary Jane Kelly i 1888 brystene skåret av, bukhulen tømt og armene ødelagt av «flere taggete knivsår». Den

utspekulerte mishandlingen fra Jack the Rippers hånd kan minne mye om Short-saken i 1947. Også den som drepte Elizabeth «den svarte georginen» Short, hadde gjort seg flid med å vansire sitt offer. Han hadde ikke nøyd seg med å skjære opp ansiktet hennes, men også påført henne flere kutt i lårene og brystene og i flere tilfeller skåret ut hele stykker med kjøtt. Innvollene var fjernet og plassert under rumpeballene hennes før liket ble stilt ut. Etter at kroppen var kuttet i to, var alt blodet totalt borte fra begge kroppshalvdelene. Jack the Ripper valgte å jakte i de dypt tilbaketrukne delene av Londons East End – de mindre helsebringende områdene av byen, hvor forbrytelser kunne skje i bakgater og på dystre herberger uten at noen brydde seg. Jack drepte kvinner som allerede befant seg ved livets yttergrense, kvinner som ofte levde fra hånd til munn, og som han visste ville bli mindre savnet enn sine mer velstående medsøstre. I likhet med Elizabeth Shorts morder ble aldri Jack the

OVER Short poserte for en rekke stilfulle fotografier, men hun skulle bli husket som et lemlestet lik.

7 Mordmysterier 2018_redigert.indd 7

27.11.2018 15:26


MORDMYSTERIER VENSTRE Fotografier av Elizabeths skamferte kropp ble en sensasjon.

Ripper identifisert eller stilt for retten. Politiets fotografier av det mishandlede liket til Mary Jane Kelly og obduksjonsbildene av de andre Ripper-ofrene er berømte og bevart for ettertiden. Akkurat som bildene av Elizabeth Shorts splittede kropp ble spart av LA Times-fotografen som tok dem for at de senere skulle kunne vises til andre ved en høytidelig anledning. Jack the Rippers ofre fikk livet sitt dissekert av politiet og pressen, identitetene deres ble riktignok krympet til noen enkle overskrifter. På samme måte ble Elizabeth Short berømt gjennom sin død og avisoverskriftene som fulgte i kjølvannet av det makabre drapet.

Portrett av en kvinne Elizabeth Short ble på enkelte områder umenneskeliggjort i pressen som skildret saken som en grusom eventyrfortelling: «Naken, dissekert kropp funnet på ledig parkeringsplass», «skamfert av en varulv-gærning.» Måten hun døde på, og de grufulle skadene hun var blitt påført, skapte en myte som samtidig gjorde henne mindre «virkelig». Mytologisering var enklere enn å fremstille Elizabeth Short som en ung, uskyldig kvinne som ble revet bort i sin ungdoms vår. Elizabeth var nemlig ikke slik. Hun hadde nylig vært i klammeri med politiet på grunn av drikking. Familien var splittet … Pressen fikk henne ikke til å passe inn i uskyldig pike-rollen, slik de hadde gjort med et annet drapsoffer. Marion Parker, en 12 år gammel skolejente, ble myrdet i 1927. Etter å ha blitt drept og vansiret hadde bitene blitt puslet sammen igjen (og øynene holdt åpne med ståltråd) slik at faren skulle tro at hun fortsatt var i live. Noen forsøkte å gjøre Elizabeth til en glamorøs skikkelse. Reportere beskrev henne som kommende filmstjerne, mens hun i virkeligheten var en type som lot seg flyte dit strømmen brakte henne. Det fins ingenting som tyder på at hun hadde lyst eller evne til å bli skuespiller. Som New York Times skrev: «Det er ingen dokumenter som viser at Elizabeth har spilt så mye som en birolle.» Kunne det faktum at Elizabeth ikke passet inn i offerrollen, ha påvirket sannsynligheten for at morderen ble identifisert og stilt for retten? Noen mente den gang at hun fortjente å bli drept på grunn av livsstilen sin. Mange var kritiske til at hun hadde vært risikosøkende og seksuelt aktiv. Drapet på en prostituert eller en jente fra arbeiderklassen får færre spaltemillimeter enn om en skolejente fra middelklassen blir myrdet, hevdes det i dag. Pressen vil også være mindre nyansert og mindre sympatisk innstilt til førstnevnte offer. I Elizabeth Short-saken var det ingenting å utsette på mediedekningen. En etterforsker kunne fortelle at saken preget lokalavisenes førstesider i to hele måneder etter likfunnet på parkeringsplassen. Pressen ville gjerne fortelle historien om Elizabeth Short i svart-hvitt, men livet hennes var mer komplekst og inneholdt mange nyanser av grått. Det var som sagt ingenting som tydet på at Elizabeth hadde noen skuespillerambisjoner, selv om ryktene hevdet det motsatte. På samme måte var det lite som kunne støtte opp under de hardnakkede ryktene om at hun hadde jobbet som callgirl eller prostituert. Folk antok nok at en ung kvinne med hennes vanskelige bakgrunn og seksuelt aktive livsstil også tok seg betalt

SAKEN BLE SEKSUALISERT FORDI LIKET HENNES BLE FUNNET NAKENT, FORVRIDD OG ISCENESATT. for sex. I 40-tallets USA ble kvinner med flere seksualpartnere fortsatt betraktet som umoralens absolutte bunnmål. Og Short hadde hatt en del herrebekjentskaper i sitt korte liv. Etterforskere mente at hun hadde «kjent» minst 50 menn, oftest militære, som spanderte nylonstrømper og tok barregningen. Sist, men ikke minst ble Elizabeth Short-saken seksualisert fordi liket hennes ble funnet nakent, forvridd og iscenesatt. Selv om mangelen på klær logisk sett ikke hadde noe med seksualitet å gjøre, framhevet pressen på nakenheten. Bildet av det nakne, parterte liket ble brukt i lumske, seksualfetisjistiske sammenhenger, selv om forbrytelsen handlet om vold – ikke sex. Det som gjorde Short-mordet til godt myte-materiale, var først og fremst kallenavnet hennes. Vennene hennes kalte henne Black Dahlia – Den svarte georgine: «Fordi hun hadde en forkjærlighet for svarte klær som matchet håret hennes.» De samme vennene fortalte at de hadde funnet på kallenavnet fordi Elizabeth Short hadde lignet så fælt på Veronica Lake, en svartkledd skue­spillerinne i filmen «The Blue Dahlia». Pressen brukte blomsternavnet til å skape en ny identitet for Elizabeth Short – hun skulle være den vakre blomsten som var blitt korrumpert og svart.

8 Mordmysterier 2018_redigert.indd 8

27.11.2018 15:26


DEN SVARTE GEORGINEN Beth Short var en ung og glamorøs kvinne, men hun hadde kommet skjevt ut.

Elizabeth Short, også kjent som Betty eller Beth, var tidligere kjent for politiet for ungdomsfyll.

«Formørkelsen» av navnet hennes var ikke noe som oppsto umiddelbart. I de første rapportene om drapet ble det brukt et ansiktsbilde av en yngre Elizabeth. Dette fotografiet ble tatt etter at hun som mindreårig ble knepet for å ha drukket alkohol, men mediene oppga ikke hvor bildet kom fra, eller hvorfor det var tatt. Hun ble i starten omtalt som «drapsmannens offer», rett og slett. Det var først senere at Elizabeth, takket være sensasjonsavisene (som ikke sjekket i hjel en god historie) ble til Black Dahlia – den seksuelt erfarne, unge kvinnen som ble funnet naken på en forlatt parkeringsplass. I en annen artikkel brukes et glamorøst bilde av en smilende og vakker Elizabeth, og avisen gjør et poeng av at hun ble kalt Black Dahlia «på grunn av sin mørke skjønnhet». Videre heter det at hun elsket å gå med «nesten gjennomsiktige, svarte kjoler», og at hun var offeret i «varulvmordet». Artikkelen viser med all tydelighet at pressen ønsker å utnytte både Elizabeths skjønnhet og hennes seksuelle tilgjengelighet. Pressen fikk aldri noe riktig godt tak på Elizabeth Short. Hun forble en utydelig skikkelse. Mesteparten av livet hadde hun levd under myndighetenes radar; flyttet rundt, først fra østkysten til vestkysten, deretter innenfor California. Hun hadde forskjellige kjærester og jobber, men lite stabilitet i betydningen langvarige forhold eller fast bosted. Selv i dag beskrives Elizabeth Short som «et mysterium» og «like vag i livet som i døden».

Medienes overtramp Elizabeth var en utydelig skikkelse, men pressen var desperat etter å skaffe seg førstehåndsinformasjon om henne for å kunne melke

DE HOVEDMISTENKTE Etterforskningen av drapet på Elizabeth Short var den største Los Angeles-politiet (LAPD) hadde foretatt siden mordet på 12 år gamle Marion Parker 20 år tidligere. Ikke overraskende var det mange som ble utpekt som gjerningsmenn, og amatør­detektiver har fortsatt å komme opp med teorier om hvem som var ansvarlig. LAPD hadde opprinnelig 25 navn på listen over mistenkte. Til og med gangsteren Bugsy Siegel ble vurdert som mistenkt. I tillegg kom 60 personer som tilsto drapet. Den nennsomme parteringen av Elizabeth Short kastet et mistankens lys på flere leger. Et av navnene som holdt seg lenge på listen, var dr. George Hodel, spesialist i seksuelt overførbare sykdommer. Han ble først etterforsket av politiet i 1949 etter at tenåringsdatteren hans anklaget ham for seksuelle overgrep. Han ble holdt under oppsikt en måneds tid i 1950, og en gang ble han overhørt mens han utbrøt: «Sett at jeg hadde drept Black Dahlia. De kunne ikke ha bevist det nå.» Mens han ble spanet på, ymtet han også frempå at han hadde hatt noe med dødsfallet til sin tidligere sekretær å gjøre. Selv om Hodel aldri ble formelt siktet for Black Dahliamordet, skrev sønnen hans – en tidligere LAPD-etterforsker – en bok i 1991, hvor han hevdet at faren ikke bare hadde tatt Elizabeth Short av dage, men at han også hadde drept flere andre kvinner. Teoriene hans er imidlertid svært omdiskutert. En annen som brakte familien sin inn i etterforskningen, var Janice Knowlton. Hun påsto at hun hadde vært vitne til at faren hennes, George Knowlton, drepte Elizabeth Short. Problemet med Janices vitneutsagn var at hun hadde «sett» hendelsen under en terapitime hvor målet var å hente frem «glemte minner». Stakkars George Knowlton hadde ikke stort å stille opp med til sitt forsvar, siden han hadde vært død siden 1962. Politiet gjorde noen undersøkelser, men fant ingenting som støttet oppunder Janices minnebilder. Ikke desto mindre skrev Janice Knowlton boken Daddy Was The Black Dahlia Killer, hvor hun anklaget sin far for mordet. Janice døde i 2005 av en overdose piller. Nattklubbeieren Mark Hansen var en mer håndgripelig mistenkt. Adresseboken hans var blitt sendt til pressen kort tid etter mordet på Elizabeth Short, ettersom den befant seg blant offerets eiendeler. Politiet mistenkte at Hansen hadde vært interessert i å ha sex med Elizabeth, men at hun hadde avvist ham. Han ga konsekvent motstridende opplysninger til politiet. Likevel ble det aldri tatt ut siktelse mot ham, og han døde i 1964.

Legen George Hill Hodel var en av de hovedmistenkte i Short-saken, men ble aldri tiltalt selv om han antydet å ha befatning med saken.

9 Mordmysterier 2018_redigert.indd 9

27.11.2018 15:26


MORDMYSTERIER

TIL VENSTRE Mediemogulen William Randolph Hearst eide Los Angeles Examiner som skrev noen av de mest sensasjonelle historiene om Short-saken. MIDTEN Den sorte georginen med sin mor som etter datterens død ble lurt av pressen til å snakke. HØYRE Politifolk fjerner Elizabeths blodige klær fra en kum.

10 Mordmysterier 2018_redigert.indd 10

historien for alt den var verdt. Arbeidsmetodene de brukte den gang, var kanskje effektive, men noe stolt øyeblikk i presseetikkens historie var det ikke. Så snart Elizabeths kropp var identifisert, tok journalister fra Los Angeles Examiner kontakt med offerets mor, Phoebe. De fortalte henne at datteren hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse, et påskudd for å kunne pumpe moren for private detaljer. Først etter at de hadde snakket sammen, og Phoebe hadde gitt dem det de ønsket, fortalte reporterne at Elizabeth var død. For å føye skam til skade lurte de henne til å fly med dem fra hjemmet sitt i Medford i Massachusetts til Los Angeles. Avisen sa at moren kunne være til hjelp for politiets etterforskning. Vel fremme i L.A. ble hun plassert på et hotellrom – utenfor politiets og konkurrerende mediers rekkevidde, men lett tilgjengelig for The Examiner som ville ha historien eksklusivt. Følelsene til Phoebe Short og hennes fire gjenlevende døtre ble det tatt lite hensyn til. Ved ankomsten til Los Angeles ble mamma Phoebe fotografert sammen med datteren, Virginia West, og hennes ektemann, Adrian. Alle så forståelig nok forvirret og utilpasse ut. Det var også Los Angeles Examiner som sammen med avisstativ-naboen Los Angeles Herald-Express (de to avisene ble etablert i 1962 og gikk inn i 1989) gjorde seg skyldig i de styggeste sensasjonsoppslagene om Elizabeth Short. De seksualiserte rollen hennes, forandret det smarte, skreddersydde antrekket hun hadde hatt på seg, til en utfordrende habitt med gjennomsiktig topp og

trangt skjørt, og lyktes på simpelt vis å fremstille Elizabeth som en kvinne med lav moral. Folk som knapt hadde vekslet et ord med Elizabeth mens hun levde, ble avkrevd kommentarer. En slik nesten-bekjent beskrev henne som «en mannfolkgal småforbryter». Dette passet ikke uventet inn i avisenes rammefortelling der Elizabeth Short var en dårlig kvinne. Begge de to avisene tilhørte mediemogulen William Randolph Hearst som hadde gjort sensasjonsjournalistikk til en kunst i New York Journal. Han var alltid mer interessert i å øke opplagstallene enn å levere objektive, gjennomarbeidede artikler. I 1990 hevdet Martin Lee og Norman Solomon at Hearst «rutinemessig diktet opp sensasjonelle historier, fingerte intervjuer, manipulerte pressebilder og tuklet med reelle hendelser». Denne sensasjonalismen var tydelig i dekningen av Elizabeth Shorts liv og død. Avisene på østkysten av USA fikk også sine 15 minutter i rampelyset. Short var nemlig østkystjente, født i Boston og oppvokst i Massachusetts og Maine. En Maine-avis, Press Herald, hoppet på dette sporet og kunne fleske til med følgende overskrift: «Short bodde på Munjoy Hill: Jenta besøkte senere stedet.» Artikkelen dreide seg om at offeret fra «det californiske parteringsdrap-mysteriet» hadde bodd i Portland i unge år, og at bestemoren fortsatt holdt til i byen. Elizabeth bodde bare et år eller to i Portland da hun var tre–fire år. Det hindret imidlertid ikke avisen fra å slå opp saken som om det skulle vært en verdensnyhet.

DE SEKSUALISERTE ROLLEN HENNES, FORANDRET DET SMARTE, SKREDDERSYDDE ANTREKKET … TIL EN UTFORDRENDE HABITT MED GJENNOMSIKTIG TOPP OG TRANGT SKJØRT. 27.11.2018 15:26


DEN SVARTE GEORGINEN

Falske tilståelser Som en annen parallell mellom Black Dahlia-drapet og Jack the Ripper-saken var det mulig at morderen tok kontakt med politiet for å holde saken varm i mediene. I 1888 fikk Metropolitan Police i London et brev fra en som hevdet å være Whitechapelmorderen. Han signerte med Jack the Ripper. I ettertid er det ganske bred enighet om at brevet var en forfalskning, muligens skrevet av en journalist for å øke avissalget. Uansett ga det bukspretteren i London et fengende klengenavn. På samme måte ble den ikke spesielt bemerkelsesverdige Elizabeth Short til den mørke og mystiske Black Dahlia. Et annet Ripper-brev, kjent som «From Hell»-brevet, inneholdt en halv menneskenyre, angivelig fra et av Jacks ofre. Åtte dager etter mordet på Black Dahlia kom det en oppringning til redaktøren i Los Angeles Examiner. Personen som ringte, tilbød seg å sende over resten av Elizabeths eiendeler til redaksjonen. Dagen etter mottok avisen en rekke gjenstander, blant annet Elizabeth Shorts fødselsattest. Antagelig var dokumentet rappet fra håndvesken hennes som senere ble funnet på en kommunal søppelfylling sammen med en av skoene. Det manglet ikke mistenkte i saken, og enkelte gikk langt for å komme i rampelyset. På kvelden tirsdag 29. januar 1947 gikk en 33 år gammel, rødhåret mann inn i politihovedkvarteret i Los Angeles. Mannen (i én rapport er han oppgitt å være musiker, i en annen står han oppført som ryddegutt på en restaurant) tilkjennegir overfor kaptein Jack Donahoe at han gjerne vil tilstå mordet på Elizabeth Short. Daniel Voorhees kom med en falsk tilståelse av drapet på Elizabeth Short i 1947.

DAHLIA-SHOWET Drapet på Elizabeth Short ble kjent i pressen som «Dahlia-showet» på grunn av sakens notoriske berømmelse, grusomhet og all feilinformasjonen som fulgte i kjølvannet. To måneder etter mordet ble det kjent at småkriminelle og alminnelige fyllefanter brukte saken for å true sine ofre. I flere voldtektssaker fortalte ofrene at overfallsmennene hadde sagt at «de ville få samme behandling som Black Dahlia hvis de gjorde motstand». Fylliker med nært forestående utsikter til et opphold på glattcellene på Lincoln Heights forsøkte å komme seg unna ved å hevde at de hadde vært med på å drepe Black Dahlia – eller i det minste vært vitne til mordet. Også leietakere som hang etter med husleien, risikerte å bli angitt til politiet som mistenkelige og muligens involvert i drapet. Alt for å bli kvitt dårlige betalere. I ett tilfelle ble en «hjemmekjær bedriftsleder» anklaget for drapet av en glamorøs blondine som hadde forsøkt å presse ham for penger i en årrekke. Drapsbeskyldningen kom først da det

ble klart at han ikke var interessert i henne overhodet, og at hun ikke kom til å få en cent. De mange falske tilståelsene ga avisene flere spaltemillimetere å kverne ut. Samtidig medførte det et betydelig merarbeid for politietterforskerne. Det viste seg snart at mange av dem som kom med tips og «hjelp» til politiet, var ute etter å hevne seg eller sabotere snarere enn å få løst mordmysteriet. For ikke å snakke om alle som hadde et oppriktig ønsker om å hjelpe, men som bare gjorde ting verre, for eksempel den eldre damen som gikk flerfoldige kilometer til politistasjonen. Her opplyste hun at hvis liket ble begravet med et egg i hånden – «Alabama style» – ville drapsmannen bli funnet i løpet av en uke. En annen amatørdetektiv satset på en århundregammel etterforskningsmetode: Han ville gjerne at politiet ga ham Elizabeth Shorts høyre øyeeple, så han kunne avfotografere det siste bildet som i dødsøyeblikket var blitt «brent fast på netthinnen hennes» – altså morderen.

11 Mordmysterier 2018_redigert.indd 11

27.11.2018 15:26


MORDMYSTERIER

Daniel S. Voorhees, som han het, hadde ringt politikammeret kort tid før og klynket: «Jeg orker ikke mer. Jeg vil tilstå mordet på Black Dahlia!» Som sagt så gjort: Han la på røret og gikk strake veien til politiet, hvor han ble satt i varetekt. Mens etterforskningen fortsatte, ble Voorhees avhørt av politisjef E Barratt. Han viste etterforskeren et papir hvor han hadde skrevet «Jeg drepte Elizabeth Short», og sa: «Jeg er så syk, jeg orker ikke mer. Jeg måtte få denne børen av skuldrene.» Han hevdet han hadde møtt Elizabeth to uker tidligere og tatt henne med på en busstur. Han var beviselig på et hotell i Los Angeles den dagen liket ble funnet. Men Voorhees ble aldri siktet i saken. Psykologen som undersøkte ham, nektet å la ham gjennomgå en løgndetektor-test siden han var desorientert og forvirret. Dessuten var det ingenting som knyttet Voorhees til Elizabeth. Politiet lot skrifteksperter sjekke hans håndskrift mot en beskjed som angivelig stammet fra morderen. Ingen match. Etter en natt på cellen kunne Voorhees forlate politistasjonen som en fri mann. Skjønt Life Magazine senere skrev at han «etter hvert havnet bak murene som et psykiatrisk tilfelle». Soldatveteranen Joseph Dumais, en barteprydet krølltopp, havnet i søkelyset etter at det ble oppdaget blodflekker på klærne hans og avisutklipp om Black Dahlia-saken. Dumais utelukket ikke at han kunne ha vært drapsmannen, og sa: «Det er mulig at jeg kan ha utført mordet – når jeg drikker, blir jeg ganske brutal mot kvinner.» Han fikk imidlertid snart et alibi (han hadde vært innenfor Fort Dix på drapstidspunktet), også han ble sporenstreks sendt til psykiateren. Ikke lenge etter denne hendelsen spaserte en kvinne –

beskrevet av Life Magazine som en «hengslete eks-lotte» – inn på politistasjonen i San Diego og kunngjorde: «Elizabeth Short stjal mannen min, så jeg drepte og parterte henne.» Kvinnen kunne imidlertid ikke svare på noen av etterforskernes oppfølgingsspørsmål om drapet, så hun innrømmet snart at hun hadde funnet på hele historien. Carol Marshall (21) ble arrestert mistenkt for biltyveri, og under avhør sa hun til hun politiet: «Jeg vet hvem som drepte Beth Short, og hvis dusøren er stor nok, vil jeg fortelle alt.» Mange andre tilsto drapet, faktisk så mange at avisene sluttet å bry seg om alle tilståelsene. En kar fortalte at han hadde ligget med Elizabeth Short, en annen trodde han kunne ha drept henne i fylla. Han kunne ikke huske noen detaljer, og også i dette tilfellet viste det seg at den angivelige morderen hadde et fjellstøtt alibi. En av de mest bisarre hendelsene skjedde bare noen dager etter likfunnet da to etterforskere satt på en kafé og diskuterte saken. Det ble ringt inn et tips til politihovedkvarteret fra en herre som kunne fortelle at han hadde sett morderne. Selvfølgelig viste deg seg at tipseren var kelneren på kafeen, og at de to mistenkte mennene som diskuterte drapet i detalj, var politiets egne etterforskere.

VENSTRE Melvin Robert Bailey tilsto forbrytelsen, men historien hans var sprikende og mangelfull. MIDTEN Shorts lik ble funnet i området ved Leimert Park i Los Angeles, her fotografert i 2013.

Som en film Da Black Dahlia-mordet skjedde, var Hollywood – og verden for øvrig – svært fascinert av sex, krim og politiarbeid. Film Noir var fortsatt stort på denne tiden. He Walked By Night, et eksempel på denne sjangeren, var inspirert av den sanne historien om en

12 Mordmysterier 2018_redigert.indd 12

27.11.2018 15:27


DEN SVARTE GEORGINEN

ÉN UKE SOM SAVNET

EN MANN TRODDE HAN KUNNE HA DREPT HENNE I FYLLA, MEN KUNNE IKKE HUSKE NOEN DETALJER … OG HAN HADDE ET FJELLSTØTT ALIBI.

Elizabeths seneste kjente flamme var den gifte selgeren Robert «Red» Manley.

© Alamy, Getty, Corbis

forbrytersk krigsveteran som ble jaget av politiet i Los Angeles. Film Noir var både erotisk og brutal; filmene utfordret publikum med komplekse skildringer av gangstere, politietterforskere og privatdetektiver. De kvinnelige rollene var ofte femme fatales – vakre kvinner med tvilsomt rykte – men dukket også hyppig opp i filmene som lik. Slik som figuren til Chrystal Kingsby i Lady In The Lake (1947) basert på Raymond Chandlers roman. Drapet på Elizabeth Short ville garantert fange publikums interesse, fordi saken fremsto som en film noir fra virkeligheten. Det var et kriminaldrama, og øverst på rollelisten sto Elizabeth Short. Hun, med sin offerstatus og en katalog av tidligere kjærester og elskere, ble raskt satt inn i femme fatale-rollen av pressen. Black Dahlia-saken fikk i 2006 sin egen film, «The Black Dahlia», med Scarlett Johansson i en av rollene. Og mordet får fortsatt oppmerksomhet, om enn ikke nyhetens interesse. Årsaken er drapets særegne natur: en bloddryppende forbrytelse hvor ingen er tatt for ugjerningen. Parteringsdrapet ble en fortelling med et eget (fiktivt) liv og en egen dramaturgi. Dette hadde mordet til felles med Jack the Ripper-drapene fra slutten av 1800-tallet, som ble mytiske og ga opphav til en hel Ripper-industri, inkludert et museum som gjør Jack og ofrene hans til publikumsunderholdning. Fiksjonen slår virkeligheten gang etter gang, og nettopp dette var tema i James Ellroys bestselgende bok, som filmen var bygget på. Det virker sannsynlig, med tanke på at det har gått 70 år siden funnet av det lemlestede liket i Leimert Park, at morderen har sluppet unna – og at han har tatt med seg sin mørke hemmelighet i graven.

Elizabeth Short ble sist sett i live 9. januar 1947, og politiet trodde hun var blitt drept 14. januar. Hvor var hun i de mellomliggende fem dagene? Det kan være at morderen holdt henne fanget et sted. Husk, da hun ble funnet, hadde hun tydelige merker etter surringer på håndledd, ankler og hals. Kunne det ha seg at hun var svinebundet før hun ble lemlestet? Politiet var i hvert fall sikre på at hun var blitt drept inne i et rom eller en leilighet. Det må ha vært tilgang på vann og et slags sluk eller avløp for at kroppen hennes skulle bli så effektivt tømt for blod. Det er kjent at Elizabeth Short hadde et stevnemøte med en gift mann 9. januar. Hun hadde oppholdt seg på et motell med den 25 år gamle selgeren og eks-korporalen, Robert «Red» Manley. Kona hans, Harriette, fant ut om forholdet kort tid etter Shorts død. Manley ble intervjuet av Agness Underwood, som kunne sitere ham på følgende: «Jo da, jeg kjente Betty Short. Jeg møtte henne to ganger. Jeg kysset henne til og med et par ganger.» Han fortalte videre at hans erfaring med henne hadde lært ham at han skulle holde seg på den smale sti for fremtiden. 9. januar klokken 12.20 hadde Elizabeth dratt fra motellet hvor hun hadde møtt Red Manley. Han hadde kjørt henne tilbake til Los Angeles, først til bussentralen hvor hun hadde en del bagasje. Hun ville at Red skulle kjøre videre, men han syntes det var et skummelt område og valgte å vente på henne. Deretter ba hun om å bli kjørt til Biltmore Hotel, hvor Red forlot henne i lobbyen klokken 18.30. Hun ble etter dette sett på Crown Grill, i krysset Olive Street og Eight Street, ikke langt fra hotellet. Men selv om noen blant det faste klientellet kunne huske at hun var der, var det ingen som så henne forlate stedet. Etter dette er det ingen sikre observasjoner av Elizabeth Short. Noen vage rapporter forteller at hun muligens befant seg i området rundt Hollywood Boulevard noen dager etter natten med Red Manley. Neste gang noen så henne, var da liket hennes ble funnet på parkeringsplassen i Leimert Park. Den svarte georginens eneste selskap i døden var en neve ugress.

13 Mordmysterier 2018_redigert.indd 13

27.11.2018 15:27


SERIEMORDEREN PÅ LONG ISLAND

VED ET TILFELLE OPPDAGET POLITIET EN MENGDE UMERKEDE GRAVER LANGS GILGO BEACH PÅ LONG ISLAND, NEW YORK. MEN 20 ÅR ETTER HAR VERKEN SKJEBNEN ELLER POLITIARBEID AVSLØRT MORDEREN. TEKST: TANITA MATTHEWS

14 Mordmysterier 2018_redigert.indd 14

27.11.2018 15:27


15 Mordmysterier 2018_redigert.indd 15

27.11.2018 15:27


MORDMYSTERIER

I

det de lette bølgene rullet opp på stranden på New Yorks Fire Island i 1996, ruslet to fritidsbeboere nedover kystlinjen ved Davis Park. Det som fikk dem til å bråstoppe, var en uhyggelig oppdagelse, en som kom til å skremme lokalbefolkningen – til og med hjemsøke dem. Det var starten på en svært innviklet og bekymringsfull sak. De hadde funnet to oppstykkede menneskebein innpakket i plastsekker. Tåneglene var malt røde, hvert bein hadde et omtrent ni centimeter langt arr på leggen, og på den ene leggen antydet et L-formet arr en tidligere operasjon. Det skulle gå femten år før politiet fant mer av dette offeret, sammen med skjelettrester av ni andre mennesker lenger oppe på stranden. Seriemorderen på Long Island, også kalt Craigslist Ripper, jaktet på unge kvinner som jobbet i sexbransjen – de som gikk på gaten om natten på utkikk etter å tjene noen penger, fullstendig uvitende om at de kom til å selge kroppen sin til en gal og farlig morder. Men dataalderen var i emning, og det ble stadig enklere å finne prostituerte på nettet. På gatene var det andre mennesker til stede, som kunne komme til å se noe mistenkelig. Å plukke ut en kvinne på nettet betydde at hun kunne bli et sikrere mål. En rovlysten person kunne stalke kvinnene gjennom en onlinelabyrint. De var lettere å lokke på én-til-énbasis. Morderen hadde planlagt det hele, og han hadde det han mente var det perfekte gjemmestedet for disse kvinnene, langs sørkysten av Long Island.

PÅ LETING ETTER SHANNAN

I mai 2010 ringte 22 år gamle Shannan Gilbert sin mor Mari for å si at hun gjerne ville komme på besøk på morsdagen, om fem dager. Mari sa til datteren at hun ikke ønsket noen gaver, hun ville bare se datteren. Da samtalen nærmet seg slutten, fortalte Shannan moren at hun hadde noen få «jobber» å gjøre. Moren skjønte nøyaktig hva hun mente; hun visste at datteren var prostituert. Hun sa til datteren at hun ikke behøvde å dra. Hun foreslo at hun i stedet skulle holde seg inne den kvelden. Men Shannan sa bare: «Ikke vær redd, mamma, det går bra med meg.» Det var de siste ordene Mari skulle høre fra datteren før hun forsvant. En massiv leteaksjon ble igangsatt, og skulle føre til funn av flere enn henne. Shannan var en vakker, ung kvinne med rundt ansikt, kastanjebrunt hår med blonde striper og store dådyrøyne. Som liten ble hun sendt fra fosterhjem til fosterhjem. I oppveksten drømte hun om å bli skuespiller og elsket å synge, men slike muligheter fikk hun aldri. Derfor bestemte hun seg for å tjene til livets opphold ved å være eskortepike. Hun averterte seg selv på Craigslist, en annonseside på internett. Hennes sjåfør, Michael Pak, kjørte henne mellom kunder i en svart Ford Explorer. En varm natt i mai 2010, rundt klokken 01, slapp Pak av Shannan hjemme hos Joe Brewer, en millionær som bodde i det inngjerdede villaområdet Oak Beach. Mens Shannan var inne i huset, ringte hun nødnummeret 911. Innimellom de usammenhengende ordene skrek hun: «De prøver å drepe meg!» Men siden det var sjåføren som hadde kjørt henne til stedet midt på natten, ante hun ikke hvor hun var. Brewer ropte at Pak skulle komme inn i bygningen, og klaget over at Shannan ikke ville dra, og

at hun virket engstelig. De forsøkte å få henne ut av huset og inn i bilen, men hun flyktet ut i natten. Senere den morgenen var Gus Coletti midt i barberingen da han hørte hamring på døren. Da han åpnet, fant han Shannan hylende på trappen, med telefonen sin i hånden. Det eneste ordet Coletti kunne oppfatte, var «hjelp». Coletti inviterte henne inn, ivrig etter å ringe politiet for å få hjelp til henne, men før han fikk muligheten, styrtet hun nedover trappen og hamret desperat på flere dører. Da hun fikk øye på lysene fra SUV-en som kjørte sakte og lette etter henne, gjemte hun seg på Colettis veranda. Coletti nærmet seg den unge, asiatiske sjåføren, men da Shannan så at de to var avledet, løp hun ned neste vei og fortsatte å banke på folks dører og rope om hjelp. Hun prøvde en vei til, hvor en kvinne Shannans desperate jakt på hjelp. Hun ropte ut, men Shannan svarte ikke. Den morgenen fikk politiet to telefonoppringninger fra Coletti og den andre kvinnen som så Shannan. De fortalte om oppførselen hennes og sin bekymring for den unge kvinnen som raste gjennom nabolaget deres. Da politiet ankom omtrent 45 minutter etter at de to telefonsamtalene fant sted, var den unge kvinnen de hadde blitt fortalt om, forsvunnet. Uten et ord fra Shannan etter den natten ble hun meldt savnet da familien ble bekymret for hennes sikkerhet. Hvem prøvde å drepe henne? Hva skremte henne slik hjemme hos Brewer at hun måtte flykte fra sjåføren sin, som hun stolte på? Hvor var hun nå?

I april 2011 ble levningene etter fire personer funnet om lag fire kilometer fra hverandre og om lag åtte kilometer vest for likene som ble funnet i desember.

16 Mordmysterier 2018_redigert.indd 16

27.11.2018 15:27


SERIEMORDEREN PÅ LONG ISLAND

TAPT OG FUNNET

Flere måneder senere, i desember, lette en politimann og hunden hans etter tegn til Shannan på Gilgo Beach, spor som kunne gi familien hennes innsikt i hvor hun befant seg. Hunden snuste i sanden og oppdaget skjelettrester fra et menneske, innpakket i sekkestrie. Den første mistanken var at det var den savnede kvinnen de lette etter, men det var det ikke. Liket de fant i buskene, tilhørte Melissa Barthelemy. Hun var blitt meldt savnet mindre enn et år tidligere. Da politiet undersøkte området i Suffolk County ytterligere, ble det avdekket tre lik til, men ingen var Shannan. De fire likene ble alle funnet innenfor samme område på nordsiden av Ocean Parkway på Gilgo Beach. Både Melissa Barthelemy, Maureen Brainard-Barnes, Megan Waterman og Amber Lyn Costello, alle i 20-årene, var kvinner som averterte sine tjenester som eskortepiker eller prostituerte på Craigslist, og de var alle blitt innpakket i striesekker etter at de var blitt kvalt. Maureen hadde vært savnet siden juli 2007, Melissa forsvant i juli 2009, og de andre jentene var blitt meldt savnet med flere måneders mellomrom i 2010. Megan var den yngste av de fire ofrene som ble funnet den dagen, bare 22 år gammel. Noen dager etter at Melissa forsvant, ringte telefonen til hennes yngre søster Amanda, og på displayet sto det at det var Melissa. Da hun tok telefonen, var det en mann som lød truende på tråden. Han spurte med lav stemme: «Er det Melissas lillesøster?» Etter at hun bekreftet det, snakket han igjen. «Vet du hva søsteren din driver med? Hun er hore», fortalte han henne. Amanda

PÅ SEG SELV KJENNER MAN ANDRE EN TIDLIGERE MISTENKT HADDE SINE EGNE TEORIER OM MORDERENS IDENTITET. I 2011 ga Joel Rifkin et intervju til Newsday, en amerikansk dagsavis, angående mordene på Gilgo Beach og ofrene som var funnet langs kysten. Rifkin snakket fra høysikkerhetsfengselet der han sonet 203 år bak lås og slå for drap på 9 kvinner – han etterlot levningene i New York City, Jersey og Long Island – og sa: «Min gjetning er at det (morderen) kan være noe sånt som en landskapsarkitekt, entreprenør eller fisker.» Han la til at han trodde den virkelige morderen kunne være en lokal mann med et arbeidsområde som lot ham gå ubemerket rundt med striesekker, som fiskerne som ferdes i det samme South Shore-området hvor han dro for å fiske med faren sin da han var barn. Han sa også at han trodde de fire kvinnene som ble funnet langs Gilgo Beach i desember, kunne være uten forbindelse med de andre levningene som ble funnet i Suffolk og Nassau.

VENSTRE I den åpne bunnvegetasjonen på Ocean Parkway oppdaget en politihund som lette etter Shannan Gilbert, de første fire likene, alle innen 150 meter fra hverandre.

OAK BEACH-LANDSTRYKEREN? EN BOK OM LONG ISLAND BEACH TILTRAKK SEG MISTANKE. I 2012 utga en ukjent forfatter som går under pseudonymet «W» en bok, Confessions Of The Oak Beach Drifter, som skulle være historien om « … prøvelsene og motgangen til en ung mann som prøvde å gjøre det rette i livet, men som på grunn av uheldige omstendigheter valgte et liv med kriminalitet, stoff og vold». Historien følger gjerningene til en mann som levde et liv på kanten i mer enn 20 år før han ble «… ledet inn i en av de største uløste mordsakene vårt land har opplevd noen gang». Boka kaster mistanken på en figur kalt Damon Brooks, som ifølge nettdetektiver har en viss likhet med Brewer, mannen som leide Shannan den kvelden i 2010. Brewer har alltid benektet at han hadde noe med hennes dødsfall å gjøre, bare innrømmet at han leide henne for natten. Politiet har utelukket at han er en person av interesse.

17 Mordmysterier 2018_redigert.indd 17

27.11.2018 15:27


MORDMYSTERIER

FUNN AV DE DØDE POLITIET ER FREMDELES IKKE I STAND TIL Å IDENTIFI­ SERE FEM AV DE TI OFRENE SOM BLE FUNNET LANGS GILGO BEACH. OFFER

UIDENTIFISERT KVINNE

Kvinnen fikk kallenavnet «Peaches» på grunn av en tatovering og er et mulig offer for seriemorderen på Long Island. Hennes torso ble funnet i en plastcontainer i Hampstead Lake State Park.

OFFER

OFFER TANYA RUSH Politiet tror hennes dødsfall kan knyttes til de øvriges. Hun ble funnet stappet ned i en liten koffert i Bellmore, New York, i juni 2008.

UIDENTIFISERT KVINNE

OFFER MEGAN WATERMAN 22 år gamle Megan Waterman var opprinnelig fra Maine og ble sist sett da hun forlot et Holiday Inn-hotell i Hauppauge, Long Island, sent på kvelden 6. juni 2010.

OFFER MELISSA BARTHELEMY Den 24 år gamle ambisiøse hårstylisten var det første liket som ble funnet av politiet. Hun ble sist sett sittende utenfor leiligheten sin i Bronx den 12 juli.

OFFER AMBER LYNN COSTELLO

Et annet mulig offer fikk tilnavnet «Cherries» på grunn av kroppskunsten hennes. Overkroppen ble funnet i en koffert i Harbor Island Park, og beina ble funnet for seg senere. Hun var stukket til døde.

OFFER NN, KVINNE NR. 7

27 år gamle Amber Lynn Costello vokste opp i Wilmington, North Carolina. Mens hun jobbet som eskortepike, prøvde samboeren hennes, Dave Schaller, å hjelpe henne til å holde seg trygg.

En hodeskalle – mest sannsynlig en kvinnes – som tilhørte samme offer som et par avhugde bein oppdaget i april 1996, på Fire Island. Overkroppen og hendene er fortsatt savnet. Hun antas å ha vært kaukasisk, 18–50 år gammel og hadde hatt en operasjon på venstre ankel.

SPOR GULLSMYKKER Et mer enn 18 centimeter langt gullarmbånd og et 40 centimeter langt halskjede i gull ble funnet på kroppen til to av ofrene, henholdsvis Anonym nr. 3 og Anonym Baby.

Advokat John Ray, som representerer Gilbert-familien, tror Shannan løp fra Brewers hus natten hun forsvant, og kom ut for naboen hans, Charles Peter Hackett.

OFFER

UIDENTIFISERT KVINNE

Skjelettrestene til den anonyme babyens mor ble funnet 11. april 2011 like ved Jones Beach State Park i Nassau County. Hun var blitt stykket opp og pakket inn i en plastsekk.

HENDELSE

SHANNANS FLUKT

Brewer tilkalte Shannans sjåfør til huset sitt cirka kl. 5 om morgenen 1. mai 2010 og ba ham ta med seg Shannan tilbake til New Jersey, men før noen av dem kunne gjøre noe, løp Shannan livredd ut av døren.

18 Mordmysterier 2018_redigert.indd 18

27.11.2018 15:27


OFFER JESSICA TAYLOR Den 20 år gamle eskortepiken ble sist sett da hun jobbet på gaten på Manhattan ved Port Authority bussterminal i 2000. En tatovering på hoften var skåret av før hun ble begravd. Hendene, hodeskallen og underarmene hennes ble funnet på Ocean Parkway i 2011.

OFFER NN, MANN

SERIEMORDEREN PÅ LONG ISLAND OFFER NN, KVINNE, NR. 6 Fotturister fant denne kvinnen naken da de gikk langs Halsey Manor Road i Manorville i 2000. Hennes avhugde levninger ble funnet innpakket i plastsekker. Man tror hun var en hvit kvinne mellom 18 og 40 år gammel, omtrent 1,50 meter høy, med brunt hår.

Politiet tror han var mellom 17 og 23 år gammel, asiatisk og omtrent 1,60 meter høy. Han hadde manglet flere tenner en tid før han ble drept.

OFFER SHANNAN GILBERT Liket hennes ble funnet omtrent 1,5 kilometer fra der klærne, lommeboka og ID-kortet hennes ble funnet over halvannet år etter at hun forsvant.

OFFER NN, BABY OFFER NATASHA JUGO Politiet mistenker at hun er nok et offer. Klærne hennes ble funnet i sanden på Gilgo Beach, og liket ble skylt opp der noen få måneder senere i juni 2013.

OFFER MAUREEN BRAINARD-BARNES Maureen Brainard-Barnes ble tvunget til å vende tilbake til sexarbeid da hun fikk et utkastelsesvarsel. Den 25 år gamle alenemoren ble sist sett på Manhattan 9. juli 2007.

ETTERFORSKNINGEN Politiet hadde ingen avgjørende ledetråder til hvem som hadde drept disse kvinnene. Shannans kunde, Brewer, ble avhørt og huset hans gjennomsøkt to ganger, men politiet fant ingen bevis som kunne knytte ham til verken Shannans forsvinning eller drapet på de andre kvinnene. Politiet antok at morderen var en kaukasisk mann fra midt i 20-årene til midt i 30-årene, som var kjent med South Shore og Long Island og hadde god arbeidskjennskap til området. Det ble mistenkt at han hadde detaljert kunnskap om polititeknikker og muligens var tidligere politimann, selv om Dormer raskt avviste denne teorien. Men én ting var sikkert, morderen var dyktig. 6. desember 2011 fant politiet Shannans jeans, sko, veske og ID-kort i en myr nær Oak Beach. Kroppen hennes ble til slutt funnet på Gilgo Beach, ikke langt fra der hun hadde ringt 911 en siste gang mer enn et og et halvt år tidligere. Kriminalteknikere betegnet dødsårsaken som ukjent, men politiet var sikre på at Shannan ikke hadde vært et offer slik som de andre de fant – situasjonen hennes passet ikke inn i profilen. Shannan hadde vært stoffmisbruker og man trodde hun var

Levningen til en jentebaby ble funnet innpakket i et teppe øst for Cedar Beach Park. Politiet sa at liket ikke hadde noen tegn til skader etter vold. DNA forbandt henne senere til en kvinnes levninger som ble funnet 16 kilometer unna.

SPOR STRIESEKKER De fire likene som ble funnet på Gilgo Beach, ble pakket inn i striesekker før de ble begravd.

LETINGEN ETTER SHANNAN PÅGIKK FREMDELES. VILLE LIKET HENNES GI SVAR ELLER FLERE SPØRSMÅL?

bipolar. Etterforskernee mistenkte at hun hadde opplevd Ekboms syndrom, en reaksjon på stoffmisbruk som kunne ha fått henne til å tro at hun ble spist levende av insekter. Politiet spekulerte i om Shannan hadde løpt fra Brewers hus mens hun led av vrangforestillingen, og endte opp i myra der hun tok av seg klærne i et forsøk på å «kvitte seg med» de antatte parasittene. Om hun fortsatte å flykte, trodde politiet at hun kan ha falt og druknet i myra på grunn av rusen. Men Mari delte ikke politiets synspunkter og insisterte på at datteren var blitt drept. I november 2012 saksøkte Mari politiet i Suffolk County, i håp om å få flere svar. Dr. Michael Baden ledet en uavhengig obduksjon av Shannans lik i håp om å bestemme dødsårsaken. «Det finnes overhodet ikke noe belegg for å si at Shannan Gilbert døde en naturlig død», skrev Baden i rapporten, og konkluderte også med at det ikke fantes bevis for at hun døde av overdose eller ved drukning. Likevel ble hennes dødsfall fastsatt som

«ulykke». Mari påsto at en mann kalt Peter Hackett hadde ringt henne to dager etter at datteren forsvant, og fortalt: «Jeg driver et hjem for uberegnelige jenter.» Han sa at han hadde tatt Shannan inn. Hackett benektet dette, men det ble senere påvist at han hadde foretatt de to oppringningene. Han innrømmet senere oppringningene, men nektet at han noen gang traff Shannan. Etterforskere forhørte Hackett, men siktet ham aldri. En morder som allerede satt i fengsel for mord og lemlesting av ni narkomane prostituerte i New York mellom 1989 og 1993, ble mistenkt for å være drapsmannen. Joel Rifkin ble senere utelukket. En annen person av interesse var Lucius Crawford, en tidligere straffange fra Westchester County. Crawford ble etterlyst for å stikke to kvinner til døde i 1990-årene og satt fengslet mellom 1995 og 2008. Da politiet fant ham i 2012, hadde han et tredje offer som lå død i sengen hans. Politiet fjernet ham til slutt fra radaren sin på grunn av mangel på bevis i Gilgo Beach-saken. Det ble rapportert at noen hadde plassert fire «Time Out-dukker» som gravmarkører der likene ble oppdaget. Det er mistanke om at dette er seriemorderens måte å håne politiet på.

Mordmysterier 2018_redigert.indd 19

19 27.11.2018 15:27


MORDMYSTERIER visste hvordan Melissa tjente til livets opphold, men det var hemmelig for nesten alle andre. Melissa hadde kun fortalt moren at hun var eksotisk danser, og at pengene hun tjente på det, gikk til å betale regninger. Den som ringte, ringte og tekstet flere ganger i løpet av de kommende månedene, alltid om kvelden, og han ville bare snakke med Amanda. Samtalene varte aldri mer enn tre minutter, hvor oppringeren pleide å håne den yngre søsteren og beskrive i detalj hvordan han hadde seksuelt torturert Melissa før han drepte henne. Hver gang politiet prøvde å finne ut hvor oppringeren befant seg, ble de ført til travle og overfylte steder som Times Square. Selv overvåkningskameraer kunne ikke plukke ham ut. Oppringningene tok brått slutt rett etter august 2009, da en TV-stasjon i Buffalo fikk ferten av historien. Politiet mistenkte at morderen hadde bortført Melissa idet hun forlot leiligheten sin i Bronx 12. juli. De visste ikke at kroppen hennes hadde ligget ved siden av fire andre jenter som alle hadde lidd en liknende skjebne i mer enn et år. Etter at levningene deres ble funnet, ga politimester i Suffolk Countypolitiet, Richard Dormer, en uttalelse til media: «Fire lik funnet på samme sted taler så godt som for seg selv. Det er mer enn en tilfeldighet. Vi kan ha med en seriemorder å gjøre.»

UTVIDET SØK

Da 27 år gamle Amber forsvant i 2010, fant etterforskere ut at hun hadde dratt for å møte en kunde, uten å ta med seg veske eller mobiltelefon. I løpet av en episode på 48 timer av et amerikansk TV-program viet til å dokumentere forbrytelser fra virkeligheten, fortalte Ambers samboer at Amber følte seg «uvanlig trygg» på mannen hun skulle møte, hun kjente ham godt og var blitt lovet 1500 dollar, noe som tilsvarer nesten seks ganger hennes gjennomsnittlige pris. Det virket som om morderen hadde operert online, invitert sårbare kvinner til å møte seg og gjøre utsiktene så fristende at de ikke kunne motstå. Politiet hadde grunn til å tro at morderen ikke hadde sluttet etter fire ofre. Funnet av levningene den desemberdagen innledet en av de største kriminaletterforskningene i Long Islands historie. I mars og april året etter ble fire lik til funnet i et annet område ved parkveien, noe som fikk politiet til å utvide søkeområdet til å inkludere grensen til Nassau County. Der fant politiet levningene som tilhørte et uidentifisert offer, hvis overkropp var blitt funnet i Manorville i 2000. Levningene til et spedbarn ble også funnet, noe som forbløffet politiet inntil de fant morens lik 16 kilometer lenger opp langs kysten. Dormer trodde babyen kunne ha blitt tatt fra moren mens hun arbeidet. Et mannslik ble funnet i kort avstand fra de opprinnelig fire ofrene, med skader etter stump vold mot hodet. Politiet mistenkte at mannen, som ble identifisert som asiatisk, muligens arbeidet i sexbransjen, men han hadde vært død mellom fem og ti år. Hendene, underarmen og hodeskallen til 20 år gamle Jessica Taylor ble funnet på Gilgo Beach; overkroppen hennes var blitt funnet nesten 80 kilometer unna i 2003. Levninger fra en person til ble funnet i april, så vel som en adskilt hodeskalle. To uker senere gravde teamet opp to mennesketenner like ved hodeskallen de fant tidligere: Begge ble identifisert til å tilhøre offeret med de avhugde beina som ble funnet på Fire Island i 1996. Hvem som enn hadde drept disse ofrene, hadde operert i 15 år. Antallet lik var oppe i ti.

OVER Det faktum at morderen foretok oppringningene på så offentlige steder, gjorde det vanskelig for politiet å bruke overvåkningsopptak til å oppspore morderen.

HVEM TROR DU GJORDE DET?DID IT? WHO DO YOU THINK

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. JAMES BURKE I desember 2016 kunngjorde Shannans familieadvokat en forbindelse mellom mordene og den vanærede politimannen som tidligere var blitt dømt for å iscenesette en dekkhistorie i avdelingen etter å ha slått en mann.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

JOHN BITTROLFF Enkelte likheter mellom mordene utført av den domfelte prostituertmorderen John Bittrolff og Gilgo Beach-drapene førte til at han ble nevnt som mistenkt for minst ett av drapene i september 2017. Han kjente området godt, ettersom han vokste opp i Mastic Beach.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

JOSEPH BREWER Brewer leide Shannan som eskortepike den natten hun forsvant. Hun flyktet fra hjemmet hans, ringte 911 og hevdet at «de prøvde å drepe henne». Brewer ble senere renvasket for anklage.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

20 Mordmysterier 2018_redigert.indd 20

27.11.2018 15:27


SERIEMORDEREN PÅ LONG ISLAND

ETTERSPILL

OVER Under sin siste telefonoppringning til Amanda innrømmet den mystiske oppringeren at han hadde drept hennes søster Melissa. Han ringte aldri igjen. UNDER Gus Coletti var oppe tidlig om morgenen for å dra til en bilutstilling i den nordlige delen av delstaten, da han hørte en kvinne senere identifisert som Shannan hamre på døren og rope om hjelp.

Noen av jentenes «graver», minnesmerker over hvor kroppene deres en gang lå, er på mystisk vis blitt markert med ekstremt naturtro, men ansiktsløse «Time Out-dukker». Dukkene er på størrelse med et lite barn, kledd i hverdagsklær og likner på en smårolling som henger med hodet, gråter inn i armene sine og skjuler ansiktet i skam. Ingen vet hvor de kom fra, eller hvem som satte dem der. En kvinne hevdet å kjenne identiteten til morderen etter at hun fikk øye på dukkene på ofrenes «graver». Hun hevdet at en lokal mekaniker hadde slike dukker hjemme hos seg, og at han flyttet like etter at likene ble funnet. Men politiet har sagt at indisiene ikke beviser noen ting. Hittil er det funnet levninger av 17 mennesker, som politiet mistenker alle er ofre for samme drapsmann. Det er mulig at det ligger flere og venter på å bli funnet, men sporet som kan finne morderen deres later til å ha blitt «kaldt». Teorien om hvor mange gjerningsmenn politiet leter etter, har delt styrken. Før han gikk av med pensjon i 2011, mistenkte Dormer opprinnelig at det kunne være flere mordere, men senere ombestemte han seg og mente at teamet burde konsentrere seg om å ta bare én morder. Med henvisning til at noen av ofrene var lemlestet og andre ikke, sa han at trodde seriemorderen hadde utviklet seg og endret taktikk. Statsadvokat Thomas Spota i Suffolk var uenig og sa at fakta som var blitt lagt frem så langt, ikke nødvendigvis pekte mot én seriemorder, og at siden ikke alle ofrene var blitt uttrykkelig identifisert, kunne de ikke bekrefte at de alle var involvert i sexbransjen. Han fortalte media at selv om NN ble funnet iført kvinneklær, betydde ikke det at han var prostituert. Én ting som styrken kan enes om, er at alle ofrene ble drept på et annet sted før liket ble dumpet. Dormer har siden pensjonert seg, men friske øyne ser fremdeles på saken og venter på at flere bevis skal komme for dagen. I desember 2015, kvelden før det var fem år siden funnet av de første fire likene, meddelte politiavdelingen i Suffolk County at FBI offisielt hadde sluttet seg til etterforskningen. Kvinnenes familier ber hver dag om at hvem som enn er ansvarlig for drapene, blir arrestert og stilt for retten. Det spekuleres i om den som er ansvarlig har flyttet fra området, eller muligens til og med er død nå. Da Orkanen Sandy traff kysten i 2012, ventet offentligheten engstelig på at stormen skulle åpenbare flere lik, men da den stilnet, var det ikke flere ofre å finne. Alt som gjenstår, er skrekkhistoriene om hva slags monster som tråkket seg fram langs stranden hele den tiden, og kvittet seg med likene til ofrene sine i ly av mørket.

© Adrian Mann, Alamy, Getty Images, Kym Winters, Suffolk County Police Dept

SPORENE ER BLITT «KALDE», OG ALT POLITIET KAN GJØRE, ER Å VENTE PÅ AT DET SKAL DUKKE OPP NYE BEVIS.

21 Mordmysterier 2018_redigert.indd 21

27.11.2018 15:27


22 Mordmysterier 2018_redigert.indd 22

27.11.2018 15:27


HVEM DREPTE GORILLA-KVINNEN? DEN KJENTE ZOOLOGEN DIAN FOSSEY BEHANDLET GORILLAENE HUN STUDERTE SOM SINE EGNE BARN. DET VIRKER SOM OM HUN VILLE GJØRE ELLER GI ALT FOR DEM – TIL OG MED SITT EGET LIV. TEKST: TANITA MATTHEWS

S

kritt som trampet i Virungafjellene i Rwanda, brøt stillheten rundt Karisoke Research Center om morgenen den 27. desember 1985. Swahilirop gjennomboret den disige luften rundt en bølgeblikkhytte i krattskogen. «Dian kufa, Dian kufa», skrek de. Ropene kan omtrentlig oversettes til «Dian er død». I et avsidesliggende forskningsanlegg utenfor allfarvei i det østlige Sentral-Afrika var drapet på henne det siste noen hadde sett for seg skulle skje. Men det 53 år gamle offeret, den amerikanske primatologen Dian Fossey, hadde skaffet seg mange fiender mens hun studerte fjellgorillaer i det selvfinansierte og selvetablerte anlegget dypt inne i fjellene. Enten hun hadde fiender eller ikke, var hennes død et knusende tap for dem som beundret Dians arbeid – og de var mange. Til tross for hennes profil som verdens fremste gorillaekspert har drapet i den isolerte rwandiske krattskogen aldri blitt løst og vil sannsynligvis aldri bli det. Hvem som enn drepte Dian, var mest sannsynlig ute etter hevn, men hittil er det ikke blitt etablert noe klart motiv. Ei heller er noen blitt stilt til ansvar for drapet.

en fisk på land

Allerede under oppveksten i San Francisco, California, elsket Dian dyr. Selv om hun ikke var naturlig begavet med det akademia krevde for å studere til veterinær, var det tydelig at hun hadde talent for å vinne dyrs tillit. Som liten hadde hun en gullfisk, men den døde, og Dians mor Kathryn (Kitty blant venner) og hennes andre ektemann Richard Price lot aldri jenta få et nytt dyr. Dette og mange andre ting gjorde at spenningene mellom Dian og foreldrene økte. Kathryn hadde skilt seg fra Dians far George E. Fossey III i 1935 da Dian bare var tre år gammel, og selv om han prøvde å holde kontakten, ble brevene og bildene som de utvekslet, snart sjeldnere og tok etter hvert helt slutt,

23 Mordmysterier 2018_redigert.indd 23

27.11.2018 15:27


MORDMYSTERIER

OVER Dian utviklet utforskningen av primater betydelig: Hun noterte i detalj aktivitetene til gorillaene hun observerte på forskningssenteret sitt i Rwanda, og fikk en doktorgrad i zoologi fra University of Cambridge. OVER TIL HØYRE Dians avsidesliggende regnskogleir Karisoke lå i provinsen Ruhengeri og utførte forskning over 65 kvadratkilometer vill vegetasjon. INNFELT OVER TIL HØYRE Dians sterke ønske om større forståelse for gorillaarten, av mange ansett som blodtørstige udyr, gjorde henne til verdens ledende ekspert på primatenes adferd.

angivelig på grunn av Kathryns uvilje mot forholdet deres. Dian var sint på stefaren, og det var tydelig at det var lite kjærlighet mellom dem. Dian måtte sitte på kjøkkenet med hushjelpen og spise måltidene sine mens moren og hennes partner satt sammen ved bordet, engasjert i samtaler. Det later til at Dian var offer for en generasjon som mente at barn burde ses og ikke høres. Å vokse opp var en ensom erfaring for henne, og derfor ble dyrene hennes venner. Som tenåring var Dian høyere og litt mer reservert enn de andre barna, men hun var ivrig rytter med ambisiøse veterinærplaner til tross for foreldrenes hang til å dytte Dian i retning av en forretningskarriere. Dian lyktes ikke å få nok innsikt i fysikk og kjemi til å bli veterinær og forlot University of California. I stedet konsentrerte hun seg om en grad i ergoterapi ved San Jose University. I 1954 ble Dian uteksaminert og tilbrakte flere måneder som praktikant på et sykehus i California, før hun flyttet til Kentucky i 1955. 23 år gammel ble hun direktør for Kosair Crippled Children’s Hospitals ergoterapiavdeling. Hjemmet hennes ble en gård utenfor Louisville hvor Dian elsket å tilbringe tid med buskapen sin på fritiden. Men det var ikke et bondeliv Dian hadde i tankene, og i 1963, da hun var 29, la hun sammen alt hun hadde spart i hele sitt liv med et lån fra banken for å finansiere en enestående reise til Afrika, der hun besøkte områder i Kenya, Tanzania, Zimbabwe og Kongo. På reisen møtte Dian den berømte antropologen Louis Leakey og hans kone Mary, som studerte afrikanske gorillaer. Paret tok Dian under sine vinger og tok henne med seg på en av sine reiser til Virungafjellene for å lete etter ville gorillaer. Det var praktisk talt kjærlighet ved første blikk for Dian da hun møtte dyrene, og i sin selvbiografi fra 1983, Gorillas In The Mist, skriver hun: «Jeg ble umiddelbart slått av den fysiske storslagenheten til de enorme beksvarte kroppene

avstemt mot de grønne nyansene i løvverket i den tykke skogen.» For Dian var det «deres individualitet kombinert med skyheten i oppførselen som forble det mest fengslende inntrykket fra dette første møtet med den største av de store apene». Med stor motvilje forlot Dian Afrika for å reise tilbake til USA, men hun var ivrig etter å komme tilbake og lære mer om gorillaene. Tilbake i Kentucky ble Dians reise tema for flere artikler i Louisvilles Courier-Journal. Louis Leakey og Dian møtte hverandre igjen på en forelesning i Louisville i 1966, etter å ha diskutert den britiske primatologen og antropologen Jane Goodalls studie av sjimpanser, som var i sine tidlige år på dette stadiet. Louis uttrykte sin overbevisning om at å studere fjellgorillaer i fjellskogen ville bidra til studien av den menneskelige evolusjon, og inviterte Dian til å delta i en langvarig studie av dyrene hun var blitt så betatt av i de rwandiske fjellene. Selv om Dian ikke var offisielt godkjent primatolog og hadde lite erfaring for et slikt prosjekt, hadde Louis opplevd hennes jernvilje og besluttsomhet direkte og mente at hun ville være den beste personen for jobben. Dian aksepterte tilbudet og reiste til Afrika.

Karisoke blir født

De første dagene av Dians eventyr ble tilbrakt i Gombe, Kongo, før hun dro til Nairobi i Kenya for å bygge opp et lager av materialer hun trengte til jungelleiren sin. Dian bodde blant fjellgorillaer i Den demokratiske republikken Kongo med naturfotografen Alan Root i flere måneder, før borgerkrig tvang paret til å reise til Rwanda. 24. september 1967, 3000 m.o.h. i Mount Bisoke i Volcanoes nasjonalpark, etablerte Dian Karisoke Research Center og kalte leiren opp etter den sentrale beliggenheten mellom Mount Karisimbi, som hevet seg over leiren i sør, og Mount Bisoke, et mindre

24 Mordmysterier 2018_redigert.indd 24

27.11.2018 15:27


HVEM DREPTE GORILLA-KVINNEN?

For å hindre tyvjeg ere i å komme næ r hennes elskede gorillaer tok Dian på seg en hal loweenmaske og snek seg innpå dem mens de jaktet, for å skremme dem på flukt.

fjell mot nord. I tillegg til å studere fjellgorillaer viet Dian også tiden sin til å skaffe seg en doktorgrad fra University of Cambridge, i 1976. Hun ble kjent for de lokale som «Nyiramachabelli», eller «Nyiramacibiri», som kan oversettes som «kvinnen som lever alene på fjellet». Til forskjell fra dyrene på Kongosiden av Virunga anså gorillaene Dian studerte i Rwanda mennesker kun som en trussel. Dian hadde en vanskelig jobb med å integrere seg selv i deres sirkel, en prosess som tok flere år. Sakte, men sikkert ble hun akseptert av gorillaene. Den nyansatte National Geographic-fotografen Bob Campbell reiste til Karisoke for å dokumentere Dians banebrytende utforskning av gorillaene og dokumenterte noen av de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i leirens historie. De to ble kjærester til tross for at han var gift. Dians vennskap med primatene utviklet seg, og hun begynte å gi dem navn. Spesielt en av de unge hanngorillaene ble en favoritt. Hun kalte ham Digit, etter å ha lagt merke til at han hadde en skadet finger fra en felle som var satt ut av tyvjegere i skogen. Tyvjegere ble den største bekymringen for Dian, som tok på seg å beskytte gorillaene hun lærte seg å kjenne og elske. Hennes fiendtlighet mot mennene ble et sårt punkt i samfunnet. Selv om tyvjakt var forbudt i nasjonalparken, var det å tyvjakte på gorillaer en verdifull kilde til inntekt for mange familier. Fattige landsbyboere fant ut at det var penger å tjene på å selge gorillahodeskaller til vestlige, og dyreparker betalte opptil 400 000 dollar for babygorillaer. Dian foraktet etter hvert tyvjegerne, og hennes voldsomme beskyttelse av dyrene og den harde behandlingen av mennene som trengte seg inn på tomten og hennes nyfunne familie, truet fellesskapet. Forholdet til Bob tok også slutt etter at de hadde jobbet sammen i nesten tre år, og naturfotografen vendte tilbake til USA.

TYVJEGERE BLE DEN STØRSTE BEKYMRINGEN FOR DIAN, SOM TOK PÅ SEG Å BESKYTTE GORILLAENE HUN LÆRTE SEG Å KJENNE OG ELSKE.

Dians metoder var til tider grove. Hvis hun fakket tyvjegere, tok hun hånd om straffen selv – en gang kledde hun av en tyvjeger og pisket ham med kvister av brennesle.

25 Mordmysterier 2018_redigert.indd 25

27.11.2018 15:27


MORDMYSTERIER

«Dian er Død»

OVER Dian måtte takle harde og ukomfortable forhold i fjellene, og som resultat ble hun syk innimellom – hennes engasjement i saken ble betraktet som vanvittig og overdrevet av enkelte. OVER – INNFELT Åstedet for Dians død var fylt med spor som ledet til morderens identitet, likevel mislyktes rwandisk politi i å komme videre med etterforskningen av dødsfallet. De ødela bevis og nektet å sikre åstedet.

Lokalbefolkningen trodde på heksekunst og svart magi, og da Dian så en mulighet til skremme dem, løp hun gjennom skogen iført en halloween-maske for å sette i gang rykter i de nærliggende landsbyene om at det levde en heks i fjellene som jaget tyvjegere og forbannet dem fordi de prøvde å fange ville dyr. I 1980 nådde Dians metoder for å straffe tyvjegere et nytt lavmål – en lokal dommer forhørte henne etter at hun angivelig tok barnet til en rwandisk mann hun beskyldte for å bortføre en babygorilla. Etter det som blir sagt, tilbød hun den mistenkte tyvjegeren et bytte – hans baby mot hennes. Hun ble irettesatt, men unngikk ytterligere straff takket være at hun hadde tatt godt vare på barnet. 1978 fikk en tøff start for Dian, som på første nyttårsdag fikk vite at hennes elskede Digit var blitt drept mens han beskyttet familien sin mot tyvjegere. De hadde hugget av ham hodet og en av hendene etterpå – han ble identifisert ved ved hjelp av den skadde fingeren. Seks måneder senere ble en annen gorilla oppkalt etter Dians onkel Albert drept, og én etter én skrumpet Dians primatfamilie inn. Dian hadde satt ned foten mot menneskene som drepte gorillaene hennes. Hun slaktet buskapen deres hvis de vandret inn på hennes jord, satte fyr på tyvjegernes hus og satte skuddpremie på dem. Etter at Digit døde, ble Dians eremittliknende liv normaltilstanden, og hun drakk og røykte stadig mer. I 1981 ga Rwandas regjering ordre om at hun måtte forlate landet og bannlyste henne til 1983, da hun fikk lov til å vende tilbake til Karisoke. Doktorand i antropologi, Wayne McGuire fra University of Oklahoma, sluttet seg til Dians studie i juli 1985,

ivrig etter å lære mer om primatartene. Mange doktorander før ham hadde gjort det samme, men reiste kjapt sin vei, frustrert over boforholdene, eller over Dians stadig økende fiendtlighet overfor både dem og anti-tyvjaktsteamet hun engasjerte (som ble finansiert av den rwandiske regjeringen). Jul var en rolig begivenhet, selv om Dian likte å feire den ved å invitere leirarbeidere hjem til seg og holde en fest, med litervis av det lokale bananølet Urwagwa. Dette året hadde hun imidlertid utsatt sin vanlige feiring til nyttår, i påvente av at en delegasjon naturvernere skulle komme. Hun hengte opp julepynt utenfor hytta si, og på første juledag inviterte hun Wayne og Joseph Munyaneza på en lammemiddag. Dagen etter våget Wayne seg inn i skogen for å kontrollere noen av de 70 gorillaene som senteret hadde merket. Da han returnerte den kvelden kunne han fortelle Dian at alt var OK i senteret. Deretter trakk han seg tilbake til sin egen hytte for natten. Da Wayne ble vekket av Dians hustjener morgenen etter, innså han raskt at noe var svært galt borte i Dians hytte, som lå bare 90 meter oppover i fjellet, i utkanten av leiren. Da Wayne kom inn i hytta, så han Dian ligge med ansiktet opp ved siden av de to sengene sine, som hun hadde skjøvet inntil hverandre. Eiendelene hennes lå slengt rundt i hytta, men det var kroppen som viste de voldsomste tegnene på et angrep. Da han bøyde seg ned for å sjekke etter livstegn, så han at ansiktet hennes var blitt delt på diagonalen av ett enkelt macheteslag. Bare noen få dager før sin egen 54-årsdag var Dian død.

26 Mordmysterier 2018_redigert.indd 26

27.11.2018 15:28


HVEM DREPTE GORILLA-KVINNEN? SPOR

IGNORERTE PENGER

Dians smykker, pass og håndvåpen var fortsatt inne i hytta. Hun hadde også 1200 dollar i kontanter og mer enn 1700 dollar i reisesjekker, så vel som rwandiske franc som var urørt, noe som vekket mistanke om at motivet bak drapet på Dian ikke var innbruddstyveri.

SPOR

SPOR PANGA MACHETE Noen år tidligere hadde Dian konfiskert en tyvjegers pangamachete da hun traff på ham under hans jakt på hennes elskede gorillaer. Like ved liket av henne lå det store våpenet fraslengt.

FOTAVTRYKK

Nakne fotavtrykk fra en person var etterlatt i gjørma utenfor hytta. «En hvit person går ikke barbeint [gjennom skogen]», kommenterte Jean Bosco Bizumuremyi, en i Dians anti-tyvjaktsteam, i en dokumentar om hennes død, før han la til: «Men rwandere – vi gjør det absolutt.»

SPOR HULL I HYTTA Det var et hull i siden av hytta like ved der Dian lå. Det ble betraktet som rart at det var blitt laget i den eneste veggen i hytta som ikke var blokkert av noen møbler.

SPOR HÅR Den ene hånden holdt fast på en tust med lyst hår, som rwandiske tjenestemenn sendte for testing til et laboratorium i Paris. Resultatene konkluderte med at det bare kunne ha kommet fra en europeisk person. Hadde den blitt etterlatt etter en kamp med morderen, eller hadde den blitt plassert der?

SPOR

PISTOL OG AMMUNISJON

Dians pistol lå like ved kroppen hennes. Hun hadde den siste tiden sovet med våpenet for hånden som beskyttelse, men inne i pistolen var det feil ammunisjon for våpenet.

OFFER DIAN FOSSEY Liket av Dian lå ved siden av sengen hennes og i kort avstand fra et kutt i veggen. Hun var blitt splittet på tvers av ansiktet med en machete: Var dette dødsslaget?

MED HENNES EGNE ORD

SPOR BLOD Til tross for det voldelige preget på Dians skader var det en betydelig mangel på blod inne i hytta hennes. Var Dian blitt slått over ansiktet etter at hun ble drept, eller var hun blitt angrepet et annet sted og liket av henne lagt tilbake i hytta for ikke å etterlate lukten av morderen?

HADDE DIAN FOSSEY VÆRT KLAR OVER AT LIVET HENNES VAR I FARE FØR HUN BLE DREPT PÅ EN TRAGISK MÅTE? Noen uker etter at hun ble funnet drept i hytta, ble en et brev Dian hadde kladdet til sin gode venn, den tropiske biologen og naturverneren Ian Redmond, funnet blant Dians eiendeler. Brevet var datert 24. november 1985, cirka en måned før hun døde, og omtalte arbeidet hennes i Karisoke og krigen mot tyvjegerne. Det sto: «Tyvjegeren som ble tatt sist, er også gullsmugler mellom Zaire og Rwanda. Jeg undersøkte klærne hans og fant et brev utvekslet mellom ham og forhandleren hans som planla møtesteder for gulleveranser.» Brevet var aldri blitt sendt, men bare beholdt blant papirene hennes. Dette antydet at Dian hadde informasjon om høytstående personer som potensielt kunne ødelegge ryktet deres. Denne personen kunne ha grunn til å ønske Dian død. Hadde Dian avdekket en fryktelig sannhet? Det hun hadde skrevet, indikerte at hun hadde informasjon om statstjenestemenn som kunne skape vanskeligheter for dem, og gjorde det mulig at noen hadde iscenesatt drapet på henne.

27 Mordmysterier 2018_redigert.indd 27

27.11.2018 15:28


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN EN SOM STO DIAN NÆR, BLE SIKTET FOR Å HA DREPT HENNE, MEN VAR SANNSYNLIGVIS EN SYNDEBUKK FOR GJERNINGSPERSONENE I ET DYPERE OG MER ONDSINNET KOMPLOTT ENN DEN RWANDISKE DOMSTOLEN ANTYDET. Til tross for de alvorlige hendelsene som åpenbarte seg i Karisoke, tok det fem timer før nyheten nådde rwandisk politi, soldater og tjenestemenn – beskjeden var blitt spredt via radio fra den nærliggende byen Ruhengeri. Politiet kunne ikke fastslå et motiv for drapet på Dian, og selv om hytta hennes var blitt endevendt, var ingenting av verdi blitt tatt. Liket ble fjernet fra åstedet og måtte oppbevares i en bryggerikjeller for å holdes kjølig til hun kunne begraves. Det ble ikke utført noen obduksjon, ettersom dette ikke var vanlig i Rwanda. I følge dem som var til stede i hytta under den første politietterforskningen, gjorde politiet heller ikke noe for å beskytte åstedet. Nyheten om Dians død spredte seg raskt over hele verden. Folk var sjokkerte: «Det er som om Mor Teresa har dødd», kommenterte den amerikanske økologen og Dians tidligere kollega Bill Weber til pressen. «Men verdens Mor Teresaer blir ikke klubbet til døde i soverommene sine.» Dians sinne mot innbyggerne i Rwanda var ingen hemmelighet, og tyvjegerne ble raskt de hovedmistenkte. Dian er begravd i Karisoke ved siden av Digit og Bert, slik hun ville ha ønsket. På gravsteinen hennes står det «Ingen elsket gorillaer høyere». Rwandiske tjenestemenn vendte snart oppmerksomheten mot Wayne McGuire. Etter at han i juli ble tipset om at myndighetene ville arrestere ham for mordet på Dian, flyktet han til USA, vel vitende om at USA og Rwanda ikke hadde utleveringsavtale. Samme måned bekreftet Rwandas justisdepartement at de

«MONSIEUR ZED» EN MISTENKELIG PERSON FIKK SØKELYSET PÅ SEG NESTEN ET TIÅR ETTER DIANS DØD OG BLE UTPEKT SOM DRAPSMANN. Ifølge Nicholas Gordon, forfatter av boka Murders In the Mist: Who Killed Dian Fossey? fra 1994, var det angivelig forretningsmannen Protais Zigiranyirazo, kjent som «Monsieur Zed», som fikk Dian drept. Zigiranyirazo var tidligere provinsguvernør for Ruhengeri og svoger til den drepte president Juvénal Habyarimana. Han skal ha fått Dian drept fordi hun fant ut at han solgte babygorillaer til europeiske dyrehager, og var i ferd med å offentliggjøre at han ledet smuglernettverk med utrydningstruede arter og handlet ulovlig med gull i og utenfor Rwanda. Han var blandet inn i det rwandiske folkemordet i 1994 og ble funnet skyldig i en rettssak i 2008: Det ble rapportert at han hadde gitt ordre om å drepe tusenvis av tutsier. Han ble holdt i varetekt i FNs fengsel i Tanzania, men ble frifunnet og sluppet fri i 2009 etter at dommeren siterte alvorlige feil i den opprinnelige dommen. Han er aldri blitt tiltalt for mordet på Dian.

hadde utstedt en internasjonal arrestordre på Wayne. Advokaten hans rådet ham til ikke å risikere å forsvare seg for en rwandisk domstol, som han hevdet «praktiserte rettssak ved bakholdsangrep». Emmanuel Rwerekana, en rwandisk arbeider Dian hadde ansatt og sparket noen måneder før hun døde, ble også forhørt av politiet. Han hadde vært hjemme i landsbyen sin dagen for mordet, men etterforskere insisterte på at sevje fra et banantre som ble funnet på klærne hans, var blod. Siktelsen ble imidlertid frafalt etter at han ble funnet hengt i fengselscellen sin på Gikondo politistasjon sommeren 1986. Rwandiske myndigheter påsto at Dians ansatte, som de hevdet var gode venner, hadde planlagt drapet. Etter at Waynes kolleger påpekte at de ikke snakket et felles språk godt nok til å kommunisere, rettet politiet imidlertid oppmerksomheten mot Wayne i stedet. En rwandisk domstol som hadde i oppdrag å bistå etterforskningen av drapet, erklærte at forskningspartneren hennes var ansvarlig for mordet, og in absentia fant de ham skyldig i drap og dømte ham til døden ved henging. Dommen ble avsagt etter en 40 minutter lang rettssak i Ruhengeri. Ingen forsvarssak

eller fysiske bevis ble presentert, og det ble heller ikke innkalt noen vitner for forsvaret. Selv om Wayne heftig benektet tiltalen mot ham langveisfra, hevdet den rwandiske regjeringen at Wayne hadde drept Dian som del av en sammensvergelse for å stjele manuskriptet til fortsettelsen av boken Gorillas In The Mist fordi han var misfornøyd med sin egen forskning. Den tiltaltes advokat kalte rettssaken «en farse» og hevdet at utfallet var «avgjort på forhånd». Da han snakket med den britiske avisen The Times, sa han: «Jeg tror og Wayne tror at i en rettferdig rettssak ville han ha blitt funnet uskyldig i alle anklager.» Da Wayne sa noen få ord på en pressekonferanse i Los Angeles i august 1986, benektet han å ha hatt noe å gjøre med dødsfallet til en kvinne han beskrev som «min venn og mentor». Han mente at anklagene mot ham var «uhyrlige», mens advokaten hans påpekte at Dian hadde mange fiender som kunne ha ønsket henne av veien, inkludert medlemmer av den rwandiske regjeringen, som ikke likte hennes motstand mot at turister besøkte gorillaene, så vel som tyvjegere hun hadde ydmyket og straffet for å jakte på gorillaene. Til tross for denne informasjonen har aldri landets tjenestemenn tatt skritt for å forfølge andre enn den hovedmistenkte.

TYVJEGERE BLE RASKT GRUPPEN SOM FIKK RETTET HOVEDMISTANKEN MOT SEG.

28 Mordmysterier 2018_redigert.indd 28

27.11.2018 15:28


HVEM DREPTE GORILLA-KVINNEN?

UNDER Dian Fossey ble begravd sammen med gorillafamilien sin, som hadde gitt henne så mye glede i nesten to tiår. NEDERST Dians grav i gorilla-gravlunden, like ved det opprinnelige stedet der Karisoke Research Center lå, er der fremdeles og besøkes av turister på vei gjennom nasjonalparken på safari.

HVEM TROR DU GJORDE DET? EMMANUEL Rwerekana, som ble arrestert for å ha sammensverget seg med Wayne McGuire om å drepe Dian, ble funnet død i cellen sin – ble hans død iscenesatt akkurat som Dians?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. WAYNE MCGUIRE McGuire var doktorgradsstudent under Fossey og flyktet til USA etter hennes død, da de rwandiske myndighetene fortalte ham at han ville bli hengt for mordet på henne. Han hadde jobbet som Fosseys forskningsassistent i de siste fire månedene før hun døde. I hans fravær ble han dømt skyldig av en rwandisk domstol. Han benekter iherdig å ha drept sin venn og mentor.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

EMMANUEL RWELEKANA Den rwandiske sporeren og stasjonsansatte Emmanuel Rwelekana ble arrestert for mordet på Fossey som medsammensvoren med Wayne McGuire. Rwelekana ble funnet død i cellen sin før han kunne stilles for retten, angivelig etter å ha begått selvmord ved å henge seg. Lite er kjent om årsakene til at han ble arrestert.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

PROTAIS ZIGIRANYIRAZO En bok fra 2006 av journalist Georgianne Nienaber pekte på den tidligere rwandiske stats­ tjenestemannen for å ha organisert mordet på primatologen på grunn av hennes aktive holdning mot gorillatyvjakt og anti-tyvjaktspatruljering og skremselstaktikk. Angivelig har han også spilt en rolle i det rwandiske folkemordet.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

ETTERSPILL DIANS MORDER GÅR FRI TAKKET VÆRE DEN RWANDISKE REGJERINGENS ANGIVELIGE MANGEL PÅ INTERESSE I SAKEN. Selv om drapet på Dian fremdeles er uløst, har det vært tema for mange bøker, filmer og dokumentarer. I 1988 valgte Hollywood å bearbeide biografien hennes, Gorillas In The Mist, til film. Seks år senere utryddet folkemordet i Rwanda mye av befolkningen, og også restene av Dians hytte, som i dag bare er en ruin i jungelen. Bevisene som potensielt kunne ha løst mordet, er tapt: kun gorilla-gravlunden hvor hun og dyrene er begravd finnes fremdeles. Fordi Karisokeanlegget ble fullstendig ødelagt under borgerkrigen i Rwanda, ble hovedkvarteret flyttet til Musanze, hvor den veldedige stiftelsen fortsetter å kjempe for å beskytte de ville dyrene Dian elsket så høyt. Dians arv lever videre gjennom Dian Fossey Gorilla Fund International, tidligere kalt The Digit Fund etter hennes drepte venn. Resultatene etter 18 år med forskning på fjellgorillaer er fremdeles vesentlig for primatologer og zoologer i dag. Høsten 2017, mer enn 30 år etter hennes død, rullet historien hennes over tv-skjermer i mer enn 170 land, da National Geographic Channel sendte Dian Fossey: Secrets In The Mist. Tredjeparts-dokumentaren rettet søkelyset mot drapet og framhevet hvor mangelfull det rwandiske politiets etterforskning av dødsfallet hadde vært. Den antydet at mordet hadde vært iscenesatt av noen som så henne og hennes kamp for å bevare gorillaarten som en hindring. Dokumentaren betviler at tyvjegere var ansvarlige, og påstår at Emmanuel ikke hadde hengt seg, men var blitt drept for å hindre ham fra å avsløre sannheten om hvem som drepte Dian. De som står Dian og Wayne nærmest, finner det utenkelig at Wayne spilte en rolle i hennes død. Det var beskyldninger som Wayne anså som «uhyrlige» og som han benekter til denne dag. Han hevder at han ble gjort til syndebukk for en mer ondsinnet sammensvergelse. Rwanda betrakter etterforskningen som avsluttet, men det er blitt antydet at myndighetene anklaget Wayne av skam over at de ikke klarte å løse drapet på en så høyprofilert person. I følge dokumentaren kan Dians morder ha vært en mektig tjenestemann som ble urolig over at hun hadde gravd opp noen stygge sannheter om gullsmugling og tyvjakt i nasjonalparken, og som fikk henne drept for å unngå at det kom fram. Hårprøvene som ble samlet fra åstedet og sendt til FBI av USAs ambassade i Rwanda, er mest sannsynlig tapt, på lik linje med prøvene som ble sendt til laboratorier i Paris av den rwandiske staten. Etter at han ble erklært skyldig for mord, ble Wayne tvunget til å skifte karrierevei og kunne ikke vende tilbake til Karisoke. Det virker usannsynlig at noen kommer til å bli dømt for mordet på henne.

© Alamy; Ed Crooks; Getty Images; Shutterstock

MOTSATT SIDE Rwandisk politis hovedmistenkte, Wayne McGuire, sa at han under forhørene om drapet på Dian ble satt under press til å signere en tilståelse.

29 Mordmysterier 2018_redigert.indd 29

27.11.2018 15:28


MORDMYSTERIER

30 Mordmysterier 2018_redigert.indd 30

27.11.2018 15:28


TÅRENES

MOTORVEI

SIDEN 1969 HAR SÅRBARE KVINNER, TENÅRINGER OG BARN BLITT MYRDET LANGS EN 724 KILOMETER LANG VEISTREKNING I BRITISK COLUMBIA I CANADA. HAR DET VÆRT MANGE GALNINGER PÅ FERDE, ELLER KAN DET HA VÆRT ÉN ENKELT SERIEMORDERS VERK?

H

ighway 16, kjent som Yellowhead Highway, er en del av det trans-canadiske riksveinettet som binder det enorme landet sammen. Veien starter i Manitoba og krysser den sørlige delen av Canada, gjennom Saskatchewan og Alberta før det dreier nordover, inn i Britisk Columbia – en region på størrelse med Frankrike og Tyskland sammenlagt. Likevel med et innbyggertall på bare fire millioner mennesker. Veien ender i Prince Rupert, en kystby tett ved grensen til Alaska. Så snart du forlater storbyene og mer tettbefolkede områder, er den fjellrike provinsen overveldende i all sin digerhet. Enorme områder er utilgjengelige, og enhver som beveger seg i dette landskapet vil tenke: «Det er dette som menes med villmark.» Ray Milchalko var tidligere offiser i Canadas ridende politi (Royal Canadian Mounted Police, RCMP). I dag er han privatetterforsker og har gjort det til sin livsoppgave å etterforske drapene langs Tårenes Motorvei. I et intervju med CBC News i mai 2015 beskrev han veistrekningen som «det perfekte stedet å forsvinne for alltid». Det ridende politiet har etterforsket 18 saker som etter hvert er blitt såkalte «cold cases» – forbrytelser som det ikke lenger brukes ressurser på, og hvor saksmappene samler støv i arkivene. Amnesty International i Canada anslår derimot at 33 kvinner er forsvunnet eller funnet drept siden 1969, altså tett oppimot det dobbelte antallet. På grunn av områdets enorme størrelse ble sakene helt frem til 1994 betraktet som separate hendelser. I 2006 ble det imidlertid iverksatt en større granskning som skulle se på alle sakene i sammenheng. Faktum er at canadisk politi jakter på mer enn én enslig seriemorder.

EN FORTELLING OM FRYKT OG VOLD Mordene må ses i sammenheng med Canadas historiske arv. Fortellingen om Tårenes motorvei er tett sammenvevd med historier om kolonialisme, sosial urettferdighet og bunnløs fattigdom blant urbefolkningen i landet. Mangelen på et skikkelig offentlig transporttilbud er en av årsakene til at haiking er en utbredt foreteelse. Familier fra de mange ulike stammefolkene som har blitt berørt av drapene langs veien, har ikke bare måttet se sine kjære forsvinne eller bli drept, de har også blitt møtt med en dypt rotfestet rasisme og ufølsom mangel på interesse fra myndighetenes side. Hver gang døtre og søstre forsvant, fikk de pårørende beskjed fra politiet om at jentene etter all sannsynlighet hadde stukket av til Vancouver eller en annen storby hvor livet hadde mer å by på enn ørkesløsheten og armoden i reservatene. Regjeringer av skiftende farge har vært uvillige til å investere ressurser i folkene som først ble holdt nede av kolonialisme, deretter av krav om assimilering. Sist, men ikke minst har urbefolkningens problemer med alkohol og narkotika blitt betraktet av myndighetene som selvpåførte skader, forårsaket av manglende vilje til å integrere seg. Blant disse canadiske minoritetene er det naturlig nok en ektefølt mistro til myndighetspersoner generelt. De fleste har foreldre eller besteforeldre som ble bortført fra familien med makt for å gå på skoler hvis formål var å oppdra urbefolkningsbarna til å forkaste sin egen kultur og språk til fordel for en europeisk/ kristen tradisjon. «Drep indianeren i barnet», var mottoet. Human Rights Watch publiserte i 2013 en 89 siders rapport

31 Mordmysterier 2018_redigert.indd 31

27.11.2018 15:28


MORDMYSTERIER OFFER TAMARA CHIPMAN som dokumenterer at undertrykkingen ikke bare er noe som hører til i historiebøkene. I den ganske kortfattede rapporten med det desto lengre navnet «Those Who Take Us Away: Abusive Policing and Failures in Protection of Indigenous Women and Girls in Northern British Columbia, Canada» intervjues kvinner fra minoritetene i Canada. De forteller blant annet om en nesten total mangel på interesse fra politiets side når de anmelder overgrep, brutalitet og til og med voldtekter. En annen rapport som tar for seg forsvinninger og mord på kvinner fra urbefolkningen helt fra sekstitallet frem til i dag, anslår at 582 kvinner har blitt rammet. Historiske, geografiske og sosiale forhold har skapt perfekt grobunn for at en morder – eller flere mordere – skal ha kunnet operere med minimal sjanse for å måtte stå til svars for sine handlinger. «Straffefrihet er et dobbelt drap. Det er som om den døde blir drept på ny.» Med disse ordene oppsummerte den chilenske poeten Raúl Zurita overgrepene som skjedde under general Augusto Pinochets skrekkregime. Formuleringen kunne like godt ha blitt brukt i forbindelse med alle de uoppklarte drapene og forsvinningene langs Tårenes motorvei. Fellesbetegnelsen «Tårenes motorvei» ble skapt på midten av nittitallet og henspiller på den avskyelige behandlingen urbefolkningen lenger sør på det amerikanske kontinentet ble utsatt for på 1800-tallet. Da cherokee-stammen ble tvunget til å overgi sine hevdvunne landområder og flytte til karrige reservater, ble denne forflytningen kalt «Tårenes sti». Å bruke parafrasen «Tårenes motorvei» om en annen uhyrlighet mange, mange tiår senere virker ved første øyekast melodramatisk. Men for å sitere William Faulkner: «Fortiden er aldri død. Den er ikke engang forbi.»

Tamara Chipman ble sist sett den 21. september 2005. Det sies at hun haiket fra et industriområde i Saint Rupert. Hun hadde nylig barbert hodet, og hun var kjent for å bruke et variert utvalg av fargede parykker.

4

I august 2009 ble de to hektarene rundt den tidligere boligen til draps­dømte Leland Vincent Switzer gjennomsøkt i forbindelse med Nicole Hoar-saken. Han hadde selv plassert seg på stedet der Nicole forsvant samme dag. Pinewood Road er 30 km fra bensinstasjonen med adkomst via en sidevei fra Highway 16.

SAVNET

1

2

3

5

6 7

8

6. APRIL 1975

OFFER MONICA IGNAS Monica Ignas ble sist sett gående langs hovedveien nær Thornhill i desember 1974. Hun ble aldri mer sett i live. Liket ble funnet ved en tømmervei utenfor byen. Monica hadde blitt kvalt.

GLORIA MOODY: DET ALLER FØRSTE OFFERET

Den yngste personen på Det ridende politiets 18-navnsliste er Monica Jack. Den 6. mai 1978 forsvant tolvåringen, som var på vei hjem fra butikken med sykkelen sin. Levningene hennes ble funnet i 1995 i en fjellkløft på Swakum Mountain, om lag 20 kilometer hjemmefra. Gloria Levina Moody regnes på sin side som det første av ofrene langs Tårenes motorvei. På kvelden 25. oktober 1969 var den 27 år gamle kvinnen på vei fra en pubrunde sammen med broren Dave. Han mistet henne av syne, men gikk videre til hotellet deres i Williams Lake – uten å reflektere noe mer over søsterens forsvinning. Helgeturen hadde så langt vært en hyggelig opplevelse, men det skulle snart forandre seg til et mareritt. Mindre enn 24 timer senere gikk to jegere langs en krøttersti omtrent 10 kilometer fra Williams Lake. Her dumpet de over Gloria Moodys lik. Kvinnen var avkledd og seksuelt mishandlet. Hun hadde mange og kraftige merker på kroppen, og hadde trolig dødd av slagskadene. Klærne hennes ble funnet et lite stykke unna.

SPOR I OMRÅDET

9. APRIL 1995

SPOR PÅSTAND Lloyd sa at Tamara ble pakket inn i to avfallsposer og først fraktet ut til Cloya Bay, før han bestemte seg for å kjøre i retning Terrace. Lloyd hevder at han begravde henne et sted langs Highway 16.

OFFER RAMONA WILSON Ramona haiket fra sitt hjem i Smithers, BC, til Hazelton den 11. juni 1994. Levningene hennes ble funnet bakenfor flyplassen i Smithers året etter.

SPOR OPPRINGNING I januar 1995 ble RCMP oppringt av en mann som fortalte hvor liket etter Ramona Wilson befant seg. Under letingen fant man ingenting. Mannen er aldri blitt identifisert.

32 Mordmysterier 2018_redigert.indd 32

27.11.2018 15:28


TÅRENES MOTORVEI

VITNE I 2007 fortalte den narkomane, prostituerte Lorraine Lloyd den lokale pastoren Lloyd Thomas at hun var til stede ved Tamaras død. Hun sa at Tamara ble drept av to narkolangere som bare kjennes som Nic og Andre, og at det ble fram­ provosert av at Tamara hånet dem i andres nærvær. RCMP tok dette skriftemålet på alvor, men de har ikke klart å finne Tamaras levninger. Nic og Andre ble drept av Hells Angels, og Lloyd døde av en overdose i 2010.

12

8

JENTER, IKKE HAIK! 50 ÅR MED JENTEDRAP HAR BEDERVET DENNE VEIEN. VITNE

OFFER NICOLE HOAR

SAVNET

En beboer i området fortalte at hun så Nicole gå mot en gul bil kjørt av en mann i hvit T-skjorte.

Nicole forsvant fra en bensinstasjon den 21. juni 2002. Kroppen hennes er aldri blitt funnet.

VITNE En person ved bensinstasjonen tror hun så Nicole henvende seg til en mann med barn, men at hun avslo å bli med.

SPOR I OMRÅDET

11

9 10

2. FEBRUAR 2006 OFFER AIELAH SARIC-AUGER Tenåringen Aielah SaricAuger ble sist sett da hun gikk inn i en svart varebil ved en bar i sentrum av Prince George. En uke senere ble liket av henne funnet ved en voll av en forbipasserende bilfører, rundt 15 km fra byen St. George.

13

19

I 2009 offentliggjør RCMP en beskrivelse av en mann under etterforskningen av Nicoles forsvinning. Han beskrives som rundt 50 år med skulderlangt, brunt år og et tydelig taggete arr på venstre side av halsen. Han ble betegnet som uflidd og røkte sigaretter.

DE EVIGUNGE WILLIAMS, 24, DØD 2 ALBERTA Funnet kvalt 25. september 1989 ved Tyee-krysset. DERICK, 19, SAVNET 4 LANA Sist sett ved et bilverksted i 1995.

14 15

NIKAL, 16, SAVNET 5 DELPHINE Sist sett 13. juni 1990 da hun haiket østover fra Smithers. ANN NIKAL, SAVNET 7 CECILIA Sist sett i 1989 nær Smithers. Kusine av Delphine. THIARA, 15, DØD 8 ROXANNE Funnet 17. august 1994 ved Burns Lake.

16 17

LEAH GERMAINE, 15, DØD 10 ALISHIA Funnet 9. desember 1994 bak Haldi barneskole. PARE, 18, DØD 12 MICHELINE Funnet 8. august 1970 nær Hudson’s Hope. MOODY, 26, DØD 13 GLORIA Funnet 25. oktober 1969 på en kvegranch.

18

MACMILLEN, 16, DØD 14 COLLEEN Funnet 4. september 1974 nær 100 Mile House. WEYS, 19, DØD 15 GALE Funnet 6. april 1973 nær Clearwater. DARLINGTON, 19, DØD 16 PAMELA Funnet 7. november 1973 i Thompson River. MOSIE, 33, DØD 17 MAUREEN Funnet 9. may 1981 nær Kamloops. JACK, 12, DØD 18 MONICA Funnet i juni 1995 i en kløft i Swakum Mountain. BASCU, 16, SAVNET 19 SHELLY-ANN Sist sett 3. mai 1983 nær Hinton.

Mordmysterier 2018_redigert.indd 33

27.11.2018 15:28


MORDMYSTERIER

OVER Madison Scott trodde hun var den eneste som fortsatt var våken etter festen ved leirbålet.

OVEr Legebokoff hevder at han hadde slått i hjel et rådyr med den blodige skiftenøkkelen.

1994: TRE MELDT SAVNET

OFRENES FAMILIER VILLE IKKE LENGER AKSEPTERE HALV­HJERTET ETTERFORSKNING OG FAGRE ORD

Gjennom hele 70- og 80-tallet ble tenåringer og kvinner funnet døde eller meldt savnet langs de store trafikkårene Highway 5, 16, og 97. I 1994 ble Leah Germaine (15), Roxanne Thiara (15) og Ramona Wilson (16) drept i løpet av et snaut halvår. Dette utgjorde en såpass markant topp – i forhold til tidslinjen for de øvrige forsvinningene og drapene – at politiet begynte å lure på om det var en seriemorder ute på rov, eller om det bare var et grufullt sammentreff. Roxanne Thiara fra Prince George var en kjenning av politiet. Sin unge alder til tross hadde hun et fullvoksent narkotikaproblem som hun finansierte ved å selge kroppen sin. Hun var savnet i en måned før hun 17. august ble funnet 227 kilometer hjemmefra, dumpet i en grøftekant ved Highway 16 nær Burns Lake. Ramona Wilson var kanskje bedre stilt i livet, men også hun møtte en tidlig og grim død. Tenåringen skulle på dansefest 11. juni og bestemte seg for å haike de 75 kilometerne til Hazelton hvor moroa skulle finne sted. Hun kom aldri frem til festen. Et halvt år senere, 27. januar 1995, mottok Det ridende politiet en mystisk telefon fra en ukjent mannsperson. Han fortalte hvor Ramonas lik befant seg. Bare et par kilometer unna hjemmet sitt i Railway Avenue, nær Smithers flyplass, lå levningene av ungjenta. Hun var blitt kvalt og seksuelt mishandlet. Leah Germaine, en annen tenåringsprostituert, ble funnet bak en barneskole i St. George 9. desember. Hun var blitt stukket i hjel.

2002: NICOLE HOAR FORSVINNER Drapene langs Tårenes motorvei nådde riksmediene da Nicole Hoar forsvant sporløst 21. juni 2002. Den 25 år gamle kvinnen fra Red Deer i Alberta dro fra en bensinstasjon utenfor St. George. Hun skulle begynne på skolen denne høsten og hadde skaffet seg sommerjobb med å plante trær. Dagen hun forsvant

var planen at hun skulle besøke søsteren sin i Smithers, 370 kilometer unna. Hun bestemte seg for å ta tommelen til hjelp, for som nevnt er haiking noe bortimot en sosial norm på disse kantene av landet. Noen venner satte henne av ved bensinstasjonen på Gauthier Road, et populært utgangspunkt for folk som reiser med tommelen. Dette var det siste stedet Nicole ble sett i live. Vitner kunne fortelle at Nicole ble tilbudt skyss av en mann med barn i bilen, men siden han ikke skulle hele veien frem til Smithers, valgte hun å avslå. Et annet vitne fortalte at hun så en kvinne som passet beskrivelsen av Nicole, henvende seg til føreren av en gul bil klokken 14.50. Sjåføren var en hvit mann, mellom 20 og 35 år, kledd i en hvit T-skjorte. Vitnet kunne derimot ikke bekrefte om Nicole faktisk satte seg inn i bilen hans. Det kunne ingen andre heller … Nicoles visitt til søsteren skulle være et flere dager langt overraskelsesbesøk, så hverken familie eller venner syntes det var noe rart i at hun ikke ga livstegn fra seg på en uke. Nicole Hoar hadde på seg åttekantede briller med stålinnfatning, en rød, langermet T-skjorte og grønn-brune bukser. Hun bar på en svart og lilla ryggsekk fra Mountain Equipment og en grønn skulderveske med en oransje drage brodert på siden. Ettersom Nicole Hoar var en hvit, voksen middelklassekvinne uten urbefolkningsblod i årene, ble den mystiske forsvinningen fanget opp av mediene. Det ridende politiet gjennomsøkte mer enn 24 000 kvadratkilometer land mellom Prince George og Smithers for å finne Nicole. Først etter fire dager avbrøt letemannskapene operasjonen. Men takket være mediene og et vedvarende press fra Nicole Hoars foreldre ble det skapt blest om Tårenes motorvei. Den naturskjønne, men risikable veistrekningen ble en del av et større narrativ – også utenfor Britisk Columbia. Støttegrupper for urbefolkningen og frivillige organisasjoner ble også sporet til å fortelle om den sosiale nøden i regionen. Det vokste frem et folkekrav om at gjerningspersonene måtte tas og bringes for retten. Det måtte forandring til. De avdødes familier ville ikke lenger akseptere halvhjertet etterforskning og fagre ord.

34 Mordmysterier 2018_redigert.indd 34

27.11.2018 15:28


TÅRENES MOTORVEI

ETTERFORSKNINGEN Politiet begynte å ta drapene og forsvinningene alvorlig først i 1994, da Germaine, Thiara og Wilson ble drept. I 1995 kom profileringseksperter fra FBI for å bistå det canadiske politiet. Ekspertene trodde ikke de tre drapene hadde noen sammenheng, og de ble der én uke før de satte kursen sørover igjen. Men selv etter Nicole Hoars forsvinning travet Det ridende politiet langsomt av gårde før de satte inn ressurser som sto i forhold til forbrytelsene. I 2005 ble det dannet støttegrupper for de mange ofrene, som var glemt av så mange. Det ble også arrangert solidaritetsmarsjer under banneret «Ta motorveien tilbake». Den største demonstrasjonen gikk av stabelen 17. september. Folk stilte seg opp langs hele den 724 kilometer lange strekningen av Highway 16 for å protestere mot myndighetenes likegyldighet. Ved en skjebnens ironi skulle det bare ta fire dager før en ny forsvinningssak rystet Britisk Columbia. Det var Tamara Chipman (22) som ble sporløst borte fra et industriområde nær Prince Rupert. Samme år ble det også avholdt en Tårenes motorvei-konferanse. Det ble utarbeidet en rekke anbefalinger, og en liste med både kortsiktige og langsiktige tiltak ble overlevert myndighetene. Krav om en offentlig granskning ble imidlertid avvist da – som nå. En bølge av optimisme skylte over distriktet. Urbefolkningens talspersoner og familien til draps- og forsvinningsofrene kunne fortelle om en endret holdning i RCMP. Siden den gang har dialogen og samarbeidet mellom familiene og politiet vært merkbart bedre. Det forbedrede samarbeidsklimaet ledet til prosjektet E-PANA i 2006. Navnet er utledet fra en kombinasjon av E-divisjonen fra innsatsgruppen i kriminalpolitiet og den inuittiske gudinnen Pana, som ifølge deres religion voktet de dødes sjeler i underverdenen Adlivun før de kunne reinkarneres. I starten konsentrerte E-PANA seg om ni saker, men 11. oktober hadde listen vokst til 18. Sakene ble valgt ut fra et snevert sett kriterier som skulle sikre at ikke E-PANA gled ut eller ble fullstendig uhåndterlig for de vel 50 politifolkene som var avsatt til prosjektet. Etterforskerne avgjorde at alle de utplukkede ofrene

LELAND VINCENT SWITZER I august 2009 rykket politiet inn og ransaket boligen til den dømte drapsmannen Leland Vincent Switzer. Den mistenkte hadde sju år tidligere drept broren sin i dette huset. Den 20 mål store eiendommen i 31645 Pinewood Road ble saumfart av politiets enhet for uløste drap (Unsolved Homi­ cides Unit). Politiet fortalte pressen at de var i ferd med å undersøke et gammelt drap, men ville ikke spesifisere hvilket. Senere ble det erkjent at de i virkeligheten lette etter Nicole Hoars levninger eller gjenstander som kunne stamme fra henne. De som bodde der på dette tidspunktet, var ikke mistenkt for å ha noe med drapet å gjøre. Switzer dukket opp på etterforskernes «interessante personer»-liste fordi han oppsøkte politiet frivillig med informasjon. Han fortalte at

I LØPET AV DEN TAPTE TIDEN HADDE I HVERT FALL ÉN DRAPSMANN SLUPPET Å SVARE FOR SINE HANDLINGER.

var kvinner som befattet seg med «risikofylte aktiviteter» som haiking med ukjente eller prostitusjon. Eventuelt at de sist ble sett innenfor en radius på om lag 1,5 kilometer fra Highway 5, 16 og 97. Siden lanseringen av E-PANA har gruppen samlet informasjon om 1413 personer av interesse. Det er foretatt 2500 avhør, tatt 750 DNA-prøver og kjørt 100 løgndetektor-tester. Likevel har bare to av sakene blitt oppklart: Colleen McMillan som ble bortført og drept i 1974, og Monica Jack som forsvant i 1978. McMillan, en rødlett tenåring, ble borte mens hun haiket langs Highway 16 fra hjemmet sitt i Lac La Hache til en venn et stykke unna. En måned etter forsvinningen ble kroppen hennes funnet på en tømmervei sør for den lille byen 100 Mile House. I september 2012 ble det funnet DNA-spor på Colleen McMillan, og sporene skulle vise seg å stamme fra en texaner. Bobby Jack Fowler var en omreisende bygningsarbeider, men også en straffedømt kjenning av politiet. Han hadde ord på seg for å ha et voldsomt temperament og en forkjærlighet for amfetamin. Selv om det ble klaff på testene, var Fowler utenfor lovens rekkevidde. Han hadde dødd av lungekreft seks år tidligere mens han sonet en 16 år lang fengselsstraff for overfall, forsøk på voldtekt og kidnap ping. Han hadde blitt buret inne allerede i 1996. Fowler dukket opp som hovedmistenkt etter at nittenåringene Gale Weys og Pamela Darlington forsvant. Det ridende politiet ville ikke avskrive ham som gjerningsmann etter drapene på Jennifer Esson og Kara Leas (begge 16). De to ungjentene ble sist sett mens de haiket langs veien nær Newport. Likene deres ble funnet i et skogområde utenfor byen en måned senere. I desember 2014 ble det tatt ut siktelse mot den tidligere dømte sexforbryteren Garry Taylor Handlen. Han ble siktet for drapene på Monica Jack og elleve år gamle Kathryn-Mary Herbert. Sistnevnte var imidlertid ikke knyttet til Tårenes motorvei.

Colleens drapsmann Bobby Jack Fowler skal ha vært sjarmerende og avvæpnende, men kunne bli ekstremt voldelig.

SWITZER HAVNET I POLITIETS SØKELYS ETTER NICOLE HOARS FORSVINNING. HAN BLÅNEKTET FOR Å HA HATT NOE MED SAKEN Å GJØRE.

han hadde vært på toalettet på bensinstasjonen hvor Nicole ble sett siste gang. Så hvis hans DNA dukket opp under etterforskningen, var dette årsaken, forklarte han. Prøvde Switzer å komme politiet i forkjøpet på snedig vis, eller var han bare ærlig? Likhunder gjennomsøkte eiendommen, og det ble leid inn jordradar for å lete etter områder hvor det så ut til å ha vært gravd. Switzer var blitt arrestert i 2004 for å ha drept sin eldre bror, Irvin. Drapet skjedde etter en opphetet krangel i 2002. Søsknene var kjent for å ha et svært stormfullt forhold. Leland hevdet etter pågripelsen at han bare hadde ment å fyre av et varselskudd. Irvin fikk prosjektilet i brystet og døde av skadene. Det som gjorde vådeskudd-påstanden lite tro­verdig, var at Leland var noe av en mesterskytter. Flere

vitner i rettssaken kunne dessuten fortelle at de to brødrene hadde vært i tottene på hverandre i mange år. Dommeren trodde derfor ikke på tiltalte Leland Switzers selvforsvars-argument. I 2014 avslørte avisen Prince George Citizen at Switzer hadde gjennomgått en løgndetektortest. Da han ba kriminalomsorgen om å bli løslatt tidligere, påsto han at han hadde bestått testen. Han kunne også dokumentere det, sa han. Kriminalomsorgen trodde imidlertid ikke at brevet med testresultatene var ekte, siden det manglet det offisielle RCMP-brevhodet. Switzer har etter den tid fått avslag på sine søknader om tidligere løslatelse. Det er uvisst om myndighetene mener at Leland Switzer fortsatt hører til blant de mistenkte i historien om Tårenes motorvei.

35 Mordmysterier 2018_redigert.indd 35

27.11.2018 15:28


MORDMYSTERIER

BRITISK COLUMBIA: SERIEMORDERNES SENTRUM KORRUPSJON HELT OPP PÅ REGJERINGSPLAN HAR GJORT DENNE VEISTREKNINGEN TIL EN TRYGG HAVN FOR MORDERE.

B

obby Jack Fowler (en amerikaner som begikk drap både i USA og Canada), Israel Keyes (en annen amerikansk drapsmann som i perioder holdt til i Canada og Britisk Columbia), Clifford Olson, Gilbert Paul Jordan, Robert Pickton og Cody Legebokoff: Britisk Columbia har en samling seriedrapsmenn som er like rikholdig som den er gruvekkende. De fleste 20-åringer har det travelt med å finne en vei å gå her i livet, velge arbeid eller studier. Men ikke alle: Cody Legebokoff, født 1990 i Prince George, sto tiltalt for mordene på Loren Donn Leslie (15), Jill Stuchenko (35), Natasha Lynn Montgomery (23) og Cynthia Frances Maas (35). Legebokoff er den yngste seriemorderen i Canadas historie. Han ble pågrepet kort tid etter at han hadde begravd sitt seneste offer, Loren Donn Leslie, i en grunn grav. Det er ikke uvanlig at seriedrapsmenn starter sin blodige karriere i ung alder. I Legebokoffs tilfelle er det likevel mange ting som bryter med stereotypien: Han var en landsens ung mann med mange venner. Til og med en kjæreste hadde den alminnelig utseende Ford-mekanikeren. Han hadde litt smårusk på rullebladet, men ingenting som skulle tilsi at han ville bli mistenkt for flere mord. Det var en kald og snøtung kveld 27. november 2010 at en konstabel fra RCMP kastet et ekstra blikk på en GMC Pickup som i høy hastighet svingte ut på Highway 27 fra en tømmervei, rett nord for Vanderhoof. Politimannen syntes sjåføren råkjørte, så han vinket bilen inn til siden. Da politimannen gikk bort til pickupen, fikk han se at Legebokoff hadde røde flekker utover ansiktet. På gulvmatten så det ut som det hadde samlet seg en dam av blod. Legebokoff viftet det bort og forklarte at han hadde vært ute og skutt hjort: «Jeg er en redneck. Det er sånn vi gjør det», sa han. Da konstabelen lette gjennom bilen, fant han en ryggsekk med et jentenavn på, dessuten en blodig skiftenøkkel. Enn så lenge var Legebokoff mistenkt for brudd på Canada Wildlife Act. Politimannen kontaktet sine kolleger med ansvar for å håndheve viltloven, og etter kort tid var flere politifolk kommet til stedet. Sammen fulgte de pickup-sporene tilbake langs tømmerveien for å se etter tegn på krypskyting. Det de fant, var en grav. Nede i det mørke hullet i skogen lå det blodige og delvis avkledde liket av Loren Donn Leslie. Hun hadde blitt klubbet i hjel. Den svært svaksynte 15-åringen hadde truffet Legbokoff på det sosiale nettstedet Nexopia. Nicket hans var «1CountryBoy». Etter at Cody Legebokoff var arrestert og avhørene tok til, åpenbarte det seg en historie om et dobbeltliv. Den unge mannen brukte kokain og crack i smug, og han pleide å kjøpe dopet av de sosialt utslåtte kvinnene som holdt til på gaten i St. George. RCMP søkte gjennom listene over forsvunne kvinner og kvinner som var blitt drept med stump vold mot hodet. Politiet skjønte snart at Legbokoff med det uskyldige babyfjeset kan hende ikke bare var ansvarlig for Loren Donn Leslies død. I oktober 2011 ble Legebokoff tiltalt for drapene på Stuchenko, Maas og Montgomery. Politiet hadde funnet en rekke uvanlige gjenstander i leiligheten hans, blant annet en øks, og DNA lenket ham til de tre ofrene.

Under rettssaken som startet 2. juni 2014 i Prince George, hadde Legebokoff spunnet sammen en fantasifull fortelling om tre narkotikahandlere som sto bak mordene. Han hevdet også at den nedbrutte tenåringen Loren Donn Leslie hadde begått selvmord i bilen hans. Det var imidlertid ingen som trodde på historien hans. 11. september 2014 ble han funnet skyldig i fire tilfeller av overlagt drap og dømt til 25 års fengsel uten mulighet for benådning.

BETJENTEN SÅ AT LEGEBOKOFF HADDE RØDE FLEKKER UTOVER ANSIKTET. PÅ GULVMATTEN SÅ DET UT SOM DET HADDE SAMLET SEG EN DAM AV BLOD. RCMPs representant Gary Shinkaruk besvarer spørsmål under en presse­konferanse om Tårenes motorvei i 2012.

36 Mordmysterier 2018_redigert.indd 36

27.11.2018 15:28


TÅRENES MOTORVEI

OVER «Hallo – Jeg vil snakke med politiet. Jeg vet hvor Ramona Wilsons lik ligger ...»

ETTERSPILLET

VIL SAKENE NOENSINNE BLI LØST?

E-PANA har opplevd budsjettkutt på budsjettkutt. Av de 50 politifolkene som i starten arbeidet i innsatsgruppen, er det nå bare en håndfull tilbake. I 2015 kunne en tidligere departementsansatt, Tim Duncan, fortelle pressen at et dusin e-poster som dreide seg om Tårenes motorvei, var blitt slettet permanent med vilje av Canadas samferdselsdepartement. Det skjedde etter at en søknad om innsyn i saken ble innvilget i 2014. Og kvinner har fortsatt å forsvinne. En gang i løpet av morgentimene 28. mai 2011 ble Madison Scott (20) bortført fra Hogsback Lake, om lag 25 kilometer sørøst for Vanderhoof. Hun og vennene hadde festet til dels voldsomt denne kvelden, og hun bestemte seg for å overnatte i teltet ved innsjøen. De siste som så Madison utpå morgenkvisten, fortalte at hun var alene. Detaljerte opplysninger fra den fatale festen ble delt på sosiale medier. Det ble sagt at det kom ubudne gjester til partyet, folk som arrangørene ikke kjente. Madisons venninne Jordanne Bolduc var blitt så døddrukken at hun falt inn i bålet og ble fulgt hjem. Jordanne ba Madison å gå tilbake til byen sammen med henne, men venninnen avslo. Politiet leter fortsatt etter spor som kan fortelle hvor Madison ble av denne vårnatten. Det er tvilsomt om Det ridende politiet kan løse alle sakene i E-PANA, for ikke å snakke om alle sakene som ble veid og funnet for lette for å bli med i prosjektet. Mens aktivister fortsetter å fortelle om farene ved å haike langs veiene i Britisk Columbia, er det et faktum at myndighetene har mislykkes i å beskytte noen av de mest sårbare innbyggerne sine. En rasistisk kultur har gjort det mulig for noen drapsmenn å operere fritt, så spørsmålet er om Tårenes motorvei noen gang vil slutte å gråte?

© Corbis; Adrian Mann

OVER «Ikke fortell mamma at jeg haiker», sa Colleen til sine yngre brødre.

37 Mordmysterier 2018_redigert.indd 37

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER

PILLEMORDEREN

HVORDAN TAR MAN LIVET AV SJU MENNESKER I LØPET AV FEMTEN TIMER OG SLIPPER UNNA MED DET? SVARET ER: BRUK «HVERDAGSMEDISINEN» PARACETAMOL.

I

huset i den nordvestlige Chicago-bydelen Schaumburg gikk baderomsdøren igjen med et lite smell. Et øyeblikk etterpå hørte Dennis Kellerman et dumpt dunk som om noe hadde blitt sluppet i gulvet. Han ropte til datteren sin: «Mary, er alt i orden?» Det kom ikke noe svar. Klokken var 06.30 på morgenen 29. september 1982, og Mary var forkjølet. Kanskje hun ikke hørte ham? Han prøvde igjen: «Mary, går det bra?» Heller ikke denne gangen fikk han noen reaksjon inne fra baderommet. Dennis tenkte det var best å sjekke, så han åpnet døren og kikket inn på badet. Der lå tolv år gamle Mary, fortsatt i pysjen, bevisstløs på gulvet. Dennis ringte umiddelbart etter ambulanse, og i løpet av noen minutter var den dyktige akuttmedisineren Dave Sprung kommet til stedet. Han prøvde alle gjenopplivningsmetodene i boka og hvert eneste preparat i medisinskrinet for å røske Mary ut av den livløse tilstanden. Ingenting virket. Heller ikke legene ved Alexian Brothers Medical Center i Elk Grove Village greide å finne ut av hva som feilte Mary. Rett før klokken 10.00 samme morgen ble Mary Kellerman erklært død. Det kunne da umulig skyldes en vanlig forkjølelse? Heller ikke de reseptfrie, smertestillende pillene hun hadde tatt, kunne være dødelige.

Terrorisert av Tylenol

Tylenol ble tilbakekalt fra butikkhyllene i hele landet, noe som kostet Johnson & Johnson rundt 100 millioner dollar.

Åtte av de ekstra sterke Tylenol-kapslene var forgiftet med kaliumcyanid.

Samme dag, men på en annen kant av byen – i Arlington Heights – var Adam Janus hjemme fra jobben på grunn av sykdom. Det var tidlig ettermiddag, og etter at Adam hadde hentet barna i barnehagen, følte han seg fortsatt dårlig. Den 27 år gamle postverksansatte mannen tok derfor et par ekstra sterke Tylenol (et amerikansk merkenavn på paracetamol-tabletter) for å dempe smertene. Idet han gikk mot soverommet for å legge seg nedpå til pillene hadde begynt å virke, snørte halsen seg sammen, og han ravet inn på kjøkkenet med store pusteproblemer. Sekunder senere lå han langflat på gulvet med en puls som knapt var merkbar. Adam Janus ble kjørt i all hast til intensivavdelingen på Northwest Community Hospital, hvor overlege Thomas Kim og det medisinske teamet hans gjorde alt som sto i deres makt for å gjenopplive Janus – til ingen nytte. Klokken 15.15 på ettermiddagen var det ikke annet å gjøre for dr. Kim enn å skrive at dødsårsaken var hjertestans. Familien som hadde samlet seg ved Adams dødsleie, dro sorgtynget tilbake til boligen. Det skulle imidlertid ikke bli siste gang dr. Kim møtte Janusfamilien denne skjebnetunge onsdagen. Mindre enn to timer senere, rett før overlegen skulle gå hjem fra arbeid, fikk han beskjed om at ytterlige to medlemmer av familien var underveis til sykehuset i ambulanse. Han antok at det var foreldrene til den avdøde som hadde fått en kraftig sorgreaksjon. Naturlig nok hadde både moren og faren til Adam sett fryktelig nedstemt ut da de forlot hospitalet.

38 Mordmysterier 2018_redigert.indd 38

27.11.2018 15:29


TYLENOLFORGIFTNING

Drapene førte til utviklingen av tuklesikre glass, her i hendene på James Burke, formann i Johnson & Johnson.

«Nei», sa sykepleieren: «Det er broren hans, og de jobber med svigerinnen hans også.» Kim ble fullstendig satt ut da han hørte dette. Begge de to må ha blitt akutt syke. De hadde virket fullstendig friske og raske da de dro fra sykehuset, men nå var både Stanley (25) og hans 19 år gamle kone Theresa i samme bedrøvelige forfatning som Adam hadde vært noen timer tidligere. Noe var åpenbart galt. Tre unge medlemmer av samme familie går ikke hen og blir dødssyke på likt – helt tilfeldig. Sjefobdusent Edmund Donoghue (som tidligere på dagen var blitt informert om det mistenkelige dødsfallet til Mary Kellerman) ble kontaktet av politiet i Cook County. De ville ha myndighetspersoner med medisinsk kompetanse på stedet. Sykepleier Helen Jensen og etterforsker Nick Phisos ble raskt sendt til Janus-familiens bolig, hvor de ankom klokken 20.00 på kvelden. Ett kvarter senere ble Stanley Janus erklært død. Men i Janus-huset så alt ut til å være på stell – ved første øyekast.

En duft av mandler

Sykepleier Jensen begynte med å avhøre enken etter Adam Janus. Etter å ha kommet tilbake til huset rundt klokken 17.00 den kvelden, hadde både Stanley og kona hans tatt to Tylenol hver. Straks etter kollapset ekteparet. Jensen plukket opp pilleglasset og så at seks tabletter manglet. Adam, Stanley og Theresa hadde tatt

to hver, så regnestykket gikk opp. Dette kunne imidlertid ikke sies å være noe avgjørende bevis, siden to Extra-Strenght Tylenol var godt innenfor anbefalt dose. Jensen og Phisos dro tilbake til Northwest Community Hospital og snakket med dr. Kim på akuttmottaket. I løpet av den korte kjøreturen var Jensen blitt stadig mer overbevist om at medisinen var årsaken til dødsfallene. «Her har du den skyldige», sa Jensen og satte Janus’ Tylenol-glass på bordet. Dr. Kim var ikke helt overbevist og strente hvileløst fram og tilbake i rommet mens han grublet. Overlegen gikk gjennom alle tenkelige muligheter i hodet, men kom stadig tilbake til den samme årsaken: cyanid. Men hvordan kunne det bevises? Northwest Hospital hadde ikke mulighet for å påvise slik forgiftning ved å teste blodet. Han måtte sende blodprøver annetsteds for å finne svar. I mellomtiden ringte Phisos politiet i Elk Grove og ba dem sende over glasset med Tylenol fra Kellermans hus til sykehuset. Heldigvis var tablettene tatt vare på som del av bevismaterialet. Da de kom, kunne Phisos slå fast at både Kellermans og Janus’ piller hadde det samme kontrollnummeret: MC2880. Phisos ringte umiddelbart til Donoghue og fortalte ham hva han hadde funnet ut. «Åpne glassene og sniff godt inn», kommanderte sjefobdusenten. Phisos åpnet det første glasset og helte pillene utover bordet. En markant duft av bitre mandler strømmet inn i neseborene hans. Pillene fra den andre flasken

Chicago Board of Health iverksatte en omfattende testing av Tylenol i kjølvannet av drapene.

DE RESEPTFRIE, SMERTE­ STILLENDE PILLENE KUNNE UMULIG HA VÆRT DØDELIGE.

39 Mordmysterier 2018_redigert.indd 39

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER

luktet akkurat likt. Hverken Phisos og Donoghue var lenger i tvil om at det var cyanid i flaskene. Et par timer senere, Klokken 01.00 natt til torsdag, kom svarene fra laboratoriet som hadde undersøkt blodprøvene som dr. Kim hadde sendt inn. Ofrene fra Janus-familien hadde mellom 100 og 1000 ganger dødelig dose cyanid i blodet. De hadde aldri hatt et fnugg av sjanse til å overleve. Klokken 10.00 på formiddagen 30. september møtte Donoghue en advokat fra Johnson & Johnson, morselskapet til Tylenol-produsenten McNeil Consumer Healthcare. Sammen gransket de lab-rapportene. Funnene måtte gjøres kjent for allmennheten straks, for å unngå flere dødsfall. Sjefen for Rettsmedisinsk institutt i Cook County, Roy Dames, tok kontakt med ledelsen i Johnson & Johnson. Farmasigiganten kviet seg for å gå ut med en offentliggjøring, men da Dames spurte administrerende direktør i legemiddelselskapet om han hadde en bedre idé, ble han svar skyldig.

Fra himmel til helvete

Det ble i all hast arrangert en pressekonferanse, hvor Dames advarte innbyggerne i Cook County mot Tylenol. Klokken 15.00 rykket også Johnson & Johnson ut og tilbakekalte alle Tylenol-forpakninger med kontrollnummer MC2880 som ledd i undersøkelsen av dødsfallene. Dessverre kom advarslene for sent til å hindre at ytterligere tre mennesker døde – ganske

få timer etter Kellerman- og Janus-dødsfallene. Firebarnsmoren Mary «Lynn» Reiner var hjemme i Winfield – om lag fire mil fra Arlington Heights – med det siste tilskuddet til familien. Hun var plaget med smerter etter fødselen og bestemte seg for å ta et par Tylenol. Bare sekunder senere, klokken kvart på fire på ettermiddagen 29. september, kollapset hun på gulvet. Klokken 09.30 neste morgen kunne legene ved Central DuPage fastslå at 27-åringen var død. Tre timer etter at Reiner hadde fått i seg de cyanidpenslede pillene, fortalte butikkmedarbeider Mary McFarland (35) kollegene sine at hun måtte gå på bakrommet for ta noe mot hodepinen. Akkurat som i de andre sakene ble Mary funnet bevisstløs kort tid etter. Klokken 03.15 natt til torsdag trakk hun sitt siste sukk på Good Samaritan Hospital i Downers Grove. Den besudlede Tylenolens siste offer var Paula Prince, en 35-årig flyvertinne. Etter en ettermiddagsflight fra Las Vegas landet hun på Chicago O’Hare International Airport. På vei fra flyplassen hjem til leiligheten sin i Old Town stoppet hun på Walgreens apotek i North Wells Street klokken 21.30 for å kjøpe Tylenol. Noen dager etter, fredag 1. oktober, oppsøkte politiet leiligheten i North LaSalle Street etter en bekymret melding fra søsteren. Paula hadde ikke svart på oppringningene hennes, og flyvertinnen hadde også uteblitt fra en returflight

DE FANT ET ÅPNET TYLENOLGLASS VED SPEILET PÅ BADET, OG LIKET AV PAULA FÅ SKRITT UNNA.

Chicacos befolkning ble oppfordet til å levere inn Tylenol, så Johnson & Johnson kunne erstatte dem med trygge varer.

40 Mordmysterier 2018_redigert.indd 40

27.11.2018 15:29


TYLENOLFORGIFTNING som hun var satt opp på. Da politifolkene kom til stedet, fant de et åpnet glass Tylenol ved toalettspeilet på badet. Liket av Paula ble funnet et par skritt unna. Hun hadde ikke engang kommet seg over terskelen.

en blindgate

Ted Kaczynski, den beryktede «Unabomberen», var mistenkt på et stadium i etterforskningen.

HVEM OG HVORDAN Tidlig i etterforskningen ble det klart at cyanid ikke hadde kommet inn i Tylenol-glassene så lenge de befant seg i Johnson & Johnsons varetekt. I starten så man for seg at det kunne være en misfornøyd ansatt som hadde forgiftet pillene i løpet av produksjonen eller distribusjonsprosessen. Etter at dette ble utelukket, ble det klart at morderens modus operandi var enda mer grufull. Tidligere, før man begynte med foliering og fikle-sikker emballering av medisiner, var det vanlig å bare stappe en bomullsdott på toppen av pillene før man skrudde på lokket. Gjerningspersonen hadde etter alt å dømme plukket ut tilfeldige Tylenol-glass fra apotek i Chicago og drabantbyene omkring, penslet pillene og satt medisinene tilbake i hyllene. Deretter var det bare å lene seg tilbake og vente på at kaoset skulle bryte ut. Overvåkningsutstyr i forretninger

var sjelden kost på den tiden, så han eller hun ble aldri fanget opp på noe kamera. Politiet trodde de hadde fått en ledetråd da Johnson & Johnson mottok et utpressingsbrev i posten onsdag 6. oktober – én uke etter drapene. Her ble det reist krav om én million dollar for at mordene skulle opphøre. Brevet ble sporet til James William Lewis. Ettersom han var bosatt i New York i tidsrommet de sju mordene fant sted (noe som ble bekreftet av Lewis’ kone), greide aldri politiet å samle bevis nok til å sikte ham for mordene. Lewis ble imidlertid siktet for utpressing i desember 1982 og dømt til 20 års fengsel. I 1995 – etter 13 år bak gitteret – ble han løslatt på prøve. Interessant nok viser rettsdokumentene som ble frigjort i 2009, at etterforskere i Justis­ departementet hele tiden trodde at Lewis var morderen. Noe han selv alltid hadde benektet.

UNDER Den nye sikkerhetsforseglingen på Tylenol gjør det nesten umulig å forgifte pillene.

© Corbis, Rex, Topfoto

Dette var første gang et Tylenol-dødsfall skjedde innenfor grensen til Chicago by, og tre timer senere – Klokken 20.00 – ble borgermester Jane Byrne og politiinspektør Richard Brzeczek informert om dødsfallet. Nyheten nådde også raskt fram til Donoghues folk i Cook County, hvor toksikologen som hadde undersøkt blodprøvene, krevde umiddelbar handling. Innen Klokken var blitt 23.00, hadde borgermester Byrne innkalt til en pressekonferanse i all hast. Hun kunngjorde at alle Tylenol-produkter skulle fjernes fra hyllene. Etter en travel helg kunne bystyret i Chicago 4. oktober fortelle at de hadde vedtatt en ny vedtekt: Fra nå av skulle alle medisiner som ble solgt i byen, være pakket inn på en måte som ikke lot seg tukle med. Dagen etter meldte Johnson & Johnson at alle Tylenol-produkter i hele USA ble tilbakekalt i håp om å unngå flere tragedier. Det ble satt inn store ressurser på å finne ut hvordan det som hadde skjedd, faktisk hadde kunnet skje. Nitide undersøkelser til tross kunne man ikke oppdage noe galt i produksjonsprosessen. Dette var mord. Selv om en innsatsstyrke på 115 etterforskere jobbet med saken, var det ikke mulig å finne ledetråder som lenket en gjerningsmann til den grufulle forbrytelsen. Paula Prince hadde blitt fanget opp av apotekets overvåkningskamera da hun betalte for Tylenolen i kassen. Det fantes dessverre ikke noen opptak fra passasjene mellom hyllene. Derfor var det umulig å fastslå om noen hadde fiklet med glassene. Da oktober gikk mot slutten, var antall personer som arbeidet med saken, nede i 40, og kort tid etter ble saken lagt bort – det ble en cold case. Det skulle ta 27 år før myndighetene i Illinois gjenopptok jakten på drapsmannen. Det skjedde da FBI samlet inn DNA-prøver fra kjente kriminelle, blant annet Una-bomberen Ted Kaczynski (en fraog-til-innbygger i Illinois 1982) i mai 2011. Dette viste seg imidlertid ikke å føre saken videre, og per i dag har morderen ennå ikke blitt funnet.

41 Mordmysterier 2018_redigert.indd 41

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER

42 Mordmysterier 2018_redigert.indd 42

27.11.2018 15:29


EN MORDER LANGS I-70 INTERSTATE 70 ER IKKE FARLIGERE ENN ANDRE VEIER DER DEN STREKKER SEG OVER PRÆRIEN TVERS OVER MIDTVESTEN. MEN I 1992 VAR DET 30 DAGER MED REN TERROR DA EN MORDER SLO TIL LANGS MOTORVEIEN.

L

yden av et pistolskudd. Tim Hickman, eieren av en videosjappe i Raytown i Missouri, la ned verktøyet og lyttet. Det høye smellet hadde kommet fra nabobutikken. Den fargerike butikken var det siste tilskuddet til kjøpesenteret i Woodson Village, og de seks kvinnene som eide den, åpnet dørene for bare en måned siden. Det var en alternativ butikk som solgte en herlig blanding av økologisk mat, urter og vitamintilskudd, vannfilter, smykker og mye mer. Murveggen som skilte hans butikk fra deres, isolerte ikke spesielt godt mot lyd, men det smellet var virkelig høyt. Innerst inne skjønte han hva han hadde hørt, men han ble stående lamslått et øyeblikk. Perpleks sto han og lyttet etter noe som kunne bekrefte antagelsen. Folk som kranglet, skrek, sloss eller i verste fall – flere skudd. Det var uhyggelig stille. Disse sekundene skulle påvirke resten av livet hans, han ventet litt. Det var bare én ting som var riktig å gjøre nå, gjorde han noe dumt, kunne det koste ham livet. Hickman ventet noen minutter til før han åpnet inngangsdøren og så at en hvit mann med rødbrunt hår hastet ut av nabobutikken på hjørnet av senteret. Uten å se seg tilbake gikk mannen bekymringsløst de siste fem–seks meterne til enden av

bygningen. Da han kom til hjørnet, krysset han gaten mot East 63rd Street og Woodson Avenue, før han forsvant ute av syne. Hickman kjente ham igjen. Det var samme mann han hadde sett inn i øynene da han gikk forbi butikken for bare femten minutter siden. Han hadde på seg en grå fiskebeinmønstret eller tweed-jakke som så i overkant varm ut på en varm dag som dette. I den fargerike butikken fant Hickman Sarah Blessing liggende på magen på bakrommet. Den 37 år gamle gifte tobarnsmoren var skutt i bakhodet. Det så ut som en henrettelse. Blodet rant sakte ned langs det skulderlange brune håret og dannet en stor pøl på flisene. Politiet i Raytown kom kort tid etter at Hickman hadde ringt etter dem. De fant en patronhylse kaliber .22 som ballistikkeksperten skulle komme til å matche med fem andre drap i butikker og shoppingsentre de siste 30 dagene i Indiana, Kansas og Missouri. Morderen ble beskrevet av vitner som en hvit mann mellom 20 og 30 år. Han var en meter og sytti høy, kanskje et par centimeter mer, med normal kroppsbygning og rødbrunt hår. Med støtte fra FBI ble det iverksatt en landsomfattende menneskejakt på morderen. I dag, 23 år senere, er ikke politiet kommet noe nærmere

43 Mordmysterier 2018_redigert.indd 43

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER pågripelse av den mystiske mannen som skulle bli døpt I-70-drapsmannen noen dager etter 7. mai 1992, da Blessing ble myrdet. Den betegnelsen var bare delvis riktig. Fire av de avdøde ble riktignok myrdet i nærheten av Interstate 70, men to andre ble funnet drept i brudeutstyrsforretningen sin i Wichita i Kansas, som lå i nærheten av I-35. Ballistikk, geografisk område, drapsmannens valg av spesialforretninger, fysisk likhet mellom de avdøde, måten han skjøt dem på, vitnenes signalement på mannen – disse fellestrekkene gjorde det enkelt for etterforskerne å sette drapene i forbindelse med hverandre. Men det var gjerningsmannens motiv de ikke kunne bli kloke på, for han tok med seg penger fra kassaapparatene, men av og til lot han litt ligge igjen.

INDIANAPOLIS

(8 . APRIL)

Rett før 13.00 kikket innehaveren av en fargehandel i 7324 Pendleton Pike ut gjennom vinduet mot gaten og så en fremmed komme gående mot butikken fra ringvei I-465, som lå noen hundre meter lenger øst og fem kilometer nord for I-70. Han var iført grønn jakke og bar en sylindrisk bag på en meters lengde, og da han kom til fargehandelen, kretset han tre ganger rundt bygningen før han gikk til en nedlagt restaurant i nabolokalene. Han så ut som en haiker. En omstreifer. Nå måtte innehaveren konsentrere seg om en kunde i stedet. Men da han kikket ut gjennom en sidedør Klokken 14.00, var mannen forsvunnet. Noen minutter senere fikk han se personen på vei tilbake mot I-465, som går rundt hele Indianapolis. Der prøvde han å få haik i nærheten av påkjøringen til ringveien sørover mot I-70. Inne i en skobutikk i nærheten jobbet den vevre, mørke ekspeditrisen Robin Fuldauer alene. En gang etter 13.30 prøvde kjedens distriktssjef å ringe butikken hennes uten å få svar. Det lignet henne ikke. Hun hadde markert seg som en pålitelig ansatt i de ti månedene hun hadde jobbet der. Han prøvde om og om igjen i en halv time, men aldri tok noen telefonen. Robin ble funnet nesegrus på bakrommet med to skudd i bakhodet. To tomhylser kaliber .22 ble funnet i nærheten, og det manglet en del penger i kassaapparatet.

WICHITA

(11. APRIL)

Tre dager og 110 mil senere gikk Robin Fuldauers drapsmann mot et lite, L-formet shoppingsenter langs East Kellogg Drive North, bare noen få kilometer fra en grein av Interstate 35. Omkring 18.00 rettet han blikket mot en forretning som leide ut brudekjoler og smokinger. Der inne så han to vevre, mørkhårede kvinner. Lyset var nettopp blitt slukket, og en av dem hadde låst døren og snudd Åpent/ Stengt-skiltet. Inne i lokalet var innehaver Patricia Magers og ekspeditrisen hennes, Patricia «Trish» Smith, i gang med å stenge for kvelden. For en stund siden hadde en ukjent mannlig kunde ringt og sagt fra til dem at han skulle stikke innom og kjøpe et magebelte, men han ville komme noen minutter etter stengetid.

30 DAGERS HELVETE VÅREN 1992 BLE HANDLESENTRENE LANGS I-70 RAMMET AV FRYKT. VITNE En butikkansatt som samlet sammen handlevogner så drapsmannen gå bort fra åstedet.

VITNE Flere vitner ser draps­ mannen gå østover langs 59th Street, omtrent halvannen kilometer nord for åstedet og litt over tre kilometer sør for I-70.

OFFER SARAH BLESSING Blessing var medeier av The Store Of Many Colors, en New-Age-butikk som nylig var blitt åpnet i Woodson Village Shopping Center. 37-åringen blir funnet med ansiktet ned, skutt med en .22-kalibers kule.

SPOR SKISSE

7. MAI 1992

Øyevitnet Tim Hickman oppgir detaljer som gjør at politiet kan lage en fantomtegning av den mistenkte.

RAYTOWN, MISSOURI

WICHITA, KANSAS

VITNE En sen kunde møter drapsmannen ansikt til ansikt. Morderen sikter på ham med pistolen og prøver å lure ham med ut på bakrommet. Kunden venter i en time før han ringer politiet.

SPOR BALLISTIKK

11. APRIL 1992 SPOR SKISSE Kunden som rømte gir politiet en beskrivelse som brukes til å skape en enkel og omtrentilig skisse av drapsmannen.

Selv om fremgangsmåten er identisk, er det litt uklarhet rundt ballistikken. Det tar flere uker å rydde unna misforståelsen og knytte de tre drapene sammen.

OFFER PATRICIA MAGERS AND PATRICIA SMITH Den 32 år gamle butikkeieren Patricia Magers og hennes 22 år gamle assistent Patricia «Trish» Smith tinges ut på bakrommet og blir skutt. De tror først drapsmannen er en kunde de ventet etter stengetid.

44 Mordmysterier 2018_redigert.indd 44

27.11.2018 15:29


I-70 MORDEREN VITNE Like før kl. 13.00 ser en butikk­ sjef i en malingsforretning drapsmannen som bruker 30 til 40 minutter på å «rote rundt i bagen sin og stirre på en Paylessskobutikk tvers over gaten. Han sitter der og snakker med seg selv, mens han småler. Han var ruset på et eller annet, eller hadde psykiske problemer.»

8. APRIL 1992

OFFER ROBIN FULDAUER Den 26 år gamle butikkansatte Robin Fuldauer er alene på jobb i en Payless ShoeSource-butikk da hun blir skutt to ganger i bakhodet.

VITNE Fire eller fem personer langs den korte strekningen oppgir å ha sett haikeren kort tid før Robin blir drept.

INDIANAPOLIS, INDIANA

VITNE

TERRE HAUTE, INDIANA

Et vitne som bodde i et hus bak butikken beordrer en mann bort fra eiendommen sin bare få minutter etter at skytingen må ha foregått. Drapsmannen beveger seg deretter østover mot I-465.

ST CHARLES, MISSOURI

27. APRIL 1992 OFFER NANCY KITZMILLER 24 år gamle Nancy Kitzmiller tar et skift for en kollega ved Westernbutikken Boot Village. Hun blir skutt bak øret.

3. MAI 1992

SPOR BALLISTIKK Det skulle ta enda ti dager før ballistikken knytter drapet på McCown til de andre. Da dette skjer, forstår etterforskerne at drapsmannen kan ha tatt ham for å være en liten brunette.

OFFER MICHAEL MCCOWN 40 år gamle Michael «Mick» McCown arbeider i morens keramikkbutikk. Han blir skutt bakfra mens han rydder inn i en av de nederste hyllene.

SPOR SKISSE En kvinne som passerer Boot Village-butikken, ser den mistenkte og gir politiet opplysningene som fører fram til denne fantom­tegningen.

45 Mordmysterier 2018_redigert.indd 45

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER

TERRE HAUTE (27.

APRIL)

Michael «Mick» McCown, en tidligere musiker som hadde spilt bassgitar i en rekke band på åttitallet, drev morens keramikk­

TRISH SMITH LÅ DØDELIG SÅRET. SOM TIDLIGERE HADDE IKKE MANNEN ORKET Å SE DEM I ØYNENE MENS HAN TOK LIVET AV DEM butikk inne på et shoppingsenter like ved trafikkerte South 3rd Sreet, mindre enn en kilometer sør for I-70. Han hadde øreringer og langt hår som han flettet i nakken. En gang etter 14.00 var den småvokste førtiåringen i gang med å prise nye varer da drapsmannen kom inn. Av en eller annen grunn reiste han seg ikke med det samme. Med ryggen til kunden huket han seg ned og skulle til å ta et lite, hvitt keramikkhus fra en av de nederste hyllene. Munningen var ti centimeter fra hodet da han ble skutt. Drapsmannen tok McCowns lommebok og femti dollar fra kassa. Det var ingen vitner, og ingen hørte noe. Keramikkhuset ble funnet på gulvet bare et par desimeter fra McCown, fortsatt like helt.

Hvit mann sent i 20-årene til midten av 30-årene med middels bygning og rødligbrunt hår.

ST CHARLES (3. MAI)

Nancy Kitzmiller skulle ikke arbeidet den dagen hun ble drept. Hun vikarierte for en annen ansatt som ville ha fri den dagen. Kitzmiller likte jobben som bestyrer av Boot Village, en forretning som førte fottøy og klær i westernstil i Bogey Hills Plaza, men tjuefireåringen skulle snart begynne med større og bedre ting. Hun hadde nettopp fullført geografistudiet ved Oklahoma State University, og om bare to uker skulle hun begynne som karttegner ved forsvarets kartjeneste. Denne søndagen åpnet den spedbygde, mørkhårede jenta forretningen klokka tolv om formiddagen. To og en halv time senere fant en kunde liket hennes på et kontor innerst i forretningen. Hun var skutt bak øret. Et lite beløp i kontanter manglet i kassaapparatet. Drapsmannen behøvde ikke dra langt for å slippe unna; I-70 gikk bare 300 meter lenger nord.

OVER Vitner oppgir å ha sett en hvit mannsperson nær åstedene. Han har rødbrunt hår.

170–173 cm høy

Da tjuetoårige Trish Smith så at en mann dro i døra og banket på vinduet, regnet hun med at dette var kunden som hadde ringt og sagt fra at han ville komme. Så snart hun åpnet døra, trakk den kortvokste, hvite mannen med sandfarget hår fram en skrekkinnjagende pistol og tvang henne og kollegaen inn på et bakrom hvor han ba de forskremte kvinnene legge seg på magen. Straks de hadde gjort det, skjøt han begge i hodet. Trettitoårige Magers fikk to skudd i seg og mistet livet momentant. Smith lå dødssåret med ett skudd i nakken. Som tidligere hadde ikke mannen orket å se dem i øynene mens han tok livet av dem. Femten–tjue minutter over seks trykket magebeltekunden ansiktet mot vinduet og så at lyset var slukket og lokalet tomt. Men siden han hadde ringt i forveien, gikk han inn gjennom den ulåste døra og ropte. Noen sekunder senere så han rett i munningen på en «Uzi-liknende» maskinpistol med kort, krumt magasin. Drapsmannen, som var kledd i lysebrun jakke denne gangen, prøvde å kommandere ham inn på bakrommet. «Jeg har det på bakrommet, jeg har bundet dem», skal I-70-drapsmannen angivelig ha sagt. «Jeg må bare ha deg inn der så jeg kan komme meg vekk.» Men den mannlige kunden skjønte hva som ville skje, så han rygget mot døra og sa at han ikke hadde sett noe, og at han ikke hadde noe med dette å gjøre. De kranglet litt, så ba drapsmannen ham til slutt gå sin vei og aldri nevne denne episoden for noen. I en times tid overholdt kunden den instruksen. Omtrent halv åtte om kvelden svingte en av Wichita-politiets patruljebiler inn på den tomme parkeringsplassen og stoppet utenfor brudeutstyrsforretningen. Magebeltekunden hadde omsider mannet seg opp til å ringe politiet. Hovedinngangen var åpen, og nøkkelen sto i låsen. Betjenten gikk inn, og på bakrommet fant han kvinnene. Da hadde det samlet seg så mye blod på gulvet at han trodde begge var knivstukket. Bare en beskjeden sum var fjernet fra kassa.

OVER Morderens håndvåpen ble beskrevet som «luger-lignende» av noen vitner.

46 Mordmysterier 2018_redigert.indd 46

27.11.2018 15:29


I-70 MORDEREN

ETTERFORSKNINGEN K ort etter drapet på Nancy Kitzmiller i St Charles 3. mai begynte etterforskere fra alle de tre delstatene å sammenholde opplysningene de satt med. Hvert drap hadde likhetstrekk med alle de andre. Snart skulle ballistiske prøver bekrefte det som ante dem: Dette var en seriemorders verk. Men også et annet forhold tydet på at en seriemorder sto bak, nemlig at det ikke var noen andre forklaringer å finne. Drapsetterforskere i de forskjellige distriktene studerte hvert offers bakgrunn og avhørte alle med tilknytning til vedkommende, men kunne hverken finne ledetråder, motiver eller mistenkte. «Det var ingen som hadde grunn til å drepe de aktuelle personene i noen av sakene», sa en etterforsker i 1992. Og så var det måten gjerningsmannen drepte på. «Dette er ikke noe normalt drap og heller ikke noe normalt rovmord», sa en politisjef i Wichita. «Det er ikke vanlig å rette væpnede ran mot forretninger av denne typen.» Hvis ran ikke var det virkelige motivet, kunne det bare være én annen grunn til disse meningsløse drapene, nemlig selve drapene. Men som seriemorder betraktet hadde denne fyren lite til felles med de fleste andre seriemordere. Dette var ikke seksualdrap med uhyggelig kaldkveling eller langvarig mishandling med kniv, det dreide seg ikke om en sadistisk drapsmann som så ofrene i øynene mens livet rant ut av dem. I-70-drapsmannen ville ikke engang se ofrenes ansikt. Han skjøt dem i bakodet. Han valgte ofre som var mindre enn ham. Han valgte forretninger med lite trafikk, begikk sine udåder raskt og forsvant igjen på et blunk. Denne fyren var forsiktig. Kanskje litt feig.

SELV MED ET INNGÅENDE SIGNALEMENT PÅ DRAPSMANNEN KOM DE INGEN VEI.

En tverrstatlig arbeidsgruppe på over 40 polititjenestemenn ble opprettet, men de hadde ikke stort å basere seg på. «Vi har jo ikke engang noen anelse om hva vi leter etter», sa en motløs politileder fra Terre Haute mens det hele sto på. Mangelen på spor var frustrerende. Gjerningsmannen etterlot aldri fingeravtrykk. Ikke et eneste hår. Ingen av de avdøde satte seg til motverge, det forekom ikke at de klorte ham i ansiktet eller rev av en knapp. Ingen så ham sette seg i noen bil. Ledetrådene og likhetstrekkene pekte mot samme mann i alle de seks sakene, men de kom ingen vei med å fastslå hvem han var. Det hindret dem ikke i å gjøre godt, gammeldags politiarbeid. De samlet inn tusener av navn fra motellregistre og viste fantombilder på veikroer og bensinstasjoner langs motorveiene. Handelsreisende, trailersjåfører og haikere var de gruppene etterforskerne konsentrerte seg mest om å sjekke. Midt i mai begynte innsatsgruppen å kalle mistenkte for I-70drapsmannen. De enkle fantomtegningene deres ble offentliggjort. Framgangsmåten hans ble beskrevet. Det ble kunngjort hvem de seks avdøde var. Hver av dem ble inngående beskrevet i pressen. Snart vakte saken oppmerksomhet over hele USA. Og da var det at drapsmannen forsvant ...

“ DET VAR INGEN SOM HADDE GRUNN TIL Å DREPE DE AKTUELLE PERSONENE I NOEN AV SAKENE

DRAPSVÅPENET

En Intratec TEC-22, lik den drapsmannen kan ha brukt. Dette magasinet er ikke standard.

I 2012 gikk etterforskerne i St Charles ut med ny informasjon om saken i håp om å få fram nye og konkrete ledetråder. De sa det var mulig at drapsvåpenet var en Intratec Scorpion, et Uzi-lignende våpen, ifølge et av vitnene, eller en Erma-Werke Modell ET 22, som ligner en Luger. Men politiet kunne ikke utelukke at det dreide seg om miniatyrpistoler av andre merker eller modeller. Ammunisjonen som ble brukt, var salongriflepatroner av merket CCI med kobbermantlet blyprosjektil. Men den ammunisjonstypen er populær, og .22 er det mest utbredte kaliberet i USA. Politiet i St Charles kunngjorde også at kriminal­ teknikerne hadde funnet to stoffer på tomhylsene, korund og et rødt stoff som kunne være rouge. Disse brukes som industrielt slipe- og poleringsmiddel på en rekke forskjellige ting, deriblant våpen. Man uttalte at drapsmannen kunne ha bodd eller arbeidet et sted hvor sliping eller polering foregikk. «Vi håper dette kan få noen til å komme på et eller annet når de tenker på den tidsperioden og vet hvordan mannen så ut», sa politisjef Pat McCarrick.

47 Mordmysterier 2018_redigert.indd 47

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER OFFER MARY ANN GLASSCOCK

KOBLING TIL TEXAS DUKKET I-70-DRAPSMANNEN OPP IGJEN HALVANNET ÅR SENERE?

H

«

Hvorfor opphørte det plutselig? Det er noe vi har lurt mye på», sa polimester Kris Turnbow i Raytown i oktober 1992. «Mannen kan ha blitt drept, han kan ha tatt sitt eget liv, eller han kan ha blitt fengslet et sted. Vi kan heller ikke utelukke at han bare ligger lavt.» Det er usikkert hvor drapsmannen befant seg, eller om noe hadde tilstøtt ham, men det verserer teorier om at han dukket opp igjen 506 dager senere. Og denne gangen hadde han muligens en ny pistol og en ny delstat å herje i.

FORT WORTH

25. SEPTEMBER 1993 TEXAS

BLINDSPOR JERRY GLASSCOCK Mary Anns nylig fraskilte mann, Jerry Glasscock, betraktes først som mistenkt. Han kan fort utelates.

FORT WORTH

ARLINGTON

OFFER AMY VESS

(25. SEPTEMBER)

Klokken 10.45 den lørdagsformiddagen ringte antikvitetshandler Mary Ann Glasscock til en reparatør hun ventet senere på dagen. Hun sa fra at hun var forsinket, og at hun ikke ville rekke fram til butikken for å åpne 11.00. Rundt 11.30 kom Robert Johnson til Emporium Antiques, en eksklusiv forretning som ikke lå stort mer enn en kilometer fra en ringvei med forbindelse til I-35 West. Da sto en kvinnelig kunde utenfor og sa at ingen åpnet når hun banket på. Da Johnson hadde kikket gjennom vinduene og prøvd å ringe Mary Ann Glasscock fra en mynttelefon i nærheten, fant han ut at han ville gå inn i den ulåste forretningen. I lokalet fant han Glasscocks halvnakne lik i en blodpøl. En tomhylse kaliber .22 var det eneste sporet politiet kunne finne. Selv om antikvitetshandelen lå på hjørnet av en trafikkert gate i nærheten av en hovedåre tilknyttet motorveinettet, var det ingen vitner til hendelsen, og avdødes bil sto fortsatt parkert utenfor. Ingenting tydet på at det hadde vært noen form for kamp. Riktignok var avdødes bukser trukket ned, men det kunne gjerne ha skjedd etter at hun ble skutt.

Mary Ann Glasscock, inne­ haver av en antikkforretning, blir funnet død. Drapsmannen tar bilnøklene hennes og etterlater henne delvis naken sammen med en tømt kasse og en .22-hylse.

22 år gamle Amy Vess blir skutt to ganger bak venstre øre og én gang i bakhodet mens hun arbeider hos Dancer’s Closet. 200 dollar blir stjålet fra kassen.

VITNE Butikkeieren ved siden av oppgir å ha sett en underlig utseende mann rundt kl. 18.15. Han hadde gått ustøtt og hadde på seg en dameparykk over et hvitt pannebånd.

BLINDSPOR DONALD PASCO Webb plukker først ut 46 år gamle Donald Pasco Bracewell fra en fotooppstilling. Hun korrigerer senere feiltakelsen, og Bracewell blir løslatt.

1. NOVEMBER 1993

HOUSTON

15. JANUAR 1994 OFFER VICKY WEBB Vicky Webb, det eneste over­levende offeret, fører en samtale med mannen som snar forsøker å drepe henne. Hun beskriver ham etterpå som «værbitt» med langt og rufsete blondt hår.

ARLINGTON (1. NOVEMBER) I likhet med Nancy Kitzmiller skulle Amy Vess egentlig hatt fri den dagen hun ble drept. I Vess' tilfelle skjedde drapet på bakrommet i Dancer's Closet, en liten forretning for barn som gikk på danseskole. Der hadde den 22-årige studenten funnet en ideell jobb. En gang mellom 18.15 og 18.22 kom en fremmed inn i forretningen og kommanderte den vevre, mørkhårede jenta inn på bakrommet, der han drepte henne med to skudd; ett bak venstre øre og ett i bakhodet. Deretter tok gjerningsmannen 200 dollar fra kassaapparatet og forsvant. Da I-70-drapsmannens etterforskere hørte om drapet i Arlington, satte de saken i forbindelse med sin egen. Omstendighetene omkring drapet på Vess stemte med deres egne saker, bortsett fra at merkene på .22-hylsen hadde et annet mønster. Gjerningsmannen hadde kvittet seg med den gamle pistolen og fått tak i en ny. Politiet i Arlington syntes likhetstrekkene var interessante, men stilte seg skeptisk. «Et visst sett av omstendigheter er sammenl­ ignbare», sa en av etterforskerne. «Men det er også det hele.»

48 Mordmysterier 2018_redigert.indd 48

27.11.2018 15:29


HOUSTON (15. JANUAR) Det siste kjente angrepet som muligens kan tilskrives I-70drapsmannen, brøt mønsteret fra de tidligere drapene fordi han hadde mer omgang med Vicki Webb enn han hadde hatt med noen av sine tidligere ofre. Et annet avvik fra normen var enda viktigere, nemlig at hun overlevde. 10.00 den lørdagen kom en kortvokst mannsperson inn på Arternatives Gift Shop, som lå en drøy kilometer sør for Interstate 69. Han hadde langt, lyst og bustet hår og så ut til å være i femtiårsalderen. Han så seg om i noen minutter, så gikk han igjen og sa at han snart skulle komme tilbake. 11.30 kom han tilbake til den sjarmerende lille butikken i handlestrøket Rice Village ved Rice University i Houston. Den underlige karen prøvde å berolige Vicki ved å si at han straks skulle treffe niesen sin, og at hun kom til å bli begeistret for denne butikken. Så pekte han på en billedramme i kobber og sa at han gjerne ville kjøpe den. Webb rakte ham rammen og snudde seg for å gå bak disken. Da ble hun skutt i nakken. Prosjektilet slo inn mellom annen og tredje nakkevirvel og slo løs en beinsplint som traff ryggmargen og lammet henne fra halsen og ned. Nå hoppet gjerningsmannen over disken og rev til seg omtrent 75 dollar fra kassen. Han rullet Webb over ende og slepte henne bakom disken. Der trakk han buksene av henne, slik han hadde gjort med Glasscock. Så la han pistolmunningen mot pannen hennes og trakk av. Klikk. Skuddet gikk ikke av. Det syntes han var så komisk at han lo. Men før han rakk å få en ny patron i kammeret, hørte han at en dør stoppet utenfor eiendomsmekleren i lokalet ved siden av. Da gikk han. Webb ble reddet av et anatomisk særtrekk hun ikke visste at hun hadde – en uvanlig grov ryggrad. Etter tre måneders rehabilitering kunne hun gå igjen.

VENSTRE Sjefen i en naboforretning så en «omstreifer» gå bort fra åstedet for drapet på Fuldauer.

ETTERSPILL SAKEN ER KANSKJE GAMMEL, MEN DEN ER LANGT FRA OPPKLART I-70-drapsmannen etterforskes den dag i dag i Indianapolis, Wichita, Terre Haute, St Charles og Raytown. I hver by får etterforskerne en håndfull nye ledetråder hvert år, og samtlige blir fulgt opp. Texas-koblingen til I-70drapsmannens sak er preget av usikkerhet fordi de ballistiske sporene ikke stemmer overens, og fordi etterforskerne i Texas avviser teoriene om at sakene deres står i forbindelse med drapene i Midtvesten. Selv om både framgangsmåten, de avdødes karakter, forretningenes beliggenhet nær motorveinettet og bruken av miniatyrkaliber er slående likhetstrekk, har de aldri gått offentlig ut med om samme våpen ble brukt i alle de tre sakene. Foreløpig er drapet på Mary Ann Glasscock den eneste eldre saken i Texas som er slått opp på et politikammers nettsider. I årenes løp har landsdekkende TV-programmer som America's Most Wanted, Inside Edition, Unsolved Mysteries og i den senere tid Dark Minds vist episoder som profilerer I-70-saken. I tillegg har regional presse og kringkasting jevnlig fulgt opp disse drapene, og med all den oppmerksomheten saken har fått i løpet av de siste 23 årene, burde det vært nok til å avsløre drapsmannen. Men det har det ikke vært. I årenes løp har det versert utallige teorier om hva slags person I-70drapsmannen

var, hva han arbeidet med, hvorfor han drepte så nær motorveiene, og hvorfor han holdt opp. Etterforskere har drøftet og eltet alle teoriene om og om igjen. Var han lastebilsjåfør? Handelsreisende? Eller var han omstreifer, et menneske som levde langt under andres radar og utenfor samfunnsnormene? Hvis det er noe i den gamle maksimen om at seriemordere aldri slutter å drepe, hvorfor holdt I-70-drapsmannen opp? To ganger også, kan man hevde. Pensjonert politiløytnant Mike Hennessy påpekte i et TV-intervju i 2013 at seriedrapsmenn kan bestemme seg for å slutte å drepe. Han ledet spaningen som førte til at den såkalte BTKdrapsmannen ble pågrepet i Wichita i 2005. Dennis Rader drepte ti personer mellom 1974 og 1991, så holdt han opp. Men på grunn av selvopptatthet måtte han frampå igjen i 2004, noe som etter hvert førte til at han ble pågrepet. I dag, et kvart århundre etter det første drapet, må I-70-drapsmannen antagelig være i slutten av femtiårene. Fortsatt er ikke politiet kommet nærmere en pågripelse, og de kan ikke la være å lure på om han er død, fengslet eller syk, eller om han har slått seg til ro i en normal tilværelse. Hvis han fortsatt finnes ute i samfunnet og går levende omkring blant oss, må han være Amerikas vanskeligste seriemorder å spore opp.

© Adrian Mann; Getty; PA Images.; Zhyla

ON

I-70 MORDEREN

49 Mordmysterier 2018_redigert.indd 49

27.11.2018 15:29


50 Mordmysterier 2018_redigert.indd 50

27.11.2018 15:29


STAPPET INN I ALMETREET

STAPPET INN I ALMETREET

NAZISPIONER, SVART MAGI, EN GLAMORØS KABARETSANGER OG ET MORDMYSTERIUM SOM IKKE VIL FORSVINNE: HVEM VAR DEN ØRLILLE BRUNETTEN SOM BLE FUNNET BRUTALT STAPPET INN I ET HULT TRE, OG HVORFOR ER MORDEREN ENNÅ IKKE TATT, OVER 70 ÅR ETTER AT LIKET BLE OPPDAGET?

TEKST: JOANNA ELPHICK

51 Mordmysterier 2018_redigert.indd 51

27.11.2018 15:29


MORDMYSTERIER

I

1941 raste andre verdenskrig for fullt, og i Midlands i England var regelmessige luftangrep dagligdags for befolkningen. Det tyske Luftwaffe hadde bombet Birmingham kraftig i tre år. Det ble anslått at totalt om lag 1852 tonn bomber ble sluppet over byen og området rundt, og de forårsaket ødeleggelser og kaos. Tyskerne var spesielt interessert i dette området ettersom det lå flere viktige fabrikker for krigsmateriell her. Rykter om spionnettverk og hemmelige agenter verserte gjennom hele krigen, og alle personer med utenlandsk aksent ble behandlet som mistenkelige. De nattlige flyangrepene, vanligvis kjent som Birmingham Blitz, ble etter hvert et hinder for etterforskningen som ble ignagsatt etter funnet av et skjelett skjult i en trestamme i 1943, siden så mange menn og kvinner forsvant i løpet av denne tiden. Minst 2000 av lokalbefolkningen i Birmingham ble drept under Blitzen, og jakten på forsvunne slektninger blant de stadig økende dødstallene ble nesten umulig. Mer enn 3000 personer som var meldt savnet ble sjekket under etterforskningen rundt skjelettet, en svært tidkrevende aktivitet, men alle viste seg å kaste bort politiets tid. Likeledes ble det en overveldende oppgave å holde oversikt over dokumentasjonen i løpet av denne perioden. Tannjournaler, som var avgjørende for etterforskningen, var vanskelig å få tilgang til, noe som førte etterforskningen inn i blindgate etter blindgate. Offentlige bygninger som inneholdt avgjørende informasjon ble ødelagt, noe som forårsaket ytterligere avbrudd. En perfekt storm av omstendigheter, timing og generell uflaks resulterte i en uløst kriminalsak; en fascinerende sak å undersøke på nytt.

Flekker av råtnende hud klistret seg til pannen, mens tjafser av langt, brunt hår hang ned over øyehulene. Tennenes overbitt skulle bli en del av etterforskningen.

HAGLEY WOODS I SKUMRINGEN

Akkurat idet sola begynte å dale bak Clent Hills den 18. april 1943, smatt fire gutter gjennom hekken og inn på Hagley Hall Estate og begynte å bane seg vei gjennom Hagley Woods ved Wychbury Hill. Det var et spøkelsesaktig, øde sted under alle forhold, men i skumringen, når skyggene begynte å bli lange og revene begynte å skrike, var det spesielt nifst. Guttene skulle ikke ha vært der. For det første var de inne på lord Cobhams eiendom uten tillatelse, og for det andre drev de tyvfangst. Men der var de, og de mente egentlig ikke noe vondt med det. Eggsanking ble forbudt i 1954, men på den tiden ble det kun mislikt. Hvis de klarte å finne noen villfuglegg, kunne de selge dem med ganske god fortjeneste sammen med hva de ellers kunne få tak i på et nattlig plyndringstokt. Alt lå til rette for et lyssky grøss i skogen. Etter hvert kom guttene over et enormt almetre, og den hule stammen tårnet over dem. Området var allerede kjent som et uhellsvangert sted. Skuddene som strålte ut fra toppen av treet, strakte seg mot den skumrende himmelen som lange, tynne fingre. Lokalbefolkningen kalte treet «wych elm», på grunn av de lange røttene og skuddene som minnet dem om heksehår. Tåken samlet seg rundt røttene på trær og busker og forsterket den illevarslende stemningen. Dette var ikke et sted for gutter å leke.

LIKET I TREET

Robert Hart, Fred Payne og unge Thomas Willetts holdt vakt mens 15 år gamle Bob Farmer, den tynneste, men modigste av gjengen, klatret opp trestammen for å åle seg inn i hullet fra toppen. Treet var kjent for å være hult og ville

OVER I mangel av fellende bevis krydde det av teorier om hvem «Bella» var, og hvem som drepte henne. Selv den søkte teorien om at hun var et satanistisk offer, virket troverdig.

52 Mordmysterier 2018_redigert.indd 52

27.11.2018 15:30


STAPPET INN I ALMETREET

UNDER Fra toppen av Wychbury Hill får vandrere sitt første glimt av landsbyen Hagley og den store eiendommen hvor Bellas lik ble funnet.

ET PROVOSERENDE SPØRSMÅL DET MYSTISKE FUNNET AV BELLA VAR OMGITT AV EN GJENTAGENDE KRYPTISK MELDING.

HENDELSE

WYCHBURY HILL

Den 18. august 1999 malte noen en melding på Wychburyobelisken. Det sto: «Hvem puttet Bella i heksealmen?», og det tente interessen for saken på nytt.

OFFER «BELLA»

BIRMINGHAM

Almetreet var kraftig beskåret, noe som ga det form som en «koppformet» hånd. Det var inne i denne hule «hånden» at liket var lagt.

HENDELSE

HAGLEY

UPPER DEAN STREET

I 1944 dukket den første meldingen opp på en mur i Upper Dean Street, Birmingham. Det sto: «Hvem puttet Bella ned i heksealmen – Hagley Wood?» Visste noen svaret?

HENDELSE

VITNE

LYTTELTON ARMS

Dette var det antatte møtestedet til den fremmede nederlenderen, Van Ralt, og hans kvinnelige følge som kunne ha vært Bella.

A456

I juni 2016 dukket en plakat bundet til et gjerde langs A456 opp. Det sto: «Hvem puttet Bella i heksealmen?» Mysteriet fortsetter å fascinere.

«ANNA»-BREVENE I 1953 BLE EN REKKE BREV FRA EN KVINNE KUN KJENT SOM «ANNA OF CLAVERLEY» SENDT TIL JOURNALIST WILFRED BYFORD-JONES.

OVER Den kanskje mest troverdige av wych elm-teoriene er at «Bella» var beruset og bevisstløs da hun ble lagt i hulrommet av sine to følgesvenner, mens hun sov av seg rusen. Men selv dette krever vill fantasi.

Under pseudonymet «Quaestor» begynte Wilfred Byford-Jones på en lengre artikkel om Bella-saken. Den fornyede interessen førte til at en rekke brev ble sendt til ham, noe som i sin tur utløste noen fascinerende påstander. Brevene avviste den okkulte teorien som sludder og uttalte: «Saken er lukket og involverer ingen hekser, svart magi eller måneskinnsritualer.» Hun gikk så videre til å gi en tydelig redegjørelse for både morder og offer. Bella var medlem av et nederlandsk spionnettverk da « … personen ansvarlig for forbrytelsen døde sinnssyk i 1942». Nederlenderen, hevdet hun, var Van Ralt. Mannen hennes hadde vært til stede da hun var blitt lagt inn i treet. Åpenbart skyldtynget over å ha holdt på hemmeligheten så lenge avsluttet hun: «Jeg har ikke noe ønske om å minnes noe mer.»

53 Mordmysterier 2018_redigert.indd 53

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER være et åpenbart sted for dyr å gjemme seg. Guttene håpet å finne fuglereir, men det de faktisk fant, var langt mer opprørende. Blant de råtnende bladene og knudrete greinene lå en melkehvit hodeskalle. Til å begynne med så dette ut som et bra funn, noe å skremme de andre med, men da han så nærmere etter, innså Bob at dette ikke var noen dyreskalle. Denne hadde tilhørt et menneske. Det var fremdeles noe musebrunt hår igjen på toppen, huden klistret seg til pannen, og to skjeve tenner stakk ut fra den gapende munnen sammen med en tøybit som tøt ut mellom kjevene som ferskenfarget skum. En sko var også sluppet ned i den hule stammen. Han hadde funnet et lik. Bob Farmer klatret nedover stammen fortere enn svint og beskrev det skremmende funnet for vennene sine. Han hadde tatt med seg hodeskallen i fall guttene ikke trodde på ham, men beviset stirret tilbake på dem i måneskinnet. Guttene var åpenbart rystet, men også i knipe – de visste at de burde rapportere det, men var samtidig mer enn klar over at de var på forbudt eiendom. De konkluderte raskt med at det bare ville ende med tårer å innrømme hvor de hadde vært. De kunne tross alt havne i skikkelig trøbbel. Guttene sverget å ikke fortelle det til noen, og hodeskallen skulle være en hemmelighet. Bob Farmer klatret opp i treet en gang til og kastet den tilbake i hulrommet hvor den landet på en seng av råttent løv. Det varte imidlertid ikke lenge før hemmeligheten kom ut.

SLADRE-TOMMY

Den yngste av de fire vennene, Tommy Willetts, var for opprørt til å holde oppdagelsen for seg selv. Innen han kom hjem, hadde han bestemt seg. Selv om han ikke ønsket å få kjeft for å ha vært på lord Cobhams eiendom ulovlig, og selv om han visste at moren ville bli veldig skuffet over ham, visste han innerst inne at dette ikke var noe han kunne holde hemmelig. Han fortalte foreldrene sine alt: hodeskallen, det slappe, hengende håret og biter av råtnende hud. Faren hans ble ikke imponert over vitsen – det var tross alt ikke særlig morsomt. Det var faktisk smakløst tatt i betraktning tragedien som konstant omga dem under krigen. Tommy virket imidlertid ekstremt opprørt. Det første sinnet over at sønnen dro på tyvfangst, ble snart erstattet av skrekk da de innså at han fortalte sannheten. De lyttet taust mens han beskrev den uhyggelige oppdagelsen i den hule almen på Hagley Estate. Mr. Willetts ringte det lokale politiet, og innen kort tid var politibetjenter i gang med å undersøke det gamle almetreet. Unge Tommy Willetts’ ord stemte, det var en hodeskalle der, men det var ikke det hele. Et nesten komplett skjelett var blitt plassert inne i treet, sammen med noen råtne klær, en sko og en billig giftering i gull. Som om det ikke var grusomt nok, var fingerknokler og en avhugget hånd strødd rundt almen. Politiet var i villrede om hvem skjelettofferet var, og hvordan i all verden det hadde endt opp i treet midt i skogen. Professor James Webster, sjef for Justisdepartementets kriminaltekniske laboratorium i West Midlands og grunnlegger av West Midlands kriminaltekniske laboratorium ved Birmingham University, ble tilkalt for å finne det ut.

OVER En teori antydet at «Bella» var del av et nederlandsk nazistisk spionnettverk, at hun hoppet ut over England i fallskjerm bare for å forsvinne. Lite trolig, men denne teorien består.

EN vettskremt Bob Farmer fant hodeskallen, men han ville ikke fortelle politiet om den.

54 Mordmysterier 2018_redigert.indd 54

27.11.2018 15:30


STAPPET INN I ALMETREET

BITENE SETTES SAMMEN

HÅR Hårtufser som klistret seg til hodebunnen, gjorde det mulig for professor Webster å gi en tydelig beskrivelse. Offeret hadde fint, musebrunt hår.

PROFESSOR WEBSTER GA EN BESKRIVELSE AV KVINNEN BASERT PÅ SINE FUNN, HELT NED TIL KLÆRNE OG HÅRFRISYREN. KARDIGAN Fibre fra tettspunnet ull i to blånyanser ble funnet i hulrommet. Fasongen antydet at ullen hadde vært strikket, og siden det var to nyanser, trolig stripet. Et typisk antrekk fra 1941 ble brukt for å vise til offentligheten.

HØYDE Etter å ha lagt ut de samlede skjelettbitene på et bord slo Webster fast at offeret må ha vært cirka 1,50 meter høy.

BELTE En ytterligere stoffbit ble funnet, som antydet et matchende belte.

RING En billig, valset giftering av gull ble funnet på den gjenværende hånden. Hadde offeret faktisk vært gift, eller var denne ringen en bløff, brukt som del av en forkledning?

KROPP Ytterligere undersøkelse av skjelettet, spesielt bekkenet, ledet professor Webster til å tro at offeret hadde født minst ett barn.

STOFF OG GLIDELÅS Funnet av en stor stoffbit med glidelås i antydet et skjørt. Igjen så professor Webster hen til tidens mote for å gjette hva hun hadde på seg da hun ble drept.

ALDER Kriminalteknisk analyse av gjenværende hudfragmenter, hårstrå og beinstruktur antydet at offeret var mellom 35 og 40 år.

TAFT

SKO En blå sko med kreppgummisåle hadde begynt å råtne, men ikke så mye at modellen og størrelsen ikke kunne bringes på det rene. Størrelsen på skoen stemte med professor Websters beregning av høyde.

Ferskenfarget taft, brukt som underskjørt, ble ikke bare funnet inne i treet, men også kilt fast i strupen hennes. Dette var svært viktig, da det viste hvordan kvinnen var blitt drept – ved kvelning.

55 Mordmysterier 2018_redigert.indd 55

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN SPOR FØRTE TIL AT POLITIET UNDERSØKTE FLERE TEORIER, INKLUDERT SPIONNETTVERK, SIGØYNERKULT OG HEKSERI. Knoklene ble omhyggelig samlet sammen og brakt til professor Websters laboratorium i Birmingham, hvor han raskt slo fast flere viktige fakta. Levningene tilhørte en kvinne mellom 35 og 40 år. Hun hadde vært omtrent 1,50 meter høy med musebrunt hår og ujevne tenner. Hun hadde født minst én gang. Hun hadde dødd cirka 18 måneder tidligere, i oktober 1941, og blitt kilt fast i det hule treet nesten med det samme, før rigor mortis hadde satt inn. Han formodet det siste punktet ettersom kroppen ville vært umulig å få inn i treet etter at den hadde blitt stiv. Ved nærmere undersøkelse oppdaget professor Webster at noen hadde stappet taft inn i munnen hennes, og siden det ikke var andre tegn på vold mot kroppen, konkluderte han med at hun var blitt drept ved kvelning. Han kunne dermed gi en detaljert beskrivelse til politiet, inkludert hva hun hadde på seg den kvelden hun døde, og dette ble publisert for offentligheten. Dessverre var det ingen som meldte seg med kjennskap til den mystiske kvinnen i treet. Politiet var overrasket over mangelen på respons og bestemte seg for å sjekke mot det nasjonale tannregisteret, ettersom de skjeve tennene hennes var så karakteristiske. Dette viste seg imidlertid å være enda en blindgate. Beskrivelsen av henne passet ikke med noen på listen over savnede personer. Hun var en kvinne

ingen hadde savnet og ingen kjente igjen. Den allerede mystiske historien skulle snart bli enda mer ubegripelig. Seks måneder inn i etterforskningen fikk politiet et nytt og nokså foruroligende spor. På en vegg i Upper Dean Street, Birmingham, hadde noe skriblet: «Hvem puttet Bella ned i heksealmen – Hagley Wood?» Var Bella navnet på mordofferet, og hvorfor hadde ikke den som skrev meldingen tatt kontakt med politiet tidligere? Det ble satt i gang nye avhør for å lete både etter personen bak skribleriene og den mystiske Bella, men igjen viste det seg å være et blindspor. Skribenten ble aldri funnet, og uten ytterligere informasjon betydde det provoserende spørsmålet ingenting. En prostituert meldte seg og hevdet at hennes venninne og gatekollega «Bella» hadde forsvunnet omtrent på den tiden professor Webster hadde fortalt politiet at offeret var blitt drept. Hun hadde tydeligvis jobbet i Hadley Road, men hadde sluttet å dukke opp uten forvarsel. Politiet etterforsket, men siden det ikke fantes bekreftede bevis, rant også dette etterforskningssporet snart ut i sanden.

Da Una Mossop meldte seg og hevdet at fetteren hennes, Jack, hadde gjemt en kvinne i treet, så ting en anelse mer lovende ut. Han hadde snakket med en nederlender, Van Ralt, og hans kvinnelige ledsager på vertshuset Lyttelton Arms. De tre hadde tatt en kjøretur, men kvinnen, som på det tidspunktet var ekstremt beruset, besvimte i baksetet. De to visste ikke hva de skulle gjøre med henne, så de hadde sluppet henne ned i det hule treet for å sove av seg rusen. Jack hadde senere blitt helt vanvittig av skyldfølelse og døde på et psykiatrisk sykehus i Stafford. Hvorfor gikk det så lang tid før hun meldte seg, undret politiet. Una Mossop hadde ikke noe svar, og igjen ble sporet «kaldt». Navnet Van Ralt og det prykiatriske sykehuset skulle imidlertid dukke opp igjen under senere etterforskning – merkelig nok. Antropolog og professor Margaret Murray grumset til etterforskningen med teorier om hekseri og svart magi. Grunnlaget for denne nokså ville antydningen lå i den avhugde hånden og spredningen av fingerknokler. Professor Murray knyttet dette til en gammel okkult tradisjon kjent som «Hand of Glory».

‘CLARA’, SOM KODENAVNET HENNES VAR, VAR EN NAZISPION SOM BLE SLUPPET I FALLSKJERM OVER WEST MIDLANDS I 1941, FOR DERETTER Å FORSVINNE.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER HOVEDMISTENKT? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. TYSK SPIONNETTVERK

JACK MOSSOP Jack Mossops kone meldte seg for etterforskningsmyndighetene ti år etter at mannen hennes døde, og hevdet at han hadde tilstått for henne at han og en venn hadde lagt en beruset kvinne inn i et hult tre i håp om å skremme henne, men at kvinnen i stedet hadde dødd.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

HEKSEKULT

Enkelte mistenkte at Bella var Dette er trolig den villeste teorien i ABOVE A gas station attendant served a en “1942 Chrysler coupe” with a woman in dark clothing and a man in his 30s inside tysk tan nazist som var blitt drept forbindelse med Bellas død. Enkelte mens hun var involvert i en mistenkte at en heksekult med en spionasjeoperasjon. Liket ble gjemt heksesirkel i nærheten hadde drept ved å bli stappet inn i en trestamme. den unge kvinnen som del av en Var Bella egentlig «Clara», en satanistisk ofring, og at hun var blitt nazispion som kanskje var blitt tatt stappet inn i almetreet som en del og drept av britene eller av sine av ritualet. Var den avhugde hånden oppdragsgivere? ment å skulle bli et okkult verktøy kalt «Hand of Glory»?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

OVER I 1999 ble spørsmålet «Hvem puttet Bella i heksealmen?» skriblet med hvit maling på siden av den 200 år gamle obelisken på toppen av Wychbury Hill, noe som tente interessen for mysteriet på nytt.

56 Mordmysterier 2018_redigert.indd 56

27.11.2018 15:30


STAPPET INN I ALMETREET

Filmstjerne, kabaretsanger og nazispion, men var Clara Bauerle, den vakre elskerinnen til Gestapo-agenten Josef Jakobs, også liket inne i almetreet?

Et slikt verktøy kunne skapes av en lokal heks og selges til høystbydende, ofte en tyv. Heksen trengte den avhugde hånden til et forbryterlik, som senere ble stekt. Fettet fra huden ble brukt som stearin, mens håret kunne gjøres om til veke. Hånden ble formet til en uhyggelig holder som holdt lyset. Denne ble så skjult inne i et hus for å sørge for at husholdningen fortsatte å sove mens innbruddstypen snek seg

rundt for å ta alle ting av verdi. Selv om slike skikker ble utført i fortiden, var sannsynligheten for at noe sånt skjedde under andre verdenskrig, svært liten. Teorien ble populær blant publikum, men ble ikke tatt altfor alvorlig. Senere, i 1953, startet en kvinne ved navn Anna et usedvanlig etterforskningsspor i spionasjens verden etter å ha sendt et eksplosivt brev til journalist Wilfred Byford-Jones. Hun hevdet at Bella hadde vært del av et nederlandsk spionnettverk og til slutt blitt drept av en av agentene. Annas eksmann hadde vært en i nettverket. Interessant nok hadde han også vært nederlender, noe som pekte tilbake på Una Mossops nederlandske forbindelse. Selv om det var en fascinerende teori, fantes det ingen bevis som støttet den. Så, i 1968, vekket en bok med tittelen Murder By Witchcraft, skrevet av Donald McCormick, offentlighetens interesse for saken på nytt.

Den hevdet at Bella egentlig var Clarabella Dronkers, en nederlandsk jente som var i slekt med Johannes Marinus Dronkers, en spion som senere ble henrettet av britene. «Clara», som var kodenavnet hennes, var en nazispion som ble sluppet i fallskjerm over West Midlands i 1941 for så å forsvinne. Denne historien ble imidlertid ikke bekreftet, og selv om ryktene om okkulte riter og nazispioner fortsatt ble spredt, ble saken «kald». Det var den inntil nedgraderte MI5-mapper fra krigen 30 år senere avslørte noe som kunne støtte McCormicks påstander, eller i det minste styrke dem og forbindelsen til navnet Clara. I 1941 hadde Gestapo-agenten Josef Jakobs blitt arrestert av heimevernet etter å ha blitt sluppet i fallskjerm over Cambridgeshire. Blant eiendelene hans var et fotografi Jakobs kalte Clara Bauerle. Hun var varietésanger, hemmelig agent for tyskerne og hans elskerinne. Tilsynelatende skulle Clara slippes i fallskjerm over Midlands tidlig om våren 1941 for å samle informasjon om krigsmateriellfabrikkene, men hadde aldri opprettet radiokontakt. Kunne dette være Clarabella fra McCormicks historie? Uheldigvis for etterforskerne ble Jakobs henrettet av eksekusjonspelotongen 15. august 1941. Den siste mannen som ble likvidert i Tower of London, hadde trolig tatt «Bellas» virkelige identitet med seg i graven.

ETTERSPILL Alle tips politiet fulgte viste seg å være blindspor, og dessverre er amatørdetektiver heller ikke kommet nærmere sannheten, selv om alle relevante mapper nå er åpne for offentligheten. Nedgraderingen av MI5mappene i National Archives støttet spionteorien til et visst punkt og styrket «Anna»-brevene og Josef Jakobs’ tilståelse, men det kom ikke noe konkret ut av det. Den ga også tiltro til Una Mossop-teorien ved å trekke fram at det virkelig hadde vært et nazistisk spionnettverk i nærheten. I 2009 lukket West Mercia Police offisielt saken og uttalte at det ikke fantes noen spor igjen å utforske. Saksmappene ble behørig publisert, slik at allmennheten kunne prøve seg på å løse forbrytelsen. På et tidspunkt foreslo noen DNA-testing. Dette måtte da i det minste bevise at Bella eventuelt faktisk var Clara Bauerle? Dette ville selvsagt aldri besvare det nå berømte spørsmålet «hvem stappet Bella i heksealmen?», men mysteriet ved hennes identitet kunne bli løst. Politiet vedgikk at det var noe å hente ved å prøve dette, og sa seg villig til å hjelpe. Dessverre dukket de uforutsette kreftene som holdt saken uløst opp igjen. Bellas knokler hadde forsvunnet.

Professor Webster undersøkte knoklene grundig i 1943, og etter å ha fullført de kriminaltekniske undersøkelsene ble skjelettet sendt videre til hans venn ved University of Birmingham for uoffisiell analyse. Det ble naturlig nok antatt at universitetet, da de var ferdige, ville ha sendt levningene tilbake til Hagley for en verdig begravelse. Da etterforskerne kom for å få tilbake liket, eksisterte det imidlertid ikke noen slik grav på Hadley kirkegård. Bella var aldri blitt gitt et ordentlig hvilested, og hvor hun nå befinner seg, er ukjent. Uten levningene har oppgaven med å finne ut hvem Bella var, blitt et like stort mysterium som hvem som la henne i treet. Kan dette antyde en tåkelegging fra statlig hold, og i så fall hvorfor? Skribleriene fortsetter å dukke opp fra tid til annen. Opprinnelig tjente de som et åpent hån mot politiet, mest sannsynlig fra et vitne til forbrytelsen eller morderen selv, men i dag holder den bare mysteriet i live. Selv om det ikke er så nifst som det opprinnelige skribleriet, får det siste slurvete skiltet det fremdeles til å grøsse nedover ryggen på leserne, der det stiller spørsmålet: Hvem puttet Bella i heksealmen?

© Alamy; Getty Images; Kym Winters; Shutterstock

TEORIENE HAR KOMMET OG GÅTT, OG BEVISENE VAR MANGELFULLE FOR Å SI DET MILDT, SÅ HVA HENDTE SÅ?

57 Mordmysterier 2018_redigert.indd 57

27.11.2018 15:30


HVEM SKJØT

TUPAC? ETTER AT DEN LEGENDARISKE RAPPEREN TUPAC SHAKUR BLE SKUTT, ER DET FORETATT ARRESTASJONER, REIST ANKLAGER OG SPREDT RYKTER, MEN ENNÅ ER INGEN BLITT DØMT FOR DRAPET PÅ HAM. VI GÅR GJENNOM REALITETENE OG DET SOM ER RENT OPPSPINN I SAKEN, MED HJELP FRA EN AV MENNENE SOM VAR SIKTET FOR Å ANSPORE ØST–VESTKYST-RIVALISERINGEN. TEKST: SETH FERRANTI

58 Mordmysterier 2018_redigert.indd 58

27.11.2018 15:30


T

upac Shakur betraktes som en av tidenes beste rappere og er fremdeles en legende 20 år etter sin død. Han ble født i New York City i 1971 som sønn av Afeni Shakur og Billy Garland, aktive medlemmer av den svarte frigjøringsorganisasjonen Black Panther Party. Han ble oppdratt av moren, som hadde tilbrakt deler av graviditeten i fengsel for en Black Panther-relatert bombing hun senere ble frikjent for. Tupac kjente ikke sin far under oppveksten og ble oppdratt av Black Panthers i heksegryten av spenninger og rasemessig ulikhet som organisasjonen kjempet mot. Tupacs gudfar var det høytstående Black Panther Partymedlemmet Geronimo Pratt, og stefaren hans var Mutulu Shakur, som sto på FBIs liste over de ti mest ettersøkte i 1980-årene. Mutulu var ettersøkt for en rekke forbrytelser inkludert for å hjelpe sin søster, Assata Shakur, med å flykte til Cuba fra en et fengsel i New Jersey, etter å ha blitt dømt for drapet på en politimann i 1973 og et bevæpnet lastebilran i 1986 der to politimenn og en vakt ble drept. Tupac ble født inn i en voldelig tid, og var mer som revolusjonær enn underholdningsartist å betrakte. Han var oppkalt etter en peruaner fra 1700-tallet, Tupac Amaru, som ble henrettet etter å ha ledet et opprør mot det spanske styret – et passende navn på den polariserende mannen Tupac skulle bli. Helt fra starten var Tupac et svært kunstnerisk barn, som ble involvert i teater og til og med spilte i Shakespearestykker. Etter ha å tilbrakt sine formende år i East Harlem flyttet familien hans til Baltimore i 1986, og Tupac fortsatte med det han elsket, å opptre, og var elev på Baltimore School of Arts. Etter å ha blitt tent på rap som tenåring fant Tupac

en inspirasjonskilde i hiphop og et forum som passet helt unikt til hans talenter. For mange som møtte ham i disse tidlige årene, var det åpenbart at han hadde en stor framtid foran seg, før familien igjen i 1988 flyttet til San Francisco Bay-området i California. Da var Tupac 17. I Bay-området slo han seg sammen med den alternative hiphopgruppen Digital Underground fra Oakland, først som breakdanser før han omsider jobbet seg inn i gruppen som «Master of Ceremony» og startet sin rapkarriere. Tidlig på 1990-tallet ga han ut sitt første album, 2Pacalypse Now. Hans neste album, Strictly 4 My Niggaz, som solgte over én million eksemplarer, befestet hans plass i hiphopen med radiohits som Keep Your Head Up og I Get Around. Tupac tok også opp igjen skuespillervirksomheten og spilte den kaldblodige gangsteren Bishop i Juice i 1992 og viste sin følsomme side i Poetic Justice med Janet Jackson i 1993. «Tupacs musikk og gangsterimage var en kombinasjon av to ting», fortalte Walter «King Tut» Johnson, en beryktet gatelegende fra New York som var innblandet i Quad Studioskytingen som framkalte drapet på Tupac. «Han var virkelig dobbel person på grunn av hva virkeligheten hadde utsatt ham for. Pac var en konfliktfylt person fordi han var utsatt for virkeligheten. Pac hadde to sider, og begge inspirerte ham til å gå mot ett mål.

59 Mordmysterier 2018_redigert.indd 59

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER Han måtte bruke en kombinasjon av det han lærte hjemme, i gatene og på kunstskolen for å bli den magnetiske kraften av natur og overbevisning.» Men for Tupac, slik det passet hans inntreden i verden via Black Panthers, skulle det bli et våpen som også gjorde slutt på hans korte liv.

en legende er død

Etter å ha sett Mike Tysons og Bruce Seldons boksekamp i Las Vegas den 7. september 1996, sammen med Death Row Records’ sjef Suge Knight, ble Tupac Shakur truffet av dødelige skudd med en .40-kaliber Glock fra en bil. Tupac ble tilsynelatende offer for hevn etter at han og følget hans overfalt Southside Crip Orlando-medlemmet «Baby Lane» Anderson. Han døde av skadene etter seks dager, den 13. september 1996, i en alder av 25 år. 20 år senere er vi fremdeles ikke kommet nærmere sannheten om hvem som drepte gangsterrap-legenden. Vi vet at det kom en hvit Cadillac opp på passasjersiden av Knights bil da Knight stoppet i krysset mellom Flamingo og Koval. Herfra ble det avfyrt skudd ut av vinduet i baksetet. Tupac ble truffet fire ganger og Knight fikk streifskader i hodet. Først i 2014, 18 år etter skytingen, innrømmet den tidligere ansatte i Las Vegas-politiet, betjent Chris Carroll, at han var den første politimannen på åstedet. Da han åpnet døren, falt Tupac ut av bilen dekket av blod. Han spurte Tupac: «Hvem skjøt deg?», og Tupac svarte: «Fuck you.» Tupac ble ført til University Medical Center og lagt i medisinsk koma. Han døde seks dager senere uten å ha fått igjen bevisstheten, og «Fuck you» ble hans siste ord: en passende epitaf for gangstarapperen som utsatte seg for både kaos og strid. Siden er det blitt framlagt mange teorier om hans død, men ingen av dem har ført til arrestasjoner. Saken er fremdeles åpen. «Drapet på Tupac vil alltid være en av de største tragediene og mysteriene i hiphop-arkivene», mener Jimmy Dasaint, bestselgende forfatter av Black Scarface. «Da han var på sitt mest populære, ble han skutt på gaten. Tupac var en eksentrisk mann med et talent uten like. En mann forut for sin tid, som revolusjonerte verden av hardcore/conscious rap. Da han gikk bort, stoppet verden. Alt vi har igjen, er minner og en samling tidløs musikk som aldri kommer til å dø.» For å finne sannheten om mordet på Tupac må man forstå historien bak og hva som ledet fram til øyeblikket da han ble drept på åpen gate. Tupac befant seg i sine rivalers trådkors, og han visste det ikke engang. En rekke hendelser førte til at han ble frarøvet livet. Spenningen bygget seg opp, og da den kokte over, var Tupac Shakur, en hel generasjons stemme, død.

vendepunktet

«Tupac Shakurs død betydde slutten på noe svært nødvendig og vakkert. Tupac var et forbilde som ga håp og en person som var i stand til å gi uttrykk for en sannhet de fleste mennesker fornekter, rømmer fra eller er for uvitende til å forstå», sa King Tut. Quad Studios-skytingen, som han var en mistenkt i, utløste en brutal Østkyst–Vestkyst-feide som satte hiphop-verdenen i brann og til slutt førte til mordet på Tupac. King Tut soner en livstidsdom som vaneforbryter i fengsel nå, men han har alltid hevdet å være uskyldig i Tupac-skytingen ved Quad Studios. «Jeg var en mann med en broket fortid og beryktet for ran», forteller King Tut fra fengselscellen. «Jeg kom akkurat hjem etter å ha hatt en alvorlig situasjon med snikmordere som prøvde å drepe meg i en barbersalong i nærvær av den fem år gamle ungen min. Politiet hatet meg fordi de ikke ville

akseptere det faktum at betjentene deres tok feil … de var korrupte politifolk som prøvde å drepe meg med pistoler der serienumrene var fjernet. Politiet hatet også Tupac, fordi han representerte gjenopptakelsen av en bevegelse og stemmen til den unge generasjonen. Politiet konspirerte også med løgnaktige informanter som brukte propaganda for å fjerne oss begge.» Historien om at King Tut skjøt Tupac, som fremdeles lever i populærkulturen og debatteres kraftig av hiphopentusiaster, er imidlertid blitt imøtegått av en annen mann, Dexter Isaac. Isaac utga en bok fra fengsel, From Friends To Enemies, hvor han innrømmet at han iscenesatte Quad Studio-skytingen og -tyveriet på vegne av rap-maestro Jimmy Henchman. Isaac, som soner livstidsdom i fengsel for et mord som ikke har med dette å gjøre, analyserer i sin bok hva som skjedde, hvorfor det skjedde, og hvem som står bak det hele. «I 1994 leide James ‘Jimmy Henchman’ Rosemond meg til å rane 2Pac Shakur i Quad Studio. Han ga meg 2500 dollar, pluss alle smykkene jeg tok, unntatt én ring, som han ville ha selv», fortalte Isaac til gorillaconvict.com. «Hvis jeg ikke hadde ranet Tupac for Jimmy Henchman, ville kanskje Biggie og Tupac og mange andre trolig vært i live i dag.» Isaac antydet at Sean «Puffy» Combs visste alt om Henchmans plan, og dette var vendepunktet for Bad Boy / Death Row-striden som fulgte, som ikke bare førte til drapet på Tupac, men også Christopher «Biggie Smalls» Wallaces død. Den fratok hiphop to av dens største stjerner i løpet av seks måneder.

konspirasjonsteorier

«Jeg er litt tvilende til hva som skjedde, men jeg tror du må kjøpe én av to teorier», forteller Don Sikorski, filmskaperen og produsenten av Rap Sheet: Hip-Hop And The Cops, Unjust Justice: The Jimmy Rosemond Tapes og BMF: The Rise And Fall Of A Hip-Hop Drug Empire. «Den første er at Orlando Anderson og teamet hans var opprørt og ville ha hevn for overfallet inne på MGM Grand, og de tok igjen ved å drepe Pac. Den andre teorien som, for meg, alltid har føltes svak, var at Suge Knight iscenesatte Pacs død, Orlando Andersonslagsmålet var organisert av Suge som en avledende manøver, og han var i siste instans ansvarlig for ikke bare Tupacs død, men også Biggies.» Greg Kading (forfatter av Murder Rap: The Untold Story Of The Biggie Smalls & Tupac Shakur Murder Investigations) og Randall Sullivan (forfatter av LAbyrinth: A Detective Investigates The Murders Of Tupac Shakur And Notorious B. I. G) er de to autoritetene på dette temaet. Begge bøker skisserer teoriene om hvem som drepte Tupac og Biggie. Det eneste problemet er at de har motsatt standpunkt. Hovedetterforsker Russell Poole jobbet med sakene tidlig i 2000-årene for Los Angeles-politiet (LAPD), og Greg Kading kom på scenen sent i 2000-årene, og selv om begge deres teorier gir mening og er overbevisende, raser de sammen når de settes opp mot hverandre.

OVER 7. september 1996 så Tupac, Suge Knight og andre Death Row-medlemmer Mike Tyson slå knockout på Bruce Sheldon på MGM Grand i Las Vegas. Tupac startet så et slagsmål i hotell-kasinoets lobby. Noen timer senere ble Tupac skutt. HØYRE Videoopptak av Tupac og følget hans som slår ned Orlando «Baby Lane» Anderson i MGM Grand Casino den kvelden Tupac blir drept.

SPENNINGEN BYGGET SEG OPP, OG DA DEN KOKTE OVER, VAR TUPAC SHAKUR, STEMMEN TIL EN HEL GENERASJON, DØD.

60 Mordmysterier 2018_redigert.indd 60

27.11.2018 15:30


HVEM SKJØT TUPAC?

61 Mordmysterier 2018_redigert.indd 61

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER

ETTER HVERT SOM FEIDEN MELLOM DEATH ROW OG BAD BOY ESKALERTE, BLE FORNÆRMELSER OG SPYDIGHETER UTVEKSLET IKKE BARE PERSONLIG, MEN I SANGER OG PÅ TRYKK. eksplosiv og fatal med flere dødsfall. Fra Atlanta til New York til Las Vegas til California – døden ventet alltid rundt neste hjørne. I den grumsete verdenen av gangstas, kokain og rap, var det full handlefrihet og ingen regler, bortsett fra at den sterkeste overlevde. Fra gatene til fengselet og tilbake igjen var det tut og kjør hvor som helst og når som helst med disse to gjengene. Her kan du lese noe av det som intensiverte den voldelige feiden.

Bad Boy / Death Row-feiden ble i høyeste grad offentliggjort og luftet i videoer, rapper og på trykk. Ikke bare prøvde de to selskapene å selge plater og bevise hvem som var mest gangsta, de var tilsynelatende låst i en kamp på liv og død, en strid som var større enn underholdningsindustrien, og som resulterte i at to av hiphopens største stjerner døde. Med pistoler, livvakter og en “entourage” som prøvde å bevise sin lojalitet overfor gjengen sin, var feiden

Puffy let’s be honest you a punk or you will see me with gloves / Remember that shit you said to Vibe about me bein, a thug / You can tell the people you roll with whatever you want / But you and I know what's going on Against All Odds av Tupac Shakur

First off, fuck your bitch And the clique you claim / West side when we ride Come equipped with game / You claim to be a player But I fucked your wife / We bust on Bad Boys niggas fuck for Life Hit Em Up av Tupac Shakur

a But ynow ? e m shotn't Finishhe wrath o h W s did feel t , I hit pun'kbout toce nigga you a mena m up! akur e upac Sh of av m Up Hit E

T

I mothearfiun, t got no /That, s cking friend your bitwchy I fuckeds motherhfu, you fat cker Hit Em U p av Tupac S hakur

New York, New York big city of dreams / And everything in New York ain, t always what it seems / You might get fooled if you come from out of town / But I, m down by law and I, m from the Dogg Pound New York, New York av Tha Dogg Pound

VENSTRE En gang var Tupac en slags mentor for Biggie Smalls. Tidlig i begges karriere, før Bad Boy / Death Row-feiden, var de kamerater.

62 Mordmysterier 2018_redigert.indd 62

«For meg ble teorien om mordet på Biggie skildret i boka LAbyrinth av Randall Sullivan», sier Sikorski. «Det er åpenbart at LAPD-betjentene David Mack og Rafael Perez var innblandet i drapet på Biggie, og det ble iscenesatt av Suge. LAPD ønsket ikke dette mordet løst, og Russell Poole døde da han prøvde å løse begge drapene. Jeg har truffet Perry Sanders, hovedadvokat for Wallace-familien i det urettmessige søksmålet de åpnet mot LAPD og Los Angeles by. Jeg har også truffet og tilbrakt masse tid med Randall Sullivan, forfatteren av boka. Hans arbeid og etterforskning av mordene er uten tvil det beste arbeidet på de to sakene. Jeg tror på teorien som både Sanders og Sullivan støtter, med at Amir Muhammad er drapsmannen. Men jeg ville ikke bli overrasket om alt dette bare er en liten del av et større bilde. Jeg vet at Russell Poole brukte mer tid enn noen annen på å etterforske begge disse mordene. Russell Poole fikk faktisk et hjerteinfarkt i et sheriffkontor i Los Angeles mens han

27.11.2018 15:30


HVEM SKJØT TUPAC?

Bad boys move in somebody wants tosilence. If ass, you, re gonna get your heaven. There ain wake up in gonna be made ab, t no record t gonna be no inteout it. It ain, gonna be straight-rviews; it, s where am I? Whatup. Oh shit, wings on my back are these is Jesus Christ?’ W? Your name involved in some hen you, re gonna be somerereal shit, it, s al shit” Puff Da

und Everything A9ro Any Me, 2 Glocrkwhsis/ pering motherfuckees / And I, m about min f inest / You Crooklyn, s , Bad Boy, s rewind this d this behin ggie Smalls Who Shot Ya? av Bi

ddy i magasinet Vib e

s past concealed hilo r ve ne s ha ho w e, Sug torious B ods,y. no s , A L. h it w s on ti arm affilia be coming withman as was rumored to be bringing Whesinvethe Puffy was saidloto s and thugs. t attend, New York drugme rd and Puffy did nodue to conference ca ed that it was . Billboard repofrrtom Death Row threats Coast» Coast vs. West Artikkel i Vibe, «East

He ain, t mad at the niggas that shot him; he knows where they, re at. He knows who shot him. If you ask him, he knows, and everybody in the street knows, and he, s not stepping to them, because he knows that he, s not gonna get away with that shit. To me, that, s some real sucker shit. Biggie Smalls i magasinet Vibe

sporet opp ledetråder i drapet på Biggie Small.» Murder Rap-forfatter Greg Kading og LAPD mener imidlertid det motbeviste påstandene som ble lagt fram i LAbyrinth. «Kriminaletterforsker Kadings funn innebærer mer enn bare teorier for meg», sier filmskaper Michael Dorsey, som laget Murder Rap: Inside The Biggie And Tupac Murders-dokumentaren. «En teori er for det meste spekulasjon, og det er alt de andre filmene har kommet med. De ga fans masse intervjuer med mennesker som ikke visste hvem som gjorde det, og noen få fragmenter fra gamle saksarkiver, i stedet for å gjøre skikkelig politiarbeid og grave opp bevis. De filmene kan være underholdende, men på slutten følte jeg ikke at de hadde lagt fram bevis mot noen. Fans bør vite at Kading og teamet hans startet med teorier, og så

Mordmysterier 2018_redigert.indd 63

ere … C'mere c'm fucking open youDr id n't I tell mouth …to fuck with you not an't talk with me? … C your mouth a gun in Bitch-ass huh? … , what? nigga ls av Biggie Smal Who Shot Ya?

brukte de tre år med et tonn ressurser i ryggen som etterprøvde og imøtegikk de teoriene til de hadde en sak med tilståelser og håndfaste bevis.»

utfallet av Bad Boy/Death Row-FEIDEN

Biggie-feiden og dens uheldige utfall har kanskje ikke i siste instans handlet så mye om at de bokstavelig talt ville kverke hverandre, da den kan ha vært en langt mer kompleks og uforståelig rekke av misforståelser. Som enkelte kilder har antydet, kan det ha vært en situasjon med en mogul, Puff Daddy, som bare pratet for mye, og en annen mogul, Suge Knight, som gjorde det samme. Men når slikt snakk kommer enkelte som tar ting bokstavelig for øre, skjedde det grusomme ting.

63 27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER

GANGSTERLIV POLITIET OPPSPORET MANGE MULIGE MISTENKTE FOR MORDENE PÅ TUPAC OG BIGGIE SMALL. HER ER TOPP FIRE: ORLANDO «BABY LANE» ANDERSON Baby Lane var medlem i gjengen Southside Compton Crip og var venn med Easy-E fra hiphopgruppen NWA. Han ble identifisert som mistenkt tidlig i etterforskningen, men ble aldri arrestert for mordet på Tupac. Keffe D var hans onkel og en Southside Compton Crip-gjengleder. Videoopptak fra MGM Grands overvåkningskameraer viser Tupac og følget hans, inkludert Suge Knight, som slår ned Baby Lane rett etter kampen mellom Mike Tyson og Bruce Seldon, og tramper på ham. Kort etter ble Tupac skutt ned på gaten i Vegas. Baby Lane var i Las Vegas og hadde grunn til å hevne seg på Tupac.

DUANE KEITH «KEFFE D» DAVIS Ifølge egne innrømmelser ble Southside Crips Keffe D lokket av Puff Daddy og tilbudt 1 million dollar for å drepe Tupac. Da han så muligheten i Las Vegas, tok han den. Keffe D var kun motivert av penger, og gjengen hans sørget alltid for sikkerhet og andre tjenester for Bad Boy-følget når de reiste vestover. Etter som Bad Boy / Death Row-feiden eskalerte, hevder Keffe D at Puff Daddy ga ordre om å myrde Tupac.

DAVID MACK Mack var etterforsker i LA-politiet og jobbet med Suge Knight som sikkerhetsvakt og «fordekt agent» for Death Row Records. Han skal ha hatt et alter viet Tupac i garasjen sin og ble svært opprørt og sjokkert da Tupac ble drept. Han var en gjennomkorrupt purk som også var involvert i Rampart-skandalen – en av de mest omfattende sakene med politikorrupsjon i USA – og satt i fengsel for å ha ranet en bank i 1997. LAPD-etterforsker Russell Poole påsto at David Mack angivelig utførte mordet på Biggie Smalls etter ordre fra Suge Knight etter at Southside Compton Crips skjøt ned Tupac, med Knight i bilen, seks måneder tidligere. Mordet på Notorious BIG var ikke annet enn et hevndrap. Hans svarte Chevrolet Impala SS passer til beskrivelsen av skytterens bil.

AMIR MUHAMMAD Muhammad var en collegevenn av David Mack. De drev begge med idrett på University of Oregon sent på 1970-tallet. Muhammad liknet veldig på fantomtegningen av den drapsmistenkte. Selv om han jobbet i bank i san Diego, betraktet etterforsker Poole ham som skytteren. Da Mack ble sperret inne for bankranet, var Muhammad den første som besøkte ham. Det kom rapporter om at skytteren i Biggie Smalls-saken var en leiemorder som jobbet for Nation of Islam, og Muhammad passet til beskrivelsen.

64 Mordmysterier 2018_redigert.indd 64

OVER Da Tupac ble skutt og drept, sørget verden og ikke bare i hiphop-sirkler. Men med sin død oversteg Tupac rap og ble en legende.

Mordet på Tupac har blitt en av de sensasjonelle, om enn tragiske, amerikanske krimmysteriene fra virkeligheten. Problemet er ikke engang at verden ikke vet hvem som trakk av. Stort sett later de fleste av de involverte til å være ganske enige om hvem som gjorde det. Spørsmålet er hvorfor, egentlig? «Tupac trodde på mennesker, og det var hans største hindring», sa King Tut. «Han var en idealist som hadde med misunnelige opportunister å gjøre. Grunnen til at drapet på ham aldri er blitt løst, er at de nekter å kaste lys på en mann de anser for å være foraktelig og uverdig deres ressurser. Historisk sett er han frukten av et tre de ønsker å brenne ned til røttene. Hvis de lar hans død forbli et mysterium, tror de at han vil visne som løvet som blåser i kraftige vinder.» Til tross for alle undersøkelser og all etterforskning later det ikke til å finnes noen enkle svar. Alle som hadde svarene eller kjente sannheten, ble trolig drept i den vanvittige dekkhistorien. Det er forbløffende hvor mange mennesker som var forbundet med disse to legendene og deres død, som er blitt drept. Orlando «Baby Lane» Anderson, mannen som hadde sammenstøtet med Tupac på MGM Grand, ble skutt, og det samme ble mange andre som kunne ha kjent sannheten. Konsekvensene ga videre gjenlyd, men de to mulige hovedspillerne og rivalene, Suge Knight og Puff Daddy, står igjen. «Jeg tror at så mange som fire mennesker så Tupacs drapsmann den kvelden, og kjente igjen hvem han og de andre i kjøretøyet var», forteller Dorsey. «Noe av det er basert på sunn fornuft, og noe er basert på hva som er i saksmappene og hva enkelte vitner har fortalt meg personlig etter at Murder Rap ble sluppet. Men på grunn av ‘gatelover’ mot tysting kunne ingen av de beste vitnene samarbeide med politiet. Jeg tror denne forbrytelsen kunne ha vært løst den kvelden det skjedde, hvis vitnene hadde vært mer samarbeidsvillige. Dette mordet ble utført av gjengmedlemmer – se på hvor mange gjengrelaterte drap

27.11.2018 15:30


HVEM SKJØT TUPAC? HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. ORLANDO ANDERSON

THE NOTORIOUS B. I. G Tupacs rival, rapper Christopher Wallace, kjent som «The Notorious B. I. G», var mistenkt for å drepe ham, men nektet hardnakket for at han var innblandet, og framviste et solid alibi. En artikkel i Los Angeles Times av Chuck Philips antydet også at B. I. G var skyldig i 2002.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

JAMES ROSEMOND

Tupac og noen av hans kompiser Hiphop-mogulen som er nevnt ved ABOVE A gas station attendant served a julte “1942 tan Chrysler Crips-medlem coupe” with a woman in dark clothing and a man in his 30s opp Southside navninside i en av Tupacs sanger og også er Orlando «Baby Lane» Anderson bare noen timer før han døde. Kampen ble tatt opp av hotellets overvåkningskamera og oppløst av hotellets vakter. Det mistenkes at drapet på Tupac ble begått av gangsteren som hevn på angrepet. Anderson ble drept to år senere.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

kjent som «Jimmy Henchman», ble ansett som mistenkt da livstidsfangen Dexter Isaac i 2012 hevdet å ha vært engasjert av Rosemond til å drepe Tupac. Rosemund innrømmet også angivelig medvirkning i 1994-angrepet på Tupac i New York.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

ALLE SOM HADDE SVARENE ELLER KJENTE SANNHETEN, BLE TROLIG DREPT I DEN VANVITTIGE DEKKHISTORIEN.

Tupacs arv «Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier», forteller Ryan Smith, Don Divas nettredaktør. «Jeg gikk bare i sjuende klasse da Pac ble drept og folk sa ting som: ‘Makaveli (Tupacs kunstnernavn) stavet baklengs er ‘I’m alive’.» Jeg visste da at alt slikt var pissprat. Jeg føler at Pac ble finnblandet i volden som er synonym med gjengkulturen han gikk inn i. Han var ingen gangster. Han var en unge som gikk på kunstskole. Kamplysten hans kom fra Ms. Afeni Shakur, RIP. Hennes fortid som framstående Black Panther påvirket hans uærbødighet, retorisk og med våpen. «Men jeg tror han konstant prøvde å overbevise seg selv om at han var en av bøllene. Selv om han og Biggie virket som 30 år gamle menn for en 12-åring som meg, var Pac liksom bare 25 da han døde. Ennå masse tid igjen til skrekkelige livsvalg. Han skjøt første gang da han køddet med pøbler i New York. Så, da han kom ut av fengsel, begynte han å kødde med Suge, en kjent ramp, dypt forankret i LAs gjengliv. Jeg tror det var mye adrenalin den kvelden: Pac, Suge og gjengen deres smelte til Orlando «Baby Lane» Anderson etter kampen. Så sporet Baby Lane og folkene hans opp Pac og skjøt ham. De var gangstere. Det er det gangstere gjør. De ble også sugd inn i virvelen. Tupac var ikke den eneste de gjorde det av med før deres dager var talte.» Bare én av de fire fyrene i den hvite Cadillacen er i live i dag.

Mordmysterier 2018_redigert.indd 65

«Tupac vil alltid leve gjennom de menneskene som forsto forskjellen han prøvde å utgjøre», sa King Tut. «Av de mange teoriene om hans død heller jeg mot denne: Korrupte purker og slu kriminelle i ledtog for å fjerne en frihetsforkjemper og nasjonalskatt. Tupac er en torn i øyet på korrupsjon. Han sa sannheten rett fram og identifiserte seg med dem som ofte følte seg alene og ville gi opp. Han elsket menneskene og var en intellektuell soldat i den muntlige krigføringens skyttergraver. Følelsene hans førte til at han ofte traff en fartsdump eller fikk en krasj, men intensjonene hans var alltid edle.»

UNDER Medgrunnlegger av Death Row Records, Suge Knight (venstre), var i bilen da Tupac ble skutt. Han fikk bare små streifskader av en kule.

© Alamy; Getty Images; Shutterstock

som ikke løses hvert år, og det er av de samme årsakene.» Ifølge Murder Rap-teorien, som er overbevisende, skal Puff Daddy ha tilbudt Compton Southside Crips 1 million dollar for å drepe Tupac og Suge Knight. Etter at Death Rows hovedattraksjon døde skal Suge Knight ha betalt en Mob Piru Blood-leiemorder 25 000 dollar for å drepe Biggie Smalls som hevn. Men de eneste som kjenner sannheten, Suge Knight og Puff Daddy, snakker ikke. Alle andre som kan vite, er tilsynelatende døde.

65 27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER

DETTE ER FRA ZODIAC EN MEDIEKÅT GALNING LOT SEG ALDRI FANGE, OG HANS TERRORREGIME ENDTE LIKE FORT SOM DET STARTET.

B

ritiske aviser spilte en viktig rolle da en serie­morder ble framstilt som et mytologisk mareritt-vesen. I 1888 ble morderen som sprettet opp prostituerte i Londons East End, døpt Jack the Ripper. I løpet av den ville høsten ble pressen oversvømt med brev og postkort – angivelig fra den gale morderen der ute. Etter hvert ble mordene stadig grusommere og mer blodige. Dette fikk redaktører og journalister i Fleet Streets avishus til å piske opp en veritabel mediestorm. Den ukjente gjerningsmannen trålte gatene – usynlig og ubemerket som et spøkelse – for å skjære og stikke seg til en plass på verstinglisten. Detektivene i Scotland Yard ble stående som forbløffede vitner til en stadig mer utspekulert og brutal drapsmann. Både lovens menn, pressen og de vettskremte innbyggerne i Whitechapel og resten av London sto overfor ny type galskap: en morder uten noe tydelig motiv. Det var «mord for moro skyld», som det sto i et av de tvilsomme brevene. Ingen av meldingene fra «Saucy Jack» – en mengde kallenavn ble gitt den ukjente drapsmannen i tillegg til den beryktede «Ripper»-tittelen – ble sendt av morderen selv. Seriemorderen tok imidlertid skrittet inn i populærkulturen og har fulgt oss

San Francisco-politiet satte denne etterlyst-plakaten i omløp etter drapet på Stine.

siden. En følge av meldingene fra de oppfinnsomme, men tankeløse penneknektene ble at mordere etter dette begynte å bruke avisspaltene til å terge og true – og å betrakte forbrytelsene sine som et pågående spill. Disse monstrene kunne nå gjøre narr av politiet og samtidig påberope seg å være forbryterske mesterhjerner. «Fang meg hvis dere kan», skrøt Jack. Ikke alle seriedrapsmenn gjør krav på sin tilmålte tid i rampelyset, men en som gjorde det til gagns, var Californias Zodiac-morder. Han boltret seg i oppmerksomheten han fikk, og visste godt at drap, barslagsmål og krig er høydepunkter hva menneskelig drama angår. Sensasjonelle forbrytelser kan også gjøre underverker med medienes opplagstall. Som den hardkokte nyhetsjegeren Kirk Douglas sier det i Billy Wilders satiriske «Ace In The Hole» (1951): «Ingen nyheter er gode nyheter.» Det er noen åpenbare paralleller mellom Zodiacmorderen og hans viktorianske blodsbror Jack. Et vell av konspirasjonsteorier og rykter om mulige gjerningsmenn kom opp i kjølvannet av sakene. Begge sakene er offisielt blitt stående som uløste, og de representerer to av de mest besettende seriedrapssakene i kriminalhistoriens krønike. Likeså brukte begge morderne avisspaltene som talerstol. Det er fastslått at Whitechapel Jack/Jack the Ripper i stor grad var et fantasifoster skapt av pressefolk som lett lot fantasien løpe av med seg i jakten på overskrifter som solgte. Kun ett eller to av brevene er å betrakte som ekte vare. Zodiac på sin side skrev tallrike brev til nyhetssjefene og forlangte pressedekning. Om Zodiac var inspirert av Et berømt brev fra historien om Jack the Ripper, er Zodiac der han hevder å ha sju liv ofte blitt debattert med tanke på samvittigheten. på hvor oppmerksomhetssugen morderen viste seg å være. Han var tilsynelatende påvirket av film, TV og forfattere; enkelte hevder at Agatha Christies «The ABC Murders» (1936) kan ha vært en mulig kilde til inspirasjon. Det som er hevet over enhver tvil, er at medienes stadige referanser til «Jack» var et fyrlys for hans eget blodige felttog, en drapsturné som plasserer ham i toppsjiktet av det 20. århundres

HANS DRAPSTURNÉ PLASSERER HAM I TOPPSJIKTET AV DET 20. ÅRHUNDRES VERSTE FORBRYTERE

66 Mordmysterier 2018_redigert.indd 66

27.11.2018 15:30


ZODIAC-MORDEREN

Et brev til advokat og mediekjendis Melvin Belli som ledd i Zodiacs kampanje for ĂĽ piske opp nyhetsdekningen.

67 Mordmysterier 2018_redigert.indd 67

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER

VENSTRE En håndtegnet skisse av det bisarre kostymet til Zodiac, ifølge offeret Bryan Hartnells vitnesbyrd. MIDTEN Zodiac skrev til pressen og innrømmet drapet på drosjesjåføren Paul Stine.

verste forbrytere. Når Zodiac snakket, lyttet alle. Det var dette som var morderens maktbase. Han gjennomførte effektivt det han hadde satt seg fore, og hånlo av politietterforskerne som slet med å spore ham opp. «Dette er fra Zodiac» ble en like uhyggelig åpningsreplikk som Jacks adresse; «Fra Helvete», skrevet med blodrødt blekk på et brev til George Lusk, leder for borgervernet i Whitechapel.

Zodiac begynner Lake Herman Road

Klokken elleve på kvelden den 20. desember 1968 kjørte Stella Borges ned den tilbaketrukne gaten Lake Herman Road på vei til Benica i California. Blant lokalbefolkningen var denne veien kjent som tilholdssted for unge par som trengte et fristed hvor de kunne snakke privat om livets viderverdigheter – og kanskje kline litt – borte fra foreldrenes øyne og ører. Lake Herman Road forbinder Benica med Vallejo. Idet Stella Borges la bak seg de få kilometerne mellom huset sitt og småbyen, fanget frontlyktene plutselig inn et fryktelig syn som hadde vært skjult av kveldsmørket: To kropper lå i veikanten ved gate 10, en avkjøring som ledet til et pumpehus omtrent halvannen kilometer øst for Lake Herman Cottage. Ved siden av de livløse kroppene sto det parkert en tofarget Nash Rambler stasjonsvogn, årsmodell 1961. Benica ligger i den nordlige delen av The Bay Area med grense mot Carquinez-sundet i sør og Vallejo i øst. En sen vinterkveld, noen få dager før jul, skulle den anonyme kystbyen Benica gå inn i historien som stedet hvor Zodiac offisielt hadde sin morderiske debut. I 1968 bodde det omtrent 5000 sjeler i den søvnige, lille byen,

og det var gått nesten ti år siden forrige drap. Så da en galning skjøt og drepte Betty Lou Jensen (16) og David Faraday (17) på deres første stevnemøte, kunne verken lokalbefolkningen eller politiet fatte og forstå hvorfor noen skulle utføre en så bestialsk handling. Det var mord uten mening. Faraday og Jensen var snille ungdommer fra møblerte hjem. Jensen var blant de flinkeste elevene på skolen sin, og Faraday var en dekorert guttespeider. Hvem i all verden kunne ha noe usnakket med dem? Ulikt de senere Zodiac-mordene var det i Benicia ingen overlevende eller vitner til ugjerningen. En politipatrulje parkert ved en Enco bensinstasjon på East 2nd Street var de første til å bli varslet da Stella Borges slo alarm. Mens politibilen kjørte så det luktet svidd gummi langs veien opp til Lake Herman Road, kunne betjentene slå fast at det ikke var noen tegn til andre biler i noen retning. De konkluderte der og da med at drapsmannen hadde skyndet seg vestover mot Vallejo langs Lake Herman Road. Faraday var blitt skutt på kloss hold idet han gikk ut av bilen. En kule hadde gått inn høyt oppe på høyre side av hodet og eksplodert inne i skallen hans. Jensen ble funnet åtte-ti meter fra bilen. Tenåringsjenta hadde tydeligvis prøvd å rømme, men drapsmannen stoppet henne med fem skudd i ryggen. Bare ett av kulehullene – helt øverst på ryggen - indikerte at det var blitt avfyrt på kort avstand. Hvis morderen ikke var en trent skytter, hvordan hadde han greid å drepe jenta på en slik avstand og i tilnærmet stummende mørke? Hadde Zodiac teipet fast en lommelykt til våpenet for å kunne skyte presist? Resultatene fra de ballistiske undersøkelsene av skuddene som hadde falt ved Lake Herman Road, var tydelige: De åtte patronhylsene funnet på åstedet (to av ti kuler ble aldri funnet) viste seg å være av typen Super X.22 Long Rifle ammo 6 RH

68 Mordmysterier 2018_redigert.indd 68

27.11.2018 15:30


ZODIAC-MORDEREN

DEN HOVEDMISTENKTE Arthur Leigh Allen (1933-1992) tok skrittet inn i Zodiac-kretsen etter at vennen hans, Don Cheney, anmeldte ham til politiet. Noe hadde plaget Cheney i lang tid: Første nyttårsdag 1969 hadde de to mennene hengt sammen på byen. Cheney og alle vennene hans var enige om Allen hadde mye sinne i seg, og han pleide å la det regne edder og galle over myndighetspersoner - og samfunnet i sin alminnelighet. Cheney husket i detalj hvordan hans gamle skolekamerat – under påskudd av å jobbe med en roman – beskrev hvordan han drepte folk og brukte Zodiac-symbolet som visittkort. Allen skrøt av at han hadde festet en lommelykt til en revolver eller pistol med maskeringstape, slik at han kunne skyte folk i mørket og likevel treffe blink. Cheney ble tilstrekkelig bekymret da han hørte dette, særlig da vennens beretning gled fra nåtid til fortid, til at han kontaktet politiet. Fra da av var Arthur Leigh Allen på listen over mistenkte. Robert Graysmith, tegner i San Francisco Chronicle og besatt av Zodiac, ble overbevist om at Allen var seriedrapsmannen. I to bøker om drapene bygget han opp en overbevisende sak mot Allen. En del av materialet var rett nok mer indisier enn håndfaste bevis, men tungtveiende samlet sett. Etterforsker Ken Narlow advarte: «Du greier ikke å få denne karen til å passe med bevisbildet.» Allen var en plaget sjel med en dyster fortid. Det virket som om han tente på å være i begivenhetenes sentrum. Han hadde også en dom for seksuelt misbruk av barn, og en gang skrøt han overfor Vallejo-etterforsker George Bawart at han «nøt å høre gråten fra barn som ble mishandlet». Det som likevel talte sterkest for at Allen skal ha vært Zodiac, var at han ble plukket ut i en fotokonfrontasjon. Det var Mike Mageau – det overlevende offeret etter Blue Rock Springs-angrepet – som mente å gjenkjenne drapsmannen på et av politiets bilder i juli 1992. Allen døde i august 1992. class. Prosjektilene var avfyrt av en JC Higgins modell 80 automatpistol. Nå visste politiet hva slags våpen drapsmannen hadde brukt i nedslaktingen av det unge paret, men de var fortsatt langt fra å fakke gjerningsmannen – og enda lenger unna å skjønne hva som var motivasjonen bak dobbeltdrapet.

Zodiac slår til igjen Blue Rock Springs og Lake Barryessa

Darlene Ferrin (22) og Mike Mageau (19) ble plaffet ned ved Blue Rock Springs på selveste nasjonaldagen, 4. juli 1969. Til da hadde mordene på Lake Herman Road blitt betraktet som en tragisk enkelthendelse, men nå begynte sammenhengen å tre klart fram. Ferrin og Mageau sto parkert ved Blue Rock Springs i Vallejo da en lysebrun Corvair (eller muligens en Ford Mustang) kjørte opp bak dem. De antok at det var en politimann, så de begynte å ta fram vognkort og førerkort. Uten forvarsel stormet den ukjente mannen fram til bilen og fyrte løs gjennom det åpne sidevinduet. Mike Mageaus valg av klær denne dagen var trolig det som reddet livet hans. Han hadde på seg ikke mindre enn tre bukser, en T-skjorte, tre gensere og en langermet skjorte utenpå. Da politiet spurte ham hva det skulle være godt for å kle seg sånn i solfylte California, svarte han at han ikke ville at Darlene Ferrin skulle oppdage at han var så spinkel. Forfengeligheten hans viste seg altså å bli livreddende. Mageau ble skutt i øret, skulderen, albuen og venstre bein. En kule gikk inn i nakken og ut av brystkassen. Flere skudd gikk rett gjennom kroppen hans og traff Darlene Ferrin. Etter at redselsskrikene til det unge paret hadde stilnet, kom Zodiac

tilbake og plantet ytterligere to skudd i dem. Ferrin døde av skadene. Mageau overlevde mirakuløst nok skytingen og kunne senere gi politiet i Vallejo viktig informasjon om mannen som skjøt. Han beskrev Zodiac som en mann i slutten av 20- eller begynnelsen av 30-årene, tettbygget og med rundt ansikt og brunt hår. Nå hadde politiet et brukbart signalement av morderen. I tillegg hadde Zodiac selv ringt politiet fra en telefonkiosk bare noen kvartaler fra politistasjonen klokken 00.40. Sentralborddamen som tok imot samtalen, husker mannens monotone stemme. Meldingen han overbrakte, hørtes som om den var pugget på forhånd, eller som om han leste den opp: «Jeg vil melde et dobbeltdrap. Hvis dere kjører halvannen kilometer østover fra Columbus Park Way til parken, finner dere to ungdommer i en brun bil. De er skutt med en 9 mm Luger. Det var også jeg som drepte det unge paret i fjor.» Zodiac avsluttet beskjeden med en avskjedshilsen som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på sentralborddamen. Han la om stemmen fra den monotone uttalen til et langtrukkent «Faaaaaarveeeeel», før han brøt samtalen. 27. september 1969 bestemte Bryan Hartnell (20) og Cecilia Shepard (22) seg for å droppe San Franciscos uteliv til fordel for en tur til pittoreske Lake Berryessa i Napa County. Valget som de to studentene ved Pacific Union College tok denne dagen, skulle føre til et dødelig møte med Zodiac. I likhet med angrepet ved Blue Rock mislyktes Zodiac i å drepe begge sine ofre. Hartnell overlevde, og vitneutsagnet hans understreket hvilken utspekulert og bisarr person han og hans uheldige venninne hadde råket ut for. Ofte følger seriemordere en fast plan – et modus operandi

MELDINGEN HØRTES SOM OM DEN VAR PUGGET PÅ FORHÅND, ELLER SOM OM HAN LESTE DEN OPP.

69 Mordmysterier 2018_redigert.indd 69

27.11.2018 15:30


MORDMYSTERIER – som er lett gjenkjennelig. Men ikke alle – og ikke alltid. Etter hvert som drapsmannen blir varm i trøya, kan han finne på å endre spillereglene. Både typen offer, drapsvåpen og metode kan skifte fra det ene drapet til det neste. Angrepet ved Lake Berryessa kan best bli beskrevet som «gonzo», eller «helt sinnssykt». Lake Berryessa er en regulert innsjø, den største i Napadistriktet. Sjøen har en mengde viker og utstikkende nes, noe som er ganske utypisk for et reservoar av dette slaget. Noen deler av strandlinjen er populære utfartssteder, mens andre strekninger er mer utilgjengelige. Det var ikke fullstendig folketomt rundt sjøen denne dagen, men det var en rolig dag. Fiskere og turgåere koste seg i den svale luften ved vannet, og alt åndet fred og harmoni. Nesten. Øyenvitner som politiet fikk kontakt med etter angrepet, kunne fortelle om en underlig fyr som fulgte etter dem en stund, for så å forsvinne. Var det Zodiac som speidet etter passende ofre? Etter en stund fant han hva han lette etter … Bryan Hartnell og Cecilia Shepard nøt freden på en liten halvøy overstrødd med eiketrær. Det var Shepard som først observerte den mystiske mannen. Han sto bare et steinkast unna dem, men forsvant fort ut av syne. Hartnell, som hadde ansiktet vendt mot sjøen, kunne ikke se hva eller hvem som hadde skremt venninnen, men han antok det var en som hadde et naturlig ærend borte imellom trærne. Bare noen minutter senere gispet Shepard: «Han har en pistol, å herregud …» Den kraftige skikkelsen som kom i deres retning, lignet mest på en bøddel fra et middelaldersk torturkammer. Zodiac hadde på seg en svart hette som gikk et stykke ned både foran og bak. Midt på brystet var et bilde av et ti centimeter stort trådkors – slike man ser i kikkertsiktet på et jaktgevær. Øynene var skjult bak solbriller. Han brukte svarte støvler og en svart bukse holdt oppe av et verktøybelte med et våpenhylster på venstre hofte. På høyre side av beltet hang en kraftig slirekniv og ferdigkappede taulengder. Den maskerte mannen sa aldri at han var Zodiac. Han fortalte Hartnell og Shepard at han var en rømt straffange fra Montana, og at han hadde drept en mann under flukten. Nå hadde han tenkt seg til Mexico og behøvde penger og en bil. Hartnell hadde bare 75 cent i lommeboka, men sa høflig at han ville gjøre hva som helst for å hjelpe herremannen. Hartnell er det eneste bekreftede Zodiacofferet som faktisk førte en samtale med monsteret – og beholdt livet så han kunne fortelle om det etterpå. Etter å ha svinebundet paret med stumper av en klessnor bestemte Zodiac seg for å stikke i hjel det hjelpeløse paret med en tretti centimeter lang, bajonettlignende kniv. Bryan Hartnell hadde åndsnærværelse nok til å spørre mannen som raget over ham, om pistolen i beltet virkelig var ladd. Zodiac samtykket og viste den unge mannen det fulle magasinet. Pistolen ble imidlertid aldri brukt den dagen. Motivet bak overfallet var ikke å rane ungdommene. Det var bare nok et sykt innfall fra seriemorderens side. Uten forvarsel begynte han å stikke Bryan i ryggen med den digre kniven. Gutten ble stukket seks ganger – for deretter å bli etterlatt for å blø seg tom under eiketrærne. Cecilia skrek av full hals og forsøkte å rulle i sikkerhet. Et desperat, men fåfengt fluktforsøk. «Jeg vil gjerne melde fra om et mord. Nei, et dobbeltmord.» Zodiac fulgte oppskriften fra Blue Rock Springs og tipset politiet om ugjerningene sine. Konstabel David Slaight i Napa tok imot samtalen som ble sporet til en telefonkiosk 43 kilometer unna. Slaight hadde ikke tipsmottak som del av sine normale arbeidsoppgaver, men han var en grei kar som fylte rollen mens sentralbordoperatøren var ute til lunsj. Da politimannen ba om flere detaljer, svarte mannen: «Det var jeg som gjorde det.» Zodiac lot telefonrøret dingle i ledningen og forlot stedet.

7

DONNA LASS Donna Lass forsvant sporløst 6. september 1970. Zodiac sendte et postkort som førte til en potensiell kobling.

SACRAMENTO

7

8

SAN FRANCISCO

8

FRESNO

KATHLEEN JOHNS OG BARNET HENNES Kathleen Johns (og hennes baby) ble med i en bil på Highway 132, nær Modesto, med en mann som kan ha vært Zodiac.

5

5

ROBERT DOMINGOS LINDA EDWARDS To high school-elever ble funnet på en øde strand i Santa Barbara i California. De var blitt skutt mange ganger.

Imens kjempet Hartnell og Shepard for å holde seg ved bevissthet. Begge hadde mistet mye blod, og det begynte å bli mørkt ved Lake Berryessa. Den unge mannen prøvde å reise seg og gå etter hjelp, men han greide bare å bevege seg noen få skritt før han kollapset, fullstendig utkjørt. Det var en utrolig fysisk prestasjon at Hartnell klarte å komme seg bort til Berryessa Knoxville Road, hvor han fikk varskudd en oppsynsmann, som straks forsto at noe var fryktelig galt. Litt tidligere hadde nemlig en mann som passerte i motorbåten sin, fått

70 Mordmysterier 2018_redigert.indd 70

27.11.2018 15:31


ZODIAC-MORDEREN 3

STØVELMERKET VAR KUN TILGJENGELIG FOR FOLK MED TILKNYTNING TIL MARINEN

3

2

BRYAN CALVIN HARTNELL CECELIA ANN SHEPARD

1

27. september 1969: Paret ble stukket gjentatte ganger ved Lake Berryessa. Shepard døde to dager senere.

4

2

MICHAEL MARGEAU DARLENE ELIZABETH FERRIN På uavhengighetsdagen, 4. juli 1969, ble Margeau og Ferrin angrepet ved Blue Rock Springs Park i Vallejo. Ferrin ble drept.

CALIFORNIA

1

DAVID ARTHUR FARADAY BETTY LOU JENSEN Et tenåringspar på vei til sitt første stevnemøte ble skutt ned den 20. desember 1968 ved Lake Herman Road i Benicia.

LOS ANGELES

6

6

CHERI JO BATES

PAUL LEE STINE Drosjesjåføren Paul Stine ble skutt en lørdagskveld på hjørnet av Washington Street og Cherry Street i San Francisco.

MISTENKT BEKREFTET

© Adrian Mann

Cheri Jo Bates ble drept ved Riverside City College i oktober i 1966. Tre år senere ble drapet koblet til Zodiac.

4

71 Mordmysterier 2018_redigert.indd 71

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER øye på det ille tilredte paret inne på land. Han kjørte sporenstreks til oppsynsmannens hytte og ba om hjelp. Stakkars Hartnell og Shepard så båten passere og trodde båtføreren hadde ignorert de svake nødropene deres. Da politiet rykket ut til stedet med blålys og sirener, ble de møtt av en melding skrevet med tusj på passasjerdøra til Hartnells Volkswagen Camargo: «Vallejo 12-20-68, 7-4-69, Sept 27-69-6:30, by knife». I tillegg hadde Zodiac tegnet bumerket sitt – trådkorset – som allerede var godt kjent etter medieomtalen av angrepet ved Blue Rock Springs. Det var ved Lake Berryessa at Zodiac etterlot seg et viktig spor – bokstavelig talt. Her fant åstedsgranskerne spor etter grove arbeidsstøvler i størrelse 44. Støvelmerket ble på folkemunne kalt Wing Walkers og var kun tilgjengelig for folk med en eller annen tilknytning til marinen. En annen ledetråd som fikk etterforskerne til å tro at Zodiac kunne ha en slags militær forbindelse, var metoden han hadde brukt for å rive stoff i strimler – for eksempel til bandasjer. I Bay Area i California var det imidlertid tallrike militærbaser, og mange av innbyggerne i området arbeidet ved disse anleggene. Nå kunne det virke som om Zodiac var gått lei av å myrde unge par i landlige idyller. Han var klar for sin dristigste handling så langt. Det var på tide å krysse Bay Bridge og oppsøke jaktmarkene i den store byen – San Francisco sto for tur.

FOR Å BEVISE AT HAN VAR GJERNINGS­MANNEN LA HAN VED FLIKEN HAN HADDE SKÅRET AV SKJORTEN DRAPSKVELDEN

Kaptein Don Townsend poserer med en bildør der Zodiac hadde skrevet tre datoer knyttet til drapene.

BREV FRA EN DRAPSMANN Zodiac ble kjent for å skrive brev til nyhetsmediene og politiet. 1. august 1969 ble det postet tre lange meldinger fra samme penn til Vallejo TimesHerald, San Francisco Chronicle og San Francisco Examiner. Avsenderen krevde at de tre avisene skulle trykke et tredelt kryptogram på sine førstesider. De tre kodebrevene var likelydende, med unntak av én seksjon som var unik for hver avis. Hvis de tre «puslebitene» ble satt sammen riktig, skulle teksten avsløre drapsmannens identitet og gi politiet mulighet til å fakke ham. Hvis avisene nektet å gjøre som morderen sa, ville konsekvensen bli at flere mennesker kom til å bli drept. Selv om redaksjonsledelsen i avisene mistenkte at kryptogrammene og brevene var ren svindel, endte det med at de ble trykket. Medienes tilbake­holdenhet og nøling i månedene etter det første angrepet hadde jo ikke ført til at gjerningsmannen åpenbarte seg. The Chronicles sak inkluderte et intervju med politisjefen i Vallejo, Jack Stilitz, som ba brevskriveren om mer informasjon. Dette ble gjort i et forsøk på å få Zodiac til å vise kortene eller i det minste få bekreftet at kodebrevene ikke var en ren bløff. Tanken var god, men like fullt ga det seriemorderen en talerstol – og

UNDER High school-læreren Donald Harden og kona Bettye knekket den tredelte chifferen Zodiac sendte pressen.

spillet var i gang for alvor. 7. august 1969 gikk teppet opp for et av kriminalhistoriens mest kjente psevdonymer. Den til nå navnløse drapsmannen skrev til San Francisco Examiner, hvor han refererte til politisjefens utsagn og viste at han fulgte dekningen av «sin» sak tett. Det flekkete, tre sider lange brevet åpnet med de herostratisk berømte ordene: «Kjære redaktør, dette er fra Zodiac …» Allerede dagen etter hadde lektor Donald Harden fra Salinas og kona hans, Bettye, knekket koden. De informerte straks politiet om sitt gruvekkende funn. Beskjeden ble bare delvis deschiffrert, så de siste 18 bokstavene (ebeorietemethhpiti) forble et mysterium. Kanskje var det bare babbel, lagt til av Zodiac for å drive gjøn med folk? Uansett hadde ikke Zodiac holdt sitt løfte om å avsløre identiteten sin. I stedet skrøt han av hvor moro det var å drepe folk for at de skulle bli hans slaver i det hinsidige. Både brev og postkort fortsatte å komme i en jevn strøm, helt til de – i likhet med drapene – stanset brått. Noen av meldingene ble antatt å være autentiske, mens andre ble vurdert å være utført av folk som prøvde å kopiere seriemorderen.

72 Mordmysterier 2018_redigert.indd 72

27.11.2018 15:31


ZODIAC-MORDEREN Mord i storbyen Mordet på Paul Stine

21.55 den 11. oktober 1969 ble Yellow Cab-sjåfør Paul Stine (29) skutt i hodet på kloss hold med en 9 mm pistol. Politimennene Frank Peda og Armond Pelissetti var første patrulje på stedet. De mottok en radiomelding med varsel om en taxisjåfør som var ranet eller overfalt på hjørnet av Washington Street og Cherry Street i Presidio Heights, en av de finere bydelene i San Francisco. På radiosambandet fikk politifolkene beskjed om å være på utkikk etter en NMA (Negro Male Adult), altså en farget mann. Denne fadesen tillot Zodiac å forsvinne ubemerket i natten. Selv da han ble observert av en passerende patruljebil, var det ingen som reagerte. Alle jaktet jo på en «negro». I ettertid var det vanskelig å få klarhet i hvem som opprinnelig hadde kommet med den gale opplysningen. Politiet hevdet først at informasjonen stammet fra tre tenåringer som var vitne til drapet fra den andre siden av gaten. Det er nok likevel mest trolig at det var politiets sambandsoperatør som hadde misforstått situasjonen. Stine hadde plukket opp passasjeren sin i krysset Mason og Geary Street, et par kvartaler nord for distriktet Tenderloin i San Francisco sentrum. Uvisst av hvilken grunn stanset drosjen ved Washington og Cherry (den skulle egentlig kjørt til Maple Street) hvor mordet skjedde. På kveldstid var dette et rolig boligområde. Trang bebyggelse og dårlig belysning bidro til at Zodiac kunne drepe like usett som på en hvilken som helst plass ute på bygda. Etter å ha skutt den intetanende drosjesjåføren tørket Zodiac av alle overflater i bilen og rev en strimmel av Stines stripete skjorte. Dette siste stuntet kan ha vært en hyllest til Jack the Ripper, som kuttet av en flik av forkleet til sitt fjerde offer, Catherine Eddowes. Etter drapet på Paul Stine ble det stille fra Zodiac. Kanskje ble det for hett rundt ørene på ham da politiet trappet opp jakten? Kan hende var han blant dem som ble stanset helt tilfeldig av lovens lange arm og avhørt? Uansett kan det virke som om han ble skremt tilstrekkelig til å avslutte serien med drap der og da. På tross av en trussel om å myrde skolebarn og sparke i gang en ny, morderisk turné hadde Zodiac avsluttet «operasjonen». I lang tid etterpå spøkte monsteret i tankene til praktisk talt alle som bodde eller oppholdt seg i The Bay Area og området rundt. Folk spurte seg når han ville slå til igjen. Kunne han virkelig være så nedrig at han ville myrde uskyldige barn? Alt som skulle til for å trigge frykten og paranoiaen som lå latent, var å offentliggjøre en ny trussel.

Lek med ord Zodiac og mediene

I det tredelte kryptogrammet som ble sendt til avisene, brukte Zodiac den underlige frasen «mennesket er det farligste dyret av alle …» (om enn feilstavet i originalen). Robart Graysmith mente han hadde hørt denne vendingen før, og fant ut at det stammet fra en gammel film. Han spurte seg om Zodiac kunne være en filmelsker, og om denne delen av budskapet var hentet fra «The Most Dangerous Game» fra 1932. Kanskje avslørte seriemorderen her sitt egentlige motiv for nedslaktingene? Filmen ble innspilt på jungel-settet til «King Kong». Etter at produksjonen av storfilmen var ferdig for dagen, ble «The Most Dangerous Game» spilt inn. Filmen var basert på en novelle av Richard Cornell og ble laget med få ressurser og gjenbruk av «King Kong»stjernen, Fay Wray. Joel McCrea spilte den mannlige hovedrollen som Sanger Rainsford, en storviltjeger som forliser og driver i land på en øy utenfor Sør-Amerika. Her holder en annen pasjonert jeger til, Count Zaroff (Leslie Banks). Denne karen er imidlertid ute etter tobeinte byttedyr, og Rainsford finner til og med et menneskehode hengende på stas i Zaroffs troférom. Koblingen til denne filmen har blitt diskutert heftig. Hovedmistenkte Arthur Leigh Allen var definitivt fan av fortellingen. 1. august 1971 uttalte han i et avhør med etterforskningsleder Dave Toschi i San Francisco at det var «den beste historien jeg leste i løpet av college-tiden».

«I like killing people because it is so much fun it is more fun than killing wild game in the forrest because man is the most dangeroue anamal of all to kill something gives me the most thrilling experence it is even better than getting your rocks off with a girl the best part of its thae when they die I will be reborn in paradice and thei have killed will become my slaves I will not give my name because will you try to sloi me down or atop my collectiog of slaves for my afterlife ebeorietemethhpiti.» Oversatt: «Jeg liker å drepe fordi det er så morsomt det er morsommere enn å jakte på vilt i skogen fordi mennesket er det faliste dyre av alle å drepe noe gir meg de mest spennende opleveser det er til og med bedre enn å tømme seg i en jente det beste med det hele er att når jeg dør vil jeg bli født på ny i paradise og de jeg har drept vil bli slavene mine jeg vil ikke gi navnet mitt fordi dere vil prøve å slakkte meg eller stuppe min samlin av slaver for mitt neste liv ebeorietemethhpiti.» Denne rallende gale beskjeden sier egentlig alt du trenger å vite om Zodiacs utspekulerte natur. Han var en ondskapsfull galning som spilte sitt eget dødelige spill, og brukte andre mennesker som brikker. Bare han selv kjente spillereglene. Zodiacs bisarre modus operandi var i virkeligheten laget for å sjokkere politiet og få morderen til å føle seg intellektuelt overlegen. Dessverre har det aldri blitt tatt ut tiltale mot noen mistenkte i saken, så etterforskningen har fortsatt helt til i dag.

© Corbis

Zodiac gikk under jorden, men ga innimellom livstegn fra seg ved å poste beskjeder til avisene. Han sendte brev og kryptogrammer så folk skulle ha noe å gruble på. Et av de mest groteske brevene ble sendt til San Francisco Chronicle den 13. oktober 1969, der han innrømmet å ha drept Paul Stine. For å bevise at han var gjerningsmannen, la han ved fliken han hadde skåret av skjorten drapskvelden. For sin egen fornøyelses skyld pleide Zodiac å legge inn skrivefeil i korrespondansen med avisene. Det var åpenbart at brevene ikke kom fra en som hadde reelle skrivevansker, men fra en person som bevisst gjorde narr av grammatikk og tegnsetting. Et tredelt, 408-tegns chiffer avslørte følgende budskap:

DET FARLIGSTE SPILLET

73 Mordmysterier 2018_redigert.indd 73

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

DEN MYSTISKE MANNEN PÅ SOMERTON BEACH MENS ETTERFORSKERE UNDERSØKTE LIKET AV EN MANN FUNNET I SANDEN PÅ SOMERTON BEACH, AVDEKKET DE OGSÅ HEMMELIGE KODER, SKJULTE TELEFONNUMRE OG ET RUSSISK SPIONNETTVERK – OG SATT IGJEN MED FLERE UBESVARTE SPØRSMÅL ENN MULIGE SPOR. TEKST: JOANNA ELPHICK

74 Mordmysterier 2018_redigert.indd 74

27.11.2018 15:31


DEN MYSTISKE MANNEN PÃ… SOMERTON BEACH

75 Mordmysterier 2018_redigert.indd 75

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

D

et unge paret som gikk aftentur langs Somerton Beach, reflekterte ikke mye over mannen de så ligge i sanden med hodet lent mot det gamle diket. Han virket døsig, for han løftet sløvt høyre arm før han slapp den ned i fanget. De antok at han bare nøt de siste solstrålene, så de forlot ham så han kunne slappe av, og gikk opp de 25 tretrinnene som førte til hjørnet av The Esplanade og Bickford Terrace, i skyggen av Crippled Children’s Home. Klokka var 19.30 den 30. november 1948, og de skulle bli de siste som så den mystiske Somerton-mannen mens han ennå var i live. 30 minutter senere la et annet par som ruslet langs stranden, som lå like ved Glenelg, rett sør for Adelaide i det sørlige Australia, merke til at den liggende skikkelsen måtte være døddrukken, for han lot ikke til å merke myggen som samlet seg. Dessverre skulle det ikke gå lenge før insektene også skulle bli sykelig interessert i ham, for i løpet av den korte tiden, mens sola til slutt sank under horisonten, hadde han dødd. Flere vitner sto senere fram for å fortelle etterforskerne om en merkelig skikkelse som stirret ned på liket fra toppen av trappen. Det var imidlertid ikke før klokka 06.30 om morgenen den 1. desember at John Lyons og to andre menn til hest slo fast at den sovende skikkelsen faktisk var død. Politiet ble snart tilkalt, og politibetjent Lionel Leane, som ledet den innledende etterforskningen, noterte nøyaktig ned scenen foran seg. Lent mot diket med beina fullt utstrakt mot havet og føttene tilfeldig krysset så mannen ut som om han bare hadde sovnet. En sigarett balanserte utrygt på kragen til den elegante dobbeltspente jakken hans, som om den hadde glidd fra munnviken akkurat idet han hadde døst av. Etter å

ha fotografert kroppen på stedet bestemte Leane seg for å gjennomsøke herrens eiendeler nøye. Et antall gjenstander ble notert ned og lagt i poser som bevis, inkludert en sigarettpakke, en kam, litt tyggegummi og en ubrukt togbillett.

SELVMORD ELLER MORD?

OVER Paul Lawson lager gipsavstøpningen av Somerton-mannen. Han skulle senere kommentere Jessica Thomsons dramatiske reaksjon på å se den, til tross for at hun nektet for å vite hvem han var.

Da etterforskeren hadde samlet alle tilgjengelige bevis fra en innledende undersøkelse fikk han liket sendt til John Burton Cleland, en ledende patolog på den tiden. Mannen var 1,50 meter høy med brede skuldre og slankt liv – han så med andre ord ut til å ha vært i god fysisk form. Obduksjonen skulle imidlertid vise noe annet. Da liket ble åpnet, ble det snart tydelig at noe virkelig fryktelig hadde skjedd med den mystiske mannen på stranden. I magesekken hans hadde hans siste måltid blandet seg med blod, i tillegg til at svelget, tolvfingertarmen, nyrene og milten hadde hatt altfor mye blodgjennomstrømning. Spiserøret hadde sår, og det var tydelige tegn på en akutt mageblødning. Dette var åpenbart ingen naturlig død. Men kunne det ha vært selvmord? Cleland trodde ikke det. Den ukjente mannen var blitt forgiftet, trolig med et oppløselig hypnotikum eller barbiturat,

DET BLE SNART TYDELIG AT NOE VIRKELIG FRYKTELIG HADDE SKJEDD MED DEN MYSTISKE MANNEN PÅ STRANDEN.

76 Mordmysterier 2018_redigert.indd 76

27.11.2018 15:31


DEN MYSTISKE MANNEN PÅ SOMERTON BEACH

FORBRYTELSE ELLER TRAGISK ULYKKE? VITNE

DEN BETRAKTENDE MANNEN

Under den innledende etterforskningen meldte et vitne seg og sa at han hadde observert en utydelig skikkelse som så ned på liket ovenfra, på hjørnet av The Esplanade og Bickford Terrace. Personen ble aldri funnet.

ET ANTALL SPOR BLE OPPDAGET PÅ STEDET, MEN FØRTE IKKE ETTERFORSKNINGEN VIDERE, SELV OM DE VAR INTERESSANTE.

OFFER SPOR

DEN UTENTE SIGARETTEN

En sigarett ble funnet balanserende på høyre krage til den ukjente mannens jakke. Siden den ikke var blitt tent, var det usannsynlig at den hadde falt ut av munnen hans mens han sov. Var den plassert der med hensikt av morderen?

SOMERTON-MANNEN

Kroppen ble oppdaget lent mot diket. Hadde han begått selvmord, blitt forgiftet eller dødd av posisjonell kvelning mens han døste på stranden? Ingen vet.

SPOR STRIPETE SLIPS Stripene på slipset den ukjente mannen hadde på seg, hellet «motsatt», noe som var mote i USA på den tiden. Menn i både Australia og Storbritannia bærer tradisjonelt stripene i «hjerte-til-sverd»-posisjonen, dermed ble den amerikanske forbindelsen støttet.

SPOR ‘TAMAM SHUD’ -MELDINGEN Journalist Frank Kennedy kjente igjen hvor frasen var hentet fra, og ringte politiet med opplysninger om den persiske diktboka. Den uvanlige skrifttypen bidro til å presisere nøyaktig hvilken utgave de lette etter.

HENDELSE SOMERTON-MANNENS BEVEGELSE Klokka 19 så vitner at mannen beveget høyre arm. Det ble senere slått fast at dette ikke var en handling fra en mann som slo vekk mygg, men snarere Somertonmannens siste krampe forårsaket av giften som rant gjennom blodet hans.

SPOR PERSONLIGE EFFEKTER En halvtom pakke Wrigley’s Juicy Fruit tyggegummi var en annen forbindelse til Amerika, siden dette var et populært merke i USA og ikke ble solgt i Australia på den tiden. På samme måte ble en aluminiumskam av amerikansk design funnet på ham. Den ubrukte billetten til 10.50-toget til Henley Beach må ha vært kjøpt mellom kl. 6.15 og 14 den 30. november. Bare tre slike billetter ble solgt den dagen. En bussbillett ble også oppdaget, bussen gikk klokka 11.15 med avgang rett overfor jernbanestasjonen. Noen hadde erstattet Army Club-sigarettene med et dyrere merke, Kensitas. Var det hans valg eller morderens handling?

77 Mordmysterier 2018_redigert.indd 77

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

BARE EN TILFELDIGHET? Tre år før Somerton-mannen ble oppdaget, ble 34 år gamle George Marshall fra Singapore funnet død rett overfor Clifton Gardens i Ashton Park. Han lå på ryggen, som om han sov dypt. Enda merkeligere var det at et eksemplar av Rubáiyát of Omar Khayyám var blitt åpnet og plassert på brystet hans. Man trodde at George, broren til Singapores første regjeringssjef, David Marshall, hadde begått selvmord ved å svelge gift. Den 15. august 1945 gjennomførte myndighetene et rettslig avhør om dødsfallet. Under to uker senere, 28. august, ble en kvinne ved navn Gwenneth Dorothy Graham, som hadde vitnet under høringen, funnet flytende med ansiktet ned i badevannet sitt. Håndleddene hennes var kuttet opp.

DEN KRYPTERTE MELDINGEN De fem linjene med tekst som ble funnet på den siste siden av Rubáiyát of Omar Khayyám, er aldri blitt tydet og er derfor fortsatt et pirrende mysterium for konspirasjonsteoretikere over hele verden. Kryptografer trodde først at den krypterte meldingen var en utenlandsk setning, men mener nå at den er av engelsk opprinnelse. I 2004 foreslo en pensjonert etterforsker at den siste linjen sto for «It’s Time To Move To South Australia Moseley Street», som ville knytte meldingen til Jessica Thomsons adresse. Datalingvister er enige i at det trolig er engelsk og mer sannsynlig stenografi enn kode. Andre spesialister har hevdet at mikroskrift kan ses ved å bruke UV-bakgrunnslys og et Olympus-kamera satt til makro med optisk forstørrelse. Bilder av dette ble publisert på internett i mars 2017. som ville ha fått offeret til å kaste voldsomt opp etter å ha svelget det. Siden det ikke var noe oppkast på stedet, gjettet etterforskeren på at mannen var blitt flyttet etter forgiftningen, og utelukket dermed selvmord. Paret som gikk på stranden, hadde uten å vite det vært vitne til hans siste dødskamp. Spørsmålene var mange og bevismaterialet begrenset. Cleland kunne beregne at døden hadde inntruffet omtrent klokka 2. Mannens hender og fingernegler antydet at han ikke hadde vært en arbeider, mens leggmusklene indikerte at han hadde vært langdistanseløper eller muligens danser. Tærne hans var uvanlig formet, som om han hadde tvunget dem inn i spisse sko eller ballettsko, men Cleland mente det var mer sannsynlig at han hadde lidd av dystoni i tærne. Det faktum at han ikke hadde noen identifikasjonspapirer eller lommebok på seg, indikerte selvmord, men da klærne ble undersøkt, ble det oppdaget at merkelappene omhyggelig var blitt fjernet. Dette var svært mistenkelig og ikke i tråd med selvmordsteorien. Med mangelen på oppkast og fjerningen av alt som kunne identifisere ham, ble alle antakelser om selvmord droppet. Denne mannen, hvem han enn var, var mest sannsynlig blitt drept og omhyggelig plassert i sanden på Somerton Beach.

78 Mordmysterier 2018_redigert.indd 78

27.11.2018 15:31


DEN MYSTISKE MANNEN PÅ SOMERTON BEACH

Da Jessica Thomson fikk se gipsavstøpningen av Somertonmannens ansikt, så hun ut som om hun holdt på å besvime, til tross for at hun hevdet at hun ikke visste hvem han var.

FLERE BEVIS, FLERE SPØRSMÅL

Mindre enn en måned senere ble en brun koffert oppdaget av ansatte ved jernbanestasjonen i Adelaide. Selv om alle merkelapper var fjernet, ble det raskt slått fast at kofferten var blitt satt i reisegodsoppbevaringen 30. november og mest sannsynlig hadde tilhørt den ukjente mannen som var funnet på stranden. Etterforsker Lionel Leane og kollegene hans, Dave Bartlett og Len Brown, åpnet kofferten og fant pyjamas, en slåbrok og tøfler sammen med en elektrisk skrutrekker, en slipt saks, en slipt bordkniv og en sjablongpensel. Da en bukse ble tatt opp av kofferten, drysset det sand ut av oppbrettene. En spole med oransje, vokset tråd som ble funnet, knyttet kofferten tydelig til den døde mannen, siden nøyaktig samme tråd var blitt brukt til å reparere buksen som offeret hadde på seg. Igjen var de fleste merkelappene fjernet, med unntak av et par som avslørte navnet «T. Keane», «Kean» og «Keane». En jakke avslørte en forbindelse til USA, siden dette var det eneste landet som framstilte slik fjærsøm på den tiden, og stilen passet til den som var vanlig i USA. Et sett papirer og blyanter var pakket ned i kofferten, men ingen korrespondanse ble funnet, noe som ville ha vært et ekstremt nyttig funn. Like rart var det at det ikke ble funnet noen ekstra sokker sammen med underbuksene og pyjamasen. Etterforskerne

var forbløffet og frustrert. Flere spor var blitt oppdaget, men de lot til å lede dem rundt og rundt i sirkler. Etter å ha fulgt alle mulige ledetråder lot de ikke til ha kommet noe lenger. Den 17. juni ledet Cleland et grundig rettslig avhør. De fleste av hans konklusjoner var spekulasjon. Offerets rene sko antydet sterkt at han hadde dødd et annet sted og blitt båret til stedet hvor han ble funnet. Denne teorien samsvarte med mangelen på oppkast der liket ble funnet. Ytterligere analyse av mageinnholdet fikk professor i farmakologi Cedric Stanton Hick til å tro at mannen hadde svelget et hjerteglykosid som digitalis eller ouabain, et svært giftig stoff. Da dødsårsaken til slutt skulle avgjøres, kunne ingen være absolutt sikre. Det australske politiet kontaktet FBI i USA og ba om hjelp til å identifisere liket, men etter å ha konsultert FBI-sjef J. Edgar Hoover fant de ikke noen i arkivet som passet med mannens fingeravtrykk. En gipsavstøpning av den ukjente mannens hode og bryst ble også laget før begravelsen 14. juni 1949 på West Terrace kirkegård i Adelaide. Ett ytterligere spor ble imidlertid avslørt under høringen – et spor som skulle forbløffe en hel verden.

OVER TIL VENSTRE Frelsesarmé-kaptein Em Webb ledet Somertonmannens begravelse, som South Australian Grandstand Bookmakers Association betalte for. Reportere og politimenn ser på. OVER En hemmelig lomme inne i Somerton-mannens klær inneholdt en papirbit revet ut av dette eksemplaret av Rubáiyát of Omar Khayyám, som senere ble funnet i baksetet på bilen til en lege fra Glenelg.

DA DØDSÅRSAKEN TIL SLUTT SKULLE FASTSLÅS, KUNNE INGEN VÆRE ABSOLUTT SIKRE. 79

Mordmysterier 2018_redigert.indd 79

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN FUNNET AV EN HEMMELIG KODE SATTE I GANG EN VIRVELVIND AV KONSPIRASJONSTEORIER. Under den detaljerte undersøkelsen av den døde mannens klær ble det funnet en liten papirbit sammenrullet i klokkelommen på buksen hans. På den var ordene «Tamam Shud» trykket i en uvanlig skrifttype. Bevismaterialet ble fotografert og frigitt til pressen, og det mystiske sporet ble trykket i alle landets aviser. Ordene, som betyr «avsluttet» eller «det er over» på persisk, ble snart identifisert som siste side i Edward Fitzgeralds Rubáiyát of Omar Khayyám, en samling dikt oversatt fra persisk. Ikke lenge etter ble nettopp det eksemplaret som biten var revet ut av, funnet. Hvor boka ble funnet er glemt. Tidspunktet for funnet er også et mysterium, men den gjengse oppfatningen synes å være at en person fant boka på setet i en ulåst bil i Glenelg, ikke langt fra der liket ble funnet. Papirbiten var interessant og framkalte igjen ideen om at den ukjente mannen hadde begått selvmord, men det var selve boka som fikk myndighetene til å kalle det et «mysterium uten sidestykke». Boka inneholdt en hemmelig kode. Bakerst i boka var det fem linjer med kode, skrevet med store bokstaver. Den andre linjen var blitt strøket over og antydet en feil fra skribentens side, men dette er aldri blitt bekreftet. Var dette et fremmed språk, en kryptert melding eller bare skribleriene til en galning? Spesialister ble kontaktet for å tyde meningen, men hittil er det ikke blitt gitt noen tilfredsstillende forklaring. Sammen med den mystiske koden fant etterforskerne et telefonnummer, og dette viste seg å være til større hjelp. Selv om nummeret, X3239, ikke var oppført, ble det raskt sporet tilbake til en lokal innbygger som het Jessica Ellen Thomson. Jessica, også kjent som Jo, var sykepleier og bodde i 90A Glenelg Street, omlag 400 meter unna Somerton Beach hvor liket ble funnet. Jessica Thomson benektet noe som helst kjennskap til den ukjente mannen. Hun visste ikke hvem han var, eller hvorfor han hadde telefonnummeret hennes. Hun var redd for publisitet og insisterte på at alle nedtegnelser av navnet hennes skulle fjernes fra saken. Fra da av ble forskjellige pseudonymer benyttet, inkludert kjælenavnet «Jestyn», som var blitt brukt av hennes tidligere kolleger. Etterforsker Leane var ikke overbevist om at Jestyn var helt oppriktig når det gjaldt hennes mangel på kjennskap til likets identitet. Igjen krevde han informasjon, og denne gangen viste han henne gipsavstøpningen av mannens ansikt

som ble laget før høringen. Reaksjonen hennes var ganske besynderlig. Da Jestyn hadde kikket på avstøpningen, la Paul Lawson, som hadde laget den, merke til at hun så bort og nektet å se på den igjen. Leane, på den andre siden, la merke til at hun plutselig ble blek. Han uttalte senere at hun ble så forbløffet at hun holdt på å besvime. Hun holdt seg imidlertid til historien sin. Hun bekreftet at hun under andre verdens­ krig hadde eid et eksemplar av Rubáiyát of Omar Khayyám, men fortalte etterforskerne at hun hadde gitt den til en kjæreste, Alf Boxall. Etter krigen hadde Alf kontaktet henne, men hun var allerede forlovet med Prosper Thomson og ønsket ikke å fortsette vennskapet. Siden hadde hun ikke hørt fra ham. Kunne han være mannen på stranden? Politiet var overbevist om at dette var muligheten de hadde ventet på. I juli 1949 ble Alf Boxall funnet. Han jobbet på et bussverksted i Sydney. Selv om han ble overrasket over politiets interesse, var han til å vise dem sitt eksemplar av boka, som kjæresten hadde signert med «JEstyn». Han kunne ikke komme på noen forbindelse med den ukjente mannen, og politiet var igjen i villrede. Saken ble «kald». Liket av mannen ble til slutt frigitt og begravet i Adelaide på en fattigslig fellesgravlund. Det var imidlertid noen som brydde seg, for flere år senere begynte det å dukke opp blomster på graven. Hittil er det ukjent hvem den sørgende var. Det kom mange forslag til hva mannens identitet kunne være, blant annet at han var en svensk stasjonsarbeider, en sjømann ved navn Tommy Reade og arbeider på et dampskip.

OVER Da et eksemplar av Rubáiyát of Omar Khayyám ble funnet i en bil, framkalte det mange spørsmål.

Minst tre mennesker meldte seg og sa at liket var Robert Walsh, en 63 år gammel vedhugger, men vitnene trakk tilbake påstandene sine da de oppdaget at kroppen manglet visse karakteristiske arr. I 2009 bestemte professor Derek Abbott fra University of Adelaide seg for å ta utfordringen med å løse mysteriet med Somerton-mannen én gang for alle. Etterforskningen dekket ytterligere undersøkelse av den merkelige koden, ny analyse av giften og en kikk til på den unnvikende Jestyn. Jessica Thomson hadde dessverre gått bort i 2007, men familien hennes viste seg å være desto mer snakkesalig. I mai 2009 kalte Abbott inn tanneksperter for å analysere bilder av Somerton-mannens tenner. De konkluderte med at den ukjente mannen hadde lidd av en ekstremt sjelden genetisk lidelse kalt hypodonti. Mindre enn to prosent av befolkningen har denne tilstanden, der to tenner i hver munnhalvdel mangler. Hjørnetennene vokser rett ved siden av de to fortennene, noe som gjør dette til en lett identifiserbar lidelse. I mellomtiden hadde Henneberg funnet et annet uvanlig trekk. Somerton-mannen hadde en sjelden øreformasjon som betydde at den øvre øregropen, eller cymba, var større enn cavum, eller nedre øregrop. Dette anatomiske kjennetegnet opptrer kun hos én til to prosent av befolkningen. Tilbake i 1946 hadde Jessica Thomson født en gutt, som hun kalte Robin. Han hadde to karakteristiske ansiktstrekk: to manglende tenner i hver munnhalvdel og merkelig formede ører hvor cymba var større enn cavum. Sjansene for at Robin skulle ha samme øreformasjon og hypodonti som Somerton-mannen, var henholdsvis 1 til 10 millioner og 1 til 20 millioner. Robin døde i 2009, men ekskona hans, Roma Egan, og datteren hans, Rachel, levde. Abbott sendte et foto av Somerton-mannen til Roma og spurte om hun kjente noen som liknet på bildet. Roma nølte ikke – Somerton-mannen var skremmende lik hennes avdøde eksmann Robin. Kunne Robin ha vært kjærlighetsbarnet til Jessica og Somerton-mannen, men framstilt som sønnen til Prosper Thomson? Det var en ekstremt sterk mulighet. DNA-tester ville selvsagt bevise eller motbevise det, men i 2011 nektet riksadvokat John Rau å tillate at liket til Somerton-mannen ble gravd opp, da det ble ansett å ikke være i offentlighetens interesse.

80 Mordmysterier 2018_redigert.indd 80

27.11.2018 15:31


DEN MYSTISKE MANNEN PÅ SOMERTON BEACH

ETTERSPILL SÅ HVEM VAR SOMERTON-MANNEN? MYSTERIET RASER VIDERE.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER HOVEDMISTENKT? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. JESSICA THOMSON Enkelte mistenker at ekskjæresten til Somerton-mannen var forbryteren. Kunne Jessica Thomson, en sykepleier fra Adelaide, ha vært en sovjetisk spion som han hadde fått barn med før sin død? Hadde hun forgiftet sin tidligere elsker? Men etterforskerne hadde ingen bevis for å sikte henne for noen forbrytelse, så mistanken frafalt.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

HEMMELIG SPION Det enorme mysteriet rundt Somerton-mannen har ført til teorien (om den er sannsynlig eller ikke) at han kunne ha vært en spion hvis død var resultatet av en spionasjeoperasjon for å fjerne ham fra den hemmelige enheten. Kanskje den uløselige koden og sjeldne giften peker mot et mord foretatt av et hemmelig organ.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

UKJENT KJEMIKER På grunn av måten offeret døde på, og de sjeldne, giftige kjemikalene som ble funnet under obduksjonen av Somerton-mannen, har kjemikere alltid vært av interesse i denne saken. Kunne en kjemiker med tilgang til uvanlige og farlige stoffer hatt en personlig vendetta mot Somerton-mannen?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

seg forholdet deres, pluss den totale mangel på identifiserende eiendeler førte samlet til den pirrende tanken på et spionnettverk. Interessant nok trodde den tidligere politiadjutanten Len Brown at mannen opprinnelig hadde kommet fra et land i Warszawapakten. Han hadde konkludert med dette i 1940-årene fordi politiet ikke kunne gjøre noe for å identifisere ham, og Den kalde krigen var underveis. Derek Abbott, på den andre siden, er mindre tilbøyelig til å følge spionnettverksteorien. Som han selv uttalte: «Du trenger ikke å være spion for å være hemmelighetsfull.» Hans konklusjon er langt mer jordnær – han tror mannen trolig ikke er annet enn en snik involvert i svartebørsen, som etter å ha prøvd å gjenopprette kontakten med sin tapte kjærlighet, hadde gått for å ta en lur på stranden, der han hadde dødd av posisjonskvelning – mye mindre spennende, men likevel mulig. Akkurat idet alle trodde at den mest sannsynlige sannheten var skuffende kjedelig, dukket en ny spekulasjon opp og startet et fascinerende påheng til Australias største mysterium. I februar 2017 la en nettbruker ved navn «Gordon332» ut det siste foreslåtte navnet på Somerton-mannen. I august 1948 ble major Pavel Ivanovitsj Fedosimov i KGB sett gå om bord i et skip på vei til Russland. Han ble aldri sett igjen. Kjente fotografier av Fedosimov antyder at han hadde samme uvanlige øreform. Tilsynelatende har Gordon332 mer bevismateriale å sjekke ut …

ALTERNATIVE TEORIER På et tidspunkt ble liket kalt E.C. Johnson fra Payneham, men dette ble noe undergravd da den virkelige Mr. Johnson dukket opp på politistasjonen. Sent i november 1959 hevdet en innsatt i Wanganui-fengselet på New Zealand ved navn E.B. at han kjente til Somerton-mannens virkelige identitet. På et tidspunkt ble hans forklaring på mystisk vis forlagt. Noen år senere meldte en kvinne seg med et identifikasjonskort til en mann ved navn H.C. Reynolds. Hun syntes fotografiet liknet på det av Somerton-mannen. Kortet, som ble gitt til en utenlandsk sjømann under første verdenskrig, ble gitt videre til antropolog Maciej Henneberg. Selv om ansiktene liknet, var det faktumet at begge mennene hadde en føflekk på kinnet, som overbeviste Henneberg til å identifisere ham som Somerton-mannen.

© Getty Images; Rebekka Hearl

Hvis Somerton-mannen ble etterlatt på stranden av morderen, var det ingen vitner som meldte seg.

I 1949 hadde åtte såkalte «positive» identifikasjoner funnet sted, men alle viste seg å være feil. Dette hadde økt til 251 innen 1953. Nyligere, i november 2013, samtykket Jessicas datter, Kate Thomson, i å gi et intervju på 60 Minutes, et amerikansk nyhetsprogram. Kate bekreftet at hennes mor var «Jestyn», men hun hadde ikke snakket sant til etterforskerne tidligere. Hun hevdet at moren hadde innrømmet for henne at hun hadde kjent Somerton-mannen hele tiden, og enda mer sjokkerende, at hun ikke hadde vært den eneste som kjente til hans virkelige identitet. Tilsynelatende hadde moren trodd at «et høyere nivå enn politistyrken» allerede var klar hvem han var og hva slags «bransje» han drev i. Dette i seg selv var dramatisk nok, men ante Kate noe om hva slags bransje det kunne ha vært? Kate var overbevist om at både Somerton-mannen og hennes egen mor var spioner som jobbet for russerne. Selv om dette bare var spekulasjon, hadde hun noen svært interessante indisier som støttet påstanden. Da Jessica sluttet som sykepleier, begynte hun å undervise immigranter i engelsk. Kate hevdet at moren snakket flytende russisk, men aldri forklarte hvor eller hvorfor hun hadde lært det. Hun var også svært interessert i konseptet kommunisme, til mannens store skrekk. Den sjeldne formen for gift som ble brukt for å kvitte seg med Somertonmannen, den merkelige, uforståelige koden, at Jestyn nektet å vedkjenne

81 Mordmysterier 2018_redigert.indd 81

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

MONSTERET FRA FIRENZE

HVORFOR KUNNE IKKE POLITIET STOPPE «MONSTERET FRA FIRENZE», SOM I NESTEN TO TIÅR STREIFET I DE TOSKANSKE ÅSENE PÅ JAKT ETTER USKYLDIGE PAR SOM ELSKET I BILENE SINE? TEKST: TANITA MATTHEWS

I

1800-tallets London hjemsøkte knivmorderen Jack the Ripper gatene i Whitechapel, på jakt etter byens prostituerte. I Tyskland før nazismen var det Peter Kürten, kjent som Vampyren fra Düsseldorf, som angrep mer enn tolv menn, kvinner og barn i en rekke seksuelt ladede mord over en periode på seksten år. Kveleren fra Boston vakte redsel i den amerikanske delstaten Massachusetts i 1960-årene, ved å kvele 13 kvinnelige ofre med deres egne klær. For Italia er «Monsteret fra Firenze» rettssystemets akilleshæl. Gjennom en periode på nesten to tiår ble sju par regelrett slaktet mens de hadde sex i åsene rundt Firenze, og mange av de kvinnelige ofrene fikk kjønnsorganene lemlestet. Etterforskningen av forbryteren (eller forbryterne) ble et flokete og innviklet nett. Til tross for en av de lengste og dyreste forbryterjaktene i historien, har politiet ikke klart å fjerne masken på Italias mørkeste og mest brutale fantom.

firenzes mørke side

Formiddagen den 7. juni 1981 var rolig i den intetanende byen Scandicci. Innbyggere subbet hjem til lunsj fra morgenbesøket i kirken. Men i markene rett utenfor byen

var sommerens kvelende hete ubarmhjertig og trykkende for en gruppe Carabinieri-konstabler, politibetjenter og kriminalteknikere som prøvde å bli kloke på scenen de hadde foran seg. Inne i en kobberfarget bil satt en ung mann. Hullet i venstre tinning og glassruten til høyre for ham, et spindelvev og farget rødt av blod, var bare begynnelsen på grusomhetene som øtte dem på åstedet. Bak bilen lå en sprikende, naken kvinnekropp. Hun var også blitt skutt, og mellom de adskilte beina var kjønnsorganene skåret bort. Alt som var igjen var et blodig og gapende sår. Ofrene var 21 år gamle Carmela De Nuccio og kjæresten hennes, 30 år gamle Giovanni Foggi. Paret, som var blitt sett på et lokalt tilholdssted for unge kvelden før, hadde stukket seg vekk fra vennene sine før midnatt. Idet de la seg til rette i åsene for å ha sex, ble de overfalt fra bakhold og drept. Kulehylser funnet på åstedet viste at morderen hadde brukt en pistol ladet med .22-kaliber Winchester-serie «H»kuler. Etter å ha undersøkt likene avgjorde legen at kniven som var brukt til å skjære ut De Nuccios vagina, liknet på en dykkerkniv. Den lokale avisen var full av detaljer om mordene dagen etter. Dessuten var det en påminnelse om en liknende uløst forbrytelse som hadde skjedd i 1974.

82 Mordmysterier 2018_redigert.indd 82

27.11.2018 15:31


83 Mordmysterier 2018_redigert.indd 83

27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER

er for Monsteret tok feilaktig en mannlig partn file å være kvinne og rev i stykker de homo ofrenes magasiner i raseri.

To unge mennesker, Pasquale Gentilcore og hans forlovede Stefania Pettini var blitt skutt mens de hadde sex i Gentilcores Fiat 127 like ved Borgo San Lorenzo rett utenfor Firenze. Den kommende bruden ble funnet et stykke fra bilen. Hun var blitt angrepet post mortem – stukket 97 ganger, og hadde i tillegg fått en vinrankegrein var stukket inn i vaginaen. På stedet ble det funnet .22-kaliber Winchester serie «H»-kuler. I lys av mordene i Scandicci tok politiet en ny kikk på de to drapene og sammenliknet åstedene. Ballistiske tester viste at samme pistol var brukt til å skyte begge parene – et lite merke på kanten av patronene viste at våpenet hadde en tydelig defekt på tennålen. Politiet avhørte ambulansesjåføren Enzo Spalletti om drapene. Før ofrene var blitt forsidestoff, visste Spalletti allerede for mye. Han tilsto at han faktisk var en kikker og hadde sett paret i bilen, men at de så absolutt var i live. Politiet arresterte ham; de var overbevist om at han visste mer enn han røpet.

Monsteret med mange ansikter

Den 23. oktober kom nyheten om at et nytt par var drept på Bartoline-markene, og politiet måtte løslate Spalletti uten siktelse. Vitner som hadde kjørt forbi stedet utenfor Calenzano, fortalte politiet at de hadde sett en påtagelig nervøs mann i en rød Alfa Romeo. Det kriminaltekniske identifiseringsteamet tegnet den mistenkte som ble beskrevet, men fantomtegningen ble ikke frigitt for offentligheten, av frykt for at det ville sette i gang en heksejakt i et lite samfunn hvor ryktene allerede raste. Noen trodde at morderen var lege eller kirurg – hvem ville ellers klare å lemleste kvinnene slik? Andre trodde at vinranken plassert inne i Pettini var inspirert av en bibelsk referanse: «Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort.» Var det en lokal prest som jaktet på ugifte elskere for deres ulovlige begjær? Den lokale journalisten Mario Spezi døpte morderen «Monsteret fra Firenze». Kriminalteknikerne hadde ikke klart å sperre av åstedene, og de var betydelig kontaminert. Politiets videre etterforskning ble derfor vanskelig. Uhyret slo til igjen følgende sommer. Paolo Mainardi og Antonella Migliorini

ble funnet i en grøft i Montespertoli 20. juni 1982. Migliorini ble erklært død på stedet, og av frykt for å bli tatt under åpen himmel hadde ikke Monsteret lemlestet henne. Mainardi, som fremdeles var i live, ble kjørt i hui og hast til sykehuset, men kunne ikke reddes. Politiet trodde at paret hadde sett Monsteret før de døde. Journalister ble instruert til å rapportere at det mannlige offeret hadde avslørt en avgjørende detalj til politiet på sykehuset, i håp om å skremme Monsteret til å gjøre en feil. Ambulansesjåføren som hadde prøvd å redde Mainardi, ble trakassert med telefonoppringninger fra en mann som hevdet at han var Monsteret. Både han og familien ble truet, men oppringningene ble aldri sporet. Fantomtegningen ble også frigitt, men uten resultat, og Monsteret var fortsatt på frifot.

sardinia-sporet

Saken gjorde en helomvending da politiet mottok et utklipp fra en avisartikkel om et mord i 1968. Den gifte kvinnen Barbara Locci og hennes elsker Antonio Lo Bianco ble skutt mens de hadde sex inne i Lo Biancos bil i Signa – mens sønnen hennes sov i baksetet. Paret hadde vært i het omfavnelse da de ble skutt fra kloss hold med en Beretta, ladet med .22-kaliber Winchester serie «H»-kuler. Loccis ektemann Stefano Mele tilsto drapene – bitter over sin kones utroskap – og ble fengslet. Pistolen ble imidlertid aldri funnet. Mele sa han hadde kastet den i en elv i nærheten etter skytingen, men til tross for grundig leting var den fortsatt borte. Mens Mele befant seg på en rehabiliteringsinstitusjon for

HUN VAR OGSÅ BLITT SKUTT, MEN MELLOM DE ADSKILTE BEINA VAR KJØNNS­ ORGANENE SKÅRET BORT OG ETTERLOT ET BLODIG, GAPENDE SÅR.

84 Mordmysterier 2018_redigert.indd 84

27.11.2018 15:31


MONSTERET FRA FIRENZE

med fra Sardinia, men det fantes ikke håndfaste bevis på at pistolen fremdeles var i deres eie. Politiet klarte å plassere Francesco innenfor områdene hvor de nylige mordene hadde funnet sted. En forlatt bil funnet like ved åstedet noen dager etter Montespertolidrapene, ble sporet tilbake til Francesco. Han ble arrestert i august 1982, et trekk som lot til å roe ned beistet som jaktet i Firenzes åser. Det virkelige Monsteret slo imidelrtid til igjen 9. september 1983. Ulikt Monsteret var paret som ble angrepet de tyske studentene Wilhelm Meyer og Jens Rüsch, to menn som hadde reist til Italia for å feire at Meyer fikk et stipend den sommeren. De hadde befunnet seg baki en campingbil da de ble skutt gjennom vinduene. Politiet tror at monsteret hadde tatt Rüsch for å være kvinne på grunn av det lange, blonde håret hans. Aktorene som jobbet med saken var skeptiske til at Francesco var Monsteret, men de mistenkte at han visste hvem Monsteret var. Deres neste trekk var å arrestere hans nevø, Antonio. Mens begge Vincier satt i varetekt, prøvde politiet å spille dem opp mot hverandre i håp om at en av dem ville begynne å snakke. De arresterte også Piero Mucciarini, Meles svoger, og Giovanni Mele, hans bror. Med klanen bak lås og slå fortsatte spillet mellom de tiltalte og politiet – helt til morgenen den 30. juli 1984, da Claudio Stefanacci og Pia Rontini ble funnet i Vicchio. OVER Pasquale Gentilcore og hans kjæreste Stefania Pettini ble drept i 1974. Pettini ble stukket 97 ganger, og en vinrankegrein var brukt til å penetrere henne. OVER TIL VENSTRE Politi og åstedsgranskere til stede på åstedene hadde ikke brukt verken skoovertrekk, overaller eller hansker mens de samlet det sparsomme bevismaterialet fra nesten alle åstedene, noe som gjorde senere etterforskning vanskelig.

EN PROFIL AV MONSTERET

FBI HJALP DET ITALIENSKE POLITIET MED Å LAGE EN DETALJERT PROFIL AV DEN TYPE MANN DE TRODDE MORDEREN VAR. • • • • • • • •

Mann Cirka 45 år gammel Minst 1.80 m høy Arbeider Gjennomsnittlig intelligens Ungkar, bor alene eller med en eldre person Bor like ved stedet for det første drapet Har ingen forhold til kvinner og har sannsynligvis en seksuell dysfunksjon • Kan bruke alkohol eller stoff for å stålsette seg • Han er ikke voldtektsmann eller domfelt for seksuelle forbrytelser, men snarere mindre lovbrudd

MODUS OPERANDI BESKRIVELSE

forbrytere, ble han intervjuet av Spezi, som ble overrasket da Mele sa: «De må finne ut hvor den pistolen er, ellers vil det bli flere drap. De kommer til å fortsette å drepe.» Hvem var disse «de» Mele refererte til? Hadde han hatt medskyldige den kvelden han drepte sin kone? Hadde han tatt på seg skylden for noen andre? Hvor var de nå? Og hvor var pistolen? Brødrene, bandittene og de sardinske immigrantene Giovanni, Francesco og Salvatore Vinci hadde flyttet til Firenze tidlig på 1960-tallet. Salvatore hadde bodd sammen med Mele og hans kone en kort periode, og brødrene ble hennes elskere før hun gikk videre til Lo Bianco. Loccis sønn, som hadde vært vitne til skytingen, sa til politiet at han hadde sett tre menn på stedet, men han ble senere forkastet som pålitelig vitne. Hadde Vinci-brødrene vært Meles medskyldige? Hadde de nå pistolen? Bevismateriale antydet at en av brødrene kunne ha en Beretta-pistol de hadde hatt

• Morderen velger ikke ofrene, men velger snarere sted og kveld • Han dreper det mannlige offeret først for å uskadeliggjøre trusselen mot seg før han angriper kvinnen • Forbrytelsens motiv er besittelse av det kvinnelige offeret, det mannlige betraktes bare som hinder • Lemlestingen representerer enten seksuell tilkortkommenhet eller forakt for kvinner • Overvåkningen av ofrene viser at han tviler på sin evne til å kontrollere ofrene hvis han møter dem ansikt til ansikt • Bruken av mange kuler er for å forsikre seg om at ofrene ikke overlever og dermed snakker

NS­

Lette Monsteret etter noe, og var han blitt avbrutt før han kunne lemleste Migliorinis kropp ?

Mordmysterier 2018_redigert.indd 85

85 27.11.2018 15:31


MORDMYSTERIER SPOR

MYRDET PÅ KJÆRLIGHETSSTIEN NÅR ELSKERE PARKERTE BILENE SINE PÅ INTIME SIDEVEIER, SLO MONSTERET TIL, OFTE PÅ EN LØRDAG KVELD OG NÅR DET IKKE VAR MÅNE.

SPOR PISTOLEN Man tror våpenet tilhører 70 serien, muligens en 74-tommer eller en 76-by10-stroke .22-kaliber Long Rifle som man tror er brukt til sportsskyting. Defekten i tennålen er viktig for etterforskningen.

OFRE

ANTONIO LO BIANCO OG BARBARA LOCCI

Funnet like ved parets bil og senere trodd å tilhøre en satanistisk kult, men dette er aldri blitt bevist.

SPOR

OFRE

Paret ble drept en torsdag kveld, men neste dag var helligdag, så de fleste mennesker hadde fri. Dette ga etterforskerne ideen at Monsteret var arbeider. Mordet ble også antagelig utført for å vise at Spalletti ikke var Monsteret.

FOTAVTRYKK

Et fotavtrykk i størrelse 44 ble funnet på åstedet for mordet. Det anses sannsynlig at det tilhørte Monsteret, og bekrefter tilsynelatende at politiet ser etter en høy og robust person.

Locci og hennes elsker Lo Bianco ble skutt i Lo Biancos bil mens sønnen sov. Hennes mann, Stefano Mele, tilsto, men han tok tilsynelatende skylden for Loccis tidligere elsker Salvatore Vinci, som truet med å avsløre Mele som homofil.

SPOR KNIVEN Kniven er betraktet som et unikt våpen med et lite hakk på en side, som en dykkerkniv. Den er aldri blitt funnet.

VITNE

DØRSTOPPER

STEFANO BALDI OG SUSANNA CAMBI

BONDEN

OFRE

GIOVANNI FOGGI OG CARMELA DE NUCCIO

De Nuccio var blitt løftet, ikke dratt fra bilen. Hun ble funnet naken, bare med et gullkjede rundt halsen. Morderen hadde brukt tre kutt for å fjerne vaginaen hennes.

En lokal mann fortalte etterforskerne at han så den kobberfargede Fiaten som tilhørte Foggi. Rundt midnatt hadde han hørt John Lennons Imagine bli spilt i bilen, før den plutselig stoppet. Han hørte imidlertid ingen skudd.

OFRE

PAOLO MAINARDI AND ANTONELLA MIGLIORINI

Politiet trodde at mens Migliorini kledde på seg, fikk Mainardi øye på monsteret og rygget bilen ut av lysningen for å komme unna, men bilen endte i en grøft. Monsteret hadde skutt ut frontlyktene for å sende paret inn i mørke før han skjøt dem.

De var blitt drept på typisk Monster-måte, men Rontinis venstre bryst var imidlertid også flerret av, i tillegg til at bekkenområdet var lemlestet. Klanen ble løslatt kort tid etter. Salvatore ble holdt under 24-timers overvåkning, men i september ble overvåkningen opphevet.

OFRE

JEAN-MICHEL KRAVEICHVILI OG NADINE MAURIOT

Morderen dro de franske campingturistene ut av teltet før han skjøt dem. Kraveichvili løp, men morderen tok ham og skar over strupen på ham. Han fjernet Mauriots vagina og venstre bryst før han lukket henne inne i teltet med glidelåsen.

VITNE

SABRINA CARMIGNANI

Carmignani kjørte gjennom stedet der de franske turistene var søndag ettermiddag. Hun og kjæresten syntes stedet var ekkelt, men var likevel ikke klar over at ofrene var myrdet, og dro. De så en bil på vei ut, men Carmignani kan ikke huske noe om den.

morderens klimaks

På sensommeren året etter ble et nytt par funnet. Denne gangen hadde Monsteret anstrengt seg for å gjemme likene ved å lukke det kvinnelige offeret, 36 år gamle Nadine Mauriot, inne i et telt med glidelås og forsøke å kamuflere liket av mannen, 25 år gamle Jean-Michel Kraveichvili, med greiner og løv. Soppsankere snublet imidlertid over stedet ved San Casciano. Mauriots vagina og venstre bryst var blitt fjernet. Varmen i graven hadde fått kroppen til å gå i oppløsning. Dagen etter mottok aktor Silvia Della Monica et brev på kontoret sitt. Inne i konvolutten fant hun en bit av Mauriots

86 Mordmysterier 2018_redigert.indd 86

27.11.2018 15:32


MONSTERET FRA FIRENZE HENDELSE EN PRINS DØR Prins Roberto Corsini ble skutt av en krypskytter i 1984 i Firenze. Kort etter var det innbrudd i slottet, men ingenting ble tatt. Byen sladret om at prinsen hadde vært Monsteret, var blitt myrdet i et utpressingsforsøk som gikk galt, og at innbruddet hadde resultert i at viktig informasjon ble stjålet for å bevise det.

OFRE

PASQUALE GENTILCORE OG STEFANIA PETTINI

Gentilcore ble skutt først, etterfulgt av Pettini som ble stukket 97 ganger. Vinranken som var ført inn i vaginaen hennes, ga etterforskerne det inntrykk at morderen var impotent og derfor ute av stand til å voldta ofrene sine.

OFRE

CLAUDIO STEFANACCI OG PIA RONTINI

Funnet av vennene deres etter at de hadde gått fra resten av gruppen. Rontinis kjønnsorganer var blitt lemlestet. Paret ble drept på en søndag mens den sardinske klanen satt i varetekt.

VITNE

UIDENTIFISERT VITNE

Det ble rapportert anonymt til politiet at det hadde hørtes skudd rundt kl. 21.40 samme kveld som Rontini og Stefanacci var blitt drept.

SPOR ET HÅNDAVTRYKK Et avtrykk av en venstrehånd funnet på toppen av bilen på åstedet til drapet på Ron­ tini og Stefanacci fikk etterforskerne til å tro at morderen var høyrehendt – han holdt pistolen i høyre hånd og lente seg på bilen med venstre.

OFRE

WILHELM MEYER OG JENS RÜSCH

Politiet mente morderen var over 180 cm fordi han hadde skutt gjennom de høye campingbilvinduene. Politiet var også opptatt av at mordene hadde skjedd en fredag, ikke en lørdag. De hadde også skjedd mens Francesco Vinci var fengslet.

SPOR KULENE Winchester-hylser merket med bokstaven H ble funnet på åstedet. Man mener ammoen kommer fra de samme to eskene som inneholder 50 patroner, men dette var svært vanlig på tiden for drapene.

venstre bryst. Hun trakk seg umiddelbart fra saken og ba om beskyttelse fra livvakter. San Casciano-drapene ble monsterets siste, men Carabinieri og politiet nektet å hvile. De tilbød en halv milliard italienske lire (rundt 2 millioner kroner på den tiden) for informasjon som kunne føre til at gjernningsmannen ble arrestert. Ett brev pekte på Pietro Pacciani, en bonde fra Vicchio, som hadde sonet en straff for å ha drept en mann som prøvde å forføre kjæresten hans i 1951. Da hadde Pacciani slått ham til døde og voldtatt sin utro kjæreste ved siden av liket. Men Pacciani, nå 60, hadde mange plager. Det var vanskelig å forestille seg at han var i stand til å

5km

oppspore ofre eller nærme seg biler uten å bli oppdaget. Etterforskningsdommeren, Mario Rotella, var sikker på at Salvatore var Monsteret, og at pistolen som ble brukt i drapene, fortsatt befant seg hos den sardinske klanen han mente var involvert i 1968-drapene. Han ga varslet Salvatore at han var mistenkt, og på slutten av 1985 ble han utlevert til Sardinia igjen. Han sto for retten to år senere, tiltalt for å ha drept sin kone i 1961, som formodentlig hadde begått selvmord. Men Salvatore ble frifunnet og ble aldri sett igjen etter at han gikk ut av retten som en fri mann.

87 Mordmysterier 2018_redigert.indd 87

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN MER ENN 100 000 MENN BLE ETTERFORSKET AV POLITIET, MEN VIA MODERNE TEKNOLOGI BLE DETTE ENORME ANTALLET REDUSERT TIL KUN ÉN. KUNNE DETTE VÆRE MORDEREN? Etter at Salvatore forsvant, ble Rotella tvunget til å trekke seg fra etterforskningen og overlate roret til Polizia di Stato-avdelingssjef og leder for «Anti-monster»-enheten Ruggero Perugini, som startet etterforskningen på nytt. Problemet var at det ikke var tatt vare på noen bevis eller prøver fra åstedene. I stedet tok Perugini, som likte metodene FBI brukte, i bruk databaser over forbrytelser. Han eliminerte mistenkte én etter én til ett navn fanget oppmerksomheten hans gjentatte ganger: Pacciani. Basert på Paccianis egen uttalelse i rettssaken resonnerte Perugini at han må ha blitt angrepet av et morderisk sinne da han så kjæresten blotte sitt venstre bryst for den reisende selgeren som hun hadde sneket seg bort med i en åker. Hadde dette blitt et gjentatt mønster med Firenzes unge par? Gjenstander tatt fra Paccianis hjem i 1992, under en 11 dager lang ransakning, var bare indisier på at han kunne være Monsteret, men da en Winchester serie H-kule ble funnet i jorda utenfor Paccianis hjem, kastet etterforskerne seg over ham. Selv om beviset i beste fall var syltynt, siden kulene ikke kunne sies å være sjeldne i Italia, var det nok til å knytte ham til drapsvåpenet som ble brukt i alle de sju drapene. Rettssaken hans, som begynte i april 1994, ble vist på tv. Pacciani nektet seg skyldig, men det falt for døve ører, og han ble dømt for seks av de sju dobbeltdrapene. Med Pacciani bak lås og slå for resten av livet kunne Firenze puste

PACCIANI NEKTET SEG SKYLDIG, MEN DET FALT FOR DØVE ØRER, OG HAN BLE DØMT FOR SEKS AV DE SJU DOBBELTDRAPENE. lettet ut. Men innen kort tid begynte det å gå rykter om at kulen var plantet. Ifølge Spezis bok, The Monster Of Florence: A True Story, uttrykte en Carabinieri-offiser sin tvil til at kulefunnet var ekte. Pacciani hevdet også at kulen, funnet av den ambisiøse Perugini, var plantet. Det rådet mye tvil rundt dødstidspunktet for de franske turistene, med leirer delt mellom lørdag og søndag kveld. På lørdagen, som vanligvis var Monsterets foretrukne kveld, hadde Pacciani solid alibi. Det faktum at et av ofrene hadde løpt bort fra morderen i forsøk på å flykte, bekymret også mange, ettersom Pacciani hadde hatt flere bypassoperasjoner – han var knapt i stand til å løpe etter det unge, mannlige offeret. Italias høyesterett opphevet dommen i 1996. Politiet mottok imidlertid innrømmelser fra Paccianis «venner», som knyttet ham til drapene. En prostituert, Gabriella Ghiribelli, halliken hennes Norberto Galli, tidligere postmann Mario Vanni og landsbyfyllik Giancarlo Lotti tilsto at de hadde hjulpet Pacciani med å begå drapene. Vanni og Lotti ble dømt til fengsel i henholdsvis livstid og 24 år

for å ha vært morderens medskyldige. Pacciani døde i 1998 av et antatt hjerteinfarkt før han kunne bringes inn for retten igjen. Noen tror at bonden ble forgiftet, etter at obduksjonen viste et forhøyet nivå av hjertemedisinen hans. Ghiribelli hadde tilstått at de alle var del av en hemmelig kult, «Den røde rosens skole», og var blitt beordret av høytstående skikkelser i byen til å drepe og ofre de lokale ungdommene i et svartekunstritual. Politiet forfulgte dette i håp om at det kunne avsløre Monsterets identitet. Spezi fortsatte å etterforske saken gjennom journalistikken, og han var slett ikke overbevist om at teorien om en satanistisk kult var riktig. Michele Giuttari var politiets sjefetterforsker i Monster-saken fra 1995 til 2003 og skrev sin egen bok der han ga uttrykk for at drapene var en satanistisk kults verk, en teori Spezi og Preston latterliggjorde. I stedet utpekte Spezi Vincis’ nevø, Antonio, som morderen, men sardinieren har benektet denne teorien. Da Spezi og Preston møttes i 2000 mens de skrev boka, befant de seg selv under politiets gransking, som beskyldte hver av dem for å være Monsteret og klusse med bevisene i saken, men ingen av dem ble noen gang tiltalt.

ET KJENT ANSIKT

FØR AKTOR GIULIANO MIGNINI PRESSET AMANDA KNOX OM HENNES ANGIVELIGE «SATANISTISKE» DRAP PÅ MEREDITH KERCHER, BLANDET HAN SEG KRAFTIG INN I MONSTER-SAKEN. En sentral skikkelse i mordrettssaken mot Amanda Knox i 2007 var aktor Giuliano Mignini, som feilaktig trodde at Knox hadde drept sin samboer Meredith Kercher mens de studerte i Italia, i et demonisk motivert angrep. Knox ble til slutt renvasket for mordanklagen på tross av Migninis store innsats. Men før han ble en sentral skikkelse i en av historiens mest beryktede rettssaker, var Mignini del av Monster-saken. I 2001 hevdet han at en lege som hadde begått selvmord bare noen uker etter de siste drapene ble utført av Monsteret, hadde vært medlem av en satanistisk kult. Ikke bare det, men han anklaget mannen, dr. Francesco Narducci, for å være

vokteren av de kroppsdelene som var blitt stjålet fra ofrene. Mignini, som var blitt dømt for misbruk av sin stilling mens han fulgte saken, hevdet at legen ble drept for at han ikke skulle si noe. Hans teori var en omhyggelig utarbeidet konspirasjon med opptil 20 mennesker, blant annet embetsmenn og polititjenestemenn, som han påsto var en hemmelig gruppe bak Monster-drapene. Mignini reiste tiltale mot de 20 menneskene og siktet dem for fortielse av drap på Narducci. Hans teori inkluderte stand-iner og at legens lik var blitt byttet ut to ganger. Alle de tiltalte ble frikjent.

88 Mordmysterier 2018_redigert.indd 88

27.11.2018 15:32


For en kikker ga nat ten med nymåne ham mulighet til å drepe i ly av mørket.

MONSTERET FRA FIRENZE

ETTERSPILL DRAPENE HAR TATT SLUTT, MEN MYSTERIET BESTÅR. I juni 2005 vekket farmasøyt Francesco Calamandrei mistanke hos etterforskerne, selv om de fire vitnene ble fengslet for sin angivelige delaktighet i drapene på de fire parene. Hans kone hadde gjentatte ganger rapportert om merkelig oppførsel hos mannen sin, spesielt den natten de franske campingturistene ble drept. Politiet mistenkte at Calamandrei var lederen av den satanistiske kulten som hadde gitt Pacciani og vennene hans i oppdrag å utføre drapene. Kroppsdelene som var skåret løs fra ofrene, ble trolig tatt fordi kvinnelige kjønnsorganer skal være det kraftigste offeret som kan tilbys djevelen. Under en 11 timer lang ransaking av Calamandreis hjem i 2004 beslagla politiet 10 esker med porno og papirer. I tillegg til Calamandrei ble 13 andre etterforsket. Tjenestemenn hevdet at de hadde «konkrete bevis til å avsløre» dem som sto bak drapene. Men Calamandrei ble frifunnet og tok livet av seg selv i 2012. I 2015 trodde man at pistolen som ble brukt i drapene, var blitt funnet i et skap på kontoret til Potenza Carabinieris kontor. Men det ble utelukket etter videre undersøkelser. Fra og med 2017 har tidligere legionær Giampiero Vigilanti, 86, kommet på listen over mistenkte. Men Vigilanti nekter noen som helst medvirkning og forteller etterforskerne: «Let andre steder, jeg er ikke Monsteret.» Han imøtegår teorien at Pacciani var innblandet i drapene. Det ble også nylig kunngjort at funnet av DNA, som ikke kan skyldes ofrene, ble gjort på en glemt levning fra det siste drapet. Det blodige lommetørkleet ble funnet noen få dager etter mordene i en busk sammen med noen kirurghansker. Professor Riccardo ved Cagliesi institutt for rettsmedisin i Firenze hadde i 1985 utarbeidet en 13-siders rapport som antydet at materialet var av menneskeblod type B. En brun menneskehårsekk ble også funnet på likene av Cambi og Baldi. Professor Riccardos funn ble glemt til sent i juli 2017, da Firenzes aktor utførte DNA-testing, for å sammenlikne det med mistenkte og domfelte forbrytere. Granskere har sagt at pålitelige genetiske funn også er trukket ut av konvoluttene som morderen har sendt til dommerne. Alle involverte i etterforskningen har sin egen teori. Noen tror at Pacciani var morderen, og at hans gjeng med medskyldige er blitt tilstrekkelig forvart. For andre er mannen fra Sardinia, som aldri ble sett igjen etter rettssaken, fremdeles en dømt mann. Det gjenstår mange ubesvarte spørsmål i saken.

UNDER FBI-profilen beskrev Monsteret som seksuelt impotent, noe Pacciani ikke var. Fak­ tisk var han altfor seksuell og ble fengslet midt på 1980-tallet for å ha voldtatt sine egne døtre.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. FRANCESCO VINCI

PIETRO PACCIANI Pietro Pacciani var en gammel, omfangsrik bonde med flere plager og kjent for å være en kikker. Han ble domfelt for mordene i 1994 og dømt til livstid bak lås og slå. Dommen ble senere opphevet og annullert siden DNA-bevismateriale ikke kunne knyttes til Pacciani.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

MARIO SPEZI

Vinci var en sardinsk immigrant, Spezi var kriminaljournalist som ABOVE A gas station attendant served a gipsarbeider “1942 tan Chrysler coupe” with a woman in dark clothing and a man in his 30s inside og småkriminell dekket Monsterets blodige angrep som ble knyttet til pistolen brukt i svært ivrig. Han ble nevnt som en seriemordene. Han ble arrestert mistenkt medskyldig i drapene i og kastet i fengsel, men Monsteret 2006. Spezi ble fengslet for å ha slo til igjen, så Firenzes Carabinieri hindret etterforskningen, og etter 23 hadde ikke annet valg enn å løslate dager i fengsel ble tiltalen opphevet ham uten tiltale. etter anke, og han ble løslatt.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

© Adrian Mann; Alamy; Getty Images; Rebekka Hearl; Shutterstock; Thinkstock

OVER Mario Vanni, en tidligere postmann, har avgitt fellende forklaring fra vitneboksen under Paccianis rettssak i 1994, og svart at de to bare var «piknikvenner» på nesten alle spørsmålene.

89 Mordmysterier 2018_redigert.indd 89

27.11.2018 15:32


DRAPENE PÅ SKOGSHYTTA DET GRUFULLE FUNNET AV TRE FORSLÅTTE OG LEMLESTEDE LIK OG ET SAVNET BARN STARTET EN FLERE TIÅR LANG ETTERFORSKNING AV EN SAK SOM FREMDELES UTLØSER KONSPIRASJONSTEORIER OG STRID. TEKST: MARTYN CONTIERO

90 Mordmysterier 2018_redigert.indd 90

27.11.2018 15:32


DRAPENE PÅ SKOGSHYTTA

F

oten av Sierra Nevada ligger en fire timer lang kjøretur nordøstover fra San Francisco. Men kontrasten mellom metropol og landlig idyll er så stor at det kunne være flere tusen mil mellom stedene. Området er virkelig naturskjønt; en vandrers drømmelandskap. Stiene bukter seg gjennom solspraglete pinjeskoger, grønne daler og frodige enger. Bølgende åser går over i mer ujevne, taggete topper, og nasjonalparkene tiltrekker seg horder av turister og sportsentusiaster. Området har også et av verdens største trær: det mektige mammuttreet. Lokalbefolkningen refererer smilende til fjellene som «Guds eget land». Stedet er unektelig et slags paradis, men postkortutsiktene står i grell konttrast til det voldsomme traumet som likevel preger denne vakre delen av California. Et traume som hardnakket har nektet å forsvinne – eller avsløre sine hemmeligheter – i 37 år. Plumas County og byen Quincy ble aldri det samme etter trippeldrapet og kidnappingen i hytte 28 på Keddie Resort den 11. april 1981. I tiårene etterpå har beboerne beskrevet at de føler seg hjemsøkt av det som skjedde med Glenna Sharp (36), John Sharp (15), Tina Sharp (12) og Dana Wingate (17). Det var ikke bare sjokket over mord i en så rolig amerikansk by, men også grusomme tilstanden likene ble funnet i. Dette var mer enn drap.

KEDDIE RESORT

Rekreasjonsstedet Keddie hadde 33 hytter for utleie, og tilbød også rom i lodgen. Keddie Lodges restaurant var kjent i det nordlige California for sin nydelige, kortreiste grillmat og viner, i dag berømt over hele verden. Omdømmet som gourmetrestaurant var så stort at folk gladelig kom helt fra San Fransisco og Sacramento. Sent på 1970-tallet og inn i tidlig 80-tall hadde stedet imidlertid vanskelige tider. Eier Gary Mollath begynte å leie ut hytter på langtidskontrakter lavinntektsfamilier, og selv om det for all del ikke var en katastrofal avgjørelse, er det sagt at småkriminalitet fulgte etter. Distribusjon og salg av marihuana var spesielt utbredt. I november 1980 kom alenemoren Glenna Sharp til byen med flokken sin og flyttet inn i hytte 28. Barna hennes varierte i alder. John, Sheila og Tina var tenåringer, mens Ricky og Greg var ti og fem. Etter at drapene fant sted, sladret beboere om Glenna, som var kjent for alle ved mellomnavnet «Sue». Kvinnen ble ansett for å være litt sær. Det er sagt at hun ikke hadde styring på ungene, og byfolk påsto at mangelen på foreldrekompetanse ledet familien mot undergang. Hittil mener mange i byen at mordene hadde sammenheng med en eller annen dophandel som hadde gått svært galt.

91 Mordmysterier 2018_redigert.indd 91

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

Kokk og tidvis narkotikalanger Martin Smartt, hans kone Marilyn og barna deres bodde like ved Sharpfamilien. Ett av barna, Martys lille stesønn Justin, skulle være til stede på hytte 28 på drapstidspunktet, og hans forvirrede vitneutsagn fikk mange til å tro at han så noe viktig.

TRE LEMLESTEDE LIK OG EN SAVNET JENTE IKKE NOE KLART MOTIV. HYTTE 28 ETTERLOT SEG FLERE SPØRSMÅL ENN SVAR.

SHARP-FAMILIE-BLUES

Som eneforelder i et nytt nabolag tiltrakk Glenna seg oppmerksomheten til flere menn i området. En av disse mennene var John Boubede, en heller suspekt fyr, som senere skulle bli en av de hovedmistenkt for drapene. Glennas forhold på stedet før hennes død er ikke godt dokumentert, bortsett fra én herre, kjent som Daryl, som dro en uke før drapene. Vitner forteller om en voldsom krangel mellom paret, med rikelig av forbannelser. Mannen ble imidelrtid oppsporet av etterforskerne i nabokommunen og alibiet og tilholdssted sjekket ut. Han var ikke mannen som var ansvarlig for massakren i hytte 28. Selv om Sharp-familien langt fra var en mønsterfamilie, gjorde ikke det dem til dårlige mennesker. De var en arbeiderklasse- og eneforelderklan som opplevde vanskelige tider. At en mor mister kontrollen over situasjonen, er ikke uvanlig, men heller ikke en kilde til skam. Barn er tross alt tilbøyelige til å gjøre opprør mot mamma og pappa som del av oppveksten. Som mange hevdet, elsket Glenna Sharp ungene sine, og de manglet ikke den viktige følelsesmessige næringen. FBIs adferdsvitenskapelige avdeling erklærte imidlertid at ofrene var «høyrisiko»-personer.

SPOR KNIVENE OG HAMMEREN En hammer og to kniver ble etterlatt av morderne på åstedet. En kniv og hammeren lå på et trebord i stuen. Etterforskerne fant også en biffkniv med en rar 25-graders bøy på åstedet.

VITNE Klokka 01.15 våknet et par som leide hytte 16, og trodde de hørte «dempede skrik».

OFFER DANA WINGATE Dana Wingate ble funnet liggende i stuen, som de andre, og hodet hans hvilte delvis mot en pute som var fjernet fra sofaen. Dødsårsak: hodeskade og kvelning.

VITNE En beboer kjent som Arthur J. går forbi hytte 28 kl. 23.30 og legger merke til at verandalyset er avslått. Dette anses uvanlig, da det normalt står på.

SPOR IKKE INNBRUDD Etterforskerne fant ingen tegn til innbrudd i hytte 28, noe som gjorde at man så bort fra tanken på innbrudd som var gått galt og framsatte muligheten for at ofrene kjente morderen.

OVER Hytte 28 viste ingen tegn til innbrudd. Hvem som enn drepte dem … kjente dem.

92 Mordmysterier 2018_redigert.indd 92

27.11.2018 15:32


DRAPENE PÅ SKOGSHYTTA VITNE

SPOR BLODSPOR I ALLE ROM I HYTTA

En ansatt kjent som Kathy A. forlater Back Door Bar kl. 02.20, og idet hun nærmer seg bilen sin i den nordvestlige delen av parkeringsplassen, hører hun en bildør bli lukket, samt det hun tror er en manns- og en kvinnestemme.

Selv om det ikke ble funnet tegn på noen voldelig kamp, bortsett fra noen flyttede møbler, var det blodflekker og -sprut i alle rommene i hytta. Selv i det tilstøtende soverommet hvor tre barn sov.

OFFER TINA SHARP FBI la fram flere scenarioer i sin rapport fra åstedet. Dette inkluderte at hun ble bortført, fjernet fra hytta og drept et annet sted, og, i en senere rapport, hadde direkte medvirkning i hendelsen.

OFFER GLENNA «SUE»SHARP

OFFER JOHN SHARP John Sharp var, som sin mor, bundet og hadde skader etter stumpe og skarpe stikk mot hodet og kroppen. Dødsårsak: knivstikk i høyre halsarterie, vene og strupehode.

Glenna Sharp, en 36-årig alenemor som gjennomgår en skilsmisse, er bundet med elektrisk ledning og tape. Dødsårsak: skader og knivstikk mot hovedpulsåren og lungene.

93 Mordmysterier 2018_redigert.indd 93

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER Dette synet stammet fra forbindelser med kjeltringer. (John Sharp var venn med Dana Wingate, en ungdom med en vanskelig hjemmesituasjon og velkjent for den lokale purken, på grunn av hans forskjellige kriminelle aktiviteter.)

HVORDAN KUNNE EN FAMILIE BLI DREPT SÅ ONDSKAPSFULLT OG UTEN AT NABOENE MERKET HVA SOM HENDTE?

BRUTAL NATT:  11. APRIL 1981

Kvelden begynte vanslig og rolig, men endte mer eller mindre pervers i sin grusomhet. Hvordan i all verden kunne en familie bli drept så ondskapsfullt og uten at naboene merket hva som hendte? Noen av hyttene var bare noen få meter unna. Dette er bare ett av de sørgelige elementene i Keddie-drapene som utfordrer fatteevnen. Sheila hadde avtalt å sove over hos Seabolt-familien ved siden av, Glenna var hjemme med Greg, Rick, Tina og deres venn Justin, som hadde kommet for å overnatte. De lekte og så på tv, til de gikk og la seg mellom 20.00 og 22.00. Da de våknet neste morgen, og fikk se Sheila som ba dem følge henne ut av soveromsvinduet, skulle livet deres endres for alltid. Justin fortalte politiet at Tina var borte. Hvordan kunne han vite det, hvis han hadde sovet hele tiden? Han fortalte senere i et avhør med en politibetjent om en drøm han hadde hatt, hvor Tina hadde falt over bord. Før ungene hadde lagt seg, hadde de sett på tv-serien The Love Boat. Blandet Justin sammen drøm og virkelighet, eller var det et mareritt som var rotet sammen i hodet hans og hadde betydning for saken? Problemet med Justins uttalelser til myndighetene var at de stadig endret seg – og at han var et barn. To spesielle hendelsestråder kan ha ført direkte til drapene. For det første hadde John Sharp og hans venn Dana Wingate vært på fest med venner og bekjente, og haiket både til og fra festen på Oakland Camp. Dette var stikk i strid med et løfte Wingate hadde gitt sine fosterforeldre. Hadde de møtt sin(e) opportunistiske morder(e) og bedt om skyss med dem? For det andre bega Marty Smartt, John Boubede og Marilyn Smartt seg av gårde til en kveld ute på Back Door Bar, det lokale vannhullet.

HODESKALLEN

OVER En kropp var delvis dekket av et teppe, noe som antydet anger fra morderen(/-ne).

DET UHYGGELIGE FUNNET AV HODESKALLEN TIL ET BARN FREMKALTE FLERE SPØRSMÅL ENN SVAR.

I 1984 fant Robert Pedrini, som var ute og så etter gamle flasker, en menneskehodeskalle 180 meter fra en leirplass brukt av speidere, 14,5 km fra det vakre stedet Feather Falls – et avsidesliggende sted åtte mil sør for Keddie, i Butte County. Pedrini ringte det lokale sheriffkontoret, og de hentet hodeskallen. De kontaktet deretter dr. Turhon Merhad, kriminalteknisk antropolog ved Chico State University, og ba ham studere hodeskallen. Var den moderne eller forhistorisk? Hvis den var det siste, ville politiet gi dem til en innfødt amerikansk stamme, og saken ville vært ute av verden. Dr. Merhad sendte imidlertid inn en foreløpig

rapport og avslørte at hodeskallen tilhørte et barn mellom 11 og 12 år. Hodeskallen var i god stand, det fantes ikke noe som tydet på skader etter stump eller skarp vold. Ingen dødsårsak kunne avgjøres under den begrensede obduksjonen. Dr. Merhad antydet at gnagere, kanskje ekorn, hadde ribbet hodeskallen for hud, noe som etterlot den blottstilt og ren. dermed var det vanskelig å antyde en omtrentlig tidsramme for barnets død. Det var ikke funnet noe fett på hodeskallen, og den var uten lukt. En del av hodeskallen var dekket av skitt, og den andre var blitt utsatt for sollys og var bleket. Dr. Merhad konkluderte med at en

slik blekeprosess tar 1-2 år. Etter en anonym telefonoppringning den 30. mai, ble det den 8. juni gjort et bemerkelsesverdig funn da et etterforskningsteam fant en del av en underkjeve under en grundig undersøkelse av området, basert på det anonyme tipset. Justisdepartementets enhet for savnede personer brukte røntgenbilder, hodeskallen og en del av underkjeven for å identifisere liket. Disse ble sammenliknet med Tinas tannjournal, og dr. Norman Sperber bekreftet at hodeskallen tilhørte det savnede barnet. I stedet for å bringe orden i sakene framkalte det bare enda mer hodebry.

94 Mordmysterier 2018_redigert.indd 94

27.11.2018 15:32


DRAPENE PÅ SKOGSHYTTA

FORTELLINGEN OM MARTY SMARTT OG JOHN BOUBEDE DE TO MØTTES PÅ ET SYKEHUS FOR FOR VIETNAM-VETERANER OG BLE DE HOVEDMISTENKTE FOR HYTTE 28-MORDENE.

M

artin Smartt stakk av fra Keddie Resort et par uker etter drapene. Ekteskapet hans var dømt til å mislykkes, og han visste godt at politiet holdt nøye øye med ham. En dag midt i april ble Smartt sett gående alene langs Highway 70 ved Portola. Han bar på en ryggsekk og var iført grønn militærjakke – det sympatiske Vietnam-veteran-somutstøtt-imaget med en pervers vri. Smartt visste at det begynte å bli hett. Han hadde prøvd å hevde sin uskyld overfor en nær venn, men var ikke interessert i å bli i området for å kjempe mot eventuelle framtidige anklager. Smartt var kokk av yrke og hadde avtjent to opphold i Vietnam. Han mente at hans krigserfaringer hadde etterlatt seg dype psykologiske arr. Sannheten var langt mindre ærefull: Han var der som kokk og var stasjonert langt unna kampene. Som mange soldater der benyttet han seg av den enkle tilgangen på stoff og vendte tilbake til USA som en femstjerners gærning. En gang truet han med å drepe broren sin og sprenge foreldrenes hus i luften. Oppførselen hans da han skulle vende tilbake til verden var underlig, voldelig og uberegnelig. Smartt truet også regelmessig kona og barna på livet. Martys tilbøyelighet til bråsinne og til å opptre voldelig mot andre, selv sine nærmeste og kjæreste, så vel som mangel på sikkert alibi kvelden 11. april og inn i de tidlige timer av 12. april, skapte mistenksomhet blant folk. Marilyns usikkerhet på ektemannen stammet fra gjentatt mishandling, hans lynraske temperament og det faktum at hun trodde han var mer enn i stand til å begå mord. Han kjente også ofrene, og Boubede hadde uttrykt interesse for å bli kjent med Glenna Sharp på et romantisk nivå. I de tidlige månedene av 1981 var Marty regelmessig på et sykehus for veteraner i Reno, Nevada for psykiatrisk behandling. Smartt fortalte terapeuten om sinneutfordringer og ekteskapsproblemer, samt at han

OVER Blod på Glenna Sharps føtter antydet at hun til å begynne med overlevde angrepet.

led av posttraumatisk stressyndrom. En måned før drapene fant sted ble Smartt venn med John Boubede, under oppholdet på avdeling 4A. John var kjent for alle som «Bou». Marty inviterte John til å flytte inn i Smartts hytte, nummer 26, uten å si fra på forhånd, og han ble et fast inventar i husholdningen. Marilyn våget ikke å si et ord om deres nye gjest, i frykt for å irritere ektemannen. Marty og Boubede ble bestevenner, men satte det i gang en folie à deux-situasjon, en som førte til mord? To må man være, en pistol trenger kuler, og en dynamittgubbe trenger gnisten fra en flamme for å tennes. Til forskjell fra Marty Smartt, som bare hadde småflørtet med kriminalitet (han solgte av og til hasj), var Boubede en domfelt forbryter siktet for innbrudd, krenkelse av privat eiendom og bankran. Han skal dessuten ha hatt forbindelser med mafiaen i Chicago. «Bou» var et råttent egg og så visst ikke den typen mann du tar med deg inn i et søvnig landsbymiljø. Smartt og Boubede ble avhørt av politiet 13. april og avga forklaring. Disse avhørene ble tatt opp og transkribert. I dem fortalte begge mennene om sine bevegelser den natten. Forklaringene er svevende og muligens rent oppspinn etter et visst tidspunkt. Når slike hull i forklaringene dukket opp, klarte utrolig nok etterforskerne Harry Bradley og P.A. Crim jr., som gjennomførte avhørene, ikke å gjenkjenne dem. Marty kokte sammen en historie om to fyrer han aldri hadde sett før, som drakk i Backdoor Bar. Ingen andre vitner som ble avhørt husket disse to mennene. Boubede spilte «Jeg er ny i byen og vet ingenting»kortet. Å spille dum funket for ham. Han var også i stand til å skjule det faktum at han hadde et rulleblad like langt som sin egen arm. Senere ble Boubede kjørt til en lokal busstasjon, hvor han forlot byen og reiste til Klamath Falls, Oregon. Smartt ble igjen og gjennomgikk en løgndetektortest 17. april. Han besto den og forlot Keddie for godt.

OVER Hodeskallen til et barn ble funnet åtte mil fra Keddie. Den tilhørte Tina Sharp.

95 Mordmysterier 2018_redigert.indd 95

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN Sheila Sharp kom tilbake fra overnattingen hos Seabolt-familien, ved siden av hytte 28. Hun var tidlig oppe fordi hun ville bli med familien til gudstjeneste i den lokale kirken. Klokka var 7.45. Hun gikk den korte veien, noen få meter, og åpnet ytterdøren. Hun fant moren, broren og hans venn, Dana, døde i stuen, tett sammen. En sjokkert Sheila ble drevet til umiddelbar handling, løp tilbake til Seabolts og klarte med deres hjelp å dra Greg, Ricky og Justin gjennom et soveromsvindu, slik at de ikke fikk se situasjonen i stuen. De kunne ikke bruke telefonen og løp til vaktmesterens hytte, nummer 25, og ringte sheriffkontoret. Politibetjentene ankom omtrent ti minutter senere, rundt klokka 8.00. Politiet gikk inn på åstedet og ble overveldet av det groteske de så. Dette var ondskap av storbytype, ikke noe som skjedde i rolige, lille Plumas County. Ofrene var ikke bare drept – de var lemlestet og slått til det ugjenkjennelige. Som patruljeleder Rod DeCrona fortalte pressen, var hvem som enn var ansvarlig for mordene, en «psykopat». I årene etterpå skulle Plumas County sheriffavdeling få mye kritikk for sin behandling av saken, som å overse potensielle DNA-bevis og å ikke sikre åstedet ordentlig. Som den eldste overlevende ga Sheila politiet informasjon om moren, broren og søsteren. I tillegg til at Tina var fysisk borte, rapporterte hun at hun ikke hadde sett henne kvelden før, og antok

POLITIET VAR PERPLEKSE OVER DE MENINGSLØSE DRAPENE, MEN FBI UTVIKLET EN OVERBEVISENDE TEORI.

at hun hadde vært ute og lekt med venner. En skoeske Tina hadde laget til et klasseprosjekt var også borte fra hytte 28. Hun hadde en spesiell tilknytning til denne skoesken. En rød nylonjakke og et par sko var også borte. Politiet viet 4000 timer og 8 etterforskere til å løse mordene, men mysteriene syntes bare å bli dypere. Ingenting kunne knyttes sammen for å finne et spesielt scenario. Mangelen på tydelig motiv, ingen tegn på innbrudd og Tinas forsvinning fortsatte å forvirre myndighetene. Den nyskapende adferdsvitenskapsenheten ved FBI bidro med sin heller overraskende versjon av hendelsene. John Douglas laget også en profil av den potensielt mistenkte, men også han forble forbeholden når det gjaldt scenarioets pålitelighet. Douglas la også merke til at Dana Wingate hadde hatt et vanskelig liv. Han hadde bodd i fosterhjem, var kjent for å begå forbrytelser som innbrudd og viste også antisosial oppførsel. Wingate hadde dessuten hang til å være slem mot dyr. Douglas konkluderte med at han derfor kanskje kjente de kriminelle elementene i Plumas County-området og kunne være innblandet i ulovlige aktiviteter. Ledet han morderen eller morderne til Sharp-familiens dør? På åstedet slo han fast at drapene var en «ettertanke» og ikke planlagt. Han utledet dette av materialene og våpnene som ble brukt i drapene (en biffkniv, en klohammer og at det ofrene var bundet med, var hentet i

huset). Douglas så heller ikke bort fra at det var én gjerningsperson, men han måtte ha vært fysisk sterk og hatt fullstendig kontroll på omgivelsene. Den store feiltolkningen i den fem sider lange rapporten er at Douglas hevdet at Tina hadde hatt en nøkkelrolle i forbrytelsene. Han slo også fast at Glenna og John Sharp kjente morderen. Glenna var dekket med et teppe fra sin egen seng. Det er jo en uvanlig detalj, men likefullt en som Douglas mente var sentral for hvordan man skulle tolke åstedet. Hvorfor dekke til kroppen? Er det anger involvert? Er det et forsøk på å vise respekt overfor en person som kan bli opprørt av liket? Douglas følte på seg at forbrytelsen ble begått av en mann som på en eller annen måte var knyttet til Tina Sharp, og som av forkvaklet kjærlighet og følelse av en forpliktelse overfor barnet drepte Glenna, Johnny og til og med Dana, som tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. MARTIN SMARTT

JOHN BOUBEDE

SHERIFFEN offentliggjorde denne tegningen av to menn de ønsket å snakke med.

Boubede, nå avdød, var ny i Keddie og bodde hos Smartt. Han hadde et langt rulleblad. Han ble avhørt og løslatt, forlot byen og dro til Oregon. Hadde han vært i dårlig humør den kvelden, etter at Glenna hadde avvist ham?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

JOEL WALKER LIPSEY

Uten sikkert alibi på mordnatten En spesialutdannet lærer på Tinas ABOVE A gas station attendant served a ble “1942 Chrysler coupe” with a woman in dark clothing and a man in his 30s inside dentan bråsinte Vietnam-veteranen skole som underviste Tina på deltid. hovedmistenkt, da han bodde ved Joel Lipsey hadde bilder av Tina på siden av Sharp-familien i hytte 26. pulten sin og utstilt hjemme. Han var Han flyttet senere til Oregon og døde også en domfelt barnemishandler, i 2006. Hans kone Marilyn hadde innblandet i utuktige handlinger sagt at han hadde vært i dårlig mot et 14 år gammelt barn. Hans humør den kvelden – og han hadde solide alibi betydde imidlertid at ikke noe sikkert alibi for viktige etterforskerne utelukket ham som tidspunkter. mistenkt i saken.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

96 Mordmysterier 2018_redigert.indd 96

27.11.2018 15:32


DRAPENE PÅ SKOGSHYTTA

KEDDIE-MORDENE REGNES SOM EN AV CALIFORNIAS STØRSTE ULØSTE FORBRYTELSER OG EN AV DE MEST UFORKLARLIGE. SANNHETEN KOMMER KANSKJE ALDRI FOR EN DAG.

ETTERSPILL

34 ÅR SENERE HJEMSØKER SAKEN FREMDELES PLUMAS COUNTY. I mangel av en løsning ble mordene i hytte 28 den 11. april 1981 druknet i ville historier som innebar narkotikalanging, mafia, leiemordere, sexnettverk og alle typer skitne grusomheter. Det begynte som noe svært virkelig, men ble snart omgjort til historier om det overnaturlige. Spøkelser utgjør perfekte metaforer for den hjemsøkte fortiden, og det gikk ikke lenge før lokalbefolkningen og de som var vokst opp i Plumas County og nabobyen Quincy, spredte legender om spøkelseshendelser. Hytte 28 ble kalt «Morderhuset», og stedet ble betraktet som fullt av aktivitet fra bankeånder. Tenåringer moret seg med å bryte seg inn og fortelle historier til vennene om at de hadde hørt kume stemmer eller sett ånder materialisere seg. Scott Lawson, direktør for Plumas County Museum, uttalte til en reporter fra San Francisco Gate i 2001: «Det er århundrets kriminalroman her omkring.» Det var ikke lett å gi slipp. Keddie Resort ble aldri det samme etter den blodige natten, og stedet raste sakte sammen. I løpet av et år begynte folk å flytte, og i 1984 la eierne det ut for salg. Prisforlangende var 1,8 milliarder dollar, men ingen var interessert. Omstreifere begynte å okkupere de forlatte hyttene, og det ble i realiteten en spøkelsesby. Det ble gjort forsøk på å bygge det opp igjen, men det ble aldri det samme. I 2004 ble hytte 28 revet for godt, ikke lenge etter at en tidligere eier beskrev sin skremmende opplevelse av å bo der for pressen. Hun hadde til og med villet rense det for onde ånder på et tidspunkt. For Sheila Sharp og andre som var direkte berørt, fortsatte drapene å hjemsøke livet. Overlevende og slektninger til mordofre står overfor et fryktelig eksistensielt problem: å prøve å gå videre, å leve med smerten som best de kan, men med minner som ulmer bak i hjernen – akkurat som et sår, kan det bli betent og spre seg. Å lære å takle det er en stor følelsesmessig utfordring. Noen klarer seg, andre mislykkes. Keddiemordene regnes som en av Californias største uløste forbrytelser og en av de mest uforklarlige. Sannheten kommer kanskje aldri for en dag.

Den idylliske byen Keddie er for alltid besudlet med forbrytelsen og mysteriet som omgir den.

© Ian Moores Graphics; Rebekka Hearl

Marty insisterte på at Marilyn inviterte Glenna, slik at hans kompis John hadde litt kvinnelig selskap. Boubede hadde fått sansen for Glenna, men hun ville ikke gå, og sa det til Marilyn. Marilyn er et noe upålitelig vitne, men senere fortalte hun politiet at avvisningen hadde gjort Marty og John i dårlig humør. Men kunne en slik fornærmelse utløse et massedrap? Mellom 22.00 og de følgende tidlige timene av 12. april gikk morderen(/-ne) inn i hytte 28, bandt Glenna, Johnny og Dana med industritape og elektriske ledninger, og stakk og slo dem til døde med en kniv og en klohammer. Sue var blitt kneblet med et blått tørkle og trusen sin. De var ført langt inn i munnen og strupen på henne. Morderen(/-ne) bandt henne med to typer elektrisk ledning, en brunfarget og en svart. Med tape var også hendene og anklene bundet. Den påfølgende obduksjonsrapporten og fotografiene viste stramhet i ligaturer. Hun hadde flere sår og flerrer i ansiktet, stikksår mot strupen (strupehodet var skåret over) og brystområdet, og tennene var brukket. Kjolen hennes var gjennomvåt av blod. Kroppen hennes lå ved siden av Dana Wingates, rett foran sofaen. John ble funnet nærmest døren. Hendene og føttene var bundet med samme type industritape og elektrisk ledning. En bøyd biffkniv ble funnet rett i nærheten av liket. Hodet og ansiktet var svært forslått. Hjernen hadde svulmet opp av slagskadene. Han var stukket i strupen – høyre halsarterie, vene og strupehode var kuttet – og brystet fikk også stikkskader fra en kniv. Høyre orbitalbein var brukket. Mordet på Dana skilte seg ut på flere måter. Han var ikke stukket, men døde av kvelning. Som hos de andre var tennene brukket, og hjernen var oppsvulmet fra gjentatte slag mot hodet. Da kroppen hans ble funnet, var hodet lagt på en sofapute, og armene og beina var ikke bundet som hos de andre. Dana hadde en elektrisk ledning og hvit tape på venstre arm og venstre ankel av støvlene sine, men de var ikke forbundet med høyre arm eller bein. Hadde Dana hjulpet overfallsmannen med Glenna og Johnny før sin egen uhyggelige død? Og hvorfor var Sue blitt dekket med et teppe fra sengen hennes? FBI fant denne spesielle detaljen svært talende, og de oppsummerte – til den overlevende familiens store sjokk – at Tina kan ha tatt del i eller hjulpet morderen eller morderne i deres gjerninger den natten. Men når det gjelder Keddie-mordene, forvirret mangelen på tydelig motiv og oppbudet av teorier saken ytterligere. Tina forsvant fra jordas overflate i tre år, til ufullstendige levninger (hodeskallen og underkjeven) ble funnet i 1984. Dette som skulle forestille en løsning, ga for få forklaringer til å fordrive saken fra listen over uløste krimsakser fra virkeligheten, og inspirerte til dels skrekkfilmen The Strangers fra 2008.

97 Mordmysterier 2018_redigert.indd 97

27.11.2018 15:32


HVEM DREPTE SØSTER CATHY CESNIK?

98 Mordmysterier 2018_redigert.indd 98

27.11.2018 15:32


DRAPET PÅ EN NONNE FRA BALTIMORE I 1969 SKULLE FLERE TIÅR SENERE RØPE EN SJOKKERENDE KIRKESKANDALE OG DEKKHISTORIE. DET STØRSTE SPØRSMÅLET ER IMIDLERTID ENNÅ UBESVART: HVEM DREPTE SØSTER CATHY? TEKST: MARTYN CONTERIO

G

eorge Brown og hans tenåringssønn var ute i den bitende vinterkulden for å prøve en ny jaktrifle. De hadde dratt til et rolig sted, en diskré jordflekk, 100 meter fra Monumental Avenue, i Lansdowne-området i Baltimore, Maryland. Idet de kom til en bakke, så de noe som var dekket av snø. Det kunne ha vært en utstillingsdukke. Men det var det ikke. Brown skjønte hva det var. Han og sønnen trasket tilbake gjennom skogen til det nærmeste huset for å ringe politiet. Den 3. januar 1970 ble det råtnende liket av en ung kvinne iført et marineblått skjørt og hvitt underskjørt funnet. Hun lå på ryggen og hadde på seg en blågrønn vinterkåpe. Skjørtet var dratt opp, noe som antydet et seksuelt overgrep. Strømpebuksen, en enslig sko og vesken hennes ble funnet et lite stykke unna. Offerets levninger var delvis spist av dyr. På grunn av nysnøen fantes det ingen spor. Til tross for synkende temperaturer denne dagen, gjorde svingninger mellom mildvær og streng kulde den vinteren at fluer la egg og larver utviklet seg i strupen på liket (et stridstema med betydelige forgreininger flere tiår senere). Da en konstabel i fylkespolitiet mottok nyheten om at et lik var funnet, kalte han inn M Squad (etterforskningsenheten for alvorlige forbrytelser). Kaptein Bud Roemer kom snart med teamet sitt. Da han reflekterte over åstedet flere år senere til journalist Tom Nugent, beskrev Roemer drapet på søster Cathy slik: «Hver drapspolitimann har en sak som hjemsøker ham til slutten av karrieren, og søster Cathy er min.» Søster Cathy Cesnik, en 26 år gammel nonne og high school-lærer, forsvant sporløst om natten den 7. november 1969. Det uløste mordet har siden vært som et åpent sår i Baltimore. Fra 1970 til tidlig på 1990-tallet var det arkivert som enda et beklagelig uløst drap. Byen hadde mange av dem (det var 350 mord bare i 1969). Ukjent for alle involverte – det være seg Cesnik-familien eller det lokale politiet – skulle Cathy Cesniks død utvikle seg til en thriller fra det virkelige liv, eller den typen fortelling hvor en enkelthendelse (et mord) til en skandale som definerer en epoke: Den katolske kirkes omfattende misbruk og sexforbrytelser utført av menn som angivelig skulle være Guds representanter på jorda og dydige forbilder. Da disse mennene ble avslørt som de seksuelle monstrene og kvinnehatende hyklerne som de var, begynte tidligere elever av søster Cathy på Archbishop Keough High School å snakke. Det de hevdet sjokkerte Baltimore (en svært katolsk by med det eldste katolske bispedømmet i USA). Men så utviklet det seg en teori om at søster Cathy var blitt drept fordi hun var i ferd med å avdekke skandalen og følgelig måtte hindres i avsløre sannheten. I øynene til de tidligere elevene ved Keough var søster Cathy nonnen som visste for mye. Hva hun visste og hva hun satte seg fore, er dessverre gått tapt i tidens og gjetningenes vakuum. Var hun en nonne med et ønske om å rette opp feil (og bli drept for det), eller var hun mer fordypet i personlige sorger?

99 Mordmysterier 2018_redigert.indd 99

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

DRAPET PÅ HELGENEN DERES

Alle husker en dyktig lærer eller en skremmende lærer. Klisjeen er sann, enten det er en inspirerende skikkelse eller en klasseromstyrann. Søster Cathy Cesnik huskes av tidligere elever ved Archbishop Keough High School med en aktelse som er verdig en helgen. Gemma Hoskins, som sto i spissen for en rettferdighetskampanje på Facebook, som nå endret og gjort til en merkevare i tråd med Netflix’ dokumentar The Keepers, uttalte: «Catherine Cesnik er eneste grunn til at jeg ble lærer. Jeg betrakter henne fremdeles som den beste læreren jeg noen gang har hatt.» Denne tankegangen og hyllesten er helt forståelig. Drapet på en lærer vil sannsynligvis huskes som en svært spesiell og tragisk hendelse i elevenes liv. Dessuten slo drapet hull på noen av de groteske hykleriene i Den katolske kirke, patriarkal dominans i samfunnet og grusomt seksuelt misbruk utført av en tidligere rådgiver ved Keough High, pater Joseph Maskell. På den ene siden preket Kirken kjærlighet og Herrens frelse. På den andre tok den del i forbrytelser mot sårbare jenter og fortalte dem at det hele var deres skyld, fordi de var tøyter, verdiløse horer og skamløse luddere som fortjente det som skjedde med dem. Disse skammelige mennene så på seg selv som kanaler til Gud, men kanaliserte ikke annet enn sitt eget begjær og viste sin makt og beundret seg selv som påfugler, mens de gjemte seg uimotsagt bak prestekragen i årevis. Når Kirken handlet, dyttet de bare prester fra ett prestegjeld til et annet, eller sendte dem bort til «refugier». Mordet på søster Cathy har kanskje overhodet ingenting med forbrytelsene til Kirken og pater Joseph Maskell å gjøre. Men hennes historie, hennes karriere og hennes altfor tidlige død er for alltid forbundet med det. Når vi tenker på helgenaktige nonner, er det to bilder (ett virkelig, og et annet oppdiktet) fra det 20. århundret vi ofte tenker på: Mor Theresa og Julie Andrews som søster Maria i Robert Wises filmklassiker The Sound Of Music. Tidligere elever beskrev søster Cathy som en strålende lærer med lyst temperament, som spilte gitar, var imøtekommende, ga fra seg positiv energi og lot til å være vennligheten selv. En gang tok hun en klasse med for å se Franco Zeffirellis Romeo And Juliet, for å hjelpe dem med å få taket på William

Shakespeares klassiske tragedie. Hun elsket å være lærer. Men elsket hun å være nonne? Selv om Keough-overlevende og tidligere elever lovpriser henne den dag i dag, visste de ikke noe om Cathys privatliv. Som for de fleste frustrerte mennesker var det ikke Jesu utstrålende, åndelig fornyende nærvær i livet hun lengtet etter, men en mann av kjøtt og blod (pater Gerry Koob), som hun var blitt tent på og var involvert i et forhold med (dets karakter er fortsatt omstridt).

OVER Søster Cathy Cesnik var en populær og velrespektert lærer og nonne i Baltimore. OVER TIL HØYRE Var søster Cathy i ferd med å varsle om seksuelt misbruk og forhold mellom prester og elever på Archbishop Keough High School da hun ble drept?

FORSVUNNET I LØSE LUFTEN

Fader Maskell inviterte politibetjenter til kontoret sitt for å stå vakt mens de misbrukte jentene.

Da hun forsvant, arbeidet ikke søster Cathy lenger på Keough. I høstsemesteret 1969 hadde hun fått en ny lærerstilling ved Western High School. Hvorfor hadde hun sluttet? Cesnik spurte også om (og fikk tillatelse til) å gå ut i verden uten nonnedrakten. Dette initiativet gjorde henne i stand til å jobbe i offentlig sektor. The Keepers-dokumentaren er altfor avhengig av minner og inntrykk som går nesten 50 år tilbake. En elev gikk så langt som å minnes at søster Cathy hadde vært ute av seg våren 1969, noe som kunne forklare den miljøforandringen hun ønsket. «På meg virket hun stresset, kanskje til og med på kanten av et nervøst sammenbrudd. Han var utslitt og ekstremt nervøs, og hun var mye borte fra skolen i løpet av vårmånedene.» Er disse minnene nøyaktige? Og kan de tas som sannhet? Så mange år etterpå? Ville en elev ha slik innsikt i en lærers indre liv og kamper? Elever bekrefter at de fremdeles besøkte søster Cathy i leiligheten hennes, som hun delte med en annen nonne,

100 Mordmysterier 2018_redigert.indd 100

27.11.2018 15:32


HVEM DREPTE SØSTER CATHY CESNIK?

Helen Russell Phillips, etter at hun hadde forlatt Keough. De fortsatte å diskutere forbrytelsene som ble begått på skolen (som de hevder de var klar over og kan ha vært på nippet til å reagere mot). I denne skildringen og synsvinkelen er søster Cathy portrettert som en feminist. Et anonymt vitne beskrev at hun hadde gått til leiligheten i Carriage House og diskutert sine erfaringer, da Maskell og pater Neil Magnus braste inn og truet alle med en pistol. Neste dag ble søster Cathy drept og dumpet ute på landet, der hun lå uten å bli funnet i to måneder. Hva kunne søster Cathy til slutt ha gjort? Hvem ville hun ha rapportert sine bekymringer til? Abbedissen? Erkebiskopen? Det er forunderlig å tro at søster Cathys handlinger skulle ha ført til at ting kollapset. Det er ikke slik det fungerte. Bud Roemer sa det samme, flere år senere, til Tom Nugent: «Det var noe galt på den katolske videregående skolen hvor søster Cathy underviste. Det var en hel del sex på gang mellom prester og elever. Kan du forestille deg skandalen, i 1970, hvis de greiene hadde kommet ut i en rettssak? Helvete, det kunne ha blåst lokket av hele Kirken!» Det skulle ikke bli noen rettferdighet for ofrene før tidlig på 1990-tallet. Ikke fordi søster Cathy var drept, at hun ble frarøvet livet når hun hadde så mye å gi gjennom sin rolle som lærer. Men samfunnet måtte endres, og Kirkens allmektige grep på vårt daglige liv var svekket. Søster Cathy kan godt ha hatt til hensikt å si et alvorsord til noen ansvarshavende, men der ville det også ha endt. Ingen korthus ville rast, uavhengig om hun ble ryddet av veien eller ikke. Ofrene måtte kreve tilbake sin egen makt i voksen alder – rette opp urett. Og det gjorde de under fanen til sin drepte helgen.

Søster Cesnik begynte sin opplæring til å bli nonne i 1960 og begynte på Archbishop Keough i 1965.

«NABOEN GJORDE DET»TEORIEN

Listen over mistenkte i forbindelse med drapet går lenger enn til bare Gerry Koob og Joseph Maskell. En nabo av søster Cathy, Mr. Billy Schmidt, er stemplet som mulig kandidat av sine slektninger. Schmidt bodde i en leilighet i første etasje i Carriage House. Datteren hadde et barndomsminne, hvor faren (Billys bror) i en intens krangel med moren sa: «Du vil vite hvorfor jeg drikker? Fordi vi drepte en kvinne og la henne bak butikken!» Schmidts forretning lå ikke langt fra der søster Cathys lik ble funnet i Oak Park. Ifølge familien var Billy homofil og sa aldri noe rosende om søster Cathy. Schmidtvinkelen har ikke noe virkelig motiv og er betinget av noe som lyder som familiehistorier.

101 Mordmysterier 2018_redigert.indd 101

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN ETTERFORSKERE HADDE ET LIK, MEN FÅ SPOR Å GÅ ETTER. KIRKEN BA POLITIET DRA SEG UNNA DERES FORETRUKNE MISTENKTE FORDI HAN GIKK MED PRESTEKRAGE. Politiet hadde sin døde nonne på blokken. Obduksjonen viste at dødsårsaken var skader som følge av stump vold. Et slag mot strupen etterlot merker og forårsaket kvelning. Et sår i kraniet – som gjennomboret hodeskallen – førte til hjerneblødning. Innholdet i det siste måltidet hennes antydet at hun ble drept 45 til 90 minutter etter at hun hadde gått for å handle (hun forlot leiligheten 19.30). Politiet kappes om å utvikle teorier om hvorfor søster Cathy var blitt drept. De gikk i gang med å avhøre potensielle mistenkte for forhåpentlig å stille den ansvarlige til regnskap. Cathys forsvinning var store nyheter, og Baltimores innbyggere var i sjokk. Da hun ble funnet død, var sjokket enda større. Hvem dreper et hellig menneske? En hvilken som helst politibetjent vil fortelle deg det samme: Tiden er fienden i en politietterforskning, og de første 24 timene er kritiske når det gjelder videre utfall. Det spesielle her er at det allerede var gått to måneder før liket dukket opp. Bud Roemer utviklet en teori: Søster Cathy var blitt bortført fra eller i nærheten av Edmundson Village kjøpesenter. Deretter ble hun drept, og liket ble dumpet der det senere tilfeldigvis ble snublet over i Lansdowneområdet. Roemers teori var overbevisende og realistisk, hadde det ikke vært for én viktig detalj: Søster Cathys grønne Ford Maverick. Pater Koob og pater Pete McKeon tok en spasertur langs North Bend Road, utenfor Cathys hus, tidlig på morgenen. Bare 15 meter fra leiegården Carriage House snublet de over Cathys bil. Hva gjorde den der? Hvorfor gikk de to tur klokka fire om morgenen? Drapsmannen ville ikke ha kjørt bilen tilbake til Cathys hjemmeadresse og latt noen finne den – og hvordan kunne han engang vite hvor hun bodde? Hvis Roemers teori var riktig, ville Mavericken ha blitt funnet langt fra åstedet og søster Cathys hjem. Denne puslespillbrikken satte en stopper for Roemers scenario. Ingen opportunistisk snik på jakt etter en vakker jente å drepe tar bilen med tilbake til offerets hus – en skamløs handling i så fall, og kontraintuitiv så vel som dum. En nabo på vei ut med søpla, noen som går tur med hunden rundt kvartalet, kunne ha sett ham og, det er det viktigste, identifisert ham som en person av interesse. Men ingen så noen ting.

CATHYS FORSVINNING VAR STORE NYHETER ... DA HUN BLE FUNNET DØD, VAR SJOKKET ENDA STØRRE. HVEM DREPER EN HELLIG PERSON?

Etterforsker Nick Giangrasso, som ledet etterforskningen til M Squad etter at liket var funnet, lurte på om forbryteren var en søster Cathy kjente personlig. Og ble Mavericken brukt til å kvitte seg med søster Cathys lik (søle på dekkene antyder det) og kjørt tilbake til der hun bodde? Hvem som enn drepte henne må ha kjent henne. Mangelen på tegn til kamp ga også dette scenarioet tyngde. Den første betydelige mistenkte var pater Gerry Koob, som, sammen med McKeon og søster Helen Russell Phillips, lot alarmklokkene ringe da politiet plukket fra hverandre handlingene deres den aktuelle natten. Det var noe slående merkelig ved det hele, som satte store, fete spørsmålstegn over alle tre. Hvorfor hadde egentlig Russell Phillips ringt pater Koob da søster Cathy ikke hadde kommet hjem? Han var helt ute i en annen del av Maryland. Den første en kontakter er da vel – eller bør alltid være – politiet? Koob ble brakt til sentrum for en samtale. Hva hadde han gjort den aktuelle natten? Koob og McKeon hadde gått på kino for å se Easy Rider – motkultur-hiten som endret synet på hvordan film kunne lages i Hollywood i over et tiår.

102 Mordmysterier 2018_redigert.indd 102

27.11.2018 15:32


HVEM DREPTE SØSTER CATHY CESNIK?

Politimann Bud Roemer uttalte til journalist Tom Nugent: «Enhver drapsetterforsker har én sak som hjemsøker ham til slutten av karrieren, og søster Cathy er min.»

HUKOMMELSENS LURERI FORTRENGTE/FALSKE MINNER ER ELSKET AV ROMANFORFATTERE OG FILMSKAPERE MEN STUDIER ANTYDER AT BØKER OG FILMER TAR FEIL.

Er fortrengte minner et kontroversielt tema? Konseptet med fortrengning er sentralt i psykoanalytisk Professor Christopher French teori og har bred tilslutning har forsket på kognitive bias som et virkelig fenomen i og hvordan den menneskelige offentligheten så vel som av hjernen kan lure seg selv med å profesjonelle som jobber på huske hendelser feil. legale og psykologiske områder. Teorien om fortrengte minner er imidlertid svært kontroversiell fordi det ikke finnes overbevisende vitenskapelig dokumentasjon som støtter dette psykoanalytiske konseptet. Teorien går ut på at hvis noen har en traumatisk opplevelse, slår en ufrivillig psykologisk forsvarsmekanisme inn og skyver minnet om opplevelsen inn i den ubevisste delen av hjernen. Minnet er da ikke bevisst tilgjengelig, men kan, hevdes det, av og til vende tilbake til bevisstheten enten spontant eller som resultat av psykoterapi. Selv om romanforfattere forståelig nok elsker denne ideen, benekter hukommelsesforskere den vanligvis fullstendig. Kan mennesker virkelig få tilbake fortrengte minner, eller er det noe annet som skjer? Det tilgjengelige bevismaterialet antyder kraftig at de traumatiske hendelsene har langt større sannsynlighet for å huskes enn glemmes. Et sentralt symptom på posttraumatisk stresslidelse er jo uønskede hukommelses-flashbacks til den traumatiske hendelsen. Når traumatiske minner tilsynelatende er gjenopprettet, enten spontant eller gjennom terapi, er det høyst sannsynlig at de faktisk er falske minner – det vil si minner om hendelser som faktisk aldri har funnet sted. Hvordan oppstår falske minner? En av de vanligste måtene falske minner dukker opp på, er når folk forestiller seg hendelser som faktisk aldri fant sted, og dermed misoppfatter minnet om den innbilte opplevelsen som et minne om en virkelig begivenhet. Ikke overraskende er mennesker med god fantasi mer mottakelige for falske minner enn mennesker med mindre levende forestillinger. Falske minner kan også oppstå når mennesker husker noe de drømte om eller så i en film eller leste i en bok som om det var noe som skjedde med dem personlig.

BIO CHRISTOPHER FRENCH

Pater Maskell, til venstre, og pater Magnus skal angivelig ha vært ledere i et nettverk for seksuelt misbruk.

103 Mordmysterier 2018_redigert.indd 103

27.11.2018 15:32


MORDMYSTERIER

Det kan ikke sies å være den typen film du ville ha ventet at to prester gikk for å se – en historie om to menn som langer i seg LSD og røyker marihuana mens de kjører motorsykkel tvers gjennom USA . Det er så langt fra The Sound Of Music eller et bibelsk epos i Technicolor som det går an å komme. Til å begynne med virket alibiet ekte. Men Koob og McKeon underbygget hverandre, og det var ingen andre som kunne bekrefte historien. De la fram gjenparten av billettene og hevdet at de, frem til de fikk telefonen fra søster Phillips, var på jesuittrefugiet i Annapolis (50 kilometer sørøst for Baltimore og vel en halvtimes kjøretur til og fra Carriage House), der de helte i seg Tia Maria-er. Verken Giangrasso eller Roemer likte historien. Og var det ikke litt for beleilig at det var de som skulle oppdage søster Cathys bil slik de gjorde? Introduksjonen av pater Koob er det første tilfellet der mordet på søster Cathy blir knyttet sammen med Den katolske kirkens vidtrekkende makt og mulige sammensvergelse med politiet i å utelate mistenkte med prestekrage. Roemer bestemte seg for å presse Koob ytterligere og undersøkte hans relasjon til søster Cathy. Hvorfor hadde Phillips ringt ham? Vel, Koob var involvert i et forhold med Cathy (som han beskrev som platonisk og helt kyskt), og vennskapet deres betydde mye. Roemer dro ut til Manresa og fant et brev fra Cathy til Gerry (korrespondansen hadde ikke nådd presten før etter at hun var forsvunnet). Det som er slående, er at brevet fra søster Cathy er svært personlig: «Jeg ligger sammenkrøllet i sengen. ‘Tante Rød’ har endelig kommet, ti dager for sent.» Hun la til: «Mitt hjerte lengter etter deg.» Brevet avslørte at Koobs vinkling på forholdet var tøys med en biside av forlegenhet. Dette var et dampende KJÆRLIGHETSBREV. Cathy øste ut sine håp og drømmer. «Jeg må fortelle deg at jeg vil ha deg inne i meg. Jeg vil ha dine barn.» Dette lyder som mye mer enn stjålne blikk, og forpurret lidenskap. Koob var svært ukomfortabel med to ting. Han var tatt i løgn om sitt forhold til henne, og innholdet i Cathys brev er tydelig seksuelt. «Jeg vil ha deg inne i meg» – hun mente ikke i åndelig forstand her. Paret hadde avlagt sine løfter, og slik oppførsel var strengt forbudt i Kirken. Presset Cathy Koob til å forlate Herren for henne? Ble de torturert av sitt begjær? Så de seg selv som Balitmores egen Abelard og Heloise? Roemer uttalte til Tom Nugent at Koob hadde innrømmet å ha hatt sex med den savnede nonnen. Han fortalte også Roemer at de hadde gått ut sammen i noen få år på forhånd, før de begge hadde fulgt Herrens kall. Koob fridde, og Cathy avviste him. Hun var gift med Jesus Kristus, men menneskelig begjær og lengsel satte plikten til side. I dag benekter Koob noen som helst seksuell aktivitet mellom ham og Cathy. «De grillet meg virkelig fordi jeg var en mann hun kjente. Og det var deres teori: Hun ble drept av en som kjente henne», mintes Koob i Netflix-dokumentaren The Keepers. «Jeg var på ingen måte involvert i det og har aldri vært det.» I en reportasje dagen etter forsvinningen uttalte imidlertid Peter McKeon til reporterne at han ikke kjørte fra Annapolis med Koob, men fra hans eget hjem i Beltsville. Denne informasjonen er slående fordi den motsa den forklaringen presten har opprettholdt til i dag. Koob liker tydeligvis ikke konklusjonen om at han skjuler noe … og hvordan man skal tolke hans bisarre uttalelse i The Keepers,

SØSTER CATHYS SISTE ØYEBLIKK SØSTER CATHY CESNIKS BEVEGELSER KVELDEN HUN BLE DREPT VAR RUTINE … TIL HUN MØTTE SIN MORDER.

VITNE

SKRIKENE

Mary Spence, en ung jente fra Keough High School, står utenfor en av lærernes hus om kvelden (hun var betatt av ham). Læreren bodde bare et kvartal fra Cathys hus. Spence hørte skriking («en rungende mannsstemme») i retning Carriage House-leilighetene.

SPOR

CATHYS BIL

Cirka kl. 4.30, blir søster Cathys grønne Ford Maverick 1969-modell funnet ulåst og parkert like ved leiligheten hennes, av Koob og McKeon. Det er søle på dekkene og en kvist satt fast i rattet.

OVER Søster Cathy var elsket av elevene sine, som var relativt nær henne i alder. Hun ble høyt savnet da hun forsvant.

104 Mordmysterier 2018_redigert.indd 104

27.11.2018 15:33


HVEM DREPTE SØSTER CATHY CESNIK? HENDELSE HANDLETUREN Etter å ha innløst en sjekk på 255 dollar i en bank i Catonsville kjøper søster Cathy boller i Muhly’s Bakery i Edmundson Village kjøpesenter. Det er mellom denne turen på kjøpesenteret og på vei hjem at søster Cathy møter sin morder.

HENDELSE TELEFON TIL PATER KOOB Rundt midnatt er Phillips bekymret over at søster Cathy ikke har kommet tilbake til Carriage House. Men hun ringer ikke politiet. I stedet ringer hun pater Gerry Koob, Cesniks venn som hun hadde et romantisk forhold til.

VITNE

SAMBOEREN

Russell Phillips har en kort samtale med Cathy, som hun deler leilighet med. Cathy skisserer sine planer for kvelden: en tur til banken og smykkekjøp (kusinen hennes var nettopp blitt forlovet, og hun ville kjøpe en gave).

HENDELSE TELEFON TIL POLITIET Klokka 1.00 ringer Koob politiet og melder søster Cathy savnet. Politimannen noterer detaljene. Koob, Phillips og pater Pete McKeon samles for messe ved kjøkkenbordet.

VITNE

PARKERINGSPLASSVITNE

Klokka 20.30 så et øyevitne (identifisert som en flyvertinne) søster Cathy parkert i sin grønne Ford Maverick på bygningens parkeringsplass (hvor hun hadde en angitt plass). Vitnet husker at det så ut som om søster Cathy ventet på noen.

OFFER

SØSTER CATHY CESNIK

Søster Cathys lik blir funnet to måneder etter at hun forsvant. Stedet er avsides, morderen må ha kjent området svært godt.

105 Mordmysterier 2018_redigert.indd 105

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER

OVER Joyce Malecki forsvant fire dager etter søster Cathy. Liket av henne ble funnet to dager senere.

HAN DØDE I 2001 MED STIGENDE MISTANKE MOT SEG. IKKE BARE OM SEXFORBRYTELSENE, MEN OM AT HAN HADDE DREPT SØSTER CATHY.

hvor han beskrev hvordan Baltimores mest framstående la presset på ham, ved å legge fram i et avhør det Koob beskrev som Cathys vagina pakket inn i avispapir. «Det så ut som et innpakket hjerte, og han kastet det på bordet.» Skjedde det virkelig? Prestene ble forhørt med løgndetektor flere ganger og besto. Etterforskerne fra Baltimore M Squad strevde imidlertid med å finne øyevitner som så de to prestene på kinoen eller på restaurant etterpå. Hvis Koobs gjengivelse av den kvelden var en film, ville den ha vært full av huller i handlingen. Men det gjør ham ikke nødvendigvis til morder. Vinkelen med drap i affekt, komplett med medskyldige, er jo pikant, men Baltimore-etterforskerne kunne ikke knytte noe som helst til Koob. Kirkens representanter oppfordret politiet til å holde seg unna. Sikt ham eller trekk dere tilbake. Saken døde hen midt på 1970-tallet uten friske ledetråder eller veier å utforske. Pater Joseph Maskell var en annen person av interesse, under den opprinnelige etterforskningen. Han kjente søster Cathy fra tiden ved Archbishop Keough High School. Uten at noen annen forbindelse ble oppdaget – og det skulle det ikke bli på 20 år, da Maskells forbrytelser ble avdekket og tidligere elever

nevnte at Cathy var klar over hans misbruk av jenter – ville politiet likevel ha en prat med ham. Maskell var bare enda et navn å huke av på listen, men etterforsker Nick Giangrasso følte Maskell ble beskyttet på en eller annen måte. Mindre fra det høye, og mer fra en sammensvergelse mellom Baltimore-avdelingen i politiet og erkebispedømmet. «Da vi fant ut at Maskells bror var politiinspektør, skjønte vi at han hadde et problem», forklarte Giangrasso. Maskell var mer enn kompis med Baltimorepolitiet, han var praktisk talt en av gutta. Han var med som passasjer på oppdrag, jobbet som politiavdelingens prest og kan godt ha vært lederen i et pedofilinettverk som involverte presteskapet og dem som hadde lovet å beskytte og hjelpe. Maskells bror, politikonstabelen Tommy, ble skutt i tjenesten. Dette gjorde ham til en helt i blått. Maskell hadde derfor to beskyttelsesbuffere: hans gode venner politiet og Den katolske kirken. En atmosfære av uangripelighet omga Maskell (og mange prester) på 1960-tallet og helt til 1990-tallet. Selv da hans skjendige handlinger ble avdekket (og viktigere, ble trodd på), gikk Kirken etter ofrene som om de var en gjeng løgnere som prøvde å ødelegge gode menns liv. Mens noen patere gløder av vennlighet,

hadde Maskell en glorie av arroganse. Giangrasso opprettholdt at han prøvde å avhøre Maskell flere ganger i 1970-årene, men det var vanskelig å få noe på fyren. Han var alltid for travelt opptatt med pliktene sine, aldri der hvor han sa han kom til å være. Til tross for gemyttligheten og åpenheten – ring meg når som helst, kompis – var hans Harry Lime i skyggene-forestilling egentlig en måte å avlede oppmerksomheten og alltid være et skritt foran i spillet på. Han døde i 2001 med stigende mistanke mot seg. Ikke bare for sexforbrytelsene, men at han hadde drept søster Cathy. Var mordet en lidenskapelig forbrytelse utført av en mann revet mellom åndelig ekstase og orgastiske gys? Hadde mordet forbindelse til et sexnettverk som involverte en velkjent lokal prest? Handlet det om en uidentifisert seriemorder (andre jenter forsvant rundt Baltimore sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet)? Etterforskerne forsto ingenting av drapet på Cathy da, og i dag er det tvilsomt om vi noen gang får et definitivt svar. Hvem drepte søster Catherine Cesnik? Bare Gud vet …

106 Mordmysterier 2018_redigert.indd 106

27.11.2018 15:33


HVEM DREPTE SØSSTER CATHY CESNIK?

ETTERSPILL DNA-TESTING HAR RENVASKET EN PREST SOM MANGE LENGE TRODDE VAR SØSTER CATHYS MORDER. en verdensomspennende sak, og Keough High School-episoden bare en liten del av den. Wehner er et svært overbevisende, troverdig og selvsikkert vitne. Men måten hun beskrev gjenopprettede minner på – slik de ble gjengitt i detalj i Netflixserien The Keepers – likner mer på et handlingsmønster fra en psykologisk thriller. Lider Wehner ai virkeligheten av falskt minne-syndrom? Psykologer er tvilende til fortrengte minner, spesielt når de innebærer en pasient som henter dem frem under terapisesjoner eller under hypnose. The Keepers er en imponerende, men mangelfull dokumentar som til tider ikke lykkes med å argumentere mot flere vitners og intervjuobjekters påstander om og tolkninger av hendelser som er nesten 50 år gamle. Mens karakterdrapet på pater Maskell er rettferdiggjort og bevisene mot ham ytterst troverdige, leder teorien om at han drepte søster Cathy fordi hun var i ferd med å avsløre ham og andre for seksuelt misbruk av elever, ned i konspirasjonsteorienes mørke hull, og får bevisene til å stemme med bildet vi ønsker å se. Maskell blir ikke bare en sadist som jaktet på sårbare tenåringer, men en mann så innstilt på å skjule sine forbrytelser at han drepte Cathy Cesnik (og kan ha drept Joyce Malecki). Så stor var den voldsomme oppmerksomheten rundt Maskell, at liket av ham ble gravd opp fra Holy Family Cemetery og testet av Baltimore-politiet i februar 2017. I mai 2017 avslørte nye DNA-tester (utført av Bode Cellmark Forensics i Lorton, Virginia) ingen overensstemmelse mellom Maskell og bevismateriale fra åstedet. DNAet ble lagt inn i FBIs database, og undersøkelsen brakte intet nytt til saken. Til tross for enorm mediedekning på grunn av Netflix-dokumentaren og nylig politiaktivitet slutter Maskell seg til tidligere mistenkte som nå er renvasket for innblanding (i det minste for mordet). Rettferdighet for søster Cathy, Joyce Malecki og de andre ofrene er fortsatt i det blå.

Rett før hun forsvant, kom Maskell og Magnus overraskende på søster Cathy og en kvinnelig elev.

Mordmysterier 2018_redigert.indd 107

Man tror at søster Cathy kan ha kjent morderen, og at han henvendte seg til henne etter at hun hadde vært for å handle matvarer.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER MOT NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. PASTOR JOSEPH MASKELL Han var Archbishop Keoughs skolerådgiver og -prest, men hadde også en mørk, hemmelig fortid. Han skal angivelig ha misbrukt jenter på skolen seksuelt og sendt dem videre til andre mens søster Cathy underviste der. Han døde i 2001, og liket av ham ble gravd opp for DNA-testing i 2017. Så langt er det ikke blitt funnet noen match.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

GERALD KOOB Jesuittpresten Gerald Koob ble den første personen av interesse i saken fordi han og søster Cathy Cesnik hadde et romantisk forhold (og hun hadde avvist et frieri fra ham). Han hadde imidlertid alibi og ble renvasket for mistanke. Koob og hans venn McKeon var de første som fant søster Cathys bil.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

BILLY SCHMIDT Billy Schmidt bodde tvers over veien for nonnen, og familien hans la merke til at han og broren Ronnie begynte å oppføre seg mistenksomt etter at Cesnik forsvant. Billys kone fant en gang en utstillingsdukke kledd som nonne hengende fra loftsbjelkene. Han begikk selvmord fem måneder senere.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

© Adrian Mann; Rebekka Hearl; Thinkstock

Fra 1992 og til inn i 1994 ble det foretatt undersøkelser rundt de gamle anklagene om seksuelt misbruk ved Archbishop Keough High School. Denne serien av saker kom imidlertid med en kraftig vri og begynte å dele seg inn i nett av konspirasjon og teori. Én ting så svært åpenbart ut: Kirken hadde prøvd å dekke over forbrytelser mot tidligere elever og beskytte en av sine egne prester mot rettsforfølgelse. Inntil da var drapet på søster Cathy bare enda en uløst sak som hadde fått Baltimore-politiet til å klø seg i hodet i flere tiår. Så meldte et anonymt vitne seg. Mange år senere skulle denne personen bli identifisert som en tidligere Keoughelev, Jean Wehner. Det hun sa knyttet seksualforbryteren pater Joseph Maskell til drapet på søster Cathy Cesnik. Jean Wehner sa at hun en dag vinteren 1969 ble kjørt av Maskell til stedet hvor søster Cathy ble funnet. Han viste henne liket, som var i ferd med å gå i oppløsning. Mens Wehner tørket larver fra den unge kvinnens ansikt (et faktum politiet drev gjøn med, men en obduksjonsrapport nevner at det var larver i strupen), hvisket presten inn i øret hennes: «Det er dette som skjer hvis du sier noe ondt om mennesker.» Siden begynnelsen av det 21. århundret har Den katolske kirkens misbruk rystet den i grunnvollene. Etterdønningene har vært enorme. Dette var

107 27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER

Sir John Williams

Sir William gull

DIAGNOSE:

RIPPER

VAR JACK THE RIPPER EN ANSETT KIRURG MED KONTAKTER INN I DE ALLER HØYESTE SIRKLER I DET BRITISKE SAMFUNNET? EN BESNÆRENDE TANKE FOR «RIPPEROLOGER» FRA HELE VERDEN, MEN VIRKELIGHETEN ER MER KOMPLISERT ENN SOM SÅ.

E

n gentleman fra overklassen, med flosshatt, flagrende kappe og med en doktorveske fra Gladstone i sin hanskekledde hånd. En vogn trukket av ravnsvarte hester som skramler seg gjennom Whitechapels brosteinsbelagte bakgater, mens bleke gasslys knapt skimtes gjennom den tykke London-tåken. «Gentleman Jack» bøyd over en uheldig prostituert i et mørkt smug, hvor andre herrer kvier seg for å gå. Det blinkende knivbladet som snitter gjennom varm hud, muskler og innvoller … Rack the Ripper-stereotypiene går igjen i nesten alle populærkulturelle uttrykk: I tegninger, filmer, bøker, TV-show, ja til og med i videospill og online memes. Sagaen om Jack the Ripper er den perfekte hvem-gjorde-det-gåten, og mangelen på bevis har ført til at vi i mer enn ett århundre har kastet frem løsninger – fra plausible forklaringer til det reneste sludder. Sir William Gull er blitt den definitive versjonen av en mytologisk Jack. I nyere tid har også en annen viktoriansk kjendis dukket opp på arenaen, nemlig sir John Williams.

Framstillingen av Whitechapel Jack som en stram kirurg fra overklassen med direkte forbindelser til adel og kongehus, fant klangbunn i det meget klassebevisste Storbritannia. Likevel krympet det et fascinerende komplisert mysterium til et simpelt og ofte spinnvilt melodrama. Opprinnelsen til mann-med-svart-veske-skikkelsen stammer fra et vitneutsagn etter at Elizabeth Stride ble drept i Berneres Street. Mrs. Fanny Mortimer kom innom politistasjonen i Leman Street og beskrev en «ung mann med en skinnende svart veske. Han gikk svært hurtig nedover gaten fra Commercial Road.» Det skulle imidlertid vise seg at mannen hun hadde sett, var Leon Goldstein, et medlem av International Working Men’s Club, som lå rett ved siden av åstedet hvor Stride ble funnet med halsen skåret over. Goldstein var bare en tilfeldig fyr på vei hjem etter en kort rast på kafeen i Spectacle Alley. Beskrivelsen av ham ble imidlertid gjengitt av avisene, og signalementet ble mikset sammen i en

108 Mordmysterier 2018_redigert.indd 108

27.11.2018 15:33


109 Mordmysterier 2018_redigert.indd 109

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER cocktail av løse rykter og tidlige politirapporter. Til slutt var den gjengse oppfatningen at Jack the Ripper var en lege som var «hekta på horer».

Psycho-kirurger? Sir John Williams (1840-1926) og sir William Gull (18161890) tilhørte samfunnsstøttene i det viktorianske Storbritannia. Begge fungerte som livleger for dronning Victoria og hennes familie og ble regnet som de aller fremste innen sine respektive felt. Å innbille seg at en av dem skulle ha vært gjerningsmann i denne saken er ganske ubegrunnet, men likevel symptomatisk for hvorfor så mye av «ripperologien» er det rene, skjære nonsens. Williams er et relativt nytt navn innen Jack the Ripperforskningen. Han dukket ikke opp før i 2005 i boken «Uncle Jack», skrevet av Tony Williams og Humphrey Price. En fjern slektning begynte å spekulere i sitt opphavs skyld og involvering da han fant et gammelt brev som refererte til Whitechapel og nevnte en bestemt dato – 8. september – hvor han beklaget at han måtte melde avbud til et middagsselskap. Datoen stemmer overens med tidspunktet da man fant Annie Chapmans mishandlede lik. Det ble også funnet en skalpell og et dokument som dreide seg om en abort utført på en «Mary Anne Nichols» (Williams var fødselslege og spesialist i kvinnesykdommer). Forfatternes scenario inkluderte en gal lege som skar opp prostituerte – men ikke for sitt sadistiske seksualbegjærs skyld, slik man kanskje skulle tro. Årsaken var at han ville studere de «falne kvinnenes» livmor i et forsøk på å avhjelpe sin elskede hustrus infertilitet. John/Jack stoppet etter drapet på Mary Kelly fordi han fikk et nervøst sammenbrudd, hevder forfatterne.

I 2013 ble det publisert enda en bok i samme sjanger. Antonia Aleksandr, som hevdet å være en etterkommer av bukspretterens femte offer, Mary Kelly, var skjønt enig i at John Williams var seriemorderen fra Whitechapel. Teorien hennes var basert på en medaljong av ukjent opprinnelse, hvis innhold mer enn antydet en romantisk forbindelse mellom Kelly og sir John Williams. Ingen av påstandene i boken er blitt dokumentert. Det er ikke engang bevist at forfatteren er i slekt med stakkars Mary Kelly.

Seiglivet myte

Sir William Gull trådte motvillig inn på scenen på 1970-tallet, da flere fremmelige forfattere så sitt snitt til å tjene en slant på den konspirative tidsånden som rådet. Rammefortellingen ble konstruert rundt et ravende sinnssykt medlem av kongefamilien og frimurerne. De fem ofrene i Whitechapel måtte dø fordi de visste for mye om dr. Gulls pasient, den gale prins Albert, og hans svakhet for middelaldrende østkantluddere. Teorien ble først lansert i 1973 i en seks-episoders BBC-dokumentar. Journalist Stephen Knight fulgte opp historien og ga ut sin bok «Final Solution», et verk som mer enn noe annet etablerte «sannheten» om Jack the Ripper som en mann med venner i svært sentrale og høye posisjoner. Denne boken avfødte i sin tur en tegneserieroman, en miniserie for TV med Michael Caine i hovedrollen (1998) og en Hollywood-film med Johnny Depp (2001). Stephen Knights bok skapte den mektigste og mest seiglivede Ripper-myten til nå, så det er ingenting å si på fortellerevnen. Hva fakta angår, er likevel «Final Solution» bare oppspinn. Aviser, dokumenter og biografier fra 1800-tallet hvor de to legenes navn forekommer, inneholder ikke snev av mistanke om at noen av dem skulle ha noe med Whitechapel-mordene å gjøre. Gull og Williams var dyktige fagfolk, og det ville vært et langskudd med

De Kanoniske Fem

BLANT DE ELLEVE MORDENE I WHITECHAPEL VAR DET FEM KVINNER SOM SKILTE SEG UT. Av de elleve drapene som ble begått i Whitechapel den skrekkelige høsten 1888, var det fem som skilte seg fra resten. «Ripperologene» er ganske enige om at drapene på de «kanoniske fem» ble utført av én og samme person, selv om de andre seks var mer diskutable. Disse mordene har visse kjennetegn som binder dem sammen: Ofrene var kvinner. Mordene ble begått nattestid, i samme distrikt og innenfor et kort tidsrom. Det var også tydelig å se at gjerningsmannen handlet med stadig større brutalitet. Morderens modus operandi knytter også de fem drapene sammen. Alle ofrene – med ett unntak som bekrefter regelen – hadde fått fjernet ett eller to organer. Man antar at Jack ble forstyrret av en forbipasserende før han rakk å fullføre skjendingen av liket til Mary Ann Nichols. Å konkludere med at det må ha vært en kirurg som lemlestet ofrene, er å strekke indisiene altfor langt. Den som gjør en slik antagelse, har veldig begrenset kunnskap om hvordan en kirurg ALDER: 43 DREPT: 31/08/1888 arbeider. Maltrakteringen av ofrene ble av de Nichols ble sist sett i live kl. 02.30 på hjørnet av Whitechapel fleste i samtiden beskrevet som «slakt», og mange Road og Osborne Street. Rundt kl. 03.40 ble hun funnet i Buck’s eksperter på feltet ville ikke engang kalle det Row av den forbipasserende arbeideren Charles Cross. slakting – av respekt for slakterne.

Mary Ann Nichols

Annie Chapman ALDER: 47 DREPT: 08/09/1888

Chapman ble funnet ved trappene til bakgården i Hanbury Street 29 i Spitalfields. Det var kuttet dypt i halsen hennes, kroppen var sløyet og livmoren fjernet.

110 Mordmysterier 2018_redigert.indd 110

27.11.2018 15:33


JACK THE RIPPER

HAN VAR PA Å ROV ETTER MIDNATT, OG BARE I HELGENE OG UNDER HO / YTIDER. DETTE INDIKERER AT HAN ARBEIDET SOM VANLIG FRA MANDAG TIL FREDAG OG MYRDET PA Å FRITIDEN.

Elizabeth Stride

Catherine Eddowes

Stride ble oppdaget av Louis Diemschutz i Dutfield’s Yard, Berner Street. Kroppen var ennå varm, noe som ledet politiet til å tro at Diemschutz kan ha forstyrret morderen.

Eddowes tilbrakte kvelden i fyllearresten ved Bishopgate politistasjon. Etter løslatelsen møtte hun Jack the Ripper. Det skamferte liket ble funnet på Mitre Square rundt kl. 01.45.

ALDER: 44 DREPT: 30/09/1888

ALDER: 46 DREPT: 30/09/1888

OVER Mitre Square i London der prostituerte Catherine Eddowes ble drept av Jack the Ripper den 30. september 1888.

Mary Kelly ALDER: 25, DREPT: 09/11/1888

Det blodigste av drapene. Den forferdelige tilstanden Kellys lik befant seg i, så langt verre ut enn Eddowes, og ble funnet av en leieinnkrever som banket på i Miller’s Court 13 en regnfull novembermorgen.

111 Mordmysterier 2018_redigert.indd 111

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER feil bein å tro at de skulle kamuflere sin kirurgiske presisjon gjennom å slumse-slakte noen med vilje. Lemlestingen av de fem ofrene forteller oss tvert imot at Jack var drevet av en morbid, rasende lyst til å massakrere kroppene. Jack må ha vært en mann som hater kvinner. Det er også innlysende at hvis en av de to doktorene var morderen, betyr det at den andre må ha vært uskyldig.

En teori ser dagens lys

Den mulige koblingen mellom Whitechapel-mordene og en gal doktor har eksistert helt siden det andre av de fem «kanoniske drapene». Dr. George Bagster Phillips, politikirurg ved Whitechapels divisjon H, antok at drapsmannen måtte ha kunnskap om anatomi. Deretter ble spørsmålet: «Hvis han var anatomi-kyndig, hadde han også kunnskaper om kirurgi?» Han studerte sårene på Annie Chapman og noterte seg hvordan organene var skåret ut, snittflater og skjæremetoder, og var litt imponert: «Etter fjerningen av de indre organene å dømme var morderen i besittelse av anatomiske kunnskaper. Kniven som ble brukt, var ikke en vanlig kniv, men minnet om en liten amputasjonskniv eller en skarpslipt slakterkniv; smal og tynn, med et blad på mellom 15 og 20 centimeter.» I en rapport skrevet av politiførstebetjent Swanson etter Catherine Eddowes’ obduksjon og likskue ble publikum forelagt en liste over ulike yrkesgrupper som kunne hatt håndlaget som skulle til for å kutte opp offeret: «De medisinske bevisene viste at mordet kunne ha blitt utført av en jeger, slakter/stykker så vel som en student i kirurgi eller en fullt ut kvalifisert kirurg.» De eneste som manglet på denne smørbrødlisten, var vel baker og fyrstikkmaker … Hovedårsaken til at «Jack er en gal lege»-tanken fikk så stor tilslutning, var at morderen fjernet kroppsdeler, og at han må ha arbeidet i lynets hastighet. I Whitechapel Road ligger også Royal London Hospital hvor mengder av leger, medisinstudenter og andre knivkyndige folk holdt hus. Det er derfor godt innenfor rimelighetens grenser å tenke seg at Jack hadde en fot innenfor hospitalet, og at han på dagtid gikk rundt og stelte sår og strøk pasienter over pannen. Hvis vi tar i betraktning alle bevisene; åstedsgranskningene, obduksjonsrapportene og likskueattestene, er det mest som taler for eller imot at Jack var en gal doktor? Selv om vi kan – og bør – gå ut ifra at drapsmannen hadde en viss innsikt i anatomi, er det ingenting som tyder på at han var en person som hadde gjennomgått en grundig utdanning i faget. Langt derifra. Den voldsomme kraften i angrepene og måten lemlestingen av ofrene var utført på, forteller oss snarere at vi har å gjøre med en gal mann med et godt knivsett og baller store nok til å angripe kvinner på sterkt trafikkerte steder uten frykt for å bli knepet mens han plyndret likene for trofeer. Jack kan rett og slett ha skaffet seg ny kunnskap om menneskekroppen etter hvert som han myrdet. Drapene økte i brutalitet frem til det toppet seg med nedslaktingen av Mary Kelly. Etter dette siste av de fem «kanoniske mordene» var Jack så heldig at han kunne tilbringe timer sammen med den døde Kelly. Francis Camps, ekspert i patologi og senere sakkyndig i de ti drapene på Rillington Place nr. 10, uttalte ganske bastant at Jack the Rippers omgang med kniven ikke holdt mål: «Dette er overhodet ikke utført av en trenet kirurg. Enhver kirurg som hadde operert på denne måten, ville blitt kastet ut av legeforeningen tvert.» Dr. Thomas Bond, en annen medisinsk autoritet i viktorianske sirkler, gransket det tilgjengelige bevismaterialet og så absolutt

Mary Kelly: en skamfert kropp

Bein

EN KIRURG VILLE ETTERLATT SEG ET LANGT RYDDIGERE LIK, UANSETT HVOR GAL HAN VAR.

Mage

Med to rene snitt i buken kan en kirurg skape to hudkanter og enkelt få adgang til de fleste av Marys indre organer. Det ville ha etterlat et stort og ryddig tomrom i kroppen.

Amputasjon var vanlig på 1800-tallet. Kirurgen ville ha brukt en lang amputasjons­ kniv for å fjerne kjøttet fra beinet og la knokkelen ligge bar.

Innvoller

Med en skyvelære eller lignende kunne bukveggen holdes åpen mens tarmene ble løftet ut og kuttet av i begge ender.

ingen forbindelse til legeyrket. Flere av kollegene hans var uenige, og selv om Bond tok feil på flere punkter (Mary Kelly ble for eksempel ikke funnet avkledd), veide meningene hans blytungt. Han var slett ikke en oppblåst vestkantblære som satt i elfenbenstårnet sitt og øste pseudo-kunnskap over sine fattige, mindre erfarne undersåtter i Whitechapel. Bond kunne sakene sine, og som en av de første i verden prøvde han å lage en profil på gjerningsmannen. Bond kom inn i saken et par uker før Kelly-mordet i Miller’s Court 8. november 1888 etter direkte ordre fra politisjef Robert Anderson. Dr. Bond fastslo at Jack måtte være en «kald og dristig mann», men som manglet ekspertise: «Hvert eneste tilfelle av lemlestelse viser at handlingene er utført av en person uten vitenskapelig eller anatomisk kunnskap. Etter min mening har han ikke engang kvalifikasjonene til en slakter eller en annen fagmann som håndterer og skjærer i døde dyr.» Dr. Phillips mente på sin side at Jack visste utmerket godt hva han drev med. «Det var klare indikasjoner på det. Mitt bestemte inntrykk er at morderens kyndighet ikke kom så godt til syne fordi han hadde hastverk.» Dr. Brown, som utførte post mortem-undersøkelsen av Catherine Eddowes, hvis kropp og ansikt var ekstremt ødelagt, trodde også at morderen hadde anatomiske kunnskaper, men ville ikke trekke det så langt som til å kalle det kirurgiske ferdigheter. Han anså at en person som arbeidet med partering i et slaktehus,

DET VI KAN SI MED STOR GRAD AV SIKKERHET, ER AT HAN IKKE VAR EN MANN SOM TILBRAKTE NETTENE PA Å TARVELIGE PENSJO­N­ATER

112 Mordmysterier 2018_redigert.indd 112

27.11.2018 15:33


JACK THE RIPPER Bryster

Med en lang skalpell kunne to pene, sirkulære snitt være alt kirurgen etterlot seg ved fjerningen av brystene.

Hals

Mens en kirurg varsomt ville ha skåret over halsen for å komme til luftrøret, kanskje ved trakestomi, ble Kellys hals brutalt skåret over, helt til beinet med en gal manns hissige bevegelser.

Hjerte

I dag brukes nøkkelhullskirurgi der det er mulig, men i viktoriatiden fikk man adkomst til hjertet ved å sage gjennom brystbeinet med en kirurgisk beinsag. Dette skjedde åpenbart ikke i tilfellet Mary Kelly. Hos henne ble hjertet tatt ut fra undersiden av ribbeina.

kunne gjort hva Jack gjorde. Brown trodde at Eddowes’ nyre var blitt fjernet med overlegg, men kollegene hans var slett ikke sikre. Dr. Sequera, som også var til stede under obduksjonen, ble av avisen Stars journalist spurt rett ut om det var en ekspert på ferde: «Nei, ikke en spesialist, men en mann som ikke er helt ukjent med å traktere en kniv», var svaret.

Profil av en galning Jack the Ripper var et fantom. En geist uten ansikt. Han kunne være hvem som helst. Vi vet nesten ingenting om ham som person. Det vi kan si med stor grad av sikkerhet, er at han ikke var en mann fra arbeiderklassen som tjente sitt brød i sitt ansikts sved på dagtid og tilbrakte nettene på tarvelige pensjonater. Han kom ikke fra dette sosiale laget i samfunnet. Jack the Ripper kunne komme og gå som han ville uten å tiltrekke seg mye oppmerksomhet fra familie eller naboer (han hadde ofrenes blod på klærne og hendene). Han var på rov etter midnatt og bare i helgene og under høytider. Dette indikerer at han arbeidet som vanlig fra mandag til fredag og myrdet på fritiden. Med tanke på åstedene for drapene og hans evne til å bevege seg rundt i Whitechapel uten å bli oppdaget, tyder mye på at dette var et distrikt han hadde bodd i lenge. Han spilte riktig nok høyt, men var ekspert på å gardere og vant hver gang.

Ansikt

Ødeleggelsen av Kellys ansikt var noe helt annet en de metodiske snittene til en kirurg. Ansiktstrekkene ville ha blitt fjernet med presise skalpellsnitt.

Hvor mange ganger må han ikke ha blitt passert av konstabler på patrulje uten at de tok notis av ham? Ble han avhørt av politiet under den langvarige og grundige etterforskningen og alle dør-til-dør-aksjonene? Mest sannsynlig la han merke til all oppstandelsen han skapte i pressen, og vendte tilbake til åstedene for å gjenoppleve sine triumfer. Seriemordere er mer enn tilfreds når de kan drite på sin egen plen, for deretter å spille rollen som indignert og oppbrakt samfunnsborger: «Hvem kan ha gjort noe slikt? Er det ikke forferdelig?!» For å markere 100-årsjubileet for Whitechapel-drapene ble det produsert en TV-dokumentar. Profileringsekspert John Douglas fra FBIs Behavioural Sciences Unit tok for seg Jack the Ripper. Selv om han var av den oppfatning av at Jack måtte ha hatt «en viss anatomisk innsikt», var det ingen grunn til å fastslå at det var snakk om en medisinstudent eller en kirurg. Fjerningen av ofrenes organer ble gjort under den rituelle delen av drapene. Årsaken er uviss, men det er kjent at seriemordere ofte tar med seg trofeer eller suvenirer fra sine ofre. Hvis «Fra Helvete»-brevet og delen av en nyre som ble sendt til borgervernboss George Lusk var autentiske, var Jack sannsynligvis en kannibal. «I send you half the Kidne I took from one women prasarved it for you. Tother piece I fried and ate it was very nise.» Oversatt «Jeg sender deg halve nyra jeg tok fra en kvinne preserverte den til deg. Andre delen stekte og spiste jeg den var veldig go.»

HAN MO /TTE DEM, DREPTE DEM OG LOT DE MAL­ TRAKTERTE LIKENE LIGGE TIL NOEN FANT DEM

113 Mordmysterier 2018_redigert.indd 113

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER

Slik angrep Jack

Whitechapel på dronning Victorias tid kunne være like livlig midt på natten som på høylys dag. Det var skjenkestuer på hvert eneste gatehjørne, og de var åpne til alle døgnets tider. Sjauere og selgere ved alle markedsbodene var oppe lenge før daggry. Mens de gjorde seg rede til en ny dag med veiing og pruting, vendte andre nesen hjemover fra torgene i hovedstaden og Essex med usolgte varer. Jack kan ha tilbrakt kveldene på en av de lokale pubene, akkurat slik ofrene hans gjorde. Noen øl for å skylle strupen. Noen drammer for å bygge opp motet … Han kan ha sittet der, diskrét speidende i det dunkelt belyste lokalet. Her kan han ha valgt seg ut kvinnene som snart skulle ligge lik. Alt vi kan si sikkert, er at han møtte dem, drepte dem og lot de maltrakterte likene ligge til noen fant dem. Tre av de «kanoniske fem» ofrene ble funnet av arbeidsfolk som var på vei enten til eller fra jobb. Mary Kelly ble funnet av leieinnkrever Thomas Bowyer, mens politikonstabel Edward Watkins kom over Catherine Eddowes’ lik. Jack behøvde ikke å overanstrenge seg for å finne sine foretrukne ofre – prostituerte kvinner. De var overalt. Sann­synligheten er stor for at det var de som først henvendte seg til ham. Ofte beruset og alltid med et skrikende behov for penger var de villige til å trekke inn i mørke smug for et kjapt nummer oppetter en murvegg eller i en skitten pensjonatseng. Det faktum at Jack the Ripper herjet bydelen, kunne ikke gå på bekostning av forretningene, noe som sier det meste om kvinnenes desperate situasjon. Jack kan meget vel ha fremstått som både hyggelig og sjarmerende i møte med disse kvinnene, som sikkert ikke var altfor godt vant. George Hutchinson, et vitne som etter eget utsagn var en venn av Kelly, kan muligens ha sett hvordan morderen nærmet seg ofrene sine. Hutchinson fortalte politiførstebetjent Abberline hvordan en gentleman møtte miss Kelly på Thrawl Street bare noen timer før hun ble drept: Den velkledde herren tappet henne på skulderen, de utvekslet smil og noen ord før de satte kursen mot rommet hennes på Miller’s Court. Hutchinson hørte mannen si: «Du kommer til å greie deg fint, for hva har jeg fortalt deg?» Idet Hutchinson passerte dem, senket mannen hodet som for å unngå å bli gjenkjent, og ga vitnet et surt blikk. Abberline mente vitnemålet holdt vann, men senere ripper-forskere stiller seg betydelig mer skeptiske til opplysningene. Hvert av drapene ble utført som et lynangrep, ifølge FBIs John Douglas. Morderen slo til, så raskt at offeret aldri hadde noen sjanse. Du kan forestille deg et overraskelsesangrep fra en hvithai – skremmende og kraftfullt. Ofrene hadde sannsynligvis drukket eller tatt andre lett tilgjengelige stoffer. Ingen av dem ville ha vært i stand til å kjempe imot morderen. Jack kvalte de hjelpeløse ofrene. Ingen hørte rop om hjelp, og det var ingen tegn til kamp. Etter at ofrene var sloknet, la Jack dem på brosteinene og satte i gang med sine bisarre gjerninger. I tilfellet Elizabeth Stride ble offeret slengt i bakken med stor kraft, hvorpå strupen ble skåret over. Det skal sies at dette var et drap som noen tviler på om faktisk ble utført av Jack, siden hun ikke ble kvalt. Mary Ann Nichols hadde kraftige hudskader i ansiktet. To blåmerker strakte seg nedover på begge sider av underkjeven. Dr. Rees Ralph Llewellyn som utførte obduksjonen, mente skadene

skyldtes trykk. Tilsvarende skader ble funnet på Annie Chapman; ferske bloduttredelser på nedre del av kjeven, hodet, nakken og kinnene. Dr. Philips antok at hun var blitt i det minste delvis strangulert. Chapmans tunge var fortykket og presset framover, noe som forsterket obdusentens teori om kvelning. Det best dokumenterte av alle Jack the Rippers ugjerninger var drapet på Catherine Eddowes. Selv om dr. Brown konkluderte med at den dødelige skaden i halsen var blitt påført av en 15-20 cm lang kniv, talte de relativt små mengdene blodsøl og mangelen på forsvarsskader for at også hun ble kvalt først. Heller ikke i Eddowes’ tilfelle hadde noen av de få som oppholdt seg i nærheten, hørt redselsskrik eller rop om hjelp. En vaktmester som feide gulvet i en bygning rett ved siden av åstedet, fortalte politiet og pressen at han ikke hadde hørt noe uvanlig mordnatten. Hvis Catherine Eddowes hadde dødd av et knivstikk, ville blodet sprutet ut i pulserende stråler og farget forsiden av klærne hennes røde. I stedet piplet blodet ut av halsen, ned på det skrånende fortauet og trakk seg inn i ryggstykket på kjolen.

Mysteriet med mordvåpenet

Hva slags kniv brukte Jack the Ripper i sitt usalige virke? Det er ingenting i rapportene som tilsier at det ble anvendt noe medisinsk utstyr, bare skarpe kniver som ble brukt med stor kraft og en sterk vilje til å påføre skade. Det er overveiende sannsynlig at Jack byttet våpen mellom drapene, og han kan med letthet ha skaffet seg alle slags stikke-, skjære- og huggvåpen fra forretningene og salgsbodene som lå strødd utover hele Londons østkant. Det eneste sporet vi med sikkerhet vet at Jack the Ripper etterlot seg, var et stykke av Catherine Eddowes’ forkle. Denne stoffbiten, som var gjennomtrukket av blod og avføring, ble funnet av konstabel Alfred Long i inngangspartiet til Wentworth Model Dwellings nr. 108-119 i Goulston Street ved Whitechapel High Street, 30 september klokken 02.55. Ved siden av tøystrimmelen hadde noen skrevet på de sotsvarte mursteinene med kritt: «The Juwes are The men That Will not Be Blamed for nothing.» Oversatt «Jødene er mennene som ikke får skylden for noe.» Denne beskjeden med sin direkte referanse til Jack the Ripper har aldri blitt tilfredsstillende forklart. Var den antisemittiske graffitien skrevet av en lokal jødehater som ville at den allerede spente situasjonen i byen skulle gi seg utslag i en fullskala pogrom? Eller var det selveste Jack som skrev meldingen for å peke nese til politiet og skape enda mer forvirring og frykt i gatene? Man skulle også tro at toppfolkene innen anatomi og medisin ville gjenkjent sporene fra redskaper de brukte hver eneste dag, og gitt en definitiv vurdering av hva slags drapsvåpen Jack foretrakk. Det gjorde de ikke. Dr. Brown nevnte bare at våpenet var «en spiss kniv» som måtte ha vært «minst 15 centimeter lang». Etter mordet på Martha Tabram - et mulig Ripper-offer - ble det foreslått at drapsvåpenet kunne ha vært en bajonett. Noen mente at det muligens var en foldekniv, mens andre kun beskrev det antatte mordvåpenet som en «kniv med kraftig blad». Obdusenten i Mary Ann Nichols-saken, dr. Llewellyn, hevdet at selv en moderat skarp kniv kunne påført skadene. Dr. Phillips sa at våpenet som ble brukt til å drepe Ann Chapman, var ukjent for en kirurg.

OVER «From Hell»-brevet ble mottatt av George Lusk, lederen for Whitechapel Vigilance Committee, sammen med en halv nyre. Det ble signert «Fang meg når du kan, Mishter Lusk». HØYRE En viktoriansk kirurgs utrustning ville omfatte utrolig skarpe kniver og andre redskaper. I tiden da drapene ble begått, trodde etterforskerne at Ripper kunne besitte medisinske ferdigheter.

DET ER OVERVEIENDE SANNSYNLIG AT JACK BYTTET VÅAPEN MELLOM DRAPENE 114 Mordmysterier 2018_redigert.indd 114

27.11.2018 15:33


JACK THE RIPPER

Bevisets Stilling

TROR DU IKKE PÅ AT JACK THE RIPPER KAN HA VÆRT EN KIRURG? VI HAR SNAKKET MED EN EKSPERT SOM KAN LEGGE AKKURAT DENNE RIPPER-TEORIEN DØD EN GANG FOR ALLE. Tror du Jack the Ripper hadde noen slags kunnskap offeret. Jeg spør meg om den menneskelige om det rett og slett anatomi? Som assisterende skyldes at morderen Personlig tror jeg ikke teknisk kurator ved ble bedre kjent med det. Etter å ha sett Bart’s Patology menneskekroppen bilder av de avdøde Museum har Carla etter hvert drap? Det og gått igjennom jobben med å virker som om han litteraturen som reparere, konservere utvikler seg i en mer og katalogisere omhandler drapene, 5000 eksemplarer i brutal – og samtidig er det ingenting henhold til kravene fra mer anatomisk som tilsier at han Human Tissue Authority. Hun liker å snakke kyndig – retning. har hatt kunnskap om døde ting med alle som er tøffe nok, på ut over det helt thechickandthedead.com Hvor vanskelig er det for elementære. Noen en vanlig person å sprette innvender at det opp buken, rote rundt og trekke organer ut? Krever kan skyldes tidspress under likskjendingen, det basiske anatomikunnskaper, eller er det noe hvem men som kvalifisert patolog ville jeg som helst med skarp kniv og høy brekningsterskel kunne fjerne organer fra et lik perfekt på kan gjøre? svært kort tid, fordi jeg har lang trening. I obduksjonsrapporten til Mary Ann Nichols står – Med tanke på hvor mange seriemordere som har lemlestet ofrene sine på en lignende det: «5–7 cm fra venstre side var det et sår måte uten snev av legeerfaring, er det min med sagtannet snittflate». Kirurger og annet mening at dette kan gjøres av hvem som helsepersonell lager ikke slike hakkete snitt. helst. I et tilfelle drepte en ung gutt moren – Når det er sagt, så forteller rapporten etter obduksjonen av Annie Chapman en litt annen sin, skar ut innvollene og lempet dem over en av skuldrene hennes før han voldtok historie: «… fra underlivet var livmoren med henne. sine vedheng, øvre del av vagina samt de bakre to tredelene av blæren helt fjernet. … Hva slags kniver kan brukes for å skjære gjennom snittene var rene og unngikk rektum. Vagina kjøtt og fjerne indre organer så hurtig? var overskåret så lavt at livmorhalsen ikke – Ifølge obduksjonsrapportene var den første var påført skader. Arbeidet var åpenbart kniven Jack the Ripper brukte, «moderat utført av en ekspert, eller i det minste en skarp», så jeg vil anta at en hvilken som helst med tilstrekkelig kunnskap om anatomi anstendig kjøkkenkniv kunne gjort nytten. eller patologi at han greide å sikre de indre Senere heter det at kniven må ha vært «veldig organene med ett snitt av kniven …». skarp», så det kan hende at han skaffet seg – De rene, sikre kuttene overbeviste bedre verktøy etter Chapman-mordet? Det kan obdusenten om at de, i likhet med snittet ha vært et nesten hvilket som helst redskap, i nakken, var blitt påført med et meget kanskje en slakterkniv eller et kirurgisk skarpt instrument. Knivbruken tydet på instrument han fikk tak i et eller annet sted? at vedkommende som holdt i redskapen, «hadde stor anatomisk kunnskap», og det Bevisene slår fast at kvelning inntraff før den rituelle virker jo som det var en kyndig person på behandlingen med kniv. På den måten slapp Jack å bli ferde. oversprøytet med blod. Kan dette indikere at det var – Dette avsnittet fikk meg imidlertid til å en anatomi-kyndig person som utførte drapene? undre: «… fra underlivet var livmoren med – Jeg er ikke overbevist om at kvelningen sine vedheng, øvre del av vagina samt de ble utført for å hindre blodsprut. Jeg tror det bakre to tredelene av blæren helt fjernet.» bare var den enkleste måten å passivisere Det er ingen kunst for en fagmann å fjerne ofrene på, og unngå at de fikk ropt om hjelp. livmor, eggstokker og til og med den fulle Så snart et hjerte slutter å slå, reduseres urinblæren uten å søle en dråpe. Hvis vi ser nærmere på tilfellet Eddowes, er det snarere blodmengden som pumpes ut av sårene. Han ble nok likevel ganske blodig av lemlestingen, rasende hurtig kapping enn anatomisk målrettet amputasjon. Skjendingen av Kelly for det tar en god stund før blodet koagulerer. Det er en vanlig oppfatning at Jack the viser i sin tur at det er bevisst anatomisk Ripper brukte et forkle, eller en slags kappe tenkning som ligger bak. Her fjernet Jack som ville skjule eventuelle blodspor. bestemte organer og plasserte dem rundt

© Getty Images; Alamy; Bart’s Pathology Museum; Kym Winters

BIO CARLA VALENTINE

115 Mordmysterier 2018_redigert.indd 115

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER

116 Mordmysterier 2018_redigert.indd 116

27.11.2018 15:33


BLE JILL DANDO HENRETTET? PROGRAMLEDER JILL DANDO LEDET TV-PROGRAMMET CRIMEWATCH PÅ BBC TIL HUN BLE MYRDET I 1999. KAN DET HA KOSTET HENNE LIVET?

J

ill Dando var hele BBCs gulljente som hadde kommet seg raskt opp og fram. Hun startet karrieren i en sykehusradio, gikk over til en lokal nyhetsstasjon, var med i reiseprogrammet Holiday, for så å bli en av BBCs største stjerner. Da hun ble drept 26. april 1999, ledet hun Crimewatch sammen med sin makker Nick Ross. Men kunne engasjementet hennes i programmet ha kostet henne alt?

Ikke få mareritt Ross pleide å avslutte hver episode av Crimewatch med sitt sedvanlige «Ikke få mareritt». Programmet samlet bevis som felte mange kriminelle av alle typer og alvorlighetsgrader, deriblant drapspersoner. Rekonstruksjoner av alvorlige tilfeller ble supplert med ekspertuttalelser fra politibetjenter som etterforsket saken, både ute i tjeneste og i studio. Det er

ingen overraskelse at dette førte til ikke så rent få fiender for programlederne, og Jill Dando skal ha mottatt en direkte trussel kort tid før hun ble drept, en trussel som politiet ignorerte. Men hvem ville egentlig myrde en av programlederne? Var det en som forfulgte henne? En besatt beundrer? En kriminell som søkte hevn? En serbisk gangster med politisk agenda? Eller var det et profesjonelt bestillingsdrap, en drapskontrakt utført på vegne av tunge kriminelle som ønsket å gi en klar beskjed til journalister og programledere: Å ikke legge seg oppi deres anliggender, å holde seg unna? Mordet på Jill Dando er fortsatt kilde til flere spørsmål enn svar. Vi vet at Barry George bodde under en kilometer unna hennes bolig i London, at han hadde lærevansker og en tvilsom fortid når det gjaldt kvinner, og at han ble dømt for mordet på Dando 2. juli 2001. Vi vet også at han vant ankesaken i tredje runde mot domsavsigelsen og fikk dermed ny rettssak 1. august

117 Mordmysterier 2018_redigert.indd 117

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER 2008, etter at de opprinnelige rettstekniske bevis mot ham ble ugyldiggjort. Rester etter skytevåpen funnet i en av lommene på jakken hans kunne ikke lenger brukes av påtalemyndighetene. Uten disse restene falt saken fra hverandre, og George kunne spasere ut av rettslokalet som en fri mann. En annen ting vi vet, er at samtidig som mange gjernings­ personer har kommet for retten og fått sin dom takket være bevis fremskaffet av Crimewatch, var det mange som ønsket å se henne død. Serbiske gangstere har blitt trukket frem som mulige mistenkte. Dando hadde bedt om støtte på vegne av kosovoalbanere, og kun dager før hun ble drept, hadde NATOs luftangrep forårsaket 17 døde da de bombet Serbias rikskringkasting. I kjølvannet av bombingen ble det også framsatt trusler mot en rekke kjente fjes i BBC. Kunne mordet på Dando være hevn mot en høyprofilert person, utført av serbiske gangstere, med den hensikt å skaffe størst mulig oppmerksomhet? Politietterforskningen av mordet på Dando hadde kodenavn «Oxborough» og ble ledet av førstebetjent Hamish Campbell. Teamet snakket med over 2500 personer og registerte mer enn 1000 forklaringer i de påfølgende seks månedene etter mordet. Politiet gikk bort fra teorien om bestillingsmord, med den begrunnelse at en leiemorder ikke kunne ha forutsett når Dando reiste hjem. Hun hadde lagt boligen sin ut for salg og tilbrakte mesteparten av tiden hos forloveden i stedet. Besøkene hun avla på sin gamle adresse, var både sjeldne og sporadiske. De trodde også at mordvåpenet kunne ha vært en replika eller et våpen med blankskudd som var ulovlig tilpasset av en våpenhandler for å skyte skarpt, muligens med ammunisjon av tvilsom kvalitet. Etterforskerne mente det var usannsynlig at en profesjonell leiemorder ville bruke et våpen som var amatørmessig fikset på, med usikker ammunisjon, når de antagelig kan fremskaffe våpen av bedre kvalitet. Riktignok er det vanskeligere å få tak i våpen på svartebørsen i Storbritannia enn i andre land, som for eksempel USA. Hvis det var en politisk motivert henrettelse, ville gjerningspersonen ofte helst unngå å bruke ethvert våpen som antyder en tilknytning til militær utrustning, eller våpen som brukes i dekkoperasjoner. Hadde våpenet blitt funnet, og det viste seg å være spesialbygget for henrettelse (lik en 9 millimeter Welrod, som Special Operations Executive (hemmelig aksjonsgruppe under 2. verdenskrig, overs. anm.) brukte, eller en Hi-Standard 22. automatpistol med lyddemper), ville etter­ forskerne ha visst mer om gjerningspersonen og hvor våpenet stammet fra.

OVER BBCs gulljente Jill Dando var forlovet med Alan Farthing da hun ble drept. VENSTRE Barry George ble dømt for drapet på Jill Dando, men ble frikjent etter en ny rettssak. HØYRE Jill Dando fikk prisen BBC Personality of the Year i 1997 og var en populær TV-figur.

Et profesjonelt drap Barry George bodde i nærheten, hadde en fortid med vold mot kvinner og et rulleblad. Han fremsto som en mer sannsynlig mistenkt, særlig med tanke på at drepte kjendiser ofte har vært offer for den stereotype, ensomme mannen som står utenfor samfunnet. Han lengter etter oppmerksomhet og berømmelse og begår mord for å oppnå det. Britiske kriminelle har også en forholdsvis liten tilbøyelighet til å gå etter fremstående personer, som journalister, dommere og advokater. Dessuten vil en drapskontrakt på høyprofilerte personer være lite attraktivt for lederne i Storbritannias underverden. Barry George ble arrestert 25. mai 2001, formelt siktet 28. mai og så dømt 2. juli. Det skulle ta sju år og tre anker før han ble frikjent i en ny rettssak i august 2008. Til tross for frikjennelsen er han fortsatt nektet oppreisning.

KUNNE MORDET PÅ DANDO VÆRE HEVN MOT EN HØYPROFILERT PERSON, UTFØRT AV SERBISKE GANGSTERE?

118 Mordmysterier 2018_redigert.indd 118

27.11.2018 15:33


JILL DANDO

119 Mordmysterier 2018_redigert.indd 119

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER ØVERST Både privatpersoner og kolleger ved BBC la ned blomsterbuketter ved Television Centre i London. INNFELT Jill Dando Memorial Garden i hennes hjemby Weston-super-Mare. NEDE TIL VENSTRE Nick Ross ledet BBC Televisions Crimewatch sammen med Dando. Han bidro ved etableringen av Jill Dando Institute of Crime Science.

I tiden etter har muligheten for bestillingsdrap, som politiet avfeide tidlig i etterforskningen, blitt gransket av andre som er sterkt uenige. Mark Thomas-Williams, en tidligere politibetjent og nå undersøkende journalist, har sterke argumenter for at drapet på Jill Dando var profesjonelt utført. I forkant av Jugoslavias oppløsning hadde de jugoslaviske styresmakter ord på seg for å bruke snikmordere, særlig mot jugoslaviske statsborgere som flyktet fra landet og fortsatte å kritisere regjeringsmakten. Dette var godt planlagte og utførte drap, et kjennemerke på at de var utført av profesjonelle. Den opposisjonelle journalisten Slavko Curuvija ble drept i Beograd 11. april 1999, kun elleve dager før drapet på Dando. Han ble drept på nærmest identisk vis. Mordet ble begått i et travelt boligområde, likevel var det ingen vitner som hadde meldt fra om noe mistenkelig. Om vitner hørte et skrik og ingen skudd, kan tyde på at en lyddemper eller ammunisjon med lav hastighet ble brukt, muligens begge deler, for å dempe et ellers svært høylytt skudd. Beskrivelsen av den antatte gjerningspersonen (lyshudet mann, ca. 1,80 meter høy og rundt 40 år) kunne passet til hvem som helst. Drapspersonen etterlot seg heller ingen våpen eller DNA, ingenting som peker mot noen personer overhodet. Dette tyder på en gjerningsperson som vet godt hvordan han unngår å etterlate seg noe som helst som kunne knytte ham til udåden.

Holdt nede og skutt Selve mordet, i tillegg til å være nesten identisk med mordet på Slavko Curuvija, var dyktig gjennomført. Dando ble mest sannsynlig overfalt bakfra, holdt igjen av sin banemanns høyre arm, tvunget i bakken og skutt med én enkel kule i hodet. Noe av drivstoffet til prosjektilet var fjernet for å dempe lyden. Drapet ble raskt gjennomført, og drapspersonen forlot rolig området, uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Dette er alle typiske særtrekk hos en erfaren og profesjonell utøver snarere enn en gal, amatørmessig plageånd som forsøker å gjøre seg berømt. Gjerningspersonen var rask, kyndig og handlet tilsynelatende uten å nøle da det gjaldt som mest. Mordet på Jill Dando er fortsatt uløst, og saken hennes er etter alt å dømme lagt på is. Arven etter henne som journalist og programleder lever imidlertid videre. Jill Dandos institutt for kriminalvitenskap ble foreslått av Crimewatchs andre programleder Nick Ross og Dandos forlovede Alan Farthing. Instituttet ble stiftet ved Universitetet i London 26. april 2001, på toårsdagen for mordet. I hennes hjemby, Weston-super-Mare, har BBC-kolleger i hageprogrammet Ground Force laget en hage til minne om henne i Grove Park. Den ble åpnet 2. august 2001. De tidligere arbeidsgiverne hennes etablerte også et minnefond i hennes navn. Fondet finansierer hvert år studier i TV-journalistikk for en student i ett år ved Falmouth universitet (daværende Falmouth kunsthøyskole.) Det første stipendet ble tildelt Sophie Long, som i likhet med Jill Dando begynte i lokale nyhetsmedier og er nå en framstående nyhetsoppleser og reporter i BBC.

120 Mordmysterier 2018_redigert.indd 120

27.11.2018 15:33


JILL DANDO

VAR DET ET BESTILLINGSDRAP? Tidligere politibetjent Mark Williams-Thomas har overbevisende argumenter for at drapet på Jill Dando var et bestillingsverk. I løpet av hans karriere som politi etterforsket han blant annet den pedofile kjendisen Jonathan King, og han sto også for den avslørende dokumentaren om Jimmy Savile, som satte i gang «Operasjon Yewtree». Det var en omfattende politietterforskning og avsløring av pedofile. Williams-Thomas’ dokumentar fra 2015, The Dando Files, var et resultat av ett års tilgang til politimapper og skjulte dokumenter, og han har sterke funn. Williams-Thomas påstår at to menn (anonyme av juridiske årsaker) utførte et bestillingsdrap etter ordre fra det øverste sjiktet i Londons organiserte kriminelle miljø (også anonyme). Dette ble bestilt som hevn for hennes arbeid i Crimewatch, og som en grusom advarsel til andre mediepersoner: Å ligge unna det de driver med. True crime-forfatteren Tony Thompson, den høyt ansette advokaten Michael Mansfield (Barry Georges sakfører) og den anerkjente kriminologen David Wilson var alle enige om at et kontraktsdrap var en høyst tenkelig mulighet. Et hittil ukjent politidokument navngir to gangstere fra Nord-London som kan ha bestilt mordet. Det beskriver også hvordan mordvåpenet ble destruert og delene ble kastet i kanalen. Den domfelte drapsmannen Wayne Aird ga dessuten en ti siders tilståelse for å ha vært delaktig i drapet. Aird, som på tidspunktet sonet en livstidsdom i Wakefield fengsel, hevdet å ha vært med i en firerbande som mottok ordre fra gamle paramilitære i IRA om å drepe henne, som en konsekvens av hennes tilknytning til politiet gjennom Crimewatch. Aird påsto også at myndighetene lot IRA slippe unna med mordet, for å unngå å skade Nord-Irlands fredsprosess – som var midt i skjøre forhandlinger.

© Rex, Wiki

Advokat Michael Mansfield QC engasjerte seg i mange omstridte saker og representerte George under rettssaken.

Den tidligere politimannen og senere etterforskeren Mark Williams-Thomas mener bestemt at dette var et bestillingsdrap.

121 Mordmysterier 2018_redigert.indd 121

27.11.2018 15:33


122 Mordmysterier 2018_redigert.indd 122

27.11.2018 15:33


GOLDEN STATEMORDEREN

MELLOM 1976 OG 1986 STREIFET EN GALNING OMKRING I NABOLAG OVER HELE NORD- OG SØR-CALIFORNIA, OG VOLDTOK OG DREPTE FORSTADSBEBOERE. HAN BLE ALDRI TATT, OG HVEM HAN ER OG HVOR HAN BEFINNER SEG ER FORTSATT UKJENT.

TEKST: MARTYN CONTERIO

123 Mordmysterier 2018_redigert.indd 123

27.11.2018 15:33


MORDMYSTERIER

I

stuen i et hus i en stille forstadsgate er en kvinne blitt bundet med ledninger på hender og føtter. Som et provisorisk bind for øynene er en shorts blitt lagt over hodet hennes. I hovedsoverommet er kjæresten hennes bundet på samme måte. Mens den maskerte angriperen romsterer høylytt gjennom kjøkkenskap og -skuffer, snakker han høyt, som om han har en samtale med seg selv. «Jeg skal drepe dem, jeg skal drepe dem, jeg skal drepe dem», sier han. Dette er ikke noe innbrudd som gikk galt. Mannen bak masken visste at paret var hjemme og sov dypt før han gikk inn i huset. Han vekket dem ved å lyse en lommelykt inn i øynene deres. Dette er noe han hadde planlagt hele tiden. Klokka er 2 i Goleta, California. Året er 1979. Dette spesielle angrepet av mannen som skulle bli kjent under flere navn – inkludert East Area Rapist (EAR), Original Night Stalker, Diamond Knot Killer og Golden State Killer (GSK) – var et vendepunkt på veien mot å bli seriemorder, mener FBI-etterforskere i dag. Selv om han planla hendelsen grundig, gikk det over stokk og stein. GSKs modus operandi medførte omhyggelig innsamling av informasjon om planlagte ofre. De var merket. På samme måte som en kremmer kjenner igjen en lettlurt sjel, og en bedrager selger en ødelagt vare til en naiv person. Det inkluderte spaning, å kartlegge rømningsruter, innbrudd i hus på forhånd (for å bli kjent med omgivelsene, rom og ting) og skaffe seg inngående kunnskap om lokalområdet. Mengden planlegging var ganske usedvanlig. Han kan godt ha holdt øye med et hus i mange dager, og blitt kjent med målet langveisfra – en kikker med store planer, en fullstendig fremmed som begynte å gjøre seg kjent med ofrene mens han lurte i skyggene. Man kan hevde at et soverom er det mest private stedet i et hjem. Når lysene slukkes og vi kryper til køys, er vi på

OVER Byen Rancho Cordova var et av de første målene til Golden State-morderen, og man tror at han angrep minst fem ofre her. OVER TIL HØYRE Brian Maggiore og hans kone, Kate ble skutt av Golden State-morderen 2. februar 1978.

vårt mest sårbare. Selv en som sover lett, våkner kanskje ikke av en som trenger seg inn ved å sakte åpne vinduet som er satt på gløtt en lummer sommernatt, eller bryter opp en lås. Et hjem med verdens mest avanserte sikkerhetssystem kan likevel ikke med 100 prosent sikkerhet hindre en inntrenger i å komme inn. Spesielt ikke en person som har undersøkt i dagevis, som kanskje allerede har skaffet seg tilgang ved flere anledninger, og har innsikt i sikkerhetskodene. GSKs metode var å skille ofrene ved å holde dem i forskjellige rom. På denne måten kunne de ikke rotte seg sammen mot ham eller hjelpe hverandre med å fjerne det de var bundet med. Det kvinnelige offeret i angrepet 1. oktober 1979 i Goleta klarte imidlertid å rømme ut av ytterdøren, ut på plenen, hvor hun skrek så høyt hun klarte. Naboer ble vekket av hylene. En FBI-agent som bodde ved siden av, gikk ut for å se hva som skjedde. Dette hørtes ikke ut som et fylleslagsmål eller typisk husbråk; ropene var for intense. Kjæresten kom seg også unna – han hoppet ut fra soveromsvinduet, ned i bakgården, og gjemte seg bak et appelsintre. Nå hadde ting virkelig rast sammen for GSK. Kjæresten skjulte seg i buskene idet lyset fra galningens lommelykt gjennomboret mørket. GSK innså kjapt at denne utflukten inn i forstedene hadde sporet av, og han forlot stedet umiddelbart. Han hadde lært en lekse: Etterlat deg ingen overlevende. Det var på tide å drepe. Ikke flere narrestreker som i natt.

DEN INTENSE BØLGEN AV INNBRUDD TOK EN ILLEVARSLENDE VENDING DA ANGRIPEREN BEGYNTE Å KONSENTRERE SEG OM EIENDOMMER HVOR KVINNER VAR ALENE HJEMME.

124 Mordmysterier 2018_redigert.indd 124

27.11.2018 15:34


GSK laget skisser av nabolag som en del av spaningsoperasjonene. Dette håndtegnede kartet er imidlertid aldri blitt identifisert som noe virkelig sted.

MANNEN DE FRYKTET

«Dette stedet er blitt helt sprøtt», uttalte en politibetjent til Los Angeles Times i mai 1977, og rapporterte om febrilsk GSK-aktivitet og den like febrilske reaksjonen fra folk flest. Salget av våpen og vakthunder skjøt i været. Forretningsmenn tilbød 25 000 dollar til den som kunne ta jævelen, og nabolagspatruljer var ute hver natt. «Jeg tror alle sover med et våpen ved sengen», framholdt den samme artikkelen og siterte en mann «som gjør det». Samme måned meldte statsadvokaten i Sacramento, John M. Price, at innbyggeren Chester Robertson, som hadde skutt og drept en inntrenger på eiendommen sin, ikke ville bli tiltalt for uaktsomhet drap, på grunn av den berettigede panikken som feide gjennom byen. Sommeren 1976 hadde en høy, atletisk hvit mann begynt å terrorisere den østlige regionen av Sacramento, hovedstaden i delstaten California. Den intense bølgen av innbrudd utpekte velstående nabolag som Rancho Cordova, Citrus Heights, Fair Oaks og Carmichael, og tok en illevarslende vending da overfallsmannen begynte å konsentrere seg om eiendommer hvor unge kvinner var hjemme alene. Antall overfall – ifølge FBI – er om lag 45 voldtekter. Han er etterlyst for 12 drap. Ofre beskrev rystende ting for etterforskerne. Han lot først som om han var ute etter penger eller smykker. Han tok suvenirer, men sjelden noe kostbart, som man ville forvente av en vanlig innbruddstyv. Alle overlevende bemerket at han hadde liten penis og kunne flippe helt ut. En gang ble det hørt at han hulket: «Mamma, mamma, mamma.» I hovedsak nøt han å utsette ofrene for psykisk tortur for å få ofrene til å gå med på kravene hans. «Jeg skal drepe dere som jeg gjorde med noen folk i Bakersfield», sa han til ett offer.

Overgrepsmannen endevendte hjem og tok personlige gjenstander som minner fra angrepene sine. Han tok sjelden noe av stor verdi.

MORDERENS STEMME GSK var ikke fornøyd med å bryte seg inn i ofrenes hjem, terrorisere dem, voldta dem og ødelegge livet deres for alltid. Han bølleringte også folk, enten som en innledning til de nattlige angrepene eller for å triumfere etterpå. FBI har frigjort tre prøver på opptak som er gjort av telefoner til ofre der den som ringte lot som han hadde feil nummer – og spurte: «Er Ray der?» – eller truet en allerede traumatisert person enda mer. Disse opptakene er til å miste pusten av – ren og skjær ondskap. Her er en mann som ønsker å redusere et menneske til absolutt ingenting. Det er en makttripp, enda et eksempel på hans dominans over livet deres. «Skal drepe deg … skal drepe deg … skal drepe deg. Drittkjerring … fordømte hore», hvisker han i en melding, tatt opp etter at politiet avlyttet telefonen. Han skal også ha ringt 911 – fra Sacramento-området – og hånet politiet: «Dere kommer ikke til å ta meg, East Area-voldtektsmenn, idiotiske jævler.»

«SKAL DREPE DEG … SKAL DREPE DEG … SKAL DREPE DEG»

125 Mordmysterier 2018_redigert.indd 125

27.11.2018 15:34


MORDMYSTERIER

HØYRE FBI sendte ut tre skisser av mannen de trodde var Golden Statemorderen. Fantomtegningene skal forestille ham i tre stadier i livet, for å gjenspeile aldringsprosessen fra 1976 til 1986.

Det første bekreftede angrepet fant sted i Rancho Cordova den 18. juni 1976. Akkurat som i et mareritt våknet offeret – hjemme alene – og fikk se en mann med hvit finlandshette og blå T-skjorte stå i døråpningen til soverommet. Han var naken fra livet og ned og hadde ereksjon. Andre ganger fikk GSK ofrene til å masturbere ham med håndkrem mens han spurte dem ut om deres seksuelle fortid. Han voldtok tenåringer og jomfruer. Det betydde ikke noe for ham. En annen forkvaklet lek han fant på, var å masturbere og spørre den vettskremte og bundne kvinnen hva slags lyd han kom med … hva hørtes den ut som for henne? Det er ikke bare skjendingen av kroppene som er vemmelig, han krenket også privatlivets fred og den personlige friheten som et hjem gir. Han visste alt om ofrene sine, mens han selv var et komplett mysterium; en fantom-psykopat som på en pervers måte fikk det han var ute etter for så å forrsvinne uten et spor. Mange ofre kunne ikke lenger bo der hvor angrepene fant sted, og måtte flytte. For mannlige ofre ødela angrepene deres maskulinitet og machobildet på en «familiebeskytter». GSK solte seg i oppmerksomheten og kan ha vært til stede på offentlige møter arrangert av bekymrede innbyggere. Etterforsker Carol Daly antydet at GSK utpekte seg en mann, som på et beboermøte på Del Dayo Elementary School hadde uttrykt sin mistro. Mannen fnøs av tanken på at en plageånd kunne bryte seg inn i en persons hjem, gjennomføre en voldtekt mens mannen var i huset, og gå sin vei ustraffet. Det er mulig GSK var på møtet for å lufte en liknende tvilende mening. Daly sa: «Omtrent sju måneder senere ble denne mannen og kona ofre … Jeg tror voldtektsmannen var på møtet. Han kan ha fulgt etter dem hjem og bare ventet. Det var ikke tilfeldig.» Dette angrepet ble notert av Sacramento sheriffavdeling som sak nummer 21.

The rapist often used the levee behind this fence in Sacramento to escape the scene of the crime

FØR EAST AREA

Forut for flommen av GSK-innbrudd og voldtekter i Sacramento har vi den merkelige saken med Visalia. Mellom 1974 og 1975 i denne lille byen i Central Valley var det en rekke hendelser som etterforskere i dag tror er Golden Statemorderens tidlige verk. Det som er rart – og kanskje en rød tråd – når det gjelder Visalia-tyveriene, er at innbruddstyven foretrakk personlige gjenstander framfor mer verdifulle ting. En narkotikamisbruker som stapper en ryggsekk full med ting han kan pantsette, er en vanlig type innbrudd. Det er overhodet ikke noe personlig ved handlingene deres. Det er for å dekke utgifter til stoff. En innbruddstyv som lar lett omsettbare varer være til fordel for personlige effekter, forteller oss noe svært annerledes. Han vandaliserte også husene deres, som i sinne. Dette handler om makt, kontroll og hevn. Det å ta så følelsesmessig verdifulle ting – Visaliainnbruddstyven stjal fotografier – er noe dypt foruroligende. Den 11. september 1975 ble professor i journalistikk Claude Snelling skutt av en mann mens han hindret ham i å kidnappe datteren hans. Som GSK-ofre hadde hun våknet midt på natten og oppdaget en inntrenger. Han la en hånd over munnen hennes. «Du blir med meg», sa han og la til: «Ikke skrik, ellers knivstikker jeg deg.» Angriperen hadde på seg en finlandshette. Snelling, som våknet av basketaket, krevde å få vite hva mannen gjorde i hans hus og med hans datter. Snelling ble skutt med en .38-kaliber pistol. Morderen ble beskrevet som mann, høy og hvit. Den 10. desember 1975 konfronterte lokalpolitikonstabel Bill McGowen en mann som sto og lurte ved et hus som tidligere var utpekt som mål av «Visalia-plyndreren». Da han ble spurt om å forklare seg, trakk personen av seg finlandshetten han hadde på med den ene hånden og skjøt konstabelen med et skjult våpen med den andre. Bevegelsen for å ta av seg finlandshetten var en finte. Kulen traff konstabelens lommelykt, som eksploderte i tusen knas. Visalia-forbrytelsene tok slutt etter denne konfronterende episoden.

126 Mordmysterier 2018_redigert.indd 126

27.11.2018 15:34


siste offer og forsvinningsnummer

Irvine i California er en middelklasseby sør for Los Angeles. Den 5. mai 1986, etter å ha flyttet sørover og etterlatt seg masse lik som det nordlige og sørlige California-politiet ikke skulle forbinde med hverandre før 14 år senere, drepte GSK det man tror er hans siste offer. 18 år gamle Janelle Cruz var en vakker, ung jente. Hun var hjemme alene – foreldrene og søsknene var på ferie. En stund hadde Orange County-politiet grunn til å mistenke en mannlig venn som hadde besøkt henne den kvelden hun ble drept. Han hadde først nektet for å ha vært der, men innrømmet det senere. Det eneste denne fyren ville, var å unngå trøbbel, og innså ikke at hans unnvikende karakter var mistenkelig. Men han hadde også en merkelig historie å fortelle. I Janelles hus hadde han utover kvelden lagt merke til flere rare lyder på eiendommen. Jane avviste en spesiell lyd fra garasjen som vaskemaskinen. Ingen stor sak. Et annet dunk fra bakhagen ble avvist som en katt. Den mannlige vennen dro rundt klokka 23, litt småskremt over alle de merkelige lydene. Morgenen etter fant en eiendomsmegler som viste en potensiell kjøper rundt, Janelle i soverommet. Hun var blitt voldtatt og slått til døde med en rørtang (rapportert savnet fra garasjen av stefaren hennes). Hvor dro han? Hva gjorde han? Sluttet han virkelig å drepe? Hadde han endelig fullført «arbeidet» sitt? Forsvinningsnummeret er like gåtefullt som Jack the Rippers eller Zodiac-morderens. Seriemordere har opphold og kan ta pauser som varer i noen år, men de slutter vanligvis ikke å drepe. Drapsgjerningene er deres behov, deres «kunst», deres lidenskap, deres avhengighet. Slutten kommer vanligvis enten når de blir tatt på fersken eller når etterforskere sprenger døren for å legge dem i jern. Hvis dette virkelig var sluttpunktet for politi og etterforskere som skal jobbe med «kalde» saker i framtiden, forstår man ennå ikke hele rekkevidden.

Skjebnen har skånet GSK mange ganger: Ett offers flukt ble hindret da hun snublet i et blomsterbed.

SE FOR DEG DETTE

KAN ETTERFORSKERE BYGGE ET BILDE AV GSK BARE VED Å BRUKE DE DYSTRE TELEFONBESKJEDENE HANS? PSYKOLOGILEKTOR HARRIET SMITH FORKLARER. BIO DR. HARRIET SMITH

Dr. Smith spesialiserer seg på forskningsmetoder, statistikk og kritisk tenkning og er førstelektor ved Nottingham Trent University. Hun har forsket på ansikt– stemme-matching og er medlem av British Psychological Society.

Når kom du for første gang over denne saken? Min egen forskning undersøker hvordan mennesker kan se og høres like ut. Det virker som at de som høres unge, friske og maskuline ut, også har tendens til å se unge, friske og maskuline ut. En kollega av meg, dr. Adam Perkins, fortalte meg om denne saken. Han forklarte at selv om det finnes telefonopptak av gjerningsmannen, finnes det ingen kjente fotografiske bilder av ansiktet hans. Fantomtegningene av den mistenkte synes å være ganske sprikende, så vi begynte å lure på om vi kunne klare å bruke informasjonen som stemmen inneholdt, til å gi ledetråder til mannens visuelle identitet.

Kan du forklare litt om forskningen din? I desember inviterte vi deltakere til å svare på et spørreskjema på internett. De ble spurt om å lytte til telefonopptakene av gjerningsmannen og å se på fantomtegningene. Etter dette vurderte de hvert opptak og skisse med hensyn til karakteristika som maskulinitet, alder og helse osv. Nå analyserer vi resultatene og bruker disse kollektive svarene til å dedusere oss fram til en mer nøyaktig representasjon av hvordan gjerningsmannen kan ha sett ut, basert på lyden av stemmen hans. Vi vil også trekke korrelasjoner mellom ansikt- og stemme-ratinger for å prøve å få et bedre inntrykk av hvilken fantomtegning som sannsynligvis er den mest nøyaktige framstillingen av gjerningsmannen. Vil dere dele funnene med USAs myndigheter? Forskningen vår har ingen forbindelse med den offisielle etterforskningen, men vi vil gjøre funnene våre tilgjengelige for USAs myndigheter. Vi bruker denne først og fremst som en testsak, for å utforske og utvikle nye måter å få adgang til identitetsinformasjon om gjerningspersoner i andre saker på. Resultatene kan prege nye tilnærminger i framtiden, som vi håper kan komme politiet til nytte.

127 Mordmysterier 2018_redigert.indd 127

27.11.2018 15:34


MORDMYSTERIER

GOLDEN STATE-MORDERENS JAKTOMRÅDE

SPOR SKOLISSEN I en bakhage, like ved åstedet for Maggiore-drapene, finner etterforskere en helt ny skolisse i en dobbeltknute, som om den er gjort klar til å binde noen med.

5

SERIEVOLDTEKTSMANNEN OG -MORDEREN LOT TIL Å BEVEGE SEG FRA NORD TIL SØR, NOE SOM FIKK POLITIET TIL Å TRO AT HAN KAN HA BYTTET JOBB.

HENDELSE

80

GOLETA-DOBBELTDRAP

Robert Offerman og Debra Manning er funnet døde på soverommet sitt. Offerman er skutt tre ganger i ryggen, Manning én gang i hodet. Det er like etter jul, 30. desember 1979, Goleta, California.

80

SACRAMENTO-REGION 1

VITNE 5

DET FBI-AGENTEN SÅ

I Goleta den 1. oktober 1979 kjører en FBI-agent etter GSK – som sykler på en stjålet sølvfarget Nishiki ten-speed – etter angrepet på naboen ved siden av. FBI-agenten mister ham i natten.

SPOR FOTAVTRYKKET

5

5

Ved Offermans hjem blir avtrykket av en Adidas tennissko funnet i et blomsterbed. Morderen spiste også mat – rester fra julemiddagen – fra kjøleskapet.

405 5

210

SPOR KNIVEN OG SYKKELEN En stjålet sykkel og en biffkniv med svart håndtak, som på et tidspunkt i angrepet ble presset mot det kvinnelige offerets tinning, blir funnet dumpet på gaten.

5

SACRAMENTO-REGION 2

128 Mordmysterier 2018_redigert.indd 128

110 710

CA LIF OR NIA

405

VOLDTEKT DRAP ANNEN FORBRYTELSE 27.11.2018 15:34


GOLDEN STATE-MORDEREN 80

ETTERFORSKNINGEN

SAN FRANCISCO-REGIONEN

NYE DNA-TEKNIKKER GJORDE AT DEN FORBLØFFENDE SANNHETEN ENDELIG BLE AVSLØRT.

VITNE

FLUKT FRA INNTRENGEREN

Den 6. juli 1979, i Danville, våkner en mann og kone og ser en fremmed som tar på seg en finlandshette ved sengen deres. Mannen spør fyren hva han gjør. GSK går vekk, og paret klarer å flykte.

HENDELSE

MORDEREN AVBRYTES

I februar 1978 er Brian Maggiore og kona Katie ute og lufter hunden sin i Rancho Cordova. Teorien, basert på bevismateriale på åstedet og deduksjon, er at de forstyrret GSK, og at han skjøt dem som hevn.

HENDELSE DET FØRSTE ANGREPET Kl. 4 den 18. juni 1976 angriper GSK en kvinne i hennes hjem i Paseo Drive, i Rancho Cordova-regionen av Sacramentos østlige område.

SPOR

Ved sporene i Danville finnes også et håndtegnet kart. Nabolaget som er tegnet, er aldri blitt identifisert, men detaljnivået fikk etterforskerne til å anta kunnskap om landskapsarkitektur og ingeniørarbeid.

LA-REGIONEN

SPOR SIDER FRA EN NOTISBOK 210

210

680

DET HÅNDTEGNEDE KARTET

En voldtekt i Danville, Contra Costa County, i desember 1978 ga viktig bevismateriale: tre utrevne sider fra en notisbok, som etterforskere kalte «hjemmeleksebeviset». De ble funnet like ved et jernbanespor. En 10 setning begynner: «Gal er ordet».

Den populære myten om seriemorderen som en forbryter med overlegen intelligens av sjeldneste sort lever. Mange har IQ på over gjennomsnittet, og noen få har nådd geninivå, men de fleste er knapt fungerende idioter hvis frekkhet drives av ren tvang til å sette sine overveldende fantasier ut i livet. De kan virke modige, dristige og ekstremt dyktige. Seriemorderen kan se ut som om han peker nese til loven i kraft av en gigantisk hjerne, men dårlig politiarbeid, manglende evne til å følge streng prosedyre på et åsted og ikke å gjenkjenne et hendelsesmønster når en rekke lik nærmest staver «seriemorder» i neonlys, spiller en stor rolle i dramaet. GSKs historie lider av en forvirrende mangel på oppklaring. Hvis han var ansvarlig for innbruddene og mordet i Visalia også, kunne det virke som om det var da han fikk smaken på mord. Det første viktige gjennombruddet kom ti år etter mordet på Janelle Cruz. På den tiden var Sacramento-beboere og politiet fremdeles opptatt av GSK, men det hadde ikke vært noen bevegelse på flere tiår. I 1996 skilte spesialist i kriminalteknikk Mary Hong fra Orange County ut DNA fra sædprøver tatt fra tre åsteder. DNA-profilen fortalte henne at Harrington-, Cruz- og Witthuhn-drapene var den samme ukjente mistenktes verk. Dette var nå offisielt en seriemordersak, men bitene måtte fremdeles settes sammen. GSK var en dyktig innbruddstyv, men han etterlot seg mange spor (fra våpen til riper på

15

605

110 710

5

405 15 405

Ett vitne rapporterte å ha sett GSK flykte med en jakke prydet med et dragemotiv på ryggen.

129 Mordmysterier 2018_redigert.indd 129

27.11.2018 15:34


MORDMYSTERIER

Sacramento County Sheriff’s Department-etterforsker Ray Biondi undersøkte drapene på Brian og Kate Maggiore. Han sa senere: «Det er utrolig at han begikk så mange forbrytelser uten å tabbe seg ut en eneste gang.»

dører og vinduskarmer), brukte en spesiell type knute (kjent som diamantknute) for å binde ofre, hadde et tydelig seksuelt motiv, stablet tallerkener på mannlige ofre som alarmsystem (han sa han ville drepe hvis han hørte tallerkenene bevege seg eller skramle i gulvet), og kartla rømningsruter forut for overgrepene. Hans forkjærlighet for spesielle middelklasseog velstående nabolag var også svært talende, fra et psykologisk standpunkt. Mary Hongs DNA-arbeid vekket interessen på ny. Hun hadde identifisert en seriemorder som tidligere var ukjent, og nå hastet det med å få tatt ham. To Orange Countypolitimenn, Larry Pool og Brian Heaney, som gikk gjennom mapper over «kalde» saker, begynte å samle blodprøver fra foretrukne mistenkte (alle ble renvasket), men ingen kunne ha forutsett hva som lå foran dem. I løpet av undersøkelsene deres kom de over historier og filer som hadde med uoppklarte California-mord å gjøre, og ble svært interessert i flere drap – og et mislykket angrep – oppe i Ventura og Goleta (1979–1981). Pool og Heaney ringte kollegaene i Santa Barbara-området, og dette førte til enda en fascinerende oppdagelse. Mary Hong testet DNA fra Charlene og Lyman Smith-dobbeltdrapet i Ventura County (mars 1980). Testingen var igjen avgjørende. Kriminalbetjent Russ Hayes beskrev reaksjonen sin, flere år senere, i en episode av Solved som satte søkelyset på GSK: «Du kunne ha slått meg over ende med en fjær.» Det harde arbeidet betalte seg. Etterforskerne ble forbløffet og forskrekket over morderens gjerninger. Han reiste rundt i delstaten. De begynte å få følelsen av at det var mer i vente. De hadde rett. I 1997 bladde en spesialist i kriminalteknikk for Bay Areas Contra Costa County Sheriff’s Department, Paul Holes, gjennom GSK-mapper og bestemte seg for å DNA-teste tre prøver fra voldtekter i det nordlige California. Holes tok resultatene sine med til Contra Costa County-etterforsker Larry Crompton, som hadde hørt om SoCal-drapene og utviklet sin egen teori – at det dreide seg om samme person. Holes kontaktet omsider Hong og diskuterte Cromptons teori og at han mistenkte at morderen reiste rundt i California for å tilfredsstille sine drifter. Profilene var identiske. I 2003 skisserte FBIs spesialagent Leslie D’Ambrosia en kriminell profil. Omtrent på denne tiden begynte Larry Pool å sette sammen en annen overbevisende historie, angående

grunnene til at drapene endte så plutselig; en teori som hadde juridiske implikasjoner og konsekvenser for hele delstaten. Han trodde drapene tok slutt fordi morderen var i fengsel, eller på dødscelle. Han ønsket å få tak i DNA-prøver fra fanger han mistenkte for forbrytelsene. Hvis de ikke var villige til å gi dem frivillig, ville han endre loven og tvinge dem. DNA Fingerprint, Unsolved Crime and Innocence Protection Act var et forsøk så godt som noe. Millionærbroren til offeret Keith Harrington finansierte personlig en kampanje for å få endret loven, slik at det kunne samles DNA fra alle forbrytere. Han vitnet i retten foran statsadvokater og argumenterte med stor styrke for at ofre og ofres familier trengte svar, og at banebrytende kriminalteknisk vitenskap kunne vise seg avgjørende i arrestasjonen og domfellelsen av morderen. Da loven ble tatt opp til votering i 2004, ble den vedtatt. Selv om påbudt DNA-innsamling viste seg å være ekstremt kontroversielt, spesielt da det ble samlet inn DNA fra mennesker arrestert for mindre lovbrudd, var det godt ment og hjalp «kalde» saker enormt. Men det bidro ikke til å arrestere GSK. Med 14 millioner DNA-prøver lagret i databasen var galningen fortsatt på frifot. Det er svært stor sannsynlighet for at mannen som skjuler seg bak GSKmasken ikke er i registrene nettopp fordi han aldri er blitt arrestert, ikke en eneste gang i hele sitt liv. Noe så trivielt som en skrivefeil hadde muligens sørget for at han gikk fri. I april 2018 fikk imidlertid etterforskningen et gjennombrudd. Da ble den tidligere politimannen Joseph DeAngelo, pågrepet av FBI for åtte av mordene. De koblet ham også til Visalia-innbruddene. På grunn av foreldelsesfristen kunne ikke DeAngelo dømmes for voldtektene, men de kunne tiltale ham for 13 relaterte kidnappinger. Gjennombruddet kom da politiet lastet opp gjerningsmannens DNA-profil til nettstedet GEDmatch, hvor man kan analysere sitt eget DNA. Nettsiden matchet gjerningsmannens profil med 10–20 av slektningene hans, og dermed kunne de sette opp et stort familietre. De identifiserte senere to av de mistenkte, hvorav den ene kunne utelukkes på grunn av manglende match. Den andre var Joseph DeAngelo, som til slutt, etter utallige år på frifot, kunne arresteres. Seriemorderens skrekkvelde var endelig over.

OVER B voldtek

130 Mordmysterier 2018_redigert.indd 130

27.11.2018 15:34


GOLDEN STATE-MORDEREN

ETTERSPILL I 2016 GJENOPPTOK FBI SAKEN FOR Å MARKERE 40-ÅRSJUBILEET FOR DET FØRSTE BEKREFTEDE ANGREPET forbryter som var i stand til slike kvalmende handlinger? Hva med naboene dine? Liknet fyren ved siden av på skissen av den mistenkte? Eier du et smykke som likner dem FBI har spesifisert? Under pressekonferansen vedkjente politibetjent Paul Belli at dette kunne være smertefullt og katastrofalt for familiemedlemmer som kanskje mistenkte en de hadde kjær. «Det kan skyve noen som vet noe over kanten», sa han til den samlede pressen. Men rettferdigheten må skje fyllest. Det er en høyere sak enn selvet. Belli argumenterte overfor den samlede pressen at uansett hvor tøft det kunne være å slå nummeret, uansett hvor skremmende, konfliktskapende og knusende, «kan det gi oss det ene tipset vi trenger». På nettsiden friga FBI de skremmende telefonmeldingene fra mannen de tror er Golden State-

OVER Blant eskene med bevismateriale som politiet har samlet inn i jakten på East Areavoldtektsmannen / Golden State-morderen er disse to finlandshettene og solbrillene.

morderen. De filmet intervjuer med ofrene og polititjenestemenn, og gjorde dem tilgjengelige for offentligheten. «Akkurat som alle andre drapsetterforskninger er våre livliner mennesker som gir oss informasjon. Det hele koker ned til mennesker», sa Belli. Tiden er alles fiende, men et gjennombrudd i saken har ført til at Joseph DeAngelo, tidligere politimann og fraskilt far til tre, nå er arrestert og kan knyttes til ugjerningene gjennom DNA Fra å være en relativt provinsiell sak har Golden State-morderens herjinger blitt en av tde mest beryktede seriemord-sakene i det 20. århundrets USA. The Sacramento Sheriff’s Department og FBI satt på et lager av bevismateriale og vitneutsagn – og til slutt fant de den endelige linken som fikk den siste brikken på plass.

GSKs modus operandi inkluderte ofte å lyse en lommelykt inn i øynene på ofrene til de våknet.

© Adrian Mann; Rebekka Hearl

Onsdag 15. juni 2016 holdt FBI en pressekonferanse i Sacramento, California. De hadde slått seg sammen med de lokale politikontorene og utlyste en belønning på 50 000 dollar til den som kunne gi dem avgjørende informasjon som førte til arrestasjon og domfellelse av Golden State-morderen. Fyren ville være eldre, mellom 60 og 75 år gammel, men rettferdigheten har ingen utløpsdato. Selv om den ansvarlige personen skulle ha gått bort i de mellomliggende årene, ville FBI-agentene i det minste kunne sette et navn og et ansikt til stemmen. I tillegg til pressekonferansen ble det gjort felles anstrengelser for å høyne sakens profil. FBI laget en nettside viet kampanjen og sendte ut en pressemelding der de ba den generelle offentligheten, spesielt californiere, om å få fart på hukommelsen sin. Opptrådte et familiemedlemmer merkelig? Var en slektning en kjent

131 Mordmysterier 2018_redigert.indd 131

27.11.2018 15:34


MORDET PÅ OLOF PALME

MORDET PÅ OLOF PALME

SVERIGES STATSMINISTER OLOF PALME BLE SKUTT PÅ ÅPEN GATE. DEN HOVEDMISTENKTE BLE SATT FRI OG VÅPENET BLE ALDRI FUNNET. HVEM DREPTE SVERIGES STATSMINISTER OG KOM SEG UNNA MED DET? TEKST: TANITA MATTHEWS

M

ordet på Sveriges statsminister i 1986 er blitt et nasjonalt traume. Olof Palme, en mann beskrevet som en «revolusjonær reformator», ble skutt på vei hjem fra kino med familien midt på åpen gate i Stockholm. Gjerningsmannen kom seg unna, og politiet har store problemer med å få en beskrivelse av ham. Palmes kone ble også angrepet, men overlevde og utpekte en lokal forbryter som allerede hadde sittet inne for uaktsomt drap. Denne mistenkte ble imidlertid renvasket for drapet etter at politiet ikke klarte å finne klare bevis på at han var gjerningspersonen. Blant andre mistenkte var alt fra afrikanske spesialagenter til CIA, men til slutt ble sporene i jakten på drapsmannen kalde. Våpenet som ble brukt til å levere de dødelige kulene, er aldri blitt funnet, men dette kan muligens være nøkkelen til den mer enn tretti år gamle gåten. I krysset mellom Sveavägen og Tunnelgatan er det lagt ned en liten plakett i fortauet til minne om Palme. Venner og støttespillere la røde roser der i måneder etterpå, og politiet satte til slutt opp overvåkningskameraer nær plaketten i håp om å ta morderen, men så langt har de ikke sett en eneste mistenkelig sjel vende tilbake til åstedet.

SOSIALISME OG SKANDALE

Olof Palme ble født i 1927 og fikk en god utdannelse. Han studerte jus og journalistikk ved universitetet i Stockholm. Da han ble statsminister, var han vel bevandret i regjeringen. Han meldte seg inn i det regjerende partiet Socialdemokraterna (SDP) og i 1953 ble han personlig rådgiver for sin forgjenger, statsminister Tage Erlander.

SDP hadde på det tidspunktet for det meste avskaffet fattigdom i Sverige, og landet var et fyrtårn for resten av Europa, etter å ha overlevd ettervirkningene av andre verdenskrig som i så stor grad splittet mange andre land. Sverige, som var nøytrale under krigen, utviklet på denne tiden en godt fungerende velferdsstat, med imponerende helsetjeneste og god sosialomsorg. Det eneste Sverige manglet, var en fungerende Riksdag, og på 1960-tallet anerkjente nasjonen Palmes potensial til å stige til topps. Han fungerte som lobbyist for Erlander, holdt presentasjoner og taler i Riksdagen og fremviste sitt naturlige stil og talent. En flerspråklig Palme gjorde litt av et inntrykk på sine landsmenn, samtidig som det vekket misunnelse hos andre statsministere som kom til kort i å få samme beundring på sine morsmål. De som motarbeidet ham, stolte ikke på ham. Selv om han etter hvert hadde blitt sosialdemokrat, var Palme født inn i en overklassefamilie, og han stakk seg ut innad i sitt eget parti. Men til tross for alle hans talenter og privilegier levde Palme et nøysomt liv: Han bodde i et lite rekkehus i en forstad til Stockholm med sin kone, adelsdamen Lisbet Beck-Friis, og deres tre sønner. Palme vasket opp selv, strøk sine egne klær, tok telefonen og kjørte scooter til jobb. Mange utenfor sfæren til den svenske regjeringen mislikte Palme fordi han var åpenhjertig og rett på sak. I 1968, i et forsøk på å gjøre motstand mot Sveriges Kommunistiska Parti og Vietnamkrigen, sammenliknet han USAs hær med mordere og krigen de utkjempet med nazistenes folkemord. Palme hevdet imidlertid at selv om han ikke var overvettes begeistret for landets politikere, beundret han USA, og han gjorde det klart at han betraktet Sverige som del av den vestlige verden.

132 Mordmysterier 2018_redigert.indd 132

27.11.2018 15:34


Sveriges sorg etter drapet pĂĽ Olof Palme er ofte blitt sammenliknet med reaksjonene i USA da John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas 23 ĂĽr tidligere.

133 Mordmysterier 2018_redigert.indd 133

27.11.2018 15:34


MORDMYSTERIER

I 1969 tok Palme over partitøylene etter Erlander. Midt på 1970-tallet fikk han sterk kritikk for å ha skattlagt små bedrifter slik at de måtte legge ned. Han ble også kritisert for å ha innført en mer «eksperimentell» læreplan i skolen, men sørget samtidig for at flere barn fikk plass i bargehage enn noen gang før. Ved valget i 1976 ble Palme slått av en koalisjon av konservative og liberale demokrater. Etter å ha tatt tilbake statsministerembetet i 1982 praktiserte han en mer markedsliberal politikk – men nå var han også sterkt hatet av høyresiden i Sverige, som anså ham som arrogant og radikal, mens de konservative så ham som en klasseforræder. Palme ble mistenkt for skatteunndragelse og beskyldt for å være schizofren, utro mot sin kone og homoseksuell av fiendene sine, som startet en hatkampanje mot ham.

© Tage Olsin

IMPROVISERTE PLANER

OVER Palme tilbrakte de siste timene før mordet på Grand kino med sin kone Lisbet, sønnen Mårten og Mårtens kjæreste.

HØYRE Palme sendte hjem livvaktene sine før han dro hjem. Han likte å gå i gatene uten tilsyn og hadde aldri følt seg truet.

HAN HADDE FÅTT MANGE FIENDER FOR Å SKATT­LEGGE SMÅ BEDRIFTER SLIK AT DE MÅTTE LEGGE NED.

Formiddagen den 28. februar 1986 var akkurat som alle andre. Palme gikk ærender og deltok i møter, og selv om livvaktene hans var til stede ved noen av disse avtalene, sendte Palme dem hjem i løpet av dagen, da han ikke følte behov for dem lenger. I kjølvannet av det som skulle komme, kommenterte mange hvor munter statsministeren hadde vært gjennom hele dagen, selv om enkelte til tider fant oppførselen hans litt underlig. Da Palme kom inn i spisesalen på regjeringskontorene Rosenbad etter lunsj, var han svært sint, men han ville ikke fortelle noen hvorfor. I følge dem som så ham senere den dagen, ble humøret imidlertid gradvis bedre. En journalist som intervjuet ham for et fagforenings­ tidsskrift, var glad for at statsministeren var i så godt humør, men da han ba ham posere for et fotografi ved vinduet, nektet Palme. «Du vet aldri hva som kan vente på meg der ute», sa han til journalisten, som fant denne plutselige dysterheten merkelig. Da arbeidsdagen var over, dro Palme hjem til boligen i Gamla Stan. Han og kona Lisbet hadde snakket om å se en film senere den dagen, men det var ingen faste planer for kvelden. Lisbet ville se Mitt liv som hund på Spegeln kino. Senere den dagen hadde Olof ringt sønnen Mårten, og de to snakket om flere ting, blant annet om de skulle gå og se en film sammen. Mårten og hans kjæreste hadde allerede kjøpt billetter for å se Brødrene Mozart på Grand kino, en komedie som hadde hatt premiere en uke tidligere. Mårten inviterte foreldrene til å bli med. De bestemte seg senere for å møte sønnen på Grand kino og forlot huset rundt klokka 20.30. Som man kan forvente, var det mange som la merke til statsministeren med frue den kvelden – bildet av ham hadde tross alt dukket opp på avissidene deres i flere tiår. En kvinne fikk se paret idet de gikk ut av ytterdøren, og en konduktør ønsket dem god reise da de kjøpte billetter til T-banen. Han uttalte for øvrig senere at han syntes det var rart at statsministeren var uten livvakt. Mens de ventet på banen nordover, fikk paret flere blikk fra folk som var for sjenerte til å snakke til Palme, mens andre var mer enn villige til å hilse på ham. Mens mange noterte seg statsministerens ledige gange, observerte andre at han så mye mer nervøs ut. Det ble ikke observert at noen fulgte etter statsministeren på noe tidspunkt på reisen.

134 Mordmysterier 2018_redigert.indd 134

27.11.2018 15:34


MORDET PÅ OLOF PALME

89 TRINN POLITIET HADDE FÅ SPOR Å GÅ ETTER I JAKTEN PÅ MANNEN SOM HADDE DREPT STATSMINISTEREN.

VITNE

LISBET PALME

Lisbet Palme fortalte politiet at hun ble skutt like etter mannen, akkurat idet hun snudde seg mot gjerningsmannen. Hun så en mann stå fire til seks meter unna og hadde et sekunds øyekontakt med personen som drepte mannen hennes.

VITNE

LARS JEPPSSON

I skjul bak noen brakker i Tunnelgatan var Jeppsson den siste personen som så morderen før han forsvant ut av syne. Han prøvde å forfølge ham, men lyktes ikke.

TUNNELGATAN

SPOR TO KULER

DAVID BAGARES GATA

Kriminalteknikere fant to WinchesterWestern .375 Magnum 158 grain- kuler, som stemte overens med blyfragmentene som ble funnet på både statsministeren og hans kone.

OFFER STATSMINISTER OLOF PALME

YVONNE NIEMINEN

Nieminen beskrev mannen hun så løpe mot David Bagares gata som «skandinavisk». Hun la også merke til at han romsterte i en bag mens han flyktet.

SPOR BIL Etter Palmes død kom det inn rapporter om at politiet forfulgte en Volkswagen, som man antok at den mistenkte brukte på vei ut av byen.

VITNE

VITNE

IGNES MORELIUS

Morelius ventet i bilen sin mens vennene hans var i minibanken, og ble mistenksom til et mann som sto ved stasjonsinngangen. Han var kledd i mørk frakk og oppførte seg merkelig.

SVERIGES REAKSJONSTID PALME BLIR SKUTT 23.21.30 Statsministeren blir skutt i skulderen og magen.

DEN FØRSTE SAMTALEN 23.22.20 Et vitne ringer alarmsentralen for å rapportere omet «mord på Sveavägen», men politiet mottar ikke samtalen.

DEN ANDRE SAMTALEN 23.23.40 En sentralbordoperatør ringer politiets sambandssentral og forteller dem hvor skytingen fant sted.

FØRSTE POLITIPATRULJE PÅ STEDET 23.24.00 En politipatrulje i Kungsgatan, som var blitt varslet om forbrytelsen av en taxisjåfør, kommer til åstedet.

LETING ETTER MORDEREN 23.24.00–23.25.30 Politiinspektør Gösta Söderström beordrer en forbryterjakt.

AMBULANSE STOPPET 23.25.00 En forbipasserende ambulanse stoppes av politiet.

LYDEN AV SIRENER 23.28.00 Palme er livstruende skadet og fraktes til Sabbatsberg sjukhus, hvor han ankommer mindre enn fire minutter senere.

PALME ERKLÆRT DØD 00.06.00 Palme blir erklært død mens kona får behandling. Det var fire vitner til skytingen, inkludert to kvinner som skyndte seg ut av bilen sin for å hjelpe Palme og kona hans.

NYHETEN SLIPPES 01.10.00 Den første nyheten om mordet meldes på radien. Visestatsminister Ingvar Carlsson tar over ansvaret.

135 Mordmysterier 2018_redigert.indd 135

27.11.2018 15:34


MORDMYSTERIER

VENSTRE En del av Tunnelgatan, attentatmannens fluktrute, har fått det nye navnet Olof Palmes gata til minne om den drepte statsministeren.

Pettersson ble stilt for retten for mordet på Olof Palme i Stockholm tingrett. Palmes enke nektet å avgi vitneforklaring med ham i rommet, men hun identifiserte ham tydelig som morderen etterpå.

© Tage Olsin

POLITIET avgjorde at overgrepsmannen må ha valgt stedet for skytingen på kort varsel, og at han valgte det stedet spesielt for å kunne flykte opp den mørklagte Tunnelgatan.

DRAPSVÅPENET

WITH NO SUSPECT, POLICE TURNED THEIR ATTENTION TO FINDING GUN våpen av nøyaktig samme modell tilTHE Christer

Politiet jobbet mye med å spore opp ti Magnum-revolvere som var rapportert stjålet forut for mordet på Palme. De antok at mordvåpenet måtte være en revolver, siden det ikke var funnet noen kulehylser på åstedet. Etterforskerne konkluderte med at de var blitt avfyrt fra et løp som ikke var kortere enn ti centimeter. Av alle de stjålne revolverne er det én som fortsatt er borte: Sucksdorffrevolveren, som ble stjålet fra hjemmet til regissøren Arne Sucksdorff i 1977. For å komplisere ting ytterligere, ble den stjålet av en venn av Sigvard «Sigge» Cedergren, en kjent narkotikalanger. På dødsleiet sa han at han to måneder før attentatet på statsministeren hadde lånt ut et

Pettersson, den hovedmistenkte i saken på den tiden. I 2006 ble det funnet et våpen på bunnen av en innsjø i Dalarna, etter et tips. Robert Calsson, sjef for det kriminaltekniske laboratoriets kjemiske og tekniske enhet, sa at mulighetene for at våpenet inneholdt fingeravtrykk eller DNA-spor var «små, for ikke å si mikroskopiske». Laboratorietester på våpenet utført i mai 2007 var resultatløse: Våpenet var for rustent, og eventuelt kriminalteknisk bevismateriale som kunne ha pekt mot at våpenet ble brukt i mordet på Palme, var for lengst brutt ned.

UNDER Gjennom hele etterforskningen har svensk politi testavfyrt omtrent 500 Magnum-revolvere i forsøk på å finne mordvåpenet.

136 Mordmysterier 2018_redigert.indd 136

27.11.2018 15:35


MORDET PÅ OLOF PALME

UNDER Da Palme ble drept var foreldelsesfristen for en drapssak 25 år. Loven ble siden endret for å hindre Palme-saken i å bli foreldet slik at politietterforskningen kan fortsette til saken er løst.

ET POLITISK ATTENTAT? I september 1996 avga oberst Eugene de Kock, en tidligere sørafrikansk politisjef, forklaring til høyesteretten i Pretoria og hevdet at Palme var blitt drept fordi han var « … sterkt imot apartheidregimet og fordi Sverige ga betydelige bidrag til ANC». de Kock påsto at hans tidligere politikollega og sørafrikansk spion Craig Williamson var mannen som drepte Palme. Politiet besøkte Sør-Afrika i oktober, men kunne ikke finne bevis som understøttet de Kocks påstander. Pinochet-regimet i Chile er også blitt knyttet sammen med drapet. The New York Times rapporterte i 2016: «Først denne uken hevdet et vitne på kinoen hvor statsministeren var den kvelden han (Palme) ble drept, å ha sett en mann som liknet på en kjent amerikansk agent som jobbet for de chilenske hemmelige tjenestene under general Augusto Pinochet.» En annen teori peker på CIA og en italiensk frimurerlosje kalt Propaganda Due (P2). I et telegram fra P2s stormester Licio Gelli til en langvarig forbundsfelle av Italias nyfascistiske politiske aktivister sto det: «Fortell vår venn at den svenske palmen vil bli felt.» I 1990 hevdet en italiensk fjernsynsdokumentar at CIA betalte Gelli for å fyre opp under terrorisme. CIA benektet noen som helst befatning med Palmes død.

SISTE SPASERTUR HJEM

Da de kom til kinoen, samlet familien seg utenfor en kort stund mens Lisbet og Olof kjøpte billetter. Den ansatte i billettluken var glad for at statsministeren hadde kommet den kvelden. Filmen var egentlig utsolgt, men hun lot Palme og kona få sitte i kinodirektørens seter. Filmen var ferdig noen få minutter over 23, men familien somlet litt mens publikum gikk ut av salen. Omsider forlot familien kinoen og ble stående litt sammen utenfor. Et vitne hevder å ha sett at Olof og sønnen krangle, og sønnen forklarte senere at faren var blitt irritert da han gikk for å se hva en av skuespillerinnene i filmen het i et kioskvindu i nærheten som solgte programmer, og butikken slo av vinduslysene idet han kikket inn. Mårten innrømmet at det var nokså uvanlig for faren å bli så irritert over en slik liten bagatell. Mårten spurte om foreldrene ville bli med dem og ta en drink, men de avslo, da det var blitt sent. I stedet bestemte Palme og kona seg for å gå hjem. Lisbet ville ta toget, men Olof kom med en kommentar om hvor fint det var at en statsminister kunne gå hjem akkurat som enhver innbygger. Paret gikk side om side mens et tynt lag snø og is dekket bakken. De passerte noen få mennesker på gaten, men ingen liker å være ute i kuldegrader om natten, og på denne tiden var gatene begynt å tømmes. Paret gikk nedover vestsiden av Sveavägen, mot den nordlige inngangen til Hötorget T-banestasjon, før de kom til hjørnet av Sveavägen og Tunnelgatan og gikk mot T-banestasjonen på den andre siden.

Under en videokonfrontasjon hos politiet plukket Lisbet ut Pettersson fra de andre. «Han er akkurat som min beskrivelse, formen på ansiktet, øynene og vemmelig utseende. Det er han som ser ut som en alkoholiker», sa hun.

137 Mordmysterier 2018_redigert.indd 137

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN

Etter at Palme ble drept, strømmet tusenvis av svensker til drapsstedet med roser, og bygget en meterhøy vegg av blomster.

VITNEUTSAGNENE VAR SVAKE OG SPORENE FÅ – DET GJORDE JAKTEN PÅ PALMES DRAPSMANN SVÆRT UTFORDRENDE Ved morgengry dagen etter drapet, utløste Palmes død den største forbryterjakten i Sveriges historie. Hovedstaden ble hermetisk lukket mens politiet satte i gang en landsomfattende jakt på attentatmannen. Politiet var imidlertid sene til å sperre av åstedet og fikk derfor ikke finkjemmet bakken for bevismateriale – kulen fra det antatte mordvåpenet ble funnet av forbipasserende. Politiet sendte ut en etterlysning av en mørkhåret mann på 35 til 40 år, kledd i lang, mørk frakk, men innrømmet at vitnerapportene var «overfladiske». Mens noen vitner til drapet sa at Palmes morder hadde snakket kort med ham før han skjøt ham, sa andre at overgrepsmannen begynte å fyre av så fort han kom bort til statsministeren. Lisbet fortalte politiet at hun vagt gjenkjente han som hadde skutt ektemannen, men klarte ikke umiddelbart å identifisere ham. Politiet ønsket å tone ned ideen om politisk attentat. En rapport siterte imidlertid politikilder som sa at de etterforsket Ustasja, en kroatisk separatistbevegelse, i forbindelse med attentatet, etter at Palme nektet å benåde en mann som var dømt for mordet på den jugoslaviske ambassadøren i Stockholm i 1971. Den 33 år gamle Victor Gunnarsson ble arrestert i mars, mistenkt for drapet etter at det ble slått fast at han hadde vært i nærheten av åstedet og «ikke hadde noe klart alibi». Han hadde forbindelser til forskjellige ekstremistgrupper, og politiet fant anti-Palme-flyveblader fra en av gruppene hjemme hos ham. Men på grunn av mangel på bevis ble han løslatt 11. april. Ytterligere undersøkelser ledet politiet til teorien om at en profesjonell drapsmann tok livet av Palme. Stockholmpolitiets sjefetterforsker Hans Holmér fulgte opp et etterretningsspor han hadde fått, og arresterte et antall kurdere som bodde i Sverige, etter påstander om at en tidligere erklært terroristgruppe, PKK, var ansvarlig for mordet. Partiet benektet å ha noe med mordet å gjøre. Claes Zeime, som ledet forundersøkelsen, sa at politiet hadde studert 16 organisasjoner uten å

finne noen forbindelse. Nesten tre år etter Palmes død arresterte politiet den 41 år gamle Christer Pettersson, en vanekriminell narkotikamisbruker og alkoholiker med en historie av voldelige forbrytelser, inkludert en dom for uaktsomt drap ved å ha stukket noen til døde med en bajonett i 1970. Da Pettersson ble stilt for retten for drapet året etter, insisterte Lisbet på at han var mannen hun hadde sett den kvelden, etter å ha plukket ham ut på en videokonfrontasjon. Bevismaterialet som saken mot Pettersson var bygget på, var kun indirekte, og han benektet all befatning med drapet. Under rettssaken, som begynte 5. juni 1989, uttalte Pettersson: «Jeg drepte ikke statsminister Olof Palme. Jeg prøvde ikke å drepe fru Palme. Skytingen var en avskyelig forbrytelse som jeg aldri kunne ha begått.» Da Pettersson prøvde å forsvare seg ved å si at han hadde vært hjemme på det tidspunktet, bidro en nær venn til å svekke troverdigheten hans. Pettersson ble funnet skyldig og dømt til fengsel på livstid i juli. Sverige rakk imidlertid knapt å glede seg over at saken var løst, før dommen ble enstemmig opphevet i oktober på grunn av manglende bevis. Retten hadde ikke noe motiv for Petterssons «forbrytelse», ikke noe mordvåpen og ingen håndfaste bevis som tilsa at han var skyldig. Pettersson døde i september 2004 av hjerneblødning etter et slag i hodet. Han hadde rapportert at han ble trakassert av politiet den 15. september, dagen før han pådro seg hodeskaden. Forbundsfellene hans hevdet senere at han hadde innrømmet å ha hatt en rolle i drapet, men forklart at det handlet om en forveksling av identitet. Tilsynelatende hadde han ment å drepe en narkotikalanger kledd i liknende klær, som ofte gikk langs den samme gaten om kvelden. Eksperter forutsa før dommen hans ble opphevet, at skulle han bli løslatt, ville det bli umulig å finne morderen, ettersom alle vitneutsagnene pekte på Pettersson som revolvermannen, til tross for at ingen vitner hadde sett Pettersson med våpen i hånd.

HVEM TROR DU GJORDE DET?

HVEM ER DE HOVEDMISTENKTE? SAKEN ER FORTSATT ULØST, MEN BEVISMATERIALET PEKER PÅ NOEN FÅ POTENSIELT MISTENKTE. CHRISTER PETTERSSON Statsministerens kone plukket ut den domfelte drapsmannen og narkotikamisbrukeren Christer Pettersson i politiets videokonfrontasjon. Dette førte til at han i 1988 ble dømt for drapet i tingretten. Pettersson ble frikjent året etter. Anken hans viste til manglende bevis og det savnede mordvåpenet – en .357-kaliber Magnum pistol.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

IVAN DEN GRUSOMME I 2007 ble det hevdet i en bok med tittelen Devil Incarnate, av Wayne Thallon, at den høytstående privatdetektiven og «nådeløse torturteknikeren», den britiskfødte leiesoldaten Athol Visser, også kjent som «Ivan den grusomme», var ansvarlig for drapet på Palme.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

CRAIG WILLIAMSON I september 1996 gikk en tidligere sørafrikansk politikonstabel til høyesterett i Pretoria og hevdet at hans tidligere kollega (og mulige spion) Craig Williamson var morderen. Svenske etterforskere reiste til Sør-Afrika for å forfølge ledetråden, men fant ingen bevis som underbygget påstandene.

SKYLDIG ELLER IKKE SKYLDIG?

138 Mordmysterier 2018_redigert.indd 138

27.11.2018 15:35


© Holger. Ellgaard

MORDET PÅ OLOF PALME

ETTERSPILL

På en minneplate på stedet der Palme ble drept, står det: «Her ble Sveriges statsminister, Olof Palme, drept den 28. februar 1986».

RØD ROSE

Vitne Ignes Morelius så en mann, som et øyeblikk senere skulle skyte statsministeren, kledd i lang, mørk frakk stå utenfor inngangen til en butikk kalt Dekorima. Først trodde hun at mannen, som både var kledd og oppførte seg mistenkelig, var innblandet i en narkotikahandel eller et tyveri. Han så ut som om han ventet på noen. Da han fikk øye på statsministeren, gikk han mot ham. Morelius’ første tanke var at han skulle til å nappe Lisbets veske, men i stedet grep han statsministeren i skulderen før han skjøt ham i ryggen på kloss hold. «Å, herregud, han skyter!» utbrøt Morelius idet hun så statsministeren falle. Lars Jeppsson hørte Lisbet rope: «Nei, hva er det du gjør?» En kule hadde streifet henne også, men hun styrtet bort til mannen der han lå i en blodpøl i den myke snøen. Overfallsmannen stakk våpenet tilbake i hylsteret og flyktet opp Tunnelgatan, forbi Jeppsson, som så at han løp de 89 trinnene opp til Brunkeberg, to eller tre om gangen, mens han jevnlig så seg tilbake. Jeppsson prøvde å følge etter mannen og løp forbi åstedet. På toppen av trappen løp han inn i en mann og en kvinne som viste Jeppsson mot David Bagares gata. De hadde sett en mann i mørk frakk flykte bortover. Jeppsson kunne knapt skjelne ham der framme, men så ham dukke inn i en rekke av parkerte biler. Jeppsson hevdet senere at han ikke hørte en bil kjøre bort eller en dør slå i, men han klarte ikke å finne mannen han hadde jaktet på gjennom Stockholms gater. På den andre siden av byen kom ekteparet Palme fram til Sabbatsberg sjukhus. Klokka 01 brakte den første radiosendingen nyheten om Olofs død.

Etterforskningen av attentatet på den svenske statsministeren Olof Palme er en av de mest omfattende i verden – den overgår både etterforskningen av drapet på JFK og Lockerbie-bombingen i omfang. Saken er fortsatt uløst. I følge svensk lov kan ikke en sak lukkes før politiet har både drapsvåpen og en domfellelse for drap. I de tre tiårene som har gått siden Palme ble drept på åpen gate i Stockholm har politiet avhørt mer enn 10 000 vitner, produsert om lag 90 000 sider med rapporter og krysset ut om lag 130 potensielle attentatmenn fra sine lister over mistenkte. Eksperter hevder at det vil ta juridiske eksperter ni år å lese gjennom alt arkivmateriale i saken, som opptar 250 meter med hylleplass. Hittil har fem politibetjenter viet det meste av sin tid til den uløste saken og brukt tiden på å teste våpen og følge opp tips. Palme er imidlertid ikke den siste svenske politikeren som har blitt drept. I 2003 ble utenriksminister Anna Lindh knivstukket til døde på varehuset NK i Stockholm. Hun var også uten livvakter på tidspunktet da hun døde. I 2012 sa Olof Palmes sønn Joakim at faren vanligvis hadde livvakt, men at han hadde sendt ham hjem denne ettermiddagen etter å ha bestemt seg for ikke å gå ut. Da planene hans ble endret, sa Palmes sønn at faren ikke hadde klart å få tak i noen i livvakttjenesten, men at han likevel bestemte seg for å gå på kino. Han vedgikk imidlertid at selv om det hadde vært en livvakt der den kvelden, er det ingen garanti for at faren ville ha overlevd. I 2014 tok saken en ny vending da det ble avslørt at den svenske krimforfatteren Stieg Larsson, som døde i 2004, hadde sendt politiet 15 esker med mapper fra sin egen etterforskning av Palme-drapet. Svenska Dagbladet fikk tilgang til Larssons mapper og fant at en mistenkt for drapet ikke hadde alibi. Man tror at mannen det gjelder har nær forbindelse med sørafrikanske sikkerhetsstyrker. I 2016 markerte Sverige at det var 30 år siden drapet på Palme, og tusenvis av mennesker samlet seg på hjørnet hvor Palme ble skutt, med et fjell av roser for å vise sin respekt. Folket har fremdeles ikke glemt hva som hendte med statsministeren som foretrakk å gå på gaten som en av dem. Det er ikke mye håp om å få en domfellelse i saken, til tross for en belønning på sju millioner dollar for enhver opplysning som vil gi Sverige svar. Hvert år på årsdagen for hans død inviterer politiets Palme-gruppe vitner eller noen som måtte ha ny informasjon til å melde seg via en direktelinje. Vanligvis ringer det inn rundt 100 personer. De venter imidlertid fremdeles på den ene telefonen og den ene stemmen i den andre enden som kan gi et tips som er sterkt nok til å løse landets største mysterium.

© Alamy; Kym Winters; Shutterstock; Thinkstock

© Stern

MER ENN TRE TIÅR ER GÅTT OG DRAPSMANNEN ER FORTSATT ET MYSTERIUM, MEN SVERIGE HAR IKKE GLEMT.

139 Mordmysterier 2018_redigert.indd 139

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

FAMILIEMASSAKREN I ALPENE M’AIDEZ! M’AIDEZ! HJELP! EN MORDER! FIRE ER DØDE, TO ER SKADET, OG DEN SKYLDIGE FOR ANNECY-DRAPENE GÅR FORTSATT LØS.

140 Mordmysterier 2018_redigert.indd 140

27.11.2018 15:35


D

et mystiske drapsscenarioet i Annecy var omgitt av full forvirring. En skyteepisode finner sted i Frankrike, 5. september i 2012. Ingenting blir noen gang som det har vært. Bilen som står oppe på bakketoppen. De naturskjønne omgivelsene. Et idyllisk sted ved den sørlige enden av den enorme innsjøen med samme navn. På denne nydelige dagen er Brett Martin, en tidligere britisk RAF-pilot, tidlig oppe og ute og sykler i de franske alpene. En rolig mann med et litt stoisk preg – et pent utseende med mørke øyne under en stålgrå manke. Han tar en pause fra sykkeltreningen og nyter utsikten her i dette vakre, fremmede landskapet. På avstand kan han se en person. Det er et barn – en jente. Da han kommer nærmere, ser han at jentas ansikt vitner om arabisk herkomst. Hun sjangler bortover veien, før hun faller sammen foran en rødlig BMW som Martin merker seg er parkert litt skjevt, kilt inn i åssiden. Han sykler bort til henne og er redd for at det skal skje et uhell, at jenta skal bli knust om kjøretøyet krenger over henne. Derfor flytter han henne forsiktig i sikkerhet og legger henne i stabilt sideleie. Først nå ser han en alvorlig skade på hodet hennes. Like ved ligger det også en syklist.

Syklisten er åpenbart død – kanskje han har vært utsatt for en trafikkulykke? M'aidez! M'aidez! (Hjelp meg!) Motoren er fortsatt i gang, bildørene er lukket (de viste seg senere å være låst). Det kommer lyder fra dekkene. Det er hjulene som spinner febrilsk, fortsatt i revers, en ekkel, bister knaselyd. Bilen har satt seg fast i sanden den har rygget inn i.

Likene i bilen Mord! Martin legger merke til to personer i bilen. Vinduet er knust og ser nå ut som et spindelvev. I bilen sitter en mann og to kvinner, Saad al-Hilli og Iqbal al-Hilli, mann og kone i evig hvile under en pittoresk, fransk himmel. De har, sammen med Suhaila al-Allaf, Iqbals mor, blitt skutt og drept. De to kvinnene sitter i baksetet på bilen, Saad sitter fremme. Ingenting gir mening. Saad og Iqbal er født i Irak, men er britiske borgere. Fru al-Allaf har svensk pass. Scenen ved den idylliske, franske landeveien er intet mindre enn et mysterium som strekker seg over flere kontinenter. Det blir konstatert at syklisten, som også har blitt skutt, er fransk.

141 Mordmysterier 2018_redigert.indd 141

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

DE DREPTE I ANNECY BEGIVENHETENE SOM FØRTE TIL DE KALDBLODIGE DRAPENE PÅ EN FAMILIE OG EN SYKLIST, ER FREMDELES INNHYLLET I MYSTIKK. ÅSTEDET Rasteplassen der likene ble funnet, er en typisk idyll ved innsjøen. Populær både blant de tilreisende og lokal­ befolkningen.

RAF-VETERAN PÅ SYKKEL Brett Martin ble forbikjørt av den franske syklisten Sylvain Mollier og fant drapsstedet.

ZAINAB AL-HILLI Den eldste datteren ble skutt, slått i hodet og etterlatt for å dø. Hun kollapset på veien ved siden av bilen, men overlevde.

SYLVAIN MOLLIER Syklisten ble funnet død ved siden av bilen. Han hadde blitt skutt gjentatte ganger og hadde blitt trukket med under hjulene.

142 Mordmysterier 2018_redigert.indd 142

27.11.2018 15:35


ANNECY-DRAPENE

Det hele er litt merkelig. Etter åstedsgranskningen blir det klart at det er brukt 25 skudd. Hver av de døde menneskene i bilen har blitt skutt flere ganger, og syklisten er skutt sju ganger. Allikevel har ikke en eks-militær, Brett Martin, hørt noe som helst. Alt han har sett, er et noen kjøretøy, en bil og en sykkel som kjørte et stykke foran ham.

SAINT-JORIOZ Familien planla et opphold i campingvogn på denne campingplassen, men den planlagte ferien fikk en tragisk vending.

Granskning på åstedet

SAAD AL-HILLI Familiefaren ble funnet skutt til døde foran i bilen. Han hadde forsøkt å flykte.

HUN SATT MUSESTILLE MENS RESTEN AV FAMILIEN BLE LIKVIDERT

IQBAL AL-HILLI Saads kone og barnas mor ble funnet død i baksetet, med ansiktet vendt ned.

ZEENA AL-HILLI Det yngste barnet ble funnet sammenkrøket og vettskremt, gjemt under morens skjørt ved baksetet i bilen.

Fru al-Hillis mor ledsaget datteren på ferien og ble funnet død ved siden av henne i bilens baksete.

© Adrian Mann

SUHAILA AL-ALLAF

Politiet ankommer. Attention! Il y en une petite fille, la qui se cache! «Hva? Er det en liten jente her? Etter hele åtte timer på åstedet, finner etterforskerne en blindpassasjer. Hun har gjemt seg godt og krøpet under morens stive knær. Det er al-Hillis yngste datter. Instinktet hennes hadde tatt over, og hun satt musestille mens resten av familien ble likvidert. Jentungen blir endelig reddet fra denne metallgraven. Rettsmedisinske eksperter sikrer området. Rester etter kuler og krutt blir funnet på åstedet, og markører blir satt opp. Politifoto avslører detaljer om noe helt uforklarlig, en massakre midt i dette fullkomne landskapet. Om bare trær kunne snakke. Da området åpnes for publikum igjen, synes merkene fremdeles på bakken, bremsespor etter bildekk og krittmerker, tegn på et språk som alle forstår. Nyheten går ut over hele verden. Det oppstår en del forvirring, og motstridende rapporter sirkulerer. Journalister som fikk sine «fakta» fra involverte i saken, blir etter hvert motsagt. Det ble også rapportert at franske myndigheter ble irritert over de engelske interessene i saken. Hvem sin jurisdiksjon dette er, er fortsatt uklart, og den skyldige la ikke igjen noen spor. Gjerningspersonen så ut til å ha forsvunnet ut i innsjøens kjølige luft. Det var hemmelighold og løse rykter, og det er til og med uklart hvem de egentlige ofrene skulle ha vært, og hvorfor. Det er en hel verden av forskjeller mellom en utenlandsk, ferierende familie på tur for å nyte naturperler og en enkelt syklist. Likevel er det en forbindelse. Statshemmeligheter kan finnes selv på de mest pittoreske rasteplasser, og begge de døde mennene, han i bilen og han på sykkelen, hadde forbindelser til kjernekraftindustrien. En ransakelse av al-Hillis eiendom i den rolige forstaden Surrey i England avdekket en ulovlig Taser-pistol og noe som ble beskrevet som «ikke-farlig materiell», men som likevel krevde desarmeringspersonell. I mellomtiden dukker det opp en annen type eksplosive bevis i Sveits. Al-Hilli har besøkt den nasjonale banken, og rett etterpå ble en konto – som viste seg å være hans avdøde fars – frosset. Et dokument avslører at kontoen er koblet til – ingen ringere enn diktatoren – Saddam Hussein. Denne forbindelsen fører visstnok tilbake til al-Hillis tidligere arbeid i atomindustrien i Irak. Er dette også en del av saken? Et leiemord, kanskje? Eller er det politiet som opererer på vage mistanker og innskytelser, på jakt etter et nettverk av morderiske bedrag, når sannheten kan være mye enklere? Noen ganger kan kriminalitet være helt uforklarlig. Politiinformasjon som angivelig skal ha blitt lekket til pressen, antydet at morderen rett og slett var en mentalt, ubalansert person som bestemte seg i ro og mak under den alpine himmelen for å drepe, bare for moro skyld, helt uten mål og mening. Våpenet som ble brukt, virket like symbolsk, for ugjerningen ble gjort ved hjelp av en Luger P06, en halvautomatisk pistol fra mellomkrigstiden. Det er et drapsvåpen som sannsynligvis har sett litt av hvert og

143 Mordmysterier 2018_redigert.indd 143

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER som har sin egen historie. Men våpenets alder gjør det neppe til det mest effektive for denne type jobb. Det er mer sannsynlig at den som utførte disse grufulle handlingene, så på seg selv som en slags «kunstner», ikke som en leiemorder eller snikmorder. Annecy–drapene ble en mordsak der ryktene spredte seg ukontrollert. Men saken kunne nesten gått ubemerket hen på grunn av så få tilgjengelige detaljer, om det ikke hadde vært for all nysgjerrigheten rundt hele tragedien.

De mistenkte Oppfinnsomheten i slike rykter blir jo ofte overgått av den brutale virkeligheten. Psykopatisk morder – qu'est-ce que c'est? Hva er det? Gang på gang har vi sett at psykopatene skjuler seg blant oss. De ser akkurat ut som oss. Vi hilser på dem på gaten og nikker eller vinker når vi går forbi hverandre, uvitende om deres tanker, deres fremtid og faktisk ofte også deres fortid. Hvem kan vi egentlig stole på? En politimann? I februar 2014 kom en lokal eks-politimann i søkelyset fordi en hjelm som lignet hans, var observert nær åstedet. Huset hans ble ransaket, og det ble funnet en rekke våpen. Politimannen hadde angivelig blitt avskjediget fra sin stilling før hendelsen. Sporet ble kaldt, og det ble aldri klargjort hvorvidt mannen hadde direkte tilknytning til forbrytelsen eller ei. Den mystiske morderen kan også ha fulgt sine ofre i graven. En av de få klare utsagnene om saken kom påtalemyndighetene. Bevisene, de samme som ble brukt mot politimannen, peker i retning av en lokalkjent morder. En som kjente hver kurve av veien rundt innsjøen, og som kunne gli inn i omgivelsene og gjenoppta sitt vanlige liv. Det var en slik teori som knyttet Patrice Menegaldo til saken. Han hadde bakgrunn fra fremmedlegionen. Menegaldo begikk selvmord kort tid etterpå, fordi han ikke orket, ifølge ham selv, å bli betraktet som mistenkt. Hvis man ser bort fra internasjonale intriger og andre utenforstående personer av interesse, er det ofte kjente, og til og med familie, som er gjerningsperson i mordsaker. I dette tilfellet viste det seg at al-Hillis bror, Zaid, skulle ha kranglet med sin bror om deres avdøde fars testament. Han skulle angivelig ha endret på testamentet. Han ble naturligvis mistenkt og etterforsket. Selv tilbød han seg å ta en løgndetektortest, men som enhver nysgjerrig krimentusiast vet, så er disse testene upålitelige. De måler faktorer som blodtrykk og muskelbevegelse, og forutsetter at de skyldige avslører seg med fysiske reaksjoner når de snakker om sine handlinger. Men en person som kan drepe med et smil om munnen, vil ikke reagere på slike tester. Zaid alHilli ble arrestert, men ble løslatt uten tiltale i 2014. Den lille jenta som sjanglet langs den svingete, franske veien, hadde blitt slått og skutt med en pistol. Hun ble lagt i medisinsk– indusert koma og har senere reist tilbake til England. Det eneste hun husker av episoden, er en «skummel mann». Hun husker ingenting av den traumatiserende hendelsen. De forskjellige ledetrådene i etterforskningen henger i løse luften. Fotografier i fugleperspektiv, med utsikt over dalsiden og rasteplassen, minner om den tragiske hendelsen som fant sted. Av og til ligger det blomster der, til ære for moren, hennes mann og de andre som ble drept. Turister stopper opp, vinduer rulles ned. Mange nyter utsikten uten å vite at det har skjedd en massakre akkurat der. For dem er dette et vakkert feriested blant de majestetiske fjellene, og de vet lite om rasteplassens morderiske historie.

Politiet bevokter al-Hilli-familiens store og komfortable hjem i en engelsk forstad.

Saddam Hussein, den tidligere diktatoren i Irak, ble koblet til saken.

144 Mordmysterier 2018_redigert.indd 144

27.11.2018 15:35


ANNECY-DRAPENE

MISFORSTÅELSER OG MORDERISK MISTILPASNING

Fargerike blomster passer godt inn i det frodige landskapet, og er lagt der til minne om de avdøde.

En fotograf avbilder hjulsporene som var etterlatt på åstedet.

© Corbis, Wiki

Annecy-saken hadde en verdensomspennende karakter, noe som førte til ekstra mange mulige mistenkte, og som også gjorde det vanskelig å forstå omfanget av forbrytelsen. Nyhetsrapporter fra anerkjente kilder gikk ut med motstridende opplysninger om de avdødes liv og interesser, og fransk politi var lite komfortable med engelskmennenes innblanding i en sak på fransk jord. Det fremmet kanskje ikke gjensidig beundring mellom de to landene da Zaid al-Hilli antydet offentlig at han ble brukt som syndebukk for en fransk konspirasjon, bare for å beskytte en av sine egne. Franske myndigheter har imidlertid rost måten det engelske politiet har gjennomført sine oppgaver på. For å lette kommunikasjon, etterforskning og koordinering fikk de to landene støtte fra Eurojust, EUs enhet for rettslig samarbeid. De fikk sannsynligvis denne støtten på grunn av hypotesen om atomkonspirasjon, eller at det var svindel som var motiv for forbrytelsen (heller enn et tilfeldig mord), ettersom det er denne type forbrytelser enheten vanligvis håndterer. Et annet problem i saken var forskjellene mellom de lovgivende prosedyrene i England og Frankrike, i tillegg til andre parter som Irak og Amerika. Selv om Zaid al-Hilli ble løslatt uten siktelse (på grunn av mangel på bevis) i England, sier den endelige, offentlige saksrapporten at han fortsatt er en offisielt mistenkt i Frankrike. Han kan bli kalt inn til avhør igjen hvis den felles etterforskningsgruppen finner grunnlag for å gjøre det. Zaid har uttalt at han er svært lettet over at han ikke lenger er siktet i saken.

145 Mordmysterier 2018_redigert.indd 145

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

146 Mordmysterier 2018_redigert.indd 146

27.11.2018 15:35


MORDET PÅ

DAISY

ZICK

VINTEREN 1963 BLE DEN SNØTUNGE STILLHETEN BLUTSELIG BRUTT AV SKINGRENDE POLITISIRENER. EN HUSMOR FRA MICHIGAN LÅ DREPT, MED EN PØL AV BLOD OG RYKTER VED SINE FØTTER.

U

oppklarte saker hører gjerne mørket til. Drap som begås i dagslys forblir sjelden uoppklarte, ettersom det vanligvis er mange mulige vitner på den tiden av døgnet. Sjansen for at en forbryter skal kunne slippe unna med drap blir enda mindre når det skjer på høylys dag, særlig i tett befolkede områder med mye trafikk. Dette er bare én av grunnene til at drapet på Daisy Zick den 14. januar 1963 skiller seg ut blant de uløste sakene. Daisy ble drept i forstadsboligen sin mellom kl. 10.00 og 11.00. Drapsmannen ble observert av mange vitner. Etterpå stjal han bilen hennes og kjørte av sted, før han forlot kjøretøyet på en av de travleste hovedveiene i området og spaserte ut i intet. Til tross for en omfattende etterforskning som fremdeles pågår, forblir drapet på Daisy Zick uløst, noe som forbløffer selv de mest herdede etterforskerne. Dette har blitt en av de mest beryktede forbrytelsene i staten Michigan.

HUSMOR ELLER FESTLØVE?

Zick, slik hun så ut det året hun døde.

Daisy ble født 5. februar 1919 utenfor landsbyen Hastings i Michigan. Som mange bondedøtre gikk hun på skolen ut åttende klasse, før hun giftet seg med en lokal fyr, Neville «Bill» King, da hun bare var 14 år. King var åtte år eldre enn henne. Ekteskapet var vanskelig, og ektemannen mishandlet henne fysisk og psykisk. Hun fikk én sønn, James. Etter å ha kjempet med det konfliktfylte ekteskapet fikk Daisy godkjent skilsmisse. Hun var 20 år gammel, eneforsørger for en 3 år gammel sønn, i en tid da det heftet et kraftig sosialt stigma ved skilsmisser. Å være eneforsørger er aldri enkelt, og verre var det under den

store depresjonen. Daisy skaffet seg en jobb i Battle Creek, ikke så langt hjemmefra. hos et av de mange selskapene som produserte frokostblandinger i området. Battle Creek var viden kjent som «Cereal City» og hjemsted for både Kellogg’s og Post Cereals. Det var byen der den amerikanske frokosten ble produsert. Daisy gjorde en beundringsverdig jobb med å oppdra sønnen, til tross for dårlige odds. Hennes sosiale liv ga henne et rykte som «festløve», fordi hun hygget seg med det lille som fantes av uteliv i Battle Creek. Da andre verdenskrig brøt ut, ble det oppgangstider i byen, både industrielt og på grunn av militærforlegningen Fort Custer like ved. I 1941 møtte Daisy Flyd Zick, en soldat som var sendt til Battle Creek for opptrening. De ble forelsket, og han ble hennes andre ekte­mann. Etter krigen vendte Floyd tilbake til Battle Creek, der han ble slakter i en lokal forretning. Daisy fikk jobb hos byens største arbeidsgiver, Kellogg's. Når man skriver 1963, er ekteskapet deres langt fra perfekt. Floyd begynte å drikke, og Daisy hadde sine sidesprang med mannlige kolleger. Likevel holdt de ekteskapet gående. De hadde en lite, ranchpreget hus i en forstad til Battle Creek kalt Wattles Park. Det lå litt over en mil unna arbeidsplassen hennes. Andre og tredje skift på Kellogg's hadde rykte på seg for å være litt viltre, der fester som involverte alkohol og sex, ble holdt inne på fabrikken. Daisy fikk igjen et rykte som «festløve», selv om det heller bare var et rykte enn sannheten. På mange måter levde hun to liv, et som hardtarbeidende husmor, og et som ubekymret, singel kvinne. I januar 1963 hadde hun hatt faste stevnemøter med sin gifte kollega Raymond Mercer i to år.

147 Mordmysterier 2018_redigert.indd 147

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

BRUTALITET PÅ IS Innbyggerne i Battle Creek husker tirsdag 14. januar 1963 som en bikkjekald morgen. Temperaturen lå på mellom -23° og -27 °C, med skarp vind som gjorde kulden uutholdelig å oppholde seg i over tid. Daisys siste dag i live begynte som vanlig med at ektemannen Floyd dro på jobb kl. 07.45. Han plukket opp en kollega på vei innover, en kollega som ikke la merke til noe uvanlig ved oppførselen hans. På grunn av jobben hans bak kjøttdisken i Fales Market var det enkelt å kartlegge Floyds bevegelser den formiddagen. Starten på dagen var nesten litt dorsk, uten antydning til volden som skulle komme. Daisy hadde avtalt å ta en kaffe med sin venninne og kollega Audrey Heminger. Floyd ringte hjem rundt kl. 09.00, noe han gjorde hver dag. Daisy sa hun skulle ta seg et bad før hun skulle ut og møte Audrey. Kort tid etterpå ringte Daisy til et lokalt forsikringsselskap for å forhøre seg om fordelene i helse­ forsikringsavtalen sin. Like etter dette besvarte hun en oppringning fra kjæresten Raymond Mercer. Han hadde lunsjpause på jobben og ringte henne bare for å si hei. En gang i løpet av formiddagen laget hun niste på kjøkkenet. Hun la en sandwich, en bit ost og to pickles i en papirpose. Kl. 09.30 så Mae Tolls, en vaskekone som arbeidet i Jono Street, der familien Zick bodde, at Daisy hadde trukket fra gardinene. Dette slo henne som underlig ettersom hun vanligvis ikke trakk fra før rundt kl. 11.00. Audrey Heminger ringte hjem til Daisy kl. 10.00 for å bekrefte kaffeavtalen en halvtime senere. Med denne samtalen ble Audrey den siste som snakket med Daisy, bortsett fra drapsmannen selv.. En gang like etter kl. 10.00 la naboen skrått over gaten,

SPOR STJÅLET BIL Det var klint blod utover på døren til garasjen. Drapsmannen hadde kjørt bilen til den travle Michigan Avenue – og ifølge noen vitner hatt retning mot Battle Creek.

SPOR SMELTET SNØ Det var dammer av smeltevann på kjøkkenet og i svalgangen, noe som antyder hvordan forbryteren kom seg inn. Dette bekrefter fru DeFrances observasjoner.

SPOR HOVEDDØR Det var ingen tegn til innbrudd, noe som antyder at hun sannsynligvis slapp inn drapsmannen. Dette tyder på at mannen kan ha vært en hun kjente eller stolte på. Fra kjøkkenet var det lett å se hvem som sto i svalgangen, så det er lite sannsynlig at man har med en ukjent inntrenger å gjøre.

SPOR KAMPEN BEGYNNER Konfrontasjonen begynte trolig på kjøkkenet, siden teppet var blitt krøllet sammen mot benken.

SPOR DRAPSVÅPENET Etterforskerne fant en kartongkniv i vasken. Dette er en slags kniv som ble brukt til å skjære opp bokser på fabrikken, noe de fleste ansatte hos Kellogg's hadde. Knivene var lett tilgjengelige for de ansatte og fantes nok i mange hjem i Battle Creek. Kniven i Zick-huset ble testet for blod, og Daisys skader viste seg å samsvare med kartongknivens fasong.

OVER Naboen, fru George DeFrance, oppga å ha sett en mann utenfor familien Zicks hus.

148 Mordmysterier 2018_redigert.indd 148

27.11.2018 15:35


MORDET PÅ DAISY ZICK

2

ØYEBLIKK DAISY LEGGER SEG Utslått hadde Daisy enten selv kommet seg til sengen og kollapset med ansiktet ned, eller hun hadde vært så maktesløs at hun ble slept dit.

SPOR BRUKNE NEGLER Det ble funnet avbrukne fingernegler på sove-rommet, noe som antyder at det har pågått en kamp før hun måtte gi tapt. Drapsmannen har åpnet skapet og tatt båndet av morgenkåpen, før han svinebandt henne. Så stakk han henne i ryggen, noe man kunne se av skadene og av blodsporene på sengen.

FORSTADSDRAPET PÅ BAKGRUNN AV SPORENE FORSTO ETTERFORSKERENE FORT HVORDAN MARERITTET I 100 JONO DRIVE UTSPANT SEG. SPOR HÅNDVESKEN Drapsmannen dumper vesken i et forsøk på å få det til å se ut som et ran. Pengene og nøklene blir stjålet fra vesken. Deretter kjører han av gårde i bilen hennes.

OFFER DAISY ZICK Den 43 år gamle fabrikkarbeidersken og husmoren lå fastbundet ved sengen. Hun hadde forgjeves kjempet imot sin overgriper.

SPOR SMINKESØL Daisys bluse var dynket i blod og hadde sminkesøl på seg. Dette får etterforskerne til å tro at hun forberedte seg på å møte Audrey til kaffe da overfallet begynte.

3

1

ØYEBLIKK FØRSTE SLAG I løpet av kampens hete vendte Daisy ryggen mot angriperen, trolig for å nå frem til telefonen på kjøkkenet. Dette var en dreietelefon fra før nødnumrenes dager, noe som gjorde det vanskelig å ringe etter hjelp. Det var trolig da angriperen slo henne i hodet.

ØYEBLIKK VILLSKAPEN Selv om hendene hennes var bundet, klarte hun å komme seg opp av sengen og løpe inn på gjesterommet. Hun dro ut kontakten til hi-fi-en da hun vendte seg mot angriperen, med ryggen mot veggen. Daisys overgriper fortsatte å stikke henne, mens hun skled ned langs veggen. Deretter må han i et voldsomt sinne ha lagt henne ned, før han fortsatte å påføre henne kraftige støt med kniven.

149 Mordmysterier 2018_redigert.indd 149

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

OVER Zick ble slått ned bakfra da hun strakte seg etter telefonen.

OVER Zicks håndveske ble dumpet og bilnøklene hennes stjålet.

fru George DeFrance, merke til at det sto en mann i svalgangen foran Zick-huset. Skikkelsen hadde mørkt hår, sannsynligvis svart. Han var iført en mørkeblå jakke i Eisenhower-stil. Hun merket seg at det ikke sto noen bil i oppkjørselen eller ute på gaten. Selv om Daisy av og til hadde herrebesøk mens mannen var på jobb, mente fru DeFrance det var rart å se noen ute en så blåfrossen formiddag, uten bil.

EN KALD TERRORBØLGE

Dette er en kartongkniv av samme type som den som ble brukt ved drapet på Daisy.

Rundt 20 minutter senere slapp fru DeFrance ut hunden, og da la hun merke til at porten til garasjen der Daisy vanligvis parkerte bilen sin var åpen, og at bilen var borte. Det slo henne som merkelig, med tanke på det kalde været, at Daisy skulle la garasjeporten stå åpen. Samtidig ventet Audrey Heminger på Daisy på en lokal kafé, men Daisy dukket aldri opp. Da Audrey kom til Kellogg's, forhørte hun seg med Daisys kjæreste Raymond Mercer, som heller ikke visste hvor hun var. Daisy hadde ikke kommet på jobb. Etter en ubesvart oppringning til Zick-huset ringte Audrey til Floyd Zick. Floyd fryktet at noe var galt, og dro straks hjemover. På vei hjem så han at Daisys Pontiac av 1959-årgang sto parkert i veikanten langs den nedsnødde veien. Han fryktet at bilen hennes hadde brutt sammen i kulden, men da han kom bort til bilen, så han ingen tegn til Daisy. Han kunne starte bilen med sin egen nøkkel på første forsøk. Floyd Zick kjørte hjemover og etterlot konas bil der den var blitt hensatt. Da han kom hjem, gikk han inn gjennom svalgangen og la merke til at døren sto på gløtt. Lunsjen hennes lå på kjøkkenbordet, noe som tydet på at hun ikke hadde reist

SOVEVÆRELSET VAR I UORDEN, OG SLIK VILLE ALDRI HANS RYDDIGE KONE HA FORLATT DET

hjemmefra og opplevd et bilhavari. Floyd ropte på henne, men fikk intet svar. Det var en vemmelig stillhet i huset. Så merket han seg ulike ting som gjorde at han kunne danne seg et bilde av situasjonen. Han så at kjøkkenteppet var krøllet sammen foran vasken. Telefonen, som sto på en hylle mellom kjøkkenet og et annet værelse, hadde fått ledningen klippet over. Han så at soveværelset var i uorden, og slik ville aldri hans ryddige kone ha forlatt det. På sengen så han omrisset av kroppen hennes, avtegnet med blodflekker på chenille-sengeteppet, mens innholdet fra håndvesken hennes lå strødd utover gulvet. Floyd gikk bortover gangen og inn på gjesterommet. Der så han at stereokonsollen var flyttet på og dyttet ut fra veggen. Det var blodsprut på veggene og på skapdørskarmen. Da han gikk lenger inn i rommet, fikk han øye på sin kone. Føttene hennes stakk ut bak sengen, fortsatt iført tøfler i svart og gull. Hun hadde på seg brune bukser. Det ene beinet var vridd bak henne i en unaturlig vinkel. Kroppen hennes lå mellom sengen og veggen, og armene var bundet bak ryggen med et bånd fra morgenkåpen hennes. Brystet var tilsølt med brunlig blod. Teppet var søkkvått av blod, noe som vitnet om de voldsomme skadene hun var blitt påført. Floyd satte seg ned ved siden av henne. Han mumlet frem navnet hennes, «Daisy … Daisy …», men hun svarte ikke. Da han strakte frem hånden og berørte henne, fikk han bekreftet det han fryktet. Hun var død. Det var så mye blod på henne, på teppet og ellers i rommet, at han antok at hun måtte ha blitt skutt. Sannheten var at hun var blitt knivstukket gjentatte ganger. Floyd gikk ned i kjelleren for å bruke telefonen der. Han ringte til kjøpesenteret der han jobbet, og til Michiganpolitiets stasjon i Battle Creek. Klokken var 13.15.

150 Mordmysterier 2018_redigert.indd 150

27.11.2018 15:35


MORDET PÅ DAISY ZICK

KNIVSTUKKET, KUTTET OG MISHANDLET POLITIET DANNET SEG RASKT ET BILDE AV BEGIVENHETENE. Før Daisys død hadde Battle Creek bare to uløste drap. Etterforskningen fant sted utenfor bygrensen, men flere avdelinger ble trukket inn etter hvert. Sheriffen i Calhoun County ble involvert, sammen med delstatspolitiet i Michigan, som ledet an i etterforskningsarbeidet. Politiet i

Daisy, slik ektemannen Floyd fant henne.

Obduksjonen den dagen drapet ble begått, viser en blødning bak høyre øre etter et slag påført henne før hun døde. Det er en rift i venstre krageben.

Angriperen hadde brukket tre av ribbeina hennes.

Daisy kjempet mot drapsmannen helt til han hadde bundet hendene hennes.

Selv om klærne hennes var kommet i uorden, var det ingen tegn til seksuelle overgrep.

Emmett Township ble også involvert, noe som gjorde kommandolinjene litt diffuse. Etterforskerne prøvde å sette sammen brikkene og forstå hva som hadde skjedd. Den offisielle dødsårsaken var blodtap, en ganske nøktern beskrivelse av det å blø til døde.

Daisy hadde fire snitt på venstre overarm, noe som tyder på at hun forsøkte å verne seg mot angriperen og blokkerte støtene som ble rettet mot henne.

Ytterligere seks stikksår ble påført venstre side av ryggen, like til høyre for armhulen.

Hun var påført 15 stikksår rundt det venstre brystet. Åtte av sårene virker nesten metodiske og er påført med samme kraft og avstand.

Familin Zicks hjem den dagen drapet fant sted. Vi ser den avkuttede telefonledningen mellom kjøkkenet og stuen. Drapsmannen skar over denne ledningen, men ikke den i kjelleren.

151 Mordmysterier 2018_redigert.indd 151

27.11.2018 15:35


MORDMYSTERIER

ETTERFORSKNINGEN POLITIET HADDE MANGE SPOR Å ETTERFORSKE, MEN ALLE ENDTE BLINDT.

Å

stedet hadde lite å tilby etterforskningsteknologien anno 1963. Det var smurt blod på døren fra kjøkkenet til garasjen og svalgangen. Fibre fra gule bomullshansker, slike idrettsfolk brukte, ble funnet både på soveværelset og på buksene hennes. Noen av arbeiderne på Kellogg's brukte også denne typen hansker. Daisys Pontiac Bonneville ble brakt til en politigarasje for å undersøkes. Det var utviskede blodspor på utsiden av passasjer­ døren akkurat under dørhåndtaket, som om noen har strøket langs bilen. Ved fronten på bilen var det et svakt tekstilavtrykk. Det var et slikt merke som kan komme hvis noen har stått lent mot bilen. På støtfangeren foran fant man dessuten flere av de gule fibrene. Det ble hentet flere fingeravtrykk fra bilen, men etterforskerne kunne utelukke alle unntatt ett. Det ble funnet på innsiden av dørhåndtaket på førersiden. Dette må ha blitt etterlatt av noen som har trukket døren igjen. Uansett hvem drapsmannen var, må vedkommende ha blitt plukket opp av noen, eller eventuelt hatt en bil stående klar med tanke på rømningen. Det viste seg at politimannen Fred Richie fra Calhoun County hadde kjørt forbi en person som gikk bort fra Daisys bil den formiddagen, på vei mot byen. Richie husket ikke mange detaljer om mannen han så. Siden han var litt sent

TIPSET

Emmett Township-politimannen Roy Bechtol mottok et tips om at Albert Cooley kunne ha hatt et forhold til Daisy og kunne være innblandet i for­brytelsen. Han møtte Cooley, og de to ble enige om å møtes dagen etter for å gjennomføre en løgndetektortest. Den kvelden dro Albert Cooley til sin brors garasje og begikk selvmord, noe som kastet mistanke over ham. Var han skyldig, eller ville han bare unngå løgndetektoren? I årenes løp har flere etterforskere tatt tak i de omfangs­ rike saksmappene i Zick-saken. I 1980-årene ble det antydet at Daisy ble drept av en sjalu kvinne i et anfall av sjalusi og raseri. Uansett hvem som drepte Daisy, antyder ugjerningens råskap at det kunne dreie seg om hevn. Men ville hun frivillig ha sluppet en elskers sinte kone i sitt eget hjem? Tross all oppmerksomheten som ble viet saken, fant man svært få konkrete ledetråder. Etterforskeren Steinbacher mottok et troverdig tips fra Ed Wood, en brønnborer som hadde kjørt langs Wattles Road nær Zick-huset den formiddagen drapet fant sted. Han så noen på hjørnet av Jono Road og Wattles Road som kjørte en hvit Pontiac. Wood kjente Daisy og visste at det var hennes bil. Hans beskrivelse av føreren stemmer godt med den Van Meer oppga.

ute, la han så vidt merke til mannen der han skyndte seg mot tinghuset. Postmannen i Zick-familiens distrikt, William Newman Daily, ble avhørt, og hans opplysninger er interessante på to måter. Han hevdet at da han leverte posten hos paret kl. 11.10, var garasjeporten lukket. Døren på baksiden av der Daisy pleide å sette bilen sin, var derimot helt åpen. Daily mente også at han så noen som gikk langs Michigan Avenue like ved restauranten Chuck Wagon rett før dette tidspunktet. Postmannen mente det var en mann som gikk vestover. Personen var rundt 40 år gammel, var mellom 1,65 og 1,75 meter høy og hadde svart hår. Daily sa at mannen var barhodet og veide mellom 70 og 75 kilo. Han hadde på seg en livlang, gabardinaktig jakke. Daily mente han var mørkhudet. Han sa også at mannen hadde et eiendommelig glis om munnen. Til tross for at lokalavisene etterlyste mannen, hadde ingen andre sett denne mystiske skikkelsen. Daisys angivelige rykte var noe etterforskerne kom til å bruke mye tid på. Først og fremst gikk de ektemannen Floyd etter i sømmene. Var han en sjalu og krenket ektemann ute på hevn­tokt? For etterforskerne var problemet at Floyd hadde en offentlig eksponert jobb i forretningen, og bevegelsene hans var det gjort ganske godt rede for i tiden rundt hustruens bortgang. Floyd besto dessuten en løgndetektortest med glans. Samtidig hadde hennes eks-mann et solid alibi og mangelfullt motiv. Raymond Mercers bevegelser på drapstidspunktet ble også satt under lupen. Men han arbeidet på fabrikkens vedlikeholds­ avdeling, og hans kolleger kunne gjøre rede for mesteparten av tiden hans.

OVER Den mistenkte ble sett av et vitne da han kjørte sakte avgårde i Zicks Pontiac.

152 Mordmysterier 2018_redigert.indd 152

27.11.2018 15:36


MORDET PÅ DAISY ZICK

Zicks garasje slik etterforskerne fant den. Dette avviker skarpt fra versjonen i forklaringen fra mistenkte William Daily.

GJENOPPTAGELSEN I TIDENS LØP HAR DET DUKKET OPP NYE LEDETRÅDER OG NYE MISTENKTE. Etterforsker Leroy Steinbacher hos delstatspolitiet ga aldri helt opp denne saken. Da han mamge år etter gjennomgikk saksmappen, tok han en ny samtale med William Daily. Daily endret forklaring og mente at det var en kvinne han hadde sett spasere den morgenen, ikke en mann. Daily holdt fast ved at garasjeporten hos Zick var lukket da han hadde vært ved huset før liket ble oppdaget. Videre hadde Daily hatt en spesiell frisyre, slik Van Meer hadde beskrevet. Datidens postmenn brukte blå frakker, slik som den fru DeFrance hadde sett. Daily forlot sin trygge jobb i Battle Creek og flyttet til Florida, og lovte å snakke med etterforskerne igjen, men han fulgte aldri opp. Ved nærmere granskning av Daily oppdaget man at han hadde truet med å «gjøre det samme med en kvinne som det som ble gjort med Daisy Zick» da han snakket med en kvinne han hadde danset med en kveld.

OVER TIL HØYRE Daisys Pontiac i politigarasjen. Man ser tydelige merker etter at noen har subbet borti bilen og etterlatt seg en smal blodstripe. OVER TIL VENSTRE Zicks hovedsoverom, der drapsmannen slapp Daisys veske.

FLOYD BLE GRANSKET. VAR HAN EN SJALU OG KRENKET EKTEMANN UTE PÅ HEVN­TOKT?

SLUTTEN? Delstatspolitiet i Michigan har bevart alle fysiske bevis i Zick-saken. Disse er ikke testet for DNA for å sjekke om det fantes andre enn Daisys blod på åstedet. Et så brutalt angrep skader gjerne angriperen i tillegg til offeret. Ved en ny gjennomgang av saken i 1984 anså man postbudet Daily for å være den mest sannsynlige gjerningsmannen. Han bodde i Florida, og delstatspolitiet i Michigan sendte en gruppe ned for å teste ham med løgndetektor. Daily nektet å snakke med politiet. I januar 2000 fikk Daily en kreftdiagnose og døde i april 2011. Tok han viktige hemmeligheter om drapet med seg i graven? Det har nå gått over 50 år, og Daisys drapsmann er trolig død eller svært gammel. Likevel kan det hende at noen kommer med en tilståelse på dødsleiet, eller kanskje pårørende finner nøkler til en Pontiac Bonneville. Uansett blir sjansene for at dette skal skje, mindre for hvert år som går.

©Ian Moores Graphics; Getty

Politiet forutsatte at Daisy ble drept av en hun hadde hatt en affære med på arbeidsplassen. Derfor tok etterforskerne for seg hver eneste en av de ansatte som ikke kunne gjøre godt nok rede for alle sine bevegelser den aktuelle dagen. Det ble gjennomført løgndetektortester, og fingeravtrykk ble sjekket mot avtrykket fra bildøren. Dusinvis av prøver ble tatt, og mange mistenkte ble innhentet, avhørt og testet. Dette ga ingen resultater. 49 år gamle Garrett Van Meer meldte seg to måneder etter drapet for å fortelle at han hadde kjørt bak en hvit Pontiac Bonneville som kjørte langsomt bortover Michigan Avenue kl. 10.30 drapsdagen. Han mente sjåføren lot til å ha problemer med bilen, og Garrett ble irritert fordi dette forsinket ham. Da han kjørte forbi, fikk han tatt en god kikk på sjåførens ansikt og den mørke frakken han var iført. Noe han la godt merke til, var den særpregede frisyren, langt og høyt foran, og skilt bakover. I 1963, militærfrisyrenes tidsalder, var en slik hårsveis temmelig uvanlig.

153 Mordmysterier 2018_redigert.indd 153

27.11.2018 15:36


MORDMYSTERIER

154 Mordmysterier 2018_redigert.indd 154

27.11.2018 15:36


BUNNIEN OG SKOLEPIKEN DRAPENE PÅ EVE STRATFORD OG LYNNE WEEDON – EN GLAMORØS PLAYBOY-BUNNY OG EN SKOLEJENTE – BLE KNYTTET SAMMEN PÅ GRUSOMSTE VIS DA DE VISTE SEG Å DELE MORDER.

D

en unge, tiltrekkende og ambisiøse Eve Stratford var kjent som «Bunny Ava» da hun ble med i Londons prestisje­fulle Playboy Club i Park Lane i 1973. I løpet av sin toårige ansettelse som cocktailbunny i lunsjtiden ble hun betraktet som en god arbeidstaker – alltid høflig, punktlig og dedikert til yrket. «Alle likte henne, hun var en vakker og vennlig jente som bare kom hit for å gjøre jobben sin», erindrer Erin Morris, den tidligere «bunnymammaen» som hadde ansatt 19 år gamle Stratford, og hadde ansvaret for stillingen hennes hos Playboy. «Hun var veltalende, profesjonell og hadde høy arbeidsmoral. Hun ringte aldri for å si at hun ikke kunne komme på jobb, og hvis hun trengte fri, ga hun alltid beskjed i god tid.» Fra midten av 1960-årene og ut på 70-tallet var Playboy Club et av de mest populære kjendisstedene i London, og stjernene tindret bokstavelig talt i Stratfords øyne. Men hun hadde selv ambisjoner om å bli berømt. I 1975, da hun allerede hadde prøvd seg, og blitt avvist fra, USAs ettertraktede Playboy Magazine, grep hun i stedet sjansen til å posere naken i den britiske konkurrenten Mayfair. Stratford ble «Miss March» og ble introdusert som «Eva von Bork», den «superklassiske blondinen». De påfølgende eksplisitte bildene ble ledsaget av en like eksplisitt tekst, der det ble hevdet at hun likte

å bli dominert i sengen, «å bli holdt på plass», men at hun ikke likte å bli «pisket, bundet fast og sånne ting».

ET SKUM MELT F ORVARSEL

Da Playboy ble oppmerksomme på de publiserte fotografiene, ble Eve Stratford umiddelbart kalt inn på teppet og utestengt i tre måneder. Playboy forbød på det strengeste at deres modeller poserte i konkurrerende magasiner. «Hun ble ikke lei seg, hun forsto hva hun hadde gjort, og hvorfor det måtte bli slik», fortsetter Erin Morris. «Hun fortalte meg at hun hadde gjort det for å få adgang til modellyrket. Jeg sa hun kunne komme tilbake på jobben når utestengelsesperioden utløp, men hun regnet dette som å ta et trinn opp på stigen og at hun dermed ikke trengte å komme tilbake. Hun ønsket ikke bare å varte opp ved bordene, hun ville få noe ut av livet.» Stratford hadde skaffet seg en agent, og hennes neste modell­ oppdrag besto i å posere naken til pinup-bilder i et sørafrikansk blad. Deretter poserte hun for omslaget til en krimroman, der hun måtte se skremt ut mens en kniv ble kastet mot halsen hennes. Dette kom til å bli et utilsiktet smakløst forvarsel om de forestående begivenhetene.

155 Mordmysterier 2018_redigert.indd 155

27.11.2018 15:36


MORDMYSTERIER Det gikk ikke lang tid før Stratford fortalte vennene sine at hun mottok mystiske telefonoppringninger der en person hadde lagt på uten å si noe, og senere at en mann snek omkring og fulgte etter henne gatelangs.

TIRSDAG 18. MARS 1975

Den håpefulle modellen hadde et møte med fotoagenten sin i Camden, før hun dro i retning Bayswater for å møte en redaktør. Etter møtet kjøpte Stratford tørkede blomster på kjøpesenteret Whitleys, før hun tok toget hjem til Leyton og ankom undergrunnsstasjonen i Leyton klokken 15.45. Da hun forlot stasjonen for å spasere den drøye kilo­meteren hjem til leiligheten i Lyndhurst Drive, begynte det å regne. Kl. 16.10 kom Stratford alene hjem til leiligheten hun leide ovenpå i huset, der hun tok av seg de våte klærne på soverommet. Men hun var ikke lenge alene. Kl. 16.30 hørte en nabo henne i rolig samtale med en mann. Rundt kl. 17.15 hørte den samme naboen et kraftig dunk som om en stol veltet, og deretter fottrinn ned trappene og ut på gaten. Så begynte telefonen å ringe, men ingen svarte. Ti minutter senere kom Stratfords samboer og kjæreste Tony Priest, en gaffeltruckfører og deltidssanger, til leiligheten sammen med en annen beboer. De fant Stratford på soverommet med ansiktet vendt ned mot gulvet. Hun lå ved siden av madrassen og blomstene som var blitt tilsølt av blod. Hun hadde på seg rosa BH og truse under en blå neglisjé som var åpen foran. Armene var bundet bak ryggen med en strømpe og beltet fra en morgenkåpe. En nylonstrømpe var bundet rundt anklene hennes. Kuttet over strupen var så dypt at hodet nesten var skåret helt av. Selv om det ikke var noen tydelige tegn på motstand, ble det senere klart at drapsmannen hadde tystnet Stratford ved å dekke til munnen hennes mens han skar over strupen hennes

Liverpool-bokseren John Conteh er fotografert sammen med Eve Stratford (bakerst) og andre bunnier i september 1974.

SPOR KOBLEDE DRAP

SPOR VÅPEN

I 2006 fører en granskning av uløste forbrytelser i London-regionen til en sammenligning av DNA-materiale fra drapene på Stratford og Weedon. Disse viser at samme drapsmann står bak.

Til tross for grundige søk fant ikke politiet noe drapsvåpen, men obduksjonen viser at det kan ha blitt brukt en type hammer.

OFFER LYNNE WEEDON Skolejenta Lynne Weedon blir angrepet og drept i et stille smug som kalles The Short Hedges. Hun var på vei hjem etter en bytur i New Heston Road. Morgenen etter blir hun funnet av datteren til en skolevaktmester nederst i hagen deres. Hun dør på sykehuset en uke senere.

3. SEPTEMBER 1975

ELM TREE PUB

OVER Mistenkte Peter Sutcliffe var kjent for å ha brukt en stump gjenstand ved flere av drapene.

156 Mordmysterier 2018_redigert.indd 156

27.11.2018 15:36


STRATFORD OG WEEDON

OFFER LYNDA FARROW Den gravide croupi­ eren Lynda Farrow ble drept i sitt hjem. Hun hadde blitt brutalt slått og knivstukket. Dette speiler måten Eve Stratford ble drept på, der det ble forsøkt å skjære av henne hodet med en taggete kniv som senere ble funnet på kjøkkenet.

LONDONS DRAPSORGIE DE TRE KVINNENE BLE FUNNET I ULIKE BYDELER AV LONDON, MEN UGJERNINGENE ER GJORT AV SAMME PERSON. VITNER

SPOR SIGNATUR Selv om det ikke ble funnet DNA, er fremgangsmåten ved drapet på Lynda Farrow den samme som på Eve Stratford. Særlig forsøket på å skjære av hodet.

19. JANUAR 1979

Et par forbi­passerende skole­ jenter foran Farrows bolig hørte et plutselig skrik før døren brått ble smelt igjen. Senere observerte et annet vitne en mann som løp bortover Whitehall Road.

SPOR FOTSPOR Senere fant politiet fotspor i snøen. De gikk bort til inngangsdøren. Avtrykkene stammet fra et par wellingtonstøvler i størrelse 40.

SPOR IDENTITET Et vitne sier han så en mann i 30-årene, rundt 1,75 høy, med mørke afrokrøller, kinnskjegg ned til øreflippene og dyptsittende øyne.

PLAYBOY CLUB LONDON

OFFER EVE STRATFORD

18. MARS 1975

VITNE

Playboy-piken Eve Stratford blir funnet død i sitt hjem av kjæresten Tony Priest og en annen beboer. Hun er bakbundet med en strømpe og et morgenkåpebelte. En annen nylonstrømpe er bundet rundt ankelen hennes. Hodet er nesten helt skåret av. Det var ingen spor etter innbrudd.

Vitner oppgir å ha observert Stratford gående inntil de siste 100 meterne før hun var hjemme.

STRUPEN VAR BLITT KUTTET SÅ DYPT AT HODET NESTEN VAR SKÅRET HELT AV

157 Mordmysterier 2018_redigert.indd 157

27.11.2018 15:36


MORDMYSTERIER

åtte til tolv ganger. Obduksjonen viste at Stratford hadde hatt sex den ettermiddagen, men det er uklart om det var frivillig eller voldtekt. Det er ingenting som tydet på et seksuelt overfall eller et innbrudd. Politiet klarte å spore Stratfords bevegelser med bistand fra vitner som hadde sett henne inntil de siste hundre meterne før hun kom hjem. «Vi var alle i sjokktilstand», sier Erin Morris. «Jeg husker at noe av det tristeste var den kvelden faren hennes kom hjem fra Sør-Afrika. Vi sendte en bil for å hente ham på flyplassen, ettersom han ønsket å snakke med en representant for ledelsen. Han gråt. Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd og hvorfor. Han sa at Eve var så glad for jobben hos Playboy. Jeg husker at vi alle var triste på hans vegne. Det var forferdelig. Bare fire dager tidligere hadde han snakket med datteren, og naturlig nok var han fullstendig knust.» Den tidligere «bunnymammaen» knytter omstendighetene rundt drapet til tidsepoken. «Vi låste ikke ytterdøren på den tiden. Hun kan ha hatt hendene fulle av ting da hun kom hjem, og gått inn døren uten å låse», reflekterer hun. «Noen kan ha holdt øye med henne. Jeg tror hun bare lukket døren uten å låse, og dermed kunne overfallsmannen komme seg inn.» Erin Morris husker også noe som skjedde før drapet, da hun på grunn av en navneforveksling fikk en gave som var ment for Playboy-bunnien. Hun kan ha hatt en ukjent beundrer. «Jeg husker at det var valentinsdagen, altså én måned før drapet, da det ble sendt en rød rose til Playboy Club. Den så ut til å være til 'E. Stratton', og derfor ble den levert til mitt kontor. Mitt pikenavn er Stratton», forklarer Erin Morris. «Da jeg så på gaven, sa jeg at 'nei, denne er til Eve Stratford'. Stratford var ikke korrekt stavet, men den var til henne. Jeg husker at hun virket som hun visste hvem den var fra da jeg ga den til henne, men jeg spurte aldri om det. I ettertid er likheten mellom navnene våre ganske skremmende.»

ONSDAG 3. SEPTEMBER 1975

I Londonbydelen Hounslow, seks måneder etter drapet på Eve Stratford, gikk skolejenta Lynne Weedon hjem etter en kveld ute med venner. Sammen med to av disse vennene gikk hun fra puben The Elm Tree pub i New Heston road kl. 22.30. Kl. 23.10 gikk de tre hver til sitt i et kryss, og Weedon tok sin vanlige snarvei ned et stille smug som kalles The Short Hedges. Det førte til foreldrenes bolig i Lampton Avenue. Fem minutter senere, da hun var kommet halvveis ned den mørklagte stien, ble hun angrepet. Skallen hennes ble smadret bakfra med en stump gjenstand. Både Weedons blå jeans og undertøy ble tatt av henne der hun lå i søla, slik at hun ble liggende naken fra livet og ned. Deretter ble hun seksuelt misbrukt på stedet. Men angriperen hennes fikk sannsynligvis panikk da han hørte at en person kom gående i smuget. I frykt for at han skulle bli oppdaget, kastet han offeret sitt over et kabelgjerde som omga en transformatorstasjon, og etterlot henne for å dø. Kl. 7.30 morgenen etter ble Weedons bortslengte, bevisstløse legeme funnet av tenåringsdatteren til en skolevaktmester. Liket lå nederst i hagen deres, som grenset inntil transformatorstasjonen. Tragisk nok døde Weedon av hjerneblødning en uke senere på West Middlesex Hospital. Til tross for at politiet gjennomførte grundige søk, ble drapsvåpenet aldri funnet, og det var heller ingen vitner.

OVER TIL VENSTRE Boligen til Bunny-piken Eve Stratford og åsted for det grusomme drapet. OVER En ukjent besøkende med blomster til Eve, 21. mars 1975. Politiet har forgjeves forsøkt å oppspore mannen på bildet.

BÅDE WEEDONS BLÅ JEANS OG UNDERTØY BLE TATT AV HENNE ... SLIK AT HUN BLE LIGGENDE NAKEN FRA LIVET OG NED

158 Mordmysterier 2018_redigert.indd 158

27.11.2018 15:36


STRATFORD OG WEEDON

OVER Kunne Farrow ha unnsluppet døden hvis hun bare hadde låst døren bak seg?

ETTERFORSKNINGEN D rapene på Eve Stratford og Lynne Weedon ble grusomt nok knyttet til hverandre først 30 år senere. I 2006, da det var gjort store gjennombrudd innen DNA-testing, ble det bekreftet at de delte drapsmann. Metropolitan-politiets opprinnelige etter­ forskning av drapet på Playboy-bunnien utelukket raskt Stratfords kjæreste Tony Priest som gjernings­mann, og han leverte også senere inn en DNA-prøve som frikjente ham fullstendig. Oppmerksomheten ble rettet mot den eksplisitte artikkelen i Mayfair, som potensielt hadde over 400 000 lesere i måneden. Kanskje den vovede posituren hadde provosert drapsmannen til å begå forbrytelsen? Mayfair-redaktør David Brenner, som selv skrev saken, avslørte at han hadde gjennomført intervjuet med Stratford per telefon, og at han derfor ikke hadde møtt henne i virkeligheten. Men politiet hadde vanskelig for å tro at Brenner faktisk aldri hadde truffet Stratford. Fotografen Peter Pugh-Cook var også under mistanke. Han hadde tatt nakenbildene til både det sørafrikanske bladet og til krimforsiden som er beryktet for å ha forutbestemt at Stratford skulle bli drept med en kniv mot halsen. Det kom fram at art director Ken Simms hadde fått sansen for Stratford under fotograferingen, og spurte etter telefonnummeret hennes. Men det ville ikke Stratford, så hun skrev heller ned

OVER Fotspor i størrelse 40 ble funnet i snøen, samme størrelse som the Ripper.

SELV OM DRAPENE BLE KNYTTET SAMMEN 30 ÅR SENERE, ER POLITIET IKKE KOMMET NÆRMERE EN LØSNING.

hans nummer i dagboken sin etterpå. Derfor ble Simms holdt i varetekt over natten og avhørt av politiet. Etterforskerne mistenkte også en som Stratford ble kjent med hos Playboy, Abdul Khawaja. Han ble kalt «lille Abdul» av kollegene og var et populært og godt likt libanesisk klubbmedlem. Lille Abdul besøkte Playboy hver dag og likte å omgås bunniene, særlig Bunny Ava. Dermed sto han høyt oppe på politiets liste over mistenkte. Overbetjent John McFadzean ledet etterforskningen og har fortalt at «tre menn med ulik bakgrunn, fra ulike deler av London, alle tilsto drapet. Disse falske tilståelsene var lette å avsløre … Å innrømme kvelning når redskapet som ble brukt, var en kniv, taler for seg selv.» Etterforskere fra Leyton CID i Øst-London brukte ett år på etterforskningen før de la ned arbeidet og arkiverte papirmaterialet. Til tross for grundige søk ble det ikke funnet noe drapsvåpen der Lynne Weedon ble overfalt, men etter obduksjonen ble det spekulert i om det kunne være en tung hammer. Politiet undersøkte hundrevis av kriminelle rulleblad tilhørende dømte sexovergripere og avhørte dem, men dette ga heller ingen mistenkte. Så kom det tidligere nevnte DNA-gjennom­ bruddet. I 2006 ble det opprettet en gruppe (kalt Operation Stelth) for gjennomgang av gamle drapssaker, ledet av Metropolitan-politiets

stab. Gruppen skulle gjennomgå gamle, uløste drapssaker i hovedstaden. De rettsmedisinske bevisene fra både Stratfords og Weedons drapsåsteder var tilfeldigvis blitt bevart. Dermed kunne politiet, ved å bruke sammenlignende DNA-analyser som etterforskningsverktøy, se av testresultatene at gjerningspersonene delte det samme genetiske fingeravtrykket. Disse unike genetiske kjennetegnene utelukket både den avdøde Abdul Khawaja (via DNA hentet fra sønnen hans) og Mayfair-redaktør David Brenner. Den 23. april 2015 var det 40 år siden drapene ble begått, og politiet utlyste en dusør på 40 000 pund for oppklarende opplysninger om de to sammenkoblede drapene. Appellen ble kring­kastet i det britiske programmet Crimewatch. Programmet er populert og har lang sendehistorikk på BBC One. Dette ga ingen resultater. Etterforskeren Noel McHugh uttalte at «jeg er overbevist om at noen der ute har opplysninger om hvem som utførte disse drapene. Det er utenkelig at en morder klarer å holde dette helt hemmelig i 40 år». McHugh tenker seg at drapsmannen må ha røpet detaljer rundt drapene, kanskje til en venn, livsledsager eller cellekompis. Politiet regner med at drapsmannen nå er i seksti- eller syttiårene.

159 Mordmysterier 2018_redigert.indd 159

27.11.2018 15:36


MORDMYSTERIER

FORBINDELSEN TIL YORKSHIRE RIPPER KAN DEN DØMTE SERIEDRAPSMANNEN PETER SUTCLIFFE HA STÅTT BAK DRAPENE? Politiet strevde nok veldig med å finne en mistenkt for drapene på Eve Stratford, Lynne Weedon og Lynda Farrow, men den pensjonerte politietterforskeren Chris Clark har sammen med den gravende journalisten Tim Tate gjennomført sin egen etterforskning av disse drapene. Sammen med en rekke andre uløste drap i hele Storbritannia har de skissert en ganske overbevisende sak i boken Yorkshire Ripper: The Secret Murders. Clark røper at den tidligere dømte Peter Sutcliffe (kjent som Yorkshire Ripper) for­uroligende nok befant seg i nabolaget bare dager før Stratford ble drept. Han antar også at Sutcliffe hadde enkel adkomst til Playboy-pikens bolig fra stedet han bodde på i Alperton i den nordlige London-bydelen Brent. Sutcliffe var der i anledning av bryllypet til svigersøsteren, som ble holdt fire dager etter drapet på Stratford. Talende nok bar drapet på Stratford noen av de samme signaturene som flere drap det er bekreftet at Sutcliffe begikk senere. Men fordi fremgangsmåten ved drapet på Stratford var dramatisk annerledes, knyttet ikke London-politiet drapet til Yorkshire Ripper på den tiden. Politiet i vestre Yorkshire hadde også en antagelse om at the Ripper bare gikk etter prostituerte, og at han bare var virksom innenfor områdene Yorkshire og Lancashire. I sin bok vektlegger den forhenværende politimannen Clark at etterforskerne ikke tenkte på at the Ripper kan ha variert fremgangsmåte for å unngå mistanke. Avslørende nok bærer drapet på Lynne Weedon the Rippers klassiske signatur: knusing av skallen bakfra, før benklærne ble revet av offeret. Clark avslører at Sutcliffe også var i London den uken Lynne Weedon ble drept. Han oppholdt seg i en bolig i Nord-London før han reiste med fly fra Heathrow, som bare ligger seks kilometer fra åstedet for drapet. Dessuten skar Sutcliffe over halsen på Irene Richarson under et brutalt drap i 1977, som et speilbilde av Stratford-drapet. Clark sier i Yorkshire Ripper: The Secret Murders, at sårene var identiske med dem Eve Stratford ble påført. «Det var også slående likheter med det uløste drapet på Patsy Morris i Hounslow i 1980, der håndleddene var blitt bundet sammen bak på ryggen hennes med en strømpe. Etter dommen insisterte Sutcliffe merkelig nok på at drapene hans ikke var seksuelt motiverte overfall, noe som distanserte ham fra andre uløste drap i hele landet. Clark mener dette var et utspekulert trekk fra Sutcliffe for å overbeviser rettspsykiaterne om at han var gal, slik at han kunne unngå fengselsstraff. «Peter Sutcliffe leste 'nakenlektyre' fra både Mayfair og Penthouse, og hadde massevis av disse bladene i varebilen sin», forteller Clark oss. «I lommeboken hadde han også et foto av sin fremtidige svigerinne i bare undertøyet.» Clark foretok en grundig gjennomgang av politirapportene etter drapet på den tidligere Playboy-piken og trakk sine egne konklusjoner. «Politiet uttalte at hun hadde vært involvert i seksuelle aktiviteter, men det ble ikke funnet sæd i undertøyet,

[men det ble funnet noen spor] på morgenkåpebeltet og skjerfet rundt håndleddene», røper han. «Jeg konkluderer med at Eve først ble gjort bevisstløs ved kvelning, før halsen ble skåret over så kvelningsbeviset ble ødelagt. Patologen fant åpenbart spor etter kvelning, og konklusjonen var at en hånd som ble holdt over munnen hennes under drapet var årsaken.» Vi vet allerede at det skjedde et mislykket forsøk på å skjære hodet av Lynda Farrow da hun ble drept, og Clark legger til at «det kan godt tenkes at [Peter Sutcliffe] også var i London da Lynda Farrow ble drept». Han avslører også at et vitne beskrev en løpende mann i området som bar en forbløffende likhet med Yorkshire Ripper.

Seriemorderen Peter Sutcliffe har aldri tilstått drapene og sitter allerede inne på livstid.

160 Mordmysterier 2018_redigert.indd 160

27.11.2018 15:36


STRATFORD OG WEEDON

ETTERSPILLET DERFOR BETRAKTER IKKE POLITIET PETER SUTCLIFFE SOM HOVEDMISTENKT.

BESKRIVELSEN MINNET OM EN SOM VAR KNYTTET TIL EN LANG REKKE DRAP ELLERS I LANDET

DRAPET PÅ LYNDA FARROW På ettermiddagen den 19. januar 1979, nesten fire år etter og åtte kilometer unna stedet Eve Stratford ble drept, avsluttet den gravide 29-åringen Lynda Farrow skiftet sitt ved International Sporting Club. Kl. 14.40 kom tobarnsmoren alene hjem til boligen i Whitehall Road i Woodford Green øst i London. Hun hørte at telefonen ringte og løp inn. Da gjorde hun den fatale feilen å la ytterdøren stå på gløtt. Noen øyeblikk etter hørte noen forbi­passerende skolejenter et plutselig skrik før døren ble lukket med et smell. På grunn av kraftig snøvær ble skolen stengt ved lunsj­tider, og Lyndas døtre kom hjem før de pleide. Jentene banket på døren gjentatte ganger, noe som avbrøt drapsmannen. Da ingen besvarte døtrenes rop, kikket de gjennom brevsprekken. Til deres store skrekk så de moren ligge med ansiktet ned i en blodpøl i gangen. Farrow hadde blitt brutalt slått ned og knivstukket til døde, men det hadde ikke skjedd noe seksuelt overgrep. Det var som en skummel skygge av drapet på Eve Stratford, og drapsmannen hadde forsøkt å skjære av henne hodet med en taggete kniv. Politiet fant fotavtrykk i snøen, og

Crimewatch utlyste en dusør på 20 000 pund etter drapet på Lynda.

disse førte til hoveddøren. Avtrykkene kom fra et par wellingtonstøvler i størrelse 40. Selv om det ikke ble funnet DNA-spor, var fremgangsmåten kjent, og politiet har ikke kunnet utelukke at det var samme mann som drepte Eve Stratford og dermed også Lynne Weedon. Et vitne har senere sagt at han observerte en mann som løp bortover Whitehall Road. Beskrivelsen minnet om en som var knyttet til en lang rekke drap ellers i landet.

© Rex, Alamy

OVER Farrows døtre forstyrret drapsmannen på åstedet, men de var for sent ute.

Når man ikke har noen mistenkte i saken, kan Chris Clarks nylige påstander om at Yorkshire Ripper kan ha stått bak drapene på Eve Stratford, Lynne Weedon og Lynda Farrow (sammen med en rekke andre uløste drap) være en besnærende teori. Særlig med tanke på hvor han befant seg da disse forbrytelsene ble begått, og at vitneobservasjonene minner om Sutcliffe. En enkel DNA-sammenligning mellom de forskjellige drapssakene og en prøve fra Sutcliffe som nå sitter i fengsel, kan vise én gang for alle om han var skyldig. Men på dette stadiet kan granskningen bli uhyre kompleks og politisk betent. Sutcliffe er en nonsecretor, en som ikke skiller ut blodtypen sin i spytt eller sæd. Politiet besitter ennå bare munnprøver og hår i sine nasjonale databaser, og derfor vil en ny blodprøve måtte hentes fra Sutcliffe for at det skal bli mulig å sammenligne med prøvene fra hans påståtte ofre. I så fall krever dette at det utskrives en rettskjennelse. «Jeg mener de må ha tilstrekkelig med prime facie(førstehånds) bevis og nok faktiske bevis til å knytte Sutcliffe til sakene som mistenkt, og så kan man kjøre prosessen derfra», hevder Clark. Men som Clark avslører, hadde politiet i vestre Yorkshire, uten å være klar over det, Sutcliffe inne til forhør minst ni ganger i løpet av hans mangeårige drapsorgie, og hver gang ble han løslatt uten videre spørsmål. Fri til å begå nye forbrytelser. I kjølvannet av Sutcliffes dom ledet assisterende politi­ mester ved West Yorkshire politikammer en intern høring for å avklare eventuelle feilgrep under etterforskningen av Yorkshire Ripper. I tillegg ble en separat etterforskning utført av Lawrence Byford (bestilt av daværende innenriksminister William Whitelaw) der man undersøkte politidistriktets inkompetanse, og hvorfor det tok så lang tid å pågripe Sutcliffe. Men som Clark viser i sin bok, ble funnene i disse rapportene ikke offentliggjort, men gjort utilgjengelige for innsyn. Talende nok konkluderte Byford-rapporten med at Peter Sutcliffe trolig sto bak tallrike angrep på andre kvinner mellom 1969 og 1980 i andre deler av landet. Derfor kan godt Stratford, Weedon og Farrow være blant de mange som ble overfalt av Yorkshire Ripper. På grunn av at disse funnene ikke ble vektlagt, slapp Sutcliffe unna tiltale for flere mulige forhold, og mange uløste saker er begravet. Clark hevder at informasjonen skjules for å dempe kritikken mot West Yorkshire-politiet. Dette hjelper uansett ikke de pårørende etter Stratford, Weedon og Farrow, eller dem som sto de andre mistenkte Ripper-ofrene nær.

161 Mordmysterier 2018_redigert.indd 161

27.11.2018 15:36


Vi er skamløst oppslukt av forbruker­ teknologi. Kom på besøk og få siste nytt fra tech­verdenen! • Dyptpløyende gadget-testing • Ferske tech-nyheter og rykter • Gjennomarbeidede kjøpeguider

techradar.com

Mordmysterier TR annonse NO2018_redigert.indd 230x297.indd 1 162

27.11.2018 13:27 15:36 19.06.2018


Nyhet! Nå alt på ett sted www.bokasin.no Les på mobil, nettbrett eller PC

Kun

49, per md. Første måned GRATIS! Ingen binding – ingen kredittkort - ingen krav til kjøp.

Untitled-6 3

Få ubegrenset tilgang til flere hundre spennende artikler og temabøker fra bl.a. BBC, TopGear, Lonely Planet, Men’s Health og Animal Planet

Kun god lesing

21.12.2018 10:14


Spennende lesning

hva er det SOM TRIGGER en MORDER?

OPPDAG de GRUSOMME SIDENE TIL seriemORDERNE som ER på frifot DEN DAG I DAG

MORDMYSTERIER

LES om DE barbariskE FORBRYTELSENE som HAR VÆRT ULØSTE i mANGE ÅR

PÅ INNSIDEN AV 20 UOPPKLARTE DRAPSGÅTER

MORD & R MYSTERIE

Mordmysterier er stappfull av åstedsbilder og kart over mordernes jaktmarker. Vi presenterer også beviser og indisier som du selv kan etterforske. Kan du bidra til å løse noen av verdens mest kjente, uoppklarte mordmysterier?

mordmysterier

begå en Er det mulig å og mme e ls slik forbryte det? ko d me na un

Hva er det som får en person til å drepe? Og hvorfor forblir så mange drap uoppklarte, til tross for at det finnes sterke bevis? Noen av disse sakene blir en del av vår kollektive hukommelse for alltid. Ikke på grunn av at de er spesielt blodige eller brutale, eller på grunn av antallet drepte, eller fordi gjerningspersonene er avskyelige – nei, de huskes fordi de aldri er blitt oppklart.

ta en nærmere titt på de mistenkte i hver mordsak

LT?

KVA 92003

Hvem drepte «The black Dahlia»?

7 023060 112035

ISBN: 978-82-8343-497-2

henre ttet? Untitled-6 4 Mordmysterier_NOR_Cover.indd 1

21.12.2018 10:14


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.