Uncut: Bruce Springsteen - Den ultimate guiden by Orage

D E N U LT I M AT E G U I D E N

AKTIV FRITID

SPRINGSTEEN THE BOSS

EKSKLUSIV MUSIKKSPESIAL

HELE HISTORIEN

SPRINGSTEEN

EKSLUSIVE FOTOGRAFIER KLASSISKE INTERVJUER GRUNDIGE ANMELDELSER AV ALLE ALBUMENE

1920 Kr. 179,00 bc 0170 001

FRA SKAPERNE AV

FAKTA

Untitled-4 1

22.03.2019 09:44 13:00 26.02.2019

SPRINGSTEEN – DEN ULTIMATE GUIDEN 2019 © Orage AS

Redaksjon Redaktør: Inger Marit Hansen Oversettelse: Sissel Sommer Steneby og Ann-Sofi S. Emilsen Korrektur: Ann Kristin Hermundstad

Salgs- og markedsansvarlig Øystein Berg +47 909 61 959 berg@orage.no

Orage AS innehar alle rettigheter til innholdet i boka. Det er ikke tillatt med reproduksjon, kopiering i noen forstand. Det er ikke tillatt å legge ut hele eller deler av boken på internett eller annen elektronisk reproduksjon. Tillatelser kan kun gis ved henvendelse til redaksjonen i Orage AS.

Utgitt av Orage AS Jarlsøveien 50 3124 Tønsberg +47 47 46 60 00 post@orage.no www.orage.no

Trykk Trykket i Lettland, Artko AS Alle produkter fra Orage AS er trykt ved svanemerkede trykkerier.

Utgitt på lisens fra TI Media This bookazine is published under licence from TI Media. All rights in the licensed material belong to TI Media and it may not be reproduced, whether in whole or in part, without the prior written consent. © 2019 TI Media

Originaltittel The Ultimate Music Guide: Springsteen © TI Media

Untitled-4 Springsteen2Cover NORSK.indd 2

22.03.2019 13:00

SPRINGSTEEN: INNLEDNING

VELKOMMEN! S

EPTEMBER 1978. Bruce Springsteen har akkurat spilt en konsert på Palladium i New York City. Den varte i nesten fire fantastiske timer. Anmelderen fra NME kunne ekstatisk rapportere at det «var det beste rock’n’rollshowet jeg noen gang kommer til å oppleve». Det er sent, og selv den mest umettelige fan er fornøyd med Springsteen i kveld. Det gryr av dag, men han er energisk og interessert, og står blant hundrevis av lykkelige fans som har kommet for å takke ham og for få en autograf. «Musikken ga meg alt … Jeg var ingen, jeg hadde ingenting», forklarer han. «Jeg ville aldri stille noen i forlegenhet.» Han sier at fansen gir ham «en følelse av tungt ansvar … Jeg vil ikke skuffe dem som har støttet meg. Og det holder ikke bare å komme seg gjennom konserten, jeg vil gi alt, hver kveld.» Trettisju begivenhetsrike år senere er Bruce Springsteen fortsatt like dedikert. Han går på det femte tiåret som musiker og er et lysende eksempel for alle andre utøvere når det gjelder engasjementet, omsorgen og den overstrømmende kjærligheten han har til fansen, landet sitt og den forløsende kraften som rock’n’roll har. «Bruce har aldri snakket om å slutte», fortalte bandmedlem og venn Steve Van Zandt til Uncut for noen år siden. «Det er utenkelig.» Dette er et helt spesielt og innholdsrikt bokasin om en av rockens giganter. Her finner du nærgående intervjuer av Springsteen gjennom hele hans karriere. I 1974 herjet han på dansekroene i Texas og mislikte kjendislivet så sterkt at han heller ville dø enn å spille i Madison Square Garden. I 2002 møter vi ham hjemme i New Jersey, der han gjentar mantraet som han har levd etter i alle år: «Jeg tror det er viktig å oppføre seg som folk.» Innimellom dette blir vi med på eventyrlige reiser til Frankrike, vi gjør strandhugg i Graceland, og en og annen paranoid episode med en sokk blant annet. Vi går også grundig gjennom alle albumene til Springsteen, fra Greetings From Asbury Park, NJ til High Hopes. Det blir kastet nytt lys over en musikalsk katalog som for hvert nye kapittel fortsatt evner å overraske og inspirere. «You want the heart? You want the soul? You want control right now?» Det er bare å sette på en Bruce-plate …

BRUCE SPRINGSTEEN | 3

Bruce_FINALindd.indd 3

26.02.2019 08:53

SPRINGSTEEN

INNHOLD ALBUMENE

FROM 6GREETINGS ASBURY PARK, NJ

1973: Fra et hardt liv i New Jerseys klubber trer sangeren og låtskriveren fram …

56BORN IN THE USA Vi ser på Springsteens mestselgende verk med nye øyne.

THE WILD, THE 60 10 INNOCENT & THE E STREET SHUFFLE Sammen med E Street Band finsliper Springsteen sin visjon.

TUNNEL OF LOVE

1987: Et dekonstruert E Street Band og Springsteens mest personlige album så langt.

Springsteen har en mørk, resignert tilnærming til arbeiderklassens problemer på den fjerde platen.

THE RIVER

Platen med 20 låter har store ambisjoner og byr på alt fra gladrock til selvgranskende hybelblues.

52NEBRASKA

Tilbake til røttene og enda lenger. En nøktern klassiker fra 1982, innspilt hjemme i Bruces garasje.

AND 100DEVILS DUST

120THE PROMISE

104 WE SHALL OVERCOME

124WRECKING BALL

Springsteen tar pulsen på et land i krise.

The Seeger Sessions, 2006: To amerikanske patrioter hyller hverandre.

108MAGIC

Bruce er HUMAN TOUCH/ tilbake med E Street LUCKY TOWN Band Etter en lang pause er The Boss tilbake med to LP-er. Eldre og WORKING klokere. ON A DREAM THE GHOST OF En håpefull TOM JOAD Springsteen feirer en Speednarkomane, bankranere ny æra med Obama som og gutteprostitusjon. leder. Springsteen er de utsattes THE LIVE stemme. ALBUMS Makten og æren! Fra TRACKS Live 1975–85 til Live In 1998: Fire CD-er, 66 Dublin. sanger – et dykk i arkivet. «En slags versjon av livet mitt», forklarer Springsteen.

24BORN TO RUN ON THE EDGEOFTOWN 36DARKNESS 68 1975: Et mesterverk blir til.

Et tidlig band, The Castiles, sent på 60-tallet (Bruce foran til venstre).

112

116

Fra 2010, «tapte» og nypussede låter som ikke kom med på Darkness … Bruce retter sin harme mot bankbransjen og makteliten etter den økonomiske krisen i 2008.

BOSSFAKTA «Baby, I got my facts!» Disse boksene finner du gjennom hele bokasinet. Her får du vite stort og smått om Bruce Frederick Joseph Springsteen, fra å bli utvist fra Ocean County College, NJ, til å bli en styrtrik musiker ...

128HIGH HOPES

Rariteter og coverlåter satt sammen i 2014.

132 SPRINGSTEEN

ON BROADWAY

En film og et album fullt av sjel

KLASSISKE INTERVJUER

84THE RISING

14«Dumåvære

skjerpet. Dakaningen En inderlig, gripende og bestemmeoverdeg...» intelligent respons på 9/11. 1974: Storbritannia møter rockens «nye superstjerne». «Vent litt, gutter. 28 Prøver dere å drepe meg?» The Boss må leve med hypen som nå skal ta fullstendig av.

«Musikken ga meg alt. Jeg var ingen, jeg hadde ingenting ...»

NMEs journalist Tony Parsons får audiens hos The Boss i 1978 og ser «den beste rockekonserten jeg noen gang vil se» …

«Jeg vil leve til jeg blir 84 pokker så gammel, skjønner du?» 2002: Uncut møter The Boss hjemme på gården i New Jersey og snakker om terrorisme, The Rising og gjenforeningen av E Street Band.

jeg nikker til 136«Når deg, gir du full gass»

Sistemann på laget, Tom Morello beskriver livet på veien med Bruce og E Street Band.

PLUSS ...

LITT AV HVERT 142 «Jeg ville ikke være en 72 50-åring blant gutta …» 144SI IFRA … Midtlivskrise? Springsteen går solo for første gang. Her gir han NME et svært åpenhjertig intervju i 1996.

Samlerobjekter, gjesteopptredener og antologier over The Boss’ verk.

... hvis du har hørt den om Uncut, Bruce Springsteen og Phil Spector …

4 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 4

26.02.2019 08:53

Gjenfødt i England: Med E Street Band på Glastonbury. Festival, 2009.

MIRRORPIX

PUBLISHED BY TI Media Ltd, 161 Marsh Wall, London | UNCUT EDITOR Michael Bonner BOOKAZINE EDITOR John Robinson ART EDITOR Marc Jones whose favourite Springsteen song is Dancing In The Dark PRODUCTION EDITOR Mick Meikleham Atlantic City SENIOR DESIGNER Michael Chapman, 4th July, Asbury Park (Sandy) SENIOR SUB EDITOR Mike Johnson EDITORIAL/PICTURE EDITOR Phil King Blinded By The Light – Manfred Mann’s Earth Band version CONTRIBUTORS: Mark Bentley, Kitty’s Back | Roy Carr, Hungry Heart | Allan Jones, She’s The One – the live version on Hammersmith Odeon London ’75 | John Lewis, Does This Bus Stop At 82nd Street | Alastair McKay, Atlantic City | Gavin Martin, Better Days | Andrew Mueller, Thunder Road | Chris Roberts, Candy’s Room | Neil Spencer, Atlantic City | Bud Scoppa, Thunder Road | Terry Staunton, Atlantic City | Adam Sweeting, Thunder Road | Luke Torn, Badlands | Peter Watts, Jungleland COVER PHOTO: WireImage THANKS TO: Benoît Rajalu, Stephanie Stevens-Wade, Matthew Webb, Emily Allen, Rebecca Green, Simon Bland, Johnny Lewis, Virginia Brown, Robert Sekula, Will Hughes, Andy Tidball, Anna Savva MARKETING Charlotte Treadaway SUBSCRIPTIONS Noemi Lopez | Sonja Zeven PUBLISHING DIRECTOR Ed Beale | GROUP MANAGING DIRECTOR Andrea Davies | MANAGING DIRECTOR Paul Williams | COVERS PRINTED BY Artko TEXT PRINTED BY Artko | All rights reserved. No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without permission in writing from the publisher, except by a reviewer, who may quote brief passages in a review. | WWW.UNCUT.CO.UK

BRUCE SPRINGSTEEN | 5

Bruce_FINALindd.indd 5

26.02.2019 08:53

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

GREETINGS FROM

ASBURY PARK, NJ

Greetings! Slik hilser en hardtarbeidende låtskribent og sanger fra klubbmiljøet som forsøker å finne sin egen stil i musikken. AV CHRIS ROBERTS

JANUAR 1973

CHUCK PULIN

LLE HAR DET, men de fleste skjønner det « bare ikke», har Bruce Springsteen ettertenksomt sagt. «Du må kunne se deg selv for den du er. Bare da kan du bli det du vil bli.» Da 60-tallet gikk over i 70-tallet, var Springsteen 21 år og spilte rundt på klubbene i Asbury Park. Her lærte han bransjen å kjenne og møtte musikerne som etter hvert skulle bli kjernen i The E Street Band. Springsteen spilte i grupper som Earth og Steel Mill (opprinnelig kalt Child). Disse bandene kunne tiltrekke seg folkemengder på 3000, selv uten platekontrakt. Sommeren 1971 oppsto det raseopptøyer, noe som førte til at havneområdet Asbury Park ble redusert. Dette forhindret framgangen for Springsteens karriere. Han var frustrert og tenkte at han kunne prøve seg som soloartist en stund. Han tok en tur til vestkysten, uten særlig hell. Men her møtte han Mike Appel og Jim Cretecos, to unnselige musikere hvis største

H 5.

bragd til da var å ha skrevet «Don’t You Want To Be Wanted?» for The Partridge Family. I mars 1972 avtalte de å være Springsteens manager. Kontrakten ble signert på et bilpanser, men den skulle vise seg å være en hemsko for sangeren. Men han hadde «ingen penger, ingen steder å dra, ingenting å gjøre. Det var så kaldt og jeg skrev masse, som en gal». I mai ordnet Appel et møte med lederen i Columbia, John Hammond, mannen som hadde signert Bob Dylan for ti år siden. Appel klarte å fornærme Hammond («Så du oppdaget Dylan? La oss se om du hadde flaks eller om du virkelig har teft for god musikk»). Likeve ble Hammond og en annen av de høye herrer, bigwig Clive Davis, imponert over Springsteen. Han var nervøs og spilte fem sanger for dem på piano, hvorav alle fem kom med på debutplaten. Snart var han signert på Columbia med en forhåndsutbetaling på 25 000 dollar og 40 000 dollar til innspilling. Mesteparten av dette gikk til Appels selskap Laurel Canyon. Men det var usikkert hvordan platen skulle være. Hammond likte folkesangerplater.

SANGENE 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9.

Blinded By The Light HHHH Growin’ Up HHHHH Mary Queen Of Arkansas HHHH Does This Bus Stop At 82nd Street? HHHH Lost In The Flood HHHHH The Angel HHHH For You HHHH Spirit In The Night HHHH It’s Hard To Be A Saint In The City HHHHH

Utgitt: 5. januar 1973 (USA); 9. mars 1973 (England) Produsert av: Mike Appel og Jim Cretecos Innspilt i: 914 Sound Studios i New York Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, akustisk og elektrisk gitar, conga, munnspill, bassgitar på «Blinded By The Light» og «Spirit In The Night»); Clarence Clemons (saksofon, koring); Vincent Lopez (trommer); Garry Tallent (bassgitar); David Sancious (piano, orgel); Harold Wheeler (piano på «Blinded By The Light»); Richard Davis (kontrabass på «The Angel») Høyeste listeplassering: England 41.; USA 60. (Albumet oppnådde plasseringene først da det utkom på nytt i 1980-årene)

6 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 6

26.02.2019 08:53

BRUCE SPRINGSTEEN | 7

Bruce_FINALindd.indd 7

26.02.2019 08:54

… leser Melody Maker, 1973.

bare til singler som «Just Like A Woman» og Springsteen trodde at han skulle rocke «Like A Rolling Stone», og at han var mer sammen med gutta – favorittgjengen med inspirert av Chuck Berry. Fortellerteknikken musikere fra nabolaget hjemme. Dermed ble på albumet befinner seg et sted mellom de to. Greetings From Asbury Park, NJ et merkelig kompromiss mellom folkesang og rock. Det ble Som hos Berry synger han om karakterene; drømmerne, eventyrerne, romantikerne og spilt inn i løpet av to uker og produsert med taperne han vokste opp med i bakevjen New nennsom hånd av Appel og Cretecos, som Jersey. Og som Dylan beskriver han dem med hadde til hensikt å spare mest mulig av et bildespråk som er fantasirikt og vakkert, budsjettet. Springsteen hadde skrevet de fleste sangene i men også uklart og gåtefullt. Men slik spenner lidenskapen og en forlatt skjønnhetssalong engasjementet seg i som lå under leiligheten ordflommen gjennom ni hans i Asbury Park. Han sanger, og sammen utgjør klimpret i vei på en gammel de en fantastisk kulisse for vindharpe han hadde fått H Richard Davis spilte hjembyen hans. Han tar i av tanten sin, og mellom kontrabass på «The Angel», bruk gatene fra avdankede hårtørkere fant som også spilte bassgitar barndommen som han guddommelig på Van Morrisons Astral bakteppe for poesien, for en inspirasjon. Greetings From Weeks. sprudlende, leken Asbury Park, NJ er fortsatt romantisk tilnærming. det eneste albumet der han H Springsteen og The «De fleste sangene var skrev teksten først og E Street Band spilte for fordekte selvbiografier», musikken etterpå. første gang albumet live skrev han senere i Bruce Strømmen av rim og i sin helhet 22. november Springsteen: Songs. referanser kan mildt sagt 2009 på HSBC Arena i Låttekstene rant ut av meg, sammenliknes med et Buffalo i New York, som det gikk over stokk og stein, haglgevær, med den avslutning på turneen i en tid da «du skriver uten å energien, tilstedeværelsen Working On A Dream. vite helt sikkert om noen og det slumpmessige kommer til å lytte. Det er overmotet som preger bare deg og musikken. Det utgivelsen. skjer bare én gang. Jeg skrev aldri på på den Da albumet ut først i januar 1973, begynte måten igjen. Jeg gikk vekk fra det.» kritikerne tidlig å kalle Springsteen for «den Muligens fornærmet over å bli kalt en Dylannye Bob Dylan». Dette var kanskje etterlikner, tok han seg senere i akt for å falle for uforskammet prematurt, men de hadde lysten til å bruke 25 ord der det kunne holde faktisk et poeng. Han forklarte senere at han med 5. Greetings From Asbury Park, NJ har sine ikke var fullblods fan av Dylan, at han kjente

BOSSFAKTA

lyter, som den syltynne produksjonen, det sparsommelige lydbildet og den tøylesløse flommen av metaforer og bildebruk. Likevel står albumet seg som unikt og forfriskende selv i dag. Det fanger kanskje ikke artistens fulle talent, men det gløder av lengsel, nidkjærhet og ønsket om å bli hørt. En desperasjon etter å si noe, selv om det betyr at litt vel mye blir sagt. For ikke å snakke om at dette er gode låter. Upolerte, jo visst. Mange av dem delvis borte etter elendig miksing, helt klart. Men «Blinded By The Light», «For You» og «Spirit In The Night» ble likevel slitesterke milepæler for Springsteen. Og «Growin’ Up» og «It’s Hard To Be A Saint In The City» (som begge ble kjapt covret av den alltid listige David Bowie, som så Springsteen spille på Max’s i Kansas City i februar 73) gjorde at han ble kul i flere leirer. Dette ble spilt inn på kort tid i det lille studioet 914 i New York i juli 72. Innspillingene var et virvar av Bruce solo og Bruce og «gutta» som ble hentet inn for å pynte på sangene. De var antagelig noe utilpass og uvant med situasjonen og slapp seg derfor ikke helt løs. Springsteen «skrev spontant, han endret navn for å beskytte de skyldige og jobbet hardt for å finne min egen identitet». Man kan høre gleden i dette arbeidet, hvordan han håper og tror og kanskje tviler på at verden vil høre stemmen hans. Han spytter ut fortellingene som vitnesbyrd og er kanskje for ivrig etter å få alt med. Men da Springsteen trodde at innspillingene var ferdig, mente Clive Davis (som foretrakk bandsangene framfor solosangene) at de ikke hadde noen singel. Dermed gikk Bruce tilbake i studio og la på to sanger ekstra. Han

8 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 8

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

akkompagnerte seg selv – som «bandet», på gitar, bass og trommer. De ekstra sangene var «Blinded By The Light» og «Spirit In The Night». For Bruce ble disse en flopp, men for Manfred Mann’s Earth Band ble de hitlåter i 1977 (førstnevnte ga dem førsteplassen på Billboardlisten). Det er vanskelig å snakke om Greetings From Asbury Park, NJ uten å sitere rikelig fra selve essensen, det vil si den strie ordflommen. Åpningslåten med sitt ordgyteri betegnes nå som legendarisk. Det er like sentralt for albumet som sitatet «Someday a real rain will come and wash all this scum off the streets» er for Scorseses film Taxi Driver. Lytteren kastes i en rutsjebane av rim når låten begynner med: «Madman drummers, bummers and Indians in the summer with a teenage diplomat/In the dumps with the mumps as the adolescent pumps his way into his hat …» De febrilske rimene bare øker i intensitet. De er frie og usensurerte, noen ganger klossete og uforståelige, andre ganger jublende av glede. «Noen av dem jobbet jeg med i en uke, men de fleste ble rablet ned på 15 minutter», fortalte Springsteen til Rolling Stone. «Teksten bare kom ut som ren energi. Jeg hadde samlet opp så mye i årevis, for på klubbene jeg hadde spilt, var det ingen som hørte på teksten. Så dette første albumet var en skikkelig ventil for meg.» Lydbildet byr fortsatt på utfordringer. Arrangementet i de raske låtene er ofte inspirert av blant annet Van Morrisons tolkning av den type soul og r’n’b som preget det Memphis-baserte plateselskapet Stax (særlig det raffinerte saksofon- og tangentspillet). Samtidig er grunnrytmen

«Growin’ Up», med sine vakre fraseringer, er en utsøkt beskrivelse av ungdommens forfengelighet, selvdyrkingen og deres nattlige sysler. «I combed my hair till it was just right, and commanded the night brigade», synger Springsteen, og det er lett å skjønne hvorfor Bowie likte sangen. «Does This Bus Stop At 82nd Street?» er et friskt pust av optimisme, «Lost In The Flood» er en storslått prototyp på «Jungleland», og der stemmen til Springsteen når uante høyder på rent trass. Det er en av de første sangene som handler om bilkulturen. Krimbokforfatter George P. Pelecanos har sagt dette om låten: «Ingen hadde hørt en låt før på radioen som talte til oss og vår verden på en så dyp og fullstendig måte som denne. Og det var bare begynnelsen.» Så har vi «For You», som er en overdrevet elskhatlåt: «Who am I to ask you to lick my sores?» med et umiskjennelig refreng under teppet av stødigere og mer ord og stavelser. «Spirit In The Night» er en rigid, mer som Motown. Men Springsteen har annen virkelighetsflukt, med Greasy Lake som ennå til gode å nå Spectors høyder. Vi får åsted for det klassiske rock’n’roll-bildet på noen korte øyeblikk der alle koser seg i den ungdomsopprør i god Brando/Dean-stil, der samme funky grooven, når Bruce en sjelden sex og moro er stikkord. Vi galopperer i mål gang tar pause fra smørbrødlisten av med avslutningslåten «It’s Hard To Be A Saint bildespråket sitt. In The City» som er i slekt med «Growin’ Up»: «I Men dette blir fort avbrutt for så å gjenoppstå burst just like a supernova» på neste album som kom rimer på «dance just like a raskt etter, The Wild, The Casanova». Her er sangeren Innocent & The E Street i en akutt tilstand av Shuffle. Det er kanskje fangenskap og prøver derfor de to mest H «Til å være en debut er desperat å komme seg fri usminkede og lavmælte dette forbløffende bra. ved hjelp av ordene. Asbury låtene – «Mary Queen Of Uansett hva det neste Park var kanskje ikke Arkansas» og «The Angel» – innen musikk er, har jeg en allment kjent som en er blant de mest rørende. sterk følelse av at Bruce postkortidyll, men for Her spiller Springsteen nær Springsteen blir en stor Springsteen ble det en sagt solo, og låtene er såpass del av det. Kanskje han gullgruve. nakne, noe han ikke er det neste …» RICHARD Greetings From Asbury gjentok før Nebraska. WILLIAMS, MELODY MAKER, Park, NJ gjorde ham ikke til Førstnevnte har referanser 31. MARS 1973 en stjerne. I løpet av hele til sirkusliv og akrobatikk 31, 1973 1973 solgte den bare ca. og er sentrale temaer i 20 000 eksemplarer og Bruces tidlige verk. Uroen nådde aldri Billboard Top 200. Anmeldelsene for Mary trenger gjennom i linjen: «I don’t var til tross stort sett overstrømmende, og understand how you can hold me so tight and albumet ble ofte sammenliknet med Dylans love me so damn loose.» I det siste verset verker. Rolling Stone beskrev det «som antydes det at de kan redde seg selv eller få en ‘Subterranean Homesick Blues’ spilt på 78 ny start bare hvis de to kommer seg ut av byen. rpm, med låter som vanligvis inneholdt flere antall ord enn anmeldelsene». (I 2003 rangerte magasinet albumet som nr. 379 av tidenes beste album.) Jackson Browne likte albumet. Peter Knobler skrev i Crawdaddy!: «Fantastiske sanger … han synger friskt og insisterende.» Springsteen selv var bare glad for å kunne spille inn en Det er et frampek mot de vanskelighetene som plate, etter ni år med konserter. «Da jeg blir tema i Born To Run. begynte å spille inn første gang», sa han til «The Angel» er mer barokk, som en klassisk Robert Hilburn i Rolling Stone mange år etter, fabel om tøffe motorsykkelgutter som dør «var jeg ganske selvsikker. Av en eller annen altfor tidlig. Her er tekstlinjer som «the grunn hadde jeg massevis av selvtillit. Da jeg interstate’s choked with nomadic hordes», som laget den første platen, trodde jeg det var kan høres ut som testrunder for det tredje dynamitt.» Denne selvsikkerheten kan høres i albumet. Guttene og jentene i disse sangene hvert åndedrag, hvert deliriske utløp av de modnet og ble mer voksne for hver sang på mange fortellingene som albumet kjemper for albumet. Men det er her vi virkelig blir kjent å holde på plass og formidle. med personenes indre følelsesliv, deres drømmer og lengsler.

ANMELDERNES DOM …

Springsteens debut fanger kanskje ikke artistens fulle talent, men det gløder av lengsel, nidkjærhet og ønsket om å bli hørt …

BRUCE SPRINGSTEEN | 9

Bruce_FINALindd.indd 9

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

THE WILD, THE INNOCENT AND

THE E STREET SHUFFLE

Med det nydannede E Street Band på slep finner Springsteen kjærligheten i Jersey-hjemtraktene og legger så en fluktplan. AV CHRIS ROBERTS

H 5.

ARE NOEN måneder etter at Greetings From Asbury Park, NJ kom ut, var Bruce Springsteen i studio igjen. Innspillingsøktene ble lagt innimellom konsertdatoene, men The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle var likevel ingen forhastet gjentakelse av forgjengeren. Den første platen hadde riktignok et postkort fra Asbury Park på omslaget, men den var en broket og intens samling av inntrykk og temaer, uten forankring i et spesifikt sted. Derimot var The Wild, The Innocent … Springsteens erklæring av tilhørighet og en hyllest til A4-mannens lengsel etter å rømme fra det hele. Han hadde finpusset vokabularet sitt. Musikerne hans hadde smeltet sammen som en gruppe i løpet av turneen (skjønt de ennå ikke besto av besetningen som The E Street Band er mest kjent for). Også filosofien, visjonen hans om hva rock’n’roll kan bety i

NOVEMBER 1973

ytterste forstand, begynte å ta form. «Denne fyren i T-skjorte er kanskje ikke Gud, men han er ikke langt unna», skrev den innflytelsesrike anmelderen Robert Christgau. Albumet er en musikalsk oppvisning i amerikansk stilbredde. Åpningssporet byr på orgeltoner side om side med funky wah-wahgitar, herlige rytmer og soul i refrengene som minner om både Phil Spector og James Brown. Særlig på side to kan vi høre at E Street Band er i støpeskjeen, og at de stolt mestrer oppgaven som et ensemble. Springsteen er fortsatt den ildfulle historiefortelleren med misjonær glød, men nå har han bandet med seg, og han vet når han skal fortelle og når han skal tre tilbake. Alle puster på en måte de glemte på Greetings From Asbury Park, NJ, og pustepausene gjør at sangene blir både større, videre og dypere. Arrangementene går fra rock til jazz og er innom det meste på veien, og er glimrende uttenkt og imponerende utført. David Sancious fungerte ofte som den uoffisielle musikalske lederen, og mye takket være ham

SANGENE 1 2 3 4 5 6 7

The E Street Shuffle HHHH 4th Of July, Asbury Park (Sandy) HHHHH Kitty’s Back HHHH Wild Billy’s Circus Story HHH Incident On 57th Street HHHHH Rosalita (Come Out Tonight) HHHHH New York City Serenade HHHHH

Utgitt: 5. november 1973 (USA); 22. februar 1974 (England) Produsert av: Mike Appel og Jim Cretecos Innspilt i: 914 Sound Studios i New York Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill, mandolin, fløyte); Vini «Mad Dog» Lopez (trommer, koring, kornett på «The E Street Shuffle»); Garry Tallent (bass, tuba, koring); Danny Federici (trekkspill, koring, andrepiano på «Incident On 57th Street», orgel på «Kitty’s Back»); Clarence Clemons (saksofon, koring); David L. Sancious (piano, orgel, klarinett, saksofon på «The E Street Shuffle», koring, strengearrangement på «New York City Serenade») Høyeste listeplassering: England 33., USA 59. (Oppnådd etter gjenutgivelsen på 80-tallet.)

10 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 10

26.02.2019 08:54

BRUCE SPRINGSTEEN | 11

Bruce_FINALindd.indd 11

26.02.2019 08:54

Bruce og E Street Band, under en trenetters residens på Joe’s Place, Cambridge, Mass, januar 1974.

bruker dem så mye jeg kan.» På den lystige siden finner vi god, sine. Han malte et livaktig bilde av gatelivet i gammeldags soulrock i gladlåtene (som når New Jersey og New York. Han var inspirert av noen roper «Everybody form a line!» i «The E både Van Morrisons romantiske tolkning av Street Shuffle»), men vi får også mer Belfast i Astral Weeks og av West Side Story. Han sammensatte og ettertenksomme låter som gjør noen svært gode observasjoner, og andre setter stemningen. «Save your notes», roper han halvdel bar preg av en avskjedstale, som at i den herlige avslutningen «New York City neste uunngåelige trekk var å gå videre fra Serenade», «don’t spend them on the blues, boy Asbury Park. …» «Den lyriske eksplosjonen vi var vitne til på Med god hjelp av vennene sine hadde debutalbumet, har her blitt temmet til noe Springsteen lært hvordan hver note telte. Som unikt og oppsiktsvekkende», sa Adam Duritz i på Greetings … lengter karakterene hans også Counting Crows til Uncut i 2003. «Vi får et her etter en måte å flykte på, samtidig som de innblikk i et noe trist karnevalsopptog befolket føler at røttene er en styrke. av Springsteens magiske Men denne gangen er innbyggere i New Jersey i fokuset enda skarpere. måneskjæret. Dette farger Kunne de finne kjærlighet, hele albumet, og på det H I 1975 ble «4th Of July, lykke eller en større mening neste drømmer han om å Asbury Park (Sandy)» i den falmede havnebyen flykte, men akkurat nå ser den første SpringsteenNew Jersey, eller kanskje på du magien slik den må ha singelen utenfor USA. Den den andre siden av sjøen, i vært.» ble kun utgitt i Tyskland, store, skumle Manhattan? «Jeg måtte skrive om meg hvor en trykkfeil ga den Svarene som graves fram av selv i hver sang, hele tiden, tittelen «Sandy (4th Of låtene, er ikke lette: Noen for på en måte prøvde jeg å July, Asbury Park)» kunne det, noen kunne finne ut hvem jeg var», ikke, men alle ville prøve. fortalte Springsteen til H Tittelen til «Kitty’s Den eneste måten å finne Melody Maker på slutten av Back», fra The Wild, The det ut på, var å gripe 1974 [se s. 14–21]. «Derfor Innocent … var inspirert sjansen. valgte jeg å skrive om stedet av et neonskilt utenfor en Folket og livet trer fram i jeg vokste opp på og bodde strippeklubb på Jersey hver takt i The Wild, The … Jeg tar situasjoner jeg er i Shore. Innocent … etter som og folk jeg kjenner, og

kunne Springsteen endelig realisere drømmene

JEFF ALBERTSON/CORBIS

BOSSFAKTA

albumet slentrer innom forskjellige sjangre og glimrer av detaljer. Åpningslinjene i første låt, «The E Street Shuffle» er like legendariske som dem på Greetings … Låten begynner slik: «Sparks fly on E Street when the boy prophets walk it handsome and hot/All the little girls’ souls go weak … Vi blir umiddelbart hensatt i en stemning som er betraktelig mer levende enn for eksempel Chicagos album som var populære på den tiden. (Bruce hadde nettopp avsluttet en arenaturné med Chicago. Han hatet det og følte seg ukomfortabel som oppvarmingsband.) På dette albumet oppstår magien. Med fare for at magien forsvinner, kan det nevnes at Sancious faktisk bodde på E Street, og ordet «shuffle» stammer fra en gang da bandbilen brøt sammen. De måtte bære utstyret et lite stykke i dyp snø til huset hans. Derav uttrykket «the E Street Shuffle» [subbe] som ble en intern vits. Den halsbrekkende sangen deler folket opp i kjærester, slåsskjemper, purk, kjeltringer og dansere. «4th Of July, Asbury Park (Sandy)» er for mange fans en mer ortodoks kjærlighetssang, og den beste han skrev før «Born To Run». Her har han en uvanlig tidlig forståelse av å balansere lengsel med kunstnerisk tilbakeholdenhet. Vi lider med antihelten i refrenget når han synger: «And me, I just got tired of hangin’ in them dusty arcades bangin’ them pleasure machines». Det virker som han snakker til seg selv like mye som han gjør kur til småbyens prinsesse. Han later også til å

12 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 12

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE popularitet verden over. Her Springsteen bruker er narrativet hans befestet, omreisende sirkus som og bandet dundrer på. metafor for rockelivet på Clarence Clemons viser nå veien, og likheten ved en H «Gutten klarer rett og hvor viktig han vil være for E gjeng dysfunksjonelle slett ikke å la være å pøse Street Bands fineste artister som strever med på med altfor mye kliss – øyeblikk. Nok en gang er turnélivets opp- og han har et så blomstrende flukt eneste veien: «We’re nedturer, er slett ikke språk og bildebruk at du til gonna make that highway ueffen. «Jesus send some slutt ikke har lyst å vite hva run» og «Winners use the good women to save all your det handler om …» NICK door – so use it Rosie, that’s clowns.» Stemmen hans KENT, NME, 2. FEBRUAR 1974 what it’s there for». Og så det oser av selvsikkerhet. «På udødelige øyeblikket av ren denne tiden av døgnet på H «Noen av tekstene ærlighet, der sangeren slår karnevalet», sa Bruce fra er vakre og kraftfulle. seg på brystet og skryter: «A scenen en sen kveld i 1974, Springsteen tar deg i record company, Rosie, just «dukker de virkelige skjortekragen så det gave me a big advance!» snålingene opp.» («The Last gnistrer. Han er et stort George P. Pelecanos mente Carnival», med Working On talent.» MELODY MAKER, 9. at «denne har alt: A Dream fra 2009, og er som FEBRUAR 1974 ungdommelighet, en sentkommen oppfølger kjærlighet og musikkens til fortellingen.) forløsende kraft, uttrykt gjennom musikken Første halvdel er pulserende og variert, men selv. En av de første store rockeprestasjonene, han har spart trumfkortene til side to på og så nært opp til en perfekt sang som noen albumet. Tre av sangene kan anses som en gang er innspilt». suite, kanskje en rockeopera, men uten «New York City Serenade» er uendelig mye pompøsiteten. De spenner over mange steder mer nedtonet og subtil, men likevel med like og stemninger. Adam Duritz sammenliknet stort spenn og briljans. Fortellingen er gåtefull, dem med side to på Abbey Road. «Stoffet er men det myke refrenget («Walk tall, or baby magisk, og alle leverer sitt beste.» don’t walk at all»), den nygospelaktige «spør og Det er en nyversjon av Leonard Bernsteins svar»-leken med «No she won’t take the train» er «West Side Story». I klagesangen «Incident On i sin egen rett. Låten flyter av gårde med 57th Street» hører vi om spanske Johnny og vakkert gitarspill som er mer som antydninger puertoricanske Jane, de elskende som ikke får enn konstateringer. De stammer fra skisser av hverandre. Bruce forteller om «cool Romeo» og «late Juliet». «You can leave me tonight», går Jane andre sanger og bærer i seg beatnik-prosaens sjel. Springsteen pleide å spille sangen som med på, «but just don’t leave me alone.» I ekstranummer, men den fikk som regel en avslutningen zoomes fokuset ut fra nærbilder lunken mottakelse. «Dette er viktig: Den på soverommet og flukt fra brann, til avslutter konserten for meg», fortalte han gateperspektivet – et virkemiddel som Robert Hilburn. «Når jeg går av scenen etterpå, Springsteen perfeksjonerte på «Jungleland». Låten er storslått, likevel romslig, ikke minst på føler jeg meg komplett.» Til tross for alle dens kvaliteter gjorde grunn av bruddet midtveis med bare vokal og albumet det ikke særlig bra salgsmessig. Den Garry Tallents bassgitar, men også på grunn av solgte kun ca. 50 000 det første året. Gode Danny Federicis tangentspill i refrenget. Når anmeldelser («Dette kan være springbrettet til låten ender med «meet you tomorrow night on stjernestatus», mente Billboard) holdt ham imidlertid innenfor plateselskapet Columbias vegger. Han måtte prøvespille en låt for dem før de ga grønt lys til et tredje album. Han spilte «Born To Run» for dem, og selv da var de ikke helt sikre. Heldigvis skrev Jon Landau det ofte feilsiterte sitatet i mai 1974: «Jeg så framtiden til rock and roll.» I juli mente plateselskapet det var lurt å bruke Lover’s Lane», får vi lyst til å være der for å se hva sitatet i den første promoteringen av The Wild, som skjer. The Innocent … Og dermed var hypen i gang. Men så blir vi ført videre av «Rosalita (Come En ny æra sto for døren. Men før den tid gjorde Out Tonight)», en selvbiografisk berg-og-dalBruce seg noen tanker rundt sitt andre album, bane og en krumtapp i konsertsammenheng i det som Rolling Stone senere skulle kåre til mange år etterpå. Det er en vågal, ironisk og tidenes 132. beste album: «Jeg var overrasket vellystig fortelling om en «wannabe» over at det ikke solgte bedre, for det lød veldig rockestjerne som har et forbudt forhold til en kommersielt i mine ører. Jeg skulle gjerne ha jente med foreldre som forakter ham og betalt bandet som ikke har fått hyre på tre uker. karrierevalget hans. Låten sprudler av flørt og Jeg har regninger og bidrag å betale, og for å ertelystne digresjoner. Nå er den blant «Songs klare det må vi spille hver uke.» That Shaped Rock And Roll» i Rock And Roll For å si som «Rosalita» i sangen – en vakker Hall Of Fame. Denne livsbejaende dag vil han se tilbake på denne tiden og smile. entusiasmen bidro sterkt til Springsteens

ANMELDERNES DOM …

glemme at han forfører henne når han indirekte forteller om en servitrise som «lost her desire for me», og så får han en åpenbaring om hva han egentlig vil. «For me this boardwalk life is through/You ought to quit this scene too.» Han vil ha kjærlighet, men han vil også komme seg vekk. «Love me tonight for I may never see you again.» Det er en lengselsfull sang som ble en livefavoritt i årevis, og overgikk til og med en påpyntet coverversjon av Hollies i 1975. «Sandy», som den blir kalt på folkemunne, var en stille storm, mens «Kitty’s Back» dro i gang sveiva igjen og slapp bandet i fri dressur. Vi får en historie med rollenavn på høyde med gamle musikaler, der Catlong lengter etter sin ekskjæreste Kitty, som stakk av med Big Pretty. Trommis Vini «Mad Dog» Lopez, som for øvrig ofte ble kritisert av dem som foretrakk etterfølgeren Max Weinberg, klarer her å holde i tømme en ambisiøst sprudlende rock/jazz-låt som beveger seg mellom et ømt og et tordnende uttrykk. En eller annen gang i løpet av denne lange, varme sommeren, der «tin cans are exploding out of the 90 degree heat», vender den gåtefulle Kitty tilbake til byen. «Here she comes now», går det følelsesladde refrenget. Da Catlong får øye på sin gamle flamme, klarer han ikke å la være å tilgi henne: «He just sits back and sighs/ Ooh what can I do?» Den legendariske låten når et crescendo når Springsteen roper «Kitty’s back in town!» med en kraft på linje med Otis Redding. Det var første gangen bandet tok med seg følelsen av liveopptreden til studio. Midtre del er åpen (på platen besmykket av Sancious’ orgelsolo), og på konsertene utartet dette til en oppvisning av alle bandets musikalske talenter. Låten ble et sentralt stykke på alle konsertene og kunne vare i opptil 20 minutter. I den andre enden finner vi «Wild Billy’s Circus Story», en sprø ompa-vals som selv Tom Waits hadde gitt et nytt forsøk i studio.

Folket og livet trer fram i hver takt i The Wild, The Innocent … etter som albumet slentrer innom forskjellige sjangre og glimrer av detaljer.

BRUCE SPRINGSTEEN | 13

Bruce_FINALindd.indd 13

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974

«DU MÅ VÆRE SKJERPET. DA KAN INGEN BESTEMME OVER DEG.» STEPHANIE CHERNIKOWSKI/REDFERNS

Storbritannia skal bli kjent med rockens «nye superstjerne». MICHAEL WATTS hiver seg med i turnébussen til E Street Band som etterlater seg en hale av nye fans med dånedimpen i Texas’ dansehaller, parker og kroer.

TAKEN FROM

MELODY MAKER NOVEMBER 30 | 1974 14 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 14

26.02.2019 08:54

Bruce_FINALindd.indd 15

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974

Og mange begynte å si til hverandre: «Husker du den gangen vi gikk på byen i New Jersey, og der var det et band som spilte …?»

AN HAR LYST TIL Å PRØVE SEG PÅ MESTERTITTELEN, som det heter. Og det er mange som gjerne ser at han overtar tronen som nå har gått på rundgang i rockeverdenen de siste tjue årene. For dem er han den naturlige arvtageren, gullgutten som endelig kom seg vekk fra New Jerseys anonyme barer og studentkroer og fridde til hele folket.

Snakk med hvem som helst i New York nå, og de vil si: «Bruce Springsteen! Jo da, han er god. Men det her er INGENTING. Du skulle vært her for to år siden, da han spilte på Student Prince i Asbury Park. DET var saker, det.» Og slik fortsetter det, bla, bla, bla. Newyorkere er alltid sånn etter en konsert. Men i Texas, den store delstaten som kaller seg Lone Star sør på kartet, tar det litt tid før nyhetene siver inn, og her er man ikke like blasert. Særlig når det regner i bøtter og spann. «Springstein, sa du? Jødisk fyr?» Nei, ikke helt. Han er faktisk av nederlandsk herkomst og katolikk, men vi lar den gå. Det er ikke deres feil. Bruce Springsteen har akkurat så vidt begynt å bli viden kjent, å røre ved noe elementært ved sitt publikum. Ballen er i ferd med å rulle, og ingen vet sikkert hvorfor det skjer akkurat nå. Men de som har sett og hørt ham, får en instinktiv følelse av at han er i forbindelse med lykkens gudinne. Det er to år siden velynderen John Hammond signerte ham til Columbia Records. Den gang lo journalistene i skjegget av «den nye Bob Dylan». Springsteen svarte med å glise sitt maniske glis, og så avskrev de ham som en slags eksentrisk raring. «Madman drummers bummers and Indians in the summer with a teenage diplomat» – de første og sprøeste tekstlinjene fra det første albumet Greetings From Asbury Park, NJ, ble alltid nevnt. Så ble resten rett og slett avfeid som møl i den endelige dommen. For i det hele tatt å skrive noe slikt måtte du vel være spik spenna gæren eller en av Dylans misforståtte disipler? Eller hva? Springsteen skal ha ros for – hvis han var klar over det – at han holdt ut, takket være vennlig støtte fra sine trofaste fans fra da han var langhåret og spilte på barene i Asbury og omegn. Men han hadde også fått nye fans. De ble slått av den sterke personligheten hans, den gåtefulle mumlingen, ugjennomtrengeligheten, den freidige gatepønk-holdningen og tekstene med de sjelfulle, iørefallende rollenavnene – Wild Billy, Crazy Janey, Rosalita, Weak Knees Willie og essensen av et dampende latinsk gateliv som strømmet ut fra gryta der fantasien hans kokte over. Han arbeidet på den eneste måten en musiker kan – ved å fortsette å spille selv om andre band unngikk ham og stadig flere band ikke turte å booke ham som oppvarmingsband i tilfelle de selv ble blåst av scenen. Dessuten ville ikke Springsteen gjøre noen giger med heavy rockeband på grunn av at publikummet deres oppførte seg som zombier. Til slutt måtte han ta spillejobber utenfor New

ÅR SANT SKAL SIES, hadde Springsteen

utviklet sine sceneferdigheter i løpet av året som var gått siden han spilte på Upstairs på Max’s. I oktober, på New Yorks Avery Fisher Hall, hadde det som en gang var fakter, blitt til en perfekt synkronisert rockeballett – det var et teater uten triks, en bevegelse og en dans fra en 60-tallsrevy, litt showing av trommisen og tenorsaksofonisten som var et eksempel til etterliknelse, og så den svært dramatiske York og New Jersey. Men det lot ikke til å bekymre hviskingen som Springsteen brukte som et av ham særlig mye, for som han ofte sa, han kunne sine mange virkemidler – det var en hes og like gjerne spille for 15 personer som for 1500, besnærende hvisken, noen ganger med et piano bare musikken stemte. og en fiolin i bakgrunnen. Det andre albumet, The Wild, The Innocent Og mer enn noen gang ble det nå tydelig at And The E Street Shuffle, solgte riktignok mer hans musikalske røtter lå hos Phil Spector. De enn det første, men Springsteen var ennå ikke dundrende symfoniene var tydelige tegn på at notert som den største artisten på Columbia slik han var inspirert av Spector, og et typisk trekk John Hammond hadde sett for seg. Hammond ved Spectors jentegrupper, som Crystals og hadde jo – og dette ble alltid nevnt – signert Ronnie and The Ronettes, der flere av jentene Dylan til plateselskapet ti år tidligere. selv var fra New Jersey, så klart. Det viste seg Skyggen av Dylan lot til å ruve illevarslende senere at en av Bruces kjæreste eiendeler var et over enhver stakkars ung musiker som hadde et signert bilde av Ronnie Spector. snev av håp om å overta tronen. Springsteen hadde åpenbart en forkjærlighet Det var bare fordi han var ny og fordi han for 50- og 50-tallet. Han hadde tatt til seg og hadde skjegg og det håret … Det var virkelig ille, finpusset poetikken fra 60- og 70-tallet og de og han var ikke engang jødisk. Springsteen eide komplekse rimene og verselinjene. Han faktisk bare noen få singler av Dylan – han var for forventet instinktivt en respons til det rene og sjenert til å spørre plateselskapet om han kunne friske som lå i sanger som «Then He Kissed Me». få katalogen hans. Han hadde ikke engang sett Låten som han avsluttet med denne kvelden i Dylan spille konsert, siden Bobby ikke rakk å Avery Hall, var Gary Bonds’ «Quarter To Three», spille i Asbury før han ble skadet i en gammel og lystig låt. motorsykkelulykken. I løpet av de få månedene etter opptredenen på Men alle mente likevel at han var påvirket av Bottom Line har platesalget begynt å ta seg opp i ham – vel, alle som er ved sine fulle fem, tenkte USA, særlig av den andre platen som nå har solgt han, er da selvfølgelig påvirket av ham! over Og så, da året var halvveis gått, begynte soler og 80 000 eksemplarer. Men det er likevel ikke mye, i planeter å stille seg på linje i hans favør. Han de store stjernenes målestokk er skulle ikke lenger spille for storøyde dette salgstallet en fiasko. turister på Max’s Kansas City, den De som mener å vite hvordan det gang en sliten bule, og få betalt i erter bør gjøres, maser konstant på og koteletter. I juli ble E Street Band Springsteen om å hyre inn en større, Kort tid etter booket på fasjonable Bottom Line, kjent produsent enn Mike Appel. at hans første den fineste klubben i Greenwich Hva med Richard Perry, kanskje, album kom ut, Village og et sted der presidenten i eller Bob Johnston eller … Spector. ble Springsteen CBS, Goddard Lieberson, ville Springsteen takker nei og sender et leid inn i siste frekventere. godmodig smil til de gamle og liten av Chuck I løpet av noen få døgn ble latteren erfarne i faget. Ifølge ham klarer han Berry til en blant kritikerne og folk flest gjort til og Appel seg helt fint. Alle platene spillejobb i skamme. Springsteens manager, hans er kommersielle, og det er Maryland. Berry Mike Appel, hadde skrytt av denne ingenting på dem som han mener snakket kun én rufsete, alltid glisende fyren som ikke skulle være der. gang til Bruce. «rockehistoriens flotteste artist», og Selv om det lukter litt svidd, er han Midt i konserten nå måtte utsagnet tas opp til veldig lojal mot Appel. På sin side ropte han: vurdering igjen og mates gjennom har Appel konstatert, og det svært «Spill for penga folkets analyseredskaper på nytt. presist, at artisten hans har en dine, gutt!» En høyprofilert amerikansk «tilstedeværelse på scenen som gjør Springsteen anmelder av rockemusikk skyndet ethvert musikalsk forsøk på vinyl til påstår han aldri seg å genierklære musikken, og skamme. Ethvert album er en fikk betalt. bedyret at Springsteen var katastrofe sammenliknet med «framtiden i rock’n’roll». sceneopptredenene». Etter det var det ingen som lo, i alle Samtidig sitter de høye herrer i plateselskapet fall ikke i New York, og ingen kalte det for hans og biter negler mens de venter på at det «Bellevue-rock» mer. Jentene kastet røde roser tredje albumet hans skal komme ut tidlig neste til ham på konsertene, som om de var på år. stevnemøte i Sydenland og scenen var i ferd Det kan hende andre artister gjør suksess med med å gi etter for presset fra den støyende sangene hans før ham. David Bowie har allerede fansen.

BOSSFAKTA

16 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 16

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974 spilt inn «Growing Up» og «It’s Hard To Be A Saint In The City», The Hollies har covret «4th Of July, Asbury Park (Sandy)», og Allan Clarke har laget sin versjon av «If I Were The Priest». Men Springsteen vil ikke stå på sidelinjen og se at andre gjør suksess med hans materiale. Han vil få det til selv.

ISSE MUSIKALSKE REFLEKSJONENE aner

folket som bor i Austin i Texas ingenting om, men de er likevel kjent med navnet Bruce Springsteen. Han spilte en konsert her i fjor, i Armadillo World Headquarters. Det er en stor klubbscene med en kapasitet på 2000 personer, og kan minne om ærverdige Fillmore i byen som gir seg ut for å være en koselig, gammeldags versjon av San Francisco. Austin ligger ved bredden av Colorado-elven i det texanske innland. Det er hjembyen til Texas’ store sønn, musikeren Doug Sahm. Her ligger Universitetet i Texas som har 40 000 studenter. Dette er også stedet der Charles Whitman en gang i tiden valgte å skyte ned og drepe med hagle 14 personer, fra et tårn i nærheten. En annen texaner, Kinky Friedman, jødisk sådan, skrev en fengende ballade om tragedien. Det er også en måte å gjøre seg berømt på. På dagtid ville kanskje et band på turné slå i hjel tiden med gå innom bruktbutikker og bla gjennom platesamlinger på jakt etter singler fra de gode, gamle og litt sære plateselskapene. Men om kvelden, etter regnskyllene er gatene folketomme, mørke og våte av regnet. Neonlysene fra hamburgersjappene er det eneste som lyser opp de trøstesløse gatene. Sent på kvelden finner vi Springsteen i en spillehall på Main Street, et sted vi ville ha forventetåfinnehamienukjentby. Han løper praktisk talt fra spill til spill – fra biljardbordet via fotballspillet – som texmexbarna er virkelig gode på – til Pong (det offisielle navnet på «videospilltennis»), og videre til Air Hockey, et tomannsspill der man forsøker å skåre pucken i mål over et bord som er som en luftpute. Han er ingen stor kar, rundt 168 cm høy. Ansiktet er skrukkete, og han ser søvnig ut, men det er helt feil, for han vinner alle spillene. De krøllete hårtustene stikker ut under en grå sixpence, huden er gusten og skjegget er tynt. Men med de slitte olabuksene, den velbrukte skinnjakken og med lua kjekt på snei er han ved andre øyekast en karismatisk figur … en gambler, en hardbarka rømling, slu som få. En filmkarakter som Kerouac umiddelbart ville

nikke gjenkjennende til. Jeg får en merkelig følelse av at Springsteen kommer fra en annen tid. Mens jeg betrakter ham der han intenst spiller biljard og samler stadig poeng, begynner jeg å tenke at han burde vært en beatpoet selv og hoppet på godsvogner rundt om i USA, delt en flaske vin med gamle Jack Kerouac og så skrevet ned sine flyktige følelser og sporadiske tanker på små papirbiter som han puttet inn mellom klærne sine. Men den tid er forbi, da elektriske gitarer ikke var vanlig. Likevel har Springsteen noe ved seg som signaliserer en ufordervet romantisk

Springsteen snur seg mot mannen fra plateselskapet og spør om han er helt nødt til å gi et intervju. «Det er bare ti minutter av livet ditt.» «Men hvorfor?» «Det kan hjelpe deg. De vil lage en stor sak.» Springsteen lysner plutselig opp. «Du har bilen, ikke sant? Greit, da stikker vi og spiller. Vi tar oss noen hamburgere» – for øvrig favorittmaten hans, siden gourmetmat får ham til å føle seg ukomfortabel. Han tvinger fram en hes latter mot mannen i plateselskapet. Stemmen hans er dyp og skrapende. «Du burde virkelig snakke med ham. Det er New York Times.» Det blir litt stille før han motvillig mumler: «Å, ok.» Springsteen unngår intervjuer hvis han kan, tilsynelatende ikke på grunn av politiske overbevisninger eller et ønske om å hylle seg inn i et mystisk slør. Det er fordi han synes det er vanskelig å passe inn i den trange rammen av spørsmål og svar, der man blir pirket i og kanskje lurt ut på glattisen når man skal avgi et svar som forhåpentlig speiler en slags virkelighet. I møte med en notatblokk eller en kassettopptaker er han for ekte til å sette sin lit til tabloide overskrifter og for varsom med privatlivet til å forringe sine personlige følelser. Denne holdningen er egentlig en naturlig følge av at han misliker sterkt hele stjernestatusopplegget, på samme måte som han mener at de fleste rockestjerner er noen ryggesløse fjols. Han liker å si at de er tullinger, svindlere og bedragere, fordi alle kan bli det bare de skaffer seg en PR-mann og går med på alt han sier. «Det er folk som bare ønsker å krype tilbake til mors liv», vil han si, «folk som har skapt sin egen virkelighet fordi de egentlig er redd for virkeligheten.» Når du er rockestjerne, lar du deg kontrollere, og på den måten lurer du deg selv. Så nei, han ønsker virkelig ikke å bli en megastjerne som spiller i Madison Square Garden, der ungene må ha kikkert for å se ham. «Jeg håper noen skyter meg på scenen», sier han, «hvis jeg noen gang står der, for da har jeg fortjent det.» Bandet hans består av menn som har vært på veien i mange år, flere av dem med Springsteen. De har ikke fullt så klare formeninger om bransjen. Orgelspilleren for eksempel, Danny Federici, er en stillfaren, lyshåret mann som også spilte med Bruce i en gruppe kalt Steel Mill i New Jersey i gode, gamle dager. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det hele», sier han.

holdning, en nostalgi overfor et vidåpent Amerika som denne generasjonen av rockemusikere ikke har vært vitne til før. Han går liksom utenom reglene og diskrediterer hele greia med at hvite middelklassegutter skal slutte på skolen og begynne å synge de svartes musikk. Så kommer jeg på det ofte brukte sitatet om at ingen lærte ham hvordan det er å leve på gata. Han visste det fra før, instinktivt. Torsdag morgen ringer New York Times til Sheraton Inn i Austin og ber om et intervju.

PETER CUNNINGHAM/GEMS/REDFERNS

«På overflaten har jeg lært bare å flyte med. Jeg tar det som kommer, uansett hva. Da klarer jeg meg bra.»

BRUCE SPRINGSTEEN | 17

Bruce_FINALindd.indd 17

26.02.2019 08:54

Bruce_FINALindd.indd 18

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974

«Du kan aldri spille for mye, det kan aldri bli for mange ekstranumre. Hvis jeg ikke får tatt et ekstranummer, la meg da få knuse en stol eller noe.»

«Jeg vet ikke engang hva jeg skal tro om publikumsresponsen. Jeg vet at Bruce er god, det skal være sikkert, men skjønner ikke helt hva det er som gjør at mange slipper seg så løs under konsertene. Dette er det i bunn og grunn Springsteen som er årsak til. Han leder musikerne med like stø hånd som han dirigerer publikummernes følelser, og E Street Band er en gruppe der personlige uttrykk må undertrykkes til fordel for helheten, med unntak av en og annen solo. Det er fordi et av Springsteens musikalske idealer er et tett og samstemt lydbilde, helst sånn som Dylan har fått til på sine elektriske album. Det er bare Danny som av og til deler rampelyset, men ikke lenge av gangen, på samme måte som Al Kooper fikk lov å skille seg ut av gruppen på «Highway 61». Springsteen har valgt dem nøye ut. Bassisten, Garry W. Talent, har vært med ham siden 71, da Bruce ledet et annet band som var stort i New Jersey, Dr. Zoom And The Sonic Boom. Pianisten, Roy Bittan, sluttet seg til i september. Da hadde keyboardist Davey Sancious, et langvarig medlem, blitt for opphengt i egen rolle, han forberedte egne stykker som han radbrakk på litt vel uvanlig vis. Nåværende trommis Max Weinberg ble også med i gruppen på samme tid. Han har lært alt han kan ved å studere trommelegenden Pretty Purdie og har også jobbet i orkestergraven på Broadway (The Magic Show og Godspell). Springsteen bruker hans showbiz-erfaring særlig ved improvisasjoner. Men hovedmannen er Clarence Clemons, en stor afroamerikansk tenorsaksofonist. Han spilte football for Cleveland Browns før han fikk en beinskade. Han har også vært medlem av berømte James Browns Famous Flames. Clarence korer også, og han kan virke som et motstykke til til Springsteen. Han står til venstre for ham på scenen og ruver en smule over den småskårne vokalisten. Clarence har hvit dress, svart skjorte, hatt og solbriller, og er som en motvekt til den tynne, sultne fyren som ser ut som han har lent seg til en brannhydrant hele sitt liv. Bandet er samspilte som bare det, og alle bor mindre enn 16 kilometer unna hverandre i New Jersey, nær stranden eller Asbury Park, sånn at det er lettere å øve sammen.

NEAL PRESTON/RETNA

Å ARMADILLO DENNE torsdagen er det ingen i salen fra de øvre sosiale sjikt, men publikummet er større enn kvelden før. Det består stort sett av Texas-jenter og langhårede gutter i lysebrune cowboyhatter skjøvet bak på hodet, med svære ølkrus i hånden, som de skvulper over på alle i nærheten. De har lyst på boogie-dans, de har lyst til å knuse de tomme ølboksene under de utgåtte cowboystøvlene i denne svære låven av en kåk. Det er varmt, men det lukter fortsatt regn etter kveldsbygene. De er kanskje uforberedte og noe overrasket da Springsteen kommer ut i sine gamle filler med den flinke pianisten Roy, og Suki, som tilfeldigvis er kona til lydteknikeren, Louis Lehav, og som har bodd i kibbutz. Hun er blond og vever, en hjerteknuser i oppbrettede jeans og støvler, et prakteksemplar av sjarmerende femininitet, med en fiolin på skulderen. Så er det Bruce, med den tettsittende T-skjorten

BRUCE SPRINGSTEEN | 19

Bruce_FINALindd.indd 19

26.02.2019 08:54

Bruce_FINALindd.indd 20

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974 ser for meg New Yorks skitne gule drosjer på og håret som er opplyst lik en glorie av lyset fra rekke og rad nedover asfalten på Eighth Avenue, lyskasterne. Han er en ydmyk lukten av svidde bagels i luften. Om det er arbeiderklassehelt, han stryker seg over de bare Manhattan eller de sjuskete byene i New Jersey, armene, men blikket er skjult i skyggen. Bruce er han ikke langt unna begge steder. begynner med kjærlighetsdramaet i byen, om «It’s hard to be a saint in the city,» synger han, latinske Johnny, en sørgelig Romeo-figur som lokker på sin elskede. Alle byens lyder er i sangen, ikke uten stolthet, og det er ladet med den holdningen om at den typiske newyorkeren vil med fiolinen som suser som vinden over West skape seg. River. Tøffe purker, slåsskamper i baren, jukebokser, Og cowboyene, som egentlig studerer mørke smug, Harley-menn, skitne jeans, sirkus, matematikk på universitetet, slutter plutselig brygger, spanske knivgutter, tog og leiegårder – knaskingen og slurpingen. «And from the dette er hans litterære hjemstavn. shadows came a young girl’s voice, that said: ‘Johnny don’t cry’ …» Springsteen hvisker i mikrofonen i det som PRINGSTEEN ER FØDT i Freehold i New virker som et langt øyeblikk av totalt fjetrende Jersey. Nå bor han i et avsidesliggende konsentrasjon, og da det siste myke anslaget fra distrikt i Asbury kalt West End. Asbury Park pianoet dør ut, bryter folkemengden er en kystby som ligger øst i New ut i vill jubel. Jersey, der ca. halvparten av Og fra det øyeblikket har innbyggerne er svarte, og om Springsteen tatt folket i Austin og sommeren fylles byen av turister Texas ved hornene og rir dem runde som ikke har råd til å dra til Springsteen etter runde i følelsenes vold. feriestedet Atlantic City lenger opp har aldri hatt en Han åpner alltid konsertene med på kysten. topplassering i denne singelen, «Incident On 57th Det er den vanlige historien. USA. Men i 1977 Street», og så får han inn resten av Moren kjøpte en gitar til ham da han toppet Manfred bandet: Clemons, med det var ni, men han tok det ikke seriøst Mann’s Earth skinnende hornet i hendene; Garry før han var 13. Dette var også siste Band listen med Tallent med det lange håret og halvdel av rockens gylne epoke, og en coverversjon skjegget; Max som knapt synes bak rett før The Beatles meldte sin av Asbury Park’s de store cymbalene, og til slutt ankomst og vekket alle hvite barns «Blinded By The Danny, en barsking med lys bart og fantasi om å bli stjerne når de ble Light». sittende rett ovenfor Roy Bittan. store. De fortsetter i fint driv med den Elvis, The Chiffons, Sam Cooke, kjente, gamle slageren som nå er kalt «Then She The Shirelles, Chuck Berry, The Isley Brothers – Kissed Me». Neste låt er Bruces egen «Spirit In hver kveld dro han hjem og la disse elsklingene The Night», der Clemons og Tallent tar seg av på platespilleren og drømte om alt det melodien, og spiller som et raspende storband. eventyrlige som ble lovet i hver rille på singlene. Weinberg driver fram låten, Bruce svinger rundt Han sverget på at rock’n’roll reddet ham fra å på scenen på tynne bein. Publikum har gått helt bli gal, men han likte best den gamle musikken av skaftet nå, de er fullstendig fanget i musikken. med blåserrekke. The Beatles var bra, men han Musikken er overveldende. Det er en vill og ør sluttet å kjøpe plater av Stones etter December’s miks, en lyrisk mosaikk satt sammen med en Children. Det var noe med den polerte varm nostalgisk glød. Plutselig husker du da du produksjonen. lå under dyna på kvelden og hørte på radio, da Han begynte og sluttet i forskjellige band. Han musikken var sterk og ung, og du kjenner den dro også noen kvelder inn til Café Wha? i samme bølgen av glede. Musikken er støpt i Greenwich Village, men den første viktige formen av 70-tallets rhythm’n’blues, men man gruppen var Child. kan høre en og annen påvirkning fra jazz og Danny Federici var et av medlemmene. Da latinomusikk. Bruce var 18 år, dro bandet til San Francisco og Noe av det som gjør musikken så spennende, er spilte inn et bånd på fire timer for Bill Grahams at den ikke lar seg plassere i noen bås. For meg Fillmore Records. Ifølge Federici var det så bra at personlig er det noe med at den rører ved noen Graham tilbød manageren deres 2 000 dollar for følelsesmessige strenger som ligger dypt i det underbevisste. Det gjør det så forfriskende, fordi det er lenge mellom hver gang noe når så dypt inn som dette. Jeg hører på Springsteen på samme måte som jeg hører på Dylan, John Lennon og Chuck Berry – som om det står om livet. Det er ikke mer å si om den saken. En ting som imponerer meg med Bruce Springsteen, er den komplette kunnskapen han later til å ha om rock’n’roll og den intuitive måten han setter denne kunnskapen ut i livet på. en platekontrakt, men det mente han var altfor Vi får Eddie Cochran side om side med The lite. Crickets og Bo Diddley, Phil Spector er overalt, De dro hjem og endret bandnavnet til Steel og i liveversjonen av «Rosalita» slenger han inn et Mill. Nå spilte de heavy rock, og de begynte å bli riff av Four Tops. kjente i byene i Jersey. Her kunne de spille for to– På «Sandy» slipper han til og med Federici på tre tusen personer om gangen for 500 dollar og trekkspill, muligens inspirert av Beach Boys’ 50 prosent av billettinntektene, selv uten «God Only Knows». Men lydene og luktene av platekontrakt. gatelivet smyger innpå oss. Jeg lukker øynene og Han skrev mye mer i denne tiden. Hver helg

BOSSFAKTA

hadde bandet et nytt repertoar. Og han hadde imaget i orden, han var sexy med skulderlangt hår og gitaren hengende nede på knærne. Plutselig en kveld var det ikke nok lenger. De var store i lokalmiljøet, men likevel føler ikke Bruce noe lenger en kveld han går på scenen. Det er akkurat som om han parodierer seg selv. Der og da bestemmer han seg for å bryte opp bandet. Federici tok det hardt. Kona hadde akkurat gått fra ham, og nå kom Bruce og sa det var over. Han ser fortsatt for seg at han står i gangen hjemme med kofferten og lurer på hva han skal gjøre nå. De to neste årene spilte han aldri med noe band med mindre de betalte ham i forkant, for han følte seg så såret. Springsteen derimot, dannet et nytt band, Dr Zoom And The Sonic Boom. Garry Tallent ble med og praktisk talt alle han kjente som kunne spille et instrument. Han var fortsatt på leting etter det rette uttrykket. Han begynte med et timannsband, stappet med blåserekker og r’n’b-riff, som til slutt kokte ned til sju bandmedlemmer, og så til fem. De var gamle venner med medlemmene i Looking Glass og så at de traff blink med «Brandy», som nådde førsteplassen i USA. De lurte på hvorfor det ikke klaffet for dem, når Bruce skrev så flotte og fargerike sanger. De lurte også på hvorfor Tinker, Springsteens lengeværende manager, ikke hadde fått i stand noen platekontrakt. De gjorde en avstemning. En morgen måtte Springsteen gå tilbake til surfebrettfabrikken der han og Tinker bodde, og gi ham den dårlige nyheten. Mannen lå under bilen sin som han reparerte. Han sa ikke ett ord. Det var han som satte Springsteen i forbindelse med Mike Appel.

I GÅR OM BORD i turnébussen den fredags morgenen, klare for å forlate regnfulle Austin. Nå er stemningen i gruppen en helt annen, det er nervøsitet i luften. Fem eller seks av oss har på oss sixpencer som Springsteens, vi kjøpte dem på Texas Hatter. Vi har trukket den ned på snei i god 30-tallsstil og likner på de fattige amerikanerne fra den tiden, eller på Rakkerungene. Springsteen ser ut som han morer seg ved synet av groupiene sine, men sier ingenting. Fra nå er skinnjakke, jeans og sixpence den riktige uniformen. Det er 32 mils kjøring til dit vi skal. Midt på

dagen svinger bussen av mot Corpus Christi, en by ved Mexicogolfen. Byen skilter med å kombinere ferieliv med både palmesus og industri innen oljeraffinerier. Springsteen ligger krøllet sammen i køya si. Rett over ham henger en enslig rød rose fra taket, en gave som ble kastet til ham fra en beundrer i Tower Theatre i Philadelphia.

MICHAEL OCHS ARCHIVES/GETTY

«Jeg spiser ensomhet, mann, det gir meg energi. Jeg eksisterer på så mange nivåer, jeg har lært hvordan jeg takler folk – og det er å være grei, alltid.»

BRUCE SPRINGSTEEN | 21

Bruce_FINALindd.indd 21

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1974 Og Springsteen er henrykt. Han sier: «Nei da, Men Bruce henger fast mellom søvn og det har ingenting å si hvor mange som kommer. våkenhet, og sliter med å få sove etter to dager Noen ganger er det til og med bedre at det ikke er med konserter. så mange. Da må du og bandet ta deg skikkelig Han drømmer at han sitter i en bil som kjører i sammen.» et ulendt terreng og opp et stort fjell. Det går Han vet at neste gang han spiller her, vil det sakte og det er skremmende, for det går rett oppover. Så stopper bilen opp, han vakler, holder være fullt. Men på en annen side, det er ikke sikkert at det blir noen neste gang. pusten og henger nesten opp ned over de spisse For dette er en grå og nitrist by. For flere år fjellene der nede … siden blåste en orkan inn fra Gulfen og tok med Da han våkner, er han svett og engstelig og ser seg det meste av Corpus. De fysiske arrene er bilene raser forbi ham på motorveien. Han spør stort sett reparerte, men i ånden er byen en ut de andre etter en forklaring på drømmen. «Og hårsbredd fra å bli en spøkelsesby. Det er ikke fjellet het Suksess, da eller?» gliser en av dem. mye som likner solfylte strender. Feriestedet er Han forklarer at under en framføring må han lukket for vinteren, og luften er fuktig og kald. fylle to behov, det ene er fysisk og det andre er Så det var ingen som var lei seg da de forlot den emosjonelt. Noen ganger klarer du det ene, noen ødslige byen og satte kurs mot Houston, en stor ganger det andre, men som regel klarer du ingen og hektisk storby, ikke ulik Los Angeles av dem. I sitt indre ser han for seg små porter, og i løpet av framføringen går han gjennom dem helt planmessig, med en byløsning uten sentrum. til det sier pang! – den store frigjøringen! Men det Senere sitter Springsteen på hotellrommet i Houston og snakker om konserten i Corpus. er alltid en port til, og følelsen brenner i magen hans, han må nå fram til frigjøringen. Å framføre Han sier: «Det var gøy, men akkurat nå føles det som et slags tomrom. Det føles ikke helt musikk er det eneste han vil gjøre i livet sitt, og komplett.» han må gjøre det fullt og helt. Hadde han bare fått lov til å spille det siste Filosofien hans er at du må tømme deg selv, ekstranummeret, grubler han, hadde showet i bandet ditt og publikum, og i det tomrommet Houston Music Hall nærmet seg legger utøveren igjen noe annet, noe den perfekte emosjonelle udefinerbart. Men for alle parter er utløsningen som han ønsker. følelsen av frigjøring viktigst. Men managementet er redd for å Musikk er rett og slett hans modus Da The Hollies egle på seg fagforeningene, og operandi. covret «4th Of dermed må konserten avsluttes. «Fordi», utdyper han, «en film, July, Asbury Nedslått går han av scenen mens musikk, en bok – hva som helst – alle Park (Sandy)», salen tømmes, og irritert fordi han bruker dette til å dekke et behov. Å møtte bandet ikke er fysisk utmattet, han har skape er en frigjøring i seg selv. Alt Springsteen energi til overs som han ikke vet gir deg en følelse av frigjøring. etter en konsert hvor han skal gjøre av … Det er det det handler om – du må på The Bottom oppnå frigjøring», sier han og ler av Line i New York. hvor intens han er. ENT LØRDAG KVELD er Bruce De spurte om «Det er det alle vil ha, derfor Springsteen på Holiday Inn han kunne ta kommer publikum, mann. De sentralt i Houston, og sakte, men dem med på en kommer ikke og sier, ‘hei, du er god! sikkert rister han av seg skuffelsen bar som hadde eller for å menge seg med etter konserten og kommer engelsk øl. rockestjerner og sånn – de kommer følelsesmessig i vater. Ifølge trommis for å slippe seg løs, for å settes fri. Han sier at når han kommer Bobby Elliott De tror de kommer for å få noe de tilbake til New Jersey, må han gjøre sluknet Bruce trenger, men det er mer enn bare å mange endringer i bandet for å få etter tre hoppe opp og ned og danse boogie, mer dybde. Han føler at han bare halvlitere med boogie! skraper i overflaten av det han Bass bitter. Det som skjer er at de blir lurt, og de burde drive med. vet det ikke. Jeg hadde aldri lurt meg Men kanskje tenker han på den selv. Hvis du ikke lurer deg selv, lurer du heller kvelden for ni år siden da han gikk på scenen og ingen andre. Du kan for eksempel aldri spille for fant ut at han var en parodi på seg selv, at det var mye, det kan aldri bli for mange ekstranumre. blitt kjedelig. Han vet så altfor godt at han trenger Hvis jeg ikke får tatt et ekstranummer, så gi ett album som klaffer for å beholde framdriften, meg en stol jeg kan knuse eller noe. Jeg tror aldri den ene uangripelige gnisten som kan åpne opp det kan bli nok frigjøring. Kanskje når du dør, en ny dør og som holder ham vekk fra gata og den endelige frigjøringen …» inne i rockeverdens varme. Likevel er ting i endring rundt ham. Han tilbringer mange uker på veiene nå. Han vil se CORPUS CHRISTI den kvelden står navnet stadig mindre til Asbury Park som, selv om det hans over gamle, legendariske Augie Meyers, ikke er noe rikmannsstrøk, har vært en stor orgelspilleren i Sir Douglas Quintet. Han er en inspirasjonskilde. Han har ikke skrevet mye lokal stjerne fra San Antonio. Springsteen gir fire mens han var på reise før, men det må han bli ekstranumre, selv om det bare er 300 personer i vant til nå. Han øker bevisstheten. Han må få det salen Ritz Theatre, som har plass til 1700. til å fungere. Han er en fyr som kunne ha Låtene hans er ikke blitt spilt på radio, det har kommet på skråplanet eller blitt en uteligger. I ikke vært noen annonsering eller PR. stedet fant han noe fint i seg som han lærte å Jungeltelegrafen har vært litt stille her i dypeste dyrke fram, som han vil fortsette å dyrke så lenge Texas … Men publikum er i ekstase, de går helt det gjør ham godt. av hengslene i den hvite mursteinsbygningen Alle har det, men de fleste skjønner det ikke. som ble bygget som en varietéscene en gang på Springsteen sier at faren hans var en av dem. «Og 1920-tallet.

BOSSFAKTA

det er fortsatt sånne menn der ute, menn i min alder og menn som er mye eldre.» I lys av dette ser han sin funksjon, sin rolle hvis han har noen, og det er å prøve å vise folk noe av kvalitet, noen ekte følelser. Og måten han sier det på, er mindre pompøs enn det høres ut som. Han sier: «Du må klare å se deg selv for den du er, og bare da kan du forbedre deg selv og bli den du vil være. Men folk kaster det bort på en løgn, Den store amerikanske løgnen. Selv klarer jeg ikke å forholde meg til hva som skjer med myndighetene og i politikken, jeg må forholde meg til mitt personlige liv. Ser du på Bob Dylan, er det akkurat det han gjorde. ‘Blowin’ In The Wind’ var bra, men den er ikke halvparten så god som, ‘I Want You’, ‘Like A Rolling Stone’ eller hva som helst på Blonde On Blonde. ‘I want you’ – der har du det, det er det eneste du trenger å si til noen. Hva mer kan du si? Og det er den vakreste teksten i hele sangen, de tre ordene, i hele forbanna sangen! Når jeg setter den på, blir jeg helt blåst vekk, jeg blir blåst av banen, for dette er ingen løgn, det er ekte, ekte som bare faen.» I sine egne sanger prøver Springsteen å være like ærlig og søker nesten frenetisk å få et klart bilde av seg selv. «Jeg vet ikke hva jeg skriver ut fra», sier han, «men jeg har alltid vært mest urolig for meg selv. Jeg var nødt til å skrive om meg selv, alltid, i hver sang, for på den måten finner du ut hvem du er. Derfor velger jeg stedet jeg vokste opp, der jeg bor og bruker kjente situasjoner og personer og bruker det for alt det er verdt.» Men i jakten på seg selv har han modnet til å bli sterk og uavhengig, uaffisert av andres dom over seg selv. Han er omgjengelig og vennlig, uten tegn til arrogant, men han er likevel en som holder seg for seg selv, og går sine egne veier. Han er ikke den som fester vilt, tar dop og utnytter damer, noe rockebransjen ellers er beryktet for. Jentene han møter på turné, behandler han aldri som groupier, og det er ingen blikk og plystring mellom gutta i bussen dagen etter. Som tenåring var dop aldri viktig for ham. «Folk tar dop fordi vennene gjør det», sier han ettertenksomt, «og på den tiden hadde jeg ingen venner i Asbury … Det var én fyr jeg møtte en gang iblant, og ei jente, men ingen utenom det, jeg var ikke innenfor den kretsen. Dermed gikk jeg glipp av mye av det sosiale presset i miljøet, for jeg sto på utsiden og kikket inn … helt til jeg begynte å spille, da kom folk nærmere meg. Du kommer ikke til dem, de kommer til deg.» Han blir stille, drar hendene gjennom håret. «Men da var det blitt for sent. Jeg var helt oppslukt i det jeg drev med og hadde ikke behov for noe annet eller noen andre. Jeg hadde alt jeg trengte, sånn var det.» Han reiser seg og slår av TV-en og setter seg på sengen igjen. Han krysser beina. «Du må være skjerpet, vet du. Da kan ingen bestemme over deg. Det kommer an på hva du trenger. Jeg spiser ensomhet, mann, det gir meg energi. Jeg eksisterer på så mange nivåer, jeg har lært hvordan jeg takler folk – og det er å være grei, alltid. Jeg klarer det fordi … jeg har så mye på gang inni meg at jeg ikke blir sint over ting som for meg er trivielle.

22 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 22

26.02.2019 08:54

Monmouth College, Long Branch i New Jersey, 18. april 1974.

«Jeg vil ha lov til å spytte på gulvet hvis jeg vil», sier han lidenskapelig. «Jeg vil ikke ha noen usynlig kontroll over meg. Jeg vil gjøre som jeg vil …»

buldrende stemme om litt oppmerksomhet. Da støyen og praten legger seg, trekker han Bruce mot seg og holder en liten tale om hvor stor ære det er å ha en så stor kommende stjerne i sitt hjem, Robertos hjem. Det er for tiden Springsteen ser forlegen ut mens 60 Springsteengjestene løfter ølboksene for ham i et hyllestband som kort, ektefølt øyeblikk. Noen hoster, spiller i USA og Europa, deriblant og festen er i ferd med å ebbe ut. Senere, i bilen på vei tilbake til Tramps Like Us, The Rising og The hotellet, sier Springsteen: «Vet du B Street Band. hva han ga meg?» Ut av lommen Sistnevnte spilte trekker han Robertos absurde på ballet for New Zorro-maske. Vi ler godt av dette, og Jerseys guvernør, så kjører vi til nærmeste Chris Christie, hamburgersjappe, for nå har Bruce etter at Bruce blitt fryktelig sulten.

BOSSFAKTA

ET ER MIDT PÅ NATTEN lørdag, og vi skal på fest hjemme hos Roberto. Han bor i et stort trehus omringet av høyt gress, et stykke fra veien. Det har sluttet å regne, men gresset er vått å gå i. Innenfor er det et salig virak av fulle folk tett i tett. I et badekar fullt av isbiter ligger det ølbokser. I hjørnet sitter en gjeng og spiller ginrummy på et vaklevorent bord. Potetsalaten har blitt askebeger. Festen er i sin siste fase … Klokka er godt over tre på natten da Roberto, som den sprø meksikaneren han er, overdrevent høytidelig løfter hånden og ber med

takket nei til oppdraget.

GEORGE TIEDEMANN/GT IMAGES/CORBIS

«På overflaten har jeg lært bare å flyte med. Jeg tar det som kommer, uansett hva. Da klarer jeg meg bra.» Han er fortsatt i ringen og på vei oppover i rankingen. Stadig flere managere har festet sitt sultne blikk på ham. Nå er det plutselig mye som står på spill, og han trenger all den hjelp han kan få. Han og Appel gjør jobben med lite penger – helt til Gjennombruddet kommer. En dag har han lyst til å ha en haug med penger, han vil holde en million dollar i hånden bare for å kjenne hvordan det er. Og hvis den dagen kommer, har han lovet seg selv at han skal kjøre limousin til en fancy fest, der de måtte annonsere hans ankomst. Så tenker han pliktskyldigst på moren som har jobbet hver dag siden hun var 17, og som er gammel nå. Han vil gjerne at hun pensjonerer seg – faren også. Åh, det er mange slags drømmer i den haugen med penger. Men mest av alt vet han hva han selv vil, og det handler om holdning.

BRUCE SPRINGSTEEN | 23

Bruce_FINALindd.indd 23

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

BORN TO RUN Rock‘n’rolls framtid i egen person: Den amerikanske drømmen tar av for alvor. AV ALASTAIR McKAY

H 25.

ET DET TREDJE

albumet legger Bruce Springsteen vekk sine barnlige definisjoner av kjærlighet og frihet. Born To Run er et dypt romantisk verk og skiller seg ut ved at det er så optimistisk, og ikke ironisk. Og så de to store spørsmålene som det indirekte stiller. Hva gjør du når drømmene går i oppfyllelse? Og kanskje enda viktigere, hva gjør du når de ikke gjør det? Born To Run endret Springsteens liv, men det endret også hans kunstnerlige uttrykk. De første to albumene var en demonstrasjon av hva han klarte som låtskriver, men de bar mer preg av å komme fra en utfordrer enn en mester. For å sette sangene sine ut i livet var det en stadig kamp for Springsteen. Han ville frigjøre seg fra andres forventninger og løsrive seg fra sammenlikningene med Bob Dylan og Van Morrison. Han kanaliserte en bevissthet inn i musikken, som pendlet mellom soul, jazz og r’n’b, uten helt å sprenge sjangergrensene. På Born To Run lærte han å danse. Det er ikke sånn at albumet dalte i fanget hans fiks ferdig. Dette albumet viser enda tydeligere hvem og hva han er påvirket av. Allerede i første vers i den første sangen, «Thunder Road», får Roy Orbison et nikk («… Singing for the lonely/Hey that’s me, and I want you only»). Det er heller ikke til å komme utenom at man får en følelse av at sangen «Born To Run», er en hemmelig hyllest til Phil Spector,

AUGUST 1975

for sangen har sannsynligvis det vakreste klokkespillet som er brukt i rockehistorien. Men lytt nøye til Born To Run – spill den høyt slik den burde – og du hører ikke lenger de enkelte bestanddelene. Det du hører, er en artist som finner sin stemme og uttrykker den til fulle. Du hører en sanger som kan sin soul, men musikkens røtter kan spores via Van Morrison og Sam Cooke tilbake til et sted og en tid da tro var et spørsmål om liv eller død. Dette er kirkemusikk, men religionen er rock’n’roll. Det høres kanskje dumt ut 35 år etter, men Springsteen gir sin preken uten ironi. Oppriktigheten hans er et trosanliggende. Du hører også et band som er drillet til underkastelse, og et lydbilde som utnytter studioet til fulle. Spillingen på de to albumene begynte noenlunde å nærme seg konsertnivået for gruppen. Med Born To Run sto det mer på spill. De var begynt å miste nyhetens interesse, og dette var Springsteens siste sjanse til å leve opp til forventningene. For Springsteen betydde presset også at han ble kreativ. Han ønsket sterkt å skrive noe eksplosivt. Han ville gjøre noe stort. Og følelsen av nødvendighet og veivalg påvirker hver note. Den opprinnelige ideen var å finne på et konseptalbum (mulige titler: ‘The Legend Of Zero’, ‘Blind Terry’), men Springsteen avfeide klokelig nok den tanken. Han laget i stedet en samling sanger som sterkt bar preg av kontinuitet, som om historiene skjer på samme sted samme sommerkveld.

SANGENE 1 Thunder Road HHHHH 2 Tenth Avenue Freeze-Out HHHH 3 Night HHHH 4 Backstreets HHHHH 5 Born To Run HHHHH 6 She’s The One HHHH 7 Meeting Across The River HHHHH 8 Jungleland HHHHH Utgitt: 25. august 1975 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau og Mike Appel, unntatt «Born To Run», som er produsert av Bruce Springsteen og Mike Appel Innspilt i: Record Plant Studio i New York, unntatt «Born To Run», som er innspilt i 914 Sound Studios i Blauvelt i New York Medvirkende: Bruce Springsteen (gitar, vokal, munnspill); Garry Tallent (bassgitar); Max Weinberg (trommer); Roy Bittan (Fender Rhodes-piano, klokkespill, piano, cembalo, orgel); Clarence Clemons (saksofon); Ernest ‘Boom’ Carter (trommer på «Born To Run»); David Sancious (keyboard på «Born To Run»); Danny Federici: (orgel, klokkespill på «Born To Run»); Steven Van Zandt (blåsearrangement på «Tenth Avenue Freeze-Out», koring på «Thunder Road»); Randy Brecker (trompet, flygelhorn på «Tenth Avenue Freeze-Out», trompet på «Meeting Across The River»); Michael Brecker (tenorsaksofon på «Tenth Avenue Freeze-Out»); Dave Sanborn (barytonsaksofon på «Tenth Avenue FreezeOut»); Wayne Andre (trombone på «Tenth Avenue Freeze-Out»); Suki Lahav (fiolin på «Jungleland») Høyeste listeplassering: England 17.; USA 3.

24 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 24

26.02.2019 08:54

BRUCE SPRINGSTEEN | 25

Bruce_FINALindd.indd 25

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Bruce hadde gjenoppfunnet seg selv, men det lyd fra både trikker og racerbiler ble prøvd ut. På et tidspunkt var også var ikke uten anstrengelser. På albumet Born synthesizer, horn, englekor, To Run hadde Springsteen nemlig sluttet å tamburin og strykere med i lydbildet. støtte seg til improvisasjoner. Dette var Den sunne fornuften seiret til slutt, da konstruert, plukket fra hverandre og så bygget Springsteen innså at sangens kraft lå i opp på nytt helt til arkitekten var fornøyd. I gitarklangen. «Strykerne tok bort noe dokumentaren Wings For Wheels ser vi et klipp av mørket», sa han. der Springsteen teller ned til Clarence Springsteens perfeksjonisme førte Clemons’ saksofonsolo på «Jungleland». Det også til at bandet ble splittet. tok 16 timer å lage soloen, og Springsteen Keyboardist David Sancious og meisler ut soloen og skriver den om mens han trommis Ernest ‘Boom’ Carter sluttet, sitter i kontrollrommet. Prosessen var så og dermed forsvant også langsom og nitid at lydtekniker Jimmy Iovine jazzkrydderet. Det førte til at hadde folien til tyggisen sin tilgjengelig så han Springsteen var nødt til å tenke ut en ny kunne bite på den for å holde seg våken. Steve strategi. De hadde omfattende Van Zandt fra Miami var et fulltidsmedlem av bandet, men observerte med interesse det som auditioner – 30 trommeslagere og 30 pianister spilte hver i 30 minutter. Til skjedde i studio, og fungerte også som et slutt, i september 1974, fikk pianist Roy meningspanel. Om disse innspillingene har han tørt bemerket: «Å si at det var gøy er å Bittan og trommeslager Max Weinberg overdrive.» jobben. Springsteen var klar til å sette Det var beinhard jobbing. Springsteens drømmen ut i livet. forkjærlighet for grovhugde metaforer bidro til Først måtte rytmeseksjonen på plass. at han ble sett på som en håndverker, og det er Springsteen ble stadig tydeligere i kravene til verdt å merke seg hva han oppnådde. Som alle bandet sitt. Før ble musikerne oppfordret til å store mesterverk virker Born To Run dyrke sine innadvendte tilbøyeligheter. Nå var uunngåelig når vi ser tilbake, nesten selvsagt. det disiplin som gjaldt. Springsteen bemerker i Men det var et resultat av en besettelse, skapt dokumentaren Wings For Wheels at alt var i av et øyeblikks kunstnerlig klarsyn. ferd med å «strammes opp og bli mer asketisk». Albumtittelen antyder hva som er Asketisk var kanskje en rar beskrivelse av den Springsteens ambisjon. Rocken som storslåtte orkestreringen av Born To Run, men musikksjanger lå lavt i 1974, da sanger- og det er en tydelig disiplin her. Bandet lærte seg å låtskrivere og glamrockere fra California utnytte studioet til å kanalisere energien fra dominerte markedet. Rockemyten var at liveframføringene, og å holde igjen opprørere var født til å tape. Springsteens spontaniteten. Det var en uvanlig tilnærming i hymneaktige tittellåt er ørlite grann mer 1974, men Springsteen ville tilbake til de positiv, om ikke akkurat optimistisk. Håpet i klassiske røttene innen rock. The Ronettes sangen blir uttrykt kun som en drøm. «I wanna jammet aldri. Det er ingenting spontant ved die with you out on the Roy Orbisons ballader, streets tonight», synger han, bortsett fra når publikum bryter ut i gråt. Springsteen «in an everlasting kiss.» Tre ville altså oppnå et år senere skulle David komplett lydbilde, der Bowie bevege seg i det kraften i sangen var helt samme fatalistiske H «Born To Run sikter i sentral. «Tanken var å være landskapet med «Heroes», riktig retning, men den samspilte og nedstrippet, men mens Bowie hadde klarer ikke å fyre av. Selv og ha et minimalt Berlin-muren og den kalde om den er omhyggelig arrangement», sa han. krigen som arrangert, er mange av Låttekstene ble finpusset, referanseramme, løftet låtene kun forsøk på å og dylanismene ble Springsteen gatepoesien til etterlikne en slags varieté nedtonet til fordel for en et nytt nivå. Albumet er enkel dialog som på riktignok selvbiografisk mens Springsteen svetter B-filmer. «Jeg ble bevisst på forankret, men seg gjennom sitt prosjekt at jeg jobbet med en Springsteens tekst på Born med å fornye rocken.» ROY bildebruk i klassisk rock To Run overskrider CARR, NME, 6. som fort kunne blitt til kyststripen langs New SEPTEMBER 1975 klisjeer», sa Springsteen. Jersey. Albumet er et Albumet har merkelig mytologisk verk, en film H «Springsteen er nå nok en slitt gitar på noir; ren og skjær mye mer personlig og omslaget, for sangene er americana. fokuserer sterkt på komponert på piano. Det Innspillingen av «BORN relasjonene mellom to gjør at sangene er mer To Run» begynte tidlig i personer. Låtene fanger forsiktige. De begynner 1974. Det er en berg-og-dalopp Springsteens glød, en enkelt med pianointro og bane av en sang, og det tok uromantisk tilnærming til bygger seg opp til store seks måneder å få den mennesker og situasjoner. epos. «Det var meningen at perfekt. De tidlige En svært presis beskrivelse introene skulle gi deg utkastene er langt fra av sinnsstemningen hos følelsen av at noe godt ville hymneaktige, og egentlig unge i dag: desperasjon.» skje», forklarte han. Roy ganske tamme. Det ble RAY COLEMAN, MELODY Bittans pianospilling eksperimentert med MAKER, 13. SEPTEMBER 1975 skulle til slutt bli selve lydeffekter i kjennetegnet for albumet. instrumentalpartiene der

ANMELDERNES DOM ...

Monmouth Arts Center i Red Bank i New Jersey, 11. oktober 1975.

Men kjemien oppsto ikke umiddelbart. De første øvingene med bandet bar ingen frukter. Innspillingen av «Born To Run» var utmattende, men å leve opp til løftet det bar, var dobbelt så tøft. Pianoet i 914 Sound Studio var ødelagt, og frustrasjonen økte. De trengte nytt blod. Denne vitamininnsprøytningen var det Jon Landau som sto for, en gjesteredaktør i Rolling Stone som elsket musikken så høyt at han i en anmeldelse skrev intet mindre enn at: «Jeg så rock and rolls framtid, og den heter Springsteen» (22. mai 1974, i det alternative ukemagasinet Real Paper). Landaus drøm var å jobbe med Springsteen. Han fikk jobb som medprodusent sammen med Mike Appel, og dermed høynet han spillet. Han bestemte at innspillingene skulle flyttes til et større og bedre studio, Record Plant. Og ikke minst kom han inn med et friskt blikk. Landau skrev ikke sangene, han hjalp Springsteen med å se sin visjon klarere. Han ba ham innstendig om å være mer filmatisk, og han vekket Springsteens kreative side enda mer. «Han var en velutdannet mann», sa Van Zandt i Wings For Wheels. «Og det var noe nytt for denne gjengen.» Ifølge Landaus analyse av sangene hadde de

26 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 26

26.02.2019 08:54

BOSSFAKTA H Prøvetrykkingen av Born To Run [over til venstre] er i sepiabrunt og tittel med håndskrevne fonter. Et sjeldent samlerobjekt som kan gå for over 1000 dollar mellom Springsteen-fans. H Springsteen var ukomfortabel med at Columbia promoterte ham som «rockens framtid», og gikk selv rundt Hammersmith Odeon og tok bort reklameplakatene før den første konserten i London på Born To Run-turneen. H Mike Scott i The Waterboys utga et Brucefanblad i Edinburgh kalt Jungleland.

motorsykkelhelt: «Og alle ga jernet, men Johnny ga på mest, han forlot dem bak seg, og da han nådde åstoppen, fløy han rett ut i luften. Fem, ti, tolv meter opp, og landskapet strakte seg ut under ham, sykkelen eksploderte langt der nede. Han hang stille i luften, svevende som en stor rovfugl.» Herfra er det kort vei til Springsteens beskrivelser av målløse bilturer i «Born To Run» og «endless juke joints and Valentine drag» (på «Backstreets»). Vi ser det også i «Jungleland», der intensiteten topper seg når gatene brenner «in a real death waltz/Between what’s flesh and what’s fantasy». Det var ikke noe nytt, men som Lester Bangs påpekte i magasinet Creem, «Springsteen har den gaven at han har tenkt nytt om

tradisjonell musikk og måten den ble komponert, og så har han kommet med en ny tolkning som er frisk nok til å kunne kalles en mindre renessanse. For hva er egentlig mer gammeldags enn avantgardisme?» Greil Marcus kommenterte også elementene av gjenbruk. «Born To Run», skrev han, «var en Chevy 57-modell som gikk på smeltet vinyl fra Crystal plateselskap.» Springsteen leverte Born To Run i grevens tid. Hadde den kommet et år eller to senere, ville den ha blitt ansett som en spøk. I 1977 ble en annen av Cohns tekster bearbeidet til film, den berømte Saturday Night Fever. Dette var antagelig siste gang kiosklitteraturen og dens tilhørende bildebruk kunne bli til kunst uten at noen hevet øyebrynet. Ikke lenge etter mente mange at Boomtown Rats hyllet stilen til Springsteen i låten «Rat Trap». I løpet av høsten 1975 var Bruce Springsteen på forsiden av både TIME og Newsweek. Nå ble han for alvor hyllet – og denne gangen som rockens redningsmann. Han hadde kartet klart. Nå skulle han tilbringe resten av livet med å utforske det lovede land.

FIN COSTELLO/REDFERNS

et vidt spekter av temaer. Han sa at albumet handlet om strevet med å vokse opp, bli uavhengig og å finne ut hva livet egentlig dreier seg om. Som Springsteen sier det i ‘Thunder Road’: «I know you’re lonely for words that I ain’t spoken/But tonight we’ll be free.» Det er besnærende tekster, og takket være Springsteens nennsomme orkestrering har musikken fortsatt denne blendende, filmatiske effekten. Det låt gammelt da albumet kom ut i 1975; nå låter det bare tidløst. En av styrkene ved Born To Run er det faktum at det er tydelig inspirert av andres verk. Man kan for eksempel høre at Springsteen har latt seg inspirere av Nik Cohns novelle I Am Still The Greatest Says Johnny Angelo, som kom ut i 1967. Cohn skriver dette om sin

BRUCE SPRINGSTEEN | 27

Bruce_FINALindd.indd 27

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975

32 ||ULTIMATE MUSIC GUIDE | SPRINGSTEEN 28 BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 28

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975

«HEI, GUTTER, PRØVER DERE Å DREPE MEG?» Hype-maskineriet har overtenning. I Hollywood Roxy kjemper en skeptisk ANDREW TYLER om plassen sammen med A-kjendisene. Han oppdager én til som også synes at dette blir for drøyt – selveste Bruce Springsteen.

GJENGITT FRA

CHRIS WALTER/WIREIMAGE

NME 15. NOVEMBER | 1975

BRUCE SPRINGSTEEN | 29

Bruce_FINALindd.indd 29

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975

PRINGSTEEN SIER AT han bare skriver ned sine førsteinntrykk. Men i Hollywood er det folk fra New York som har en annen mening. De sier ting som at «Bruce er renhet». Bruce skjærer igjennom alt og alle. Bruce er den USA har ventet på siden Dylan falt av motorsykkelen og Brando ble for tjukk til å være med i bilparaden.

Og det er vanskelig å vite hvem man skal tro, for folk fra New York har en tendens til å snakke unaturlig høyt, og det samme gjelder de utenforstående som har et annet syn på saken, og som insisterer på å plukke fra hverandre teorien om at «jeg har sett menneskehetens framtid, og det er en kort, tynn type i brun skinnjakke». Bruce synes disse påstandene er mildt sagt kvalmende. Når de dukker opp, har han en tendens til å svare resignert i et langsomt, fortvilet tonefall, for det er vanskelig å få tak i relevansen for ham. Men det taler til hans fordel. Dylan sa tross alt aldri at «jo da, jeg vet et og annet om livet. Menneskesinnets kompleksitet og den slags». Det sa heller ikke James Dean og Brando da han var tynn. Det var før Brando begynte å spore helt av i en retning som skrumpet troverdigheten hans brått og ugjenkallelig. Nei. Den beste måten å aspirere som kandidat til tittelen «amerikansk folkehelt», er å avskrive påstanden som helt vanvittig. Så holde kjeft og spytte gåtefullt. Og det er akkurat det Bruce Springsteen fra Freehold i New Jersey gjør. Eller det du tror han gjør. Én ting er sikkert, og det er at heiagjengen hans har ingen beskjedenhet når det gjelder gullguttens fantastiske egenskaper og uendelige potensial. Jon Landauer en anerkjent amerikansk anmelder av rockemusikk som sluttet å bekymre seg over magesykdommen og ble medprodusent på Springsteens album Born To Run. Han sier at på «rockeområdet» er Springsteen ikke bare en «stor artist», men han klarer også å gjøre «flere ting bedre enn noen annen jeg har sett». Han er også «rockehistoriens beste sceneartist», muligens unntatt Elvis P., som han nominerer mest av «sentimentale grunner». Mike Appel har mye av den samme oppfatningen. Han hevder å være manager til «verdens beste artist i dag, det er alt». Han understreker det ved å slå en knyttet neve i den åpne håndflaten sin. Appel er en mann litt utenom det vanlige også blant rockemanagere. John Hammond, talentspeideren i Columbia som signerte Springsteen, beskriver ham som «den mest ubehøvlede mann jeg har møtt», og det er utvilsomt med tanke på Appels evinnelige og til tider absurde behov for å skape konflikt. Det er

som regel pressen som får gjennomgå av Appels irritasjoner, og det er tydeligvis ingen tilfeldighet. «Jeg liker å gjøre ting med integritet», bemerker han, «og siden media ikke er ute etter integritet, men å mele sin egen kake, kolliderer mitt syn på hvordan ting bør gjøres og deres syn på hvordan ting bør gjøres. Da blir jeg den de retter sitt hat mot.» Appel og Landau er i nesegrus beundring for Bruce, og det samme gjelder store deler av hans indre krets. Peter Philbin, Columbias New Yorkbaserte internasjonale pressesjef, kan snakke seg varm om sin klient til han blir delirisk, og på de nylige Springsteen-konsertene på Hollywoods Roxy oppførte han seg mer som en ihuga fan som satt og skrek seg svett enn som en begeistret mellommann.

GSÅ INNAD I bandet råder det en nesten religiøs ærbødighet for mannen som de bare kaller The Boss. 33-årige Clarence Clemons, som spiller saksofon, sier at hans første møte med Springsteen var ikke mindre enn en guddommelig inngripen: «Bruce er den mest fantastiske personen jeg noen gang har møtt», sier han. «Han er den sterkeste personen jeg har møtt. Første gangen var det som i

interessen var antagelig på grunn av Springsteens konserter i august på New Yorks Bottom Line Club, som ble rost opp i skyene av typen «Bruce er den beste mannen i verden», for øvrig en foreløpig rekord i overdrivelse.) Denne gangen sa Appel at det var nye regler. Nå var betingelsene mer som «dere gir oss en forside, og jeg gir dere et intervju». « … Og de var nødt til å mislike deg for det», sier han. «De sier: ‘Vi er New Musical Express, vi er Melody Maker, vi er Newsweek, vi er Time, og hvem i helvete er du som kan forlange at det skal være en forsidesak?’ Men jeg sier til dem: ‘Jeg gir dere det mest ettertraktede som fins. Jeg gir dere et intervju med Bruce Springsteen. Jeg kan ikke gi dere noe bedre enn det.’» De to utrettelige magasinene kom tilbake, og resultatet var to forsider 27. oktober (Appels bursdag) for første gang for en i underholdningsbransjen siden Liza Minnellis glansdager med Cabaret. Begge artiklene var merkelig objektive tatt i betraktning den framskutte plassen artiklene hadde fått. De var overstrødd med en rekke biografiske fakta. De var preget av en overfladisk og motvillig hyllest, og i Newsweeks artikkel kunne man også spore en ørliten grad av insinuasjoner om at Springsteen muligens var kraftig hausset opp av plateselskapene. Men i så fall var de og Time selv både medvirkende til hypen og et offer for den. For noen år siden ville begge forsidene ha hengt på veggen, majestetisk på skakke, helt til Springsteen-legenden kom og rev dem ned. Så hadde de i all vennskapelighet gjort en forsidesak. I disse tider er til og med Time og Newsweek redd for å gå glipp av den siste amerikanske sensasjonen, og risikerer å stå i feil billettkø for å få det med seg. «Det er vilt», sier Springsteen. «Det gir ikke særlig mening, og jeg bryr meg ikke så mye om å være på forsiden. Det er bare et magasin. Det går verden rundt, men altså … du vet.»

PETER MAZEL/SUNSHINE/RETNA

«Du kan ikke komme her og tro du er noe viktig. Jeg tenker i alle fall sånn, fordi det er en grunnleggende greie. Vi er et rock’n’rollband og jeg bare synger og skriver sanger.» Bibelen, når en mann møter en annen mann som sier ‘legg ned det du gjør og følg meg’, og det var akkurat sånn det føltes, mann. Men jeg gjorde ikke det. Og for det straffer jeg meg selv. Og jeg tror Gud straffet meg, for jeg kom i en bilulykke og ble nesten drept og greier. Uansett. Han kom tilbake [fra California der han besøkte sine foreldre], jeg ble med, og nå er vi her.» Mediedekningen fra Time og Newsweek har også vært spesiell og uten tvil bidratt til å bygge Springsteens legendestatus. Appel hadde tydeligvis ikke problemer med å manipulere de to mediegigantene. Time skrev først om Springsteen i aprilnummeret i 1974. Så, for flere uker siden laget Newsweek en sak. Da fikk Time los og kom tilbake for å få en bit av kaka. (Den nye

I SITTER I et tomt rom på hotellet Sunset

Marquis i Hollywood. Springsteen spiser en skål med Rice Krispies. Han har fått på seg den brune skinnjakken, og han ser ut som om han ikke har sovet på fire uker. «Det handler egentlig ikke så mye om hva jeg gjør», sier han. «Jeg tror i hvert fall ikke det. Den største grunnen til at jeg gjorde det, var … Du skjønner, det jeg ville, var å få ‘Born To Run’ til å bli en hitsingel. Ikke for pengenes skyld, men fordi jeg hadde virkelig tro på den sangen, og jeg ville høre den på radio, skjønner du. På riksradio. Over hele landet. Min mening er at det er der den hører hjemme.

30 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 30

26.02.2019 08:54

Bruce_FINALindd.indd 31

26.02.2019 08:54

Bruce_FINALindd.indd 32

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975 var alle så slitne av å skjule den bunnløse «Så sa de at, vel, hvis jeg kjedsomheten, at salen brøt ut i en jublende får bilde av meg selv på hyling som må ha skremt vettet av ham. Time eller noe, vil Han går rett mot midten av scenen, som er 25 FARGERIKE KARAKTERER radiosjefene tenke seg I SPRINGSTEENS SANGER mørk og tom, nesten uhyggelig med tanke på nøye om før de dropper å skrikingen. Han bøyer seg mot Bad Scooter Little legge den på spillelisten. mikrofonstativet, og for å fleipe med dem som («Tenth Avenue Dynamite Så det er den eneste Freeze-Out») («Rosalita») sammenligner ham med Dylan, tar han fram grunnen til at jeg ble med munnspillet og begynner med «Thunder Big Bones Little Gun på de intervjuene, Billie («Rosalita») Road». skjønner du. Hvis ikke («Rosalita») Han har på seg en slitt skinnjakke og et par Little Spider hadde jeg kanskje angret stramme, blå Levi’s-bukser. Han er liten og Big Pretty («Balboa på det, ikke sant.» («Kitty’s Back») Park») tynn, og munnspillet hans får alle målløse, Rolling Stone la seg på akkurat som Dylan har klart før ham. Blind Terry Magic Rat en mye mer reservert («Zero And («Jungleland») «The screen door slams/Mary’s dress waves/ linje. De fløt fortsatt på Blind Terry») Like a vision she dances across the porch …» Missy Bimbo suksessen etter å ha fått Det er opptakten til en låt om en ulykkelig Crazy Janey («Wild Billy’s et eksklusivt intervju («Spirit In The Circus Story») jente som venter på å bli reddet av King Kong, med Patty Hearst, og var Night») en som forstår hennes lengsler, og Springsteen Outlaw Pete ikke blitt hodestups Early Pearly («Outlaw er fyren som sier: «Vi har det kanskje ikke så forelsket i Springsteen. («Blinded Pete») perfekt her, men faen heller, vi setter oss i kjerra De anså ham som enda et By The Light») og tar en tur på Thunder Road.» Sloppy Sue fenomen fra østkysten, G-Man («Spirit («Rosalita») «Hey I know it’s late we can make it if we run …» og som kom og gikk i takt In The Night») Det er bare pianoet og Springsteens falske Spanish med tidevannet i Johnny Go-Kart stemme … ellers helt stille. Hodet bøyd. Det er Atlanterhavet. Mozart («Incident On Brando i Mennene, når jenta hans sier at hun Og Playboy … Appel («Blinded By 57th Street») elsker ham selv om beina hans ikke virker mer. prøvde også å få i stand en The Light») Weak Knees Det er egentlig ganske pinlig. Og når folk i salen avtale om forsiden på Willie Hazy Davey roper: «Jøss, ja … Du får virkelig gitaren til å Playboy, men han fikk til («Spirit In The («Rosalita») synge, Bruce», føler du deg utenfor på en Night») svar at Big Bunny heller Wild Billy illevarslende måte. ville få seg en på trynet Jack The («Spirit In The Så kommer bandet ut på «Tenth Avenue enn å være den første til å Rabbit Night», «Wild Freeze-Out», også den fra Born To Run. Lyset («Rosalita») Billy’s Circus gå med på noe sånt. Story») blinker, og Springsteen begynner å bevege Og så kom Springsteen Jimmy The kroppen i rykk og napp og prøver å skape en Saint X-Man og hans følge til tyngde i en låt som på platen kan virke ganske («Lost In The («Balboa Hollywood for å spille på Flood») Park») ubetydelig. Teksten er tettpakket og uryddig. sagnomsuste Roxy Melodien og arrangementet er et lappeteppe Johnny 99 Zero («Zero mellom 16. og 19. fra 60-tallets mer tvilsomme og sære («Johnny 99») And Blind oktober. Nå skulle de Terry») rock’n’roll. Killer Joe avlive hypen, de «Spirit In The Night» er en av de få melodiene («Spirit In The feilaktige påstandene og Night») som virkelig vekker oppsikt, selv om den lener dertil hørende teorier. seg for tungt til Van Morrison. Den er en tidlig Men det skjedde ikke sang, fra albumet Greetings From Asbury Park, uten en viss form for oppstyr og høylytte NJ, en periode da Springsteen var opptatt av protester fra plateselskapets side. De skulle få sterke metaforer … sigøynerengler, 50 prosent av inntektene den første misjonærer og en overvekt av indre kvelden, og kunne forhandle seg rytme og tekstlinjer som liksom videre derfra. Konsertene ble utsolgt, aldri ble helt forløst. og en vanlig mann måtte ha Crazy Janey, Wild Billy og en haug kontakter hos de høyere makter og på Springsteen med andre figurer drar av gårde til bakken for å få billett. kjøpte en Greasy Lake «about a mile down on Det var kanskje en mager trøst at 1960-modell the dark side of route 88», der Janeys halvparten av Hollywoods stjerner Corvette for de fingre ender opp på jeg-personens stilte opp som oppvarming. I løpet av første royalty«cake». Kjærlighetsscenen utspilles helgen var listen omfattende, pengene fra med Springsteen liggende flatt på deriblant Jack Nicholson, G. Born To Run. Nå et bord over scenekanten. Jentene Harrison, Jackson Browne, Neil står den utstilt i stryker ham på ryggen når han Diamond, Jackie De Shannon (hilste Rock’n’roll Hall synger: «Me and crazy Janey was på backstage), Carole King (hilste på Of Fames «From making love in the dirt singing our backstage), Joni Mitchell (gikk tidlig), Asbury Park To birthday songs». Så tennes Cher and Gregg (to ganger), Tom The Promised spotlysene og bandet spiller opp, Waits (hentet fra sin egen spillejobb Land». Det gjør og Springsteen jogger tilbake til 15 mil unna), Dick Carpenter («John, også den første scenen og salen er i fyr og flamme gi meg en margarita!») Wolfman Jack bilen han eide, (og Janey og elskeren sin det (?) og Warren Beatty. en spesiallaget samme). Første kvelden under kabriolet 1957Før han begynner på den gamle oppvarmingen forløp med den Chevrolet Bel sangen av Manfred Mann, «Pretty sedvanlige trafikken ut og inn og en Air kabriolet. Flamingo», lirer Springsteen av seg uttalt likegyldighet idet Hollywooden forklaring på opphavet til låten, stjerner klemte og ropte til hverandre en monolog som er delvis hørbar, delvis over bordene, og forklarte hverandre hvordan gryntende, men en flott gjengivelse av det og hvorfor fenomenet Springsteen hadde litterære nivået i barene rundt om. oppstått. Og da Bruce endelig entret scenen,

BRUCES LISTE OVER TØFFINGER!

BOSSFAKTA

TOM HILL/WIREIMAGE

«Jeg ligger hele tiden ti poeng under, for jeg må ikke bare spille, jeg må få dem til å glemme det tullballet noen innbilte dem også …»

BRUCE SPRINGSTEEN | 33

Bruce_FINALindd.indd 33

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975 Med like mye siklende slagkraft som James Dean likte å vise seg med. Alle kan føle seg litt tøffe når de hører sånt prat. Han kommer med en enda mer lurvete historie før han begynner «E Street Shuffle». Her forteller han den delvis sanne historien om hvordan han møtte saksofonisten Clemons, som spilte i et lokalt r’n’b-band i Asbury Park, og kjæresten sa til ham at han burde dra til Student Prince og snakke med denne guttungen Springsteen. Springsteens versjon er at han og gitaristen hans, Miami Steve, labber gjennom en kald og tåkete natt da de ser en stor mann på vei mot dem. De gjemmer seg i et portrom og faller på knærne da den store mannen nærmer seg. De er redde og kalde, og klare for å legge på sprang da Clarence rekker fram hånden og Springsteen strekker ut sin for å møte den. De berører hverandre. Og gnistene regner over E Street. Dette er magien ved Springsteen … i klimakset til akkurat denne røverhistorien. Med ordet «gnistene» lyser scenen opp i rødt, og Springsteen bråstopper og bandet følger ham med en slik presisjon som fordrer sterk samstemthet og lydighet. Herfra og ut er showet mer levende, mer raffinert … En tilstand som nesten også gjelder for selve musikken. «Kitty’s Back», «Jungleland» og «Rosalita» har et snev av West Side Story ved seg. Ingen av dem er mirakuløst bygget opp, men de har likevel driv i bøtter og spann. «Kitty’s Back» byr også på et instrumentalt klimaks som overskygger ethvert tvilsomme parti. Bandet er faktisk overraskende dyktig til å fange opp Springsteens delvis meddelte krumspring. Både «Rosalita» og «Kitty’s Back» gir rom til briljante soloopptredener, særlig fra pianist Roy Bitten. Orgelspiller Danny Federici er dog den som har en tendens til å holde de høye tonene akkurat litt for lenge. Vi får bare ett ekstranummer i kveld … et dramatisk og stemningsfullt stykke med trekkspill og tidvis hviskende vokal. «Sandy» handler om Bruce, eller noen som likner veldig på Bruce, som er klar for å kutte ut livet på tivoliet. Her benytter Springsteen sjansen til å fortelle om de hensynsløse folkene som lever i det miljøet. Klarsynte, motorsyklister, servitriser, en som heter madame Marie, og alle vandrer de mellom ingenting og enda mindre. Det er tekstmessig en av hans mest interessante låter, fordi vi får et sjeldent innblikk i håpløsheten han åpenbart føler det skitne livet i fornøyelsesparken er, bare bestående av flipperspill og reising. Senere har han en tendens til å glorifisere dette livet.

Born To Run, sier han, «handlet om New York. Jeg bodde der i mange måneder. Jeg bodde sammen med ei jente, hun kom rett fra Texas, og hun ville bare hjem igjen. Hun holdt på å bli gæren, vi bodde på et lite rom og det bare fortsatte. Når jeg kom hjem, sa hun: ‘Er du ferdig? Er det over? Er du ferdig?’ Og jeg sa: ‘Nei, jeg er ikke ferdig, jeg er ikke ferdig.’ Jeg gikk stadig hjem med tårer i øynene. Og jeg ble opptatt av den følelsen av ikke å høre til. Samtidig visste jeg at det måtte være noe for meg et sted. Det måtte stemme ett sted.»

De to møttes på en klubb i Boston kalt Charlie’s i 74, der Springsteens band hadde spilt. I vinduet til klubben hang det et oppslag av anmeldelsen som Landau akkurat hadde skrevet for det lokale magasinet Real Paper. Det var en godt skrevet anmeldelse som tok for seg Springsteens «mange utfordringer» i tillegg til et adskillig stort potensial for verdensdominans. Det var en kald kveld, minnes Landau, og han fikk øye på Springsteen i bakgården hoppende opp og ned mens han leste anmeldelsen. Springsteen sa til ham at han hadde lest bedre, men den var helt grei, da Landau introduserte seg selv. Konserten han så den kvelden, beskriver han som «forbløffende», men likevel bare en «grov skisse» av konsertene nå for tiden. De to holdt kontakten, og en måned senere kom Landaus intense hyllest av en anmeldelse på trykk, med påstanden som Columbia senere brukte 50 000 dollar på å benytte i promotering … den med at «jeg har sett rockens framtid, og den heter Bruce Springsteen». Men Columbia gikk ikke umiddelbart med på å koble Springsteen og Landau sammen. Plateselskapet var delt i ulike leirer, særlig på grunn av Appels uortodokse framtreden og den gjenstridige klienten hans, men også fordi Springsteen var vidunderbarnet til sjefen Clive Davis, som hadde «falt i unåde». Det gikk til og med rykter om et angivelig komplott der myten om Springsteen var funnet opp bare for å ergre Bob Dylan, som nylig hadde meldt overflytting fra CBS til David Geffens plateselskap Asylum og en kontrakt på to plater. Selv Appel vedgår delvis at en slik plan kunne godt ha eksistert. «Som del av managementet i et så stort plateselskap», sier han, «må det bli litt maktkamp. Hvordan får du Bob Dylan med på laget, hvordan får du advokatene med på laget? Advokatene hans kommer og krever all verden … krever royalty fra Bob Dylans tidligere album. De ber om uhorvelige pengesummer. Allslags avtaler. Allslags store utbetalinger. Og da forhandlingene mislyktes, og Clive Davis forlot plateselskapet, rettet alle blikket mot Columbia Records, og alle slengte dritt til dem. De var veldig nervøse. De var veldig anspente og forsøkte å vise hva de var gode for. De kunne selvfølgelig ha sagt, i kampens hete, ‘blås i Bob Dylan, vi tar Bruce Springsteen og bruker ham, og så viser vi hvor skapet skal stå’. Men det var ikke tilfellet, for vi brukte lang tid på å få albumet ferdig, og så kom Blood On The Tracks [Dylans album på CBS] før vårt album. De klarte jo å få Bob tilbake.»

TOM HILL/WIREIMAGE

«Jeg pleide å føle at jeg alltid hadde kontroll. Men nå er jeg ikke så sikker.»

RUCE HADDE ALLEREDE brukt åtte måneder på å lage Born To Run da Jon Landau (tidl. erf. med MC5s Back In The USA pluss to album av Livingston Taylor) kom inn i bildet. Selv om Landau var til stede, gikk det fortsatt sakte framover. Det tok enda fire og en halv måned før det var ferdig, men det var til gjengjeld lynkjapt i denne sammenheng. Landau tilskriver sendrektigheten Springsteens fetisj for detaljer: «Han kunne bruke fire timer», sa han, «på én linje. Han sa: ‘Vent litt, gutter, jeg skal sjekke en linje’, og fire timer senere satt han fortsatt og gjorde minimale endringer i ett vers.»

34 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 34

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ARKIV 1975 Et passende ironisk høydepunkt i denne affæren var da Time magasin spurte CBS om et intervju med Bob Dylan for å snakke om Bruce Springsteen. Forespørselen ble avslått.

PRINGSTEEN ER MER forundret enn

smigret over renkespillet som arter seg på hans vegne … Hindrene han må gjennom for å komme på forsiden. «De gjorde en feil», sier han, «det var at de gikk høyt ut og laget en hype. Jeg mener, hvordan kan de tro at folk svelger noe sånt? [at CBS annonserte tidlig at han liknet på Dylan]. Og jeg fatter ikke hvordan de kan undervurdere folk så til de grader. Det er hele tiden helt sånn … jeg prøver å få litt rom, mann. Gi meg litt rom, for faen. Gi meg en sjanse, prøvde jeg å fortelle folka i plateselskapet, jeg sa‘ Vent nå litt, gutter. Prøver dere å drepe meg?’ De var som på selvmordsoppdrag. Det var akkurat som om de ikke ville tjene penger. Det hang en stor skygge over meg helt fra begynnelsen … Jeg var akkurat kommet over den Dylan-greia: ‘Å, gudskjelov at det ser ut til å forsvinne’, og jeg er hjemme og tenker : ‘Takk gud for at folk lar det ligge nå’ og puh!, så leser jeg: ‘Jeg har sett …’ Nei, det er ikke mulig. Jeg ringer plateselskapet med en gang og sier: ‘Få det sitatet fjernet’. Og det var jo fra Landaus artikkel. Det var en veldig fin anmeldelse, og jeg satte stor pris på det, men de tok det helt ut av kontekst og blåste det opp, og hvem kommer til å svelge det? Hvem kommer til å tro på det? Folk kommer til å bli forbanna, mann. Jeg blir forbanna. Da jeg leste det, fikk jeg lyst til å kverke han som satte det inn der. Du får lyst til å kaldkvele folk som gjør sånt. De sniker det inn på deg. De sniker det inn uten å si noen ting. Det er sånn ‘drapsmann kuttet av åtte armer.’ Det er en helt vill taktikk, skjønner du, en vill taktikk som de driver overfor seg selv og overfor meg også … Det er bare dumt. Ignorer det, ikke sant. Ignorer hele greia, for det er helt tullete. Så jeg ligger hele tiden ti poeng under, for jeg må ikke bare spille, jeg må få dem til å glemme det tullballet noen innbilte dem også.» Jackie De Shannon har dette å si over en morgenkaffe: «Det var vakkert, jeg følte at James Dean var tilbake … Da jeg så James Dean for første gang, gikk jeg i bakken. Da jeg så Bob Dylan for første gang, gikk jeg i bakken. Da jeg så Bruce Springsteen for første gang, gikk jeg i bakken …» «Næh, det er mer som … jeg vet ikke helt, ikke sant. Det eneste jeg gjør, er å skrive ned inntrykkene mine om alt mulig, og det jeg ser, liksom. Det er som om … men hvis du ser etter noen å se opp til … og hvis du liker bandet, er det jo … jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å se meg selv på den måten.» Appel er bedre på å ordlegge seg og tolker gjerne for oss motsetningen som ligger i hypen versus legitimitet, og det gjør han slik: «Jeg sier bare til meg selv: ‘Hør her, folkens (les: media), dere lever kanskje av forfengelighet og store egoer, men la oss være ærlige. Denne gutten er skikkelig god. Han er helt annerledes. Har du noe som helst greie på det, vil du anerkjenne ham. Hvis ikke blir du overkjørt. Det er som en dampveivals. Vi vinner til slutt. Dere har ingen sjanse mot oss, dere har ingen sjanse fordi vi har rett. Er det forstått?’»

Før pleide Appel å skrive radioreklame. Han karrieren, bortsett fra at disse ungdommene er var også reservist i marinen, og hvis du synes eldre, og det samme er Springsteen (26). han virker som en krysning mellom Ed Men årene som går vil til slutt også tære på Sullivan og Joseph Goebbels, er det omtrent den blinde troen på Springsteen slik Appel, sånn Springsteen føler det også. Landau og Philbin har diktert, og som «Det er sånn at du kan ikke tvinge en uttrykkes, om enn noe mer haltende, av Bruce holdning på andre. Det er som meningsløst Springsteen selv. tullprat. Du kan ikke komme her og tro du er Time og Newsweek trodde på ham, og noe viktig, skjønner du. Jeg tenker i alle fall lømlene trodde på ham fordi man kan tro på sånn, fordi dette er en hva som helst bare man har en grunnleggende greie. Det er helt urokkelig vilje til å tro slik som hos enkle ting. Vi er et band, skjønner magasinene vi allerede har nevnt. du. Vi er et rock and Springsteen kunne spise en hel kamel så lenge han trodde at et slikt roll-band og jeg bare synger og Springsteen prosjekt ikke var utenfor hans skriver sanger.» sendte inn en rekkevidde, så lenge kamelen Appel møtte Springsteen demo av sin trodde det og kamelhandleren gjennom en gammel felles venn sang «Fire» til trodde det … Eller som i «Keiserens kalt Tinker. Tinker begynte sin Elvis Presley nye klær», der ingen legger merke karriere med å arrangere kun uker før til keiserens nakne bein helt til en bilveddeløp i California, så flyttet han døde. gutt sier: «Hei, hvor er buksene han til Nassau der han hjalp til med Robert Gordon hans», og all tro forsvinner på null å sende astronauter ut i spilte til slutt komma niks. verdensrommet, før han endte opp inn den første Når vi vet at en eller annen gang i New Jersey. Springsteen møtte versjonen. Men vil noen si noe, og den avgjørende ham på en bar. Da var han 18 år, og det var The faktoren blir da å se om Tinker sa han kunne skaffe ham Pointer Sisters’ Springsteen faktisk har noe å jobb som gitarist i bandet til Janis coverversjon dekke beina sine med … og dette Joplin. som nådde noe bør være av kunstnerisk «Det resulterte i at jeg bodde andre plass på substans, tør jeg påstå at sammen med ham på en listen i USA. Springsteen forblir naken. At han surfebrettfabrikk i et og et halvt år. ikke er mer enn en frontfigur i et Det var reine dynamitten der I 2005 ble godt rock’n’roll-band blant mange oppe.» Meeting Across gode, en låtskriver som lager r’n’bFørste gang Springsteen beveget The River utgitt, inpirert materiale som knapt er seg utenfor delstaten, var sammen en samling med over middels bra. De antatt dype, med Tinker. Alle i bandet hadde 20 noveller av intellektuelle tilbøyelighetene er spart opp hundre dollar og kjørte til ulike forfattere, også misvisende, for Springsteen California i en stasjonsvogn og en kun basert innehar verken den originaliteten Chevy med lasteplan. De neste fire på sangen på eller intensjonen – politisk og ellers årene pendlet Springsteen mellom albumet Born – som Dylan har. Dermed står vi øst- og vestkysten til han innså at To Run. igjen med en einstøing som driver det beste bandet han kunne tenke med dårlig tilgjorthet, noe også seg, ventet på ham hjemme i New han begynner å bli lei av … Det er antagelig Jersey. også årsaken til at det tok tolv og en halv I 1970 eller 71 – han husker ikke – tok pinefulle måneder å bli ferdig med Born To Tinker ham med til New York for å møte Appel, Run. og akkurat som i en dårlig film ble Appel Springsteen har en vilje og en sterk dramatisk overmåte begeistret for guttungen med stil, en aura av den helamerikanske ensomme krøllene og tregitaren. Innen få måneder fikk ulven som de andre gutta i gjengen spør: «Hvor han personlig møte talentspeideren i det store skal du’a, Brucie?», hvorpå Springsteen grynter plateselskapet. til svar og lusker av gårde mot kaia for å treffe På denne tiden drev Springsteen og leste jenta si som han elsker med en lojalitet og edel Anthony Scadutos bok om Dylan. Han ble i standhaftighet, i motsetning til for eksempel ekstase da han leste hvordan Dylan kommer Jagger, som kan våkne opp hvor som helst uten seg inn på kontoret til John Hammond, spiller å huske hvordan han kom seg dit. et par sanger og blir signert på flekken. Så da vil Og han utstråler den enkle visdommen som Springsteen og Appel prøve det samme, og det gjorde Brando og Dean så tiltrekkende som virker denne gangen også. mennesketyper i sin tid. Skjønt, Springsteen Og dermed følger to album som gjør lite prøver å ødelegge det bildet med sine litterære inntrykk, og som konsekvens faller Columbia i troverdighet. Men så får vi konsertene på Roxy i ambisjoner. Appel, Landau og Philbin tror at de må Hollywood, og i løpet av den helgen blir Springsteen opphøyd til et nivå som får deg til å beskytte og framsnakke sin mann, hvis ikke dør han. Men Springsteen kommer til å møte tenke på Appels lekse om dampveivalsen. På sin musikalske overmann, eller mer dette tidspunktet har selv Walter Yetnikoff, sannsynlig, bli en gjennomsnittlig artist, og presidenten i Columbia Records-gruppen, bære folks skuffelse på sine skuldre, lømler og reist seg opp og står på stolen i begeistring, forretningsmenn desslike, som nå føler seg antagelig av tanken på den enorme rundlurt. pengeflommen som er i sikte. «Jeg pleide å føle at jeg alltid hadde kontroll», Også ungdommen – og denne gangen er de sier Springsteen, «Men nå er jeg ikke så sikker. lømler som vil tjene penger på raske veddemål – har begynt å oppføre seg ganske likt som den hysteriske fansen til The Beatles tidlig i

BOSSFAKTA

BRUCE SPRINGSTEEN | 35

Bruce_FINALindd.indd 35

26.02.2019 08:54

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

DARKNESS ON THE EDGE OF TOWN

Badlands. Vi får et innblikk i et tristere, men mer realistisk USA, og der veien ut er vanskelig å finne. AV BUD SCOPPA

H 2.

LAGE EN OPPFØLGER

til Born To Run var som å hoppe etter Wirkola. Hvordan la være å lage en dårlig kopi? Hvordan er det mulig ikke å bli lammet av presset om å toppe den? Er du som Bruce Springsteen, er svaret enkelt: Du fortsatte som før. «Hellet mitt var både gledelig og pinlig», fortalte Springsteen til Elvis Costello i år i sistnevntes ypperlige talkshow, Spectacle. «Musikken min har alltid dreid seg om identitet, identitet, identitet: Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? Hvilke regler skal jeg leve livet mitt etter? Så Darkness On The Edge Of Town kom fra tanken om at ‘greit, jeg lyktes første gangen, men hva betyr det for meg nå?’» Prosessen med å besvare spørsmålene måtte imidlertid settes på vent. Springsteen måtte først ta seg av et slitsomt problem. Han hadde blitt svindlet, til alt overmål av en person som hindret ham i å lage en ny plate. I juli 1976, ni måneder etter at Born To Run kom ut, la Bruce

JUNI 1978

an sak mot sin eksmanager Mike Appel for å få tilbake rettighetene til sine egne sanger. Rettighetene hadde han naivt nok fraskrevet seg da han signerte kontrakten for mange år siden, på et bilpanser på en parkeringsplass i New Jersey, uten engang å lese kontrakten først. To dager senere leverte Appel en motanmeldelse for å prøve å forhindre at Springsteen spilte inn sanger med sin daværende manager og medprodusent, Jon Landau. Elleve måneder med krangling og en bråte med penger senere fikk Bruce tilbake låtene sine i et privat forlik. Endelig kunne han gå videre. Sommeren etter anklagen gikk Springsteen og E Street Band i studio med Landau og tekniker Jimmy Iovine for å begynne på det som skulle bli Darkness On The Edge Of Town. Det tok et år før sangene var på plass, etter gjentatte innspillinger av ikke bare de ti sangene som kom på albumet, men også mange flere. Noen av dem fant veien til en rekke takknemlige artister, som Patti Smith («Because The Night») og Robert Gordon («Fire»), Southside Johnny («Hearts Of Stone»),

SANGENE 1 Badlands HHHH 2 Adam Raised A Cain HHHH 3 Something In The Night HHHH 4 Candy’s Room HHHHH 5 Racing In The Street HHHHH 6 The Promised Land HHHH 7 Factory HH 8 Streets Of Fire HHHH 9 Prove It All Night HHHHH 10 Darkness On The Edge Of Town HHHH Utgitt: 2. juni 1978 Produsert av: Jon Landau og Bruce Springsteen Medprodusent: Steve Van Zandt Innspilt i: New York Medvirkende: Bruce Springsteen; Clarence Clemons (saksofon og perkusjon); Danny Federici (orgel); Roy Bittan (piano); Garry Tallent (bassgitar); Steve Van Zandt (gitar); Max Weinberg (trommer) Høyeste listeplassering: England 16.; USA 5.

36 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 36

26.02.2019 08:54

BRUCE SPRINGSTEEN | 37

Bruce_FINALindd.indd 37

26.02.2019 08:54

BOSSFAKTA

MICHAEL OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES

Greg Kihn («Rendezvous»),

Gary U.S. Bonds («This Little Girl») og til og med The Knack («Don’t Look Back»). Sangene som ble med på platen, var i høy grad skåret ut av ett stykke. Springsteen holdt fast ved fortellerteknikken han begynte med i «Rosalita» og «Kitty’s Back» på The Wild, The Innocent And The E Street Shuffle og som slo ut i full blomst på Born To Run. Men denne gangen byttet han ut den mytiske poetikken ved Amerika som preget de første albumene, med et li v som lå mye nærmere amerikan ernes virkelige liv. Og det var et ensformig liv. Det var ikke like forfriskende å rulle

H Springsteen ga bare fire konserter i Europa i november 1975 i forbindelse med Born To Run-turneen, og han besøkte ikke Europa overhodet med Darkness On The Edge Of Town. Han spilte i Europa i april 1981. H Omslagsportrettet ble tatt i Haddonfield, NJ, hjemmet til fotograf Frank Stefanko. H Darkness On The Edge Of Town ble kåret til årets album av NME i 1978, over The Jams All Mod Cons, This Year’s Model av Elvis Costello, Talking Heads’ More Songs About Buildings & Food og Africa Stand Alone av Culture.

ned vinduet og kjenne vinden i håret når du kjørte lastebil rundt i indre New Jersey eller var på vei til Ford-fabrikken i forstaden Metuchen, til nok en eviglang tørn ved samlebåndet. Det var ingen fluktmuligheter fra denne verden, slik som i «Born To Run» og «Thunder Road». Springsteens karakterer er fanget på Darkness …, noe som blir uttrykt i de første linjene i åpningssangen, «Badlands»: “Lights out tonight, trouble in the heartland/Got a head-on collision smashin’ in my guts, man/ I’m caught in a crossfire that I don’t understand.» På denne tiden var det politiske og sosiale klimaet i

USA ganske likt som nå. Det hersket en følelse av uro da æraen med Nixon brått tok slutt, og da Demokratenes Jimmy Carter ble valgt til president, fulgte noen år med skuffelse og bitterhet over at ting ikke ble noe bedre. Folk slet hardt for å få endene til å møtes, mange mistet jobben, og det var liten grunn til optimisme i den verden de levde i – en verden de følte var brutal og nådeløs. Selv om Springsteen hadde blitt en slags rockestjerne, hadde han ikke kuttet båndet med arbeiderklassebakgrunnen sin. «Jeg tror det begynte etter Born To Run», fortalte han biografen Dave Marsh i 1981. «Jeg fikk mye fritid og var mye hjemme. Vi var borte i tre år, og så hjemme i lang tid. Det var en lokal greie – jeg så hva mine gamle venner drev med, hva familien drev med. Hvordan ting påvirket dem og hva slags liv de hadde. Og hva slags liv jeg hadde.» Samtidig som Springsteen skrev og spilte inn disse sangene, oppsto pønken, og mange mente at han hørte til den eldre garde. Men tematisk sett kunne Darkness … ha vært et

38 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 38

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE pønkealbum, selv om arbeiderklasse problemene er besunget i en resignert tone, og ikke med sinne. I en samtale med Costello bekrefter Springsteen at han har lyttet til britisk pønk. Han sier at Darkness … skulle være en «annerledes plate – det var ideen. Den skulle være tøffere. Jeg var inspirert av pønkemusikken og dine [Costellos] ting. Det var mye hard musikk som kom fra England på den tiden – de første platene av Buzzcocks og Clash-singlene – de tingene har funnet sin vei mellom linjene i Darkness On The Edge Of Town, sammen med en filmatisk følelse som gjaldt for alle som vokste opp i Vesten … Dessuten ville jeg at det skulle handle om noe – det var viktig for meg. Jeg sa: ‘Vel, du vet, folk jeg likte, delte av livet sitt og fortalte om hverdagen sin på en sånn måte av jeg kunne sette det i en hverdagslig kontekst. Det var det jeg ville gjøre, hvis det var mulig.» De amerikanske kunstnerne som Bruce hadde mest til felles med tematisk sett, jobbet faktisk med film og ikke musikk. Sylvester Stallones Rocky (1976) deler den samme hverdagsromantikken som i Bruces verden og har de samme type antiheltene. Det samme gjelder Monte Hellmans kultklassiker fra 1971, Two Lane Blacktop, som var inspirasjon til «Racing In The Street», og Terrence Malicks film fra 1973, Badlands, som Springsteen stjal tittelen fra. Likheten med film finner vi også igjen i selve narrativet. Darkness … er ikke en fortelling om én karakter, men en helhetlig fortelling med et persongalleri bestående av slitne hverdagsfolk som strever med å lykkes i livet. «Jeg ønsket å nærme meg voksenproblemer», fortsetter Springsteen. «Jeg har alltid ment at de største rockemusikerne er desperate menn. Du må hele tiden ha noe som plager deg. I kunst og kjærlighet er én pluss én tre. Hvis én pluss én er to i musikk, kunstmaling eller hvilken som helst kunstform, har du mislyktes. Du må finne det tredje som du ikke helt forstår, men som kommer innenfra … Hvis du ikke åpner deg og berører det, har du ingenting å komme med, det vil ikke føles som det har noe liv og pust i seg. Du vil ikke kunne skape noe ekte, og det føles ikke autentisk. Jeg jobber hardt med de tingene.» Det ble åpenbart at det måtte en stor innsats til for at låtene skulle bære all den tunge tristessen. Mye av dette tok lydtekniker Jimmy Iovine, seg av. Han skrudde lyden slik at E Street Bands lydbilde ble tett og massivt på Darkness …, en teknikk han videreutviklet med Tom Petty & The Heartbreakers på Damn The Torpedoes. Samtidig bidro Landau med sin årvåkenhet og kalibrerte symmetrien og balansen i Darkness … Platen er satt sammen på samme måte som bilen i «Racing In The Street», en rask Chevy 69-modell. A- og b-sidene på platen åpner med henholdsvis «Badlands» og «Promised Land», to solide rockelåter som fungerer som de to fremre dekkene av ypperste kvalitet. Låtene som avslutter a- og b-sidene, «Racing …» og «Darkness On The Edge Of Town» er de ekstra

kraftige bakdekkene som takler ethvert la Roy Orbison) fra parti til parti, godt støttet av underlag, det vil si alle slags heftige Weinbergs hamrende skarptromme og emosjonelle bører. De gjenværende seks låtene dundrende basstromme, ved siden av Roy på platen utgjør motoren og drivverket. Bruce Bittans vakre pianospill. Den plutselige pausen er i førersetet, med én hånd på rattet og den midt i sangen åpner opp for at Bruce kan tre andre på girspaken av Hurst-merke. Føttene fram og levere en eggende gitarsolo, noe som hans danser over pedalene, han har full fører låten til deliriske høyder og stor kontroll. forventning, før bandet Da albumet omsider kom igjen lander for å avslutte ut, i juni 78, fikk det en noe jobben. Idet sangen ebber lunken mottakelse. John ut, avslutter gitaren med et Tobler i ZigZag åpnet med sukk av tilfredsstillelse. H «Balanserer på en denne avfeielsen i Noen få sekunder senere smal egg mellom påstått artikkelen sin: «Jeg ser ikke åpner Bittans varlige storslagenhet på poenget med å bruke en pianospill (som likner mye Springsteens vegne og den artists feilvalg i karrieren på bidraget hans på altoppslukende følelsen som unnskyldning for det Jackson Brownes Landausom oppmuntrer til de som måtte mangle i hans produserte plate fra 1976, nevnte påstandene.» comebackalbum, så jeg The Pretender) neste låt, PAUL RAMBALI, NME, 10. JUNI nekter å utvise noe storsinn «Racing In 1978 (noe jeg ikke har mye av The Streets». Den kan ses uansett) som trekker i noen som en oppfølger til H «Han holder seg selv og annen retning enn at jeg «Thunder Road», uten bandet stramt i tømmene synes dette albumet er helt romantikken, men med et gjennom alle sanger og ordinært.» Peter Silverton tempo som antyder at det taktskifter. Alle Bruces konkluderte i sin blandede er dagen derpå og bakfylla gitarsoloer er finslipte, og anmeldelse i Sounds med må repareres. saksofonisten Clarence en betraktning av at Tenk deg hvor annerledes Clemons lar seg ikke be to albumet ville ha hørtes ut Springsteen «låter som en ganger. Det bør gi ham den hvis det kulminerte med redd mann, skremt av sin suksess han fortjener, og «Candy’s Room» og «Prove egen historie.» I Creem jeg håper at han tillater seg It All Night». Det ville ha klaget Mitchell Cohen over å slappe av litt i stedet for å endt med et høylytt smell at låtene i Darkness … «er tvinge seg selv framover.» og gitt et ganske annet påtatte, overdrevent CHRIS BRAZIER, MELODY inntrykk. Men den mørke solipsistiske og så MAKER, 10. JUNI 1978 tonen vedvarer på alvorstunge. Setter denne Darkness … – med fyren seg aldri i bilen bare «Candy’s Room» som for å kjøpe en pakke røyk? hederlig unntak – noe som førte til at mange Det er svære greier hver gang han vrir om Bruce-fans falt fra. De syntes at den bilnøkkelen.» Tre år senere var Springsteen monotone stemningen ble for dominerende enig i mye av det anmelderne mente. «Jeg likte for platen. «Da jeg laget Darkness …, var jeg ideene på On Darkness …, men jeg er ikke veldig fokusert på én spesiell idé, en spesiell overvettes begeistret for utføringen», fortalte følelse som jeg ønsket å formidle», forklarte han Marsh. «Alle de låtene spiller vi ti ganger Springsteen til Dave DiMartino i 1981. bedre live.» «Denne gangen følte jeg at på Darkness On The Edge Of Town kunne jeg ikke gi plass til visse ting, forstår du? For jeg skjønte ikke hvordan man kunne føle seg så deppa og så glad på samme tid. Det var veldig forvirrende for meg. ‘Sherry Darling’ skulle være med på Darkness …, ‘Independence Day’ var en sang som skulle være med på Darkness …, og sangen som jeg skrev etter Ironisk nok var sangen som var mest ‘Darkness …’, var ‘Point Blank’ – som tar ting fengslende musikalsk sett, også den minst til det ytterste.» typiske på Darkness …. «Candy’s Room» er Han kunne også ha nevnt «Because The albumets eneste streiftog mot noe Night», som ganske sikkert ville ha blitt en lidenskapelig og vakkert, og antyder at het sex like stor hitlåt for ham som den ble for Patti kan være en flukt fra denne bedrøvelige Smith, hvis han hadde valgt å ta den med på verden – ikke som en endelig redning, men for Darkness On The Edge Of Town. Men nei, på en stakket stund. Og bandet bygger opp denne platen var Bruce ute etter kun én ting. fortellingen med uforminsket lidenskap. Max Det er vanskelig å se for seg at dette albumet Weinbergs raske cymbalslag slår an den skulle romme mange forskjellige følelser. Det vellystige tonen, og Bruce følger opp med å måtte vente til neste runde. prate mer enn synge i innledningen, han holder igjen. Så bygger det seg opp til en intensitet som nærmer seg operaens høyder (à

ANMELDERNES DOM ...

Tematisk sett kunne Darkness ... ha vært et pønkealbum, skjønt arbeiderklasseproblemene er besunget med resignasjon og ikke sinne.

BRUCE SPRINGSTEEN | 39

Bruce_FINALindd.indd 39

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ARKIV 1978

«MUSIKKEN GA MEG ALT. JEG VAR INGEN, JEG HADDE INGENTING …» I New York blir TONY PARSONS vitne til «den mest fantastiske rockekonserten jeg noen gang vil oppleve». Så får han komme backstage for et intervju med «den hyggeligste fyren jeg har møtt i mitt liv». På planen: Darkness …, ansvarlighet, business og hvordan bli kastet ut av Madison Square Garden …

GJENGITT FRA

LYNN GOLDSMITH/CORBIS

NME 14. OKTOBER | 1978

40 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 40

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 41

Bruce_FINALindd.indd 41

26.02.2019 08:55

«Darkness … handler om folk som nekter å gi slipp på menneskeligheten sin. Uansett hva de går gjennom, hva livet gjør med dem.»

Bruce_FINALindd.indd 42

26.02.2019 08:55

Vår historie begynner en gang tidlig på 60-tallet. På en strengt katolsk skole har en merkelig, ensom gutt på elleve år blitt tatt i å skulke timene. Straffen er å bli plassert i en klasse med seksåringer. Armene og beina hans føles for lange for kroppen der han sitter ved den lille pulten på en stol som er bygget for småunger. Samtlige av de katolske småguttene stirrer nysgjerrig på ham, som stillesittende lilleputter, og han er den bortkomne, forlegne Gulliver – så han gliser selvsikkert, samtidig som han skamrødmer. Barmhjertighetssøsterens stemme bryter stillheten. «La oss vise den unge mannen», messer hun, med blikket naglet fast til gutten, «hva vi gjør med barn som smiler i denne klassen.» En av seksåringene reiser seg og går bort dit som den store gutten sitter. Øynene deres er i lik høyde. Så trekker den lille gutten armen tilbake, og med all den kraften han klarer å hente fra Den hellige Marias ånd, slår han knyttneven i den eldre guttens ansikt. «Veldig bra», smiler søsteren. Lammet av sjokk, skam og smerte tar gutten seg til ansiktet og kjemper med tårene. «There’s a dark cloud rising from the desert floor/I packed my bags and I’m heading straight into the storm/Gonna be a twister to blow everything down/That ain’t got the faith to stand its ground/Blow away the dreams that tear you apart/ Blow away the dreams that break your heart/Blow away the lies that leave you nothing but lost and broken hearted/The dogs on mainstreet howl ’cause they understand/ If I could take one moment into my hands/Mister, I ain’t a boy/No, I’m a man/And I believe in a Promised Land.»

UNDT 17 ÅR senere sitter han sammen sunket i garderoben på Palladium i New York. Samme ettermiddag har han tatt den vanlige lydsjekken på tre timer, der han personlig gikk gjennom hver tomme av salen som rommer 3400 seter, for å sørge for at alle skulle få perfekt lyd. Deretter utførte han en rockekonsert som er den beste jeg noen gang kommer til å oppleve. Den varte i nesten fire timer. Det kommer til å gry av dag før han endelig forlater Palladium. Utenfor står hundrevis av unge mennesker som venter på en autograf, en sjanse til å snakke med ham, en mulighet til å takke ham. Ingen av dem kommer til å gå skuffet hjem. Han har tid til alle sammen, og han lager ikke noe stort nummer ut av det. Hvis du spør ham om det, blir han bare tankefull og sier: «Musikken ga meg alt. Jeg var ingen, jeg hadde ingenting. Jeg vil

Bruce_FINALindd.indd 43

«Jobber dere her, gutter?» roper han. «De som aldri gi noen følelsen av ydmykelse. Det skjedde dere plager er mine venner! » Og fansen elsker med meg i altfor lang tid.» ham for det … Og hvis noen annen musiker hadde sagt det «Men sikkerheten på Palladium er bra», gliser der til meg – som du nå har skjønt – hadde jeg Springsteen. «Aldri noe trøbbel her. De kjenner ledd høyt og rått, og så hadde det fått kjørt seg i meg.» kjøttkverna, det vil si pressen. Men han her er Omtrent halvparten av publikummet er fra unik. Når Bruce Springsteen sier sånne følsomme ting, fnyser jeg ikke av ham, jeg TROR New Jersey, og mange av dem husker ham fra da han jammet på klubben Upstage, som han på ham. husker som «noen av de lykkeligste kveldene i Da Springsteen spilte i New Orleans under mitt liv». siste USA-turné, kom en middelaldrende «Hvis det var en sjanse for at noen av oss kunne kvinne fram til ham og ga ham en ring. Hun sa leve av musikken, tenkte vi at det måtte være den hadde vært bestemorens forlovelsesring. Den var overstrødd med dyrebare edelstener og sammen med Bruce», sier gitaristen hans, Miami Steve Van Zandt i E Street Band. antagelig verdt tusenvis av dollar. Springsteen takket henne for tanken og sa at han ikke kunne ta den imot. Kvinnen nektet å ta den tilbake og ØRSTE GANG HAN plukket opp en gitar (for sa at hun ville at han beholdt den, så forsvant å posere i speilet), var han ni år. Det var hun inn i mengden igjen. Springsteen var rystet dagen etter at han hadde sett måpende på og ga ringen til hallens driftssjef etter konserten, Elvis på The Ed Sullivan Show, men han og ba ham om å passe på ringen i tilfelle hun begynte ikke å spille før han var en venneløs kom tilbake for å spørre etter den. 13-åring, to år etter den ydmykende Hun kom aldri. opplevelsen i det katolske klasserommet med «Det gir deg en følelse av ansvarlighet, en nonnen. Han utviklet en avsky mot organisert veldig tung følelse av ansvarlighet», reflekterer religion («Lukten av klosteret fikk meg til å Springsteen. «Det var mange ungdommer som regelrett kaste opp»), en mangel på selvrespekt stadig kom bort til meg da vi laget albumet og sa: («Jeg likte ikke meg selv i det hele tatt»), og han ‘Vi vet det kommer til å bli bra, vi vet du klarer var ensom («Det var en svært ensom tilværelse, det, det kommer til å bli supert!’ … Jeg vil ikke jeg var ikke typen til å bli klassens klovn, det var skuffe dem som har støttet meg. Og det er ikke akkurat som om jeg ikke eksisterte»). Livet bra nok bare å komme seg gjennom det, jeg vil ta hans var et tomrom, en hverdag fylt av den helt ut, hver kveld …» overveldende ingenting. Det er ingen annen måte han kan gjøre det på. «Min yngste søster er 16 år, veldig pen og Han er klar for søndag kveld, den siste av tre populær. Hun trenger ikke å sitte på rommet sitt Springsteen-konserter på Palladium (over hver time på døgnet.» Han gliser på en bedrøvet måte. «Jeg hadde ikke det 10 000 billetter ble utsolgt på under problemet.» to timer). Her er han på Han begynte i sitt første band da hjemmebane, dette er ihuga han var 14 år, og da han var 16, Springsteen-fans som har fulgt hadde han blitt så god at når han ham lenge. De er for det meste i I tillegg til øvde i garasjen, sto ungene på 20-årene eller litt under, de er ville selve sangen melkekasser med nesene klemt mot og høylytte, men uten å knuse glass «The Promised vinduet for å se på ham. og lage kvalm slik de feige Land» nevnes I begynnelsen var det ingen som rølpegjengene var ute etter før i det lovede land ville la ham spille i de mange tiden i England, da de presterte å i åtte andre klubbene og barenr i New Jersey, for ødelegge konsertene. sangtekster av han nektet å spille gamle topp «Dette er unge mennesker som Springsteen: kommer til konsertene mine, ikke «Thunder Road», 40-låter. En kveld fikk han sjansen til å vise hva han var god for på for å lage trøbbel, men for å ha det «Racing In The Upstage, og han sørget for å spille gøy», forsikrer Springsteen meg. Street», «The mens plektret var varmt. Fra da av «De kan bli ganske bråkete og Price You Pay», spilte han på klubben fire kvelder i oppspilte, men det siste de tenker «Johnny Byeuken til han endelig møtte på, er å gi noen en på tygga.» Bye», «Goin’ Før hver eneste konsert han Cali», «The Ghost manageren sin, Mike Appel. De bestemte seg for å være Elvis og spiller, snakker Springsteen med Of Tom Joad», Colonel Tom, men det gikk ikke helt sikkerhetsvaktene og gir beskjed «Galveston etter planen. om at han ikke vil se noen røff Bay» og «From Etter at kontrakten med CBS kom i behandling. Han forteller dem at Small Things (Big stand på 70-tallet, kom hvis det oppstår noe som helst tilløp Things One Day til håndgemeng fra en Come)». sikkerhetsvakt, sørger han for at de ansvarlige vaktene må se seg om Springsteen Reklameplakat etter en ny jobb neste dag. var misfornøyd med graffiti utført Det han ikke forteller dem, er at av The Boss, på med bildet på Sunset Strip i Los hvis de begynner å bli ufine med omslaget til Angeles i 1978. ungdommene, må de være Darkness On The forberedt på å hanskes med ham Edge Of Town også. Han har flere ganger stupt inn og innrømmer i folkemengden for å ordne opp i at han sprayet bråk som er framprovosert av over en svær sikkerhetsvaktene. Det skjedde reklameplakat i stadig vekk i løpet av den nyttigste Los Angeles. turneen hans.

BOSSFAKTA

ROBERT LANDAU/ALAMY

ER KOMMER EN hilsen fra New Jerseys kystlinje, den utbredte fornøyelse industrien som fyller strendene og bryggene med tivolier, spillehaller, klubber, puber og frikshow … En hilsen fra småbylivet i Asbury Park i New Jersey.

SPRINGSTEEN: ARKIV 1978

CONTINUES OVER

26.02.2019 08:55

44 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 44

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ARKIV 1978 Greetings From Asbury Park, NJ og The Wild, The Innocent And The E Street Shuffle, begge i 1973, der bare en håndfull sanger, som «Lost In The Flood», «Spirit In The Night», «Incident On 57th Street», «Sandy», «Rosalita» ga et hint om kvaliteten som skulle komme. Resten av sangene på albumene var for ordrike for manges smak. Det førte også til at Springsteen ble belemret med merkelappen «Den nye Dylan», en tung bør å bære, men på den tiden ble den delt ut uten skrupler. Springsteen var i studio i et år omtrent, for å spille inn sitt tredje album. Medprodusenter var Appel og skribenten i Rolling Stone, Jon Landau. Da han var ferdig i studio, hadde han et album som skulle eksplodere hos fansen. Born To Run var et storslått, magisk helteepos, det var en uhellig allianse mellom Phil Spector og Leonard Bernstein verdig, en romantisk fantasi om det lurvete gatelivet, og enormt tilgjengelig. PR-apparatet i plateselskapet CBS hadde overtenning og kjørte opp sin artist til et hysterisk nivå. Springsteen spilte ti utsolgte konserter på Bottom Line i New York, til et permanent ekstatisk publikum. Born To Run solgte til platina, og singelen med samme navn kom inn på topp 20-listen i USA. I verdens toppen, mamma! Så begynte alt å rakne … Jon Landau skrev en skarp, følsom og subjektiv artikkel om Springsteen for Rolling Stone [egentlig for The Real Paper 22. mai 1974] der han beskrev den unikt briljante mannen med et DE BESTE BOSS-COVERNE svært personlig blikk. Landau fortalte om kjærligheten han «Atlantic City» følte for sin kjæreste som sov – The Hold Steady ovenpå mens han skrev på « Blinded By The Light» skrivemaskinen, om musikken – Manfred Mann’s Earth Band han hadde vokst opp med og hva « Born To Run» den betydde for ham, og – Frankie Goes To Hollywood opplevelsen av å se Springsteen « Brilliant Disguise» på scenen, som var rock i sin – Elvis Costello reneste form, et syn han ikke « Brothers Under The Bridge» hadde sett på mange år. – Cowboy Junkies Landaus artikkel om «Hungry Heart» – Mike Love Springsteen er en av de beste. Men CBS laget en svært «I’m On Fire» – Bat For Lashes kritikkverdig røre da de grep tak i « It’s Hard To Be A Saint et sitat fra artikkelen – «Jeg har In The City» – David Bowie sett rockens framtid, og den heter « Johnny 99» – Johnny Cash Bruce Springsteen» – tok den « Mansion On The Hill» fullstendig ut av kontekst og – Billy Bragg brukte den for alt den var verdt for « My City In Ruins» å markedsføre sin artist. Det var – Eddie Vedder en fullstendig overdrivelse som « My Father’s House» slo tilbake både på plateselskapet – Emmylou Harris og på Bruce selv. «Endelig er «Nebraska» – Steve Earle London klar for Bruce Springsteen!» var en annen, og « Pink Cadillac» jeg husker at jeg hånflirte av – Jerry Lee Lewis plakaten jeg så mens jeg gikk i « Racing In The Street» London sentrum på vei til jobb en – Townes Van Zandt kveld i 1975. « 4th Of July, Asbury Park La det være klart, Springsteen (Sandy)» – The Hollies hadde ingenting med denne «State Trooper» – Arcade Fire skrytingen å gjøre. Så fort han « Streets Of Philadelphia» oppdaget de store plakatene av – Richie Havens seg selv og Born To Run med « Thunder Road» framtidssitatet blåst opp, hev han – Kevin Rowland seg på telefonen til de høye herrer « Working On The Highway» og ba dem om å fjerne dritten.

– Joe Ely

LYNN GOLDSMITH/CORBIS

COVER ME:

BRUCE SPRINGSTEEN | 45

Bruce_FINALindd.indd 45

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ARKIV 1978 Og da han oppdaget at det ble delt ut gratis jakkemerker med teksten «Jeg har sett rockens framtid osv.» på en av konsertene, vel da … Samtidig, på styrerommet, begynte Appel og Bruce å krangle om fordelingen av den nylig opptjente formuen, noe som skulle utvikle seg til en permanent konflikt mellom de to, der de begge saksøkte hverandre og anklaget hverandre for kontraktsbrudd. Da Jon Landau ble Springsteens nye manager, la Appel ned et forbud som forhindret Landau i å nærme seg et studio der Springsteen befant seg, og Springsteen fikk forbud mot å gå i studio overhodet. Så fulgte nesten tre år med ufrivillig stans og rettsprosesser. I en tid da Bruce burde være ute på veien og befeste suksessen med Born To Run (han elsker å turnere, sier han alltid er spent på hvordan hotellrommet ser ut, hvor stor sengen er, hvilken farge det er på veggen og teppet, og om det er noen rare bilder på veggen. Er han ikke søt?), måtte han møte opp i retten i stedet. Det som uenighetene mellom Appel og Springsteen hovedsakelig gikk ut på, bunner i Bruces naivitet når det gjelder kontrakter, og det samme gjelder for så vidt for Mickey. Appel sa hele tiden til Springsteen at han betalte E Street Band altfor mye. Først da inntektene av royaltyen fra deres første album begynte å rulle inn i svære ladninger, skjønte Bruce hvor lite han fikk bestemme over fruktene av sin suksess, det som han og gutta i bandet hadde kjempet for de siste ti årene … «Plutselig tjente vi massevis av penger, og da ble kontraktene vi signerte for tre år siden viktige. Det var ikke så mye på grunn av pengene … Jeg ville ha sangene mine. Mike hadde publiseringsrettighetene til alle sangene mine … Da jeg skrev under på de kontraktene, visste jeg ikke engang hva publisering var! Hele den perioden i livet mitt føltes det som jeg ikke hadde noen mulighet til å ta kontroll. Forretninger er noe som jeg blir ganske lettskremt av …» Forbløffende nok bærer ikke Springsteen nag til Appel. «Selv da vi var i retten … var han fortsatt en fyr jeg likte på en måte, og jeg visste at han fortsatt likte meg.» Springsteen overlevde den voldsomme hypen, de to årene i retten og den altfor lange, ufrivillige permisjonen fra turnélivet, og det endelige beviset på det er Darkness On The Edge Of Town. Han er tilbake med uendelig mye mer modenhet, kraft, sjel og glød i fingrene enn han noen gang har hatt i sitt liv. «Albumet … Det er om folk som nekter å gi slipp på menneskeligheten sin. Uansett hva de går gjennom, hva livet gjør med dem, gir de ikke slipp på menneskeligheten sin.“

«B

ROOOOOOOOOCE!!!» ROPES DET fra tre og et halvt tusen mennesker. Så går scenelyset på, og E Street-gutta slår an de første tonene til «Badlands»: Det er den samme, herlige bølgen av oppløftende støy som alltid. Springsteen skrider over gulvet, glisende med Fenderen hengende på ryggen, elegant i svart jakke og bukse, og griper mikrofonen hardt med begge hendene … Og idet han spytter ut teksten, er det klart for alle og enhver hvor han har vært i det siste, og at han ikke er den samme mer … «Lights out tonight/Trouble in the heartland/ Got a head-on collision/Smashin’ in my guts, man/I’m caught up in a cross-fire that I don’t understand!/ But there’s one thing I know for

snakker, når han spiller inn sanger og spesielt når han står på scenen, virker det som om han er for god til å være sann. Du ser etter en hake, en skavank, noe som avslører det hele. Og du leter og leter og du fortsetter å lete til du til slutt må erkjenne at det er ingen feil. Han er hel ved. Etter to år i underholdningsbransjen med gratis album og gratisbilletter i øst og vest, er Springsteen den eneste fyren jeg har betalt for å gå og se. Han er den eneste som får meg til å føle meg som en fan igjen. «I believe in the love you gave me/I believe in the faith that can save me!/I believe in the faith and I pray that someday it may raise me … above these … badlands!!!» Dette er frydefull, optimistisk rock. Dette er hva rock ’n’roll egentlig burde vært, men sjelden var. Han er dessverre ikke rockens framtid. Han er så god, så livfull, så ærlig at han slår de fleste andre usle idioter ned i støvlene. Den dagen han slutter, er den dagen da musikken faktisk dør … Denne mannen, denne rockeren, har noe ekte å komme med, han har et solid moralsk kompass. «Ja, det er mye moralitet rundt konserten, og det er en streng moralitet. Alle som jobber for meg, må forstå det. Jeg vet hvordan jeg ville følt det hvis jeg hadde betalt for å se en konsert og jeg ikke fikk det jeg ble lovet. Det er den greia med ansvarlighet igjen …» Jeg har sett mange gode konserter: The Clash på Harlesden i 77, The Who på The Rainbow i 71, Bowie i Newcastle tidligere i år, Pistols på Jubilee-båtturen og begge kveldene på Screen On The Green. Men det Bruce Springsteen gjør, er å overgå alle dem med god margin. Dette er ikke bare den beste konserten jeg har sett i mitt liv, det er mye mer enn det. Det er som å se livet sitt passere i revy, og i stedet for å dø danser du. Når Springsteen synger en kjærlighetssang, får han deg ikke til å hånflire slik enhver annen smørsanger/machohelt ville ha gjort. Nei, han får deg til å lengte etter jenta du elsker, han får deg til å huske henne og ønske at hun var sammen med deg nå, så du slapp å gå alene hjem uten henne. Jeg visste ikke at musikk kan gjøre sånne ting med deg. Og Springsteen beskriver far/ sønn-konflikten like godt som Steinbeck i Øst for Eden. Det er mye raseri over temaet i «Adam Raised A Cain», men der tematikken utfoldes best, er i uinnspilte«Independence Day». Det er sannsynligvis den mest gripende balladen han noen gang har skrevet. Tårene var ikke langt unna hos meg. Først trodde jeg det var fordi jeg enten er for følsom eller hadde blitt veik, men så forsto jeg at rock’n’roll sjelden er så ekte som dette. «Well, Papa, I don’t know what it was with the two of us/We chose the words and, yeah, we drew the lines/This house, no how could it hold the two of us/I guess that we were just too much of the same kind/So say goodbye, it’s Independence

LYNN GOLDSMITH/CORBIS

«Det holder ikke bare å komme seg gjennom låtene. Jeg vil ta den helt ut, hver kveld …» sure, girl!» «Jeg ble skuffet da det sto i anmeldelsene av albumet at det låt deprimert», fortalte Bruce meg senere. «Jeg gjorde det klart i den førte sangen …» «I don’t give a damn for the same old played out scenes/Honey, I don’t give a damn for just the inbetweens/Honey, I want – the – heart – I – want – the – soul – I want – control right now.» Det er rått, det er forfriskende, det er inspirerende … Vi kan fortsette med ordboka i en evighet. Springsteen – om det så er når han

46 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 46

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ARKIV 1978 Day/All boys must run away … come Independence Day/Oh say goodbye, it’s Independence Day/All men must make their way/Come Independence Day …» Du vil ha det, så du tar det, koste hva det koste vil … I tillegg til alt annet er Springsteen også den fødte sceneutøver. Han hopper stadig ned fra scenen og løper opp midtgangen med mikrofonen i den ene hånden og den andre rundt en fan som opplever sitt livs øyeblikk. The E Street Band er en åpenbaring. Danny Federici på orgel og Roy Bittan på piano, Steve Van Zandt på gitar, den gylne saksofonisten trakteres av «The Big Man» Clarence Clemons, og er som alltid det viktigste instrumentet etter Springsteens lidenskapelig ropende stemme. Alt holdes solid på plass av den nådeløst gjennomtrengende rytmeseksjonen med Garry Tallent på bassgitar og Max Weinberg på trommer. Lydbildet er like tett og livfullt som på vinyl, men siden Springsteen er en notorisk perfeksjonist når det gjelder lydsjekk og det å spille live tas like alvorlig av alle på scenen, løftes Springsteens musikk opp til nye store høyder på en konsert. «Something In The Night» og «Streets Of Fire» ble begge spilt inn på Darkness med bare ett forsøk. Sistnevnte er nok en liveperle, med Springsteen stående alene i mørket på scenen, hjemsøkt og plaget som en lidende prins av Danmark, men fullt troverdig: «When the night’s quiet, and you don’t care anymore/And your eyes are tired/And someone’s at your door/ And you realise … you wanna let go/And the weak lies and the cold walls you embrace …» Vokalen bygger seg opp, det bitre raseriet stiger i stemmen hans. «Eat at your insides and – leave – you – face – to – face with streeets of fiiirrre!!! » «Factory» er sannsynligvis den mest presise beretningen om det nitriste, monotone livet til en arbeider som noen gang er overført på vinyl. Kraftwerk, Devo og alle de andre som påberoper seg industri-sjangeren, kan gå og legge seg. Ja, ta med dere gullgutten Davie også. Er det noen som virkelig tror at den «muzaken» sier noe som helst om menneskets kamp mot maskinene undsoweiter? Stakkars, villfarne fjols. De har nok ikke gjort et slag arbeid i hele deres liv. «Early in the morning factory whistle blows/ Man rises from bed and puts on his clothes/Man takes his lunch, walks out in the morning light/ It’s the work, the working, just the working life/ Through the mansions of fear, through the mansions of pain, I see my daddy walking through them factory gates in the rain/Factory takes his hearing, factory gives him life/It’s the work, the working, just the working life/End of the day, factory whistle cries/Men walk through these gates with death in their eyes/And you just better believe, boy/Somebody’s gonna get hurt tonight/It’s the work, the working, just the working life …» Jeg elsker den sangen. Men jeg er fortsatt nesten døvhørt etter fabrikkarbeid selv, så jeg er kanskje subjektiv. Springsteen spiller alle låtene fra Darkness On The Edge Of Town, alle fra Born To Run, de tidlige sangene som «Spirit In The Night» og «Incident On 57th St». Han framfører strålende sanger som han ga til andre – «Faith» (Robert Gordon), «Fever» (Southside Johnny), «Because The Night» (Patti

Smith), og han overgår coverversjonene med glødende kjærlighet.

fram som noe av det beste han har laget. Hvorpå han faktisk trekker et lettelsens sukk. «Puh, det var bra … Det er den reaksjonen vi ønsker når de hører den.» ET ER BRUCES eneste feil etter mitt syn – Men Bruce, du trenger da ikke bekymre deg han er for gavmild. Ingen andre i for det … Du vet da hvor god den er selv … rockhistorien har gitt bort så gode «Å, folk forteller deg så mye rart … Jeg vil bare sanger. Men han har vel råd til det, fyren er at dem jeg bryr meg om skal forstå hva jeg tross alt genial. prøver å få til. Du skjønner, det kunne Han har spilt i nesten fire timer, ikke bli et like uskyldig album som og det er godt over midnatt, og Born To Run fordi det er ikke er sånn lyset i salen ble slått på for en nå lenger for meg. Karakterene på det halvtime siden. Men vi nekter å Biograf Dave nye albumet er ikke unger lenger, de gå, vi står fortsatt på stolene våre Marsh hevder at er eldre nå – du har gått på en smell, og roper «BROOOOOOOOCE!!! medstudentene du har blitt såret – men det er fortsatt MOOOOOOORE!!! ved Ocean håp, det er alltid håp. Du får dritt hele BROOOOOOCE!!!». Da kommer County livet, og noen står så dypt i dritten at han tilbake og spiller videre, alle Community de aldri kommer seg ut av den. de gode gamle slagerne av Buddy College ba om Albumet handler om dem som aldri Holly, «Quarter To Three», «Devil at Springsteen tenker at de står for dypt i dritten til at With The Blue Dress On» og skulle utvises de må gi seg.» mange, mange flere (nei, jeg på grunn av Bruce snakker om de tre noterte ikke). Og hjertet ditt «uakseptabel konsertkveldene i sommer i Madison krymper fordi det er over. rarhet». Square Garden som ble utsolgt. «Jeg Hva mer kan jeg si, småen? liker vanligvis ikke å spille på så store Herregud, du skulle ha vært der. Joe Strummer, steder, men dette var for opphavsmannen gamlefansen som har støttet oss så RUCE HAR KOLLAPSET», til «Coma Girl» lenge, så alle kunne komme og se oss forteller manager Jon som Springsteen …» Landau meg 30 minutter åpnet sin Den første kvelden tok han sin 16 år etter at konserten er ferdig. «Vi Glastonburygamle søster Pam opp på scenen må avlyse intervjuet. Han er konsert med i etter å ha dedisert «Sweet Little 16» til totalt utmattet. Han kan ikke 2009, har vært henne. snakke med noen nå.» fan lenge. Han Og før det siste ekstranummeret Vanligvis ville jeg regnet det fortalte en gang siste kvelden ble han dratt tilbake på som pisspreik, og at rockestjernen i et radiointervju scenen av sin italienskfødte mor jeg skulle intervjue hadde stukket at «Bruce er Adele (faren Douglas er irskfødt, av og satt nå i en limousin med tidligere fabrikkarbeider i New kolastripene klare, lærbuksene på fantastisk. Hvis du er uenig, er Jersey, nå bussjåfør i Nordknærne og en stor, feit groupie du en marsboer California). Bruce protesterte sittende skrevs over ham. fra Venus. Når høylytt mens Adele dyttet ham fram. Ikke slik med Springsteen. Alt ‘Racing «Mamma, jeg kan ikke spille mer! Jeg jeg klarer å tenke, er … gud, håper In The Street’ har spilt i fire timer! Jeg kan ikke det går bra med ham. kommer på spille mer!» Men jeg blir værende i radioen, er livet Garden-konsertene var typiske Palladium, og sittende og tenke verdt å leve Bruce-giger: både intime og på konserten. Skitt heller, jeg må igjen.» kaotiske, mer som en fest enn en rekke et fly i morgen tidlig, så jeg rockekonsert. Men likevel den beste kan like gjerne være oppe hele rockekonserten i verden. natten. Jeg får uansett ikke sove Jeg forteller ham at jeg var utenfor Madison etter en slik konsert. Square Garden for noen dager siden og prøvde å «Du kan komme bak scenen og møte Bruce selge to billetter til ELO-konserten som jeg hvis du vil», sier Landau, og hjertet mitt haddefått av CBS. Jeg fikk en del kjeft fra de begynner å banke fort. Hallo, jeg har møtt alle lokale svartebørshaiene og ble ikke kvitt sammen … Led Zeppelin, The Rolling Stones, billettene, så jeg bestemte meg for å ta en kikk the Pistols, Mike Batt, hvem det skal være. Jeg har aldri i mitt liv følt en slik ærefrykt før et møte innenfor. Jeg fant ut at Garden var akkurat som Wembley, og hadde ikke så lyst til å se ELO, så med en musiker før … Jeg ble redd for at jeg jeg bestemte meg for å dra. Men selv om Garden skulle bli skuffet. Det ble jeg selvsagt ikke. Han var bygget for å få tusenvis av mennesker inn, er akkurat slik han framstår – åpen, ærlig, sjarmerende, vennlig, morsom – sannsynligvis var det ingenting som slapp dem ut. Alle trapper, ganger og heiser var kun én vei. Å gå den hyggeligste fyren jeg har møtt i mitt liv. mot strømmen var forbudt. Jeg kom meg til Han er 1,74 meter på strømpelesten, han er slutt ut. Jeg måtte kastes ut av politiet, Bruce. muskuløs og solbrun. Han har et lett smil og en Men en feit purk som het «Heavy» var veldig skrapende, hes latter. Han er avslappet og grei, han slengte meg i bakken bare én gang og pratsom, klar til å lytte, og du føler at du har viftet litt med politikølla, men han brukte den kjent ham hele livet. ikke. Som du sikkert har forstått, hadde jeg tenkt å Bruce spruter ut i latter. «Hei, jeg har aldri bare si hei og stikke, men jeg og Bruce begynte å tenkt på hva som kunne skje hvis noen vil UT prate sammen, og vi klarte ikke å slutte. Han snakket om albumet en stund, og så spør han av konsertene mine!!» meg hva jeg syntes om det. Jeg sier at det ikke er i Og bikkjene på Main Street uler, for de nærheten så lett tilgjengelig som Born To Run, skjønner. men etter å ha hørt på det flere ganger trer det

BOSSFAKTA

«B

BRUCE SPRINGSTEEN | 47

Bruce_FINALindd.indd 47

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

THE RIVER Gode stunder og mindre gode stunder … En berg-og-dal-bane med feststemning og skallebank som strekker seg over to plater. AV ANDREW MUELLER

H 13.

OKTOBER 1980

LLE STUDIO ALBUMENE TIL Bruce

Springsteen har tittel etter en av sangene det inneholder. Det er 15 plater på rappen som har et tittelspor. Det er to mulige forklaringer på dette. Den ene er at Springsteen er en selvgod lathans som ikke orker å ofre verket sitt en eneste tanke etter at han har slitt seg gjennom de nødvendige antall låter. Dette er heller usannsynlig. Den andre forklaringen er at for hvert album skriver Springsteen en sang som han tenker er symbolsk, en som fungerer som en overordnet oppsummering av temaene, både musikalsk og tekstmessig, for hele platen. Hvis vi plukker noen tilfeldige eksempler, kan det høres i den innstendige harmen i «Born To Run», i den forpinte patriotismen i «Born In The USA», den sørgmodige advarselen i «Magic», selv i den forvirrede søken etter mening i «Human Touch». Men mest av alt hører du det i sjette sang på side to på The River. «The River» (sangen) definerer ikke bare The

River (albumet), men også Springsteen (artisten). Det har gått over tre tiår siden den kom ut, og den er fortsatt en av hans mest sentrale tekster. Den bærer i seg alt som gjør ham spesiell. Her vises hans komplekse forhold til amerikansk sangtradisjon, som han er dristig nok til å stjele av, men ydmyk nok til å erkjenne det («The River» låner motivet uttørket elveleie av Hank Williams’ «Long Gone Lonesome Blues»). Her vises et skarpsyn der han destillerer mannens bekymringer til tre ting: arbeid, kvinner og hva i helvete som er meningen med det hele. Vi hører en jevnt suveren musikergruppe (På «The River» svinger det som aller best av E Street Band). Så er det den stemmen, som er moden nok til å framføre ballader, og stadig mer knurrende og grovere etter som innehaveren har passert 30. Og mest av alt, for denne sangen især, så er det teksten. Utallige låtskrivere skriver tekster mest for å demonstrere sin egen fortreffelighet. Springsteen har (nesten) alltid vært disiplinert nok til å forstå at verket er viktigere enn ham selv. Teksten i «The River» er så godt skrevet

SANGENE 1 The Ties That Bind HHHH 2 Sherry Darling HHH 3 Jackson Cage HHHH 4 Two Hearts HHHH 5 Independence Day HHHHH 6 Hungry Heart HHHH 7 Out In The Street HHHH 8 Crush On You HHH 9 You Can Look (But You Better Not Touch) HHHH 10 I Wanna Marry You HHH 11 The River HHHHH 12 Point Blank HHH 13 Cadillac Ranch HHHH 14 I’m A Rocker HHHH 15 Fade Away HHHH 16 Stolen Car HHHH 17 Ramrod HHHH 18 The Price You Pay HHH 19 Drive All Night HHH 20 Wreck On The Highway HHHH Utgitt: 13. oktober 1980 Produsert av: Jon Landau, Bruce Springsteen, Steve Van Zandt Innspilt i: The Power Station i New York Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill, piano); Steve Van Zandt (gitarer, koring); Clarence Clemons (saksofon, perkusjon, koring); Roy Bittan (piano, orgel, koring); Garry Tallent (bassgitar); Danny Federici (orgel, klokkespill); Max Weinberg (trommer) Høyeste listeplassering: England 2.; USA 1.

48 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 48

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 49

Bruce_FINALindd.indd 49

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE at det er veldig lett å høre på låten mange ganger

uten å skjønne hvor god den er. De første linjene – «I come from down in the valley/Where mister, when you’re young/They bring you up to do/Just like your daddy done» – forteller deg med en gang hvem jeg-personen er. Han er vant til å være underdanig, for selv om han ikke vet hvem du er, kaller han deg «mister». Enten fører han tradisjonene stolt videre, eller så føler han seg fanget av dem og følger i sin fars fotspor med resignasjon. Og skolegangen hans er mangelfull – for hvis ikke, dog med respekt for rimet, ville han ha gjort «like his daddy did». Nå som karakteren i sangen er etablert, skaper Springsteen, som den eminente tekstforfatter han er, et eget univers til ham. Det kan umulig være tilfeldig at den gravide tenåringskjæresten som vår nye venn har blitt fanget av, heter Mary. Sist gang vi møtte henne, grublet hun på om hun skulle forlate verandaen og sette seg i forsetet i bilen som sto og ruset i oppkjørselen, og bli med bråkmakeren, stikke av fra denne «town full of losers». På slutten av første vers får Springsteen deg til å lure på det. Er dette den lidenskapelige frieren med vilt blikk, som hun rømte sammen med til Thunder Road, eller er det en tølper i nabolaget som hun ble igjen for? Uansett, det har gått skeis. Han har kjørt henne på tjukka, noe som lenker dem begge fast til industribyen de ble født i, og som nå er preget av nedgangstider («I got Mary pregnant/And man, that was all she wrote”». Andre verset oppsummerer bekymringene hans, og igjen er det mye mer utstudert enn det kan virke som. Man får lyst til å krympe seg av setningen «Lately there ain’t been much work on account of the economy». Den er keitete, totalt usofistikert og avslører lite ettertenksomhet. Men det er slik en forvirret og knekjørt fabrikkarbeider ville sagt det, når livet ditt er over før du har fylt tjue. Når det er sagt, er sangens høydepunkt en oppvisning av en særs ektefølt og rik poetikk, men nennsomt trimmet ned til å virke troverdig som språket til fortelleren. Vi begynner å få varme følelser for ham, vi vil beskytte ham og lider med ham i skjebnen som han har ingen kontroll over. Han konkluderer med at ekteskapet står i stampe, det skranter («I just act like I don’t remember/And Mary acts like she don’t care»), og setningen kan minne om noe fra en låt av Merle Haggard. I sangens knusende crescendo ligger det et dirrende spørsmål, en dypt filosofisk gåte. Men det kan like gjerne være et spørsmål som påseilede drikkevenner grubler over i de små timer, når jukeboksen er slått av, lyset er slått på og bartenderen lurer på om de har et hjem å gå til: «Is a dream a lie if it don’t come true? Or is it something worse?»

«Jackson Cage» og «Point Hvert eneste av de 20 Blank» er de mest brutale sporene på dette eposet av situasjonene som de – i et dobbeltalbum forsøker disse tilfellene kvinnelige enten å reflektere over den H «Dette er kjempegod hovedkarakterene – blir eksistensielle frykten, eller musikk for dem som har utsatt for, det vil si fengsel og å forbanne og flykte unna kastet bort ungdomslivet drap. «Stolen Car» kan livets mange hindringer. på å drikke øl, når du sitter betraktes som en oppfølger Derfor er det en forvirrende og kaster bort av livet til «The River» – nok en fyr opplevelse å lytte til hele også.» som på sitt vis sørger over The River på en gang. Det er JULIE BURCHILL, NME, 11. kjærlighet som kjølner («We en langvarig berg-og-dalOKTOBER 1980 got married, and swore we’d baneferd gjennom never part/Then little by little festkvelder med topp H «Springsteens har tatt we drifted from each other’s stemning og avsindig smerten i Darkness … og heart» – det er ikke Yeats, skallebank dagen derpå. Vi jubelen i Born men det er heller ikke kastes mellom lekfull og To Run, og smeltet det fortelleren). Denne gangen avslappet garasjerock («I’m sammen til en herlig har han i alle fall gjort noe A Rocker», «Ramrod», «You rockemiks som nikker med det, hvor enn dumt og Can Look (But You Better anerkjennende til alle selvødeleggende det er: «I’m Not Touch» mfl.) og kildene. Den danser ut av driving a stolen car/On a grublende og høyttalerne i blå jeans og pitch-black night.» Når vi vet bekymringsfull blues («The med et sørgmodig smil.» at i løpet av hele Price You Pay», PAOLO HEWITT, MELODY Springsteens karriere har «Independence Day», «Fade MAKER, 6. OKTOBER 1980 han en hang til å dyrke et Away», og så videre). Denne eget univers til sine tosidigheten kan tyde på at karakterer, hadde det vært albumet er en ganske overraskende hvis forbindelsen til konsekvens av en modningsprosess. klimakset i den vedtatte lovsangen «Born To Opprinnelig var The River påtenkt Run» («We’ll get to that place where we really som et enkeltalbum, som stort sett want to go/And we’ll walk in the sun») er helt gikk i rask takt og skulle hete tilfeldig. «The Ties That Bind», og som skulle utkomme rundt T he River -albumet er langt og har høye årsskiftet 1979–1980. Men sent ambisjoner. Dessuten er det som sprikende i prosessen med albumet fant staur hva gjelder tempo og stemninger som Springsteen ut at materialet skifter uten hensyn til regler, noe som ville ha hans tilsynelatende manglet satt det beste bakgrunnsbandet på en reell både dybde og tyngde. Med tålmodighets- og ferdighetsprøve. Men E tanke på Springsteens Street Band mestrer oppgaven med glans og er politiske bevissthet og rollen bedre enn aldri før. De er som en han påtok seg som folkets seksmannsjukeboks og lirer av seg den ene stemme, er det lett å forestille perfekte tonen etter den andre, uttrykket er seg at han innså variert og perfekt utført i følge med nødvendigheten av å Springsteens mange formspråk. Det skrangler litt som Byrd på «The Ties That Bind», det rocker litt som Heartbreakers på «Cadillac Ranch», og på «Two Hearts» og «Out In The Street» har de sin egen superblanding av Beach Boys og tidlig Motown. De fikser til og med å bli dratt inn i sjangeren bryllupsband i «I Wanna Marry You» med reflektere over nedgangstidene som hadde fart og humor, og legger en varm og søt rammet USA i begynnelsen av 1980. The River dimensjon til Springsteens barske invitt: «To ble til slutt utgitt tre uker før Ronald Reagan say I’ll make your dreams come true would be jaget ut den anstendige, men håpløse, sittende wrong/But maybe, darlin’, I could help them president, Jimmy Carter. along». Vi er i kjent og kjært SpringsteenSpringsteen hadde skrevet om personlige landskap, i nærheten av fraser som «You ain’t a innvirkninger av politikk før, som på de beauty but hey, you’re alright» («Thunder grublende, bitre balladene «Factory» og Road»), «Well it ain’t no secret, I’ve been around «Racing In The Street», på Darkness On The a time or two/Well I don’t know baby, maybe Edge Of Town, og han skulle gjøre det senere you’ve been around too» («Tougher Than The også, da særlig på Nebraska og The Ghost Of Rest») og «When I’ve lost all the other bets I’ve Tom Joad. Men det er på The River at made/Honey you’re my lucky day» Springsteen finner sin stadig mer selvsikre («My Lucky Day»). stemme som politisk låtskriver. Motgangen The E Street Band er på sitt beste når hos karakteren i tittelsporet ga stemme til Springsteen også er det, og det skjer på millioner av misfornøyde amerikanere, og albumets to vakre ballader. På «The River» får belyste misnøyen fra mange ulike vinkler. vi en oppvisning i undertrykt sinne, med Roy

ANMELDERNES DOM …

Selv etter Springsteens nådeløst fortrolige standard er det ingen tvil om at sangene på The River var svært personlige …

50 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 50

26.02.2019 08:55

watched them do to you.»). Bittans vakre, tilbakeholdne pianospill som Selv etter Springsteens nådeløst fortrolige utfyller Steve Van Zandts 12-strengsgitar (som standard er det ingen tvil om at disse sangene han senere innrømmet å ha lånt av Keith var svært personlige. Det finnes en versjon av Richards’ rytmegitarspill på The Rolling «The River» på Live 1975-85-boksutgaven, og er Stones’ «Good Times Bad Times» og innspilt i Coliseum i Los «Congratulations»). De Angeles under Born In The samme elementene er i spill USA-turneen i 1985. Før på «Independence Day», og sangen holder Springsteen med like stor kraft. Hvis en lengre enetale der han denne forbløffende sangen H The River ble framført forteller om sitt turbulente hadde vært på et hvilket i sin helhet på Madison forhold til faren. I løpet av som helst album der «The Square Garden i New talen får vi et sjeldent River» ikke var med, hadde York i november 2009, innblikk i hvor mye det vært sangen vi fortsatt under Working On A Springsteen forventer av seg ville snakket om. Den er Dream-turneen. selv i form av moralsk helt klart ment å være en H «Hungry Heart» var patriotisme: Da publikum oppfølgende kommentar til opprinnelig skrevet for klapper som reaksjon på tittelsporet. I tillegg til at The Ramones. Springsteens betroelse om den musikalsk åpenbart er i at han strøk den fysiske samme spor, handler testen i innkallingen til Vietnamkrigen, denne også om en far og en sønn, men i denne irettesetter han sitt publikum halvhøyt: «Det sangen sier sønnen alt han skulle ønske at han er ingenting å klappe for.» Men mest av alt sa i den andre. Og det er at han vil lære av farens belyser talen hva som ligger bak tekstene i «The feilgrep – og kanskje av platen Born To Run som River», både sangen og albumet. Mens Van han akkurat har kjøpt – og stikke derfra fort Zandt klimprer på gitaren sin, snakker som faen («They ain’t gonna do to me what I

BOSSFAKTA

Springsteen om hvordan han og faren kranglet så mye at unge Bruce var så mye som mulig utenfor hjemmet, og kom hjem bare når han var nødt. Det lange håret som forarget faren, dyttet han inn under kragen og listet seg inn så stille som mulig, i håp om å unngå den evinnelige utspørringen som han aldri kunne svare godt nok på: «Hva var det jeg trodde jeg gjorde med meg selv?» Det er spørsmålet som Springsteen har balet med hele veien, men sjelden så tydelig som her. Det nærmeste han kommer et slags svar, er i albumets fortvilte og triste avslutning, «Wreck On The Highway». Fortellingen er enkel nok – et minne fra en gang han stoppet ved en trafikkulykke som akkurat hadde skjedd. Og metaforen er også enkel – en påminnelse om hvor vilkårlig og brutalt livet kan ta slutt, eller snus opp ned. Springsteens eneste svar er som alltid en antydning om å holde fast ved det vi har. Han drar hjem og ligger våken ved siden kona det er verdt å dra hjem for, og husker hva den døende mannen han ikke kunne hjelpe, kalte ham. «Mister».

TOM CALLINS/RETNA

The Summit, Houston i Texas, 14. november 1980.

BRUCE SPRINGSTEEN | 51

Bruce_FINALindd.indd 51

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

NEBRASKA Springsteen er alene hjemme i New Jersey og funderer over synd og dødelighet. Konklusjon: «I guess there’s just a meanness in this world …» AV NEIL SPENCER

H 30.

ED SLUTTEN AV 1981 burde alt ha sett rosenrødt ut for Bruce Springsteen. Han og E Street Band hadde kommet hjem fra en 18 måneder lang triumferende verdensturné med The River, der både konsertene og albumet ble overøst av lovord. Det neste albumet hans var så godt som sikret en plass i rockens kanon, gjerne ved hjelp av noen flere hitsingler. Flere i Springsteenleiren var skuffet over at bare «Hungry Heart» fra The River nådde listene. Heretter skulle man saktens ikke gi bort noen flere hitlåter som «Because The Night». Men Springsteen falt ikke til ro. I stedet for å juble befant han seg i det som han senere beskriver som «en sterk følelse av isolasjon».

SEPTEMBER 1982

Akkurat da han burde riste ut av ermet noen flotte rockehymner, trakk hans kreative demoner i en ganske annen retning. Det som nå kom, var sanger som var befolket av typer fra det amerikanske samfunnets ytterste ytterkant, folk som var hinsides håp om redning. Drapsmenn på dødscelle, fortvilte barn, småkriminelle og politimenn med skam i familien. Dette var ikke de stolte arbeiderklasseheltene som Springsteen fram til nå hadde hyllet. Dette var bare rebeller, kriminelle eller folk som så seg nødt til å bli kriminelle på grunn av sosiale forhold. Det var om livet til de frarøvede, fjernt fra det framgangsrike USA som president Ronald Reagan skrøt av i sin første periode. Springsteens empati for denne gruppen stammer fra en opprørskultur som går helt tilbake til John Steinbeck og Woody Guthrie,

SANGENE 1 Nebraska HHHHH 2 Atlantic City HHHHH 3 Mansion On The Hill HHH 4 Johnny 99 HHH 5 Highway Patrolman HHHH 6 State Trooper HHH 7 Used Cars HHH 8 Open All Night HHH 9 My Father’s House HHHH 10 Reason To Believe HHHH Utgitt: 30. september 1982 Innspilt: Hjemme i Holmdel i New Jersey Medvirkende: Bruce Springsteen (gitar, munnspill, klokkespill, mandolin, orgel) Høyeste listeplassering: England 3.; USA 3.

52 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 52

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 53

Bruce_FINALindd.indd 53

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Springsteen sin gitartekniker, Mike Batlan, om en arv som først nå hadde truffet den 32 år å hjelpe ham med innspillingsutstyr. Forsynt gamle sangeren med full tyngde. med en firespors TEAC-båndopptaker begynte Den ærverdige tradisjonen til tross, sangene Springsteen å spille inn sangene sine 3. januar nådde aldri hitlistene. Det politiske klimaet 1982. Han brukte hovedsakelig bare gitar og førte snarere til at de ble holdt utenfor, selv om munnspill, med et og annet innslag av Springsteens band gjorde hva de kunne for å prøve å blåse liv i dem. Det ble et dødpunkt som klokkespill, mandolin og orgel. Sangene ble til Springsteen brukte til å lage et av sine modigste uten anstrengelse, men da komponisten la fram fruktene av sitt arbeid for Landau og album. Det var alt hans tidligere album ikke bandet, klarte de ikke å få sangene til å fungere. var: stillferdig, sparsommelig, edruelig, solo. Det var som om den naturlige livslysten i E Uten bandet hans i ryggen ble Nebraska et Street motarbeidet den bedrøvede stemningen mesterverk uten tekniske finesser, som ga i materialet. gjenlyd langt inn i framtiden, en prøvestein for De hadde større hell med de nyttigste Springsteens integritet som artist og et forbilde sangene som Springsteen tok med seg i studio – for neste generasjons artister innen «I’m On Fire», «Glory Days», «Downbound americana. Mange år senere skulle Train» og «Born In The USA». Sistnevnte var fra Springsteen selv komme tilbake til materialet hjemmestudioet og ble bygget opp til å bli en med albumet The Ghost Of Tom Joad. hymne. Utenom det var materialet til Nebraska Prosessen bak NEBRASKA har sin bakgrunn i fortsatt urørt og nedstemt. Mye takket være flere områder i Springsteens liv. Europa var Steve Van Zandts oppfordringer bestemte overraskende nok et av dem. Da han «fant Landau og Springsteen seg for å gi ut sangene motet til endelig å reise dit», ble Springsteen og slik de var innspilt, og overlot til lydtekniker gamlelandet hodestups forelsket i hverandre. Ikke bare forgudet publikum ham, men sangeren følte seg åndelig beslektet med stemningen deres. Som han sa senere: «Amerika tidlig på 80-tallet hadde voldelige tendenser … Det opplevde jeg ikke så mye av i Europa – det virket mer sivilisert, fornuftigere.» Samtidig oppdaget Springsteen historie. Manager og produsent Jon Landau introduserte Springsteen for den amerikanske kanon innen film, særlig den angstfylte noirsjangeren og John Fords storslåtte westernfilmer, som den episke Vredens druer fra 1940. Filmen beskriver tørkekrisen i USA som sendte mange på flukt, og bildet av den Chuck Plotkin problemet med å mastre båndet ukuelige arbeider talte rett til Springsteens hjerte. «Vredens druer ga meg et vemodig syn på og fjerne støyen. Da NEBRASKA utkom i i historien – det var varme, lojalitet og plikt – september 1982, ble kvalitetene til en god kritikerne begeistret, men soldat», sa han senere. store deler av rockefansen Som tenåring var ble forvirret. Den gikk raskt Springsteen en uinteressert opp på 3. plass på BillboardH Da Springsteen samlet elev som bare ville spille listen, men forsvant like stoff til tittelsporet som gitar. Nå var raskt ut igjen. Det fulgte handlet om morderen kunnskapstørsten hans ingen turné etter Starkweather, ringte han vekket for alvor. Han slukte plateutgivelse, ettersom Ninette Beaver, reporteren biografien om Woody Springsteen var i full gang som først skrev om saken i Guthrie av Joe Klein og med forberedelsene til Born 1958. frydet seg over de gotiske In The USA. Men H Referansen til bandet karakterene i historiene til Springsteen fikk imidlertid som spilte «Night Of Flannery O’Connor. På laget sin første MTV-video The Johnstown Flood» i slutten av The Riverav «Atlantic City», filmet i «Highway Patrolman», turneen lovpriste han nyskapende svart-hvitt-stil. er oppdiktet. Det finnes historiker Allan Nevins’ A Den nedtonede ballader om flommen i Pocket History Of The United stemningen på Nebraska Pennsylvania i 1889, men States fra scenen da han begynner med ingen danseband ville ha sang Guthries «This Land Is plateomslaget; et mistrøstig spilt dem. Your Land». Det var en svart-hvitt-bilde av en H Johnny Cash covret alternativ form for nedsnødd bilfrontrute og et «Johnny 99« og «Highway patriotisme, et motsvar til øde landskap forut med en Patrolman» på sin LP i 1983, Reagans trommemarsj og knapt synlig bilvei helt ut Johnny 99. vaiende flagg. På denne mot horisonten. Med en H I 2000 utkom Sub Pops tiden skrev han også den poetikk der den åpne veien hyllestalbum Badlands. Her første av ti sanger til er et kjent bilde, er det kan høres Nebraska-sanger Nebraska, «Mansion On tydelig at budskapet nå er at av Ben Harper, Los Lobos, The Hill». Tittel og tema var bilveien ikke lenger lover Aimee Mann og Hank skamløst stjålet fra Hank noen utvei og forløsning, Williams III, som gjorde men heller en farefull og Williams. bluegrass av «Atlantic usikker framtid. For at NEBRASKA skulle City». Åpningssporet bli til virkelighet, spurte

Produksjonen er luftig, og utførelsen er usminket. Vi føler at vi er til stede når han synger …

BOSSFAKTA

understreker denne stemningen mer enn noe annet. Fortellingen er basert på de grusomme massemordene i 1958, da 20 år gamle Charles Starkweather og tenåringskjæresten hans var på rømmen i Nebraska, og drepte alle på sin vei. Springsteen kjente allerede til fortellingen gjennom en annen filmfavoritt, Badlands av Terrence Malick fra 1973, hvis tittel han allerede hadde brukt på en sang på Darkness On The Edge Of Town. Men der denne sangen hadde lovet seier til slutt – «We’ll keep pushing till it’s understood/These badlands start treating us good» – fantes det ingen redning denne gangen, bare død, enten ved rømlingenes hånd eller, som i Starkweathers tilfelle, ved henging. Sangen fanger hans siste øyeblikk med brutal knapphet: «Midnight in a prison storeroom with leather straps across my chest.» Som Starkweather viser jeg-personen i Springsteens sang ingen anger, kun en konstatering av at «I guess there’s just a meanness in this world». Det er en kommentar som gjenspeiler filosof Hannah Arendts rapport om «ondskapens banalitet» eller kanskje katolikkenes idé om «arvesynden». Nebraska behandler mye av den samme utstuderte umoralen gjennom hele platen. Fortellerstemmen i «Atlantic City» er en småkriminell som opererer i gamblingens ukoselige verden, der han planlegger «to do a little favour» for noen – kanskje et mord – for å kunne betale «debts no honest man can pay». Samme setning dukker opp igjen på «Johnny 99», der en oppsagt bilmekaniker står i fare for å miste huset sitt, drikker seg full og prøver å begå et ran, men dreper dermed en nattvakt. Han får 99 år i fengsel, men ber dommeren om å tenke seg om og «let ’em shave off my hair and put me on that execution line». Overtredelser er også tema på «Highway Patrolman», der en politimann må velge mellom å arrestere broren sin for antatt drap («a kid lyin’ on the floor lookin’ bad bleedin’ hard from the head») eller å la ham kjøre over grensen til Canada og la ham slippe unna. Til slutt kjører politimannen inn til siden og «watched his tail lights disappear». Bakgrunnshistorien her er vel så sterk, den er forbundet med hvor ille broren Frankie hadde det da han kom hjem fra militæret i 68 (første gang Vietnam er tema i en Springsteen- sang). I refrenget minnes de to brødrene «Taking turns dancing with Maria … Nothin’ feels better than blood on blood.» Familiebånd er en annen rød tråd i Nebraska. I «Used Cars» ser en ung mann faren sin «sweats the same job from mornin’ to morn» og lengter etter en utvei. «Mansion On The Hill» har også familietema. Springsteen har senere fortalt at nedstemtheten han følte da han skrev Nebraska,«kommer av at jeg tenkte på barndommen og folk på farssiden … Jeg prøvde å få en følelse av hva som hendte, kreftene som påvirket livet til foreldrene mine. Dette med bortkastede liv – det sto veldig sterkt for meg.» Rent bortsett fra det kompromissløse temaet og fortellerkraften har Nebraska også sterke lydmessige kvaliteter. Lydbildet er enkelt, produksjonen er luftig, og utførelsen er usminket. De spontane skrikene fra Springsteen gir oss følelsen av å være til stede når han synger, i stedet for å bli framlagt et velpolert produkt. Alt dette forsterker

54 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 54

26.02.2019 08:55

Sleep», og det passer fint livredd for å bli stoppet og med den tidlige popen som roper på «somebody out Springsteen var svært there, listen to my last opptatt av. prayer/Hiho silver-o, deliver «My Father’s House» står me from nowhere». H «En bedre tittel ville støtt i tradisjonen med Samme bønn høres i kanskje vært ‘Enda flere amerikansk høysang, den «Open All Night», i mer kjent sanger om biler, menn og er høystemt og verdig. Springsteen-stil, der helten meningen med livet’. Du Temaet – en villfaren sønn lytter til gospelradio «callin’ gjettet riktig, Springsteen som oppsøker sitt long distance salvation» og er tydeligvis ikke i stand etterlengtede hjem – klinger ber om at radiomannen kan til å løsrive seg fra sitt av Ralph Stanleys «Rank «deliver me from nowhere». overdrevne, romantiske Stranger» og har i seg den Bønnen om befrielse blir syn på verden.» PAOLO samme ambivalensen, tatt opp konkret på «Reason HEWITT, MELODY MAKER, 25. ettersom forelderen ikke To Believe», sangen med SEPTEMBER 1982 bare har flyttet, men reist til mest åpenlyst religiøst himmelen. Sønnen står tilsnitt. Her funderer H «Han har frigjort seg igjen alene og kan bare Springsteen over liv og død, fra kravet om å måtte forestille seg hjemme som og spør: «Lord, won’t you tell bevise sitt alvor og skrike «shining on this dark us what does it mean?» av full hals. Nå skriver highway where our sins lie Svaret uteblir, men han og synger han i en syrlig unatoned». bemerker seg at om det så er trubadurtradisjon der han en forlatt kone eller dumpet NEBRASKA er kan underholde med et brudgom: «At the end of gjennomtrukket av synd og stikk.» CHRIS BOHN, NME, 25. every hard-earned day dødelighet. Springsteen har SEPTEMBER 1982 people find some reason to aldri vært en overbevist believe.» romersk-katolikk, (han hatet de slemme nonnene Det enkle ved sangen – på den katolske skolen sin), likevel er kristen en lavmælt blues – og Springsteens distanse tematikk aldri langt unna. To ganger ber jegantyder at til tross for alle krav og skuffelser her i personen om «befrielse» i sangene. Sjåføren livet, til tross for «the meanness in this world», er som kjører ulovlig på veien i New Jersey, er det fortsatt håp.

ANMELDERNES DOM …

LAURA/IMAGES PRESS/GETTY

grunnstemningen i sangene på en måte som E Street ikke hadde klart med all sin livsbejaende traktering av alskens instrumenter. Musikalsk var dette helt klart i Woody Guthries ånd, slik mye av Dylans tidlige verk var. Springsteen hadde for lengst begravet anklagen/påstanden om at han var «den nye Dylan», ordflommen fra Greetings From Asbury Park, NJ var historie. Likevel er Nebraska der det virkelig kommer fram hvor mye han står i gjeld til Bob. Åpningen av «Nebraska», med suging og blåsing gjennom munnspillet, er ikke bare dylanaktig, det er regelrett reprise av Dylans harpeparti på «Visions Of Johanna». Springsteens dialekt synes også å ha blitt bredere, fra østkystdialekt til et mer tidløst, rundere Midtvesten-mål. Men også andre musikalske ånder er med i spill. Elgitarsoloen som driver fram «Open All Night», det eneste sporet på albumet som er i raskt tempo, er lånt av Chuck Berry og hans «Promised Land». Gitarriffet på «State Trooper» og vokalen som bjeffer tilbake, likner på Jody Reynolds’ ulykkessvangre «Endless

BRUCE SPRINGSTEEN | 55

Bruce_FINALindd.indd 55

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

BORN IN THE USA Glory days! 30 millioner kjøper albumet, og mannen er nå Gud. Til og med Ronald Reagan er fan. AV JOHN LEWIS

DAG TROR VI at vi vet hva Bruce står for. Han er den liberale kjendisen, trubaduren som spilte for John Kerrys valgkampanje og komponerte sanger til Barack Obama. Han er fagforeningsmannen som hyller aktivisten Pete Seeger, han støtter homofilt ekteskap og lager filmmusikk til filmer som handler om folk med AIDS. Med det i mente er det rart å tenke på at Ronald Reagans medhjelpere ønsket å bruke «Born In The USA» som patriotisk hymne under valgkampanjen i 1984, og enda rarere er det at Reagan, i en tankeløs tale i New Jersey, hyllet The Boss på overdrevent vis. Det er like rart som at for eksempel Thatcher skulle hyllet protestsangeren Billy Bragg på 80-tallet under et av sine partikongresser. Forskjellen er imidlertid at standpunktene til The Boss har alltid vært noe mer komplekse og tvetydige. Mye av årsaken til at han har såpass bred appell, er at alle kan legge sine egne overbevisninger i sangene hans. Det konservative høyre – som stadig utgjør en anselig andel av Springsteens publikum – vil kjenne seg igjen i arbeidernes småbyliv, den vanlige mann. Likeså patriotismen, lengselen etter et uskyldigere USA og hyllesten av

H 4.

JUNI 1984

familielivet, tilhørigheten og forsoningen. Middelklassen av huseiere står også og digger The Boss, og for anledningens skyld feirer de et liv de aldri kommer til å få. Store deler av karrieren lot Springsteen til å være fornøyd med det. For ham var rock’n’roll et sosialt lim, ikke en måte å skape gnisninger mellom gamle og unge, svarte og hvite, venstre- og høyrefolk. Det er også ganske talende at han aldri tok særlig avstand fra Reagans støtteerklæring. Under en konsert i september 1984 antydet han skjelmsk at presidenten neppe hadde lyttet til Nebraska, og den lojale Boss-fansen visste at han skapte avstand mellom Reagans patriotiske konservatisme og albumets dystre sosialrealisme. På mange måter er Born In The USA like mørk som Nebraska, men den har flere paradokser. Lydmessig er LP-en progressiv, men tradisjonell i melodiene, den er politisk radikal, men følelsesmessig konservativ. Fortellerstemmen er ofte en fremmedgjort mann i et postindustrielt samfunn, som lider av en maskulin krise, han er sint på de store selskapenes griskhet og myndighetens vanstyre. Han lengter etter et mytisk Amerika, men vet at det ikke finnes. Han er gjerne en voksen mann i 30-årene, et etterkrigsbarn som tenker tilbake på den ville ungdomstiden som han levde etter rockeprinsippene i «Born To

SANGENE 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

Born In The USA HHHHH Cover Me HHH Darlington County HHHH Working On The Highway HHHH Downbound Train HH I’m On Fire HHHHH No Surrender HHHH Bobby Jean HHHHH I’m Goin’ Down HHHH Glory Days HHHH Dancing In The Dark HHH My Hometown HHHH

Utgitt: 4. juni 1984 Produsert av: Jon Landau, Chuck Plotkin, Steve Van Zandt, Bruce Springsteen Innspilt i: The Power Station og The Hit Factory i New York Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, gitar); Clarence Clemons (saksofon, perkusjon, koring); Roy Bittan (synthesizer, piano, koring); Danny Federici (orgel, klokkespill, piano på «Born In The USA»); Garry Tallent (bassgitar, koring); Steven Van Zandt (akustisk gitar, mandolin, harmonerende vokal); Max Weinberg (trommer, koring); La Bamba (koring på «Cover Me» og «No Surrender»); Ruth Jackson (koring på «My Hometown») Høyeste listeplassering: England 1.; USA 1

56 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 56

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 57

Bruce_FINALindd.indd 57

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE vise seg at mange av dem ikke passet inn i Run»/«Hungry Heart» («We learned more from a three-minute record, baby/Than we ever learned E-Street Bands spillestil. Da bandet var samlet igjen i 1983, ble det tydelig at Springsteens in school», erklærer fortelleren i «No «sound» måtte endres radikalt. Surrender»). De har lidd, men de har også en Med unntak av «Darlington County» evne til å gjøre det beste ut av det lille de har, noe som Springsteen understreker med en (som ble erstattet av «Cadillac Ranch» på The overbevisende framføring, men også fordi nær River, en sang som opprinnelig ble skrevet i sagt alle sporene er i dur. 1978 i forbindelse med innspillingen av Et perfekt eksempel på paradokser er Darkness On The Edge Of Town), er det lite som tittelsporet på Born In The USA. Jeg-personen er igjen av den klassiske formen i E Street Band blir vanskjøttet som barn, som ble lagt til grunn ti år og som voksen søker han før. Saksofonist Clarence tilflukt i militæret. Han Clemons er fraværende på overlever Vietnam, men er nesten hele albumet og vitne til at bestevennen blir leverer kun den H «Temaene og formen drept. Da han vender hjem skjellsettende avslutningen er gjenkjennbar, og Born til det sivile liv, blir han på «Dancing In The Dark», In The USA kommer til å utnyttet, dårlig behandlet, samt i «Bobby Jean». Max tåle tidens tann. Den gir gjort overflødig og går på en Weinbergs skarptromme deg en følelse av nostalgi. knivsegg mellom har en dempet klang som Du finner den kanskje litt hjemløshet og fengsel. Han virker for gammelmodig, men er forrådt av patriotisme og allestedsnærværende, husk at det er ikke bare lurt av regjeringen – like mens gitarene kjører på i underholdning.» mye et offer i en vettløs krig refrengene slik som i så ADAM SWEETING, MELODY som enhver vietnamesisk mange sanger fra 80-tallet. MAKER, 28. JULI 1984 bonde. Men i ånden er han Et kjennetegn ved E Street like sterk. Den nedstrip Band var den stadige H «Springsteen er ikke pede, akustiske demo dialogen mellom Federicis lenger en selvsikker versjonen er å finne på orgel og Bittans piano, en opprører med mye røyk samle-CD-en 18 Tracks, og klassisk gospelduett som og lite ild. Nå viser han framhever sangens dystre balanserer rytmisk piano seg som en artist med tekst. Men på album med Hammond-linjer. moral og integritet av den versjonen som ble innspilt Men denne dynamikken sorten som rocken sjelden 18 måneder senere, har var borte på Born … Bittan kommer med nå til dags. protestsangen druknet i en veksler mellom piano og Kraften i Born In The USA voldsom produksjon; Max synth på tittelsporet og er mindre skrikende og Weinbergs trommedrønn «Dancing In The Dark», giftig, men langt mer ekte og Roy Bittans synt-fanfare men selv her låter pianoet enn tidligere verk; dette gir den et anstrøk av seigt og klokkeaktig, og det er kraften fra en artist som svulmende nasjonal tyder på en Yamaha DX7. snakker sant.» stolthet. Også Danny Federicis CHARLES SHAAR MURRAY, Grunnen til at alle ville ha orgelspill har en kunstig, NME, 4. AUGUST 1984 en bit av The Boss, er nesten overjordisk tone i selvfølgelig fordi Born In sanger som «I’m On Fire» og The USA var enormt bra. Lik «Glory Days». Michael Jacksons Thriller kom albumet på Dette spesielle lydbildet tidfester albumet første plass, det avstedkom sju hitsingler og mer presist enn kanskje noe annet toppet listene stort sett overalt på jord. Den Springsteen-album. Men samtidig lyktes han å solgte til platina i USA innen en måned og tok fange tidsånden, for hitsinglene kom på rekke til slutt 15 ganger platina og solgte over 30 og rad, og var som skreddersydd for radio på millioner eksemplarer på verdensbasis. Den er 80-tallet. Det førte til at Springsteen aldri Springsteens mest solgte album, med god gjorde seg irrelevant på 80-tallet, noe andre margin. Springsteen selv var ukomfortabel tilsvarende legender som Dylan og Neil Young med berømmelsen det ga ham, og var redd for hadde en tendens til. Springsteen mestret at han nå ble sett på som en som lager MTV-universet til fulle og omfavnet tidens popsingler i stedet for å fokusere på album. komprimerte produksjon «Det fikk meg til å tenke på hvordan jeg og teknologi. presenterte musikken», skrev han i Den første singelen, innledningen i Songs, «og jeg måtte tenke nøye «Dancing In The Dark», gjennom hva jeg drev med.» er den største «Born In The USA» og «Working On The Highway» ble opprinnelig innspilt i januar 1982 på en gammeldags båndspiller hjemme hos Springsteen i Holmdel i New Jersey, som del av demoene som senere hovedsakelig ble til Nebraska. Han var misfornøyd med begge sangene og viste dem heller ikke til bandet. Han syntes ikke de passet til bandets stil den gangen. Det sies at han skrev ca. 60 sanger i løpet av 18 måneder etter Nebraska. Det skulle

ANMELDERNES DOM …

forvandlingen. Den ga sannsynligvis Bruce et navn for 80-tallet, karrieren fikk en oppsving, og han ble en hitlåtartist. Men sangen er et uryddig kompromiss av en danserockesang, bestående av synth-sekvenser, og det stinker hårgelé lang vei. «Cover Me» er en heldigere popblanding. Den var opprinnelig ment å være en diskolåt til Donna Summer, men Jon Landau overbeviste ham om at den ville bli en perfekt singel (Summer fikk i stedet en annen låt av Springsteen kalt «Protection»). Samtidig som BORN In The USA sendte Springsteen rett inn på 80-tallet, er albumet mer enn noen gang trygt plassert i fortiden. «Working On The Highway» og «I’m On Fire» har sterke røtter fra 50-tallet. Den er en miks av rockabilly-gitar og kantslag-tromming. I begge framføringene har Springsteen ulike avtrykk av Elvis (hoiingen i «Working On The Highway» likner på Elvis’ «Mystery Train», og på «I’m On Fire» hører vi smørsanger- likheter med «Love Me Tender»). Sistnevnte er for øvrig Springsteens første flørt med country & western, og hvis du setter på platen og spiller «I’m On Fire» på 45 rpm, noe mange tullet med, vil du merke at den høres umiskjennelig lik en Dolly Parton-sang. «I’m Goin’ Down» er et annet nikk til country-sjangeren og kan tidvis låte som Johnny Cash. Begge sangene banet vei for det mer uttalte preget av country på Tunnel Of Love. Hvis det finnes et tema tekstmessig for albumet, må det være at en voksen ser tilbake på oppveksten. Interessant nok likner stemningen på Donald Fagens album fra 1982, The Nightfly. Han er enda et etterkrigsbarn som ser tilbake på 50- og 60-tallet, og

58 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 58

26.02.2019 08:55

Meadowlands Arena, New Jersey, August 8, 1984.

konkluderer med at fortiden var ikke så rosenrød allikevel, og den amerikanske drømmen var alltid besudlet. Springsteens persongalleri var hakket mer hardbarkede enn Fagens flinke studenter. Dette føres videre fra Nebraska og Darkness, og rollebesetningen i Born In The USA er den vanlige amerikanske arbeider som oppdager at livet er tøffere enn hva han ble lovet i den bekymringsløse oppveksten. Likevel er disse karakterene fast bestemt på å feste gjennom de tøffe tidene, og søker trøst så fort de kan. I «Glory Days» er det kjekkasen og den søte jenta som ser med skråblikk tilbake på glansdagene på skolen, da de var unge og ettertraktede. Det er både en fornøyelig og vemodig fortelling, der jeg-personene grubler over sin egen dødelighet. Både «Bobby Jean» og «No Surrender» utforsker på elegant vis det dype og slitesterke ved gamle vennskap (førstnevnte handler antagelig om Springsteens eldste kompis, Steve Van Zandt, som da var på nippet til å slutte i E Street Band). «Cover Me» forteller om en som ønsker å rømme fra livets mange krav ved å la seg rive med av en god kvinnes kjærlighet. I «My Hometown» følger vi en 35 år gammel far, samme alder som Springsteen, som betrakter nabolaget sitt og ser et dystert postindustrielt miljø. Motvillig beslutter han å ta med seg familien og flytte for å finne arbeid. Springsteen nekter å se på fortiden med rosa briller. Han minner stadig seg selv om at fortiden var full av farer og rasesegregering: «There were lots of fights/Between black and white/There was nothing you can do.» Likevel er

han opprinnelig så for seg, men ellers «ble det ikke sånn som jeg håpet på». Og til tross for at dette er Springsteens mestselgende LP, er få av sangene faste innslag på konsertene, i alle fall ikke i den svulstige formen de er ikke alle karakterene veldig sympatiske. på albumet. «Dancing In The Dark» ble Mange er patetiske, stereotype menn som ser forvandlet til en sang utelukkende med kvinner kun som trofeer. Noen av dem kan akustisk gitar på scenen, og til slutt ble den endatil tolkes som pedofile overgripere, som fjernet fra repertoaret. Det den kåte fortelleren i samme gjaldt «No Surrender» «I’m On Fire» og (som fikk en kortlivet oppsving i veiarbeideren som ser 2004, da John Kerry brukte den i etter en barnebrud i valgkampanjen). Også «Born In «Working On The The USA» ble tilbakestilt til stilen Highway». H Musikkvideoen til «Glory i Nebraska og ble en soloversjon «Darlington County» Days» ble filmet i en klubb live sent på 1980-tallet, før den er mer en kalt Maxwell’s i Hoboken forsvant helt fra settlisten. Den moralfortelling, der i New Jersey, delvis eid av kom tilbake en periode etter 11. unge byggearbeidere Frank Sinatra september 2001, da radikalt fra byen er på jakt H Det ryktes at Chrysler annerledes, som en slags etter lettsindig sex Motors tilbød Springsteen ragablues, der Springsteen lirer med tenåringsjenter 12 millioner dollar for å av seg teksten slik indianere hyler fra småbyen. Sangen bruke «Born In The USA» i på gamle filmer, akkompagnert ender med at en av en reklamefilm. Han avslo, kun av sin egen 12-strengers gitar dem finner Gud og og de laget en etterlikning i Ry Cooder-stil, med slide. den andre blir i stedet, kalt «The Pride Is Med tanke på krigene i Irak og arrestert. Så har vi den Back». Afghanistan har Springsteen dumpede kjæresten i bevisst unngått å bruke «Born In «Downbound Train», The USA» som et fotballrefreng til inntekt for som tilsynelatende har tre ulike jobber før han krigshisserne. Han roper ikke ut sangen, men kommer i fengsel. framhever referansene til Springsteen er ikke enig i at albumet er protestsangtradisjonen. Selv om han liker at storslått. «Jeg la mye press på meg selv over en tekstene kan tolkes fritt, kan det tyde på at han lang periode for å gjenskape intensiteten i nå kan vise et tydeligere standpunkt. Uten at Nebraska på Born In The USA», har han fortalt. «Jeg fikk det aldri til.» Han sier at tittelsangen og det ser ut til å skade karrieren hans det grann.

Det er med god margin hans mest solgte album – likevel synes ikke Springsteen det er så storslått.

«My Hometown» passet til det konseptalbumet

GLOBE PHOTOS/ALPHA

BOSSFAKTA

BRUCE SPRINGSTEEN | 59

Bruce_FINALindd.indd 59

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

TUNNEL OF LOVE Han er nyskilt, han mistrives som superstjerne, og E Street Band har mistet medlemmer … Dette er Springsteens mest personlige album så langt. AV GAVIN MARTIN

H 9.

ET KAN HENDE at Bruce Springsteen var misfornøyd med hvordan han ble oppfattet etter Born In The USA, men det syntes ikke i begynnelsen. Den neste utgivelsen hans, Live/1975–85 [se side 136–139] var en CD-boks på fem skiver. Her er vi vitne til Springsteen som et allsidig rockeikon, en populist som fremmer sin sak, en som aldri går av scenen, og til og med som ertelysten klovn. Det er imidlertid ingen overraskelse at en artist som står bak dystre verk som Nebraska, eller uredde verk som Darkness On The Edge Of Town, ikke var fornøyd med å slå seg til ro som superstjerne, noe han ble etter suksessen med Born In The USA. Tidlig i 1987 var tiden kommet for å legge legenden Bruce Springsteen til side, om enn bare for en stund.

OKTOBER 1987

«Jeg tenker at et stort publikum er et flyktig fenomen av natur», har Springsteen senere reflektert. «Hvis du gjør deg for avhengig av det, kan det forvrenge det du gjør og det du er.» Så Springsteen trakk seg tilbake fra all ståheien og besluttet ikke å la populariteten «gjøre [ham] blind for de dypere gjenklangene i arbeidet [sitt]», og begynte å spille inn låter i garasjen hjemme i Rumson i New Jersey. Han satte i gang arbeidet med synthesizere, gitar, tangenter og slagverk som verktøy, og laget komposisjoner som var mer åpenhjertige og personligere enn noen gang før. Og for første gang ikledde han seg også en rolle som en slags auteur, og avslørte dermed at han var inspirert av en av samtidens store helter, nemlig Prince, en av de store progressive poparkitektene i massekulturen. I antologien av sangtekster, Songs, forklarer Springsteen at det oppsiktsvekkende taktskiftet, endringen

SANGENE 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

Ain’t Got You HHHH Tougher Than The Rest HHHHH All That Heaven Will Allow HHHHH Spare Parts HHHH Cautious Man HHHH Walk Like A Man HHHH Tunnel Of Love HHHHH Two Faces HHHH Brilliant Disguise HHHHH One Step Up HHHHH When You’re Alone HHH Valentine’s Day HHHH

Utgitt: 9. oktober 1987 Produsert av: Jon Landau, Bruce Springsteen, Chuck Plotkin Innspilt i: New Jersey og i A & M Studios i Los Angeles i California Medvirkende: Bruce Springsteen (hovedvokal, gitar, bassgitar, tangenter, lydeffekter, munnspill); Roy Bittan (piano på «Brilliant Disguise», synthesizer på «Tunnel Of Love»); Clarence Clemons (vokal på «When You’re Alone»); Danny Federici (orgel på «Tougher Than the Rest», «Spare Parts», «Two Faces» og «Brilliant Disguise»); Nils Lofgren (sologitar på «Tunnel Of Love», vokal på «When You’re Alone»); Patti Scialfa (vokal på «Tunnel of Love», «One Step Up» og «When You’re Alone»); Garry Tallent (bassgitar på «Spare Parts»); Max Weinberg (trommer på «All That Heaven Will Allow», «Two Faces» og «When You’re Alone»; perkusjon på «Tougher Than the Rest», «Spare Parts», «Walk Like a Man», «Tunnel Of Love», «Brilliant Disguise»); James Wood (munnspill på «Spare Parts»). Høyeste listeplassering: England 1.; USA 1.

60 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 60

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 61

Bruce_FINALindd.indd 61

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

det til at Tunnel Of Love ville likne på Nebraska, av stemninger og emosjonelle landskap primitiv t og nakent, men førstesingelen, på Tunnel Of Love springer ut fra ønsket «Brilliant Disguise», gjorde alle ryktene til hans om å gjenskape seg selv som skamme. Trioen i The E Street Band – Roy «låtskriver». For å si det på en annen måte, Bittan, Danny Federici og Max Weinberg – det var på tide å skrelle bort beskyttelsen lente seg mot en latinorytme og skapte dermed som et band var, og å bli personlig. et følelsesmessig bånd til klassisk pop fra Under de første øvingene til oppfølgeren 60-tallet, lik den The Drifters drev med. av Born In The USA befant Springsteen seg Tekstmessig var «Brilliant Disguise» en slags foran en countrytrio, og selv om det var en «Save The Last Dance For Me» blandet med den kortvarig affære, må øvingene utvilsomt sterke eiertrangen og paranoiaen i «You’ve Lost ha lagt sitt avtrykk i sangene. Tunnel Of That Lovin Feelin». Senere innrømmet Love viser at Springsteen var i en musikalsk Springsteen at han syntes det var ille å måtte brytningstid, med et mangfold som pekte i mange ulike retninger, og som han kom til å skrive «Dancing In The Dark», etter ønske fra Jon Landau, for å tekkes popmarkedet. Denne utforske de neste 20 årene. gangen var det ingen slike kompromisser. Han hadde imidlertid ikke forlatt fortiden «Brilliant Disguise» satte fullstendig. Ensomme stemningen på mesterlig ulver, utstøtte og alle på vis for hele albumet. Her ble leit etter sjelen sin var for mørket plassert rett i lengst grunnstammen i hjertene hos karakterene i Springsteens kanon. Denne H Tunnel Of Love deler sangene. gangen hentet han det både tittel og idé om Det var ikke vanskelig å se sentrale elementet av kjærligheten som en likhetene med Springsteens sjelesmerte i karusell med et spor fra personlige liv. I 1985 giftet hovedpersonen i «Stolen Dire Straits’ millionsolgte han seg med Hollywoods Car» fra The River. Det var LP fra 1980, Making Movies B-kjendis og skuespiller en mann som sloss med H Schiffer-familien fra Julianne Phillips, en engler og demoner, og slet Point Pleasant i NJ bidro usannsynlig allianse i med et forhold som var i ferd med karusell-koringen på utgangspunktet, og med å havarere, der han «Tunnel Of Love». ekteskapet var knapt nevnt i følte seg som en bedrager. mediene. Så da Tunnel Of De første ryktene ville ha

HULTON ARCHIVE/GETTY IMAGES

BOSSFAKTA

62 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 62

26.02.2019 08:55

«One Step Up» er Springsteens solosang, dog spilt inn og gitt det et trist drag. Han husker at moren dro ham med til en kirke for å se et par bli med Patti Scialfas koring som et betydelig bidrag. Ellers er det bare viet. Da de står på terskelen han og den kjølige gitaren. til et liv sammen, undrer Vi ser for oss et hjem der han på om «would they ever peisilden slukner og bilen look so happy again?» Den nekter å starte. Det vitner «long black limousin» som om et kjærlighetsforhold venter, likner mer på en H «Med Tunnel Of Love som har mistet gnisten. likbil enn en bryllupsbil. er Bruce tilbake i kjente Fuglen som ikke synger, er Tunnel OF LOVE har trakter. En dempet, rå og en referanse til Leonard mange tydelige tegn på at ofte overraskende ydmyk Cohen. De spisse dette er et produkt av et plate fra en mann som har gitartonene er til liten trøst, havarert ekteskap. I «Spare verden i sin hule hånd.» som en kald klem. Parts» er en kvinne og barna STEVE SUTHERLAND, MELODY Det er like dystert og blitt forlatt av mannen, så MAKER, 10. OKTOBER 1987 illevarslende i «Cautious hun går til pantelåneren Man», kun reddet av Gud i med brudekjolen og H «Dette er et av Bruce siste vers. Karakteren i kommer ut med litt «cold Springsteens fineste sangen, Bill Horton, har hard cash». Men det som er album, og helt klart hans tatoveringer som minner storslått med Tunnel Of beste i dette tiåret.» om dem til den morderiske Love, kommer også av NEIL TAYLOR, NME, presten i Jegerens natt, spilt artistens imponerende 10. OKTOBER 1987 av Robert Mitchum. Han evne til å arrangere og finner en flyktig befrielse kontrollere. Han gikk vekk da han stryker bort håret til fra lydbildet som preget sin sovende kone i Guds «fallen light». «Two Born In The USA med hele bandet i sving, for E Faces» gir seg ut for å være kun akustisk Street Band var praktisk talt oppløst. Nå spilte klimpring, men er en liten blueslåt med flasker han synth, tangenter og gitarpartier selv. Det som slagverk og et Farfisa-orgel som, hvor enn var unnagjort i løpet av tre uker, men Tunnel muntert det låter, fungerer som en hånlig latter. var likevel ingen hastverksjobb. Det ble fort De sentrale rockelåtene på Tunnel Of Love klart at Springsteens strategi hadde resultert i virker på samme måte. Lidelsesfulle toner det som må sies å være noe av det mest utsøkte følger brutalt bildespråk. «Spare Parts» viser en og kunstferdige han har gjort hittil i karrieren. verden av smerte, der sex er kun en mekanisk Ta for eksempel «All That Heaven Will Allow», handling uten nytelse, men som skaper de en av flere sanger som nærmet seg og plukket brustne hjertene som «keep the world turning». fra hverandre de katolske skriftene fra Springsteens vokal er en ren gatepreken; oppveksten. Her hører vi Springsteen leke seg ildfull, forbitret og flammende. Tittelsporet gir med elektronisk minimalisme som får deg til å oss et kynisk blikk på kjærligheten, som lure på om det er Kraftwerk som har tatt seg en beskrives som en karusell som først er kilende biltur til New Jersey. Den nå avdøde Danny Federici gir her sitt vakreste bidrag på «Tougher morsom, men som ender som et spøkelsestog med «just the three of us – you, me and all that Than The Rest», med en sørgmodige synthstuff we’re so scared of …» linje, som en øm og resignert gospelbønn som Kanskje ligger det et løfte om en lykkelig slutt i like gjerne kunne ha vært tatt fra Otis Reddings «Valentine’s Day». Men gjør det det? Det er en håndbok. Steve Van Zandt er en gammel dristig vri på Rodgers og Harts «My Funny medsammensvoren, men i denne Valentine», og fortelleren vil så gjerne sammenhengen er han fraværende, og gjenforenes med sin kjære. Samtidig har han Clarence Clemons’ eneste bidrag var å kore i instinktet til et ensomt, vilt dyr («The harmonitrioen på «When You’re Alone». Det timberwolf in the pines»), og det gir ikke slipp. var modig bruk av E Streets ressurser, men de Dette er et frampek på dødsdrømmen i «My skulle brukes mer uttømmende i framtidige Beautiful Reward» på Lucky Town fire år utgivelser, ikke minst på Working On A Dream. senere. Sangen avslutter med et bilde av døden Oppmerksomheten var imidlertid og kjærligheten knyttet sammen. Det er mange oppgjør på Tunnel Of Love – men eventuelle forsoninger sitter langt inne. Springsteen insisterte på at albumet ikke var «fullstendig selvbiografisk». Men store deler av det, selv den enkle, nesten unnskyldende dediseringen på omslaget, «To Juli», sa noe annet. Da de turnerte med Tunnel Of Love i Europa i 1988, var uforbeholdent rettet mot Springsteen. Han det tydelig for alle at Springsteen og Patti Scialfa plukket fra hverandre machostempelet han var kjærester, nå for øvrig gifte. Ingen hadde fått, ved å stadig undersøke temaer som overraskelse at det fikk mye mannlige svakheter, skrøpelighet og identitet. medieoppmerksomhet. Sangene på Tunnel Of Love er fylt med situasjoner forbundet med utroskap og tøylesløshet; et tilfeldig blikk fra jenta i baren i «One Step Up»; en fetladen mann med kåte blikk når han deler ut billettene i tittelsangen.

ANMELDERNES DOM …

Love åpnet med en referanse til eget liv i «Ain’t Got You», der han høres både lykkelig og angrende ut, ble det lett å trekke konklusjonen. Her presenterer Springsteen seg selv som et enmannsband, med stilen til gamle bluesartister som Bo Diddley og Billy Boy Arnold. Han er millionær, han kan få hvem han vil og har verden for sine føtter, men sørger like fullt over mangelen på kjærlighet i sitt kongerike. Teksten kunne vært ment humoristisk. I stedet drypper den av håndgripelig, giftig desperasjon. «Walk Like A Man» var åpenlyst rettet til Douglas Springsteen («Denne er til deg, Pops!»). Han spilte den live da moren og faren til Bruce var på konserten hans i Palo Alto knappe seks måneder etter at platen kom ut. Det er en av de sterkeste og mest avslørende far/sønn-sangene hans. Den faste trommetakten henspiller forsiktig, men umiskjennelig til «Racing In The Streets». Teksten kan knapt bli mer selvbiografisk når den kjekke brudgommen og bruden hans setter seg i en «long black limousin/For that mystery ride». «Walk Like A Man» har en av de yndigste og enkleste, men mest hjerteskjærende melodilinjene i hele sangboka hans. Det kan hende at barndomsminnet om et bryllup har

Tunnel Of Love viser at Springsteen var i en brytningstid, med et mangfold som pekte i mange retninger og som han utforsket de neste 20 årene

BRUCE SPRINGSTEEN | 63

Bruce_FINALindd.indd 63

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

LUCKY TOWN/ HUMAN TOUCH Etter en lang pause er Springsteen tilbake med en ny familie, men uten E Street-gjengen. Han gir ut to album som viser modenhet og tilfredshet. AV ADAM SWEETING

H 31.

MARS 1992

EN GIGANTISKE SUKSESSEN med Born

In The USA og verdensturneen som fulgte, var et kroneksem pel på hva Fred Goodman, forfatteren av The Mansion On The Hill, kalte «en frontkollisjon mellom rock og marked». Fra å være en som flagget for at rock skulle være frigjørende og en måte å utforske seg selv på, ble Springsteen rockens Coca-Cola. Hadde han vært en bank (og på dette tidspunktet kunne han antagelig blitt det), hadde han vært «for stor til å gå under». Boka til Goodman tar for seg alt det fæle som skjer med kunsten når den blir kommers, og han gjør seg noen betraktninger om Springsteens kommersielle glansdager på 80-tallet. Vi får vite hvordan teamet rundt artisten, særlig biografen Dave Marsh, jobbet for å presentere ham ikke bare som en

kommersiell suksess, men de solgte «en historie om en uovertruffen kunstnerisk og moralsk prestasjon fritt for kompromisser og motsetninger». Bruce var hinsides rockestjerne, han var guddommelig. Springsteen reagerte med å vise at han var et feilbarlig menneske, anstendig som han er. Han hadde snublet inn i et ekteskap med Julianne Phillips, og den bitre skilsmissen avstedkom en bonus (i det minste for fansen) i form av nydelige Tunnel Of Love [se forrige artikkel s. 64]. Men nå var det gått fire og et halvt år siden Springsteen sist ga ut nytt materiale, en periode som var preget av store endringer både på det personlige plan og offentlig. Da Human Touch og Lucky Town var klare for utgivelse våren 1992, var Bruce gift med Patti Scialfa, hadde to barn og bodde i California, og han hadde gitt E Street Band fyken uten særlig forklaring. Hvorfor Springsteen bestemte seg for å utgi to CD-er samtidig, er uvisst.

SANGENE HUMAN TOUCH

1 Human Touch HHHHH 2 Soul Driver HHHH 3 57 Channels (And Nothin’ On) HHHHH 4 Cross My Heart HH 5 Gloria’s Eyes HHH 6 With Every Wish HHH 7 Roll of the Dice HHH 8 Real World HHHH 9 All Or Nothin’ At All HHH 10 Man’s Job HHHHH 11 I Wish I Were Blind HHH 12 The Long Goodbye HHH 13 Real Man HH 14 Pony Boy HHHH Utgitt: 31. mars 1992 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau, Chuck Plotkin, Roy Bittan Innspilt i: A & M Studios i Los Angeles. Også innspilt i Soundworks West i Oceanway Studios i Westlake og Record Plant Medvirkende: Bruce Springsteen (gitar og vokal); Roy Bittan (keyboards); Randy Jackson (bassgitar); Jeff Porcaro (trommer og perkusjon); Patti Scialfa, Sam Moore, Bobby King, Bobby Hatfield (vokal); David Sancious (orgel); Ian McLagan (piano); Tim Pierce (gitar); Mark Isham (dempet trompet); Douglas Lunn (bassgitarist); Kurt Wortman (trompet/dumbek); Michael Fisher (perkusjon) Høyeste listeplassering: England 1.; USA 2.

LUCKY TOWN

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Better Days HHHHH Lucky Town HHHH Local Hero HHHHH If I Should Fall Behind HHHH Leap Of Faith HHH The Big Muddy HHHH Living Proof HHHHH Book Of Dreams HHH Souls Of The Departed HHHH My Beautiful Reward HHHHH

Utgitt: 31. mars 1992 Produsert av: Bruce Springsteen med Jon Landau og Chuck Plotkin Ytterligere produsert av: Roy Bittan på «Leap Of Faith», «The Big Muddy», «Living Proof» Innspilt i: Thrill Hill Recording i New Jersey. Også innspilt i A & M Studios Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, diverse instrumenter); Gary Mallabar (trommer); Ian McLagan (Hammond-orgel); Roy Bittan (keyboard, keyboardbass); Randy Jackson (bassgitar); Lisa Lowell, Patti Scialfa, Soozie Tyrell (koring) Høyeste listeplassering: England 2.; USA 3.

64 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 64

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 65

Bruce_FINALindd.indd 65

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE ANMELDERNES DOM …

40 minutter. Det er heller Det er lite trolig at han ble ikke første gang i besnæret av Guns N’Roses’ musikkhistorien det viser Use Your Illusion I og II som seg at «less is more». Med en utkom et halvt år før. De to gang du setter på Human CD-ene representerer to H «Human Touch gir et Touch og snubler deg ulike skriveprosesser hos innblikk i Bruces verden de gjennom «Cross My Heart», Springsteen. Han begynte å siste årene, hvor han sitter «With Every Wish» og «Real jobbe med materialet på i T-skjorte og underbukser Man», skjønner du at dette Human Touch i 1989, og og kjeder seg, og knipser ikke er de sterkeste prosessen fortsatte inn i peanøtter mot skjermen. stjernene i Bruces univers. 1991. Han skrev mange Det viser også at han totalt Det føles mer som man sanger, men manglet et mangler fantasi.» DAVID driver målløst rundt uten slags overordnet tema, som STUBBS, MELODY MAKER, 4. kompass. var kjennetegnet til plater APRIL 1992 Men Human Touch byr som The River og Tunnel Of Love. Han hadde skrive ikke bare på dårlig nytt. Den H «Å lytte til Human Touch sperre. Men så hørte han glir fint innledningsvis, er som å måtte lytte til tilfeldigvis «Series Of takket være tittelsporet, en naboens grusomt kjedelige Dreams» av Bob Dylan på dramatisk hymne som er enetale om alle blomstene bilradioen, og det ga ham laget for å bygge opp til det og frøene hans, og en inspirasjon til å skrive store taktskiftet i midten. idiotisk film han leide på «Living Proof», som handler Den ber om «a little of that video forrige uke.» om da sønnen hans, Evan, human touch» og advarer STUART BAILIE, NME, 4. APRIL ble født. Nå skrev han om at det er en risiko knyttet 1992 sanger så det sprutet, og alle til alle forhold. Budskapet er sangene på Lucky Town ble troverdig nok, men det H «Lucky Town er verket til skrevet like raskt, over en to formelig drukner i en mann som har vokst opp måneders periode. flodbølgen av trommer og med rock’n’roll, og som den Det er hørbare forskjeller gitarer. Kun keyboardist hellige gral er det erstattet mellom de to CD-ene, både Roy Bittan overlevde av ekteskap og farskap. i tone og tempo i materialet, utskiftningene av E Street For Springsteen er dette men ikke så mye i Band, og Springsteen hadde albumet nettopp slik det innspilling og produksjon. fått inn Randy Jackson på konkluderes i siste sang: Det ga begge CD-ene et bassgitar og Jeff Porcaro på ‘My Beautiful Reward’.» skjær av effektivitet og trommer, mens han spilte PATRICK HUMPHRIES, VOX, upersonlighet. Et mer alle gitarene selv. Spillingen APRIL 1992 løsere og røffere uttrykk deres utstrålte både kraft og ville kanskje ha mildnet finesse, men de velkjente H «På Lucky Town framstår kritikken hos de mest signaturlydene fra E Street, Bruce som en vanlig misfornøyde anmelderne, som saksofon og amerikaner som blar seg særlig for Human Touch. klokkespill, var fraværende. gjennom katalogen av Men de to albumene De beste sporene er de vakre sørstatssanger mens motbeviser hele veien som tillot små glimt av han klimprer på gitaren og beskyldningene om at spontanitet og humor. «57 har skrudd ned volumet Springsteen hadde havnet i Channels (And Nothin’ på forsterkeren i tilfelle et slags kreativt vakuum. On)» var et skjelmsk naboen hører.» Da samleboksen på fire skråblikk på en hjernedød EVERETT TRUE, MELODY CD-er, Tracks, kom i 1998, kultur som lot seg MAKER, 4. APRIL 1992 inneholdt den flere underholde av innspilte sanger som ikke middelmådig hadde kommet med på masseunderholdning. Human Touch, og som på Springsteen forteller mange måter var bedre enn gravalvorlig om en mann dem Springsteen hadde som ønsker å glede sin kjære valgt ut til albumet. med teknologiske duppeditter: «Home De ti sangene på Lucky Town spenner over et entertainment was my baby’s wish/So I hopped bredt register. «Better Days» og «Leap Of Faith» into town for a satellite dish.» Han fikk har svulmende erklæringer, og «Big Muddy» er imidlertid dårlig uttelling for innsatsen: «A en mystisk blues, mens «My Beautiful Reward», note that said ‘Bye-bye John /Our love is 57 tar for seg drømmesyn. Det er en av de mer channels and nothin’ on’.» behageligere leveringene i Springsteens «Man’s Job» er et annet høydepunkt, en repertoar. Tekstene virker trygge og fokuserte, sensuell hyllest til (formodentlig) Scialfa. og materialet er godt kurert som et album, Springsteen presenterer seg som den modne, samtidig som det bærer preg av å være skrevet i pålitelige frieren og feier alle de andre glorete en kort, avgrenset periode i livet hans. skjørtejegerne av banen: «Takin’ care of you Human Touch ER i praksis en samling som er darlin’/Ain’t for one of the boys.» Musikalsk sett er den en gripende blanding av soul og hentet fra en stor haug med sanger, og kan skranglerock, med kontrapunktvokaler av knapt sammenliknes med før nevnte album. Sam Moore (fra Sam & Dave) og Bobby King, i Til og med den totale spilletiden taler for seg selv. Human Touch består av 14 sanger og varer i tillegg til en yppig retro-twang-gitarsolo à la The Ventures. Den rommer musikken som 59 minutter, mens den slanke og elegante Springsteen har vokst opp med, som soul, Lucky Town gjør seg ferdig på ganske nøyaktig

gospel og surfemusikk. Samtidig minner den lytteren om hvilke gaver han har som poplåtkomponist, noe som ofte overskygges av de mørke, sjelegranskende elementene i arbeidet hans. Springsteen er tilbake i rock-soul-sporet med «Real World», en forfriskende saga i raskt tempo, der vi får høre om en mann som er lei av å velte seg i «hurt and self-pity» og tar «the hard road outta heartbreak city». Momentumet drives opp av spillekraften og Springsteens åndelige vokal som brytes mot Sam Moores stemme. Det topper seg i en glødende gitarsolo som må ha smeltet lakken i gripebrettet hans. Bruce og Roy Bittan skrev både denne og «Roll Of The Dice» sammen, og de dreide seg begge om å la alle hensyn fare og gripe en siste sjanse. Men hvis Springsteen hadde hatt sin kritiske sans i normalfunksjon, hadde han droppet «Dice». Sangen framstår som lite annet enn en svak slektning av «Real World». Det er også vanskelig å se behovet for «I Wish I Were Blind». Det er en meningsløs variant av soulstandarden «I’d Rather Go Blind», mens «The Long Goodbye» lyder som om musikerne har kastet et riff fram og tilbake seg imellom som Bruce til slutt la tekst til. Særlig irriterende er det å høre på «Real Man», der E Streetmedlemmet David Sancious ble kalt inn til å legge på et dårlig orgelparti som hører mer hjemme på revyscenen. Det blir ikke bedre av at Springsteen gjør fåfengte forsøk på å gjenskape tenåringsmagien med tekster som «took my baby to a picture show» og «me and my girl Saturday night». I det minste består det siste sporet, «Pony Boy», av gamle gode egenskaper som kortfattethet og enkelhet. Til tross for flere fine sanger lyktes ikke Human Touch å framstå som et helhetlig album. På de svakeste punktene henfaller Springsteen til gamle klisjeer i mangel av inspirasjon. Varsellampene begynner å blinke når han tyr til en overdreven pastoral diktning, som om han famlende forsøker å skape kjærlighetspoesi fra middelalderen. «With Every Wish» og «I Wish I Were Blind» er begge eksempler på denne tendensen. Det er likevel åpenbart at albumet kunne ha klart seg fint, hadde det gått gjennom noe fornuftig beskjæring og utskiftning. Låtmaterialet på Tracks peker mot at Springsteen syntes det var vanskelig å skille klinten fra hveten (albumene hans ble stadig forsinket fordi han ikke klarte å velge i det enorme låtmaterialet). Nå er det vanskelig å forstå at han ikke tok med sterke sanger som «Leavin’ Train»,» When The Lights Go Out», «Sad Eyes» eller den geniale postdarwinistiske avhandlingen «Part Man, Part Monkey». Sett disse inn og få vekk «Real Man», «The Long Goodbye» og et knippe til, og det kunne ha fått kritikerne til å hylle et mesterverk. Nå var det en gang slik at Human Touchs mangler ble raskt oppveid av solide og skarpe Lucky Town. Samhørigheten ved Lucky Town ble understreket av at Springsteen spilte de fleste instrumentene selv, kun med trommeslager Gary Mallabar som fast følge. Av og til innkalte han Ian McLagan til koring og Roy Bittan til tangentene ved behov. Dette var en plate som ble løst beskrevet som «verdens største rockestjerne gjør opp status og er glad

66 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 66

26.02.2019 08:55

De to albumene motbeviser hele veien beskyldningene om at Springsteen hadde havnet i et slags kreativt vakuum … fragile as each and every breath». Det virker også som om den italiensk-irske katolske oppdragelsen har satt livsvarige spor, for å få barn opplevde han som bevis på Guds nåde – «Looking for a little bit of God’s mercy/I found living proof.» Temaene kjærlighet, tro og familie går igjen i mange av sangene. «Book Of Dreams» er som et luftslott av et idyllisk bryllup (og en slående kontrast til den kyniske «Walk Like A Man» på Tunnel Of Love), mens «If I Should Fall Behind» er som et tonesatt troskapsløfte. I den dystre «Souls Of The Departed» ser Springsteen på en amerikansk soldats død og et ungt gjengvoldsoffer i østlige Los Angeles med det ømtålige perspektivet til en nybakt far. «Local Hero» er en kjærkommen pause fra alle høytflyvende følelser og hellig ekstase, og byr på spøkefull selvpisking. Alle som har sett Springsteen stå på en scene, vet at han liker å være litt bajas og klovn, noe han videreutviklet på konsertene etter utgivelsene av Human

Touch og Lucky Town, men det er ikke like lett å finne humoren i sangene hans. I denne allegoriske fortellingen finnes det imidlertid et innslag av galgenhumor, der en mann selger sjelen sin for å bli berømt: «First they made me the king and then they made me pope/Then they brought the rope.» Han avslutter den mystiske «My Beautiful Reward», som muligens er delvis en bibelsk fortelling og delvis en nær døden-opplevelse, med bilder av fugler som svever over «the river’s silent edge». Det enkle og klare i teksten gir den en gjenklang som bærer lenger enn selve sangen, og gir deg noe å tenke på som siste sangen på enda et Bruce Springsteen-album. Lucky Town ble mye bedre mottatt enn Human Touch, skjønt den er nok ikke plassert særlig langt opp i katalogen hans. Men på Springsteens egen poengtavle rager den helt sikkert veldig høyt. SNAP/REX

for det han har». Springsteen åpner dermed på perfekt vis med sangen «Better Days». Den er sterk, stormfull og resolutt, og maler et bilde av en mann som forsoner seg med hva han har gitt og fått etter å ha ofret seg totalt for en karriere som stjerne. Han innser at det kan være vanskelig for lytterne å synes synd på en rik heldiggris som ham, men det har like fullt vært et gapende hull i livet hans. («It’s a sad man my friend who’s livin’ in his own skin/And can’t stand the company»). Og nå, «better days are shining through». «Living Proof» er sangen som sparket i gang hele albumet, og her graver Springsteen dypere enn aldri før i sitt indre, og beskriver forvandlingen han opplevde ved å bli far. Bildebruken av nyvekket smerte og sinne lyser som fosfor i sangen: «I crawled so deep into some kind of darkness/Lookin’ to burn out every trace of who I’d been»; «There were no keys no guards/ Just one frightened man and some old shadows for bars»; « … Life is just a house of cards/As

BRUCE SPRINGSTEEN | 67

Bruce_FINALindd.indd 67

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

THE GHOST OF TOM JOAD Arbeidsledig fabrikkarbeider? Narkolangende meksikaner? Bankraner, grensevakt, mannlig prostituert? Springsteen går grundig til verks som talerør for de utstøtte. AV ANDREW MUELLER

A THE GHOST OF TOM JOAD utkom, var Springsteen godt vant til anklagene om at han var hyklersk når han brisket seg med sin arbeiderklassebakgrunn. The Ghost Of Tom Joad kan likevel virke som om han har gått i fella av overmot, selv etter Springsteens standard. Den verdensberømte rock’n’roll-giganten, rikere enn Gud selv, forsøker åpenlyst å gjøre felles sak med den pengelense fillefransen uten sko på beina, som er hovedkarakteren i Vredens druer av John Steinbeck, og fortvilet flykter fra tørkerammede Oklahoma på jakt etter kroppsarbeid i California. Han håper kanskje å få plukke appelsiner på en gård som utvilsomt er mindre enn Springsteens bakhage. Det er nesten like overbevisende som at den heldige krøsus skulle gitt ut et album med sanger om livet som fattig, og klimpret i vei på en gyllen gitar strenget med halehår fra en enhjørning. Men det er fullt mulig at Springsteen på denne tiden følte en viss – og genuin – samhørighet med den håpløse Joad. De personlige

H 21.

NOVEMBER 1995

omstendighetene til Springsteen var selvsagt betraktelig mer komfortable enn for Joad. De var begge uten forankring, usikre, og de utsondret en slags desperasjon når de jaktet på neste dags arbeid. Det var mer enn ti år siden Springsteen ga ut Born In The USA som gjorde ham til superstjerne. Tiden etterpå hadde vært den minst produktive i hans liv, kun med utgivelser som Tunnel Of Love i 1987, som omhandlet skilsmissen, og dobbeltutgivelsen i 1992, Lucky Town og Human Touch (i et intervju i 2009 med Rolling Stone avfeier Springsteen 90-tallet som «en tapt periode. Jeg gjorde ikke mye».). Han var midt i førtiårene og kommet skeivt ut med bandet som hadde hjulpet ham til toppen. Det hadde bare vært en menneskelig reaksjon å tenke at han kanskje var ferdig, og at det eneste som lå foran ham, var en lang og ydmykende trasking i villniset, ikke ulikt Joad selv. I rettferdighetens navn skal det sies at Springsteen alltid har vært ærbødig innforstått med at saldoen på kontoen hans ikke står i stil med persongalleriet han liker å befolke sangene sine med (jf. «Better Days» på Lucky

SANGENE 1 The Ghost Of Tom Joad HHHHH 2 Straight Time HHHH 3 Highway 29 HHH 4 Youngstown HHHHH 5 Sinaloa Cowboys HHHHH 6 The Line HHHH 7 Balboa Park HHH 8 Dry Lightning HHH 9 The New Timer HHHH 10 Across The Border HHHH 11 Galveston Bay HHH 12 My Best Was Never Good Enough HHHH Utgitt: 21. november 1995 Produsert av: Bruce Springsteen, Chuck Plotkin Innspilt i: Thrill Hill i New Jersey Medvirkende: Bruce Springsteen (vokal, gitar, keyboard, munnspill); Danny Federici (keyboard); Gary Mallaber (trommer); Marty Rifkin (pedal steelgitar); Garry Tallent (bassgitar); Jim Hanson (bassgitar); Soozie Tyrell (fiolin); Chuck Plotkin (keyboard); Jennifer Condos (bassgitar); Lisa Lowell og Patty Scialfa (koring) Høyeste listeplassering: England 16.; USA 11.

68 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 68

26.02.2019 08:55

BRUCE SPRINGSTEEN | 69

Bruce_FINALindd.indd 69

26.02.2019 08:55

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Town, der visse tekstlinjer kunne ha vært

dialoger i Steinbecks bok). Noe som også er verdt å merke seg, er singelen som ble sluppet et år før The Ghost Of Tom Joad kom ut. «Streets Of Philadelphia» ble skrevet for filmen Philadelphia av Jonathan Demmes og var utypisk for Springsteen. Sangen subbet og mumlet, som den ulykkessvangre dagdriveren den handlet om. Den ga et skittent og uklart bilde av karakteren og var ingen klar og sterk beskrivelseslikSpringsteenellerspleideågi. Springsteen hadde laget nedtonet musikk før, som albumet Nebraska i 1982. The Ghost Of Tom Joad har mye til felles med det enkle, mørke albumet. Begge albumene er minimalistiske, musikalsk sett, skjønt, Tom Joad er omhyggelig, for ikke å si intrikat, arrangert. Det er andre utøvere enn Springsteen som medvirker på albumet. Hvert spor har akkurat det det trenger for å bringe fram melodiene, som er beskjedne, tilbakelente og mumlende i stedet for ropende. Begge albumene tar for seg karakterer som trasker langs landeveien uten å få haik. Springsteen maler et livlig bilde av de tøffe kårene i dette miljøet, men også det er også et til dels stereotypisk bilde av sangen presist i albumets samtid. Det var menneskene der. Og bortsett fra debuten hans nemlig en vending som fortsatt ble knyttet til i 1973, Greetings From Asbury Park, NJ, er dette George H.W. Bushs forsøk på å etablere global de eneste to Springsteen-albumene som ikke framgang og velferd etter den kalde krigen. har bilde av Springsteen på omslaget. På innsiden av omslaget til The Ghost Of Tom Kunstverket som pryder Joad gis det til kjenne kilder Tom Joad, er designet av som er nyere enn Steinbeck: Eric Dinyer og er en uskarp John Fords film fra 1940, mannsskikkelse med sin Vredens druer, et par nakne rygg vendt mot oss artikler fra Los Angeles og en litt fluffy hårsveis. Det Times som handler om H Springsteen turnerte kan riktignok være meksikanere som har solo med The Ghost Of Tom Springsteen, men i så fall er migrert ulovlig til USA og Joad, noe som var litt av et det svært tilbakeholdent i deres underverden, og kultursjokk for publikum. forhold til portrettene som selvbiografien til aktivisten Mange ganger åpnet han vi vanligvis ser på og advokaten Morris Dees med å be dem om å være omslagene hans. (medstifter av Southern stille, og la til: «Ikke tving Tittelen The Ghost Of Tom Poverty Law Centre). Og meg til å komme ned Joad er viktig. Springsteen sist, men ikke minst, og klappe til dere – det er egentlig ikke interessert i artikkelen til den ødelegger imaget mitt som leilendingene og amerikanske journalisten en mann av folket.» lykkejegerne som Steinbeck Dale Maharidge, Journey To skrev om, men snarere Nowhere. Tidlig på 80-tallet H Springsteen skrev deres moderne motstykker. satte han søkelyset på innledningen til en ny Depresjonen i USA på Amerikas underklasser. I utgave av Dale Maharidges 30-tallet har en mytologi og disse reiseartiklene som Journey To Nowhere, som en saliggjørende avslutning rapporterte fra livets harde et resultat av interessen i form av Franklin D. kår, valgte Springsteen sitt som The Ghost Of Tom Roosevelts New Deal, i alle persongalleri: de Joad hadde skapt. Dermed fall i folketroen. arbeidsløse, de på bar kan han i det minste hevde Nedgangstidene i vår tid bakke, de glemte og rotløse. at dette albumet forbedret har ingenting slikt, og Musikken han hyllet dem de økonomiske kårene til Springsteen understreker at inn i, er det gjennomgående minst én amerikaner. han er urolig for våre tider. tristeste av alle album i Albumet åpner med Springsteens kanon. Hver tittelsporet og tuting i protestsangerens sang er en ballade, hver tone er et sukk (selv på munnspill. De første linjene er dristige Nebraska tråkket han på gassen innimellom, variasjoner over Steinbecks tema: «Men som i «Reason To Believe» og «Johnny 99»). Sju walkin’ ’long the railroad tracks/Goin’ av de tolv sporene er framført kun av someplace there’s no goin’ back.» Men i tredje Springsteen. Han synger, spiller gitar og det linje: «Highway patrol choppers comin’ up over melankolske keyboardet som, særlig på the ridge». Her viser Springsteen med all «Streets Of Philadelphia», ligger som en tynn tydelighet at dette skjer akkurat nå, akkurat her dis over hele albumet og gir særpreg til hvor han og publikum bor. Når han snerrer lydbildet. Det er åpenbart en grunnregel i «welcome to the new world order», plasserer det Springsteens musikk, nylig registrert også i

BOSSFAKTA

tittelkuttet på Magic, at keyboardet er et bakteppe som innvarsler dommedag. Andre musikere bidrar også, deriblant gamle ringrever fra E Street Band, Danny Federici og Garry Tallent, men de er lagt langt bak i lydbildet. Det er ikke mange andre Springsteen-album som likner i så måte, kanskje bare Nebraska og Devils & Dust fra 2005, hvor sistnevnte består av flere sanger som ble skrevet på denne tiden. Det spesielle med dem og The Ghost Of Tom Joad er at de formidler i første rekke stemmene. Både Springsteens egen og dem som vanligvis ikke blir hørt. The Ghost Of Tom Joad er helt klart ment som et protestalbum, men det viser hvor sint protestsangeren Springsteen kan være, når han først vil. Mange steder på albumet kan vi nikke gjenkjennende til skarpe visesangere som Woody Guthrie, Pete Seeger, Bob Dylan, Phil Ochs, Tom Paxton og Steve Earle, men vi finner ingen allsangvennlige hymner eller slagord som disse sangerne vekket sitt publikum med i sin tid. Springsteens kjærlighetssanger har som regel en blind tro på en lykkelig slutt, der evig troskap bli lovet til Mary i «Thunder Road» og til Wendy i «Born To Run». Men de politiske tekstene har derimot alltid vært svært realistiske. Han synger om kjærligheten slik den burde være, og om alt annet slik det er, særlig på dette albumet. Ifølge disse sangene kan vi tolke det dit hen at virkeligheten er såpass bitter at det er en protest i seg selv bare å beskrive den. THE GHOST OF Tom Joad er enormt rik på tekst, og den jobber på en måte ekstra for å kompensere for den tilsiktede mangelen på musikalsk framdrift. Fjerde og femte sang er to høydepunkter. «Youngstown» og «Sinaloa Cowboys» er to av Springsteens mest briljante sanger. De er begge fortellinger i verdensklasse, når de forteller en lang historie ved å fortelle en kort. «Youngstown» har fått navnet etter byen i Ohio som tidligere hadde stålverksindustri. Den fire minutter lange sangen komprimerer USAs fortid sent på 1900-tallet med industrielle nedgangstider og imperialistiske ambisjoner. En overflødig fyrbøter betrakter den nedlagte fabrikken sin og byen som gikk i dass med den. Han minner USA på hva de utførte takket være ham («These mills they built the tanks and bombs/That won this country’s wars»), og hvor utakknemlig det er («Once I made you rich enough/Rich enough to forget my name»). «Sinaloa Cowboys» er en klagende countryaktig låt med mye drama. Vi får en rapport fra skjæringspunktet mellom to av det moderne USAs store redsler: immigrasjon sørfra over Rio Grande og narkotikatrafikken. Det får brødrene Rosales fra Mexico erfare, som ender opp med å framstille speed «for the men from Sinaloa» på en forlatt kyllingfarm i Fresno County i California, med fatale følger for den ene. Dette er sanger som er tuftet på Springsteens skarpe øye for detaljer og sans for grundig research. Han kunne umulig ha visst – heller ikke lytterne – uten å sjekke, at «Jenny» som «Youngstown» henvender seg til, er ingen ukjent søster av Mary og Wendy, men den enorme fyrkjelen på fabrikken til Sheet & Tube Company i Youngstown, som fikk kjælenavnet

70 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 70

26.02.2019 08:55

Det er det gjennomgående tristeste av alle album i Springsteens kanon. Hver sang er en ballade, hver tone er et sukk. Jeannette (den ble demontert i 1997). Han – og lytterne – hadde ikke fått like mye ut av «Sinaloa Cowboys» hadde de ikke visst at den meksikanske delstaten Sinaloa er sentral for landets mest aggressive og omfattende narkotikakartell (kartellsjefen, Joaquín Guzmán, rømte nylig fra fengsel, og i 2011 antok Forbes magasin at han var den 701. rikeste i verden). Springsteen er til og med ganske god på de praktiske detaljene rundt narkotikaframstilling. Den flyktige vannløselige syren som nevnes i «Sinaloa Cowboys», ble helt korrekt tatt i bruk i 80-årene i California, for å redusere omfanget av (lovlig og reseptbelagt) efedrin som ble brukt i (ulovlig) metamfetamin. Med tanke på at Springsteens verker er gjennomsyret av de lunefulle skjebner som fyller noens lommer og tømmer andres, er det ikke rart at nesten hele albumet finner sted ved grensen mellom USA og Mexico, et av få steder i verden der et såkalt rikt land tilstøter et såkalt fattig. Det er faktisk ganske overraskende at han ikke har tatt for seg dette feltet før. Interessen for området ble kanskje vekket da han oppholdt seg i Los Angeles tidlig i 1990. Han er bankraneren som stikker av H «Springsteen skriver til Sierra Madre i «Highway nok en gang vakkert. 29», en grensevakt som Han spleiser dialogen og kjemper i «The Line», en karakterene sine med smugler som svelger fabelaktige scener.» ballonger og ender opp som STUART BAILIE, VOX, FEB. 1996 prostituert i «Balboa Park». Det går ikke så bra for noen av H «Springsteens stemme dem, og undergangen til og akustiske gitar belyser sistnevnte av stakkarene har hvordan utenforstående en sterk symbolisme, ved at krefter som hell og skjebne han blir fulgt og stoppet av en former vår vei, på en slik politibil. I Springsteens måte at jeg får klump i Mountain», med unntak av verden er bilen et middel for å halsen. Dette er utrolig nykkene, og et helt klart komme seg vekk fra sterke sanger.» MAT ekko av «Meeting Across skjebnen, ikke bli innhentet SMITH, MELODY MAKER, 18. The River» fra Born To av den. NOVEMBER 1995 Run. Det er et utvalg av de Det er tøffe tider for løgnene som menn forteller karakterene i The Ghost Of seg selv når livet står på spill. Tom Joad, men det er likevel en SpringsteenI «Galveston Bay» er det to stykk som dør, men plate, og da er det alltid plass til noen få glimt av sangen har også en klar løsning i god håp i all elendigheten. De finnes riktignok helt Springsteen-stil. Den hvite mannen som lurer på slutten, når oddsene for å lykkes er som på om han skal hevne drapet, legger kniven i dårligst. «Across The Border» er en skildring av sliren, går hjem til kona, og så går han på jobb. en utålmodig emigrant som forbereder sin Avslutningssporet, «MY BEST Was Never første reise nordover der «Sweet blossoms fill the Good Enough» er et kort og resignert farvel, og air/Pastures of gold and green/Roll down into kan ved første lytt virke som det er litt på siden. cool clear waters». Det er en oppgradert versjon Det låter som en helt grei tekst om skuffet av lofferens klassiske fantasi, «Big Rock Candy kjærlighet, kanskje noe som ikke fikk plass på

Tunnel Of Love. Springsteen snøvler noen klisjéaktige selvfølgeligheter som han tydeligvis ikke har klart å leve etter – «A quitter never wins, and a winner never quits», og så videre. Etter som han går gjennom dem, øker sarkasmen og forakten i stemmen – «The early bird catches the fuckin’ worm … stupid is as stupid does, and all the rest of that shit.» Så husker du hvor de lager de filmene og bøkene og synger de sangene som låter som et ekko av de tomme ordene om positivitet og selvdyrking, og du begynner å fatte hvem som er «pretty baby», og som Springsteen ydmyker seg selv i, gjennom denne sangen og hele det særegne albumet: Amerika.

GETTY/WIRE IMAGE

ANMELDERNES DOM …

BRUCE SPRINGSTEEN | 71

Bruce_FINALindd.indd 71

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 1996

«JEG VIL IKKE VÆRE 50-ÅRINGEN SOM HENGER MED GUTTA. DET HADDE VÆRT KJEDELIG OG GANSKE TRAGISK.» Springsteen går for første gang solo og beærer GAVIN MARTIN med et svært åpenhjertig intervju. På blokka: modenhet, homofile ikoner, problemet med sokker på bilder, sex, dop og – selvfølgelig – den evigvarende, grensesprengende kraften i rock’n’roll.

HENTET FRA

NME 9. MARS | 1996

72 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 72

26.02.2019 08:56

ROBERT GAUTHIER/GETTY

SPRINGSTEEN: ARKIV 1996

BRUCE SPRINGSTEEN | 73

Bruce_FINALindd.indd 73

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 1996

ROB VERHORST/GETTY

AN VIL BLI husket som den mest selvstendige utøveren i rockens historie. Platene hans viste oss en verden av dønn ærlighet og lidenskapelige overbevisninger. Konsertene var maratonlange, noe som bunnet i den dype følelsen av samhørighet med fansen. Men det må være noe mer, kanskje et primalt instinkt, som har fått ham dit han vil, som har gjort ham til The Boss?

Bruce Springsteen ler, dels av fornøyelse, dels i protest. «The Boss var et idiotisk kallenavn. Det ligger som en forbannelse over hele min karriere. Jeg har lært å leve med det, men jeg hatet det før, skjønner du. Det var egentlig en ubetydelig greie. Noen sa det da lønningene kom i slutten av måneden, og så ble det til slutt en teit greie – etter min mening, i alle fall. Men sånn er det bare. Saken er den at da jeg var ung, var jeg en alvorlig ung mann, jeg hadde alvorlige tanker om rockemusikk. Jeg tenkte at det var en alvorlig ting, men jeg trodde også at det kunne være gøy – danse, knulle, ha det gøy, men … men jeg tenkte også at den var i stand til å formidle noen alvorlige tanker, og at de som hørte på, uansett hvem de var, var på leit etter noe. Og kanskje fordi det var den eneste kulturen jeg kjente til da jeg var 15, ble den en enorm inspirasjonskilde i store deler av oppveksten. Det åpnet virkelig opp noe i meg. Jeg hørte en kolossal dybde og tristhet i stemmen som sang ‘Saturday Night At The Movies’, og jeg følte hvordan verden faktisk var, ikke hvordan den ble forklart for meg, men hvordan den faktisk var og hvordan den fungerte. Så da det ble min tur, tenkte jeg Jeg vil prøve å formidle det, og hvis jeg klarer det, så vil jeg føle at jeg gjør litt mer enn å bare oppta plass, skjønner du?» Han tar ikke så mye plass nå for tiden, der han sitter i den enkle garderoben i Rudi-Seimayer Halle i München. Heller ikke på scenen, som han deler med tre eller fire utvalgte kassegitarer og en rekke munnspill. Det er hans første soloturné. Springsteens engasjement overfor alvorlige temaer har aldri blitt utforsket så grundig eller så bestemt som på denne turneen, kjærlig kalt «Born To Stand And Sitdown Tour», aka «The Shut The Fuck Up And Listen Tour». The Ghost Of Tom Joad utkom i november i fjor og er et av hans sterkeste og mest skremmende album foreløpig. Etter tre måneders turné i USA er det naturlige skrittet å ta soloturneen over til Europa. Han spiller på små konsertsteder, ofte 2–4 000 seters lokaler. Mange av dem ligger litt utenfor allfarvei, og han har samtidig gjenopprettet kontakt med lokale hjelpesentraler for fattige og hjemløse, noe han begynte med da han ble megastjerne. Men nå har ståheien lagt seg, og han er mer fokusert. Det er slik han vil ha det, han vil at det reflekterer livstrøttheten og fatalismen som preger Tom Joad. DA Bruce spilte i Detroit, sto han på scenen og snakket om en feide som hadde blitt omtalt i

Springsteen har som regel allerede sagt dette i lokalpressen. Et lite stykke inn i settet hans sier han det mer direkte: «Ja, folkens, dette er et fellesarrangement, så hvis noen ved siden av deg bråker for mye, skal vi bare ta det i kor alle sammen og be dem om å HOLDE KJEFT!» Den umiddelbare og absolutte oppmerksomheten han har fått de to kveldene i München og Hamburg, tyder på at det ikke bare er teksten som blir verdsatt. Publikum er også lydhøre overfor tonefallet i stemmen hans, rytmen i dialogen til karakterene hans. Hvert åndedrag, sukk, gisp og stønn teller med.

lokalavisen i et år. Han hadde riktignok donert penger til de streikende, men var likevel nøye med å la være å moralisere overfor dem som så seg nødt til å bryte streiken. Og samme dag som OR MANGE ÅR siden fortalte Springsteen i et han spilte i Austin i Texas, ble det innført et intervju at han var en enkel fyr, en som ikke omfattende forbud mot hjemløshet. I Atlanta viste sin briljans med en gang, men gradvis fortalte hjelpeorganisasjonene ham om ble bedre, i løpet av «en 20 til 25 år». Tom Joadhvordan handelsstanden la press på politiet om turneen viser fruktene av denne holdningen. å rydde gatene for løsgjengere og annet «utøy» i Her har han fått lov til å vise sitt fulle potensial forkant av sommer-OL. som gitarist og sanger på en måte han ikke har Det var en spesiell stemning da Bruce sto i kunnet før. Men det er ikke dermed sagt at det Youngstown i Ohio og spilte sangen deres. nye liveshowet er bare mørkt og trist. Som Sangen heter det samme som byen og gir middelaldrende mann og far til tre barn som stemme til alle dem som mistet jobben på alle kom etter fylte førti, er det fortsatt liv og slutten av 1900-tallet i kapitalistiske USA, da kåtskap i ham, noe som bevises i nedgangstider og depresjon rammet denne og innledningene til «It’s The Little Things That mange andre industribyer. Det sies at du kunne Count» og «Sell It And They Will Come» – sanger høre hjertene slå hos folk i salen da han sang den. som ikke er innspilt på plate, men som han Ifølge Springsteen er det ingenting som kan omtaler som sine «skitne, små sexfantasier». måle seg med å reise til byene der folk bor, og Han er en overbevisende kombinasjon av spille for dem. Ingenting slår det fysisk å være godlynt showmann og seriøs artist, og han er der. Dette er tross alt en artist som er i kontakt tydeligvis klar over hvor sterkt blandingen med fansen sin – og mødrene deres. Som den virker. Den spøkefulle vitsingen mellom moren han møtte i 1981 da han dro på kino i St sangene er med på å understreke de dype sår og Louis. kvaler som fungerer som kjernen i konserten, «Det var en morsom kveld, for jeg så Stardust om det så er nytolkningen av deltabluesen på Memories av Woody Allen, der han tullet med «Born In The USA», de håpløse betroelsene på fansen. Gutten som satt ved siden av meg sa: «Highway 29», den fantastiske sangen som ikke ‘Hei, tror du virkelig det? ’ og jeg sa: kom med på Joad, «Brothers Under ‘Nei’. Jeg var alene i St Louis og The Bridge», eller de forsømte klokka var ti på kvelden. Han sa: ‘Bli barna på «Balboa Park». med hjem til moren min, så skal du Jeg får inntrykk av at han er en få noe å spise.’ mann som trives med sin nye, mer Bruce har tillatt Det var det morsomme med å være tilbaketrukne posisjon i to T-skjorter å meg – folk inviterte meg inn i livet sitt kjendisverdenen, og inntrykket bruke navnene uten videre. Det var alltid gøy, forsterkes da vi møtes bak scenen et på fiktive steder interessant og fascinerende. Jeg kvarter etter aller siste i en av hans møtte moren til denne gutten bare ekstranummer i Hamburg. sanger, Thunder for noen uker siden i St Louis. Jeg Springsteen er liten og tettbygget, Road og Greasy treffer henne fortsatt, hun har vært Lake (fra «Spirits høflig og oppmerksom. Med på alle konsertene i 15 år. Hun pleier bukkeskjegg og begynnende viker i In The Night»). å komme backstage, gir meg noe å Inntektene går til håret som ligger i en spurvestjert spise og et kyss. Nå er sønnen den amerikanske mer enn en hestehale, kunne han advokat. like godt ha vært han som sjekker veldedigheten Det likte jeg. Det som jeg likte med oljen din eller bytter dekkene i en «National jobben, var at jeg kunne gå ut av hvilken som helst småby vestpå. Association hotellet, spasere bortover gata, og Så sprekker ansiktet i et stort glis, To Protect noen kvelder gikk jeg på måfå, så og han minner om Robert De Niro – Children». møtte jeg noen og de tok meg med en annen hardtarbeidende inn i livet sitt, og det var liksom … jeg italiensk-amerikaner som har vet ikke, en måte å være i kontakt belyst sjelelig strev og besettelse i med noe.» arbeidet sitt. Som ved alle andre konserter er det også i Mens vi snakker, flirer Springsteen ofte ironisk München en høflig påminning til publikum før og hånlig av seg selv, men han kan like fort gå inn konserten, om at stillhet er en viktig del av i lange, omstendelige forklaringer, der han musikken han skal spille, og at det vil bli satt pris trekker på ordene, begynner på nytt for å for på om publikum samarbeider om dette. klare nærmere hva han egentlig mener.

BOSSFAKTA

74 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 74

26.02.2019 08:56

«Jeg hadde alvorlige tanker om rockemusikk. Jeg trodde også at det kunne bli gøy – danse knulle, ha det gøy … Men jeg tenkte også at den kunne formidle noen alvorlige tanker»

Bruce_FINALindd.indd 75

26.02.2019 08:56

Bruce opptrer på trappen til myndighetene i Los Angeles i 1996, i protest mot et diskriminerende lovforslag.

Han har en omhyggelig tilnærming til spørsmålene som ikke er helt ulikt det meste av tekstene i verkene hans. Under en fotosession gir han sitt «begrensede utvalg» av ulike poseringer, på betingelsen av at sokkene hans ikke synes på bildene. «Det er den eneste regelen jeg har med bilder, og jeg er veldig nøye på det», smiler han. Fotografen nevner noe om Nick Cave, og Springsteen bryter av: «Åh, han har sikkert kjempefine sokker – han insisterer sikkert på at sokkene skal synes, ikke sant?» Da fotograferingen er unnagjort, skjenker han i to glass med Jack Daniel’s og is. Han løsner beltet fra buksen med legg og forsøker – uten hell – å åpne en flaske Corona. Så åpner han døra og river av korken ved hjelp av nøkkelhullet, men ølet spruter over på buksene og skjorten hans. «Det er problemet med å gjøre det sånn», sier han, og tar en tur innom badet. Omsider er Springsteen klar, om enn noe nedsølt fra ølet, og setter seg ned. Drinken hans står på salongbordet ved siden av en seddelklype i sølv med noen tyske mark, et dyrt armbåndsur og en biker-nøkkelring. Han innrømmer at før pleide han bare å drikke «for virkningens skyld». Nitti minutter senere står både ølet og whiskyen hans urørt.

BRUCE PÅ FILM 1:

H Springsteen vant både en Oscar og en Golden Globe i 1994 for «Streets Of Philadelphia». I 2009 fikk han en til Golden Globe for tittelsangen i The Wrestler. H Bruce skrev tittelsangen til Paul Schraders film, Light Of Day i 1987, og frarådet regissøren på det sterkeste å droppe den opprinnelige tittelen «Born In The USA» H Flere filmregissører har laget musikkvideoene til Springsteen, deriblant Brian De Palma («Dancing In The Dark»), John Sayles («Born In The USA», «I’m On Fire», «Glory Days») og Jonathan Demme («Streets Of Philadelphia», «Murder Incorporated») H Bruces favorittfilm i barndommen var John Fords westernfilm The Searchers H Robert De Niro hevder at scenen med «you talkin’ to me?» i Taxi Driver var inspirert av Springsteens spøkerier med publikum en gang på 70-tallet.

Bruce_FINALindd.indd 76

AR DU JOBBET mot en soloturné lenge? «Jeg har tenkt på det siden Nebraska, men Nebraska skjedde nesten ved et uhell. Et planlagt uhell, men likevel ikke nok til at det var noe jeg ville turnere med. Jeg tenkte på det igjen da jeg laget Tunnel Of Love, men Tunnel Of Love ble laget midt mellom en gruppeplate og en soloplate, og jeg klarte fortsatt ikke helt å se for meg at jeg gikk på scenen alene på det tidspunktet. Vi hadde øvinger der det bare var meg og et sittende band, og vi øvde inn en konsert av typen – og jeg hater å bruke ordet – ‘unplugged’. Det føltes ikke riktig. Når det står et band på scenen, vil publikum at du skal telle opp – ‘en, to, tre, fir,’ ikke sant? Så da satte vi sammen en stor turné. Og da jeg laget Tom Joad, tenkte jeg: ‘Nå har jeg sjansen til å gjøre noe som jeg har hatt lyst til en stund.’ Det var også det at jeg ville gjøre noe annet enn å turnere med et band, med alt hva det innebærer. Jeg har gjort det så lenge, og jeg følte at hvis jeg skal på scenen med et band, vil jeg i beste fall ha noe halvveis nytt å melde. For når du står der med en gruppe av mennesker, vet du nøyaktig hva du kommer til å høre. Det blir sånn, sånn og sånn. Det er i bunn og grunn slik at

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV1996 og valgene mine. Det har gitt meg større kontroll gjør det igjen? på hvordan jeg kan leve livet mitt. Før, da jeg var «Jeg vet ikke. Jeg kan absolutt se for meg at jeg yngre, klarte jeg bare å leve på en bestemt måte, spiller med bandet igjen. Jeg vet ikke om jeg ville det var den eneste måten jeg visste om. Jeg var spilt så lenge nå. Jeg mener, jeg hadde alltids låst i et veldig spesifikt og begrenset klart det, men jeg tror kanskje jeg vil lage et mer adferdsmønster. Det var stort sett livet på veien. fokusert show hvis jeg dro ut på turné nå. Jeg klarte ikke hjemmelivet, hadde ingen evner Men det er veldig vanskelig, for jeg tenkte det til til å utvikle noe særlig mer enn flyktige samme sist gang jeg var på turné, sikkert de fem forhold.”» siste gangene, og så ser jeg på Følte du at det skjedde noe med klokka, og plutselig har det gått tre deg på den tiden? timer. Så jeg vet det ikke før jeg er «Nei, du er 25, og du har ikke der, skjønner du. peiling på hva som skjer med deg. Når det gjelder alt det andre, var Bruce ble Alt du vet, er at det bare raser av det fordi jeg hadde så mye energi. medlem av gårde. Jeg følte hele tiden at – det er Jeg følte hele tiden at E Street ga meg Rock’n’roll Hall et kjør, og jeg må være med på det.» kraft. Vi hadde så mye desperat Of Fame i 1999, Som eminent utøver av rock’n’roll moro, jeg tror det var det som gjorde og talen hans ble kan det hende at Springsteen er det morsomt, at bandet balanserte holdt av Bono. unik – det har aldri vært noen på en knivsegg, hvis du skjønner. Han gjengjeldte historier om at han har tatt Det var alltid to sider ved det bandet, tjenesten da U2 narkotika, for eksempel. de hadde mye mørke i seg, og ble tatt opp seks «Nei, har aldri gjort det.» samtidig var det en eksplosjon av år senere. ekte glede, genuin lykke, om det nå var gleden ved å leve, å være IKEVEL ER SANGENE dine sammen med vennene eller fra publikummet skrevet av en som har god innsikt i på en spesiell kveld. Det var ekte moro, samtidig selvødeleggende krefter? «Jeg har mange ganger følt på selvødeleggende som du hadde følelsen av at djevelen pustet deg i krefter, men de har aldri dreid seg om narkotika. nakken – vi lo og så løp vi, ikke sant?» Endret ting seg da Patti Scialfa Min merkelige erfaring er at jeg ikke tok dop, har aldri gjort det. Det er ikke slik at jeg har et slags [lengeværende musiker fra New Jersey og siden moralsk standpunkt mot narkotika, slett ikke – 1990, den andre og – han er sikker – siste fru jeg vet ingenting om dop. Jeg hadde mine egne Springsteen] ble med i bandet? grunner til å holde meg unna, som antagelig var «Da Patti ble med, hadde jeg et ønske om å … Jeg stolte ikke nok på meg selv til å slippe meg være mer representativ for publikummet mitt. såpass løs. Jeg var redd for hva som kunne løsne i Jeg sa: ‘Hei, vi trenger en kvinne i bandet!‘ Jeg så meg. på bandet som representativt for meg. Alle var vi «Jeg bodde i et hjem som var preget av midt i trettiårene, og jeg sa: ‘Det er på tide å ta et uforutsigbarhet, og det var ikke noe særlig. Jeg oppgjør med disse ideene. At bandet framstår var nok redd for at det samme skulle skje med som en klubb for fortapte menn, er sikkert flott meg hvis jeg gjorde det og det. som institusjon – et sted å la generelt kvinnehat Rundt meg var det veldig mange som brukte og fiendtlighet få fritt utløp, et fristed for slike dop, og jeg kan ikke si som regel at noen av dem ting.’ Men jeg ville forandre det, jeg ville ikke ha var særlig greie når de var steine eller høye. det.» Enten var de drittsekker eller umulig å forstå. Hva var det som endret deg? Det er min erfaring – så det interesserte meg «At jeg ble eldre, rett og slett, og det at jeg ikke. skjønte – sånn som i gamle dager, at jeg kan Dessuten, da jeg var veldig ung, ble jeg veldig rømme, men jeg kommer ikke unna. På et opptatt av musikk, og jeg opplevde en form for tidspunkt i livet må du løse opp i dette, ellers vil ekstase gjennom å spille, faktisk. Det var noe jeg du leve et avgrenset liv. Kanskje er du full som en bare elsket å drive med.» dupp og du bryr deg mindre, ikke vet jeg. Men til Men du tok noen doser oksygen innimellom slutt vil det begrense livserfaringene dine – slik settene på stadiumkonsertene dine? føltes det i alle fall for meg. «Jeg gjorde nok det, hvis jeg måtte», sier han og ler. Jeg ville ikke bare oppleve hele pakka – Det var på den tiden han var The Boss. Da han kjærlighet, nærhet, kall det hva du vil, eller bare var en nesten overnaturlig supermann som sto å bli inkludert. Jeg ville ha et band som var

BOSSFAKTA

«I løpet av 90-tallet fant jeg stemmen som lå meg nærmest og var full av liv. Det var faktisk en folkesangstemme. Det var egentlig ikke rockestemmen min.» på scenen i opptil fire timer om gangen og holdt et forrykende show fylt av eufori, poengløse historier, historier med en bittersøt vri, spillopper, tragiske ballader og hjerteskjærende heltedikt. Mannen la opp til et triumftog av musikk, som han ville skulle gløde i sjelen og hjertet ditt langt ut i natten. Ser han for seg at han

inkluderende – at noen så det og sa: ‘Hei, det er jo meg!’ Det er sånn band gjør. Derfor kommer folk, og derfor beholder du makten: Fordi folk anerkjenner deg, seg selv og verden vi lever i.» Du begynte egentlig ikke å skrive om sex før

ROBERT MATHEU/CAMERAPRESS

i løpet av 90-tallet fant jeg en stemme, en stemme som lå meg nærmest og var full av liv. Og det var faktisk en folkesangstemme. Det var egentlig ikke rockestemmen min. Da jeg ble signert i sin tid, var det som folkevisesanger, så det er jo ganske morsomt. John Hammond [den nå avdøde talentspeideren i CBS som er legendarisk, da han signerte både Billie Holiday, Bob Dylan og Bruce] hadde ledd akkurat nå, for han sa stadig til meg: ‘Du burde lage et album med bare en gitar.’ Da Jonathan Demme [regissøren av filmen Philadelphia] spurte om jeg ville lage sangen [‘Streets Of Philadelphia’], hadde han betraktet meg utenfra. Da jeg jobbet med bandet, tenkte jeg på dem, for de er levende bevis på det samfunnet jeg skriver om. Musikere er rare. Når du kommer hjem, er du ikke helt i kontakt med miljøet rundt deg, så du skaper et selv. Så da jeg dannet bandet, ble det familien din og samtidig en personifisering av det miljøet du forestiller deg og synger om. De var det for fansen, tror jeg. Jeg tror de representerte det, og det er grunnen til at bandet har en så stor makt og er så viktig, både før og nå. Den følelsen av vennskap, lojalitet, at alle er forskjellige, men likevel i samme båt – det er grunnen til at hele konseptet med band alltid har vært så sentralt i rockemusikken, det er grunnen til at det kommer stadig nye band. Om det er brødrene i Oasis eller hvem som helst, alle er fascinert fordi det FØLES SOM ET EKTE LIV. Det er folk som prøver å få det til, å komme sammen og lage noe sammen. Derfor er det så mye kraft i et band.» Følger du med på nye band? «Ikke så mye, jeg hører på det iblant. Noen ganger går jeg ut og kjøper masse musikk bare for nysgjerrighetens skyld. Siden tidlig på 80-tallet har den musikalske inspirasjonen … den har etter hvert blitt mer … Jeg har liksom strittet imot. Det har vært Hank Williams og noen av bluesgutta og folkesangutta, men den største inspirasjonskilden til min musikk har antagelig vært filmer, forfattere og romaner.» I baksideteksten på albumet og på scenen er du ganske tydelig på at det er John Fords filmatisering, og ikke boka Vredens druer av Steinbeck som inspirerte deg til å skrive Tom Joad. «Det er sånn det var, jeg så filmen først. Så leste jeg romanen, som er utrolig bra. Jeg leste den nylig om igjen, og den siste scenen er så vakker. Boka slutter med én vennlig, medfølende menneskelig handling – hele boka leder fram til det punktet. Det ga meg mye mening da jeg leste den om igjen, for jeg var på leit etter en måte å omgå vidløftige plattheter, eller hva du nå ønsker å kalle det. Jeg så etter en måte som kunne skape en genuin følelse av godhet i verden akkurat nå. Dermed vendte jeg meg til én person som tok én god avgjørelse på slutten av platen min. Jeg tror det er sånne ting som løfter konsertene mine, det er derfor jeg spiller ‘Spare Parts’ og ‘Galveston Bay’. Jeg mener at dette er ting som er fullt mulige, det er ting som … Hvem som helst som ser konserten min, kan gå ut av lokalet etterpå og leve resten av livet sitt med den tanken eller den muligheten.» Har terapien påvirket skrivingen din i det siste? «Nei, det hadde en større virkning på livet mitt

BRUCE SPRINGSTEEN | 77

Bruce_FINALindd.indd 77

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 1996 på albumet Tunnel Of Love. Hvorfor unngikk du det i så lang tid? «Jeg unngikk det ikke, men jeg unngikk å skrive om det. De første 30–35 årene i livet mitt var det bare forvirrende. Jeg var opptatt med å reise rundt med gutta, og damene var liksom i periferien. Så kom jeg i midten av trettiårene, og da var det ikke akseptabelt mer. Jeg ville ikke være en femtiåring som hang med gutta. Det hadde blitt kjedelig. Kjedelig og ganske tragisk.»

Å LUCKY TOWN synger du: «It’s a sad, funny

ending when you find yourself pretending/A rich man in a poor man’s shirt.» På Tom Joad er metaforen enda tydeligere. Du er en millionær som eier et landsted i California, så skriver du om hjemløse, illegale immigranter, doplangere og barneprostituerte – folk som er så langt som mulig unna deg på den sosioøkonomiske stigen. Er det det skriving handler om? Making connections that aren’t supposed to be possible? «Poenget er at, ta for eksempel barna i ‘Balboa Park’. Det er dine unger, det er det jeg prøver å si. Det er jo sånn at jeg har unger, du har unger, og dette er også unger. Som forfatter blir jeg trukket mot dem av personlige grunner, det er jeg sikker på. Jeg har ingen stor plan med det. Jeg føler ikke at jeg har et veldig viktig politisk budskap å komme med. Jeg tenker at mine ideer kommer innenfra. Jeg begynner ikke utenfra og sier: ‘Jeg har en erklæring, mine damer og herrer!’ Jeg er ikke sånn. Jeg er ikke noen såpekassetaler, så jeg bare begynner med det indre, det som betyr noe for meg personlig, og som er en del av livet mitt på et vis. Jeg vokste opp i et hjem som var preget av kampen for å få seg jobb, og når du ikke fant din plass i samfunnet, resulterte det i dårlig selvtillit, sinne og vold. Og da jeg vokste opp, hørte jeg en låt og tenkte: ‘Hei, den er jo om meg.’ Jeg vet ikke, kanskje jeg opplevde det i et veldig avgjørende øyeblikk i livet mitt. Og de ideene, de spørsmålene og problemene har jeg skrevet om i hele min karriere. De motiverer meg fortsatt veldig mye, og mine fineste sanger lager jeg antagelig når jeg berører disse temaene, fordi dette er jeg følelsesmessig knyttet til. Det beveger meg.» Gjorde du noen research da du samlet materiale til detaljene i Tom Joad? «Jeg hadde materiale fra mange slags steder. I Arizona møtte jeg en fyr som fortalte meg en historie om broren hans som var med i en motorsykkelgjeng i San Fernando Valley, kalt Vagos. Jeg møtte ham helt tilfeldig ved veikanten utenfor et lite motell. Jeg vet ikke, historien ble hos meg i så lang tid, og da jeg bestemte meg for å

skrive den ned, kunne jeg fortsatt høre stemmen hans. Når du er i Los Angeles, merker du at det er mye snakk om grensen på nyhetene. Immigrasjon og det som skjer ved grensen, er en stor del av livet i den byen. Dette har jeg fått med meg etter å ha bodd i California et halvt år om gangen hvert år de siste fem årene. Her blir det veldig tydelig og sterkt, det er et sted der de utfordringene som USA konfronteres med, faktisk skjer akkurat nå. Det representerer det landet er i ferd med å bli. Her ser du hvordan det politiske renkespillet angående immigrasjon utspiller seg i praksis, og

bare skal spille inn ti sanger, lage et labum og få det ut på veien. Jeg hadde en hensikt med det hele, og jeg redigerte veldig intenst musikken jeg skrev. Så da jeg hadde en samling som jeg syntes gikk ut fra ett synspunkt, da ga jeg ut et album. Stort sett ga jeg ikke ut album før jeg ville det selv, for jeg hadde ikke noe stort mål om å lage et hitalbum. Jeg fikk en idé, skjønner du, og fulgte den tråden hele veien. Og da jeg syntes at jeg hadde noe som kunne være av verdi for fansen min, noe de kunne sette pris på og hygge seg med, noe som ikke kastet bort tiden deres, kunne jeg gi det ut. Jeg kunne ha gitt ut mange flere overfladiske album, men på den tiden handlet det om å ta vare på en slags identitet også.» Et image? «Image? Ja, på en måte, antagelig. Det er jo en del av det, til en viss grad – skummet på toppen.» Har du noen gang hatt mange fans i det homofile miljøet? «Ikke så vidt jeg vet.» Det var noe banalt og overtydelig med omslaget på Born In The USA, med den oljete capsen i baklomma … «Det var antageligvis min egen feil. Hvem vet, jeg jobbet kanskje med min egen usikkerhet, ikke sant? Akkurat det bildet er sannsynligvis den eneste gangen som, når jeg tenker tilbake på bilder av bandet og tenker at det likner på en karikatur. Alt før og etter det er bare bilder av folk, men når det dukker opp, tenker jeg alltid: ‘Herregud’, ikke sant? Jeg kan ikke helt forklare hvorfor det ble sånn heller. Det jeg kan si, er at mens jeg skrev ‘Streets Of Philadelphia’, hadde jeg litt kontakt med homofile, som fikk et forhold til sangen, og jeg følte at det imaget jeg hadde på den tiden, kan ha blitt feiltolket, skjønner du? Det er noe jeg var lei meg for, og er fortsatt lei meg for til en viss grad. Men samtidig vardet nok lett å gripe tak i det imaget. Det var kanskje derfor det fikk en så stor kraft, på grunn av hva det representerte. Men det var veldig vågalt for meg, og ganske nært opp til – hvis ikke fullt ut – en overforenkling. Det var i hvert fall overforenklet hvis du bare så omslaget og ikke gikk på konserten og dermed ikke forsto hva det kom av og hva det dreide seg om. Det fikk betydninger som jeg ikke forsto på den tiden, og som jeg føler ikke er en sentral del av mitt arbeid.»

STEWART COOK/ONLINE USA INC/GETTY

«Jeg må ikke selge plater jeg tjener millioner på. Jeg må lage musikk som plasserer meg i nåtiden.» all dritten som skjer med det. Det er rett og slett sånn USA kommer til å bli, om vi er klar for det eller ikke.» Du har rykte på deg for å være utrolig produktiv og gir bort like mange gode sanger som du beholder selv. Har du noen gang hatt en periode da du ikke klarte å skrive? «Vel, hvis jeg var så produktiv, hadde jeg gitt ut flere plater. Jeg tenker at man kan være produktiv og skrive mange sanger, eller man kan være produktiv og skrive mange gode sanger! Jeg har skrevet massevis av sanger, men for meg var de ikke bra nok, fordi jeg hadde en hensikt med skrivingen. Jeg tenker ikke at jeg

ÅR DU EN surrealistisk følelse når du spiller

i Rock’n’roll Hall Of Fame og befinner deg på scenen mellom ekte, levende og pustende helter som du en gang forgudet på lang avstand? «Ja. En kveld sto jeg mellom George Harrison og Mick Jagger, og du vet, jeg satt på gutterommet og hørte på platene deres, jeg lærte å spille gitar

78 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 78

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 1996

skyve på grensene.» etter de platene. Jeg studerte hvert riff og måten INNES DET ØYEBLIKK der du har overrasket Forholdet mitt til «Born In The USA» er kanskje de spilte på, og de første bandene mine var etter eller skuffet deg selv? dem som modell. Så det er alltid litt sånn: ‘Hallo, det samme som Dylan har til «Like A Rolling «Det skjer hele tiden. Du tenker tilbake og hva gjør jeg her?’ Det går opp for deg at det finnes Stone», hvor du forsøker å ta tilbake det sangen sier : ‘Det gjorde jeg bra, det gjorde millioner av ungdom som hadde faktisk handler om, i stedet for å la den vokse til jeg ikke bra, jeg kommuniserte bra akkurat den samme drømmen eller en flat hymne. Det var ikke bare Ronald Reagan der, men ikke her.’ Det tar ikke slutt, fantasien, eller hva du vil kalle det. skjønner du? Det er dette som driver [som forsøkte å ta den til inntekt for sin egen Men jeg er utrolig glad for at jeg har nasjonalromantiske agenda] som feiltolket meg, derfor må jeg alltid ut igjen i E Street Bands en plass generasjonsmessig, at jeg sangen. morgen, ut på scenen i kveld. Og trommis Max kan stå sammen med dem på Plateversjonen synes jeg fortsatt er god, og jeg derfor er dette verken en Weinberg scenen. Det gleder meg enormt mye ville ikke ha endret den noe. Den versjonen jeg rockekonsert eller en akustisk spiller av og til å få lov til å være bakgrunnsmusiker gjør live nå, ville jeg ikke ha hatt på plate den konsert. Det er noe helt annet. Jeg i et Beatlesfor Chuck Berry, en av de store gangen. Det var akkurat slik jeg hørte den vet ikke om jeg skal kalle det en folk hyllestband, amerikanske låtskriverne, en STOR music-konsert heller. På en merkelig akkurat på det tidspunktet, og det skjedde bare i The Fab Faux, amerikansk låtskriver. Han har løpet av noen få opptak. måte har sangene sine røtter i som bl.a. består fanget en essens av landet vårt som Når du gir ut musikk, kommer den tilbake til rockemusikk, men konserten er av musikere i ingen annen har gjort verken før deg på mange forskjellige måter gjennom basert på den nye platen. Disse prateshowet eller siden.» kveldene kommer jeg ikke ut på publikummet ditt. Men en låtskriver har alltid til David Er du lei for at den kreative scenen og spiller hitsanger eller muligheten til å gå ut og oppklare eller kreve Letterman og perioden som låtskriver varte så favorittene dine. Det er ikke et tilbake det som er ment. Det tvinger meg til å Conan O’Brien. kort hos ham? forløsende klimaks på slutten av være kreativ. Jeg tror at den versjonen jeg har nå «Det er bare sånn det er. Jeg aner kvelden med denne konserten. Det … for meg, i alle fall, er det ikke hvordan de kreative er som det er, og den beste versjonen av instinktene virker hos andre. Jeg er sånn vil jeg ha sangen jeg har laget, for jeg bare glad for det han skrev. Det hadde stor det.« synes den er ærligst, hvis du innflytelse på mitt arbeid på den måten at han Er arbeidet du gjør nå en forstår. Den har alt – alt som H Springsteens yngre skrev om mange detaljer, noe jeg tok med meg i reaksjon på og en forlengelse den trenger for å bli forstått søster Pamela, nå fotograf, min musikk. av arbeidet du har gjort akkurat nå.» Sånn er det med rockemusikk. Det er veldig var en kort periode tidligere? Du skriver mye om uvanlig at man etter 20 eller 25 år i bransjen skuespiller og debuterte på drapsmenn – sånne som «Selvfølgelig, fordi en artist fortsatt skaper nytt, relevant materiale. Jeg tror bør, etter min mening, lerretet med Fast Times At han som satt på dødscelle i grunnen til at man klarer det, er at når man forsøke å besvare de Ridgemont High. Hun spilte filmen Dead Man Walking, opplever suksess, må man våge å tro, våge å være spørsmålene som verkene spilt av Sean Penn også seriemorder i to bevisst, og man må ha evnen til å gripe fatt i det hans eller hennes genererer, [Springsteens tittelsang i avsnitt av en lavbudsjetts som er viktig og drite i det som bare er piss, det er eller i hvert fall komme med filmen regissert av Tim skrekkserie kalt Sleepaway veldig viktig. nye spørsmål. Det er det jeg Robbins har nettopp blitt Camp. Og kommer det inn penger – flott! Vi kan kose prøver å gjøre med denne Oscar-nominert] og som oss og ha det litt gøy. Men hvis du begynner å platen. H Arbeidstittelen til massemorderen i tenke at dette skal du leve av på et vis om 20 år I ti år følte jeg at jeg var nødt Darkness On The Edge Of «Nebraska». Har du noen også, så kan du få deg en overraskelse. til å sette slike spørsmål på gang møtt en morder på Town var «American Akkurat nå trenger ikke jeg at platene ligger på vent fordi jeg skrev om andre ekte? Er det nødvendig for å Madness», hentet fra Frank førsteplass på listene. Jeg må ikke selge plater jeg ting. Jeg fikk en reaksjon på gjøre en ordentlig jobb? Capras film fra 1932 med tjener millioner på. Jeg er nødt til å lage musikk opplevelsene i forbindelse «Nei, du skal ikke prøve å samme navn. som jeg føler er sentralt, vitalt, og som plasserer med Born In The USA, for jeg gjenskape hendelsen, du må meg i nåtiden, slik at jeg ikke må gå på scenen og måtte finne veien til et nytt H «All That Heaven Will prøve å gjenskape følelsene være avhengig av fortiden min eller en sang jeg liv på et vis.» Allow» på Tunnel Of Love er rundt det som skjedde. Det skrev for 20 år siden. Det jeg er interessert i nå, er Ifølge teksten på er noe som alle forstår, og inspirert av Douglas Sirks å finne min plass i verden slik den er nå. For meg plateomslaget til samle-CDsom alle har et forhold til. melodrama All That Heaven er det avgjørende, det holder meg i gang og gir en din er tittelen «Born To Handlingen er symptomet, Allows fra 1955, mens meg lyst og motivasjon til å turnere, når jeg kan Run» ditt forsøk som det skjedde, men det som «Thunder Road» har stå for det jeg lager. Det er alt jeg kan si, etter 20 25-åring å skape «det beste forårsaket den handlingen, samme navn som noireller 25 år i bransjen.» albumet noensinne». Hva det kan alle kjenne på – du klassikeren fra 1958 med Er det en følelse av frykt knyttet til det du gjør? tenker du om det i dag? kan kjenne på det, jeg kan «Selvfølgelig, det er det med alt. Jeg tror at hvis Robert Mitchum i «Å, jeg vet ikke. Jeg klarer kjenne på det. Det bor i alle det er en frykt, er det frykten for å gli ut av det. Og stjernerollen. ikke å lytte objektivt til den, mennesker. da mener jeg ikke musikkbransjen som sådan. den henger for tett sammen Det er sånne ting du må Sean Penns H Da jeg ga ut nettopp denne platen, visste jeg at med livet mitt da. Jeg sitter pirke i, en kilde du må dykke regissørdebut The Indian den ikke kom til å bli spilt så mye på radio, og det ikke og lytter til arbeidet ned i, og hvis du klarer det, Runner var basert på ble den ikke! Den er ikke del av det kommersielle, mitt, i så fall hadde jeg blitt nærmer du deg kjernen av brede musikkmarkedet i dag, i hvert fall ikke i Springsteens «Highway gæren, gått fra vettet. Jeg noe helt sentralt og USA.» Patrolman». Bruce skrev liker platen slik den er, men fundamentalt i disse Vi har alle sett Spinal Tap, og tanken om at det er vanskelig å høre på «Missing» spesielt for karakterene.» publikummet blir mer selektive. den, for den er så knyttet til Penns andre film, The Så det er bare en «[Ler] Jeg regner med at det er bare et ønske om så mange andre ting. Crossing Guard. tilfeldighet at du likner på å beskytte ditt eget kunstneriske liv og din Låten er skikkelig bra. Jeg karakteren som Sean Penn Springsteen ble kreative kraft, ditt kreative instinkt, din kreative ville ha spilt den inn på en H spiller i filmen nå? vitalitet. Dette har jeg kjent på siden jeg rev ned nominert i kategorien helt annen måte, sikkert «Gjør jeg? Det visste jeg plakatene i 1975 [under sitt første besøk i Beste cameo på MTV ikke like bra, fordi nå ville jeg ikke. Hjelp! Jeg må hjem … Storbritannia løp Springsteen rundt ha holdt tilbake, i frykt for å Movie Awards i 2001 for sin Men jeg har da ikke så mye Hammersmith Odeon og rev ned plakatene som tippe helt over. Noen få flyktige opptreden i High hår som ham.» reklamerte med at han var ‘rockens framtid ‘], og ganger må du gå helt til Fidelity. det er noe jeg fortsatt føler sterkt på den dag i topps og over kanten, for å dag.»

BOSSFAKTA

BRUCE PÅ FILM 2:

BRUCE SPRINGSTEEN | 79

Bruce_FINALindd.indd 79

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

SANGENE DISC 1

1 Mary Queen Of Arkansas, demoinnspilling med Hammond i CBS Studios i New York, 3. mai 1972. HHH 2 It’s Hard To Be A Saint In The City, demoinnspilling med Hammond i CBS Studios, New York, 3. mai 1972.

HHHH 3 Growin’ Up, demoinnspilling med Hammond i CBS Studios i New York, 3. mai 1972. HHHH 4 Does This Bus Stop At 82nd St?, demoinnspilling

med Hammond i CBS Studios i New York, 3. mai 1972.

HHH 5 Bishop Danced, Live ved Max’s Kansas City i New York i 1973. HH 6 Santa Ana, utelatt fra The Wild, The Innocent & The E

TRACKS

Bruce gjør opp status, og vi får et mangslungent dykk i arkivet med 4 hele CD-er. AV LUKE TORN

H 10.

ET ER INGEN ringere enn John Hammond, den legendariske produsenten som spilte en stor rolle i karrierene til giganter som Billie Holiday og Bob Dylan, som også åpner ballet på Tracks, Bruce Springsteens etterlengtede samle-CD-boks. På bred Brooklyn-dialekt annonserer han «Columbias pop-audition» i 1972, den som kom til å forvandle den rufsete guttungen fra Jersey-kysten om til en av rockens eminente adelsmenn. Vanligvis var Springsteen vant til å ha et bråkete band bak seg. Men nå, da så mye sto på spill, var han utrustet med bare en kassegitar og en bunke høyrøstede sanger: «It’s Hard to Be A Saint In The City», «Growin’ Up», «Does This Bus Stop At 82nd Street?» Ut av ham strømmet romantisk poetikk, gatemetaforer og unge som gjorde opprør – «en fordreid selvbiografi», som han senere skulle kalle det. Springsteen lot det stå til, han ga alt i framføringen. Og selv da skrapte han bare på overflaten av det enorme materialet han hadde.

NOVEMBER 1998

Det samme kan sies om Tracks. Det var Springsteens første store forsøk på å rydde opp i det enorme arkivet som besto av mellom 200 til 300 spor, som opprinnelig var utgangspunktet for en samleboks på seks CD-er. Arbeidsmåten var, forklarte han, å skissere opp en slags skyggekarriere, «en alternativ versjon av mitt liv.» «Det var for mange sanger i utgangspunktet, og jeg skar det ned til de som kunne knyttes til platene jeg hadde utgitt», sa han flere ganger i intervjuer den høsten. «Hvis du likte Darkness On The Edge Of Town eller The River, hvis du likte Born In The USA, Tunnel Of Love eller Nebraska, er det et referansepunkt hvorfra mye av musikken stammer fra. Sangene føltes ikke som utelatte – de var bare uutgitte. De står støtt og er på mange måter like gode som dem vi ga ut. Vi tok bort mye av det som var morsomst.» Jo da, Tracks kan absolutt kalles «En annen side av Bruce Springsteen». Den er gjennom gående lett og ledig, etter de tre minutter lange gitarpopsangene fra The River til tidlige festlåter som «Give The Girl A Kiss» og «Seaside Bar Song».

Street Shuffle i Sound Recording Studios i Blauvelt i NY, 28. juni 1973. HHHH 7 Seaside Bar Song, utelatt fra The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle i Sound Recording Studios i Blauvelt, NY, 28. juni 1973. HHHH 8 Zero And Blind Terry, utelatt fra The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle i Sound Recording Studios i Blauvelt i NY, 28. juni 1973. HHHHH 9 Linda Let Me Be The One, utelatt fra Born To Run i The Record Plant i New York, 28. juni 1975. HH 10 Thundercrack, utelatt fra The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle i Sound Recording Studios i Blauvelt i NY, 28. juni 1973. HHHHH 11 Rendezvous, Live ved Nassau Coliseum i Uniondale, NY, 31. desember 1980. HHHHH 12 Give The Girl A Kiss, utelatt fra Darkness On The Edge Of Town i The Record Plant i New York, 10. november 1977. HHH 13 Iceman, utelatt fra Darkness On The Edge Of Town i The Record Plant, New York, 27. oktober 1977. HHHH 14 Bring On The Night, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 13. juni 1979. HHHHH 15 So Young And In Love, utelatt fra Darkness On The Edge Of Town i The Record Plant i New York, 6. januar 1978. HHH 16 Hearts Of Stone, utelatt fra Darkness On The Edge Of Town i The Record Plant i New York, 14. oktober 1977. HHH 17 Don’t Look Back, utelatt fra Darkness On The Edge Of Town i The Record Plant i New York, 2. juli 1977.

HHHH

DISC 2

1 Restless Nights, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 11. april 1980. HHHHH 2 A Good Man Is Hard To Find (Pittsburgh), utelatt

fra Born In The USA i The Power Station i New York, 5. mai 1982. HHHH 3 Roulette, utelatt fra The River i The Power Station New York, 3. april 1979. HHHHH 4 Dollhouse, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 21. august 1979. HHHH 5 Where The Bands Are, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 21. august 1979. HHHHH 6 Loose Ends, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 18. juli 1979. HHHHH 7 Living On The Edge Of The World, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 7. desember 1979.

HHH 8 Wages Of Sin, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 10. mai 1982. HHHH 9 Take ’Em As They Come, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 10. april 1980. HHHHH 10 Be True, utelatt fra The River i The Power Station i New

York, 21. juli 1979 [opprinnelig B-siden på «Fade Away» fra 1981]. HHH 11 Ricky Wants A Man Of Her Own, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 16. juli 1979. H 12 I Wanna Be With You, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 31. mai 1979. HH 13 Mary Lou, utelatt fra The River i The Power Station i New York, 30. mai 1979. HH 14 Stolen Car, alternativ versjon fra The River i The Power Station i New York City, 26. juli 1979. HHHHH 15 Born In The USA, utelatt fra Nebraska i Thrill Hill Recording i Colts Neck, NJ, januar 1982. HHHHH 16 Johnny Bye-Bye, innspilling i Hollywood Hills og Thrill Hill Recording i Los Angeles, CA, januar 1983. HHHHH 17 Shut Out The Light, innspilling i Hollywood Hills / utelatt fra Born In The USA i Thrill Hill Recording i Los Angeles, CA, januar 1983. HHHHH

80 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 80

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 81

Bruce_FINALindd.indd 81

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE I ettertid kan det virke som om 1998 var et passende år for Springsteen å se tilbake. The E Street Band hadde vært (i store trekk) ute av tjeneste i nesten ti år. I løpet av de tre årene etter den akustiske platen, The Ghost Of Tom Joad, var flere prosjekter påbegynt og avsluttet like fort. Innspillingen av Tracks må ha frisknet opp i minnene, og det er fristende å si at han derfor etterpå kom tilbake til E Street Band og at de turnerte vidt og bredt i 1999 og 2000. «Jeg holdt akkurat på med å vri hjernen for å finne ut hva mitt neste prosjekt skulle bli, og så tenkte jeg plutselig at jeg kunne utgi noe fra det store lageret, i stedet for å la det gå flere år uten å gi ut noe», forklarte han. «Jeg bestemte meg for å lytte til alt jeg har laget. Lydteknikeren sendte en svær boks med lydbånd, og jeg brukte en uke eller mer på å gå gjennom dem.» I løpet av alle årene hadde Springsteen opparbeidet seg en absurd mengde materiale, hauger av uhørte spor som ble spilt inn i forbindelse med så godt som alle albumene. Spor som «Roulette«, «Fire», «Thundercrack», «The Fever», «The Promise», «Loose Ends», elektriske versjoner av materiale på Nebraska, og så videre, har den ihuga fansen innhyllet i sin egen mytologi. Dessuten gir Bruce alt på scenen, og livesporene ble nøye gransket av fansen, som alle tegn til variasjoner i tekst eller improvisasjon fra Roy Bittans keyboard. Til tross for at Springsteen hadde en arbeidsmåte og en plan med redigeringen, er Shuffle fra 1973. «Zero And Blind Terry» er en Tracks en brokete samling av sanger og lite sprudlende Romeo og Julie-fortelling, satt til representativt. Nesten halvparten av sangene gjengmiljøet i Jersey, og er en strålende (29 spor) er tatt fra innspillingene av The River blanding av rock/soul/r’n’b med en voldsom og Born In The USA. Over tolv sanger stammer historie fra Ville Vesten, en forløper til fra de relativt nye utgivelsene Human Touch og «Jungleland». «Thundercrack» ble antagelig Lucky Town. Vi får også et og annet utelatt spor valgt bort fordi den liknet for mye på «Rosalita», fra Born To Run og Nebraska, men utenom det og er Tracks’ store høydepunkt, en åtte er disse påfallende fraværende. minutter lang karusell i full I tillegg savner vi fart, som gir assosiasjoner åpenbart et utvalg fra til Van Morrisons like friske mannens sultne år: «Wild Night». «Santa Ana»er Originalversjonen av inspirert av en tur med «Because The Night», som faren til Tijuana og er en H Til manges misnøye ble en stor hit for Patti galopperende sang om og mistanke om Smith; en gripende, dyster grensen. Som med utallige pengegriskhet, om enn og akustisk versjon av sanger på Tracks er dette en utypisk, utga Springsteen «Thunder Road», som skisse som består av linjer en singelsamling i 1999 samlere lenge har trykket og vers som senere fant (18 Tracks), som bare til sitt bryst; og kanskje den veien til et album. Deler av inneholdt tre spor som ikke mest dramatiske «Santa Ana» dukket for var å finne på samleboksen komposisjonen fra eksempel opp i Born To på fire CD-er og 66 sanger. Darkness, «The Promise», Runs «She’s The One». «Det To av dem – «The Fever» som ifølge biografen Dave er et skrangleband», sa og en ny versjon av «The Marsh handler om «prisen Springsteen om denne Promise» – hadde absolutt alle må betale for suksess – avstikkeren for E Street. «Du fortjent å bli med på Tracks. og faren ved å slå seg til ro kan godt høre påvirkningen I 2000 kom The Essential med noe mindre». fra [Federici] – fra Bruce Springsteens bonusSpringsteen rettet opp i

Steven Van Zandt og Bruce Springsteen i et radiointervju på WQXI Radio 27. mars 1976 i Atlanta i Georgia.

Tracks er full av slående, engasjerende sanger, og den er en viktig, om enn merkelig ufullstendig samling.

TOM HILL/WIREIMAGE

BOSSFAKTA

disse utelatelsene i senere antologier og spilte sågar inn på nytt «The Promise», men likevel … Ser vi bort fra småpirket, er Tracks en pen skattkiste av Springsteens avstikkere. Den begynner alvorlig med et spor som ikke kom med på The Wild, The Innocent, & The E Street

bryggene, trekkspillet, atmosfæren som denne teksten ble skrevet i.» Materialet fra … E Street Shuffle er strålende (også det fra Born To Run, som ikke er med på Tracks, bortsett fra den forkastede «Linda Let Me Be The One»). Likevel øker Springsteen dramatikken hos sine karakterer utover i karrieren, etter hvert som de møtte livets harde realiteter. Bak den stramme rammen som preger størstedelen av albumet, gjemmer det seg sanger som gikk helt opp i denne estetikken. «Iceman» er en forkastet sang som ble innspilt tidlig, til Darkness On The Edge Of Town, og avslører noe av dette nylig oppdagede mørke perspektivet. De myke pianolinjene og den sobre melodien står i kontrast til en av Springsteens mest gyselige tekster: «Once they tried to steal my heart/Beat it right outta my head/But baby they didn’t know that I was born dead/I am the iceman, fightin’ for the right to live.» «Loose Ends» er et annet knyttneveslag av en fortelling, der kjæresteparet er så langt nede at de ender i galgen.«How could something so bad, darling, come from something so good?» fortviler Springsteen idet sangen går over i en

CD med 12 flere rariteter.

H Da Tracks utkom sent i 1998, sto bootleggerne klare. Hele fire bokssett med rundt 250 utelatte sanger som omfattet hele hans karriere, var i omløp i løpet av måneder.

82 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 82

26.02.2019 08:56

Herfra og ut fortsetter Tracks å pepre lytterne ildfull saksofonsolo av Clarence Clemons. En med slående og engasjerende sanger, men uten hissig rockelåt med følge av Roy Bittans å nå de helt store høyder. Og da hypen giret opp elegante piano utgjør en plaget, men trillende enda et hakk sånn rundt Born In The USA, skal melodi, og med E Street Band på høyden. Springsteen ha spilt inn ca. 100 sanger til «Jeg ville at karakterene mine skulle føle seg prosjektet, og sentimentaliteten tok plass, slitne, eldre, men ikke slått», forklarte sammen med en tilbøyelighet til å repetere Springsteen. «Følelsen av det daglige strevet kjente temaer. Man kan med rette økte betraktelig i hver sang. Muligheten for å argumentere med at den sinte, unge sprenge rammene eller håpet om en slags Springsteen var i ferd med å forsvinne. personlig forløsning virket mye lenger unna. Framveksten av billige sanger som «Lion’s Det var tonen jeg ville formidle.» Den» og «My Lover Man»– særlig så lenge det «Roulette» ble spilt inn for The River og er en storslåtte materialet ennå ikke var kjent – ekstrem tilnærming til dette – her står antydet at kvalitetskontrollen hans var i ferd karakterene overfor en kjernekraftulykke, der sanger og band koker over av sinne og anklager. med å glippe. «This Hard Land» er imidlertid fin GuthrieDet er muligens Springsteens argeste inspirert folkrock, og den bedragersk muntre framføring på plate. «‘Roulette’ ble skrevet i «Rockaway The Days» tyder på at kjølvannet av kjernekraftulykken på Three forkjærligheten for massemordere av typen Mile Island», skrev Bruce i praktverket sitt, Charlie Starkweather var av den varige sorten sangboka Songs. «Teksten var rettmessig (se Nebraskas tittelsang). Dessuten er de paranoid og låten var spennende, men den solmettede diskusjonene kom aldri med på platen.» om tro og familie rundt Springsteen har godt grep Tunnel Of Love absolutt om å formidle samlende slitesterke. Så har vi «The sanger om livets mørke Wish»: Et krystallklart sider. Samtidig utviklet det H «Tracks trekker på det postkort til moren, med seg en merkelig tosidighet uunngåelige overskuddet hjerteskjærende, livaktige rundt tiden med The River, hos en artist med en detaljer og Springsteens da Bruce entret popscenen. produksjon som er like gitarspill i beste Duane Det var skranglende, legendarisk som timene Eddy-stil. Det er muligens fengende radiosanger fulle han bruker på å velge hvilke Tracks’ vakreste øyeblikk. av enkle refreng som sanger som skal med og «Å ja, det var om moren fungerte som en hvem som skal på hylla.» min, det var fullt og helt etterlengtet pause fra de GAVIN MARTIN, UNCUT, moren min», fortalte han en harde bud. Men Bruce ga JANUAR 1999 journalist på spørsmål om faktisk også ut rockabilly H «CD-boksene er som «The Wish». «Det er («Pink Cadillac»), reggae skapt for sånne som Bruce antagelig grunnen til at jeg («Part Man, Part Monkey») – alle de svettvarme timene ikke tok den med på platen, og soulballader («Back In i studio når feberen ikke ga for den er en av de mest Your Arms»). slipp.» STUART BAILIE, NME, selvbiografiske tekstene jeg «I perioden med The 28. NOVEMBER 1998 noen gang har skrevet. Jeg River», mintes skrev den for Tunnel Of Springsteen,«ble jeg glad i Love, og hun var nok mer til Woody Guthrie og stede i livet mitt akkurat på den tiden.» countrymusikk, og jeg ble påvirket av bøker og Den fjerde CD-en er konsentrert rundt filmer. Samtidig hørte jeg også på Raspberries’ Human Touch fra 1992. Her viser Springsteen Greatest Hits, så da skrev jeg alle disse korte seg som en mester i låtskriving og styrer mot popsangene.» «I Wanna Be With You», en lett tilgjengelig popmusikk, med en og annen utelatt sang fra River, og noe overkokt, har til og avstikker i sjangeren hardrock og/eller med lånt sangtittelen fra en av Eric Carmens melankolsk minimalisme. Uten E Streeterne i undervurderte Cleveland-slagere. Andre CD i ryggen leker han med stemninger og Tracks åpner med «Restless Nights» og er strukturer, og slår inn på veier til kjente kanskje en mer vellykket blanding av karakterer langt tilbake i tid. sjangrene. Tekstene formidler en indre uro, «Egentlig … tenkte jeg å gi ut en plate som refrenget inviterer til trist allsang. Melodien er bare besto av bassgitar, synthesizer og rastløs og yr, mens Springsteens vokal er full av rytmeseksjon», sa Springsteen om denne angst, og til sammen blir det en storslått og perioden. «Det var eksperimentelle ting og psykedelisk formidling. langt fra den rockemusikken som jeg laget da.» Det samme gjelder sangen «Where the Bands Nesten 20 år senere er Tracks fortsatt en Are», som stammer fra en tidligere sang kalt essensiell, dog merkelig ufullstendig samling. «Let’s Go». Det er rock’n’roll i fri dressur, og den Det går sporadiske rykter om at The Boss skyldes sannsynligvis Springsteens korte flørt jobber med Tracks 2, og selv om den bare hadde med stilen til The Ramones. Andre CD bestått av kjente liveopptak, kunne den blitt en avslutter med tre nydelige spor fra 80-tallet: stor utgivelse. Den mest ihuga fansen ville «Shut Out The Light», en hjerteskjærende sikkert ha ønsket seg noe i stil med Grateful realistisk ballade som har perspektivet til en Deads Dick’s Picks. Vietnam-veteran; Springsteens fyldige hyllest Dette har vi fortsatt til gode, men The Promise til Elvis, «Johnny Bye-Bye”» som også fungerer som kom i 2010 (se s. 124–127), har langt på vei som en oppfølger til Chuck Berrys «Johnny B klart å slukke tørsten etter rariteter. Goode»; og en oppsiktsvekkende, Nebraskakullsvart versjon av «Born In The USA».

ANMELDERNES DOM ...

SANGENE DISC 3

1 Cynthia, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 20. april 1983. HH 2 My Love Will Not Let You Down, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 5. mai 1982.

HHHH 3 This Hard Land, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 11. mai 1982. HHHHH 4 Frankie, utelatt fra Born In The USA i The Power Station i NYC, 14. mai 1982. HHHH 5 TV Movie, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 13. juni 1983. HHH 6 Stand On It, utelatt fra Born In The USA i The Hit

Factory i NYC, 13. juni 1983 [opprinnelig b-siden på «Glory Days» i 1984]. HHH 7 Lion’s Den, utelatt fra Born In The USA i The Power Station i NYC, 25. januar 1982. H 8 Car Wash, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 31. mai 1983. HHH 9 Rockaway The Days, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 3. februar 1984. HHHHH 10 Brothers Under The Bridges, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 4. september 1983.

HHH 11 Man At The Top, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 12. januar 1984. HHH 12 Pink Cadillac, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 31. mai 1983 [opprinnelig b-siden på «Dancing in the Dark» i 1984]. HHHH 13 Two For The Road, utelatt fra Tunnel Of Love i Thrill Hill Recording i Rumson i NJ, februar 1987 [opprinnelig b-siden på «Tunnel of Love» i 1987]. HHHH 14 Janey, Don’t You Lose Heart, utelatt fra Born In The USA i The Hit Factory i NYC, 16. juni 1983 [opprinnelig b-siden på «I’m Goin’ Down» i 1984].

HHHH 15 When You Need Me, utelatt fra Tunnel Of Love i Thrill Hill Recording i Rumson i NJ, 20. januar 1987.

HHH 16 The Wish, utelatt fra Tunnel Of Love i Thrill Hill Recording i Rumson i NJ, 22. februar 1987. HHHHH 17 The Honeymooners, utelatt fra Tunnel Of Love i Thrill Hill Recording i Rumson i NJ, 22. februar 1987.

HHH 18 Lucky Man, utelatt fra Tunnel Of Love i Thrill Hill

Recording i Rumson i NJ, 4. april 1987 [opprinnelig b-siden på «Brilliant Disguise» i 1987]. HHH

DISC 4

1 Leavin’ Train, utelatt fra Human Touch i Oceanway Studios i LA, 27. februar 1990. HH 2 Seven Angels, utelatt fra Human Touch i Oceanway Studios i LA, 29. juni 1990. HHH 3 Gave It A Name, innspilling til Tracks i Thrill Hill Recording i Rumson i NJ, 24. august 1998. HHH 4 Sad Eyes, utelatt fra Human Touch i Soundworks West i LA, 25. januar 1990. HHHH 5 My Lover Man, utelatt fra Human Touch i Soundworks West i LA, 4. desember 1990. HH 6 Over The Rise, utelatt fra Human Touch i Soundworks West i LA, 7. desember 1990. HHHH 7 When The Lights Go Out, utelatt fra Human Touch i The Record Plant i LA, 6. desember 1990. HHH 8 Loose Change, utelatt fra Human Touch i The Record Plant i LA, 31. januar 1991. HHHH 9 Trouble In Paradise, utelatt fra Human Touch i Soundworks West i LA, 1. desember 1989. HH 10 Happy, utelatt fra Lucky Town i A & M Studios i LA, 18. januar 1991. HHHH 11 Part Man, Part Monkey, utelatt fra Human Touch i Soundworks West i LA, januar 1990. HH 12 Goin’ Cali, utelatt fra Human Touch i A & M Studios i LA, 29. januar 1991. HHHH 13 Back In Your Arms, utelatt fra Greatest Hits i The Hit Factory i NYC, 12. januar 1995. HHH 14 Brothers Under The Bridge, uttak fra Ghost Of Tom Joad i Thrill Hill Recording i LA, 22. mai 1995.

HHH Utgitt: 10. november 1998 Kompilert av: Bruce Springsteen og Chuck Plotkin Individuelle innspillingsprodusenter: John Hammond, Mike Appel, Jim Cretecos, Bruce Springsteen, Chuck Plotkin, Jon Landau, Steve Van Zandt, Roy Bittan Høyeste listeplassering: England 50.; USA 27.

BRUCE SPRINGSTEEN | 83

Bruce_FINALindd.indd 83

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

THE RISING «Tell me how do you live broken-hearted?» I kjølvannet av 9/11 handler det om sorg, mot og håp, og E Street Band er tilbake i manesjen. AV ALLAN JONES

OE FARRELLY VAR en ekte New Jersey-gutt. Han var født i Newark, vokste opp i Old Bridge og bodde i Prince’s Bay siden 1980. I 1973 var Joe 19 år og den yngste brannmannen som New Brunswick Fire Department noen gang hadde ansatt. Han jobbet i South Old Bridge Volunteer Fire Company før han i 1978 ble en del av brannmannskapet ved New York Fire Department. I 2001 var han blitt kaptein og jobbet ved South Street Seaport brannstasjon på Manhattan. Joe Farrellys var blant redningsmannskapene som var i ferd med å evakuere overleverne etter angrepene på World Trade Center i New York morgenen 11. september 2001, da Twin Towers kollapset over dem. Joe Farrelly ble 47 år, og blant mye annet var han, ifølge minneordene i New Jerseyavisen, en av Bruce Springsteens fans. «Det var i begynnelsen av oktober, og jeg var alene hjemme, tungt medisinert», fortalte enken hans, Stacey, senere til magasinet Time. «Jeg tok opp telefonrøret og en stemme sa: ‘Kan

H 30.

JULI 2002

jeg få snakke med Stacey? Dette er Bruce Springsteen.’» De snakket i 40 minutter. «Etter at jeg hadde snakket med ham på telefonen», sa hun til Time, «føltes verden liksom litt mindre. Jeg kom meg gjennom Joes minnestund og en drøy halvannen måned, bare takket være den telefonsamtalen.» Suzanne Berger mistet også sin mann Jim den dagen. Han var senior visepresident for Aon, et forsikringsselskap med 1100 ansatte i søndre tårn av World Trade Center. Han ledet evakueringen her og reddet nesten alle sammen før tårnet kollapset rundt ham. Suzanne Berger fortalte Time om en liknende telefonsamtale som den Stacey Farrelly mottok, etter at det ble nevnt i Jims minneord i The New York Times at også han hadde vært en Springsteen-fan. «Han sa: ‘Jeg respekterer privatlivet ditt, men jeg vil gjerne si at jeg er dypt berørt, og vil gjerne vite mer om mannen din’», sa Suzanne Berger om samtalen med Springsteen. «Han ville høre om Jims liv, så jeg fortalte ham.» Dette lot Springsteen til å gjøre i tiden etter at al-Qaida på nådeløst vis angrep tårnene

SANGENE 1 Lonesome Day HHHH 2 Into The Fire HHHHH 3 Waitin’ On A Sunny Day HHHH 4 Nothing Man HHH 5 Countin’ On A Miracle HHHH 6 Empty Sky HHHH 7 Worlds Apart HHHHH 8 Let’s Be Friends (Skin To Skin) HHH 9 Further On (Up The Road) HHH 10 The Fuse HHHHH 11 Mary’s Place HHHHH 12 You’re Missing HHHHH 13 The Rising HHHH 14 Paradise HHHH 15 My City Of Ruins HHHHH Utgitt: 30. juli 2002 Produsert av: Brendan O’Brien Innspilt og mikset i: Southern Tracks Recording i Atlanta i Georgia I tillegg innspilt i: New Jersey, Tennessee, Hollywood Medvirkende: Bruce Springsteen (hovedgitar, vokal, gitar, barytongitar, munnspill); Roy Bittan (keyboard, piano, mellotron, Kurzweil-keyboard, pumpeorgel, Korg M1, crumar-keyboard); Clarence Clemons (saksofon, koring); Danny Federici (Hammond B3, Vox Continental, Farfisa); Nils Lofgren (elektrisk gitar, dobro, slidegitar, banjo, koring); Patti Scialfa (vokal); Garry Tallent (bassgitar); Steven Van Zandt (elektrisk gitar, koring, mandolin); Max Weinberg (trommer); Soozie Tyrell (fiolin, koring); Brendan O’Brien (dreielire, klokkespill, rørklokker); Larry Lemaster (cello); Jane Scarpantoni (cello); Nashville String Machine; Asuf Ali Khan med gruppe; The Alliance Singers; The Miami Horns Høyeste listeplassering: England 1. USA 1.

84 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 84

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 85

Bruce_FINALindd.indd 85

26.02.2019 08:56

USA atten år tidligere. Det kan virke logisk at bandet kom sammen særlig på minneord etter redningsmannskap i igjen nettopp nå, som Springsteen ønsket å lage alle nødetater og redningsarbeidere som døde et album med 11. september som tema. Men mens de brakte andre i trygghet ut av tårnene. etter mange års adskillelse hadde Springsteen Av de totalt 411 utrykningsarbeiderne som faktisk slått seg sammen med bandet i 1999, og døde, var 341 brannmannskap. Av disse igjen vært ute med Reunion Tour etter det. Bandet var 158 fra Monmouth County i New Jersey, der var fortsatt fullt vitale, spilte gamle hits som Springsteen hadde bodd store deler av tiden da aldri før, og Springsteen var så fornøyd med han flyttet tilbake til Jersey, nærmere bestemt turneen at han ga ut albumet Live In New York Colts Neck, etter en lengre periode i Los Angeles. Springsteen husker selv at overalt hvor City. han kjørte i Monmouth ukene etter 11. Springsteen var så fornøyd med september, kunne man se begravelser, gjenforeningsturneen at han ville lage det lystenning og andre tegn på sorg. neste albumet sammen med bandet som han Det Springsteen også gjorde i tiden etter sparket etter Tunnel Of Love. Han hadde faktisk angrepene, var å ringe de allerede skrevet et par etterlatte. Han snakket med sanger under turneen med dem personlig og uttrykte tanke på albumet, deriblant sin medfølelse, ga dem «Further On (Up The muligheten til å dele sorg og Road)», med en tekst som H The Rising gikk rett inn minner om den som var hyllet verdien av langvarige på førsteplass i USA og borte. Han ville vite mer vennskap. solgte over en halv million enn bare navnene på dem Men selv om Springsteen eksemplarer bare den første som ble drept, og dette var var aldri så lysten på å lage uken lagret i ham da han skrev album med E Street Band H «The Rising» ble et sanger til det som skulle bli igjen, var han fast bestemt slags samlingssignal for The Rising. Det var hans på at dette ikke skulle være Demokratene og ble mye første album med nytt likt som noe de hadde gjort brukt av John Edwards, materiale siden … Tom Joad før. Han ville at bandet Hillary Clinton og Barack i 1995, og hans første med E skulle låte annerledes. Obama i nominasjonsStreet Bands fulle Dermed ble Brendan kampanjene i 2008. besetning siden Born In The O’Brien koblet inn, best

11. september – han leste nekrologer og kikket

BOSSFAKTA

kjent for å ha jobbet med Pearl Jam. Han skulle bistå i å legge en ny lydmessig strategi og tenke nytt rundt lydbildet. Dette var både et intuitivt vågalt og praktisk smart trekk fra Springsteens side. Det skulle vise seg å være avgjørende for suksessen til The Rising. Selv på de mest tilbakeholdne partiene – på de nakne delene i f.eks. Darkness … eller The River – var det alltid en slags triumferende rocktetone ved E Street Band. Denne tilbøyeligheten ville ha vært upassende etter 11. september, og på det nye albumet formidlet de temaer som tap, lojalitet, oppofrelse og plikt med stor troverdighet. Man kan umiddelbart høre forskjell på lydbildet i bandet på albumet The Rising. Det høres på åpningslåten «Lonesome Day». Vi kjenner igjen E Street Band, da de har en umiskjennelig stil. Men samtidig høres det ikke helt ut som dem slik vi alltid har hørt dem. Vi kan sammenlikne sangen med «Glory Days», som er nesten 20 år gammel. Fanfarehylene fra Danny Federicis keyboard kan oppleves som urovekkende framtredende. Men her derimot har O’Brien flyttet om på hele bandets instrumentale oppstilling. Federici og Roy Bittan lå lavere i miksen. I stedet var de tre fabelaktige gitaristene løftet fram – Springsteen, Nils Lofgren og Steve Van Zandt – og spredt utover et bredt lydbilde som utfylles perfekt av Soozie Tyrells utsøkte fiolin og Larry Lemasters cello. Takket være O’Briens

86 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 86

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Sunny Day”, “Countin’ On A Miracle”, “Let’s Be men det var ingenting han kunne si eller Friends (Skin To Skin)” og “Mary’s Place” er alle gjøre for dem. Springsteen uttrykte sin raske i tempoet. De er en velkjent miks av største sympati for dem som levde videre, Spector, Motown og New Yorks hvite de etterlatte som måtte fortsette livet sitt soulmusikk som The Young Rascals. Dette ble selv om det aldri ble det samme igjen, stort sett ansett som tegn på Springsteens hvordan de måtte lære å leve med tap og bli ukuelige optimisme og låter noe tamme. Men daglig påminnet om det som ble revet vekk de var faktisk også fulle av tvil og uro, og ganske fra dem. desperate, til tross for den uttalte munterheten. «Into The Fire» og «You’re Missing» er to Strukturen i sangene spiller kløktig på en sanger på The Rising som borer i denne nostalgi for uskyldige, tematikken om ensom gamle dager, da slik musikk sorg. «Into The Fire» var strømmet ut av radioen de den første sangen som lange sommerkveldene før i Springsteen skrev etter tiden, og verden virket som 9/11, og han hadde et tryggere sted. opprinnelig tenkt å H «Springsteen ønsker å gi «Mary’s Place» er en framføre den for første gang lys og oppmuntring i dette verdig etterlikning av Sam på maratonsendingen 21. mørket. Det er et modig Cookes «Meet Me At Mary’s september, America: A og vakkert album fylt av Place» og er faktisk et Tribute To Heroes. Men så medmenneskelighet, lysende høydepunkt. valgte han i stedet å spille smerte og håp, formidlet Vokalistene kaster sangen «My City In Ruins», en av en låtskriver som er den fram og tilbake mellom seg tidligere sang som egentlig best kvalifiserte til å snakke er litt av et klimaks, der er bygget på det økende for og til landet sitt.» Springsteen og forfallet i sitt kjære Asbury SARFRAZ MANZOOR, UNCUT, soulsangerne i The Alliance Park. «The sky was falling SEPTEMBER 2002 Singers svarer hverandre i and streaked with blood», et herlig euforisk parti som synger Springsteen om sin Springsteen neppe har spilt inn før. Det var noe hovedperson uten navn, over Nils Lofgrens som Springsteen i løpet av årene kanskje hadde klagende fraseringer med Dobro-gitar og tatt for lett på, men her virker gleden tilkjempet Tyrells fiolin i det fjerne. «I heard you calling me og genuin, noe som også understrekes i then you disappeared into dust …» Etter denne spørsmålet som albumet stadig stiller: vakre åpningen foldet sangen seg ut som en blomst. Med introduksjonen av bandet og «Tell me how do you live broken-hearted?» Tyrells sørgende fiolin ble sangen til en De største avstikkerne er noen sanger fra høysang, og de enkle, repeterende linjene – hverandre i midten av albumet. «Worlds Apart» «May your strength give us strength/May your er storslått, idet Springsteen synger sammen faith give us faith/May your hope give us hope/ med qawwali-vokalisten Asif Ali Khan som May your life bring us love» – er et tekstmessig framfører en ekstatisk, særegen ululering. grep som ble tatt i bruk i flere sentrale sanger. Sangen er om det antatt håpløse forholdet «You’re Missing» er inspirert av Springsteens mellom en amerikansk soldat og en muslimsk samtale med Suzanne Berger og gir et ansikt til kvinne. Dette er noe av det mest romantiske de mange etterlatte som sitter med hvert sitt Springsteen har skrevet. «I’ll meet you on the store, uforståelige tap og den smerten de ridge, between these worlds apart», synger kjenner hvert minutt i hverdagen. «Coffee cups Springsteen, mens musikken dundrer og vrir seg rundt ham. «I’ll meet you on the ridge, between these worlds apart.» Den skjelvende elektronikaen og skingrende sanseligheten i «The Fuse» var kanskje ikke fullt så vellykket. Tekstmessig blandet den sammen bilder av sex, død og religion. «My City Of Ruins», sangen som åpnet maratonsendingen on the counter, jackets on the chair/Papers on the Tribute To Heroes, fikk nytt liv som doorstep, but you’re not there», Springsteen sang avslutningsspor på The Rising. Den ble over den sørgmodige fiolinen og keyboardet i forvandlet til en av albumets mange bakgrunnen, og repetisjonen av ordene og grensesprengende hymner, en vakker musikken formidlet en bunnløs fortvilelse. gospelsang. Den smertelige melodien var et Andre sanger har en tilsvarende bister ærverdig bukk til Curtis Mayfields «People stemning, der Springsteen ga stemme til den Get Ready», og Springsteens elegante utbredte opprørtheten, som i «Empty Sky»: «I hovedvokal blir igjen støttet av The Alliance want an eye for an eye”, men uten å henfalle til Singers. «Rise up! Rise up!» både messer og vettløs nasjonalisme. “Nothing Man” er synger Springsteen på slutten av sangen. derimot skrevet i 1994 og antagelig om en Refrenget er praktfullt, idet E Street Band og veteran fra den første Gulfkrigen. Han følte seg gospelkoret forenes i en høyere enhet, og ikke som noen helt, men var plaget av budskapet har aldri vært klarere. skyldfølelse over å overleve, kanskje på «We shall overcome», forteller de oss. Med bekostning av andre. eller uten Guds hjelp, vi skal klare oss. Ikke alle sangene er like dystre. ”Waitin’ On A

ANMELDERNES DOM …

omrokeringer var lydbildet mye mykere og behageligere. Mer elegant, hvis du vil. Ja, det var et mildere skjær som ikke alltid var å spore i tidligere verker. «Lonesome Day» gir også en oversikt over hva som kommer, det følelsesmessige landskapet i The Rising blir i stor grad kartlagt i denne sangen fylt av tvil, usikkerhet og frykt. «Hell’s brewin’, dark sun’s on the rise», synger Springsteen illevarslende, og mørke skyer truer i horisonten. «This storm’ll blow through by and by», legger han så til og er dermed modig nok til å love bedre tider, etter at denne elendigheten har lagt seg. Det er også et sentralt budskap på The Rising som Springsteen ville ha fram til verdens lyttere. Mange av de 15 sangene ble skrevet raskt og umiddelbart i kjølvannet av 11. september. Likevel er selve hendelsene kun forsiktig antydet og ikke direkte beskrevet. Det er faktisk kun tittelsangen som plasserer oss direkte inne i infernoet. Sangen har tatt ståstedet til en brannmann eller redningsarbeider hvis skjebne er forseglet, og som har overgitt seg til det ytterste offer, martyrdom (på albumet følges den behendig av «Paradise», en vakker ballade som handler delvis om en selvmordsbombers offer, der den akustiske gitaren, slidegitaren og synthesizeren skaper en nifs, men rolig stemning). Temaet er gjennomgående på hele The Rising, men albumet handler likevel ikke om alle dem som døde den dagen og hvordan de døde, det handler om dem som overlevde, deres sorg, forvirring, sinne og vanskene de opplevde. Det er ingen tvil om at Springsteen hadde stor beundring for det uselviske heltemotet hos dem som ga livet sitt for andre denne dagen,

Springsteens største sympati lå hos dem som levde videre etter 9/11, de etterlatte som måtte fortsette livet selv om det aldri ble det samme.

BRUCE SPRINGSTEEN | 87

Bruce_FINALindd.indd 87

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002

88 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 88

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002

«JEG VIL LEVE TIL JEG BLIR POKKER SÅ GAMMEL, SKJØNNER DU?» Vi er på sjeldent hjemmebesøk på Springsteens gård i New Jersey. Her får ADAM SWEETING detaljene om hvordan The Rising ble til, effekten av 11. september og gjenforeningen av E Street.

HENTET FRA

JAMES DEVANEY/GETTY

UNCUT SEPTEMBER | 2002

BRUCE SPRINGSTEEN | 89

Bruce_FINALindd.indd 89

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002

VIS ALT DU har sett av New Jersey er Newark flyplass eller de delene de viser i introduksjonen til The Sopranos, tror du at det er en dyster asfaltjungel av fabrikker, lagerhus og kjøpesentre ispedd en og annen giftig søppeldynge. Et sted hvor man ikke lenger teller likene i sementen under motorveiene. Men hvis du fortsetter noen timer innover, vil du til slutt oppdage hvorfor bilene i Jersey er merket «The Garden State» på nummerskiltet. Så fort byens grå tristesse forsvinner i bakspeilet, åpner landskapet seg opp, med milevis av frodig skog og grønne beitemarker, kun avbrutt av en og annen vakker innsjø, bare for gledens skyld. Når det gjelder mytologien som er spunnet rundt New Jersey, er store deler av den takket være Bruce Springsteen. Han er født i Freehold i NJ 23. september 1949 noen mil inn i landet fra kystferiebyen Asbury Park, som han kom til å utforske i låtskrivingen sin, og som dessuten er arnestedet for E Street Band. En av hans første sanger het «Garden State Parkway Blues». Den siste sangen på hans nye album [The Rising] heter «My City Of Ruins», og det er lett å anta at den handler om New York i kjølvannet av 11. september. Men han skrev den faktisk for noen år siden, og den handler om Asbury Park, og om hvordan det har forfalt, og om folk som lever i et tynt håp om nyinvesteringer. Nå har Asbury Park en gate kalt Boss Boulevard, og delstatsforsamlingen i New Jersey har beæret en av sine store sønner med å utnevne «Born To Run» som delstatens offisielle rockehymne. Springsteens familie består av kona Patti, to sønner og en datter. I første halvdel av 90-tallet pendlet denne familien mellom hjemmene i Jersey og California, der Springsteens foreldre slo seg ned sent på 60-tallet. I den senere tid har de bodd stadig mer på østkysten. Nå er hjemmet deres stort sett en gård i Colts Neck, som ligger midt i landlige Jersey, men ikke langt unna verken Asbury Park eller Freehold. Som han har sagt en gang: «Hjemstedet ditt er som familien din eller dine beste venner.» Det meste av eiendommen rundt gården er skjult av trær og hekker, men lokalbefolkningen kan av og til se herr og fru Springsteen ute på ridetur. Da vi svinger inn gjennom porten og hjulene knaser under grusen i oppkjørselen foran huset, ser vi Springsteen komme spaserende ut for å ta oss imot. Han går i en løstsittende skjorte, olabukse og motorsykkelstøvler, og likner mer på en som skal smøre girkassen på traktoren enn nabolagets store rockesuperhelt. Sola er i ferd med å gå ned over en dyp blå himmel, så han tar oss med inn i svalende omgivelser og med et kjøleskap fullt av kaldt drikke. «Mine venner, dere opplever nå en klassisk sommerdag i Jersey», erklærer han med godmodig eiermine.

Vi slår oss ned i et par stoler i stua, forsynt med brus og en isbøtte på bordet. Rommet er svalt og behagelig, møblert i en hjemmekoselig, rustikk Jersey-stil, fritt for minimalistisk, pretensiøs design. «Dette stedet har fungert som et fristed for meg de siste årene», erkjenner Springsteen. «Jeg vil si at vi har et så normalt liv som mulig, omstendighetene tatt i betraktning – det at alle kjenner musikken din og vet hvem du er – men du kan gå i fornøyelsesparken, du kan gå på sirkus, og det er ingen som egentlig plager deg. Du kan gå på bryggeområdet en hektisk Springsteens lørdagskveld med tusenvis av folk, berømte og det går greit. Folk kikker på deg elektriske og sier: ‘Hei, står til?’, det er veldig Fender-gitar hyggelig og ikke mye stress, som skinner om skjønner du?» kapp med ham Æresborgeren er glad for at han på omslagene kan være med og frakte nabolagets av Born To Run, unger til og fra skolen eller rundt på Live 1975–1985, trening. Han er trener for Human Touch og eldstesønnen Evans baseballag. Av og til inviterer han og Patti gutte- og Greatest Hits – er egentlig ikke jentespeiderne hjem til seg på en Telecaster. Halloween. «Helt vanlige greier, Det er en sterkt ikke sant», sier han og trekker på modifisert skuldrene. «Ikkeno’ spesielt.» Fender Esquire Selv da berømmelsen nådde fra 53 eller 54, hysteriske tilstander under perioden med Born In The USA midt kjøpt i New mennesker. En del av greia med Jersey på på 80-tallet, prøvde Springsteen artister er jo at de er narsissistiske, 70-tallet. The alltid å ha minst én støvel godt selvopptatte og selvsentrerte, og at Boss sier ofte plantet på jorda. de i en viss grad er ute etter å dekke at den er «den Under den verste bossmanien lot sine egne behov. Det er en del av beste jeg har Tom Petty seg imponere en gang da pakka, tenker jeg.» spilt.» Springsteen ruslet bortover Sunset Her kommer et av mange hese Blvd i Los Angeles og inn på Tower latterkuler i intervjuet. Når Records for å kjøpe seg plater. Han Springsteen synes noe er morsomt, betalte til og med selv. høres han ut som Dick Dastardlys hund, «Du må gjøre et poeng ut av det å oppføre deg Muttley, som er helt utypisk ham. som et vanlig menneske», reflekterer den «Så spørsmålet er: ‘OK, sånn er jeg, men modne låtsmeden. «Men jeg skjønner godt at hvordan takler jeg de tingene? Takler jeg det noen føler seg ukomfortabel når det er mye bra?’ Til syvende og sist viser det evnen din til å trøkk i medieoppmerksomhet. Men på den takle hele greia. Jeg har møtt folk som er andre siden er det jo sånn at vi ber om det, når nervøse for å gå ut, av en eller annen grunn. du står og rister på rumpa foran 20 000

BOSSFAKTA

90 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 90

26.02.2019 08:56

Bruce Springsteen synger «Thunder Road» på Leonard P. Zakim Bunker Hill Memorial Bridge under innvielsen av broen i 2002.

en del usynlige sikkerhetstiltak. Etter den siste tidens hendelser i USA er slike forholdsregler blitt nødvendige. Bekymrer han seg for kidnapping eller terrorisme? «Ja, på en måte. For ikke så lenge siden ble ei lita jente kidnappet i nærheten her. Familien hadde flyttet hit fra byen. Hun satt bare på plenen, men heldigvis fikk de henne tilbake. Det var utført av noen som var veldig … på villspor, hvis du skjønner? Men det følger litt med jobben min. Jeg er ganske bevisst på sikkerheten, og jeg tar ekstra forholdsregler når det gjelder familien min, som en vanlig mann ikke gjør, for eksempel.»

RUNNEN TIL AT Springsteen har gitt Uncut

innpass på sitt område, er for å spre det glade budskap om sitt nye album, The Rising. Det er for enkelt å si at CD-en tar for seg utelukkende 11. september, hendelsene den dagen og ettervirkningene som fortsatt virker i oss. Men det satte i gang Springsteens kreative prosess. Blant de mange temaene på albumet kan du finne tap, tro, uforståenhet, frykt og håp, og til og med en dose feststemning der vi alle kan holde hender. Mer enn noe annet tar sangene for seg hvordan man strever med å tilpasse seg en verden som ikke lenger er stabil og uforandret,men som plutselig revner og du står overfor et tomt mørke.

BOSTON GLOBE/GETTY

Men det vi gjorde, var alltid en slags: ‘Hei, kompis!’, ikke sant? Jeg tror den holdningen ble overført til noen av dem som lytter til oss, så da gir de oss litt rom. Det skal ikke så mye til. Du må nok insistere en smule på det selv – ‘dette gjør jeg uansett hva ’ – men særlig de siste ti årene eller så, når jeg ikke har vært så veldig mye i søkelyset, er det veldig greit å hanskes med.» Det er naturligvis også en god porsjon dyktighet med i bildet. Det befinner seg et diskré sikkerhetsbånd rundt familien Springsteen, og ingen får nærme seg huset uten en rask, men brysk kroppsvisitasjon fra vaktene. Eiendommen er dessuten utstyrt med

BRUCE SPRINGSTEEN | 91

Bruce_FINALindd.indd 91

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002 «For meg føles denne tiden like urolig som tiden rundt Cuba-krisen», mener Springsteen. «Jeg vet ikke om vi har opplevd en så uforutsigbar tid siden da, en tid da det føles som om de løse kreftene i verden går den ene eller andre veien. Det er et stort behov for en dyktig leder, og jeg vet ikke om vi har det, så dette er uten tvil en veldig spent tid i verdenshistorien. Jeg er absolutt bekymret, og jeg vet at barna mine har blitt skremt. De sier‘ Terroristene! Terroristene!’ De tar det inn over seg, og det blir en like stor del av vokabularet i barndommen som atombomben var for oss på 50-tallet, da vi måtte dukke under skolepulten, ikke sant? Sønnen min sier stadig: ‘Hva om det er en terrorist på kino?’ Jeg må tilbake til min egen barndom og en bestemt periode for å vite hvordan han føler det.» Den farlige og uoversiktlige verdens situasjonen hadde en styrkende virkning på måten han arbeidet på. Han som jobbet seg gjennom 5000 timer i studio for å få på plass Born In The USA, og som spilte inn 60 sanger før han endelig skar ned materialet til de siste 20 som var verdig en plass på The River fra 1980, hadde nå giret opp i en halsbrekkende fart. «Med unntak av to eller tre sanger som jeg hadde fra før, ble mesteparten av albumet skrevet antagelig mellom september og … Vi avsluttet i mai – rundt fem eller seks måneder», minnes han. «Selve låtskrivingen tok ikke så Bruce Springsteen og lang tid. Sangene laget seg selv ganske raskt, og Jon Landau, jeg gjorde det slik at jeg spilte dem inn på ca. 1974 i Cambridge i Massachusetts i USA. demotape ganske kjapt, for jeg har et studio hjemme – et rom som dette, en stue – og da kan jeg sjekke om det er en god sang. Det hjalp meg Jam. Jeg syntes bare det låt skikkelig bra. De med å luke ut mange ulike ideer underveis. siste fem årene hadde jeg lurt på om jeg skulle Men sangene skrev jeg fort.» jobbe med noen andre de siste fem årene. Etter For Boss-kjennere er den store nyheten at The turneen gikk jeg og E Street Band i studio et par Rising er det første studioalbumet han har laget helger. Alle hørtes veldig gode ut, men vi hadde med E Street Band siden Born In The USA ikke nøyaktig det jeg mente vi trengte for å lage i 1984, skjønt deler av besetningen bidro på en plate med bandet igjen. Jeg følte at vi måtte Tunnel Of Love fra 1987. Med unntak av et par leve opp til det vi hadde levert før i tiden, og jeg enkeltstående episoder holdt The Boss og visste at jeg trengte hjelp til å gjøre det.» bandet ingen konserter sammen mellom Bruce luftet ideen med manageren sin, Jon slutten av 1988 og våren 1999. Gjenforeningen Landau, som også hadde vært tidvis ble til gjengjeld foreviget med Live In New York medprodusent. Men han syntes at han ikke var City som kom i fjor. Etter å ha vært såpass lenge godt nok oppdatert på det tekniske til å sette borte fra hverandre visste Springsteen at de seg bak et lydbord igjen. måtte skjerpe greiene minst ett hakk siden sist. «Vi kom til et punkt der mine evner som Både livealbumet, The Ghost Of Tom Joad produsent ikke strakk til lenger», innrømmer (1995), og arkivmaterialet Tracks som kom i Springsteen. «Jeg var ikke nok i studio, og jeg 1998, var en samproduksjon mellom spilte ikke inn så mye forskjellig musikk. Springsteen og hans langvarige studiomann Lydproduksjon endres hvert åttende eller Chuck Plotkin, men denne gangen følte han at tiende år, hør bare på radiomusikken – hvordan han trengte nye tanker og andre hender på trommen låter, hvordan stemmen er lagt – det spakene. er sånne ting som jeg ikke visste noe særlig om. Dermed ble Brendan O’Brien hyret inn. Den Jeg sa at jeg ikke kan yte bandet rettferdighet dyktige produsenten og mikseren var datidens ved produsere selv eller med Jon, så vi fant ut at studioguru og hadde jobbet for vi ville oppsøke andre. Vi visste at vi fremadstormende hardrockband ville klare det fint selv også hvis vi som Pearl Jam, Soundgarden, måtte, men hva med å møte noen Korn, Limp Bizkit, Rage Against andre og høre hva slags ideer de The Machine og Stone Temple E Street Radio er har.» Pilots. For ikke å nevne artister som en radiostasjon Det ble satt opp et møte med ligger litt nærmere Bruce som spiller bare O’Brien, og Springsteen hadde for sjangermessig, som Bob Dylan, Springsteen 24 anledningen spadd fram et par Aerosmith og Mick Jagger. timer i døgnet, demoversjoner som ikke var «Jeg hørte platene til Brendan på og ble opprettet innspilt, deriblant «Nothing Man» midten av 90-tallet», sier av gruppen Sirius og «Further On (Up The Road)», Springsteen, «og det var så mektige Satellite i 2005. som begge skulle bli del av The rockeplater, ikke sant, som Pearl

BOSSFAKTA

Rising. Begge var også skrevet før anslaget fra al-Qaida mot nedre Manhattan. O’Brien lyttet og likte det han hørte. Så begynte han å tenke ut en plan for hvordan et album med Springsteen/E Street burde høres ut i 2002. «Jeg sa det bare sånn: ‘Vi vil gjerne spille inn noen gode sanger hvis vi kan, og vi vil at det skal være spennende’», sier Springsteen, «og han sa egentlig bare: ‘Ja’. Han sa: ‘Jeg har et studio sørpå som jeg liker å jobbe i, men jeg kan jobbe hvor som helst.’ Da sa jeg: ‘Vi kan jobbe der du jobber og føler deg komfortabel.’ Vi avtalte å møtes igjen. Da han kom andre gangen, hadde jeg spilt inn en demo av ‘Into The Fire’, det var en funky liten demo av den, og jeg hadde ‘You’re Missing’. Så jobbet vi sammen med disse låtene. Det var noe jeg ikke hadde gjort på lenge, faktisk å samarbeide om strukturen og uttrykket i en låt. Jeg var vant til å gjøre alt det selv. Vi kunne si: ‘Å, hva med å gjøre sånn i overgangen? Hva med denne akkorden? Hva om vi flytter det hit? Hva om vi venter så lenge?’ Brendan er musiker selv, han er veldig musikalsk og har mange gode ideer. Og så dro vi sørover til Georgia og gikk i studio.»

G FØR DU rakk å si «Rosalita», var gnisten

tent i E Street. «Vi spilte ‘Into The Fire’ to eller tre ganger. Vi kom inn, satte oss ned, og i løpet av 20 sekunder visste jeg at han var rette mannen, skjønner du? Bandet hørtes ut som bandet, men ikke slik jeg har hørt dem før, og det var det jeg var på jakt etter. Jeg ville at det skulle formidle at ‘sånn høres vi ut akkurat nå’, noe som fansen som har fulgt meg i mange år ville kjenne igjen, men også at de hørte noe

92 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 92

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002 nytt. Det var det jeg ville ha. Jeg sa: ‘Vel, så lenge jeg kan skrive noen låter’ … og jeg hadde to gode der allerede. Jeg hadde også skrevet et par gode på den siste turneen, ‘American Skin’ og ‘Land Of Hope And Dreams’, så jeg sa: ‘Vel, jeg tror jeg kan finne rockestemmen min.’ Det var en periode hvor jeg trodde at jeg ikke kom til å finne den stemmen igjen, for jeg visste bare at jeg ikke ville bruke stemmen fra Born In The USA, som egentlig var siste gangen jeg sang på den måten.» Etter hvert som tiden i studio gikk, følte de seg mer og mer hjemme i Southern Tracks Recording i Atlanta, og Springsteen kjente at han ikke trengte å bekymre seg. Låtene han skrev, kom med ferdig framgangsmåte for hvordan de burde framføres og arrangeres. Tiden etter 11. september var en slags unntakstilstand, en traumatisk og forvirrende tid. Bruce hadde følerne ute, skrudd på maks, og han opplevde at gjennom underbevisstheten eller den kollektive uroen strømmet det inn beskjeder. «Jeg tror det var den andre eller tredje uken i september som jeg skrev ‘Into The Fire’ for en maratonsending [America: A Tribute To Heroes] som de hadde her i Statene etter 9/11, og den skulle jeg synge på TV-konserten. Men i stedet sang jeg en låt jeg allerede hadde skrevet, kalt ‘My City Of Ruins’. Så skrev jeg ‘You’re Missing’, og etter det våknet jeg opp en natt og hadde en sang, ‘The Fuse’, klart for meg. Plutselig faller alle elementene på plass, og du har den fortellingen som du føler deg drevet til å fortelle. Som du på en måte er utpekt til å fortelle. Så ser du på det og hører på det, og det begynner å fortelle deg noe. Og det er at det er så mange følelsesmessige elementer som gjør det tankefullt og komplett, og sangene lever opp til det slik de er. Sangene er nødvendigvis ikke lineære, og de er nødvendigvis ikke bokstavelige – forhåpentlig ikke, faktisk. Det prøvde jeg å unngå. Jeg ville være følelsesmessig i konteksten, ikke bokstavelig, men i noen sanger er jeg riktignok litt mer bokstavelig enn i andre. Disse sangene forankret temaet for albumet, og når du lytter til de andre sangene og leser versene, så skjønner du at de er en del av det store bildet. Det var sånn det utviklet seg, mye etter instinktet. Jeg hadde ikke ruget og tenkt på det lenge.» Det var med andre ord totalt motsatt av sangene på The Ghost Of Tom Joad, som var langtrukne fortellinger fylt med nitide detaljer og nærstudier av forskjellige karakterer. Den eneste låten som kan minne om noe sånt, er «Nothing Man», antagelig en fortelling om en landsens mann som blir lokalhelt etter en ikke nærmere forklart heltedåd. «Stemmer, og den skrev jeg i 1994», sier Springsteen og nikker. «Tekstmessig er dette albumet i den andre enden av skalaen. Det er detaljer her òg, men jeg skrev på en annen måte enn jeg har gjort på lenge. Det var bare sånn popsangskriving eller rockesangskriving, ikke sant? Jeg måtte finne en måte å skrive sanger i den

konteksten. En av de tingene jeg vil jeg ikke tjene.» lærte med de første platene da jeg Og derfor handler de nye sangene prøvde å spille inn med bandet … om individuelle følelser og sjelelige En episode av for eksempel på Nebraska, var at så kvaler, snarere enn amerikansk TV-serien Cold fort bandet spilte låtene, overkjørte utenrikspolitikk og FBIs Case brukte de teksten. Det fungerte ikke. De to hårreisende inkompetanse. teksten fra åtte formene passet ikke sammen. Dessuten vet han at det er SpringsteenBandet setter i gang og lager stort ingenting som går fortere ut på sanger for å sett støy, mens teksten vil ha dato enn kritikk av gårsdagens fortelle historien nyheter. Når det er sagt, så gir han stillhet, skjønner? De lager om et mord arrangementer, og teksten vil ha et ganske tydelig budskap om å blant en gjeng færre arrangementer. Teksten vil løfte blikket utover landegrensene i gamle high være i sentrum, med minimal «Worlds Apart». Sangen har et school-venner. mengde musikk til. Musikken var skarpt østlig tilsnitt takket være Serieskaper veldig nødvendig, men jeg ville at gjesteopptredenen til pakistanske Meredith den skulle være minimal. Så da vi qawwali-musiker Asif Ali Khan og Stiehm ønsket satte i gang med The Rising, prøvde bandet hans. Under Chuck opprinnelig jeg å lage en spennende plate med Plotkins overoppsyn spilte de inn ingen annen E Street Band, noe jeg ikke hadde bidraget sitt i et studio i Los Angeles dialog i gjort på lenge. Så den formen drev som ble koblet opp med studioet i programmet. meg på en måte.» Georgia, ved hjelp av en ISDN-linje. Med O’Briens stødige hånd på «Jeg fikk ideen til ‘Worlds Apart’, spakene kunne Springsteen og da begynte jeg å leke meg med konsentrere seg om å skrive og framføre. noen egyptiske skalaer i bakgrunnspartiene , «Brendan hadde en helt spesiell estetisk sans, «forklarer Springsteen. «Asif Ali Khan skulle han kunne si: ‘Jo, jeg tror det kan funke på den, tilfeldigvis snart gi ut en plate på Def Jam, og de men på denne låter det slik’, ikke sant? Så i var tilfeldigvis i LA. Ved hjelp av en ISDN-linje denne situasjonen stolte jeg på synspunktene kunne vi gjøre en innspilling på tvers av landet. hans hundre prosent, jeg hadde en umåtelig De sang og spilte helt fantastisk. Det var så tillit til at han visste hvordan det burde høres spennende å høre det midt i en rockesang. Jeg ut. prøvde å se på muligheter utenfor USA og flytte Gitarene ble løftet fram og, keyboardet ble grensene på platene en smule. Jeg tror jeg fikk plassert annerledes, og alt hørtes litt ideen til sangen da jeg så et bilde av kvinnene i annerledes ut. Vi brukte mange forskjellige Afghanistan som hadde tatt av sløret rett etter looper, og vi hadde mange forskjellige slags at Taliban ble jaget ut av Kabul. Ansiktene deres var så vakre.» Er han ikke redd for at de som følger ham med falkeblikk, vil beskylde ham for å sympatisere med fienden? «Hvem som helst kan si hva som helst», sier han og løfter hendene oppgitt. «Ingenting overrasker meg lenger. Folk tolker ting på alle mulige måter – de var bare dyktige lydbilder på gang – alt for ikke å gjøre det vi pakistanske musikere, og de sang fantastisk. normalt gjorde før. Det viktigste var å gi bandet Men hvem vet? Som du sier, folk tolker fanden et fresht lydbilde. Der visste han akkurat hva og hans oldemor inn i hva som helst, men jeg han skulle gjøre, så jeg kunne egentlig bare lene tror at hvis du bare lytter til låten, hører du at meg tilbake og synge og spille og skrive det svinger godt av den, de var flotte folk og sanger.» flotte musikere.»

BOSSFAKTA

«Vi kom til et punkt der mine evner som produsent ikke strakk til lenger. Jeg kunne ikke yte bandet rettferdighet.»

ED FLERE ANLEDNINGER har Spring

steens musikk blitt brukt i politisk øyemed av begge leirer – i 1984 prøvde både Ronald Reagan og Demokratenes motkandidat Walter Mondale å ri på bølgen av Born In The USA. Likevel har fokuset hans vært ufravendt på det personlige og det særlige. Derfor var Springsteen påpasselig med å distansere seg fra begge presidentkandidatene. Atten år senere har han like lite lyst til å flagge politisk ståsted. Tidligere i år ville en aktivistgruppe kalt Independence For New Jersey at han skulle stille som kandidat til Senatet i USA, noe Springsteen kontant avslo. Han siterte general William Tecumseh Sherman, som nektet å stille som presidentkandidat i 1884. «Hvis jeg blir nominert, vil jeg ikke stille», erklærte The Boss, formodentlig på spøk. «Hvis jeg blir valgt,

LBUMET ÅPNER MED den buldrende, stormfulle «Lonesome Day», som Springsteen ser for seg setter rammen og åpner opp porten til det landskapet han inviterer oss inn i. Du kan umiddelbart høre hva han mente med O’Briens effekt på lydbildet ved bandet. Før i tiden kunne man høre tilløp til noe billige varieté-takter ved E Street-gutta, men nå biter gitarene fra seg som en motorsag gjennom tømmer, mens bass- og trommelinjene er bygget opp stramt og vakkert som en katedral. Men ingen tegn til den faste favoritten klokkespillet? «Jo, det er faktisk klokkespill på albumet», sier Springsteen triumferende. «Brendan spilte det på ‘Into The Fire’ og ‘Waitin’ On A Sunny Day’. Han sa: ‘Jeg lager en Springsteen-plate! Da skal jeg jaggu spille klokkespill’.» BRUCE SPRINGSTEEN | 93

Bruce_FINALindd.indd 93

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002 Når det gjelder «Lonesome Day», måtte dessverre de trofaste klokkene vike, da det viste seg at det ikke var behov for dem allikevel. «Hvis du hører på første verset, kan det være en mann som snakker til dama si», påpeker tekstforfatteren. Han synger dem lavt, og spoler fram inni seg – «‘Baby once I thought I knew everything I needed to know about you … it’s gonna be okay if I can just get through this lonesome day.’ Så bang, over til andre vers – ‘Hell’s brewin’ dark sun’s on the rise, this storm’ll blow through by and by,’ så da svitsjet jeg over fra det personlige til en mer generell stemning, den stemningen som rådet i her i Statene på den tiden. Men det virker, fordi en ting virker sammen med noe annet, og andre vers kan kobles til det som sies i første vers. Hemmeligheten med låtskriving er å begynne med det personlige, og så kan du fylle ut bildet med universelle følelser. Da blir sangene balanserte. Alle erfaringer er personlige, så da må du begynne der, og hvis du klarer å knytte dem til noe som alle kan oppleve, en universell opplevelse, da mestrer du alkymiens kunst, som er å få publikum til å lytte, og de hører noe som de føler selv. Da føler de også at ‘jeg er ikke alene’, skjønner? Det er det jeg prøver å få til.»

I TROSS FOR de turbulente

omstendighetene som låtene ble skrevet i, refererer Springsteen kun unntaksvis til dette spesifikt. «You’re Missing» er en fortvilet beskrivelse av tap, der detaljene i det trivielle dagliglivet uttrykker tomheten («Coffee cups on the counter, jackets on the chair/Papers on the doorstep, but you’re not there»), mens i «Into The Fire» kan det virke som om Springsteen har hatt brannmannskapene i New York i tankene ut ifra teksten å dømme («I need your kiss, but love and duty called you some place higher/ Somewhere up the stairs, into the fire»). Både «Further On (Up The Road)» og «The Fuse» har et ubestemmelig skjær av uhygge som truer der framme, uten at det er mulig å feste det i tid og sted. Andre vers i «Further On» går slik: «Got my dead man’s suit, and my smilin’ skull ring/My lucky graveyard boots, and a song to sing.» Her males et bilde av The Boss som en åndelig balladesanger som hjemsøker ytterkanten av vår bevissthet. «The Fuse» har en illevarslende trommetakt som slår som pulsslag, mens vokalisten gyver ubønnhørlig løs på metaforer om død, religion og sex. En ting som knytter mange av sangene sammen, både på detaljnivå og overordnet, er en sterk tilstedeværelse av religiøs tro, hvor religiøse bilder dukker opp i mange av sangene. «Paradise» tar for seg en opplevelse om livet etter døden, og til og med Allah blir nevnt i «Worlds Apart». Også «The Rising», som er den mest skamløst svulstige rockehymnen han har skrevet siden «Born In The USA», kan fungere som Springsteens egen salme, med gjentagende fraser som «a dream of life» og påkallelsen på slutten – «Come on up for the rising/Come on up, lay your hands in mine … Come on up for the rising tonight.» Jeg fant en italiensk oversettelse av teksten på internett, og italienerne kaller den «La Resurrezione». Så har vi «My City Of Ruins», som er mer som en

bønn enn en sang – «I pray for your love, Lord, with these hands …» «Jeg hadde ‘My City Of Ruins’ ferdig i nesten to år», forklarer Springsteen. «Jeg tenkte å spille den i Asbury Park på en julekonsert. Asbury har så klart slitt i veldig mange år, og nå er byen i ferd med å renoveres, så da bredte det seg mye håp og spenning til det. Byen er vakker, den har en enkel og nydelig arkitektur, så vi var veldig glade. Jeg spilte i Convention Hall i Asbury eller gjorde noe for forskjellige organisasjoner i byen, og det var da jeg skrev den. Og da vi spilte den på maratonsendingen i forbindelse med 9/11, knyttet folk sangen til den hendelsen, men den var skrevet en god stund før. Men det føltes riktig å synge den den kvelden, selv om den var skrevet noe før. Det er en gospelsang. Den likner på mye annet som jeg har skrevet, som ‘The Promised Land’, eller en sang jeg hadde på livealbumet kalt ‘Land Of Hope And Dreams’ … De har alle røtter i gospel, eller blues og gospel. Jeg hadde på følelsen at det kom til å bli et viktig element på et eller annet vis på platen. Jeg satte meg ikke ned og planla å skrive sånn eller sånn, men etter hvert som det tok form, som jeg sa i stad, så vil historien du forteller be om visse ting, den ber om hjelp til å lage en slags mening ut av kaotiske eller katastrofale hendelser. Jeg tror folk spør seg selv: ‘Hva er min rolle i dette? Hva skjedde? Hvor ble mannen min av? Hvor ble kona mi av? Hva handler det om? Hva kan jeg gjøre med det? Hva gjør jeg nå? Hvor er de?’ Jeg tror alle sånne spørsmål blir en varig del av livet ditt hvis du opplever et dramatisk tap på en eller annen måte. Jeg er sikker på at dette er spørsmål som de vil svare på hver dag hele livet, og det forsvinner aldri helt. Låtskrivere og forfattere generelt er de som forsøker å hjelpe folk med å sette noe av den erfaringen i en større kontekst. Og ikke forklare egentlig, for jeg har ingen forklaring, men sortere følelsene og finne fram til de båndene som er mellom mennesker, som knytter oss sammen selv når vi står overfor det vi gjorde den dagen. Jeg tror det var det jeg lette etter i mange av de sangene.» Jeg spurte ham hvordan det var hjemme hos Springsteen denne tirsdagen, etter hvert som

ganske mange berørte i lokalsamfunnet vårt. Du kjente en kvinne og mannen hennes, noen kjente noens sønn, andre kjente noens bror. «I ukene etterpå, hvis du kjørte til stranden eller noe, og hvis du kjørte forbi den katolske kirken, var det begravelser hver dag. Folk møttes til tilstelninger, veldedighetsarrangementer, lystenning og en rekke andre måter som folk ønsket å komme sammen på, som et forsøk på å bearbeide det som hadde skjedd. Jeg vet ikke hvordan det var midt i landet eller på vestkysten, men her var det veldig nært og veldig virkelig.»

VIS DET FINNES én rockestjerne som kan

påta seg å formidle verdier som samhold, pålitelighet og som er i konstant dialog med sitt publikum, er det Springsteen. Han og bandet tok gladelig på seg oppdraget med å styrke moralen, og har derfor gått inn i en del prosjekter. «Ja, vi hadde konserter i Asbury og i Red Bank i nærheten her, og et par andre steder rundt her. Garry Tallent hadde konserter to kvelder på rad, det var gøy – jeg spilte, Joan Jett, DJ Fontana kom sammen med Sonny Burgess fra Memphis, og det var rett og slett en hel rekke folk som stilte opp, de kom og spilte uten å ta betalt. Det var en veldig interessant konsert. De siste par årene har vi hatt julekonserter i Asbury der jeg fronter bandet til Max Weinberg, og dessuten kommer det alltid mange fra E Street som vil være med, så har vi blåserekken fra Southside Johnny og noen korister, og til slutt har vi et svært storband på tretti stykker, så det blir en skikkelig julefest fra scenen. Det hadde vi i år også. Garland Jeffreys spilte, Elvis Costello kom og sang en låt, Bruce Hornsby – det var ordentlig moro. Jeg møtte mange av overleverne og konene, de kom seg ut og ville danse og ha det gøy. De sa til meg: ‘Tusen takk, vi har hatt det veldig gøy’.» Menneskers iboende ønske om å knytte seg sammen og forsøke å finne noe håpefullt ved tilværelsen, var en annen dimensjon som Springsteen gjerne ville bygge inn i det nye albumet. Til tross for den åpenbart dystre tematikken har han klart å lure inn et og annet spor som er vel så lettbeint og salgbart som noe annet han har skrevet før. «Waitin’ On A Sunny Day» er en munter rusletur tilbake på gjengrodde stier, til den klassiske popmusikken som Springsteen sugde til seg i oppveksten. Her hører vi «lite grann Phil Spector og lite grann Rockpile» innimellom. «Let’s Be Friends» beskriver han som «en kombinasjon av strandmusikken til Sly Stone og Virginia. Ja, den har en god groove, som en allsang for barn. Det som får det til å svinge, er Alliance Choir som synger her sammen med Patti [Scialfa] og Soozie Tyrell. Når refrenget kommer, får du et veldig klassisk preg.» Han understreker at å snakke om musikk ikke er det samme som å høre på musikk. «Jeg mener at å lytte til sangene og forestille seg hva jeg mener med teksten, er ikke det samme som selve lytteopplevelsen, må jeg si!» hevder han, mens han ler. «Bandet spiller hardt, høyt og intenst, og musikken er i seg selv veldig lys, i alle

«Hemmeligheten med låtskriving er å begynne med det personlige, og så kan du fylle ut bildet med universelle følelser.» nyheten bredte seg. «Jeg er sikker på at det var det samme som hos alle andre, alle forteller i en viss grad om den samme opplevelsen. Vi satt foran TV-en. Vi bor ca. fem minutter fra en bro som krysser to elveløp, og så er det en bro til, og Twin Towers står rett foran den, og det er bare 15–20 kilometer over vann herfra, så det er ganske nært. Hele horisonten ble rød og tåkete da det blåste i vår retning, og tårnene sto alltid der, og den dagen var de plutselig borte, ikke sant? Jeg tror det som var spesielt med å bo her da, var … Jeg tror det var 150 mennesker fra Monmouth County [hvor han bor] eller flere, som døde. Folk kjente hverandre. Det var

94 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 94

26.02.2019 08:56

fall store deler av den. Det var første gang på atten år som jeg skulle lage en plate sammen med E Street Band, og jeg ville ha en plate som folk ble glade av å høre på. Jeg ville at den skulle være spennende, at folk lyttet til platen slik folk pleide å høre på rock før, som er enten å vaske huset til den eller endre livet ditt på grunn av den, hvis det er det du vil, ikke sant? Det var helt essensielt for meg. Uten det ville ikke teksten slik den er, stått seg. Den står seg fordi den er bygget inn i musikk som er veldig livsbejaende. Denne balansen er noe som jeg tror jeg nærmer meg i alle de beste sangene mine, akkurat som versene mine alltid er blues og refrengene er gospel. Ta for eksempel ‘The Promised Land’ eller ‘Badlands’, de er basert på ideen om at mens føttene dine er godt plantet på jorda, er samtidig sjelen din høyt oppe i skyene.» Tanken var at albumet ikke skulle unngå «alle de vanskelige spørsmålene», men den måtte få folk til å ville danse også. «Det er noe bandet og jeg er gode på, og det måtte være en del av det», forteller han. «Albumet måtte fylles av en slags håpefull energi, men håpet måtte være fortjent, skjønner du? Det kunne ikke bare være plattheter som at ‘alt kommer til å ordne seg’ eller ‘det kommer til å bli bedre’. Så hvis du setter på en sang som ‘Mary’s Place’ – ‘We’re gonna have a party’. Så går du tilbake til verset, og da ser du alt det andre i versene, det er en som prøver å finne ut hva som skjedde og ‘hvor hører jeg til og hvor går jeg i kveld og hvordan klarer jeg å takle dette hvert minutt og hver dag?’»

BOSSFAKTA

Den første låten ARY’S PLACE» er låten som som Springsteen plasserer E Street-guttas sjel lærte seg å spille tilbake i baren på livlig vis, på gitar, var The men samtidig er det en erkjennelse Beatles’ versjon av at det er en stund siden de av «Twist And bekymringsløst og ubehøvlet Shout». Han kunne lage låter som «Where The spiller den ofte Bands Are» og «Out In The Street». live, også på Det kan høres ut som en fest, men Magic-turneen det kan like gjerne være en likvake. i 2008, og da er Park, NJ, har Springsteens «Jeg synes jeg merket det på den låten gjerne et av «Mary» – eller er det flere «Mary»? – tiden, folk ville gjerne komme ekstradukket opp jevnt og trutt gjennom sammen og feire, og det hjalp», sier numrene. årene. I «Thunder Road» har vi Springsteen. «Det ville jeg forsøke å Mary som «dances across the floor fange i denne sangen. Jeg ville at as the radio plays», mens i «The den skulle høres kjent ut. Det er et River» fikk jeg-personen «Mary pregnant». slags tilbakeblikk på ‘Rosalita’, nesten, og jeg Hun er tilbake i «Straight Time» på The Ghost ville at bandet skulle merke at folk husket Of Tom Joad – «Mary’s smiling but she’s watching følelsen de hadde hatt på et tidspunkt, og jeg me out of the corner of her eye». Kanskje det er på sang den på en litt spesiell måte. Den kommer tide med en doktoravhandling om «Navnet etter ca. tre kvarters tid inn i albumet, rett etter Mary i Bruce Springsteens verker»? ‘The Fuse’, som er virkelig annerledes Så hvem er hun denne gangen, Bruce? Mary i lydmessig for oss, og plutselig kjenner folk at, oi, der er vennene dine som legger armen rundt «Thunder Road»? Jomfru Maria? «Ja, det navnet har jeg brukt mange ganger», deg, og du har et sted å være og noen å snakke med og være sammen med. Det er sånn bandet flirer han. «Jeg er ganske sikker på at deter katolikken i meg som snakker her, skjønner du. har vært for folk i alle år, og det er sånn vi vil Jeg syntes alltid at det var det peneste navnet. være. Sangen kommer akkurat på det Jeg brukte det i ‘Thunder Road’, jeg brukte det tidspunktet på platen hvor du har lyst til å på Tom Joad, og det som skjer hvis du legger omfavne dine kjære og gi dem følelsen av opp til en fortsettelse … Det er ikke hjemmekos og trygghet.» nødvendigvis den samme personen, men det De som studerer albumet nøye og har er en slags kontinuitet som oppstår for dem fininnstilt lyttingen, vil kanskje synes det er som lytter eller ser på. Navnet går igjen i interessant at «Mary» dukker opp i denne låten verkene mine og etterlater seg et eget spor som også. Helt siden «Mary Queen Of Arkansas» som er på debutalbumet Greetings From Asbury forteller noe om hvor du har vært og hvor du er

«M

på vei. Det dukker opp i ‘Mary’s Place’, og som du sier, så er det sant at man virkelig lurer på hvor denne festen egentlig var. Den kan være både her og der, og hvem er det som sier: ‘Møt meg hos Mary’? Det er også en del av mysteriet. Hvem sin stemme er det? Det dukker opp igjen på slutten av ‘The Rising’, ‘I see you Mary in the garden of a thousand sighs’. Nok en gang kan det være både kona til noen eller et religiøst syn. Sangene trengte å være diffuse når det gjaldt det. De måtte blande dette på en spesiell måte, det religiøse med det hverdagslige, for det er en av de følelsesmessige reaksjonene til den opplevelsen, tror jeg. Så ja, det flyter gjennom platen på mange forskjellige måter.» Dette kan være avskrekkende temaer å behandle på et rockealbum, men Springsteen gjøv løs på oppgaven med krum hals i tittelsporet. Med et nyrenovert og friskt E Street Band Above i ryggen, takket være O’Briens mesterlige forvandling, er Springsteens tekster delvis mantra, delvis bønn, delvis mystisk filosofering og delvis skjelvende observasjon.

KEVIN MAZUR/WIREIMAGE

21. september 2001 og konserten »America: A TributeTo Heroes».

BRUCE SPRINGSTEEN | 95

Bruce_FINALindd.indd 95

26.02.2019 08:56

Clarence Clemons, Springsteen, Steven Van Zandt og Garry Tallent på scenen under Born To Runturneen 11. oktober 1975.

me’ – som kan knyttes til til nesten hva du vil – «Det er naturlig at det ble et bilde på et offer», plikt, kjærlighet, kameratskap, frykten – som sier han. «Nok en gang tyr jeg til religiøs gjør at folk fortsetter. Sangen fortsetter. Andre bildebruk for å forklare noe av det som skjedde den dagen. Det er til en viss grad uunngåelig, på verset handler om hvor personen er fra: ‘Left the house this morning … wearin’ the cross of my grunn av måten og omfanget av offeret som ble calling.’ Vel, det er bare ditt lodd i livet, ikke gjort. Da jeg nærmet meg slutten av sant? Det er det samme du har hatt hver dag, og innspillingen av albumet, tror jeg at jeg lette dagen i dag krever dette av deg, det er ditt etter en av stemmene til de som døde, og jeg ansvar. I overgangen i sangen er det et øyeblikk ville at den stemmen skulle si noe til dem som der jeg-personen innser at døden er nært levde videre. Så jeg bare forestilte meg forestående, og i siste verset ser jeg for meg at hovedpersonen … jeg vet ikke, at han snakket han snakker til kona si eller en til kona si. Hvem ville du snakket religiøs figur av noe slag: ‘See Mary med? Kona di, og så tenker du på in the garden …’ Jeg vil tro at dette er ungene dine. Og så de etterlatte noe av det du ville tenkt på, og generelt, tror jeg. De ulike versene ønsket om å bli fysisk nær igjen – beveger seg sakte mot slike The Rising solgte ‘Feel your arms around me’ – det krysningspunkt. ‘The Rising’ – da over to millioner fysiske selvet. Frykten for å miste skjer det, det er da sjelene løftes eksemplarer i sitt fysiske jeg: ‘May I feel your blood opp.» USA – Bruces Han har blitt mer og mer lavmælt mix with mine’, det inderlige ønsket bestselgende etter som temaet blir mer og mer om å fysisk nærhet. nye LP siden alvorlig. Det er i ferd med å tynge Så: ‘A dream of life comes to me like Tunnel Of Love. ned hele rommet, selv på en så fin a catfish dancin’ on the end of my sommerdag som dette. Han tar line.’ Det var en litt pussig linje – pauser for å drikke litt vann. Noen ganger bildet med malle på kroken bare dukket opp i begynner han setningene på nytt to eller tre hodet mitt, for jeg pleier å fiske her noen ganger før han finner akkurat den rette ganger, og da er det det øyeblikket da det nyansen han er på jakt etter. «Det første verset hugger til, ikke sant, og du henger i en stram begynner med forvirring og følelsen av stropp mellom liv og død, det fantastiske livet desorientering. Det begynner sånn: ‘Can’t see og dødsøyeblikket. Jeg tror resten av sangen nothing in front of me, can’t see nothing coming dreier seg om dette mantraet: ‘Sky of blackness up behind … All I can feel is the chain that binds and sorrow, sky of love’. Det er på en måte livets

FIN COSTELLO/REDFERNS

BOSSFAKTA

yin og yang. ‘Sky of mercy, sky of fear, sky of memory, sky of emptiness, sky of fullness.’ Man blir på en måte klar over hva man er i ferd med å miste: ‘A dream of life, dream of life, dream of life’ – det gjentas mange ganger. Det er så kolossalt det du skal forlate, og så har du en siste sjanse til å snakke med dem som er viktig for deg. Den kom jeg på mot slutten av platen. Det ble på en måte en avslutning for det hele. Jeg tror mange av de andre låtene beveget seg i den retningen.» Da Springsteen hadde rufsete hår og skjegg og hang rundt spåkona Madam Marie ved bryggepromenaden i Asbury Park, hadde han nok aldri trodd at han en gang skulle skrive sin egen versjon av Matteuspasjonen. Likevel har de nye låtene en god del til felles med materiale han har skrevet tidligere. Viljen til å nærme seg det åndelige og metafysiske er kanskje det som slår lytterne mest ved The Rising, men denne utviklingen kom ikke helt ut av det blå. For ti år siden avsluttet albumet Lucky Town med «Souls Of The Departed» og «My Beautiful Reward», to sanger som helt tydelig tar for seg livet etter døden. «Well this is a prayer for the souls of the departed/Those who’ve gone and left their babies brokenhearted», sang han i førstnevnte låt. Nonnene som underviste unge Bruce Frederick Springsteen ved St Rose Of Lima School i Freehold, gjorde en grundig jobb med å innprente gutten gudfryktighet og mystikk rundt katolske ritualer.

96 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 96

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002

Man kan også trekke en klar linje mellom «My lammet av overdreven forsiktighet, har framferden hans i alle fall sørget for at han ikke Beautiful Reward» og den nye sangen, framstår som en skrytende spradebass av «Paradise». «Jo, de har mye av den samme typen Rod Stewart, Mick tematikken. Overgangen fra liv til Jagger eller endog George død. Da jeg skrev ‘Paradise’, ønsket Michael. jeg å skrive noe lavmælt, og jeg tror Til tross for de spesifikke det var den uken med omstendighetene som det nye tenåringsjentene som ble I desember 2009 selvmordsbombere. Det var helt ved Kennedy Centre materialet er skrevet ut fra, er Springsteen nemlig klar på at fryktelig, så første verset er preget i Washington ble disse sangene «er utvekster av av at jeg tenkte på det, å miste livet Springsteen hed fortellingene som jeg alltid har og det falske paradiset. Så hadde ret for sitt bidrag til skrevet om», som han selv sier. jeg møtt en kvinne som mistet amerikansk kultur. mannen sin i Pentagon, og hun Blant dem som hyllet «Jeg har skrevet om kom en kveld til Asbury. De hadde hverdagslivet i lang tid, og om ham, var komiker vært fans lenge, tror jeg. Jeg tror jeg en slags … i mangel av et bedre og programvert tenkte på den kvinnen da jeg skrev ord, heltemot eller æresfølelse for The Daily Show, sangen, og derfor ville jeg at den som jeg syntes jeg så i Jon Stewart, som skulle bryte ut av Virginia, jeg ville oppveksten, hos folk i gata og sa: «Jeg er ingen ha noe som var utenfor USA, en hos dem hjemme. Det var noe musikkritiker. Jeg er følelse av at noe større var på gang. som jeg syntes ingen sang om heller ikke historiker Også her tenkte jeg: ’Hva kommer på den tiden da jeg begynte å eller arkivar. Jeg du til å savne?’ Du kommer til å synge om det, og det var også vet ikke hvor Bruce savne den fysiske nærheten og det som var viktig for meg skal plasseres i muligheten til å holde noen igjen. personlig. Det føltes ekte, og de den amerikanske Jeg har mistet personer som sto tingene beveget meg nok til å gudehall av rockere. meg nær. Jeg husker det da jeg var ville synge om dem. Den Jeg kan ikke si hvor liten, den lengselen etter å kunne ta han hører hjemme i gangen bodde vi i et land der på den personen var veldig, veldig det skjedde saker og ting, ikke folkemusikken eller sterk, og det var fryktelig vondt å sant, og som forfatter reagerer fortellertradisjonen innse at det ikke gikk an. Siste du på det som skjer i samtiden. i vårt vakre land. verset er om å overleve, selv om du Det falt veldig naturlig for Men jeg er fra New mest av alt har lyst til å følge etter meg å skrive om det som Jersey. Så jeg kan dem du har mistet. Det handler om skjedde sist september. Det var si deg hva jeg tror. at jeg-personen går til elven, og det mange ting som skjedde rundt Og det jeg tror, er at er elven som skiller liv og død. De denne tiden som helt klart Bob Dylan og James vasser ut i elven til de er helt under inspirerte meg. Man prøver å Brown fikk en unge. vannet. Den ungen var Bruce sette hendelsen i en kontekst Et sted i etterlivet ser de personen, Springsteen.» for sin egen del, jeg tror det og det blir ganske tydelig i siste linje begynner med det. Man – de leter etter den fredfullheten begynner med å gjøre det for å som mange forbinder med døden forstå det selv, og siden jeg har og det å dø, eller med den forestillingen man lært meg musikkens og sangens språk, har av paradiset man kommer til. Så kommer samtidig i den prosessen prøver jeg å de nærme nok, og de ser bare tomhet. Det er kommunisere med andre og forhåpentlig mange måter å tolke det på. Jeg har alltid følt hjelpe dem å sette den i kontekst. I det slik at det er dette livet vi har. Det er her og utgangspunktet gjør jeg noe som er nyttig for nå, og det er alt du har. meg selv, og så er det i andre omgang I de siste par linjene svømmer personen opp forhåpentlig nyttig for mitt publikum, og da til overflaten og kjenner sola i ansiktet. Det var føler jeg at jeg er til hjelp for dem.» den aller siste sangen på platen.»

BOSSFAKTA

T AV KJENNETEGNENE

til sin livsgjerning å framheve alle mulige rutiner og små detaljer i sitt ikke-rockliv og grundig silt ut hvert minste lille tilløp til storslagenhet. Det er som regel pønkebandene som legger ut om hvordan de har fjernet skillet mellom band og fansen. Men her har Springsteen på et eller annet vis alltid klart å overbevise sitt publikum, selv når de står som sild i tønne på en fotballarena der folk kaster fyrverkeri og brøler «Brooooooce!», at båndet de føler er knyttet mellom ham, musikken hans og dem, er ekte. Selv da han ble verdens mestselgende hvite artist, fant han på måter han kunne holde dette forholdet sterkt, om det så var gjennom å turnere med Amnesty International på veldedighetskonserter med massiv mediedekning, eller, og kanskje enda mer talende, gjennom å dukke opp uannonsert på små klubber og dra i gang et par gode, gamle låter bare for moro skyld. Han er konservativ av natur (ikke politisk, vel å merke) i en bransje som i alle fall tidligere var preget av anarki og opprør. Men Springsteen har alltid vært her for å bli. Han har på ingen måte noen tilbøyeligheter til å være døgnflue, eller en av dem som kjører et hardt liv og krasjlander. «Nei, nei!» insisterer han. «Jeg vil leve til jeg blir gammel, pokker så gammel, skjønner du? Jeg er glad for at The Who kan gå på scenen og fortsatt synge ‘My Generation’ nå. Jeg liker å se at Marlon Brando fortsatt er i full vigør. Jeg skjønte at dødskulten alltid var en stor del av rockemyten. Det var kanskje fordi hele tanken bak musikken var å overskride grenser, og at musikk var et spørsmål om liv og død. Jeg følte det også som et spørsmål om liv og død, ikke sant, men det var et spørsmål som jeg og bandet tolket annerledes. Jeg avfeide det ikke, det er en stor del av min musikk, men jeg tolket det annerledes. I en stor del av arbeidet mitt har jeg tatt med dette spørsmålet, og fortellingen har i bunn og grunn vært at ‘hei, hør her, vi har bare dette livet, la oss se hva vi får gjort med det.’»

AN TILSKRIVER ARBEIDSMORALEN og tilbøyeligheten til selvfornektelse sin mor, Adele. Fru Springsteen er en staut katolikk av den napolitanske familien Zerilli, og en hardtarbeidende sekretær som påtok seg å brødfø familien når mannen hennes gikk ledig, som ikke var sjelden. Da Springsteen snakker om henne, lyser ansiktet hans opp i barnlig beundring. «Jeg har vel tatt etter mamma på en måte. Hele livet hennes drev hun på dukknakket, det handlet om å jobbe, jobbe, jobbe hver dag, og det beundrer jeg henne veldig for. Jeg beundrer måten hun framstilte seg på. Hun sto opp hver morgen, og badet var i nærheten av rommet mitt, så jeg kunne høre lyden av henne på badet. Kranen som ble skrudd på, sminkeskrinet som ble tatt fram, ting som klinket mot vasken, og jeg satt og bare lyttet til moren min som gjorde seg klar

«Jeg ville bare gjøre det bra, ikke sant. Jeg ville leve opp til dem som hadde vært heltene mine.»

ved Springsteens karriere er at han har gått stegene rolig og planmessig. Hvis han har hatt kaotiske eller deprimerende episoder i livet sitt, har han sørget for at det har skjedd utenfor medienes søkelys, slik at paparazziene ikke fikk tak i ham. Det smarteste knepet han har hatt i ermet, er å bruke sitt eget liv som råmateriale til arbeidet sitt, sånn at når han gradvis forandrer seg med årene, gjør låtene hans det også. Han har vært evolusjonær i stedet for revolusjonær. Hvis det noen gang virker som om han er

Det er nesten litt underlig at Springsteen har skapt seg en så stor karriere i verdensklasse med en så beskjeden og nærmest monoton tilnærming til eget materiale. Når han forteller, høres det nesten ut som om han er en musikalsk rørlegger som er på besøk, med blyanten bak øret og notatblokken i hendene, og sjekker at alt er i orden og det er ingen blokkeringer i systemet. Men han har gjort det

BRUCE SPRINGSTEEN | 97

Bruce_FINALindd.indd 97

26.02.2019 08:56

MICHAEL OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002 til å presenteres for verden. Og så de høyhælte «Og slik går no dagan.» skoene, lyden de laget når hun gikk ut av huset. Men da han var sånn ca. 25 år og i ferd med å Jeg hadde en liten balkong jeg sov ute på noen lage Born To Run, hadde han en klar visjon om ganger, og da kunne jeg høre klikkingen av hvor han skulle og i hvilken retning han ville skoene hennes når hun gikk oppover gata mot utvikle seg? kontoret. «Vel, da hadde jeg suksess i nærmiljøet, og det Kontoret lå ca. to kvartaler inn mot sentrum likte jeg. Jeg fikk jentenes oppmerksomhet. Jeg av byen, og det var lyden av mamma som gikk tjente litt penger, ikke mye, og jeg slapp på jobben, ikke sant, hun gikk på jobben. Noen A4-livet, som jeg var veldig opptatt av. Jeg ganger besøkte jeg henne på kontoret, og det hadde ingen praktiske ferdigheter, og jeg var var fullt av menn og kvinner som hadde et mål. ikke så flink med det teoretiske heller, men jeg De framsto på en spesiell måte, og jeg ble veldig klarte å lære meg denne ferdigheten, og det inspirert av disse små, enkle handlingene. Det holdt meg flytende. Jeg syntes det var var det at du bidro til byen og familien din, og spennende, og jeg skjønte at jeg ville bli det var nødvendigvis ingen lett oppgave. musiker. Moren min hadde små barn. Vi måtte ha Så, etter hvert som tiden gikk, spilte vi for frokost, og vi måtte ha middag etter at hun var ferdig med åtte timer på jobben. Vi måtte ha noen til å hjelpe Fra 1973, da det oss med leksene, og dagen tok aldri første albumet slutt, ikke sant, og dette gjorde hun utkom. hver dag, dag ut og dag inn, uten å klage. Etter hvert som jeg ble større, så jeg på det som noe ærefullt, og jeg skjønte at det var mye av dette som foregikk hele tiden i den lille byen min.» Det er ingen overraskelse at den opphøyede og idealistiske forestillingen om Adele Springsteen er mal for mange av sønnens forskjellige Mary-figurer. Men hun ville kanskje bli overrasket hvis hun fikk vite at hun også er et forbilde for E Street Band. «Arbeidsmåten vår er sterkt påvirket av hvordan hun jobbet, og hvordan hun sto rakrygget hver eneste dag», fastholder Springsteen. «Vi tenkte litt sånn at, ‘hei! Vi kan ikke spille elendig én kveld og bra den neste. Vi må være gode hver kveld.’ Når noen kjøper en billett til konserten vår, inngår de en kontrakt. De har bare denne ene kvelden. De blåser i om du spiller bra på neste konsert. Hva med i kveld, liksom? Jeg trodde veldig på det, og vi tok moroa vår veldig alvorlig. Vi gikk ut på scenen og ga publikum et forrykende show, vi danset og fjollet på mange mennesker, og folk applauderte det vi scenen for at folk skulle kose seg, men samtidig gjorde. Vi var ganske gode. Vi reiste rundt og jeg visste vi at vi også hadde en viktig funksjon på tenkte: ‘Jaha, ikke er vi bare ganske gode, vi er en måte. Den uuttalte kontrakten mellom bedre enn mange av de andre gutta jeg ser.’ Når publikum og artist, om du sier det eller ikke, jeg slo på radioen, tenkte jeg: ‘Og jeg er like god den er del av dialogen som hører med i spillet. som mange av de gutta som spiller på radioen Og det er en verdifull dialog, en verdifull jobb, også, så hvorfor er ikke jeg på radioen’? Uansett, et verdifullt oppdrag, og på toppen av det hele jeg dro til New York og møtte Mike Appel [den er det kjempegøy, vi får veldig bra betalt, og vi første manageren], og da begynte ballen å rulle har fylt livet vårt med meningsfullt arbeid. På når det gjaldt hvilken retning jeg skulle gå som den siste turneen var det en som sa: ‘Hei, jeg så plateartist. Etter at min første LP utkom, husker deg i 75, på en studentkonsert.’ Jeg tenkte: jeg at Mike ringte meg og jeg spurte hvordan Hvordan husker man en kveld i 1975? Men så salget gikk. Ha sa: ‘Ikke så veldig bra, vi har solgt slo det meg at det er nettopp målet, jeg vil at rundt 20 000 plater.’ Jeg sa: ‘20 000 plater! Det er denne kvelden skal være minneverdig. fantastisk! Jeg kjenner ikke 20 000 mennesker. Jeg ville bidra med noe solid og ordentlig, Hvem vil kjøpe en plate av noen de ikke aner sånn tenkte jeg. Jeg ville være pålitelig, så godt noe om?’» jeg kunne. Jeg kom til å drite meg ut, gjøre Sakte, men sikkert gikk det opp for ham at feilgrep og sikkert gjøre ting de ikke ville at jeg hvis han skulle oppnå noen form for suksess, skulle gjøre, men i bunn og grunn skulle jeg var det avhengig av hvor mye han ville satse. være en som alltid søkte meg mot dette solide.» Han var grepet av en ukuelig vilje til å lykkes. Han blir stille før han bryter ut i kjent Bruce«Jeg tror jeg bare ville gjøre det bra, ikke sant. latter. Jeg ville bli så god som mulig, og jeg ville leve

opp til de menneskene som hadde vært heltene mine. Som da Reggie Jackson ble innlemmet i Baseball Hall Of Fame, og han sa: ‘Det var flott å være der den dagen, du bryr deg ikke om navnet ditt blir lest opp som det første, andre eller tiende, det er bare fint å vite at et sted i den rekken blir navnet ditt lest opp.’ Jeg tror det er litt sånn det føles – ‘skulle jammen hatt lyst til å være en av dem, liksom.’ «Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg bare ville spille rytmegitar, jeg ville ikke spille hovedgitar. Jeg ville bare være i et band og være med på det som skjedde, men på et eller annet tidspunkt blir det blandet med, jo da, svimlende høye ambisjoner og så vil du prøve å lage det beste, kuleste rockealbumet noensinne. Du prøver å være den beste, og du blir drevet av ditt eget ego, som er greit, det er sånn det funker. Så lenge du balanserer alle de tingene sånn at du overlever og fortsetter, og du holder deg på den rette sti, hvis du skjønner?»

A JON LANDAU påtok seg rollen

som manageren hans, var det med forsikringer om at Springsteens potensial skulle veksles inn i platinabelagte resultater. Landau erklærte at han hadde sett «rockens framtid», da han så Springsteen, men det han også så, var sin egen framtid. Hvis Springsteen hadde blitt overlatt til seg selv, kan det godt hende at han hadde latt hjertet styre og ikke hodet. Med Landau er det akkurat motsatt. Å sitte i forhandlinger med Landau er visstnok det samme som å stikke hodet ned i en bøtte med pirajaer. Men det er ingen tvil om at han har spilt en viktig rolle når det gjelder å opprettholde Bruces troverdighet og skaperkraft. «Det viktigste med Jon var at han var en jeg kunne stole på», sier Springsteen. «Det var mange ting jeg hatet å gjøre som handlet om business, og før jeg møtte Jon, var jeg elendig på den biten. Jeg var ikke engang elendig, jeg bare brydde meg ikke. Jeg ville bare gjøre det jeg hadde lyst til. Spesielt da jeg var yngre, det virket fremmed for meg, og enhver befatning med det føltes som et svik mot mine opprinnelige verdier. Så da Jon stilte opp, ble alt det tatt hånd om. Det var en lang periode som det lå ganske fjernt for meg, antagelig til jeg nådde trettiårene, og han holdt skuta flytende. Han var også forfatter, og han klarte seg fordi jeg trengte en manager. I løpet av årene har vi hatt mange diskusjoner om disse tingene, hva som var riktig å gjøre og hva som var galt. Det handlet alltid om hvordan vi på best mulig måte turnerer med den siste platen. Det var så enkelt. Han kunne si: ‘Vel, du kan gjøre dette og spille i en så stor sal og det kan fortsatt bli supert.’ Han utfordret hele tiden grensene mine litt, noe jeg trengte, for jeg var engstelig, jeg ville beskytte meg selv. Det var ikke dumt, for man må passe på seg selv. Du må beskytte arbeidet ditt, musikken din og identiteten som du har arbeidet hardt for å

98 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 98

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ARKIV 2002 iscenesette.» Det var hans egen overbevisning som fikk ham til å gå til rettssak i1998, for å forhindre Masquerade Music i å frigjøre en samling gamle demoversjoner og uutgitt materiale – «Jeg ligger ikke søvnløs på grunn av det, men jeg vil beskytte det så fort jeg får muligheten», som han sier – og han er ikke helt fornøyd med å se verkene sine spredt ut på internett. «Mitt syn som musiker er at jeg vet hva som kreves for å skrive en låt, det er vanskelig og du skriver ikke veldig mange, men de skrives med ditt hjerteblod, du legger alt i dem. Jeg mener ikke at det er tyveri, skjønner du, jeg føler det ikke sånn. Jeg vet ikke hvilken vei det bærer. Musikkbransjen er i en stor omveltningsprosess akkurat nå. Jeg tror ingen helt vet hvordan det kommer til å bli. Uansett hvordan bransjen blir, så kommer jeg til å jobbe i den, på en eller annen måte.» Tilbøyeligheten til å ville se tilbake og gjøre opp status har kanskje blitt framskyndet av faren Dougs død, i 1998. Innimellom periodene som fabrikkarbeider, fengselsvakt og bussjåfør sto Springsteen senior ofte uten arbeid. Han var mye bitter og desillusjonert, og kom ofte i krangel med sønnen som han anså som en kunstnerisk døgenikt i oppveksten. Dougs irsknederlandske bakgrunn var kanskje den verste miksen når det gjaldt å takle overopphetede følelser. Det vanskelige forholdet dem imellom er beskrevet i flere sanger, særlig «Independence Day», «My Father’s House» og «Adam Raised A Cain». I en periode pleide Bruce å fortelle om faren fra scenekanten. Med tid og stunder ble forholdet mellom far og

Ingen slipper unna tidens tann, og sønn adskillig bedre, og på slutten kom de Springsteen kan kjenne alderen tynge. «Ja, ganske godt overens. «Jeg gikk gjennom noen selvfølgelig, jeg har nok arvet en del adferd fra endringer da han døde», funderer Springsteen. foreldrene mine. I årenes løp har jeg tenkt mye «Det er et stort øyeblikk. Det er litt sånn, ‘greit, på det der. Måten man instinktivt reagerer på nå er du faren’. Jeg tror at når du mister faren noe, det har man helt klart arvet av din, øker erkjennelsen av at du må foreldrene. Man reagerer slik de ta voksenrollen, være den reagerte, ikke sant? Noen av ansvarlige i familien. Men han reaksjonene er greie, andre har du gikk fredelig bort, og vi visste det lyst til å kvitte deg med. Holdningen en god stund på forhånd slik at jeg I 1999 spilte min var at vi hedrer våre foreldre ved hadde tid til å sitte sammen med astronautene å føre videre de gode tingene de lærte ham. Det var selvfølgelig en stor i romfergen oss, og lar feilgrepene deres ligge. Det endring for moren min. De hadde Discovery er sånn vi hedrer dem etter at de er vært gift i over 50 år. Du endrer «Rendezvous» døde, og når vi blir foreldre selv. Det synet på seg selv.» som er livsoppgaven vår. Det er det som er Ser han noe av Doug i seg selv nå? vekkersignal, meningen at alle skal gjøre på en eller «Å ja, hele tiden», sier han sakte. før de dokket annen måte.» «Hele tiden. Det er rart, jo eldre jeg på teleskopet I tillegg til å lage album og turnere, blir, desto mer likner jeg på ham. Hubble. The Boss selvsagt. «Jeg er en 53-åring, og Jeg pleide å likne på mamma, men fikk en planet musikkbransjen nå for tiden kan hvis jeg … Jeg har gått litt ned i vekt oppkalt etter være en smule motvillig», sier han og nå, men hvis jeg går opp noen kilo, seg samme år: ler. «Men det er greit, for jeg tror at er det som å se ham stirre på meg i Astronomen dette er en av mine aller beste album. speilet. Jeg tenker: «Der var du!’, I.P. Griffin kalte ikke sant? Man endrer utseende. asteroide 23990 Jeg føler det langt inn i sjelen at dette er en vel så bra plate som noen annen Da jeg var yngre, så jeg irsk ut, jeg «Springsteen». jeg har laget med bandet. Jeg kjenner hadde de irske trekkene som liten, at jeg har gjort jobben min, men jeg akkurat som barna mine hadde. vet ikke hvordan radiostasjonene tar den imot. Og så, i 12–13-års alderen: Plutselig strekker Jeg er ikke fornøyd med hvordan musikk blir ansiktet seg ut og man ser de italienske anene. formidlet nå for tiden. Jeg har et band som Sånn hadde jeg det stort sett hele livet, det var jobber for meg, og vi skal turnere med denne sånn jeg ble vant til å se på meg selv. Og så når platen og jobbe veldig hardt hver kveld på jeg begynner å bli eldre, kan jeg se litt av det scenen. Jeg skal gjøre mitt aller beste for at den irske krype tilbake. Ansiktet blir litt rundere, finner et hjem og sin plass i denne verden, om så pannen blir litt høyere, og så, av og til når du ser bransjen smuldrer opp eller ikke. Så det, så!» deg i speilet, ser jeg faren min stirre tilbake.»

BOSSFAKTA

LERE AV MEDLEMMENE I Street Band hadde problemer med å godta at de var så lenge adskilt fra Springsteen. Før han kunne gjenforene bandet til gjenforeningsturneen i 1999, måtte bandlederen skvære opp med flere i bandet som følte seg bedratt. «Sånn måtte det bli», innrømmer Springsteen. «Du avslutter ikke bare noe som skjedde for 20 år siden eller noe og så sier alle: ‘Å ja, greit, vi ses’. Det lå i kortene. Det fine var at alle holdt vennskapet ved like. Jeg ringte alle sammen og fortalte dem hva jeg drev med. Da vi skiltes ad i 1988, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre med dem. Jeg nærmet meg 40, jeg ville spille med noen andre musikere og se hvordan det var. Vi hadde vært sammen lenge. Jeg er sikker på at vi alle går den andre på nervene på et eller annet tidspunkt, og det vargreit å ta en pause. «De dro og skaffet seg et annet

Springsteen og medlemmer av E Street live på Thomas & Mack Center i Las Vegas, 18. august 2002.

liv, og alle har gjort mye forskjellig. Noen av gutta tok det verre enn andre. Noen av dem var sinte, og noen dro og gjorde ting de skulle gjøre. Det var sånne følelser man normalt forventer, og det er en gruppe med sterke mennesker. Det var et band med god struktur helt fra starten, for å unngå noen av konfliktene som har oppstått i andre grupper. Jeg hadde kontrakt med Columbia som soloartist, så satte jeg bandet sammen, og alle

visste hva jobben deres var, og jeg visste hva jobben min var. Dette var klare linjer som forhindret den friksjonen du ser i andre grupper. Det var viktig for meg å signere som soloartist. Jeg har vært i noen få andre band, og jeg merket at det ikke fungerte for meg. Jeg var nødt til å kunne ta beslutninger, og jeg trengte musikere som var veldig klar for å vie seg til meg og musikken vi skulle lage sammen. Jeg var så heldig å omgi meg med

folk som jeg kjente, og som jeg hadde vokst opp sammen med. Det var godt å ha bandet i ryggen, særlig tidlig i karrieren. De så også på meg som den ansvarlige som skulle lede oss gjennom den tiden, så det var et ansvar jeg tok, ikke bare overfor meg selv, men også dem jeg brydde meg om. «Det beste var at på den siste turneen syntes jeg gutta spilte bedre enn noen gang. Jeg syntes at Max Weinberg hadde blitt bedre på trommer, og det var utrolig stas å ha et fullt band med Nils Lofgren og Steve Van Zandt. Alle var så glade for å være sammen. Og på toppen av det hele er alle sammen friske og raske. Det er jeg er stoltest av. Hvis du tenker etter, er det ikke så mange band som har vært med i gamet like lenge som oss, og som fortsatt er friske. Så det var måten det ble organisert på som ga meg utrolig mye støtte gjennom årene, og jeg tror at det ga alle en struktur og støtte. Vi fungerte godt som en enhet.»

REX FEATURES

GJENGEN ER PÅ PLASS Slik samlet Bruce gutta til en siste gig …

BRUCE SPRINGSTEEN | 99

Bruce_FINALindd.indd 99

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

DEVILS & DUST Bush returnerer til Det hvite hus, og Springsteen serverer en solid studie av en nasjon i knestående. AV TERRY STAUNTON

VIS THE RISING VAR Bruce Springsteens velformulerte musikalske svar på 11. september, var hans neste album på flere måter en mer følelsesladet reaksjon på hendelser som påvirket hjemlandet hans. Under Vote For Change-turneen i forkant av det amerikanske presidentvalget i 2004 hadde Springsteen støttet demokraten John Kerry («No Surrender» var en av Kerrys mange uoffisielle kampanjelåter). Og nå, i etterkant av seieren til George W. Bush, innrømmet han at han følte seg desillusjonert. Men ikke alle tolv låtene på Devils & Dust ble skrevet i etterkant av Kerrys nederlag, og det var heller ikke alle som omhandlet bestemte politiske saker. Flere av dem ble skrevet ti år tidligere, da Springsteen turnerte med sitt nedstrippede, bekjennende album The Ghost of Tom Joad. En annen låt, «All the Way Home», ble spilt inn av Southside Johnny så tidlig som i

H 26.

APRIL 2005

1991. Og trass i at det overordnede standpunktet åpenbart var Springsteens eget, antok han ulike roller på albumet – soldater, innvandrere, boksere og til og med Jesus – på det som kanskje var hans mest karakterbaserte utgivelse siden Greetings From Asbury Park, NJ. «De menneskene jeg synes er mest interessante, er de som har noe som river og sliter i dem, uten at de er helt sikre på hva det er», uttalte Springsteen da albumet ble utgitt. «Karakterene på albumet prøver å finne ut av disse spørsmålene. Alle låtene handler om mennesker som står i fare for å få ødelagt sjelen som et resultat av hvor i verden de befinner seg, og hva den verdenen gjør med dem. Slik er det alltid for alle mennesker, og uansett om folk er religiøse eller åndelige eller ikke, er denne faren noe de instinktivt kjenner på kroppen hver dag.» Det var lett å se albumet som en avsluttende del av en trilogi som startet med Nebraska og fortsatte med The Ghost of Tom Joad,

SANGENE 1 Devils & Dust HHHHH 2 All the Way Home HHH 3 Reno HHHH 4 Long Time Comin’ HHHH 5 Black Cowboys HHHH 6 Maria’s Bed HHH 7 Silver Palomino HHHH 8 Jesus Was an Only Son HHHHH 9 Leah HHHH 10 The Hitter HHHHH 11 All I’m Thinkin’ About HHH 12 Matamoros Banks HHHHH Utgitt: 26. april 2005 Produsert av: Brendan O’Brien, Bruce Springsteen og Chuck Plotkin Innspilt: Thrill Hill (LA og New Jersey) og Southern Tracks (Atlanta) Besetning: Springsteen (vokal, gitar, tangenter, perkusjon); Brendan O’Brien (bass, tambora, sitar, elektrisk sarangi, hurdy gurdy); Chuck Plotkin (piano); Marty Rifkin (steelgitar); Steve Jordan (trommer); Danny Federici (tangenter); Soozie Tyrell (fiolin, bakgrunnsvokal); Patti Scialfa og Lisa Lowell (bakgrunnsvokal); Mark Pender (trompet); Susan Welty, Thomas Witte, Brucie Andrus, Donald Strand (blåsere); Nashville String Machine (strykere). Høyeste listeplassering: USA 1; UK 1

100 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 100

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 101

Bruce_FINALindd.indd 101

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Was an Only Son». Hva om Jesus hadde levd og fått en egen prosjekt enn forgjengerne sine. Blåsere og familie, som moren Maria strykere, selv om de var neddempet, spilte en kanskje ønsket at han skulle? viktig rolle med å sette tonen for låtene, og Forholdet mellom mor og barn Danny Federici fra The E Street Band bidro som er kjernen i sangen, var med sorgtunge keyboards for å underbygge delvis en parallell til hvordan Springsteens tekster som tegnet sterke Bruce sang til sin egen far på portretter av fortapte sjeler og sosiale utskudd. «Independence Day» fra The Musikken skapte et sepiafilter, et slags mise en River, når avkommet risikerer å scène til vokalen, som sto i stil med bildet av skuffe foreldrene ved å følge sin Springsteen på albumcoveret. egen skjebne. Tittelsporet «Devils & Dust» ble spilt første Forholdet mellom mor og gang under en lydsjekk da The E Street Band sønn preger også «The Hitter», turnerte med The Rising, like etter invasjonen hvor Springsteen ikler seg av Irak, og produsenten Brendan O’Brien har rollen som en bokser som fått æren av å være den som overtalte kommer hjem halvt ihjelslått Springsteen til å spare låten til et mer personlig og frustrert over at han har prosjekt. På den måten kan låten ses på som blitt tvunget til å velge en opphavet til albumet som helhet, og det som livsvei som gjør vold til fikk Springsteen til å fordype seg i liknende underholdning. I en mumlende låtmateriale. Han synger som en soldat som er langt hjemmefra, både geografisk og filosofisk, stil à la Dylan minnes Bruce alle ødelagte tenner og brukne kjever og spør «What if the thing you do to survive kills han har sett gjennom karrieren, the things you love?» Forestillingen om en og går så langt som til å navngi en soldat som stiller moralske spørsmål ved faktisk bokser, Jack Thompson krigføring, er et gjentakende tema i amerikansk populærkultur, og «Devils & Dust» som ble verdensmester i weltervekt i 1920. Etter nok en er som en mørk musikalsk versjon av Stephen kamp med avtalt spill kommer Cranes krigsroman The Red Badge of Courage den fortapte sønnen hjem til (1895), særlig når Springsteen drømmer om familiens trygge havn, bare for å blodfargete åkre som stinker av døde kropper. dra ut igjen og prøve lykken i Forrige gang Springsteen valgte å gjøre ulovlige kamper hvor man slåss tittelsporet på et album til en politisk allegori, ble han som kjent totalt misforstått, da «Born in med bare knyttnever: «Understand, in the end, Ma, every man plays the USA» ble feiltolket og oppfattet som en the game/If you know of one different, then speak oppfordring om å gå til krig. Men på «Devils & out his name.» Han refererte kanskje til en Dust» finnes det ingen slik tvetydighet, karakter fra Vredens druer på tittelsporet til bortsett fra de moralske kvalene The Ghost of Tom Joad, men «The Hitter» er det fortellerstemmen selv tar opp. Uten den nærmeste Springsteen har kommet å kraftige lyden av The E Street Band som komprimere en hel Steinbeck-roman ned til kanskje hadde druknet låten, bygger den seg fire minutter med musikk. sakte opp – fra starten med Springsteen alene Jakten på et bedre liv et annet sted har alltid med en akustisk gitar til det siste verset, som stått sentralt i musikken til Springsteen (det er ikledd kirkeorgel og illevarslende strykere ingen tilfeldighet at antyder at en konflikt – eller uttrykket «the promised frykten for en konflikt – er land» har dukket opp i ni av like rundt hjørnet. låtene hans gjennom årene), Tilnærmingen er nesten men sjelden så sterkt som på filmatisk, noe som viser seg i H «Med Devils & Dust «Matamoros Banks». Denne instrumenteringen bekrefter han hva han er delen av Rio Grande er kjent gjennom hele albumet, verdt, idet Bruce bytter som et sted hvor forklarte Springsteen den ut det politiske med det meksikanere tar seg ulovlig gang: «Jeg prøver å gjøre små personlige og fakta med inn i USA og til Brownsville i endringer i den musikalske fiksjon med et album av Texas, og understrømmene tonen som utfyller oppdiktete folk(lore)har tatt hundrevis av liv. I karakterene jeg synger om. fortellinger.» CAT låten, som kunne ha vært et Man prøver alltid å finne en GOODWIN, NME, 30. APRIL, tillegg til «Sinaloa stemme man ikke har brukt 2005 Cowboys» fra The Ghost of før, for å gi liv til alle nye Tom Joad, forteller karakterer. Du skriver H «Etter å ha gått fra å være Springsteen historien om fortsatt fra ditt innerste jeg, raggete rocker til å bli et en av de avdøde baklengs, men gjør du det på riktig amerikansk ikon har Bruce hvor det starter med funnet måte, er det meningen at Springsteen nå utviklet av en død kropp («For two din egen stemme skal en egen persona som days the river keeps you forsvinne inn i stemmen til musikalsk novelleforfatter. down/Then you rise to the karakteren du synger om.» Stemningen er trist, light without a sound») før Når tittelsporet alluderer dynket i minner og anger.» den går bakover til mannen til religion («Find ADAM SWEETING, UNCUT, som hyller sin elskede som the love that God wills and JUNI 2005 allerede har lyktes i å krysse the faith that He elven. Det er en følsom commandos»), stammer det lovsang, med Bruce på myk akustisk gitar og en fra Springsteens katolske oppvekst, og det nesten hviskende vokal. stilles flere spissformulerte spørsmål på «Jesus men Devils & Dust var i mindre grad et «solo»-

ANMELDERNES DOM …

Hvis noen fryktet at «Jesus Was an Only Son» skulle utløse vrede fra religiøse vaktbikkjer, var frykten ubegrunnet. Det var i stedet en annen låt på Devils & Dust som ga Springsteen hans aller første «parental advisory»-klistremerke. Ved første gjennomhøring smyger «Reno» seg av gårde som en Texmex nattasang med dobro og slidegitar i forgrunnen, og en hovedperson på vei inn i et hemmelig seksuelt forhold. Men så fort teksten dreide mot sodomi med en prostituert («200 dollars straight in, 250 up the ass»), ble det for mye for Starbucks som trakk seg fra en avtale om å selge albumet på kafeene sine. Det er ikke noe uanstendig eller snuskete ved «Reno», ikke engang et hint av mannssjåvinistisk selvskryt. Enden på visa er at sexen ikke er tilfredsstillende, og at «John» er like fortapt og ensom som før, fortsatt på leting etter noe udefinerbart som kan gjøre livet hans bedre. Midt i all håpløsheten og fatalismen er det glimt av håp om bedre tider. Til og med «All the Way Home», låten som først ble gitt til Southside Johnny, gjør det best når den ser etter en lykkelig slutt. «You’ve got no reason to trust me/My confidence is a little rusty», synger Springsteen til sin kjære og innrømmer at han fram til da har vært en taper og kanskje ikke har så mye å stille opp med. Man hører ekkoet av gatehjørne-poesien fra The River på både «Maria’s Bed» og «Leah»; på førstnevnte er det kun løftet om frelse når han kommer hjem som

102 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 102

26.02.2019 08:56

Har munnspill, er klar for å reise: Stockholm, Sverige, 25. juni 2005.

handlet mer om det humanitære enn det politiske. Det USA han la under lupen i 2005, var ikke spesielt vakkert; en sårbar nasjon hvor mange var fratatt stemmeretten. De stødige og oppløftende låtene på The Rising viste en optimistisk Springsteen, i likhet med Working On a Dream som kom etter Obamas seier i 2009. Men klemt innimellom var en mer bekymret Bruce. Det er vanskelig å overse følelsen av resignasjon som hviler over albumet, plassen budskapene. Den rasende Springsteen fra det har i Springsteens kanon som et rekviem for «American Skin (41 Shots)», skrevet tre år en nasjon, det «harde» landet som var tidligere, er sporløst borte. Det nærmeste man inspirasjonen for så mye av hans tidligere kommer, er den bestemte vordende faren på materiale. «Long Time Comin’», som sverger at han skal Det er ikke trolig at Springsteen kommer til å «bury my old soul and dance on its grave». hente fram mange av albumets låter på Bushs seier i 2004 var kanskje den utløsende framtidige konserter. Han faktoren for Devils & Dust, har nemlig selv uttalt at men det er verdt å minne innholdet er låst i sin egen om at albumet langt fra er tid, som et noen partipolitisk glimt av et USA som ikke kringkasting, ei heller en H Springsteen ble befinner seg ved et veiskille, superstjernes lynsjing av nominert til fem Grammymen ved en bitter blindvei. republikanerne og alle priser for albumet og Det ville være synd, feilene Vote For Changevant for beste vokal med ettersom Devils & Dust uten lobbyistene gjorde. Mange tittelsporet. tvil er det mest komplette av låtene på albumet ble albumet han har gjort som H «Silver Palomino» ble skrevet mens demokraten sosial kommentar, en solid skrevet som en hyllest til Bill Clinton fortsatt var i Det studie av en nasjon i Fiona Chappel, en venn av hvite hus, og den mest knestående som ikke aner Bruce som døde og etterlot synlige aktivismen til hvor, når eller i hvilken form seg to unge sønner. Springsteen har alltid redningen vil komme.

Devils & Dust skiller seg ut fordi raseriet uteblir, og det roper aldri ut budskapene. Det er vanskelig å overse følelsen av resignasjon som hviler over albumet …

BOSSFAKTA

CAMERAPRESS

gjør at Springsteen holder ut i en drittjobb, og den andre drømmer om den samme utopi som han dro på jakt etter sammen med Mary i «Thunder Road». På overflaten virker de tre låtene svakere, særlig sammenliknet med noen av albumets mer komplekse låter, men i det store bildet holder de seg for det meste innenfor den tematiske helheten. Springsteen er på en reise mot forløsning, mot en form for helingsprosess, men den blir alltid undergravd og værende like utenfor rekkevidde. Selv om han ender opp med drømmedama når rulleteksten kommer, får man følelsen av at han har mer trøbbel i vente i oppfølgeren. Det som gjør at Devils & Dust skiller seg ut, og som ikke blir tydelig før etter flere gjennomlyttinger, er at raseriet uteblir. Det skyldes delvis fraværet av en sonisk kraftpakke som The E Street Band, hvor låtene blir pakket inn i myke lyder og hvisken fra nøye utvalgte instrumenter. Men trass i all desperasjonen karakterene opplever; albumet roper aldri ut

BRUCE SPRINGSTEEN | 103

Bruce_FINALindd.indd 103

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

WE SHALL OVERCOME:

THE SEEGER SESSIONS

«There’s diamonds in the sidewalk, there’s gutters lined in song …» Én radikal amerikansk patriot hyller en annen. AV NEIL SPENCER

H 25.

APRIL 2006

RUCE SPRINGSTEEN gir datteren Jessica

æren for at hans eneste album med coverlåter ble til. I 1997 hadde han blitt spurt om å bidra til et hyllestalbum for Pete Seeger – den store amerikanske folkmusikeren og politiske aktivisten nærmet seg 80 år på den tiden. Litt overraskende hadde Springsteen bare en vag kjennskap til musikken og livet til Seeger, noe han forklarte skyldtes «oppveksten som rock’n’roll-unge.» Da han hørte gjennom en bunke med nylig innkjøpte Seeger-album, kommenterte datteren «Det høres morsomt ut». Kommentaren fikk Bruce til å tenke at det virkelig kunne vært moro å spille denne musikken selv. Via sine mange kontakter samlet E Streetfiolinisten Soozie Tyrell en gruppe folkmusikere – feler, trekkspill, banjo, vaskebrett, ståbass, messingblåsere – og i stua på gården til Springsteen i New Jersey rigget de seg til og spilte, med blåserne ute i gangen. Dette var første gang siden Nebraska-tiden at Springsteen spilte inn låter hjemme. «Jeg begynte med åpningsakkordene til ‘Jesse James’, og så bare satte vi i gang», mintes Bruce senere i kommentarene til albumet.

«Det var en karuselltur, lyden av overraskelse og ekte spilleglede … det var en vei tilbake til det uformelle og altomfavnende i den tidligste musikken min.» Det var uten tvil uformelt, såpass at man kunne høre Springsteen rope ut nye akkorder til bandet idet de jobbet seg gjennom låter som Seeger hadde gjenopplivet og gjort til allemannseie; «John Henry», «Jacob’s Ladder» med flere. Med tanke på at de var et kollektiv som aldri før hadde spilt sammen, laget de en rimelig god skranglelyd, en sound som delvis besto av country (med en dominerende banjo) og delvis av irsk-amerikansk pubband (store mengder trekkspill) – kanskje som et uønsket barn av The Band og The Pogues. Uansett hva det var, lød det utvilsomt som Bruce. Trass i all moroa de hadde denne første dagen i 1997, skulle det gå åtte år før Springsteen samlet alle igjen for å gjøre ferdig det som hadde blitt til ‘The Seeger Sessions’. Flere ting hadde kommet i veien; den langdryge ferdigstillingen av Tracks, gjenforeningsturneen med The E Street Band, komponering, innspilling av og turnering med The Rising og Devils & Dust. I løpet av to dager til med hjemmeopptak, en i 2005 og en i 2006, gjorde Springsteen og bandet ferdig albumet.

SANGENE 1 Old Dan Tucker HHH 2 Jesse James HHH 3 Mrs McGrath HHHH 4 O Mary Don’t You Weep HHH 5 John Henry HHH 6 Erie Canal HHH 7 Jacob’s Ladder HH 8 My Oklahoma Home HHHH 9 Eyes on The Prize HHH 10 Shenadoah HHHH 11 Pay Me My Money Down HHH 12 We Shall Overcome HHH 13 Froggie Went a Courtin’ HH 14 Buffalo Gals HHH 15 How Can I Keep From Singing HHH 16 How Can a Poor Man Stand Such Times and Live HHHH 17 Bring ’Em Home HHHH 18 American Land HHHH Utgitt: 25. april 2006. American Land 18-sporsutgave utgitt: 3. oktober 2006 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau Innspilt: hjemme i New Jersey Besetning: Frank Bruno (gitar); Jeremy Chatzky (bass); Larry Eagle (trommer); Charles Giordarno (trekkspill, tangenter); Sam Barfeld (fiolin); Soozie Tyrell (fiolin); Mark Clifford (banjo); Ed Manion (saksofon); Richie Rosenberg (trombone); Mark Pender (trompet); Patti Scialfa (vokal); Lisa Lowell (vokal) Høyeste listeplassering: England 3.; USA 3.

104 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 104

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 105

Bruce_FINALindd.indd 105

26.02.2019 08:56

The Seeger Sessions-bandet, med Soozie Tyrell (midterst i bakre rekke), Charles Giordiano (stående, med trekkspill) og banjospiller Mark Clifford (foran til venstre).

som ble The Dixie Chicks til del da de kritiserte president Bush og invasjonen av Irak i Dokumentarfilmen som senere fulgte med 2003 – alt fra å bli nektet radiospilling til «American Land»-utgaven av albumet, viser drapstrusler – hadde skremt alle bortsett fra de Springsteen som en ivrig og engasjert modigste fra å lage «upatriotisk» musikk produsent, arrangør og bandleder som (hatten av til deg, Merle Haggard). snakker entusiastisk om den «rå» folkDet skulle mye til for noen å kalle de 15 gamle tradisjonen og om hvordan musikk skal sporene på We Shall Overcome upatriotiske. Vel «skapes og ikke spilles». Springsteens iver er var Seeger selv en borgerrettsforkjemper, økonoe av det som gjør We Shall Overcome så lett å kriger og politisk bråkebøtte, men låtene som like, i tillegg til noen engasjerte blåserpartier fra Miami Horns som med sine kraftige soulriff ble samlet under hans navn, var for det meste en uskyldig blanding av blues, spirituals, folk minner om Neworleansk jazz. og country. Enkelte spor – «Shenandoah», «The Det er ikke lett å vite helt sikkert hvorfor Eerie Canal» – var synonyme med etableringen Springsteen valgte å hoppe fra Devils & Dust til av den amerikanske å gjøre ferdig nasjonen. Andre var Seeger Sessions; kanskje barnefavoritter. ønsket han å gjøre noe Om «Froggie Went a lettere, ta et skritt vekk fra Courtin» kunne bli sett på den ærlige og bekjennende H We Shall Overcome: The som en undergravelse av stilen på sine siste to album, Seeger Sessions vant en det neokonservative og vekk fra akustisk/E Grammy i 2007 for «Beste imperiet? Neppe. Street-dikotomien. Eller tradisjonelle folk-album» Det eneste sporet på We kanskje så han en mulighet H Mange av musikerne på Shall Overcome som kunne til å kommentere den albumet er en del av bli oppfattet som en direkte politiske retningen The Gotham Playboys, kommentar tilBushhjemlandet hans tok uten å et band som har spilt på regimets krigføring, var bli påklistret to bursdagsfester for «Mrs McGrath». Her tar en «protestalbum»-lappen. Springsteen. mor imot sønnen som har Den massive reaksjonen

BOSSFAKTA

returnert hjem fra marinen med bein skutt i stykker av kanonkuler, skader som er velkjent takket være miner og veibomber i konfliktområder i Midtøsten. Låten avslutter med et stikk: «All foreign wars I do proclaim/Live on blood and mother’s pain/I’d rather have my son as he used to be/Than the King of America and his whole navy.» «Mrs McGrath» (eller «My Son John» som den er kjent som på denne siden av Atlanteren) er en kraftfull kombinasjon av det personlige og politiske, og var ikke helt alene om å være en protestsang. Både «We Shall Overcome», som Springsteen hadde spilt inn til Seegers tributealbum, og «Keep Your Eyes on the Prize» var kjenningslåter for borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, et symbol på et kapittel i amerikansk historie som sto i fare for å bli glemt. Resten av albumet besto av et sammenrasket utvalg. «Jacob’s Ladder» og «O Mary Don’t You Weep» var spirituals fra 1800-tallet, «Pay Me My Money Down» var opprinnelig en sjømannsvise, mens «My Oklahoma Home» var en moderne folk-låt fra 1961. «Jesse James», som gjorde den beryktede bankraneren til en Robin Hood-figur, ble skrevet i Det ville vesten i 1880. «How Can I

106 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 106

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE Keep From Singing» var en viktoriansk salme. «John Henry» og «Old Dan Tucker» hadde opphav i de gamle arbeidersangene og balladene fra tiden da USA ekspanderte mot vest. Uansett bakgrunn hadde alle låtene en forbindelse til Pete Seeger. Han populariserte dem enten som vokalist i The Weavers eller i sitt virke som soloartist. Takket være Seeger og andre omreisende musikere som Guy Carawan ble disse låtene fast inventar i folk-bevegelsen på 1950og 1960-tallet. De gjorde stor suksess på de irske barene i Boston, på universitetsfester og på kafeene i Greenwich Village hvor unge Joan Baez og Bob Dylan begynte karrieren. Seeger, født i 1919, var fra en tidligere generasjon – han var en samtidig av Woody Guthrie, men Seeger sto høyere på den sosiale stigen enn Woody. Seeger var født inn i en musikalsk middel klassefamilie, var politisk engasjert i tjueårene, ble medlem av kommunistpartiet og frontet sine egalitære verdier både fra scenekanten og under radio sendingene til Alan Lomax, folkloristen som samlet inn enorme mengder amerikansk folkmusikk. Lomax, Seeger og andre i folkbevegelsen drømte om en «musikk av folket»; sanger født ut av sosial kamp som satte ord på opplevelsene, håpet og rettighetene til den gjengse mann og kvinne. I England delte folkpionerer som Ewan MacColl (som skrev «Dirty Old Town») den samme drømmen og venstrelente politikken. For dem var «folk»musikk «autentisk» på en måte de kommersielle låtsnuttene fra Tin Pan Alley aldri kunne bli. Hva var nettopp «musikkindustrien» om ikke nok et eksempel på kapitalismens ønske om å robbe og villede vanlige folk med sine sukkersøte fantasier? Det er unødvendig å si at folkens fanebærere av proletariske dyder avskydde rock’n’roll, musikken som forhekset ekte arbeiderklasseungdom som Bruce Springsteen. Viden kjent er historien om Seeger som prøvde å kutte strømmen da Dylan gikk elektrisk under Newport Folk festival i 1965. Dette var frontlinjene i den amerikanske kulturkrigen på 1950- og tidlig 1960-tallet. Ofte sto mye på spill. I 1955 ble Seeger innkalt til kongressens komité for uamerikansk virksomhet ledet av senator Eugene McCarthy. Da han nektet å vitne, ble han tiltalt for å vise forakt for Kongressen. Resultatet var at konsertene hans ble gjort ulovlige, og han ble nektet radiospilling. Men han lyktes i å opponere mot en ti år lang

fyrte han av i retur. fengselsstraff. Springsteen hadde også Likhetene mellom blitt modigere – paranoiaen og undertrykkelsen under og rasende – av Bushs McCarthy-perioden og den likegyldige respons på sensur-ivrige atmosfæren ødeleggelsene i New H «Det finnes ikke noe under Bush-regimet var Orleans etter orkanen liknende i Springsteens åpenbare. Derfor var det Katrina. Fra scenen karriere. I det ene minuttet mer tyngde bak Bruce beklaget han det «politiske hører du en fiolin og en Springsteens hyllest av kameraderiet» som gitar duellere som om Seegers sangbok enn det foregikk, og oppdaterte en det var The Hot Club Of kanskje først virket som. annen gammel folkParis på 1920-tallet. I det favoritt, «How Can a Poor Det var én amerikansk neste («O Mary Don’t You Man Stand Such Times and patriot som hedret en Weep», for eksempel) er Live» (skrevet av Blind annen. Begge sto for en begravelsesmarsjen fra Alfred Reed i 1929): «He radikalt annerledes Crescent City i full gang.» looked and gave a little definisjon av det å «elske GAVIN MARTIN, UNCUT, hjemlandet sitt» enn den pep talk/Said ‘I’m with APRIL 2006 som var opplest og vedtatt. you’ then took a walk.» Det var dette Springsteen Live hadde det dusinstore H «Dette er et folk-gospel hadde forsøkt å formidle på bandet som spilte inn The tribute-album med så «Born in the USA», bare for å Seeger Sessions blitt utvidet mektige harmonier og se at forsøkene hans ble med ytterligere seks vokalbidrag at man skulle forvrengt. Denne gang medlemmer. Nå var det et tro det var hele New valgte Bruce å gjøre det med monster som Springsteen Jerseys befolkning som omhu, noe som var tydelig i dirigerte med rock’n’rollmarsjerte i Technicolor valget av låter på The Seeger pondus – det hele var over den grå og Sessions. Han kunne for milelangt unna de høflige, forurensede Hudsoneksempel ha gjenopplivet anti-elektriske elven.» CAT GOODWIN, NME, en av Seegers egne opptredenene i Seegers 22. APRIL 2006 komposisjoner: «Waist glansperiode, men allikevel Deep in the Big Muddy» var var det en videreføring av Seegers smarte kommentar til Vietnamkrigen hans ånd. «American Land», låten som ga som Springsteen kopierte på Lucky Towns navnet sitt til den utvidede versjonen av albumet, var også en videreføring av en sang «Big Muddy». Det hadde vært helt logisk sett i fra 1947 som Seeger hadde samlet inn (den ble lys av Irak-krigen, og enkelte kommentatorer skrevet av en slovakisk immigrant), men som mistenkte at Springsteen skygget unna en Springsteen utvidet med flere egne vers. Den konflikt. har blitt stående som en av Springsteens mest Men da Springsteen begynte å turnere med albumet – noe han gjorde med en imponerende komplette hyllester til hjemlandet sitt, og skifter mellom fantasiene som mange av grundighet, med én turné hver på begge sider Amerikas «yrende millioner» kanskje hadde av Atlanteren – var det tydelig at appetitten på før de ankom landet – «All politisk konfrontasjon økte. Han begynte å inkludere «Bring ’Em Home» i settlisten, en låt the women wear silk and satin to their knees» Seeger skrev som en oppfordring om å gjøre – og realitetene – «We made the steel that slutt på Vietnamkrigen, og med en tekst som built the cities with the sweat of our two hands». Springsteen oppdaterte på en briljant måte: Historien om folk-artisten som i sin tid ble «They want to test their grand theories/With the truet med fengsel av Senatet og rockeren som ble inspirert av ham, fikk en fantastisk blood of you and me/Bring ’em home!» avslutning da Seeger og Springsteen opptrådte Bruce sto klar til å krangle også utenfor sammen under innsettelsesseremonien til scenen. president Obama, syngende på «This Land is I et avslørende intervju med CNN ble han Your Land», Woody Guthries visjonære anklaget for å være for politisk frittalende – se hymne. Springsteen holdt en rørende tale for anledningen og hyllet Seeger som et «levende arkiv over Amerikas musikk og samvittighet» og understreket at bak sangerens «godhjertede, bestefarliknende utseende finnes det en skapning med en sta, motstandsdyktig og grusom optimisme.» Senere samme år fikk Springsteen en like varm hyllest av president Barack Obama, da han ble på hva som skjedde med Dixie Chicks. «Det er tildelt en Kennedy Center Honour-medalje. galskap å si at musikere ikke burde ytre Obama kalte Bruce «rockens prisvinner» og meningen sin, det er helt komisk», svarte fleipet: «Jeg er presidenten, men han er The Springsteen og lo høyt. Men er det riktig av en Boss.» sanger å si at vi burde kvitte oss med president Bush, fortsatte CNN. «Det er bare sunn fornuft … Jeg ser ikke engang på det som politikk»,

ANMELDERNES DOM …

En rimelig god skranglelyd, delvis country, delvis irsk-amerikansk pubband – den uekte sønnen til The Band og The Pogues …

BRUCE SPRINGSTEEN | 107

Bruce_FINALindd.indd 107

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

MAGIC Hvor 60-tallsmelodier møter det 21. århundres bekymringer, og Springsteen «flørter med det eldste materialet mitt». AV BUD SCOPPA

H 1.

ET SKULENDE PORTRETTET i sepia av

Bruce Springsteen på coveret til Magic kan tolkes som et tegn på den følelsesmessige tilstanden til musikeren i det første tiåret av det 21. århundret. Men på det andre av i alt tre album med The E Street Band fra 00-tallet, tilførte han noen sterke fargeklatter til sitt gjenoppdagede engasjement for verden rundt seg. På Magic var ikke Springsteen bare klar for å hylle den elleville popmusikken som formet ham, men også for å tenke nytt om sin egen enorme og varierte katalog. Fem år etter The Rising bestemte Springsteen at det var på tide å returnere til studio med The E Street Band og produsent Brendan O’Brien for å lage enda et «Big Statement». Gjennom hele albumet ble det tydelig at bandmedlemmene hadde tygget på ideen om å komme sammen igjen, og hvordan de skulle takle de utallige ideene The Boss hadde gitt dem å jobbe med. Springsteen ga et interessant intervju til Joe Levyn i Rolling Stone i forbindelse med

OKTOBER 2007

utgivelsen av albumet i oktober 2007. «Jeg kan si det sånn at jeg ble nyforelsket i popmusikk på dette albumet», avslørte han. «Jeg er en popkid. Jeg ble flasket opp på Topp 40. På dette albumet … finnes det noen klassiske formler med 60-tallspop og inspirasjon fra California-rock; Pet Sounds og Byrds. Jeg ville bruke lyden og produksjonen som lager perfekte popunivers, og så ødelegge dem med tekstene – fylle dem med tomhet, frykt og den uroen som preger den veldig urolige tiden vi lever i.» Han anerkjente samtidig at «i det siste har jeg flørtet litt med det eldste låtmaterialet mitt». Interessant nok nevner aldri Springsteen skurken på albumet ved navn. «Jeg ville ikke lage et anti-Bush-album», forklarte han. «Jeg har funnet måter å uttrykke både mine politiske og personlige bekymringer på, og jeg synes alltid det er best å kombinere de to, for det er slik mennesker lever.» Med de tre kommentarene oppsummerer Bruce hva albumet dreier seg om. Når det gjelder temaet, kunne Magic like gjerne ha fått tittelen Life During Wartime eller Love in the Time of Cholera, trass i

SANGENE 1 Radio Nowhere HHHHH 2 You’ll Be Comin’ Down HHHH 3 Livin’ in the Future HHHH 4 Your Own Worst Enemy HHHHH 5 Gypsy Biker HHHHH 6 Girls in Their Summer Clothes HHHHH 7 I’ll Work For Your Love HHH 8 Magic HHHH 9 Last To Die HHHH 10 Long Walk Home HHHHH 11 Devil’s Arcade HHHH 12 Terry’s Song HHHH Utgitt: 1. oktober 2007 Produsert av: Brendan O’Brien Innspilt Atlanta; tilleggsopptak i Hollywood, New Jersey Besetning: Bruce Springsteen, Roy Bittan (keyboard); Clarence Clemons (saksofon, perkusjon); Danny Federici (keyboard); Nils Lofgren (gitarer); Patti Scialfa (vokal, gitar); Garry Tallent (bass); Steven Van Zandt (gitarer); Max Weinberg (trommer) Høyeste listeplassering: UK 1; USA 1

108 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 108

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 109

Bruce_FINALindd.indd 109

26.02.2019 08:56

mangelen på god, gammeldags rock’n’roll i at tekstene utfolder seg i en veltalende mylderet av hiphop på radio, men enda amerikansk dialekt som minner om Cormac viktigere, til «rhythm» som bilde på noe som McCarthy. Men musikalsk påkaller disse skaper orden i kaoset. Og det er nettopp hva låtene 1960-tallet, en epoke hvor unge bandet, fulle av forventninger, leverer i et kunstnere svarte på urolighetene i verden med utbrudd av adrenalin under strålende verker av sjefens besvergelser. «Det er arkitektonisk skjønnhet. et verden-er-i-ferd-med-åSpringsteen tok gå-under-scenario – han ser bekymringene ved å leve i apokalypsen», forklarte det første tiåret i det 21. Springsteen Levy. århundret og stilte dem opp H Magic inneholder det Låt nummer to var «You’ll mot fyldige og deilige skjulte sporet «Terry’s popmelodier. Be Comin’ Down», hvor Song», en akustisk hyllest På systematisk vis Bruce varmt omfavner til Bruces høyre hånd presenterer de tre første poprøttene sine, og bandet gjennom mange år, Terry låtene de tre drar en saktegående variant Magovern, som døde i hovedpoengene på av The Searchers’ søvne 30. juli 2007. Den albumet. Den mørke repeterende 12-strengsriff i ble spilt inn i full fart og åpningslåten «Radio sin coverversjon av Jackie lagt til albumet i siste Nowhere» hadde den DeShannons «Needles and sekund, etter at flere typiske galopperende Pins». Den ble etterfulgt av CD-er allerede var blitt surfrytmen, mye likt «Livin’ in the Future», som produsert. hvordan Love gjorde det på åpnet med at Clarence «7 and 7 is», men erstattet Clemons børster støv av det den klassiske surflåtens uforglemmelige saksofonoppbygging av gjentakende akkordriffet fra «Tenth Avenue Freeze-Out» i det som progresjon med moll. Slik ble den livsglade åpenbart er en anerkjennelse av albumets låten snudd på hodet for å introdusere tredje vektor – å plassere signaturen til Bruce albumets presserende tematiske bekymringer. og bandet hans i en ny kontekst for et nytt tiår, Refrenget – «I just want to hear some rhythm» – og samtidig berolige den lojale fansen som hadde to meninger og refererte både til prøver å takle livet i en verden som har gått av

BOSSFAKTA

hengslene. Den første referansen til faktiske hendelser kommer tidlig i låten, idet fortellerstemmen tenker tilbake på den første tirsdagen i november 2004: «Woke up on Election Day, skies gunpowder and shades of grey/Beneath a dirty sun, I whistled my time away.» Først senere går det opp for den plystrende fortelleren at det er noe riv ruskende galt fatt med hjemlandet hans: «My faith’s been torn asunder, tell me is that rollin’ thunder/Or just the sinking sound of something righteous going under?» Men fra og med den fjerde låten, «Your Own Worst Enemy», stiger albumet opp til et nytt nivå og går over i det en speaker på en baseballkamp ville kalt «kjøttrekken» – på rappen kommer tre kraftige og gripende låter som er umiddelbare klassikere. Roy Orbison lever igjen, og Phil Spectors ære blir gjenreist i disse såkalte «pocket symphonies». Strykerne vokser, Bruce tar vokalen høyt til værs, og låten ender i en grandios storhet man nesten ikke har hørt siden Radioheads The Bends. Avslutningen med klangen av bjeller nikker til forfatterens intensjoner uten å be om unnskyldning. «Gypsy Biker» som kommer etter, tar med seg det beste fra popens gullalder inn i en moderne setting og et narrativ som følger en guttegjeng som forbereder seg på at en kompis skal komme hjem fra Irak – den livløse kroppen hans svøpt i

110 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 110

26.02.2019 08:56

bygger seg opp Som personlig sosial til en ladet, men kommentar er Magic et smått kryptisk mektig stykke arbeid – et scene hvor «The livsbejaende kamprop fra H «Magic er Born to Run late afternoon en omtenksom kar som paret med Tunnel sun fills the room/ virkelig føler at han snakker of Love, et forsøk with på vegne av alle skuffede og på å gjenskape det redde amerikanere uten the mist of the ungdommelige raseriet stemmerett. Det garden before på førstnevnte, sterkt interessante er at de låtene the fall/I watch neddempet av det eldre, som fester seg, ikke er your hands klokere og mer triste avhengig av kontekst for å smooth the front of sinnet på sistnevnte.» blomstre. Det gjør de takket your blouse and ANDREW MUELLER, UNCUT, være den musikalske måten seven drops of OKTOBER 2007 de er komponert og blood fall.» framført på. På det meste av «Låten ‘Magic’ H «Mens The Killers albumet pakker produsent handler om å leve i på andrealbumet O’Brien bandets bredbeinte en tid hvor alt som sitt tjuvlånte Den instrumentering inn i en er sant kan bli Store Lyden hans og sonisk boks. Det skaper en vridd på til det ser fortellinger om å komme klaustrofobisk effekt som ut som en løgn, og seg vekk fra hjembyen, passer godt. Men på de alt som er løgn kan viser returen til den låtene Springsteen kaller vris på til det framstår som ekte The Boss at han «glitrende poplåter» – sant», fortalte han Levy. «Alt løper i full fart i motsatt strykertunge «Girls in Their i den sangen handler om retning. En sterk følelse Summer Clothes» og «Your illusjon: ‘Trust none of what av døden hviler over hele Own Worst Enemy», i tillegg you hear/And less of what albumet. Men pirker man til «Gypsy Biker» og «Long you’ll see/This is what will be’ i overflaten, ser det ut til Walk Home» – we make it’. Helt til du at det er Irakn’roll som kommer til siste vers: – åpner derimot holder ham våken om ‘There’s a fire down below/ produsenten vinduene på nettene.» It’s coming up here … There’s vidt gap og lar frisk luft og GAVIN HAYNES, NME, bodies hanging in the trees/ sollys velte inn over studioet 6. OKTOBER 2007 This på en måte som fanger Bruce og bandet når de er på is what will be’. Der har du sitt mest inspirerte. kjernen i albumet mitt.» Dette er ordene til en «Radio Nowhere», «Your Own Worst Enemy», rasende observatør som har forvandlet «Long Walk Home» (som Springsteen mener maktesløsheten sin til poesi, akkurat som «kunne ha vært på Darkness on the Edge of Dylan gjorde på 60-tallet. Town») og den herlige «Girls in Their Summer Dette baner vei for den mest utpreget Clothes» hadde stått seg på et hvilket som helst politiske låten på albumet, «Last To Die», som Springsteen-album, inkludert Born to Run. siterer en uttalelse fra 1971 fra den hjemkomne Ikke verst for en 58 år gammel ringrev. misfornøyde Vietnam-veteranen John Kerry, På spørsmål fra en irsk intervjuer på slutten 33 år før han tapte valget i 2004: «Hvem blir den siste som må dø for et feilgrep?» Den etterfølges av 2007 om hva som får ham til å holde det gående, svarte en lattermild Springsteen av «Long Walk Home», som tar lytteren med «Desperasjon!» Etter en pause la han til, mer tilbake til settingen for Born in the USAs «My alvorlig, «og lidenskap». Ha mintes deretter noe som hadde skjedd under en konsert noen dager tidligere, mens The E Street Band, «ga full gass som et lyntog. En publikummer holdt opp en plakat med teksten ‘Rage against the dying light’ – det var alt som sto der … Jeg sa, ‘Ja, det er sant – det er det som er tanken’.» Mange av hans forbilder og samtidige klarer Hometown» med en viktig påminnelse om hva bare å klemme ut en klassiker en gang iblant, som betyr mest her i livet idet Bruce synger «Here everybody has a neighbour/Everybody has og flesteparten må nøye seg med å slippe uendelige samlinger med hits fra gamle dager. a friend/everybody has a reason to begin again». Springsteen derimot viste seg på Magic som Så kommer moralen i fortellingen som binder full av inspirasjon, boblende av selvtillit og alle delene sammen til et hjerteskjærende imponerende nok atter en gang helt på høyden budskap, idet en far har sin aller siste samtale av karrieren. «Jeg prøver bare å finne ut av ting», med sønnen, som skal sendes utenlands. Det fortalte han til Elvis Costello på britens er lett å høre de sterke følelsene i vokalen til TV-program Spectacle i januar samme år. «Og Springsteen, noe som underbygges enda mer hvis jeg klarer å finne ut av noe av det for min av bandet. Den avsluttende balladen «Devils egen del, kan jeg kanskje finne ut av det for deg Arcade» bygger seg sakte opp og tar lytteren også. Det er alltid noe på innsiden som dytter med ned på bakkenivå i Irak hvor en soldat deg framover.» innser hvilken forferdelig situasjon han befinner seg i.

ANMELDERNES DOM …

et amerikansk flagg. «We pulled your cycle out of the garage/And polished up the chrome», forklarer den sønderknuste fortelleren. Etter å ha surfet på to store lydbølger skapt av The E Streeters, topper Bruce det med den briljante «Girls in Their Summer Clothes». Han beskrev selv låten, åpenbart fornøyd, som en «croonende 60-tallsballade. Jeg tror ikke jeg har skrevet så romantisk som jeg har tillatt meg selv å gjøre på den låten siden Born to Run». I anmeldelsen sin i Uncut beskrev Andrew Mueller låten som «den beste midtlivskrisehymnen siden Don Henleys ‘Boys Of Summer’. Den fanger perfekt det ganske pussig blandede uttrykket på Magic. Den lefler med ivrig, uimotståelig, full-fartframover- og til helsike-medalt-rock’n’roll. Men i bunnen er det en ettertenksom vandring på leting etter både en personlig og nasjonal uskyld.» Idet låten når sitt ekstatiske toppunkt, blir ord plutselig overflødige, og den rir inn i solnedgangen på «La-la-la-la»harmonier (i likhet med «Gypsy Biker») og Rickenbackere som lyder som klangen av Byrds’ versjon av «Bells of Rhymney». Så får man et pusterom idet Springsteen returnerer til en velkjent del av repertoaret sitt. «I’ll Work For Your Love», som åpner med at pianisten Roy Bittan låner fra «Jungleland», er en oppramsing av katolsk ikonografi og matcher St. Christophers medalje som henger rundt nakken til Bruce på albumomslaget. Den

På Magic var Springsteen full av inspirasjon, boblende av selvtillit og imponerende nok helt på høyden av karrieren.

BRUCE SPRINGSTEEN | 111

Bruce_FINALindd.indd 111

26.02.2019 08:56

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

WORKING ON A DREAM En euforisk start på Obama-æraen, idet en revitalisert og optimistisk Bruce sprer kjærlighetsbudskapet – til og med i matbutikken. AV PETER WATTS

Å MANGE MÅTER ble Bruce Springsteens studioalbum på 00-tallet definert av 11. september og de politiske og følelsesmessige reaksjonene som fulgte i George W. Bushs USA. Det forandret seg – og i hvilken grad!– med Working On a Dream, et album som ble sluppet samtidig med innsettelsen av Barack Obama. Det var stappet med den livlige optimismen typisk for en Springsteen-konsert, og fanget hva valget av Obama ville bety for Bruces blå halvdel av USA. Springsteen har aldri vært redd for å snakke personlig om politikk, men det var først i 2004 at han erklærte støtte til et bestemt parti da han stilte seg bak og deltok i valgkampen for John Kerry. Men Kerry fikk aldri en sang skrevet til seg: Tittelsporet på Working On a Dream ble skrevet til Obama, og Springsteen spilte den live første gang på et valgkamparrangement under kampanjen i 2008. Det falt ikke i god jord hos enkelte fans, siden det kom fra en mann som alltid hadde jobbet for å hindre den politiske splittelsen. Men oppførselen

H 27.

JANUAR 2009

og meningene til Bush og det republikanske høyre betydde i Springsteens øyne at det ikke lenger var mulig å være stille eller nøytral. Og med Obama ble de varme følelsene gjengjeldt – etter sigende skal Obama ha fortalt kona Michelle at den eneste grunnen til at han stilte som presidentkandidat, var at han ikke hadde mulighet til å bli Bruce Springsteen. Et resultat av dette var at albumet, som ble skrevet og spilt inn i løpet av relativt kort tid, ble et jubelrop som kom dypt innenfra rettet mot både det som faktisk foregikk, og mot potensialet til USA etter Bush-æraen. Slik fanget det en veldig spesifikk stemning på et veldig spesifikt tidspunkt i amerikansk historie. Det var det som ble albumets både sterke og svake side. Man kunne høre Springsteens frigjorte holdning i det første verset på åpningssporet «Outlaw Pete», en storslått cowboyfortelling som starter som en parodi og ender i tragedie. «He was born a little baby on the Appalachian Trial/At six months old he’d done three months in jail», synger Springsteen over en kloppetiklopp-rytme. Det er mer enn et hint av «The Ballad of Davy Crockett» her, den ultimate

SANGENE 1 Outlaw Pete HHHHH 2 My Lucky Day HHHH 3 Working On a Dream HHH 4 Queen Of The Supermarket HHH 5 What Love Can Do HHHH 6 This Life HH 7 Good Eye HHHHH 8 Tomorrow Never Knows HHH 9 Life Itself HHH 10 Kingdom of Days HHHH 11 Surprise, Surprise HHHH 12 The Last Carnival HHHHH 13 Bonus track: The Wrestler HHHH Utgitt: 27. januar 2009 Produsert av: Brendan O’Brien Innspilt: Atlanta, New York, Los Angeles, Portland og New Jersey Besetning: Bruce Springsteen; Roy Bittan (piano, orgel, trekkspill); Clarence Clemons (saksofon); Danny Federici (orgel); Nils Lofgren (gitar); Patti Scialfa (vokal); Garry Tallent (bass); Steve Van Zandt (gitar, vokal); Max Weinberg (trommer); Soozie Tyrell (fiolin, vokal); Patrick Warren (orgel, piano, tangenter); Jason Federici (trekkspill) Høyeste listeplassering: UK 1; USA 1

112 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 112

26.02.2019 08:56

BRUCE SPRINGSTEEN | 113

Bruce_FINALindd.indd 113

26.02.2019 08:56

fortiden din. Vi har levd og kommet oss amerikanske helten som «drepte en bjørn da gjennom et sånt mareritt de siste åtte årene. Vi han var bare tre», men etter hvert blir ting mer hadde en historisk blind politisk ledelse som alvorlig. Spenningen stiger, tempoet øker, og ikke brydde seg om fortiden; tusener på Outlaw Pete, som hylles av et munnspill som er tusener av mennesker døde, liv ble ødelagt, og som snytt ut av en av Morricones forferdelige, grusomme ting skjedde fordi det spagettiwestern-komposisjoner, oppfører seg ikke fantes noen forståelse for historien, ingen dårlig, kommer på bedre tanker og slår seg til forståelse for at fortiden er levende, og at ro, men nektes tilgivelse av både en brutal fortiden er virkelig.» dusørjeger og sitt eget skyldtunge hjerte. Det «Outlaw Pete» sa alt dette uten et hint av sorg. var en god, gammel storslått fortelling, og selv «Can you hear me?» er det triumferende om Springsteen hadde skrevet flere slike i de refrenget og Springsteens spydige kommentar senere årene, med «The Hitter», høydepunktet til Bush. Den minnet uforvarende om den fra Devils & Dust som det beste eksemplet, var norske sportskommentatoren som mange år det få som hadde blitt gitt den samme storstilte tidligere på samme måte slengte med leppa til og fargerike innpakningen. Det var en en annen splittende leder med sitt «Maggie vanvittig måte å åpne et album på. Thatcher, kan du høre meg?» da England Og i likhet med alle de beste westernfilmene overraskende tapte en avgjørende kamp i hadde den en dypere mening. Låten hadde et fotball-VM. nøye uttenkt politisk budskap. «Fortiden din vil Den gode stemningen alltid være fortiden din», fortsatte på «My Lucky uttalte Springsteen til The Day», en kjærlighetslåt Observer da han forklarte pakket inn i en vegg av lyd H Sønnen til avdøde Danny «Outlaw Pete». «Du bærer som høres ut som den burde Federici, Jason, bidrar den alltid med deg. Dette er vært på Born to Run, og på med trekkspill på «The Last syndene dine. Du bærer «Working On a Dream», Carnival» dem alltid med deg. Du blir enda en kjærlighetslåt, H Springsteen spilte nødt til å lære deg å leve denne gang saktere og tittelsporet under pausemed dem, og forstå krydret med glad plystring showet til Super Bowl i historien de prøver å fortelle og «sha-la-la»-koring som 2009. deg. Fordi de hvisker deg får en til å innse at H «The Wrestler» vant en framtiden din i øret, og hvis Springsteen aldri før har Golden Globe for beste du ikke hører etter, blir den hørt mer ut som Roy originale filmmusikk-låt. ødelagt av all dritten fra Orbison. Born to Run, et

BOSSFAKTA

annet album som dro veksler på The Byrds, Beach Boys og Phil Spector sett gjennom pubband-briller, var den viktigste referansen fra Springsteens egen katalog, og sjefen selv vedkjente seg likhetene, men la til: «Du hører spor etter Born to Run i alle de andre skivene mine, men hvis du har alle de andre skivene, har du ikke denne – denne tar det i en annen retning.» Springsteen sa også at med Working on a Dream ville han vekk fra «den overfladiske tøffheten» som hadde preget de siste albumene. Det var grunnen til de fengende melodiene, den polerte produksjonen og lette tonen som gjør … Dream til en godbit som er lett å svelge. Passende nok var kjærlighet hovedtemaet – det var framtredende på ni av de tretten låtene, og i bakgrunnen på tre andre. Blant dem var den bibelske malstrømmen av «kjærlighet-underBush-epoken»-låten «What Love Can Do» (som inkluderte en klassisk Springsteen-referanse til «the mark of Cain»), den mer eller mindre forglemmelige valsen «This Life» og iørefallende fyllstoff midtveis i albumet med «Tomorrow Never Knows», en koselig countrysang, og «Life Itself», en standard ballade. Mer minneverdig, av ymse grunner, var «Surprise, Surprise», en fin og feststemt bursdagslåt som hadde vært traust hadde den ikke vært så herlig åpen og ærlig: «Today is your birthday/We travelled so far we two/So let’s blow out the candles on your cake/And we’ll raise a

114 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 114

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE «Queen of the Supermarket». På overflaten var den den tullete dansepartneren til «Girls in Their Summer H «Det er vanskelig å Clothes» fra Magic, hvor forestille seg hvordan Springsteen så ut til å stå Bruce Springsteen kunne med begge beina oppi en ha funnet en albumtittel midtlivskrise. I teksten er som er mer beskrivende for Springsteen «in a wonderful ham selv og det han står for, world where a±ikke alt. I enn Working on a Dream. køen foran kassa er det Det sekstende låttittelens «queen» som studioalbumet hans er på regjerer («Though a mange måter Springsteens company cap covers her rareste og mest hair/Nothing can hide the gjennomført overraskende beauty waiting there»), som til dags dato.» ANDREW låtens forteller er forelsket i. MUELLER, UNCUT, MARS 2009 Ikke bare handler Springsteen matvarene H «Det har aldri før vært sine selv, han gjør det mens en bedre tid å være Bruce han sjekker opp damer. Springsteen på. På dette Springsteen har albumet tar han den helt ut innrømmet at han skrev med å fortelle historier og låten etter sin første tur til avsløre sjelen sin, sjelen til matbutikken på veldig et globalt fenomen.» lenge «og tenkte dette stedet LEONIE COOPER, NME, 28. er noe helt for seg selv. Dette JANUAR 2009 er fantasiland! Det ligger så mye skjult under her! Sammen med Supermarkeder er på en måte skamløse, for de bonussporet «The Wrestler», en hyllest til bugner av utvalg og varer. Som om ‘Har folk en standhaftig taper skrevet til Mickey Rourkes virkelig lyst til å handle i denne butikken, eller film ved samme navn, var disse de eneste vil de bare legge seg ned på gulvet og ha sex?’» låtene som tematisk hørtes ut som om de Dessverre tok ikke Springsteen oss så langt, kunne ha vært en del av Magic, trass i at de to men han ga oss i det minste en fet tekstlinje som albumene ble skrevet nesten samtidig. gjorde den tvilsomme, men bekymringsløse «Good Eye» skilte seg mer ut og var en av få låten verdt det: «As I lift my groceries into the låter som cart/I turn back for a moment and catch a smile/ ikke skled lett inn i kjærlighet eller dødenThat blows this whole fucking place apart.» Det kategorien. Det var en jamrende bit er en linje full av livsglede og som viser sørstatsblues, vill og forvrengt, full av Tom fingeren, og på et album fullt av kjærlighetslåter Waits-aktige hvin som gikk i loop, og et er det denne setningen som kommer nærmest voldsomt munnspill, et instrument som gis en virkeligheten. Den illustrerte også den lette tonen som gjorde albumet så kjærkomment, men som samtidig viste seg å være dets svake punkt. I både ånd og temperament var Working On a Dream et album skapt i tiden etter Bush, et forsøk på å ri den positive bølgen som Obamas valgseier og avvisningen av Bush-ideologien skapte. Men det bommet på tidsånden. Albumet ble skrevet djevelsk framtoning i avgjørende øyeblikk på og spilt inn samtidig som USA sto på kanten av albumet. Her ikledde Springsteen seg en sin verste nedgangsperiode siden 1929 – et skikkelse som skilte seg ut fra de andre på skiva direkte resultat av 30 år med en nyliberal – en halvveis angrende kriminell og synder økonomi ute av kontroll – men det fantes ikke så som «Swore to you my darlin’, you were the only mye som et hint på Working On a Dream om one/But I had my good eye to the dark and my bølgen som skulle komme til å skylle over blind eye to the sun». Den klokket inn på kun tre Springsteens typiske valgkrets – en bølge av minutter, men ble husket mye lenger, for den folk som kom til å miste hjemmene og jobbene var radikalt forskjellig fra alt annet på albumet. sine. Den hintet muligens om en ny retning Det var forståelig på den tiden; ObamaSpringsteen kunne utforske nå som vokalen effekten så ut til å påvirke alle, den var feelgoodhans hadde fått de skrammene og riftene av faktoren som jaget det negative på dør, men i erfaring som er så avgjørende i troverdig blues. ettertid ser det ut som en vanvittig Der Neil Young alltid klarer å kaste alle forglemmelse – og en som Springsteen naturlig hemninger, tillater Springsteen seg – i hvert fall nok skulle slite med å kompensere for på sin på studioinnspillinger – sjelden den gleden. neste utgivelse. Noe som tar oss rett til den problematiske

ANMELDERNES DOM …

glass or two», synger Springsteen og etterlikner Paul McCartney i tre og et halvt minutt. Det var et annet tema som kom til syne her; at årene går, og Springsteen tok opp det å bli eldre flere ganger på albumet. På «Life Itself» spør han «Why do the things we treasure most/Slip away in time/Till to the music we grow deaf/To God’s beauty blind?», og på den smarte, svingende «Kingdom of Days», en hyllest til tilfredsstillelsen et langvarig forhold kan by på, synger han nydelig «I don’t see the summer as it wanes/Just a subtle change of light upon your face». Springsteen fortalte til Rolling Stone at Working on a Dream var ei «rockeskive om døden og kjærlighet», og mens det første var naturlig siden Springsteen selv hadde passert 60, var det også fordi han nylig, for aller første gang, hadde stått ansikt til ansikt med døden i egne rekker. «The Last Carnival» var helt åpen om dette og var en rørende hyllest til den første i The E Street Band til å gå bort, organisten Danny Federici. «Den begynte som et forsøk på å forsone seg med at han var gått bort», sa Springsteen. «Han var en del av den lyden bandet vokste opp med, og fra nå av vil den for alltid være borte .» Sangen var en oppfølger til «Wild Billy’s Circus Story» fra 1973 og en vakker akustisk ballade hvor Springsteen sørger. «We’ll be riding the train without you tonight.»

Det er de fengende melodiene, den polerte produksjonen og den lette tonen som gjør Working On a Dream til en godbit som er lett å svelge.

BRUCE SPRINGSTEEN | 115

Bruce_FINALindd.indd 115

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

LIVEALBUMENE

Det er showtime! Opplev kraften og storslagenheten når Bruce står på scenen med sine fem offisielle liveutgivelser. AV TERRY STAUNTON

LAKATENE SOM HANG rundt om i den engelske hovedstaden høsten 1975, var et bevis på at hypen levde i beste velgående. «Endelig … London er klar for Bruce Springsteen & The E Street Band!» skrek de, som om de varslet at rockens gjenoppstandelse var nær. Men den aggressive markedsføringen i forkant av hans første opptreden i Storbritannia, var ikke noe hovedpersonen selv var særlig begeistret for. Så lite at han satt og rev i stykker flyere på spillestedet bare minutter før han gikk på scenen. Men selv om han kanskje var imot hele promosirkuset, var konserten han spilte på Hammersmith Odeon denne kvelden 18. november, utvilsomt et høydepunkt i Springsteens karriere. Columbia Records visste at de hadde en singer-songwriter med en stor dybde og visjon, og de visste i tillegg at det som skilte ham fra andre, var den eksepsjonelle sceneutstrålingen og evnen han hadde til å kommunisere med publikum og holde det gående i tre timer. Selv om et studioalbum nå og da har blitt møtt med (en relativ) stillhet, har det aldri tatt vekk glansen fra Springsteen som liveartist. Rocken har mange fascinerende frontfigurer, men ofte finnes det en usynlig barriere mellom publikum og artister som en Jagger eller en Plant. Springsteen, derimot, har en særegen evne til å fjerne alt som har med berømmelse og stjernestatus å gjøre, og til å kommunisere med fansen sin ansikt til ansikt. Nettopp derfor er et livealbum med Springsteen noe mer enn bare en «pause»utgivelse i påvente av at artisten skal føle seg inspirert igjen. Det er også noe mer enn det uunngåelige merchandise-produktet som kommer etter en turné, noe band som Rolling Stones har blitt så glade i. Katalogen til Springsteen inneholder fem konsertalbum, og hver av dem påberoper seg en relevans i karrieren hans. Etter at han brukte nesten ett år på å turnere verden rundt med Born in the USA, hadde det

vært helt naturlig med tanke på markedsføring om han hadde gitt ut en turnésuvenir. Men i stedet trålet Springsteen arkivene og kom opp med giganten Live 1975–85, utgitt som fem vinylalbum eller tre CD-plater. Rekkefølgen var for det meste kronologisk, med hovedtyngden av de tidligste låtene tatt fra en radiosending fra The Roxy i Los Angeles bare uker etter at Darkness on the Edge of Town havnet i butikkhyllene i 1978 («1975» i albumtittelen er representert med kun én låt, åpningssporet «Thunder Road»), fra den tiden The E Street Band fortsatt var vant til å spille på mindre innendørs konsertsteder. Trass i bandets kraft er det «Rosalita» og en coverversjon av Eddie Floyds «Raise Your Hand» som illustrerer hvordan Springsteen danner et intimt bånd med publikummet sitt, og drar dem inn slik at de blir en del av

når det gjelder raseri, en skrikende anklage mot det økonomiske skillet som ble resultatet av Reagan-æraen («I’m sleepin’ up in front with my wife/Billy club tappin’ on the windshield in the middle of the night/Says ‘Move along, man, move along’»). Hvis en slik gigantisk utgivelse opprinnelig ble sett på som en taking-care-of-business-oppsummering av The Boss’ første tiår, gjorde «Seeds», med sin dunkende E Street funkrock-rytme oss obs på at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår og mange fiender som skal overvinnes. Selv om rekkefølgen bestemmes av datoene for når konsertene fant sted, gjelder ikke det alltid for når låtene ble spilt inn i studio. Derfor slutter samlingen som på en virkelig konsert; teppet går ned med den reflekterende «My Hometown», før trioen med eksplosive ekstranumre «Born to Run», «No Surrender» og «Tenth Avenue Freeze-Out». Bruce kommer så ut igjen på scenen en siste gang for å sende oss hjem med den ømme godnattsangen «Jersey Girl», Tom Waits’ låt som Springsteen uventet gjorde til sin egen, og som med tiden har blitt selve definisjonen på den åndelige, følelsesmessige og – naturlig nok – geografiske arven til alt Springsteen gjør.

Springsteen danner et intimt bånd med publikummet sitt, og drar dem inn slik at de blir en del av opptredenen … opptredenen. Paradoksalt nok, når låter fra Nebraska (tittelsporet, «Johnny 99») blir spilt for et publikum på senere konserter, virker de nesten klinisk løsrevet fra situasjonen, som om Springsteen sitter i vitneboksen i en rettssal. Gjennom 40 låter byr albumet på ekstreme kontraster i måten det framstiller helten vår på: den livlige showmannen («Fire»), den angrende skriftefaren («My Hometown»), den desperate elskeren («Because the Night»), den rastløse outsideren («Hungry Heart») og det rasende offeret for sterke pengekrefter («Seeds»). Det er denne siste låten som har gjort at Springsteen skårer høyt når det gjelder å tale den lille manns sak mot makten. Datert tilbake til Born in the USA-turnéen i 1985 overgår den til og med albumets ofte misforståtte tittelspor

ET FANTES INGEN arv å hvile seg på for MTV Plugged fra 1993. Albumet ble innspilt i de

rene og pene Hollywood-studioene til Warner Brothers med de samme musikerne Springsteen hadde med seg på Human Touch og Lucky Town, av fansen kalt «Det Andre Bandet». Med et smil motsetter Springsteen seg TV-kanalens populære Unplugged-serie med intime konserter (på albumomslaget er de to første bokstavene i ordet strøket over [se motsatt side]), og han holder seg til formatet kun på den nye åpningslåten, rockabillyflørten «Red Headed Woman». Resten av konserten er en frustrerende blandet affære, hvor det nye bandet høres rufsete ut og som om de ikke har øvd nok,

116 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 116

26.02.2019 08:57

BRUCE SPRINGSTEEN | 117

Bruce_FINALindd.indd 117

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE selv på låter de har vært med på skape («Better Days», «Man’s Job»), og sørgelig nok klarer de ikke å formidle nyansene i «Atlantic City». De nærmer seg den mer spontane ånden til The E Street Band på nyere ballader som «If I Should Fall Behind» og «I Wish I Were Blind», sistnevnte får et hint av myk calypso som får en til å tenke at Ben E. King eller Clyde McPhatter kunne ha fått en stor hit med denne låten for 30 år siden. «Thunder Road» gis en mindre ansiktsløftning og blir presentert som en nesten-ballade med Springsteen og gitar akkompagnert av Roy Bittans sakrale orgel. Allikevel får den lytteren til å bli sittende og vente på at resten av The E Streeters skal komme veltende inn på det siste verset. Det skjedde ikke før på Live In New York City fra 2001, spilt inn i Madison Square Garden på sommeren året før, en gjenforening så uanstrengt og sømløs at det virker som om The E Street Band kom på banen igjen bare sekunder etter det siste smellet fra cymbalene til Max Weinberg tolv år tidligere. Men å gå tilbake i studio for en lengre periode har den effekten at det lader batteriene, og på albumet (som i likhet med MTV-konserten ble spilt inn spesielt for TV, i dette tilfellet for HBO) er det tydelig at musikerne gjør det like mye for sin egen del som for det utsolgte konsertlokalet. De drar tilbake til fortiden med en ny versjon av «Tenth Avenue Freeze-Out» som sneier innom deler av The Impressions’ «It’s Alright» og Al Greens «Take Me to the River», mens «Two

Hearts» glir over i Marvin Gayes «It Takes Two» på en måte som sender tankene til Springsteen og gjengen som i ungdomstiden slenger innom Stone Pony eller en hvilken som helst klubb på østkysten. «The River» har gjennomgått drastiske endringer, strippet ned til piano, saksofon, munnspill og trekkspill, og har blitt til en mørk klagesang på linje med Born to Runs «Meeting Across the River». Karakterene er de samme som før, men den nye settingen gjør den vanskelige situasjonen de befinner seg i enda mer håpløs. På samme måte kommer «Born in the USA» i en ny versjon med kun slidegitar og klagende glefsing, noe som transporterer låten vekk fra stadion-allsang til lyskrysset til Robert Johnson. Av de to nye låtene sender «Land of Hope and Dreams» tankene til den energiske optimismen på de mest oppløftende låtene på The River samtidig som den nikker respektfullt i retning Woody Guthrie (den dukket senere opp på Wrecking Ball fra 2012). Refrenget er basert på en tradisjonell negro spiritual, «This Train (is Bound For Glory)». Men det er «American Skin (41 Shots)» som står ut som den sentrale låten i hele samlingen. Den er uten tvil Springsteens mest kontroversielle noensinne, og et sjeldent tilfelle hvor han har skrevet en protestsang om en spesiell hendelse. I februar 1999 ble Amadou Diallo, en innvandrer fra Guinea, skutt 41 ganger av fire politimenn fra NYPDs beryktede avdeling for gatekrimi nalitet. Han matchet signalementet og ble

LIVE 1975–85

MTV PLUGGED

Utgitt: 10. november 1986 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau, Chuck Plotkin Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill); Steve Van Zandt (gitar, bakgrunnsvokal); Clarence Clemons (saksofon, bakgrunnsvokal); Danny Federici (orgel, piano, trekkspill, synth, bakgrunnsvokal); Roy Bittan (piano, synth, bakgrunnsvokal); Garry Tallent (bass, bakgrunnsvokal); Max Weinberg (trommer); Nils Lofgren (gitar, bakgrunnsvokal); Patti Scialfa, Howard Kaylan og Mark Volman (bakgrunnsvokal); The Miami Horns – Stan Harrison (tenorsaksofon), Eddie Manion (barytonsaksofon), Mark Pender (trompet), Richie «La Bamba» Rosenberg (trombone) Høyeste listeplassering: England 4.; USA 1.

Utgitt: 12. april 1993 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill); Shane Fontayne (gitar); Crystal Taliefero (gitar, bakgrunnsvokal); Tommy Sims (bass); Roy Bittan (tangenter); Zacharay Alford (trommer); Gia Cambotti, Carol Dennis, Cleopatra Kennedy, Bobby King og Angel Rogers (bakgrunnsvokal), Patti Scialfa (gitar, vokal på «Human Touch») Høyeste listeplassering: England 4.; USA 189.

LIVE IN NEW YORK CITY Utgitt: 27. mars 2001 Produsert av: Bruce Springsteen, Chuck Plotkin Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill); Steve Van Zandt (gitar, bakgrunnsvokal); Clarence Clemons (saksofon, bakgrunnsvokal); Danny Federici (orgel, piano, trekkspill, synth, bakgrunnsvokal); Roy Bittan (piano, synth, bakgrunnsvokal); Garry Tallent (bass, bakgrunnsvokal); Max Weinberg (trommer); Nils Lofgren (gitar, bakgrunnsvokal); Patti Scialfa (bakgrunnsvokal) Høyeste listeplassering: England 12.; USA 5.

feilaktig tatt for å være en serievoldtektsmann. Da Diallo stakk hånden inn i jakken for å finne fram legitimasjon, begynte politimennene å skyte under påstand om at de trodde han var i ferd med å rette et våpen mot dem. Springsteen skrev låten etter at politimennene ble frifunnet av en jury ett år senere, og spilte den for første gang i Atlanta i forkant av sine ti konserter i Madison Square Garden. Da The E Street Band ankom New York, hadde en av byens fagforeninger for politimenn, Patrolmen’s Benevolent Association of the city of New York, oppfordret til boikott av konsertene. Foran en stor gruppe fra Manhattan-politiet fortalte lederen Patrick Lynch: «Det er ingen grunn til at en millionær skal komme ned hit og tjene penger på en forferdelig tragedie.» Datidens borgermester Rudolph Giuliani kom med sin egen fordømmelse: «Trass i frifinnelsen er det fortsatt noen som prøver å skape inntrykk av at politimennene er skyldige.» Selv om teksten aldri nevner verken Diallos navn eller dødsfallet, ble åpningen av refrenget («Is it a gun? Is it a knife? Is it a wallet? This is your life») av mange tolket som en referanse til lovens lange arm som blir skyteglad når den støter på afroamerikanere. Budskapet i låten er åpenbart viktig for Springsteen; idet hvert bandmedlem i tur og orden messer «41 shots» over de første akkordene, kommer han med en forsiktig formaning til de publikummerne som har begynt å klappe. «Vi trenger litt stillhet», hvisker han. Det rolige verset bygger seg opp til et buldrende raseri av et refreng og fjerner

HAMMERSMITH ODEON, LONDON ’75 Utgitt: 28. februar 2006 Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau, Barbara Carr, Thom Zimny Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar, munnspill); Steve Van Zandt (gitar, bakgrunnsvokal); Clarence Clemons (saksofon, bakgrunnsvokal); Danny Federici (orgel, piano, trekkspill, bakgrunnsvokal); Roy Bittan (piano, bakgrunnsvokal); Garry Tallent (bass, bakgrunnsvokal); Max Weinberg (trommer) Høyeste listeplassering: England 33.; USA 93.

LIVE IN DUBLIN Utgitt: 5. juni 2007 Produsert av: Bruce Springsteen, John Cooper Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar); Sam Bardfeld (fiolin, bakgrunnsvokal); Art Baron (susafon, trombone, mandolin, blikkfløyte, eufonium); Frank Bruno (gitar, field tromme, bakgrunnsvokal); Jeremy Chatzky (bass); Larry Eagle (trommer, perkusjon); Clark Gayton (trombone, perkusjon, bakgrunnsvokal); Charlie Giordano (trekkspill, piano, orgel, bakgrunnsvokal); Curtis King Jr. (perkusjon, bakgrunnsvokal); Greg Liszt (banjo, bakgrunnsvokal); Lisa Lowell (bakgrunnsvokal); Ed Manion (saksofon); Cindy Mizelle (bakgrunnsvokal); Curt Ramm (trompet); Marty Rifkin (steelgitar, dobro, mandolin); Patti Scialfa (gitar, bakgrunnsvokal); Marc Anthony Thompson (gitar, bakgrunnsvokal); Soozie Tyrell (fiolin, bakgrunnsvokal) Høyestes listeplassering: UK 21; USA 23

118 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 118

26.02.2019 08:57

COVER THEM!

Wembley stadion, London, juli 1985.

som om den var fansens mangeårig favorittlåt. Mens The E Street Band tok seg nok en pause, blandet Springsteen tradisjonell folk fra We Shall Overcome med klassikere fra katalogen på Live in Dublin, backet av hele 17 musikere. Nok en gang demonstrerer Bruce hvor komfortabel han er i rollen som sjef, denne gang for det han kaller sitt «folk big band». Trass i alle de skranglete låtene som har overlevd flere generasjoner, det som imponerer, er den uanstrengte måten Springsteens egne låter glir inn i det tradisjonelle formatet på; banjoen på «Atlantic City» kunne ha vært tatt rett fra filmmusikken til Bonnie & Clyde, mens «Highway Patrolman» avslører skjulte keltiske røtter. Hvis Live in New York City var lyden av en Springsteen som fant tilbake til røttene sine, er dette albumet hvor han kommer i nærkontakt med nesten et århundre med amerikansk musikk, enten det er arbeidersanger («Erie Canal»), gospel («This Little Light of Mine») eller ørkentoner paret med New Orleans jazz («How Can a Poor Man Stand Such Times and Live?»). Ved å skru klokka tilbake på den musikalske arven til et land, viser Bruce oss nøkkelen som låser opp dørene til hans egen kunst, nysgjerrighet og utømmelige inspirasjon.

«Boom Boom» – John Lee Hooker «Born to Be Wild» – Steppenwolf «Boys» – The Shirelles «Brown Eyed Girl» – Van Morrison «California Sun» – The Rivieras «Can’t Help Falling in Love» – Elvis Presley «Chimes of Freedom» – Bob Dylan «Coma Girl» – Joe Strummer «Da Doo Ron Ron» – The Crystals «Double Shot of My Baby’s Love» – The Swingin’ Medallions «Dream Baby Dream» – Suicide «Forever Young» – Bob Dylan «Gloria» – Them «Great Balls of Fire» – Jerry Lee Lewis «Hard Times» – Stephen Foster «Higher And Higher» – Jackie Wilson «Hold On, I’m Comin’» – Sam & Dave «(I Don’t Want To) Hang Up My Rock’n’roll Shoes» – Chuck Willis «I Fought the Law» – Bobby Fuller «I’m Bad, I’m Nationwide» – ZZ Top «Jersey Girl» – Tom Waits «Keep the Car Running» – Arcade Fire «Love of the Common People» – Nicky Thomas «London Calling» – The Clash «Louie Louie» – The Kingsmen «Mony Mony» – Tommy James & The Shondells «Mustang Sally» – Wilson Pickett «My Ride’s Here» – Warren Zevon «Not Fade Away» – Buddy Holly «Pretty Flamingo» – Manfred Mann «Quarter To Three» – Gary US Bonds «Raise Your Hand» – Eddie Floyd «Ramblin’ Gamblin’ Man» – Bob Seeger «Ring of Fire» – Johnny Cash «Rockin’ All Over the World» – John Fogerty «Roll Over Beethoven» – Chuck Berry «Save the Last Dance For Me» – The Drifters «Seven Nights To Rock» – Moon Mullican «Summertime Blues» – Eddie Cochran «Sweet Soul Music» – Arthur Conley «This Land is Your Land» – Woody Guthrie «Trapped» – Jimmy Cliff «Twist and Shout» – The Isley Brothers «Viva Las Vegas» – Elvis Presley «War» – Edwin Starr «When Will I Be Loved?» – The Everly Brothers « Who’ll Stop the Rain?» – Creedence Clearwater Revival «Wooly Bully» – Sam The Sham & The Pharaohs «You Never Can Tell» – Chuck Berry “You Really Got Me” – The Kinks

NEAL PRESTON/CORBIS

enhver mistanke om at albumet skulle være et (om enn spektakulært) «golden oldies»-show. Tatt i betraktning Springsteens mange storskala-konserter de siste årene, som den legendariske Glastonbury-opptredenen i 2009, er det rart å tenke på ham i et miniatyrlokale med bare litt over 3600 sitteplasser, men man får følelsen av at The E Street Band klumper seg sammen for å beskytte seg på Hammersmith Odeon Live ’75, livedebuten i Storbritannia som ikke ble utgitt før i 2005 – først på DVD som en del av jubileumsutgaven av Born to Run da den fylte 30 år, og så på CD året etter. Det er ikke usannsynlig at den massive hypen i forkant av konserten gjorde dem enda ivrigere, mer kampklare og innstilt på å stoppe alle anklager om «keiserens nye klær». Det er en oppsiktsvekkende godt forberedt konsert, nummeret inntil rigid noen ganger, hvor «Born to Run» og «She’s the One» sparker i gang uten de stemningsfulle pusterommene fra studioversjonene. Spillingen flyter bedre når det nærmer seg midtveis i konserten, foten glir vekk fra pedalen på «Backstreets» og «Kitty’s Back», sistnevntes småfrekke blanding med «Moondance» synes å nikke til alle anmeldere som nevnte Van Morrison i Springsteens tidlige år. Og trass i at «Jungleland» den gang var kun den lengste låten på hans siste – og bare middels suksessfulle – album, blir den kastet ut fra scenen med en kraft og intensitet

50 SANGER TOLKET AV THE BOSS LIVE ELLER PÅ PLATE

BRUCE SPRINGSTEEN | 119

Bruce_FINALindd.indd 119

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

THE PROMISE Brightness on the edge of town! De tapte godlåtene fra 1977 og 1978 blir endelig pusset opp. AV GRAEME THOMSON

H 16.

KOMMENTARENE TIL THE Promise, et

dobbeltalbum med 22 låter opprinnelig innspilt i 1977 og 1978, forklarer Bruce Springsteen hovedprinsippene for de legendariske innspillingene som resulterte i Darkness on the Edge of Town. Han skriver at disse var «kraft, åpenhet, nøysomhet». Det er viden kjent at Springsteen på den tiden befant seg mellom to uværsstormer. Den ene var den plutselige kjendisstatusen, den andre et søksmål mot tidligere manager Mike Appel. Bevisene hinter om at han synes den førstnevnte var langt vanskeligere å håndtere. Etter å ha blitt skutt inn i stjernehimmelen med Born to Run i 1975, var Springsteen nå døgnet rundt på vakt mot hypen. Han bestemte seg for at det neste albumet skulle bli «et svar på min egen flaks og lykke, og en måte å reflektere over hva jeg skylder folka jeg vokste opp sammen med». Mens de første tre skivene hans hadde vært ville, energiske og teatralske affærer med sirkusmusikk, urbane sigøynere og romantiserte gatefolk-karakterer, var målet med Darkness … å fjerne all farge helt til alt som sto igjen, var det han beskrev som «en apokalyptisk storhet». Eller som den nye manageren og produsenten Jon Landau sa: «Vi

NOVEMBER 2010

ville ha kaffen svart.» Han ble helt besatt av å skildre småbyvirkeligheten, det harde livet med kompromisser, skuffelser og moralsk ambivalens sett opp mot et bakteppe av sosial og økonomisk depresjon i tiden etter Vietnamkrigen. Musikken fulgte i samme spor. Da albumet endelig kom ut i 1978, var Darkness on the Edge of Town kompromissløs og strippet for all unødig staffasje. At Springsteen betalte en høy pris for sitt svart-hvite tunnelsyn, blir tydelig på The Promise, et album som består av overskuddsfettet som ble brutalt skrellet vekk da Springsteen fulgte instinktene sine. Etter å ha spilt inn over 40 låter ved Record Plant i New York i løpet av 1977 og 1978, blir historien om disse «tapte« låtene – kanskje til og med det Store Tapte Albumet – endelig fortalt (selv om flere av låtene fra disse innspillingene dukket opp på The River og Tracks). I Thom Zimnys glitrende film som følger med «deluxe»-versjonen av The Promise, ser man de overfylte notatblokkene og «haugen med stæsj» som Springsteen brukte til å forme skallet til Darkness … Zimnys film fanger både irritasjonen og beundringen som Landau og The E Street Band føler idet sjefen deres stenger ute alt rundt seg i jakten på lyden han hører inni hodet. Med vilje avviser han alt som kan minne om det han kaller «den uendelige jakten på

SANGENE 1 Racing in the Street (’78) HHHH 2 Gotta Get That Feeling HHH 3 Outside Looking in HHH 4 Someday (We’ll Be Together) HHH 5 One Way Street HHHH 6 Because the Night HHHH 7 Wrong Side of the Street HH 8 The Brokenhearted HHH 9 Rendezvous HH 10 Candy’s Boy HHH 11 Save My Love HHH 12 Ain’t Good Enough For You HHHH 13 Fire HHHH 14 Spanish Eyes HH 15 It’s a Shame HHH 16 Come On (Let’s Go Tonight) HHH 17 Talk To Me HHH 18 The Little Things (My Baby Does) HHH 19 Breakaway HHH 20 The Promise HHHHH 21 City of Night HHHH 22 The Way (hidden track) HHHH Utgitt: 16. november 2010 Selskap: Columbia Innspilt: Record Plant, New York (1977–78); Stone Hill Studios, New Jersey (2010) Produsert av: Bruce Springsteen, Jon Landau, Steve Van Zandt Besetning: Bruce Springsteen (førstevokal, sologitar, munnspill); Roy Bittan (piano, vokal; Clarence Clemons (saksofon, vokal); Danny Federici (orgel, klokkespill); Patti Scialfa (bakgrunnsvokal); Garry Tallent (bass); Steve Van Zandt (rytmegitar, vokal); Max Weinberg (trommer); Tiffany Andrews, Corinda Crawford, Antoinette Savage, Soozie Tyrell, Michelle Moore (bakgrunnsvokal); Barry Danielian, Rick Gazda, Bob Muckin, Curt Ramm (trompet); Stan Harrison (tenorsaksofon); Ed Manion (barytonsaksofon); Dan Levine, Richie Rosenberg (trombone); David Lindley (fele) Høyeste listeplassering: England 7.; USA 16.

120 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 120

26.02.2019 08:57

BRUCE SPRINGSTEEN | 121

Bruce_FINALindd.indd 121

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

The E Street Band cirka 1978: (fra venstre til høyre) Roy Bittan, Clarence Clemons, Garry Tallent, Max Weinberg, Springsteen, Steve Van Zandt, Danny Federici.

NÅ» i popmusikken. I stedet overgir seg han seg fullt og helt til evig aktuelle temaer som sannhet og konsekvens. Dette strenge regimet tillot ingen låter om frigjøring eller det å komme seg vekk, og ingen muligheter for et pusterom. Det finnes ingen festlige fredagskvelder på Darkness …, men en låtskriver så instinktiv og anerkjent som Springsteen kunne ikke simpelthen bare skru av den kilden. Side om side med det Steinbeckaktige sporet han var på i denne tiden, fantes det en annen Springsteen, den versjonen som følger hovedlinjene i pophistorien og er i stand til å klemme ut tre minutter lange jukeboks-klassikere på null komma niks. Det er denne Springsteen vi ser mest av på The

Promise, en fyr hvis eneste valg på den tiden var å gi disse fete låtene nye og bedre hjem. Det er grunnen til at The Pointer Sisters, via Robert Gordons opprinnelige coverversjon, fikk en kjempehit med «Fire», og Patti Smith – som spilte inn Easter i studioet vegg-i-vegg – fikk muligheten til å sette sitt avtrykk på «Because the Night». Så det er lett å se The Promise som den utadvendte og livlige tvillingen til Darkness …, men som album står det også trygt på egne bein. Det er delvis takket være den uvanlige måten det ble laget på. Dette er for det meste rester etter en innspilling hvor de originale opptakene fra 1970-tallet ble pusset på og utvidet i studioet på gården til Springsteen i 2010. «Der hvor det var behov for det, jobbet jeg

med låtene for å bringe dem til live», skriver han i kommentarene til platen. «Mange av dem er urørte og akkurat slik de ble spilt inn den gangen.» Egentlig ikke så mange av dem. Oppussingen har blitt gjort mest – og er tydeligst – på hovedvokalen, sannsynligvis fordi Springsteen aldri kom lenger enn til å legge på testvokal. Derfor er The Promise til tider en bisarr opplevelse for lytteren som hører en 60-åring som prøver å høres ut som sitt 28 år gamle jeg. Det er også lett å høre at albumet har blitt pusset opp med strykere, blåsere og bakgrunnsvokal, og at det har fått mer kjøtt på beinet i arrangementene. Når det gjelder «Save My Love», er innspillingen av denne låten skrevet på 70-tallet helt ny. Balansen mellom det gamle og nye er ikke helt sømløs, men blir i det store og hele ivaretatt med stil og finesse. Denne blandingen gir kanskje i enkelte tilfeller The Promise et snev av noe merkelig. Samtidig er det også dette som gir den en unik identitet når det gjelder lydbilde, ved å plassere den et eller annet sted mellom den løsslupne Springsteen fra midten av 70-tallet og den stringente dynamikken fra senere utgivelser. I motsetning til bildet på albumcoveret er innholdet en fargerik blanding av varme pastisjer, skranglete hurralåter, melodramatiske ballader og gjenbesøk av kjente arketyper – side om side med et knippe fantastiske låter fulle av substans. Der de ti

122 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 122

26.02.2019 08:57

låtene på Darkness … ble tilpasset en helt bestemt atmosfære og uttrykk, ble ikke sporene på The Promise møtt med like enorme intensjoner. Ofte er ikke målet deres annet enn å være lyden av et gladband som opptrer på puber med rock’n’roll, feberhet R & B, radiovennlig soul og klassisk 60-talls pop. Helt i tråd med ei skive som ofte legger mer vekt på musikken enn tekstene, er den full av Springsteenskrøner om bygater og sene netter. Dette er låter som handler om å gå ut, møte jenter og å vinne og tape i kjærlighet. Det er lett å se hvorfor han følte at en tekstlinje som «We ain’t got no money but we don’t care» ikke passet inn på Darkness …, men at den er helt grei i en setting hvor ikke alt håp er ute. Beviset er «Save My Love», en stor og varmhjertet omfavnelse hvor pianoet til Roy Bittan og trommene til Max Weinberg rammer inn en klassisk fortelling om optimisme som overlever mot alle odds. Man får en god følelse av at disse sangene ble skrevet i full fart og spilt inn uten problemer. Noen av dem er skrevet av en mann som ikke skammer seg over å være en fan, for Springsteen bekrefter at han er god til å etterlikne når han aper etter heltene sine. Han blir til en brummende Buddy Holly på den rata-tat-rytmiske «Outside Looking in», besøker Roy Orbison igjen på «The Brokenhearted» og «Someday (We’ll Be Together)» og gir nytt liv til The Searchers‘ «When You Walk in the Room» på den skranglende «Rendezvous». Selv om «Fire» ble en hit for The Pointer Sisters i 1979, ble den skrevet etter at Springsteen så Elvis Presley opptre i Philadelphia i 1977, og høres også slik ut. Over et luftig og basstungt groove blir The Boss The King. Med den fantastiske «City of Night» ble det tydelig at Springsteen hadde lagt merke til den andre Elvis også. Den nære, raspete vokalen hans er et tydelig nikk til Costello, mens den stakkato «hey hey» etterlikner «Less than Zero». Med et smil om munnen dyrker han fascinasjonen for Phil Spector på «The Little Things (My Baby Does)» og den pulserende «Gotta Get That Feeling», som tar alt –heseblesende trommer,

vegger av blåsere og energisk overskudd enn frenetisk «call-andsolid håndverk. response»-bakgrunnsvokal Allikevel er det spor av ekte genialitet på The – og mikser det inn i en låt Promise, med låter som som ellers hadde vært en H «Trass i at det ble spilt gjør albumet til langt mer heller standard inn samtidig som Darkness enn en fotnote. «One Way opprører. on the Edge of Town, er Street» er saktegående, Det er gøy å dra en linje dette bortgjemte albumet trist og ensom, med mellom noen av de minst den direkte motsatsen saksofonen til Clarence utviklede låtene på The til sin tvilling: storslått, Clemons som skjærer Promise og versjonene modig, fargerikt og fullt gjennom den flombelyste Springsteen senere utga på av fengende hooks og melankolien som et offisielle album. Her føles ruvende mellomspill. blinkende blålys. «Racing in the Street (’78)» Sagt med ett ord: «Because the Night» er uten tvil som en oppfølger til spektakulært.» like glimrende, hvor «Thunder Road», der den BUD SCOPPA, UNCUT, Springsteen synger den åpner med den samme NOVEMBER 2010 omskrevne teksten til kombinasjonen av H «Siden USA er på full Patti Smith i stedet for sin dramatisk piano og et enslig fart til å bli en farse, er det egen originaltekst, og på munnspill. Den mangler opp til Bruce Springsteen den måten vedkjenner seg den plagede emosjonelle å heve verdighetens fane. at hennes versjon har blitt tyngden fra versjonen på Og det er nettopp hva den som gjelder. Akkurat Darkness …, og melodien er The Promise gjør. Det er som når Bob Dylan spiller langt mer forsiktig og i et fengslende portrett av «All Along the bakgrunnen, men den en musiker på høyden av Watchtower» og det høres bygger seg opp med en karrieren.» ut som en coverversjon av energi som står godt til ALEX DENNEY, NME, 20. artistens egen låt. stemningen på albumet NOVEMBER 2010 Hvis vi anser The som helhet. Den anonyme Promise som det «Spanish Eyes» åpner med nærmeste man kom et album til å fylle den tre to verselinjer som til slutt fant et hjem på «I’m år lange pausen mellom Born to Run og dens on Fire» i 1984, og «Candy’s Boy» leker – ganske oppfølger, faller bitene på plass med de siste ordinært – låtene idet de ser ut til å overlappe. Den med en idé som skulle utvikle seg til den lagt feststemte delen av albumet glir over i en kald, mer ambisiøse «Candy’s Room». Den nedtonet soloppgang som en forløper til nedtonede «Come On (Let’s Go Tonight)», som Darkness … Den dystre «Breakaway» plasserer er bygget rundt sentimentet «the night Elvis Sonny fra «Racing in the Street» i Presley died», har det samme arrangementet hotellrommet hvor «he dealt his life away». og melodien som «Factory» på Darkness … Låten er en fortelling om umulige valg og Det er en fornøyelig musikalsk heisatur, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor store deler løsepenger som før eller senere må betales, og glir over i det seks minutter lange tittelsporet, av en låt som opphavsmannen endte opp med å The Promise opprinnelig ble satt på vent. fjerne fra Darkness … fordi den ikke passet inn. Fattigmannsbluesen til «Ain’t Good Enough Men den dag i dag er det vanskelig å se hvorfor. for You» er klassisk underholdning, med en En stor låt med elegante overganger, vakre uimotståelig duvende rytme, skrålende strykere og Bittans piano som får det til å røske bakgrunnsvokal og hender som klapper over i hjerterøttene. Storslåtte «The Promise» er livlig feststemning. Det er en type låt som klassisk Springsteen. Når det gjelder teksten, Springsteen ser ut til å klare å skrive i søvne, bruker den bruddet med Mike Appel som et men den blir ikke mindre morsom av den utgangspunkt for en moralsk fortelling om to grunn. På samme måte er «Talk To Me» og «It’s venner som ødelegges av handlingene sine. a Shame» trivelige middelmådigheter fra The Det er ingen direkte fordeling av skyld, det er Boss, hvor han slapper av med kompisene sine mer komplisert enn som så. Med referanse til «Thunder Road» synger Springsteen: «The promise is broken, you go on living/It steals something from down in your soul», og det blir plutselig klart i hvilken retning han kommer til å gå neste gang. Denne typen hint og varsler på Stone gjør The Promise til mer enn bare ei god og underholdende skive. Vevd inn i disse låtene er Pony. I disse tilfellene kommer The Promise et fascinerende narrativ om en musiker som tett opptil det låtene sannsynligvis ble sett på gjennomgår en karrieremessig metamorfose som den gang de ble spilt inn: overfladisk rock idet han legger ut på en siste reise – vekk fra som Springsteen måtte bore seg gjennom for å New Jerseys «boardwalk» og i retning av The komme ned til det harde gullet på Darkness … Badlands. Sett under ett er den et imponerende bevis på én manns kreative evner som går i alle retninger, men totalt sett hviler den mer på

ANMELDERNES DOM …

Det er gøy å dra en linje mellom de minst utviklete låtene og spor som senere ble utgitt på offisielle album.

BRUCE SPRINGSTEEN | 123

Bruce_FINALindd.indd 123

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

WRECKING BALL Tom Joad blir født på ny som en lovløs leiemorder når Springsteen med all rett gjør opprør mot finanseliten og rikfolk. AV NICK HASTED 1 We Take Care of Our Own HHHH

SANGENE

H 5.

A BRUCE SPRINGSTEEN

begynte på arbeidet med Wrecking Ball, hadde han egentlig tenkt til å lage et gospelalbum. Han endte opp med å erstatte det, uferdig, med et mer presserende svar på tiden han befant seg i. Albumet han endte opp med å lage, «begynte som folk», fortalte han til Rolling Stone, «med bare meg selv og en gitar som spilte disse låtene». Han beholdt «We Take Care of Our Own», «Shackled and Drawn» og «Rocky Ground» fra gospelalbumet, la til andre låter som strevde med håp og frelse, og ga dem alle det samme fundamentet: de grunnleggende behovene for jobb og mat i et rystet USA. Wrecking Ball koker av et sinne man sjelden før har hørt i musikken til Springsteen, med et giftig språk som beskriver landets herskende klasse og historier om å ha hevngjerrige impulser til å skyte bankfolk. «Dette er det mest direkte albumet jeg har laget noen gang … med Nebraska som eneste mulige unntak», utdypet Springsteen til Rolling Stone, «som denne skiva har mye til felles med.» Men Wrecking Ball var ikke like naken som den demobaserte Nebraska, og totalt forskjellig fra det andre protestalbumet hans fra det 20. århundret, The Ghost of Tom Joad, hvor

MARS 2012

tekstene ofte ble myket opp av den gjennomgående svart-hvite stemningen. I motsetning til de to albumene var ikke Wrecking Ball et forsøk på å ta Springsteens karriere i nye retninger. I stedet var skivas tråder av gospel og folk vevd inn i en massiv og vill sound. Selv om The E Street Band kun dukket opp her og der på albumet som individuelle musikere, var referansepunktene de store, grensesprengende øyeblikkene på Born in the USA og Darkness on the Edge of Town, spleiset med den lekne og røffe energien på We Shall Overcome: The Seeger Sessions. Inspirasjonen bak Wrecking Ball ble forklart i tydelige ordelag da Springsteen introduserte albumet på en pressekonferanse i Paris. «Opphavet til albumet var tiden etter 2008», sa han, «da vi opplevde den store finanskrisen i Statene … Venner av meg mistet hjemmene sine, men ingen ble puttet i fengsel. Ingen ble holdt ansvarlig … tjuveriet som hadde foregått, traff midt i hjertet av selve ideen om hva Amerika handler om.» Misnøyen ble personlig da han mintes oppveksten i Asbury Park, med en far som kjempet en bitter kamp for å finne jobb: «Den største motivasjonen … kommer fra huset jeg vokste opp i og omstendighetene

2 Easy Money HHHH 3 Shackled and Drawn HHHH 4 Jack of All Trades HHHHH 5 Death To My Hometown HHHH 6 This Depression HHH 7 Wrecking Ball HHHHH 8 You’ve Got It HH 9 Rocky Ground HHH 10 Land of Hope And Dreams HHHHH 11 We Are Alive HHHHH Utgitt: March 5 2012 Selskap: Sony Music/Columbia Produsert av: Ron Aniello med Bruce Springsteen Innspilt: Stone Hill Studio, New Jersey, MSR Studio B, Very Loud House Studio Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitarer, banjo, piano, orgel, trommer, perkusjon, loops); Ron Aniello (gitar, bass, tangenter, trommer, loops, bakgrunnsvokal); Matt Chamberlain (trommer, perkusjon); Max Weinberg (trommer); Steve Jordan (perkusjon); Kevin Buell (trommer, bakgrunnsvokal); Charlie Giordano (trekkspill, piano, B-3 orgel); Marc Muller (pedal steelgitar); Tom Morello (elektrisk gitar); Greg Leisz (banjo, mandola, steelgitar); Rob Lebret (elektrisk gitar, bakgrunnsvokal); Darrell Leonard (trompet, basstrompet); Curt Ramm (trompet, kornett); Clark Gayton (trombone); Stan Harrison (klarinett, altsaksofon, tenorsaksofon); Ed Manion (tenorsaksofon, barytonsaksofon); Dan Levine (althorn, eufonium); Art Baron (eufonium, tuba, susafon, blikkfløyte); Clarence Clemons (saksofon); Soozie Tyrell (fiolin, bakgrunnsvokal); Patti Scialfa, Lisa Lowell, Michelle Moore, Cindy Mizelle, Ross Petersen, Clif Norrell, Antoinette Savage, Corinda Carford, Tiffany Andrews, Soloman Cobbs, Lilly Brown (bakgrunnsvokal); New York Chamber Consort; Victorious Gospel Choir Høyeste listeplassering: UK 1; USA 1

124 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 124

26.02.2019 08:57

BRUCE SPRINGSTEEN | 125

Bruce_FINALindd.indd 125

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

rundt, som man ser overalt i USA med den høye arbeidsledigheten vi har nå.» Han roste Occupy Wall Street-bevegelsen. Det ble tydelig at tingenes tilstand hadde gjort ham mer radikal da han ble spurt om han trodde det stadig mer delte og skjøre hjemlandet hans kunne repareres. «Det finnes et avgjørende kritisk punkt for når et samfunn kollapser», sa han. «Er det umulig å reparere det? Jeg har ikke svaret på spørsmålet ditt.» På innsiden av bookleten til Wrecking Ball var det bilde av en enslig elektrisk gitar og en forsterker på et betonggulv – et symbol på den enkle tilnærmingen til Springsteen. Etter fire suksessfulle album med Brendan O’Brien ved spakene (og det egenproduserte Seeger Sessions) hadde han en ny produsent, noe som også styrket arsenalet hans. Ron Aniello, en populær gospelpopprodusent og medprodusent på Patti Scialfas Play it as it Lays (2007), hadde vært det opplagte valget til å ferdigstille Springsteens gospelalbum. Aniello ble med videre på Wrecking Ball, for Springsteen var begeistret for det «store biblioteket» Aniello hadde av «hiphop og alternative» lydbilder, som gjorde at duoen alene kunne loope og legge på flere spor på låtene. I tillegg ble nitten musikere, et gospelkor og en gruppe strykere lagt til et album somble gjort ferdig ved å slenge alt oppi den Spectorske oppvaskkummen på Born to Run-vis. «We Take Care of Our Own» sprengte seg definitivt ut av radioen med begge

knyttnevene hevet. De insisterende trommene og det summende keyboardet som åpner førstesingelen, blir spilt av Springsteen og Aniello, i likhet med alt annet på albumet, med unntak av de symfoniske, soulaktige strykerne til New York Chamber Consort. Sentimentet i låten er like kraftfullt, men har også den tvetydige og misforståtte patriotismen til «Born in the USA». «Wherever this flag’s flown, we take care of our own», brummer Springsteen, og musikken svever med en følelse av et amerikansk fellesskap som står sammen i vanskelige tider. Men dette er et USA som strekker seg «from the shotgun shack to the Superdome», en henvisning til stadionanlegget i New Orleans hvor ofre for Katrina ble glemt og overlatt til seg selv. Det var den eneste selvmotsigende

med keyboards og ville skrål og bjeff. Springsteen avviste den overfladiske tolkningen av «Born in the USA» som fikk Reagan til å adoptere låten. Trass i tvilen som rådet etter Obamas første periode, lot han presidenten bruke låten flere ganger under gjenvalget, og låtens følelse av håp passet perfekt. Folk la merke til «We Take Care of Our Own». Men det var også konseptuelle grunner til at Springsteen valgte den som åpning på Wrecking Ball. Tittelen på låten «stiller det spørsmålet albumet prøver å besvare», forklarte han. «Som er … tar vi vare på våre egne? Og ofte gjør vi ikke det.» Å starte albumet med et såpass høylytt klimaks ble dog fulgt av et eget sett med krav. «Hvis du starter med å skrive en virkelig stor låt», forklarte han fornøyd, «så krever det at albumet blir enda større underveis.» «Easy Money» var den første låten som ble spesifikt skrevet for Wrecking Ball. «We Take Care of Our Own»s ukontrollerte skrål i loop glir over i det som høres ut som en svimmel stikksag, tatt fra en bitter låvefest med Appalachia -feler og gospelkor hvor Springsteen forteller en historie med sin røffeste og barskeste stemme. «Easy Money» handler om et par som med våpen i hånd drar til byen for å rane folk, akkurat som de rike partyfolkene gjør. Den mest avslørende verselinjen i den desperate låten beskriver et lydløst, dødelig lovbrudd: «There’s nothing to it, mister, you won’t hear a sound/When your whole

DANNY CLINCH

Wrecking Ball koker av sinne og bruker et giftig språk for å beskrive den herskende klassen i hjemlandet hans detaljen som virkelig ble lagt merke til, det er lettere å gå glipp av nyheten om at «the road of good intentions has gone dry as a bone» midt oppi alt. Teksten låner mye av språket til typiske patriotiske hyllestlåter, blandet med lidenskapen fra soul og gospel. Springsteen stolte på at lytterne ville ta seg bryet med å oppdage tvetydighetene, men det er en bevisst positiv låt som tar i bruk gospelsjangerens låtstruktur – den stiger høyere og høyere mot slutten, bakket opp av strykere, tredoblet lag

126 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 126

26.02.2019 08:57

world comes tumbling down.» «Death to My Hometown» tar denne ideen et hakk videre, i en bevisst mørkere oppfølger til «My Hometown« fra Born in the USA. Hvor den sistnevnte låten sørger over en by som har blitt lagt død på grunn av rasekonflikter og nedlagte fabrikker, er det her drap som utgjør døden. Etter å ha ramset opp den typiske våpenføringen og blodsutgytelsen som følger med invasjonen og ødeleggelsen av en by, beskriver Springsteen ankomsten av kapitalismens moderne plyndrere: «I awoke on a quiet night, I never heard a sound». Familier, fabrikker, hjem og kropper blir uansett igjen til gribbene. Klikket fra våpensikringen og smellet fra skuddet er (kanskje) lyden av en symbolsk gjengjeldelse, for å «send the robber barons straight to hell/The greedy thieves who came around/And ate the flesh of everything they found». Hvis de i det hele tatt er mennesker, er disse tjuvene som stjeler alt av verdier, kannibaler. Som knusende irsk pubrock, komplett med blikkfløyte, er «Death to My Hometown» en heiasang for ødelagte småsamfunn som virkelig trenger en. «Shackled and Drawn», en låt som ble til overs fra gospelprosjektet, handler om verdigheten i det å jobbe – «Stand back, son, and let a man work/ … freedom son’s a dirty shirt» – en arbeidersang for en tid med arbeidsledighet. Full av blueslyrikk og en følelse av å være i lenker, virker et ærlig stykke arbeid mer som slaveri når du ser festen som foregår «up on Banker’s Hill». Selv om den kommer rett før «Death to My Hometown», er det «Jack of All Trades» som oppsummerer følelsene av hevngjerrig, hjelpeløs desperasjon i et sjokkerende klimaks. Introen er mer enn noe annet lyden av gospel, med enkel piano, vokal, en pulserende trommerytme og myk cymbal. Arbeideren her er ydmyk og trofast, og tar «the work that God provides» mens han venter på at den dagen skal komme da «we’ll start caring for each other, like Jesus said that we might». En trompetfanfare og slidegitar bygger opp under følelsen av at en amerikaner som er villig til å jobbe, vil alltids klare seg. Men når låten fortsetter, skjelver og sprekker stemmen til Springsteen idet han om og om igjen lover at «we’ll be alright». Tonen er den samme når den liketile amerikaneren, uten å klage, fortsetter «If I had me a gun, I’d find the bastards and shoot them on sight/ I’m a Jack of all trades, we’ll be alright». Uten mulighet til å få seg en annen jobb, og med det mest grunnleggende løftet i den amerikanske drømmen knust, er han villig til å prøve seg som snikmorder for arbeiderklassen. Dette er Tom Joad som hevngjerrig leiemorder, Dirty Harry som en venstrevridd hevner og Springsteen som sympatiserer med vold i revolusjonens navn. Da han ble spurt om tematikken i intervjuer, ble han vagere. Men følger man raseriet hans til den mest logiske konklusjonen, er «Jack of All Trades» hans mest politisk radikale låt – en låt Pete Seeger, Phil Ochs eller en ung Dylan gjerne hadde kalt sin egen, med et beinhardt språk man ikke har hørt fra mange superstjerner siden «With God on Our Side». Hvis amerikanske politikere fortsatt hadde vært bekymret for at rock eller folk virkelig kunne

designet for å gjalle ut fra andre stadioner. Gitarene blir hardere i låtens høydepunkt som føles som en oppstandelse idet Springsteen, som står stødig blant ruinene, erter: «C’mon and take your best shot!» Deretter kommer et par andre middelmådige låter før den siste konfrontasjonen – «This Depression» er kanskje et passende flatt vitnesbyrd om personlig desperasjon, og «You’ve Got it» handler om lite annet enn drømmedama og en kveld på puben. Men så byr «Land Of Hope and Dreams» på nok et fantastisk høydepunkt. Den bruker det klassiske bildet på et tog i bevegelse som skal ta lytteren til det fortsatt forjettede land, hvor «faith will be rewarded». Den blir enda mer rørende fordi det var den siste opptredenen til en musiker som bidro på låten da The E Street Band spilte den inn for første gang, under Live in New York City (2001). Clarence Clemons gikk bort 28. juni 2011, og samtidig som den forknytte vokalen til Springsteen går mot det trøstende refrenget, stiger saksofonen til «The Big Man» og tar musikken stadig høyere. The Impressions’ «People Get Ready» og et siste «call and response» avslutter den mektige erklæringen som hinter, i motsetning til de tidligere låtene, om at USA kommer til å bli bedre. Og så kommer «We are Alive» og topper dette også. Her verver Springsteen gamle amerikanske spøkelser til kampen mot endre ting, hadde det kanskje vært mange som hadde nåtidens undertrykkelse. Åpningen er den sprakende lyden av en 78-plate, og fått svi. Men det var uansett en lettelse å høre at meksikanske mariachi-blåsere og keltisk en musiker på størrelse med Springsteen banjo bidrar på en låt som Springsteen kunne være så forbannet over den sjokkerende forestiller seg blir sunget under jorda på urettferdigheten. kirkegårder av ofre fra tidligere tider: Denne formen for ærlig desperasjon manglet de 108 som i 1877 ble skutt og drept under en på The Rising, et album som plasserte jernbanestreik i Maryland og flere andre stater, Springsteen midt i den nasjonale debatten de fire afroamerikanske barna som ble drept med sin forsonende og positive tone etter 11. av en bombe som Ku Klux Klan plasserte under september. Men Wrecking Ball er heller ikke en kirke i 1963, og pessimistisk, og man kan meksikanske immigranter i spore et mer typisk dagens USA. Springsteen amerikansk håp på den forestiller seg at han våkner andre halvdelen i en grav og rister av seg – det går fra «forbannet til … H «Man slipper ikke elendigheten sammen med forbannet, men unna følelsen av at han sjelene til de døde for å konstruktiv», forklarte innser, flere tiår etter «carry the spark» av Springsteen. Tittelsporet de store, romantiske motstand. Kjødet feiler «Wrecking Ball» ble skrevet arbeiderhyllestene kanskje, hinter låten, men som en sørgesang til New Darkness on the Edge det er ikke sikkert at vi gjør Jerseys Giants Stadium som of Town, The River og det. Idet Wrecking Ball går ble revet i 2010, og Born in the USA, at for mot slutten, er det med Springsteen spilte låten for dagens menn og kvinner i lyden av håpefull plystring. første gang under sine siste trettiårene er det å miste Albumets virkelige konserter der året før. På en jobben nesten det samme tyngde ble først tydelig da måte er det en mer helhetlig som å miste livet.» ANDY Springsteen turnerte med versjon av «Glory Days» fra GILL, UNCUT, MARS 2012 det. En The Boss som Born tilsynelatende hadde vært i in the USA. Stadionbygget H «Om USA noen gang lekent humør da han kollapser akkurat som har behøvd en illsint The opptrådte med Working on «youth and beauty», og river Boss som gjør det han kan a Dream på Glastonbury i med seg minner om best – å måle avstanden 2009, var tilbake i sitt idrettens fellesskap: «All mellom Den Amerikanske majestetiske lune. Da han our little victories and glories Drømmen og den følte seg kallet til å lage et have been turned into amerikanske virkeligheten, lydspor til dagens parking lots.» Men ifølge ham selv – er det i desperate tider, matchet musikken sier noe annet, 2012. Og steike så sinna han han alt han hadde gjort i feler og tamburiner pynter er.» HAMISH MACBAIN, NME, fortiden. på den erketypiske rocken

ANMELDERNES DOM …

3. MARS 2012

BRUCE SPRINGSTEEN | 127

Bruce_FINALindd.indd 127

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

HIGH HOPES «I go to work and I earn my pay …» På turné tar The Boss og hans nye høyre hånd grep om uoppgjorte saker. AV ANDREW MUELLER

ET KAN I det minste diskuteres om Bruce Springsteens renessanse i det nye århundret startet med en låt han ikke fikk somlet seg til å slippe en studioversjon av før i 2014, på det som var hans 18. studioalbum. 4. juni 2000 spilte Springsteen den siste av to konserter på Philips Arena i Atlanta. Han hadde unnagjort deler av nok en lang turné av den typen han ofte bega seg ut på i denne perioden, etter sigende i mangel av noe bedre å finne på. For mange amerikanere hadde 1990-tallet vært et tiår med stor velstand, men Springsteen hadde vaklet midt oppi gullrushet og fra tid til annen kommet over møkk når han stakk spaden i jorda. Innsatsen hans dette tiåret hadde resultert i kun tre album: det beste, The Ghost of Tom Joad fra 1995, var nedstemt og grettent. Sett i lys av den amerikanske oppgangstiden USA portretterte Springsteen på albumet seg selv

H 14.

JANUAR 2014

som en (relativt) ulønnsom hettekledd Jeremia som ringte med bjella si og proklamerte at alle var dødsdømt, selv om det ikke så slik ut. Sju låter ut i konserten på Phillips introduserte Springsteen en ny. Den var inspirert av dødsfallet til Amadou Diallo året før. 22-åringen fra Guinea som hadde innvandret til USA, ble skutt og drept av politiet i New York City utenfor leilighetsbygget sitt i The Bronx. Politimennene utfordret Diallo fordi de mente at han liknet en voldtektsmann de var på jakt etter. Diallo stakk hånden inn i jakkelommen, og politiet ventet ikke for å finne ut hvorfor. Springsteens nye låt het «American Skin (41 Shots)», etter kuleregnet politiet rettet mot Diallo. Tre måneder før Springsteen sang låten for første gang, ble de involverte politimennene frikjent for overlagt drap. «American Skin (41 Shots)» er en av de best utførte protestsangene til Springsteen og beskriver den brutale fatalismen til folk som på den harde måten har lært at hudfarge spiller en rolle i alle møter med lovens håndhevere

SANGENE 1 High Hopes HHH 2 Harry’s Place HHH 3 American Skin (41 Shots) HHHH 4 Just Like Fire Would HHHH 5 Down in the Hole HHH 6 Heaven’s Wall HHH 7 Frankie Fell in Love HHH 8 This is Your Sword HHH 9 Hunter of Invisible Game HHH 10 The Ghost of Tom Joad HHHHH 11 The Wall HHHH 12 Dream Baby Dream HHHH Utgitt: 14. januar 2014 Selskap: Columbia Produsert av: Ron Aniello, Brendan O’Brien, Bruce Springsteen Innspilt: Forskjellige studioer Besetning: Bruce Springsteen (vokal, gitar, trommer); Roy Bittan (piano); Danny Federici (orgel); Nils Lofgren (gitar); Steve Van Zandt (gitar, vokal); Tom Morello (gitar); Garry Tallent (bass); Patty Scialfa (vokal); Soozie Tyrell (bakgrunnsvokal); Clarence Clemons (saksofon); Jake Clemons (saksofon); Max Weinberg (trommer, perkusjon); Ron Aniello (synth, trekkspill); Curt Ramm (kornett) Høyeste listeplassering: England 1.; USA 1.

128 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 128

26.02.2019 08:57

BRUCE SPRINGSTEEN | 129

Bruce_FINALindd.indd 129

26.02.2019 08:57

DANNY CLINCH

SPRINGSTEEN: ALBUMENE («If an officer stops you/Promise me you’ll always be polite/And that you’ll never ever run away/Promise Mama you’ll keep your hands in sight.»). Springsteen hadde tatt på seg denne – i motsetning til hva han pleier – slitne, oppgitte stemmen før, på store deler av Nebraska og The Ghost of Tom Joad. Men «American Skin (41 Shots)» hadde også et personlig sinne, et sinne som tilhørte en stolt amerikaner som gjennom årene hadde begynt å skamme seg over hjemlandet sitt – et tema som gikk igjen på Devils & Dust, Magic og Wrecking Ball. Så hvorfor ventet Springsteen så lenge med å gi ut en endelig studioversjon av en låt som åpenbart var veldig viktig? Deler av svaret kan ha vært den tvetydige reaksjonen låten først ble møtt med, særlig da han spilte den under konsertserien i Madison Square Garden i juni 2000. Det skal godt gjøres å tenke seg en mer dedikert Springsteen-fan enn en politimann fra New York City, og de la ikke skjul på hvor mye de mislikte låten. Folk høyt på strå i New York ropte på boikott, med kremtende misnøye fra både politidirektøren og ordføreren. Og lederen av den største politiorganisasjonen i USA kalte Springsteen en «drittsekk» og, bare for moro skyld, «a floating fag». Låten dukket opp på livealbumet som ble spilt inn i MSG, men forsvant etter hvert fra settlisten. I 2012 begynte Springsteen igjen å spille «American Skin (41 Shots)», denne gang dedikert «til Trayvon» – Trayvon Martin, en afroamerikansk tenåring fra Florida som ble skutt og drept av George Zimmerman, en frivillig Natteravn i nabolaget. Låten hadde et nytt formål – og ikke lenge etter, en ny sound takket være Rage Against The Machine-gitaristen Tom Morello, som steppet inn for E Streeter Steve Van Zandt mens han var opptatt med innspilling av «Lilyhammer» i Norge. David Remnick, redaktør i New Yorker, mente den nye versjonen av låten var «mindre dempet og langt tøffere, som for å understreke raseriet». På High Hopes er det nettopp slik den høres ut – men den er også det eneste overbevisende salgsargumentet til et album som ellers ofte høres ut som om det ikke vet hvorfor det eksisterer. Dette var delvis uunngåelig. High Hopes var ikke ment som én sammenhengende kunstnerisk erklæring på samme måte som sine siste forgjengere. High Hopes ble spilt inn i studioer verden over under Wrecking Ballturneen. Resultatet er et rart sammensurium av coverlåter, nye versjoner av gammelt materiale, låter – for eksempel «American Skin (41 Shots)» – som Springsteen aldri hadde fått tid til å spille inn skikkelig, samt halvferdige

ideer som blir vekket til live (noe som forklarer bidragene til de avdøde E Street-medlemmene Danny Federici og Clarence Clemons, som døde i henholdsvis 2008 og 2011). Tittelsporet som åpner ballet, gir lytteren følelsen av at dette er en Springsteen som har vårrengjøring i skuffer og fjerner spindelvev, i det henseende at det er en låt som har blitt spilt inn før (på EP-en «Blood Brothers» fra 1996) og er skrevet av noen andre (Tim Scott McConnell fra The Havalinas). Her framstår den som gospelaktig rockabilly, full av blåsere og – ikke for siste gang – Morellos rasende og klin sprø soloer (Springsteen åpner linernotene med en langvarig «jeg tar av meg hatten»-hyllest til Morello: «Tom og gitaren hans ble min muse som løftet resten av prosjektet opp ett hakk.

Takk for inspirasjonen, Tom.») Det er to andre coverlåter på High Hopes. Den ene er en monumental tolkning av Suicides «Dream Baby Dream», som bygger seg sakte opp og avslutter albumet (Alan Vega, en av låtens komponister, kom med tidenes «tommel opp» da han uttalte at han ønsker seg Springsteens versjon spilt i sin egen begravelse.) Den andre er The Saints’ nydelige «Just Like Fire Would», tatt fra midten av 80-tallet i en periode hvor de banebrytende punkerne fra Brisbane gjenoppfant seg selv – etter at grunnlegger og gitarist Ed Kuepper forlot bandet – som respekterte countryrockere med en verselinje som tatt fra en Springsteensk arbeiderblueslåt («I go to work and I earn my pay, Lord/The sweat it falls to the ground»).

130 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 130

26.02.2019 08:57

Dire Straits’ On Every Street, eller til og med Runrig. bandets siste album som Og det blir enda mer ble til mer av nødvendighet tydelig hvor unødvendig det enn av overskudd. er å overselge disse låtene H«Hvis High Hopes handler «Heaven’s Wall», i likhet når man hører albumets om noe, er det om hvordan med «Rocky Ground» og mer tilbakeholdne og tradisjonelle trossystemer «Shackled & Drawn» fra delikate øyeblikk. «Hunter har feilet og resultatet av Wrecking Ball, høres ut som of Invisible det: åndelig fattigdom avleggere fra et Game» er en hes voggesang som oppleves av alle slags gospelalbum Springsteen som løftes av vakre strykere, mennesker, i alle former. Ja aldri fikk ferdigstilt. Selv om og hvor Morello tydeligvis visst er det tungt, men han det aldri var noen tvil om at har blitt bedt om å ta seg en bærer det gjerne. Og det konsertgjengere kom til å fem minutters pause fra med letthet.» respondere lydig til wah-wahpedalen. «The RICHARD WILLIAMS, refrenget med «raise your Wall», som først dukket opp UNCUT, JANUAR 2014 hand, raise your hand», føles på Springsteens Morellos gnålende gitar konsertmeny i 2003, er en H «De fleste musikere mot slutten mest som noe høytidelig meditasjon over hadde sluppet en samling de har lagt til for å gjøre den minnestedet for med tidligere uutgitte låter ordinære låten mer vietnamveteraner i uten særlig oppstyr. Men interessant – trass i at det på Washington DC – det Bruce Springsteen er ikke dette punktet er helt iøynefallende monumentet som musikere flest. Han er nødvendig med en motvekt i svart gabbro som bærer fortsatt The Boss.» til den søvndyssende navnet til 58 300 falne LEONIE COOPER, NME, 11. framdriften. soldater. Blant dem JANUAR 2014 Det er ingen låter på High trommeslageren Bart Hopes som er dårlige som Haynes, som spilte i bandet sådan – Springsteen har The Castiles sammen alltid vært immun mot arroganse fordi han er Springsteen på slutten av 1960-tallet og ble grunnleggende ydmyk og har stålkontroll over drept ved Quang Tri i 1967, og Jersey Shores håndverket sitt. Men særlig midtpartiet her er store rockepioner Walter Cichon, som ble meldt seigt. «Down in the Hole», som er enda en svak savnet i nærheten av Kantom i 1968, og som overskuddslåt fra The Rising og med Springsteen minnes i sleevenotene til albumet. bakgrunnsvokal fra de tre barna til («Han var den aller første personen jeg ble kjent Springsteen, er halvveis gjennomtenkt og med som var omgitt av mystikken til en ekte halvveis gjennomført –helt ned til det rockestjerne.») I en lang innledning til merkelige skiftet Springsteen gjør fra forvrengt versjonen av «The River» på Live 1975–85til clean vokal midtveis i den andre tekstlinjen boksen snakket Springsteen om de blandede på det andre verset, og det gjentakende rimet følelsene han har overfor reaksjonen sin da han med «heart/apart» (bare det å rime «heart» ble innkalt, og hintet om at han med vilje strøk med «apart» én gang er bevis på at på de fysiske testene. Han kjefter mildt på tekstforfatteren ikke har sittet oppe lenge nok publikum når de jubler («Det er ikke noe å om natten). klappe for»). På «The Wall» tegner han opp de Som tittelen antyder, er ikke «Frankie Fell in store linjene med en liten penn, på en måte han Love» ment å være en av Springsteens mer dype har gjort så mange ganger før, ved å ta det meditasjoner over maskulinitet umistelige tapet og gjøre det til én knusende bebreidelse («I remember you in your Marine uniform/Laughin’, laughin’ at your ship-out party/I read Robert McNamara says he’s sorry»). Men når det er sagt – det minst subtile øyeblikket på High Hopes er også det definitive høydepunktet. Springsteen hadde, selvfølgelig, allerede spilt inn «The Ghost of – den er en av de typisk ordinære, men Tom Joad» som et sorgtungt, mumlende uimotståelige gladlåtene som utgjorde oppsigelsesbrev fra en fillete etterkommer av tyngden på Tracks – men selv denne høres feil ut. Det første verset er sjarmerende og skjørt, og Steinbecks omstreifer Okie. Men her slår han seg sammen med Morello på et sju og et halvt har den lovende starten til en typisk søt, sjenert minutter langt manifest av bebreidende raseri, popballade. Men Springsteen stoler tydeligvis skriblet ned i svart sinne og i full hast sendt av ikke på at låten kan stå på egne bein, og inn gårde i en tikkende eske. Morellos stigende, velter et galopperende The E Street Band. På skjærende soloer minner om nødsignaler fra samme måte blir «This is synkende skip og statisk støy fra ødelagte Your Sword» overlesset når Springsteen prøver radioer, som om Jimi Hendrix tar nytt patent på å finne et arrangement som har både den «The Star Spangled Banner» mens han brautende stilen til The E Street Band og den ødelegger den. Det låter fantastisk, og det er pastorale lekenheten fra The Seeger Sessions. bare å håpe at det finnes mye mer av dette på Men den tradisjonelle irske sekkepipen til lager: Springsteen er perfekt som gretten Cillian Vallely ender bare opp med å gammel gubbe. understreke en pinlig likhet med Big Country,

ANMELDERNES DOM …

Versjonen til Springsteen var minst like tro mot originalen som originalen var tro mot Springsteen, og det får en til å tenke at han burde utforske mer 80-talls rock’n’roll fra Australia – å høre The E Street Band hamre løs på Cold Chisels «Bow River», Hunters & Collectors’ «Say Goodbye» eller Paul Kelly & The Coloured Girls’ «To Her Door» hadde vært noe. Tatt i betraktning måten High Hopes ble til på, er det ikke rettferdig å bruke den som grunnlag for å bedømme hvor Springsteen befinner seg musikalsk, eller er på vei. Allikevel er deler av den såpass god at det er vanskelig å ikke se fokuset på skiva (som fant sted i forkant av utgivelsen) som en øvelse i å dempe forventninger. En del av problemet er kanskje at lytteren, etter mange års samarbeid og fem album, er mer enn godt kjent med det som har vært Springsteens favorittprodusent i det 21. århundre, Brendan O’Brien, og tendensen han har til å favorisere popen på bekostning av rocken, og hjertet mer enn rå muskelkraft. Dette har gitt noen fantastiske resultater («Girls in Their Summer Clothes», «Long Time Comin’», «Working On a Dream»), men får en noen ganger til å lure på om ting blir stuet vekk framfor å slippes løs. Det er her, antar man, Morello – som bidrar på åtte av disse tolv sporene – kommer inn i bildet. Og mens han ofte gjør nettopp det med et energisk resultat, er han også til tider skyldig i – selv om han sannsynligvis får tillatelse/oppmuntring fra sjefen – å gjøre det hele til The Tom Morello Show, featuring Bruce Springsteen & The E Street Band. På noen låter på High Hopes skjer begge deler. «Harry’s Place», som ble satt på reservebenken under innspillingen av The Rising, er et troverdig portrett av en lurvete, tvilsom hedonist, hvor Springsteen som en Dashiell Hammett med gitar forteller med skjortekragen opp gjennom en sky av sigarettrøyk («Downtown hipsters drinkin’ up the drug line» etc.) Men det høres bare ut som galskap – som resultatet av et uforklarlig forsøk på å gjenskape det verste av 80-tallslyden og den glatteste teknologien fra det 21. århundret. Selv når de balanserer det originale saksofonpartiet til Clarence Clemons med de karakteristisk hissige riffene til Morello, er det ikke til å unngå at det høres ut som noe tatt fra

Tom Morellos stigende, skjærende soloer minner om nødsignaler fra synkende skip og statisk støy fra ødelagte radioer

BRUCE SPRINGSTEEN | 131

Bruce_FINALindd.indd 131

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE

SPRINGSTEEN ON BROADWAY Springsteen blottlegger sjelen i filmen og soundtracket fra konsertserien han holdt på Broadway i 2017 og 2018. AV PETER WATTS

RUCE SPRINGSTEEN KAN IKKE noe for det. Han er episk av natur. Da han begynte å spille solokonserter på Broadway i oktober 2017, sa han at han ville gjøre en konsert som var så “personlig og intim som mulig”. Men “personlig og intimt” utelukker ikke “ambisiøst og utmattende”. Det begynte med 40 konserter og ble utvidet to ganger, til han endte opp med å holde 236 konserter, og jobbet fem dager i uka i 14 måneder. Springsteen On Broadway har også blitt en film og et musikkalbum. Utgivelsen av både film og LP sammenfalt med siste konsert på Broadway 15. Desember 2018 (de dyreste billettene gikk for over 250 000 kroner på svartebørsen). Albumet står godt alene, men du bør kanskje se filmen på Netflix først. Da får du sett inn i øynene til Springsteen og du får en følelse av hva som driver denne mannen og karrieren hans. Karrieren er et sentralt tema for konserten. Det hele begynte i 1990, med veldedighetskonsertene som Springsteen spilte for advokatfirmaet Christic Institute. Men den egentlige opphavsmannen til ideen om konsert på Broadway bodde i Det hvite hus. I januar 2017 spurte Barack Obama om Bruce Springsteen kunne spille en avskjedskonsert for staben i Det

DESEMBER 2018

hvite hus. Springsteen hadde akkurat utgitt selvbiografien sin, og det var tydelig gjennom intervjuene at han opplevde det som en renselse å betro seg. Konserten for Obama ble en blanding av musikk og fortellinger fra et langt liv, og det var dette han tok med seg til Broadway åtte måneder senere. Springsteen On Broadway er like mye prat som musikk; sangene blir enten innledet eller avbrutt av lange monologer som kan være både humoristiske, tragiske eller fulle av patos. Det virker improvisert og spontant, men Springsteen leverer samme sett hver kveld. All kraften og energien fra en tradisjonell stadionkonsert med han og E Street band blir destillert ned til en 150 minutter lang intens og følelsesladet konsert. Det er ingenting rart, pompøst eller sentimentalt med dette. Den nakne scenen skaper stemningen – Springsteen i et vanlig rom med teglsteinsvegger, innredet med noen kasser og et piano. Han er helt alene, bortsett fra på Tunnel Of Love, der han synger sammen med Patti Scialfa. Fremføringen er preget av en disiplin og en enkelhet som gjenspeiles i filmen. Vi får ingen innledende anslag, ingen bilder fra utsiden, ingen backstage-klipp og ingen klipp av publikum i salen. Fokuset er ufravikelig innstilt på Springsteen, og rett på det lynskarpe blikket og den glatte pannen. Seeren får med seg alt av livsvisdom og filosofiske betraktninger etter som han

SANGENE SPRINGSTEEN ON BROADWAY

1 Growin’ Up 2 My Hometown 3 My Father’s House 4 The Wish 5 Thunder Road 6 The Promised Land 7 Born In The USA 8 Tenth Avenue Freeze Out 9 Tougher Than The Rest 10 Brilliant Disguise 11 Long Time Comin’ 12 The Ghost Of Tom Joad 13 The Rising 14 Dancing In The Dark 15 Land Of Hope And Dreams 16 Born To Run

Utgitt: Desember 2018 Produsert av: Bob Clearmountain Innspillt i: Walter Kerr Theatre, New York Medvirkende: Bruce Springsteen (gitar, piano og sang); Patti Scialfa (sang, gitar)

132 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 132

26.02.2019 08:57

Monmouth College, Long Branch, New Jersey, 18 april, 1974.

Bruce_FINALindd.indd 133

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ALBUMENE forteller. Han åpner med “Growin’ Up” og avslutter med “Born To Run”. Innimellom disse kommer klassikerne på rekke og rad, men også sjeldnere låter som “The Wish” og “My Father’s House”, pluss sanger fra The Rising, Wrecking Ball og Devils & Dust, som nå eksisterer helt i sin egen rett. Til sammen kaster disse låtene lys over Springsteens liv – vennene og familien hans, hans etiske ståsted og tro. Han snakker om forholdet til faren sin og landet sitt, til bandet og kona, til musikken og politikken. Filosofisk er det to læresetninger som stikker seg ut – vær tro mot deg selv og vær god mot andre – men for å illustrere dette budskapet bruker han en stor palett. Han applauderer motsetningene. Han omfavner paradoksene – den ensomme ulven med et band og familie; den rastløse verdensmannen som fortsatt bor i New Jersey; megastjernen som synger om arbeiderklasselivet – og gjør et forsøk på å forklare hva det betyr for livet, arbeidet kunsten. Noen av sangene blir spilt forholdsvis likt som på albumene, mens andre er kraftig gjenfortolket. “Tenth Avenue Freeze-Out” spilles på piano, og midt i sangen er det et parti der han hyller Clarence Clemons, som hjalp Springsteen “å gjenskape byen”. “Born In The USA” er i en helt ny drakt med en vill og vrengt blues på slidegitar. Springsteen innleder den med å fortelle om da han møtte veteraner fra Vietnam-krigen, vennene hans som døde i Sørøst-Asia, og om da han ble erklært som krigsudyktig. Springsteen har ofte prøv å skrelle vekk den triumferende tonen i i originalversjonen, og dette kan godt være det beste forsøket hittil. Han leverer med et sinne som gjør den ugjenkjennelig fra den bombastiske rockehymnen. Den aller beste er “Thunder Road”. Som innledning forteller han en munter historie om da han i slutten av tenårene flyttet fra hjembyen. Det er en sang om muligheter og eventyr som har fått et lag av nostalgi ispedd litt melankoli. Springsteen klarer ikke helt å undertrykke den høystemte vokalmelodien, men dette er likevel en dypere og vemodigere tolkning av sangen enn han har gjort før. Tonemessig befinner den seg innenfor samme område som Nebraska, Tom Joad og Devils & Dust, men vi kan også finne de dype romantiske og melankolske tonene som på Darkness … og The Rising. Han nevner ikke depresjonen som han skrev så utførlig om i selvbiografien, men han tar likevel for seg

tunge temaer. Han tar til tårene når han snakker om faren i innledningen til “Long Time Comin’”. Men det er også mye humor. Springsteen tar i bruk hele verktøykassen for komikk. Han har one-liners, kunstpauser, han hever øyebrynet, fleiper om seg selv, bruker ironi, opphøyer seg selv – alt for å lette på stemningen. Han har også en forståelse for rytmen i en tale, og gjør enetaler til prosapoesi, som når han lister opp alle spillestedene han spilte på før han ble 23 – “brannstasjonens underholdningskveld, supermarkeders åpningsfest midt på natten, drive-in-kino, der han opptrådte mellom visningene, strandfester, offisersklubber … Sing Sing fengsel og Marlboro psykiatriske sykehus.” Dette minner om høymesse, og Springsteen vokste som kjent opp i et katolsk miljø. Han sier selv at kirken er noe du ikke kommer unna – og han fremsier til og med “Fader vår” på slutten. Han beskriver musikken sin som en “lang og støyende bønn”. Det er lett å tolke diskusjonene hans med katolske briller: moren som han forgudet og faren som hadde all makt og holdt seg i bakgrunnen, og apostlene i E-Street Band. Konserten har alle kjennetegn på en messe med høysanger, betroelser og prekener, og avslutter med velsignelsen, “Born To Run”. Fortellingen har en handlingskurve, der Springsteen tar oss med på reise ut fra hjembyen og tilbake. Her er han eldre og klokere, men omgitt av spøkelser fra fortiden og løftet som ble gitt i ungdomstiden er brutt. Det handler også om selve USA, troen på seg selv og motsetningene. Springsteen forteller

oss at livsoppgaven hans har vært å forstå amerikanerne, og at han derfor har kunnet skrive sanger om fabrikker, gatebilløp og soldater uten å ha hatt egen erfaring med noe av det. Han gjorde det ved å ikle seg sin fars stemme og sin fars klær, og det mestret han i mange tiår. Springsteen innrømmer at han er belemret av bløffmakeri, idet han som millionselgende verdensartist påberoper seg å vite noe om den vanlige mannen i gata. Men han bruker kunstformen sin til å få publikum til å avsløre sine egentlige jeg, som en Trump, bare omvendt. I dag er han elsket av amerikanerne. Han tar for seg aktuelle politiske temaer, både i den nådeløse “The Ghost Of Tom Joad” og i den emer nyansrte “The Rising”. Springsteens appell ligger likevel ikke spesielt i det politiske – han er ingen talsmann for jevnere fordeling av rikdom, lik inntekt eller gratis helseomsorg, men snakker varmt om vanlig anstendighet. Med det gir han etter for optimismen i “Dancing In The Dark”. Den sangen kan virke hedonistisk, men det er også en oppfordring til å handle – den har tross alt et sitat av formann Mao. Etter den kommer “Land Of Hope And Dreams”, som har en gjenklang av borgerrettighetsbevegelsens hymner og den alvorlige, desperate troen på at musikk kan inspirere til endring. Etter det er det ingen andre steder å gå enn til “Born To Run”. Springsteens eventyr på Broadway er slutt, men et så dypt personlig kreativt uttrykk må ha gjort noe med ham, og vil utvilsomt påvirke veien han velger videre.

VEIEN TIL BROADWAY LIVE IN NEW YORK CITY Gjenforeningsturneen med E Street ble avsluttet med ti konserter i New York, hvorav to av dem er filmet spesielt for HBO. Det var en triumf og en fest, og klimakset ble nådd med fremføringene av to sterke politiske låter etter hverandre, “Land Of Hope And Dreams” og “American Skin (41 Shots)”. 9/10

THE CHRISTIC SHOWS

ST ROSE OF LIMA GYMNASIUM, FREEHOLD, NEW JERSEY

I 1990 fremførte Springsteen sin første solokonsert Denne konserten er også tilgjengelig på siden 1972. Han ga en akustisk konsert der han spilte Springsteens nettside. Den er fra Tom Joadog snakket om foreldrene og det å bli far, og spilte for turneen i 1996, der Springsteen spiller en første gang seks nye låter. Det var en svært følelsesladet solokonsert på den gamle skolen sin og mimrer om konsert som til slutt ble publisert via nettsiden hans i oppveksten. Det beredte grunnen for konsertene 2016. Springsteen On Broadway. 9/10 8/10

134 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 134

26.02.2019 08:57

«Det føles riktig for ham.»: Springsteen ved pianoet sitt, New York, 2017

nende øyeblikket kom da han sang “Long Time Coming”, og det var veldig følelsesladet. Det var noe du ikke kunne se i salen med mindre du sto ved siden av ham på scenen. Når du ser han blir blank i øynene fordi fremføringen er så intens, da fanget vi inn noe som ikke var planlagt, det var så rent og ekte den kvelden. Vi visste at vi kunne lage hele forestillingen rundt det øyeblikket.

Filmen er bare Bruce – ingen kulisser, intet publikum, ingen reaksjoner – hvilke tanker ligger bak den beslutningen? Landau: Bruce har en egen evne til å stille inn antennene der og da, og gå etter magefølelsen. Han opplever innholdet i konsertene på en veldig direkte måte, han fordyper seg i det. Dette er ingen rutinemessig sak for ham, selv om formatet er svært godt etablert. Denne egenskapen hos ham gjør at hver forestilling er nærgående og presserende, og det kommer publikum til gode. Vi begynte med 40 forestillinger. Jeg regnet med at vi ville ende opp med å gjøre rundt 100, og nå er det oppe i 236. Bruce var veldig klar på at han ville fortsette. Han elsker å gjøre disse forestillingene. Det er den eneste grunnen til at han kan gjøre noe 236 ganger. Det føles bra for ham. Det er følelsesmessig utmattende, men samtidig veldig givende. Jeg møter ham ofte etter forestillingen, og han er alltid i fantastisk humør. Veldig glad og fornøyd. Han legger ned en stor innsats, det er en stor erfaring, en stor lettelse, og når det er over, føler han at han har gjort noe meningsfylt den dagen.

Zimny: Filmen begynner med et nærbilde av Bruce i åpningstalen sin. Vi filmet ikke fra utsiden av spillestedet og gjorde ikke den vanlige greia. Vi visste at vi hadde en to timer lang forestilling, og vi ville fange inn det intime ved teateropplevelsen. Den beste måten å gjøre det på var å fokusere på øynene hans. Hele filmen hviler på dramatikken og intensiteten i blikket hans, formidlerevnen og kontakten han skaper med publikum. Vi ville komme inn i den rytmen Bruce leverte uten å forstyrre den. Landau: Vi spurte Bruce hva som var målet hans. Bruce svarte at det var å vise forestillingen i hele sin lengde, dybde og bredde, så langt det var mulig, både for publikum som hadde sett den og for dem som ikke hadde sett den. Vi ville ikke gjenfortolke den, vi ville ha et ufravikelig fokus på mannen. Ansiktet hans forteller historien, og ved å komme så nært som mulig så ofte som vi gjør, begynner publikum å lese blikket hans. Der ligger handlingen. Ansiktet er så uttrykksfullt og det er veldig behagelig å se ham på nært hold.

Noen av sangene er ganske radikalt endret.

Hvor mange forestillinger ble spilt inn?

Ja, og disse endringene er på grunn av konteksten i forestillingen, settingen. Han planlegger ikke disse endringene, det skjer bare helt naturlig. Det er alle slags variasjoner. På slutten av “Dancing In The Dark” improviserer han med stemmen, på “Land Of Home And Glory” improviserer han med noen linjer som viser hans forkjærlighet for soul. Sangene formes av hvor de er i forestillingen. Alt henger sammen.

Landau: Vi tok opp to kvelder. Dette var forestillinger for venner og familie, for kameraene blokkerte for deler av plassene i salen, men han gjorde nøyaktig den samme forestillingen. Vi hadde satt av tid til noen flere opptak, men det trengte vi ikke. Vi har ikke endret noe i vokalen, det er hundre prosent liveopptak. Opptredenen var så sterk at vi forlot teateret med alt vi trengte.

Hvordan utviklet forestillingen seg?

Hva kan vi vente oss i 2019?

Zimny: Regissøren i meg beundrer virkelig hvordan han over tid rendyrket og perfeksjonerte forestillingen. Jeg var vitne til hvordan hver eneste lille detalj hadde modnet. Vi ventet på en perfekt timing, når han leverte en perfekt rytme som vi kunne filme. Det spen-

Landau: Hvis jeg begynner å spå, får jeg trøbbel med fansen. Så det er helt åpent. Vi avslutter på Broadway 15. desember, og vi har noen ideer, men ingen klare planer ennå.

Ble han ikke lei?

Manager Jon Landau og filmregissør Thom Zimny er på “en åndelig reise” Jon Landau og Thom Zimny

Er det noen som har gjort slike konserter før? Landau: Ingen av oss har klart å komme på noen som har gjort noe lignende. Det er en forestilling som er skrevet fra åpning til slutt. Det har blitt gjort noen endringer i teksten her og der, men det er unikt. Det unike er at konserten har en åndelig rød tråd som går gjennom det hele. Det er en mental og åndelig reise, og det høres ganske fancy ut, men det er egentlig veldig direkte.

Hvordan kom konserten i stand? Landau: Det begynte med boka, som var grunnlaget for forestillingen. Han elsket å skrive boka. Ideen med å bruke bokas innhold i konsertene fikk han da han skulle spille i Det hvite hus. Han satte det sammen selv. Obama inviterte ham til Det hvite hus. Jeg tenkte at han kom til å synge kanskje syv–åtte sanger i en uformell setting, men da vi kom ut, tok Bruce frem masse ark. Han ba meg om å sitte blant publikum, og så kunne vi snakkes etterpå. Han hadde tydeligvis jobbet med det en stund – åtti prosent av materialet ble med på konserten på Broadway. Dette var komponert og skrevet helt fra start, og det ble ikke endret. Den eneste endringene var “Long Walk Home”, som ble byttet ut med den litt tristere “The Ghost Of Tom Joad”. Historiene er de samme, og det var lite rom for å pynte på noe. De er stort sett de samme, det er fremføringene som varierer.

INTERVJU: PETER WATTS BRUCE SPRINGSTEEN | 135

Bruce_FINALindd.indd 135

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ARKIV 2014 Kunsten å ha publikum i sin hule hånd: under MusiCares Person Of The Year, LA Convention Center, 8. februar 2013.

136 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 136

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ARKIV 2014

«NÅR DU FÅR SIGNALET, BLÅS TAKET I BITER»

INTERVJ: MICHAEL BONNER. MARK DAVIS/WIREIMAGE, JEFF KRAVITZ/FILMMAGIC

På veien med en kul Boss! Det nyeste tilskuddet til The E Street Band TOM MORELLO rapporterte i 2014 direkte fra de innerste gemakker: fra «Sun City» i Sør-Afrika til «Stayin’ Alive» i Australia … «Bruce legger hånden på skuldrene til bandet og sier: ‘Dette er hva vi skal gjøre, og det kommer til å bli fantastisk.’ Det blir en selvoppfyllende profeti.»

FRA

UNCUT MAI | 2014 BRUCE SPRINGSTEEN | 137

Bruce_FINALindd.indd 137

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ARKIV 2014

E FØRSTE GANGENE jeg møtte Bruce, var i forbifarten på et par Grammy-fester for noen år tilbake. På den tiden var jeg ingen tilfeldig fan av Bruce Springsteen. Han var favorittartisten min. Jeg var veldig nervøs, og jeg tror jeg på et tidspunkt sa «Jeg er gitaristen i Rage Against The Machine», og han svarte «Det er et spennende band». Jeg svarte «Takk skal du ha, tusen takk, Mr. Springsteen …» Men jeg var en god venn av Pam, søsteren til Bruce, som er rockefotograf, uten å engang være klar over at hun var i slekt. Første gang jeg møtte Bruce i den sammenhengen, var nok i 1999 eller 2000. Jeg tror det hjalp at Rage Against The Machine hadde covret «The Ghost of Tom Joad», og vi måtte sende vår versjon til ham for godkjenning, for endringene vi hadde gjort var så drastiske. Vi fikk tilbakemeldinger om at han likte den, så neste gang vi møttes, hadde vi det å snakke om. Han virket overrasket og glad over at et band som Rage kjente til musikken hans – og at vi valgte en låt fra et akustisk album, i stedet for noe mer kjent. Og så møttes vi på konserter … Noen ganger dukket han opp på konsertene jeg spilte med Nightwatchman. Når det gjelder politikk, hadde vi en veldig interessant diskusjon den siste kvelden på Reunionturneen. Han spilte noe sånt som 29 konserter i Madison Square Garden – det var den siste kvelden der, jeg tror det var 1. juli 2000. Jeg hadde turnert med Rage i Japan, flydd hjem og bare satt fra meg kofferten før jeg fløy videre til New York for å gå på konserten. Det var midt i alt bråket rundt låten «American Skin (41 Shots)», om Amadou Diallo som ble skutt og drept av politiet, så det var enorme politidemon strasjoner ved arenaen, folk som protesterte, boikotter og elleville historier i avisene. Men Bruce spilte låten på hver eneste konsert i Madison Square Garden, og for første gang var det ikke publikummere som ropte «Bruuuuuce»: Det var ekte buing. Men han mente det han sang om. Jeg fortalte ham: «Jeg har politi som protesterer på hver eneste konsert jeg spiller, jeg har gjort karriere av låter som politifolk demonstrerer mot.» Vi fikk oss

Øksemordere: Springsteen og Steven Van Zandt live i Cape Town, 26. januar 2014.

Bruce_FINALindd.indd 138

en god en latter av det, men med tanke på Bruce som har en så bred fanbase, synes jeg det var veldig modig av ham å stå på saken og fryktløst spille den låten hver eneste kveld, med tanke på kontroversen som raste. Første gang vi spilte sammen var ikke før i 2008, og da var det med en splitter ny versjon av «The Ghost of Tom Joad» i Anaheim, California. Han jobbet med Magic-albumet i Atlanta da jeg stoppet innom Anaheim på turne med Nightwatchman. Han kom på konserten vår. På den tiden jobbet han med Brendan O’Brien, som er en gammel venn og samarbeidspartner av meg. Han sa «Du kan vel komme innom og spille litt med oss en kveld, Tommy.» Jeg svarte «Det høres bra ut. Jeg skal sjekke på nettet når det muligens kunne passe.» Det viste seg at de skulle spille i Anaheim om ikke lenge, og det er i nærheten av der jeg bor i Los Angeles. Så jeg slo på tråden og sa «Hallo, husker du at du nevnte at vi burde spille sammen en gang? Hva med nå på tirsdag?» Han likte ideen, og vi snakket kort om hva vi kunne spille. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg foreslo « … Tom Joad». Han svarte «Vær forberedt på å spille både elektrisk og akustisk.» Jeg spurte: «Vil du at jeg skal synge også?» «Selvfølgelig vil jeg at du skal synge på den», svarte han. Så jeg begynte å øve flittig. Jeg er alltid veldig gira før jeg skal opptre og hadde aldri vært nervøs – før da! Under øving hadde jeg brukt den dype barytonen som likner på

versjonen på den akustiske skiva. Da jeg kom til Anaheim, hørte jeg at bandet holdt på å arrangere låten. Han hadde endret tonearten og flyttet den opp drøyt åtte hakk, så det virket som om den var helt utenfor mitt register. Det er ikke min store styrke å i all hast skulle finne ut av tonearter som har blitt byttet om på, så nå gikk forberedelsene mine rett i søpla. Jeg var nervøs da jeg gikk ut på scenen, og hadde ingen anelse om hvordan stemmen min ville låte i den nye tonearten. Little Steven prøvde å forklare meg gangen i det – «Dette kommer til å bli så spennende» – og så er det den verste kvelden i livet mitt. Men han blir ikke kalt «The Boss» uten grunn. Bruce la hånden på skulderen min, så meg inn i øynene og sa: «Vi skal spille låten i denne tonearten, og det kommer til å bli fantastisk.» Og helt riktig, nervøsiteten forsvant, jeg drakk fem-seks shots med Jameson før jeg gikk på scenen, og det skjedde et eller annet i det rommet som gjorde det til en helt spesiell kveld. Bruce hadde helt rett: Vi holdt oss til den tonearten, og det ble steike bra!

I ÅPNET TURNEEN i 2014 i Cape Town i SørAfrika med «Free Nelson Mandela». Jeg vet ikke hvor godt publikum kjente til låten, for på noen områder var den kulturelle boikotten av Sør-Afrika litt vel effektiv. Men uansett om de kjente originalen eller ikke – alle sang umiddelbart med. Dagen etter døde Pete Seeger, en følsom sjel og en stor, fredelig kriger som High Hopes Tour sloss for en bedre verden. Med en gang han hørte nyheten, sa Bruce i tall :«Vi skal finne på noe i kveld.» (26. jan. –2. mars) Derfra handlet det bare om å sette i Antall konserter: 17 gang: La oss gjøre noe flott for Petes skyld. Vi spilte «We Shall Antall solgte Overcome» og «This Little Light of billetter: 341 314 Mine». Det var vanskelig å la være å Brutto grine som en baby under «We Shall billettinntekter: Overcome» … 44 200 000 $ Kvelden etter spilte vi Little Stevens Samlet antall låter «Sun City», med Mos Def. spilt: 129 Nesten hver eneste kveld åpner vi Størst oppslutning: konsertene med en ny låt, og det hender at vi ikke har lydsjekk på Mount Smart forhånd. Så etter 9 minutter med Stadium, New øving går et band med 18 Zealand, 73 958 medlemmer på scenen foran 25 Gjester: 000 mennesker og åpner med en låt Eddie Vedder, vi aldri har spilt før. Det er sånt Mos Def, Jon Bruce gjør. Han legger hånden på skuldrene til bandet og sier: «Dette Landau, Cooper + er hva vi skal gjøre, og det kommer Koo string section til å bli fantastisk.» Det er en Lengste konsert: selvoppfyllende profeti. 3 timer 43 min Da jeg ble spurt om å steppe inn (Brisbane for Little Steven på 2012-turneen Entertainment mens han var opptatt med Centre) innspilling av TV-serien «Lilyhammer», hadde jeg spilt med Album spilt i sin The E Street Band rundt 15–20 helhet: Born in the ganger. Vi spilte sammen hver gang USA (x2), Born to vi befant oss i samme by. Det Run (x2), Darkness begynte med at jeg bidro på «Tom on the Edge of Joad», den første låten jeg gjorde Town, The Wild, sammen med dem, og så etter hvert The Innocent … spilte jeg på kanskje fem eller seks låter. Men da vi dro til Australia,

BOSSFAKTA

26.02.2019 08:57

«Å stå skulder ved skulder og hjerte til hjerte …» Morello og Springsteen bak scenen under konserten i anledning 25-årsjubileet til Rock’n’roll Hall Of Fame i New Yorks Madison Square Garden, 29. oktober 2009.

spilte jeg flere låter på den turneen enn jeg noen gang har gjort i hele karrieren – fra det første garasjebandet mitt til Rage Against The Machine, Audioslave og Nightwatchman. I løpet av 10 konserter tror jeg vi spilte 78 låter. Det er ingenting sammenliknet med turneen jeg er på akkurat nå, for i løpet av 15 konserter har vi spilt 126 låter, og det er verdensrekord. Og vi har to konserter igjen før det er over. Så vi ender kanskje opp med 200. Hvordan vi bestemmer hva vi skal spille? Jeg har to eksempler. Før vi spilte «Stayin’ Alive» [Brisbane, 26. februar 2014], satt Bruce, Steve og jeg på hotellet da Bruce plutselig sa: «Jeg har en åpningslåt for konserten i morgen. ‘Stayin’ Alive’.» Jeg og Steve reagerte diametralt forskjellig. Jeg sa «Det er helt supert», mens Steves reaksjon var mer « … hæ?» Så begynner vi å jobbe med låten. Bruce leder bandet gjennom et arrangement han har bestemt seg for under øving samme dag, og så åpner vi konserten med den. I Perth besøkte jeg graven til Bon Scott kvelden før konserten. Vi satt i hotellbaren etterpå, og jeg sa til Bruce: «Tror du det finnes en overlapping et sted mellom The E Street Band og AC/DC?» Uten å nøle svarte han: «Ja, det er jeg sikker på.» Vi snakket om et par låter, og før man vet ordet av det, åpner vi konserten med «Highway to Hell». Vi har også vært så heldige at vi har fått med oss Eddie Vedder på scenen et par ganger, han var med i Melbourne og Brisbane, og det har vært

institusjon. Det finnes folk som har vært en del av bandet i fire tiår. Jeg er mer enn overlykkelig over å ha et E Street-stempel i passet mitt, og at de har blitt gode venner og musikalske kompiser. The E Street Band er Bruce, Patti, Nils, Garry, Max, Roy, Steve, Clarence og Danny. Enkelte ganger i løpet av en konsert gjør jeg meg om til en tilskuer, og da snur jeg meg for å se Bruce Springsteen synge «Born to Run» og simpelthen glede meg over det faktum at på en eller annen måte har jeg klart å lande fallskjermen min på scenen midt blant The E Street Band, et av mine desiderte favorittband gjennom tidene. Engasjementet mitt med dem har vært en veldig, veldig gradvis prosess. I 2008 spilte jeg én låt. Så spilte jeg en eller to låter litt her og der. Som ble til fire låter. Og så i Australia i fjor spilte jeg et helt sett, og på denne turneen spiller jeg hele settet sammen med fire gitarister. Alle har vært så snille og hjelpsomme. Det har vært den enkleste og mest profesjonelle konstellasjonen jeg har vært en del av noen gang, helt fri for drama. Men du må hele tiden være klar, for hvis Steven spilte solo på en bestemt låt kvelden før, kan det være din tur i kveld hvis du får klarsignalet fra Bruce. The E Street Band har vært et fantastisk liveband i 40 år. Det er min mening. Så regel nummer 1: don’t fuck it up. De trenger ikke at jeg gjør en fantastisk jobb, for de er allerede fantastiske. Så spill låtene, unngå å

helt magisk. Bandet er helt utrolig. Det er som en armé av gitarer på scenen. Nils er helt rå. Han er ikke bare en virkelig stor sologitarist, men kanskje den mest allsidige gitaristen jeg noen gang har møtt. Det hender ofte at jeg snur meg mot ham og spør «Hvilken toneart går denne i?» når Bruce drar i gang den ene ukjente låten etter den andre. På den måten er han en enorm ressurs. Steve er rytmefyren. Han er The E Street Bands Keith Richards. Bruce selv har vært uvanlig god på sologitar under denne turneen. På «Incident on 57th Street» i går spilte han en av de beste soloene jeg noen gang har hørt ham spille. Han både spiller en låt og opptrer. Som rytmegitarist ser på jeg min egen rolle som veldig definert: Spill låtene. Noen kommer til å spille et rent A-minor barregrep her, Nils gjør sin egen versjon av det, Little Steven drar det opp ett hakk og Bruce kommer til å henge fra sperringene, så for meg er det enkelt: Spill akkordene. Om jeg er et fullverdig medlem av The E Street Band? Slik jeg ser det, er jeg en alliert og en våpendrager. The E Street Band er en

KEVIN MAZUR/WIREIMAGE

«Ingen sang med større lidenskap og sinne om uretten ved apartheid.» Tom Morello

BRUCE SPRINGSTEEN | 139

Bruce_FINALindd.indd 139

26.02.2019 08:57

SPRINGSTEEN: ARKIV 2014 og når Bruce gir deg signalet, blåser du taket av lokalet. Det er veldig enkelt.

MANDEL NGAN/AFP/GETTY IMAGES

1988 SÅ JEG Bruce opptre under en tv-sendt Amnesty-konsert fra Buenos Aires. Fram til da hadde jeg vært fan av metal, punk og old school hiphop, og kjente bare til Bruce på grunn av videoene til «Dancing in the Dark» og «Glory Days». Men da jeg så den konserten, den emosjonelle dybden og de gysende gode høydepunktene, løp jeg ut og kjøpte Darkness on the Edge of Town på kassett. Det ble raskt et av mine favorittalbum gjennom tidene. Det snakket til den eksistensielle angsten jeg følte under oppveksten i Midtvesten. Nebraska var den neste skiva jeg kjøpte, jeg skaffet meg de to i rask rekkefølge. Jeg har alltid vært fan av heavyrock, men selv om den er spilt inn kun med akustiske gitarer og munnspill på en firespors opptaker, var Nebraska like heavy som hva som helst i katalogen til Metallica. Det var det politiske, med liten p, og de narrative skissene som ble tegnet opp i låtene, som ga gjenklang i meg. De føltes som om de var kapitler i mitt eget liv. Det han fanger i låter som «Nebraska» og «Racing in the Street», er den desperasjonen og håpløsheten som allikevel har en bit av håp i seg. Andre stemmer, som Chuck D og Joe Strummer, hadde snakket til den politiske flammen inni meg, og jeg identifiserte meg med tekstene deres. Men fortellingene i de låtene – jeg ble overrasket da jeg fant ut at Bruce er fra New Jersey og ikke fra Libertyville i Illinois hvor jeg vokste opp. På den tiden var jeg en politisk aktivist i full blomst, og ett veldig viktig øyeblikk var da jeg så Bruce i Little Stevens’ video til «Sun City». Anti-apartheid- saken sto meg veldig nært. Jeg var en av studentene ved Harvard som dro i gang anti-apartheid-bevegelsen på campus der. Vi bygget shantytowns i Harvard Yard, og «Sun City» var et av lydsporene til protestene våre. Dette var nok før jeg ble fan av musikken til Bruce, men ingen sang med mer sinne og lidenskap om uretten ved apartheid. Selv om han bare har et par linjer i den låten, var det imponerende. Det sto i skarp motsetning til den feiloppfatningen jeg hadde av hva Bruce handlet om – den smilende fyren i videoen til «Dancing In the Dark». Men selv «Dancing in the Dark» og «Glory Days» har veldig mørke tekster kledd ut som perfekte poplåter – noe som er en av grunnene til at musikken til Bruce resonnerer hos så mange, både tilfeldige fans, de som er opptatt av tekster, de som liker kjekke vokalister, og de som er fans av venstrelent musikk. På en veldig autentisk måte snakker han til alle disse gruppene. På den tiden var det Joe Strummer og Chuck D som var mine ledestjerner, og typen i de musikkvideoene var veldig forskjellig. Jeg forsto ikke greia før jeg så den tv-sendte konserten fra Buenos Aires. For mange er det nettopp det å se Bruce spille live som gir dem en skjellsettende opplevelse. Selv om jeg selv ikke så ham live før mange år senere, var det lett å se hvor dedikert og lidenskapelig han var under Amnestykonserten. Jeg husker jeg så den på rommet mitt. Jeg fikk tårer i øynene da han spilte «The River», og hele stadion eksploderte mot slutten.

Det var hit etter hit, folk ble helt ville, og jeg tenkte: «Kanskje jeg skal sjekke ut denne fyren.» Jeg jobbet meg sakte gjennom katalogen fordi jeg hadde dårlig råd, så i lang tid hadde jeg kun de to skivene [Darkness on the Edge of Town og Nebraska]. Så kom Born in the USA, som jeg ikke hadde brydd meg noe særlig om, men som tydelig var en anklage mot Reagans USA. Jeg gjorde det baklengs, så det var ikke før jeg noen år senere ble fan av de tre første skivene at jeg fordypet meg i hele katalogen. Ute på turné kom jeg over bootlegversjoner av uutgitte låter fra The River, det var en kjempestor katalog av materiale som aldri hadde blitt utgitt. Der er det noen virkelige gullkorn. Det var slik progresjonen foregikk. Jeg så Bruce først i 1992 da han spilte med «Det Andre Bandet», ikke The E Street Band. Det var en bra konsert, men den matchet ikke minnet om det jeg hadde sett på tv. Men neste gang jeg så ham, var på turneen

Med Pete Seeger under «We Are One»innsettelsesfesten ved Lincoln Memorial, 18. januar 2009.

med The Ghost of Tom Joad. Det albumet og den konserten var veldig viktig for meg. Jeg kunne ikke fatte hvordan én mann med en gitar kunne spille en to timer lang konsert som var så sterk. Det var tyngre enn alle metalkonserter jeg noensinne har vært på: Det var dypt, det var mørkt. De tingene jeg søkte i min egen Sabbath-verden, ble overskygget av denne gitaren med seks strenger og denne fyren som laget akustiske versjoner av det gamle materialet sitt . . « … Tom Joad» og «Youngstown» snakket til meg og harmoniserte med det politiske verdenssynet mitt. « … Tom Joad» snakker til den rebelske gnisten som finnes i alle mennesker og forteller hvordan den går i arv fra generasjon til generasjon, og noen ganger er det det ene enslige frøet av motstand som skal til for å dytte utviklingen framover. Tom Joad er hovedkarakteren i Steinbeck-romanen og filmen Vredens druer. Han er en forpakter fra Oklahoma som gjennomgår en politisk oppvåkning, og som mot slutten av boka ender opp med å forlate familien sin. Han snakker med moren sin, en samtale som Bruce parafraserer mot slutten av låten, som sier at hun er redd for at hun aldri vil få se ham igjen, og han svarer noe sånt som at: «Der folk slåss

for rettighetene sine, der det finnes sultne barn og noen som prøver å kjempe for at de skal få en mer rettferdig verden å leve i, der finner du meg.» Det sentimentet i boka, filmen og låten er kjernen i det politiske synet mitt: Du må stå opp for det som er rett der du lever og i den tiden du lever i. Du må ta i bruk alle krefter du har – det er ikke sikkert at du blir husket for det, men kanskje kan du i fellesskap med andre menn og kvinner forandre verden. Bruce Springsteens «Ghost of Tom Joad» er både en trist sørgesang og samtidig en subtil trussel, og den traff meg midt i hjertet. «Youngstown» er låten som bokstavelig talt satte i gang karrieren min som politisk folktrubadur med Nightwatchman. Det var den første låten jeg lære å spille på gitar og synge med på. Jeg begynte å skrive egne låter noen år senere, men det var den aller første gangen jeg satt med en akustisk gitar og sang en sang, i stedet for skrive et riff eller synge med til radioen. Det var en aha-opplevelse og føltes veldig bra. Om Bruce kan sammenliknes med storheter som Woody Guthrie eller Pete Seeger? Jeg har et litt annet syn på det. Jeg tror ikke du kan gettofisere protestmusikk eller musikk om sosial rettferdighet. Jeg er enig i at Bruce er en del av lenken som kjeder Joe Hill, Woody Guthrie og Pete Seeger sammen. Men det samme er The Clash og Public Enemy og System Of A Down og Rage Against The Machine. Jeg tror ikke det har noe med bestemte sjangre å gjøre. Det er artister som blir drevet av verdenssynet sitt til å bruke kallet sitt, på små eller store måter, for å skape en rettferdig verden. Det er helt klart at Nebraska og The Ghost of Tom Joad har noe konkret til felles med Guthries Dust Bowl Ballads, men i samme åndedrag må man nevne tidlig Dylan. Den første skiva til Rage Against The Machine ble skrevet rett før dommen mot Rodney King og opptøyene i Los Angeles, og det er som om den er bundet til en skyhøy stabel med Marshall-forsterkere. Det er den eneste forskjellen, sånn jeg ser det. It Takes a Nation of Millions … ble skrevet på et politisk og rasemessig tidspunkt i amerikansk historie som fanger tidsånden på samme måte som Guthrie gjorde, og på samme måte som Bruce gjorde med Nebraska. Bruce og jeg har aldri snakket om opphavet til hans personlige protest; jeg har fortalt ham om hvordan jeg ble interessert i politikk, men jeg vet ikke hva hans historie er. Det er bare en uuttalt forståelse om at vi alle står på den samme siden av gjerdet, at det er en jobb som må gjøres, i stedet for at vi bare skal cruise gjennom det politiske landskapet. Jeg skal ikke snakke på hans vegne, men de erfaringene han har, og de helt tydelige spenningene mellom klasse og rase han vokste opp med, går som en rød tråd gjennom musikken hans. Han er like mye en forfatter. På en veldig virkningsfull måte bruker han sin egen forestillingsevne til å sette seg selv i situasjoner som går utenfor egne erfaringer. Når jeg skriver, handler det om kun én karakter: meg selv. Jeg har en bunnløs brønn av demoner som må drives ut! Det er mange grunner til at We Shall Overcome: The Seeger Sessions er en av mine favorittskiver med Bruce Springsteen.

140 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 140

26.02.2019 08:57

The E Street Band på Late Night With Jimmy Fallon, 2. mars 2012.

Tekstene i disse låtene som Pete Seeger gjorde kjent, er aktuelle også i dag. Jeg vet ikke i hvilket århundre en låt som «Mrs McGrath» ble skrevet, men med tanke på dagens konflikter i Irak og Afghanistan er det ingen tvil om at låten snakker til både amerikanske og irakiske mødre som frykter at barna deres skal komme hjem fra en brutal og umoralsk krig med store skader. Da Bruce spilte de låtene på den turneen, endte det opp som en stor fest, og det er noe av det som gjør ham til et geni. Han kan ta tunge og seriøse låter og få folk til å danse på bordene. Jeg får lov til å oppleve det hver eneste kveld, og det er ganske vilt.

I LAGET ET album mens vi var i Australia i 2012. Jeg var i bilen på vei hjem en kveld før vi dro til Australia og hørte på E Street Radio, en satellitt-radiostasjon som kun spiller Bruce Springsteenlåter. Da kom «High Hopes», og det hørtes ut som en bortgjemt skatt fra 90-tallet eller noe sånt. Jeg tenkte at den kunne gjøres til en ekte rockelåt hvis man la rocka gitarer oppå blåserne, så jeg sendte Bruce en tekstmelding. «Hei, hva tror du om å spille denne på den kommende turneen?» Så vi gjorde den om, og det låt fantastisk. Før vi la ut på veien, var i tillegg Bruce i gang med å spille inn «American Skin (41 Shots)» og sendte den til meg så jeg kunne legge på gitar. Han så ut til å like det jeg gjorde, og sendte meg et par låter til. Det ble aldri sagt høyt at det var et album. Bruce spiller konstant inn musikk. Så etter hvert fikk jeg tilsendt flere låter, og jeg spilte gitar på dem og sendte dem i retur. En morgen mens vi var i Australia, fikk jeg en melding som sa: «Vær klar til å gå i studio kl. 10.30, hva slags utstyr trenger du?» Så jeg kom meg ut i bilen og ble kjørt til et studio som lå to timer utenfor Brisbane, og [tekniker] Nick DiDia var der, og jeg måtte bare spørre: «Hva i huleste er det vi skal gjøre?» Det var den dagen

jeg spilte inn soloen til « … Tom Joad», la noen vokalspor på «American Skin» og spilte på «Hunter of Invisible Game». Deretter var vi i Sydney hvor hele bandet spilte inn «High Hopes» og«Just Like Fire Would», en låt vi også hadde spilt på turneer. Men fortsatt ble det ikke diskutert om dette var et album: Vi holdt bare på med å spille inn låter. Men jeg tror nok Bruce drev og samlet inn en liten katalog med låter som så ut til å passe sammen, og det ble veldig tydelig at det var i ferd med å bli til et album. På den siste flyturen hjemover drev han faktisk med sequencing. Jeg vet hva det betyr! Det betyr at noe materiale faktisk kan være i ferd med å bli utgitt … Hvor jeg mener High Hopes passer inn med protestlåtene til Bruce? På flere måter synes jeg tittelsporet snakker for seg selv. Men jeg synes albumet er både et subtilt og direkte bilde på

skrevet – og han har skrevet noen imponerende depressive sanger. Det er en god ting når en låt får meg til å føle meg dårlig. Og da snakker vi om et dypt hull. Bruce har vanvittig store lagre med goodwill. Han var involvert i Amnesty International i mange år. På aller konserter har folk i beste Robin Hood-ånd muligheten til å gi bidrag til lokale suppekjøkken og veldedige organisa sjoner. Første gang Bruce tok del i valgpolitikk, var under kampanjen til John Kerry [i 2004], og selv om det ikke hjalp Kerry til å vinne presidentvalget, hadde det stor betydning at en person som Springsteen var involvert. Det var beviset på et skifte, at han var villig til å stå opp og stille seg bak en presidentkandidat, noe han aldri hadde gjort før. Om musikk kan utgjøre en forskjell? Den gjorde en forskjell for meg. Det går ikke en dag uten at jeg hører om, eller på gata, i hotellobbyer eller på stranden opplever at noen kommer bort til meg og forteller hvordan Rage eller Nightwatchman har forandret livet deres, åpnet dører eller oppmuntret dem til å utdanne seg, bli aktivister eller til å prøve å være med og sette sitt fotavtrykk på historien. Det er ingen tvil om at Bruce har gjort nettopp det. Når han treffer akkurat den rette kombinasjonen av tekst, rytme og rock, så kommuniserer det en sannhet som ligger dypt i menneskets DNA, på en måte som er annerledes enn film og litteratur. Slik har det vært gjennom hele katalogen hans. Det er et eller annet i mennesker, i den reptile delen av hjernen, som gjør at det er noe som høres sant ut når du hører en rytme og to verselinjer som rimer … og den sannheten du føler i Bruce Springsteen, er en kombinasjon av empati med folk som opplever de verst tenkelige tider og skyene som glir til side og evnen til å håpe og drømme og kjempe for at det skal bedre.

hvor vi befinner oss i dagens samfunn, fra den mørke, eksistensielle «Hunter of Invisible Game» til den rasende « … Tom Joad» og den brølende hymnen «American Skin». Hvis du ble tvunget til oppsummere karrieren til Bruce med ett ord, er det håp – det er en iboende faktor i musikken hans. Men grunnen til at man må bevare håpet, er jo at verden er helt på trynet. Når alt en dag ordner seg, blir håp noe som tilhører fortiden. Men det er den sinte studioversjonen av «Ghost of Tom Joad» jeg er veldig stolt av. Det var utfordrende å fange energien og gåsehudfølelsen som låten skaper live – men vi klarte det. «Down in the Hole» er en av de mest depressive låtene Bruce har

LLOYD BISHOP/NBC/NBCU PHOTO BANK

«Han tar disse dype, alvorlige låtene og får alle til å danse på bordene» Tom Morello

BRUCE SPRINGSTEEN | 141

Bruce_FINALindd.indd 141

26.02.2019 08:57

Sign of the times: The Boss møter fans, 1979.

SPRINGSTEEN: LITT AV HVERT BORN TO COMP!

EN KOMPLETT LÅTOVERSIKT FRA SPRINGSTEENS ANTOLOGIER

GREATEST HITS

UTGITT 28. FEBRUAR 1995

UK: 1 USA: 1 Låter: Born to Run/Thunder Road/Badlands/The River/ Hungry Heart/Atlantic City/ Dancing in the Dark/Born in the USA/My Hometown/Glory Days/ Brilliant Disguise/Human Touch/ Better Days/Streets of Philadelphia/Secret Garden/ Murder Incorporated* (innspilt ’82)/Blood Brothers* (’95)/This Hard Land* (’95) *Tidligere ikke tilgjengelig

TRACKS/ 18 TRACKS

UTGITT 10. NOV. 1998/13. APRIL 1999

LYNN GOLDSMITH/CORBIS

UK: 50/23 USA: 27/64 For detaljert låtliste se side 84–87

THE ESSENTIAL BRUCE SPRINGSTEEN UTGITT 11. NOVEMBER 11 2003

UK: 28 USA: 14 Denne limited editionsamlingen på tre CD-er besto av tidligere ikke utgitte låter, sjeldne

B-sider og demoer. CD 1: Blinded By the Light/For You/Spirit in the Night/4th of July, Asbury Park (Sandy)/Rosalita (Come Out Tonight)/Thunder Road/Born to Run/Jungleland/ Badlands/Darkness on the Edge of Town/Promised Land/The River/Hungry Heart/Nebraska/ Atlantic City CD 2: Born in the USA/Glory Days/Dancing in the Dark/ Tunnel of Love/Brilliant Disguise/Human Touch/Living Proof/Lucky Town/Streets of Philadelphia/The Ghost of Tom Joad/The Rising/Mary’s Place/ Lonesome Day/American Skin (41 Shots) (Live fra Madison Square Garden)/Land of Hope and Dreams (Live fra Madison Square Garden) CD 3 (Limited edition): From Small Things (Big Things One Day Come) (innspilt 1979)/The Big Payback (hjemmeopptak like etter Nebraska-innspillingen)/ Held Up Without a Gun (live 31. desember1980 fra Nassau Coliseum)/Trapped (live 6. august 1984 fra Meadowlands Arena)/None but the Brave/ (innspilt samtidig med Born in the USA)/Missing (brukt i Sean Penns film The Crossing Guard)/

Lift Me Up (skrevet til John Sayles’ film Limbo)/Viva Las Vegas (innspilt til et NME veldedighetsalbum)/County Fair (innspilt i California i 1983 etter Nebraska-innspillingen)/Code of Silence (liveopptak fra Madison Square Garden 29. juni 2000)/ Dead Man Walkin’ (fra filmen ved samme navn)/Countin’ on a Miracle (akustisk)

BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND GREATEST HITS

UTGITT 1. JUNI 2009 (EUROPA); 13. JANUAR 2009 (USA)

UK: 3 USA: 43 Med et sterkt fokus på livefavoritter virker det som om denne samlingen ønsker å tjene på Springsteens uforglemmelige Glastonbury-konsert. Det interessante er at det var en annen 12-spors versjon som ble utgitt i USA og solgt eksklusivt via kjeden Wal-Mart. Låter på europeisk versjon: Blinded by the Light/ Rosalita (Come Out Tonight)/Born to Run/ Thunder Road/Badlands/ Darkness on the Edge Of Town/ Hungry Heart/The River /Born in the USA/I’m on Fire/Glory Days/

Dancing in the Dark/The Rising/ Lonesome Day/Radio Nowhere/ Long Walk Home/Because the Night/Fire

COLLECTION 1973 TO 2012

UTGITT 15. APRIL 2013 (EUROPA)

UK: - USA: Låter: Rosalita (Come Out Tonight)/Thunder Road/Born to Run/Badlands/The Promised Land/Hungry Heart/ Atlantic City/Born in the USA/Dancing in the Dark/ Brilliant Disguise/Human Touch/Streets of Philadelphia/ The Ghost of Tom Joad/The Rising/Radio Nowhere/Working on a Dream/We Take Care of Our Own/Wrecking Ball

THE ALBUM COLLECTION VOL. 1: 1973-1984

UTGITT 17. NOVEMBER 2014

UK: 128 USA: 82 Inneholder: Greetings from Asbury Park, NJ/The Wild, The Innocent and The E Street Shuffle/Born to Run/Darkness on the Edge Of Town/The River/ Nebraska/Born in the USA BRUCE SPRINGSTEEN | 142

Bruce_FINALindd.indd 142

26.02.2019 08:58

SPRINGSTEEN: LITT AV HVERT

ENJOY EVERY SANDWICH: THE SONGS OF WARREN ZEVON

«ALT GÅR TIL en god sak …»

SPESIALBIDRAG TIL TRIBUTTALBUM, VELDEDIGHETSALBUM OG ANNET

ASYLUM, 1979

Bruce og The E Streeters opptrådte under No Nukes-konserten i september 1979, og «Stay» og «The Detroit Medley» var inkludert på det påfølgende livealbumet. Dette er de første offisielle liveopptakene som noen gang er utgitt med Bruce Springsteen og The E Street Band.

IN HARMONY 2 COLUMBIA, 1981

Denne samlingen med barnelåter inneholdt den første versjonen av en av Springsteens mest populære singler noensinne: «Santa Claus is Comin’ to Town» – en Top 10 -hit i 1985 da den ble utgitt sammen med «My Hometown» i 1985.

WE ARE THE WORLD UNITED SUPPORT OF ARTISTS FOR AFRICA

COLUMBIA, 1985

Han sang på singelen som Michael Jackson og Lionel Richie skrev for veldedighet, men Bruce og The E Street band bidro i tillegg med en cover av Jimmy Cliffs «Trapped» – en låt de siden har spilt mange ganger.

A VERY SPECIAL CHRISTMAS A & M, 1987

Springsteens versjon av Lou Baxter og Johnny Moores «Merry Christmas Baby», opprinnelig B-siden til singelen «War» fra 1986, dukket opp her sammen med bidrag fra Sting, Whitney Houston og Run DMC.

CBS, 1988

FOLKWAYS, A VISION SHARED – A TRIBUTE TO WOODY GUTHRIE & LEADBELLY

Denne hyllesten til de to tidløse ikonene i amerikansk musikk hadde to Woody Guthrie-cover fra Bruce: «I Ain’t Got No Home» og «Vigilante Man».

HARRY CHAPIN TRIBUTE RELATIVITY, 1990

Et liveopptak fra tributtkonserten til den avdøde singersongwriteren Harry Chapin. Springsteens sju minutter lange versjon av «Remember When the Music» 143 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 143

dukker opp blant bidrag fra Pete Seeger, Graham Nash og Pat Benatar.

FOR OUR CHILDREN VARIOUS ARTISTS

ARTEMIS, 2004

Bob Dylan, Adam Sandler, the Pixies og Van Dyke Parks var Springsteens eklektiske kolleger på denne tributten; bidraget fra The Boss var en liveversjon av «My Ride is Here».

KID RHINO, 1991

Springsteens tolkning av den gamle speidersangen «Chicken Lips and Lizard Hips» sto side om side med blant andre Paul McCartney og Elton John på denne samlingen av barnevennlige sanger.

A TRIBUTE TO CURTIS MAYFIELD VARIOUS ARTISTS

WARNER BROS, 1994

SONY, 1996

På veldedighetskonserten til inntekt for museet slo Bruce Springsteen og The E Street Band seg sammen med Jerry Lee Lewis på The Killers’ egne klassikere «Shake, Rattle and Roll», «Whole Lotta Shakin’ Goin’ on» og «Great Balls of Fire».

’TIL WE OUTNUMBER ’EM

RIGHTEOUS BABE, 2000

Nok en tribute til Springsteens helt Woody Guthrie, denne gang initiert av Ani DiFranco. Bruce spiller «Riding My Car» og «Deportee (Plane Wreck at Los Gatos)».

AMERICA: A TRIBUTE TO HEROES

INTERSCOPE, 2001

En konsert som ble organisert av George Clooney hvor formålet var å samle inn penger til ofre etter 11. september. Springsteens bidrag er en litt annerledes versjon av «My City of Ruins» fra The Rising.

KINDRED SPIRITS: A TRIBUTE TO THE SONGS OF JOHNNY CASH

SONY MUSIC, 2002

Bob Dylan bidro med «Train of Love» og Springsteen spilte inn «Give My Love to Rose» i anledning denne hyllesten på 70-årsdagen til The Man in Black.

Laget til tiårsjubileet for det anerkjente amerikanske folkemusikk-plateselskapet Appleseed. Albumet hadde en imponerende gjesteliste, inkludert Joan Baez og Pete Seeger, som sang duett med the Boss på en versjon av “The Ghost Of Tom Joad”.

WE ALL LOVE ENNIO MORRICONE

HOPE FOR HAITI NOW

MTV NETWORKS, 2010

SONY MUSIC, 2007

Springsteen lånte bort sin versjon av «Once Upon a Time in the West» til denne feiringen av den italienske filmmusikk-komponisten. Andrea Bocelli, Quincy Jones, Roger Waters og Metallica var blant de andre bidragsyterne …

Enda en tribute, enda en liste med store navn (Eric Clapton, BB King, Rod Stewart) og enda en cover: «Gypsy Woman».

THE CONCERT FOR THE ROCK AND ROLL HALL OF FAME

APPLESEED, 2007

Et annet veldedig hetsprosjekt med bidrag fra Bruce, “We Shall Overcome”, til inntekt for ofre etter jordskjelvet på Haiti i 2010.

LOOKING INTO YOU: A TRIBUTE TO JACKSON BROWNE MUSIC ROAD, 2014

“Linda Paloma” med Patti Scialfa.

Å SAMLE THE BOSS

MARKEDET FOR SPRINGSTEENSAMLEOBJEKTER

I HAR MULIGENS SKUFFENDE nyheter til de som eier komplette platesamlinger av Springsteen. Standardutgaver av skivene hans er mindre verdt enn prisen av en lunsj, og selv de mest sjeldne UKsinglene – som for eksempel «Promised Land» fra 1978 – selges for noen hundre, ikke tusen, kroner. For seriøse The Boss-samlere er det detaljene som gjelder, ifølge Mark Evetts. Han er innkjøpsansvarlig for memorabilia-spesialisten 991.com. «Man har egentlig aldri sluttet å trykke opp katalogen til Springsteen, så favoritter blant samlere er ting som kun finnes i få eksemplarer, sjeldent promomateriale eller utenlandske utgaver.» Men sammenliknet med andre megastjerner er promoproduktene til Springsteen veldig trauste – du vil aldri få se kondomer med det amerikanske flagget på eller Born to Run suvenir-joggebukser. «Jeg regner med at plateselskapet hans har gjort nok av research, og er innforstått med den heller konservative demografien til fanbasen hans», gjetter Evetts. Springsteens promomateriell har mer fokus på funksjonalitet enn kulhetsfaktor – selv om du må ut med over 3500 kroner for en sjelden svart bomberjakke fra River-turneen i 1980–81, er den klart dyreste gjenstanden hos 991.com en japansk promo-CD fra 1988 kalt 70’s to 80’s the Future of Rock’n’roll. Denne legendariske rariteten – «sannsynligvis den Springsteenpromoen som er vanskeligst å få tak i» – har ingen overraskelser blant sine 30 låter, men er verdt godt over 14 000 kroner. En annen ting fra Japan er den svært ettertraktete tidlige 7”-singelen «Hungry Heart», hvor ryktene skal ha det til at bildet på innsiden av omslaget ble trukket tilbake etter et personlig ønske fra Springsteen. Den vil koste deg litt over 1700 kroner. På den annen side har den amerikanske 7” ettspors-promoen for «Santa Claus …» – med sin spesialdesignede tegneserie-sleeve – en prislapp på nesten 900 kroner. Og som for å bevise at jo rarere, jo bedre når det gjelder Bruce: En reel-to-reel-utgave av Nebraska ble nylig solgt på nettet for over 2500 kroner. Andre ettertraktede gjenstander er knyttet til det godt dokumenterte veldedighetsarbeidet til Springsteen. Et eksempel er CD-boksen med de tolv Springsteen-albumene som ble produsert til Concert For The Kristen Ann Carr Fund i Madison Square Garden i 1993. Den er nesten komplett umulig å få tak i og koster samlere nærmere 9000 kroner. Samtidig kan et sett med promopostere for No Nukes veldedighetskonserter i 1979 komme opp i mer enn 1700 kroner, forutsatt at de er i perfekt stand. Annen Boss-memorabilia – konsertprogrammer, billetter, og til og med signerte album – kan fortsatt kjøpes for en ganske billig penge, men har Evett merket noen endringer? «Jeg ville ikke ha nølt et sekund med å kjøpe inn mer Springsteenmerchandise», svarer han. «Han er mer verdt nå enn han har vært de siste 20 årene. Det finnes et enormt marked der ute.» Så kanskje det vil lønne seg å ta vare på den der spesialutgaven av «I’m on Fire» …

THANKS TO 991.COM

NO NUKES, THE MUSE CONCERTS FOR A NONNUCLEAR FUTURE MUSICIANS UNITED FOR SAFE ENERGY

SOWING THE SEEDS – THE 10TH ANNIVERSARY

26.02.2019 08:58

Si ifra ....

hvis du har hørt denne historien før

LA 1975: Roy Carr fra Uncut introduserer Bruce for sin gamle venn – Phil Spector

et første jeg legger merke til da jeg går om bord i 747-flyet fra London til

Los Angeles, er at jeg ser ut til å kjenne alle passasjerene. Da jeg kaster et blikk nedover midtgangen, er det bare kjente ansikter. Det er som å spasere inn på en pub for musikkbransjen – The Speakeasy, kanskje, eller The Marquee. Det er flust av aviator-solbriller og turnéjakker i sateng; kanskje den typiske uniformen for platebransjen på midten av 70-tallet da det fortsatt fantes nok penger til å finansiere pressemøter som dette, betalt av CBS, for å promotere den nye kommende stjernen deres, Bruce Springsteen. CBS har investert så mye tid og penger i det nye albumet til Springsteen – Born to Run – at den mildeste form for kritikk av Bruce blir oppfattet som kjetteri. Nå har det seg slik at jeg akkurat har anmeldt Born to Run for NME, og der stiller jeg åpent spørsmål ved det overdrevne hysteriet som omgir Springsteen. Noe som er grunnen til at representanter fra CBS blir grepet av panikk og blir hvite rundt munnen da de ser meg komme gående ned midtgangen. De vil ha greie på hva jeg har på gang, og hva slags planer jeg har i Los Angeles. Det de ikke vet, og som det morer meg å la være å informere dem om, er at jeg er på vei til LA for å intervjue Phil Spector. Vi skal også fortsette å diskutere manuset som Phil vil at jeg skal skrive til en film om livet hans, med Al Pacino i hovedrollen. Det jeg derimot forteller de frustrerte toppene fra CBS, er at jeg har kommet for å overvære pressearrangementet, og at jeg deretter skal skrive en artikkel for NME som skildrer hvor langt de er villige til å gå for å gjøre Springsteen til superstjerne – noe som omfatter å ta den fete regningen for å fly en stor andel av britisk musikkpresse til LA for å se Bruce spille på The Roxy, og hvor det forventes at de skal kaste seg ned foran føttene hans og kalle ham et geni. De blir rasende da de hører dette, og blodrøde ansikter opplyser om at jeg kan regne med å bli nektet tilgang til Springsteen, som de skal sørge for at jeg ikke engang kommer i nærheten av. De skal til og med se til at jeg ikke får billetter til The Roxy. I LA blir den svettende engelske bermen skyflet inn på en buss og kjørt til hotellet sitt på den andre siden av byen. Selv har jeg blitt booket inn på det litt mer spjåkete Sunset Marquis. Jeg sjekker inn og gjør meg kjent med omgivelsene. Steve Marriott er en av mine nærmeste naboer. To av roadiene til Elton John bor ved siden av. Rett over gangen holder, oi sann, Bruce Springsteen til. Jeg er vant til Spectors bisarre nattlige livsstil, så i de neste par dagene henger jeg ved hotellbassenget hvor jeg småsnakker og drikker med Miami Steve Van Zandt og skuespilleren Tony Roberts, kjent fra en rekke Woody Allen-filmer. En formiddag idet California-sola står høyt på himmelen, trår en skikkelse ut av skyggen ved resepsjonsområdet, mysende og med skjegg. Han

«Hei, jeg er Bruce. Hvem er du? Alle fra plateselskapet prøver å holde meg unna deg. Hva er du? En leiemorder?» kommer bort til oss. «Hei», sier han med hånden utstrakt. «Jeg er Bruce Springsteen. Hvem er du? Alle i plateselskapet prøver å holde meg lengst mulig unna deg. Hva er du? En slags leiemorder?» Jeg gir ham forhistorien. Bruce ler. «Folka fra CBS kommer hvert øyeblikk. La oss gjøre dem skikkelig nervøse», gliser han. Da de himmelfalne ansatte fra plateselskapet dukker opp, er Bruce og jeg midt i en omfavnelse idet vi smiler til kamera og får tatt et bilde sammen [over]. «Har du møtt min gode venn fra England?» spør Bruce dem. «Har du billetter til i kveld?» spør han i min retning. Det har jeg ikke. «Sørg for at han får en billett», sier han til dem. «Hvis ikke han er der, er det ikke sikkert jeg dukker opp heller!» På The Roxy den kvelden deler jeg bord med Carole King og Joni Mitchell, som forsvinner etter fire låter. Det er en god konsert, og etterpå spør jeg Springsteen om han har lyst til å bli med meg neste kveld og møte Spector i Gold Star Studios, hvor han jobber med å produsere en låt for Dion. Rundt 20 av de beste studiomusikerne som finnes i LA er stuet sammen i ett studio, og atmosfæren er som vanlig spent idet Spector, kortvokst, kledd i en flagrende grønn kirurgkjortel og mørke briller,

bjeffer ordre inne fra det mørke kontrollrommet. «Gitarer», roper han til Dan og David Kessel (sønner av den respekterte jazzgitaristen Barney), «go for the kill! Jim Keltner, hvem tror du at du er? Kom igjen da, gi meg mer trommer. Estes … Estes», brøler han til perkusjonisten Gene Estes, «gi meg alt du har … Åh, herregud. Han tok nettopp ut penisen sin!» Jeg hadde ikke personlig kroppsvisitert Phil, men han så ikke ut til å være bevæpnet den kvelden – til forandring fra noen kvelder senere da jeg tar med The Ramones til Spectors festningsliknende palass, og han retter et våpen mot Dee Dee. Springsteen ser på med stor beundring mens Spector bygger opp låten bit for bit – en versjon av «Let’s Stick Together» – lag for lag. «Får ikke dette ‘Born to Run’ til å høres ræva ut?» fleiper Spector og legger armen rundt Bruce som et åpenbart bevis på ekte kjærlighet. Like etter, ute ved drikkeautomaten, havner jeg i en diskusjon med Robert Hilburn fra LA Times. Poenget mitt er at CBS står i fare for å hype i hjel Springsteen. Diskusjonen blir etter hvert riktig så opphetet, og da jeg ser meg rundt, legger jeg merke til Spector og Springsteen som har hørt alt som ble sagt. «Sånt har jeg sansen for, en god krangel», ler Spector. «Når kan vi forvente å se flytende blod?» Etterpå, da ting har roet seg, tar Springsteen meg til side. «Du kjenner meg egentlig ikke», sier han, «men du forsvarte meg av moralske grunner, og det setter jeg pris på.» Dagen etter, igjen til CBS-folkenes store fortvilelse, insisterer Springsteen på at jeg skal bli med ham og hele T E Street Band på tur til Disneyland. Ingen trenger å be meg to ganger. Da vi ankommer, er det som om disse tøffe, hardhudede unge rockerne blir til barn igjen; de raider suvenirbutikker og stirrer med beundring på hver eneste karusell. Det beste øyeblikket er dog da Miami Steve spør en ansatt om hvor han kan finne Porno Land. «Unnskyld meg, sir?» svarer den sjokkerte servicemedarbeideren. «Hvor er Porno Land?» spør Steve nok en gang, gestikulerende som Silvio Dante, mafiamedlemmet han senere spiller i The Sopranos. «Jeg har hørt at de viser filmen ‘Goofy Throat’», fortsetter Van Zandt. «Jeg vil se den. Og etterpå vil hele gjengen besøke Minnie Mus’ Massasjestudio. Så hvor er det?» Dette blir for mye for CBS’ utsendte, som kollapser på en benk like ved. Jeg og Miami Steve ser på ham og gliser, Miami Steve har på seg Mikke Mus-ører. Mannen fra CBS blir askegrå i ansiktet, gjemmer hodet i hendene, helt utslått. Skår: én-null til gjestene.

144 | BRUCE SPRINGSTEEN

Bruce_FINALindd.indd 144

26.02.2019 08:58

ikke gÃ¥ glipp av I SALG

16/5

Bruce_FINALindd.indd 145

26.02.2019 08:58

Nyhet! Nå alt på ett sted www.bokasin.no Les på mobil, nettbrett eller PC

Kun

49, per md. Første måned GRATIS! Ingen binding – ingen kredittkort - ingen krav til kjøp.

Få ubegrenset tilgang til flere hundre spennende artikler og temabøker fra bl.a. BBC, TopGear, Lonely Planet, Men’s Health og Animal Planet

Kun god lesing

Bruce_FINALindd.indd 146

26.02.2019 08:58

Untitled-4 3

22.03.2019 09:44 13:00 26.02.2019

FRA SKAPERNE AV

SPRINGSTEEN

DANNY CLINCH

Born To Run, Born In The USA og bortenfor! Dette er tidenes største guide til The Boss, hvor du blant mye annet finner 40 år gamle klassiske (og glemte) intervjuer og grundige anmeldelser av alle Springsteens album.

Les blant annet ...

“PRØVER DERE Å TA LIVET AV MEG?”

Rockens fremtid møter den tøffe musikkindustrien.

”JEG ØNSKER Å GI ALT, HVER ENESTE KVELD.”

Bli med den utrettelige artisten backstage.

”JEG SKAL BLI POKKER SÅ GAMMEL.”

Bruce ser tilbake på en enestående karriere.

90001

7 023060 301705

www.orage.no Untitled-4 Springsteen4Cover NORSK.indd 1

AKTIV FRITID

SPRINGSTEEN

22.03.2019 13:00